Kari-Anne Jønnes (H) [11:20:29]: Jeg tror ikke statsråden har satt seg godt nok inn i hva Solberg skole er. Den skolen med SSE – Spesialsykehuset for epilepsi – er en helt uunnværlig del av den tverrfaglige utredningen av barn og unge med alvorlig epilepsi. Det å observere barn og unge i klasserommet gir helt nødvendig og kritisk viktig kunnskap om hver enkelt, som brukes videre av legene for å finne en behandlingsform som er riktig for den enkelte. Spesialpedagogene på den skolen har sammen med de tverrfaglige teamene overføringsansvaret til kommunene, som gjør at kommunene kan hjelpe ungene videre og sørge for at de fullfører og består et skoleløp, noe som gjør at også de kan lykkes i skolen og i samfunnet.

Mener statsråden at den måten å ha en helhetlig, tverrfaglig, helsespesialisert tilnærming på i helsevesenet skal utgå? Skal vi redusere muligheten for videre anfallskontroll og arbeid?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:21:34]: Vi skal ha et godt tilbud. Selvfølgelig skal vi ha det. Som jeg sa innledningsvis i svaret, vet jeg at dette er et tilbud som har vært og er viktig for mange, med spesialisert og tverrfaglig kompetanse som kommer den enkelte til gode. Jeg forutsetter selvfølgelig at pasientgruppen og de barna, ungdommene og andre dette gjelder, skal ha et like godt tilbud i fortsettelsen.

Så er det som sagt forskjell på hva fylkeskommunen Oslo har ansvar for av innhold, og hva spesialisthelsetjenesten har ansvar for, når det gjelder bygg og fasiliteter. Vi må jo legge til grunn, og det vil jeg selvfølgelig også gjøre her, og understreke at det tilbudet som blir i framtiden, må være minst like bra som det tilbudet som er i dag.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:22:22]: Da legger jeg til grunn at statsråden tar med seg følgende innspill tilbake: Solberg skole er ikke bare en skole. Den er en del av et tverrfaglig, spesialisert, landsdekkende tilbud. Vi er helt avhengige av å beholde det teamet rundt ungene.

Det er ikke sånn at unger med alvorlig epilepsi kan få undervisning på rommet eller i et møterom. Jeg fikk jo svaret 1. april, og jeg trodde det var en fleip. Det er statsrådens ansvar å sørge for at også unger med alvorlig epilepsi får både undervisning og ikke minst behandling i helsevesenet som gjør at de kan få et godt liv og få den best mulige behandlingen og medisineringen for sin epilepsi. Ungene som er på Solberg skole, er utrolig syke når de er der, men hvis de får riktig behandling, som er denne statsrådens ansvar, kan de fungere utmerket i samfunnet.

Derfor er det så viktig at statsråden går tilbake, og mitt spørsmål blir: Er statsråden villig til å sørge for at både skolen og behandlingstilbudet opprettholdes ved Nye Oslo universitetssykehus?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:23:34]: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Som jeg har sagt, er det en tydelig ansvarsfordeling her mellom fylkeskommunen og spesialisthelsetjenesten. Jeg forutsetter og legger til grunn at de som har glede av og trenger dette tilbudet, skal ha et minst like godt tilbud også i framtiden.

Så tror jeg det er litt for tidlig nå å slå fast endelig struktur, hvor mange rom, og hvor mange fasiliteter. Da denne saken var omtalt i media for noen uker siden, uttalte programlederen for Nye Rikshospitalet at de ikke har planer om å endre den eksisterende sykehusskolen i første byggefase, men at de etter hvert også vil se på muligheten for en større skole. Her må en da passe på at en har fasiliteter og rammebetingelser som gjør at en kan gi et best mulig tilbud til beste for dem tilbudet er til for.

