Aina Stenersen (FrP) [11:55:59] (ordfører for saken): Alexander L. Kielland-ulykken regnes som den største industriulykken som har skjedd i Norge. Av de 212 personene som var om bord, omkom 123. Plattformen kantret i løpet av 20 minutter. Over 40 år etter setter ulykken fortsatt dype og vonde spor etter seg.

Komiteen viser til at Riksrevisjonens bakgrunn for Dokument 3:7 for 2025–2026 var at et enstemmig storting i juni 2019 ga Riksrevisjonen i oppdrag å undersøke hvordan myndighetene hadde ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med Alexander L. Kielland-ulykken. Oppdraget omfattet bl.a. å undersøke myndighetenes ansvar for granskingen av årsakene til ulykken, kartleggingen av ansvarsforholdene og oppfølgingen av de etterlatte og overlevende. Riksrevisjonen rapporterte denne undersøkelsen i Dokument 3:6 for 2020–2021.

Stortinget vedtok 5. juni 2025 at Riksrevisjonen skulle se på saken på nytt på bakgrunn av at det var offentliggjort to nye rapporter. Den ene rapporten er en studie om overlevende og pårørende etter ulykken, fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, i 2024. Den andre var en empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken, fra Universitetet i Stavanger i 2025.

Komiteen viser til Riksrevisjonens konklusjoner: Det er ikke ny vesentlig informasjon om myndighetenes ansvar for at ulykken kunne skje. Myndighetene hadde ikke hovedansvaret for ulykken, men det var alvorlige svakheter i hvordan myndighetene ivaretok ansvaret sitt før ulykken. Nye fakta viser at de berørte av Alexander L. Kielland-ulykken har mye helseplager og redusert livskvalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, slutter seg til Riksrevisjonens konklusjon om at det ikke var ny vesentlig informasjon om myndighetenes ansvar for at ulykken kunne skje. Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens øvrige konklusjoner.

Komiteen trekker videre fram NKTVS sine resultater og konklusjon:

«De berørte av Kielland-ulykken strever med uforholdsmessig mye helseplager og lavere livskvalitet, sammenlignet med den generelle befolkningen. Særlig blant de overlevende er det mange som har hatt det vanskelig og som fortsatt strever.

Dette understreker de ekstreme belastningene de ble utsatt for. Samtidig vitner det om svikten de berørte opplevde, ved at de ikke fikk den oppfølgingen som situasjonen krevde.

Det er umulig å presist anslå hva effekten av bedre oppfølging ville vært, men vi mener at det er faglig grunnlag for å si at det kunne ha vært betydningsfullt.»

Komiteen registrerer videre at NKVTS i sin undersøkelse bl.a. konkluderte med at det er kritikkverdig at de pårørende av de omkomne, inkludert barn som brått mistet faren sin, ikke fikk noen oppfølging.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen påpeker at bildet som tegnes i denne rapporten, kanskje er enda dystrere enn det Riksrevisjonen baserte seg på i 2021. Undersøkelsen til NKVTS viser at problemene fortsatt består, og at det ikke bare er den psykiske og fysiske helsen, men også ulike aspekter ved de berørtes livskvalitet som er redusert. Mange savnet også hjelp til moren sin etter ulykken, og flere mødre oppga at de ikke klarte å ta vare på barna sine i tiden etter.

Som saksordfører vil jeg også trekke fram boken «Uten pappa» av Åse Kringlebotn, som er en viktig og sterk dokumentarbok fra 2025. I boken er 35 sterke og personlige beretninger fra barn som mistet sin far i Alexander L. Kielland-ulykken, samlet.

