Peter Frølich (H) [10:09:17] (ordfører for saken): Alle i Norge ønsker å leve i fred, men om noen angriper oss eller våre allierte, skal vi slå knallhardt tilbake. Derfor er det helt avgjørende at vi nå anskaffer langtrekkende presisjonsild, med flere hundre kilometers rekkevidde, og ytterligere to nye ubåter, noe som gir seks ubåter totalt.

Langtrekkende presisjonsild vil gi en helt tydelig avskrekkende effekt. Dette er våpen som kan nå langt inn bak fiendens linjer, treffe kommandoplasser, baser, materiell, kritisk infrastruktur, forsyningslinjer, troppeansamlinger osv. I en moderne krig er dette helt avgjørende. Man kan bare se til Ukraina, som fikk denne typen våpen introdusert sommeren 2022, og hvordan det endret krigens gang og stoppet russernes momentum i deres innovasjon.

Når det gjelder ubåter, vil økningen fra fire til seks gjøre at Sjøforsvaret kan operere flere ubåter samtidig og til enhver tid. Det vil være en markant forbedring av vår evne til avskrekking, overvåkning og suverenitetshevdelse. Ingen fiende skal kunne være trygg på å bevege seg inn i våre havområder.

I Norge finner vi heldigvis sammen i de store og viktige spørsmålene. Langtidsplanen er ofte hevet fram som et godt og viktig bevis på dette. Den evnen til å samarbeide er veldig viktig og en av våre nasjonale styrker. Den kommer fra en grunnleggende politisk tillit som vi har til hverandre, og den skal vi aldri ta for gitt. Prosessen bak innstillingen vi behandler i dag, gir kanskje en bitte liten grunn til bekymring rundt nettopp dette. Vi ser at flere partier setter spørsmålstegn ved regjeringens vurderinger rundt mulige leverandører av langtrekkende presisjonsild, og de stemmer derfor mot bevilgningen. Bare la meg si veldig tydelig at det mener Høyre er uheldig. Jeg forstår at dette skyldes innvendinger mot anskaffelsesprosessen, men dersom flere partier hadde fulgt denne logikken og stemt mot innstillingen, ville denne helt nødvendige anskaffelsen blitt unødvendig forsinket og fordyret. Det har vi ikke råd til, slik som verden ser ut i dag.

Høyre er veldig, veldig klar på at det ikke er Stortingets rolle å velge leverandører av ulike forsvarssystemer. Man bør heller ikke bruke saker som dette til indirekte å intervenere i de anskaffelsesprosessene. Vårt ansvar er enkelt og greit å vedta en struktur og vedta budsjettrammene for den strukturen.

Jeg vet at ansvaret for en korrekt og opplyst anskaffelse med riktig informasjonsflyt til Stortinget ligger tindrende klart hos regjeringen. Om det har skjedd noen feil i denne prosessen, har Stortinget og også andre myndigheter kontrollmekanismer som kan undersøke og ettergå prosessen og eventuelt ansvarliggjøre regjeringen dersom det blir oppdaget feil. Men spørsmålet om anskaffelsen bør holdes separat fra spørsmålet om struktur og budsjettrammer.

Motstanden fra partiene bør likevel være noe som regjeringen noterer seg. Vi er avhengig av at Stortinget skal knytte tillit til Forsvarsdepartementets militærfaglige vurderinger. Hvis man ser på merknadene om langtrekkende ild i innstillingen, ser vi at regjeringen denne gangen kanskje kom litt til kort hos flere partier. Til tross for det får innstillingen et solid flertall, heldigvis, og med dette vedtaket får Norge et markant sterkere forsvar. Vår klare forventning er at rammene holdes, og at anskaffelsen gjøres med tilstrekkelig handlekraft og gjennomføringsevne fra regjeringens side. Summen på nesten 120 mrd. kr er enorm, men vi vet alle smertelig og inderlig godt at alternativet, passivitet, fort bli dyrere.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:14:19]: Prop. 29 S for 2025–2026 handler om noe av det mest grunnleggende staten har ansvaret for, nemlig å sikre landet vårt i en tid med økende uro og en sikkerhetspolitisk situasjon som er alvorligere enn på flere tiår. Proposisjonen omhandler to sentrale kapasiteter: flere ubåter til Sjøforsvaret og etablering av landbasert langtrekkende presisjonsild i Hæren. Dette er ikke enkeltstående investeringer. Det er helt nødvendige byggesteiner i et sterkere og mer moderne forsvar.

Det haster å bygge forsvarsevne. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har vist oss hvor raskt sikkerhetssituasjonen kan endres, og hvor avgjørende det er å ha militære kapasiteter på plass før krisen rammer. Det er nettopp dette Prop. 29 S følger opp: prioriteringer i langtidsplanen for Forsvaret vedtatt av et samlet storting. Verden har blitt farligere og mer uforutsigbar, og vi må ta et større ansvar for egen sikkerhet. Vi er derfor i full gang med å styrke alle grener i Forsvaret. Investering i ubåter og langtrekkende presisjonsild er en viktig del av dette og vil ha en vesentlig avskrekkende effekt overfor enhver motstand.

