Heidi Greni (Sp) [15:22:19] (ordfører for saken): Med dagens regjering ser vi et taktskifte i distriktspolitikken. Denne meldingen uttrykker et klart mål om økt folketall i distriktskommunene. Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener ikke dette er et urealistisk mål, slik Fremskrittspartiet hevder i komiteens innstilling. Vi mener derimot at det er en viktig målsetting for å sikre utvikling i hele landet. Dette vil kreve samordnet innsats på alle politikkområder og at det tas distriktspolitiske hensyn i alle beslutninger.

Noe av det ungdommens distriktspanel trekker fram, er at kommunene må dyrke sin egenart. Mange ønsker større tomter og nærhet til natur, andre ønsker mer urbane boformer. Dette er eksempler på kvaliteter som skiller ulike distriktskommuner fra hverandre, og som må utvikles og markedsføres. Da har alle et variert tilbud.

Uansett hvor man vil bosette seg, er arbeid – ofte til to – bolig og gode kommunale tjenester viktig. Det må det legges til rette for i hele landet, og det er avgjørende momenter for at folk skal kunne bosette seg der de selv ønsker.

Tilrettelegging for næringsvirksomhet er selvsagt viktig. Det berører mange fagfelt, som digitalisering, transport, arealpolitikk og utdanning. Digitalisering gir mulighet til å løse oppgaver på nye og mer effektive måter. En samlet komité påpeker at hvis digitaliseringen skal komme hele landet til gode, er det behov for god nettilgang. I Senterpartiet snakker vi om den digitale allemannsretten. Regjeringa har som mål at alle skal ha tilgang til 100 Mbit/s innen utgangen av 2025.

Infrastruktur som vei, jernbane, ferjer og luftfart er avgjørende for muligheten for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Både folk og gods skal fraktes trygt og effektivt. Samferdselspolitikk er et av de aller viktigste virkemidlene for å bygge by og land sammen og skaper vekst over hele landet. Ferje er livsnerven for mange samfunn og avgjørende for at det er mulig å leve og drive næringsvirksomhet mange plasser. Med statsbudsjettet for 2023 har mange samband blitt gratis, og takstene for riksveiferjene er halvert.

Flytilbudet er også en viktig del av transportnettet i Norge. Kortbanenettet er avgjørende for at folk skal komme seg på arbeid, og for helsetjenester, utdanning osv. FOT-rutene er særs viktige. Her har regjeringa i statsbudsjettet for 2024 foreslått en halvering av maksprisene. Det legges også opp til flere ruter og mer kapasitet.

Skal det være mulig å etablere seg som bedrift, trengs det også næringsarealer. Meldingen er tydelig på at det framover må være en mer differensiert arealpolitikk som legger til rette for vekst og utvikling. Regjeringen varsler at de nye planretningslinjene vil gi en tydeligere differensiering mellom tettbebygde og spredtbebygde områder og en differensiert forvaltning av strandsonen.

Arbeidskraft med rett kompetanse er en forutsetning for utvikling og verdiskaping i lokalsamfunnene. Utdanning er avgjørende, og fleksibel og desentralisert utdanning er viktig for å gjøre utdanning tilgjengelig i hele landet.

En sentral distriktsnæring er norsk landbruk. Den sikrer oss først og fremst mat, men også arbeidsplasser og aktivitet i hele landet. Jeg er grundig glad for at en samlet komité peker på at grovfôrbasert husdyrhold er avgjørende for jordbruk i hele landet, og at den er tydelig på at et sterkt jordvern er helt nødvendig hvis vi skal sikre norsk matproduksjon i framtiden.

Skal en kommune vokse, må den være attraktiv for barnefamilier. Med statsbudsjettet for 2024 blir det billigere barnehage i distriktskommuner, med en makspris på 1 500 kr. Et flertall i komiteen – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt – mener det bør vurderes om flere tiltak kan bidra til at barnefamilier ønsker å etablere seg i distriktskommuner, men billigere barnehage er en god start.

Tilgang på bolig er vesentlig. Barnefamilier som ønsker å etablere seg i distriktskommuner, ser ofte etter helt andre kvaliteter enn de kunne ha fått i byen. Mulighetene for større og frittliggende tomter gjør distriktskommunene attraktive. Mer differensierte planretningslinjer og større selvråderett for kommunene vil legge til rette for dette.

Det går mot jul, og med dette taktskiftet i distriktspolitikken vil det også i framtiden lyse i stille grender over hele landet.

Rune Støstad (A) [15:27:26]: Folk skal ha muligheten til å leve et godt liv i hele landet. Det er det overordnede målet med regjeringens distriktspolitikk. Regjeringen foreslår å bevilge 1,6 mrd. kr til distriktspolitiske virkemidler i 2024. Det er en økning på 20 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2023. Det er en kraftfull satsing som vi skal være stolte av.

Et godt eksempel på god distriktspolitikk er det kraftfulle velferdsløftet for barnefamilier i neste års budsjett. En familie med to unger i barnehagen i min egen hjemkommune, Nord-Fron, vil fra neste år spare 30 000 kr i året fordi vi halverer barnehageprisen. Halvert barnehagepris er viktig for privatøkonomien til folk, men det betyr også mye for de ungene som får ta del i felleskapet som barnehagen er. Flere foreldre får muligheten til å være i arbeid. Høyre, derimot, gjør som de pleier: De nedprioriterer distriktene og sender barnehageregningen tilbake til barnefamiliene.

Arbeid og velferd er det viktigste i distriktspolitikken. Akkurat nå er det vår hovedoppgave å stille opp for dem som trenger det aller mest. Derfor er regjeringens mål å få kontroll på prisveksten og føre en trygg økonomisk politikk som bidrar til lavere rente. Det handler om trygghet for folk og bedrifter i hele landet.

Manglende distriktspolitikk i forrige regjeringsperiode har ført til at statlige arbeidsplasser har blitt borte fra flere lokalsamfunn. Det gjør vi noe med gjennom en offensiv næringspolitikk i hele landet. Vi sørger for at flere er i jobb, og at det skapes nye jobber. Folk i arbeid og lønnsomme bedrifter er grunnlaget for vår felles velferdsstat. Da er det gledelig å se at det nå er 130 000 flere sysselsatte enn før pandemien, og at det etableres 6 000 bedrifter hver eneste måned. Regjeringen innfører også nærtjenestesenter og sier at desentralisert arbeid skal være en tydelig instruks som alle departement gir til sine underliggende etater. Dette er politikk for å få tjenester og arbeidsplasser nærmere der folk bor.

Vi skal få flere til å eie egen bolig i både by og bygd. Derfor iverksetter vi nå en historisk satsing på Husbanken der vi neste år sørger for en låneramme på nesten 30 mrd. kr. Det er bra for dem som trenger en plass å bo, og det er også bra for en byggenæring som sårt trenger oppdrag.

Digitalisering, ny teknologi og ikke minst kunstig intelligens gir oss nye og store muligheter. Det gjelder ikke minst for å kunne bidra til økt bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Derfor er jeg glad for at vår regjering legger opp til et temposkifte i digitaliseringen. En ny digitaliseringsminister er på plass, og vi bruker store ressurser på digitalisering og utbygging av bredbånd.

Distriktspolitikk og landbrukspolitikk henger tett sammen. Jordbruket er bærebjelken i mange lokalsamfunn. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått en regjering som forstår verdien av norsk matproduksjon og en styrket matberedskap over hele landet.

Norge er et fantastisk land. Noe av det beste med landet vårt er samspillet mellom by og land. Verdiene skapes over hele landet, og for oss i Arbeiderpartiet har det alltid vært det viktigste å ha en politikk der by og land går hand i hand, der vi bidrar til arbeidsplasser og at folk kan leve et godt liv i hele landet. Det kommer oss alle til gode, både i by og i distrikt.

Dagens regjering har sørget for at vi har fått en ny og forsterket distriktspolitikk der det skal være et distriktsperspektiv i all politikkutvikling. Vi har fått til mye, samtidig som vi har større ambisjoner. Distriktsmeldingen gir ny optimisme og framtidstro for hele landet.

Jeg vil avslutningsvis også takke komiteen for samarbeidet om behandlingen.

Mari Holm Lønseth (H) [15:32:16]: Høyre vil legge til rette for gode og levedyktige lokalsamfunn over hele landet, i både by og land. Vi ønsker at det skal være like godt å bo og leve på bygda som i byen. Folk skal ha muligheten til å leve et godt liv i distriktene, med de særegenhetene som følger med det å bo i en distriktskommune.

Gode og trygge lokalsamfunn skapes nedenfra, av enkeltmennesker og av bedrifter som skaper arbeidsplasser, slik at det er mulig å bo og leve i distriktene. Gode lokalsamfunn skapes nedenfra, ikke av statlige subsidier eller støttehjul.

I årene vi har foran oss, står Norge foran mange store utfordringer, og mange av disse kommer til å treffe distriktene – både først og hardest. For det første blir det stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist, og befolkningsframskrivingen til SSB viser at denne utviklingen vil slå hardest ut i små distriktskommuner først. Befolkningsnedgang, kombinert med en aldrende befolkning, kan gi lavere skatteinntekter og samtidig høyere utgifter, noe som gjør at vi må planlegge annerledes framover. Dette henger også sammen med mangelen på kompetent arbeidskraft som vi merker i hele samfunnet. Det er mange bedrifter som nå ikke lenger har et problem med å skape en ny arbeidsplass, men som heller har problemer med å finne en person til å fylle den.

Det andre er at klimaendringene kommer til å treffe oss. Det haster å kutte klimagassutslipp og få produsert mer fornybar energi, både for å gjøre noe med klimaendringene og – ikke minst – for å trygge arbeidsplasser i hele landet.

Dette er blant de store og langsiktige utfordringene som vi er nødt til å løse framover, og langsiktige utfordringer krever også langsiktige løsninger. Vi mener at disse store utfordringene for framtiden er noe regjeringen ikke har svar på. De tar ikke ansvar for framtiden når regjeringens viktigste tiltak for å skape levende og attraktive distrikter nettopp er subsidier og støttehjul. De prøver å løse langsiktige utfordringer med kortsiktige tiltak.

Millioner skal også brukes på å opprette nye lensmannskontor, hvor politifolk låses til kontorpulter med kort åpningstid, stikk i strid med politiets egne interesser. Samtidig ser vi at det har blitt over 250 færre politifolk i distriktene etter at Senterpartiet kom inn i regjering. Regjeringen kutter i tiltak for å få fart på digitaliseringen, noe som kunne ha vært et konkurransefortrinn for distriktene. Det aller mest kritiske for distriktene som har skjedd de siste to årene, er likevel den næringsfiendtlige politikken som regjeringen har ført. På to år er skattene økt med flere titalls milliarder, formuesskatten er doblet, og det er innført en såkalt midlertidig økning i arbeidsgiveravgiften, noe som treffer distriktsarbeidslivet hardt.

Bare den dårlige prosessen rundt innføringen av lakseskatten har gjort at investeringer for milliarder har blitt lagt på is, og det har også ført til at arbeidsplasser i distriktene har blitt satt i fare. Det er ikke bare knyttet til lakseindustrien, men også til leverandørindustrien, som entreprenører og båtbyggere.

I tillegg ser vi et innleieregelverk som er tilpasset å stoppe arbeidslivskriminalitet i Oslo-området. Jeg er helt for å begrense arbeidslivskriminalitet i Oslofjord-området, men det er altså bedriftene i distriktet som betaler prisen for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har gått inn for en stor innstramming også i innleieregelverket.

Det viktigste vi trenger for å få vekstkraft i distriktene, er en næringspolitikk som gjør det mulig å både bo og leve, og da trenger vi en politikk som legger til rette for mer verdiskaping i privat sektor. Den uforutsigbarheten som regjeringen har skapt, må ta slutt, og vi er også nødt til å gjøre mer for å styrke lokaldemokratiet framover, også for at kommunene skal få større mulighet til å bestemme over sitt eget areal.

Støstad sa i sitt innlegg at en vanlig barnefamilie med to barn vil spare 30 000 kr neste år med regjeringens forslag til statsbudsjett. Problemet er bare at denne reduksjonen i barnehagepriser innføres fra 1. august. Denne barnefamilien vil altså ikke spare 30 000 kr, men omtrent 15 000 kr. Med Høyres forslag ville man ha fått omtrent det samme tilbake i økt barnetrygd. Kombinerer man det med de reduserte skattene som er, kunne faktisk den samme familien ha kommet litt bedre ut med Høyres forslag, sammenlignet med forslaget til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Det kan også være greit å være ærlig om hva som er egne prioriteringer, framfor å skape en karikatur av andres.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og SV.

Helge André Njåstad (FrP) [15:37:29]: Eg merka meg at saksordføraren siterte diktaren frå Sunnfjord, Jakob Sande, i si avslutting. Om det er til ære for statsråden som la fram meldinga, som òg er frå Sunnfjord, eller om det er for å irritera den nye statsråden frå Nordfjord at ein siterer ein sunnfjording, veit eg ikkje, men eg merka meg at Senterpartiet viste til salmen «Det lyser i stille grender». Me får håpa Senterpartiet ikkje blir sitjande så lenge, for då kan det henda me heller må sitera diktet hans «Bygda søv» i framtida, viss ein skal fortsetja med den distriktsfiendtlege politikken me er vitne til etter to år.

