Ingjerd Schie Schou (H) [10:02:43 ] : Politiske fanger – alle
andre steder, men ikke i Norge? Nei, vi har hatt politiske fanger
i Norge også, og det kommer jeg tilbake til.
Den internasjonale arkitektur er til for å
benyttes i møte med land og myndigheter som holder mennesker fanget
for deres ytringer, politiske fanger. Det å sette dette temaet på
dagsordenen er høyst aktuelt ettersom antallet fengslet uten lov
og dom stiger i ulike land. Derfor er denne interpellasjonen reist
for å sette temaet på dagsordenen, men også for å utfordre utenriksministeren
på hvordan ministeren arbeider i møte med aktuelle land, og videre
hvordan regjeringen setter dette på dagsordenen.
Dette er et svært alvorlig tema som er aktuelt
for flere statsråder i møte med sine kollegaer. I Europa er det mange,
navnløse og ukjente for oss. Vi kjenner ikke antallet. Vi og deres
familier venter og venter. Vi vet ikke alltid hvor de er, eller
hvordan det står til, og får ikke besøke dem. Noen har fått navn,
som Aleksej Navalnyj og Kara-Murza – den ene død, den andre satt
fri.
Politiske fanger er en betegnelse som særlig
etter 1945 har vært brukt om personer som er berøvet friheten av
andre grunner enn at de har begått det som allment oppfattes som
kriminelle handlinger. Betegnelsen brukes primært om personer som
fengsles fordi de er i politisk opposisjon til makthaverne i det
landet de holder til i. Opposisjonen kan imidlertid også ha et religiøst,
etnisk eller sosialt uttrykk.
Betegnelsen mangler en alminnelig akseptert
rettslig definisjon, men et godt utgangspunkt kan være retningslinjer
som ble utarbeidet av Europarådet i 2001, med tilslutning fra Europarådets
parlamentarikerforsamling i 2012.
Her heter det at en frihetsberøvet person skal
anses som en politisk fange hvis:
frihetsberøvelsen er i strid med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier
i Den europeiske menneskerettskonvensjon, særlig samvittighetsfriheten, ytringsfriheten
eller forenings- og forsamlingsfriheten
frihetsberøvelsen er ilagt av rent politiske grunner uten
tilknytning til noen straffbar handling
politiske grunner gjør at varigheten av en frihetsberøvelse
er klart uforholdsmessig i lys av den handlingen personen er dømt
for
politiske grunner gjør at den frihetsberøvede personen behandles
på en diskriminerende måte sammenliknet med andre, eller
frihetsberøvelsen er idømt etter en klart urettferdig rettergang,
og dette er knyttet til politiske grunner hos myndighetene
En rekke menneskerettskonvensjoner verner mennesker
som fengsles på politisk grunnlag. Særlig viktig er forbudet mot
vilkårlig fengsling i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
og i Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Myndigheter har langt tilbake i tid tatt til
fange og også mishandlet eller drept personer som har motsatt seg
deres politikk. I nyere tid har dette i størst omfang skjedd i stater
der myndighetene har basert sitt styre på en totalitær ideologi
eller strengt forstått religion. De fleste av 1900-tallets kommunistiske
stater hadde i perioder mange politiske fanger. Sovjetunionen under
Josef Stalin skal ha hatt rundt 30 millioner politiske fanger til sammen.
Det kommunistiske Kina har også hatt mange politiske fanger. Også
det nazistiske Tyskland hadde et stort antall politiske fanger,
trolig opp mot 20 millioner, hvorav over halvparten omkom.
I senere år har det vært problemer med politiske fanger
i flere land med autoritært styresett eller store nasjonale spenninger.
Problemet er i dag betydelig i bl.a. Kina, Russland og Belarus.
Organisasjonen Human Rights Watch bruker også betegnelsen
om fengslede personer i bl.a. Nicaragua, Vietnam, Myanmar, Turkmenistan,
Burundi og Egypt.
Det er vanlig at myndighetene i de aktuelle
land hevder at disse gruppenes medlemmer ikke fengsles på grunn
av sine politiske holdninger, men på grunn av deres voldelige metoder
eller andre straffbare forhold, og at de derfor ikke bør kalles
politiske fanger. I vestlige land har antallet politiske fanger
tradisjonelt vært svært lavt. Også her har det likevel i etterkrigstiden
vært fengslet personer som har brukt ikkevoldelige metoder for å fremme
politiske mål, og det vil ofte være et definisjonsspørsmål om noen
kan kalles en politisk fange eller ikke.
