Ingvild Kjerkol (A) [10:30:10] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid om innstillingene.

De tre direktivene vi behandler i dag, er alle en del av ren energi-pakken i EØS-avtalen og en viktig del av grønn omstilling i Europa og reduserte klimagassutslipp.

Fornybardirektivet er en sentral del av EUs energi- og klimarammeverk fram mot 2030. Direktivet skal bidra til mer fornybar energi i Europa. I tillegg til å være et viktig bidrag til grønn omstilling og reduserte klimagassutslipp har den sikkerhetspolitiske situasjonen understreket behovet for å satse på fornybar energi i Europa. Gjennom forhandlinger med EU er det gjort EØS-tilpasninger som ivaretar norske interesser, og en innføring av fornybardirektivet vil ikke kreve lovendringer eller endringer i gjeldende politikk. Det er presisert at EØS-EFTA-statene ikke skal bidra til EUs felles måloppnåelse. I stedet vil det etableres veiledende nasjonale fornybarmål for 2030.

Energieffektiviseringsdirektivet legger en overordnet ramme for hvordan landene skal legge til rette for energieffektivitet. Stortinget har vedtatt et nasjonalt mål om forbedring av energiintensiteten med 30 pst. innen 2030 sammenlignet med 2015. Direktivet gir landene stor frihetsgrad ved valg av virkemidler for å nå målet, og beregninger som er gjort, viser at direktivets krav til årlig energisparing kan nås gjennom eksisterende virkemidler.

Hovedendringene som følge av bygningsenergidirektivet 2018 i forhold til de tidligere bygningsenergidirektivene som alt er innlemmet i EØS-avtalen, stiller krav til ladepunkter i nye yrkesbygg og krav om automatiske styringssystemer. Direktivet innebærer bare behov for mindre lovendringer. EØS-komiteens beslutning om bygningsdirektivet er foreløpig ikke fattet, og dersom den endelige beslutningen i EØS-komiteen mot formodning avviker vesentlig fra det utkastet som ligger i proposisjonen, vil saken ble lagt fram for Stortinget på nytt.

Energiområdet er en viktig del av Norges samarbeid med EU, og direktivene vi behandler i dag, støtter viktige politiske mål om å fremme fornybar energi og energieffektivisering.

Jeg er glad for at et romslig flertall i dag stiller seg bak innlemmelsen av disse tre direktivene i EØS-avtalen. Med det bidrar vi til en reduksjon av det EØS-etterslepet som er opparbeidet. Flertallet understreker EØS-avtalens avgjørende betydning for norsk økonomi og næringsliv og betydningen av at Norge opprettholder våre forpliktelser i denne viktige avtalen.

I urolige tider som dem verden og Europa nå ser, er ikke tiden inne for å skape usikkerhet rundt vår viktigste samarbeidsavtale med landene rundt oss. EØS-avtalen er grunnmuren i vårt samarbeid med Europa. Den bidrar til å skape ro og stabilitet for næringslivet og sikre hundretusener av norske arbeidsplasser. Nå er tiden inne for et mer og styrket internasjonalt samarbeid, ikke mindre.

Gjennom komiteens arbeid med innstillingene vi behandler i dag, har vi etter mitt syn fått god innsikt i hvilke formål direktivene har. Direktivene skal bidra til grønn omstilling og reduserte klimagassutslipp. Vi har fått bekreftet at ingen av direktivene krever at Norge må endre gjeldende politikk i vesentlig grad, og at gjeldende virkemidler i hovedsak er tilstrekkelige for å nå de målene.

Jeg anbefaler innstillingen.

Jan Tore Sanner (H) [10:34:48]: La meg starte med å takke saksordføreren for en god gjennomgang av de tre rettsaktene som nå blir implementert. Jeg deler fullt ut synspunktene om at direktivene gir positive konsekvenser for norsk næringsliv, og at de støtter opp om viktige norske politiske mål som å fremme fornybar energiproduksjon og energieffektivisering. Jeg er også enig med saksordføreren i at tiden er inne for mer og styrket internasjonalt samarbeid. I den konteksten er det mer enn oppsiktsvekkende at regjeringen velger å implementere kun tre rettsakter, mens man samtidig gir en politisk garanti om at de fem gjenværende rettsaktene i ren energi-pakken skal utsettes med fem år.

Jeg har fulgt denne debatten over tid og registrert at flere av Høyres representanter har utfordret energiministeren til å svare på hva som er begrunnelsen for at man gir en politisk garanti om at de fem gjenstående rettsaktene ikke skal implementeres. Slik jeg ser det, er dette åpenbart taktisk vurdert og ikke basert på faktiske realiteter. Regjeringen har ikke redegjort for hvilke konkrete nasjonale interesser som utfordres av de fem gjenstående rettsaktene, eller hvilke utfordringer det kan skape for norske aktører at rettsaktene ikke blir implementert, og heller ikke hvilke konsekvenser utsettelsen får for implementeringen av andre EØS-relevante rettsakter på energiområdet. Jeg legger til grunn at energiministeren i sitt innlegg ikke bare vektlegger de tre som skal implementeres, men også gir en begrunnelse for den politiske garantien om at de fem øvrige skal utsettes.

Så må jeg få si at det undrer meg at Fremskrittspartiet igjen allierer seg med Senterpartiet og partiet Rødt i angrepene på EØS-avtalen. Det er ingen god hilsen til norsk næringsliv at Fremskrittspartiet igjen velger å angripe EØS-avtalen og ønske veto mot viktige saker. Det er ingen tvil om at i den geopolitiske situasjonen vi er i, og også i den økonomiske situasjonen verden er i, trenger vi, som saksordføreren understreket, mer og tettere internasjonalt samarbeid. Gjennom EØS-avtalen har Norge full adgang til EUs indre marked med 30 land og 450 millioner innbyggere. I den sammenheng er det viktig at Norge ikke utsetter, men implementerer direktiver og rettsakter som er viktige for samarbeidet i Europa, men også som er helt i tråd med norske politiske mål og norske politiske interesser.

Marit Arnstad (Sp) [10:39:00]: De siste årene har folk i Norge opplevde høye, ustabile og tidvis ekstreme strømpriser. En viktig årsak er nye utenlandskabler, og at EU har fått større innflytelse over norsk kraftpolitikk. Senterpartiet mener vi ikke bør bli en del av EUs energiunion og det dysfunksjonelle kraftmarkedet vi nå ser i EU. Derfor sa vi nei til den tredje energimarkedspakken, og derfor sier vi nei til den fjerde energimarkedspakken.

Det er ikke noen tvil om at Høyre og Fremskrittspartiet i sine åtte år i regjering bidro til å ødelegge sider ved det norske strømmarkedet. Gjennom tredje energimarkedspakke flyttet de makt og myndighet i strømpolitikken fra Stortinget til EU og ACER. I tillegg fikk man bygd to utenlandskabler, en til Tyskland og en til England, noe som økte eksportkapasiteten av norsk strøm med over 40 pst. De prøvde også å få godkjent en privat kabel, NorthConnect, noe som heldigvis ble stoppet da Senterpartiet kom i regjering. Denne type vedtak er en viktig årsak til at folk i Norge nå opplever ustabilitet i strømmarkedet og i strømprisene. Prissmitten gjennom de to siste kablene bidrar til ustabilitet, og EU hindrer oss i å iverksette effektive tiltak for å kontrollere strømeksporten ut av Norge.

Senterpartiets mål er å bidra til å snu denne utviklingen. Første steg er ikke å overføre stadig mer makt i strømpolitikken til EU. EUs ambisjon er at vi skal ha et felles strømmarked, og det kan være en god idé for land i Europa som historisk har hatt høye strømpriser, men det er en dårlig idé for Norge, som historisk sett har hatt lave strømpriser. Flere land i EU har de siste årene svekket sitt eget strømmarked ved å bygge opp et strømsystem som i altfor stor grad baserer seg på uregulerbar kraft, dvs. at det bare produseres strøm når det blåser eller når sola skinner. Målet med fjerde energimarkedspakke er bl.a. at norsk vannkraft skal kunne forsyne EU med mer balansekraft.

Norske folkevalgte skal sikre tryggheten og velferden til folk i Norge, og ett av de viktigste grepene vi kan gjøre, er igjen å skape grunnlag for lave og stabile strømpriser i vårt eget land. Da kan vi ikke vedta fjerde energimarkedspakke, og vi kan heller ikke fullt ut bli en del av EUs energiunion.

Dette er bakteppet for dagens debatt. Ved nå å starte innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke tar Arbeiderpartiet Norge i feil retning. De går sammen med Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne for å flytte makt over den norske kraftpolitikken, fra Stortinget, til EU. Ingen andre rød-grønne partier støtter den linjen som Arbeiderpartiet har valgt, om at det tas klokere avgjørelser for norsk kraftpolitikk i Brussel og Ljubljana, der ACER ligger, enn det gjør i Stortinget. Arbeiderpartiet prøver også å late som at dette bare handler om tre direktiver, som vi i dag behandler, men det gjør ikke det. Det handler om helheten, og det vet de veldig godt.

Energiministeren har orientert Stortinget om at Arbeiderpartiet mener det er riktig å ta inn alt av direktiver i EØS, og det kommer før eller siden til å gjelde de fem direktivene som Arbeiderpartiet nå utsetter fordi de er kontroversielle i fagbevegelsen og innad i Arbeiderpartiet. Det kommer også til å inkludere de nyeste utgavene av fornybardirektivet og bygningsdirektivet som EU nå har vedtatt. Det vil få negative konsekvenser for folks lommebok og for norsk lokaldemokrati. Andre talere fra Senterpartiet vil komme nærmere inn på de enkelte direktivene.

Arbeiderpartiet og Høyre er altså villig til å gi bort nasjonal kontroll over kraften vår – bit for bit. Det er en sånn bit vi behandler i dag. Innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke må stoppes for å unngå en komplett integrering av Norge i EUs dysfunksjonelle kraftsystem. EUs fjerde energimarkedspakke er nettopp en pakke. EU omtaler også selv de åtte direktivene i fjerde energimarkedspakke som en pakke, og Senterpartiet har hele tida ment at fjerde energimarkedspakke bør behandles i sin helhet. Senterpartiet har ingen tro på at Arbeiderpartiet vil la de siste fem EU-direktivene i denne pakken bero i nye fire år. Som både utenriksministeren og EU-kommisjonen også stadig gjentar: Norge er forpliktet til å ta inn alt av direktiv i EØS. Vil vi unngå det, finnes det bare én legitim vei i EØS-avtalen, og det er å nedlegge veto. Det har Arbeiderpartiet aldri våget å gjøre, og det har jeg heller ingen grunn til å tro at de tør å gjøre i denne saken, men det er det som burde ha vært gjort.

Med det tar jeg opp de forslag som Senterpartiet står bak.

Marius Arion Nilsen (FrP) [10:44:03]: Jeg starter like godt med konklusjonen. Fremskrittspartiet er imot innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke, og vi er også imot de tre direktivene vi diskuterer her i dag.

Dette er første steget for å innføre hele EUs fjerde energimarkedspakke, og det mener vi er uklokt. EU har et dysfunksjonelt og dårlig energisystem. De har dårlige planer for framtiden, og vi har ingen tro på at det tjener Norge godt å bli tettere integrert og overlate mer av styringen til Europa. Det er vår grunn til å si nei til dette.

Vi er ikke imot samarbeid med Europa, snarere tvert om. Vi ønsker mye samarbeid med Europa, men da ønsker vi fornuftig samarbeid og fornuftig politikk. Å følge EUs energi- og klimapolitikk blindt, er det motsatte, det er uklokt. Man har en dysfunksjonell energipolitikk som i stor grad baserer seg på fornybar, uregulerbar kraft uten tanke på systembalansen, uten tanke på stabilitet og regulerbarhet og uten tanke på kostnadene, ei heller konkurranseevnen og konkurransekraften til næringslivet. Det er godt illustrert ved alt næringsliv som flytter ut fra Europa. Den veien ønsker vi ikke for Norge, og det er grunnen til at vi ikke ser oss tjent med blindt og underdanig å innføre alt som kommer fra Europa.