Når ein diskuterer distriktspolitikk og Senterpartiet har styrt departementet i to år, kan det vera greitt å ta ein liten status på kva me driv med. Det har eigentleg skjedd lite med tanke på satsingar for Distrikts-Noreg desse to åra, så det blir feil å seia at det er eit taktskifte. I så fall er det eit taktskifte til det verre for distrikta. La meg bruka eit par eksempel.

Vegbygging og samferdsel er viktig for Distrikts-Noreg. Det finst ikkje ein einaste lokalpolitikar som ikkje er oppteken av å byggja landet med veg. Kva har me vore vitne til desse to åra med Senterpartiet i regjering? Jo, ein kallar den nasjonale transportplanen me fekk vedteke før valet, urealistisk, og seier at vegprosjekt må skalerast ned, ein må bruka mindre pengar, ein må leggja fram ein ny NTP som i mindre grad byggjer landet. Det er verkelegheita når det gjeld riksveginvesteringar. Når det gjeld fylkesvegar, veit me at fylkeskommunane slit med å vedlikehalda fylkesvegnettet, som dei fekk overført av den fyrste raud-grøne regjeringa. Det står dårleg til med fylkesvegnettet. Det er få utsikter til å byggja landet på den måten, så det har ikkje vore eit taktskifte til det betre på samferdsel.

Det andre som lokalpolitikarane er opptekne av med omsyn til distrikta, er å få lov til å få tilflytting, få lov til å få folk til å bu og byggja i ein kommune. Der opplever lokalpolitikarar frå alle parti at uansett kva dei skal gjera, møter dei på problem med motsegn frå statsforvaltaren, frå fylkeskommunen, frå Statens vegvesen, frå det eine direktoratet etter det andre. Det er vanskeleg å få ting igjennom. Planprosessar har aldri teke lengre tid, det har aldri vore vanskelegare å få til ein dispensasjon, og det blir vanskelegare og vanskelegare å få til næringsetablering og bustadbygging i distrikta.

Sjølv om ein har gode intensjonar frå denne talarstolen, når det ikkje inn til kontora hos statsforvaltarane. Eg hadde håpt at signal om at ein ønskjer vekst i alle kommunar i folketal, hadde betydd at ein hadde fremja motsegn mot kommunar som ikkje la inn nok bustadbygging, men det er ikkje det ein ser. Når ein får brev frå statsforvaltarane, er det motsegn fordi ein legg inn for mykje, ein er for ambisiøs i å byggja for mange bustadar. Det burde heller vera motsett, at ein faktisk er nøydd til å planleggja endå meir bygging i Distrikts-Noreg, men sånn opplever ikkje kommunane at statsforvaltarane oppfører seg.

Viss me går vidare på dette såkalla taktskiftet, så har det vore eit taktskifte i næringspolitikken, eit dramatisk taktskifte. 28. september i fjor står igjen som den store dagen der ein verkeleg sentraliserte milliardverdiar frå kysten i Distrikts-Noreg og inn til Oslogryta, til Finansdepartementet. Så skal ein senda tilbake smular i form av bygdevekstavtalar og milde overføringar til Kommune-Noreg. Det er det som er realiteten. Optimismen i næringslivet endra seg med ny regjering, med skatt på laks, med auka skatt på kraft og ein skattepolitikk som handlar om å auka avgifter og auka skattane.

Når det gjeld tenestene, har me vore vitne til kva som skjer i nord med omsyn til sjukehus. Ein har sett i gang prosessar som gjer at ein er utrygg i Distrikts-Noreg. Taktskiftet har me verkeleg sett når det gjeld tenester.

Så til utflytting av arbeidsplassar: Medan det førre stortingsfleirtalet flytta ei rekkje arbeidsplassar ut av Oslo og til andre plassar, har me i denne perioden vore vitne til at ein har henta ting tilbake. Ålesund har måtta gje frå seg arbeidsplassar til fordel for Oslo, og i den siste lokaliseringa me såg no, stod det mellom Bergen og Fornebu. Kva valde Senterparti-regjeringa å gjera? Jo, å leggja det til Fornebu, med ei merkeleg grunngjeving om at det berre er der ein har fagmiljø, så ein kan ikkje leggja ting andre plassar i landet. Det er det ein er vitne til, og den einaste satsinga ein har, er bygdevekstavtalar og småpengar. Med det kan eg seia meg einig med saksordføraren i at me har fått eit taktskifte – men til det verre.

Eg tek opp dei resterande forslaga me er med på.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:42:46]: I dag skal vi behandle distriktsmeldinga. Saman med dei årlege budsjetta skal denne meldinga stake ut kursen for distriktspolitikken framover.

Vi i SV veit kva vi vil. Vi vil ta jorda i bruk og havet tilbake. Vi vil utvikle berekraftige industriarbeidsplassar og lokalsamfunn med mindre klimagassutslepp og forureining. Vi vil at det skal bu folk som arbeider og lever eit godt liv, i bygd og by.

Marknadskreftene verkar sentraliserande. Difor trengst det politikk for å skape ein sunn balanse mellom by og land. Vi snakkar ofte om natur og biologisk mangfald i distrikta, og fleire distriktskommunar forvaltar store naturområde, men vi skal hugse at det er like viktig å redusere presset rundt dei store byane for å ta vare på biologisk mangfald. Oslofjorden er eit godt eksempel. Skal presset på areal og miljø i og rundt dei store byane bli mindre, må vi føre ein vellukka distriktspolitikk.

Eg meiner by og land er heilt avhengige av kvarandre. Store konsern har gjerne hovudkontoret i byane og betaler skattar der, men produksjonen skjer rundt om i landet. Mange store verksemder ligg i distrikta der ressursane er. Naturressursane – jorda, fisken, skogen og vasskrafta – er spreidde utover. Det skulle berre mangle om ikkje verdiskapinga frå dette også blei fordelt ut att til distrikta og ikkje berre blir samla inn i dei store byane der hovudkontora er.

Menneskeleg sivilisasjon handlar grunnleggjande om å skaffe maten vi treng, byggje heimane våre, arbeidsplassane, vegane, kultur- og utdanningsinstitusjonane og helsetenestene våre. Verdiskapinga skjer med utgangspunkt både i dei grunnleggande naturressursane, i industri som produserer varer, og i arbeid med å gje tenester til folk. Men stans lastebilane og båtane inn til dei store byane, og det vil gå få dagar før det blir store problem med å skaffe mat og nødvendige varer. Kutt straumleidningane inn til Oslo, og det blir mørkt og kaldt på ein augneblink.

Om det same skjedde der eg bur, på ein gard på ei øy, hadde eg truleg greidd meg ganske fint, med sjømaten éin kilometer frå huset, kålrota i jorda, kjøtet i fjøsen, kyrne på båsen og ved i vedskjulet.

Dei godt over 95 pst. av befolkninga som ikkje arbeider med å produsere mat, er heilt avhengige av arbeidet til dei 4–5 pst. av befolkninga i primærnæringane. Det må vi aldri gløyme, for mat er viktig. Vi er sårbare nok med berre 40 pst. sjølvforsyning, og SV etterlyser difor ein opptrappingsplan for matproduksjonen og eit styrkt tollvern.

Det norske samfunnet har gått igjennom store endringar dei siste 100 åra, med ei kraftig urbanisering og industrialisering av all produksjon, noko som har gjort varene billegare og behovet for arbeidskraft mindre.

Mykje av produksjonen har blitt flytta til lågkostland, vi transporterer meir og meir, og store klimagassutslepp fylgjer med den enorme energibruken dette systemet krev. Utviklinga har ramma distriktsarbeidsplassar og busetjing, og mange stader står det samtidsruinar frå nedlagt industri som bukka under i konkurransen frå varer med merkelappen «Made in China».

Samtidig skjer det spanande ting i vår tid, ikkje minst i distriktsfylka. Det er utruleg mykje initiativ og innovasjonskraft ute i distrikta, i både nord og sør. Det er det som er så spanande med Noreg, anten ein reiser på kysten eller i innlandet, i nord eller sør.

SV er med på å fremje 26 forslag i denne saka.

Vi vil ha ein bustadpolitikk for heile landet, atterreise dei regionale forskingsfonda og styrkje distriktsverkemidla gjennom Innovasjon Norge og dei regionale utviklingsmidla gjennom fylkeskommunane. Vi vil opne for å ta i bruk verkemiddel som lågare skatt og nedskriving av studielån i tiltakssonene. Vi vil ha tilskot til desentraliserte kontorfellesskap i distrikta. Vi føreslår å opprette prosjektet Arveskog for å ta vare på immateriell kunnskap om trevirke, auke verdien av virke og produsere virke som trengst til tradisjonsbygg og tradisjonshandverk. Saman med Raudt føreslår vi at det må lagast ein strategi der ein ser verkemidla, både dei offentlege og dei næringsretta, i samanheng. Vi må også sjå til at dei offentlege strukturane ikkje er eit hinder for lokal samfunnsutvikling, og sørgje for at ikkje staten trekkjer seg tilbake og blir den største motoren i sentraliseringa.

Eg tek opp resten av forslaga SV er med på.

Tobias Drevland Lund (R) [15:47:53]: Først og fremst vil jeg takke regjeringen for denne saken. Det at Stortinget i dag får behandlet og diskutert en egen distriktsmelding, er viktig. Navnet på distriktsmeldingen oppsummerer det viktigste: «Eit godt liv i heile Noreg».

Rødt er en stor tilhenger av at folk skal kunne leve et godt liv i hele Norge, uavhengig av lommeboka eller postnummeret man har. En forutsetning for det er sterke og velfungerende lokalsamfunn, og at lokaldemokratiet står sterkt. Nærheten mellom lokalpolitikere som tar viktige beslutninger, og folk som påvirkes, er sentral for å sikre best mulige beslutninger. Det innebærer at innbyggerne får en reell mulighet til å delta i avgjørelser som gjelder hverdagen og livet deres.

Likevel: De siste tiårene, uavhengig av hvem som har sittet i regjeringskontorene i Oslo, har utviklingen gått feil vei – i retning av mer sentralisering. Selv kommer jeg fra en distriktskommune, Kragerø, fra en øy ute i Kragerø-skjærgården. Jeg gikk i den lokale barnehagen og på den lokale skolen. Jeg tok senere buss og ferje for å gå på ungdomsskole og fritidsaktiviteter, noe som nettopp viser oss hvor avhengige folk langs kysten er av ferje. Folk fra Skåtøy drev med gårdsbruk og fiske. De levde av naturressursene rundt seg og det de hadde å by på. 2018 ble et symbolsk viktig år, for da mistet vi vårt siste kommunale tjenestetilbud, nemlig barnehage. Jeg sier det ikke for å male et dystert bilde av Distrikts-Norge, men for å sørge for at vi erkjenner hvilke problemer enkelte deler av Norge står overfor.

Det går godt i store deler av Distrikts-Norge, men det er en stor jobb å snu sentraliseringspolitikken som har pågått i altfor mange år. Den kom særlig til uttrykk gjennom tvangssammenslåing av kommuner og fylkeskommuner, nedlegging av Nav-kontorer og skattekontorer, innføring av den såkalte nærpolitireformen, nedlegging av mindre fengsler, sykehusreformer som har ført til nedlegging av lokalsykehus, noe som gjør folk mindre trygge og gir mer byråkrati og mindre politisk styring, kutt i ombæring av post og aviser, samt både nedlegging og sammenslåing av høyere utdanningsinstitusjoner. Denne samfunnsutviklingen var særlig gjeldende under Solberg-regjeringen, men også under tidligere regjeringer. Det har gått én vei, og det har vært i retning av mer sentralisering.

På den andre siden har vi flere kommuner i distriktene som, samtidig med tap av tjenester og viktige arbeidsplasser, opplever en trangere kommuneøkonomi, en aldrende befolkning og nedgang i folketallet. Det er ingen lett oppgave å snu denne utviklingen, men det må skje, og skal det skje, trenger vi flere kraftfulle politiske grep.

I Norge har vi en lang tradisjon for å bo spredt og ta hele landet i bruk, og det er helt avgjørende for å bygge gode lokalsamfunn og etablere og opprettholde lokale virksomheter, gode tjenester og arbeidsplasser. Vi trenger levende distrikter i hele landet, der folk kan bo, med økt verdiskaping og nye arbeidsplasser innenfor rammene av naturens grenser. Derfor er distriktsmeldingen og flere av tiltakene som skisseres her, veldig gode og viktige for å gi økt oppmerksomhet rundt distriktspolitikken, slik at folk skal kunne leve et godt liv i distriktskommunene også framover.

Komiteens flertall, Rødt, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, skriver i merknadene at de tiltak som foreslås i stortingsmeldingen, må følges opp raskt og effektivt, da det ikke er noen tid å miste for å skape mer optimisme, framtidstro, vekst og bolyst i distriktene. Utover de forslagene som står i distriktsmeldingen – og mange av dem er gode – fremmer Rødt bl.a. sammen med SV hele 28 forslag her i dag. Noen forslag har vi også sammen med Fremskrittspartiet. Det er ikke fordi regjeringens forslag i meldingen er dårlig i seg selv, men vi vil gå enda lenger, og vi er utålmodige på distriktenes vegne.

Rødt foreslår derfor i statsbudsjettet for 2025 at det skal komme en styrking av ordningen med passbussene. Derfor foreslår Rødt å styrke ordningen med nedskriving av studielån i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark, slik Sykepleierforbundet har spilt inn til oss. Derfor foreslår Rødt, sammen SV og Fremskrittspartiet, å be regjeringen om senest i statsbudsjettet for 2025 å styrke lokalsykehusenes akuttberedskap, et behov som særlig viser seg i forbindelse med Helse nords pågående sentraliseringsplan. De samme partiene ber regjeringen sikre at alle pasienter får muligheten til kvalifisert pasienttransport, for folk blør ikke saktere i distriktene.

