Ine Eriksen Søreide (H) [10:28:02]: Jeg vil takke utenriksministeren for en god redegjørelse, som jeg mener gir en veldig god beskrivelse av mange av de store omveltningene og utfordringene som omgir oss. Et av mine hovedpoeng de siste årene er at det vi opplever nå, med stor uforutsigbarhet, endrede maktforhold, angrep mot det multilaterale systemet og folkeretten, og en svært alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, er den nye normalen. Den gamle kommer ikke tilbake. Dette er en helt nødvendig realitetsorientering, og vi må forholde oss til denne normalen på en måte som gjør at vi kan ivareta våre og alliertes interesser.

I diskusjonen om det dype alvoret i den globale utviklingen sies det ofte at dette er en skjebnetid for Europa. Jeg er ingen stor tilhenger av det begrepet, for det indikerer på sett og vis at skjebnen er beseglet, og at det er lite eller ingenting vi kan gjøre med situasjonen. Jeg mener i stedet det er en definerende tid for Europa – en tid der vi gjennom klok politikk og gode allianser kan forme utviklingen. Men ingen sier at det er enkelt. Tvert imot er dette vanskeligere enn på svært lang tid.

Allerede i stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid i 2019 presenterte vi en del av truslene og utfordringene mot vår verdensorden. Når den verdensordenen og det systemet som ble bygget på ruinene av to helt ødeleggende verdenskriger, nå begynner å rakne, og når det forpliktende samarbeidet internasjonalt utfordres både fra innsiden og fra utsiden når krigen raser i Europa, ja, da krever det mer av oss, og det setter oss på prøve. Men det er en prøve vi skal bestå.

I dette bildet er selvfølgelig ikke håp noen strategi, men det er ikke håpløshet heller. Det å ta lederskap når alvoret treffer, er derimot en strategi. Den beste måten vi kan gjøre dette på, er ved å fokusere utenrikspolitikken og prioritere våre og alliertes kjerneinteresser. Det utenrikspolitiske overskuddet vi har nytt godt av etter slutten av den kalde krigen, er mye mindre nå, og det som skjer rundt oss, får konsekvenser for hvordan vi tenker.

Vi er et land som bygger styrken vår gjennom samarbeid, allianser og fellesskap. NATO er ryggraden i sikkerhetspolitikken, og EØS-avtalen og samarbeidet med EU er avgjørende for vår økonomiske trygghet og velstand. De er avhengige av nære allierte – i USA og i Europa. Det har tjent oss godt i mange tiår, men det er allianser som vi ikke kan ta for gitt, verken før, nå eller i framtiden. Vi må jobbe for dem hver eneste dag. I den siste utenrikspolitiske redegjørelsen jeg holdt som utenriksminister på slutten av forrige stortingsperiode, advarte jeg mot den massive russiske troppeoppbyggingen på og over den ukrainske grensen. Dessverre blir nettopp Russlands brutale krig mot Ukraina en dramatisk fellesnevner for den siste redegjørelsen i forrige periode, og den siste utenrikspolitiske redegjørelsen fra utenriksministeren også i denne stortingsperioden.

De siste ukene har Russland intensivert angrepene. Putin har med president Trumps hjelp kommet seg styrket ut av de siste ukene. Han har fått brikkene akkurat dit han vil på spillebrettet. Putin viser at han ikke er interessert i fred. Han er interessert i at krigen fortsetter. Hvis denne ukens rapporter om at kinesiske soldater er tatt inne på ukrainsk territorium, viser seg å stemme, er det en ytterligere alvorlig omdreining som indikerer en enda sterkere involvering i krigen fra kinesisk side. President Putin får nå demonstrert at bruk av militærmakt lønner seg. Presset fra USA legges på det landet som bombes i stykker, og ikke på det landet som bomber. Belønningen er direkte samtaler med president Trump og utsikter til politisk og økonomisk normalisering med USA.

Europas framtid bestemmes ikke, og kan ikke bestemmes, av Putin og Trump ved et møtebord i Saudi-Arabia. Etterretningstjenesten skriver i Fokus 2025:

«[E]n forhandlingsløsning på russiske premisser [vil] innebære at Russland utgjør en vedvarende trussel mot Europa.»

Vi må ikke være naive. Vesten tok ikke Russlands angrep på naboland alvorlig nok fra midten av 2000 tallet. Den etter hvert godt kjent talen Putin holdt i München på sikkerhetskonferansen i 2007, var en oppskrift på hva som ville skje, men Vesten leste den ikke godt nok. Angrepet på Georgia i 2008 ble møtt med svært få reaksjoner. Det førte til at Putin kunne gå et skritt videre. Annekteringen av Krim i 2014 var starten på den krigen vi ser nå, og gjorde at Europa og USA samlet seg om sanksjoner mot Russland. Men motstanden var ikke sterk nok, og Putin så at han kunne gå enda et skritt videre til et fullskala angrep i 2022. Det er en klassisk russisk strategi å ikke stoppe før man møter motstand som er sterk nok.

Selv om det var kontroversielt da, står jeg ved det jeg sa i 2014 om at vårt forhold til Russland er varig endret som følge av krigføringen. Like lite som Ukraina og resten av Europa kan stole på Putin, like lite kan USA stole på Putin. Russlands aggresjon og konfrontasjon mot Vesten forsvinner ikke av en telefonsamtale mellom de to presidentene. Det gjør heller ikke den russiske ambisjonen om å bli en stormakt som undergraver demokrati, rettsstat og frihet, og som definerer nye internasjonale regler. De strategiske målene om å diktere utviklingen i sine naboland, som Moldova, blir ikke borte fra Putins liste over gjøremål.

Russland har sine mest kapable strategiske styrker på Kolahalvøya, rett utenfor vår stuedør. Nordflåten utgjør en betydelig trussel. Det samme gjør de strategiske bombeflyene mot USA og Europa, og det er vi som følger med på hvor de er, og hva de gjør. Selv om mye kan virke usikkert og snudd på hodet, forblir noe konstant – trusselen fra russiske atomubåter og ballistiske missiler. Flere av Russlands nye våpensystemer testes nå i nordområdene, og etter hvert som krigen raser, slipper Russland Kina mer til i området. Russland forblir en strategisk trussel mot både USA og Europa.

Ingenting er viktigere for Ukrainas, Europas og vår egen framtid enn at Russland ikke vinner krigen. Da er det bra og positivt at Stortinget har samlet seg om en støtte til Ukraina på minst 85 mrd. kr i 2025. Men regjeringa gjør klokt i å ikke forsøke å framstille dette som det var regjeringas idé med Stortinget på slep, som jeg så tendenser til forrige fredag. Jeg minner om at regjeringas opprinnelige forslag da statsbudsjettet ble lagt fram i oktober, var å avse 15 mrd. kr til Ukraina, og at beløpet først ble økt til 35 mrd. kr etter sterkt press fra Høyre og andre opposisjonspartier.

Norge må holde oppmerksomheten på et stadig mer komplekst trusselbilde, der særlig Russland og Kina opererer også i gråsonen, og gjerne fordekt og fornektbart. En forsker ved Forsvarets høyskole, Karen Anna Eggen, skriver godt om Russlands ulike slagmarker i en artikkel i Altinget denne uken:

«Eksempler er sabotasjeaksjoner, cyberangrep, forsøk på innblanding i valg og informasjonsoperasjoner med det mål for øye å påvirke beslutningstaking i russisk favør.»

Dette lykkes de i stor grad med. Dette er også et område der arbeidsdelingen mellom NATO og EU nå er mer definert. Nettopp derfor er det å være en del av EUs arbeid med dette så viktig. Det er også viktig å være helt tydelig når dette skjer i Norge og mot norske interesser. Vi er langt fra immune mot hybride angrep. I mange tilfeller vil det være riktig å attribuere angrepene, ikke fordi det er sannsynlig at aktørene ikke gjør det igjen, men fordi hver gang man peker på aktøren, heves terskelen for nye angrep litt. Vi viser at vi ser hva de gjør, og folk blir mer oppmerksomme på hvordan angrep kan ramme.

Et område der jeg mener regjeringa må være langt tydeligere, er i støtten til norske aktører som utsettes for denne typen påvirkningsoperasjoner og desinformasjon. Det gjelder bl.a. i Sør-Varanger, der lokalpolitikere utsettes for denne typen angrep. Målet er å så politisk splittelse og rive ned tillit. Da må regjeringen gi tydelig støtte til lokalpolitikerne og si at det de gjør, er i tråd med norsk politikk.

Vi har også i mange år snakket mye om «High North, Low Tension». Jeg mener at det er vanskelig å holde på det samme begrepet nå som også nordområdene blir arena for større grad av stormaktsrivalisering. Det er ikke fordi Norge slipper aktørene til, men det er et resultat av den geopolitiske utviklingen.

Jeg mener at Norge må være tydelig, noe Norge også er i alle fora, på at visse ting som det er viktig å understreke, gjelder for Svalbard. For det første: Artikkel 5 gjelder på Svalbard. Svalbard er en del av NATOs ansvarsområde. For det andre: Det er ikke sånn at Norge forvalter Svalbard på vegne av det internasjonale samfunnet. Norsk suverenitet over Svalbard er ubestridt. For det tredje: Norsk og internasjonal lov gjelder. Og for det fjerde: Svalbard er ikke demilitarisert. Det er fullt mulig med militær aktivitet på og rundt Svalbard dersom situasjonen skulle tilsi det. Det er en vurdering regjeringa til enhver tid må gjøre ut fra den informasjonen som foreligger.