Jeg er helt sikker på at alle involverte parter har merket seg engasjementet for denne saken, og jeg håper og legger til grunn at det også vil være god involvering framover for å sikre at innbyggerne våre har det beste tjenestetilbudet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:28:30]: Regjeringens politikk gjør det mindre attraktivt å være næringsdrivende fastlege. Arbeiderpartiets politikk er å redusere den aktivitetsbaserte finansieringen til fordel for økt basisfinansiering. Konsekvensen av Arbeiderpartiets politikk beskriver regjeringen selv på en utmerket måte i sin egen stortingsmelding:

«Isolert sett vil fastleger som har lavere andel av sin inntekt fra takster» – altså lavere aktivitet – «enn gjennomsnittet, komme godt ut, mens de som har høyere andel av inntekten fra takster,» – altså høyere aktivitet – «taper.»

På hvilken måte vil det å belønne fastlegene som jobber minst og har lavest aktivitet, bidra til en mer tilgjengelig fastlegeordning for innbyggerne våre?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:29:24]: Hadde verden vært så enkel – men det er jo ganske sammensatt, det vi her diskuterer.

Dagens finansieringsmodell gir sterke insentiver til aktiviteter som utløser refusjoner fra folketrygden. Det bidrar til høy aktivitet og tilgjengelighet, som er viktig for denne regjeringen. Jeg tror vel tallenes tale er ganske klar på hvordan denne ordningen nå er stilt, sammenlignet med for noen få år siden.

Representanten må imidlertid ha fått med seg både fra ekspertutvalget, fra Helsedirektoratet, fra de faglige rådene og de som har utredet dette, at en for høy grad av aktivitetsbasert finansiering også kan ha noen uheldige konsekvenser. Det kan både være at man har for høy aktivitet på det som ikke er egnet og medisinskfaglig viktig, eller at aktiviteter som ikke utløser like høy refusjon, kan bli nedprioritert.

Vi må ha en balanse mellom basisfinansiering og takstfinansiering, og vi mener at med det opplegget vi nå har lagt på bordet for Stortinget, finner vi en bedre balanse, som skal bidra til begge deler.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:30:28]: Vi har bak oss mer en tjue år med en svært effektiv og god fastlegeordning, og når inntekten til fastlegene i stor grad baseres på antall pasientkontakter, har jo fastlegene også et veldig klart insentiv til å være tilgjengelige, til å være effektive, og til å tilby de tjenester som etterspørres av innbyggerne. Vi kan ikke forvente at folk jobber mer dersom de ikke får betalt for det.

Det er også sånn at endringen i finansieringsordning som regjeringen nå foreslår for Stortinget, belønner fastlegene som jobber minst. Det rammer de fastlegene som jobber mye og har høy aktivitetsbasert del av inntekten sin.

Jeg gjentar: Fastlegeordningen har vært svært effektiv. Hovedregelen har vært at fastlegene er selvstendig næringsdrivende, og det har gitt innbyggerne tilgang på fastleger. Så hvorfor ønsker statsråden å rokke ved den mest effektive delen av helsetjenesten?

Jan Christian Vestre (A) [11:31:33]: Jeg er opptatt av å bevare denne ordningen også de neste 25 årene. Derfor har jeg tatt på alvor den fastlegekrisen vi overtok fra den foregående regjeringen, da fastlegene praktisk talt rømte fra yrket.

Vi har tatt helt nødvendige grep for å finansiere ordningen tilstrekkelig, men vi vil også fornye og forsterke den, bl.a. gjennom det som det er åpenbart faglig gode grunner for å gjøre: mer tverrfaglige fastlegekontorer, bedre ledelse på fastlegekontorene og mer tid til utviklingsarbeid på fastlegekontorene. Vi må også ta inn over oss at mange fastleger forteller at det er utstrakt bruk av overdiagnostikk og overbehandling, og at vi ikke bruker ressursene på en effektiv nok måte. Da må også partiet Høyre skjønne at det ikke bare er å belønne mer og mer aktivitet gjennom stykkprisfinansiering. Vi må også sørge for at det er riktig aktivitet.