Vi har veldig mange andre forslag også, som jeg ser på klokken at jeg ikke rekker å gå videre inn i, men det hele handler om at vi trenger kraftfulle, gode tiltak for å sørge for at vi tar hele landet i bruk, også framover. Det er bra for Skåtøy, det er bra for Suldal, og det er bra for Norge. Med det tar jeg opp de forslagene Rødt har alene, og jeg viser til de forslagene vi har sammen med andre.

André N. Skjelstad (V) [15:53:16]: En skulle til forveksling nesten tro at det var nær julekvelden for en del her, men jeg er litt usikker etter å ha kikket gjennom dette. Det er veldig mange gode intensjoner, definitivt, men det blir relativt. Kanskje forundrer det spesielt Senterpartiet, men fra jeg vokste opp i en grend som het Verrastranda – definitivt distrikt – har verden forandret seg. På de godt og vel 50 årene jeg har vært på denne overflaten, har det blitt noen forandringer. Kanskje er det tungt for spesielt Senterpartiet å skjønne at verden har blitt litt forandret på 50 år, men det har liten hensikt å prøve å dyrke det som på mange måter var en lykkelig barndom, for verden er hele tiden i forandring. Det nytter lite å se bakover til enhver tid.

Jeg savner litt i dette en sterkere vektlegging av rekruttering. Vi ser at vi også i distriktene har mange arbeidsplasser som trenger rekruttering. En kunne selvfølgelig dratt en lang frase rundt viktigheten av fylkesveier, det er også regjeringen enig i, men det er nødt til å komme noen mer kraftfulle virkemidler enn det som i hvert fall ble levert i årets statsbudsjett. Reformen fra 2010, som Senterpartiet var en pådriver for, har ikke medført bedre fylkesveier, som er en del av blodårene for distriktene.

Så er det en del ting som selvfølgelig i større grad er i fokus nå enn for 50 år siden. Vi har en klimakrise. Vi er i større utstrekning nødt til å ta hensyn til hvordan vi rigger oss framover. Det blir drøftet i meldingen rundt behovet for areal. Skal vi nå og klare det grønne skiftet osv., trenger vi mer areal, men det er også en konkurransebit her som gjelder det jeg nevnte i stad, med klima og miljø. Det er likevel ingen tvil om at mange av distriktene går veldig bra.

SVs representant sa at markedskreftene virker sentraliserende. Tja – men det er enda noen som klarer å virke sentraliserende, og det er staten selv, bl.a. når en legger enda mer trykk på skatter og avgifter. Jeg tenker f.eks. på det vi hadde om grunnrente for et års tid siden – en storstilt omstilling der en bidrar til å sende enda mer penger fra distriktene og inn til Finansdepartementet, eller «han stat», som noen ville ha sagt. Dette er også en del av det bildet.

Vi kan godt snakke om høyskoler og universitet, men jeg kunne også tenke meg at det i større grad ble fokusert på den kompetanseoppbyggingen som også er nødt til å skje i distriktet. Betydningen av regionsenter som motorer i distriktene blir ikke nevnt spesielt, etter hva jeg har klart å finne ut. Den indre sentraliseringen i distriktene har pågått kanskje i 70 år, men jeg tror vi er nødt til å ha noen kraftfulle motorer også i distriktene som er med og motvirker dette, som kan gjøre det attraktivt å tiltrekke seg kompetanse, og som i større grad vil kunne gi nettopp den inputen som er nødvendig for også å beholde ungdom. Vi vet alle at i overkant av 60 pst. av ungdommen i dag tar høyere utdanning. Da er det faktisk et konkurransefortrinn å ha bygder som ikke bare er gode å leve i – jeg lever selv i en slik bygd. Det er også helt nødvendig å ha sånne typer arbeidsplasser, og der er satsing på regionsenter helt nødvendig.

Dette handler selvfølgelig også både om den følte tryggheten og tryggheten som er der. Vi ser nå at regjeringen legger opp til en ny omkamp rundt lokalsykehusene. Lokalsykehus er en følt trygghet, men det er også en trygghet for innbyggere som bor i hele landet. Derfor er det viktig. En kan ikke unnlate å si at helse også gjør at mange velger å flytte på seg fordi den følte tryggheten ikke er der til enhver tid.

Jeg må til slutt få lov til å si at da vi satt i posisjon, klarte vi å flytte ut statlige arbeidsplasser. Representanten Njåstad var også innom det. Det er lite spor av det i dagens regjering.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [15:58:28]: Takk til regjeringen for en distriktsmelding med mange gode intensjoner. Ikke minst la jeg merke til et velklingende navn, «Eit godt liv i heile Noreg», som jo må være målet.

Ikke desto mindre merker vi oss at det er flere av partiene i komiteen som har hatt meget gode forslag til hvordan man kunne bygge ut denne distriktsmeldingen enda bedre. Fremskrittspartiet, SV og Rødt har sammen kommet med forslag om å styrke det lokale helsetilbudet i distriktene, noe vi synes er en meget god idé. Jeg vi gi særlig stor honnør til partiene SV og Rødt, som har jobbet fram mange forslag for både å styrke naturen i distriktene og å sørge for mer bærekraftig lokal matproduksjon i distriktene, og ikke minst dette med desentraliserte arbeidsplasser.

Vi tror at hvis flertallet i denne sal hadde gått inn for disse forslagene, som vi støtter, kunne vi kalt distriktsmeldingen «Eit godt grønt liv i heile Noreg». Det hadde stått vårt hjerte nær, og vi støtter de aller fleste av tilleggsforslagene som kom fra de andre partiene i komiteen.

Statsråd Erling Sande [15:59:54]: Så lenge det har budd folk i Noreg, har samfunnet vårt vore tufta på bruk og foredling av dei unike naturressursane våre. Verdiskaping frå, kunnskap om og sysselsetjing gjennom bruk av ressursane frå havet, frå jorda, frå fjellet og frå elvane våre har vore grunnlaget for aktivitet fordelt utover heile landet vårt.

Kloke folkevalde på starten av førre hundreår stod òg i denne forvaltartradisjonen då dei sikra nasjonalt eigarskap over vasskrafta vår. Det same gjorde dei som sikra nasjonal kontroll over olje- og gassressursane våre eit halvt hundreår seinare.

Det kan kanskje verke rart å starte innlegget om distriktsmeldinga av 2023 på denne måten, men eg meiner desse lange linjene er heilt essensielle. For dette er bakgrunnen for at Noreg ser ut sånn som det gjer i dag, og bakgrunnen for at vi har lykkast, i motsetnad til ein god del andre land, med nettopp å utvikle heile landet vårt. Det er ein viktig del av føresetnaden for å utvikle heile landet vidare.

Skal vi lykkast med dei store oppgåvene som ligg framføre oss, t.d. den store grøne omstillinga vi skal gjennom, er distrikta og naturressursane våre heilt sentrale. Det er i distrikta mykje av verdiskapinga og nyskapinga skjer. Ressursane har gjeve grunnlag for entreprenørskap, nye idear, gründerskap og utvikling i både små og store samfunn langs kysten og over heile landet.

Den fyrste bedrifta eg besøkte som kommunalminister, var Innvik i Innvik i Stryn. Dei er fremst i verda på grøn tekstilproduksjon frå ull. Veka etter besøkte eg El-Watch i Rindal, ei bedrift som leverer sensorteknologi til mange av dei største industribedriftene i verda – frå ei lita bygd med 700 innbyggjarar. Dette er to av veldig mange suksesshistorier. Det er hundrevis av dei rundt om i landet vårt.

I Innvik var både kommunen og bedrifta opptekne av moglegheita for meir differensiering og mindre statleg overstyring i arealpolitikken, for folka som jobbar på ullfabrikken i Innvik, treng også plassar å bu. I Rindal var dei veldig glade for å vere ein del av bygdevekstavtalene til regjeringa. Det betyr at dei kan jobbe målretta med tilflyttingsarbeid og bustadutvikling – viktige grep også for El-Watch, som ønskjer seg fleire folk til kontoret i Rindal.

Det kunne ha vore hundrevis av andre eksempel frå kommunar og lokalsamfunn rundt om i landet vårt. Dei viser kvifor distriktspolitikken er så utruleg viktig. Staten må vere medspelar og ikkje motspelar for dei som ønskjer å satse og skape eit godt liv og verdiskaping i distrikta. Difor fører denne regjeringa, i motsetnad til den førre, ein aktiv distriktspolitikk retta inn mot alle dei områda som er viktige for at folk skal kunne leve eit godt liv i heile landet.

Det handlar om desentralisert og fleksibel utdanning. Det handlar om å gje kommunane moglegheit til tilpassing av areal etter eigne behov. Det handlar om gode helsetenester nær folk. Det handlar om tryggleik i kvardagen. Det handlar om ein aktiv næringspolitikk – at vi klarer å byggje opp under gründerskap, entreprenørskap og nyutvikling av idear i heile landet.

Der tidlegare regjeringar har nytta ei vag formulering om å halde ved lag hovudtrekka i busetjingsmønsteret, seier denne regjeringa rett ut at målet er folketalsvekst i distriktskommunane. Det er eit ambisiøst mål, det forpliktar, men utan ambisjonar kjem vi ingen veg. Sidan regjeringsskiftet har vi allereie sett ei markant endring i politikken. I staden for samanslåing og sentralisering har Senterpartiet og Arbeidarpartiet dei to første åra teke grep for å gjere kvardagen til folk i heile Noreg enklare.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet gjennomfører no den kraftigaste distriktssatsinga på fleire tiår. Vi har innført gratis barnehage og SFO i tiltakssona i Nord-Troms og Finnmark. Vi har sørgt for gratis ferje på små samband til øysamfunn, og vi halverer prisen på resten av ferjestrekningane. Vi har fleire nye distriktspolitiske tiltak, som bygdevekst og nærtenestesenter, og dei to største jordbruksoppgjera sidan hovudavtalen blei innført. Vi halverer maksprisen på FOT-rutene, opprettar nye tenestestader for politi og nye passkontor og har ein massiv auke i breibandsatsinga, sånn at alle husstandar skal ha tilgang til høghastigheitsinternett.

Eg er stolt over å vere distriktsminister i ei regjering som har store ambisjonar for distriktspolitikken, og som også evnar å følgje det opp i dei årlege budsjetta. Fleire av dei alternative statsbudsjetta frå partia her på Stortinget vitnar om at distrikta stort sett er ein salderingspost. Eg synest mange av kuttforslaga som kjem gjennom dei, er smålege.

Eg er glad for at vi i lag med SV har sikra fleirtal for ei budsjettavtale som speglar ei offensiv haldning i distriktspolitikken.

Anne Kristine Linnestad (H) [16:19:47]: For å møte de kontinuerlige endringene i samfunnet må offentlig sektor og hele Kommune-Norge benytte de tilgjengelige ressursene mer effektivt, samtidig som man utvikler nye. Gode offentlige tjenester krever at brukeren er i sentrum, og at tjenestene utvikles fra det perspektivet, ikke fra tjenesteutøverens perspektiv. Først da vil vi få gode tjenester tilpasset innbyggernes behov.

Det offentlige må tilby sammenhengende tjenester, og fellesløsninger må virke på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. For oss i Høyre er kun-én-gang-prinsippet viktig, slik at innbyggere og bedrifter ikke trenger å sende inn samme informasjon til det offentlige mer enn én gang. Det vil forenkle og sette brukerens behov i sentrum.

Ett eksempel er prosjektet StartOff hadde sammen med Nav, som har medført at det offentlige har spart 40 mill. kr – og dette er altså bare ett eksempel. Ordninger som Stimulab, StartOff og medfinansieringsordningen har som hensikt å gjøre hverdagen for enkeltpersoner og bedrifter enklere og mer sømløs, samtidig som det legges til rette for innovasjon og nye ideer. Slike prosjekter må heies på og ikke strupes.

Regjeringen kutter StartOff fordi de mener ordningen var for lite brukt, men det tar tid å gjøre nye ordninger og tiltak kjent. Dersom regjeringen hadde hatt litt mer tålmodighet og evaluert ordningen, ville de kanskje heller styrket den, slik Høyre har gjort, enn kuttet den.

I 2022 ble StartOff kåret til Europas fremste virkemiddel for samarbeid mellom offentlig sektor og startup-er, og ved utdelingen av prisen ble StartOff-modellen presentert som en innovativ metode flere burde la seg inspirere av.

For å gi innbyggerne best mulig tjenester over hele landet må vi legge til rette for innovasjon i offentlig sektor. Ikke å kutte i de ordningene som gir resultater, og å gi innbyggere og næringsliv en enklere hverdag, er god distriktspolitikk.

Kathrine Kleveland (Sp) [16:22:10]: Målet med distriktsmeldingen er å bygge sterke og attraktive lokalsamfunn over hele landet, og meldingen har ambisiøse mål om økt folketall i distriktskommuner. Senterpartiets mål om mer verdiskaping og folkevekst i distriktene står i klar kontrast til andre partier som stadig vil sentralisere mer og frata oss suverenitet ved melde oss inn i EU.

Det er ingen grunn til at alt skal sentraliseres. Noen av svarene i distriktsmeldingen er like muligheter, små forskjeller, tillit, differensiert arbeidsgiveravgift, satsing på bredbånd, mer lokal handlefrihet, desentralisert utdanning, stimulere til økt boligbygging og statlige arbeidsplasser.

