Sandra Bruflot (H) [10:03:28] (ordfører for saken): Dette er en historisk dag. For første gang på nesten 50 år skal en ny abortlov vedtas i Stortinget. Jeg vil takke helsekomiteen for et godt samarbeid og for at vi i fellesskap, på tvers av alle partier, har tatt ansvar for å ha en god og respektfull behandling av den nye loven. Dette er ikke enkle debatter: Det er mye følelser, og det er sterke meninger hos alle som har en personlig mening om abort, og det er ikke få i vår komité. Jeg forutsetter at de ulike partiene vil redegjøre for sine syn, også der det er flere syn innad i et parti.

Vi får ofte høre at dagens abortlov har tjent oss godt. Jeg tror grunnen til at mange sier det, er at de aller fleste aldri har vært i en situasjon der de har måttet vurdere abort etter uke 12. Hvordan de rundt 600 kvinnene som hvert år møter i nemnd, opplever abortloven, er sjelden et tema rundt middagsbordet eller på nyhetene. Det er ikke mange kvinner som forteller åpenlyst om den gangen hun bar på et sykt foster, eller om hennes møte med nemnden. Derfor har abortloven fungert tilsynelatende godt. Antallet aborter går nedover. De aller fleste tar abort før grensen for selvbestemmelse. Abortloven har fungert godt for dem som ikke trenger å forholde seg til den.

For de aller fleste kvinner har det ikke noe å si om vi har en grense i uke 12 eller uke 18. 84 prosent tar abort før uke 9, og 95 pst. tar abort før uke 12. Slik er det også i de landene som har langt mer liberale lover enn oss. Kvinner tar abort så tidlig de kan, når de ikke ønsker å fullføre svangerskapet.

I forarbeidene til dagens lov står det at kvinnens valg kan være impulspreget, og at hun trenger hjelp til å forstå de langsiktige konsekvensene av valget hun tar. Selv om kvinnesynet heldigvis har endret seg mye siden 1970-tallet, har noe av utgangspunktet for nemndene vært at de skulle være en støtte for kvinnen – og for noen er de det. Den støtten skal man fortsatt kunne få, men ikke i nemnd. Kvinner forteller at medlemmene i nemnden er de siste personene de ville spurt om råd eller vist tvil overfor, i frykt for at det ville påvirke beslutningen deres. For noen oppleves det som en strafferunde, og ikke minst som et stort paradoks. Den samme helsetjenesten som har fortalt kvinnen at det er noe galt med fosteret i magen, noe som gir henne lov til å ta abort etter grensen, må hun senere sitte og forsvare valget sitt overfor, slik at hun får lov til å følge helsetjenestens eget råd.

Av de 660 kvinnene som søkte om abort etter uke 12 i 2022, fikk 9 endelig avslag. Hvis abortloven fungerer godt, er det kanskje fordi den følger en praksis der de fleste får abort også etter uke 12. Å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18, er ikke en radikal endring, slik noen hevder. Det vil tvert imot være i tråd med dagens praksis. Rettsvernet for fosteret etter uke 12 er ikke et reelt vern. Ja, kvinner må møte i nemnd, men de får medhold nesten uten unntak.

Kvinner som søker abort etter uke 12, ønsker seg som oftest barn. Katti Anker Møller sa at kvinnen er barnets beste forsvarer, og for mange er graviditeten dypt ønsket og planlagt, men de finner ut at noe er galt etter grensen for selvbestemmelse. Det er en forferdelig situasjon å stå i, og vi gjør den vanskeligere med dagens grense og dagens nemnder.

Ja, abort er et etisk dilemma. Det er en avveining av hensynet til fosteret og hensynet til kvinnen, men kvinner er i stand til å ta etiske og moralske valg. Det er kvinnen og hennes familie som må leve med konsekvensene hvis hun må fullføre et svangerskap hun ikke ønsker, og beslutningen bør ligge hos henne.

Dagens abortlov fungerer godt for dem som aldri har trengt å forholde seg til den. Den fungerer dårlig for det store flertallet av de kvinnene som har måttet. Derfor bør vi utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18.

Med det ønsker jeg en god debatt og fremmer de forslagene som Høyre er med på.

Kamzy Gunaratnam (A) [10:08:23]: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar.» Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har stått skulder ved skulder i kampen for å utjevne sosiale forskjeller og styrke kvinners rettigheter i vårt samfunn. For det går en rød tråd fra Katti Anker Møller og starten av det 20. århundret til den norske stortingssal i dag. Den norske kampen for selvbestemt abort startet etter et avisoppslag om en fosterfordrivelse der kvinnen døde. Det var første gang Katti Anker Møller krevde avkriminalisering av provosert abort. Siden ble det ført en kamp mot skam og fengselsstraff, en lang kamp som førte til en abortlov som denne sal vedtok for 50 år siden. På vegne av selvbestemmelsen, på vegne av valgfriheten og respekten vi har for ulike livssituasjoner: Nå skal vi videre.

Nå utvides selvbestemmelsen. Vi lovfester retten til veiledning og oppfølging, vi styrker samtykkekompetansen, og vi skal bort fra at diagnoser i seg selv er grunnlag for abort, og over til et system der effekten av sykdommer og variasjoner gir grunnlag for det. Hverdagen og livet som kvinnen og familien står i, slik de selv opplever sin situasjon, skal være utgangspunktet i dette tilfellet.

Abortloven debatteres i dag. Kvinner og familier fortjener at vi snakker sant. Likevel er det mange myter som florerer, og jeg vil forsøke å ta opp noen av dem.

Myte nr. 1: Dagens abortlov står seg helt fint i 2024.

Dagens abortlov har en grunnleggende mistillit til kvinners intelligens, gjenspeiler ikke dagens medisinske eller teknologiske utvikling, og sist, men ikke minst, den gjenspeiler ikke dagens praksis.

Myte nr. 2: Det er ingen grunn til å ta abort i velferdsstaten Norge.

Ingen av oss vet hvilken livssituasjon mennesker havner i. Summen av enkeltmenneskers livssituasjoner er det kun de selv som vet.

Myte nr. 3: En utvidelse av selvbestemmelsen vil gi en flom av senaborter.

For det første: Det er det ingen holdepunkter for, og det er bare å se til Sverige, Island, Nederland og Storbritannia. For det andre: Av abortene som utføres etter uke 12, er de aller fleste begrunnet i en medisinsk tilstand hos fosteret. Det er altså barn som er ønsket.

Myte nr. 4: Den nye abortloven er radikal.

Vi blir det siste landet i Skandinavia som utvider selvbestemmelse til uke 18. Flere andre land har enda senere grenser. Dette er ikke en radikal endring, det er langt på vei dagens praksis i Norge.

Myte nr. 5: Alle er for tilgang til abort, det må bare gå en grense et sted.

Nei, alle er ikke for tilgang til abort, og alle partier har ikke historisk kjempet for dette. Å ta tilgangen til abort som en selvfølge er i beste fall naivt.

I debatten som har ledet fram til i dag, har jeg og de med meg som kjemper for en utvidelse av abortrettighetene, blitt beskyldt for at vi ikke eier etiske refleksjoner – det er bare én side i denne debatten som har etikk. Det er ironisk og faktisk ganske alvorlig å bli anklaget for nettopp dette i denne debatten, for vi vet at innskrenkninger i kvinners selvbestemmelse tradisjonelt også har hvilt på en nedvurdering av kvinners intellektuelle kapasitet og evne til moralske og etiske refleksjoner. At min mening er annerledes enn en annens i denne saken, betyr ikke at jeg ikke har gjort meg mine etiske refleksjoner. Faktisk er det nettopp på grunn av mine etiske refleksjoner og en totalvurdering at jeg har det standpunktet jeg har i denne saken.

For 50 år siden ble abortloven vedtatt med én stemmes overvekt. I dag er det en historisk dag, for vi kan få et mye større flertall. Våre norske kvinner fortjener den valgfriheten, de fortjener den selvbestemmelsen, og de fortjener den respekten – og det unner jeg dem i dag.

Kamzy Gunaratnam (A) [10:13:10]: Med det tar jeg opp forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:13:28]: Kvinners rett til sjølvbestemt abort er ein grunnleggjande verdi i Noreg. Det er fellesskapet si oppgåve å sikra gravide kvinner likeverdig rett til abort og tilgang til trygge abortar.

Det å bli gravid skaper mange følelsar. For dei aller fleste er det svært etterlengta og ei stor glede. Andre er tydelege på at dei ikkje ønskjer å fullføra svangerskapet.

Abort skal vera ein grunnleggjande rett. I Senterpartiet sitt stortingsprogram står det at me ønskjer å

«Vidareføra dagens abortlov med sjølvbestemd abort fram til veke 12. Gjennomgå arbeidsmåten til nemndene, rolle og namn».

Gjennom Hurdalsplattforma blei me einige med Arbeidarpartiet om å setja ned eit utval som skulle sjå på bestemmingane i abortlova, oppfølging av kvinner som tek abort, og sjå på alternativ til dagens abortnemnder, noko som resulterte i NOU-en «Abort i Norge – Ny lov og bedre tjenester».

I Hurdalsplattforma står det òg at regjeringspartia står fritt til å søkja fleirtal i Stortinget for sine standpunkt om abortlova.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet har lagt fram ei lov med stor einigheit. I tillegg har Senterpartiets statsrådar lagt fram to dissensar: å vidareføra dagens abortgrenser og å framleis ha alle fosterantalsreduksjonar i nemnd.

Eg er glad for Senterpartiets tradisjon med å fristilla representantane i stortingsgruppa i slike saker.

Gjennom arbeidet med abortlova dei siste tre åra har eg gjort meg nokre refleksjonar. Det aller viktigaste for meg er at kvinner blir møtt på ein mykje betre måte. Det gjeld kvinnehelse generelt, men i dette tilfellet møtet med samfunnet, møtet med abortnemnder og møtet med helsevesenet. Det gjer vondt å høyra historier om folk som opplever forskjellsbehandling og fordomar. Slik skal det ikkje vera.

Gjennom mange år har norske kvinner gjeve tilbakemelding om at me ikkje blir møtt på ein god nok måte. Kvifor har det ikkje blitt gjort noko før for å ta betre vare på oss? Vårt mål er at kvinner alltid skal bli møtt på ein god måte, og eg er glad for at dette har kome tydelegare fram gjennom media, i staden for det einsidige fokuset på veketal. Det er mange endringar som må gjerast uavhengig av veketal.

Eg er oppteken av kvinners rett til å bestemma sjølve, respekten for det ufødde liv og retten til å fullføra svangerskapet. Den nye føremålsparagrafen tek inn alle desse omsyna, og det styrkjer lova. Eg er oppteken av at kvinner ikkje skal oppleva press for verken å avbryta eller å fullføra svangerskapet. Me høyrer om folk som opplever press for å avslutta svangerskapet fordi det er oppdaga noko som er avvikande. Det er ikkje greitt.

Me tek no bort den dobbeltrolla som abortnemndene hadde. Det er viktig at dagens nemnder blir reformerte. Dei nye nemndene skal leiast av ein lege der fleirtalet skal vera kvinner, og ansvaret for informasjon og rettleiing skal takast ut. Informasjon og oppfølging blir no ein lovfesta rett, men i helsevesenet. Å oppretta nye nemnder imøtekjem viktige innvendingar mot dagens abortnemnder, og møte med dei nye nemndene skal opplevast mindre belastande enn dei gravide opplever i møte med dagens nemnder. Større krav til openheit om praksis er nødvendig, kvinner skal alltid bli møtt på ein god måte, og det skal leggjast avgjerande vekt på kvinnene si eiga vurdering.

Den nye lova styrkjer rettane til mindreårige og til menneske med funksjonsnedsetjingar. Ingen skal bli tvinga til å ta abort om dei gjev uttrykk for at dei ikkje ønskjer det, og alle skal bli lytta til. Bestemmingane i gjeldande lov om gravide som ikkje har samtykkekompetanse, er på ei rekkje område problematiske og sikrar ikkje rettane til funksjonshemma godt nok. Blant anna avgrensar gjeldande lov tilgangen til å bestemma sjølv ut frå diagnose og ikkje ut frå ei konkret vurdering av forståinga og evnene til den gravide.

Det er ei styrking av lova at medisinske tilstandar ikkje skal gje ein direkte tilgang til å innvilga abort, men betydinga tilstanden har for svangerskapet, fødselen, barnets oppvekst og omsorga for barnet. Dette blir gjort av omsyn til forbodet mot diskriminering av personar med nedsett funksjonsevne.

Senterpartiets statsrådar har, som sagt, teke dissens i regjering på to punkt i forslaget til ny abortlov: å bevara dagens grense for sjølvbestemt abort, utgangen av 12. svangerskapsveke, og å framleis ha all fosterantalsreduksjon i nemnd. Mange tilstandar som kan grunngje abort, kan bli oppdaga før veke 18. Då kan den gravide stå endå meir åleine i svært vanskelege val. Det kan òg bli vanskelegare å bera fram barn som har avvik. Eg meiner at fosterantalsreduksjon ikkje skal reknast som abort når svangerskapet fortset. Det er i tillegg medisinske årsaker til at det ikkje i alle tilfelle er mogleg å gjennomføra eit slikt inngrep.

Som følgje av forslaget om å vidareføra dagens grenser for abort inneber dette behov for fleire abortnemnder enn det som ligg i forslaget frå regjeringa. Eg tek difor opp forslag om det, saman med dei to andre forslaga eg er med på.

Det aller viktigaste er at folk blir møtt av samfunnet og av staten utan forskjellsbehandling og utan fordomar. Eg er difor glad for at me i dag får styrkt store delar av lova.

Bård Hoksrud (FrP) [10:22:05]: Det er en viktig og en veldig spesiell dag i dag, uavhengig av hvilken side man står på. Jeg ser at alle hovedtalspersonene ellers er kvinner, men jeg håper at det fortsatt er sånn at også menn skal kunne få lov til å mene noe i denne debatten, for dette er viktig, og det er mange hensyn å ta. Derfor har jeg lyst til først å være tydelig på at i Fremskrittspartiet har vi på vårt landsmøte og i partiprogrammet sagt klart og tydelig at vi ønsker å fristille representantene, sånn at man kan få lov til å stemme for det synet den enkelte representanten har. Derfor vil nok noen Fremskrittsparti-representanter stemme for og noen stemme mot den nye loven, og noen vil kanskje stemme på noen punkter.

Jeg skal være ærlig. Selv om jeg har falt ned på at jeg ender med å stemme for å beholde dagens lov, er det mange problemstillinger og mange ting som er tatt opp, som er viktige å ha med i debatten og diskusjonen. Jeg er veldig enig i kvinnens rett til å få lov å bestemme, men det er også et ufødt barn og hensynet til det. Jeg mener at dagens lov og hvordan den følges opp, er et godt utgangspunkt. Det er svært få – i 2023 tror jeg det var ingen – som ikke får godkjent opp til 18 uker. Jeg hører argumentasjonen om at de aller fleste velger å ta abort før uke 12. Ja, det er bra, og det er altså mulighet til å kunne få tatt abort helt fram til uke 18 med den loven vi har i dag.

Jeg hører at noen er veldig opptatt av nemndene, og det skjønner jeg. Det er diskusjoner om det, men jeg har lyst til å si at det sitter også mennesker i disse nemndene som er opptatt av å ivareta kvinnene på en god måte.

Jeg tror at noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å bli bedre på å gi gode råd og veiledning, ikke ta beslutninger for den kvinnen som står i vanskelige valg. Der synes jeg Amathea er en organisasjon som gjør en veldig viktig og veldig god jobb i å kunne veilede på en god måte, men der har man også fått kutt de siste årene, noe som kanskje gjør at den gode veiledningen har blitt noe dårligere. Det er også viktig å ha med seg at selv om det til nå bare har vært kvinner som har vært oppe, opplever de at også menn er opptatt av denne problemstillingen. Men det er kvinnen som til syvende og sist fatter beslutningen.

Jeg synes det er sterke argumenter på begge sider, og jeg tror alle har opplevd at det i innboksen nå er mange, mange henvendelser fra folk som er veldig skeptiske til å foreslå endringer i regelverket. Det er over 56 000 som har skrevet under, og man opplever at det er et stort engasjement der ute. Derfor vil Fremskrittspartiets representanter som ønsker å ta ordet, komme med sine refleksjoner. Noen vil være for, og noen vil være imot. Jeg vet også at medrepresentanten Morten Wold kommer til å fremme et annet forslag om ikke lenge.

Marian Hussein (SV) [10:33:12]: Den 3. desember 2024 blir en historisk dag. Det blir en riktig dag. For første gang skal Norge få en ny abortlov med det som mest sannsynlig blir et ganske stort flertall. En av de viktigste grunnene til at den nye abortloven er viktig, er at vi øker retten til selvbestemt abort. Det handler om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, men det handler også om hvordan vi som samfunn sikrer frihet, trygghet og verdighet for alle mennesker, også kvinner. Mange kvinner har fortalt om møter med abortnemnd og om spørsmål som har vakt lite verdighet.

Abortrettighetene i Norge har vært en del av en lang og krevende kamp. Flere representanter nevnte kampen som Katti Anker Møller startet på begynnelsen av 1900-tallet. På 1970-tallet kjempet kvinnebevegelsen fram en lov om selvbestemt abort fram til dagens uke 12. Det var en historisk milepæl som ga kvinner en frihet de tidligere hadde blitt nektet. Dagens lov ble til etter mange år med mobilisering fra kvinnebevegelsen, men også med støttespillere fra fagbevegelsen og flere politiske partier. Som vi vet, har denne kampen kostet mye.

Kampen for en abortlov med mer selvbestemmelse til kvinner kan forstås på ulike måter. Det handler ikke bare om kvinners rettigheter, men også om hvordan vi som samfunn møter de som står i krevende situasjoner. Å nekte kvinner som får beskjed av helsepersonell om at de bærer på et foster som ikke er forenlig med liv, en selvbestemmelse, og å måtte vente, som vi har hørt i noen historier, over hundre timer på en abortnemnd, er lite verdig. Det er å frata dem kontrollen over eget liv. Det er også viktig å løfte fram hvordan abortspørsmålet berører likestillingen, klassekampen og geografiske forskjeller. Med dagens forslag til abortlov sikrer vi like rettigheter for dem som bor langt fra sykehus, ved at det nå åpnes for at man kan ta abort i primærhelsetjenesten. Restriktive abortlover rammer ikke alle likt. Kvinner med dårlig råd, kvinner fra arbeiderklassen, har alltid måttet lide. Vi ser det også i resten av verden.

Det personlige er politisk. På en dag som dette kan jeg takke representanten Solberg og den andre representanten som uttalte at klarer du én, klarer du to, for at vi nå får en ny abortlov. Fram til 2018 var det jo ganske stille – utenom fra partier som SV, som ønsket en ny abortlov – men ved valget i 2021 gikk flere partier til valg på en ny abortlov. En samlet kvinnebevegelse og fagbevegelse mobiliserte også for en ny abortlov. Derfor er dette mulig. Det er de som har sikret dagen i dag. Vi ser også at det er en farlig internasjonal utvikling, for de to foregående representantene jeg nevnte, skriver seg inn i en historisk internasjonal utvikling hvor kvinners abortrettigheter har vært oppe til politisk spill, både i land som USA og hos nærmere naboer, som Polen. Vi har sett hvordan abortrettighetene har vært truet, og nå tar vi et steg framover. Som andre representanter har sagt, kan vi ikke ta denne kampen for gitt – vi må fortsette å kjempe.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Seher Aydar (R) [10:45:54]: Kloke kvinner kan ikke siteres nok: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar.» Det sa Katti Anker Møller, som ble født 121 år før meg. Jeg gjentar hennes ord i dag, fordi generasjoner av kvinner har kjempet for å få bestemme over egen kropp, eget liv og egen framtid. Vi kjemper fortsatt. Derfor er jeg stolt av å være med på en historisk utvidelse av kvinners selvbestemmelse. Det er en seiersdag for alle kvinner som har kjempet for våre abortrettigheter.

La meg begynne med å takke alle dere som gikk foran og ga oss de rettighetene vi har i dag. I dag tar vi et stort steg for mer selvbestemmelse, vi gjør vår generasjons oppgave. Vi er likevel ikke i mål. Rødt har også foreslått å fjerne nemndene helt. Vi står kanskje alene om det i komiteens innstilling, men utenfor denne salen har forslaget bred støtte – fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til kvinneorganisasjonene. Det er også i tråd med WHOs retningslinjer, som er klare på at alle restriksjoner på kvinners rett til abort må fjernes. De konkluderer med at statens oppgave er å sikre best mulig tilgjengelighet til, aksept for og kvalitet på både abort og oppfølging etterpå.

Mange land har allerede mer selvbestemmelse enn Norge. På Island har de selvbestemt abort til uke 22, i Nederland har de til uke 24. Det er land som i større grad enn oss har tilpasset seg tiden vi lever i. Det er en tid der kvinner blir sett på som myndige nok til å bestemme over egen kropp, liv og framtid. Jeg vil oppfordre alle i denne sal til ikke å tviholde på at kvinnen må be staten om lov først. Nemnder flytter makt fra kvinnen selv og over til et statlig nedsatt organ, som dermed får autoritet til å sortere kvinners verdige og uverdige begrunnelser. Det handler ikke om de enkeltmenneskene som sitter i nemnder – det kan være mange greie mennesker der. Det handler om institusjonen i seg selv.

