Jone Blikra (A) [10:01:43] (ordfører for saken): Vi har alle en forpliktelse til og et ansvar for å redusere klimagassutslippene på alle områder, og det må ligge til grunn for den politikken som vedtas, og som gjennomføres. Den maritime sektoren står overfor en betydelig utfordring på dette området: Utslippene må ned samtidig som transportbehovet øker. Norge har heldigvis et sterkt teknologi- og kompetansemiljø innen sjøfart. Bare utviklingen knyttet til nærskipsfart og offshore-flåten viser at krav fra myndighetene kombinert med innovasjon, en innovativ bransje, gjør det mulig å ta store skritt framover mot nullutslipp.

Ved stadig mer bruk av elektriske fartøy og kjøretøy er det helt nødvendig å se på løsninger som gjør at den elektriske kraften blir brukt mest mulig effektivt og gjøres tilgjengelig for flest mulig. Det er hensiktsmessig og ønskelig at ladeinfrastruktur som i utgangspunktet er reservert for én type brukere, gjøres tilgjengelig for flere. Ett eksempel er å gjøre ladeinfrastruktur for ferje og andre fartøy tilgjengelig for flere brukere. Denne problemstillingen har selvfølgelig en praktisk side, men også en regulatorisk side. Det er ikke uvanlig at nye løsninger og en innovativ tanke støter på formelle utfordringer. Disse utfordringene er godt besvart og beskrevet i statsrådens svar.

Et stort flertall i komiteen er godt fornøyd med det arbeidet som er gjort fra statsrådens side, ikke minst når det gjelder å forankre svaret i de respektive departementene som jobber med disse problemstillingene. Jeg vil takke for samarbeidet og en stor entusiasme på tvers av partilinjene i komiteen.

Olve Grotle (H) [10:03:48]: Representantforslaget gjeld den maritime ladeinfrastrukturen, og under komitébehandlinga er det av fleire representantar slått fast at den maritime sektoren står overfor ei vesentleg utfordring med å redusere klimagassutsleppa framover. Det er vidare understreka at ei elektrifisering saman med god og effektiv tilgang til landstraum vil vere av dei tiltaka som i vesentleg grad kan bidra til å nå målet om å halvere utsleppa frå skipsfarten innan 2030.

Eg sluttar meg til dette og vil gjerne illustrere kor nødvendig det er å få på plass ein tenleg infrastruktur, og at dette vil vere ein føresetnad for å kunne setje krav om nullutslepp. Eg vil difor gjerne ta eit eksempel frå havbruksnæringa vår: I vinter fekk Sjøfartsdirektoratet i oppdrag å utarbeide eit krav til låg- og nullutslepp for servicefartøy i havbruksnæringa. Oppdraget blei gjeve av Klima- og miljødepartementet i samråd med Nærings- og fiskeridepartementet. Oppdraget var gjennomført i juni i år, og det er gjeve fleire tilrådingar. Kort sagt føreslår Sjøfartsdirektoratet at det i denne omgang berre er mogleg å setje krav om nullutslepp for fartøy med lengde under 24 meter. Bakgrunnen for dette er at desse fartøya utfører operasjonar og har eit driftsmønster som gjer det realistisk å nytte batteriteknologi for å oppfylle kravet. Etter dette føreslår Sjøfartsdirektoratet ei opptrappingsordning, der første kravet om nullutslepp blir sett til fartøy under 15 meter 1. januar 2025. Samtidig går Sjøfartsdirektoratet også inn på noko av det som vil vere den største hindringa for elektrifisering av havbruksnæringa, og det blir slått fast at manglande infrastruktur for å støtte opp under bruk av nullutsleppsløysing utgjer ei hindring for bruk av nullutsleppsløysingar i havbruksnæringa.