For Senterpartiet er digitalisering ett av mange svar på hva distriktspolitikk er. Et godt utbygd bredbånd og god mobildekning er avgjørende for å bygge landet videre. Det handler om at samfunnet stiller opp for dem som bor ytterst, om det er på en øy eller øverst i en dal.

Regjeringen mener at alle i Norge, både husstander og bedrifter, skal ha tilgang til høyhastighetsbredbånd, på lik linje med strøm. Nordmenn har høy digital kompetanse som må utnyttes til å skape nye arbeidsplasser og bedre offentlige tjenester. I budsjettforliket ble det 400 nye millioner til bredbåndsutbygging neste år. I dag er en hverdag uten bredbånd rett og slett blitt vanskelig.

Kunstig intelligens vil påvirke hverdagen vår stadig mer. Regjeringens KI-satsing med 1 mrd. kr til forskning vil gi flere svar. Da er det bra at NORA, et samarbeid mellom flere universiteter i Norge, skal samkjøre forskning og utdanning.

Nettopp desentralisert utdanning er viktig distriktspolitikk. Senterpartiet er stolt av å gjenopprette lærerutdanningen på Nesna, opprette flere sykepleierstudieplasser landet rundt og av å ha opprettet 500 flere fagskoleplasser i fjor.

Bygdeforsker Reidar Almås kommenterte om distriktspolitikken at kvinner og bredbånd er like viktige for Distrikts-Norge som Golfstrømmen.

Når fødselstallene går ned, er regjeringens kraftfulle satsing på billigere barnehage og SFO et viktig bidrag med mål om å sette mot i folk til å bli flere.

Distriktspolitikk er beredskap. Samlet vil regjeringen bruke 67,4 mrd. kr på den brede distriktspolitikken. Senterpartiet i regjering tror på og vil utvikle hele Norge.

Hilde Marie Gaebpie Danielsen (SV) [16:25:22]: Det skal være en framtid for alle mennesker som bor, lever og jobber i distriktene våre, for det er tross alt ute i distriktet verdiskapingen skjer, enten om det er på en sjark ute på Finnmarkskysten, midt oppå fjellet i reinflokken i Trøndelag eller i baksthuset til Kari på Voss.

Fjellnettverket har gitt et høringsinnspill, og der pekte de på at vi er helt avhengig av å klare å styrke sysselsetting og bolyst ute i distriktene. Vi trenger f.eks. et virkemiddelapparat for næringsutvikling. Det trengs tydelige planer og virkemidler for å sikre tilgang på kapital i forbindelse med etablering og utvikling av næringsaktører. Det handler om alt fra Siva, Innovasjon Norge og næringshagene til regionale utviklingsmidler som fylkeskommunene og kommunene kan råde over. For å utvikle er det også viktig med den kortreiste lokale kunnskapen. I førstelinjen står kommunene våre, og de er helt avhengig av økonomiske midler for å gjennomføre de tiltakene som er helt nødvendig for å holde distriktene våre levende.

Fjellregionene våre er heldige. Vi har gode og rike naturressurser, men de skal forvaltes på en slik måte at de ikke går tapt, for naturen vår er ingen gratisbuffé. Naturen vår gir oss livsgrunnlaget ute i distriktene. Vi må snakke om betydningen av å ta vare på et variert næringsgrunnlag.

Vår tradisjonelle samiske reinbeitenæring lever og har sitt virke i fjellområdene, og de er helt avhengig av sine arealer. Dette er en næring som driver på de knappeste ressursene og på den mest skånsomme måten, for å bevare naturen. De produserer ren og rettferdig mat, og hele dyret blir utnyttet. Både klær, sko og håndverk blir skapt. Det er sirkulærøkonomi i praksis ute i distriktet. På Røros er det flere foredlingsbedrifter som er helt avhengig av reindriften for å kunne eksistere, der reindriften genererer over 120 arbeidsplasser. Det er en svært viktig næring i distriktet.

Men hvordan skal reindriftsnæringen kunne overleve med de store arealinngrepene og nedbyggingen av beiteområdene til fordel for det vi i dag kaller vekst? Vi kan se på Fosen-saken som en distriktsskandale der vi bryter menneskerettigheter og raserer en allerede eksisterende næring – en næring som på lik linje med andre næringer gir gode verdier for lokalsamfunnet og distriktene våre.

For å kunne ta vare på og bevare den tradisjonelle samiske reindriftsnæringen må vi begynne å se på tilbakeføring av tapte beiteområder – beite- og leveområder som gikk tapt ved kolonisering av samiske tradisjonsmarker. Vi trenger nå en kartlegging av hvilke områder det er. Det må være en del av oppfølgingen av naturavtalen og i forlengelse av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Anna Molberg (H) [16:28:34]: I regjeringens distriktsmelding står det at regjeringen ønsker å legge til rette for at flere kan kombinere trygd og arbeid. Det vises til at man vil prøve ut et forsøk med arbeidsorientert uføretrygd for nye uføre under 30 år som ellers ville fått 100 pst. uføretrygd. Høyre støtter helhjertet forsøket med arbeidsorientert uføretrygd. Det er kanskje ikke så rart, siden dette forslaget ble lagt fram i Solberg-regjeringens stortingsmelding om å inkludere flere i arbeidslivet, Meld. St. 32 for 2020–2021.

Arbeidsorientert uføretrygd skal hjelpe unge uføre tilbake i arbeidslivet og la dem jobbe på egne premisser, så mye helsen tillater. Ideen går ut på at arbeidsgiver betaler lønn for faktisk utført arbeid, mens staten dekker resten. Den unge uføre sikres en inntekt ved siden av trygden, en fot inn i arbeidslivet og kanskje en gradvis vei tilbake for fullt.

Vi må gjøre det enklere å kombinere jobb og trygd også i distriktene. Mange som er uføre i dag, ønsker å jobbe. De ønsker å ha noe å gå til, bidra til samfunnet og være en del av et fellesskap. Problemet er at det finnes få eller ingen insentiver for arbeidsgivere til å ansette yngre folk med helseutfordringer. Arbeidsorientert uføretrygd er nettopp et slikt insentiv som avlaster risikoen for arbeidsgiver og hjelper unge gradvis tilbake. Til og med fra faglig hold er arbeidsorientert uføretrygd anbefalt, senest fra sysselsettingsutvalget.

Da skulle man jo tro at alt var bra, og at forsøket med arbeidsorientert uføretrygd er godt i gang, med bred støtte fra både borgerlig side, regjeringspartiene og distriktsmeldingen, men nei, det er et problem. Regjeringens foretrukne budsjettpartner, SV, er imot forsøket med arbeidsorientert uføretrygd, og regjeringen har latt seg diktere i budsjettforhandlingene. Da budsjettenigheten kom, kunne vi lese at regjeringen og SV kutter 118 mill. kr til hele prosjektet. Det er hele summen som ble foreslått bevilget til forsøket med arbeidsorientert uføretrygd i 2024. Regjeringen har altså gått med på å fremme dette som sin politikk for inkludering av unge uføre i arbeidslivet, for så å gjøre et knefall for SV.

Siden hele beløpet som skulle benyttes til dette prøveprosjektet, er kuttet, er det vanskelig å se denne manøveren som noe annet enn en avlysning av hele prosjektet. Det er uklart om det fortsetter nå som det ikke finnes penger til det lenger. Det betyr at arbeidsinkluderingen stopper opp, og mange unge med helseutfordringer får nå full uføretrygd som sitt eneste alternativ. Dette er veldig beklagelig. Det som står i distriktsmeldingen om at regjeringen vil prøve ut arbeidsorientert uføretrygd, må rett og slett strykes.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [16:31:50]: Vi trenger at folk bor i hele landet vårt. Da er det særlig viktig at unge folk velger å bli værende eller til og med velger å flytte fra byen og ut i distriktet. For å klare det må vi ha tiltak som gjør det mulig for unge å ta det valget, og et av disse tiltakene er utdanning. Det er i dag veldig mange som må reise til storbyene for å ta seg utdanning, og som ender opp med aldri å reise tilbake igjen.

Da jeg startet på min sykepleierutdanning i 2015 i Kristiansand, var det også oppstart på et desentralisert sykepleierkull. En av disse studentene fortalte meg at hun hadde blitt mamma ganske ung. Hun hadde ikke muligheten den gangen til å ta høyere utdanning. Så fikk hun høre om muligheten for en desentralisert sykepleierutdanning, og hun søkte på det. Hun fortalte meg at hun ønsket å få seg en jobb på det lokale sykehjemmet i sin kommune, og at hun aldri ville blitt sykepleier om det ikke var for denne muligheten.

Etter at Senterpartiet i regjering virkelig har satset på desentralisert utdanning, ser vi at vi får økt kompetanse ute i distriktene. Flere uten utdanning velger å utdanne seg, og vi får flere sykepleiere, vernepleiere, barnehagelærere og ingeniører, bl.a. Vi ser også at de som velger å starte på et desentralisert studium, gjør det fordi de kan bo hjemme og kombinere studiet med familieliv. Det betyr at disse også fortsetter å bo der etter at studiet er ferdig, og skaffer seg jobb i området.

Det at regjeringen satser på studiesentre som Lister Kompetanse i Agder, bidrar både direkte og indirekte til at vi i Agder har fått og får flere fagfolk. Det er ikke mangel på søkere – langt ifra. Dette er bare starten. Framover har vi mange spennende muligheter knyttet til desentraliserte og fleksible utdanninger. Vi vet at vi har mangel på fagfolk i landet vårt, og da må vi gjøre det vi kan for å utdanne folk til den kompetansen vi trenger.

Terje Sørvik (A) [16:34:35]: Arbeiderpartiet fører en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet, der by og land går hand i hand. Det overordnede målet med distriktspolitikken er å legge til rette for at folk kan leve et godt liv i hele landet.

Arbeid og velferd er det viktigste i distriktspolitikken. For å lykkes med å skape flere arbeidsplasser og god velferd må det ligge et distriktsperspektiv på flere politikkområder, noe som er en hovedintensjon med denne distriktmeldingen. Spredning av folk, makt og kapital gir landet større mangfold. Det er viktig for å styrke innovasjonsevnen, beredskapen og tilliten i samfunnet.

Distriktspolitikk er viktig for hele landet, og det må legges til rette for trygge, bærekraftige og levende lokalsamfunn i hele landet gjennom desentraliserte løsninger. Hurdalsplattformen presiserer at distriktspolitikken må forsterkes og fornyes. Arbeiderpartiet er opptatt av at det skal bo folk i hele landet, og det krever at det blir lagt til rette for vekst og utvikling i områder med svak eller negativ folketallsutvikling. En god balanse i utviklingen mellom sentrale og mindre sentrale områder er viktig for å kunne ta ut potensialet for verdiskaping og vekst.

Ressursbaserte næringer er en sentral del av norsk økonomi. Ettersom naturressursene er spredt rundt i hele landet, trengs det levende lokalsamfunn i både bygd og by for å sikre verdiskapingen.

Med dagens regjering gjennomføres det et taktskifte i distriktspolitikken. Distriktspolitiske hensyn skal gjennomgående vurderes i offentlig forvaltning. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å gjøre det lettere og mer attraktivt å bo i distriktskommuner, deriblant billigere og gratis ferje, billigere barnehage, flere tiltak i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark og økt pendlerfradrag, og i statsbudsjettet for 2024 halverer regjeringen makspris på flybilletter på FOT-rutene/kortbanenettet.

Folk skal kunne leve gode liv i hele Norge uavhengig av størrelsen på lommeboka eller postnummeret man har. En forutsetning for det er sterke og velfungerende lokalsamfunn.

Olve Grotle (H) [16:37:09]: Mange kommunar slit med forgubbing og folketalsnedgang, og det gjeld særleg kommunar i distrikta. Ein av desse er kommunen eg sjølv vaks opp i, Bremanger kommune, som eg mistenkjer at statsråden òg har god kjennskap til. Situasjonen er dramatisk, og det paradoksale er at vi gjer det verre for dei. Folketalet i Bremanger har gått ned 8 pst. dei siste fem åra. Det er urovekkjande. Det mest dramatiske er likevel fødselstala. Talet på nyfødde per l. oktober har i same periode gått ned med 43 pst. I dei første ni månadane i år har det berre blitt født 13 barn.

Det er mange grunnar til den negative utviklinga, og det er langt frå alt vi politikarar og byråkratiet kan gjere noko med, men nokre forhold rår vi over. I fleire år har kommunen prøvd å få vedteke ein ny arealdel til kommuneplanen. Det er no langt på overtid, noko som i stor grad skuldast innvendingane til statsforvaltaren og fylkeskommunen. Den statlege og fylkeskommunale motviljen går på vern av kystlandskap, strandsone, matjord og andre gode ting.

Intensjonane bak regelverket er velkjente – frykta for Oslofjord-tilstandar, storstilt privatisering i strandsone, tap av verdifull matjord og øydelegging av vakre kyst- og kulturlandskap – men verdiane dette regelverket skal beskytte, står i liten grad i fare i Bremanger og i mange andre distriktskommunar. Det som derimot utgjer ein stadig større fare, er nettopp nedgangen i folketal og fødslar, med alt det negative det fører med seg.