Jeg kommer tilbake og fortsetter innlegget
neste gang det blir anledning til det.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:07:49 ] : Representanten
Schou tar opp et svært viktig og alvorlig tema, tre tiår etter at
vi håpet at dette var en praksis vi skulle legge bak oss på vårt
kontinent.
Mitt svar på det første spørsmålet, om hvordan
jeg vurderer situasjonen, er at jeg rett og slett vil si at det
er uakseptabelt at det er politiske fanger i Europa i det 21. århundre.
Jeg deler interpellantens alvorlige bekymringer, og jeg setter pris
på Stortingets eget engasjement, f.eks. på seminaret om politiske
fanger den 8. oktober.
Regjeringen arbeider tett med sivilsamfunnet
og fremmer deres rolle i Europa og resten av verden. Vern om ytringsfrihet
og pressefrihet står sentralt i norsk utenrikspolitikk. Interpellanten
spør hva regjeringen gjør for å få løslatt politiske fanger i Europa.
Regjeringen har her et klart budskap: Vi støtter dem som arbeider
for demokrati og menneskerettigheter, vi forsøker å handle og utgjøre
en forskjell der vi kan, og UD har en praktisk veileder om menneskerettighetsforsvarere
som vår ambassade bruker aktivt.
Jeg er svært bekymret for det høye antallet
politiske fanger i Russland og Belarus. Det er dessverre illustrerende
for den alvorlige menneskerettighetssituasjonen. Politiske fanger
risikerer lange fengselsstraffer, tortur, fare for eget liv, in absentia-dommer,
isolasjon, mangelfull helseoppfølging og mangelfull kontakt med
advokater og familiemedlemmer. I Belarus har fredsprisvinner Ales
Bjaljatski sittet fengslet siden 2021, til dels isolert og uten
tilstrekkelig medisinsk oppfølging. I Russland er over 1 000 personer
blitt straffeforfulgt for kritiske ytringer mot krigen alene.
Regjeringen har situasjonen for politiske fanger
i Russland og Belarus høyt på agendaen, i internasjonale organisasjoner
som FN og OSSE og når vi møter myndighetspersoner eller menneskerettighetsforsvarere
eller er i diskusjoner med nærstående land. Norge tok initiativet
til å utløse OSSEs Wien-mekanisme om politiske fanger og vilkårlige
arrestasjoner og rettsprosesser i både Russland og Belarus. Vi vil
arbeide videre sammen med likesinnede innen rammene av OSSE og gjøre
bruk av organisasjonens virkemidler.
Jeg er svært glad for at Norge kunne bidra
til at Vladimir Kara-Murza, Oleg Orlov, Ilja Jasjin, Aleksandra Skotsjilenko
mfl. ble løslatt som en del av fangeutvekslingen mellom Russland,
Belarus og vestlige land i august. Jeg er stolt over at Norge som
første land forpliktet seg til å støtte det humanitære fondet for
ofre for politisk undertrykking i Belarus, og det vet jeg også at
belarusiske ledere i eksil er svært glade for. Vi vil fortsette med
alt dette. Samtidig må vi dessverre erkjenne at våre virkemidler
har begrenset virkning på de russiske og belarusiske regimenes hensynsløse
framferd overfor sine kritikere i dagens anspente situasjon.
Aserbajdsjan har også fanger myndighetene mener har
uakseptable oppfatninger eller bedriver uakseptabel politisk virksomhet.
Da Aserbajdsjan ble tildelt FNs klimakonferanse, håpet mange at
det ville bidra til en mer positiv utvikling i menneskerettighetssituasjonen. Hittil
har vi dessverre ikke sett det. Til forskjell fra Russland og Belarus
er Aserbajdsjan imidlertid medlem av Europarådet. Den aserbajdsjanske
staten har påtatt seg omfattende forpliktelser knyttet til demokrati
og menneskerettigheter.