Med det opplegget vi nå foreslår for Stortinget, som er en moderat justering av dagens finansieringssystem, legger vi til rette for nettopp det. Det vil også være bra for å kunne følge opp kronikere og de som har sammensatte lidelser, og bidra til at vi får færre sykehusinnleggelser.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:36:38]: Ventetidene har ikke i årevis gått opp. Ventetidene har gått opp med 12 dager under Arbeiderpartiet. Da Høyre satt i regjering, gikk de samlet ned med 14 dager. Jeg synes egentlig svaret til statsråden illustrerer hva som er problemet med denne regjeringen, for hver gang statsråden blir utfordret på at ventetidene går opp, og at ventetidsløftet ikke fungerer, er det alltid det samme: Det handler om at det må gå litt opp før det går ned, og en har satt i gang hundrevis av tiltak. Men ventetidene går ikke ned, resultatene uteblir, og det hjelper ikke pasientene. Jeg synes egentlig Landsforeningen for hjerte- og lungesyke i Troms og Finnmark sa det ganske bra da de ble bedt om å kommentere de lange ventetidene. De svarte som følger: Mange av våre medlemmer beskriver ventetid som det vanskeligste, ikke bare fordi de er redd for hva som kan skje, men fordi de føler seg glemt. Det synes jeg er en ganske sterk uttalelse i situasjonen vi står i, når ventetidene går kraftig opp – med tre uker – på UNN. Da er spørsmålet: Hva tenker statsråden om tilliten til helsetjenesten når ventetiden for pasientene øker så kraftig som den har gjort?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:37:44]: Ventetidene er som sagt for lange, og det er et faktum at de begynte å stige i 2017. Vi kan gjerne skylde på hverandre for hvem som har ansvar og ikke ansvar. Jeg kan også si at Teknisk beregningsutvalg har lansert tall som viser at sykehusene var kraftig underfinansiert i den siste regjeringsperioden til Høyre, med 3 mrd. kr. Det er ganske opplagt at når man underfinansierer sykehusene med 3 mrd. kr, så går kapasiteten og aktiviteten ned. Det, sammen med en pandemi der veldig mange behandlinger ble utsatt på ubestemt tid, har gjort det vanskelig for sykehusene å ta det ned igjen.

Nå er det denne regjeringen som har ansvaret, og denne regjeringen tar ansvar. Derfor lanserte vi ventetidsløftet i fjor, derfor er det nå betydelig færre som venter på helsehjelp enn da Høyre satt i regjering, og derfor har gjennomsnittlig ventetid for ventende gått ned med 20 dager på 12 måneder. Vi kommer de neste månedene nå til å se at ventetidene og antall ventende kommer til å gå markant ned.

Jeg synes representanten skulle vært så pass sjenerøs og anerkjent all den innsatsen som helsepersonell gjør. Her er det mange som har bidratt for å få dette til, og det er bra for pasientene våre, som nå kommer til å få raskere helsehjelp framover.

Erlend Svardal Bøe (H) [11:38:49]: Jeg har ingen grunn til å krangle med statsråden på tall, for tallene er ganske klare og tydelige: Ventetidene gikk ned med 14 dager da vi satt i regjering. Samlet sett har det nå gått opp med 12 dager.

Statsråden nevnte helsepersonell som gjør en viktig jobb i norske sykehus. Når ventetidene går opp, er det ikke bare en belastning for pasientene – det er også en belastning for de ansatte. Nå ser vi at fagforeninger og tillitsvalgte kaller ventetidsløftet et valgkampstunt som sliter ut ansatte. Sykepleierforbundet melder om ulovlig overtidsbruk, og vi ser også at UNN som sykehus har slitt med rekruttering av fagfolk i mange år, og nå skal de ta igjen ventetidene som har økt med denne regjeringen, med ventetidsløftet. Da er mitt spørsmål til statsråden: Er statsråden bekymret for belastningen de ansatte melder om i forbindelse med ventetidsløftet, og hva tenker statsråden konsekvensen kan være for UNN, der ansatte nå må jobbe mer på grunn av ventetidsløftet, samtidig som UNN sliter med å rekruttere ansatte?