Det er eit uttalt politisk mål at vi skal leggje til rette for vekst og utvikling i distrikta våre, og at dei skal få utnytte ressursane og fortrinna sine. Ulike regjeringar har gjort forskjellige grep for å oppnå dette. Som tidlegare ordførar i Sunnfjord kommune såg eg at Solberg-regjeringa si meir liberale handheving av regelverket var bra. Det same var arbeidet for ei sterkare differensiering av regelverket i favør av distrikt og spreiddbygde strøk. Dette seier òg dagens regjering dei er opptekne av, men trass i gode intensjonar og god vilje frå denne regjeringa går det i feil retning. Faktisk er det slik at kommunane alt har fått fleire og sterke signal frå statsforvaltar og fylkeskommune om at det kjem til å kome fleire og sterkare restriksjonar og bandleggingar.

Kommunar som Bremanger har potensial for å kunne snu ei negativ utvikling, ikkje minst knytt til naturgjevne og stadbundne fortrinn, bulyst og verdien som ligg i mindre lokalsamfunn, men då må kommunane få reell fridom til å utnytte fordelane sine og stå friare til å planleggje areal til bustader, næringsareal og andre viktige formål. Kommunane er òg godt i stand til å balansere ulike interesser og ta omsyn til viktige verdiar. Alternativet vil lett bli at forgubbinga og folketalsnedgangen vil skyte fart.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [16:40:14]: På 1300-tallet bestemte kong Håkon Håkonsson seg for å etablere Vardøhus festning. I 1738 ble den nåværende festningskonstruksjonen ferdigstilt, og da var det danskekongen, Christian IV, som sto for det. Poenget er at det å kunne hevde sin suverenitet i nord innebærer at det er særdeles viktig for dette landet at vi er til stede i nord. Det handler selvsagt om militær og sivil beredskap, men det handler definitivt også om livskraftige lokalsamfunn og bosetning som gir oss legitimitet og tilstedeværelse.

Staten skal sørge for samfunnets, enkeltmenneskenes og landets sikkerhet og innbyggernes trygghet, og for å kunne gi den tryggheten må vi ha en god beredskap i hele landet. De demografiske utfordringene og endringene vi ser, at vi blir færre yngre og flere eldre – som tross alt er bra, for det betyr at flere lever lenger – vises først i Nord-Norge, og det vises først i Distrikts-Norge. Da er det også viktig å ha med seg at dette er en landsdel der bosetning og aktivitet gjennom generasjoner har bidratt til arbeidsplasser og gitt suverenitet over store landområder og ikke minst havområder, og at noen av de viktigste, største og rikeste ressursene finnes der. Det er viktig å huske at vi ikke er de eneste som er opptatt av dem.

Det betyr at vi må ha en aktiv distriktspolitikk. Det betyr at vi må se alt i sammenheng. Det betyr at vi må se beredskapen i sammenheng, og det betyr virkelig at vi må legge til rette for en positiv samfunnsutvikling i hele landet.

Når jeg hører representanter fra partiet Høyre stå her og snakke om at vi ikke trenger subsidier og støttehjul, minner det meg om Høyres ordfører i Bø i Vesterålen, som for tre år siden ganske så krystallklart konkluderte: «Staten har forlatt oss». Hva forteller det? Jo, det forteller at dette landet er stort, og at man trenger en aktiv politikk for hele landet – ikke en politikk der man finner ut at det ikke er viktig med gratis ferje til Grytøya i Harstad kommune, som gjør at arbeidsmarkedet er nærmere, og at næringslivet sparer penger, men som Høyre foreslår å fjerne. Det betyr at man kutter i fylkeskommunene. Det betyr at man også kutter i barnehagesatsene, og det vil gå særskilt ut over kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6, som da får halvert satsene.

Til slutt: Man befinner seg ikke i representanten Skjelstads barndom lenger. Vi tenker framtidsrettet, og da trenger vi faktisk en aktiv distriktspolitikk, ikke refleksjoner over fortiden.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [16:43:32]: I 1972 skjedde det noe spennende. Landet vårt feiret 1100-årsjubileet for rikssamlingen av Norge. Da bestemte Stortinget at hver eneste avgangselev i grunnskolen i Norge skulle få en gave: boken til historieprofessor Sverre Steen, som het Langsomt ble landet vårt eget. I boken skriver Sverre Steen en sammenhengende historie fra de første sankere og veidemenn som kom vandrende hit for 8 000–10 000 år siden, til riksforsamlingens menn møttes i 1814. For et fantastisk tiltak! Stortinget var så stolt over landets historie at man ville gi hver eneste avgangselev en bit av den.

Boken er bl.a. en fortelling om hvordan vi klarte å bosette hele landet vårt og utvikle hele landet vårt – det Norge som vi er så glad i. Forsiden av boken er vakker. Man ser norske fjell som stuper ned i havgapet, man ser øyer som stikker seg ut mellom bølgene. For meg illustrerer både forsiden og boken i seg selv hvor fantastisk det er at vi faktisk har klart å bosette hele landet vårt, basert på bruk av havet, oljen, gassen og fisken vår, basert på bruk av fossefallene våre og ikke minst jorden vår.

Hva har denne boken å gjøre med distriktsmeldingen, som vi diskuterer i dag? Jo, det er nettopp i dag vi diskuterer hvordan vi også i framtiden skal klare å bosette hele landet vårt, hvordan vi skal klare å utvikle hele Norge. Per Gunnar Stensvaag er en pilot som har holdt over 170 foredrag i Norge. Han har på en del av foredragene avsluttet med et bilde av Træna. På Træna har det bodd mennesker i nesten 10 000 år. Stensvaag spør så: Hvis vi hadde slått Træna sammen med en annen kommune, og etter hvert fått en påfølgende sentralisering og fraflytting fra Træna, er det da Træna det er noe galt med, eller er det måten vi organiserer samfunnet på?

Det blir av og til tegnet et bilde av at sentralisering er noe det ikke er mulig å snu, ikke mulig å kjempe mot. Vel, regjeringen er allerede godt i gang. I norske distriktskommuner var befolkningsveksten i fjor den høyeste som noen gang er registrert av SSB. De fastslår at utviklingen bare har blitt forsterket det inneværende året. Den siste tiden har vi også sett et innenlandsk flytteoverskudd til de minst sentrale kommunene. Vi er i gang med å desentralisere Norge.

Irene Ojala (PF) [16:46:44]: Det er mange fine ord om distriktene her. Jeg vet ikke om jeg er enig i alle. For oss som kommer fra distriktene, er distriktsmeldingen svært interessant. Det skal være trygt og forutsigbart å bo i hele Norge, sies det. På side 8 i meldingen er det et kart over hva som kjennetegner en distriktskommune, med gruppering av kommuner etter sentralitet. Ut fra fargekoden kommer det fram at Finnmark kun består av distriktskommuner. Det er faktisk kun to byer i Nord-Norge som ikke er distrikt, og det er Bodø og Tromsø. Det betyr at distriktspolitikken regjeringen legger opp til å gjennomføre, må gjelde for hele Nord-Norge og hele Finnmark fylke. Det synes jeg er interessant, for da må jo alle kommuner i Finnmark behandles likt.

Siden flest fødekvinner i Finnmark bor i Alta, en by som er dobbelt så stor som Hammerfest, skulle også Alta ha fått en skikkelig fødeavdeling. Det regner jeg med at de som har jobbet mye med denne meldingen, er enig med meg i. Det ville styrket de indre fjordstrøkene i Vest-Finnmark, Loppa og vidda, med Kautokeino, og våre distrikter. På kartet over Norge på side 8 i distriktsmeldingen ser man at de to mest mørkeblå kommunene er Loppa og Kautokeino. Derfor må de være med i distriktssamtalen om Finnmark.

Det er viktig at befolkningen føler seg trygg i distriktene i Norge. Det kommer fram i meldingen. Trygghet for befolkningen, gravide, blivende fedre og søsken må derfor prioriteres likeverdig i distriktskommunene i Norge, i Nordland, i Troms og i hele Finnmark.

Pasientfokus mener at en ny distriktspolitikk i Norge må utvikles i lys av totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen, Forsvarssjefens fagmilitære råd og sykehusutvalget, og for store deler av distriktene i Norge også i lys av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Det savner jeg litt i samtalen her i dag.

I distriktsmeldingen vi nå behandler, kan jeg faktisk ikke se et eneste godt argument for at kvinners kamp for en trygg fødselsomsorg ikke skal lykkes i Nord-Norge. Det er særlig viktig at vi trygger sykehustilbudene i Rana, Narvik, Lofoten og Alta. Det regner jeg også med at alle tar med seg videre.

Helsetilbudet for alle i distriktene i Nord-Norge må ikke endres av Helse nord uten noen form for demokratisk og uhildet medvirkning til riktig kunnskap, og uten at vi blir lyttet til. Vi må styrke distriktene, og da må folk føle trygghet. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det som skjer av ugunstig tjenestetilbud innen helse i våre distrikter i Finnmark og i Nord-Norge for øvrig, kan fort bli den nye normalen for helsetilbudene i hele Distrikts-Norge. Det regner jeg med at storting og regjering ikke ønsker, og jeg ser fram til at vi finner gode løsninger på dette framover.

Helge André Njåstad (FrP) [16:49:54]: I mitt fyrste innlegg vart eg så ivrig etter å fortelja om alt Senterpartiet gjorde galt, at eg gløymde å koma med ei stemmeforklaring på det lause forslaget, nr. 29. No skal eg starta innlegget mitt med det så eg ikkje gløymer det ein gong til. SV og Raudt har justert forslaget sitt om beredskapsaktørar og nødetatar i felles beredskapssenter. Me vil støtta forslag nr. 29 og ber om at det blir notert. Når voteringa kjem, støttar Framstegspartiet det, og eg håper fleire kan gjera det, for dette er ei viktig sak om beredskap. Som føregåande talar òg var inne på, må folk kunna føla seg trygge i heile Noreg når det gjeld helse og beredskap.

Eg merka meg i debatten at når ein snakkar om å flytta ut statlege arbeidsplassar, er det eit enormt engasjement i å seia at viss ein flyttar og styrkjer Bergen, Trondheim, Stavanger og andre lokomotiv i sine landsdelar, er det til ugunst for Distrikts-Noreg. Det er mogleg at regjeringa ikkje klarar å ta kampen mot Oslo og den sentraliseringa som skjer av seg sjølv, og som har skjedd kontinuerleg sidan 1814, ved at mest mogleg skal samlast her.

Me kjenner det igjen i argumentasjonen om at når ein no legg ting til Fornebu, må ein leggja dei der fordi det er der det er eit fagmiljø – akkurat som om det ikkje finst fagmiljø andre plassar. Ein skal ikkje gå så mange år tilbake før akkurat den same regjeringa ville leggja noko i Groruddalen. Ein ser det som naturleg å leggja ting i Oslo-gryta.

For oss er det faktisk viktig å få andre lokomotiv som òg har musklar og kan bli sterke – som kan laga fagmiljø for å utfordra hovudstadsområdet, men òg vera gode lokomotiv for sitt omland. Difor er det viktig at Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand osv. får statlege arbeidsplassar, sånn at dei kan bli lokomotiv, tiltrekkja seg kompetanse og utvikla landsdelen, men òg vera eit supplement til hovudstaden. Me er eit land som sidan 1814 har vore veldig sentralisert.

Sidan Senterpartiet snakka om 1814 i stad: Det var litt ironisk då Senterpartiet hadde to innlegg etter kvarandre. Det eine innlegget starta på 1300-talet og handla om ein konge eg trur gjekk bort på midten av 1200-talet, så han fekk vel ikkje gjort så mykje på 1300-talet – men det er no eit sidespor – og avslutta med at me no ikkje må sjå bakover, men framover, og så kom neste senterpartist opp og begynte med å snakka om at det skjedde noko stort i 1972. Ein ser bakover i kjend stil.

Eg vil anbefala at ein rettar blikket framover meir enn at ein går tilbake til både 1200-talet, 1300-tallet og 1972. Viss norske distrikt skal ha ei framtid, trur eg faktisk at minst mogleg innblanding frå denne sal, frå regjering og frå statsforvaltaren er det Distrikts-Noreg treng. Dei treng å få lov til å utnytta naturressursane sine sjølve og leva av eigne inntekter. Jo mindre dei får av pålegg, lovar og forskrifter frå Oslo, jo betre har Noreg og distrikta det.

Mudassar Kapur (H) [16:53:17]: Jeg skal ikke kaste meg inn i disse hjemmesnekrede historieleksjonene som nå tas fra talerstolen. Det som kanskje viser litt av utfordringen rundt hele debatten – hvis vi skal reflektere litt over hva som skjer i denne distriktsdebatten – er at det nettopp blir å slå hverandre i hodet med hva som skjedde på 1200-tallet, 1300-tallet, 1970-tallet osv., og for lite snakk om framtiden. At man får den type debatter har sikkert også noe å gjøre med hvem som nå styrer landet, men jeg håper vi kan løfte blikket litt i denne saken.

Veldig mye bra er sagt. Jeg vil si at alle som har vært på talerstolen, har vært innom viktige temaer. Det tror jeg er bra når man diskuterer den type melding vi gjør nå, og ikke et enkeltstående representantforslag. Jeg vil ikke gjenta alt min gode kollega Mari Holm Lønseth sa, men jeg synes at mye av det hun pekte på som mangler i denne meldingen og det som må ses på framover, er ting man bør ha med seg i arbeidet.

Jeg har likevel lyst til å knytte noen kommentarer til hva jeg tror vi bør snakke litt mer om framover, og det er at det veldig ofte blir en strukturdebatt og i altfor liten grad en debatt om innhold i kommunene og områdene vi snakker om.