Komiteen vil også videre vise til at NKVTS skriver at erfaringene fra Kielland-ulykken har vært viktig for utviklingen av psykososial oppfølging etter kriser og katastrofer i Norge. Det hviler et ansvar på politikere, myndigheter, fagfolk og kommuner for at de som rammes av slike hendelser i dag, ikke skal oppleve å bli sviktet av storsamfunnet på samme måte.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen ikke kommer med noen anbefalinger denne gangen. Riksrevisjonen mener at det ikke er hensiktsmessig etter så mange år. Alexander L. Kielland-ulykken førte til svært mange forbedringer i både regelverk, tilsyn og rapportering. Sikkerhetssystemet som ble etablert på norsk sokkel etter ulykken, reduserte risikoen for store, alvorlige ulykker betydelig. Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteen registrerer også at statsråden i sitt svarbrev til Riksrevisjonen vil takke Riksrevisjonen for det grundige arbeidet som er lagt ned. Statsråden skriver videre til Riksrevisjonen at rapporten gir et godt bidrag til forståelsen av ansvarsforholdene knyttet til ulykken og oppfølgingen i etterkant. Komiteen registrerer også at statsråden svarer at det at så mange av de berørte, både overlevende og etterlatte, har helseplager og redusert livskvalitet, er svært beklagelig.

Komiteen vil også takke Riksrevisjonen for et grundig arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken og NKVTS for sitt bidrag, som en kunnskapsrik aktør som utvikler og bidrar til viktig kunnskap og kompetanse om vold og traumatisk stress. Vi vil takke Universitetet i Stavanger for sin rapport og takke Kielland-nettverket for sitt mangeårige arbeid for overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken 27. mars 1980.

Til slutt vil komiteens flertall – Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet, Rødt, MDG og KrF – vise til at alle er enige om myndighetenes medansvar for Kielland-katastrofen og svikt i oppfølging av overlevende og etterlatte, som har fått vedvarende helseplager og redusert livskvalitet. Stortinget har derfor bedt om unnskyldning og vedtatt en kompensasjon, noe disse medlemmer støtter fullt ut. Disse nevnte medlemmene venter utålmodig på at regjeringen skal følge opp Stortingets vedtak om kompensasjon.

Amalie Gunnufsen (H) [12:03:17]: Alexander L. Kielland-ulykken er og vil forbli et nasjonalt traume. 123 mennesker mistet livet. 89 mennesker overlevde, men for mange har det vært et liv med store belastninger – fysisk, psykisk og sosialt. De som mistet noen de var glad i, har i over flere tiår kjempet for anerkjennelse, rettferdighet og svar. Derfor er det også riktig å bruke tid og ressurser på å søke sannheten om det som skjedde, og hvordan vi kan sørge for at noe lignende aldri skjer igjen. Med denne rapporten har vi nok en gang fått slått fast at myndighetene ikke gjorde en god nok jobb med sikkerheten før ulykken.

For meg er det viktig å understreke at selv om staten ikke hadde hovedansvaret, betyr ikke det at staten ikke kunne og burde gjort mer for å forhindre ulykken. Myndighetene var kjent med svakheter i regelverket og kontrollen med flyttbare innretninger uten at det ble iverksatt nødvendige tiltak.

For alle skadde og etterlatte er det alvorlig at det i etterkant av ulykken ikke ble skapt tilstrekkelig klarhet rundt ansvarsforholdene. Riksrevisjonen bruker sin sterkeste form for kritikk når det understrekes at myndighetene forsømte sitt ansvar da de ikke gjennomførte en fullstendig kartlegging av ansvaret til Stavanger Drilling og Phillips Petroleum etter ulykken. Rapporten fra 2021 slår fast at enkelte svakheter kan ha bidratt til å svekke tilliten til granskingen. Aleksander L. Kielland-ulykken er derfor en veldig trist påminnelse om hvor viktig åpenhet og ansvar er, ikke bare i petroleumspolitikken, men i forvaltningen av tilliten mellom stat og innbyggere

Til slutt: De etterlatte ble ikke godt nok ivaretatt av myndighetene. De overlevende og etterlatte fikk ikke den oppfølgingen de hadde krav på. Sosialdepartementet sørget ikke for tilstrekkelig oppfølging av de etterlatte, selv om man i det medisinske fagmiljøet visste at behovet var stort.