Abort etter uke 12 handler i hovedsak om kvinner som må avslutte en ønsket graviditet. Nesten alle som søker om abort, får et ja i nemnd. Da lurer jeg på: Mener motstandere av selvbestemmelse at flere burde få nei i nemnd, altså at flere kvinner burde bli tvunget til å føde mot sin vilje? Eller mener de at fosteret får mer verdi hvis makten til å innvilge abort ligger hos en nemnd, framfor hos kvinnen selv? For meg gir ingen av delene mening.

Diskusjonen om abort kan ikke lenger handle bare om hvor mange uker vi skal få lov til å bestemme over kroppen vår. Nå må vi kaste nemndene på historiens skraphaug, der de hører hjemme, og heller begynne å snakke om tilgjengelighet og kvalitet på aborttilbudet. Den medisinske utviklingen har løpt fra abortloven. Det er på tide at abort med piller, altså medisinsk abort, blir tilgjengelig hos fastlegen og på helsestasjonen. Det er bra at kvinnen nå får rett til veiledning og oppfølging. Det er spesielt viktig for kvinner som gjennomgår senabort. All den tid nemnder fortsatt finnes, er det bra at vi har fått med oss flertallet på at kvinner som får avslag på abortsøknad i nemnd, og dermed må gjennomføre svangerskap mot sin vilje, også skal ha rett på oppfølging.

Det er viktig at de som må møte i nemnd etter uke 18, ikke får det vanskeligere enn i dag. All den tid det finnes nemnder, må de bestå av medisinsk personell, ikke av jurister. Abort er ikke et spørsmål om veiing av kolliderende rettigheter mellom kvinnen og fosteret. I flertallet av tilfeller av svangerskapsavbrudd etter uke 18 er kvinnen ønsket gravid og tar avgjørelser basert på kjærlighet og hensyn. Kvinnen er fosterets beste beskytter. En nemnd som har makt til å gi kvinnen lov til eller nekte henne abort, har ikke bedre kunnskap om hennes situasjon, livet hennes og familien hennes.

Jeg håper at vi neste gang vi diskuterer abort, først og fremst vil snakke om hvordan vi kan lage en best mulig helsetjeneste også for kvinner i fertil alder, ikke hvor mange uker et statlig organ – altså en nemnd – skal ha siste ord over kroppen vår og livet vårt. I dag feirer vi, og vi kommer til å fortsette å kjempe for full frihet.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:52:50]: Jeg må begynne med å si at jeg synes det er utrolig fint å få være med på det vedtaket vi skal gjøre her i dag. Retten til selvbestemt abort og til trygge aborter er en viktig og tilkjempet rettighet. Vi ser at det flere steder i verden er en rettighet som er under press. Dette er en historisk dag: Vi skal endelig få en abortlov som er mer tilpasset den tiden vi lever i, og den utviklingen dagens system har hatt.

Abort kan for noen være et fryktelig vanskelig valg og en fryktelig vanskelig situasjon, mens det for andre kan være annerledes. Man skal ta et valg som påvirker egen kropp, framtid og helse. Det vi diskuterer her i dag, er hvor denne beslutningen skal ligge, altså hvem som skal ta det valget.

For Venstre er det helt klart at denne beslutningen så lenge som mulig må tas av nettopp den det gjelder, nemlig den gravide. Med dagens system kan den gravide selv ta beslutningen fram til utgangen av uke 12. Så må hun møte i en nemnd hvor hun skal legge fram sin sak, før denne nemden tar en beslutning for henne, basert på ønsket fra den gravide og om begrunnelsen er god nok. Abortutvalget beskriver at mange kvinner opplever det som en ekstra belastning at andre skal ta avgjørelsen i det som for enkelte allerede er en krevende situasjon.

Det er den gravide som kjenner sin situasjon best. Venstre mener også at det er den gravide selv som er best i stand til å vurdere om svangerskapet bør avsluttes eller ikke, fram til uke 18. Når det i tillegg er historisk lave aborttall i Norge og de aller fleste kvinner som velger å ta abort, gjør det så tidlig som mulig i svangerskapet, og når så å si alle som må i nemnd innen uke 18, får innvilget aborten, er det helt unødvendig og skadelig å beholde en ordning som oppleves som paternalistisk og som en tilleggsbelastning. Spesielt når flere gravide, ifølge abortutvalget, opplever at de ikke tør å vise tvil eller stille spørsmål til nemnden, tror jeg vi kan slå fast at dette ikke er et veldig velfungerende system.

Det overordnede poenget er at den gravide selv må kunne ta dette valget fram til uke 18 og ha det avgjørende ordet når det gjelder egen kropp, helse og framtid, og ikke skal måtte gå til en nemnd hvor det offentlige skal ta en avgjørelse som påvirker livet hennes så mye. Bare kvinnen selv kan vite hvilken beslutning som er riktig i hennes livssituasjon og for hennes kropp.

Derfor er Venstre også enig med flertallet og Legeforeningen i at fosterantallsreduksjon skal reguleres som andre aborter, fordi det også her er riktig at den gravide selv tar avgjørelsen, særlig når alternativet man står igjen med, er abort av alle fostre.

For mange kan spørsmålet om planlagt svangerskapsavbrudd være et krevende spørsmål. Vi trenger gode tjenester til og god oppfølging av gravide som vurderer å avbryte et svangerskap, og i etterkant for de kvinnene som velger å gjennomføre et svangerskapsavbrudd – selvsagt kun i de tilfellene da den gravide selv ønsker slik rådgivning og oppfølgning. Venstre er derfor glad for at vi i dag også lovfester den gravides rett til veiledning og informasjon, slik at gravide som ønsker det, får tilbud om hjelp og rådgivning i valgsituasjonen uavhengig av hva de velger.

Venstre mener også at den som har gjennomgått en spontanabort, skal ha rett til oppfølging og rådgivning. Spontanabort kan være en stor påkjenning, og det vises til at Stortinget tidligere har stilt seg bak oppfølging etter spontanabort, uten at oppfølgingen har blitt god nok eller tilgjengelig for dem som trenger det.

Venstre kommer til å støtte forslaget fra SV og Rødt om ny bestemmelse i § 3 andre ledd.

Avslutningsvis vil jeg takke komiteen, som har gjort et godt arbeid. Igjen vil jeg understreke at dette er en stor dag. Vi er med på å styrke kvinners og andres rettigheter, og vi vedtar en lov som er mer i tråd med den tiden vi lever i, med et større flertall enn sist reglene for selvbestemt abort ble endret.

Jeg tar opp Venstres forslag i saken.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:57:51]: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar», sa Katti Anker Møller i 1915. Hundreogni år seinare står me her, og eg vil takka for ein hittil verdig debatt om eit tema som kjennest veldig personleg, og som er vanskeleg for mange. Eg vil takka helse- og omsorgskomiteen for eit nøye arbeid.

Miljøpartiet Dei Grøne tilhøyrer ein større internasjonal grøn partifamilie med røter i miljøbevegelsen, fredsbevegelsen og kvinnebevegelsen. For oss som parti og bevegelse ligg kvinna sin sjølvråderett til grunn. Sjølvsagt gjer det det, for det er kvinna sjølv som er best i stand til å ta val for sin kropp og sitt liv. Difor må abortspørsmålet alltid ta utgangspunkt i enkeltkvinna sjølv og ønska hennar. Oppgåva til myndigheitene skal vera å sørgja for at ei kvinne som ønskjer å avbryta eit svangerskap, får den hjelpa ho treng. Ei moderne abortlov må difor ikkje påføra abortsøkjande kvinner skyld og skam, eller påføra familiar ekstra stress og sorg, men beskytta og hjelpa dei som av ulike grunnar har kome i ein veldig vanskeleg situasjon. Kvinner som oppsøkjer hjelp, skal sleppa å måtta utlevera endå meir dokumentasjon eller informasjon om situasjonen sin, og dei skal ikkje behandlast som om kroppen deira er til disposisjon for staten sine interesser, eller ha ansvar for kva slags haldningar andre folk der ute måtte ha.

Det er bra at abortnemndene no kjem til å sjå annleis ut enn det dei har gjort tidlegare. Sjølv om dei aller fleste kvinnene som har fått saka si i ei nemnd, har fått medhald, har abortnemndene for mange vorte sjølve symbolet på det å mista råderetten over eigen kropp. Når så mange kvinner har meldt frå om at nemndene har vore ei ekstra belastning i ein allereie nesten umogleg situasjon, må det lyttast til. Det er eg veldig glad for at eit stort fleirtal på Stortinget gjer i dag. Det er bra at kvinnene sjølve får ta valet fram til veke 18, og at nemndene no får ei anna rolle, med større fokus på å støtta kvinna.

Retten til å bestemma over eigen kropp er både ein grunnleggjande menneskerett og ein grunnleggjande del av rettssikkerheita vår. Han omfattar dessutan sjølvråderetten og retten til familieplanlegging, integritet, privatliv, ikkje-diskriminering, liv, helse og fridom frå tortur. Me lever dessverre i ei verd og i ei tid då alle desse rettane står på spel. Me veit kor forferdelege konsekvensar det har for enkeltpersonar og for samfunnet om ikkje retten til trygg abort er sikra.

Kampen for trygg abort i Noreg har vore lang, og me skal ikkje leggja skjul på at det har vore nettopp det – ein kamp. Kampen for trygg abort for kvinner i Noreg og i verda ligg heller på ingen måte bak oss. Me må kjempa for å oppretthalda desse verdiane og desse rettane i Noreg kvar dag, og me som er så rike og så frie som me er i Noreg, har ei moralsk forplikting til å bruka posisjonen vår til å kjempa for rettane til kvinner i heile verda. Millionar av kvinner og jenter bur på stader der myndigheitene avgrensar, forbyr og kriminaliserer abort i dag. Kvar gong myndigheitene ikkje ivaretek den forpliktinga dei har til å sikra livet og helsa til kvinner, vert dei grunnleggjande menneskerettane til kvinnene brotne. Det skal me ikkje stå stille og sjå på.

Miljøpartiet Dei Grøne kjem til å stemma med fleirtalet i komiteen i denne saka. I tillegg støttar me tillegget i forslag nr. 11 frå SV og Raudt, om at eit svangerskap kan avbrytast utan omsyn til føresegnene i denne lova dersom den gravide har vore utsett for incest eller valdtekt, eller dersom den gravide er mindreårig. Me kjem òg til å stemma for forslag nr. 1, om å be regjeringa utarbeida ei nasjonal fagleg retningslinje for heile abortforløpet inkludert abort i primærhelsetenesta.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:02:05]: Abort er et etisk dilemma som handler om både den gravide og det ufødte livet. Samfunnet må anerkjenne og respektere de vanskelige valgene dette er, samtidig som vi ivaretar både kvinner og det ufødte livet. Det er paradoksalt at det i loven innstilles på en formålsparagraf som understreker nettopp respekten for det ufødte livet, samtidig som det ufødte livets rettsvern svekkes radikalt.

Kristelig Folkeparti er skuffet over at et flertall vil utvide grensen for fri abort til uke 18. Det er veldig nær tidspunktet for barns levedyktighet, hvor helsevesenet faktisk plikter å sette inn alle ressurser for å berge det barnet.

Kristelig Folkeparti har i lang tid kjempet for helsepersonells rett til å handle i tråd med sin samvittighet på en balansert måte. Jeg vil gi ros for lovfestingen av denne rettigheten.

Regjeringen har slått fast at § 2 c er diskriminerende. I utgangspunktet er det bra, men da er det paradoksalt at løsningen på denne diskriminerende praksisen er å fjerne vernet for fosteret fram til uke 18, i stedet for å styrke beskyttelsen mot sortering på grunnlag av egenskaper.

Jeg er positiv til at den nye abortloven gir kvinner bedre rett til oppfølging før og etter en eventuell abort. Likevel: Hvilke tiltak foreslås for å ivareta akkurat dette, når f.eks. Amathea har blitt kuttet i budsjettet hvert eneste år? Jeg vil understreke at det ikke er nødvendig å svekke barnets rettsvern for å sikre gravide mer støtte og mer veiledning.

Kristelig Folkeparti vil ikke utvide grensen for fri abort, både fordi vi mener det er en feil vei å gå, og fordi loven ikke tar høyde for de raske medisinske framskrittene som er. Hva er konsekvensen av kunnskapen og mulighetene som ligger i fosterdiagnostikken? Vi tar inn over oss konsekvensene av at et flertall i denne sal har bestemt at vi skal tilby tidlig ultralyd og NIPT-test gratis. Utviklingen innenfor bioteknologi utfordrer oss til å revurdere vernet om menneskers liv og vår oppfatning av hva sykdom er, og hva annerledeshet er.

Ahus skriver i sitt høringssvar at kjønn kan avdekkes før uke 18. Nå vil det altså ikke være noe stengsel mot å ta abort på grunnlag av kjønn, når fri abort utvides til uke 18. Jeg deler denne bekymringen fra det medisinske miljøet, som omtaler risikoen for selektiv abort på bakgrunn av kjønn.

Kristelig Folkeparti er bekymret for at det at grensen for selvbestemt abort utvides, kan føre til at kvinner som allerede føler et press for å ta abort, vil måtte stå i det presset enda lenger. Jeg mener det er viktig at lovverket verner om gravide som kan oppleve press for å avslutte svangerskapet, enten det gjelder kvinner som selv har funksjonsnedsettelser når de får påvist avvik hos fosteret, eller det gjelder dem som opplever press fra nærstående.

I Norge får kvinner lite informasjon hos fastlegen eller sykehuset om hva som skal til for at de skal kunne beholde et barn som har en kromosomvariasjon eller andre utfordringer. Dette er viktig å være seg bevisst hvis det skal være en rett til å fullføre et svangerskap.

Flertallet i abortutvalget foreslo det som Kristelig Folkeparti faktisk fikk gjennomslag for i 2019, at alle søknader om tvillingabort eller fosterreduksjon skulle nemndbehandles, og at det skulle bestå. Et samlet abortutvalg mener fosterreduksjon bør nemndbehandles.

Vi er bekymret for at Norge kan bli et av de mest liberale landene på akkurat dette området. Det er utrolig viktig at vi reflekterer de bekymringene og de etiske og medisinske utfordringene som er knyttet til de beslutningene vi nå tar, og de vil ikke forsvinne selv om loven endres.

Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Irene Ojala (PF) [11:13:05]: Saken vi behandler i dag, er utfordrende. Personlig erfaring fra et liv med min utviklingshemmede storebror og hans venner, og fra arbeidet med gode folk som har hatt behov for assistanse for å få et verdig liv, har gitt meg retning for hvordan jeg skal stemme i dag. Jeg skal si litt om det.

Pasientfokus og jeg er direkte valgt av folket. Vi er altså ikke et parti. I tillegg til tidligere sofavelgere har vi velgere som har stemt alt fra Rødt til Fremskrittspartiet. Jeg har gjort en svært grundig jobb og snakket med mange av dem om abort. Deres grense for abort varierer fra 12. svangerskapsuke til 14., 18., 22., og for noen 24. svangerskapsuke, men jeg har også velgere som er helt imot abort. Utvidelse av selvbestemt abort fra 12. til 18. svangerskapsuke er et personlig samvittighetsspørsmål, slik det bør være også for alle andre i denne sal, og som de ulike representantene må ha respekt for.

Saken vi diskuterer i dag, berører meg sterkt. Min eldste bror var en frisk krabat til han var tre år. En sparketur nedover en lang bakke, en bråstopp mot en stein, en salto i luften og en landing på meiene som var laget av jern, endret livet hans og vår familie. Jeg har svært gode minner fra livet med min storebror, men jeg vet at mine foreldre og andre foreldre i samme situasjon hadde store utfordringer i møte med kommunen og offentlige myndigheter da de søkte om avlastningstilbud for at vår bror skulle få et verdig liv. Hva har dette med abort å gjøre, tenker du kanskje. Jeg skal komme tilbake til det.

All den kunnskap og informasjon vi kan få tilgang til gjennom teknologisk utvikling, utfordrer oss om verdien av vern av menneskers liv og integritet, og hvordan vi ser på sykdom og annerledeshet – hva nå enn det måtte være. Når teknologiske framskritt fører til at det fødes færre og færre barn med Downs syndrom eller andre funksjonsnedsettelser i dag enn tidligere, bekymrer det meg. NRK hadde for kort tid siden en sak om at det er i underkant av 9 000 mennesker i Norge som trenger personlig assistanse, til en pris av 35 mrd. kr i 2023. Konklusjonen var at dette ikke er økonomisk bærekraftig. Er det da sånn at alle vi andre er økonomisk bærekraftige samfunnsborgere? En digresjon mener jeg er på sin plass. Det er ikke barn med Downs syndrom, hjerneskader eller andre funksjonsnedsettelser som f.eks. er ansvarlige for klimakrisens konsekvenser. Det meste av ansvaret for dette må vi i denne sal ta. Hvor økonomisk bærekraftig er da hver enkelt av oss stortingsrepresentanter?

Det er viktig at vi tenker nøye over om vi ønsker et samfunn der vi velger det såkalt lytefrie – det perfekte. Sannheten er at det perfekte ikke finnes. Da er vi tilbake til min storebror. Friske barn kan komme ut for en ulykke, slik min bror gjorde da han var tre år. I løpet av få sekunder ble min storebror en lillebror. Han fikk venner med andre funksjonsnedsettelser, f.eks. Downs syndrom. Med dagens teknologi kan barn med Downs syndrom bli helt borte. Det synes jeg er svært problematisk. Når Stortinget i tillegg tar bort BPA fra barn som min bror, og dem med Downs syndrom og andre funksjonsnedsettelser, må vi i denne sal faktisk spørre oss om vi pusher kvinner over en grense. De sier: Vi har ikke kapasitet til å stå i den utfordringen det blir hvis jeg føder et barn med Downs syndrom.

Konsekvensene av norske kvinners rett til selvbestemt abort til 12. svangerskapsuke var at strikkepinner og andre hjemmelagde abortremedier ble kastet i søppelet. Jeg er veldig glad for at vi slipper å gå tilbake til den tiden.

Ved voteringen i dag er det full sal. Vi er 169 stortingsrepresentanter, og vi utgjør 0,03 promille av det norske folk. Vi skal altså lage lover som skal passe til 5,5 millioner mennesker, og lovene vi vedtar, må fremme inkludering, mangfold og likeverd, også for dem som er sårbare. Jeg håper at alle som stemmer i dag, har satt seg inn i akkurat det.

I NOU 2023: 29, Abort i Norge – ny lov og bedre tjenester, punkt 1.2 står det at «fosteret har en moralsk verdi som samfunnet har en plikt til å beskytte». Jeg mener at dette er et viktig prinsipp. Det er i samfunnets interesse å sikre respekt for det ufødte liv, for det ufødte liv kan faktisk ikke forsvare seg selv.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:23:31]: Abortloven fra 1975, med rett til selvbestemt abort fra 1978, har spilt en viktig rolle når det gjelder å sikre likestilling og trygghet for norske kvinner, samtidig som den har tatt hensyn til det ufødte liv. Det har heldigvis vært bred tilslutning til denne loven, både i befolkningen og hos bredden av de politiske partiene. Samtidig har samfunnet vårt vært gjennom store endringer fra 1970-tallet og fram til i dag. Etter nesten 50 år mener regjeringen at det er på tide med en ny og oppdatert abortlov. Regjeringen har derfor lagt fram et forslag til en helt ny lov som jeg mener er bedre tilpasset dagens samfunn, og ikke minst dagens praksis.

I den nye loven foreslår vi bl.a. en helt ny formålsparagraf. Vi foreslår å lovfeste retten til veiledning, informasjon og oppfølging. Vi styrker rettighetene til mindreårige og for personer med funksjonsnedsettelse, for å nevne noe.

I tillegg foreslår Arbeiderpartiets representanter i regjeringen at grensen for selvbestemt abort skal utvides til 18. uke, som er i tråd med dagens praksis. Det er altså nesten ingen som får avslag i nemnd mellom uke 12 og uke 18.

Også ved fosterantallsreduksjon er forslaget fra flertallet i regjeringen i tråd med det vi må kunne si er dagens praksis. Regjeringen foreslår at fosterantallsreduksjon skal regnes som abort, og at den gravide selv skal ha rett til å avgjøre om antall fostre skal reduseres fram til utgangen av 18. uke. Samtidig skal fosterantallsreduksjon selvfølgelig kun skje innenfor rammen av det som er medisinsk forsvarlig. Vi har få tilfeller av fosterantallsreduksjon i Norge, og det er verdt å minne om at i fjor fikk samtlige som ønsket det, innvilget fosterantallsreduksjon i nemnd.

Abortutvalget har gjort en bred gjennomgang av abortloven og hentet inn viktig kunnskap, bl.a. om abortnemndenes praksis og kvinners erfaringer med nemnd. Selv om utvalget fant at noen hadde positive erfaringer med dagens abortnemnder, påviste det også flere mangler. Mange kvinner som har vært i nemnd, har opplevd prosessen som unødvendig, skremmende og ydmykende. I lovforslaget foreslår derfor regjeringen å legge ned dagens nemnder og opprette nye, reformerte nemnder, der flertallet skal være kvinner, og der det skal være juridisk kompetanse som bidrar til å sikre god saksbehandling og ikke minst at den gravide får oppfylt sine lovmessige rettigheter. Vi foreslår også å ta bort den uheldige dobbeltrollen som abortnemndene i dag har ved at disse både skal gi den gravide informasjon og veiledning og samtidig ta beslutningen om hvorvidt den gravide skal få ta abort. Ansvaret for å gi informasjon og veiledning til den gravide i valgsituasjonen skal etter dette forslaget overtas av helsetjenesten, der vi mener at dette hører hjemme.