Sjøfartsdirektoratet understrekar vidare at dei føreslåtte krava til nullutslepp for servicefartøy i havbruksnæringa vil måtte vere avhengige av nødvendig infrastruktur for å kunne støtte opp under bruken av nullutsleppsteknologi. Sjøfartsdirektoratet har vidare lagt til grunn ein føresetnad om at nødvendig infrastruktur lèt seg byggje ut før krava om nullutslepp kan bli realiserte.

Arbeidet til Sjøfartsdirektoratet illustrerer altså på ein god måte kor viktig det er at infrastruktur kjem på plass, og at dette er ein føresetnad for å kunne stille bindande krav til næringa. Difor er det viktig at vi no legg til rette for at også andre kan nytte seg av den infrastrukturen som er lagd opp til ferjer og etter kvart hurtigbåtar. Det vil ta oss mykje raskare til målet om nullutslepp for maritime næringar.

Eg tek opp mindretalsforslaga i innstillinga.

Mona Fagerås (SV) [10:06:52]: Transportsektoren står for om lag en tredjedel av alle klimagassutslippene i Norge, og disse skal halveres innen 2030. Vi trenger å få fart på det grønne skiftet med utslippskutt og avkarbonisering av Norge. Skal vi få dette til, trenger vi en radikal endring i alle deler av transportsektoren, også sjøfarten.

Infrastruktur med ladeanlegg vil i denne sammenhengen bli svært viktig. Utvikling av klimavennlig teknologi og innfasing av dette for å skape grønn omstilling i næringslivet krever samhandling i en grønn verdikjede. Vi i SV mener at det er kommunen som har havnemyndighet, som skal regulere areal og godkjenne tiltak i havnen.

Ladeanlegg må anses som et nødvendig teknisk anlegg på parkeringsplasser, havner og kaianlegg. Vi er nødt til å se på fleksibel sambruk av infrastruktur i havnene, som vil kunne gi en kostnadseffektiv drift og god utnytting av tilgjengelig energi for flere næringer. Ladeanlegg for ferge og annen kollektivtrafikk må kunne utnyttes av flere brukere i havnen, og ved tilskudd til etablering må det settes betingelser for dette.

Det er Kystverket som har ansvar for farledstiltak, og som bør få et tydeligere ansvar for å medvirke til tilrettelegging av nødvendig infrastruktur for utslippsfrie havner og farleder. Tilskudd til etablering av ladeanlegg og annen infrastruktur i havnene må styrkes og tilpasses det faktiske behovet. Nå er det stort press i en kritisk utbyggingsfase, og det er viktig at flere aktører kommer i gang, hvis klimamålene skal nås. Det ligger et stort potensial i å samhandle og sambruke, og tilskudd må ikke baseres kun på antall kilowattimer kapasitet på ladeanlegg. Like viktig er det at flere små strømbrukere har en jevn og balansert bruk av ladeanlegg ut fra kapasiteten på strømnettet for det aktuelle området.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:09:22]: Å nå nullutsleppsmåla våre og å lukkast med overgangen frå eit fossilt samfunn til eit klimaberekraftig nullutsleppssamfunn er eit stort puslespel der veldig mange bitar må leggjast på kort tid. Nokre av bitane er allereie lagde, slik som elbilpolitikken. Nokre av bitane veit vi enno ikkje heilt korleis ser ut, for vi har ikkje funne dei enno. Men nokre bitar har vi, det står berre att å leggje dei. Det temaet som vi tek opp i dag, er ein slik puslespelbit i det grøne skiftet, nemleg å få på plass den maritime ladeinfrastrukturen som gjer det mogleg i stor stil å rulle ut den generasjonen av fartøy med låg- og nullutslepp som no er på full fart inn i nær sagt alle segment av båtflåten.