Når det gjelder langtrekkende presisjonsild, er dette en kapasitet Norge ikke har i dag. Det er en kapasitet som har vært nevnt i samtlige fagmilitære råd siden 2015, og det har vært en sentral anbefaling i forsvarssjefens fagmilitære råd i både 2019 og 2023. Kort fortalt er dette avgjørende for en moderne landmakt. Hæren trenger evne til å nå mål på lange avstander, bidra til avskrekking og styrke samvirket med allierte styrker. Derfor er det lagt til grunn at systemet skal ha en rekkevidde på om lag 500 km, og det skal inngå i en egen rakettartilleribataljon i Indre Troms med planlagt innfasing fra 2029.

Forsvarsmateriell har gjennomført en ryddig og profesjonell anskaffelsesprosess i markedet. Det er stilt tydelige krav fra Forsvaret, bl.a. til rekkevidde, leveranser og volum. Etter grundige konkurranser er enkelte leverandører blitt avvist fordi de ikke leverte det Forsvaret faktisk etterspurte. Dette er ikke politikk, det er fagmilitære vurderinger. Likevel foreslår nå enkelte partier å avbryte den pågående prosessen for å gå tilbake til et alternativ som allerede er vurdert og avvist. Det er for å vurdere et alternativ som fortsatt ikke leverer det Hæren trenger. I realiteten ville det bety å lyse ut en ny konkurranse med ny kvalitetssikring, som også vil føre til mer usikkerhet og økte kostnader. Det vil svekke Norges tillit som anskaffelsespartner, men aller viktigst: å starte prosessen på nytt vil føre til betydelige forsinkelser, og det i en tid hvor Forsvaret mangler denne kapasiteten, og hvor behovet er akutt. Det har vi rett og slett ikke råd til å utsette.

Vi må kjøpe hyllevare som kan leveres raskt, som oppfyller kravene, og som gir Forsvaret reell operativ evne. Å velge utviklingsprosjekter uten ferdige løsninger, og uten kontraktfestet produksjon, innebærer betydelig risiko både teknisk, økonomisk og tidsmessig. Samtidig er Arbeiderpartiet tydelig på at dette ikke står i motsetning til industribygging i Norge og Europa. Industrisamarbeid og gjenkjøpsavtaler ligger fast, uavhengig av leverandørvalg. Målet er økt produksjonskapasitet, bedre forsyningssikkerhet og tettere samarbeid med våre allierte. Men industripolitikk kan ikke gå framfor operativ evne når sikkerhetssituasjonen er som den er nå.

Ubåter er en av de viktigste kapasitetene vi har for å ivareta norsk og alliert sikkerhet i nordområdene. Samarbeidet med Tyskland har gitt oss lavere risiko, bedre kostnadskontroll og sterk norsk industriell deltakelse gjennom Kongsberg og det felles kampsystemet. Å øke antallet ubåter fra fire til seks styrker utholdenheten, sikrer bedre operativ tilgjengelighet og gjør oss bedre i stand til å møte forventningene fra NATO, særlig i en tid der aktiviteten i nordområdene økes. Prop. 29 S handler i bunn og grunn om ansvar – ansvar for å lytte til fagmilitære råd, ansvar for å handle i tide, ikke når det er for sent, og ansvar for å sørge for at Forsvaret får det materiellet de trenger, når de trenger det. Trygghet bygges ikke med utsettelser, men det bygges med beslutninger.

Himanshu Gulati (FrP) [10:19:23]: Som flere har vært innom, står Norge og Europa i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. De kjøpene som vi her tar stilling til i dag, de rammene vi tar stilling til, er av særdeles viktig betydning, både når det gjelder å øke antall nye ubåter, som er et av Norges strategisk sett viktigste virkemidler, men også innkjøp av langtrekkende presisjonsild til Hæren. Dette er av avgjørende betydning for å oppnå ønsket effekt overfor en motstander når det gjelder landmilitær avskrekking, og er derfor av stor strategisk interesse.

Vi vil også vise til at når regjeringen har søkt sikkerhetsgarantier fra nære allierte ved kjøp av ubåter og stridsvogner fra Tyskland og fregatter fra Storbritannia, mener Fremskrittspartiet at regjeringen også burde ha gjort større bestrebelser for å få en eller flere norske og europeiske leverandører med i hele anbudsprosessen, også her. Når det er sagt, støtter vi det som er sagt tidligere fra talerstolen i dag om at vi på Stortinget ikke tar stilling til hvem man kjøper fra. Vi forholder oss til rammen, vi vedtar rammen, og vi framhever selvsagt viktigheten av disse kjøpene for norske kapasiteter og kapabiliteter.