Det framheves i debattene og i media at det ikke er de siste revisjonene av direktivene som nå implementeres, men det er 2018-versjonene. Man skal visst ikke skremme med 2024-versjonene, som vil ha voldsomme konsekvenser for folk. Bolig er et godt eksempel. 2024-versjonen av det reviderte bygningsenergidirektivet kan pålegge norske husholdninger kostnader i hundretusenkronersklassen. Det er særdeles uklokt, og det vitner om en politikk som ikke er tilpasset norske forhold. Det er jo grunnen til reservasjonen mot mye av politikken som kommer til Europa. Den er for dårlig tilpasset Norge, og det får store negative konsekvenser. Et annet godt eksempel er avløpsdirektivet, som påfører kommuner milliardutgifter.

Fremskrittspartiet ønsker at norske interesser skal ivaretas i EØS-avtalen. Arbeiderpartiet, med støttepartiene Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, virker ikke å ha slike bekymringer. Det ble nevnt fra Høyre at det er synd at vi allierer oss med Rødt og Senterpartiet. For oss er det strengt tatt ikke så viktig hvem vi står sammen med her. Det viktigste er at vi står for riktig politikk, og vi ønsker Høyre velkommen, hvis de ønsker det.

Utenlandskabler ble nevnt her. Da må vi ha en liten historielekse – for det ble tross alt påbegynt av Stoltenberg II-regjeringen. Dette var Senterpartiets store visjonen om Norge som Europas grønne batteri, der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV igangsette disse planene. Ja, Solberg-regjeringen videreførte disse planene, og det burde man ikke gjort, for man har fått en stor eksponering mot et Europa der man fører en politikk som gjør at de norske strømprisene har gått opp. Det gjør at vi har store variasjoner i strømprisene, selv om vi har ca. 90 pst. fornybar vannkraft, og en stor grad av det er regulerbar vannkraft. Vi har hatt rekordhøye magasiner nå i år, samtidig kan det se ut til at vi setter nye eksportrekorder for kraft, noe som medfører at strømprisene i Norge er meget høye, noe som er meget negativt. Dette ville det bli mer av med en enda tettere tilknytning til Europa, noe som vi ser med stor skepsis på.

Regjeringen påstår at dette direktivet ikke krever lovendringer, og det er riktig. Men det er samtidig nettopp også problemet, for det er på forskriftsnivå at mye av makten flyttes, og det er der EU får definisjonsmakten. De delegerte rettsaktene og gjennomføringsforordningen som følger hele dette direktivet, utvikles uten at Stortinget har noe å si, men det får stor virkning i Norge.

Fremskrittspartiet er skeptisk til flere av EUs direktiver og rettsakter som kommer nå. Vi håper og heier virkelig på at den reorienteringen som Ursula von der Leyen tar til orde for, er en reorientering i form av at avbyråkratisering, forenkling og fokus på konkurransekraft skal føre til at mye rulles tilbake. Det vi ser nå, er et EU som griper inn på stadig flere områder og med stadig større negative konsekvenser for husholdninger og næringsliv. Derfor sier vi nei.

Lars Haltbrekken (SV) [10:49:14]: De tre direktivene som vi behandler i dag, er en del av EUs fjerde energimarkedspakke. De vil bringe oss tettere på EUs markedssystem og gi oss mindre demokratisk kontroll over våre egne kraftressurser. Derfor sier SV nei til å innføre disse direktivene som en del av EØS-avtalen.

SV vil allikevel foreslå at tiltakene i energieffektiviserings- og i bygningsenergidirektivet blir innført, men da utenfor EØS-avtalen. Dette er viktige tiltak som vil være med på å styrke arbeidet med energieffektivisering i Norge, men vi vil innføre dem på en måte som gjør at vi ikke avgir suverenitet. EUs energipolitikk fungerer ikke for norske forhold. I EU skal strøm være en handelsvare. SV ønsker at kraftpolitikken skal være på folkets og miljøets premisser, ikke på markedets. EUs mål om at strømmen skal flyte fritt mellom alle europeiske land og prissettes på børs, strider fundamentalt med den retningen SV mener er riktig for samfunnet.

Fornybardirektivet vil også innføre en form for fast track-system for konsesjonsbehandling av ny fornybar kraft. Vi frykter at regjeringens forsikringer om at dette ikke skal gå ut over en forsvarlig saksbehandling, kan endre seg med et nytt flertall på Stortinget, eller dersom EU utfordrer denne forståelsen. I så fall kan lokaldemokratiet bli satt under press, og rommet for demokratisk påvirkning vil bli mindre. Det vil også kunne legge press på de natur- og miljøundersøkelsene som skal gjøres, slik at de blir dårligere. Fornybardirektivet utvider også ordningen med opprinnelsesgarantier, noe SV er med på å fremme forslag om å få avsluttet – altså få avsluttet ordningen med opprinnelsesgarantier.

I Norge trenger vi en langt sterkere satsing på energieffektivisering. Den mest miljøvennlige energien er den energien som ikke blir brukt. Hver kilowattime vi sparer, kan bidra til å spare naturen for unødige inngrep og kan være med på å kutte utslipp av klimagasser – og også være med på å avlaste strømnettet. Derfor foreslår vi også at de tiltakene som bidrar til dette, innføres.

Den versjonen av bygningsenergidirektivet som Stortinget nå behandler, har EU-landene allerede gått videre med. SV frykter at dersom vi godtar dette direktivet i dag, vil presset bli stort også for å innføre nye versjoner av direktivet, som vi per i dag ikke fullt ut kjenner konsekvensene av.

Vi mener også at EUs fjerde energimarkedspakke burde ha vært behandlet samlet. Vi mener at regjeringens forsøk på å avdramatisere tettere kobling med EUs energimarked fører til en bit for bit-behandling av disse sakene. Vi burde ha sett disse sakene i en helhet, også de direktivene som nå ikke innføres. Bit for bit blir vår nasjonale kontroll og makten i norsk energipolitikk med dette flyttet fra storting og regjering og over til EU.

Som sagt støtter vi alle de tiltakene om energieffektivisering som fremmes i direktivene, men dette kan vi fritt innføre på egen hånd. Vi er ikke avhengig av EU for å kunne spare på strømmen eller ha en fornuftig satsing på fornybar energi.

Jeg fremmer med det de forslagene i innstillingen som SV har alene og sammen med andre. Jeg kan også varsle at SV kommer til å støtte Rødts løse forslag om å sende saken tilbake til komiteen.

Sofie Marhaug (R) [10:54:06]: Dagen i dag er fredag den 13. for norsk energipolitikk. Det er nemlig en ulykke for demokratiet å si ja til å underlegge Norge enda flere EU-regler i energipolitikken. Grunnleggende sett handler dette om demokrati. Man kan være enig eller uenig i innholdet i de tre direktivene vi behandler i dag, men hvis vi innfører dem, institusjonaliserer vi en viss politikk.

Rødt fremmer i dag et løst forslag, et forslag om å sende hele saken tilbake til komiteen. Grunnen til dette er at vi mener det er udemokratisk at velgerne ikke får si sitt om de tre direktivene gjennom stemmeseddelen. Vi er mange partier i Stortinget som er mot denne pakken. I tillegg til Rødt er det Senterpartiet, SV og Fremskrittspartiet. Rødt er i alle fall klinkende klar på at vi kommer til å være mot disse direktivene også etter valget. Hvis vi sier ja til de direktivene i dag, er det knapt noen vei tilbake. Som med andre EU-direktiver, er de langt på vei irreversible, og da synes Rødt det er veldig udemokratisk å presse disse gjennom rett før valget. Det ble knapt snakket om for fire år siden, men vi tror det vil være et stort engasjement i denne saken, som vil mobilisere velgere til å si sitt gjennom valget. Så vi håper at flere vil støtte det, selv om jeg mistenker at de ikke vil det. Ut fra rent demokratiske hensyn burde dette blitt behandlet etter valget.

Vi mister demokratisk kontroll over kraften. Det blir ikke mulig å utvide fristene for konsekvensutredninger av f.eks. vindkraft hvis vi vedtar fornybardirektivet i dag. I dag er dette et politisk spørsmål i Stortinget. Vi debatterte det og fattet vedtak og gjorde endringer tidligere i vår, da vi behandlet energiloven. Det politiske handlingsrommet, selve demokratiet, blir innskrenket hvis vi sier ja til disse direktivene.

Hele poenget med pakken fra EUs side er å viske ut de politiske forskjellene mellom EU-landene. Alt skal være et felles marked der markedsregler skal gjelde. Det er institusjonalisert høyrepolitikk. Hvis Norge skulle ønske å organisere kraftpolitikken, kraftdistribusjonen og kraftproduksjonen på en annen og mer sosialt rettferdig måte, og ikke underlegge den markedstvang, vil det i økende grad bli et problem med flere og flere EU-regler. De neste rettsaktene i denne pakken vil f.eks. forby å sette en politisk makspris på strøm. Uavhengig av om man er enig eller uenig med Rødt når det gjelder det kravet, burde det jo være politikerne i denne salen, ikke byråkratene i Brussel eller Ljubljana, som avgjør det spørsmålet.

De som taper på denne politikken, er særlig to grupper. Det er de som vil ha politisk styrte strømpriser, ikke sjokkartede markedspriser, enten det er snakk om vanlige folk eller bedrifter eller industri i Sør-Norge. Det andre er naturen. Når et land – Norge – som allerede har bygd ned masse natur med vannkraft, blir presset av EU til å gå løs på resten av naturen, bygge mer fornybar energi, enten det er i fjellheimen eller det dreier seg om å legge de siste elvene i rør, da blir naturen skadelidende.

Jeg synes at denne sal tar ekstremt lett på fornybardirektivet, både det fra 2018, det jeg vil kalle den lille bukken Bruse, og det som kommer etter, som gjelder fra 2023 i EU, som er en større bukken Bruse, som bl.a. inneholder såkalte akselerasjonsområder for kraftutbygging – dvs., på godt norsk, hurtigspor for vindkraft. Da jeg stilte statsråd Aasland spørsmål om dette i Europautvalget, sa han at selvfølgelig er hensikten med å innføre 2018-direktivet å innføre 2023-direktivet også – med hurtigspor for vindkraft, kan jeg legge til.

Det er altså veldig mange grunner til å si nei i dag, men jeg vil understreke det som flere andre har understreket før meg: Dette er starten på å innføre hele pakken. Det er i beste fall naivt og i verste fall veloverveid å behandle fjerde energimarkedspakke stykkevis og delt i stedet for fullt og helt, for jo flere rettsakter vi innfører på energifeltet, desto mer EØS-relevant vil EUs øvrige energipolitikk anses. Slik fungerer den udemokratiske EØS-avtalen, og de EU-positive partiene må ta det inn over seg.

Med dette er Rødts forslag fremmet.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:59:20]: Eg vil på vegner av Venstre begynne med å seie meg einig i to sentrale poeng frå Arbeidarpartiets og Senterpartiets talsperson i denne saka, representantane Kjerkol og Arnstad.

Representanten Kjerkol sa i sitt innlegg at no er tida inne for meir europeisk samarbeid, ikkje mindre. Det er Venstre einig i. Så sa representanten Arnstad at desse sakene vi behandlar i dag i denne debatten, handlar ikkje berre om tre direktiv, den handlar om heilskapen, og det veit dei godt. Det er eg og Venstre 100 pst. einig med representanten Arnstad i. Dette handlar om heilskapen, og det veit alle godt.

Dette handlar om den heilskaplege politikken som no blir ført på eit europeisk nivå for å omstille heile det europeiske energisystemet bort frå eit energisystem basert på fossil energi over til eit framtidig energisystem basert på fornybar energi, og som samtidig kuttar klimagassutslepp og fører til grøn omstilling av industrien og gjer det mogleg å gjera dette på ein slik måte at både folk og næringsliv får tilgang til energi til ein akseptabel pris og med høg forsyningssikkerheit.

Det er det heilskapen i desse direktiva handlar om. Difor er Venstre sjølvsagt glad for og sjølvsagt positiv til at regjeringa no føreslår å ta tre sentrale direktiv inn i norsk lov. Fornybardirektivet handlar kort fortalt om å styrkje forbrukarrettane, ha felles reglar om støtte til omstilling, ha bærekraftskriterier for biodrivstoff og få raskare saksbehandling. Energieffektiviseringsdirektivet handlar om nettopp det namnet tilseier, korleis vi kan jobbe meir heilskapleg og korleis vi skal jobbe mykje meir heilskapleg og systematisk når det gjeld energieffektivisering. Det er i alle fall eit område vi ikkje har klart å gjere godt i Noreg til no. Å jobbe saman med andre land om det trur vi er rett. Det siste er bygningsenergidirektivet, som handlar om å ha felles, overordna køyrereglar for korleis vi kan ha meir energieffektive bygg, eksempelvis ved å stille krav om at yrkesbygg har ladepunkt til elbilar og liknande tiltak som enkelt sagt berre er sunn fornuft.