Dette er viktig for at vi skal nå klimamåla våre, både mot 2030 og 2050. Det er også viktig fordi det gjev høve til ny næringsutvikling. Norsk næringsliv på kysten er langt framme på maritim nullutsleppsteknologi. Eg er så heldig å vere frå ein valkrins der det finst bedrifter som Brødrene Aa i Gloppen, Evoy i Florø og andre som er i front, så teknologien kan vi drive fram og utvikle til glede for heile verda. Det er også klart at lagar vi god maritim infrastruktur for framtida, gjev det òg ei moglegheit til betre samferdsel, betre samfunnstryggleik og eit robust og trygt samferdselsnett i framtida.

Framlegga som ligg i dette representantforslaget, er eg og Venstre med på. Eg vil likevel nytte høvet å gje ein spesiell honnør til representanten Liv Kari Eskeland for det arbeidet ho har gjort med dette framlegget. Eg og Venstre er glade for at det faktisk er fleirtal, iallfall i komiteen, for to viktige framlegg, nemleg å krevje at vi no må få fortgang i korleis infrastruktur på land for fartøy kan gjerast tilgjengeleg for annan sjø- og landtransport, slik at vi sambrukar teknologi og infrastruktur mest mogleg, og om korleis vi kan stille krav om at dette blir ein standard i offentlege anbod i framtida.

Venstre er også med på ei rad andre framlegg her, som bl.a. handlar om at vi må gjere det lettare for kommunane og setje kommunane betre i stand til å kunne ta den samfunnsutviklarrolla og koordineringsrolla dei må ha i lokalsamfunna sine for å få denne infrastrukturen på plass. Desse framlegga er det dessverre ikkje fleirtal for, men eg er likevel glad for at regjeringa seier at dei jobbar med dei, og eg kan lova at Venstre og andre parti bak forslaga kjem til å fortsetje å presse på fram til dette er i mål.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:12:39]: Regjeringen ønsker å halvere utslippene fra skipsfarten innen 2030. Da må omstillingstakten øke kraftig. Land- og ladestrøm er en viktig brikke i omstillingen av skipsfarten, og Enova har bidratt til etableringen av et fungerende marked for landstrøm. Samtidig jobbes det videre for å få introdusert hydrogen og ammoniakk som alternative drivstoffer for skipsfarten. Enova utvikler nå et nytt programtilbud for elektrifisering av maritim transport og overgangen til nullutslipp, der de også ser på behovet for infrastruktur for lading.

Regjeringen støtter forslaget om å se nærmere på hvordan, og på hvilken måte, ladeinfrastruktur for både ferger og andre fartøy kan gjøres tilgjengelig for flere brukere. Så er det slik at et krav i kommende offentlige anbud om at elinfrastrukturen for ferger og hurtigbåter skal gjøres tilgjengelig for andre brukere, kan være kostbart. Det er stor variasjon mellom kaier og kaianlegg i landet, og i noen tilfeller vil det være fysisk umulig å oppnå et krav om utvidet tilgang. Ofte vil det være bedre og billigere å etablere lademuligheter utenfor ferge- og kaiområdet. Hurtigbåtkaier er eksempelvis sjelden tilrettelagt for biltrafikk, og lading av lastebiler på slike kaier vil kreve store investeringer og gå ut over trafikksikkerheten. Et krav om utvidet tilgang til ladeinfrastruktur kan også føre til at nye anbudsprosesser blir mer kompliserte, og med det forsinke innføringen av ferger og hurtigbåter med nullutslipp.

Regjeringen mener derfor at fordeler og ulemper som følger av et eventuelt krav i offentlige anbud, må utredes grundig. Et eventuelt krav kan neppe være absolutt, og utforming og unntaksmuligheter må vurderes nærmere.

En bedre løsning enn å stille absolutte krav, som et komitéflertall legger opp til i sitt forslag til vedtak II, vil være at det i arbeidet med nye offentlige anbud blir vurdert om, og i tilfelle hvordan, elinfrastrukturen kan tilgjengeliggjøres for andre brukere, og at det deretter eventuelt settes krav til slik tilgang i aktuelle anbud.