Vi vil derfor støtte innstillingen om innkjøp av langtrekkende presisjonsild, LLPI, og om økning av antall ubåter, men vil anmode regjeringen i det videre arbeidet med å realisere planen om å gjennomføre mer helhetlige og ikke minst raskere prosesser ved kjøp av strategisk viktig forsvarsmateriell. Disse prosessene tar fortsatt for lang tid, noe vi ikke kan være fornøyd med i den sikkerhetspolitisk krevende situasjonen som vi står i.

Vi går for øvrig imot mindretallsforslagene. Selv om vi deler noen av bekymringene som andre partier har kommet med, mener vi det er viktig at vi foretar disse kjøpene, at vi foretar dem nå, og ruster opp det norske forsvaret så raskt som mulig.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:21:37]: Det er ei spesiell tid me lever i. Sidan sist det blei diskutert sikkerheitspolitikk i denne salen, har presidenten i USA på nytt trua med å ta alliert land og utfordra heile NATO-samarbeidet. Mange pusta letta ut då Trump i Davos snudde og sa at han ikkje skulle ta Grønland med makt, men me veit at Trump fort kan snu igjen.

SV støttar det grønlandske folket. Grønland tilhøyrer grønlendarane, og me er glade for at regjeringa har vore tydeleg i forsvaret av kongeriket Danmarks suverenitet. Som eit relativt lite land i eit strategisk nordområde er Noreg avhengig av ein internasjonal rettsorden. Ei verd der stormakter tek seg til rette og behandlar andre nasjonar som sine interessesfærar i staden for å respektera folkeretten og FN-pakta, er ei farleg verd for oss.

SV har i lang tid åtvara mot å gjera Noreg avhengig av USA. Me har lenge peikt på behovet for sterkare samarbeid med Norden og europeiske land, som i større grad deler våre interesser. Innkjøp av ytterlegare to tyske ubåtar styrkjer det strategiske samarbeidet med Tyskland. Tysk og norsk industri utviklar saman det kampsystemet som utgjer det sentrale styringssystemet i ubåtane, og integrerer alle sensorar, våpensystem og navigasjon. Leveransen utgjer ein betydeleg del av den samla kontraktsverdien. Dette samarbeidet styrkjer det norsk-tyske samarbeidet og skapar arbeidsplassar i Noreg.

Når det gjeld langtrekkande presisjonsild, meiner SV at dei same overordna sikkerheitspolitiske og strategiske vurderingane må gjelda òg her. Produksjon i Noreg, eller i eit land nær oss, vil i tillegg vera god beredskap og god industripolitikk. Å vera avhengige av leveransar frå andre sida av jorda, både i fredstid og ikkje minst i krigstid, gjer oss sårbare.

SV meiner at korte forsyningskjeder er eit langt betre alternativ enn det langreiste alternativet, som no ser ut til å bli valt. Det er framleis mogleg å velja eit norsk-europeisk alternativ der norsk industri vil ta ein aktiv del i eit strategisk samarbeid, og der heile produksjonen kan skje i Noreg.

Noreg kan og bør bruka dei moglegheitene me har til å styrkja strategisk samarbeid med land me deler interesser med. Investeringar i langtrekkande presisjonsild er eit omfattande og forsvarspolitisk strategisk prosjekt og utgjer langt meir enn eit enkelt våpenkjøp. Ved så store investeringar som det me snakkar om her, bør den sikkerheitspolitiske dimensjonen tilleggjast stor vekt. Me meiner difor at det norsk-europeiske alternativet må vurderast skikkeleg, og at me ikkje må basera oss berre på dei snevre og til dels utdaterte kriteria som er lagde til grunn så langt.

Dette er òg ei løysing som fleire nære allierte allereie har valt. SV fremjar difor, saman med Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, forslag om å vurdera det norsk-europeiske alternativet fullt ut i tråd med Nasjonal sikkerhetsstrategi, og koma tilbake til Stortinget på eigna måte.

I tider der kommunekassene er skrapa, velferda forvitrar og folk slit med å betale rekningane sine, skal Stortinget ta ansvaret vårt for landets budsjett med tungt alvor. Me er alle einige i denne salen om å styrkja den nasjonale forsvarsevna. Det ikkje det same som at me skal kjøpa alt det forsvarsutstyret som skulle vera ønskjeleg, kosta kva det kosta vil. Det er heller ikkje sånn at me oppnår maksimal forsvarsevne berre med å kjøpa materiell. Den faktiske forsvarsevna består av folk som kan bruka og vedlikehalda materiellet, av fungerande forsyningskjeder, av samvirke med det sivile samfunnet og ikkje minst av folk sin forsvarsvilje.

Når SV i dag støttar kjøp av to nye ubåtar og langtrekkande presisjonsild, sjølv om kostnadsrammene har gått vesentleg opp, er det fordi nettopp desse kapasitetane står på toppen av lista over det forsvarssjefen meiner er mest nødvendig.

Med det tek eg opp forslaget som SV er ein del av.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:26:41]: Vi lever i en svært usikker verden, og nettopp av den grunn er det avgjørende at de investeringene vi gjør i det norske forsvaret, er gjennomtenkte og ikke minst langsiktige. Med krig i Ukraina og en amerikansk president som er krevende å forholde seg til, er det viktig at vi velger partnere som står oss nær, der vi kan bygge opp et tett strategisk partnerskap.