Vårt syn på utviklingen i Aserbajdsjan er kjent
for landets myndigheter. Norske synspunkter framføres både ved direkte
kontakt og i internasjonale fora, som i FNs menneskerettighetsråd
i september. I Europarådet har vi flere ganger, som representanten
Schou er svært klar over, tatt opp politiske fanger i parlamentarikerforsamlingen
PACE siden den besluttet ikke å godkjenne akkreditivene til de aserbajdsjanske
parlamentarikerne i januar 2024. Også videre framover vil vi si
klart ifra, f.eks. i forbindelse med klimakonferansen som finner sted
i Baku. Der vil vår delegasjon finne egnede arenaer for å framføre
dette budskapet.
Menneskerettighetsspørsmål er et viktig tema
i Norges dialog med Tyrkia, i tråd med våre felles forpliktelser
i FN, Europarådet og OSSE. Et sentralt spørsmål er å følge opp dommer
fra Den europeiske menneskerettsdomstol. Osman Kaválas sak er den
mest prominente, hvor Tyrkia er dømt for å ha krenket menneskerettighetskonvensjonen.
Vi har i Europarådet tatt opp fengslingen av Kavála ved mange anledninger
og konsekvent bedt tyrkiske myndigheter om hans øyeblikkelige løslatelse.
Oppsummert: Demokratiet i Europa er truet både utenfra,
særlig av Russlands krigføring mot Ukraina, og innenfra, i stadig
flere enkeltland. Vår demokratiske, humanistiske, rettighetsbaserte
og liberale modell er under press. Dermed er også vår egen sikkerhet
under press, og derfor må vi jobbe stadig hardere og tydeligere med
disse spørsmålene.
Ingjerd Schie Schou (H) [10:13:05 ] : Takk til utenriksministeren
for gode svar. Jeg kommer tilbake til det i mitt aller siste innlegg.
Jeg fortsetter der jeg slapp med tanke på at
det kan være et vanskelig definisjonsspørsmål hva som kalles en politisk
fange eller ikke. Et godt eksempel kan være tilfangetakelsen av
irske republikanere under konflikten i Nord-Irland, men også i andre
vestlige land har spørsmålet oppstått. Blant annet uttalte FNs arbeidsgruppe om
vilkårlig fengsling i 2019 at tre katalonske separatister var vilkårlig
fengslet av Spania. Under annen verdenskrig her hjemme ble det antatt
at naziregimet hadde flere titusen politiske fanger. I mai 1945
fikk de politiske krigsfangene anledning til å fylle ut et spørreskjema
der de gjorde rede for hvem som hadde angitt dem, hvem som hadde
mishandlet dem i avhør og fangenskap, samt hvorfor de var blitt
arrestert, og hva torturen hadde bestått i. På dette grunnlaget
kunne påtalemyndighetene raskt anholde og reise sak mot mange av krigsforbryterne.
Mer enn 10 000 norske politiske fanger fylte ut spørreskjemaet.
Siden begynnelsen av fullskalakrigen når det
gjelder Ukraina, Russland og Belarus, har regjeringene søkt å undertrykke
all form for dissens mot krigen. Myndighetene har internert tusener
av protestanter og introdusert lovgivning for å forby selv små kritiske
røster mot invasjonen eller det russiske forsvaret. Vladimir Kara-Murza
var blant de første ofrene og fikk 25 års fengsel.
Til tross for mange slike saker har mange på
mirakuløst vis også overlevd. Kara-Murza ble i sommer frigitt sammen
med flere andre, etter møysommelig diplomatisk arbeid, og jeg tror
også Norge deltok i det. Han gjestet Europarådet under oktobersesjonen
i år med sin sterke historie. Som følge av invasjonen av Ukraina
er Russland nå ekskludert fra Europarådet.
Russland og Belarus er ikke de eneste landene
med politiske fanger. I dag er det kun antakelser over antall politiske
fanger i ulike land. Det er ingen internasjonal sikker statistikk,
og det er vanskelig å etterspørre tilsyn i ulike aktuelle land.
Selv med en beslutning i Europarådet om monitorering/overvåkning
og å ettergå f.eks. menneskerettigheter, hvordan det håndteres,
og om rettssystemet fungerer, er myndighetene, om dette er satt
ut av spill, ofte negative til at man skal kunne få besøke bl.a.
fengsler.
Det ses ofte forsøk fra aktuelle land på å
hindre en saksordfører – eller rapportør, som det kalles – i å møte og
få inngang til disse fengslene. Når man blir politisk fange, ryker
friheten til å ytre seg fritt, også mot regjering og myndigheter.