Et flertall i komiteen foreslår å be regjeringen sikre at kvinner som får avslag på sin søknad om abort i nemnd, får oppfølging. Jeg er enig med flertallet i at dette er viktig. Gravide som får avslag på abort, må ivaretas.

Et annet flertall i komiteen mener abortnemndenes behandling av krav om abort og de gravides opplevelse av nemndsbehandling bør evalueres etter at loven har virket i fire år. En slik evaluering tror jeg det vil være klokt å gjennomføre. Det vil gi oss nyttig kunnskap om hvordan de nye abortnemndene faktisk fungerer.

Abortloven tar for seg krevende spørsmål og etiske dilemmaer der ulike hensyn skal ivaretas. Det gjenspeiler også forslaget til lovens formålsbestemmelse. Der foreslås det at loven skal ha som formål å sikre den gravides rett til selvbestemmelse og ivareta den gravides rettigheter. Samtidig skal loven sikre respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre svangerskapet.

Jeg mener regjeringen har lagt fram et forslag til en helhetlig og god lov som balanserer disse hensynene på en god måte, og som anerkjenner og respekterer at det er ulike syn i disse spørsmålene.

Dagens abortlov har vært viktig for kvinner over hele landet i mange tiår, og mitt ønske er at den nye loven som Stortinget i dag skal vedta, også vil stå seg i lang tid framover.

Statsråd Kjersti Toppe [11:42:14]: Stortinget står i dag overfor eit viktig verdival om ny abortlov. Senterpartiets statsrådar har tatt dissens på delar av lovforslaget. Etter ei samla vurdering kom vi til at vi ikkje kunne gi vår tilslutning til § 3 i lovforslaget, om utviding av retten til sjølvbestemt abort frå 12. til 18. svangerskapsveke. Dagens 12-vekersregel er eit utslag av ein brei konsensus over tid som også er i tråd med Senterpartiets landsmøtevedtak om å vidareføra dagens abortlov.

Vi støttar heller ikkje § 4 i lovforslaget, om at retten til fostertalsreduksjon vert likestilt med retten til abort.

Ei utviding av grensa for sjølvbestemt abort til 18. svangerskapsveke er ei stor utviding, til svangerskapet er nesten halvgått. Rettsvernet til fosteret vert sterkt svekt. Eg er bekymra for at dette i neste omgang kan opna for å utvida abortgrensa fram til levedyktigheit, slik fleire parti allereie føreslår i dag.

Det er ikkje noko unisont krav i befolkninga om å endra grensa for sjølvbestemt abort. I Statistisk sentralbyrås veljarundersøking i 2021 svarte eit knapt fleirtal av kvinnene i undersøkinga at dei ville behalda dagens grense, medan menn i større grad svarte at dei ville utvida grensene. Skal vi ta krava frå kvinnene på alvor, kan vi altså like gjerne behalda dagens abortgrense.

Abortutvalet har dokumentert utfordringar med dagens nemnder: manglande grunngiving for myndigheit, ei uheldig dobbeltrolle, svak lovforståing, tilfeldige avgjersler og manglande openheit om praksis. Kvinner fortel om negative erfaringar med abortnemnder, men nokre kvinner svarer òg at dei har opplevd nemndene som ei støtte i eit svært vanskeleg val.

For Senterpartiet har det vore viktig å reformera abortnemndene. I den nye abortlova vert det føreslått å avvikla dagens nemndsystem, oppretta nye nemnder med ny samansetjing der dobbeltroller vert fjerna, og at ansvaret for informasjon, rettleiing og oppfølging vert knytt til helsetenesta og lovfesta. Med nye nemnder er viktige innvendingar mot dagens abortnemnder tatt omsyn til.

Forslaget om sjølvbestemt fostertalsreduksjon – tvillingabort – til veke 18 meiner eg er oppsiktsvekkjande. Andre land, som Sverige, Danmark og Finland, regulerer ikkje dette i abortlovgivinga si i det heile. Kvifor skal Noreg vera blant dei mest liberale på dette feltet? Det synest eg er vanskeleg å forstå.

Inngrepet utgjer, ifølgje Senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital – som er dei som utfører slike inngrep i dag – ein abortrisiko for det gjenlevande fosteret på mellom 5 og 10 pst. Det gjer dette til eit stort etisk dilemma.

Fagmiljøa har òg i tidlegare debattar vore veldig bestemt imot sjølvbestemt fostertalsreduksjon av ein frisk tvilling, sidan det ikkje er nokon medisinsk gevinst av det, berre ein auka risiko for skade på ein frisk tvilling. 10–20 pst. av alle tvillingar er òg einegga, med felles morkake. Da kan ein ikkje utføra fosterreduksjon. Likevel skal ein no ved lov gi kvinner rett til dette. Det meiner eg er å gi kvinner eit feilaktig inntrykk av kva rettar dei eigentleg vil få. Eg meiner at abortutvalet argumenterer veldig bra og dokumenterer kvifor fostertalsreduksjon ikkje kan samanliknast med ordinær abort, og må behandlast i nemnd.

Ny føremålsparagraf har vore viktig for Senterpartiet. Den viser til retten den gravide har til å bestemma sjølv, respekten for det ufødde livet og ikkje minst retten til å fullføra svangerskapet. Den føremålsparagrafen er vi veldig glade for. Vi er òg glade for at det no står i forslaget som er fremja til Stortinget, at bruken av NIPT og tidleg ultralyd skal evaluerast.

Lover formar haldningar. Dei seier noko om verdiar. Ei abortlov må ha reguleringar som sikrar rettane til kvinner, men som òg viser at fosteret faktisk har ein verdi. Det gir eit signal om at samfunnet set respekten for menneskelivet høgt. Mange tilstandar som kan grunngi abort, kan verta oppdaga før veke 18, og det gir oss eit ekstra ansvar for å verna om mennesket sitt liv og sin integritet, og – som mindretalet i abortutvalet skreiv – «der vi må anerkjenne at det uperfekte er en del av oss alle».

Ei god abortlov vil vera eit kompromiss mellom ulike verdisyn som vi kan finna det akseptabelt å leva med. Difor håpar eg at Stortinget i dag ikkje vedtar ei ubalansert lov der rettsvernet til fosteret vert sterkt svekt. Eg vil alltid kjempa for den retten kvinner har til å bestemma sjølve, men eg vil òg alltid kjempa for at rettsvernet til fosteret må verta varetatt i lovgivinga vår.

Morten Wold (FrP) [11:58:03]: Livet er kanskje det kjæreste vi har. Det eneste som er sikkert, er at etter at man er født, skal man en gang dø. I dag drøfter vi imidlertid hvordan vi skal nekte noen livet, gjennom en endring i abortloven. Dette er vanskelig, dette er krevende, men det er en nødvendig diskusjon om et lovforslag som går ut på å utvide grensen for selvbestemt abort til innen utgangen av 18. svangerskapsuke.

Som det tidligere er sagt fra denne talerstol, er Fremskrittspartiets representanter fristilt i dette spørsmålet. Det gjelder også representanter i enkelte andre partier. Alt tyder imidlertid på at en utvidelse til 18 uker kommer til å bli vedtatt, fremfor dagens lovtekst, som gir rett til selvbestemt abort innen utgangen av svangerskapets 12. uke.

Jeg har tenkt og tvilt i denne saken. Jeg regner meg som personlig kristen, og således er skaperverket og fosterets rettsvern viktig for meg. Jeg ble bestefar for første gang 28. oktober, og lille Hedvigs ankomst til denne verden gjorde at jeg ble mer bevisst spørsmålet om selvbestemt abort. Hun er – selvsagt helt objektivt sett – den aller vakreste skapningen på jord. Noen tekstlinjer om nettopp nye verdensborgere er verdt å legge seg på minnet i dag, for min del etter lille Hedvigs herkomst:

Før du var unnfanget, var du ønsket. Før du ble født, var du elsket. Før du hadde vært her en time, var jeg villig til å dø for deg. Slik er kjærlighetens mirakel.

Jeg har sett bilder av fostre på 18 uker. Det er et lite menneske, som straks er levedyktig. Det er vanskelig for meg å forsvare at vi skal gi mulighet til å stanse et svangerskap som er kommet så langt, selv om kvinners selvbestemmelse er veldig viktig. Langt de fleste kvinner vil lenge før uke 18 ha tatt stilling til et spørsmål om abort, og jeg mener derfor at det er unødvendig å utvide retten hva gjelder antall uker.

Jeg har for min egen regning levert et løst forslag om å utvide retten til selvbestemt abort til innen utgangen av 14. svangerskapsuke samt at den gravide skal konsultere sin fastlege i spørsmålet om eventuell abort etter 14. svangerskapsuke. Da kan man fjerne nemndene, noe jeg tror mange kvinner vil oppleve som en befrielse. Mitt forslag kan ses på som et kompromiss mellom 12 og 18 uker. Jeg har dessverre ikke noen grunn til å tro at det vil bli vedtatt, men jeg håper noen medrepresentanter vil stemme for det. Selv vil jeg, subsidiært, når mitt forslag trolig faller, stemme for en videreføring av dagens lov med selvbestemt abort inntil 12. svangerskapsuke. Jeg håper også at debatten fortsatt vil foregå i en respektabel tone. Abort er en rettighet som vi skal være glad for at finnes. Det er likevel fristende å si at en dag skal vi alle dø, alle andre dager skal vi leve.

Jeg tar med dette opp mitt forslag i saken.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:01:27] (komiteens leder): Mange har allerede sagt i debatten at det er en historisk begivenhet i dag, og det er det: Vi vedtar en ny abortlov her i salen etter veldig, veldig mange år. Loven har fått en formålsparagraf som tydelig fremhever fosterets rettsvern og kvinnens rett til selvbestemmelse. Denne viktige balansen er i tråd med den verdibaserte tilnærmingen Høyre alltid har hatt i abortspørsmålet, og jeg vil si takk til dem som har sørget for at loven nå får en slik bestemmelse.

Selv om jeg mener den nye loven forbedrer den gamle, er det også en vanskelig dag. Det er krevende for meg at Stortinget i dag ser ut til å lande på å skyve grensen for selvbestemmelse til utgangen av uke 18. Jeg mener grensen fortsatt bør gå ved uke 12. Dette er et verdispørsmål for meg og er knyttet til respekten for retten til liv og fosterets rettsvern. Prinsipielt mener jeg også at kvinnen skal ha full selvbestemmelse når det gjelder fosterantallsreduksjon frem til uke 12.

Fra uke 12 handler svangerskapet om fosterets vekst. Frem til uke 12 foregår aborter som en blødning etter en medikamentell behandling og skjer hjemme. Jo lenger ut og frem mot uke 18, jo større og mer utviklet er fosteret. Da endres også abortmetoden vesentlig. Etter uke 12–14 skjer aborten på sykehuset, og som en tidlig og igangsatt fødsel etter at kvinnen først har fått medikamentell behandling hjemme. Dette perspektivet har vært lite belyst.

Mange argumenterer med at de fleste aborter skjer tidlig, og før uke 12, og at lovendringen i dag ikke vil ha så stor reell betydning. Det tror jeg ikke. Jeg tror lover vi vedtar, er normgivende. I dag skjer det store flertallet av aborter før uke 12, nettopp fordi uke 12 har vært normen helt siden abortloven ble vedtatt. Min bekymring er at uke 18 vil bli mer normgivende fremover, og at vi vil få flere sene aborter. Jeg synes det er krevende, for jeg mener at kravene til abort skal skjerpes i takt med svangerskapets lengde og fosterets utvikling.

Mange sene aborter skjer fordi fosteret er sykt. Det er en svært vanskelig situasjon å være i for dem som venter barn. Derfor er det viktig for meg at abortnemndene forbedres. Kvinner skal møtes med respekt og skånsomhet i nemnd. Om vi er uenige om uketallet, er det store flertallet i komiteen enig om endringen i nemndene.

Abort handler om kvinners rettigheter, om retten til å bestemme over egen kropp og eget liv. Det er viktig for meg. Det er i balansen mellom de to motstridende hensynene, kvinnens rett til selvbestemmelse og fosterets rett til vern, at jeg fortsatt mener at uke 12 bør stå fast.

Jeg tar med det opp det forslaget jeg har fremmet i saken.

Ingvild Kjerkol (A) [12:04:43]: Abortloven er like gammel som meg, den er fra 1975. Da ble abort lovlig i Norge. Fra 1978 har abortloven gitt trygghet og selvbestemmelse for norske kvinner.

I dag – i 2024 – er samfunnet vårt ganske annerledes, og de store samfunnsendringene vi har vært gjennom, er også direkte relevante når det gjelder spørsmålet om abort. Etter nesten 50 år er det på tide med en ny lov. Den bør være bedre tilpasset dagens samfunn, slik som det lovforslaget vi nå behandler, er. Selv om den nå bør ligge fast for framtiden, bør den nye loven også revideres jevnlig, på linje med den øvrige helselovgivningen.

Abortutvalget vurderte bestemmelsene i loven og oppfølging av kvinner som tar abort, og vurderte også alternativet til dagens abortnemnder. Deres rapport bidro til at vi kunne være så grundige og skikkelige og så faktabaserte som mulig i en debatt som ofte er preget av fastlåste posisjoner og stort engasjement. Jeg er veldig fornøyd med at hele debatten har beveget seg og vi nå snakker mer med innestemme om en så viktig lov.

Abortutvalgets rapport har bidratt med kunnskap om nemndenes praksis og ikke minst om kvinnens erfaring i møte med nemnd – som tidligere ikke har vært vektlagt – kunnskap om veiledning og informasjon til kvinnene i forbindelse med abort, og ikke minst kunnskap og praksis fra andre land.

Fra 1973 kunne danske kvinner ta selvbestemt abort før utgangen av uke 12. Så fulgte Sverige etter i 1974 med selvbestemt abort for kvinner fram til uke 18. Sverige har aldri hatt abortnemnder, Island har det heller ikke. Nå blir Norge det siste landet i Skandinavia som setter grensen ved 18 uker. Det var på tide med en ny lov nå, og jeg er glad for at et romslig flertall støtter denne viktige loven for norske kvinner.

Helt til slutt vil jeg tillate meg å være lite grann personlig. Jeg vil takke alle jeg de siste ti årene har samarbeidet med om abortloven: politiske med- og motspillere, landets fremste helserettsjurister i Helse- og omsorgsdepartementet og i andre institusjoner, fagfolk i klinikkene og kvinner med sine erfaringer. Jeg vil takke abortutvalgets leder, Kari Sønderland, og jeg vil takke Sandra Bruflot fra Høyre, som har vært saksordfører, for at vi står her i dag.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [12:08:00]: Det føles litt spesielt å stå her i dag, når jeg selv er gravid i uke 25, og jeg må innrømme at milepæler som uke 12, uke 18 og uke 23 traff litt ekstra denne graviditeten. Jeg var egentlig også i tvil om jeg skulle ta ordet i denne debatten, men nettopp fordi dette er en sak som berører så mange og skaper sterke følelser, mener jeg det er min plikt å dele mitt perspektiv. Selv om jeg sannsynligvis tilhører et mindretall i denne salen, er det avgjørende at også våre stemmer blir hørt.

Som folkevalgt har jeg sjelden opplevd å få så mange henvendelser som i denne saken. Kvinner og menn fra hele landet har kontaktet oss for å uttrykke sine bekymringer, sine historier og sine verdier. Det viser hvor dypt dette temaet stikker i vårt samfunn, og hvor viktig det er at vi nærmer oss det med ydmykhet og respekt for ulike syn.

Polariseringen av debatten vi har sett den siste tiden, mener jeg er skadelig. Det kan ikke handle om at man på den ene siden er imot likestilling og selvbestemmelse, og på den andre siden støtter barnemord. Det gjør meg trist når debatten nedgraderes til et nivå hvor den som roper høyest, er den som får komme til orde.

En gjennomgang og modernisering av loven er det i stor grad tverrpolitisk enighet om. Det er historisk i seg selv, og vi bør alle være stolte. Jeg mener at dagens grense for selvbestemt abort, med utgangen av uke 12, representerer en stabil og klok grense. Det balanserer kvinners rett til selvbestemmelse med respekten for det ufødte liv. Det er en balanse som er dypt forankret i både etiske og medisinske vurderinger, og jeg er bekymret for at en utvidelse til uke 18 kan utfordre dette fundamentet. Det kan bidra til en utvikling der vi beveger oss mot økt seleksjon basert på fosterdiagnostikk og svekker respekten for det uperfekte liv.

Jeg støtter også en reform av dagens abortnemnder. Kvinner som må ta krevende beslutninger etter uke 12, fortjener støtte, rask behandling og en prosess som er så lite belastende som mulig. Dette handler om å sikre både respekt og omsorg i situasjoner som ingen ønsker å stå i.

Jeg står her i dag fordi jeg mener det er viktig at vi som representanter, som representerer ulike perspektiver, tar ansvar for å løfte en nyansert debatt. Abort er ikke bare et spørsmål om selvbestemmelse, det er også et spørsmål om fellesskapets verdier og hvordan vi som samfunn velger å beskytte både individets frihet og det sårbare livet.

Hadia Tajik (A) [12:11:03]: Det var fyrst då eg såg det litle hjartet slå på ultralydskjermen i veke sju under mitt eige svangerskap, at erkjenninga verkeleg slo meg, og for fyrste gong som ei emosjonell erkjenning og ikkje ei intellektuell: Det litle lyset på skjermen som dunka mot meg – det er dette som er grunnen til at patriarkatet i så mange generasjonar og i så mange kulturar har prøvd å ha kontroll over kvinnekroppen. Kvinnekroppen kan gjere noko så fantastisk som å bera fram eit liv.

Dei fleste som går gravide i Noreg, opplever heldigvis lite komplikasjonar, og dei opplever tett oppfølging frå helsevesenet. Men nesten alle kvinner eg kjenner, har historier frå svangerskap, fødsel og barseltid som illustrerer at det kan vera ei veldig stor påkjenning både fysisk og psykisk.

I historisk samanheng har mange kvinner opplevd å bli forsøkt fråteke informasjon om sin eigen kropp, seksualitet, helse og svangerskap fordi ein veit at kunnskap ville myndiggjort kvinnene til å ta sine eigne avgjerder. Innføring av tidleg ultralyd for alle kvinner og tilgang til NIPT-test går inn i opplysningstradisjonen til den breie kvinnerørsla. Dagens sak om at retten til sjølv å bestemma over sin eigen kropp vert utvida frå svangerskapsveke 12 til 18, handlar om myndiggjering av kvinner.

Konsekvensane av eit fullbyrda svangerskap kan potensielt vera så store og ei sånn omvelting av livet at den avgjerda ikkje kan setjast vekk til nokon andre. Erfaringar frå andre land viser òg at ei utviding av sjølvbestemming ikkje vil auka antalet abortar eller føra til at abortar vert tekne seinare i svangerskapet. Berre ideen om at nokre kvinner er villige til å venta eller kasta vekk dyrebar tid sånn at det litle, lysande dunket på ultralydskjermen veks og stadig vert meir likt eit menneske, er ein absurd påstand . Dei gongene abortar skjer seint i svangerskapet, er det i all hovudsak djupt ønskte barn, men med store misdanningar, der foreldra vel abort med stor sorg.

I dag lovfestar me òg retten gravide har til tilgang på trygg og god informasjon i forkant og rettleiing i etterkant av ein abort. Den rettleiinga skal vera nøytral. Ingen skal føla seg pressa. Avgjerda må vera kvinna si eiga, og oppgåva til fellesskapet er å støtta og mogleggjera den avgjerda ho tek.

Carl I. Hagen (FrP) [12:14:23]: Den 31. oktober 1974 ble forslag om selvbestemt abort behandlet i Stortinget og nedstemt med én stemmes overvekt. Den ene stemmen var min, og det er en votering jeg etter hvert som tiden har gått, har angret på.

Det vi behandler i dag, er en utvidelse av selvbestemmelsen, fra 12 til 18 uker. Det er ikke et spørsmål om det skal innføres en rett til abort fra 12. uke til 18. uke, som enkelte åpenbart tror. Vi har fått en rekke e-poster og annet som klart tyder på det, at de tror at det som skal gjøres, er å utvide retten til abort. Det er det ikke. Spørsmålet dreier seg om hvem som skal kunne bestemme, hvem som har avgjørelsesmyndigheten. Jeg har kommet til at jeg vil støtte at avgjørelsesmyndigheten legges til den gravide kvinne.

De aller fleste aborter utføres før 12. uke. Det betyr etter min oppfatning at de som fortsetter sitt svangerskap, ønsker et barn. Man ønsker et barn når man går utover 12. uke, men så får man eventuelt kunnskap om alvorlig sykdom hos barnet eller store farer ved å gjennomføre graviditeten eller en fødsel. Det må være en helt fortvilet situasjon for en kvinne som egentlig ønsker å få et barn – en helt håpløs, vanskelig situasjon hvor hun må treffe en avgjørelse.

Hvis kvinnen etter en helhetsvurdering kommer til at hun ønsker å avbryte svangerskapet, er det nedverdigende å måtte møte i en nemnd. Avgjørelsen som hun treffer, er i seg selv så alvorlig og så vanskelig at jeg har kommet til at da må vi respektere at det er kvinnen selv som tar avgjørelsen, som bestemmer, og at hun ikke på en ydmykende måte skal måtte spørre andre om å få lov til å gjennomføre det hun selv har kommet til at er best å gjennomføre, ut fra en helhetsvurdering for sin egen og familiens situasjon.