Jeg ser fram til samarbeidet med komiteen framover, særlig når det gjelder grønn skipsfart og ikke minst infrastruktur.

Ove Trellevik (H) [10:19:54]: Det er kjekt at fiskeriministeren er i salen i dag. Det set eg veldig stor pris på.

Fiskeflåten har som mål å redusera klimagassutsleppa frå fiskeflåten med minst 40 pst. innan 2030, målt opp mot utsleppa i 2005. Det er gjennomført ei teknisk kartlegging av moglege låg- og nullutsleppsløysingar for fiskefartøy, men det er store utfordringar. Ei av utfordringane er at den samla flåten består av svært ulike fartøytypar i ulike storleikar og med svært ulikt operasjonsmønster. Det er kystfiske med garn, snøre og not, det er botntrål, pelagisk trål og notfiske, og det er havfiske med autoline.

Overgangen til låg- og nullutsleppsteknologi krev nye teknologiske løysingar, men det krev også ei fiskeriforvalting som vert utforma med tanke på å redusera utslepp av klimagassar. Ladbare hybridløysingar med batteri, LNG og biodrivstoff har vorte vurderte med omsyn til miljøeffekt for dei ulike fartøytypane. Erfaringane så langt tyder på at både batteri, hybridisering og bruk av biodiesel er eigna og gjev god miljøeffekt for dei fire fartøytypane, både for nybygg og for eksisterande fartøy der ombygging er eit alternativ. Det er også aktuelt med meir operasjonelle tiltak, som tiltak for eksempelvis meir omfattande endringar med tanke på energistyring i forbindelse med både fiskeri- og seglingsmønster.

Uansett er det landstraum som er nøkkelen til å få ned klimagassutsleppa. Ved landligge må fartøya som ikkje er drivne på nullutsleppsdrivstoff, kunna bruka landstraum, òg til eventuell lading av batteri. Dette tilbodet er det som gjev raskast gevinst. Fartøya ligg på landstraum i heimehamn og har moglegheiter til å nytta landstraum i utehamner allereie i dag, dersom det vert gjort tilgjengeleg.

På vinteren, t.d. under lofotfisket, er det hundrevis av fartøy som produserer sin eigen energi ved bruk av dieselgeneratorar. I desse dagar går det føre seg eit stort fiske etter norsk vårgytande sild i fjordane i Nord-Noreg. Dei nyttar også eigne generatorar.

Men det finst lyspunkt: For ei tid tilbake fekk Holmøy Maritime på Sortland 2,8 mill. kr i støtte frå Enova til eit landstraumsprosjekt. Både selskapets eigne båtar og andre båtar kan nytta seg av dette landstraumstilbodet. Årleg får dette anlegget ca. 30 000 tonn fisk, og det er ei rekkje anløp av fiskebåtar. Vi treng betydeleg større satsing på slike fiskerimottak om vi skal nå klimamåla våre.

Liv Kari Eskeland (H) [10:23:03]: Takk til saksordføraren og komiteen for god og smidig handsaming i saka og for at me fekk god tid til å gjera dette komitéarbeidet.

Forslaget tek opp i seg fleire forhold omkring ladeinfrastruktur, spesielt langs kysten, både kva gjeld maritim lading, og korleis me kan bruka den etablerte maritime ladeinfrastrukturen til å løysa andre utfordringar me opplever på landsida.

Eg er glad for at departementet ser at det kan vera gode framlegg som kjem frå opposisjonen. Sjølv om Arbeidarpartiet og Senterpartiet synest å stå utanfor det gode selskap som gjer sine vedtak her i dag, har både statsråden og partia gjennom sine merknader anerkjent forslaga – det er jo noko. Me skulle sjølvsagt helst sett at fleire vart med på framlegget, som eit stort fleirtal no står bak.