Når det er krevende tider i forholdet mellom USA og Europa, er det viktig å minne om styrken. Det er Norges og USAs felles allianse i NATO, forsvars- og etterretningssamarbeidet vårt, og over 200 år med nære historiske bånd mellom våre to land. Vi må fortsette å si tydelig fra når vi er uenige med USA. Jeg har kalt utskjellingen av president Zelenskyj i det ovale kontor for både skammelig og uverdig. Jeg har ment at det er høyst problematisk med de gjentatte utspillene om Grønland, og ikke minst en handelskrig der det gis en fullstendig uforutsigbar tollpolitikk. Det er også en betydelig utfordring at politisk, økonomisk og teknologisk makt nå veves sammen i USA på en måte vi knapt har sett før. Samtidig vil det være uklokt å skyve USA bort fra oss og resten av Vesten. Vi har svært mange fellesinteresser som vi må fokusere på. Forholdet til USA er som forholdet til alle andre land – mangfoldig. Som med andre land må vi jobbe langs ulike dimensjoner. Vi må jobbe sammen for å ivareta felles interesser og kritisere der vi er uenige i kursen.

Jeg er uenig med dem som nå hevder at vi ikke kan få problemer med å havne på utsiden av EUs eventuelle beskyttelsestiltak i handelskrigen. Risikoen er fortsatt høyst reell, og regjeringa må nå bruke store ressurser på å jobbe med EU for å lykkes. Når EU-kommisjonens president på mandag sa at «Norge er inne i vårt indre marked og forblir i vårt indre marked», så er ikke det en garanti for noe. Det er å slå fast det åpenbare som følger av EØS-avtalen. Men det ligger også en klar beskjed i det. Å være en del av det indre marked betyr også at Norge må oppfylle sine forpliktelser etter EØS-avtalen. I denne situasjonen mener jeg det er uklok politikk å slå fast at de fem resterende rettsaktene i ren energipakken ikke skal implementeres på minst fem år. Fire av dem er forordninger som verken kan endres eller justeres, og det gjelder også for alle andre land. Regjeringa har til tross for gjentatte spørsmål ikke klarte å forklare verken Stortinget eller andre hvilke nasjonale interesser som utfordres ved rettsaktene.

Jeg mener også at det er uklokt å legge fram en ordning for norske lønnsvilkår på skip i norske farvann, når ESA slår klart fast at dette er i strid med EØS-avtalen. Vårt hovedproblem nå ligger i at vi ikke er en del av tollunionen og handelspolitikken, og vi ville, etter min og Høyres oppfatning, vært best tjent med et fullt EU-medlemskap. Det er selvfølgelig fascinerende hvor mye tid, ressurser og krefter Norge bruker på å være et utenforland. Men noe av det som bekymrer meg nå, er at det vokser fram nye formater i snittet mellom NATO og EU der vi ikke er med. Vi og Island er de eneste to landene som ikke er med både i NATO og EU, og vårt velkjente, trygge og gode format. NB8, Nordic Baltic Eight, blir nå i stadig større grad i EU-kretsen NB6. Det er et problem.

Jeg deler fullt ut vurderingen av alvoret utenriksministeren har knyttet til utviklingen i Midtøsten, der over 50 000 mennesker er drept i Gaza, og der Hamas fortsatt holder gisler. Israels rett til selvforsvar mot terror er klar. Men like klar er plikten til å beskytte sivile, ikke bruke uproporsjonal makt og å slippe inn nødhjelp. Når Israel ikke gjør det, bryter de folkeretten.

Jeg deler også utenriksministerens vurderinger av de svært alvorlige situasjonene i bl.a. Sør-Sudan, Sudan og Myanmar og de dramatiske tilbakeslagene mot menneskerettigheter, rettsstat og demokrati i svært mange land. Det er høy sjø, og da må vi prioritere tydelig i utenrikspolitikken så vi kan ivareta våre og alliertes interesser. Når det utenrikspolitiske overskuddet blir mindre, må også prioriteringene bli tydelige. Men i denne høye sjøen er Norge en venn, en alliert, og vi har venner og allierte. Det å realitetsorientere oss selv, være ærlige og ta tydelige valg, er det som må til i denne veldig krevende situasjonen.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:43:32]: Først vil jeg si takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse på tirsdag.

Vi lever i en svært turbulent verden. Det er økende antall kriger og konflikter, stormaktsrivaliseringen tiltar, og FN-systemet er under press. Dette gir dyptgripende internasjonale utfordringer som også rammer Norge. Arbeiderpartiets utenrikspolitikk har helt siden 1945 vært forankret i to grunnpilarer. Den ene er FN og folkeretten som fundament for en regelstyrt verdensorden, internasjonal stabilitet og norsk sikkerhet. Den andre er et sterkt forsvar og en transatlantisk sikkerhetsallianse gjennom NATO. Disse grunnpilarene er fortsatt styrende for Arbeiderpartiets utenrikspolitikk.

Jeg vil benytte anledningen til å understreke at USA fremdeles er vår viktigste allierte, og at det er i vår interesse å bevare et godt og nært forhold til USA, uavhengig av hvem som er sittende president. At samarbeidet med USA er blitt mer krevende den siste tiden, endrer ikke dette.

Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina har rystet den internasjonale ordenen. Det er en stormaktskrig på vårt kontinent, og Russlands ønske om å endre grenser med makt, utgjør også et tydelig brudd på folkerettens mest grunnleggende regel: respekt for andre lands suverenitet. Krigen er ikke bare definerende for Ukraina og ukrainernes framtid; den har også store konsekvenser for norsk og europeisk sikkerhet. Noe av det viktigste Norge kan gjøre for å trygge egen sikkerhet, er derfor å støtte Ukrainas frihetskamp. Helt siden starten av fullskalainvasjonen har Norge stått ved Ukrainas side og bidratt med betydelig politisk og økonomisk støtte. Det er viktig, både for å hindre at Russland vinner den ulovlige angrepskrigen og for at Ukraina skal være best mulig rustet for freden den dagen krigen tar slutt.

Våre betydelige militære bidrag til Ukrainas forsvarskamp har bl.a. finansiert kritisk nødvendig luftvern, trening av ukrainsk personell og andre viktige tiltak for å støtte Ukrainas forsvarskamp. Den sivile støtten Norge gir Ukraina, bidrar til å opprettholde viktig energiinfrastruktur, gir støtte til viktig humanitær innsats i Ukraina og områdene rundt og sikrer budsjettstøtte til ukrainske myndigheter, slik at de har muligheten til å opprettholde tjenester til vanlige folk. Arbeiderpartiet er klar på at Norge skal videreføre den betydelige støtten til Ukraina så lenge det trengs, basert på ukrainske behov.

Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste er i NATO. Det skal det fortsette å være. Med Arbeiderpartiet i regjering nådde Norge NATOs 2-prosentmål i 2024. Betydningen av en sterk transatlantisk forsvarsevne er viktigere enn på svært lenge. Trusselbildet er i rask endring, nye virkemidler og nye aktører dominerer, og hybride trusler blir stadig farligere. NATO spiller en stor rolle i å utforme hvordan vi møter disse truslene. Europa må ta større ansvar for europeisk sikkerhet. Nå er hele Norden samlet i NATO, og de nordiske landene er våre nærmeste allierte. Den geografiske, politiske og sikkerhetspolitiske nærheten til de baltiske landene er også av svært stor betydning, samtidig som et styrket samarbeid med Storbritannia og Tyskland blir stadig viktigere.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske område. Arbeiderpartiet legger stor vekt på å fortsette arbeidet med å fornye nordområdepolitikken i møte med en ny tid. I dette arbeidet må det legges stor vekt på å sikre livskraftige og motstandsdyktige samfunn nord i landet. Det innebærer at Norge skal ha en økt satsing og være verdensledende på polarforskning og forskning i nord. Forskning og kunnskap om polare strøk er strategisk og geopolitisk viktig, og det er vesentlig for å forstå og handle på flere samfunnsområder, som klima, miljø og hav.

Tidligere var det et ønske om å samarbeide tettere med vårt naboland Russland i nord. Det er ikke lenger tilfellet. Med Sverige og Finland i NATO blir nordområdene også en stadig viktigere del av alliansen.

Det er avgjørende for Norge at Europa lykkes. Europeisk samarbeid er viktigere enn det har vært på svært lenge. EØS-avtalen er hjørnesteinen i Norges forhold til EU, men dagens sikkerhetspolitiske utfordringer krever at Norge også engasjerer seg aktivt i områder utenfor avtalen.

Som utenriksministeren poengterte i sin åpning av redegjørelsen, står Norge overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Dette understreker behovet for et sterkt europeisk samarbeid. Norges samarbeid med Europa bygger på EØS-avtalen, som sikrer norsk tilgang til EUs indre marked og bygger på prinsippet om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, også kalt de fire friheter. Avtalen gir norske borgere og bedrifter tilgang til et marked med 450 millioner mennesker, samtidig som den sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet for norsk næringsliv.

EØS-avtalen er dynamisk og oppdateres kontinuerlig for å inkludere nye EU-regler som er relevante for avtalen, men den dekker ikke alle politikkområder, som forsvar, landbruk og fiskeripolitikk. Med Europas økende fokus på forsvarssamarbeid og strategisk autonomi vil Norges bidrag være viktig, både for nasjonale interesser og for Europas samlede evne til å møte framtidige utfordringer. Dette er ekstra viktig i en tid hvor USA under Trump-administrasjonen fører en uforutsigbar europapolitikk. Det er derfor gledelig å se regjeringen på jobb hver dag for å unngå at Norge treffes av eventuelle beskyttelsesmekanismer EU innfører dersom dette blir langvarig. Med Arbeiderpartiet i regjering har landet trygg styring.

EU har nylig lansert ambisiøse initiativ for å styrke sin forsvarsberedskap gjennom ReArm Europe og hvit bok om europeisk forsvarsberedskap 2030. Disse tiltakene har som mål å mobilisere 800 mrd. euro til forsvarsinvesteringer, styrke den europeiske forsvarsindustrien og etablere en felles europeisk forsvarsunion. Norge er nevnt som en viktig partner i denne prosessen, selv om vi ikke er EU-medlem. Initiativet reflekterer EUs ambisjoner om å ta en mer proaktiv rolle i sikkerhetspolitikken og redusere avhengigheten av eksterne aktører som USA. Som EØS-medlem står Norge i en unik posisjon til å bidra til Europas samlede innsats for sikkerhet og stabilitet, og i lys av den alvorlige sikkerhetssituasjonen kan Norges deltakelse i initiativ som ReArm Europe være av stor betydning for å sikre både nasjonal og europeisk sikkerhet.