Det pekes nå i retning av et sørkoreansk alternativ for langtrekkende presisjonsild. Når vi nå står overfor en investering som vil prege Hæren i flere tiår, mener vi i Senterpartiet at det tysk-norske Mars 3-systemet bør vurderes fullt ut før en endelig beslutning tas.

Langtrekkende presisjonsild vil gi en helt ny kapasitet for Hæren. Våpen som kan treffe mål med høy presisjon over svært lange avstander, opptil 500 km, styrker vår avskrekkingsevne, vår forsvarsevne og ikke minst vår evne til å manøvrere.

Jeg er enig med tidligere forsvarssjef Harald Sunde når han understreker viktigheten av felles våpenplattformer og standardisering med nære allierte. Regjeringen har ikke klart å berolige oss i Senterpartiet om at alle sider ved det sørkoreanske alternativet er godt nok vurdert og det beste valget for framtiden. Derfor ber vi regjeringen om å ta en runde til.

Senterpartiet er opptatt av at vi må ta kloke og langsiktige valg når vi investerer i Forsvaret. Derfor bør vi vurdere norsk-europeiske alternativer grundig før vi tar en endelig beslutning. Dette er politikk. Tidligere investeringer har vist at det er mulig å kombinere militær styrke, sikkerhetspolitikk og industriutvikling. Da må vi ikke ta forhastede valg. Selv om debatten ofte handler om de store, nye innkjøpene, må vi prioritere å få det vi allerede har i Forsvaret, til å virke. Det har vi prioritert tidlig i langtidsplanen, og det må følges opp. Anskaffelse av langtrekkende presisjonsild vil være en ny og helt avgjørende dimensjon for norsk forsvarsevne. Det er en kapasitet Hæren mangler i dag, og derfor – nok en gang – må vi være helt sikre på at vi gjør det rette strategiske valget.

Dersom vi allerede nå velger bort Mars 3-systemet, vil vi gjøre vår egen våpenprodusent Kongsberg en bjørnetjeneste. Jeg registrerer at flere er særdeles utålmodige og ikke har tid til å vente med milliardkjøp av missiler. Senterpartiet mener vi må stoppe opp og tenke oss om.

Dette er en strategisk kapasitet og en ny evne til avskrekking og til å ramme motstanderen på avstander man tidligere ikke har vært i nærheten av. Krigen i Ukraina har gitt oss helt nye lærdommer om teknologisk sårbarhet. Det tysk-norske alternativet Mars 3 fantes ikke da Forsvaret startet prosessen. Anbudsprosessen har blitt innhentet av utviklingen, og vi må vurdere en løsning som fanger opp de siste årenes teknologiske endringer. Våre forsvarsbedrifter er i verdenseliten på missilteknologi, spesielt gjennom Kongsberg-systemene, NSM og JSM. Det vil være særdeles oppsiktsvekkende dersom vi ikke kobler vår ledende rolle innen missilteknologi med anskaffelsen av langtrekkende presisjonsild. Et samarbeid med Tyskland om nye lynraske missiler vil være mer framtidsrettet enn å kjøpe eldre systemer fra andre land.

Stortinget kan vanskelig vurdere alle konkrete detaljer, som pris, ytelse og leveringstidspunkt, men det handler om å bygge et strategisk samarbeid med våre nærmeste allierte, samtidig som vi sikrer norske arbeidsplasser og videre utvikling av norsk teknologi. Når regjeringen har søkt sikkerhetsgarantier fra nære allierte ved kjøpet av ubåter – som vi støtter fullt ut, også utvidelsene i denne rammen – og stridsvogner fra Tyskland og fregatter fra Storbritannia, er jeg forundret over at Forsvarsdepartementet ikke har gjort større bestrebelser for å få en eller flere norske og europeiske leverandører med i hele anbudsprosessen.

Jeg er enig i at Stortinget skal være forsiktig med å peke ut en leverandør. Industrielle muligheter må likevel være en del av vurderingen hver gang vi skal gjøre denne type beslutninger. Vi må velge løsninger som gjør at norsk industri får utvikle seg sammen med Forsvaret.

Vi er vant til at man skal ha gjenkjøpsavtaler, og det er særdeles viktig. I denne saken dreier det seg altså om kapasiteter som kan gå langt utover gjenkjøpsavtaler i markedet vi ser av forsvarsmateriell. Kongsberg er en industri som vil være betydningsfull langt inn i framtiden og må støttes opp av våre egne kjøp.

Bjørnar Moxnes (R) [10:31:55]: Spørsmålet om å kunne forsvare territoriet og landet sitt mot stormakter med ambisjoner har blitt satt på dagsordenen i mye større grad de siste ukene. Jeg tror stadig flere ser at det er viktig at man har både evnen og viljen til å forsvare seg, ikke minst for å dempe de imperialistiske ambisjonene, om de kommer fra Moskva eller fra Washington D.C.