Venstre støttar dei tre framlegga til direktiv som her ligg på bordet. Men det er ein heilskap. Vi er sterkt kritisk til at regjeringa no faktisk har valt å ikkje berre la vere å ta inn dei fem direktiva elles, men seier at det skal ikkje skje på minimum fem år. I noko som er ein heilskapleg energipolitikk i EU, blir vi no med berre stykkevis og delt, vi er ikkje med på heilskapen. Det er uheldig for Noreg som nasjon. Det gjer vårt forhold til EU meir krevjande, og det er ikkje i tråd med ideen bak EØS-avtalen.

Det Arbeidarpartiet og regjeringa gjer, nemleg å seie ja til tre og nei til fem direktiv, og garanterer at det nei-et står fast i fem år, står ikkje for oss fram som det blir gjort av nasjonal interesse. Det står fram som det blir gjort av taktisk interesse, ikkje minst når vi her i salen i dag høyrer at samtlege av dei partia Arbeidarpartiet er avhengig av å måtte samarbeide med etter valet for eventuelt å kunne fortsetje i regjering, er dundrande imot det som her blir gjort. Det seier ganske mykje om dei krevjande samarbeidsforholda rundt Arbeidarpartiets støtteparti.

Venstre ønskjer ikkje å drive partitaktikk på så krevjande og viktige spørsmål for landet som dette. Vi støttar regjeringa når dette blir lagt fram i desse tre direktiva. Men vi er òg heilt tydelege: Resten må kome, vi må vere med i den heilskaplege energiomstillinga Europa no driv med, ikkje berre vere med stykkevis og delt.

Rasmus Hansson (MDG) [11:04:09]: Miljøpartiet De Grønne støtter innføringen av disse tre direktivene. Vi mener at det eneste riktige vil være å inkludere de øvrige fem direktivene i pakken også. Det er fordi det er god politikk. Det er god klimapolitikk, det er god energipolitikk, det er god næringspolitikk, og det er god sikkerhetspolitikk. Miljøpartiet De Grønne er ikke imot norsk selvstendighet og suverenitet. Vi er ikke imot norsk demokrati. Vi mener tvert imot at innføringen av denne pakken er et ledd i å styrke alle de viktige punktene.

Det har blitt nevnt to skrekkscenarioer her. Det ene er skrekkscenarioet om hva disse inn direktivene vil føre til for norsk natur. Vel, Naturvernforbundet vurderer det helt annerledes, og vi vurderer det helt annerledes. Det å ha et effektivt energisamarbeid med verden rundt oss er en effektiv måte å beskytte norsk natur mot overforbruk og overutbygging på, som vi vil få hvis vi energimessig skal isolere oss.

Når det gjelder demokratiet, må jeg si at det vitner om ganske lite respekt for de 27 selvstendige nasjonene som velger å samarbeide i EU gjennom sine folkevalgte og gjennom sine reguleringer, å insistere på at hele pakken er et udemokratisk, byråkratistyrt helsike. Hva tror man at belgiere, franskmenn, rumenere osv. tenker på når de er så entusiastiske medlemmer av dette udemokratiske systemet? Sannheten er jo at ikke minst i den verden vi nå plutselig er havnet i, er EU, uten sammenlikning, den sterkeste pådriveren for god klimapolitikk, for demokrati, for anstendige internasjonale forhold osv. Dette er helt klart den internasjonale enheten som ligger nærmest de verdiene vi her på Stortinget arbeider for hver dag og står sammen om. Ettersom EU samtidig er vår suverent viktigste handelspartner, som alle vet, og geografisk og kulturelt er våre egne omgivelser, er det å inngå et effektivt samarbeid med den enheten temmelig åpenbart logisk, etter Miljøpartiet De Grønnes mening.

Er dette å gi fra seg råderett eller suverenitet? Juridisk og ut fra det som er dokumentert gjennom en rekke rettsavgjørelser osv., er svaret helt åpenbart nei. Men først og fremst er det helt åpenbart at de aller fleste av de store spørsmålene vi diskuterer – frihet, sikkerhet, demokrati, klima og natur – kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. Svaret som heter nei, vi skal isolere oss, er jo dypt ulogisk i forhold til størrelsen og kompleksiteten på disse spørsmålene.

Da er det jo interessant med SV, som altså vil innføre EUs politikk i Norge – bare uten EU. Greit nok, men det er i hvert fall en bekreftelse på at selve politikken er fornuftig.

Fra Miljøpartiet De Grønnes synspunkt gjør Stortinget nå et riktig og godt vedtak, samtidig som vi gjør et mangelfullt vedtak, for det er helt åpenbart hvorfor Arbeiderpartiet ikke tør å innføre de neste fem direktivene. Det er en valgtaktikk for å demme opp for den interessante Norge først-alliansen, som består av ytre høyre og ytre venstre pluss Senterpartiet, i norsk politikk. Det får vi bare leve med. Vi får håpe at Arbeiderpartiet kommer på bedre tanker i neste storting.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:09:04]: La meg starte med historien: Når det gjelder EUs tredje energimarkedspakke, valgte Kristelig Folkeparti å ikke støtte den. Det var spesielt myndighetsoverføringen til ACER som var grunnen til at vi ikke stemte for i den saken.

De tre direktivene vi diskuterer i dag, støtter Kristelig Folkeparti. Som flere har vært inne på, handler det om politikk som er god, det handler om mer fornybar energi, det handler om å lykkes med den grønne omstillingen – i Norge, men også for Europa –, det handler om å sette mål for energisparing i bygg, det handler om å forbedre energieffektiviteten, det handler om å få mye av det jeg tror vi tverrpolitisk er enige om i denne salen.

Kristelig Folkeparti er også enig i at det er riktig å ikke innføre de fem neste direktivene. Vi mener det er en klok linje regjeringa har lagt seg på, og derfor vil det være Kristelig Folkepartis linje i neste stortingsperiode også. Derfor er vi uenige med dem som sier at vi behandler alt her. Vi mener at en må ta stilling til hvert enkelt direktiv – disse er gode, disse støtter vi, så tar en stilling til andre direktiver, og det er fullt mulig å si nei til dem –, på samme måte som det reises en diskusjon om ulike direktiver som er revidert, og hvor det vil komme nye direktiver. Hvis vi så kommer til det tidspunktet og mener at det ikke er riktig, sier vi eventuelt nei til det.

I dag støtter vi politikk som jeg mener er god. Som representanten Rasmus Hansson var inne på, ønsker SV faktisk å fremme innholdet i direktivene, noe som viser at politikken åpenbart er god. Derfor mener vi at det er unødvendig og heller risikabelt i en tid som dette å bruke reservasjonsretten på disse tre direktivene.

Når det er sagt, tror jeg også at debatten og mye av grunnen til at vi står i denne uenigheten, selvsagt bunner i synet på EU og EØS. For Kristelig Folkeparti er EØS svært viktig. Det betyr ikke at vi ikke er villige til å si nei til enkeltdirektiver hvis vi mener de vil være veldig feil å innføre, men det betyr at vi vil stå opp for samarbeid med Europa. Vi er glade for den markedsadgangen vi har til Europa, og derfor vil vi også kjempe for å bevare EØS som den viktige samarbeidsavtalen vi har med EU.

Jeg er enig i kritikken mot EU-landenes feilslåtte energipolitikk, og vi kunne hatt lange innlegg om det – om feilslått nedlegging av eller stans i kjernekraft i enkelte land, og om avhengigheten av russisk gass, som dessverre viste seg å være katastrofal for mange land. Men det er et annet bord, for på samme måte kunne jeg snakket om – og det skal vi diskutere på mandag, når det gjelder norgespris – regjeringas manglende vilje til å gjøre strukturelle grep eller til å komme med lignende forslag som norgespris mye, mye tidligere. Også når Senterpartiet satt i regjering, kunne en ha kommet med mer offensive tiltak for å gjøre noe med de høye strømprisene. Det ligger på det norske bordet, og der har vi vært uenige.

Men i dag diskuterer vi altså disse tre direktivene, dem alene, og dem støtter Kristelig Folkeparti. Vi kommer til å stemme for dem, og så kommer Kristelig Folkepartis linje til å være å skyve de neste til neste stortingsperiode og ikke støtte dem.

Statsråd Terje Aasland [11:12:55]: La meg også starte med å takke saksordføreren, komiteen og ikke minst representanten Ropstad, som ga sin fulle tilslutning til den linjen regjeringen har lagt opp til. Det er et godt utgangspunkt.

Regjeringen har nå bedt om Stortingets forhåndssamtykke til å ta inn tre rettsakter fra ren energi-pakken i EØS-avtalen. Det dreier seg om fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Når disse tre direktivene med underliggende rettsakter innlemmes, vil EØS-etterslepet på energiområdet rundt halveres.

Dette er etter vår mening ikke tiden for å skape tvil om EØS-avtalens troverdighet og betydning. Det følger av EØS-avtalen at relevant regelverk skal innlemmes uten unødig opphold, og felles spilleregler er viktig også på energiområdet, ikke minst for land som Norge, som er små, men som har betydelig med energi.

Fornybardirektivets formål er å legge til rette for mer fornybar energi i Europa. En høyere fornybarandel bidrar til reduserte klimagassutslipp, sikrere energiforsyning og grønn omstilling. Nærprodusert fornybar energi i Europa har også en viktig sikkerhetspolitisk dimensjon. Fornybardirektivet etablerer tidsfrister for myndighetenes konsesjonsbehandling. Det har vi ikke hatt tidligere i Norge, men jeg tror det er bra å ha det. Konsesjonsmyndighetene skal likevel ta de samme naturhensyn som før og ivareta lokaldemokratiet. Konsesjonssøknader skal behandles nasjonalt, akkurat som før.

Mer harmoniserte bærekraftskriterier mellom Norge og EU, og krav til klimagassreduksjoner fra biobrensler, sikrer likere konkurransevilkår, til fordel for industri- og transportsektoren. Det haster å få tilgang til unionsdatabasen for sporing av biobrensler. Det er ikke mulig før dette direktivet er gjennomført, bl.a. fordi Norge nå har utdaterte krav til biobrensler siden det er 2009-direktivet som gjelder.

Jeg mener at vi i forhandlingene med EU har fått på plass materielle EØS-tilpasninger som ivaretar norske hensyn på en god måte. For eksempel har EFTA-landene selv fastsatt nasjonale veiledende fornybarmål for 2030, og skal ikke bidra til å oppnå EUs felles fornybarmål. En annen viktig tilpasning er at dersom det foreligger konsultasjonsplikt med samiske interesser, kan tidsfristen forlenges med ett år dersom det er behov for det. For meg var det viktige hensyn å ta.

Fornybardirektivet krever ikke lovendring, og dagens politikk og eksisterende virkemidler kan i all hovedsak videreføres.

Energieffektiviseringsdirektivene fra 2012 og 2018 sammenfaller godt med regjeringens energipolitikk. Regjeringen har styrket arbeidet med energieffektivisering betydelig, og høsten 2023 la vi fram en handlingsplan for energieffektivisering. Energieffektiviseringsdirektivet setter mål for energieffektivisering i EU, og gir medlemslandene stor frihet i valg av virkemidler. Norge har fra før egne energieffektiviseringsmål og bindes ikke av EUs mål.

Som for fornybardirektivet krever heller ikke energieffektiviseringsdirektivet lovendring. Det ble imidlertid tidlig i arbeidet lagt til grunn at Stortingets samtykke skulle innhentes, og jeg har gitt uttrykk for at sakene vil bli lagt fram for Stortinget. Derfor legger vi disse sakene fram, selv om det ikke er påkrevd etter Grunnloven.

Bygningsenergidirektivet fra 2018 består av mindre justeringer og enkelte utvidelser av bygningsenergidirektivet fra 2010. Sistnevnte er innlemmet i EØS-avtalen og ble behandlet i Stortinget i 2023. Direktivet endrer ikke norsk politikk. De økonomiske og administrative konsekvensene er svært begrensede, og det er ingen bestemmelser i direktivet som retter seg mot husholdninger.