Vi lever ikke bare i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon – vi befinner oss også i et økonomisk terreng vi ikke har sett maken til på mange tiår. USA, verdens største økonomi, har lansert de høyeste tollsatsene på over 100 år. Vi må tilbake til begynnelsen av 1900-tallet for å finne et lignende tollnivå.

Handelen mellom land gjør oss rikere, og det er få som tjener like mye på handel som Norge. Vi eksporterer nærmere halvparten av alle tjenester og varer vi produserer her til lands, og 80 pst. går til land innenfor EØS. Derfor er EØS-avtalen helt sentral for norsk økonomi. Den såkalte trippelskvisen Norge kan ende opp i, er alvorlig. Økt toll for eksport til USA, og deretter beskyttelsestiltak fra EU, er viktig, og det er inngående dekket i den offentlige debatten.

Mindre handel og lavere vekst globalt er kanskje den aller største effekten av handelskrigen som nå er igangsatt av USA. Lavere etterspørsel globalt betyr mindre etterspørsel etter norske varer og tjenester. Det setter norske arbeidsplasser i fare, og det er en bekymring vi tar på stort alvor.

Arbeiderpartiet styrer trygt i en urolig tid, med den oppskriften som har gjort Norge til Norge, med små forskjeller, store muligheter og et sikkerhetsnett som tar vare på alle i gode og dårlige tider. Arbeiderpartiet tar ansvar i en særdeles urolig tid, og jeg tror velgerne støtter vår kurs når verden har gått inn i mer urolig farvann.

Ola Borten Moe (Sp) [10:53:39]: Det åpenbart mest dramatiske som skjer på verdensscenen nå, er den nye amerikanske administrasjonen og en de facto demontering av den liberale, USA-ledede og for så vidt garanterte verdensorden. Vi ser det i sikkerhetspolitikken. Vi ser det i handelspolitikken. Vi går i retning av en global orden som er mer interesse- og transaksjonsdrevet – det ser iallfall slik ut. Dette er ikke i norsk interesse, og vi i Senterpartiet er glad for den jobben som regjeringen gjør for å bevare en regelstyrt verdensorden slik som vi kjenner den.

Likevel handler utenrikspolitikk mest om å forholde seg til verden slik som den faktisk er, ikke slik vi ønsker at den skal være. Uten USA som garantist og pådriver er faktum at verden allerede er annerledes. Hvordan vi skal forholde oss til det, hvordan vi skal forsvare våre interesser i en ny verdensorden, der det i større grad vil handle om nasjonale interesser, makt, transaksjonelle relasjoner og ivaretakelse av egne interesser, er sentrale spørsmål både for regjeringen og for Stortinget. Det synes jeg utenriksministeren svarer mangelfullt ut i den redegjørelsen som ble gitt denne uken.

Videre: Vi opplever et kappløp nordover. Arktis har fått en helt ny aktualitet. Grønland er igjen et «hot spot» i global politikk. Russerne satser nordover. Det gjør også kineserne. Det handler om handelsruter og ressurser som blir tilgjengeliggjort av at isen trekker seg tilbake, samtidig som teknologier og kapasiteter blir bedre.

Norge har, som regjeringen understreker, tunge interesser i nord, både på fastlandet og på Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen. Som utenriksministeren sier: uten folk og aktivitet, mindre sikkerhet. Jeg er en av dem som mener at vår legitimitet som suveren stat i nord delvis hviler på bærekraftig og forutsigbar forvaltning av rike naturressurser – energi, fisk og mineraler – som igjen danner grunnlag for bosetting og økonomisk aktivitet.

De senere årene har imidlertid Norges hovedstrategi vært vern. Vi har vernet mye i disse områdene, spesielt av energi og mineralressurser. Vi hører stadig at utenriksministeren er på tur og møter viktige internasjonale ledere. Vi andre reiser også, ofte i hans fotspor. Forrige uke var jeg på Svalbard. I Svea står det en plakat der utenriksministeren, riktignok i en annen rolle, feirer at Norge har brukt milliardbeløp på å fjerne alle spor av menneskelig aktivitet i tilknytning til en av landets største kullressurser. Når vi mener at norsk tilstedeværelse og aktivitet er viktig også på Svalbard, og vi nå opplever at vi sliter med norsk tilstedeværelse på Svalbard, er det et relevant spørsmål å stille seg om en slik type politikk er klok og framtidsrettet, gitt at våre legitime og uinnskrenkete suverenitet delvis hviler på trygg og forutsigbar forvaltning av naturressurser, til fordel både for oss selv og resten av verden.

Vårt forhold til EU vektlegges tungt i redegjørelsen. Det er jeg enig i. Vi er et europeisk land, og våre viktigste samarbeidspartnere økonomisk og verdimessig er på det europeiske kontinentet. Det er et gjensidig godt og tillitsbasert forhold. Senest denne uken slo von der Leyen fast at Norge var en del av det indre markedet. Nettopp derfor tror jeg ikke at EU vil gå til det skritt å innføre høy toll mot Norge. Det er ikke i deres interesse, og det er ikke i vår interesse.

Vår verdensdel har større behov enn noen gang for å trekke til seg produksjon og økonomisk aktivitet. Dessverre er det det motsatte som skjer. Europa kutter utslipp gjennom avvikling, ikke gjennom omstilling. Vårt kontinent mangler energi, vårt kontinent mangler tilgang på kritiske mineraler og andre naturgitte ressurser, og det i en tid der det knaker i den sosiale kontrakten på kontinentet – det gjenspeiler seg i valgresultat over hele kontinentet – og vi også skal investere tungt i eget forsvar for å ta et større ansvar for forsvaret av vårt eget kontinent.

På toppen av dette er det bred enighet om at kunstig intelligens er det neste store i verden, økonomisk, strategisk og militært. Kunstig intelligens er svært energikrevende og vil ytterligere legge press på et europeisk energisystem som allerede er svært kostbart og delvis dysfunksjonelt. Det er derfor oppsiktsvekkende at utenriksministeren mener at den grønne omstillingen er en stor fordel for Europa slik som det nå spiller seg ut. Vi ser i realiteten ikke en omstilling, men det vi ser, er en avvikling av høyst nødvendig europeisk industriell kapasitet og økonomisk aktivitet.

Vi går inn i ukjent terreng. Det er en stor krig på vårt eget kontinent, som fullstendig endrer måten vi er nødt til å tenke og investere i sikkerhetspolitikk på, på alliansebygging. Det er en verdensorden som er i stor endring, som jeg tidligere har vært inne på, og vi ser handelsmønstre som nær sagt endrer seg fra dag til dag, fra time til time. Norsk utenrikspolitikk blir derfor viktigere i årene som kommer, og den må i enda større grad kobles til nasjonale interesser og til utviklingstrekk i vår økonomi og i vår sikkerhetspolitikk.

Morten Wold (FrP) [11:01:32]: La meg først takke utenriksministeren for hans redegjørelse for to dager siden, i en tid med mye usikkerhet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig og vil være det i lang tid fremover. Russlands ulovlige og brutale krig mot Ukraina viser oss at Europa ikke lenger er et fredelig sted.

Norge har bidratt på rett side i denne krigen, og vi kan være sikre på at historien vil gi oss rett i vår støtte til Ukraina. Det norske bidraget er betydelig, og støtten vil fortsette i årene fremover. Det er viktig å ikke undervurdere den økonomiske og politiske støtten Ukraina vil ha behov for etter krigens slutt. Ukrainas fremtid vil ha stor betydning for Norge og Europa. Europeisk sikkerhet er avhengig av en rettferdig fredsløsning. Putin må ikke få anledning til å se krigen som en seier for sine verdier.

Dynamikken i krigen påvirkes sterkt av USAs engasjement. Det er derfor viktig at Europa er forutsigbare i sin fortsatte støtte til Ukraina. Presidentskiftet i USA har medført stor usikkerhet knyttet til USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Heldigvis har det kommet klare signaler om at USA står i NATO, og at artikkel 5 gjelder fortsatt. USA er NATOs sterkeste militærmakt og er derfor avgjørende for vår felles sikkerhet. USAs sikkerhetsfokus er ikke lenger bare på Europa, og det fordrer at de europeiske allierte må bidra mer for å ivareta sin egen sikkerhet.

Den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret vil bidra til å styrke Norges egen sikkerhet, men den er kanskje ikke tilstrekkelig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Vi må trolig satse enda mer på Forsvaret i årene fremover enn det som ligger i planen – jo raskere, jo bedre. Fremskrittspartiet mener at det nå er viktig å styrke Forsvaret så fort som mulig. Aktivitet må ikke kuttes for å prioritere kjøp av materiell. Vi må faktisk gjøre mer av begge deler nå. Dersom budsjettbanen i langtidsplanen er utilstrekkelig, må regjeringen komme til Stortinget og be om mer penger – noe jeg tror vil få aksept i denne salen.

Et annet usikkerhetsmoment er den pågående handelskrigen president Trump har initiert. Den kan også få sikkerhetspolitiske følger. Dersom handelskrigen fortsetter å bygge ned verdensøkonomien, vil dette kunne medføre mindre økonomisk handlingsrom, som igjen kan påvirke de enkelte lands evne til å finansiere forsvar.

Selv om det er mye som virker usikkert og uforutsigbart i møtet med USAs nye administrasjon, må vi ikke glemme at USA er vår viktigste allierte. Norge må fortsette å bygge gode relasjoner til USA, og vi må videreutvikle forsvarssamarbeidet.

Samarbeidet med våre nordiske partnere blir stadig viktigere. At Sverige, Finland og Norge sammen danner en betydelig kampkraft, er viktig for sikkerheten i nord, også med tanke på den norske suvereniteten på Svalbard. Norsk, svensk og finsk kampkraft er også en viktig faktor for NATOs totale forsvarsevne i vår del av verden. Mer felles øving, trening og samarbeid vil styrke både alliansen og det enkelte lands forsvarsevne. Dette må vi videreutvikle i årene som kommer.