Hvis vi skal sette innbyggerne i sentrum, synes jeg denne debatten så langt f.eks. har manglet et perspektiv rundt tjenestetilbudet. Vi vet at veldig mange distriktskommuner som sliter med å levere sine tjenestetilbud, er små og usentrale. Vi prøver ofte å møte deres utfordringer gjennom en strukturdebatt i stedet for en debatt om tjenestetilbudet.

Hvis vi skal gjøre noe med tjenestetilbudet, må vi sørge for at vi får sterke kompetansemiljøer, at vi greier å levere et godt barnevern og en god helsetjeneste, og at vi greier å tiltrekke oss arbeidskraft. Hvis vi skal lykkes med å tiltrekke oss arbeidskraft og få vekstkraft i distrikter, hjelper det ikke å ha en næringslivspolitikk og en skatte- og avgiftspolitikk som jager bort disse miljøene, skaper uforutsigbarhet, gjør at det ikke lønner seg å være en som ønsker å skape norske arbeidsplasser, og gjør det vanskeligere å holde på arbeidstakerne.

Det er debatter man må ha. Det som er problemet, er at politikken som leveres på det feltet – både når man får f.eks. generalistkommuneutvalgets rapporter, eller når regjeringen selv legger fram sin skatte-, avgifts- og næringslivspolitikk – drar alt i motsatt retning.

Jeg håper vi framover kan ha en mer kunnskapsbasert debatt om distriktspolitikken og ikke en partipolitisk programbasert debatt om politikken, noe jeg ofte føler at Senterpartiet i stor grad har.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [16:56:49]: Det var fødselsoverskot for 50 år sidan då ein hadde opptrappingsvedtaket for distrikta, noko som gjorde at ein fekk masse investeringar m.a. i norsk landbruk. Det har vi ikkje i dag. Tvert imot er det mange i min generasjon som bur på bygda, som har sine vaksne ungar inne i byane, og våre pengar fylgjer etter dei for å hjelpe dei til å skaffe seg bustad. Det er altså ei ganske formidabel utfordring med å greie å snu folketalsutviklinga.

Samtidig er det ein veldig trivsel og vekstkraft i mange distriktssamfunn, også i mitt lokalsamfunn, med ei skaparkraft som er heilt unik. Det er nesten litt som med humla: Ho skulle eigentleg ikkje kunne flyge, men det var ikkje nokon som fortalde ho det, så ho flyg likevel.

Eit godt eksempel på denne skaparkrafta er Prodex på Søre Sunnmøre, som tok sveisearbeidet tilbake til Noreg med robotisering og presisjonsarbeid med nye metodar som gjennomfører sveising med 10 pst. av energibruken. I den vesle bygda Sykkylven står kvar fjerde industrirobot. Dette er miljø som er heilt unike i Noreg, og som vi på Stortinget må støtte opp om gjennom verkemidla våre, ved å gjere tilgjengeleg investeringskapital og vere med på å bygge opp om tenestetilbodet, skulane og utdanninga. Ikkje minst treng ein å ta betre kontroll over straumprisane så ikkje hjørnesteinsbedriftene i desse små bygdebyane rundt omkring bukkar under på grunn av kostnadsvekst.

I utdanningspolitikken må vi ha gode, desentraliserte fagutdanningar til det som trengst, både i offentleg verksemd og i næringslivet. Nasjonal transportplan må også støtte opp om dette. Vedlikehald og trygging av rasfarlege vegar må prioriterast for å leggje til rette for verdiskaping i heile landet, ein treng god logistikk og gode ferje-, tog- og båtruter. Alt dette må dra i same retning, og så må vi på Stortinget snakke opp distrikta. Til denne tanken om at nei, det går ikkje an, for det er ikkje store nok miljø: Eg synest distrikta gong på gong beviser at dei greier å levere godt på samfunnsoppdraga sine.

SV meiner at ein må tore å satse skikkeleg på distrikta, og svært mange lokalsamfunn og små byar og tettstader har stort potensial for å bli gode sentrum i livet til folk.

Tor Inge Eidesen (Sp) [17:00:18]: Hvorfor er distriktspolitikk så viktig? Det handler om Norge, det handler om hva slags land og nasjon vi er. Det at det bor mennesker over hele landet, at det skapes verdier i hele landet, og at det dyrkes mat i hele landet, er utrolig viktig. Det er også ganske unikt når en tenker på hvor på globusen landet vårt egentlig finnes.

Aktivitet og bosetting er også helt avgjørende i et sikkerhetspolitisk og beredskapsmessig perspektiv. Tiden vi lever i, understreker på alle måter betydningen av at vi sikrer egen matproduksjon i landet vårt, noe Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering virkelig har tatt på alvor.

I vårt langstrakte land utgjør jordbruksarealet kun 3 pst. av landarealet, men vi har store beite- og utmarksressurser. Det betyr noe for den matproduksjonen det er mulig å ha i landet vårt. Derfor er det svært gledelig at en samlet komité slår fast at grovfôrbasert husdyrhold har en avgjørende betydning. Bruk av beiteressursene og bruk av utmarka har betydning for identitet, det har betydning for landskapet vårt, og ikke minst: Det handler om næring og arbeidsplasser over hele landet.

Topografi og klima begrenser mulighetene for å dyrke en del matvekster i Norge. Det beste arealet må derfor tas vare på, ikke bygges ned. Dette er helt grunnleggende og sentrale elementer både for landbruks- og distriktspolitikken. Derfor er det fint at en samlet komité mener det er viktig med et sterkt jordvern, men jordvern må bli mer enn fine ord i festtaler og komitéinnstillinger. Jordvern krever handling.

Senterpartiet er gjennom vår posisjon i regjeringen tydelige på ambisjonene, men det er også helt nødvendig at lokale politikere gjør sin del av jobben. Altfor ofte har matjord blitt salderingsposten når kommuner skal bygge ut.

Det har seg faktisk sånn at min hjemkommune, Haugesund, ble tildelt nasjonal jordvernpris i år. Jeg har faktisk en stor del av æren for det. Begrunnelsen for tildelingen var at vi foreslo og tok ut av kommuneplanen et areal på 300 dekar jordbruksareal der det egentlig skulle ha blitt bygd 1 500 boliger. Vi fant ut at dette kunne vi gjøre ved å fortette i eksisterende utbyggingsområder.

Det er altså forskjell på festtaler og handling. Jeg registrerer derfor med stor forundring at enkelte opposisjonspartier slenger rundt seg med store kutt i inngåtte jordbruksavtaler og innføring av nye avgifter, mens det næringen trenger, er framtidstro og forutsigbarhet når det gjelder politiske løfter.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gjennom de siste jordbruksoppgjørene, gjennom strømstøtte og kompensasjon, vist vilje til å stille opp for landbruket. Vi har som kjent enda større ambisjoner om å løfte landbruket med en opptrappingsplan.

Tobias Drevland Lund (R) [17:03:31]: Det begynner å dra seg mot slutten av debatten, og jeg vil si at det i all hovedsak har vært en ganske god debatt. Den viser også med ganske stor tydelighet skillelinjene i norsk politikk, for det er faktisk en skillelinje mellom dem som ønsker mer sentralisering, og dem som ønsker mer desentralisering, mellom dem som ønsker å flytte makta ut til der folk bor, og dem som er mer opptatt av å slå sammen både fylker og kommuner over hodene på folk.

Jeg hadde tenkt å snakke lite grann om de forslagene som vi foreslår i denne distriktsmeldingen, og som jeg ikke fikk snakket om i hovedinnlegget mitt. Blant annet foreslår Rødt, sammen med Fremskrittspartiet, et program for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet. Det er helt nødvendig, for standarden på altfor mange tusen kilometer fylkesvei er altfor dårlig. Det utsetter de reisende for ulykker og direkte livsfare. Her trengs det kraftige grep, og jeg skulle ønske at dette forslaget fikk flertall.

Rødt foreslår sammen med SV at regjeringen samarbeider med fylkeskommunene om arbeidet for flere ordninger med bestillingstransport. Dette er et genialt konsept: I enkelte fylker sørger man for at taxier kjører som kollektivtransport på faste forhåndsbestilte ruter til lokal kollektivtransportpris. Vi har sett at det har fungert godt i flere fylkeskommuner som har prøvd det. Denne ordningen bør styrkes, og vi ber regjeringen om å gå i samarbeid med fylkeskommunene for å gjøre nettopp det.

Vi ber også regjeringen komme tilbake til Stortinget med at individrettede ordninger, som lavere skatt og nedskriving av studielån, skal gjelde flere distriktskommuner enn dagens tiltakssone. Vi ber regjeringen komme til Stortinget med en ordning om et flyttetilskudd til unge under 30 år som vil flytte til distriktskommuner i sentralitetsklasse 5 og 6. I et forslag ber vi regjeringen om å styrke innovasjonsvirkemidlene for små distriktskommuner, noe også KS kom med innspill om til oss under høringen av distriktsmeldingen. Vi ber også om å legge til rette for at flere arbeidstakere kan jobbe desentralisert fra kontorplasser og kontorfellesskap ute i distriktene.

Det er mange, mange forslag vi stiller. Det beste skussmålet fikk vi fra representanten fra Miljøpartiet De Grønne, som nå ikke er her, men hadde dette blitt vedtatt i tillegg, hadde det vært en veldig god distriktsmelding. Vi fikk jo høre fra statsråden at han skal være lyttende også framover, og det håper jeg han kommer til å være, for vi har veldig mange flere gode forslag å komme med.

Helt avslutningsvis må jeg knytte noen kommentarer til representantene fra både Høyre og Fremskrittspartiet, for de var oppe her og sa at man var for opptatt av fortiden. Skal man forstå nåtiden, bør man også forstå hvor man kommer fra, er det et godt ordtak som sier. Det er kanskje ikke så veldig rart at de ikke er interesserte i å snakke så mye om fortiden, all den tid deres «track record» i distriktspolitikken har vært særdeles dårlig de siste tiårene, hvor alt handlet om sentralisering og tvangssammenslåing, og ingen mer positive tiltak for distriktene. Sånn er jo det.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [17:06:39]: På lørdag deltok jeg på Laksefjord Bondelags årsmøte i Bekkarfjord, vårt nordligste landbruk. Her markerte vi at Peder Jenssen og Geir Wirkola noen uker i forveien hadde fått tildelt Mjølkespannet som bevis på å ha levert elitemelk i 9 100 dager. Det er 25 år med dedikasjon og fokus på dyrevelferd og kvalitet. De er til inspirasjon og viser at det arktiske landbruket leverer på høyeste nivå.

Samtidig ser vi et større frafall i landbruket i nord. Det er mindre ettervekst i et av våre viktigste yrker hva gjelder bosetting i distriktene, beredskap og matsikkerhet. Derfor er det viktig med en ekstra satsing på det arktiske landbruket, som er beskrevet i distriktsmeldingen, og som gjennomføres i praktisk politikk fra denne regjeringen. Vi må sørge for at flere unge ønsker å gå inn i det stolte bondeyrket. God landbrukspolitikk er god distriktspolitikk.

Det er i distriktene det skjer. Det er i distriktene man legger til rette for havbruket, for fiskeriene og for reindriften. Det er i distriktene man har naturressurser som landet kan ta i bruk til å bygge ny og bærekraftig industri. By og land hand i hand: Vår regjering er tydelig på at mer av verdiskapingen skal ligge igjen der verdiene skapes. Det er særdeles viktig for at vi skal kunne tilby gode velferdstjenester i hele landet, og for at de som gir fra seg arealer til gunst for storsamfunnet, skal få noe igjen. Det at vi mener det vi sier, ser vi når utbetalingene fra havbruksfondet øker, når produksjonsavgiften på vindkraft øker, og når de generelle økningene på frie inntekter til kommunene går opp.

Jeg skjønner at man ikke vil snakke om det som har skjedd tidligere, men den forrige regjeringens første steg var å fjerne det ekstra barnetillegget i tiltakssonen. Det første den nåværende regjeringen gjør, er å gi gratis barnehage, heve avskrivning på studielån og halvere FOT-ruteprisene, som er kollektivflyrutetilbudet i Finnmark. Det er også viktig å få med seg at kvotemeldingen snart kommer, som er uhyre viktig for kysten og for distriktene.

Vi merker at man har tatt en ny retning. Så har vi fortsatt mye jobb igjen å gjøre, men vi har gode mål.

Statsråd Erling Sande [17:09:16]: Det har vore ein god debatt. Det har vore mange gode innlegg, og innlegga har eigentleg på ein god måte fått fram viktigheita av ein aktiv distriktspolitikk òg. Eg opplever at dei fleste i denne salen er genuint opptekne av å bevare levande lokalsamfunn over heile landet vårt. Det som er forskjellen, er viljen til å ta i bruk verkemiddel for å oppnå det. Eg merka meg at Høgre og Framstegspartiet, særleg Høgre, som no gong på gong er utfordra på å vise til kva som er dei spissa verktøya mot distrikta i Høgre sin politikk, ikkje klarer å kome med eitt tilsvar, anna enn generell politikk, som at generell skattelette også gjev positive verknader for distrikta. Men det reduserer jo ikkje avstandsulempene i distrikta.

Når representanten Njåstad seier at denne regjeringa gjer feil på feil, trur eg ganske mange i Njåstad sitt lokalsamfunn er ueinige. Eg trur faktisk dei er for dei grepa ein gjer med gratisferje. Eg trur mange i Njåstad sitt parti rundt om langs kysten synest det er på høg tid at ein får ta ned maksprisane på kortbanenettet, og at ein får på plass breibandsutbygginga. Det er kjempeviktig for distriktsbedrifter.