Det er derfor helt forståelig at mange berørte fortsatt opplever manglende tillit til hvordan myndighetene håndterte ulykken. Det er viktig for meg å understreke fra denne talerstolen at også Høyre stiller seg bak budskapet i flertallsmerknad, og nok en gang ønsker å understreke at det er viktig at Stortinget har bedt om unnskyldning. For alle som mistet livet, for dem som mistet noen de var glad i, og for dem som fikk et helt annet liv enn det de kunne hatt, skylder vi å erkjenne det som sviktet. Vi kan ikke endre historien, men vi har et stort ansvar for å lære av den.

Sverre Myrli (A) [12:06:23]: Den 27. mars 1980 er en dato som har brent seg inn i minnet. Selv gikk jeg i 2. klasse. Det er en av de nyhetshendelsene jeg tidligst husker, med bildene av den kantrede plattformen som lå med fire bein opp ned – fire bein, for ett manglet. Det brente seg fast, og det var sterke inntrykk som rullet over tv-skjermen. Jeg tror det må ha vært noen av de første ekstraordinære nyhetssendingene vi så på NRK. Det var en fryktelig katastrofe, og 123 mennesker omkom.

Saksordføreren har gått grundig gjennom historien for det etterspillet som kom etter Kielland-ulykken. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er stort behov for å komme til bunns i Kielland-komplekset. Hvordan kunne dette skje – det som åpenbart ikke burde skjedd? Hvordan kan en unngå at noe slikt skjer igjen? Det har en snakket om i alle disse årene. Saksordføreren gikk som sagt grundig gjennom dette, og jeg skal ikke gjenta det.

Den nåværende rapporten fra Riksrevisjonen, som vi har til behandling, stammer fra Stortingets vedtak 5. juni i fjor. Det var helt riktig av Stortinget å be Riksrevisjonen foreta en gjennomgang, som jo Stortinget kan gjøre. Stortinget bør ikke be Riksrevisjonen om slikt altfor ofte, men i viktige og spesielle saker kan og bør Stortinget gjøre det. Kielland-saken er åpenbart en slik sak.

Jeg vil gjenta, veldig kort og summarisk, det som står i rapporten. Undersøkelsen fra Riksrevisjonen sier at rapporten ikke inneholder ny, vesentlig informasjon om myndighetenes ansvar for at ulykken kunne skje, og at myndighetene ikke hadde hovedansvaret for ulykken, men at det var alvorlige svakheter i hvordan myndighetene ivaretok ansvaret sitt for ulykken, som flere har vært inne på i debatten. Det sies også – svært viktig – at nye fakta i rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at de berørte har mye helseplager og redusert livskvalitet.

Rapporten fra Riksrevisjonen er nok en gang en påminnelse, nok en gang en vekker til oss. Det som skjedde 27. mars 1980, burde ikke skjedd. Det var en fryktelig katastrofe som rammet kongeriket, som rammet den nye oljenasjonen Norge, men som først og fremst rammet etterlatte, ektefeller, foreldre, venner, osv.

Til slutt: Jeg skjønner at det er stor interesse for – og kanskje behov for, vil jeg legge til – å diskutere en kompensasjonsordning for Kielland-ofrene. Det er absolutt interessant å diskutere. Jeg vil bare understreke at det ikke har vært en del av Riksrevisjonens oppdrag. Riksrevisjonen har ikke gått inn på spørsmålet om kompensasjon. Det er et politisk spørsmål som selvsagt tilligger Stortinget å håndtere videre.

Lars Haltbrekken (SV) [12:10:17]: Selv husker jeg også godt de dagene i mars 1980 da den alvorlige ulykken inntraff. Årene etter har vært svært tunge for de etterlatte. Selv om Riksrevisjonen slår fast at myndighetene ikke kan bære hovedansvaret for ulykken, er det ikke noen tvil om at myndighetene kunne ha gjort mer for å forhindre denne ulykken.