Norge har et godt samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen, som har blitt mer omfattende ettersom årene har gått. Norges sikkerhetspolitiske samarbeid med EU er viktig. Vi har mange gode allierte i EU, og en mer integrert tilnærming til sikkerhetspolitiske utfordringer bidrar til å styrke vår felles forsvarsevne og kampkraft.

Materiell og utviklingssamarbeid er avgjørende for å få på plass gode og raske løsninger på materiellutfordringer. Mer bruk av samme type materiell blant våre allierte vil forenkle og effektivisere både felles bruk og vedlikehold av materiellet både i fredstid og i tider med krig og konflikt. Fremskrittspartiet er i denne sammenheng opptatt av at norsk forsvarsindustri får forutsetninger som gjør den konkurransedyktig som leverandør. Regjeringen må tilrettelegge for små og mellomstore bedrifter slik at også de kan delta i prosjekter i det europeiske samarbeidet.

En felles utfordrer for både Norge, EU og NATO er Kina. Kinas teknologiske og økonomiske fremvekst har endret verdens handel og den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det å forholde seg til Kina er komplisert. Kina er en handelspartner samtidig som de utfordrer våre sikkerhetspolitiske interesser. Det å «frigjøre» seg fra Kina er nærmest umulig med den verdenshandelen vi har i dag. En stor utfordring er at Kina er ledende på en rekke områder som omfatter det såkalte grønne skiftet. I Norge ligger vi på topp i verden når det gjelder tetthet av elbiler. Hittil er ikke Kina den dominerende aktøren i vårt elbilmarked, men de tar stadig markedsandeler. I verdenssammenheng er de klart størst, og det er et signal som nok skremmer de fleste vestlige bilprodusenter.

Kinas kobling mellom økonomiske investeringer, handel og sikkerhetspolitikk vitner om en nasjon med store ambisjoner om dominerende makt langt utenfor egne grenser. Vi må ikke være naive overfor kinesisk aktivitet i Norge når det gjelder kinesiske spesialister i norske virksomheter og utdanningsinstitusjoner. Kinesiske aktører som leverer kritisk infrastruktur, er også utfordrende, i tillegg til investeringer som ofte gjøres strategisk.

Fremskrittspartiet mener at det i større grad må utarbeides regelverk som begrenser kinesisk deltakelse innenfor både næring, forskning, utdanning og annen samfunnskritisk aktivitet.

Avslutningsvis: Regjeringen har valgt å anerkjenne Palestina som selvstendig stat. Fremskrittspartiet mener at det var en feil beslutning. Vi mener det ga Hamas og andre terrororganisasjoner en seier. Terrorangrepet på Israel i oktober 2023 var voldsomt og brutalt. Den eskaleringen vi har sett etter angrepet, har medført ytterligere store menneskelige lidelser. Dessverre er våpenhvilen som ble innført, brutt, og uskyldige blir fortsatt ofre i konflikten. Det er dessverre lite som tyder på at krigshandlingene vil stanse med det første. Vi må alle håpe at press utenfra får partene til å finne en løsning som kan sikre en varig fred.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:09:00]: Me er inne i ei tid prega av framvoksteren av autoritære bevegelsar. Parallelt opplever me fleire væpna konfliktar, auka valdsbruk og meir ubeherska valdsbruk. Tiåra med framgang for demokrati, rettsstat og fredeleg konfliktløysing er avløyste av mindre tillit til demokratiet i mange land, og av større oppslutning om og makt hos autoritære leiarar, som aktivt motarbeider opposisjonelle stemmer, dissens og kritikk. Frykt, håpløyse og avmakt ser ut til å avløysa framtidstru og deltaking. Den som trudde at autoritære styresett og autoritære leiarar var eigenskapar og fenomen reserverte for visse land me ikkje liker å samanlikna oss med, treng ei realitetsorientering. Òg vestlege land, som enkelte trudde var vaksinerte mot maktmisbruk, opplever no framvoksteren av diktatur og svekte menneskerettar. Det finst altså ingen vondskapens akse som består av gjevne land som står i motsetnad til evig demokratiske land. Dei destruktive kreftene prøver å ta over der dei kan, og har klart det fleire plassar allereie, òg i vårt antekne demokratiske Vesten. Trump og Putin finn no saman på tvers av blokkene, i eit ideologisk fellesskap som liknar på fortidas «Kinder, Kirche, Küche», der dei utan blygsel fremjar stormaktsinteressene sine over hovudet på oss andre. Ukraina får merka det når den antekne allierte allierer seg med aggressoren og vil dela landet og naturressursane i Ukraina seg imellom. Heller ikkje europeiske land er unnatekne framvoksteren til det autoritære ytre høgre.

Det viser for det fyrste at demokrati, likestilling og likeverd aldri kan bli teke for gjeve, men må kjempast fram, slik det måtte kjempast fram i tidlegare tider, av folk som organiserte seg og gjorde samfunnet meir inkluderande, steg for steg.

For det andre viser det at når fellesskapa forvitrar og dei økonomiske ulikskapane blir for store, gjev det grobotn for antidemokratiske krefter. Diktatur kan ikkje motarbeidast berre med å vifta med dei korrekte slagorda. Folk må faktisk oppleva at dei har ein plass i samfunnet, med arbeid, inntekt og anstendige levekår.

For det tredje: Dette har i høgaste grad med norsk utanriks- og sikkerheitspolitikk å gjera fordi diktatur har færre sperrer mot å gå til krig eller truga med maktbruk, fordi det autoritære ytre høgre er lite interessert i å oppretthalda ein internasjonal verdsorden, og fordi dei nye tidene krev ei realitetsorientering. Gamle sanningar må utfordrast og tenkjast igjennom.

Så langt er det dessverre berre forsiktige teikn til ei slik nødvendig norsk realitetsorientering. Fleire parti ser tvert imot ut til å tvihalda på ideen om USA som vår nærmaste allierte og sikkerheitsgarantist, ja, til og med på eit verdifellesskap over Atlanteren. For SV er det opplagt at Noreg treng å gjera oss mindre avhengige av USA, mindre sårbare og utsette, og at me i staden må byggja sterkare alliansar med landa som står oss nærmast, og som me i størst grad deler interesser med, nemleg dei nordiske landa og andre nordeuropeiske land. Det er dei landa som òg har interesse av låg spenning i nord, av eit sterkt og konsekvent forsvar av folkeretten og av ein internasjonal rettsorden. Me må òg byggja bru til dei mange landa i det globale sør som har FN som sin føretrekte arena for konfliktløysing og arbeid for økonomisk rettferd.

Både Noreg og verda treng ein forsterka innsats for økonomisk utjamning, diplomati og internasjonal nedrusting. Me kan ikkje gje etter for dei destruktive kreftene. Dei konstruktive kreftene finst heldigvis overalt. Modige menneske over heile verda kjempar for likeverd, utjamning, demokrati og fred. Dei kan stå som inspirasjon, òg for norsk utanrikspolitikk.

Bjørnar Moxnes (R) [11:14:22]: Toll er det vakreste ordet i ordboka, erklærte Trump på sin første dag i sin andre periode som USAs president. Så da burde vel alle verdens progressive slutte rekkene bak nyliberal frihandel, slik som regjeringen og Barth Eide tar til orde for? Nei, toll er i seg selv verken Guds gave til menneskeheten eller djevelens verk. Det er et verktøy som kan være nyttig, men også skadelig, avhengig av hvordan og hvorfor det brukes. Brukt konstruktivt kan toll være med og beskytte jobber, arbeiderrettigheter, lokal matproduksjonen og industri, og også vettuge miljøkrav. Uten oppfostringstoll hadde aldri Vesten bygd opp noe industri i våre land, men i Trumps hender er toll og trusler om straffetoll våpen for å fremme en sjåvinistisk agenda. Og husk: Trump er ingen motstander av nyliberale handelsavtaler som fremmer big business og finansindustriens interesser foran mennesker og miljø. Nå vil USA heller ha bilaterale handels- og investeringsavtaler der USA kan forhandle med ett land for seg, så de blir mer sårbare for trusler og press.

Siden 1980 tallet har det nyliberale frihandelssystemet hindret land i å bruke toll og andre virkemidler for å beskytte lokal matproduksjon og industri. Det har presset land til å senke standarder for miljø, mattrygghet, arbeiderrettigheter og menneskerettigheter, med det resultat at storselskap har tatt over og også rasert hele økonomiske sektorer, drevet millioner av bønder og småprodusenter ut av arbeid, særlig i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mange av migrantene som Trump nå forfølger, kom jo til USA for å få jobb, nettopp fordi amerikansk frihandelspolitikk har tatt fra dem levebrødet deres i hjemlandet. Da Mexico ble med i NAFTA-avtalen, måtte de fjerne tollen på maisimporten og kutte støtten til småbønder. Dermed kunne amerikansk agri-business oversvømme Mexico med billig mais. Rundt to millioner meksikanske bønder og landbruksarbeidere mistet levebrødet. Dette systemet bør ikke progressive verden over slå ring rundt nå, i en slags protest mot Trump.

Samtidig har også kapitaleiere i Vesten lagt ned og flyttet industri til land med billig og uorganisert arbeidskraft og med dårligere miljøreguleringer og lavere skatter. De som særlig har tjent på dette frihandelssystemet, som altså lovprises av Barth Eide, er storselskapene, finansindustrien og de superrike, men det er også ytre høyre. For ved å flytte enorme mengder rikdom og makt over i hendene på en bitte liten elite og skape større fattigdom og mer usikkerhet for vanlige folk, har dette systemet, som er udemokratisk, skapt et enormt sinne og en avmaktsfølelse, som naturligvis Trump og ytre høyre utnytter. Dette systemet har også skapt de styrtrike oligarkene som har hjulpet Trump til makten, og som nå også promoterer høyreradikale partier og bevegelser i Europa.

Et land og en konflikt som i liten grad ble omtalt av utenriksministeren, er det som nå, mens vi snakker, pågår i Midtøsten: det israelske pågående folkemordet og etniske rensingen av det palestinske folket. Angrepene har fortsatt etter våpenhvilen, men også utrenskingen og angrepene mot Vestbredden, i tillegg til angrep mot sivile på Gaza.