Statsråd Jan Christian Vestre [11:39:49]: Det er ikke enkelt, for det ene minuttet gjør en for mye, og det andre minuttet gjør en for lite. Jeg er ikke så veldig opptatt av det. Jeg er opptatt av resultatene, og resultatene viser at antall ventende nå går kraftig ned. Resultatene viser også at påbegynt ventetid kommer til å gå ned, og det er jeg veldig glad for. Og jeg er veldig glad for og takknemlig for at vi har et sterkt partnerskap med Norsk Sykepleierforbund, Legeforeningen, Psykologforeningen, Fagforbundet, Delta og arbeidsgiverorganisasjonene i både offentlig, ideell og privat sektor. I Norge får vi til mer sammen enn hver for oss, og trepartssamarbeidet er gullet vårt når vi skal skape endring, fornyelse og forbedring. Det er det vi nå får til. Noen av de tiltakene som er satt i gang, har gitt effekt med en gang, mens veldig mange av dem kommer til å ha permanent varig, god effekt framover, noe som vil gi oss en bedre helsetjeneste framover. Selvsagt skal vi ha med oss fagforeningene. Vi legger til grunn at tillitsvalgte og personell skal involveres aktivt på alle nivåer, og det har vært veldig tydelig kommunisert at det er ingen som skal pålegges å jobbe ekstra hvis de ikke ønsker det. Det skal være basert på 100 pst. frivillighet og god betaling.

Mahmoud Farahmand (H) [11:43:57]: Jeg takker for svaret og er enig med statsråden i de innledende vurderingene. Vi trenger mer arbeidskraft. Vi skal øke antallet ansatte i Forsvaret. Vi skal ha flere politifolk, flere lærere, flere sykepleiere, flere leger og så videre. Dermed må alle som kan bidra, få lov til å bidra.

De nye tallene som kom fra Nav i dag, viser dessverre en negativ utvikling. For første gang siden 2017 ser vi at andelen unge som står helt utenfor arbeid eller skole, øker. Om lag alle uføretrygdede mellom 18 og 29 år mottar 100 pst. uføretrygd fra Nav.

Statsråden sier at man er i gang med noe og har satt i gang en del prosesser. Når kan disse menneskene som står utenfor arbeidslivet og mest sannsynlig ønsker å bidra, få mulighet til å bidra? Når vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om arbeidsfradrag for disse?

Statsråd Jens Stoltenberg [11:44:49]: Det regjeringen har sagt, er at vi vurderer en forsøksordning. Det gjør vi bl.a. fordi det i fagmiljøene er ulike vurderinger av hvorvidt dette er et effektivt tiltak. Sysselsettingsutvalget frarådet det i sin tid, for de mente det var svært kostbart og hadde liten forventet effekt. Andre utvalg har tilrådt det og anbefalt at vi går videre med det. Hvis vi skal gjøre det, må vi også avklare en del juridiske og etiske spørsmål knyttet til hvordan en slik forsøksordning kan iverksettes. Det vil ha en prislapp som må håndteres i de normale budsjettrundene.

Et skattefradrag kan være ett virkemiddel, men det er ingen tvil om at vi trenger mange virkemidler for å få flere i jobb. Det aller viktigste er at vi opprettholder høy etterspørsel etter arbeidskraft. Derfor er det å holde orden i norsk økonomi og å holde ledigheten lav kanskje det aller viktigste vi gjør for å sørge for at flere kan komme i jobb. Sysselsettingen er på et høyt nivå, men vi må få enda flere i jobb.

Mahmoud Farahmand (H) [11:45:56]: Selv om sysselsettingen er på et høyt nivå, ser vi en økning i antallet som står utenfor arbeidslivet. De to tingene må jo ses i sammenheng.