Lene Westgaard-Halle (H) [12:17:46]: Debatten om abortloven er krevende og full av sterke følelser. Jeg har stor respekt for de ulike meningene i debatten, for det finnes ikke noen absolutt fasit på hva som er rett, eller hva som er galt.

Jeg er for selvbestemt abort. Jeg mener det er helt avgjørende at kvinner har rett til å ta en så vanskelig og personlig beslutning uten innblanding fra staten. Ingen kjenner den enkelte kvinne og hennes situasjon bedre enn det kvinnen gjør selv. Samtidig er jeg opptatt av at vi gjør mer for å redusere antall aborter, for å gå gjennom en abort unner jeg verken kvinnen som går gjennom det, eller fosteret som ikke bæres fram. Det tror jeg egentlig vi er enige om, uavhengig av hvilken side vi står på i denne saken.

De endringene vi diskuterer i dag, handler i stor grad om balansen mellom kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og det ufødte livets verdi. Det er en balanse vi som både lovgivere og mennesker må forholde oss til med respekt og ydmykhet. Det synes jeg langt på vei de aller fleste har gjort i dag, og det vil jeg egentlig takke ganske innstendig for.

Forslaget om å utvide grensen for selvbestemt abort til 18 uker utfordrer den skjøre balansen. Selv om kvinners rettigheter er sentrale, mener jeg at vi etter uke 12 må ha en prosess som reflekterer både den etiske kompleksiteten det innebærer, og de medisinske utfordringene som ligger i et stadig mer utviklet foster. Det er veldig stor forskjell på tidlig i svangerskapet å ta en medisinsk abort med en pille, hvor fosteret skilles ut hjemme, og det å føde et barn nesten halvveis i svangerskapet.

Det er bare noen av de elementene jeg mener gjør at dagens ordning bør opprettholdes. Å sette grensen for selvbestemt abort ved 18 uker vil føre til at vi som samfunn flytter noen grenser. Det synes jeg ikke vi skal ta lett på, og jeg frykter at en slik endring kan føre til at det ufødte livs rettigheter blir svekket, at vi mister noe av den etiske refleksjonen som ligger ved dagens lov.

Jeg er også redd for at når vi flytter grensen fra 12 til 18 uker, vil det bidra til en økning i aborter senere i svangerskapet. Det var litt som Tone Trøen var inne på tidligere: Det er en grunn til at folk tar abort tidligere i dag. Det ene er at man ønsker å ta det tidligst mulig, det andre er at vi jo har den grensen på 12 uker i dag. Samtidig mener jeg at vi har et ansvar for å gjøre det lettere for kvinner å beholde barnet hvis de ønsker det, og sette barn og familie i sentrum i samfunnet.

Dette er en vanskelig debatt. Til syvende og sist handler det om mer enn lover og politikk. Det handler om mennesker, følelser og vanskelige historier, og det tenker jeg at vi må respektere.

Truls Vasvik (A) [12:21:10]: Det er vel sjelden ordet historisk kan brukes med større rettmessighet enn i dag. En lov som har spilt en viktig rolle for kvinner og menn over hele landet i 50 år, skal nå få en riktig og nødvendig oppdatering.

Jeg vil først få uttrykke glede over det jeg oppfatter har vært et ganske godt debattklima i denne saken. Det er ikke gitt. Det er en sak som vekker følelser. Det skjønner jeg godt, og det skal vi ha respekt for. Det er likevel avgjørende at vi sørger for å ha et lovverk som har respekt og anerkjennelse i befolkningen, selv om sakene er vanskelige.

Alle saker vi behandler i denne sal, gir konsekvenser og muligheter for enkeltmennesket, og denne saken i særdeleshet. Det er naturlig nok – det har det også vært i denne debatten – mest vekt på kvinners rettigheter og selvbestemmelse. Det skal det være. Men det er også viktig å nevne at dette er en særs viktig sak og lovendring også for oss menn. Det at familiene blir satt i stand til å gjøre sin familieplanlegging uten å måtte sende kvinnen i en nemnd for å få ja, er bra. Det er kvinnen selv som skal bestemme dette, men i realiteten er det ofte en familieavgjørelse, nettopp fordi de aller fleste som tar abort etter uke 12, har et stort ønske om å få barn, altså er det et ønsket svangerskap. Vi skal derfor ikke legge ekstra stein til byrden for kvinner og familier i en krevende situasjon.

Akkurat nå, når jeg står her, er datteren min, Thea, på skolen, på Thor Heyerdahl videregående skole. Hver fredag til tacoen tar vi gjerne en runde på hvilke saker vi har behandlet i denne salen. Jeg skal være ærlig: Det skjer innimellom at jeg blir stilt til veggs. Derimot gleder jeg meg til å ta denne runden på fredag, for jeg vet at dette er viktig for de unge jentene og guttene som går på skolen i dag. Det er ikke minst viktig fordi jeg så inderlig vil at Thea skal ha mulighet til, og være i stand til, å ta sine egne valg, og fordi jeg da vet at hun ikke må møte i en nemnd, om det skulle bli sånn, med fremmede folk som skal bestemme over hennes framtid.

Jeg er uendelig stolt av det vedtaket som mest sannsynlig blir utfallet her i dag, enkelt og greit fordi det er viktig, og det er riktig.

Tove Elise Madland (A) [12:23:34]: Stortinget har som ei av tre viktige oppgåver å vedta lovar. I dag gjer me det – me vedtek ein ny abortlov.

Loven har så å seia vore uendra sidan 1970-talet. Arbeidet til utvalet har vore omfattande, og engasjementet elles har vore stort. Den medisinske utviklinga har kome langt, og abort er ikkje lenger einstydande med at ein må leggjast inn på sjukehus. Difor er oppfølginga av den enkelte kvinna ein rett eg er glad for at me har fått på plass.

Gjennom arbeidet med abortloven har eg møtt og snakka med mange kvinner. Det er viktig å sikra kvinner rett til å bestemma sjølve og til at dei blir ivaretekne på ein god måte når dei møter helsetenesta.

Sjølvsagt er denne saka òg verdibasert og har mange etiske spørsmål og utfordringar i seg. Eg har brukt tid på å koma til det standpunktet eg har i dag, og det var inga sjølvfølgje. Men med kunnskap og alle dei møta eg har hatt med kvinner, har eg landa på eit ja til å utvida abortloven frå veke 12 til veke 18 – særleg etter møtet med den unge kvinna som stod i ein utrygg situasjon og ikkje såg for seg korleis ho skulle klara å ta vare på barnet eller si eiga framtid. Den frykta i auga gløymer eg aldri.

Dei endringane me gjer i abortloven, er i tråd med dagens praksis, og endring i andre land viser inga auking i antalet seinabortar sjølv om grensene blir utvida. Det blir argumentert for at me får eit samfunn der me vel bort det me ikkje vil ha. Eg synest det er urimeleg at dette blir lagt på kvinna i 2024. Difor er eg glad for at føremålsparagrafen i loven er tydeleg både om rettane til kvinnene og om omsynet til det ufødde liv, og òg om å ivareta retten til å fullføra svangerskapet, samtidig som me held fast på at helsepersonell har ein reservasjonsrett mot sjølve utføringa.

Respekt har prega arbeidet i komiteen. Respekt har òg prega alle dei samtalene me har hatt. Den respekten håper eg vil stå seg når me i dag voterer over ei viktig lovendring.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:26:19]: Den foreslåtte abortloven blir framstilt som en liten justering av en allerede etablert praksis, men rent faktisk er dette å flytte grensen for fri abort fram til nesten halvgått svangerskap.

De siste 50 årene har vi bare fått mer kunnskap om det ufødte livet, og abort er et minst like krevende etisk dilemma nå som da loven ble vedtatt. I den foreslåtte formålsbestemmelsen står det at det ufødte liv skal respekteres. Samtidig ønsker altså flertallet i komiteen en kraftig utvidelse av fri abort, til uke 18.

Med dagens teknologi vet vi mye om et foster før uke 18. Dette vekker bekymring ikke bare i Kristelig Folkeparti, men også blant fagfolk. I uke 18 er en også kanskje bare 20 dager unna tidspunktet for barnets levedyktighet.

Det er viktig å se forslaget om utvidelse av abortloven i sammenheng med bioteknologiloven, for å sikre et helhetlig vern mot abort på bakgrunn av egenskaper. Endringene i fosterdiagnostikk gir et større behov for informasjon og støtte til gravide. I dag får kvinnene og parene lite informasjon hos fastlegen eller på sykehuset om hva som skal til for å beholde et barn med f.eks. et kromosom ekstra. Jeg tror ikke disse beslutningene er noe kvinner eller par tar lett på, og nettopp derfor er det viktig at vi både politisk og i samfunnet er ærlige om de dilemmaene denne utvidelsen skaper.

Jeg er enig med flere fagfolk som frykter at vi utvikler et samfunn der medisinske utfordringer hos de ufødte blir fjernet ved å fjerne den syke, og ikke ved å fjerne sykdommen. Allerede i dag vet vi at mange gravide opplever et press om å skulle ta abort. Dagens forslag kan føre til at samfunnet i enda større grad stilltiende ender med at det som er annerledes, blir tatt bort.

Kristelig Folkeparti mener det er bekymringsverdig at Norge nå kan bli et av de mest liberale landene når det gjelder regulering av fosterreduksjon. I nabolandene våre, Danmark, Sverige og Finland, er dette ikke selvbestemt. Fagmiljø i Norge ønsker en regulering slik det er i dagens lov, og det har et samlet abortutvalg vektlagt når de mener at dette burde behandles i nemnd.

Det er viktig å minne om at selve inngrepet utgjør en risiko for gjenværende foster. Det er også tilfeller der tvillingabort ikke er teknisk mulig å gjennomføre uten at begge eller alle fostrene dør.

Det er viktig at de medisinske og etiske utfordringene reflekteres i lovverket. Forrige gang det ble vedtatt en lov om abort i Norge, var ikke tvillingabort en mulighet. Derfor burde en ny lov også gjenspeile den framtidige medisinske utviklingen. For eksempel vil gentester i større grad gjøre det mulig med selektiv fosterreduksjon, og da mener vi at det er viktig å ha et vern mot slik praksis. Dette vil sikre at vi tar hensyn til både de medisinske risikoene og de etiske problemstillingene som oppstår med ny teknologi.

Erna Solberg (H) [12:29:41]: Dette er en krevende og vanskelig debatt. Utgangspunktet er sikkert ulikt, men jeg synes det er bra at vi kan ha en god diskusjon basert på de etiske refleksjonene til ulike personer i vårt parlament, og hvilken vektlegging de har. Høyre har stilt sine representanter fritt i forbindelse med behandlingen av denne loven, til tross for at vi i vårt program ikke gikk inn for å lage en ny abortlov. Det reflekterer nok også at det er mange sider ved den nye loven som er forbedringer, også for dem som har ment at man ikke skal gjøre store endringer i uketallet.

Formålsparagrafen slår nå fast det som også har ligget under den gamle abortloven, nemlig et hensyn til kvinners rett til å bestemme over egen kropp, men også et gradvis rettsvern for fosteret – som øker. Så er spørsmålet: Hvor finner vi balansen i dette? For meg har den balansen vært viktig. Man kan si at når 97 pst. – og kanskje noen flere – nå får innvilget abort i abortnemndene, er det en unødvendig foranstaltning og en vanskelig prosess for kvinner å måtte møte i en nemnd som representerer dette gradvise rettsvernet for fosteret. Samtidig er det sånn at vi får ulike historier. Mange opplever nok dette som unødvendig, byråkratisk og vanskelig, mens andre opplever nemndmøtet som støttende i en vanskelig situasjon. Vitnesbyrdene her kan være ulike ut fra den enkelte persons behov for å ha noen å snakke med. Det er også enkelte som sier at de får muligheten til å stå imot et press, for det er ikke bare sånn at kvinner gjør frie valg i alle familier i vårt samfunn. Det vet vi ut fra andre diskusjoner vi har – det skjer ikke alltid. Presset rundt dem kan også være vanskelig.

Jeg hadde derfor vært villig til å tenke at man skulle gå til 18 uker hvis vi hadde tatt med oss noe av det som bidrar til å symbolisere rettsvernet til det ufødte liv. Derfor er det et forslag fra flere Høyre-representanter knyttet til spørsmålet om å innføre en obligatorisk veiledning etter uke 12. Når det ikke får flertall, mener jeg at vi flytter grensen for rettsvernet til det ufødte liv for langt – og kommer til å stå på 12 uker, sånn som i dagens lov. Balansen mellom det ufødte liv og kvinners rett skal eksistere, etter vår mening. Dette er ikke bare et likestillingsspørsmål, dette er også et spørsmål om det ufødte livs rett til å bli ivaretatt og vårt samfunns ansvar for å vektlegge de verdiene.

Tina Bru (H) [12:33:03]: Jeg har tidligere vært åpen om at min vei til å bli mamma ikke var så enkel som det den er for mange andre. For meg var gleden veldig stor da jeg til slutt lyktes – og jeg fikk høre et bankende hjerte for første gang. Samtidig startet da også mine bekymringer for det livet jeg bar i magen. Jeg var bekymret for mye: at det lille hjertet plutselig skulle slutte å slå, at noe var galt, eller at fosteret jeg bar i magen, var sykt. Det er en følelse jeg tror alle gravide føler på.

Derfor ville jeg innhente informasjon. Jeg ville vite så mye jeg kunne om det barnet jeg bar på. Samtidig ga det meg en ny bekymring, for hva om jeg fikk vite at fosteret hadde en tilstand som ikke var forenlig med liv, eller var alvorlig sykt – og hva om jeg ikke fikk vite dette før etter grensen for selvbestemmelse? Det er slik det er i dag. En NIPT-test, f.eks., kan ikke tas før i uke 11, ideelt bør den tas mellom uke 11 og uke 14 i svangerskapet. Tanken på å måtte møte i nemnd for å forsvare en vanskelig beslutning om abort jeg hadde fått anbefalt av helsepersonell, eller brukt mye tid på å vurdere selv, gjorde meg også veldig bekymret. For å være helt ærlig: Det gjorde meg også litt sint. Jeg slapp heldigvis dette, men det gjør ikke alle kvinner.

Vi må huske på at de aller fleste svangerskap som ender med nemndbehandling for abort, er ønskede svangerskap. Beslutningen om senabort er ikke noe som kvinner tar lett på. Jeg har hørt noen argumentere med at kvinner ikke tar tilstrekkelig innover seg hva en senabort innebærer. Det vil jeg med respekt å melde si at jeg tror er å undervurdere oss.

Vi vet at møtet med nemndene oppleves som en ekstra belastning for mange. Kvinnen er fosterets fremste forsvarer. Når man ønsker seg barn, finnes det ikke noe verre enn å ta abort. I dag har vi et lovverk som gjør den beslutningen tyngre. Man må forsvare den veloverveide beslutningen sin overfor noen andre som skal ta det valget for seg. Jeg er derfor glad for at vi i dag avvikler nemndene fra uke 12 til uke 18, og at vi styrker kvinnens selvbestemmelse.

Det er kvinnen og hennes familie som er best egnet til å ta vanskelige, men helt grunnleggende beslutninger om eget liv. Det mener jeg de skal ha anledning til å gjøre også etter at de har fått medisinsk informasjon om sitt barn.

Jeg er altså veldig glad for at vi i dag får en ny abortlov. Jeg vil også gi honnør for den gode debatten vi har hatt i denne salen her i dag. Det er en styrke for Norge at vi kan diskutere så vanskelige temaer på en så fin måte som jeg opplever at vi gjør, for jeg skjønner at dette er vanskelig, og at det er mange ulike meninger om det.

Nå får vi altså en lov som slår fast at det er kvinnen selv som bestemmer over sin kropp og sitt liv, opp til grensen på 18 uker. Det synes jeg er bra.

Hege Bae Nyholt (R) [12:36:09]: – Vi ble vurdert som hester: De sjekket tennene, sa at jeg var ung og hadde en sterk kropp, og at jeg kunne gjennomføre det.

Dette er historien til en venninne av mamma. Mamma fortalte om ungjenta som ble sendt bort før det begynte å synes, og som bodde hos dem inntil ungen kom og kunne adopteres bort. Eller hva med historien om at man selv var redd for at man var gravid, og måtte finne penger for å kunne reise til Danmark?

Jeg er like gammel som abortloven. Jeg vil bare understreke at den ikke er 50 år, den er 46 år. Det betyr at jeg har hatt rett til abort innen 12. uke i hele mitt voksne liv. Det er en rett jeg har satt pris på. Det er en rett jeg mener er viktig.

Det blir argumentert her i denne sal med at man trenger nemnder for alle de kvinnene som er ufrie, som ikke får bestemme over eget liv, og som ikke har den støtten de trenger. Vi oppnår ikke frihet gjennom nemnd. Vi oppnår frihet gjennom endring av samfunnet. Vi oppnår frihet gjennom å begynne å snakke ærlig om kvinnehelse. Fem graviditeter er bare to barn i mitt liv, og det er helt vanlig.

Kampen for kvinners rettigheter, retten til å bestemme over seg selv, gjøres til et samvittighetsspørsmål – akkurat som om ikke andre politiske spørsmål er samvittighetsspørsmål! Det er vel et samvittighetsspørsmål å kutte i sosialstønader, stemme mot sanksjoner eller ikke ville si nei til urbefolkningen, når vi behandler det i stortingssalen.

Dette er et politisk spørsmål, og det er et politisk spørsmål hvor kvinnebevegelsen har ledet an i generasjoner. Jeg vil sende en takk til alle dem som kjempet før meg, alle dem som måtte møte foran en nemnd og bli vurdert som hester, og alle dem som ble vurdert som sterke nok til å gjennomføre et svangerskap de virkelig ikke ønsket.

Dette er en historisk dag, og jeg er glad for å få lov til å være i denne salen i dag. Måtte våre døtre få enklere liv enn våre mødre hadde.

Hårek Elvenes (H) [12:38:45]: Jeg må si jeg savner en etisk refleksjon i det innlegget som var før meg. Et 18 uker gammelt barn har det meste, men har ingen stemme. Den stemmen befinner seg i mindretallet i salen i dag. Dessverre er det et mindretall. I den loven som blir vedtatt i dag, sørget flertallet for at barnet ikke skal ha en stemme og et rettsvern før 18. uke. Flertallet ønsker en abortlov som muliggjør abort nær opp til grensen for overlevelse. Med dette flyttes grenser, og menneskeverdet svekkes. Det er alvorlig.

Abortdebatten i 2024 er vesentlig forskjellig fra abortdebatten for 46 år siden, selv om fosterutviklingen er akkurat den samme i dag som den gang. Fosterets rett til liv og juridiske status vektlegges vesentlig mindre nå enn for 46 år siden. Dette er langt på vei blitt et rettighetsspørsmål for kvinnen. Det er en urett mot det ufødte liv, som ingen stemme og intet forsvar får før man er nesten halvveis i svangerskapet. Det er hevet over enhver tvil at det er dyp uenighet i Stortinget om hvilket rettsvern barnet i mors liv skal ha. De som taler for kvinnens autonomi, taler påfallende lite om fosterets egenverdi, kanskje fordi det er krevende og uforenlige hensyn.

Paradokset i det hele er at mens den medisinske utviklingen muliggjør å bære fram et foster stadig tidligere, flytter man altså grensen for abort lenger fram. Den logiske konsekvensen av den medisinske utviklingen burde jo være at man la et føre-var-prinsipp til grunn og var forsiktig med å utvide abortgrensen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:41:17]: Jeg har tvilt meg fram til et standpunkt i dag. I et så vanskelig valg må kvinners selvbestemmelse veie veldig tungt, og kvinnesynet har heldigvis endret seg de siste 50 årene. Samtidig er det ingen i denne sal som tar til orde for full selvbestemmelse. De aller fleste er enig i at abortloven bygger på en avveining mellom fosterets rettsvern og kvinnens selvbestemmelse, og de aller fleste ønsker å opprettholde en form for nemnd. Spørsmålet er egentlig bare hvor grensen går.

Av de som begjærer senabort i dag, er det 10–15 pst. av kvinnene som aldri tar abort. Årsakene er uvisse, men det er god grunn til å tro at dagens regelverk også er en beskyttelse for noen kvinner, som enten er mer usikre om valget, eller som opplever press eller tvang for å gjennomføre abort. Med økt kunnskap om fosteret risikerer man i årene framover økt abortpress. Det gjelder kanskje ikke så mange kvinner, og det er åpenbart at nemndene må bli bedre, men for dem det gjelder, fungerer dagens regelverk også som en beskyttelse for mor og barn.

Beslutninger om abort tas heller ikke i et vakuum, helt uavhengig av samfunnets normer og forventninger. I dag er det økende rettsvernet til fosteret gjennom graviditeten ivaretatt gjennom en nemnd. Både de som er for og de som er mot utvidelse av abortloven, erkjenner at praksisen tilsier at de aller fleste kvinner får sitt valg respektert, og sånn skal det være. Samtidig er nemndas rolle et viktig symbol for fosterets økende rettsvern og for at senabort er noe annet, både for kvinnen og for fosteret, enn en abort tidligere i svangerskapet. Jeg stusser litt over at noen er så skråsikre på at utvidelse av abortgrensen ikke vil fungere normdannende når kunnskapsgrunnlaget er såpass tynt, og når vi vet at endring i normer skjer gradvis, over lang tid.