Til tross for viktige grep og uttalelser fra norske myndigheter vet vi at det fortsatt er sånn at Norge er Europas største investor i okkupasjonen av Palestina gjennom oljefondet. Det går også våpen fra norskeide selskaper til Israel, via USA, også fra fabrikker som vi eier, hvor staten er en hovedeier, som er satt opp i USA. Derfra går det eksport som havner i Israel, og som brukes i Israels kamp og krig mot det palestinske folket.

Norge kan gjøre mer, Norge bør gjøre mer, og Norge må gjøre mer for å etterleve FNs resolusjoner og menneskerettighetene – ved å legge press på Israel og ved å stanse all medvirkning, både til krigføring og til okkupasjon.

Guri Melby (V) [11:19:42]: Først vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen. Venstre deler i store linjer utenriksministerens verdensbilde, men vi ser noe ulikt på hva som er rett å gjøre for Norge nå. Når det utenrikspolitiske terrenget forandrer seg så fundamentalt, mener vi det er viktig at vi spør oss selv: Hvor trenger vi å tenke nytt for å ivareta norske interesser best mulig? Hvis vi står stille mens resten av verden beveger seg raskt, risikerer vi at vi ikke greier å trygge Norge for framtiden.

Uroen i verden er større enn på mange tiår. De liberale og humanistiske verdiene er under sterkt press. Vi har lenge snakket om hva Norge kan gjøre med Putins krig mot Ukraina, Xis grep om Kina og Netanyahus brudd på folkeretten i Gaza. Det nye er at vi nå også må snakke om hvordan vi skal håndtere president Trump i USA, som vender ryggen til Europa og bryter ned det amerikanske demokratiet. Dette er en fundamental endring av det utenrikspolitiske terrenget som vanskelig kan overvurderes.

Noen ting vil selvsagt bestå, som – forhåpentligvis – USAs interesse av samarbeid med Norge om strategiske forhold i nordområdene og forpliktelser til NATO. Men når Trump går til handelskrig mot allierte, når han truer med å ta Grønland fra Danmark, og når han kutter en fjerdedel av verdens samlede bistand, er det svært alvorlig. Det er alvorlig for Ukraina, det er alvorlig for Gaza, det er alvorlig for vår nasjonale sikkerhet, og det er alvorlig for global utvikling.

Ikke minst er det en forandring i hvilke internasjonale samarbeid vi lener oss på. Vi skal åpenbart ikke gi opp NATO, men vi må tenke nytt om hva som skal til for å sikre våre grunnleggende interesser i dag. Jeg mener helt klart at vi trenger flere sikkerhetspolitiske bein å stå på. Det betyr også at vi er nødt til å ta EU-debatten. I sin redegjørelse sier utenriksministeren først at EØS-avtalen er vår livline til EU, og deretter at vi må erkjenne at EØS ikke står øverst på dagsordenen i EU. Det tror jeg utenriksministeren har helt rett i. Jeg skulle imidlertid ønske utenriksministeren tok sitt eget resonnement til sin logiske konklusjon, nemlig at EØS ikke lenger er nok, og at det er på tide å tenke nytt. Norge hører hjemme i EU.

Vi må også tenke nytt om hvordan vi kan støtte Ukraina. Vi har økt vår militære støtte kraftig i år. Det var helt nødvendig. Men vi, og Europa, må nå virkelig snu hver stein. Vi må sørge for at Norge ikke bidrar til den russiske krigsøkonomien gjennom vårt unntak fra EUs havneforbud. Vi bør vurdere hvordan vi kan bidra til europeiske styrkebidrag i Ukraina, og vi bør bidra i diskusjonene om å bruke frosne russiske midler til å betale for gjenoppbygging av Ukraina. En såkalt fred i Ukraina som ikke er rettferdig, og der Putin vinner fram, er verken trygt eller akseptabelt.

Israels krigføring på Gaza er heller ikke akseptabel. Det er dypt frustrerende å se at så mange land i realiteten støtter en krig hvor hvert tredje offer er et barn. Jeg vil gi regjeringen honnør for at Norge har gått i front, men Norge kan gjøre mer. Det er på tide at retningslinjene for oljefondet strammes inn, slik at det ikke investeres i selskaper knyttet til Israels ulovlige okkupasjon.

I denne usikre tiden må vi være modige, og vi må tørre å tenke nytt for å ivareta Norges interesser. Vi må styrke vårt samarbeid med Europa, og vi må støtte dem som kjemper for frihet og rettferdighet. For norske bedrifter og arbeidsplasser er det også viktig at vi står sammen på tvers av partigrenser når det gjelder hvordan vi skal møte den uforutsigbarheten USAs administrasjon nå skaper. Det er veldig bra med tollstansen som ble annonsert i går, men det endrer ikke på det som først og fremst kjennetegner Trumps ledelse: en uforutsigbarhet som er enormt ødeleggende.

Jeg skulle nok ha ønsket meg både mer informasjon og mer involvering fra regjeringens side når det gjelder Norges strategi. Jeg forventer at dette skjer i større utstrekning framover, og at vi kan stå sammen om å møte utfordringene og sikre Norges framtid på en best mulig og trygg måte. Utenriksministeren sa det selv i sin redegjørelse: «I urolige tider står vi sterkere når vi står sammen.» Det mener jeg både gjelder at vi trenger å søke et sterkere europeisk fellesskap, og at vi må bygge sterke fellesskap i Norge.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:24:48]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en god redegjørelse.

Vi står overfor en veldig kompleks sikkerhetssituasjon. Krigen i Ukraina har vist oss hvor viktig det er å styrke både vårt eget forsvar, vår nasjonale beredskap og Ukrainas kapasitet til å forsvare sitt eget land.

Det er få, men det er likevel noen stemmer i Norge som ønsker å kutte all våpenhjelp og bistand til Ukraina. De sier de vil ha fred. Det er fullstendig misforstått, dypt alvorlig og tragisk. Det er stor forskjell på fred og kapitulasjon. I disse dager markerer vi at det er 85 år siden Norge ble okkupert og måten vi håndterte den situasjonen på. Det var ikke fred i Norge fra 1940–1945, selvfølgelig ikke. Det var en hard krig. Derfor er det en stor styrke at alle partiene i denne sal har gått sammen, at vi i Stortinget står sammen, i en så tydelig støtte til Ukraina. Det er noe vi hegne om.

Vi må huske at Ukraina kjemper en kamp faktisk for hele Europa. Et gitt tilfelle der et sterkt militært utrustet Ukraina skulle bli styrt fra Moskva, ville vært veldig alvorlig. Ukraina skal være fritt. Derfor må vi trappe opp vår militære støtte til Ukraina, og vi må øke den humanitære innsatsen. Vi har en unik finansiell situasjon som gir oss mulighet til å bidra, også med enda mer enn det vi gjør nå.

Kristelig Folkeparti mener også at Norge må øke forsvarsutgiftene kraftig, og det må skje raskt. Det er ikke bare for å styrke vårt eget forsvar, men også for å opprettholde et sterkt forhold til vår viktigste allierte, som er USA. Den uroen vi ser fra USA på toll, men også på andre viktige felt, er ikke bra.

Samtidig må vi heller ikke glemme at Norge også er viktig for USA. Havområdene, Svalbard og Bjørnegapet mellom Fastlands-Norge og Svalbard er strategisk viktig når vi vet at den viktigste basen for de russiske atomubåtene ligger på Kolahalvøya. I tillegg er det en betydelig styrke i at den norske flåten er en av verdens aller største. Halvparten av verdens biler som kjører på veiene i dag, har blitt fraktet på norskkontrollerte skip.

Det er heldigvis ikke sannsynlig med varm krig i Norge. Det er tvert om mest sannsynlig med andre typer angrep under terskelen for væpnet angrep. Det er E-tjenesten og PST tydelig på. Da mener Kristelig Folkeparti at politiets rolle må vies mye større plass enn det det gjøres nå. Politiet er vår viktigste beredskapsaktør i fredstid, spesielt i møte med hybride trusler som sabotasje, cyberangrep og spionasje. Disse angrepene er kriminalitet, og de lander i hovedsak på politiets bord, ikke på Forsvarets.

Politidistrikter over hele landet melder om økende antall sikkerhetstruende hendelser. Det gjelder alt fra droner og kabelkutt til mistenkelige fartøy. I Vest politidistrikt alene er det registrert over 1 100 slike hendelser. De anslår at fire til fem skip fra den russiske skyggeflåten seiler gjennom havområdene i Vest politidistrikt hver eneste dag, men bare 1 pst. av dem blir kontrollert. Til tross for det økende behovet for politiets jobb med dette, melder de om svekket kapasitet og om at politibåtene står mer på fire hjul på en tilhenger enn de er ute på havet.

Det er viktig at vi ser på politiet mer enn som en støtte til beredskap. Politiet er beredskap i det daglige. Samarbeidet mellom Forsvaret og politiet må styrkes også på politisk hold for å sikre en helhetlig tilnærming til nasjonal sikkerhet.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:29:16]: Jeg vil først takke for mange gode innlegg, og jeg er glad det er mye enighet om hovedlinjene her. Det skal vi være spesielt glad for i den tiden vi lever i.

Og først til komiteens leder, Eriksen Søreide, har jeg lyst til å si at det er helt riktig at man skal prioritere. Det gjør vi hver eneste dag, og redegjørelsen er i seg selv et uttrykk for mange av de prioriteringene. Der er vi enig. Det jeg ikke er helt enig i, er at man har en gitt mengde overskudd, eller en gitt mengde plass til utenrikspolitiske initiativer. Det kan man faktisk påvirke, og jeg har opplevd meget sterkt i de årene jeg har vært tilbake i denne jobben, at f.eks. det å være veldig konsistent på folkeretten, enten den brytes i Ukraina eller i Gaza eller andre steder, også åpner rom inn til land det er viktig å snakke med, og som det ellers er vanskelig å få adgang til – noe som også er i norsk interesse. Så prioritere, ja, men det er ikke en gitt mengde utenrikspolitikk. Det kan man påvirke.