En annen problemstilling vi står overfor, er at vi ønsker at flest mulig skal få lov til å bidra. Det er et poeng, og der er statsråden og jeg enige. I Høyres alternative budsjetter har vi avsatt penger til arbeidsrettede ytelser i stedet for trygd for unge. Vi har også satt av penger til flere tiltaksplasser som bidrar til at unge får mulighet til å bidra i arbeidslivet og oppleve viktig mestring, i tillegg til at vi har avsatt penger til en forsøksordning.

Det som er litt problematisk, er at antall sysselsatte øker, men at de fleste av dem blir ansatt i offentlig sektor. Det vi vet, er at det er privat sektor som er de beste og flinkeste til å ta imot folk som har hull i cv-en, og gi dem en mulighet. Derfor har denne regjeringens skattepolitikk også bidratt til å uthule privat sektors kapasiteter til å ansette.

Spørsmålet mitt er: Når skal man forvente at man kommer tilbake til Stortinget med en konkret løsning?

Statsråd Jens Stoltenberg [11:47:01]: Regjeringen kommer stadig til Stortinget med forslag om hvordan vi kan holde orden i norsk økonomi, holde ledigheten lav og få flere i jobb.

Det som er et paradoks i Norge, er at vi har ganske høy sysselsetting. En ganske stor del av befolkningen er i jobb. Samtidig har vi ganske mange på ulike trygdeytelser. Det er til dels en sammenheng, for det at mange er i jobb, gjør også at mange opptjener rett til trygdeytelser sammenlignet med i en del andre land. Så er det riktig at vi sliter med et høyt nivå av folk som står utenfor. Andelen på uføretrygd har vært ganske jevn over de siste årene og under ulike regjeringer. Det er riktig at antallet har gått opp, men andelen har vært stabil fordi flere er sysselsatt.

Det er et vanskelig spørsmål. Det er ingen som har enkle svar, og fagfolk er uenige om f.eks. virkningen av et arbeidsfradrag. Vi er åpne, vi ser på ulike ting, og vi kommer tilbake til Stortinget i tur og orden med de ulike forslagene.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:51:35]: Ja, vi mottar i snitt ett brev i uken, men bak det gjennomsnittstallet skjuler det seg veldig store forskjeller. Jeg er selv en av dem som er langt under snittet, mens grupper som eldre folk med liten digital kompetanse nok er veldig mye over snittet. Det konkrete forslaget som regjeringen nå har landet på, var en del av den anbefalingen fra utvalget som folk uttrykte bekymring for i den høringsrunden som allerede har vært. Forbrukerrådet sier at de er bekymret for konsekvensene for folk som får regninger, inkassokrav og innkalling til helsetjenester i posten, mens en del kommuner er bekymret for levering av viktige medisiner i distriktene, som i dag går med posten fordi det er langt mer effektivt enn å bruke f.eks. helsepersonell til å levere ut de samme medisinene.