Gjennomføring av direktivet krever lovendring knyttet til kravet om at større nye yrkesbygg skal ha automatiske styringssystemer. Derfor er Stortingets samtykke nødvendig, i medhold av Grunnloven § 26, andre ledd.

EØS-avtalen forplikter oss til å innlemme EØS-regelverket uten unødig opphold, men det betyr ikke at vi gjør det ukritisk. Vi må bruke nødvendig tid og sikre oss forståelse fra EUs side for tilpasninger. Dette gjør seg gjeldende for resten av regelverket i ren energi-pakken.

Det norske kraftsystemet har i flere tiår vært knyttet tett sammen med våre naboland. Markedsregelverket i ren energi-pakken som disse landene er omfattet av, viderefører i stor grad bestemmelsene og hovedprinsippene i den tredje energimarkedspakken. Regelverket er EØS-relevant, og regjeringen har vært tydelig på at det ikke er snakk om å benytte reservasjonsretten.

Samtidig er vi i en situasjon med ustabilitet i de europeiske kraftmarkedene, med til dels høye og svært ustabile priser. Det er også utfordringer knyttet til enkelte EU-lands nasjonale energipolitikk, herunder spørsmål om prisområder, grunnlastproblematikk og effektbehov, noe som er utfordrende i møte med det norske kraftsystemet. Da mener vi at det ikke er riktig å knytte oss tettere til det europeiske kraftmarkedet ved å innlemme disse rettsaktene i EØS-avtalen slik situasjonen er nå.

Vi vil jobbe videre med markedsregelverket på teknisk nivå, inkludert de siste endringene som har blitt vedtatt i EU, i 2024.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:32:58]: La meg starte med en kommentar til Fremskrittspartiet. At de prøver å koble Senterpartiet opp imot tredje energimarkedspakke, er historieløst. Det er ikke en historiefortelling. Senterpartiet har alltid vært motstander av EUs markedssystem og advarte mot den tredje energimarkedspakken i 2018, som Fremskrittspartiet var med på å innføre.

I dag starter Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke i Norge. De gjør det i små biter: tre direktiver her, resten kommer senere. Men la oss ikke late som at dette er noe annet enn dét det er, for det er en ny runde med tilpasning til EUs energipolitikk og et stort nytt steg bort ifra nasjonal kontroll over kraftpolitikken. Senterpartiet er sterkt imot dette. Vi mener det er helt feil retning å knytte oss tettere til det europeiske kraftmarkedet. Norge har et unikt kraftsystem basert på vannkraft, bygd opp gjennom fellesskapet. Den norske kraften skal først og fremst komme norske innbyggere og norsk næringsliv til gode. Men når vi trer stadig lenger inn i EUs kraftunion, gir vi fra oss kontrollen bit for bit.

De tre direktivene som vedtas nå, er ikke isolerte. De er en del av en helhet, et puslespill som til slutt blir EUs kraftmarked. Og selv om regjeringen prøver å berolige med at dette ikke er så farlig, vet vi at dette bare er starten. Fornybardirektivet tas lett på av flertallet i denne salen. EUs sterke føringer, som det gir, er hvordan vi skal produsere fornybar energi. Energieffektiviseringsdirektivet vil gi oss detaljerte krav til hvordan norske virksomheter og bygg skal bruke strøm, og bygningsenergidirektivet kan bety store regninger for norske boligeiere. Folk kan risikere å måtte gjøre store tiltak i boligene sine, ikke fordi det er lønnsomt, men fordi EU krever det.

Vi trenger ikke mer overnasjonal styring i kraftpolitikken. Vi trenger nasjonal kontroll for å sikre lave priser, forsyningssikkerhet og industribygging i hele landet. Det handler om tillit til at vi selv vet hva som er best for Norge. De partiene som nå støtter innføringen, har et stort ansvar. De bagatelliserer konsekvensene og later som at dette ikke betyr så mye, men realiteten er at dette er et veiskille. Det vi sier ja til i dag, blir det vanskelig å si nei til i morgen.

Senterpartiet kommer til å stå fast. Vi sier nei til den fjerde energimarkedspakken, og vi sier ja til at norske folkevalgte fortsatt skal bestemme over norsk kraft.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:36:04]: I dag starter innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke i Norge. For syv år siden sto vi i en ganske lik situasjon. I 2018 ble innføring av EUs tredje energimarkedspakke vedtatt, og i tiden fram mot avstemningen den gangen hadde distriktsordførere og tillitsvalgte i fagbevegelsen samlet seg til demonstrasjoner utenfor Stortinget og over hele landet. Fellesforbundet, Industri Energi og LO var mot vedtaket, og i stortingssalen fikk de støtte av Rødt, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, mens på den andre siden sto Høyre, Fremskrittspartiet, toppene i Arbeiderpartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne. Og det gikk hardt for seg. Olje- og energiminister Terje Søviknes fra Fremskrittspartiet kalte ACER-motstandere for konspirasjonsteoretikere. 120 arbeiderpartiordførere fra industrisamfunn over hele kysten og AUF sa tydelig fra: nei til ACER og EUs tredje energimarkedspakke, mens inne på Stortinget fikk arbeiderpartiledelsen presset på plass et knepent flertall i stortingsgruppen sin ved å stille opp noen såkalt ufravikelige krav som betingelser for å si ja. Vi kjempet hardt til siste slutt, men dessverre fikk tilhengerne flertall den gangen.

Og hva har skjedd siden? Vi har fått strømpriskrise og en uregulert krafteksport som til tider har satt Norges energisikkerhet på spill. Og mens strømpriskrisen sto på for fullt, kunne kilder i EU fortelle at EUs tredje energimarkedspakke sto i veien for konkrete tiltak for å sikre en egen lavere strømpris i Norge. Dette bekreftet også regjeringen. ACER har slått ned på forsøk i Sverige på å regulere strømeksporten, og vi vet at det er vanskelig for oss å gjøre det i Norge. Regjeringen lovet i 2022 grep for å begrense strømeksporten, men etter tilbakemeldinger fra EU kom Arbeiderpartiet tilbake med en sterkt svekket ordning. Man hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt, for man hadde glemt å spørre EU om lov.

I dagens debatter får vi høre at det ikke er noe kontroversielt i akkurat de tre direktivene vi behandler i dag, bortsett fra at fornybardirektivet strider mot Hurdalsplattformen og vil tvinge oss til å selge vekk papirgarantier til selskaper i utlandet på at de liksom bruker norsk vannkraft, og bortsett fra at fornybardirektivet gjør at konsesjonsbehandlingen av både vindkraft og kraftledninger nå blir en del av EØS-avtalen og gitt strenge tidsfrister. Det vi behandler i dag, er faktisk større enn akkurat det som står i disse direktivene. Statsråden har innrømmet til oss i Europautvalget at målet også er å innføre de nye, mer kontroversielle versjonene av disse direktivene.

I tillegg utvider de stadig omfanget av EØS-avtalen. Jeg tror ingen kunne se for seg for 30 år siden hvor mye EØS-avtalen i dag består av, og vi hadde på den tiden heller ingen ordentlig debatt om denne EØS-avtalen. Energiområdet er et veldig viktig område, hvor vi dessverre har mistet nasjonal kontroll, og i dag mister vi enda mer nasjonal kontroll.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:39:23]: Gjennom de tre-fire siste årene har vi hatt en svært varierende strømpris og til tider svært høy strømpris. Vi har fått demonstrert vår – eller de folkevalgtes – maktesløshet, fordi vi er forbundet til et alleuropeisk kraftmarked der det er børsenes logikk og lov som gjelder, og ikke nasjonalstatens behov for å sikre innbyggerne trygghet og ikke minst næringslivets og industriens forutsigbarhet.

I 2018 vedtok Arbeiderpartiet og Høyre – eller de nyforelskede kameratene HAP, som jeg kaller dem – med støtte fra Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne å knytte Norge enda tettere til EUs energiunion og kontrollorganet ACER. I dag starter de innføringen av EUs fjerde energimarkedspakke, som vil binde oss enda tettere til dette dysfunksjonelle energimarkedet – og det er ikke mine ord, men Ursula von der Leyens ord, altså EU-kommisjonens president – og redusere Norges handlingsrom ytterligere. Det til tross for at det vi har opplevd de siste årene, ikke er nok handlingsrom. Nei, tvert imot trenger vi mer handlingsrom i kraftpolitikken, ikke mindre.

Men Arbeiderpartiet og Høyre har en fascinerende tro på markedet som regulator for folks trygghet – et marked som ikke bryr seg om at norsk industri er bygd på det historiske premisset om å ligge nær kraftressursene, et marked som ikke hensyntar tyske politikeres hodeløse beslutning om å erstatte grunnlasten med svært variabel kraft, et marked som ikke tar høyde for at store deler av det samme markedet ligger i arktiske strøk, mens en annen del ligger i Sentral-Europa og har helt andre forutsetninger for å sikre sine innbyggere varme, trygghet og gode liv.

Innføringen av fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektiviseringsdirektivet tar norsk strøm og energipolitikk i feil retning. Arbeiderpartiet forsøker som vanlig – i alle saker som handler om tettere integrasjon med EU – å bagatellisere konsekvensene, men vi kjenner lusa på gangen, og vi lar oss ikke lure. EUs fjerde energimarkedspakke kommer til å bli innført. Det er ikke taktisk, det er teknisk, ja, i så fall er det valgteknisk som er begrunnelsen. De reviderte og oppdaterte og mer inngripende delene av de tre direktivene vi behandler i dag, kommer til å bli innført – tro mine ord – om Arbeiderpartiet får bestemme.

Så vær ærlig: Enhver tilpasning og implementering av EUs fjerde pakke vil gripe inn i og begrense norsk folkestyre og selvstyre i energi- og strømpolitikken. Senterpartiet sier et klart nei. Vi mener at velgerne skal få si sitt i valg, men vi registrerer at Arbeiderpartiet og Høyre presser denne saken igjennom.

Stine Westrum (R) [11:42:34]: Det er ingenting ufarlig med direktivene vi diskuterer i dag. Det er en fortsettelse på overføring av makt til Brussel, som vi i Rødt er sterkt imot, og vi er ikke alene: Vi er på lag med fagbevegelsen. Fellesforbundet, som er det største LO-forbundet i privat sektor, sier nei til EUs fjerde energimarkedspakke. Fellesforbundet organiserer dem som merker strømprisene på kroppen når bedrifter får prissmitte og ingen strømstøtte.

Billig og stabil strøm har vært det viktigste fundamentet bak og er fremdeles avgjørende for Norge som industrinasjon. Det har vært og er selve grunnlaget for framveksten av industrisamfunnene våre – bygd på tilgang til rimelig fornybar strøm, strøm som en strategisk samfunnsressurs som har skapt arbeidsplasser, sikret bosetting og gitt trygghet for varme og velferd i norske hjem. Vårt historiske fortrinn med billig kraft blir ødelagt av prissmitte fra Europa. Industrien er avhengig av billig kraft. Når strømmen blir like dyr som i Europa, stopper hjulene opp, prosjekter uteblir og arbeidsplasser forsvinner.

Norsk vannkraft er ikke noe vi skal overlate til EU å ha kontroll over. Norsk vannkraft er en ressurs som det norske folk har bygd opp gjennom hardt arbeid og fellesskap. Strøm er ikke en luksusvare, men en grunnleggende infrastruktur som må være under demokratisk, politisk kontroll. Vannkraften har bygd Norge og må fortsatt være et konkurransefortrinn for folk og industri, ikke for EU og kraftspekulanter.

Ettersom det kan synes som om både statsministeren og andre i Arbeiderpartiet har glemt sine tidligere bekymringer om opprinnelsesgarantier, kan jeg bidra med å friske opp hukommelsen med et sitat fra FriFagbevegelse i 2019:

«Når 98 prosent av all strømproduksjon i Norge er fornybar, og vi produserer mer enn vi selv bruker, hvorfor skal vi da belaste norske bedrifter med å kjøpe papirgarantier for at strømmen de bruker, er ren. (...) Når du kjøper kraft, må du kunne bevise at det er produsert like mye fornybar energi som du kjøper. Det er et papirspill som undergraver vårt konkurransefortrinn. Det må vi gå ut av.»

Vi er enige med statsministeren seks år tilbake i tid – og gjentar oppfordringen i dag: Si nei til fornybardirektivet!