Og så det siste som eg må kommentere i samband med det: Når det gjeld fylkesvegane, er eg heilt einig i at det er store utfordringar på fylkesvegane, men kva er Framstegspartiet sitt svar? Jo, det er å kutte i den fylkeskommunale økonomien. Eg er sikkert ikkje den fremste i matematikk, men får ein mindre pengar i lommeboka, er det ikkje så naturleg at ein kan auke forbruket sitt på noko. Tvert om har det løftet som fylkeskommunane har fått, vore ganske viktig for å få til den satsinga det trass alt er på fylkesvegar. Så må det satsast tyngre på det området framover.

Det er ein konstruert konflikt når ein seier at regjeringa er mot at andre storbyar enn Oslo skal ha ei positiv utvikling, sånn som det blir framstilt av Framstegspartiet. Eg kjenner meg ikkje igjen i det. Det er sjølvsagt positivt, men det er andre grep enn distriktspolitiske grep ein må ta i bruk for å få til ei sånn utvikling. Det hjelper ikkje, slik det førre regimet har gjort, å flytte arbeidsplassar, aktivitet og funksjonar frå distrikta og inn til desse byane. Då blir det negativt for det omlandet som er rundt.

Så til – litt sånn i det konstruktive hjørnet – arealpolitikken: Der heldt representanten Grotle eit godt innlegg om den felles heimkommunen vår, skulle eg til å seie, eller den kommunen vi begge kjem frå, Bremanger. Her har vi i regjeringa signalisert at vi ønskjer å få ein arealpolitikk som nettopp er meir tilpassa dei individuelle behova. Dagens utfordringar for Bremanger er på bakgrunn av dei gjeldande plan- og bygningsretningslinjene. Vi har varsla nye, som gjev større grad av differensiering.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [17:12:38]: Det var interessant å høre representanten Njåstad bruke sitt forrige innlegg på å latterliggjøre dem som er opptatt av norsk historie. Jeg tror kanskje ikke velgerne i Hordaland valgkrets hadde sett for seg at det var det de kom til å få da de gikk og stemte på Fremskrittspartiet ved siste valg. Jeg oppfordrer gjerne representanten til å gjenta i møter i lokallag, både i Hordaland og ellers i Norge, at han mener at Senterpartiets representanter er for interessert i norsk historie. Jeg tror det er mange som synes det er en god ting å være interessert i historie og være stolt av historien til landet vårt.

Jeg merker meg at representanten fra Høyre sier vi skal ha en kunnskapsbasert debatt. Ja, la oss ha det, la oss være litt konkrete. Noen av de tingene vi har gjort i regjeringen, er bl.a. at vi er i ferd med å bygge ut bredbånd til hvert eneste hus i Norge, vi har innført gratis ferje langs store deler av kysten, og i løpet av regjeringstiden har vi mer enn halvert barnehageprisene i norske distriktskommuner. Vi senker arbeidsgiveravgiften for distriktsbedriftene, vi halverer maksprisen på distriktsflyvninger, vi har snudd rovdyrpolitikken, slik at de som bor nær rovdyrene, nå faktisk blir lyttet til, og i stedet for å ramme norsk mat og matproduksjon med milliardavgifter, som bl.a. Høyre vil gjøre, har vi sørget for to viktige og store jordbruksoppgjør. Vi innfører bygdevekstavtaler, vi har innført grunnskoletilskudd for å ta vare på nærskolene, som mange er avhengige av, vi innfører statlig finansiering av lokale skadefellingslag for rovdyr, og vi går imot forslagene fra bl.a. Høyre om milliardøkning i avgiftene på drivstoff og bilavgifter.

Jeg vil absolutt oppfordre til en kunnskapsbasert debatt om distriktspolitikken. Problemet er at vi aldri får det. Vi har spurt Høyres representanter gang etter gang hva som er deres konkrete distriktstiltak, men vi får jo aldri svar. Uansett hvor mange ganger vi spør, får vi ikke svar. Det blir noen generelle formuleringer om kunnskap, om skatt osv., men vi får aldri noen konkrete eksempler på ren distriktspolitikk. Det etterlyser jeg fortsatt.

Heidi Greni (Sp) [17:15:09]: Jeg gledet meg også til denne debatten, og at vi nå skulle få høre hva som var alternativet til vår distriktspolitikk, og hva Høyre tenker som sine distriktspolitiske virkemidler. Så langt har jeg ikke blitt noe klokere på det. Det er generell næringspolitikk uten subsidier og støttehjul, som representanten Lønseth kalte det. Da lurer jeg på hva som skal få bedrifter til å etablere seg i en distriktskommune når det kun er generelle tiltak. Er det f.eks. et kutt på 1,25 mrd. kr i jordbruksavtalen som skal få fart på næringslivet i distriktet? Er det dyrere ferjer? Er det et kraftig kutt til fylkeskommunen, som går ut over både utdanning, fylkesveier og kollektivtrafikk? Eller er det et kutt på 200 mill. kr til bredbånd som skal stimulere til at det blir mer attraktivt å etablere seg i en distriktskommune? Dette er helt uforståelig for meg. I tillegg vet vi at den voldsomme økningen i drivstoffavgifter som Høyre ønsker seg i budsjettet, vil ramme næringslivet i distriktet ekstra kraftig.

Jeg skrøt i mitt første innlegg av at det er en samlet komité som slår fast at å opprettholde kjøttproduksjonen, altså grovfôrbasert landbruk, er utrolig viktig. Men skal vi klare det, må vi også ha kontroll på rovviltsituasjonen, og Høyre kutter 20 mill. kr i rovviltforvaltningen. Det vil ikke stimulere til et mer aktivt landbruk i distriktskommunene.

Fremskrittspartiet skriver i sine merknader at det er helt urealistisk at vi skal klare å øke folketallet i distriktskommuner. Ja, det er uten tvil helt urealistisk hvis denne regjeringen ikke får fortsette i mange, mange perioder framover, for med det alternativet vi har til distriktspolitikk, vet vi hvordan det går. I 2009–2013, da vi satt i regjering, greide vi å halvere antall kommuner som hadde folketallsnedgang. Fra 2013 til 2021 var det tilbake til status quo. Da greide Solberg-regjeringen å doble antall kommuner som hadde folketallsnedgang. Nå har den utviklingen snudd, og vi ser at det aldri har vært så stor folketallsøkning i distriktskommunene. Jeg skal innrømme at en del av det naturligvis skyldes at vi er veldig tydelige på at vi skal bosette flyktninger særlig i distriktskommuner, men også den innenlandske flyttingen er positiv. Det viser at distriktspolitikk virker.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [17:18:20]: Jeg skal bistå med historieforståelsen for representanten Njåstad. Kong Håkon 5. Magnusson beordret på 1200-tallet byggingen av festningsverket på Vardøhus. Det sto riktignok ferdig etter hans død. Heldigvis har vi ikke så mange byggeprosjekter i dagens samfunn der det er tilfellet, men poenget med illustrasjonen, også i forhold til kong Christian 4., er: Hva var det de hadde skjønt? Jo, de hadde skjønt akkurat det samme som totalberedskapskommisjonens rapport peker på, nemlig at det er særdeles viktig i et beredskapsperspektiv å se på nye grep i distriktspolitikken, nye grep spesielt for Nord-Norge. Hvorfor? Jo, fordi det handler om vår felles sikkerhet og beredskap. Det handler om vår suverenitet, det handler om våre havområder og tilgangen på naturressurser. Hvis man ikke har en historisk forståelse av hvor viktig det er, har man et veldig dårlig utgangspunkt for framtiden.

Derfor er denne regjeringen og denne distriktsmeldingen klar og tydelig på den retningen vi skal gå i. Det krever mange ulike grep – og krevende grep, selvfølgelig. Jeg er glad for at det, heldigvis, i de fleste partier vil finnes forslag og ideer om hvor man vil, og hva man skal gjøre for å komme dit. Men dessverre er ikke partiet Høyre et av de partiene, slik jeg registrerer det. Det er faktisk slik at da denne regjeringen foreslo – og fikk flertall for – å etablere en administrasjon av Statens pensjonsfond Norge til Tromsø, som jo er en av de større byene, uttrykte partiet Høyre i merknads form at man var imot. Da blir nesten konklusjonen – og jeg siterer ordføreren i Bø i Vesterålen i forrige periode, 2020, under forrige regjering: Staten har forlatt oss.

Helge André Njåstad (FrP) [17:20:43]: Det er hyggeleg når Senterpartiet ber om nye innlegg for å kommentera innlegget ein har halde. Det tyder på at ein tydelegvis treff ei nerve når ein kritiserer Senterpartiet for å vera for oppteke av å sjå bakover og reversera. Dei har jo gjort det i desse to åra, laga nye fylkeskommunar og nye kommunar, og i desse dagar vurderer dei faktisk å etablera nye statsforvaltarar òg. Eg trur ikkje det er bra for Distrikts-Noreg å få ytterlegare statsforvaltarar som skal seia nei til arealplanar, til kommuneplanar og til bygging og aktivitet i Distrikts-Noreg.

Statsråden sa han var litt usikker på om næringslivet i mitt heimområde var mest einig med hans distriktspolitikk eller med Framstegspartiet sin. Det kan godt henda me aldri blir einige om det, men det har nettopp vore eit val i min heimkommune, der veljarane gav veldig tydeleg uttrykk for om dei likte Framstegspartiet eller Senterpartiet. Eg trur ikkje det handla om dei lokale folka i dette valet, det handla om kva politikk ein fører frå regjeringskontora. Men for fyrste gong i historia valde veljarane å ha Senterpartiet ute av kommunestyret, og det er nok ein god indikasjon på kva dei synest om lakseskatten og den politikken regjeringa har ført.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:22:07]: Jeg hører med forundring Senterpartiets store selvtillit på distriktspolitikken her i salen, men det er jo forskjell på den selvtilliten som er her i salen, og det folk der ute mener om Senterpartiets distriktspolitikk. Jeg tror kanskje det tydeligste beviset på det er det valgresultatet vi akkurat hadde i høst, der Senterpartiet nettopp mistet makten i en rekke distriktskommuner. Så den selvtilliten tror jeg kanskje en skal ta litt ned.

Hva er det vi ser av distriktspolitikken til Senterpartiet? Jo, vi ser de kraftigste skatteøkningene i Norge på mange år. Hvem går det ut over? Jo, det går utover bedriftene i nettopp distriktene. En tømmer distriktene for lokal verdiskaping, sender det til Finansdepartementet i Oslo og omfordeler etterpå, istedenfor å sørge for at lokal verdiskaping blir igjen lokalt for å bidra til lokal utvikling. I tillegg bidrar Senterpartiet – med den politikken – til å true norsk eierskap, som gjør at det blir vanskeligere for norske eiere å ha det norske eierskapet, sånn at en kanskje også får mer utenlandsk eierskap.

Vi ser det også innenfor helsepolitikken, der noe av det første Senterpartiet gjorde i regjering, var å kutte tilskuddet for trygghetsboliger for eldre i distriktene. I tillegg setter en altså ned et eget utvalg som skal fase ut private aktører fra helse- og omsorgstjenesten, når private aktører er den viktigste forutsetningen for at en faktisk har et helse- og omsorgstjenestetilbud i kommunene.

Da vi satt i regjering, var det Høyre som sørget for at vi fikk en strategi for desentralisert utdannelse. Det var Høyre som sørget for at vi fikk mer nedskriving av studielån, bl.a. for lærere. På samferdselspolitikken var det Senterpartiet som startet en diskusjon om å ta ned ambisjonsnivået for å bygge ut samferdsel, mens det var Høyre i regjering som opprettet den første statlige tilskuddsordningen for å bygge flere fylkesveier, sånn at en f.eks. i Senja, som er en distriktskommune, nå har fått flere veier til å få vedlikehold av de fylkesveiene. Jeg kan ikke akkurat se i statsbudsjettet til Senterpartiet at en foreslår mer penger til det.

Representanten Prestbakmo snakket om nordområdene. Det er veldig fint at en kom inn på det, men det var igjen Høyre i regjering som utvidet begrepsbruken og tok inn samfunnsutviklingen i Nord-Norge som en forutsetning for den politikken en skal ha i nordområdemeldingen. Det var faktisk også Jan P. Syse som var statsminister i Norge da vi i 1990 fikk tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms, og som la grunnlaget for veldig mye av dette.

Så ja, Senterpartiet kan stå her med stor selvtillit og snakke om distriktspolitikken, men folk der ute opplever noe helt annet. Det å ha en skattepolitikk med så kraftige økninger, bidrar ikke til lokal verdiskaping, og arbeidsplasser og aktivitet er faktisk den viktigste forutsetningen for at det bor folk i distriktene i Norge.

Tobias Drevland Lund (R) [17:25:18]: Det er nær sagt en vane at jeg ikke alltid klarer å dy meg etter at representanten Njåstad har pratet. Han nevnte at man er så opptatt av såkalt å reversere, å reversere fylker og kommuner, istedenfor å se framover, og det er jo en grunn til at man ønsker å reversere f.eks. tvangssammenslåtte fylkeskommuner. Fylkeskommuner har blitt overkjørt der et flertall av innbyggerne, både i folkeavstemning og i undersøkelser, har sagt at de er imot, og også et flertall blant de folkevalgte – om det så er Troms og Finnmark, om det er Buskerud, Østfold og Akershus til Viken, eller om det er Vestfold og Telemark.