Det første gjeld klargjering av retningslinjer for korleis ladeanlegg kan betraktast når det vert etablert på kaier og anlegg der det er behov for dette. Med eit fragmentert Kommune-Noreg der det er ymse kapasitet og kompetanse i kommunane for å ta stilling til søknader som kjem, er det behov for å gjera justeringar i dei forskriftene som gjeld. Statsråden har sjølv sagt at det er behov for å gå gjennom rundskriv som kommunane forheld seg til, og så lenge det vert gjort, treng me for så vidt ikkje å gjera noko vedtak i Stortinget. Men for dei aktørane som no vert sende på uendelege byråkratiske rundreiser fordi ein ikkje heilt veit kva krav som eigentleg gjeld, vil det vera både kostnads- og tidssparande for alle partar. Slik sett vil me få fortgang i prosessane, og kostnadene vert lågare for dei ferdige ladestasjonane.

Eg vil likevel løfta fram det som faktisk får fleirtal i dag. Ferjelading har lenge vore tilgjengeleg på fleire ferjekaier, og effekt og straum er lagt fram til ladepunkta på samfunnet og ferjepassasjerane sine kostnader, men til no er det berre ferja som har fått dra nytte av denne infrastrukturen. Den 26. juni 2023 la regjeringa fram «Plan for ladestasjoner for tunge kjøretøy langs riksvei». Denne legg opp til ei trinnvis utbygging – ingen langs kysten i første og andre fase. Ei anna utfordring som vart løfta fram i denne planen, var tilgang på nett og effekt for å få etablert ladepunkta.

Strukturen for lading av tungbil krev at utbygginga skjer nokolunde jamt utover dei mest trafikkerte trafikkårene. Nokre bilar går faste ruter, og det er relativt enkelt å få på plass depotlading, men for dei som har meir uregelmessig køyring, er ein avhengig av å vita om ein får lada, når ein skal gjera investeringar i tungbil med batteri.

Med dei forslaga me får fleirtal for i dag, vil me få mykje raskare tilgang til nett og kapasitet for å setja opp ein ladeinfrastruktur for tungbil langs kysten, og ikkje minst vil me sikra at samfunnets investeringar vert brukte og utnytta betre – eit reint kinderegg!

Jone Blikra (A) [10:26:26]: Som representanten Eskeland var inne på, ser man, når man leser merknadene, at det i stor grad er enighet om både hvor viktig dette er, hva man bør gjøre, og hva man bør prioritere. Så er det ofte sånn at man i opposisjon gjerne vil styre regjeringen noe mer enn dem som er i posisjon, vil, når det gjelder å vedta representantforslag, men det er viktig å understreke at vi i praksis er enige. Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker jo ikke, og har aldri ønsket, å stå utenfor noe godt selskap, så vi slutter oss til komiteens tilråding slik den foreligger her i dag.

Liv Kari Eskeland (H) [10:27:26]: No går det jo an å seia at eg vart strålande glad og fornøgd!

Eg har lyst til å slå eit lite slag òg for potensialet for forretningsutvikling og innovasjon som kan vidareutviklast, basert på dei forslaga som no får eit samla storting bak seg. I dag er det i hovudsak reiarlaga og fylkeskommunane eller Statens vegvesen som eig ladeinfrastrukturen til ferjene. Me har om lag 130 samband, der målet er at alle innan få år skal elektrifiserast eller gå på hydrogen. Det betyr 220 ladepunkt eller meir.

I Moss har dei no eit prosjekt under utvikling. Der tenkjer ein å bruka effekten som er lagt fram til ferja, for å lada større batteri når ferja ikkje brukar anlegget. Komiteen var nyleg på synfaring og fekk sjå korleis dei utvikla hamna for å lada både tungbilar og maritime fartøy. Lading av fritidsbåtar sto på ønskelista, og samarbeidet med kommersielle aktørar er avgjerande for å få dette på plass. Hjå desse er både kompetanse, kapasitet og kapital for å få inn ladeinfrastruktur på plass, og dei ser at dette kan løysast reint forretningsmessig. Her er nøkkelen å sjå både land- og sjøsida under eitt. Det er jo meir rasjonelt og hensiktsmessig når kompetansen på ladeinfrastruktur ikkje nødvendigvis må etablerast hos kvar fylkeskommune, hos kvart reiarlag eller hos Statens vegvesen, men kan utviklast hos kommersielle aktørar, der ein då òg vert sikra nødvendig konkurranse både på pris og gode løysingar. På den måten får me raskare rulla ut den elektriske infrastrukturen både på tungbilar og på maritime fartøy.