Da ryker friheten til å samles og debattere og til å protestere
og demonstrere.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:16:20 ] : Jeg vil først
og fremst igjen si at jeg er veldig glad for representanten Schous
tydelige fokus på dette og det arbeidet hun og kolleger fra mange
partier gjør, ikke minst i Europarådets parlamentarikerforsamling,
PACE – som jeg for øvrig selv har hatt gleden av å være medlem av
– på vegne av Stortinget. Det er et svært viktig arbeid. Jeg mener
at det vi gjør i Europa, på mange måter setter gullstandarden for
hvordan disse spørsmålene skal forstås og praktiseres i den virkelige
verden. Hvis ikke vi gjør det i Europa, hvem skal gjøre det da?
Derfor gjelder det å bruke disse institusjonene veldig aktivt –
selvfølgelig mot land hvor alvorlige overgrep finner sted, som Belarus
og Russland mfl., men også for å sørge for at det i vår egen praksis,
altså i demokratiske europeiske lands praksis, ikke finnes noen
hull i systemet som gjør at man i praksis ender opp med politiske
fanger. Noen av de eksemplene representanten Schou nevnte, er potensielle
eksempler på akkurat det.
Derfor er det viktig for oss at vi styrker
institusjonene som driver med dette, både de som er globale, og
de som er europeiske – Europa er jo unikt i den forstand at vi har
vår egen europeiske menneskerettskommisjon som er kompatibel med,
men også går lenger enn FNs – og at vi har systematisk oppfølging
gjennom disse institusjonene. I tillegg er det viktig at vi, som
en sentral del av utenrikspolitikken, også direkte støtter sivilsamfunnsorganisasjoner.
For eksempel går en ikke ubetydelig del av EØS-midlene til de 15
landene i EU som er de mindre utviklede landene, nettopp til å styrke
sivilsamfunn som bl.a. jobber med menneskerettigheter, minoritetsrettigheter
og andre typer rettighetsspørsmål. Det å støtte opp om dette er
helt sentralt.
Jeg vil i tillegg nevne arbeidet med mediefrihet,
altså å støtte opp om det som heter Media Freedom Coalition, som
er en vennegruppe i Europarådet – og tilsvarende i FN-systemet –
og som jobber med å sørge for at man har genuine, transparente,
gode lover som sørger for at vi også har kritiske medier. Betydningen
av det kunne jeg se ved selvsyn da jeg besøkte Moldova like før
avstemmingen der. Der ser vi betydelige mengder russisk påvirkning.
Det å ha gode, genuine, etterprøvbare mediekanaler er ekstremt viktig
både for å opprettholde demokratiet og også for å stå opp for grunnleggende
rettigheter – der, som så veldig mange andre steder.
Lise Christoffersen (A) [10:19:18 ] : Først av alt en takk
til Ingjerd Schou, som har fremmet denne interpellasjonen på vegne
av Stortingets europarådsdelegasjon.
Vi er oppriktig bekymret for den utviklingen
vi for tida ser i negativ retning når det gjelder respekt for menneskerettighetene
i mange av Europarådets medlemsland. Alle land som er medlem, har
forpliktet seg til å respektere Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Vi står tilsynelatende sammen om å fremme menneskerettigheter, demokrati
og rettsstatens prinsipper, men virkeligheten er dessverre en annen,
særlig i en del av de landene som ble medlem i Europarådet etter
Sovjetunionens oppløsning.
Jeg har som medlem av Europarådets «monitoring committee»,
som følger utviklingen av respekt for menneskerettigheter i medlemslandene,
vært rapportør for flere land – først Moldova, så Nord-Makedonia,
nå som rapportør for Aserbajdsjan. I Moldova og Nord-Makedonia opplevde
jeg, tross utfordringer, en oppriktig vilje til å gå i riktig retning.
I Aserbajdsjan er min opplevelse den stikk motsatte, særlig nå i
det siste.
Antallet politiske fanger har steget enormt
på kort tid. På kort tid er antallet økt fra i underkant av 100
til over 300, og bakteppet er dystert. Det handler om både aserbajdsjansk
innenrikspolitikk og geopolitikk.