Regjeringen sier at de skal fremme lovforslaget til høsten. Spørsmålet blir hvorfor regjeringen ønsker å gå til valg på et forslag som sterkt reduserer posttilbudet, som i dag sikrer tilgang på viktig informasjon om bl.a. helse og økonomi.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:52:38]: I mitt første innlegg fortalte jeg om hvordan dette utvikler seg over tid – at vi stadig betaler mer for mindre i den forstand at tjenestene blir stadig dyrere. Som representanten er godt kjent med, er det mange andre oppgaver fellesskapet skal prioritere framover. Det handler bl.a. om forsvar, samfunnssikkerhet, beredskap, helsetjenester og andre samferdselsformål for den saks skyld, så det er jo et viktig premiss at vi selvfølgelig skal forsøke å drifte ting så effektivt og rasjonelt som mulig. Vi har anerkjent argumentene om samfunnssikkerhet og beredskap og at det kan være viktige ting å vurdere. Vi har anerkjent at det er sårbare grupper som trenger å få post hjem i postkassen. Vi har også anerkjent at det er ulike bosettingsmønster i dette landet, og at ikke alle har like kort avstand til et eventuelt postpunkt. Det er grunnlaget for at vi nå sier at strukturen opprettholdes, med postombæring en dag i uken. De ulike aktørene vil selvfølgelig måtte tilpasse seg den hyppigheten som omdelingen da vil innebære.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:53:35]: Arbeiderpartiet er jo det partiet som en gang i tiden gikk mot postdirektivet, noe Rødt og fagbevegelsen og mange var glad for den gangen. Et av argumentene da var at man var bekymret for en storstilt privatisering av posten – at når det statlige postnettverket bare kommer en dag i uken, åpner det for at folk kan kjøpe seg til andre private tjenester. Vi har i andre deler av post- og pakkedistribusjonen i Norge sett at vi har fått en privatisering som gir både økte kostnader til folk, og en ganske stor forskjell, fordi det åpenbart er veldig mye dyrere å levere ting ut i distriktene enn i byene. I dag tar vi den kostnaden over skatteseddelen, mens en privatisering vil ta den privat.

Mitt spørsmål er: Har regjeringen vurdert konsekvensene av en større privatisering av posttjenestene når man da reduserer det offentlige tilbudet så mye?

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:54:31]: Ja, fordi dette er ulønnsomme posttjenester som fellesskapet betaler for, så det er vanskelig å se for seg at et marked vil gå inn og overta det. Dette handler om postombæring som i dag ikke lar seg gjennomføre gjennom markedsmessige hensyn, så det vil være veldig overraskende hvis det plutselig oppstår et marked for brevombæring i landet nå.

Eivind Drivenes (Sp) [11:59:03]: Takk for svar. Du hadde jo noe positivt å overbringe meg – og ville egentlig ønsket seg mer mobildekning. Det er jo det som er problemet, slik som bl.a. i bygda Skjeggedal. Der er det næringsvirksomhet, og når bonden er ute og gjør en jobb med å sprøyte på sitt jorde, så er han pålagt å dokumentere at han gjør det, og det er noe som ikke kan gjøres med den dekningen de har i dag.

Jeg er helt enig med statsråden i at vi ikke skal forvente at hele landjorda i Norge skal ha mobildekning, men der det er store hyttefelt, bosetting og næringsvirksomhet, er det en prioritert oppgave, tenker jeg. Og jeg lurer litt på: Hvor fort tenker du at det kan skje, hvis det skal være endringer i tildelingen, med tanke på bredbånd til mobiltelefon?

Karianne O. Tung (A) [11:59:58]: Jeg synes representanten Drivenes påpeker veldig godt hvor digitalisert samfunnet vårt har blitt, og hvor avhengige vi er av at den digitale infrastrukturen fungerer, både gjennom næringsvirksomhet, når vi tilbyr offentlige digitale tjenester, eller når vi som privatpersoner har lyst til å slappe av hjemme, enten med Netflix eller med andre strømmetjenester. Da er det viktig at vi sikrer god bredbåndsutbygging og god mobilutbygging i hele landet.

Nå har jeg bedt Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om å se på muligheten for å endre bredbåndstilskuddet til også å omfatte mobildekning. Det en jobb som Nkom skal gjøre, og komme tilbake til meg med. Når vi får den tilbakemeldingen, må vi også notifisere den endringen til ESA, den skal gjennom der, for å endre den. Så noe tid vil det ta, men målet er selvfølgelig så fort som mulig.