Ettersom tungbilar og maritim transport utgjer ein stor del av klimagassutsleppa, hastar det med å få opp infrastrukturen som skal til for å understøtta dette skiftet. Dette er ein føresetnad for å få til skiftet av energiberarar innanfor denne sektoren. Eg håpar me gjennom å opna opp slik me gjer no, greier å skapa teknologiutvikling som eignar seg til eksport og næringsutvikling her heime.

Vidare har me no brukt mange offentlege kroner til pilotering og testing opp mot den maritime ladeinfrastrukturen. No er tida komen for å profittera på at me har vore «frontrunner» på området, men då må me sleppa til dei kommersielle aktørane.

Jone Blikra (A) [10:30:45] (ordfører for saken): Rørosbanen er en av de få sentrale jernbanestrekningene i Norge som fortsatt ikke er elektrifisert. Rørosbanen er viktig og vil fortsatt være viktig i den framtidige jernbanestrukturen i Norge. Ekstremværet Hans viste oss dette veldig konkret, der Rørosbanen ble helt avgjørende for å få den sentrale transportkorridoren nord–sør til å fungere.

SJ Nords initiativ for gjennomgående togruter på Rørosbanen har blitt en suksess. Det viser til fulle at banen har et enda større potensial om infrastrukturen fungerer og operatørene har tilgang til velfungerende og oppdaterte togsett.

Forsvarets behov for velfungerende infrastruktur og sikre transportløsninger blir viktigere når Forsvaret skal forsterkes de neste årene, for det vil medføre økt aktivitet og flere reisende i Østerdalen. Drift og vedlikehold av den eksisterende infrastrukturen er derfor også viktig ut fra et beredskapshensyn.

Komiteen er opptatt av at mangelen på tilstrekkelig oppdaterte og velfungerende togsett på Rørosbanen gir svakere utnyttelse av den eksisterende infrastrukturen enn det som er mulig.

Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og viser til komiteens tilråding.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Trond Helleland (H) [10:32:33]: Det er først riktig å rette en takk til Fremskrittspartiet, som har fremmet dette representantforslaget om et forbedret tilbud på Rørosbanen. Når forslaget først er fremmet, er det gledelig å konstatere at dagen i dag blir en unison hyllest til Rørosbanen, og det er et sterkt ønske fra alle deler av komiteen – med litt ulik valør på forslagene – om å forbedre tilbudet.

Det er jo sånn at SJ Norge, som overtok Dovrebanen, Rørosbanen og Nordlandsbanen, har vist en forbilledlig evne til å sette kunden i fokus og være en offensiv togoperatør som ønsker å gi de reisende et bedre tilbud. Dette ser komiteen, og den slutter seg til det. Jeg er veldig glad for å kunne si at med det som foreligger her nå, bør det være mulig å få til en litt mer offensiv holdning når det gjelder Rørosbanen.

I disse dager er jo Rørosbanen mer i skuddet enn noen gang på grunn av den tragiske stengningen av Dovrebanen etter sammenrasingen av Randklev bru. Det er bra på én måte, for da får ruten mye godstrafikk over Rørosbanen, men passasjertilbudet har jo blitt redusert. Når Dovrebanen gjenåpnes, vil det være viktig å gi Rørosbanen en «boost». Nye togsett med fjerntogstandard på Rørosbanen, og kanskje sammenhengende ruter til Trondheim, kan være det som trengs.