I Europarådets parlamentarikerforsamling har
vi lenge vært bekymret for situasjonen for menneskerettighetsforkjemperne
i Aserbajdsjan. Vi har fått rapporter som beskriver fingerte kriminelle
anklager rettet mot journalister, advokater og menneskerettighetsaktivister,
langvarige ubegrunnede varetektsfengslinger med mishandling og tortur,
og fanger som ikke får nødvendig medisinsk behandling.
Det hører med til historien at Aserbajdsjan
benekter at det finnes politiske fanger i landet, tross tydelig dokumentasjon.
Som rapportør for Europarådet har jeg bedt om å få besøke politiske
fanger i fengsel, og i starten fikk jeg beskjed om at det kunne
la seg ordne. Jeg leverte inn navnelister på fanger jeg kjente til,
og som var varetektsfengslet i en overkommelig distanse i og rundt Baku.
Jeg dro på faktainnhenting med det som eneste formål, men fikk altså
ikke besøke noen.
I stedet opplevde jeg en total endring i holdningen til
meg som rapportør. Jeg fikk ikke møte med noen statsråder, kun departementsansatte,
som opptrådte aggressivt og uhøflig. Beskjeden var at det ikke er
noen politiske fanger i Aserbajdsjan, og det vet vi jo er feil.
Det verste var at de arresterte tre journalister jeg nettopp hadde
hatt møte med, samtidig som jeg var der. Det greier jeg ikke å tolke
som noe annet enn en direkte provokasjon – ikke mot meg, men mot
Europarådet – men jeg innrømmer at det gjorde vondt og fortsatt
plager meg.
I ettertid er Aserbajdsjans fullmakter underkjent
av parlamentarikerforsamlingen i Europarådet. Begrunnelsen var både
politiske fanger og manglende vilje til å samarbeide med Europarådets
ulike overvåkingsorganer, også torturkomiteen. Det førte til at
76 europeiske parlamentarikere ble svartelistet, tre av dem fra
Stortinget: Ingjerd Schou, Jone Blikra og Lise Selnes.
Dette skjer altså i oppkjøringen til COP29.
Det hører med til historien at vår gruppeleder i Europarådet er nektet
innreise. For egen del har jeg problemer med å forstå at FN kunne
velge Aserbajdsjan som vertsnasjon for et så viktig møte, men når
det først er skjedd, forventer jeg at Norge under COP29 bruker anledningen
til å reise menneskerettighetssituasjonen i Aserbajdsjan og samtidig
fordømme utestengelsen av våre norske parlamentarikere og europeiske
kollegaer. Jeg noterte meg i utenriksministerens første innlegg
at Utenriksdepartementet kommer til å følge opp, så det er bra.
Jeg har et siste spørsmål til utenriksministeren.
Ny generalsekretær i Europarådet har tatt initiativ til dialog med
Aserbajdsjan før januarsesjonen 2025 i parlamentarikerforsamlingen,
der Aserbajdsjans fullmakter skal behandles på ny. Som rapportør
tenker jeg at Europarådets ulike institusjoner – generalsekretær,
ministerkomité og parlamentarikerforsamling – bør være samstemt
i et krav om at politiske fanger skal løslates, men at det ikke
er nok for å få fullmaktene ratifisert. Aserbajdsjan må også forplikte
seg til å endre lovgivningen om politiske partier, medier og frivillige
organisasjoner, ellers fortsetter de bare som før – løslater og
fengsler på ny – slik de har gjort flere ganger. Jeg håper at utenriksministeren
vil bekrefte at Norge følger opp også i ministerkomiteen og reiser
disse problemstillingene der.
Ola Elvestuen (V) [10:24:33 ] : Jeg vil også takke interpellanten
for at hun tar opp et veldig viktig spørsmål om alle de politiske
fangene vi har i Europa. Det er klart at både regjeringen og vi
andre som møter på COP29, må klare å ha oppmerksomhet også på den
politiske situasjonen i Aserbajdsjan. På slike møter er det alltid
en balansegang, og man skal være klok i hvordan man gjør det, men
det er klart at vi må ha oppmerksomhet på den undertrykkelsen og
det regimet som er i Aserbajdsjan.
Fangeutvekslingen vi så tidligere, hvor også
Vladimir Kara-Murza ble satt fri, var selvfølgelig et stort steg
i riktig retning. Selv om det hadde sider ved seg at også en drapsmann
ble sluppet fri til Russland, er det helt riktig at det ble gjennomført.