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:45:22]: Dei norske kraftressursane har vore avgjerande viktige for å forme det Noreg vi har i dag. Dei har vore viktige for arbeidsplassar og verdiskaping, for å byggje industri, for å byggje lokalsamfunn og for å sikre utvikling i bygd og by. Det har gjennom generasjonar stått kamp om kraftressursane, både om kven som skal ha eigarskap til dei, og om nasjonal kontroll.

Det vi har stått i dei siste åra, er ein kamp om nettopp det å sørgje for nasjonal kontroll over krafta, nasjonal kontroll over energipolitikken, opp mot det som kjem frå EU. Det er det store bildet, og det vi behandlar i dag, er ein del av den reisa. Det handlar om at EU har ein ambisjon og ei målsetjing om ein energiunion. Dei ønskjer å viske ut det som har vore eit viktig konkurransefortrinn for norsk industri og for folk og næringsliv i Noreg, det at ein har hatt rimelege og føreseielege straumprisar som har vore lågare enn i landa på kontinentet. Fordi vi på andre område har nokre utfordringar med høgare kostnader, har nettopp det å ha rikeleg tilgang til kraft til føreseielege og låge prisar vore særdeles viktig.

EU har ein ambisjon om å viske ut dei forskjellane og at vi i Noreg skal ha dei same straumprisane som i Tyskland og andre land på kontinentet. Det var dette kampen sto om i 2018, då eit fleirtal på Stortinget – med Arbeidarpartiet, Høgre, Venstre, Miljøpartiet Dei Grøne og Framstegspartiet – starta innføringa gjennom tredje energimarknadspakke. Det er det vi no står oppe i, gjennom at ein no startar innføringa av fjerde energimarknadspakke.

Den taktiske grunngjevinga som statsråd Aasland på vegner av regjeringa gjev her i salen i dag, om at det hastar noko så ekstremt mykje å innføre dei tre første direktiva i fjerde energimarknadspakke, er det sjølvsagt særdeles få som festar tiltru til. Så mykje hastar det at det er noko av det siste Stortinget skal gjere i inneverande stortingsperiode før ein avsluttar han, mens resten av fjerde energimarknadspakke altså skal vente og heller ikkje verte behandla i neste stortingsperiode. Det har sjølvsagt inga truverd, spesielt ikkje når den same Aasland står i Europautvalet og seier at ein skal innføre alle direktiva.

Det er ikkje snakk om å bruke reservasjonsretten, og sjølvsagt er føresetnaden òg at ein skal innføre siste versjon av både fornybardirektivet, bygningsenergidirektivet og energieffektiviseringsdirektivet. Desse direktiva som vi behandlar i dag, har konkrete konsekvensar. Opphavsgarantiar, som Senterpartiet og Arbeidarpartiet var imot i Hurdalsplattforma, vert no forpliktande. Ein undergrev òg dei føresegna som ligg i den nye plan- og bygningslova knytt til vindkraftbehandling.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [11:48:47]: 22. mars 2018 var det stor debatt i Stortinget. Da diskuterte vi EUs tredje energimarkedspakke, og Senterpartiet og de andre som var imot den, ble forsøkt latterliggjort. Et eksempel er Høyres daværende representant og nestleder i energi- og miljøkomiteen som uttalte i debatten om tredje energimarkedspakke og ACER at Norge ikke har avgitt noe som helst suverenitet i det hele tatt. Det er beviselig feil. Det er 100 pst. feil.

Et eksempel vi ser fra de siste årene, er strømprisene som har eksplodert. Da sendte Olje- og energidepartementet et brev til RME, som i praksis er EUs forlengede arm i Norge, og spurte om Norge hadde lov til å begrense strømeksporten dersom vi ønsket å senke strømprisene? Man spurte om man hadde lov til å gjøre det. Og hva var svaret? Nei, det var ikke lov. Er det fortsatt et spørsmål om vi har avgitt suverenitet? For å sitere direkte fra RMEs svar:

«Utgangspunktet i grensehandelsforordningen, som er tatt inn i norsk rett, er at maksimal handelskapasitet skal gjøres tilgjengelig på mellomlandsforbindelser, hensyntatt driftssikkerhet.»

Når ble grensehandelsforordningen innført i Norge? Jo, den ble vedtatt 22. mars 2018 som en del av EUs tredje energimarkedspakke. Vi vet hva vi kunne gjort for å senke strømprisene i Norge, men vi gjør det ikke fordi vi har gitt fra oss muligheten til å ta grepene som er nødvendig. Nå diskuterer vi å innføre deler av EUs fjerde energimarkedspakke, og det er ironisk.

Hvis vi hadde spurt norske velgere om vi ønsker at Norge skal bli en del av EUs energiunion, er jeg helt sikker på at vi hadde fått et tydelig nei fra folket i Norge. Ønsker vi å innføre samtlige deler av regelverket som styrer EUs dysfunksjonelle energimarked? Ønsker vi å bli fullt ut integrert i EUs strømmarked? På sikt vil selvfølgelig ett marked bety én pris. Det er jo poenget med et felles marked. Svaret ville blitt nei. I stedet for å diskutere om vi skal være en del av EUs energiunion, så diskuterer man direktiv bit for bit. Sakte, men sikkert blir vi en del av EUs energiunion.

Det er Senterpartiet imot, og derfor stemmer vi også imot å innføre de direktivene vi diskuterer i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:51:48]: Først en observasjon når jeg ser utover salen: Arbeiderpartiet og Høyre er ut over statsråden knapt til stede i salen og står ikke på talerlista i denne viktige saken. De velger å dukke, de velger å være vekke – det er utrolig sterkt når vi vet hvor viktig dette er.

Norge har investert hundrevis av milliarder for å gi husholdninger og næringsliv stabile og lave strømpriser. Dette ødelegges nå når EØS-tilhengerne kobler Norge stadig tettere til det som EU-kommisjonens president har kalt et dysfunksjonelt EU-strømmarked.

Statsminister Støre stilte kabinettsspørsmål overfor egne tillitsvalgte i spørsmålet om innføring av tre av de åtte rettsaktene i EUs fjerde energimarkedspakke: Enten støtter dere meg, eller så går jeg av. Dermed ble Senterpartiet valgt bort som deltaker i regjeringa, og det vil få store konsekvenser for det rød-grønne samarbeidet framover. Statsminister Støre vil, med støtte fra Høyre, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og Kristelig Folkeparti, innføre de tre rettsaktene som vi behandler nå. Høyres leder, Erna Solberg, vil sjølsagt innføre de fem resterende direktivene og forordningene raskest mulig.

Støre sa imidlertid den 30. januar at hans regjering ikke vil innføre de fem som han kalte «det omstridte markedsregelverket» i energipakke fire, og: «Dette gjelder også for neste stortingsperiode.» Denne uttalelsen kan vi dessverre av erfaring ikke stole på. Arbeiderpartiet har siden 1994 aldri stoppet innføring av et eneste EU-direktiv eller forordning i norsk lov. Uttalelsen er politisk taktisk fra Arbeiderpartiet, noe vi dessverre har erfart mange ganger. Og det viktigste: Dette svekker tilliten til stortingsflertallet.

EU har allerede revidert sin energipakke fire. Bakgrunn er Fit for 55, og spesielt REPowerEUs plan. EU-kommisjonens virkemiddel for å realisere dette er en formidabel økt strømproduksjon, fra ustabil sol og vind, om lag 700 GW-effekt i forhold til 2022, og dette skal realiseres innen 2030. Det tilsvarer nesten 20 ganger hele norsk strømproduksjons effekt. Dette er så ekstreme mengder at folk ikke greier å sette seg inn i det.

Konsekvensen blir enda større tekniske problemer for å sikre 50 Hz til enhver tid. Denne EU-politikken vil gjøre at Tyskland blir enda mer avhengig av stabil forsyning fra Norge. Det norske strømmarkedet blir enda mer preget av effektprising, vannkraftmagasinene vil bli enda mer verdt, kraftverkseierne vil tjene stort, og husholdninger og næringsliv i Norge blir de store taperne.

Arbeiderpartiet og Høyre vil koble Norge enda tettere sammen til dette, og Norges interesser blir dermed på en nærmest dogmatisk, religiøs måte kastet under bussen. Vi taper vårt viktigste konkurransefortrinn. Det er bare tragisk. Fagfolk forstår logikken. De politiske EU-tilhengerne aksepterer ikke disse faktaene. Nok en gang er det Senterpartiet som er den ledende kraft, og det er jeg stolt av. Vi må styre strømpolitikken. Markedskreftene må styres. Dermed kan vi ikke støtte de forslagene som nå har framlagt.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:55:11]: Naturen vår og lokaldemokratiet er under sterkt press, og naturen blir bygd ned og øydelagd bit for bit. Vindkraft på land har teke mykje natur, og no ligg det an til ein ny runde. Vi veit kva det betyr: breie anleggsvegar, store oppstillingsplassar og oppstykking av enorme naturareal til industriområde. Natur må vike for kraftaktørar som pressar på for å sikre seg eksklusiv rett til areala. Konsesjonar har blitt verdipapir som kan omsetjast til privat forteneste. Matrikulerte grunnavtalar kan pantsetjast for å skaffe endå meir kapital til endå meir naturøydelegging og endå meir forbruk. Skatteparadisa husar meir enn gjerne både bakmennene og pengane.

Regjeringa pressar på, med meir av alt, raskare. Fri flyt av kraft til ein umetteleg marknad gjer at norske interesser kjem til kort om vi ikkje tek meir kontroll.

Samankoplinga med det europeiske nettet og styringa av dette er eit gedigent eksperiment. Kostnadene for å balansere det enorme kraftsystemet fører til kraftprisar som går som ein jojo frå det eine ytterpunktet til det andre, og er det motsette av forsyningssikkerheit. Oppi dette kjem EØS-direktiva som dei politiske vedtaka som er juridisk bindande. Men som energiministeren er inne på, blir vi med denne samankoplinga til det enorme europeiske nettet og den europeiske marknaden fort fanga av fysikken sine lover, og det er ikkje gjeve at vesle Noreg, med behova til industrien vår og hushalda, er det som blir teke omsyn til i den vidare prosessen.

Vi må ha kontroll, prioritere krafta og ikkje planleggje å bruke meir enn det naturen toler. Enøktiltak treng me ikkje EU-direktiv for å gjennomføre. «Kraftbehovet» er i realiteten den samla etterspørselen frå dei med mest kjøpekraft, som ikkje bryr seg om dei høge og ustabile kraftprisane vi må importere frå EU.

Fornybardirektivet vil svekkje demokratisk styring og kontroll. Det vi treng, er sterkare demokratisk styring og kontroll over krafta og kraftaktørane for å støtte opp om eigen industri og eiga verdiskaping. Det er det motsette av det EUs energimarknadspakke tilbyr oss, der det grunnleggjande er fri flyt av kraft, og konkurranse om ressursane frå heile Europa. Difor seier eg nei til å binde oss endå meir til marknadsmasta, nei til endå meir overstyring frå EU, og ja til kontroll over krafta.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:58:00]: Det er feil overfor innbyggjarane at ikkje verken debatten om den resterande delen av EUs fjerde energimarknadspakke eller debatten om EU-medlemskap blir teken no, før me skal leggja stemmesetelen i urna. Etter valdagen kan EU-partia gjera kva dei vil, utan å måtte bli stilte til ansvar for veljarane før i 2029. Det er veldig tydelege teikn på at leiande EU-forkjemparar, spesielt i Arbeidarpartiet, dyssar ned debatten dei siste månadene før valet.

Senterpartiet seier nei til heile fjerde energimarknadspakke. Me vil ta tilbake nasjonal kontroll over straumeksport, konsesjonar og prissetjing på straum. Me vil sikra at kraft blir brukt til å styrkja norsk industri og folk sin økonomi, ikkje til eksport til høgstbydande i EU. Me vil bruka vetoretten i EØS-avtalen, som me har rett og plikt til når viktige nasjonale interesser står på spel.

Kva vil EU-partia? Dei bruker salamitaktikken. Dei tek litt og litt og dyssar det ned til me til slutt står med begge beina godt planta i Brussel.