Jeg hører representanter si i dag at vi må lære av det som har skjedd. Det er vi selvfølgelig enig i. Vi ser fortsatt i dag at myndighetene har en for dårlig behandling av dem som har stått på i oljebransjen, f.eks. oljepionerene. Vi ser også at myndighetene har vært for dårlige når det gjelder å følge opp krav til sikkerheten for våre ansatte i oljebransjen. Det er nok å nevne de gjentatte skandalene knyttet til Equinors anlegg på Melkøya i Finnmark, hvor det mange ganger de siste årene har vært veldig alvorlige hendelser knyttet til virksomheten, og hvor det er behov for at myndighetene agerer overfor et oljeselskap som for det aller meste er statseid.

Fra SVs side er vi, i likhet med Rødt og MDG, skuffet over at Riksrevisjonen ikke tar inn over seg funnene i Universitetet i Stavangers rapport om Kielland-ulykken som kom i fjor, og som viser at nasjonale interesser overskygget behovet for sannhet og rettferdighet for ofrene. Rapporten ga ny dokumentasjon på myndighetenes medansvar og svikt i granskingen, men Riksrevisjonen avfeier dette som «ikke vesentlig ny informasjon». Dette svekker tilliten til myndighetenes håndtering av katastrofen mange år etterpå.

Vi er glade for at det er et flertall i komiteen som er utålmodige på den oppfølgingen som vi forventer at regjeringen raskt kommer med knyttet til kompensasjon til de etterlatte, som Stortinget vedtok i fjor.

Geir Pollestad (Sp) [12:14:05]: Kielland-ulykka var sjølvsagt grusom for dei som vart ramma og for deira pårørande. Eg hugsar ikkje sjølv ulykka, men eg hugsar godt tida etter ulykka. Det var ein heil region som hadde gått frå håp, framgang og optimisme, til meir skrekk og frykt. Difor må me ta denne saka på største alvor, sjølv så lang tid i etterkant. 123 menneske mista livet. Familiar, lokalsamfunn og nasjonen vart ramma, og det har vore tiår med manglande svar, manglande ansvar og manglande oppfølging. Det er eit alvor som nokre har måtta bera byrda av.

Når det gjeld konklusjonane til Riksrevisjonen, er dei tydelege, men Senterpartiet vil òg forhalda seg til undersøkinga til Universitetet i Stavanger frå 2025, som slår fast at styresmaktene hadde eit stort ansvar for at ulykka kunne skje, og at etterforskinga i ettertid ikkje var god nok. Det er jo spørsmål oppi dette som ein ikkje har fått gode nok svar på. Korleis kunne ein bruka denne plattforma som ei bustadplattform, noko ho aldri var godkjent som? Kvifor vart ikkje avgjerda til Riksadvokaten – i brev av 19. mars 1982 til Statsadvokaten i Rogaland, om at ingen kunne stillast til ansvar for ulykka – teke opp til ei ny vurdering i ettertid? Det er spørsmål som ligg der.

For Senterpartiet er det no viktig at me for det fyrste raskt må sørgja for rettferd for dei etterlatne og dei som overlevde. Det må koma på plass ei ordning som den Stortinget har sagt at me skal ha på plass. Det handlar om respekt, om rettferd og om å retta opp i ein urett som har vart for lenge.

For det andre: Sjølvsagt har ulykka gjeve oss mykje læring og beredskap, men det er òg ei påminning om at den innsatsen som folk gjennom alle desse åra har gjort for å sørgja for rikdomen i Noreg ved å utnytta olje- og gassressursen vår, ikkje har vore utan risiko. Dei har gjort ein viktig jobb for landet, så denne saka har mykje større utbreiing enn til dei som vart direkte ramma av ulykka. Det må me ta med oss. Etterspelet etter Alexander Kielland-ulykka er eit godt eksempel på kor viktig openheit er for å sikra tillit mellom folk og styresmakter.