Valg om abort påvirkes også av samfunnets felles holdning til hva som er normalt, og hva som er ønskelig. Det har vært sterkt å høre historier til foreldre som fikk vite at barnet deres hadde et kromosomavvik, og som opplevde en forventning om at de skulle ta abort. Når vi framover får vite mer og mer om et foster, også etter uke 12, enten det er kjønn eller genetiske avvik, og når staten attpåtil tilbyr tidlig ultralyd og NIPT-test for å avdekke disse avvikene, er det ikke verdinøytralt samtidig å signalisere at senabort utelukkende er en privatsak før uke 18. Det er ikke verdinøytralt å fjerne enhver skranke for å ta abort før uke 18, uavhengig av hvor symbolsk den skranken kanskje fungerer i praksis.

Dette har vært vanskelig, men jeg stemmer primært for å beholde dagens abortgrense.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:44:02]: Det er mange som sier at dette er en vanskelig sak og en krevende debatt. Det har jeg forståelse for, men er det mer vanskelig eller mer krevende enn for de familiene og kvinnene som i utgangspunktet venter et ønsket barn, men der det viser seg å være vanskelig på grunn av alvorlige helsemessige forhold for enten mor eller foster som ikke kunne ha vært oppdaget tidligere? Det er ingen kvinner som venter lengst mulig for å avslutte et svangerskap. Etter uke 12 skjer svangerskapsavbrudd av svært gode medisinske, menneskelige og sosiale grunner. Avgjørelsen blir ikke enklere for hver uke som går – snarere tvert om.

Jeg stemmer for utvidelse fordi det viser seg at de aller fleste som søker om abort etter uke 12, får dette innvilget etter en grundig vurdering i nemnd. Da er det nettopp tungtveiende grunner til at kvinner søker denne muligheten. Jeg stemmer mot forslaget om obligatorisk veiledning da det i hovedsak er ivaretatt i styrkede rettigheter til informasjon og oppfølging. En obligatorisk samtale må ha sanksjoner, og det er jeg mot. Det hjelper ikke sårbare kvinner utsatt for press.

Abortutvalget har levert en grundig, nyansert og balansert utredning om fornyelse av abortloven som både sikrer gravides selvbestemmelse og respekten for det ufødte liv. For oss som tror på det enkelte menneskes rett og mulighet til selv å velge hva som er best for seg og sin familie, har jeg tillit til at den enkelte kvinne og familie tar gode valg, også når de er vanskelige.

Det er lite som tyder på at en økning i antallet uker for selvbestemt abort fører til flere svangerskapsavbrudd, eller at flere venter så lenge at det blir etisk betenkelig. Tvert imot tvinger man jo i dag kvinner til å vente til det blir etisk betenkelig, gjennom ikke å tilby medisinsk informasjon som kunne vært tilgjengelig. Graviditet er en fysisk og psykisk påkjenning. Ingen andre kan fullt ut forstå den situasjonen en kvinne befinner seg i når hun står overfor et slikt valg. Ved tilfeller der det er alvorlige arvelige sykdommer i familien, eller der familien allerede har barn med særskilte behov, kan også usikkerhet om muligheten til å få innvilget abort etter uke 12 føre til at man velger å unngå graviditet i det hele tatt.

En utvidet abortgrense gir gravide mer tid til å ta et informert valg hvor også informasjon om hjelp og støtte til familier med spesielle behov vektlegges, for vi skal verne om et mangfoldig samfunn der alle familier gis mulighet til å leve gode, selvstendige liv så langt det lar seg gjøre. Det er nettopp da Høyre sier at velferdsstaten skal være mye for dem som trenger det mest, og kanskje litt mindre for oss andre.

Jeg forstår at dette er en krevende dag for mange, men jeg mener vi i dag gjør livet litt lettere for dem som faktisk står i vanskelige valg. Takk til alle dem som både i og utenfor denne sal har jobbet for dette.

Siv Mossleth (Sp) [12:47:13]: Jeg er glad for at vi har hatt et verdig og godt samarbeid i komiteen i denne saken. Jeg er også glad for at Senterpartiet hele tida har vært tydelig på at gruppa er fristilt.

Senterpartiet vil flytte makta til å løse problemene nærmest mulig dem som opplever problemene på kroppen. Dette betyr for meg i denne saken mer selvbestemmelse og mindre nemnd. Jeg står inne i flertallsinnstillinga fra komiteen og vil stemme med flertallet for loven. Retten til informasjon, veiledning i valgsituasjonen og retten til oppfølgingssamtale vil bli lovfestet.

Den nye loven styrker også kvinners rett til å bære fram barn, og fosteret får et gradvis sterkere rettsvern. Min samvittighet i denne saken er i tråd med Legeforeningens faglige vurderinger. Faglige vurderinger må til – i tillegg til følelser.

Den norske legeforening presiserer i høringen om abortloven at det ikke finnes noen tungtveiende medisinske faglige argumenter mot en utvidelse av selvbestemt abort til utgangen av uke 18. En utvidelse blir da først og fremst et etisk og moralsk spørsmål, og når vanskelige valg avhenger av den enkeltes etiske vurderinger, er det riktig at det er kvinnen selv som tar vurderingen. En nemnd har ikke en overordnet moral med tanke på hva som er etisk riktig for den enkelte i en vanskelig situasjon.

Vi må huske at de aller fleste som tar abort, gjør det tidlig. Det er ingen grunn til å tro at praksisen vil endre seg. Det er fortsatt sånn i land med større grad av selvbestemmelse. Det har vært nevnt tidligere i denne sal at senaborter i stor grad er veldig ønskede barn.

Å øke selvbestemmelsen vil heller ikke føre til merkbart flere aborter, siden over 99 pst. fikk abort innvilget i primærnemnd i 2022. Legeforeningen ser heller ingen medisinskfaglige grunner til at fosterantallsreduksjon skal behandles annerledes enn abort av ett foster. Den mener at flertallet i abortutvalget legger til rette for en fortsatt forskjellsbehandling av kvinner som er gravid med to eller flere fostre sammenlignet med kvinner som er gravid med ett foster. Legeforeningen mener at abortutvalgets flertall tar for lite hensyn til den medisinske utviklingen og nyere studier om risiko i sin begrunnelse. Det er ingen som har fått avslag på tvillingreduksjon i nemnd fordi prosessen ble ansett som for risikabel for mor (presidenten klubber) eller gjenværende foster.

Helge Orten (H) [12:50:31]: Jeg har stor respekt for at dette er en vanskelig beslutning, og at det er forskjellige syn, også innad i våre partier. Siden vi fra vår side er fristilt, har jeg lyst til å redegjøre for hva jeg har landet på i denne saken.

Saksordføreren redegjorde på en god måte for de avveiningene som er gjort, og jeg kan stille meg bak det som ble sagt. Samtidig vil jeg berømme komiteen og partiene for at det har vært en saklig og respektfull debatt så langt i denne sal.

Vi har fått et nytt og oppdatert kunnskapsgrunnlag gjennom NOU-en som ble lagt fram i desember 2023. Det handler både om behovet for å endre grensen for selvbestemmelse og om andre sider, som hvordan nemndene fungerer, og behovet for en styrket oppfølgings- og veiledningstjeneste.

Jeg er overbevist om at det å ta abort er et utrolig vanskelig valg for de aller fleste kvinner, men det er et valg kvinnen selv er best skikket til å ta. Samtidig mener jeg at vi som samfunn må bidra med best mulig oppfølging både før og etter en slik beslutning. En styrket oppfølgings- og veiledningstjeneste er derfor et svært viktig element i den nye loven.

Statistikken viser heldigvis at antallet aborter går ned, og det er positivt. 95 prosent av dem som i dag tar abort, gjør det innen uke 12. Hovedtyngden av alle aborter skjer allerede i dag ut fra kvinnens eget valg.

Også dagens lov åpner for at det er mulig å ta abort etter uke 12, selv om en av og til i debatten kan få et annet inntrykk. De fem prosentene som tar abort etter uke 12, blir i dag behandlet i nemnd. Det er da ikke lenger kvinnens valg, men overlatt til en nemnd som i løpet av en samtale på 30–60 minutter skal fatte en beslutning på vegne av kvinnen. Nesten alle søknader som blir behandlet i nemnd, får medhold. Det betyr at nesten alle som ber om abort før uke 18, får det. Jeg har derfor kommet fram til den konklusjon at det å flytte grensen for selvbestemt abort til uke 18 ikke er en stor liberalisering av loven, men en tilpasning til dagens praksis.

Jeg har tillit til at kvinnen selv er best skikket til å ta dette vanskelige valget, men også helt tydelig på at en styrket veiledning og oppfølging, både før og etter en abort, er ekstra viktig. Det tror jeg alle er enig i, uavhengig av om de mener at retten til selvbestemmelse skal gå ved uke 12 eller uke 18.

Jeg har av og til sagt at om det var menn som fødte barn – noe det heldigvis ikke er – tror jeg ikke vi hadde hatt denne diskusjonen. Jeg tror ikke vi hadde akseptert at en nemnd skulle ta en slik beslutning for oss, uansett hvor vanskelig den er, både personlig og etisk.

Ingjerd Schie Schou (H) [12:53:26]: I 8. mars-tog i 1975 og i 1976 gikk jeg under parolen Ja til selvbestemt abort – 12 uker. Det var en voldsom og engasjert debatt. Det var på høy tid den gangen, og jeg støttet det. Samtidig er lover normgivende – man tilpasser seg. Hjertet starter ved uke 8. Hva er det som ikke har forandret seg? Graviditeten har ikke forandret seg. Hva er det da som har forandret seg? Jeg hører mange si at det er så mye, men det som virkelig har forandret seg, er fosterets mulighet til å overleve tidligere i møte med livet. I den situasjonen er det noen som tenker at da sier vi ved 18 uker, for det nærmer seg akkurat tiden for overlevelse.

Jeg skjønner altså ikke logikken. Det var veldig få som var i den situasjonen i 1975 og i 1976 og alle årene tidligere, som noen gang tenkte at det var mulig for fosteret å overleve når man kom til uke 21 eller 22. Den muligheten er der i dag. Med dette som bakgrunn ser vi altså at venstresiden, særlig – noen er det også i andre partier, men det er særlig drevet fram av regjeringspartiet Arbeiderpartiet – vil utvide selvbestemt abort til innen utgangen av uke 18, tett opp til overlevelsestiden.

Jeg må si at så langt i denne debatten som har vært i dag, er det noe jeg savner. Kvinnefokuset har vært der hele tiden, og jeg er den første til å skrive under på det, men så langt har det vært veldig liten oppmerksomhet både om fosteret og fosterets verdi og om den som skal gjøre jobben.

Den gangen, i 1975–76, da vi holdt på med dette som mest, ble det kalt: Hvem skal være bøddelen? Det har ikke blitt noe lettere. Jeg må si at for meg, som i arbeidet har vært med på å assistere under det vi den gang kalte for abortus provocatus, er det altså ikke, når vi nærmer oss uke 18, en geléklump. Det er et lite menneske på noen absolutte centimeter med armer og bein, med et hjerte som tikker, og et hode. Det er forhold som kan forbedres med dagens lovgivning, men for meg er uke 18 avgjørende for min motstemme.

Det er få, hørte jeg helseministeren si, som får og tar abort etter uke 18. En noe mer uprinsipiell tilnærming er det lenge siden jeg har hørt. Jeg håper det ikke var det han mente.

Jeg er valgt inn på et partiprogram. Det gjelder, og det er ikke sånn at sentralstyret i Høyre kan få meg vekk fra den kontrakten med mine velgere. Mine velgere har sett på meg som en garantist for dagens abortlov. Det er min kontrakt, og jeg kommer til å holde på det og støtte dagens abortlov.

Til voteringen, når vi kommer så langt, kommer jeg til å be om at vi har elektronisk votering også når det gjelder loven i sin helhet, for hvis det blir flertall for uke 18, ønsker jeg å stemme imot og vise det ved tydelig elektronisk registrering.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:57:01]: For 50 år siden ble dagens abortlov vedtatt av Stortinget. Med én stemmes overvekt gikk Stortinget i 1978 inn for selvbestemt abort fram til utgangen av 12. svangerskapsuke. Det viser hvor vanskelig spørsmålet om balansen mellom retten til selvbestemt abort og fosterets rettsvern var den gangen, og hvor vanskelig det samme spørsmålet er i dag, for abort er dypt personlig, og det vekker mange etiske og moralske spørsmål og dilemmaer. Det omfatter verdien av ufødt liv og livets begynnelse, og det skal vi ha stor respekt for.

Jeg har som mange i denne sal gjort ulike avveininger i dette spørsmålet, og det har ikke vært enkelt, men Høyre er òg fristilt i det spørsmålet i dag. Jeg mener at dagens abortlov trenger en fornyelse. Dagens abortlov har stått støtt i mange år, og den var et godt kompromiss den gangen den ble vedtatt tilbake på 1970-tallet, og den var et stort framskritt den gangen. Det at den var et godt kompromiss, mener jeg likevel ikke er et argument for ikke å tilpasse abortloven den utviklingen vi har sett de siste 50 årene, den kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom abortutvalgets rapport, og den faktiske praksisen av loven i dag.

Hvert år gjennomføres det rundt 12 000 provoserte aborter i Norge, og siden 2008 har det vært en jevn nedgang i aborttallene, selv om vi har sett en liten økning de siste to årene. I 2022 ble over 84 pst. av selvbestemte svangerskapsavbrudd utført før uke 9, og nesten 95 pst. ble utført før uke 12 – 95 pst. Det er kun et fåtall av kvinnene som får avslag i nemnd mellom utgangen av uke 12 og utgangen av uke 18.

Vi lovfester i dag det som er den faktiske praksisen, men vi fjerner òg belastningen mange opplever ved å måtte stå foran en nemnd og forklare seg mellom uke 12 og uke 18. Jeg mener at den enkelte kvinne og familie selv er i stand til å ta etiske og moralske valg i spørsmålet om dette, og vi må ha tillit til at de kan ta de valgene. Kunnskapsgrunnlaget for å si at noen kommer til å utsette svangerskapsavbruddet fordi retten til selvbestemt abort utvides til uke 18, er veldig tynt. Vi ser f.eks. at land med en mer liberal abortlovgivning enn Norge ikke har høyere abortrate eller et høyere antall senaborter, og det vil ikke være normgivende eller endre vanene.

Helt til slutt vil jeg understreke hvor viktig det er at vi lovfester kvinners rett til veiledning og informasjon, slik at kvinner som ønsker det, får tilbud om hjelp i valgsituasjonen, enten de velger å avslutte eller fullføre svangerskapet. Å innføre en rett til oppfølgingssamtale for kvinner som ber om det, er en viktig del av dette. Kvinner skal oppleve trygghet og hjelp i den situasjonen de står i, og det er òg grunnen til at jeg stemmer for en fornyelse av abortloven i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:00:14]: Abort er et vanskelig etisk spørsmål. Viktige verdier står mot hverandre. Fosterets økende verdi gjennom svangerskapet må ivaretas. Abortloven må derfor være et kompromiss. En god lov vil uttrykke et stabilt kompromiss som folk med ulike verdisyn kan finne det akseptabelt å leve med. Jeg støtter sjølbestemt abort før utgangen av 12. svangerskapsuke og stemmer mot å utvide til 18 uker. Jeg støtter altså Senterpartiets dissens i regjeringa.

Idémessige verdier i Vesten i vår tid forsterker denne verdikonflikten. Vi har blitt mer opptatt av individuell frihet og sjølbestemmelse, men samtidig også av viktigheten av respekt for liv samt naturen og menneskenes verdi. I formålsparagrafen til ny abortlov heter det at loven skal sikre respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre svangerskapet. For Senterpartiet er dette veldig viktig. For alle er det viktig å skape ansvarsbevisste holdninger, slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig. I debatten blir det ofte framstilt som om dagens lov har liten støtte, særlig blant kvinner, men skal vi lytte til det kvinnene sier, kan vi bevare dagens 12-ukersgrense.

Dagens lov står seg på viktige punkter. Noe endrer seg faktisk ikke med årene, som fosterets utvikling og moralske verdi og prinsippet om å balansere mellom kvinners rett til sjølbestemmelse og fosterets rettsvern. Forslaget om utvidelse til uke 18 er etter min vurdering en stor og dramatisk utvidelse. Jeg mener dagens lov er et godt kompromiss som har stått seg over tid. Uavhengig av selve vernet av fosteret som følge av restriksjoner på abort i gitte situasjoner vil abortloven også ha en viktig funksjon fordi den sier noe om verdier. Signaleffekten er med på å forme folks holdninger til abort og ikke minst andre, beslektede spørsmål. Om en utvider grensa til 18 uker, er det et signal om at fosterets vern vil bli svekket.

Jeg støtter forslaget om å nedlegge dagens abortnemnder og erstatte dem med et abortråd, i tråd med dissensen i den offentlige utredningen av abort i Norge fra utvalgsmedlemmene Morten Magelssen og Marte Kvittum Tangen. Jeg støtter også forslaget om å lovfeste kvinners rett til informasjon, veiledning og oppfølging og å flytte ansvaret bort fra nemndene og over til helsetjenesten. Et annet viktig forslag er å lovfeste retten for helsepersonell til å reservere seg mot å utføre abortinngrep. I dag er dette regulert i forskrift.

Sjølbestemt fosterantallsreduksjon til 18. svangerskapsuke var det også dissens om i regjeringa. Senterpartiets statsråder støtter et samlet abortutvalg, som mener at dette ikke kan ses på som abort, siden ett eller flere fostre lever videre. Alle slike tvillingaborter må behandles i abortrådet. Det er et spesialisert inngrep, der en også må ta hensyn til medisinskfaglige vurderinger. Inngrepet innebærer også en abortrisiko for gjenlevende, noe som er et stort etisk dilemma.

Aleksander Øren Heen (Sp) [13:03:32]: Det er, som fleire har vore inne på, ei krevjande sak me har føre oss, og då er det ofte nyttig å rydda og å stilla opp nokre prinsipp for korleis ein sjølv tenkjer rundt slike saker. For meg har det vore avgjerande at ein har nokre medisinske haldepunkt å forhalda seg til, bl.a. at ein har befruktning som eit tidspunkt, ein har ei grense for levedyktigheit som eit tidspunkt. Eg meiner det er mogleg å fastsetja noko innanfor der, og eg har landa ned på at 18 veker er ein tilstrekkeleg buffer opp mot grensa for levedyktigheit, og kjem difor til å røysta for det.

Eg er glad for at det også i Senterpartiet er rom for å ha ulike meiningar om denne saka. Det er ikkje noko nytt. Me hadde diskusjonar på landsmøtet. Eg hadde òg ein dissens i programkomiteen til det som programmet som no gjeld, er tufta på. Sånn sett har mitt syn vore kjent i denne saka i lengre tid, så det trur eg ikkje overraskar nokon.

Eit anna moment som har kome opp, og som kanskje har vore mindre framme i det offentlege ordskiftet, iallfall fram til no, er saka om fostertalsreduksjon. Det er klart at det er eit noko større etisk dilemma, men eg vil gjera greie for korleis eg har tenkt rundt det. Dersom ein fyrst har akseptert og landa ned på at 18 veker er eit akseptabelt veketal for abort, finn eg det krevjande – med dei risikovurderingane som ein ser ligg i saka – å skulla ha eit anna syn på veketal knytt til fostertalsreduksjon. Det heng i hop.

Eg vil òg snakka litt om retten kvinna har til å bestemma, som mange andre i dag har vore innom. Eg er nok einig med dei som meiner at det ikkje er noka reell utviding i den abortlova som ein skal vedta i dag, når ein går til veke 18. Det er gjeldande praksis. Det handlar om kven som skal ha det siste ordet. For meg er det avgjerande at det er kvinna sjølv og hennar familie som har det siste ordet i desse sakene, og ikkje nokon som me i denne salen har gjeve mynde til, og som skal ha betre kunnskap for å kunna ta ei så krevjande avgjerd. Det blir til sjuande og sist tunga på vektskåla for min del. Det er kvinna sjølv som må ta den avgjerda. Noko anna vil etter mitt syn vera eit for stort statleg inngrep.

Marte Mjøs Persen (A) [13:06:19]: I denne debatten bringer vi alle med oss både vårt liv, våre verdier og vårt moralske kompass og ikke minst våre erfaringer. Jeg er glad for den nye loven. Å skyve på grensen for nemndbehandling er ikke å ta lett på abortspørsmålet. Det er å ha tillit til kvinners valg og deres eget moralske kompass.

I 2012 var mannen min og jeg så heldige at vi fikk tre barn til i familien. Jeg hadde altså en av de 18 fødslene med tre eller flere fostre det året, og det var fantastisk – trippel lykke. Vi er kjempeheldige. Vi har tre friske og fine unger, men det var et veldig krevende svangerskap. Jeg var så redd. I sakens natur var det nemlig et risikosvangerskap. Det var et høyrisikosvangerskap. Risikoen for altfor tidlig fødsel, senskader og at barna kunne bli født med skader for resten av livet, var svært stor. Vi ønsket oss flere barn, men vi risikerte å miste alle.

Det er selvfølgelig et krevende valg, men jeg ønsker ikke å stille meg til doms over andres valg eller andres liv og hva man orker eller kan stå i. Det har blitt nevnt at det medfører en risiko, men jeg har ikke hørt noen andre nevne risikoen det å stå i et flerlingsvangerskap faktisk er. Derfor er det på tide at også fosterantallsreduksjon blir regnet som selvbestemt abort. Vurderingene av risikoen må kvinnen selv og hennes familie være med på, og selvsagt da innenfor medisinsk forsvarlige rammer.