Energimarknadspakken er ein heilskapleg pakke, og konsekvensane av ei eventuell innlemming i EØS-avtalen må vurderast samla, særleg med omsyn til suverenitetsavståing og nasjonal politisk kontroll. Noregs tilknyting til EU gjennom EØS-avtalen har blitt utvida betydeleg sidan avtalen blei inngått, på område som ligg utanfor dei fire fridomane òg. Energiområdet er blant dei sektorane der regelverket er i rask utvikling og har blitt stadig meir omfattande og inngripande. At desse reglane blir tekne inn i norsk lov, inneber ei gradvis innsnevring av det nasjonale handlingsrommet, der stadig meir suverenitet blir avstått til EU. Energimarknaden i EU er dysfunksjonell. Det er ei utvikling der Noreg i aukande grad blir underlagd eit europeisk energiregelverk som ikkje er tilpassa norske forhold, og det vil vera vanskeleg å reversera ei sånn utvikling viss fjerde energimarknadspakke først blir innlemma i EØS-avtalen. Ei innlemming av fjerde energimarknadspakke vil innebera at Noreg i praksis blir fullt integrert i EUs energiunion. Ein sånn integrasjon vil redusera nasjonal politisk kontroll, som vidare reduserer handlingsrommet for å handtera problem i det norske kraftsystemet.

Er partia redde for å la veljarane bestemma til hausten? Arbeidarpartiet lèt som det berre handlar om tre direktiv. Det stemmer ikkje. Ta debatten og ver ærlege.

Eg er ganske skuffa over manglande oppmøte i salen i dag. Det verkar nesten som det er viktigare å drikka kaffi enn å forklara kvifor ein er villig til å avstå norsk suverenitet til EU.

Kathrine Kleveland (Sp) [12:00:54]: Norge må ha kontroll over egen energipolitikk. Derfor sier Senterpartiet klart nei til EUs fjerde energimarkedspakke. Den svekker norsk suverenitet og gir EU økt innflytelse over våre kraftressurser.

Denne pakken består av åtte direktiver og forordninger, inkludert regler som styrker ACERs makt over grensekryssende energistrømmer. Senterpartiet mener at norsk kraft skal komme norske forbrukere og norsk industri til gode og ikke styres av EU.

Senterpartiet er bekymret for at Norge gradvis mister kontroll over egen energipolitikk, fordi erfaringene fra tidligere energipakker dessverre har vist at vi har fått høyere strømpriser og mindre nasjonal styring. Derfor sier vi nei til den fjerde energimarkedspakken. Regjeringen mener derimot at disse tre direktivene som nå skal innføres, ikke får noen konsekvenser for Norge, men samtidig er det helt avgjørende at de kommer inn i norsk lov. Det gir verken mening eller stemmer.

For direktivene får konsekvenser, og vi ser hvilken retning europeisk energipolitikk beveger seg i med de oppdaterte versjonene av disse direktivene. Det er mer nasjonal overstyring, detaljregulering og mindre nasjonal kontroll. Hvor er debatten om EU bør kunne sette krav til nasjonale konsesjonsprosesser som vi tidligere har hatt full kontroll over? Hvor er debatten rundt de potensielt enorme kostnadene oppdaterte bygningsenergidirektiver påfører norske boligeiere? Norges Bank anslår at kravene i EUs siste versjon kan koste norske huseiere i snitt 450 000 kr. Når ble slike spørsmål helt uproblematiske for ja-siden?

Senterpartiet vil sikre at norsk kraftpolitikk styres fra Norge, ikke fra EU. Senterpartiet vil i dag stå opp for nasjonal kontroll og stemme for en politikk som sørger for at kraftressursene brukes til å styrke norsk industri, arbeidsplasser og husholdninger. Det er på tide at Norge igjen tar full kontroll over egen energipolitikk. Vi trenger ikke å overføre mer makt til EU for å ta grønne og kloke valg, og vi trenger ikke å binde oss til nye, uklare forpliktelser før velgerne har fått sagt sitt. Og til slutt vil jeg si at det var fint å delta i demonstrasjonen som Nei til EU hadde utenfor i solen her i går, med mange gode appeller fra flere partier.

Sofie Marhaug (R) [12:03:55]: Jeg skal prøve å kommentere noen ting som har blitt sagt i denne debatten, siden det er mitt siste lange innlegg. Det ene er at statsråden sa at de ikke bare jobbet med tilpasninger, men at de også jobbet med endringer, da jeg spurte om forordningene som er mesteparten av de gjenstående rettsaktene. Det virker på meg veldig naivt hvis det er sånn at statsråden tror at Norge klarer å endre de forordningene.

Jeg synes også at det opereres med et kunstig skille mellom hva som markedsregelverk, som man liksom vil utsette, og hva som ikke er det. Ordningen med opprinnelsesgarantier, som blir påkrevd med fornybardirektivet, angår jo strømmarkedet i Norge. Det gir jo utgifter til norsk industri, som må bevise at de bruker fornybar energi, selv om de allerede bruker fornybar energi. Det påvirker strømprisen, og det påvirker markedet.

Jeg vil også kommentere noen ting som Miljøpartiet De Grønne sa i debatten. Nå har de forlatt salen, men kanskje de hører på. De påsto at dette ikke er noen suverenitetsavståelse, og viste til høyesterettsdommer. Høyesterett har jo ikke gjort en vurdering av fjerde energimarkedspakke, men av den tredje, og den dommen sier ikke at det ikke er noen suverenitetsavståelse. Den er bare ikke stor nok til at Høyesterett ville overstyre flertallet i Stortinget den gangen.

Det er heller ikke riktig at disse direktivene og forordningene er bra for miljøpartier. Faktisk er det sånn at hensikten med fornybardirektivet er å bygge ut mer kraft. Og hvis du ser litt historisk på det, har jo norsk miljøbevegelse oppstått som en reaksjon på kraftutbygging. Vi har lagt to tredjedeler av norske elver i rør, og hvis man da tror at det er naturvennlig å korte ned konsesjons- tidene, og tror at det er naturvennlig å åpne for økt kraftproduksjon i et land som allerede har elektrifisert veldig store deler av landet vårt og som sagt bygget ned masse natur, er det åpenbart ikke naturvennlig, og det er heller ikke hensikten med fornybardirektivet. Det har ingenting med naturen å gjøre, men det har veldig mye med kraftutbygging å gjøre.

Og Miljøpartiet De Grønne snakket om en ny allianse. Han snakket om «Norge først»-kameratene, og jeg vil bare kommentere det. Den sammenligningen med trumpisme i det norske stortinget og det forsøket på å brunbeise norsk EU-motstand på den måten har jeg ekstremt lite til overs for. Jeg synes det er nedrig. Det hører ikke hjemme i denne salen. Jeg aksepterer det ikke, og det stemmer heller ikke. Jeg vil be de partiene som er opptatt av en anstendig og god debatt, som jeg antar at Miljøpartiet De Grønne er, slutte å bruke den retorikken.

Trine Fagervik (Sp) [12:07:13]: Lave og stabile strømpriser har vært et fortrinn for norske innbyggere, husholdninger og bedrifter i generasjoner. Det har ikke kommet av seg selv. Det har vært et resultat av tøffe beslutninger og kraftutbygging som har påvirket folk og lokalsamfunn. Det har dannet grunnlaget for industriutvikling, arbeidsplasser og vekst i by og bygd over hele Norge. Det har vært vårt konkurransefortrinn.

Da Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre stemte for å melde Norge inn i ACER la de norsk kraft inn under EU-systemet. Resultatet ser vi helt tydelig. Vi har fått europeiske energipriser i deler av Norge, og nå stemmer flere av de samme partiene for å gi ytterligere kontroll over strømpolitikken, til EU. Kraften har vært utrolig viktig for folk, næringsliv og industri i Nordland og i Norge, og det er bemerkelsesverdig at Høyres representant fra Nordland er mer opptatt av Brussel enn det som tjener Nordland.

Senterpartiet har hele tiden advart mot konsekvensene dette vil få. Nå er det på tide å snu. Vi må ta strukturelle grep for å få nasjonal kontroll på strømpolitikken og strømprisene igjen. Derfor sier vi tydelig nei til å innføre EUs fjerde energimarkedspakke og til å knytte oss tettere til EUs dysfunksjonelle kraftmarked. Samtidig må vi bygge ut mer kraft i Norge, og vi må bli mer bevisst på hva vi bruker den norske kraften på. Naturressursene våre har brakt oss velstand og velferd, som gjør at de aller fleste av oss lever et godt liv fra vogge til grav. Hvordan vi best kan forvalte disse ressursene, og hvordan vi i framtiden kan utnyttes dem best mulig til glede og nytte for flest mulig, avgjøres best her i Stortinget, her i Norge – ikke i Brussel. Det handler om felles ansvar for å sikre at nye generasjoner også kan leve godt. Dette er arven vår. Vi må ta nasjonal kontroll over kraften og oppnå forutsigbare og rimelige strømpriser for folk og næringsliv.

Senterpartiet sier nei til innføring av fjerde energimarkedspakke, og ja til mer nasjonal kontroll på kraften.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [12:09:42]: Hva er det som blir bedre av å innføre EUs bygningsenergidirektiv? Det kommer ikke så klart fram i denne debatten. Men det er ikke noe problem å vise til hva som blir krevende ved å innføre dette i Norge. Det har tidligere i diskusjonene om disse direktivene vært påpekt at nå innfører man bare den ufarlige 2018-versjonen. Men, som statsråden har gjort klart: Hensikten er også å innføre 2023-versjonen. Og hva kan bli konsekvensen av det? Norges Bank har skrevet en rapport om dette, og man kan spørre seg om hvorfor Norges Bank har skrevet en rapport om EUs bygningsenergidirektiv. Hvis man leser rapporten, vil man forstå hvorfor Norges Bank har gått gjennom dette – og jeg siterer:

«Vi står dermed i en situasjon hvor bankenes risiko har gått opp og deres utlånsevne dermed redusert, men etterspørselen etter nye lån stiger markant. Norges Bank (2024) trekker dette fram som en mulig sårbarhet for det norske finansiell systemet.»

Norge Bank påpeker at det å oppgradere boliger i tråd med bestemmelsene i direktivet vil kreve store investeringer, faktisk vil en gjennomsnittlig kostnad for en enebolig være 450 000 kr. Norges Bank estimerer at over 10 pst. av husstandene i Norge, hvis man bruker alle sparepengene sine og låner maksimalt av hva som er mulig, ikke vil klare å dekke disse kostnadene. Dette er jo en gjennomsnittsberegning. Og hvem kommer til å få de største kostnadene med å oppgradere huset sitt? Jo, det er de som i dag bor i hus med lavest verdi – de som har dårligst råd. De største kostnadene kommer ikke for dem som eier de mest verdifulle, nyeste leilighetene i Oslo sentrum. De største kostnadene kommer rundt omkring i distriktene i Norge, som Norges Bank eksplisitt skriver. Dette er usosialt. Det rammer hardest dem som har dårligst råd, og Senterpartiet er imot det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:12:17]: Det er ganske påtakeleg at dei partia som utgjer fleirtalet for å starte innføring av fjerde energimarknadspakke i denne salen her, knapt nok er tilstadeverande i salen og i debatten utover eit enkeltinnlegg i starten kvar.

Eg sit i transportkomiteen og deltek ofte i debattar der, og vi har viktige saker der, men det er ganske påtakeleg at Høgre viser større engasjement og har gjentekne innlegg i debatten når vi diskuterer kva for nokre køyretøy som skal få lov til å køyre i kollektivfeltet mellom Asker og Lysaker, mens når ein snakkar om noko så grunnleggjande som kontroll over krafta og snakkar om å ta vare på det som har vore eit konkurransefortrinn for folk og næringsliv og norsk industri som har bidrege til å byggje Noreg, det Noreg som vi kjenner, er Høgre heilt fråverande. Det er mogleg at representanten Thorheim frå Nordland, som eg har registrert har sete og følgt debatten, følte at påpeikinga mot Høgre var såpass ubehageleg at han valde å forlate salen. Ja, han har kome tilbake. Det var hyggjeleg. Då får han kanskje teikne seg på talarlista og forklare kva som er bra for Nordland og industrien i Nordland med at ein viskar ut det konkurransefortrinnet som ein har hatt i Noreg på kraft. Eller representanten Rafaelsen frå Finnmark kan grunngi kva det er som er bra for Finnmark og dei innbyggjarane som han er vald inn for å representere, at ein i staden skal la EU styre viktige avgjerder for Noreg.