Senterpartiet meiner at Stortinget no må sørgja for at ein følgjer opp rapporten og tilrådingane til Riksrevisjonen på ein grundig og forpliktande måte. Me må sikra at staten tek ansvar, ikkje berre i ord, men i handling, og difor forventar me at regjeringa leverer på vedtaket i Stortinget om ein særskild kompensasjon til dei som er råka av ulykka. Alexander Kielland-ulykka skal ikkje og vil ikkje verta gløymd. Me må sørgja for å ta med oss lærdomen frå dette for at ei slik ulykke aldri skal skje igjen.

Mímir Kristjánsson (R) [12:18:26]: Jeg ble født seks år etter Alexander L. Kielland-ulykken, så jeg husker absolutt ingenting av det, men jeg har jo rukket å bli nesten 40 år uten at vi har løst problemene etter den ulykken, og uten at staten har tatt på seg det ansvaret som den uomtvistelig har hatt, både for at et havari ble en katastrofe som kostet 123 mennesker livet og som ødela livet til mange flere, de som var igjen, både av overlevende og blant de etterlatte på land, for at man ikke gransket det på en ordentlig måte og kom til bunns i ansvarsforholdene med én gang, og for at man ikke tok vare på ofrene, de etterlatte og de overlevende på en ordentlig måte etterpå.

I en ikonisk tv-sending dag etter Kielland-ulykken sa Hans Wilhelm Steinfeld i NRK: I dag er værforholdene bedre, havet ligger som et speil. Det som om Nordsjøen angrer på det den har gjort.

Om havet angret, tok det ganske lang tid før staten var i stand til å angre og ta ansvar for det er den hadde gjort, for de dispensasjonene den hadde gitt, for at den ikke hadde fulgt opp sitt eget regelverk og fulgt opp sine egne kontroller. I stedet har man gjennom mange tiår først prøvd å dysse ned denne saken – løpe fra ansvaret – og så kjempet en kamp mot å gi kompensasjon til de overlevende og etterlatte etter ulykken.

Det som Riksrevisjonen kommer fram til i sin rapport, er ingen overraskelse, og det bør ikke være det for noen av oss som sitter her i denne salen. Vi har i mange år visst, fra Riksrevisjonens forrige arbeid, at staten hadde et medansvar for norgeshistoriens største industriulykke, der 123 mennesker mistet livet. Det har vi som er her inne, vært så klar over at alle partiene har signert på unnskyldning til de etterlatte og de overlevende. Likevel ble saken altså sendt tilbake til Riksrevisjonen for at de skulle ta en runde til. De kom tilbake og sa det som man her har visst hele tiden: Staten er medansvarlig for denne ulykken. Staten må ta ansvar for at det gikk galt, og staten må ta ansvar for at man ikke har fulgt den opp skikkelig i ettertid. Det er jeg glad for at vi får stadfestet enda en gang, men da er det i alle fall om å gjøre å få satt i verk det et flertall på Stortinget også har vedtatt, nemlig at de overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken må få en kompensasjon for den uretten som staten begikk mot dem for over 45 år siden.

Dette handler først og fremst om de overlevende og etterlatte etter ulykken, men det handler faktisk om mange andre ting også. Det handler om alle de hundretusenvis av mennesker som har jobbet og som jobber i og rundt oljeindustrien, eller på andre måter på havet, for Norge, og at de skal føle seg trygge, og at de skal føle at hvis noe går galt i det som alltid vil være risikofylte og farlige jobber, så skal staten ta ansvar for sikkerheten og rydde opp etter seg etterpå hvis den gjør noe feil eller noe galt. Det handler også om, som representanten Pollestad var inne på, om tilliten til myndighetene. Hvis det danner seg et inntrykk, det inntrykket bunner kanskje til og med i noe sant, av at staten i Norge aldri gjør opp for sine egne feil, at en bruker 40 år på å beklage og så kanskje ti år til på å betale erstatning, at det er dette som skjer gang på gang – at det var det som skjedde først med krigsseilerne, så med nordsjødykkerne, så med oljepionerene og så med ofrene etter Kielland-ulykken – og at dette er gjennomgående i måten staten behandler det ansvaret den har for å sette folks liv og helse i fare i arbeidslivet på, kan jo det ødelegge tilliten til hele staten og til myndighetene.