Et land som ikke er i stand til og ikke vil forsvare seg, blir mer utsatt for imperialistiske røvertokter. Det å ha en viss forsvarsevne og vilje er avgjørende for å hindre utbrudd av krig, for å hindre militær konflikt og for å bevare fred.

Det er noe av bakgrunnen for at Rødt var veldig kritiske til nedbyggingen av Norges forsvarsevne i flere tiår. Det skjedde til fordel for deltakelse i amerikanskledede militære eventyr, om det så var i Libya, Afghanistan eller Irak. Vi må hente Forsvaret hjem og styrke forsvaret av Norge. Det vil også være et bidrag til å dempe spenningen i nord, noe som er i Norges nasjonale interesse, og som også er slått fast i forsvarsforliket fra samtlige partier på Stortinget.

I alle de rådene vi har fått, altså fagmilitære råd fra forsvarssjefen, nevnes ubåter som helt avgjørende, og det gjelder også langtrekkende presisjonsvåpen – naturligvis i tillegg til å utbedre svakhetene ved dagens struktur, øke volumet i Forsvaret og ikke minst anskaffe luftvern.

Dette er bakgrunnen for at Rødt støtter det som ligger i proposisjonen. Det er i tråd med det som er vedtatt i forsvarsforliket, og i tråd med det som handler om å styrke Norges forsvarsevne. Langtrekkende presisjonsild vil utvide Hærens både rekkevidde og slagkraft og vil kunne ha en viktige avskrekkende effekt overfor dem som måtte ønske å prøve seg på deler av norsk territorium. Det er derfor viktig for å styrke forsvarsevnen.

Det er blitt stilt krav om at man skal kunne ha en rekkevidde på systemet på omkring 500 km og ikke minst få levert det på tid og pris. Det er én produsent som oppfyller de kravene, nemlig den sørkoreanske produsenten. Så er det bekymringer om avstanden til Sør-Korea. Det skjønner vi jo veldig godt, men det er viktig å få med seg at også et nytt produksjonsanlegg for missilene og rampene skal etableres i Polen, som er litt nærmere Norge enn Sør-Korea er.

Det andre poenget er at det ikke er noen industrier som per dags dato lager disse missilene i Europa, og det stiller egentlig forslaget om en europeisk løsning i et litt underlig lys. For det første: Den europeiske løsningen finnes ennå ikke. Den er ikke ferdig utviklet, og ingen har bestilt den, heller ikke Tyskland. Norge ville blitt den første brukeren hvis vi gikk for dette, og det er en grunn til at man går inn for mer bruk av hyllevare. Vi har hatt visse fregattinnkjøp tidligere, og det har gått så som så. Det å gå for hyllevare, ting som er utprøvd og velprøvd, kan være lurt også for å hindre en ekstrem vekst i kostnadene til Forsvaret.

Det andre problemet er at den europeiske løsningen også er israelsk. Mars 3 er et israelsk system fra Elbit som heter PULS, «battle-proven» mot palestinerne. Det finnes ikke europeiske missiler. Alle missiler som brukes til PULS, kommer fra Elbit. Ingen europeiske land har ennå kjøpt Mars 3. Tyskerne har kjøpt PULS, danskene har kjøpt PULS, og nederlenderne har kjøpt PULS, alle fra selskapet Elbit, som er Israels største våpenselskap og blinket ut som en versting av BDS-kampanjen når det gjelder bidrag til den israelske krigsmaskinen.

Til slutt: Vår støtte til kjøpet av ubåter og langtrekkende presisjonsild betyr ikke at vi stiller oss bak å øke forsvarsforlikets ramme med tilsvarende sum. Det er viktig. Øvrige ambisjoner i forsvarsforliket må vurderes i lys av Stortingets prioritering av ubåter og også innkjøp av langtrekkende presisjonsild, som vedtas i Stortinget i dag.

Arild Hermstad (MDG) [10:37:07]: Norge står i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon, og verden slik vi kjenner den, er i ferd med å gå av hengslene. Mens Putins imperialisthær rykker fram i Ukraina, er USA under Trump en alliert som det blir stadig vanskeligere å stole på. Hans krav om å overta Grønland setter i verste fall hele NATO-samarbeidet i fare. USAs såkalte sikkerhetsstrategi, med uttalt vilje til å blande seg inn i europeiske lands anliggender ved å støtte ytre høyre-krefter, bekrefter at USA er på vei inn i et bekmørkt terreng. Det er og blir likevel Russland som truer den dype freden vi har følt på i 80 år. Trusselen fra Putin er den bakenforliggende årsaken til at Europa og Norge nå ruster opp.

I langtidsplanen for Forsvaret ble hele Stortinget enige om en kraftig opprustning, som er anslått til å koste ca. 1 600 mrd. kr. Dette var ikke noe MDG støttet med lett hjerte. Vi er et parti som er tuftet på ikke-vold og på fredsarbeid, men når verden styres av bøller, må vi stå opp for våre verdier. Når autoritære regimer ruster opp, bryter folkeretten og bomber andre land for å utvide territoriet sitt, er evnen til å forsvare seg selv en forutsetning for å bevare freden.