Eivind Drivenes (Sp) [12:00:55]: Da ønsker jeg å utfordre ministeren litt: Jeg er også godt kjent i det området, i Åmli kommune og Skjeggedal, og der har Å Energi et utbyggingsprosjekt for et nytt kraftverk – kjærkommen strøm til, bl.a. til mobilnettet. Å Energi er eid av kommunene på Agder, sammen med staten, Statkraft, og der skal de nå bygge ut. Kan ministeren se at det er en mulighet for å ha en samfinansiering på dette, mellom stat, kommune og f.eks. Å Energi, for å få god mobildekning i de områdene?

Statsråd Karianne O. Tung [12:01:38]: I Norge har vi hatt en markedsbasert tilnærming til utbygging av bredbånd og mobildekning. Markedet har bidratt med store investeringer, og så har myndighetene stilt opp i de områdene hvor det ikke er kommersielt lønnsomt når det gjelder bredbånd. Å få til flere samarbeid mellom sentrale myndigheter og lokale myndigheter og næringslivet for å øke dekningen, er noe jeg selvfølgelig ønsker velkommen.

Hege Bae Nyholt (R) [12:04:46]: Takk for svar.

I et intervju jeg leste i Nationen denne uken, snakker statsråden om hvor forbannet hun hadde blitt om «det satt noen i Oslo og bestemte.» Det er en frustrasjon jeg kan dele, men jeg bare minner om at både statsråden og jeg sitter i Oslo og bestemmer ganske mye allerede.

La nå det passere – jeg er kanskje mer interessert i hvilket sinne vi skal ta hensyn til her. Er det forbanna politikere eller forbanna elever, lærere, foreldre, næringsliv og lokalsamfunn statsråden helst vil være på lag med? Det er faktisk også de nasjonale utdanningspolitikernes ansvar at alle elevene har gode dager, både skoledager, hverdager og fritid.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:05:31]: Det er først og fremst innbyggerne som står i fokus her, helt klart. Jeg har selv vært lokalpolitiker i tolv år, vært ordfører og stått i saker om skolenedleggelser. Det er helt riktig at jeg hadde blitt frustrert om det var noen i Oslo som bestemte hvor skolene skulle være i min kommune, og hvor de ikke skulle være. Det mener jeg fremdeles, for jeg mener det er lokale folkevalgte, som er stemt fram gjennom demokratiske valg, som har fått det mandatet og skal utøve det, som kjenner de lokale forholdene aller best. Ikke minst er det de som er nærmest å ha kontakt med sine innbyggere hos seg. Jeg vet at en del av den viktige høringsprosessen som foregår i disse sakene, er nettopp de innspillene de får fra elever, fra foresatte, fra ansatte, fra lærere. Det er en viktig del av vårt demokrati, og det ønsker jeg å ta vare på og verne om.

Hege Bae Nyholt (R) [12:06:23]: Ikke la det være noen tvil om at også representanten Nyholt er opptatt av demokrati og også lokaldemokrati, men jeg har likevel behov for å påpeke at vi har et nasjonalt ansvar for at elevene våre har gode dager.

Jeg vil gjerne avslutte med et spørsmål som kanskje er lettere å svare på. Tror statsråden det blir lettere eller vanskeligere å komme seg gjennom videregående – altså gjennomføre – når reiseveien er blitt kanskje 2–3 timer lengre, når man må stå opp kanskje klokken 05 om morgenen og er hjemme igjen klokken 18 eller 19 på ettermiddagen?

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:07:05]: Spørsmålsstiller her kan være helt rolig på at jeg er opptatt av at det skal være gode dager og gode forhold for elevene. Jeg legger til grunn og forventer at fylkeskommunene oppfyller rettigheter og plikter etter opplæringsloven innenfor den skolestrukturen de har.

Som jeg også var inne på i mitt svar tidligere, balanserer de lokale folkevalgte her mange hensyn når de tar nettopp disse beslutningene om dimensjonering. Det handler om et godt læringsmiljø, både faglig og sosialt, om samfunnets behov for kompetanse, om å rekruttere kvalifiserte lærere og selvsagt også om hvilken belastning reisevei innebærer for elevene. Dette er en del av en stor helhetsvurdering i de tøffe prioriteringene de står i i de ulike kommunene og fylkeskommunene.