Det var mitt valg å bære fram tre på én gang. Ingen andre kunne vite om jeg kunne bære byrden, verken under eller etter svangerskapet. Derfor har jeg stor respekt for andres valg, og jeg er glad for at vi nå anerkjenner retten til kvinnenes selvbestemmelse også på det feltet.

Rune Støstad (A) [13:09:07]: I dag diskuterer vi ikke bare en lovendring. Vi diskuterer framtiden – framtiden for norske kvinner, for familier og for et samfunn bygget på frihet, respekt og rettferdighet.

Abortloven har stått som en grunnmur for selvbestemmelse siden 1978, men samfunnet har endret seg. Nå tar vi et nytt steg for at kvinner får den friheten og respekten de fortjener.

Forslaget om å utvide retten til selvbestemt abort fra 12 til 18 uker er en naturlig og nødvendig oppdatering. I dag viser tallene at nesten alle kvinner som søker nemnd etter uke 12, får innvilget abort. Det er en unødvendig belastning. Når vi fjerner nemndbehandling for denne perioden, gir vi kvinner den verdigheten og tryggheten de trenger i en allerede krevende situasjon.

Dette handler ikke bare om frihet, men også om likeverd. Vi styrker rettighetene til mindreårige. Vi sikrer selvbestemmelsen for kvinner med funksjonsnedsettelser, som i andre og altfor mange sammenhenger opplever at andre tar beslutninger på deres vegne, og vi gir alle kvinner rett til veiledning og støtte – både før og etter en abort. Ingen skal føle seg alene i den prosessen.

Nemndsystemet reformeres også. I dag er det uklart og til dels uforutsigbart. De nye nemndene blir færre, mer uavhengige og styrket med faglig og juridisk kompetanse. Flertallet i nemnda skal være kvinner. Vi fjerner dobbeltrollen som har preget dagens nemnder, der de både veileder og tar avgjørelser. Det gir bedre rettssikkerhet.

Dagen i dag vil bli husket som en dag da vi tok ansvar, som en dag da vi styrket kvinners frihet og viste hva likestilling egentlig betyr. Det er en dag vi kan være stolte av, ikke bare for oss selv, men for dem som kommer etter oss.

Det handler ikke om å svekke respekten for det ufødte liv. Det handler om å styrke kvinners rett til å ta egne valg. Vi moderniserer en lov som har vært en hjørnestein i norsk likestilling, og sikrer at den fortsatt kan møte framtidens behov.

Vi bygger ikke bare en lov, vi bygger et samfunn – et samfunn som setter kvinners rettigheter først.

Even A. Røed (A) [13:11:51]: Å oppdatere abortloven er en debatt med stort alvor. For meg handler det om kvinners rett å bestemme over egen kropp. Noen sier til meg at det kan være greit at kvinner får litt hjelp til å vurdere om de skal ta abort, men jeg tror ikke at nemndbehandling gir bedre forståelse, innsyn eller innsikt til å gjøre den vurderingen enn det kvinnen selv har. Jeg har ikke et snev av tvil om at kvinnen selv har gjort den vurderingen på en veldig god måte.

Noen sier til meg at flere vil vente med å ta abort, og at vi derfor vil få flere sene aborter. Dette gir en mistenksom, ugrei og uriktig framstilling av kvinners vurderinger, for 85 pst. av alle aborter skjer før uke 9 og 95 pst. skjer før uke 12, og det er med respekt å melde vanskelig å se for seg at noen skulle vente med å ta abort fordi de har muligheten til det. Snakker vi om en uønsket graviditet, vil den bli tatt tidlig. De fleste senaborter handler om ønskede svangerskap, men der medisinske årsaker ligger bak det at man velger å avbryte svangerskapet.

Det er spesielt å tenke på at lovens forarbeider fra 1975 hadde som et viktig argument for innskrenket selvbestemmelse at kvinner måtte beskyttes fra seg selv og impulsive handlinger. Dette er ikke i tråd med dagens syn på kvinner. Jeg er for økt selvbestemmelse og abort fram til uke 18 fordi det vil gi kvinner rett til å velge, og fordi det vil gi en moderne abortlov som sørger for at vi fjerner den negative belastningen nemndene er for mange kvinner. Vi innvilger langt på vei disse abortene i dag, og nå er det på tide å forene dagens praksis med oppdatert lov. For hva skal vi egentlig med en symbolsk lov?

Noen vil ha det til at vi gjør radikale endringer i abortloven, men faktum er at vi er det siste landet i Skandinavia som utvider selvbestemmelse til uke 18. Sverige har hatt denne grensen for selvbestemmelse siden 1974. Konklusjonen fra abortutvalget er klar: Tilgjengelig kunnskap gir ikke holdepunkter for å fastslå at økt selvbestemmelse fører til flere senaborter.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:14:23]: Abort er en av de mest sårbare og krevende debatter vi kan ha i denne salen. I dag tar vi debatten.

Jeg er glad for at debatten i forkant stort sett foregikk med innestemme, og forventer det samme i dag.

Det at vi har hatt en lov og nå ser ut til å fornye en abortlov med begrensninger på abort for å beskytte fosteret, viser fosterets selvstendige verdi. Ved en graviditet er det kvinnens ansvar å velge om hun skal bære fram barnet eller ikke. Selvbestemmelsen har vi hatt i lovs form siden 1978, og selve abortloven siden 1975.

Det er utbredt skepsis i det norske folk til utvidelse av abortgrensen. I 2021 mente 47 pst. at grensen fortsatt burde være 12 uker.

Jeg var bare 12 år i 1978, men ble senere aktivt og praktisk engasjert for å delta i å få ned de høye aborttallene. Mitt sterke ønske om å få ned aborttallene førte til at jeg ble aktiv frivillig og tillitsvalgt i rådgivningstjenesten Amathea i Vestfold.

I dag er jeg bekymret for at aborttallene skal gå opp igjen med en utvidelse til uke 18. Jeg tror heller ikke at krevende valg i livet blir enklere om en har lengre tid på valget.

I respekt for dem som tar valget om abort, forventer jeg også tilsvarende respekt for dem som ønsker å bære fram og beholde ett eller flere barn på tross av råd om at det kan bli krevende. Her må også vi som samfunn legge til rette og hjelpe dem som trenger ekstra praktisk hjelp. Jeg tror på et samfunn som inkluderer og ivaretar mangfold og likeverd.

Jeg står støtt på Senterpartiets partiprogram og vil stemme mot utvidelsene. Jeg ønsker at grensen for selvbestemt abort fortsatt skal være uke 12, og at fosterantallsreduksjon ikke skal regnes som abort.

Utvalget som helhet presiserte også at retten til informasjon og beslutningsstøtte må styrkes. Loven som ser ut til å få flertall i dag, har flere gode forslag for bedre oppfølging etter abort, forskning på abort, gjennomgang og fornying av nemdene m.m. Senterpartiets partiprogram vil også fornye nemdene, slik man nå ser ut til å vedta.

Senterpartiet har som sedvane å stille representantene fri i etiske spørsmål. Det er jeg glad for, selv om jeg i dag også er glad for at jeg kan følge Senterpartiets innstilling.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [13:17:25]: I 1924 åpnet Katti Anker Møller det første mødrehygienekontoret i Øvre Slottsgate 23 i Oslo. Etter to år overtok Oslo Arbeiderparti driften av kontoret. Kontorets formål var å spre seksualopplysning, undervise i prevensjon og selge eller dele ut preventive midler.

I mer enn 100 år har Arbeiderpartiets kvinnebevegelse tatt kampen for kvinners seksuelle rettigheter og retten til abort. Derfor er det med både historisk stolthet og nåtids utålmodighet at jeg skal stemme for å utvide kvinners rettigheter i spørsmålet om vår seksualitet og til å bestemme i spørsmålet om abort. I dag tar Arbeiderpartiet kampen et steg videre, i tråd med vår historie. Når Stortinget i dag skal vedta en historisk endring i abortloven og sikre kvinners rett til å bestemme fram til uke 18, handler det om dette: at det ikke finnes noen bedre til å ta avgjørelsen om både fosterets framtid og den kvinnens liv enn nettopp hun som står i den situasjonen.

For en kvinne som er i tvil om abort, er det ikke formynderi gjennom nemnder som gir henne trygghet og ivaretakelse. Det er det en lovfestet rett til oppfølging og hjelp fra helsepersonell og tryggheten om at beslutningen da til syvende og sist er hennes egen, som gjør.

Derfor skal vi gjøre et historisk vedtak i Stortinget i dag: Vi skal utvide kvinners rett til å bestemme i abortspørsmål fram til uke 18. Vi vil lovfeste rett til nøytral veiledning i forkant og støtte i etterkant.

Det gjentas ofte at nemnda skal være der for å støtte og hjelpe kvinner i en sårbar situasjon, men mange kvinner som har vært gjennom nemndbehandling, forteller om noe annet, nemlig at en allerede vanskelig situasjon ble enda verre. En kvinne som er utsatt for press eller tvang, får ikke mer frihet ved at noen andre bestemmer for henne – hun får det gjennom til syvende og sist å få bestemme selv.

Abortloven har i snart 50 år spilt en viktig rolle for kvinner i hele landet, men nå er den utdatert. I dag tar vi en historisk beslutning. I dag utvider vi retten til selvbestemt abort fram til uke 18. Nå tar vi neste skritt i utviklingen av norsk abortomsorg – for et samfunn bygget på tillit til kvinnen og frihet for alle.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [13:20:34]: Mange av de 57 000 som har signert og sendt inn sin oppfordring til oss som stortingsrepresentanter de siste dagene, har løftet frykten for et ytterligere press på menneskeverdet – et sorteringssamfunn – og delt Kristelig Folkepartis engasjement i behovet for å styrke rettsvernet til barnet i magen.

Jeg har sittet her hele dagen sammen med kollegaene mine fra partiet, og fosterets rettssikkerhet var innledningsvis nesten ikke nevnt. De store etiske dilemmaene er: Hva er et menneske? Bør det få konsekvenser når vi på den ene siden vet stadig mer om fosterets utvikling, sanser, opplevelse av smerte og så videre, og på den andre siden får mer og mer medisinsk innsikt i disponering for alt fra funksjonsnedsettelser, arvelige sykdommer til andre mer ytre karaktertrekk ved barnet?

Langt på vei kan vi være med på å definere hva slags samfunn vi vil ha i framtiden, eller som noen av de fremste stemmene innenfor fostermedisin og dyktige tenkere og forfattere, som Ola Didrik Saugstad, Thorvald Steen og Lars Saabye Christensen, skrev sammen rett før helgen:

«Det handler om et nytt menneskesyn.»

Det er et perspektiv som dessverre er veldig underkommunisert i debatten og verdt å nevne, når flere mødre har stått fram om at de har opplevd abortpress fra helsevesenet når barnet de bærer på, har fått påvist Downs syndrom.

Jeg tror oppriktig at det vil komme til å gjøre det vanskeligere å stå imot et slikt press når det legges til rette for å finne ut stadig mer, og muligheten for slik seleksjon er til stede stadig senere i svangerskapet.

Det er her et av flere store paradokser i dagens debatt inntreffer, knyttet til § 2 c i abortloven, som gir grunnlag for abort basert på fosterets egenskaper, der Kristelig Folkeparti lenge har kjempet for en endring i loven. Den endres nå fordi dagens praksis ifølge departementet er diskriminerende. Da er det paradoksalt at løsningen på den diskriminerende praksisen i dagens lov er å fjerne vernet for fosteret fullstendig fram til uke 18. Dette er langt fra en tydelig beskjed om at alle barn, uansett egenskaper og hva de kan bidra med eller har behov for i framtiden, er velkomne. Derfor er vi dypt bekymret for at det fram til uke 18 ikke vil være noe vern mot sorteringspraksis. Kristelig Folkeparti er også bekymret for den videre utviklingen på det feltet og en eventuell utglidning i lovtolkningen over tid.

En utvidelse av abortloven til uke 18 er ikke moderat. Det vil altså bli fri abort fram til nesten halvgått svangerskap. Da er vi helt i skjæringspunktet for når alle krefter, kompetanse og midler i helsevesenet blir satt inn for å redde barnet. Jeg synes det er sterkt å lese lege og tidligere politiker Ballo – tidligere fra SV og nå også tidligere fra Arbeiderpartiet – skrive:

«I neste omgang vil vi som leger oppleve at sykehusene forskyver tidspunktet for gjennomføring av aborten ut i svangerskapet, fordi det ikke lenger er en grense på 12 uker for at dette skal skje. Dette er et vesentlig verdispørsmål, som handler om noe mer enn kvinnens selvbestemmelse. Det handler også om vern av et liv som har krav på beskyttelse.»

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:24:01]: Ingen må tru at retten kvinner har til å vere sjølvstendige menneske med full råderett over eige liv og eigen kropp på linje med menn er noka sjølvfølgje. Det har ikkje vore det historisk i noko land, heller ikkje i Noreg, og i svært mange land i verda er det det enno ikkje i dag. Kampen for rettane til kvinner, medrekna retten til å bestemme over eigen kropp, må førast kontinuerleg. Vi er dessverre inne i ei tid i verda i dag då vi opplever tilbakeslag på det området i mange land. I Noreg, i nasjonalforsamlinga vår, gjer vi i dag eit vedtak som går i motsett retning, som gjev kvinner større råderett over eigen kropp. Det er, som mange har sagt, eit historisk vedtak.

Eg vil rette ein takk til regjeringa, i alle fall til fleirtalet i regjeringa og helseministeren, som har fremja denne saka. Representantane er stilt frie i saka, men i Venstre vil vi samla røyste for utvidinga frå 12 til 18 veker for kvinner sin rett til sjølve å bestemme over abort.

Det er eg glad for, for eg trur vi må vere førebudde på at vi som parlamentarikarar må stå opp for retten til kvinner vidare, ikkje minst i det internasjonale arbeidet vårt, for kvinnekampen går dessverre ikkje i rett linje framover. Den kampen må vi vere innstilte på å føre også vidare.

Venstre har også levert eit forslag i dag som handlar om å ta vare på og gje rett til oppfølging til alle kvinner som har gjennomgått ein abort, også ein spontanabort. Det å gjennomgå ein abort trur eg vi i denne sal er einige om at er ei stor belastning. Vi meiner det er viktig at alle kvinnene som har gjort det, uansett årsak, er sikra retten til ei god oppfølging frå samfunnet. Det er noko Stortinget har sagt før, og som eg håper det er mogleg å få slått fast også i forbindelse med denne saka.

Uansett er eg personleg svært glad for at eit tydeleg fleirtal i denne salen kjem til å fatte eit historisk vedtak i dag om å utvide abortretten frå 12 til 18 veker. Det er eit viktig steg framover for kvinner. Det er òg eit viktig signal ut til verda om at det er verdt å ta kampen for rettane til kvinner, og det skal vi fortsetje med.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:27:08]: Endringene i abortloven vi nå debatterer, og som blir vedtatt av Stortinget, berører mange, og jeg mener det er viktig at vi behandler temaet med omtanke og med respekt.

Senterpartiet anerkjenner at kvinners rett til selvbestemmelse er en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Vi mener det er fellesskapets oppgave å sikre at gravide kvinner får likeverdig tilgang til trygge helsetjenester, enten en velger å avslutte eller fullføre et svangerskap.

Jeg står ved partiprogrammet til Senterpartiet og ved våre statsråders dissens som fastslår kvinners rett til selvbestemt abort fram til utgangen av uke 12. Abortloven er en lov der viktige verdier står mot hverandre: kvinners rett til selvbestemmelse og fosterets rett til vern. En god lov vil uttrykke et stabilt kompromiss, noe jeg mener dagens abortlov har stått for i mange, mange år.

Abortutvalget har i NOU-en gjort en grundig jobb med å danne et faktagrunnlag og gjennomgå dagens lov, bl.a. i form av ny formålsparagraf og nødvendige forbedringer i hvordan nemndene arbeider.

Senterpartiet er opptatt av at kvinner ikke skal føle press i sine valg, enten de velger å fortsette eller å avslutte et svangerskap. Den nye formålsparagrafen vi foreslår, vil tydeliggjøre dette, og vi mener at det gir en solid plattform som respekterer både den gravides rett til selvbestemmelse og det ufødte livs verdi.

Jeg mener at en 12-ukersgrense kan bidra til å beskytte mot utviklingen av økt seleksjon av foster med ulike avvik og egenskaper, fordi flere selvbestemte aborter vil kunne skje på bakgrunn av fosterdiagnostikk. Utviklingen innen bioteknologi og medisin gjør at en utvidelse av grensen for selvbestemt abort kan innebære mange flere valg som kvinner da kan stå alene om, før uke 18 i svangerskapet.

Mange kvinner opplever allerede et press i en vanskelig beslutningsprosess. Derfor er det viktig med støtte og veiledning. Jeg mener det er helt riktig å lovfeste kvinners rett til veiledning og informasjon, slik at kvinner som ønsker det, får tilbud om hjelp i valgsituasjonen. Å innføre en rett til oppfølgingssamtaler for kvinner som ber om det, er en viktig del av den nye abortloven.

Vi mener det er avgjørende med en stabil abortlov som kan stå seg i mange år framover, en lov som er et resultat av et kompromiss, og som gir rom for ulike verdisyn, bl.a. ved at helsepersonells reservasjonsrett sikres. Jeg støtter Senterpartiets lovforslag, som opprettholder dagens grense for selvbestemt abort, samtidig som vi reformerer abortnemndene for å sikre en prosess som skal være til støtte for kvinner.

Agnete Masternes Hanssen (A) [13:30:26]: I dag skriver vi historie. Kvinners rett til selvbestemt abort er en grunnleggende verdi i Norge takket være feminister som har samlet seg, krevd sin rett og kjempet det fram. Historiens kvinnebevegelse har tatt kamper som dagens kvinner er dem evig takknemlig for. For over 100 år siden kjempet Katti Anker Møller for å få en slutt på straff for abort og for det frivillige moderskapet. Hun sa så klokt at kvinner elsker moderskapet og vil det vel, men under full frivillighet og under vårt eget ansvar. Litt over 50 år senere sa Grethe Irvoll at vi må vise kvinner tillit og gi våre barn den menneskeretten det er å bli født ønsket til verden, for slik å gi barn de beste startmulighetene i livet. I dag er det vår tur til å gi kvinner tillit og framtidens barn de beste startmulighetene i livet.

Kvinner som ønsker og velger abort, har rett til ivaretakelse og støtte på lik linje med gravide kvinner. Det er fellesskapets oppgave å sikre kvinner nettopp det. Ved å utvide kvinners rett til selvbestemt abort fra 12 uker til 18 uker sikrer vi dette, for praksis i nemnder i dag er at i perioden mellom uke 12 og uke 18 innvilges abort. I dagens vedtak sikrer vi at det valget er opp til kvinnen.

Land som har lave aborttall, har lykkes av særlig tre grunner. Man har tilgang på god seksualundervisning, man har god tilgang på prevensjon, og man har en liberal abortlovgivning. Tilgang på frie, trygge aborter gir også kvinner tryggheten til å velge hvilket liv de ønsker, og friheten til å velge når de ønsker eller om de ønsker å bære fram barn. All erfaring viser at ingen venter lenger enn nødvendig med en abort. Sammen må vi vise at vi har tillit til at kvinner vet best selv.

I abortkampen har titusenvis av kvinner og feminister skrevet historie og forandret historien – for mer frihet, mer trygghet og mer selvbestemmelse. Dagens abortlov har i snart 50 år spilt en viktig rolle for kvinner over hele landet, men nå er det vår tur til å skrive historie. I dag skal abortloven oppdateres for vår tid, for framtidens kvinner og framtidens familier. I dag er det vår tur til å ta ansvar. I dag er det vår tur til å gi kvinner reell rett til selvbestemmelse, når vi vedtar en ny og modernisert abortlov med retten til å velge sin egen framtid.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:33:33]: Arbeidarpartiet har gått i front for rettane til kvinner og kjempa fram abortlova i 1975 og lova om sjølvbestemt abort i 1978. Eg er kry av at vi heile tida har stått støtt på retten til å bestemme sjølv i abortsaka som ein grunnleggjande verdi i Noreg. Abortlova vi har i dag, har stått seg lenge, sjølv om ho i nyare tid har blitt utfordra av tidlegare regjeringar. Når vi no diskuterer å endre og fornye abortlova, er det nettopp for å styrkje retten kvinna har til å bestemme sjølv. No står vi også i front for neste skritt i abortomsorga.

Når vi ser korleis praksisen av abortlova har stått seg i mange år, har vi òg erfaringar som har vist oss nokre ulemper. Då meiner eg det er heilt rett at vi endrar ho, fornyar ho og gjer ho meir moderne for dagens kvinner, men ikkje minst for neste generasjon, som kjem etter oss. Mange kvinner som må gå gjennom nemndbehandling, fortel sjølve at dei opplever det som vanskeleg. Nettopp difor gjer vi desse endringane, for vi veit at vi kvinner veit sjølve kva som er best for oss og vår situasjon. Difor er det heilt rett å avvikle nemnda til veke 18.