Vi skal gjøre det motsatte av det Putin og Trump vil. Europeiske land skal samarbeide mer, ikke mindre. Vi skal slåss for demokrati, folkeretten og alles rett til å bestemme over sitt eget land. Vi skal stå opp mot autokrati, den sterkestes rett og stengte grenser, vi skal aldri akseptere trusler, og vi skal stille opp når våre naboland trues.

MDG støtter regjeringens forslag om å øke rammen for ubåtprosjektet og forslaget om innkjøp av langtrekkende presisjonsild. Samtidig er vi bekymret når kostnadsrammen for ubåt-innkjøpet skyter i været. MDGs støtte er ikke en blankofullmakt til kjøpefest i Forsvaret. Når vi bruker mer penger på ubåter og raketter, kan det hende vi må bruke mindre penger på noe annet.

Den offentlige debatten om denne proposisjonen har handlet om langtrekkende presisjonsild og om Stortinget skal overkjøre regjeringens leverandørvalg. Det kommer ikke MDG til å gjøre. Skal vi ha noen som helst sjanse til å gjennomføre langtidsplanen for Forsvaret, må vi holde på et grunnleggende hovedprinsipp: at Stortinget bevilger midler, og at regjeringen velger leverandører, basert på forsvarsfaglige vurderinger og Stortingets vedtatte føringer. Så jeg blir overrasket når vi ser at partier som også ønsker mindre samarbeid med demokratiske nabostater om felles sikkerhet og beredskap, samtidig ikke har noen betenkeligheter med å skape usikkerhet om oppfølgingen av forsvarsforliket. Utsettelse og omkamp skaper usikkerhet om Norges vilje til raskt å styrke vår egen forsvarsevne. Forsvarsforliket kan bli et forsvarsforlis dersom mindretallet vinner fram.

MDG mener at som hovedregel gjør Norge lurt i å velge europeiske leverandører. Det går jeg ut fra at regjeringen også mener. Men når forsvarsfaglige vurderinger så tydelig peker på at Hanwha er rett leverandør, aksepterer vi det. Sør-Korea er dessuten en viktig alliert, som også vil bygge noen av disse installasjonene på europeisk jord. De kan levere en ferdig løsning raskt, noe som er mindre sannsynlig dersom man velger mindretallets løsning. Derfor stemmer vi imot forslaget fra SV, Senterpartiet og KrF.

For vår del er det også negativt at KNDS, som har lobbyert hardt for å få Stortinget til å overkjøre regjeringen, både gir stor involvering av USA-materiell i sin leveranse og også inntil videre er avhengig av missiler fra israelske Elbit for å levere sin løsning. Elbit har også levert droner, artilleri, granater og andre våpensystemer som er blitt brukt i Israels folkemord i Gaza.

Et grønt parti må også være et sikkerhetspolitisk ansvarlig parti. MDG støtter et sterkt forsvar fordi vi vil sikre at nordmenn kan nyte fred, demokrati og respekt for folkeretten. Derfor støtter vi hovedinnholdet i regjeringens proposisjon.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:42:09]: I dagens sikkerhetspolitiske bilde er det avgjørende for både vår egen og europeisk sikkerhet at vi tar et større ansvar for den konvensjonelle avskrekkingen på kontinentet vårt. KrF var med på forliket om langtidsplanen for Forsvaret sommeren 2024 og vil være konstruktive i samtalene om en reprioritering av planen denne våren.

Anskaffelsen av ytterligere to ubåter og langtrekkende presisjonsild er to sentrale kapasiteter i langtidsplanen, og vi oppfatter at forsvarssjefen har vært svært tydelig på at dette er kapasiteter som uansett må prioriteres i en revidert plan. Økningen fra fire til seks ubåter vil gjøre at både den operative tilgjengeligheten og robustheten kan opprettholdes over tid. Evnen til sjønektelse og avskrekking vil bli betydelig styrket, og det samme vil evnen til overvåkning og suverenitetshevdelse. Derfor kommer Kristelig Folkeparti til å støtte denne anskaffelsen slik den foreligger i proposisjonen fra regjeringen.

Langtrekkende presisjonsild er en strategisk kapasitet på linje med F-35, ubåter og fregatter. Med en prislapp på 19 mrd. kr og en levetid på flere tiår er dette blant de største og viktigste sakene Stortinget vil ta stilling til i denne perioden. For første gang vil Norge få landbaserte våpen med rekkevidde langt inn i fiendtlig territorium. Dette er en kapasitet som krigen i Ukraina har vist er helt avgjørende for et moderne forsvar og avskrekking.

Når Stortinget nå skal ta stilling til en så sentral kapasitet i vårt framtidige forsvar, er det rimelig å stille krav til samsvar mellom ord og handling. Da regjeringen i fjor la fram Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi, var et av svarene på den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen et tettere alliert samarbeid i Europa. Dette hensynet er blitt vektlagt svært tungt i valg av leverandør og strategisk partner i anskaffelsen av ubåter og fregatter.