Tobias Drevland Lund (R) [12:11:56]: Jeg takker for svaret. Jeg hører at statsråden åpner for å kunne gjøre et nytt arbeid med loven, det er sånn sett interessant. Benedikte Moltumyr Høgberg påpekte flere problemer – i et innlegg som gikk viralt rundt påsketider – med lovforslaget, slik det lå til grunn. Det første var at det er regjeringen selv som får rett til å definere og beslutte når landet er i krise. Det andre var at den nedre terskelen for når regjeringen kan beslutte dette var uklart og utelukkende bundet opp til formuleringer om at rikets sikkerhet må være truet – hva er nå det? Det tredje var at regjeringen skal kunne utløse fullmakten også når Stortinget er samlet. Alt dette er med på å gjøre at Rødt i utgangspunktet var veldig kritisk til hele lovforslaget.

Mitt spørsmål er: Mener statsråden at dette, og det som lovforslaget legger til grunn, ikke svekker den parlamentariske kontrollen Stortinget har med regjeringen?

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:12:56]: Forslaget gir rammer for hva regjeringen kan gjøre for å styre arbeidskraften dit den trengs mest i en krigssituasjon. Det utvider ikke adgangen til hva regjeringen kan gjøre, men det sikrer en tydelig hjemmel.

Så til hva beredskapsloven allerede i dag gir hjemmel til. Den gir allerede i dag hjemmel til å innføre regler om sivil arbeidskraftberedskap. Da Stortinget vedtok den, forutsatte Stortinget at dette skulle reguleres nærmere i en egen lov. Ved at man kommer med dette nå, følger man egentlig opp en 75 år gammelt stortingsbestilling.

Så må vi ha rammer for regulering. Om de rammene er fastsatt på en klok og riktig måte eller om de bør gjøres justeres, er et arbeid som vi fra departementets side gjerne vil bistå med, når denne loven nå ligger til behandling i Stortinget.

Tobias Drevland Lund (R) [12:14:08]: Hvis vi allerede har lovverk og rammeverk for dette, kan man stille spørsmål ved behovet for loven i seg selv. I høringsrunden var LO svært kritisk. Våre fremste juridiske fagmiljøer på dette feltet har vært veldig kritiske, deriblant NIM, som skriver:

«NIM mener likevel at hovedproblemet med utkastet til sivilbeskyttelseslov er at det i liten grad bygges inn kontrollmekanismer for Stortinget, og at lovutkastet derfor åpner for misbruk i et potensielt scenario hvor vi har en autoritært anlagt regjering.»

Jeg anklager på ingen måte denne regjeringen for å være autoritært anlagt, men vi har sett rundt omkring i verden hvordan det plutselig kan stå til, og at demokratiet på kort tid kan bli truet hvis man har en autoritær regjering.

Spørsmålet mitt er derfor om regjeringen vil gå en ekstra gang – puste med magen og forsikre oss om at vi har nødvendige kontrollmekanismer på plass – slik at vi ikke legger til rette for et eventuelt maktmisbruk av en autoritær regjering.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:15:13]: Som sagt: Lovforslaget ligger i Stortinget – mellom første og andre gangs behandling, og jeg vet at Rødt ikke ønsker dette lovforslaget – og hvis det er sånn at vi kan få en god runde med å få foretatt de endringene som må til for at Stortinget er trygg på at lovforslaget er riktig innrammet, vil vi gjerne bidra inn på den måten Stortinget måtte ønske. Hvis Stortinget mener at vi må gå lengre enn det som Grunnloven tillater av endringer mellom første og andre gangs votering, er det da en åpning for å sende lovproposisjonen tilbake til regjeringen. Det skal ikke jeg – apropos konstitusjon – mene noe om, annet enn at vi bidrar der det er ønskelig. Det er viktig å ha en god debatt her og en god forankring av dette.