Eg merkar meg òg at statsråden sit der taus som ein østers og ikkje har svart på ei einaste av dei utfordringane som har kome undervegs i debatten. Statsråden sa i stad at ein kan sjå for seg å jobbe for å endre marknadsforordningane i fjerde energimarknadspakke. Eg reknar med at statsråden er fullt klar over korleis EØS-avtalen fungerer. Det er godt mogleg at EU på eit tidspunkt vedtek endringar eller nye forordningar som endrar dei forordningane. Men det fritek jo ikkje Noreg for forpliktinga til å innføre dei forordningane slik dei ligg i dag. Det beste eksempelet på akkurat det er jo det vi står oppe i når det gjeld dei tre konkrete sakene som regjeringa er veldig oppteken av å køyre gjennom no: fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Alle dei tre direktiva har jo EU vedteke nye versjonar av. Dei har vedteke nye versjonar som er dei som skal verte gjeldande i EU, men framleis viser jo regjeringa til at Noreg ikkje berre skal godta dei, men at det er særdeles viktig å få gjennomført dei raskt. Den argumentasjonen heng rett og slett ikkje på greip.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:15:34]: Jeg har ikke i min tid opplevd manglende deltakelse fra Høyre og Arbeiderpartiet i debatten i en så viktig sak som det vi opplever nå. Det er bare saksordfører Kjerkol fra Arbeiderpartiet som har hatt ordet, det er fraksjonsleder Sanner fra Høyre som har hatt ordet, og det er statsråd Aasland. For øvrig er det helt taust. Saken gjelder Norges konkurransefortrinn på strøm. Hvor er Arbeiderpartiet? Hvor er representantene som har forankring i fagbevegelsen i Arbeiderpartiet? En fagbevegelse som jeg kjenner rimelig godt, og som er utrolig opptatt av å beholde det konkurransefortrinnet, for det er jo et objektivt faktum at hvis vi ikke har det konkurransefortrinnet med rimelig, stabil og fornybar strøm, så taper vi jo stort. Vi har jo investert milliarder. Vi har ødelagt natur i en skala som er helt forferdelig. Røldal-Suldal-verkene er ett eksempel. Vestlandets største seterdal er demmet ned med 60 meter. Et så brutalt inngrep har vi nesten ikke maken til, og det var for å forsyne norsk industri med billig, fornybar strøm. Vi fikk det store Kvilldal-kraftverket med en installert effekt på 1 244 MW. Nå er det koblet en likeretterstasjon rett ved siden av der som har en kapasitet i kabelen over til England på 1 400 MW. Det er som å flytte hele Kvilldal-verket over til England. Kvilldal, som tapper strøm ifra Blåsjø, som det tar tre år å fylle. Og så opplever vi her at representanter fra Høyre og Arbeiderpartiet ikke er til stede. De ønsker ikke å debattere det. De ønsker å kjøre fram en salamitaktikk som går ut på at det skal være en bit-for-bit-taktikk, for hvis en ikke tar bit for bit, får en ikke støtte fra flertallet. Skjønner ikke flertallet at taktikken og manglende deltakelse fører til en underminering av respekten for demokratiet? Det er utrolig sterkt å oppleve, og det er faglighet i saken, fagfolkene. Det er fagfolk i Norge som kjenner fysikkens lover, som kjenner det frie markedets logikk, og som kjenner EU-kommisjonens plan. De sier ifra. Men den kunnskapen blir bare neglisjert. Er det rart at folk blir forbanna og spør hvor i all verden dere er hen, når du neglisjerer de faglige råd og nekter for at dette her gir et system som gir ustabile, uforutsigbare og manglende konkurransedyktige priser? Jeg håper nå at noen representanter for fagbevegelsen i Arbeiderpartiet deltar i debatten, og jeg venter i spenning.

Ole André Myhrvold (Sp) [12:18:55]: Jeg vil følge opp representanten Sanner, som utfordret statsråden på om det finnes noen mulighet for at de fem resterende direktivene og forordningene i EUs fjerde energimarkedspakke vil bli vedtatt i neste periode med Arbeiderpartiet ved roret. Finnes det en mulighet for det, eller er det er en garanti om at det ikke under noen omstendighet vil bli tatt opp hvis Arbeiderpartiet får makt i neste periode? Det ville være en nyttig avklaring for både denne salen og velgerne.

Fornybardirektivet har det vært en debatt rundt, både med tanke på at det svekker folkestyret, og med tanke på at det svekker naturhensyn. Ja-siden i denne salen er veldig opptatt av at det ikke svekker nasjonal suverenitet, men det vi ser, er at danskene, som nå har innlemmet 2023-versjonen, nå har fått EU-kommisjonen på nakken. EU-kommisjonen har nå utfordret Danmark fordi man ikke går langt nok i å bygge ut fornybar energi. Det er ikke bare 2023-versjonen som ligger til grunn for dette; det gjør også 2018-versjonen.

Hva mener statsråden om dette? Er dette en inngripen i nasjonale anliggender, eller mener han at EU-kommisjonen er i sin rett til å gjøre det også hvis Norge skulle implementere 2023-versjonen?

Den siste utfordringen går til Fremskrittspartiet. Jeg vil berømme Fremskrittspartiet for standpunktet deres knyttet til disse tre direktivene, men dette er en pakke som henger sammen, og Fremskrittspartiet har en relativt mørk historie med energiministre som innførte EUs tredje energimarkedspakke. Senterpartiet ville ikke sitte i en regjering som startet innlemmingen av fjerde energimarkedspakke. Velgerne har krav på svar: Vil Fremskrittspartiet også sette ned foten i en regjering når det gjelder innlemmelse av fjerde energimarkedspakke?

Statsråd Terje Aasland [12:21:22]: Det er interessant og litt forvirrende å følge og høre på debatten i utgangspunktet, men det er jo greit å la dem som er mest ivrig imot, få lov til å gi uttrykk først, og så kan en prøve å peke på noen ting som jeg mener er viktig, i ettertid.

For det første: Det å ha tilgang på nok og rimelig strøm til næringslivet, til industrien og til befolkningen er selvfølgelig et mål Arbeiderparti-regjeringen har. Det har i utgangspunktet ingenting med dette å gjøre. Tvert om handler det om hvordan vi organiserer deler av systemene knyttet til energieffektivisering på, hvordan vi skal promotere fornybar energi og hvordan vi skal håndtere bygningsenergidirektivet.

Vi er selvfølgelig opptatt av hvordan dette utvikles i tiden framover. Det som er spesielt viktig med tanke på pris, er ikke at tredje energimarkedspakke ble innført, eller noe slikt, det er jo at vi har fått økt eksponering for utenlandskablene som er bygd etter at tredje energimarkedspakke ble innført. Det er det som har vært utfordrende, fordi det har vært energiknapphet i Europa – en veldig krevende tid i den sammenhengen.

Så blir det trukket fram når det gjelder konkurransekraften til norsk industri, at da må vi si nei. Konkurransekraften til norsk industri er veldig godt beskyttet gjennom EØS-avtalen, hvor en får like regler i møte med det viktigste markedet for norsk industri, som bruker kraft som innsatsfaktor. Det er det absolutt viktigste, og det blir totalt oversett av dem som snakker om norsk industri i denne sammenhengen.

Når det gjelder opprinnelsesgarantier: Ja, i utgangspunktet skrev vi det inn i Hurdalsplattformen. Det var viktig. Nå ser vi at opprinnelsesgarantiene også overfører mye penger til norske kraftprodusenter, eller kraftverkseiere, som representanten Lundteigen sa. Heldigvis er de i all hovedsak offentlig eid i Norge, takket være Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – når vi tapte en sak i ESA-retten om hjemfall.

Med tanke på opprinnelsesgarantiordningen: Vi har jobbet godt sammen med Norsk Industri, Fellesforbundet og Styrke. Vi har laget en ordning som vi nå er i ferd med å iverksette, som handler om varedeklarasjon, veiledere og lokasjonsbasert definisjon av kraften, som ivaretar hensynet til norsk industri.

Det er slik at man også kan gjøre tilpasninger i forordninger. Det er noen som påstår at det ikke går. Det er mulig, og det er heller ingen føringer i oppgraderingen, i siste versjon, av bygningsenergidirektivet som tilsier at norske husholdninger må betale noe som helst.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:24:41]: Jeg redegjorde ganske tydelig for Fremskrittspartiets grunner til å gå mot fjerde energimarkedspakke og også disse tre direktivene i mitt hovedinnlegg her i sted. Premisset for vår energipolitikk er tilgang på rikelig med rimelig og ren kraft for norske husholdninger og norsk næringsliv. Enkelte andre virker å fokusere mer på tilgang til rikelig norsk kraft til EU. Det er der vi er uenige. Vi mener den veien EU går nå, er uklok, og at EU har mer å tjene på et tettere samarbeid på energiområdet enn Norge har.

Historisk har tilgang på rikelig med rimelig, ren kraft vært et konkurransefortrinn vi har bygget opp både industri og annet næringsliv med, og ikke minst er industribygder blitt bygget rundt dette. Vi har i Norge rundt 40 pst. høyere arbeidslivskostnader enn sammenlignbare land i Europa, noe som gjør at konkurransefordelen med kraft til fornuftig pris i Norge er særdeles viktig. Risikoen for at vi kan miste industri og næringsliv ut hvis den fordelen utlignes, er særdeles stor og bekymringsverdig. Vi produserer og eksporterer mye av kritiske innsatsfaktorer til både norsk, europeisk og annen vestlig industri, og det er vi nødt til å fortsette med.

Når det gjelder hele premisset knyttet til at systemet skal bli bedre, ser vi nå en storstilt kraftutveksling mellom Norge og Europa. I 2024 hadde vi 30 TWh med kraft som ble eksportert, og 13 TWh med kraft som ble importert. Til sammen på bare likestrømskablene mellom disse landene har man et kabeltap på 1 TWh. Det tilsvarer hele Stavanger by – hele Stavanger. Når man da snakker om energieffektivisering, har man altså tapt en hel terawattime på dette nye systemet man legger opp til.

Man har store utfordringer med et mer uforutsigbart og uregulerbart system, uten stor roterende masse. Man bygger seg altså opp til et dårligere system. Det må man være ærlig på. Det er ingen land som har et bedre energisystem enn Norge. Det eneste som hadde gjort det norske energisystemet bedre, er mer kjernekraft og gasskraft. Da hadde vi hatt mer stabil, regulerbar kraft. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet er imot dette.

Det er også byråkrati. Vi så her i fjor, før sommeren, at det uten diskusjon og uten debatt ble innført bærekraftrapporteringsregler for næringslivet, med potensiell kostnad på flere milliarder kroner. Det ble estimert 3–4 mrd. kr. Det ble heldigvis reversert, sånn at rundt 80 pst. av næringslivet nå får unntak fra disse bærekraftrapporteringene. Dette er bare noen gode eksempler som viser grunnen til at man bør ha et samarbeid med Europa, men ikke bli innlemmet fullt og helt, uten egne meninger i det.

Sist, men ikke minst må jeg bare si at Fremskrittspartiet går til valg med standpunkt mot fjerde energimarkedspakke – som svar til Senterpartiet.

Jan Tore Sanner (H) [12:28:12]: Representanten Lundteigen etterlyste Høyres engasjement i denne saken og var kanskje litt overrasket over at Høyre ikke hadde holdt like mange innlegg som Senterpartiet. Vel, for å si det sånn, denne saken anser vi som helt uproblematisk. De tre rettsaktene vi skal ta stilling til i dag, er i tråd med norsk politikk. Selv SV ber om at politikken i de tre rettsaktene gjennomføres i Norge. Det er i Norges interesse, det er i næringslivets interesse, at disse implementeres.

Høyres engasjement ligger mer i en undring over at Arbeiderpartiet gir en taktisk begrunnet garanti for at de fem gjenværende rettsaktene skal utsettes i fem år. Statsråden gjentok fra talerstolen i sted at garantien står ved lag, uansett hva som måtte skje i Norge eller i Europa. Det forundrer meg. Det viser at dette er en rent taktisk begrunnelse som ikke har noen politiske realiteter.