Jeg er også enig i en viktig observasjon, og det er at det som har skjedd så langt i initiativene i retning våpenhvile og fred, må vi erkjenne har styrket Putins posisjon. Akkurat nå har vi en bekymring her og nå over at den amerikanske administrasjonen synes så oppslukt i arbeidet med toll og ikke toll, og litt toll og mer toll – og det varierer ikke bare fra dag til dag, men i løpet av hver dag – at vi nå, etter å ha hatt mye kontakt med teamene som jobber med Ukraina, opplever at det er lite respons, at det på en måte har falt litt av bordet. Jeg håper ikke det varer, for da vil man ha en situasjon hvor man har kastet opp en del ideer, men må trekke seg ut igjen med en noe styrket Putin. Da må vi andre – Europa, Canada og alle dem som står beinhardt på støtten til Ukraina – være veldig tydelig på at den ligger fast, og fortsette å engasjere amerikanerne for at veien videre mot våpenhvile og eventuelt til og med fredsforhandlinger fortsatt må baseres på, som jeg sa gjentatte ganger i redegjørelsen, en både rettferdig og varig fred.

Når det gjelder spørsmålene rundt Svalbard og Arktis, vil jeg si: Det er helt riktig at Svalbard er 100 pst. norsk. Det er ingen tvil om suvereniteten. Den er ubestridt. Det er en del av NATO, og det er en del av artikkel 5. Det finnes gode militære planer for hele det norske territoriet. Det er noen regler i Svalbardtraktaten som vi selvfølgelig respekterer, men det fjerner ikke på noen måte det at Svalbard er både en del av Norge og beskyttet etter artikkel 5 i NATO-pakten, og vi har stor oppmerksomhet om dette.

Så er det ikke riktig at Arktis er et lovtomt rom. Vi har både folkerettslige regler og institusjoner som ivaretar grunnprinsippene der. Men det vi må forstå veldig godt, er at med økte sikkerhetspolitiske spenninger blir også Arktis mer relevant som funksjon av mer globale spenninger. Da er vår rolle der oppe svært viktig.

Både Eriksen Søreide og Melby var opptatt av forskjellen på EØS og EU. Det er jeg også. Jeg vil bare si meg helt enig i at EØS er ikke nok, det var det vel Melby som sa. Det er derfor vi har skaffet oss over hundre tilleggsavtaler og i de siste årene både et forsterket industripartnerskap, en grønn allianse og, ikke minst, det strategiske partnerskapet om forsvar og sikkerhet.

Når det gjelder mange av de nye formatene som nå utvikles, nettopp i kontaktflaten mellom NATO og EU, er vi tungt inne. Møtene i Paris og London – ganske hyppig på øverste nivå, med stats- og regjeringssjefer – skjer med både Norge, Storbritannia, Tyrkia og Canada, etter hvert er også Island inne, i tillegg til EU-landene. Og i ReArm Europe og Readiness 2030, som er den nye hvite boken til EU, er Norge det landet som er helt inne, og det er takket være at vi var først ute med strategiske partnerskap om forsvar og sikkerhet med EU.

Til slutt vil jeg bare understreke at vi gjør det vi kan for å sikre oss mot at eventuelle beskyttelsestiltak treffer oss. Det spørsmålet er ikke løst. At von der Leyen påpekte at vi er en del av det indre markedet, er jo bra, men det har vi vært i 31 år. Det er altså like nytt som at vi er et nordisk land. Det er fortsatt spørsmål vi jobber med der. Vi gjør det vi kan, men det er viktig å være klar over at det er en viktig utfordring.

Bente Irene Aaland (A) [11:50:39]: Innledningsvis vil jeg takke utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse om situasjonen i verden, et historisk tilbakeblikk og et tydelig bilde av dagens situasjon og hvordan vi forholder oss til framtiden. Både nåtiden og framtiden byr på utfordringer vi og resten av verden gjerne skulle vært foruten, men når det er sagt, er jeg glad for at vi har en regjering som styrer trygt i en urolig tid. Norge skal være en tydelig stemme for folkeretten, menneskerettigheter og internasjonal solidaritet.

Genèvekonvensjonene er det eneste lovverket som alle verdens stater har forpliktet seg til å følge. Disse skal gi beskyttelse for helsepersonell, sårede og sivile. Dette har i stor grad vært respektert, men nå har det skjedd en utvikling som må sies å være særdeles bekymringsfull. Sykehus, som historisk sett har vært trygge soner, er flere steder gått over til å bli mål. Vi ser at sykehus bombes, ambulanser angripes, og forsyninger med nødhjelp hindres i å komme fram.

Nylig møtte vi representanter for internasjonale bistandsorganisasjoner som gjerne ville belyse situasjonen de var i etter USAs bistandsfrys. Pågående prosjekter må legges ned, transport av nødhjelp vil stanse opp, minerydding vil reduseres og konfliktforebyggende arbeid stoppe opp. Det handler selvsagt om penger, men også om at kompetente medarbeidere plutselig står uten jobb og vil forsvinne til andre arbeidsmarkeder. Dette vil by på store utfordringer for organisasjonene som skal omorganisere og reorganisere innsatsen. Uforutsigbarhet og endringer over natten skaper usikkerhet for mange – en usikkerhet som kan utvikle seg til krig og ufred.

Også her i Norge ønsker partiene på høyresiden å kutte i bistandsbudsjettene, men å kutte i støtte til verdens fattige og mest sårbare mennesker er både usolidarisk og uklok politikk. Jeg er derfor glad for at Arbeiderpartiet styrer utenrikspolitikken, og at vi er tydelig på at Norge skal bruke 1 pst. av BNI på bistand. Som Gro sa det: Et rikt land som ikke kan gi en krone av hver hundrelapp til verdens fattige, er i realiteten et fattig land.

Demokratinivået i verden har sunket det siste tiåret. Nedgang i demokratisk kvalitet har forekommet i både unge og etablerte demokratier i ulike verdensdeler, og i flere tilfeller har demokratiet blitt erstattet av autoritære regimer. Når autokrati som styreform er i framvekst, øker også sjansene for konflikt. For et land som Norge er det derfor viktig å styrke samarbeidet globalt med stater og bevegelser som deler våre verdier, for den viktigste betingelsen for fred er at folkestyret på sikt vinner fram i alle land. Fagbevegelsen og sivilsamfunnsorganisasjoner spiller en nøkkelrolle i kampen for frie og demokratiske samfunn. I en tid hvor autoritære og fascistiske strømninger brer om seg, vil vi i Arbeiderpartiet derfor styrke innsatsen for demokrati, mangfold og toleranse.

Retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet er nå under angrep fra antidemokratiske krefter verden over. Dette fører til flere utrygge aborter, økt mødredødelighet og negativ sosial kontroll. Seksualitet mellom personer av samme kjønn er fortsatt kriminalisert i en rekke land, og manglende ytrings- og organisasjonsfrihet fører til undertrykkelse av både kvinner og seksuelle minoriteter. Vi i Arbeiderpartiet vil derfor styrke Norges internasjonale arbeid for kvinners rettigheter og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, SRHR, fordi en rettferdig verden er også en likestilt verden. I en tid preget av stor usikkerhet må vi styrke vårt engasjement internasjonalt, for vår tids utfordringer går ikke over av seg selv. De må løses i fellesskap.

Hårek Elvenes (H) [11:55:35]: Først en takk til utenriksministeren for en grundig redegjørelse, forankret i historiske kjensgjerninger. For 85 år siden, på denne dagen, sa kong Haakon nei til Hitlers sendemann Bräuer om å utnevne Vidkun Quisling som statsminister. Kongens nei ruver i den norske historien og fikk en enorm betydning for den norske motstandskampen under den andre verdenskrigen. Overfallet på Norge er historien om uprovosert aggresjon, sviktende beredskap og uklare ordre om mobilisering. Det er historien om den såkalt forutseende utenriksledelse. Det lille forsvaret vi hadde på 1930-tallet, skulle utvikles når utenriksledelsen mente at situasjonen krevde det. Vi vet hvordan det gikk.

«Historien gjentar seg ikke, men den rimer ofte», sa utenriksministeren. Det er korrekt. Hitler ville avsette regjeringen og sette Stortinget ut av spill 9. april 1940. Putins første mål under angrepet mot Ukraina var å avsette regjeringen i Kyiv. Storting og regjering vil høyst sannsynlig være prioriterte mål i et potensielt angrep mot Norge. Stortinget vedtok derfor under behandlingen av langtidsplanen i fjor bl.a. at det skulle anskaffes et ekstra langtrekkende luftvernsystem som skulle etableres på Østlandet, som beskyttelse mot langtrekkende missiler. Dette var et resultat etter påtrykk fra opposisjonen og forhandlinger mellom regjering og storting.

Det er igjen krig i Europa. Regimet i Kreml forfekter et verdensbilde der konfrontasjon med Vesten er sentralt. Russlands krig mot Ukraina er en del av konfrontasjonen, og Norge er stemplet som et uvennlig land av Russland. Alliansefrihet i fred og nøytralitet i krig viste seg å slå grundig feil under den andre verdenskrigen. Vi styrker nå vårt eget forsvar betraktelig. Det startet med langtidsplanen i 2016, under regjeringen Solberg, som et taktskifte, men vi vil fortsatt ikke være i stand til å forsvare oss på egen kjøl.

Norge har i mer enn 70 år hatt et nært og godt sikkerhetspolitisk samarbeid med USA. Presidenter kommer og går i Det hvite hus, men geografien består. Russland er vår nabo. Noen mil fra grensen er de russiske atomubåtene stasjonert. Vi har betydelig sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser med USA i nordområdene. Vår oppgave er med grundighet å engasjere USA sikkerhetspolitisk for å ivareta felles sikkerhet, uavhengig av hvem som er president i USA.