Dette er kjempeupopulære sammenslåinger, sammenslåinger som har skjedd på et kontor i Oslo, på et møterom hvor Njåstad var en av de sentrale deltagerne, og der man valgte å gjøre dette istedenfor å lytte til folk. Det er derfor man er i den situasjonen nå, at man er nødt til å løse opp en del av disse tvangssammenslåtte fylkeskommunene. Det er litt viktig å ha det med i historiefortellingen når man nå skal se framover.

Mudassar Kapur (H) [17:26:37]: Jeg har også tidligere registrert at partiet Rødt etter hvert har blitt nesten flinkere enn Arbeiderpartiet selv til å forsvare regjeringens politikk. Det må jo være litt spesielt å være et støttehjul som ingen har bedt om, som bare ruller rundt i løse luften, men det er i hvert fall greit i dette tilfellet å ha et reservehjul i partiet Rødt. Men de skal ha honnør for å holde gode innlegg på vegne av Arbeiderpartiet.

Hvis vi skal se på lite grann av historikken, som alle nå ønsker å snakke om – hva denne regjeringen har gjort, kontra tidligere – må jeg si at det er den nåværende regjering som har økt skattene mer enn det som i sin tid ble sett på som radikale skatteøkninger fra ytre venstre. Det har på en måte blitt normalen for denne regjeringen. Det er denne regjeringen som over natten endrer rammebetingelser for viktige næringer og skaper usikkerhet, både for utvikling, for arbeidsplasser og for lokalmiljøene. Det er denne regjeringen som et helt næringsliv mener er uforutsigbar, og som de ikke kan stole på, ikke kan lene seg på, selv om man i det siste har gjort en del sjarmørvirksomhet med veldig mye fin retorikk. I salen er det imidlertid den samme sosialistiske politikken.

Det er denne regjeringen som bruker nesten 1 mrd. kr av skattebetalernes penger – ikke for å gjøre noe for skattebetalerne, men for å lage enda mer byråkrati til seg selv, til å lage nye fylkeskommuner, til å gjennomføre ideologiske reverseringer fordi det står i partiprogrammet. Det er denne regjeringen som land og strand rundt og i by og bygd har fått et klart svar fra velgerne på hva de synes om regjeringens politikk, ved at 66 pst. av landets befolkning nå bor i en Høyre-styrt kommune. Det er ikke akkurat noe rop etter Senterpartiets politikk. Jeg skjønner at representanter fra Senterpartiet har stor oppslutning blant sine egne i denne salen, som det nå sitter tre–fire stykker av, men det synes jeg på ingen måte er betegnende for hvordan det står til med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og denne regjeringen, og hva folk synes om deres distriktspolitikk.

Jeg mener at man skal lytte til folk, som Senterpartiet ofte sier at man skal. Folket har sagt nei til regjeringens distriktspolitikk. Folk har sagt nei til regjeringens skatte- og avgiftspolitikk, nei til regjeringens næringslivspolitikk og nei til regjeringens distriktspolitikk, så i denne saken tar jeg side med velgerne.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [17:29:53]: Det er interessant at det nå kom kritikk fra representanten Kapur om at vi brukte 1 mrd. kr på unødvendig byråkrati fordi vi lytter til folk og løser opp igjen fylker som ble slått sammen med tvang, når forrige regjerings kommune- og regionreform kostet 3,2 mrd. kr i byråkrati. Det er en litt pussig kritikk når forrige reform kostet veldig mye mer og ikke var på grunn av folks vilje, men tvert imot i veldig mange tilfeller gikk mot folks ønsker.

Det har vært en interessant debatt i dag om historie – om norsk historie er spennende, eller om det er latterlig å fokusere på det. Jeg mener at det absolutt ikke er latterlig. Det er tvert imot mye å lære og mye å være stolt av i norsk historie. Jeg vil avslutte debatten med en påstand om at man trolig aldri i norsk historie har sett en regjering som har hatt så mange offensive distriktspolitiske tiltak som dagens regjering.

Mudassar Kapur (H) [17:31:10]: Siden vår komité nå er beæret med en gjesteopptreden fra Per Martin Sandtrøen i finanskomiteen, kan det være på sin plass å gjøre representanten oppmerksom på at det er stor forskjell på å bruke penger på å utvikle et land, på å gjennomføre reformer slik at man får effektivisering, slik at man får besparelser og får levert bedre tjenester, og det å bruke 1 mrd. kr av skattebetalernes penger på å levere dårligere tjenester, svakere kompetansemiljøer og stopp i utviklingen. Dette er egentlig ganske grunnleggende i politikken. Samtidig viser det litt hva som er problemet til Senterpartiet. Der mener man at penger som brukes på utvikling og det å ta landet framover, rett og slett er dårlig pengebruk fordi riktig pengebruk selvfølgelig er å drive avvikling og reversering. Slik sett har representanten helt rett i sitt innlegg.

Heidi Greni (Sp) [17:32:32]: Jeg hadde ikke tenkt å forlenge debatten, men når representanten Kapur hevder at kommunesammenslåing og fylkessammenslåing er god distriktspolitikk, er det ikke mulig å ikke kommentere.

Regjeringen Solberg satte ned flere utvalg for å forberede distriktspolitikken sin og distriktsmeldingen, bl.a. demografiutvalget, som ble ledet av tidligere statsråd Victor Norman. Den meldingen hører vi ikke noe om lenger, og hvorfor gjør vi ikke det? Jo, det er fordi konklusjonen til utvalget var at kommunesammenslåing ikke er svaret. Snarere tvert imot må vi sørge for at vi har ulike kommuner som kan dyrke sine særegenheter. På den måten klarer vi å ha et tilbud til alle som potensielt kan flytte ut til en distriktskommune. Vi hadde Victor Norman i gruppen til å fortelle om utvalget, og han var veldig tydelig på at kommunesammenslåing ikke er svaret, men likevel kjører Høyre på akkurat den samme leksen.

Det hevdes her at det har blitt bedre tjenester ved den kommunesammenslåingen. Det tror jeg ikke det finnes noen som helst forskning på. Snarere tvert imot hører vi stadig hva som skjer rundt omkring i disse kommunene og fylkene. Tilbudet blir sentralisert, kompetansearbeidsplasser blir sentralisert, og hva betyr det for å være attraktiv for det private næringsliv? Da forrige regjering fjernet skatteinnkreveren fra kommunene – det var kanskje én stilling i hver enkelt kommune – betydde det egentlig ikke noe, ifølge Høyre. Resultatet var at halvparten av kompetansemiljøet på økonomi forsvant i mange kommuner. Det fantes ikke arbeidsplasser. Det ble mye mindre attraktivt, f.eks. for regnskapskontor, å etablere seg i det området fordi det ikke fantes den typen kompetansearbeidsplasser. Det høres ut som kommunesammenslåing nok en gang er svaret for at vi skal ha en aktiv distriktspolitikk.

Jeg skjønner hvorfor det gikk som det gikk da Høyre satt i regjering, hvis de ikke skjønner at det må spesielle distriktspolitiske tiltak til hvis vi faktisk ønsker å gjennomføre en distriktspolitikk – ikke bare å snakke om det her i salen. Da må vi faktisk være villig til å bruke penger på bygdevekstavtaler. Vi må være villig til å bruke penger på gratis ferje. Vi må være villig til å bruke penger på billigere fly, for det er trikken i Distrikts-Norge og det de er helt avhengig av for å ha et kollektivtilbud.

Jeg takker for debatten. Jeg tror jeg vil konkludere med at vi er på forskjellig klode når vi tenker på hva det er som skal til for virkelig å få utviklet hele landet.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:35:54]: Det har faktisk noe å si – når en velger å bruke 800 mill. kr på å reversere fylkeskommuner og oppsplitte fylkeskommunene igjen, har det faktisk noe å si. Dette handler om hvilke prioriteringer vi som politikere velger å gjøre.

La meg ta ett eksempel. Nå bruker en penger på å reversere også en politireform, der en oppretter politikontor hvor politiet sier at det ikke er behov for det. Samtidig ser vi f.eks. at i Harstad blir en underavdeling av Statens barnehus lagt ned. Det er en avdeling som skal bidra til at barn som utsettes for vold og overgrep, kommer inn til politiet og blir avhørt. Da velger en heller å legge ned den og bruke ressursene på ting en ikke trenger å bruke penger på i politiet. Så ja, prioriteringer har faktisk noe å si for hva slags tjenestetilbud vi gir til innbyggerne i landet vårt.

Så må Senterpartiet gjerne gå til valg på en politikk som bidrar til mer byråkrati for folk. Før vi kom i regjering, hadde faktisk kommunestrukturen i Norge stått stille siden 1960-tallet. Det var Schei-komiteen den gangen som satte i gang det arbeidet og bidro til at vi fikk en modernisering og et annet tjenestetilbud ute i kommunene.

Jeg må også bare si at jeg er så lei av at det eneste Senterpartiet kommer med i distriktspolitikken, er gratis, gratis, gratis og subsidiering. Jeg tror faktisk veldig mange folk ute i distriktene er mer opptatt av å ha kvalitet på tjenestetilbudene. Jeg møtte en mor fra Båtsfjord som sa at ja, hun var veldig glad for at hun fikk gratis barnehage – som for øvrig var noe også Høyre stemte for – men så sa hun også til meg at hvis hun opplever å sende ungene sine i en barnehage som ikke har kvalitet, har det faktisk ingenting å si for henne at hun får gratis barnehage.

På samme måte møter en folk ute i distriktet som også er fornøyd med at en har fått gratis og litt billigere ferjer, men som opplever at ferjen ikke går når en trenger det, og som også opplever at en har båter som er eldgamle som skal transportere dem over. Så ja, det handler faktisk også om noen nyanser i disse tingene.

Så hører jeg igjen veldig lite til at Senterpartiet snakker om næringslivet i distriktene, som er den viktigste forutsetningen for at det bor og lever folk ute i Distrikts-Norge – at du har en arbeidsplass å gå til, at du har en bedrift som investerer i lokalsamfunnet ditt. Det vi har sett de to siste årene, som jeg var inne på i mitt innlegg, er kraftige skatteøkninger, der en henter ut kapital lokalt og sender det til Oslo, og så kaller en det omfordeling og gratis etterpå. La meg ta ett konkret eksempel: Da Senterpartiet økte arbeidsgiveravgiften, betydde det 154 mill. kr ut fra Troms og Finnmark. Hva ga en tilbake igjen da? Jo, en ga tilbake en gratis barnehage som har kostet rundt 77 mill. kr. Nettoen viser at det en tar ut, blir betydelig større enn det en gir tilbake igjen, og det er det som er Senterpartiets distriktspolitikk.

Så ja, prioriteringer har faktisk noe å si, og jeg tror folk der ute er enig i at vi bør ha andre prioriteringer – og kanskje også de prioriteringene som Høyre står for i distriktene.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [17:39:10]: Det er åpenbart at det er forskjell på Høyres og Senterpartiets politikk når det gjelder Distrikts-Norge, men det å si at gratis ferje ikke har den betydningen det faktisk har, er å vri vel mye på det. La meg bruke eksemplet Grytøya i Harstad kommune. Det betyr at Lunde gartneri, som er en næringsvirksomhet på Grytøya, sparer titusenvis av kroner i året for nettopp å kunne drive næringsvirksomhet, og at pendlere til Harstad by sparer penger – og for så vidt pendlere den andre veien også.

Når det gjelder sammenslåing av fylkeskommuner: Det er faktisk sånn at det er hensiktsmessig å rette opp feil ifra i går når man får muligheten, og det var omtrent ikke et menneske i Troms og Finnmark som ba om den tvangssammenslåingen. Det var noe Høyre ønsket, og alle lurer jo på: Hvis sammenslåing var svaret, hva var egentlig spørsmålet?

Statsråd Erling Sande [17:40:19]: Med fare for å forlengje debatten ytterlegare: Eg synest det er interessant å merke seg Høgre si rolle i denne debatten. På den eine sida trekkjer representanten Bøe fram Syse. Ein kunne gått endå lenger tilbake. Ein kunne ha snakka om Willoch, ein kunne ha snakka om dei regjeringane som Høgre sat i på 1970-talet, og vist til at Høgre faktisk hadde ein distriktspolitikk. Dei hadde ein målretta politikk og stod i lag med Senterpartiet om mange viktige distriktsbyggingsgrep. Det denne debatten viser, er at ikkje berre har ein gått vekk frå det og ikkje ser det nødvendige av å ha konkrete distriktspolitiske grep, men ein seier det rett ut som det er: Det er samanslåing og sentralisering trass i folkeviljen som er det distriktspolitiske grepet. Det er sterkt å erfare at ein seier det så tydeleg og rett ut, men det er ryddig, greitt og forholdsvis lett å halde seg til.

Og eg blir litt provosert når representanten Bøe seier at det hjelper ikkje å få gratis ferje når ferja ikkje går. Det kan jo alle vere einige i, men om målet er at ferja skal gå, kvifor i all verda kuttar Høgre i den fylkeskommunale økonomien? Då burde ein ha gjort det motsette. Då burde ein ha styrkt den fylkeskommunale økonomien. Det måtte vere det einaste fornuftige å gjere. Det har i alle fall regjeringa har gjort, og i tillegg har vi sikra gratis ferjer og halverte ferjeprisar. Når eg snakkar med folk langs kysten, så set dei pris på dei grepa, og mange av dei er forundra over at Høgre har lyst til å auke ferjeprisane for folk rundt om i landet.