Jeg finner det merkelig at den siste merknaden i denne innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke er enstemmig. Jeg finner det merkelig at det ikke var mulig for også Høyre og Arbeiderpartiet å være enig i at Stortingets vedtak om å gi kompensasjon burde settes ut i live, og at man ser fram til det. Jeg finner det merkelig at man fortsatt har en eller annen slags omkampkultur knyttet til det, når alle partiene her inne har bedt om unnskyldning, når Riksrevisjonen har sagt at staten har et medansvar for at 123 mennesker mistet livet, når et flertall har vedtatt at det skal komme en kompensasjonsordning, og når man i høst på nytt, til og med, vedtok i denne sal at farten i å etablere den kompensasjonsordningen måtte opp.

Det er mange her inne i mange partier – inkludert Rødt – som har kjempet sammen med de overlevende og etterlatte for at de skal få den kompensasjonen. Det handler selvfølgelig om penger, men det handler også om rettferdighet. Nordsjødykkerne fikk en kompensasjon på 65 G. Det er helt rimelig at disse livene skal behandles likt.

Hvis staten ikke er i stand til å gi kompensasjoner og etablere sånne holdninger, oppleves det heller ikke som at saken er ferdig. Da vil vi ikke bare stå her det året jeg fyller 40 år; da vil vi jo stå her også de årene jeg fyller 60, 70 og 80 år, for denne saken blir jo ikke glemt, den blir ikke borte. Før vi har ordnet opp i denne saken, vil de som har vært berørt, og familiene deres, kjempe videre for å få saken lukket, som er det fremste målet de overlevende og etterlatte har, men det krever altså at man få på plass den kompensasjonsordningen som Stortinget har vedtatt, og at man gjør det så fort som man overhodet kan. Det ser vi, i likhet med flertallet her inne, fram til at skal skje ved første mulighet.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [12:24:27]: Dagen da ulykken med Kielland-plattformen skjedde, står igjen som den mørkeste i norsk industrihistorie. 123 liv gikk tapt. Det er over fire tiår siden, men smerten og savnet lever videre – i familier, i lokalsamfunn og i vår historie.

Denne tragedien handler ikke bare om en tragisk ulykke. Den handler også om svikt. Boligplattformen var aldri godkjent. Det var mange feil og mangler under driften. Dører sto åpne, og det ble gitt dispensasjoner som aldri burde vært gitt.

Det er klart at staten har et ansvar og hadde et ansvar. Ikke minst har staten et ansvar for at oppfølgingen av ulykken ble så dårlig som den ble, både når det gjaldt å granske og komme til bunns i de faktiske årsaksforholdene, og når det gjaldt å ta vare på dem som ble sittende igjen – de overlevende og etterlatte. Historiene er mange og vonde. Unger som mistet pappaen sin, fikk ingen oppfølging. Mødre som ikke klarte å ta vare på ungene sine, fikk ingen hjelp. Det tok over 40 år før Stortinget kom med en samlet unnskyldning. Men en unnskyldning alene reparerer ikke den tilliten som har blitt brutt.

Stortinget vedtok 5. juni i fjor at det skal etableres en særskilt kompensasjonsordning for de overlevende og etterlatte. Det var rett og nødvendig. Vi visste allerede da nok om at staten hadde et ansvar, så denne strafferunden med Riksrevisjonen var i så måte unødvendig og endrer ikke på det faktum.

Når det gjelder saken som vi har til behandling i dag, stiller jeg meg i all hovedsak bak innledningen til saksordføreren. Det som haster nå, er å få satt punktum. KrF forventer at regjeringen leverer på det vedtaket som Stortinget fattet i juni, og også i trontaledebatten i oktober, om at regjeringen skal legge fram et forslag til kompensasjonsordning for ofre og etterlatte etter Kielland-ulykken denne våren.