USA må engasjeres på føderalt nivå og på delstatsnivå, sa utenriksministeren. Ja, president! Flere nåværende, innflytelsesrike amerikanske politikere, både i det republikanske og i det demokratiske partiet, har norske røtter. Jeg har møtt flere av dem under besøk i Midtvesten. Deres bånd til Norge er sterke. Det er viktige kontakter som med fordel også kan pleies av regjeringen. Stortingspresident Hambros opplysningsarbeid og utrettelige innsats for Norges sak i USA, og særlig hans arbeid i Midtvesten under annen verdenskrig, kan fortsatt stå som et eksempel til etterfølgelse, 80 år etter.

Kinesiske statsborgere er tatt til fange i Ukraina etter å ha kjempet for Russland i krigen. Fra før vet vi at Kina bidrar med komponenter til militært materiell i Russland. Det er all grunn til å betvile at Kina er nøytral i konflikten, selv om Kina hevder det. Kina forsøker å bli anerkjent som en sentral aktør i polarområdene. Det er Russland som er Kinas brohode i nord. Et svekket Russland, militært og økonomisk, kan bli presset av Kina til å åpne for kinesisk tilgang i Arktis i langt større utstrekning enn i dag. Det er god grunn til å følge med på Kinas gjøren og laden i nordområdene.

På denne dagen og i de tidene vi nå opplever, bør kanskje Senterpartiet og SV sende en stille takk til de partiene som ved forsyn sørget for at vi inngikk EØS-avtalen for litt over 30 år siden. Hadde vi i dag, med handelskrig og økt proteksjonisme, stått utenfor EUs indre marked, kunne det ha gjort ubotelig skade for norske arbeidsplasser, ikke minst i Distrikts-Norge.

Per Ivar Lied (Sp) [12:00:51]: Først vil eg takke utanriksministeren for den utanrikspolitiske utgreiinga på tysdag her i Stortinget.

Sju av verdas åtte milliardar menneske bur utanfor Vesten, sa utanriksministeren. Noreg som eit lite land er aktiv globalt. Vi har representasjon verda over. Vi har sterke bilaterale band og samarbeid med dei fleste land. Noreg er ein pådrivar for menneskerettar. Vi har lang humanitær tradisjon der vi er og skal vere aktive med store bidrag til folk og regionar i krise. Vi er tungt involverte i land og område med svelt, uro og gjenoppbygging. Noreg er ein forkjempar for folkeretten, for ordna rammer og samkvem mellom sjølvstendige statar, der ikkje minst FN er ramma for internasjonalt samarbeid på så like vilkår som mogeleg. Dette er også viktig og grunnlaget for Senterpartiets internasjonale engasjement og politikk.

Utanriksministeren viste til at den amerikanske utanriksministeren på utanriksministermøtet for få dagar sidan stadfesta at USA framleis skal vere medlem av NATO og stiller seg bak artikkel 5. Det var det viktig å få slått fast. Så må vi i Noreg ta vårt ansvar for å gå frå byrdefordeling til byrdeforskyving. Vi må forsterke vårt nasjonale forsvar, og vi må bidra til samla styrkt forsvar i Europa innanfor ramma av NATO. Det gjeld også tettare sikkerheitssamarbeid med andre land i Europa, som Storbritannia og Frankrike.

Heile Norden er no samla i NATO, også det gjer at nordområda kjem endå meir i fokus. Det er viktig for Noreg. Vi har enorme ressursar og svære havområde. Vi ligg strategisk til, med sårbare hav- og landområde i nord. Senterpartiet ser difor fram til ein ny nordområdestrategi. Vi må der jobbe tettare med våre baltiske og nordiske vener.

Senterpartiet deler synet på at nasjonal sikkerheit er militære kapasitetar, kuler og krut, men også meir enn det. Beredskap er grunnleggjande viktig. Det er ein del av det internasjonale bildet og må vere på plass i alle delar av Noreg, og alle delar av samfunnet, inkludert matproduksjon og høgare grad av sjølvforsyning. Her er også ei anna næringsside, underordna samanlikna med sikkerheit, men norske bedrifter og norsk næringsliv kan også levere militært utstyr og utstyr til beredskap og samfunnssikkerheit breitt, både i Noreg og internasjonalt.

Noreg er ein del av verdifellesskapet med landa i Europa – som demokrati, ytrings- og mediefriheit, menneskerettar, deling av makt og rettsstaten. Difor er også vårt engasjement og støtte til Ukraina sjølvsagt. Vi støttar Ukraina. Den militære støtta vil bli auka med 50 mrd. kr, og samla ramme for Nansen-programmet i 2025 vil bli auka frå 35 mrd. kr til totalt 85 mrd. kr. Dei 50 mrd. kr skal gå til internasjonale prosjekt og kjøp frå ukrainsk forsvarsindustri. Den sivile støtta bidreg til å byggje opp igjen øydelagt energiinfrastruktur, til naudstraumsaggregat, til innkjøp av gass slik at folk har varme og kan lage mat, til å reparere øydelagde vegar og hus, til minerydding slik at bønder kan drive landbruk og matproduksjon, til ein tryggare kvardag og til meir som hjelper folk i ein svært krevjande kvardag. Samla er norsk støtte gjennom Nansen-programmet på 205 mrd. kr.

Det auka bidraget i 2025 skal gå til militær støtte, i tråd med Ukraina sine innmelde behov, dvs. luftvern, artilleriammunisjon og dronar samt maritime tiltak, der Noreg har ei leiarrolle i å hjelpe Ukraina maritimt.

Senterpartiet støttar den moderniserte handelsavtalen mellom Noreg, EFTA og Ukraina. Handelen i fjor, i 2024, mellom EFTA og Ukraina var på rundt 15 mrd. kr. Den nye avtalen vil styrkje Ukraina økonomisk og politisk og bidra til økonomisk vekst og utvikling i Ukraina. Noreg er der også når Ukraina skal byggjast opp att.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [12:05:38]: Jeg vil også takke utenriksministeren for hans viktige redegjørelse.

I går, 9. april 2025, 85 år etter at Norge ble okkupert av nazistregimet, kom åtte pasienter til Norge fra Gaza. De kom hit fordi de ble medisinsk evakuert, og fordi Norge er en del av et internasjonalt helsesamarbeid for å redde liv. De åtte pasientene er alle barn. La meg gjenta: Alle de evakuerte pasientene er barn. Denne medisinske evakueringen er en dråpe i havet for de enorme skadene som Israels krigføring og okkupasjon har påført det palestinske folk. Helsesystemet i Gaza har kollapset. Fortsatt drepes tusenvis av palestinere, og den siste måneden har israelske myndigheter igjen stengt grensene for å hindre at nødhjelp kommer inn.

Bruddene på folkeretten er åpenbare, men likevel har høyresiden her hjemme i Norge startet en debatt om hvorvidt det er strategisk lurt av Norge å bruke så mye tid på folkerettsbruddene i Palestina. De sier at det ikke angår oss, men få land er like avhengig av folkeretten som Norge. Vår fisk, olje og gass er vernet av havretten og FN-pakten. Vår grense mot Russland er forsvart i folkeretten. Det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å støtte Ukrainas forsvarskamp mot Russlands folkerettsstridige angrepskrig, og det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å stanse Israels folkerettsbrudd i Palestina. Høyresiden i Norge tar feil. Det er i vår egeninteresse at vi er en prinsippfast forsvarer av folkeretten, og ikke minst er det i vår interesse å bygge en rettferdig verden på forutsigbarhet og like regler for alle, for som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland en gang sa: Alt henger sammen med alt.

Nesten 40 pst. av all humanitær innsats kom fra USA, og da Trump-administrasjonen kuttet den innsatsen, forsvant den omtrent umiddelbart mange steder. Konsekvensene tas av mennesker i krise, på flukt eller i konflikt som er avhengige av nødhjelp. De tar nå de dramatiske konsekvensene. Globale kriser, klimakrise, humanitære katastrofer og millioner av mennesker på flukt krever at vi øker innsatsen for en fredeligere verden. En sånn fredeligere verden oppstår ikke først og fremst med våpen, militærmakt eller tollkrig, men gjennom solidaritet, freds- og forsoningsarbeid og å snakke med alle – både allierte og dem vi ikke deler verdier med.

Vi kan ikke gjøre alt for å rette opp i de dramatiske konsekvensene, men vi kan gjøre noe. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen økt den norske innsatsen med 300 mill. kr. I tillegg stiller vi opp i en verden hvor kriser rammer urettferdig. I jordskjelvrammede Myanmar har Norge besluttet å bidra med 30 mill. kr. I Sudan ser vi nå verdens største humanitære krise, og vi reiser på toppmøtet om situasjonen neste uke. Vi fortsetter å jobbe med en varig løsning for saharawienes frihet i Vest-Sahara gjennom FNs organer, og i Syria stiller vi opp med 400 mill. kr til humanitær nødhjelp, vann og medisiner, i håp om en varig og stabil løsning.

For arbeiderbevegelsen handler dette om hva solidaritet betyr for oss: ikke veldedighet fra noen rike stater til utviklingsland i sør, men at vi samarbeider for å utjevne forskjeller og for å fordele makt og rikdom i verden. Det er avgjørende dersom vi skal få verden med på å støtte Ukraina, og det er avgjørende hvis vi skal stanse folkerettsbruddene i Palestina. Framover må vi ta en mer aktiv rolle, for det er gjennom bistand og kamp mot klimaendringer, ulikhet, forskjeller og fattigdom at Norge bidrar til å minimere uro og forebygge krig og konflikt. Derfor går økt totalberedskap og trygghet for landet hånd i hånd med arbeidet for en fredelig verden.

Etter den nazistiske okkupasjonen av Norge for 85 år siden, lovet vi hverandre aldri å glemme. Historien om hvilken verdensorden vi vil leve i, skrives nå. Hvilke verdier valgte vi oss mens verdens sto i brann? Det er spørsmålet vi er nødt til å stille oss.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [12:10:49]: Vi får stadig høre at dagens globale handelsregime har skapt enorme verdier og økt levestandard. Det gjelder ikke for grunnleggeren av regimet, USA. For USA oppfattes handelssystemet som skjevt. For å lage en analogi kan man si at barna har blitt rike, mens foreldrene sitter i dyp gjeld – til tross for at det var foreldrene som la grunnlaget for barnas velstand. Sannheten er at USA i realiteten er konkurs, og at USAs økonomi lever på lånt tid. Handelsbalansen er negativ, statsbudsjettet har et enormt underskudd. USA har en stor gjeld de etter hvert ikke vil evne å betale med dagens regime. Trump er så langt den eneste som har forsøkt å gjøre noe med det, endog på dramatisk og uklokt vis.