Jeg tar opp det forslaget Høyre er med på.

Geir Inge Lien (Sp) [10:34:48]: Rørosbanen er ei viktig bane, og ein veldig viktig del av infrastrukturen i landet. Den er viktig av fleire årsaker. Beredskapsmessig er det ikkje tvil om at dette no kjem sterkt på bana. Som det har vorte sagt av fleire her, og som saksordføraren så flott framheva, ser vi at det er veldig bra at vi har ho no som vi såg ekstremværet Hans, som har herja og gjort at Dovrebanen ikkje lenger er fungerande. Då er det greitt og viktig å sjå viktigheita av å ha ei bane i drift.

Forsvaret har òg vorte nemnt. Det er utruleg viktig at det kan ha materiale som kan verte frakta, og då er det greitt å ha fleire alternativ. Når Dovrebanen kjem opp og gå, vert det viktig i beredskapssamanheng. Ikkje minst skal vi òg fortsetje å satse på Rørosbanen. Det viser seg at kapasiteten i banenettet kan vere sprengd til tider, og då er det greitt å ha moglegheitsrommet. Her er det to baner som kan utfylle kvarandre, og Rørosbanen vil bli viktig når det gjeld både persontrafikk og ikkje minst godstrafikk i framtida. Då er det òg viktig å få eit velfungerande togmateriell og vogner som fungerer, noko som gjer at passasjerane føler seg heime og vil bruke tilbodet i langt større grad.

Så får vi sjå korleis vi greier å få til dette. For oss i Senterpartiet og Arbeidarpartiet er det viktig framover å sjå på moglegheitsrommet for å drive godt vedlikehald òg på bane. Dette med kryssingsspor vert viktig òg på Rørosbanen for å kunne få moglegheita til å setje inn meir gods og utnytte meir persontrafikk.

Dette er ei gledesdag, når vi kan fokusere på ei så viktig sak som Rørosbanen er. Ho betyr så mykje for landet vårt. Vi skal vere med på fortsetjinga, pushe på og gjere dei nødvendige tiltaka i framtida, noko som gjer at bana går ei lys framtid i møte. Ho er på sporet.

Morten Stordalen (FrP) [10:37:19]: La meg først takke komiteen for et godt samarbeid når vi i dag behandler et representantforslag fra Fremskrittspartiet. Forslaget handler om å kunne gi Norske tog handlingsrom til å kunne bestille nye fjerntog til Rørosbanen, og at bestillingen knyttes til anskaffelsen Norske tog gjennomfører for flere av de andre fjerntogstrekningene.

Rørosbanen er, som kjent, en av de få jernbanestrekningene som ikke er elektrifisert. På de strekningene som er elektrifisert, kan man benytte seg av det samme materiellet, men det er altså ikke tilfellet for Rørosbanen i dag. Togoperatører må derfor ha tilgang til oppdatert materiell som kan benyttes på denne banen. Det er viktig for SJ å kunne ha gjennomgående tog, noe som også Jernbanedirektoratet har støttet. For at SJ som operatør skal kunne levere på sitt oppdrag, er det avgjørende at de på lik linje med andre operatører får tilgang til gjennomgående tog. Dette vil være vesentlig for å kunne styrke tilbudet. Med det vil enda flere kunne nyttiggjøre seg tog som transportmiddel.

For Fremskrittspartiet haster det med å anskaffe nye og tilpassede togsett for strekningen. Det blir derfor både passivt og feil når man skal gjøre som regjeringspartiene tar til orde for, nemlig å skyve også denne vurderingen ut i Nasjonal transportplan. Fremskrittspartiet mener det er fullt mulig å benytte opsjonen til å bestille ytterligere togsett som tilpasses nettopp Rørosbanen. Dette vil være en svært kjærkommen tilbudsforbedring for dem som benytter seg av dette togtilbudet. I tillegg vil det også gjøre det aktuelt for flere å kunne benytte seg av Rørosbanen.