Jeg har truffet Vladimir Kara-Murza mange ganger, bl.a. her i Oslo
før han reiste hjem før arrestasjonen, og vil peke på det motet
mange har i den kampen de står i. Jeg spurte ham den gangen om hvorfor
han reiste hjem, og han svarte helt tydelig at det måtte han, for
man klarer ikke å endre Russland hvis man ikke er i Russland – vel
vitende om risikoen og vel vitende om hva som kunne møte ham. Det
er en stor glede at han nå igjen er fri og kan fortsette sin kamp.
Jeg vil også gjerne snakke litt om Belarus.
Det var beklageligvis ingen politiske fanger fra Belarus som ble sluppet
fri i den fangeutvekslingen. Der er det vel nå omtrent 1 400 politiske
fanger, blant dem Sergej Tikhanovskij, som er mannen til Svetlana
Tikhanovskaja, nobelprisvinneren Ales Bjaljatski og Maria Kolesnikova,
som også var en av de toneangivende under valget i 2020 og protestene
da. Hun ble ført til grensen mot Ukraina, men snudde, rev i stykker
passet sitt og har vært fengslet siden. Så vidt jeg vet, er det
vel ingen som har hørt noe fra henne, i hvert fall ikke det siste
året. Det er lenge siden noen i det hele tatt har fått noen opplysninger
om hvor hun er.
Nå er det lenge siden, men jeg må si at tilbake
i 2006 var jeg selv i Minsk og hadde æren av å tale for 12 000 demonstranter
i Minsk etter presidentvalget den gangen – mot Lukasjenko og for
frihet og demokrati. Jeg trodde vel egentlig ikke at det fortsatt
skulle være Lukasjenko som sitter ved makten i Belarus så mange
år etter. Han var den siste diktatoren, men nå har vi flere diktatorer og
autoritære ledere i Europa som må bekjempes.
Til slutt: Én ting er å stå opp for dem som
er fengslet, men det brede presset mot regimet må være der. En av problemstillingene
vi nå har med belarusere, er at belarusiske studenter bl.a. under
StAR-programmet, altså Students at Risk, har problemer fordi de
til tross for at de har fått studietilbud i Norge, på grunn av politisk
forfølgelse i Belarus nå nektes utlendingspass i Norge. Siden Lukasjenko
ikke lenger gir nye papirer ved utenriksstasjonene, vil det si at
belarusiske aktivister i eksil enten må dra hjem for å fornye passene,
med all den risikoen det innebærer, eller bli papirløse. Jeg mener
regjeringen har en oppgave i å løse den situasjonen, for dette er
altså studenter som har kommet hit, løper en stor risiko og ikke
kan reise hjem. Vi trenger å finne en løsning, slik at de får utlendingspass
i Norge, får papirene i orden og slipper å måtte reise ut. Dette
vil jeg gjerne be statsråden gi en kommentar til.
Ingjerd Schie Schou (H) [10:29:42 ] : Jeg har lyst til å takke
utenriksministeren for et godt svar og takke for det politiske seminaret
vi hadde her i Stortinget. Jeg vil også takke Elvestuen og Christoffersen
– og særlig Christoffersen, som gjennom mange år har tatt opp dette
temaet og møtt det som rapportør for Europarådet. Sammen kan vi
som institusjoner og som enkeltpersoner ta opp dette temaet, bruke
den internasjonale arkitekturen til å ta opp det uakseptable, og
fordømme at land holder seg med politiske fanger.
Både Aleksej Navalnyj og Vladimir Kara-Murza
har koner som har vist verden sine menns kamp for de demokratiske
verdiene. Det samme har Svetlana Tikhanovskaja gjort for sin fengslede
belarusiske mann Sergej Tikhanovskij. Hva disse kvinnene erfarer
i sin kamp, er at de ikke vet hvor mennene deres er. Lever han?
Hvor er han? Det er usikkerhet og uvitenhet. Hvordan holder man
motet og troen oppe i en slik situasjon? Jeg vet nesten ikke hvor
de henter kreftene fra, disse modige kvinnene som på vegne av ikke
bare sine menn, men av oss alle, kjemper en kamp for de verdiene
vi tar så for gitt.