Med dette bakteppet er det vanskelig å forstå at regjeringen i denne saken har valgt å utelukke det norsk-europeiske alternativet fra konkurransen. Her har Norge en reell mulighet til å styrke europeisk og norsk forsvarsindustri, sikre norske arbeidsplasser og bygge europeisk kapasitet innen kritisk militær evne. Denne muligheten velger regjeringen vekk. I samarbeid med Tyskland, Nederland og Danmark kunne Norge vært med på å utvikle og produsere neste generasjons system, basert på norsk missilteknologi i verdensklasse. Det er ikke, som det er blitt sagt fra denne talerstolen så langt i debatten, uprøvd teknologi. Tyskland skal motta de første utskytingsenhetene i tredje kvartal i 2027 og ha systemet operativt i januar 2028.

Det norsk-europeiske systemet ville også gitt nettopp den fleksibiliteten som Forsvaret trenger, gjennom evnen til å integrere nye raketter og missiler, også dem som ennå ikke er ferdig utviklet, og dermed sikre at kapasiteten blir holdt i tiden framover. Som krigen i Ukraina tydelig viser, går utviklingen innen militær teknologi ekstremt fort. Det som i dag anses å være den fremste og beste teknologien, mister raskt operativ evne, hvis den ikke kontinuerlig blir forbedret og oppdatert, i møte med mottiltak som luftvern og GPS-jamming. Når vi vet at forsvarsanskaffelser i økende grad også er sikkerhetspolitikk, mener KrF at det er avgjørende at vi sørger for at mest mulig kontroll over produksjon, teknologi og beslutninger ligger hos nære allierte med tilsvarende sikkerhetspolitiske interesser som oss.

Regjeringen har sagt at det nå er alvor. KrF forventer derfor at regjeringen handler deretter. Det betyr at store strategiske anskaffelser som skal bygge norsk forsvarsevne, ikke må gjøre oss mer avhengige eller sårbare, og at de også må bidra til å styrke europeisk autonomi og kritisk industrikapasitet. Vår oppfatning er at det norsk-europeiske og det sørkoreanske alternativet kan bli levert og være operativt innen fristen som er satt i anbudet. Derfor fremmer vi i denne saken, sammen med Senterpartiet og SV, et forslag om at det norsk-europeiske alternativet blir vurdert fullt ut, i tråd med den nasjonale sikkerhetsstrategien.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [10:46:50]: Vi står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Russlands angrepskrig mot Ukraina er den største sikkerhetspolitiske utfordringen Norge og Europa står overfor. Norge må ta mer ansvar for egen og alliert sikkerhet i en stadig mer urolig verden. Derfor er det viktig at vi raskt styrker Norges forsvarsevne slik at vi kan møte de utfordringene vi står overfor.

I Prop. 29 S for 2025–2026, som er til behandling i dag, foreslår regjeringen at Stortinget tar stilling til to sentrale investeringer som samlet beløper seg til mer enn 65 mrd. 2025-kroner. De to investeringssakene vil bidra til at vi tidlig styrker norsk og alliert avskrekkingsevne.

Vi er godt i gang med å styrke forsvarsevnen og realisere ambisjonene i langtidsplanen. Før sommeren i fjor la regjeringen fram en stortingsmelding om gjennomføringen av langtidsplanen. Der varslet vi flere endringer som gir behov for å videreutvikle planen. I tillegg til at den sikkerhetspolitiske situasjonen har forverret seg betydelig, påvirker prisvekst og lange ledetider budsjettene og framdriften i opptrappingen. Dette medfører behov for å videreutvikle og rebalansere langtidsplanen slik den ble vedtatt i 2024. Dette arbeidet pågår nå i Forsvarsdepartementet, og som et ledd i dette har regjeringen også dialog med Stortinget.

Ubåter er en høyt prioritert kapasitet i forsvaret av Norge og NATOs nordlige flanke. Russland opprettholder betydelige sjømilitære styrker og strategiske kapasiteter på Kolahalvøya, og ubåtstyrker og langtrekkende våpen i nordområdene er fortsatt høyt prioritert.

Stortinget besluttet gjennom behandlingen av langtidsplanen i 2024 at antallet ubåter skulle økes fra fire til seks. Proposisjonen inneholder derfor et forslag om at kostnadsrammen for ubåt-prosjektet økes til ca. 100 mrd. 2026-kroner.

Hærens eksisterende feltartilleri har en maksimal rekkevidde på 40 km. Dette gir ikke en tilstrekkelig avskrekkende effekt. Fra Ukraina-krigen har vi sett hvor viktig lang rekkevidde er for krigføringen, og av denne grunn er en rask anskaffelse av langtrekkende presisjonsild viktig for tidlig å styrke norsk og alliert evne til avskrekking.