Det er også litt spesielt at representantene Gjelsvik og Lundteigen forsøker å gi det en næringspolitisk begrunnelse å si nei til disse rettsaktene. Jeg har ikke hørt noe rop fra næringslivet om at det må nedlegges veto mot disse rettsaktene eller andre direktiver fra EU. Tvert imot er det et ønske fra norsk næringsliv hele kysten rundt at vi må få mer og ikke mindre samarbeid med Europa, og at vi må sørge for å ivareta EØS-avtalen. Særlig i den geopolitiske situasjonen vi er, og med truslene om høyere toll er det viktig at Norge ikke bare har et godt forhold til EU, men at vi ivaretar våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

Derfor er det også underlig – jeg må få lov til å gjenta det – å registrere at Fremskrittspartiet igjen ønsker å gå imot en av forordningene fra EU, sammen med Senterpartiet og Rødt. Det er en lite hyggelig hilsen fra Fremskrittspartiet til norsk næringsliv før valget.

Marit Arnstad (Sp) [12:31:17]: Statsråden gir uttrykk for at han er litt forvirret over debatten, og da må han få lov til å leve i sin forvirring. Etter min oppfatning har det vært en debatt med ualminnelig mange klare innlegg, som også peker helt poengtert på hva som er utfordringene. Men det har jo blitt slik i denne typen debatter at Arbeiderpartiet og Høyre først snakker i store bokstaver om at alt vi eventuelt måtte foreslå, kan komme til å true hele EØS-avtalen, og at alle som har en annen mening enn dem, utgjør en trussel for hele EØS-avtalen, mens de på den andre siden, som representanten Sanner som nettopp tok ordet, sier at alt er uproblematisk, at alt er helt enkelt, og så tar de ikke ordet videre i debatten i det hele tatt for å argumentere for innholdet i det de står for i dag.

Derfor har det vært viktig at Senterpartiets talsmenn har vært mange og veldig tydelige i sin beskjed, fordi rimelig strøm har alt med dette å gjøre. Vi frasier oss muligheten til å begrense eksporten av kraft ved høye priser. Vi har allerede gjort det. Det er klart at det er en utfordring for hele norsk industri, men også for norske forbrukere.

Det vi behandler i dag, handler om vi skal ta de siste stegene for å bli fullt ut integrert i EUs energiunion. Men det samfunnskompromisset som vi har bygget kraftpolitikken vår på, er at de utbyggingene vi har gjort, skal være til fordel for hele samfunnet. Det skal kunne drives verdiskaping i kraftbransjen, men en kan ikke ta hele gevinsten i kraftbransjen. Industrien skal også ha sin del, gjennom lave priser og konkurransefortrinn, og forbrukerne skal også ha rimelige priser. Så selvsagt er det en næringspolitisk begrunnelse knyttet til dette. Selvsagt er det det, for vi har 40 pst. av aluminiumsproduksjonen i Europa, og vi har klart å opprettholde den i en tid der industrien legges ned i Europa. Selvsagt er det det når vi vet at det er industri i Norge som føler at prisene er veldig høye nå.

Så er det det paradokset at det på den ene siden altså ikke er noe problem med EUs energiunion, mens Arbeiderpartiet på den andre siden må vente med fem direktiver fordi EUs marked ikke fungerer eller fungerer dårlig. Begge disse forklaringene kan ikke stemme.

Arbeiderpartiet har rett i at EUs kraftmarked er veldig dysfunksjonelt. Det fungerer ikke veldig godt. Det fungerer ikke til fordel for oss som har balansekraft, og som burde ha brukt denne krafta i det norske systemet istedenfor å la den være effekt når det europeiske strømsystemet fungerer så dårlig.

Jeg ser at Høyre angriper Fremskrittspartiet i denne saken. Jeg synes det er bra at Fremskrittspartiet står opp i denne saken. På borgerlig side er det det eneste partiet som våger å ha en sjølstendig mening, og som våger å ta opp denne saken. Jeg håper at det forplanter seg hvis de skal samarbeide i neste periode.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:34:35]: Jeg synes at representanten Ole André Myhrvold fra både Østfold og Senterpartiet stilte et veldig godt og betimelig spørsmål fra talerstolen her i sted. Det var et spørsmål og en utfordring til Fremskrittspartiet om hva Fremskrittspartiet gjør hvis man skal samarbeide med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti etter valget. Det er fint at Fremskrittspartiet har snudd 180 grader i synet sitt på integrering i EUs kraftmarked. Jeg velger å tro på det folk sier, og derfor spisset jeg så klart ørene ekstra godt da Marius Arion Nilsen svarte på spørsmålet fra Myhrvold. Med forbehold om at referentene så klart har enda bedre fagbakgrunn til å referere enn meg, hørte jeg at Fremskrittspartiet går til valg med standpunkt mot EUs fjerde energimarkedspakke. Det er vel og bra, men det var ikke det som var spørsmålet. Senterpartiet har vist det i praksis ved å sette foten ned i regjering. Rødt har mange ganger i tydelige ordelag fra meg som partileder og fra andre i partiet garantert at vi aldri, aldri kommer til å stemme for rettsaktene som utgjør fjerde energimarkedspakke, her i Stortinget. Det har Rødt sagt, det har Senterpartiet sagt, men hva sier Fremskrittspartiet om det? For det er alltid sånn at man skal samarbeide med andre partier. Vi hører her Høyre utfordre Fremskrittspartiet, og Høyre ønsker at vi skulle ha innført dette i går. Venstre skulle gjerne gjort det i forgårs. Når Fremskrittspartiet da skal inn i regjeringsforhandlinger eller inn i forhandlinger med de partiene, hva gjør Fremskrittspartiet da? Jeg mener at det er et spørsmål som norske velgere har krav på å få et svar på. Jeg merker meg at det virker vanskelig faktisk å svare på den utfordringen Myhrvold kom med, så derfor gjentar jeg den gjerne. Da passer det veldig godt at representanten Nilsen kommer på talerstolen.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:36:36]: Jeg skal holde det kort og presist. Til representanten Sanner, som uttrykker bekymring for næringslivet og for at man ikke følger EU blindt i ett og alt som skjer: Når man ser på EUs utvikling de siste 30 årene, var det i 1990 30 pst. av verdens BNP og i fjor var det 12 pst. av verdens BNP. Europa har rekordsvak vekst, og kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen har uttrykt bekymring og også uttalt at dette var et være eller ikke være, der man måtte styrke konkurransekraften. Den største vekstmotoren i Europa er Polen, som i stor grad prøve å motsette seg og stride imot de fleste EU-direktiver som kommer, spesielt på energi og klima. Det er et godt tegn på at det ikke er veldig klokt å følge blindt etter her.

Jeg må bare gjenta: Fremskrittspartiet går til valg mot fjerde energimarkedspakke, til dem som fremdeles ikke har fått det med seg.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [12:37:45]: Som det ble sagt her tidligere, er det fredag den 13. i dag, og da vil jeg bare si at på fredag den 13. er ulykkesstatistikken lavere, for da tenker man seg kanskje enda mer om og er mer oppmerksom enn det man er ellers. Det er kanskje også beslutningen som skal gjøres i dag, et uttrykk for.

Det har vært mye snakk om taktikk på denne talerstolen. Jeg lurer også på om det er en taktikk at det fokuseres på det, og at man snakker om en hel pakke, når realiteten er at vi behandler de tre direktivene som ligger foran oss.

Jeg må si, som representant fra de nordligste fylkene, at markedsadgang er noe av det viktigste vi har. Hvis vi ikke kan innføre de direktivene gjennom den avtalen som vi er en del av, som er uproblematiske, og som av og til har mindre mål enn det vi selv har satt oss, hva kan vi da innføre? At vi står sammen med Europa i den tiden vi er i, og at vi har løsninger i fellesskap, er bra for oss. Vi har hatt et godt nordisk kraftsamarbeid over lang tid. Kraften fra Sverige er med på å gi lavere strømpriser i nord. De har vært historisk lave i år.

Man må også være ærlig når man snakker om hva vi innfører. Vi innfører ikke hele energimarkedspakken. Vi innfører de tre direktivene som vi har lagt fram for Stortinget til behandling, og det er det viktig å ha med seg.

Det var snakk om kostnader for den enkelte husstanden. Det er ingenting i disse tre direktivene som påfører den enkelte husstanden en ekstrakostnad. Men det er klart at staten må være med og bidra til at vi får energieffektivisering i våre egne bygg. Det er bra for den enkelte. Det er bra at vi har hatt en historisk satsing på enøktiltak. Det er viktig, og det gjør at vi blir framtidsrettet.

Vi står godt inne for de beslutningene som tas her i dag, og de er godt redegjort for, både i framlegget, av Kjerkol, som har vært saksordfører i saken, og av ministeren. Det er ikke taktikk, men det handler om å velge de tingene som faktisk er viktige for Norge, og som vi også kan være enige om.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:40:28]: Til representanten Rafaelsen: Dette handlar ikkje om marknadsåtgangen for norsk industri. Dette handlar om Noreg skal knytte seg stadig tettare til EUs energiunion – ein energiunion som eg registrerer at statsråd Aasland sjølv uttrykker bekymring knytt til, viss vi skal ta på alvor den grunngjevinga han har for ikkje å innføre dei fem marknadsdirektiva. Ein koplar høge og ustabile straumprisar i Europa og eit dysfunksjonelt system opp mot dei direktiva som ligg føre frå EUs side om grunngjeving for å utsetje behandling.

Direktiva er definitivt problematiske òg i innhald. Konkret inneber fornybardirektivet ikkje berre at ein kan ha opphavsgarantiar, men at ein skal ha det. Det er direkte i strid med det som er nedfelt i Hurdalsplattforma, og det undergrev òg systemet med kommunalt veto og dei saksbehandlingsreglane som gjeld knytt til vindkraft, som Arbeidarpartiet og Senterpartiet i regjering har innført i fellesskap.

Marit Arnstad (Sp) [12:41:50]: Jeg må bare få lov til å kommentere det som blir sagt om hva som er taktikk. Det ble antydet her at det var taktikk fra oss som er imot direktivene og energiunionen, å omtale hele pakken. Det er jo ikke vi som gjør det. EU omtaler sjøl fjerde energimarkedspakke som en pakke. Det er ikke vi som har funnet på begrepet dysfunksjonelt kraftmarked i EU. Det er EU sjøl som har funnet på det begrepet. Det var Ursula von der Leyen som nevnte det begrepet først.

Det er ikke vi som har funnet på det, men det er åpenbart taktisk fra Arbeiderpartiet å prøve å begrense denne debatten til bare tre direktiver og ikke alle de åtte som dette består av. Det er åpenbart taktisk å skyve på de fem, slik at en slipper å forholde seg til indre strid i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Så må jeg si at jeg reagerer på begrepet om at de som er for dette, er for løsninger i fellesskap. Det er litt hersketeknikk. Alle håper på løsninger i fellesskap. Det er ingen i denne salen som ikke ønsker seg løsninger i fellesskap, men vi er altså uenige om det politiske innholdet i energiunionen i EU.

Statsråd Terje Aasland [12:43:12]: Jeg skal ikke forlenge debatten, bare opplyse om at det representanten Gjelsvik sa, er faktafeil. Det vi nå gjør, utfordrer ikke kommunenes vetorett. Kommunenes vetorett ligger i plan- og bygningsloven når det gjelder at de skal avsette et område til vindkraftutbygging. Det er før myndighetene eventuelt behandler konsesjon, og myndighetene kommer ikke til å behandle konsesjonssøknader hvis ikke kommunene har avsatt et område til fornybar energi gjennom plan- og bygningsloven, slik vi har bestemt.

Vetoretten til kommunene blir ikke utfordret gjennom det vi nå gjør, eller det som kommer til å bli gjort. Vetoretten for kommunene er en viktig del av det demokratiet vi nå har bygd rundt kraftsystemet vårt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:44:14]: Statsråden sier at det er en teknisk begrunnelse og ikke en taktisk begrunnelse for å utsette de fem siste. Faktum er at energipakke 5, som ligger i REPowerEUs plan fra 2023, innebærer en utbygging av 600 GW innen 2030 med sol og vind – enda mer ustabil strøm i en mengde som er over 20 ganger norsk installert effekt. Det vil jo øke de tekniske problemene i betydningen av mulighetene for å ha 50 Hz effekt til enhver tid.

Argumentasjonen til statsråden er jo at hans tekniske begrunnelse blir enda sterkere dess lengre tid det går. Det tyder vel på at det blir enda lengre utsettelse fra Arbeiderpartiets side når problemene øker, for det er jo en logisk faglig konsekvens av EUs egne planer.