Norge er tjent med at USA er den ledende økonomiske kraften i global handel. Norge er dermed tjent med at USA opplever at handelssystemet virker for dem. Norge bør derfor aktivt søke å finne løsninger med USA. Det kan innebære endring av vår egen handelspolitikk. Det kan samtidig gi oss muligheter med vår geografiske beliggenhet og våre energiressurser.

Begrepet byrdeforskyvning er også noe som er naturlig, som utenriksministeren refererte til. Det er ingen grunn til at USA skal betale 60 pst. av kostnadene for å drifte NATO. Byrdeforskyvning betyr ikke kun mer penger, det betyr større militært ansvar. Jeg tror ikke vi er forberedt på det. Jeg tror ikke engang vi har tenkt gjennom hvorfor og hvordan vi skulle ha et mer militært nærvær. Derfor fremmet jeg i dag et representantforslag hvor jeg ønsker å se på ubalansen mellom kampkraft og utholdenhet. Det hjelper ikke bare å kjøpe våpensystemer. Vi må kunne vise dem, og vi må kunne ha soldater til å bruke dem.

Norges sikkerhetspolitiske utfordringer er de mest alvorlige på mange tiår. Da er det ikke naturlig at vi bruker så mye ressurser på konflikter som er veldig fjernt unna oss. Vi kan ikke prioritere og samtidig si, slik utenriksministeren sa, at vi prioriterer alt samtidig, og at det betyr at vi ikke nedprioriterer noe som helst. Det er man nødt til å gjøre, og da viser jeg til representanten Søreide, som sa nøyaktig det samme: Vi må også være tydelige på at har vi flere utfordringer i Europa og nær oss selv, må vi bruke mer ressurser på det og mindre andre steder. Vi kan ikke bruke like mye over alt. Da prioriterer man ikke.

Det spørsmålet man burde stille seg, er: Hva om? Hva om USA og Israel sammen angriper Iran? Hva om USA og Israel fordriver Gazas innbyggerne til Libanon, med Libanons velsignelse? Når det gjelder Asia, bør vi stille oss spørsmålet: Hva om Kina angriper Taiwan? Hvor er vi? Hva gjør vi?

Michael Tetzschner (H) [12:14:04]: Også jeg har lyst til å rose utenriksministerens redegjørelse, for på mange punkter er den god. Det er på de områdene hvor man beskriver verden slik den ser ut fra Norge, og der er vi nokså enige om situasjonsbeskrivelsen. Den er dessverre ikke særlig offensiv med tanke på å oppsøke og presentere dilemmaene som enhver utenriksledelse vil stå i. Jeg kan minne om at Norge nå har et image internasjonalt med å drive med «cherry picking», altså at man forsyner seg av de rettene i buffeten som passer en, og så stiller man ikke opp der det kommer i den minste strid med våre umiddelbare interesser.

Norge har nå en regjering som har gitt garantier for at man ikke skal implementere de siste fem EU-direktivene – til og med på en måte der man umyndiggjør Stortinget, ved å si at dette skal gjelde hele neste stortingsperiode. Vi opprettholder også avvik fra EUs sanksjonspakke mot Russland. Det har vært nevnt tidligere i debatten. Det gjelder disse fiskeanløpene, som også er en bekymring for Etterretningstjenesten, for det er ikke bare ansatte på disse fiskefartøyene som slenger rundt i gatene; det er også en innfallsvinkel for etterretningsvirksomhet. Hybridkrig er også omtalt i redegjørelsen, men vi opprettholder et unntak når det gjelder digital formidling over grensen av Russia Today, og vi har fortsatt mange russiske farledsbevis hvor de altså uten å ta inn norsk los kan boltre seg i våre farvann, også med en uklar grense mot etterretning.

Jeg vil også si at når utenriksministeren fortjenstfullt sier at krigen i Ukraina har pågått i elleve år, kan man også se på Arbeiderpartiets inkonsistente holdning til Russland i denne perioden. Jeg har selv sittet i utenrikskomiteen og sett hvordan man hele tiden forfektet en nærmest dualistisk tilnærming overfor Russland, som var de samme makthaverne som nå driver denne krigen. Vi skulle berolige og avskrekke. Denne perioden kunne av og til svare til betegnelsen «logre for Lavrov». Det var som Norge hadde en egen kompetanse til å håndtere Russland, mens man, de siste årene i hvert fall, er blitt kvitt denne naiviteten. Det er en glede å høre. Men noen konsistent utenrikspolitisk ledelse har Arbeiderpartiet ikke stått for.

Ola Elvestuen (V) [12:17:18]: Vi er i en verden med en mye mer alvorlig sikkerhetssituasjon. På mange måter er allting nytt, men samtidig vil jeg påpeke at de tre største problemene verden står overfor, er fortsatt global oppvarming, tap av natur og å stå opp for frihet og demokrati. Det er veldig viktig å se at disse tre også henger sammen.

Når vi har en helt ny sikkerhetssituasjon, er det viktig å løpende holde de avtalene vi har. Parisavtalen er på plass, det er en avtale, og den virker. Naturavtalen er ikke like sterk, men den trenger også å få en virkning. Fra Venstres side er det viktig å ha med at i utformingen av den konkrete politikken for å møte disse utfordringene, er EU og samarbeidet vårt med EU sentralt. Det skal legges fram en klimaplan om under en time, også fra norsk side. Vi har en klimaavtale fram til 2030, men at det er viktig at den forlenges fram mot 2040.

Vi har et stort internasjonalt engasjement, både på natur og på klima, og vi samarbeider tett med Indonesia, med Brasil, med Colombia, og vi er aktør i Sentral-Afrika. Det som er viktig framover, mener jeg, er at vi ser disse sammenhengene også litt bredere. Dette er land vi trenger å bygge bredere samarbeid med, også utover de konkrete målene vi har innenfor natur og klima. Det er også for å møte utfordringen vi ser med land som Kina, som Russland og andre diktaturer, som samarbeider og over hele verden utfordrer våre verdier. Vi trenger mer samarbeid, og da mener jeg bredere samarbeid, ikke bare bistand, med land vi kan samarbeide med – i Latin-Amerika, i Afrika, i Sør-Asia og Sørøst-Asia – og å gjøre det mer systematisk.

Diktaturene samarbeider mer og mer, som Russland med Kina, med Iran, med Nord-Korea i sitt angrep på Ukraina. Vi må finne vår plass i samarbeid i Europa, men også med alle andre vi kan, for å møte denne utfordringen. Vi trenger en mobilisering i Europa, en mobilisering på militært utstyr og produksjon av våpen og militært utstyr, for vi må ta ansvaret. Med uforutsigbarheten som er i USA, må vi forholde oss til at USA er et land vi ønsker så sterkt samarbeid med som mulig, samtidig som vi må være klar til å reagere på uforutsigbarheten som er der.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:20:31]: Jeg vil igjen takke for en god debatt, nå som den ser ut til å nærme seg slutten.

Noen refleksjoner til slutt: Først vil jeg takke representanten Viljugrein for å minne om de åtte barna som kom til Norge fra Gaza i natt. Jeg vil også bruke det til å minne om at før våpenhvilen inntrådte, regnet man med at minst 17 000 barn var drept i Gaza, og etter at våpenhvilen ble brutt, er det godt over 1 000. Det har vært dager med opptil hundre nye drepte barn alene i Gaza etter dette. Det er en av verdens mest brutale kriger, og om ikke det var nok, ser vi også at helt sentrale humanitære prinsipper brytes så systematisk at dette også begynner å smitte over mot andre konflikter. Så hele krigens folkerett, eller humanitærretten, er virkelig utfordret i det som skjer i Gaza, og dessverre nå også på Vestbredden.

Så et litt overordnet blikk på spørsmålet om hvordan man møter en ny verden: Jeg tror omtrent samtlige har vært enige om at verden er grunnleggende annerledes, og det må vi ta inn over oss, men det betyr ikke at vi skal akseptere at verden nå har blitt transaksjonell. Vi skal analytisk forstå at vi har en mer transaksjonell ledelse i USA, f.eks., og at det er flere stormakter som nok liker det, men det er veldig mange land som er opptatt av å ta vare på en regelstyrt verdensorden, en regelstyrt verdenshandel, ta vare på FN, stå opp for folkeretten i fellesskap, videreutvikle Verdens handelsorganisasjon, og om mulig med avtaler – på toppen av de alle kan være enige om – for fortsatt å ha om ikke en absolutt ubegrenset frihandel, men en regelstyrt frihandel.

Her har lyst til å kommentere en ting som representanten Moxnes nevnte. Det er riktig at frihandel har bidratt til betydelig økonomisk vekst, men frihandel alene kan også føre til betydelig ulikhet i land. Vår type land – Norge, nordiske land, med et sterkt sosialdemokratisk instinkt – har jo klart å gjøre to ting på én gang, nemlig å høste fruktene av en åpen verdenshandel, men også å ha sterke fagforeninger, sterke arbeidsgiverorganisasjoner og en sterk velferdsstat, som gjorde at man kunne fordele fruktene av den frihandelen. Det er jo det USA ikke har klart. Der har de endringene som frihandelen har bidratt til, og som har gitt en BNP-vekst som var veldig stor, også ført til stor geografisk og sosial ulikhet. Den beste måten å møte frihandelen på og sørge for oppslutning om denne er at man også har sterke stater, sterke fagforeninger, god lønnsdannelse, og at man står solidarisk i eget land når det gjelder å fordele det frihandelen gir.

For øvrig skulle jeg gjerne snakket mye om dilemmaer i utenrikspolitikken, men det får bli ved neste anledning.