Eg vil ta nokre fakta, så det er klart i saka, for vi har gode tal på det: Vi veit at alle som finn ut at ein er gravid og ikkje vil behalde barnet, som regel tek abort så tidleg som dei kan. Det viser òg statistikken vi har. 95 pst. av alle abortar skjer før veke 12, og heile åtte av ti abortar skjer før veke 9. Det seier oss eigentleg heilt klart at ingen ventar lenger enn dei må med å ta abort. Difor er dei endringane vi no skal gjere, heilt rett, meiner eg, og dei er òg nødvendige for å tilpasse oss dagens praksis og framtida.

Til slutt: I dag er ein historisk dag. For alle kvinner som lever i dag, og for kvinner i framtida og neste generasjon, får vi styrkt våre rettar, og vi får eit fleirtal i Stortinget som står opp for retten kvinner har til å bestemme sjølve.

Margret Hagerup (H) [13:36:34]: Det er ingen enkel oppgave å skulle peke framover på hva som er riktig, i en lov som har virket siden lenge før jeg ble født. Det er mange elementer ved dagens abortlov som er overmodne for endring, bl.a. synet på kvinners evne til å ta gode og reflekterte valg.

Går vi langt tilbake i tid, har synet på abort vært gjennom stor endring. I 1687 ble kvinner som tok abort, halshugd, og hodene ble satt på stake. Liberaliseringsprosessen startet først på 1800-tallet, da dødsstraffen ble opphevet, og abort ble tillatt dersom kvinners liv og helse var i fare.

Katti Anker Møller startet en viktig kamp for lovlig abort i Norge i 1913, og det er bra at vi siden 1975 har hatt en lov som balanserer fosterets rett til liv og kvinners rett til selvbestemmelse. Den loven har vært normgivende gjennom hele min levetid.

Debatten i dag handler om en bred lovendring med mange nødvendige endringer, men det store spørsmålet alle utenfor denne salen stiller seg, er om den enkelte av oss stemmer for 12 eller 18 uker. Det er gode argumenter for begge standpunkter, men jeg kommer i dag til å stemme for 12 uker, og jeg står trygt i det valget. Historien vil vise om mitt valg er riktig.

Retten til liv er den mest grunnleggende av alle menneskerettighetene, og den er vernet gjennom både Grunnloven og internasjonale konvensjoner. Denne rettigheten er universell og omfatter alle mennesker, uavhengig av egenskaper. Jeg mener at dagens grense på 12 uker er et godt kompromiss mellom fosterets selvstendige rettsvern og kvinners rett til selvbestemmelse.

Det har blitt hevdet at det ikke finnes empiri for å påstå at en endring av grensen for selvbestemmelse vil være normgivende eller endre kvinners vaner knyttet til svangerskapsavbrudd eller tidspunktet for disse. Samtidig har dagens lov vært normgivende gjennom flere tiår, mens vi har et begrenset kunnskapsgrunnlag fra utvidelser i andre land.

Jeg mener videre at en utvidelse til 18 uker vil reise noen etiske dilemmaer som vi må behandle med varsomhet. Med dagens teknologi er det mulig å få vite kjønn før den tid. I tiår fram i tid er det vanskelig å forutsi hvilke egenskaper vi vil kunne få informasjon om, og dermed hvilke valg kvinner og familien kan føle seg presset til å ta.

I dag har teknologiske framskritt gjort det mulig å redde liv helt ned til 22. svangerskapsuke. Hva som vil være mulig i framtiden, vet vi ikke, og tiden mellom 18. og 22. uke kan bli en etisk gråsone etter hvert som medisinsk teknologi utvikles.

Det er ingen beslutninger som kan garantere at etiske dilemmaer ikke vil oppstå, men jeg mener at vi i dag har en lov om selvbestemt abort som ivaretar den viktige balansegangen mellom retten til liv og kvinners selvbestemmelse. Jeg står derfor i dag trygt i mitt valg om å stemme for 12 uker.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:39:45]: Jeg vil gjerne ta ordet for å gi en stemmeforklaring fra meg, men før det har jeg lyst til å si at jeg synes det er utrolig fint at vi har klart å ha en debatt om dette temaet, som er vanskelig for mange, på en så bra måte her i stortingssalen og i arbeidet i komiteen. Det rakk jeg ikke å si i innlegget mitt i sted. Jeg synes det vitner om at vi består testen i en debattkultur og i en verden hvor det er mye polarisering, kanskje særlig rundt disse spørsmålene. Det skal vi være glade for å være en del av i dag.

Jeg vil si litt om hvordan jeg velger å stemme. Jeg har forstått det sånn at tilrådingens §§ 3 og 4 antakeligvis kommer til å bli oppsplittet i voteringen. Paragrafene 3 og 4 handler om hvilke krav som skal settes for å få henholdsvis abort og fosterreduksjon i nemnd etter uke 18. Så langt har jeg falt ned på at jeg tror jeg stemmer imot begge paragrafene i sin helhet, men det kan også være grunn til å stemme for kriteriene, for jeg er jo opptatt av at nemndene skal ha kriterier. Da vil jeg vise til § 10, som egentlig også gjentar kriteriene i §§ 3 og 4. Jeg har altså så langt falt ned på at jeg stemmer mot hele §§ 3 og 4, fordi jeg også har egne forslag – forslagene nr. 4 og 5 – som er likelydende, bare at det gjelder uke 12. Tilrådingen i § 10 har en overskrift som sier uke 18, men jeg regner med forståelse for at det er viktig at man stemmer for kriteriene, og at jeg derfor egentlig velger å stemme for § 10, selv om den definerer at det er fra uke 18.

Jeg har tatt en grundig gjennomgang med meg selv om jeg vil stemme for lovens overskrift og loven i sin helhet, og etter å ha tenkt nøye på det velger jeg å stemme for loven og lovens overskrift. Grunnen til det er at jeg mener at loven både forbedrer og fornyer på veldig, veldig mange områder. Det er veldig viktig for meg å si at når jeg stemmer for loven, betyr det at jeg fortsatt er uenig i det jeg stemmer mot i de enkelte forslagene, og at jeg har synliggjort det gjennom de forslagene jeg har fremmet, som mest sannsynlig faller. Jeg tror det vil kunne gjelde for flere representanter. Jeg regner med at når vi har hatt en så respektfull debatt, forstår man også at dersom man stemmer for lovens overskrift og loven i sin helhet, betyr ikke det at man stemmer for alle paragrafer, men står på sine opprinnelige standpunkter i de sakene.

Kari Henriksen (A) [13:43:02]: Jeg var 20 år da den første abortloven kom, og jeg har levd med de konsekvensene den og uønskede svangerskap har påført kvinner i lang, lang tid. Når kvinner møtte i abortnemnd tidligere, var det ofte ikke for å få råd, det var for å få en moralsk vurdering av handlinger, holdninger og måten de levde på.

Det har vært viktig for meg å reise og løfte abortsaken fra ikke bare det å ta et valg i en vanskelig situasjon, men til at det handler om kvinners rett til å ta eksistensielle valg i eget liv. Det er ikke bare en sak om å bære fram et barn eller velge å la være, det er et eksistensielt valg som preger kvinners liv. For meg betyr det at kvinner er selvstendige, at de også kan ta fullt ansvar for barnets rettssikkerhet og for egne vurderinger i de situasjonene der de står i dette vanskelige valget.

Det var grunnene til at kvinner ble drept – at de var moralske uvesener, og man var redd for smitte. Det var grunnene til at vi fikk de første nemndene, som skulle vurdere om kvinnenes argumenter holdt i en moralsk vurdering. Jeg har aldri forstått hvordan valg kan bli mer moralsk riktige fordi det er andre enn kvinner som skal ta de valgene. Jeg har aldri forstått det. Jeg forstår godt at det er viktig med rådgivning, veiledning og god dialog rundt og for kvinner i de situasjonene, men jeg har aldri forstått behovet for å ta over valg.

Hvis vi ser rundt oss i verden, er det nettopp det som er i ferd med å skje. Kvinner blir forsøkt fratatt rettighetene sine i store deler av verden, nettopp med den begrunnelsen at de ikke kan ta ansvar for eget liv, det er noen andre som må bestemme dette.

Jeg vil berømme komiteen, saksordføreren og alle partiene for at dette har blitt en god debatt, en viktig debatt og en debatt som har fokusert på det som er riktig for den enkelte, viktig for partiene, og ikke minst det en mener er riktigst og viktigst for kvinner i de situasjonene kvinner står i.

Anna Molberg (H) [13:46:06]: Mange har gjennom denne debatten trukket fram at de fleste aborter gjennomføres før uke 12. Videre argumenteres det med at de fleste abortønsker innvilges av nemnden før uke 18. Hva gjelder reduksjon av antall fostre, går argumentasjonen på at det utføres svært få av dem i året. Regjeringens forslag til endringer i abortloven er med andre ord bare en tilpasning til gjeldende praksis, sies det.

Jeg mener, med all respekt, at det er noe feil med å basere politiske beslutninger om liv og død på tall. Bare fordi de fleste aborter utføres tidlig, og fordi det er så få barn som uansett ikke blir abortert etter nemndbehandling, vil Stortinget trolig i dag åpne for en fri adgang til å ta abort fram til uke 18. De som ønsker fri abort til uke 18, hevder dette ikke vil være normdannende – altså kommer ikke flere til å vente lenge med å ta abort. Her kan jeg være enig. Dem av oss som allerede er vant til en 12 ukers grense, vil nok ikke påvirkes så veldig mye av denne utvidede grensen, men hva med de yngre og kommende generasjonene? Her vil jo en 18 ukers grense påvirke både atferd og menneskesyn for kommende voksne, og veien til ytterligere utvidelser kan bli kortere. Vi vet jo at noen norske politikere i dag ønsker selvbestemt abort helt til uke 22 og uke 24.

Hvis staten og loven sier fri abort til uke 18, sender det et sterkt signal til oppvoksende generasjoner. Da er det lettere å glemme at ved utgangen av 18. svangerskapsuke har man nesten et halvgått svangerskap, eller at en abort i uke 18 innebærer sykehusinnleggelse og en igangsatt fødsel. Det blir også lettere å glemme at flere ønskede fostre med tiden kan reddes, på det samme sykehuset som de jevngamle fjernes.

Det ufødte liv hadde et prinsipielt viktig rettsvern fra uke 12. I dag forsvinner trolig dette rettsvernet, og jeg er blant dem som stemmer for å opprettholde et prinsipp vi har stått sammen om lenge, en enighet og et kompromiss som det ikke er noe stort folkekrav eller fakkeltog for å endre. Jeg mener det lille livet fortjener et livsviktig rettsvern, og at dagens grense bør beholdes.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:49:08]: Jeg vil starte med å gi Stortinget honnør for at vi i dag moderniserer og forbedrer abortloven slik at den er mye mer i tråd med kvinners menneskerettigheter, samfunnets utvikling og også dagens praksis, samt rydder opp i mandatet til nemndene og sørger for en langt bedre rett og hjelp for kvinnene.

Jeg vil også gi medlemmene i den ansvarlige komiteen ros for et godt og grundig stykke arbeid i en vanskelig sak. Mitt inntrykk er at de har hatt respekt for de ulike synene og sørget for at denne debatten har blitt ført med innestemme og en verdighet som jeg mener den fortjener, noe også debatten i salen bærer preg av. I forlengelsen av det vil jeg også gi stortingsgruppen min honnør for det samme, for hos oss er det ulike syn i denne saken. Jeg vil berømme Senterpartiets to representanter i helse- og omsorgskomiteen, Lisa Klungland og Siv Mossleth, for å ha bidratt til det, samt for å ha frontet de ulike synene i partiet godt, noe som er riktig, all den tid Senterpartiet har tradisjon for å stille oss, representantene, fritt i samvittighetsspørsmål som dette, og partiet vil derfor stemme forskjellig i denne saken.

Jeg tilhører de senterpartistene som i dag vil stemme for den nye loven. For meg er det å gi kvinner selvbestemmelse veldig viktig. Dessuten har jeg på ulikt vis oppigjennom fått altfor mange historier om hvor krevende og feil nemndbehandlingen har vært etter uke 12. Så det å øke grensen for selvbestemmelse fra uke 12 til uke 18 er det riktige å gjøre nå, også med tanke på dagens praksis, på de samfunnsendringene som har vært og vil komme, og med tanke på likestilling. For meg er uke 18 i tillegg en grense som er i tråd med at rettssikkerheten til det ufødte liv blir godt ivaretatt.

Som en naturlig konsekvens av at jeg ønsker å øke selvbestemmelse til uke 18, kommer det at jeg også vil støtte retten til fosterantallsreduksjon innen uke 18. For meg blir det helt feil om noen andre enn kvinnen selv skal inn og bestemme dersom man tilfeldigvis blir gravid med mer enn ett foster. Det er ulogisk og urettferdig.

Jeg vil understreke at jeg har stor respekt for at mange ser på fosterantallsreduksjon på et annet vis enn meg, på samme måte som at jeg også har stor respekt for at både partikollegaer og andre mener at grensen for fosterets rettssikkerhet bør gå et annet sted enn der jeg setter min. Men jeg minner om at i tillegg til viktigheten av at kvinners selvbestemmelse er der, er det ikke medisinskfaglig grunnlag for at fosterantallsreduksjon skal behandles annerledes enn abort av kun ett foster. Ingen har heller det siste året fått avslag på dette.

Avslutningsvis vil jeg berømme den nye loven for alle forbedringene som gjøres der, ikke minst ved å lovfeste retten til veiledning og oppfølging under og etter svangerskapet. Det blir viktig og et nytt steg i riktig retning med tanke på å løfte fokuset på kvinnehelse, et område som trenger mye mer oppmerksomhet, noe denne saken og denne debatten definitivt og heldigvis også har bidratt til.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:52:14]: Denne debatten handler for meg om hva slags samfunn vi skal ha i framtiden. Den nye loven som blir vedtatt, tar ikke høyde for de raske medisinske framskrittene som gjør det mulig å redde liv tidligere og tidligere i et svangerskap.

Paragraf 2 c er diskriminerende, ifølge departementet. Hvorfor skal vi da fjerne det vernet? Mange mødre har den siste tiden fortalt om et abortpress når det viser seg at barnet har en kromosomvariasjon, som f.eks. Downs syndrom. Vil dette presset bli mindre når de nå skal stå alene i et nesten halvgått svangerskap?

Jeg mener også at dagens vedtak ikke akkurat gir en tydelig beskjed om at alle barn, uansett egenskaper, er velkomne, hvis vi som samfunn stilltiende aksepterer et litt annerledes menneskesyn, der det som er annerledes, nå skal tas vekk.

Jeg er redd for at vi utvikler et samfunn der det er slik at medisinske problemer med det ufødte livet blir fjernet – på den måten at vi fjerner den som er syk, og ikke fjerner sykdommen som vedkommende har. Da frykter jeg at det blir mindre fokus på å helbrede og mer fokus på det som skal være perfekt.

Seher Aydar (R) [13:54:44]: Jeg har litt lyst til å svare ut noen av påstandene som har kommet fra denne talerstolen, og det er bl.a. hva en utvidelse av selvbestemmelse vil bety. Jeg tror det er viktig at vi minner oss selv på at abort er selvregulerende, dvs. at kvinner ikke venter så lenge som de kan, og så lenge som loven gir dem lov til, før de tar abort. De gjør det så fort de trenger, må eller vil. Poenget er at det først og fremst er kvinnen som tar abort, spesielt når vi snakker om senabort, som bærer belastningen. Jo senere den er, jo vanskeligere er det for henne. Hun har ingen interesse av å vente lenge. I dag er grensen på uke 12, men de aller fleste aborter blir utført i uke 9, dvs. at kvinner ikke venter til siste mulige selvbestemmelsesgrense. De gjør det så fort de kan og trenger.

Dette er først og fremst et spørsmål om hvor avgjørelsen skal ligge. Hvis det er riktig som det ble sagt, at det sender signaler til de neste generasjonene, er det aller viktigste signalet vi sender i dag, at kvinner er myndige nok til å bestemme selv, også etter uke 12, at kvinner er ansvarsfulle, omsorgsfulle og hensynsfulle, at kvinner som tar abort, er helt vanlige kvinner, og at de ikke trenger at noen skal bestemme om de får lov til å avslutte et svangerskap eller ikke. Det kan de bestemme helt selv, men i noen tilfeller med viktig oppfølging og veiledning. Den rettigheten skal de ha.

Så er det viktig å huske at kvinnens kropp ikke skal være til disposisjon for statens interesser. Det er viktig at vi bygger et samfunn som er fordomsfritt, et samfunn som har plass til alle, uansett hva slags utfordringer eller funksjonsnedsettelser man har. Det samfunnet skaper vi gjennom gode velferdsordninger, gode støtteordninger og gode tilbud til de menneskene det gjelder. Det gjør vi ikke gjennom at det moralske ansvaret skal ligge på skuldrene til de ni kvinnene som ble nektet abort – de siste tallene er fra 2022. Det er egentlig det vi sier. Nå må vi sørge for at kvinner som trenger eller vil ta abort, gjør det uten skam og stigma, og så må vi bygge et samfunn med plass til alle, slik at de som velger å fortsette svangerskap med barn som trenger ekstra oppfølging, får nettopp den oppfølgingen.

Statsråd Kjersti Toppe [13:57:45]: Eg bad om ordet for å presisera ein del ting om dissensen vår som gjaldt fosterreduksjon. Fosterantalsreduksjon inneber å avslutta livet til eitt foster, og det har dei same ibuande etiske problemstillingane som abort, men i tillegg står omsynet til attverande foster og framtidige barn sentralt, i og med at den gravide ønskjer å behalda eitt eller fleire foster. Abortutvalet, som vi viser til i dissensen vår, beskriv veldig godt kvifor ein meiner at det er vesentleg forskjell på abort og fosterantalsreduksjon, og at det er riktig at det må regulerast på ulik måte. Utvalet viser òg til at dersom inngrepet vert gjort etter 14. svangerskapsveke, er det høgare risiko for attverande foster enn om inngrepet vert gjort mellom veke 12 og 14. Ein fosterantalsreduksjon medfører altså ein risiko for attverande foster og/eller kvinna.

Når det vert vist til Legeforeningen si høyringsfråsegn, vil eg visa til abortutvalet sine grundige utgreiingar om dette. Når Legeforeningen meiner at ein ikkje tar omsyn til medisinsk utvikling og nye studiar om risiko, seier jo Senter for fostermedisin, som i dag utfører dette inngrepet, på nettsida si at det er 5–10 pst. abortrisiko ved inngrep. Eg synest ikkje det er ein liten risiko, og eg meiner at det må vera med, og at vi har ei anna regulering av dette.

Så er det også slik, som eg sa i det første innlegget mitt, at ein må vurdera denne risikoen. Det er ikkje alltid ein kan utføra fosterantalsreduksjon, f.eks. viss ein har felles morkake, som 10–20 pst. av tvillingane i dag har. Når ein da framstiller det som ein sjølvbestemt rett, vert det feil. Da kan den gravide få ei anna forståing av kva rettar ein fosterantalsreduksjon inneber etter den lova, enn det som er realiteten, og det tenkjer eg òg vert feil. Abortutvalet beskriv veldig godt diskusjonen om vi skal ha ei medisinsk behandlingsteneste for dette, eller om vi skal lovfesta at absolutt alle gravide – uansett medisinsk risiko, kan det verta oppfatta som – skal ha ein rett til å få gjennomført fosterantalsreduksjon. Eg synest òg det er viktig at vi skil mellom selektive fosterantalsreduksjonar, der det er ei medisinsk grunngiving, og uselektive, som er dei som har hatt den største auken dei siste åra.

Jenny Klinge (Sp) [14:01:09]: Eg er kritisk til å endre den abortlova som til no har balansert godt omsynet til sjølvråderetten, som vi kvinnfolk må ha over eigen kropp, og omsynet til det ufødde liv. Det er viktig at det er mogleg å gjennomføre sjølvbestemt abort på forsvarleg vis, men samtidig er det opplagt viktig å halde aborttala nede. Abort er ikkje eit prevensjonsmiddel og heller ikkje ein lett utveg. Eg skulle ønskt at vi kunne ha tala meir om det vakre ved å la naturen gå sin gang i staden for det evige problemfokuset kring det å få ungar. Vi bør gjere det enklare for fleire å velje å fullføre svangerskapet i yngre alder, men dette handlar ikkje berre om praktiske ting og økonomi. Det handlar òg om haldningane våre og om å forstå biologien vår. Det handlar om at det er ei gåve å bringe fram ein unge, og kroppane til oss kvinnfolk er best eigna til det tidleg i 20-åra, i ein alder der mange no ikkje ser seg i stand til å bli mor. Paradoksalt nok er det i eit velferdssamfunn som vårt, og i ei tid som vår, då vi har betre høve enn nokon gong tidlegare i historia til å ta vare på både oss sjølve og ein ny verdsborgar – og familiemedlem – sjølv om han her måtte ha meldt sin innkomst som ei overrasking.

Eit problem no er at mange kvinnfolk ventar så lenge med å få ungar at dei ikkje får det til på naturleg vis, noko som aukar belastninga på kroppen, og som aukar moglegheita for graviditet med fleire foster – både tvillingar, trillingar og firlingar. Dette fører igjen til risiko for komplikasjonar, og dermed fleire ønske om å få gjennomført abortar der berre eitt av fostera skal overleve. Dette er ikkje bra. Om vi ønskjer å vidareføre retten til sjølvbestemt abort og halde fram med å ha eit lågt konfliktnivå kring temaet, må vi vere forsiktige med å opne for typar av inngrep som kan verke særleg støytande.