Det planlegges anskaffet 16 systemer med et større antall missiler innenfor en kostnadsramme på ca. 19,5 mrd. 2026-kroner. Forsvarsmateriell har gjennomført en prosess for anskaffelse av langtrekkende ild gjennom konkurranse i markedet. Det ble mottatt tre kommersielle tilbud og et FMS-tilbud, Foreign Military Sales-tilbud, fra USA. Den koreanske tilbyderen, Hanwha, tilfredsstilte alle kravene og ble invitert til kontraktsforhandlinger.

Valget av leverandør av langtrekkende ild står mellom en koreansk og en amerikansk leverandør. Stortingets beslutning her i dag avgjør om en kontrakt med én av de to leverandørene kan signeres i løpet av få dager, eller om en helt ny anskaffelsesprosess må iverksettes.

Et mindretall i komiteen fremmer forslag om at regjeringen må sørge for at det norsk-europeiske alternativet vurderes fullt ut i tråd med Nasjonal sikkerhetsstrategi, og at regjeringen må komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Dette alternativet er allerede fullt ut vurdert, men det tilfredsstilte ikke sentrale krav til anskaffelsen. Dersom en ny leverandørkonstellasjon skal tas inn igjen i konkurransen, må en helt ny anskaffelsesprosess startes opp. Dette alternativet innebærer usikkerhet om både kostnad, ytelse og ikke minst tid. Forsvarsdepartementet vurderer at en oppstart av en ny konkurranse innebærer at en kontrakt ikke kan signeres før sent i 2027.

Gjennom komiteens behandling av innstillingen har et mindretall pekt på at forsyningslinjer som strekker seg helt over til den andre siden av jordkloden, ikke er tilfredsstillende. Dette er et godt moment. I den forbindelse vil jeg nevne at Polen har signert kontrakt for leveranse av nesten 300 systemer fra Sør-Korea. Til sammenligning skal vi kjøpe 16 systemer i tilbudet. Polen tenkte også på forsyningssikkerheten da de inngikk sin kontrakt, og har signert avtale med Sør-Korea om lokal produksjon av missiler i Polen. Dette vil også vi kunne benytte oss av.

Jeg er glad for at et flertall i komiteen slutter seg til regjeringens forslag om anskaffelse av ubåter og langtrekkende presisjonsild. De to prosjektene er viktige for å opprettholde og videreutvikle et troverdig og relevant forsvar i en krevende sikkerhetspolitisk tid.

Georg Gulli (KrF) [11:01:29]: Det er en urolig verden vi lever i i dag. Forsvaret skal styrkes og få nye kapabiliteter til å utøve norsk suverenitet. Likevel må vi se større på norsk forsvarspolitikk. Forsvaret av Norge vil ikke bare handle om antall soldater på bakken, men også om hvorvidt vi har en robust økonomi og verdikjeder som står seg i både krise og krig. Koronapandemien, krigen i Ukraina og blokkeringen av Suezkanalen viser igjen hvor sårbare internasjonale verdikjeder faktisk kan være. Derfor blir det helt feil å kjøpe langtrekkende presisjonsild fra et land på andre siden av jordkloden.

Det er litt over ett år siden jeg selv dimitterte fra min egen førstegangstjeneste i Hæren. Det jeg lærte der oppe, var at det er viktig med nytt og flott utstyr, men det kan aldri erstatte menneskene bak. I det moderne forsvaret av Norge vil vi fortsatt trenge menn og kvinner som setter noe større foran seg selv. Dette gjelder vel så mye i forskning og utvikling som i det operative felt. Vi har et ansvar for å løfte ikke bare norsk forsvarsindustri, men også europeisk forsvarsindustri, i rammen av NATO. Vi har sett gjennom flere år med krig i Ukraina hvor viktig det er å kunne treffe fienden bak deres egne linjer. Dette er ikke en enkel anskaffelse, men en helt nødvendig kapasitet for det norske Forsvaret. Derfor har det noe å si hvor anskaffelsene som Forsvaret skal gjøre, kommer fra. Regjeringen legger stor vekt på det norsk-tyske sikkerhetssamarbeidet i anskaffelsen av ubåter, og vi i KrF støtter innkjøpet med to ekstra, nettopp fordi dette samarbeidet er så viktig. Men jeg undrer meg når regjeringen ikke vektlegger det samme strategiske samarbeidet med Tyskland når det kommer til presisjonsild, for hva er forskjellen? De logistiske utfordringene er de samme, og viktigheten av europeisk samarbeid er også like viktig. Innkjøpene vi står overfor, må være tettere innvevd i egen økonomi, så vi kan sikre norske arbeidsplasser og være med og forme utviklingen, samtidig som vi styrker båndene med våre egne allierte på eget kontinent.

Norge har en mulighet til å være med og kjøpe europeisk langtrekkende presisjonsild, en anskaffelse som ville styrket det europeiske samarbeidet og gitt nasjonal kunnskap til en strategisk viktig industri. Derfor håper jeg også at denne salen står sammen med KrF og andre partier i å velge europeiske partnere i anskaffelsen av presisjonsild.