Utenriksministeren og utviklingsministeren
vil i nær framtid reise til Aserbajdsjan på klimatoppmøtet. Det
er et land som – så langt vi vet – har mer enn 300 politiske fanger,
og som representant og kollega Christoffersen sa: Landet har erklært
meg og to stortingsrepresentanter til uønsket fra å komme til landet,
da vi ikke godkjente landets akkreditiver. Det er et land som sklir på
de demokratiske verdiene. For meg holder det ikke å signere konvensjoner,
man må også etterleve dem – ikke kun signere papirer. Utfordringen
til statsråden er hva regjeringens budskap vil være i møte med myndighetene
i Aserbajdsjan – ikke for oss som er erklært uønsket, men for alle
dem som er fengslet uten rettergang.
Helt til slutt tenkte jeg at jeg skulle si
at det ikke er sikkert utenriksministeren har rukket å se i postkassen
i dag, men der ligger det et brev hvor delegasjonslederne fra fem
nordiske land og tre baltiske land etterspør dette og utfordrer
alle regjeringene våre. Vi åtte har undertegnet et brev som går
til våre regjeringer, som nettopp tar opp at vi er erklært uønsket,
og at Aserbajdsjan holder seg med politiske fanger i en sånn størrelsesorden
og attpåtil skal vise seg fram i det som på en måte er hele den
internasjonale arkitekturen, nå i november.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:32:55 ] : La meg ta det
siste spørsmålet først: Det må ikke være noen tvil om at det er
helt uakseptabelt at sentrale representanter for det norske storting
og medlemmer av Europarådets parlamentarikerforsamling utestenges
på grunn av stemmegivning og synspunkter ytret i Europarådet. Det
gjelder både Schie Schou selv, Christoffersen, Blikra og Selnes,
som ble nevnt. Vi kommer til å fortsette å si at sånn kan vi ikke
ha det, at det er uakseptabelt, så budskapet skal være tydelig nok.
Som Elvestuen var inne på, er det et møte i
FN i Aserbajdsjan. Det er et FN-møte, men det er samtidig slik at når
møtet begynner, tar Aserbajdsjan presidentskapet for det møtet.
Slik sett er det også et møte i Aserbajdsjan, hvor man har kontakt
med aserbajdsjanske myndigheter, og da er det helt naturlig at de
sentrale spørsmålene vi snakker om her, også blir framført på egnet
måte der og i den delegasjonen. Slik har vi gjort det i andre situasjoner
hvor den typen konferanser, klimakonferanser eller annet, blir arrangert
i land som har en – for å si det mildt – krevende menneskerettssituasjon.
Det må også skje der, og det skal være tydelig og klart, i tråd
med norske prinsipper om hvordan dette skal være. Måten å gjøre
det på er å vise til at dette er brudd på forpliktelser Aserbajdsjan
selv har påtatt seg. Budskapet er ikke at vi har skjønt noe de ikke
har skjønt, men at vi begge er bundet av noen felles regler, og
de reglene må de og vi følge. Det er det budskapet vi tar opp, og
det er da ofte nyttig å nevne enkeltsaker og enkeltnavn i den sammenhengen.
Elvestuen tok også opp et annet spørsmål. Jeg
har nær kontakt med Svetlana Tikhanovskaja, som i dag er den sentrale
lederen for belarusisk opposisjon. Jeg har møtt henne her, og også
i Vilnius, som er et hovedkvarter for den belarusiske opposisjonen.
Jeg nevnte fondet som vi er første bidragsyter til, et humanitært
fond for ofre for politisk undertrykking i Belarus. Vi har også snakket
om at det ikke ble belarusere på utvekslingslisten den gangen, og
at vi definitivt skal prøve å bidra til det ved neste mulige korsvei.
Når det gjelder det konkrete spørsmålet om
Students at Risk – for øvrig en ordning jeg selv opprettet for ti
år siden, og hadde gleden av å feire tiårsdagen for nylig – er vi
i prosess internt med å se på det spørsmålet vi kjenner godt til,
nemlig at når de belarusiske passene studentene hadde med seg, etter
hvert går ut, har man i prinsippet ikke identitetspapirer. Vi ønsker
å bidra til en løsning på det, og det jobber vi med på tvers i regjeringen.
Presidenten [10:35:46 ]: Sak nr. 1 er
dermed avsluttet.