Statsråd Terje Aasland [12:26:42]: Aller først: Tusen takk til komiteen og saksordføreren for en grundig redegjørelse omkring en veldig alvorlig sak.

Alexander L. Kielland-ulykken er, som flere har nevnt, den største ulykken i norsk industrihistorie. Nå som vi igjen nærmer oss årsdagen for ulykken, 27. mars, går selvfølgelig tankene til de overlevende og etterlatte, som fortsatt lever med de konsekvensene ulykken hadde.

Jeg vil takke Riksrevisjonen for det grundige arbeidet som er lagt ned i deres nye gjennomgang. Jeg mener det var riktig av Stortinget den gang å be Riksrevisjonen om å gjennomgå de rapportene som forelå, og Riksrevisjonens gjennomganger gir et godt bidrag til forståelsen av ansvarsforhold knyttet til ulykken og oppfølgingen i etterkant. Rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har særlig bidratt til å kaste lys over sammenhengen mellom ulykken og de langvarige helseplagene som rammer de berørte, overlevende og etterlatte.

Når det gjelder rapporten fra Universitetet i Stavanger, konkluderer Riksrevisjonen med at de ikke har funnet ny, vesentlig informasjon om myndighetenes ansvar for at ulykken kunne skje, verken i den empiriske undersøkelsen til Universitetet i Stavanger eller i arkivmateriale som undersøkelsen bygger på. Det tar jeg til etterretning.

Dette er en sak som er viktig når en tenker på læringspunktene – oppfølgingen av læringspunktene – som ligger der. Jeg mener at sånn sett er mye bra gjort, men det gjenstår helt sikkert også oppgaver.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:28:40]: Jeg vil innledningsvis også takke saksordføreren for en meget god redegjørelse. Som det er blitt sagt av flere: Dette er den største ulykken i norsk industrihistorie, en enorm tragedie med forferdelige menneskelige konsekvenser. Vi kan bare forestille oss de scenene som utspant seg på denne plattformen, og ikke minst følgene etterpå for både overlevende, pårørende og etterlatte, de som ikke fikk sine kjære hjem.

Som også denne saken viser, har nye fakta fått godt fram at de berørte av denne forferdelige ulykken har helseplager og redusert livskvalitet. At så mange av de berørte, både overlevende og etterlatte, har helseplager og redusert livskvalitet, noe som er godt dokumentert, er svært alvorlig. Det er ingen tvil om at de etterlatte skulle fått bedre hjelp og oppfølging i etterkant av ulykken. Det understøttes også med den nye undersøkelsen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS.

I 1980 var kunnskapen om traumebehandling og oppfølging av overlevende og etterlatte begrenset. Heldigvis, får vi si, har mye skjedd med hensyn til oppfølging av berørte etter kriser og katastrofer i årene etter denne ulykken, slik Riksrevisjonen også påpeker. Kommunene er nå pålagt å ha planer for psykososial oppfølging etter større alvorlige hendelser som skjer innenfor kommunen. Ansvaret for psykososial oppfølging og beredskap er også tydeliggjort i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratet har gitt ut en veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer. I denne veilederen understrekes bl.a. behovet for tidlig, proaktiv hjelp.

Kompetanse er en annen viktig faktor som har bidratt til et mer robust system. NKVTS og de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS, har gitt oss mer forskningsbasert kunnskap og kompetanseheving ut mot tjenestene.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke Kielland-nettverket for den jobben de har gjort, som har vært uvurderlig, for å støtte overlevende og etterlatte.

Det er viktig for regjeringen å støtte kommunene i arbeidet med psykososial beredskap og oppfølging. Fra og med statsbudsjettet for 2023 er det derfor årlig bevilget 5 mill. kr til at RVTS-ene kan gi nødvendig tjenestestøtte til kommuner ved uforutsette og akutte kriser, ulykker og katastrofer.