Eg er ikkje berre imot å auke grensa for fri abort frå 12 til 18 veker. Eg er også imot framlegget om høve til fri tilgang til fosterreduksjon, med den argumentasjonen eg nettopp la fram. Eg håpar verkeleg at fleire kvinnfolk framover ser verdien av å bli mor tidlegare, slik at denne problematikken ikkje berre blir meir og meir gjeldande. Ja, rett til sjølvbestemt abort er viktig, men det å få ungar tidleg er ikkje nødvendigvis eit så stort hinder for liv og karriere som mange kanskje kan tru. Det kan definitivt vere mange fordelar ved å få ungar tidleg, og somtid er det både vakkert og vedunderleg å la naturen gå sin gang. Dette perspektivet må ikkje forsvinne for oss.

Abid Raja (V) [14:03:47]: Det har vært en sterk og viktig debatt så langt, om en lov som berører kjernen av kvinners rettigheter og frihet. Som representant for Venstre, et parti som alltid har kjempet for individets frihet og rettigheter, vil jeg understreke hvor viktig det er at vi forsvarer kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Abortloven handler ikke bare om medisinske prosedyrer. Det handler om frihet, om kvinners rett til å ta egne valg uten tvang, stigma eller begrensninger. Når kvinner har muligheten til å bestemme over sin egen kropp, har de noe langt mer enn en rettighet. De har da også verdighet og kontroll over eget liv.

Historien viser oss at frihet ikke bør være en luksus, men bør være en grunnleggende menneskerett. Likevel ser vi nå en skremmende utvikling globalt. I land etter land innskrenkes kvinners rettigheter. Tilgang til trygg og lovlig abort fjernes, ofte med katastrofale konsekvenser for kvinners helse og liv. Det skjer ikke bare langt borte. Vi må erkjenne at også i Europa presses denne friheten presses tilbake.

Norge må gå foran som et godt eksempel. Vi kan ikke nøye oss med å ha orden i våre egne sysaker; vi må også være en stemme for frihet og rettigheter internasjonalt. Når andre land velger konservative og restriktive løsninger, må vi vise at det finnes et annet alternativ: et samfunn som verdsetter frihet, likestilling og respekt for individets valg. Venstre mener at tiden for den typen konservatisme bør være over. Vi må sikre at retten til selvbestemt abort utvides til uke 18, og at denne retten løftes opp til det den faktisk er: en rett. Det handler om at kvinner skal ha trygghet og respekt, ikke byråkrati og mistenkeliggjøring. Selvbestemt abort fram til uke 18 er en forlengelse av denne friheten.

Venstre anerkjenner at kvinner er fullt i stand til å ta komplekse valg selv, uten at staten eller nemnder skal stå i veien. Vi må huske at enhver kvinne som vurderer abort, gjør det i en kompleks situasjon. For mange er det ikke et lett valg, og det siste kvinner trenger, er å møte nemnder eller barrierer som signaliserer mistillit til deres evne til å ta ansvarlige beslutninger. Ved å sikre kvinners rettigheter i dag legger vi samtidig også grunnlaget for et sterkere og mer likestilt samfunn for våre døtre og barnebarn. Når kvinner har kontroll over egen reproduktive helse, styrkes ikke bare deres livskvalitet, men hele samfunnets økonomiske og sosiale utvikling.

La oss vise at Norge står for frihet, ikke bare i ord, men i handling. La oss være et forbilde for andre nasjoner. La oss vise at vi er et samfunn som verdsetter frihet til å ta egne valg, og at vi står for reell likestilling og har respekt for individets rettigheter. La oss vise at vi har motet til å beskytte disse rettighetene, og at vi er villige til å handle for å sikre dem.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [14:06:58]: No ser det ut som det kan nærma seg slutten av debatten, så eg ønskjer å takka for ein fin og verdig debatt her i dag.

Så litt stemmeforklaring: Det eg har lært dei siste dagane, er at det finst ingen fasit, men eg ønskjer å rosa sekretariatet for at dei har prøvd å rydda i hovuda våre.

Når det gjeld §§ 3 og 4, opplever eg at det er hovudessensen i det som eg har lagt inn forslag på, nemleg at eg ikkje ønskjer å utvida abortgrensa, og heller ikkje ønskjer å opna opp for at fosterantalsreduksjon skal vera sjølvbestemt. Eg har difor landa på at eg kan stemma imot første ledd både i § 3 og i § 4. Ved å kunna stemma imot dei første ledda synleggjer eg min motstand mot utviding av abort, men eg vil då stemma for sjølve loven, fordi eg er einig i store delar av han, og eg ønskjer difor at det ikkje skal bli brukt mot meg seinare.

Når det gjeld dei lause forslaga, er me sjølvsagt òg fristilte, men eg kjem til å støtta forslag nr. 19, frå Høgre, og eg kjem til å stemma imot forslag nr. 20, frå Venstre. Eg er veldig glad for initiativet som kom frå Sanitetskvinnene og Venstre. Eg håpar at me klarar å styrkja oppfølginga og støtta rundt menneske som opplever spontanabort, men i dette tilfellet er mi vurdering at dette blir på feil plass, og at det vil vera eit eige løp, som me forhåpentlegvis skal klara å løfta seinare.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [14:09:09]: Dette er en historisk dag. Kampen for retten til å bestemme over egen kropp har vært en lang kamp, og den er blitt drevet fram av pionerer i kvinnebevegelsen – først for selvbestemmelse og nå fram til der vi står i dag, der man får nettopp en styrket selvbestemmelse og utvidet rett til å bestemme i dette spørsmålet.

Det er også et lyspunkt i en verden der det går i feil retning mange steder. Vi ser at i land som står Norge nær, innskrenkes kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Da er det alltid viktig å understreke at man ikke kan forby aborter; man kan bare forby trygge aborter. Derfor er det gledelig at Norge nå tar et stort, viktig skritt i en annen retning, noe som viser at i disse spørsmålene er det kvinnens rett til selvbestemmelse som skal veie tyngst. Det å få mer selvbestemmelse er viktig nettopp fordi abort er for noen et enkelt valg, mens det for andre er det vanskeligste valget de skal ta, og det er ingen som er bedre egnet til å ta det valget enn kvinnen selv.

Vi i SV vektlegger nettopp den sterke selvbestemmelsen. Vi har lenge stått i front sammen med kvinnebevegelsen for å komme dit vi står i dag, og vi skulle også ønske at vi gikk enda lenger. Det er ingen grunn til at nemndene fremdeles skal ha en rolle når det gjelder spørsmålet om selvbestemt abort. De burde blitt avskaffet. De står som en barriere og et signal om at her er det noen andre som også skal ha makt i dette valget, som kan være vanskelig for mange.

I dag tar vi store skritt i riktig retning. Derfor er det også viktig at vi sikrer støtte til dem som skal gå igjennom denne prosessen, at vi sørger for at vi som samfunn også hjelper mennesker med hensyn til de valgene de ønsker å ta. Jeg er veldig stolt over at vi har hatt en god debatt, at vi har kommet et godt skritt i riktig retning, og jeg håper dette er en lov og en utvikling som kan stå seg i lang tid framover.

Marian Hussein (SV) [14:12:19]: Først vil jeg takke alle som har deltatt i debatten, for en fin debatt. Det som er bra med denne debatten, er at vi har fått mulighet til faktisk å snakke om en del av de viktigste sakene.

Jeg vil også takke noen andre berørte: Jeg vil gjerne takke alle de norske kvinnene som har gått i tog, men kanskje særlig de norske kvinnene som har delt sine vanskelige historier. Tusen takk til kvinnene som har delt sine historier, som både har møtt oss politikere og også har stilt opp i offentligheten og delt historiene om hvordan det er å møte i abortnemnd, hvordan det har vært å måtte stå der og be om lov. Jeg vil også takke kvinnebevegelsen og alle i kvinnebevegelsens abortutvalg, som også har bidratt til å innhente kunnskap og gjøre det lettere for de kvinnene å dele sine erfaringer.

Vi forvalter ganske mye makt i denne sal, og det er veldig få ganger at vi opplever at så mange mennesker tar kontakt med oss om noe av det som er vanskeligst, og om en tid som har vært kritisk i deres liv. Det står stor respekt av de kvinnene.

Så til en liten stemmeforklaring: Vi i SV kommer til å stemme for forslag nr. 19, fra Høyre. Vi støtter også intensjonen bak forslaget til Venstre, men mener at dette ikke skal inn i abortloven, at det ikke hører inn der, og at dette er et forslag som blir litt på siden av intensjonene bak abortloven.

Mudassar Kapur (H) [14:14:33]: Dette innlegget er først og fremst å regne som en stemmeforklaring fra min side, men jeg vil allikevel benytte anledningen til å si takk til helse- og omsorgskomiteen for et grundig og godt arbeid.

Jeg vil også si at det har vært både lærerikt og nyttig å følge hele prosessen gjennom Stortingets behandling. Jeg har for egen del ikke under noen omstendigheter følt at det – uansett hvor den enkelte lander i dag – ikke vil kunne møtes med respekt fra medrepresentantene, enten man er enig eller uenig i saken. Det synes jeg er en styrke ved Stortinget, en styrke ved vårt demokrati, og jeg er veldig glad for å være folkevalgt i et land hvor vi kan ha denne typen debatter, gjennomført på den måten vi har i dag. Det hadde jeg personlig et veldig behov for å trekke fram, når jeg noen ganger ser meg litt rundt i verden.

Jeg kommer i all hovedsak til å stemme for de forslagene som viderefører dagens abortlov, herunder å støtte forslaget fra representanten Tone Trøen om å beholde dagens abortgrense ved uke 12. For å gjøre det veldig enkelt: Jeg kommer til å stemme for det jeg er for, og mot det jeg er imot – for å gjøre stemmeforklaringen veldig enkel. Jeg vil allikevel benytte anledningen til å si – og det er også derfor jeg tok ordet spesielt – at det også er endringer i regjeringens forslag ved dagens abortlov som jeg mener både er på tide og helt riktig å få gjennomført. Særlig vil jeg trekke fram at man f.eks., slik jeg leser loven nå, tar bort det man i tidligere debatter har sagt om at eugenisk indikasjon skal være et selvstendig grunnlag for abort. Jeg synes også det er en stor styrke ved den nye loven at man endrer formålsparagrafen slik man gjør.

Så, når jeg etter å ha gjort mine voteringer og loven skal stemmes over i sin helhet, vil jeg understreke at jeg fortsatt forbeholder meg retten til å stå ved det jeg har stemt i forkant, og at det ikke skal leses inn i den voteringen når jeg voterer over loven i sin helhet.

Jeg vil også si fra denne talerstol at en annen grunn til at jeg gjør det, er at når debatten er over og loven etter hvert er vedtatt, kommer jeg fortsatt til å være uenig i det jeg stemte imot, men jeg vil fortsatt ha respekt for den nye loven. Vi må da gå videre, man må skape ro rundt saken, og det må vi alle bidra til.

Mani Hussaini (A) [14:17:52]: I dag er det en historisk dag. Vi utvider kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Heldigvis har tallet på aborter gått ned. Det er kunnskap, det er teknologi, og det er det at vi er blitt flinkere til å bruke prevensjon, som har bidratt til det. Vi har også hørt i dag, og gjennom denne prosessen, at over 95 pst. av abortene skjer før uke 12.

Som småbarnsforelder til to små vet jeg veldig mye om hva jeg og min familie gikk igjennom, hvor mye usikkerhet og spenning, men først og fremst hvor mye frykt som er knyttet til det å være gravid og hvordan det skal gå med fosteret. Likevel kommer jeg aldri til å kunne forstå den forferdelige situasjonen kvinner og familier står i når abort vurderes, og de må ta et av sitt livs vanskeligste valg.

Den nye abortloven gjør det kanskje bitte litt enklere å stå i en allerede vanskelig situasjon. Det er mange som sier at vi har en godt fungerende lov, så hvorfor endre den? Vel, som saksordføreren så utmerket sa: Den fungerer i stor grad for dem som ikke har bruk for abortloven, men for dem det gjelder, har abortloven noe som minner om en praksis som tilhører en helt annen tid. Å møte i en nemnd i sin verste livskrise kan faktisk oppleves som å miste fosteret på nytt, og så å si alle som søker nemndene om abort etter uke 12, får medhold. Med den historiske endringen vi går inn for i dag, bidrar vi til at kvinnene bestemmer over sin egen kropp uten å måtte stå foran en domstol.

For det andre: Abortloven har ved flere anledninger vært under angrep de siste ti årene. Det har både vært forsøk på å innføre reservasjonsrett for leger som ikke vil hjelpe kvinner med selvbestemt abort, og det har vært forsøk på å innskrenke selvbestemt abort ved fosterreduksjon.

Undertegnede var leder i AUF, Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, i 2018. AUF gikk inn for å gjøre nettopp det den nye abortloven legger til rette for, nemlig å fjerne abortnemndene og utvide selvbestemt abort til uke 18. Da skrev VG på lederplass at AUFs nye abortvedtak truet enigheten om abortloven. Dette var i 2018. VG skrev i går på lederplass at den nye abortloven er en fornuftig endring. Det viser at noen ideer bare trenger litt tid. I VGs tilfelle tok det seks år før de fant ut at dette var lurt. I dag er jeg stolt over at vi som lovgivere utvider friheten og retten til å bestemme selv for veldig mange kvinner i en veldig sårbar situasjon.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:21:11]: Jeg vil ta opp noen av de ulike argumentene som har vært brukt i dagens debatt. Det har blitt sagt at økning i selvbestemmelse kommer til å føre til flere senaborter. Det finnes det ikke belegg for å si. Andre land som har gjort den samme utvidelsen som vi nå gjør, har ikke sett disse endringene. Både abortutvalget og fagmiljøene er tydelige på at det ikke er grunn til å frykte at økt selvbestemmelse kommer til å føre til flere senaborter. Det blir sagt at abortloven må være et kompromiss. Mitt spørsmål blir da: Kompromiss mellom hva da? Mellom politiske partier? Mellom etisk og uetisk? Mellom den gravide og fosteret? For meg gir ordet kompromiss lite mening som en måte å omtale denne saken på. Vi må gjøre avveininger, men vi kan ikke og bør ikke gå med på noen av de kompromissene. Langt mindre burde vi drive politiske hestehandler i denne saken.

Det blir satt stort fokus på risikoen ved fosterantallsreduksjon. I sakene om fosterantallsreduksjon handler det som oftest om at ett eller flere av fostrene har en alvorlig medisinsk tilstand, eller at inngrepet gjøres for å redusere andre risikoer ved svangerskapet. Risikoen som blir trukket fram, er gammel forskning. Er det én ting abortutvalget har fått kritikk for, er det at de har overvurdert risikoen ved fosterantallsreduksjon.

Flertallet har gått inn for å evaluere nemndene og kvinners opplevelse av nemndene fire år etter at loven trer i kraft. Arbeiderpartiet kommer til å støtte Høyres forslag nr. 19, om å evaluere oppfølgingen og veiledningen. Avslutningsvis vil jeg si at det har vært en god debatt, både før vi kom til denne sal og i denne sal. Det mener jeg norske kvinner fortjener fra oss som politikere.

Tuva Moflag (A) [14:23:18]: Jeg måtte benytte anledningen til å delta i debatten på denne historiske dagen. Jeg har lyst til å takke alle som har deltatt i arbeidet med å fornye og modernisere abortloven. En ekstra takk til Ingvild Kjerkol og Jan Christian Vestre, som har ledet det politiske arbeidet i departementet, takk til Kamzy Gunaratnam, som har ledet arbeidet for Arbeiderpartiet her i Stortinget, takk til Sandra Bruflot for det gode åpningsinnlegget, og takk til hele komiteen for grundig og respektfullt arbeid. Det har skapt en ramme rundt denne debatten som har vært god og helt nødvendig.

I dag er vi mange som ønsker å ta vår bit av den politiske seieren når det gjelder vedtaket som skal fattes, og vi hørte en stolt tidligere AUF-leder ta sin vri på det i et tidligere innlegg. Men aller størst er seieren for de modige kvinnene som har fortalt om hvordan abortloven har fungert for dem, og det var det jeg synes Sandra Bruflot beskrev så godt i sitt åpningsinnlegg. Vi vet at kvinner tar abort så tidlig de kan, og vi vet at de kvinnene som har tatt abort sent, har hatt det vanskelig og tøft, og at de har vært barnets beste beskytter.

Jeg har lyst til å dele noen personlige erfaringer knyttet til å stå i en vanskelig situasjon. Selv har jeg tvillinger, og da jeg var gravid med dem, var det et veldig risikofylt svangerskap, som vi ikke visste om ville gå bra. Med truende fødsel fra uke 21 var det noen veldig vanskelige måneder helt til man visste at det gikk bra.

Kvinner som tar en fosterantallsreduksjon, gjør det med et veldig vanskelig bakteppe. Det handler ikke nødvendigvis om enkle valg. Det handler om valget for det livet man vil skal leve videre, og det er helt umulig for folk som ikke har vært i den situasjonen, å sette seg inn i det. Derfor synes jeg det var så fint hvordan Sandra Bruflot åpnet denne debatten med å si at det er de som har stått i den situasjonen, som aller best vet om abortloven har fungert godt eller ikke, for de endringene vi gjør i dag, er aller viktigst for dem som abortloven ikke fungerte for. Så jeg har lyst til å avslutte der Sandra Bruflot startet debatten i dag: Gratulerer til alle sammen, som skal være med på et historisk vedtak.

Bård Hoksrud (FrP) [14:26:08]: Jeg skjønner at saksordføreren gjerne vil ha det siste ordet. Hun har gjort en god jobb, og jeg har ingen problemer med det, og så skal jeg prøve å ikke provosere noen i mitt siste innlegg. Det hender jo av og til, men jeg tror kanskje ikke det i dag.

Jeg har likevel lyst til å si at jeg har anbefalt i hvert fall mine medrepresentanter å støtte Høyres forslag nr. 19. Jeg tror det er veldig fornuftig å få en evaluering når det har gått noen år, av hvordan dette går.

Så har jeg bare tenkt å gi en stemmeforklaring. Jeg hørte representanten Klungland og representanten Trøen si at de kommer til å stemme for loven og lovens overskrift. Jeg velger allikevel å stemme imot, selv om jeg også har lyst til å si at det er ting i det nye forslaget til lov som er fornuftig og veldig bra, og som jeg også støtter opp om. Jeg har allikevel lyst til, og jeg kommer til, å stemme imot.

Jeg er også veldig opptatt av at vi må bli enda bedre på dette med informasjon og veiledning og oppfølging av dem som av forskjellige grunner velger å ta abort. Det håper jeg at vi kan bli enda bedre på. Det er jo litt rart at noen av dem som driver med den typen veiledning, får kutt i budsjettene sine og må redusere tilbudet når jeg opplever at man i debatten i dag har vært veldig tydelig på viktigheten av det. Så da håper jeg at det kanskje kommer til å skje noe der.

Jeg er mye enig i intensjonen i forslag nr. 20, fra Venstre. Jeg kommer likevel ikke til å støtte det nå, for jeg mener det er viktig å se på konsekvensene av et slikt vedtak, hvor det er obligatorisk at alle skal gjennom det. Jeg synes det er veldig viktig at man har muligheten, og at frivilligheten skal være der, og hvis man ønsker å ha det, tror jeg det er kjempeviktig.

Jeg har også lyst til å si, som veldig mange andre har sagt: Det er en styrke både for demokratiet og for denne salen at vi kan ha ganske vanskelige debatter, men allikevel ha respekt for hverandres meninger og ha en debatt som foregår på en skikkelig og god måte. Det synes jeg denne debatten virkelig har vist at vi klarer. Vi vet at det er stort engasjement der ute. Det er mange som har henvendt seg, og det er også en del av det viktige demokratiet vårt at folk faktisk får lov til å gi klart uttrykk for hva de mener.

Takk for en god debatt og for en heftig debatt innimellom, men det er jo sånn det skal være i sånne debatter. Så håper jeg at jeg ikke provoserte noen.

Sandra Bruflot (H) [14:29:03]: Nå blir det flertall i salen for å evaluere nemndenes behandling av abort etter fire år, men noe av det det virker som det er ganske bred enighet om i denne salen, er hvor viktig det er at veiledning og oppfølging blir mye bedre enn det har vært i dag. Da må vi også ha kunnskap om hvordan kvinnene opplever den lovfestede retten som de tross alt får. Det er bakgrunnen for at Høyre har fremmet forslaget om også å evaluere veilednings- og oppfølgingssamtalene, og det er jeg veldig glad for at det nå ser ut som det blir flertall for i salen. Det mener jeg styrker loven.

Så skal jeg komme med en liten stemmeforklaring: Forslaget til Venstre om oppfølging etter spontanabort tror jeg alle egentlig er for. Det har Stortinget vedtatt før. Det ligger et anmodningsvedtak der som regjeringen kan og bør plukke opp. Men vi mener at dette ikke hører hjemme i denne loven, som omhandler aborter som kan reguleres i lov, altså de framprovoserte og ikke de spontane. Vi har vært ganske strenge i komiteen på å holde annet utenom. Det er veldig mye vi kunne hatt lyst til å diskutere i komiteen, som vi ikke har diskutert, og det gjelder også dette spørsmålet.

Til slutt vil jeg – i likhet med mange andre – gratulere dem som har fått på plass en ny abortlov. Jeg vil takke dem som er uenige, men som har bidratt til en veldig god og konstruktiv debatt, og takke for debatten i salen i en historisk sak.