Denne regjeringen har også lagt fram en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse. Planen omfatter hele befolkningen og hele bredden i det psykiske helsearbeidet, fra forebygging og helsefremming til hjelp, behandling og oppfølging, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Denne planen styrker feltet med 3 mrd. kr over ti år.

Ove Trellevik (H) [12:31:39]: Eg tek ordet for ei oppklaring. Det var representanten frå Raudt som i innlegget sitt gjorde meg merksam på at Høgre, og for så vidt òg Arbeidarpartiet, ikkje var med i det siste avsnittet i merknadene. Det er rett og slett berre ein feil. Høgre stilte seg bak unnskyldninga som er gjeven frå Stortinget, og me har òg stilt oss bak at det skal verta gjeve ein kompensasjon til offera. Etter det eg forstår, var òg Arbeidarpartiet der at dei støtta både ei unnskyldning og at det skulle verta gjeve ein kompensasjon. Så slik sett kunne det vore ein komitémerknad.

Geir Pollestad (Sp) [12:32:30]: Sjølv om det ikkje er ein del av den rapporten som me behandlar i dag, har eg lyst til å utfordra energiministeren til å teikna seg til eit kort innlegg for å oppklara ein sak som eg trur veldig mange lurer litt på, nemleg: Kva er status for arbeidet med kompensasjonsordning, og når kan Stortinget forventa å få den lagt føre seg? Det meiner eg er veldig vesentleg, så kunne ein representant for regjeringa ha avklart det før debatten er slutt? Og så skal ikkje eg snakka lenger enn eg må, slik at dei skal få lov til å teikna seg.

Aina Stenersen (FrP) [12:33:33]: Tusen takk for en veldig god debatt her i salen, og takk også for gode innlegg fra ministrene.

Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten fra Høyre som meldte at Ap og Høyre tilsluttet seg merknaden. Det er jeg veldig glad for, så jeg takker for det. Vi har jo hatt disse merknadene i ca. fire runder, så det er veldig fint at vi her i salen får tilslutning til denne.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:34:26]: Det er ingen som er i tvil om alvoret og historikken i denne saken, som går lang tid tilbake, og som ikke har fått den rettferdige behandlingen den burde hatt. Jeg føler ikke noe behov for å fylle ut det som jeg mener saksordføreren på glimrende vis har gjort rede for. Jeg vil egentlig bare påpeke at det er litt spesielt at Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne har en egen merknad hvor de i realiteten kritiserer Riksrevisjonen for deres arbeid. Det er for så vidt grunn til å merke seg at man velger å gjøre det, men jeg oppfatter at det overhodet ikke treffer blink. Jeg oppfatter at det arbeidet Riksrevisjonen har gjort, holder god kvalitet, og det er ingen grunn til å trekke det i tvil, sånn som denne merknaden, den nest siste merknaden på side 10, gir inntrykk av.

Statsråd Terje Aasland [12:35:48]: Når jeg blir direkte oppfordret av representanten Pollestad til å si noe om hvor regjeringens arbeid med denne kompensasjonsordningen ligger, så skal jeg prøve å gi et forholdsvis tydelig svar på det.

Regjeringen har i oppfølgingen av Stortingets vedtak ferdigstilt de delene av arbeidet som er mulig å ferdigstille, innen mars. Det har vi gjort i tråd med Stortingets vedtak, og det er en kompensasjonsordning som vi mener er riktig, i form av en egen særlov, på samme måte som for oljepionerene. Dette er et arbeid som har krevd – og krever – juridiske og administrative, men også budsjettmessige avklaringer. Regjeringen vil derfor i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett omtale hvordan en slik kompensasjonsordning kan innrettes, og anslag på kostnader, slik at Stortinget har anledning til å prioritere dette i budsjettbehandlingen. Et forslag til særlov vil da umiddelbart bli sendt på høring, etter at Stortinget har avsatt penger til kompensasjonsordning.