Det er gledelig at flere partier nå ser ut til å slå ring rundt Fremskrittspartiets forslag og støtte dette. Forhåpentligvis kan det også bety at det blir flertall for forslaget når det skal voteres over. Jeg oppfordrer derfor partier som ikke har tilkjennegitt sitt standpunkt, om å støtte forslaget. Aller mest gledelig er det at dersom dette skulle få flertall, vil det være til glede for både togoperatører og deres kunder, ved at de kan få et bedre tilpasset tilbud med nye, tilpassede togsett.

Mona Fagerås (SV) [10:39:36]: Toget er en klimavinner og en viktig del av overgangen til et mer rettferdig og grønnere samfunn. Vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer i infrastruktur samt en samlet og overordnet styring av banen er oppskriften på en god jernbane. Folk tar toget når det går raskt, punktlig og har en fornuftig pris. Det må bygges flere spor, og vi må øke kapasiteten i infrastrukturen. Jeg er ikke i tvil om at vi må tilbake til samspill, fleksibilitet og stordriftsfordeler i norsk jernbane. Vi må satse på vedlikehold, oppgradering og nye infrastrukturinvesteringer, sammen med en overordnet styring.

Jeg er glad for dette initiativet fra Fremskrittspartiet for å gi reisende et bedre tilbud på Rørosbanen. Det er ikke alltid vi har vært enige med Fremskrittspartiet om satsing på jernbane, men jeg håper dette er et taktskifte.

Flommen i høst og at Dovrebanen ble satt ut av funksjon, understreker at det er viktig å øke tilgangen til nok materiell på Rørosbanen. Bedre tilgang til velfungerende tog vil sørge for at flere reisende fortsatt kan bruke tog som kollektivtransport i perioder med mye nedbør eller andre uforutsette hendelser.

Vi i SV vil understreke at man får mer jernbane for pengene ved å utnytte de mulighetene som finnes. Å utnytte Rørosbanen, som allerede er bygd, ved å sikre bimodale tog til denne strekningen vil gi et langt bedre togtilbud for de mange reisende mellom Oslo og Trondheim. Samtidig er det svært viktig å sikre utbygging av krysningsspor på Rørosbanen for å bedre tilbudet og sikre framkommeligheten på strekningen. Krysningsspor har blitt særlig aktuelt å få på plass etter at Dovrebanen ble stengt for godstrafikk. Det går nå kun to persontog på Rørosbanen, og venting og forsinkelser fører til at det nesten er umulig å bruke toget.

SV vil derfor understreke at ved oppgradering av togstrekningen må etableringen av flere og lengre krysningsspor være av høy prioritet.

André N. Skjelstad (V) [10:42:35]: Fremskrittspartiet fortjener honnør for å ha fremmet denne saken. Vi falt i siste runde ut av en del av merknadene som vi definitivt burde vært med på, som vi er enig i, og vi kommer også, for å klarlegge det med en gang, til å støtte forslag nr. 2, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Toget er en klimavinner, og ikke minst er dette med behov for styrking av beredskapen og at vi har en bane som må moderniseres, helt riktig. Det er litt overraskende at regjeringspartiene unnlater å se det – det må jeg få lov til å si. Det går litt sent. Det kan være at det ikke er pådrivere nok blant representantene som er fra det området, at de ikke ser det tydelig nok, men vi andre som har vært med banen noen ganger, ser helt tydelig behovet, så verden ses forskjellig.

Jeg tror og håper at det kan bli flertall i dag, og at dette kan være et taktskifte for Rørosbanen, takket være opposisjonen i denne salen. Det vil være en gledens dag for Rørosbanen og en gledens dag for togfamilien, ikke minst det at vi står samlet, også med dem som har fremmet dette forslaget.

Det er som sagt veldig overraskende at regjeringspartiene velger å sitte i bakerste vogn på toget, og at det skal krenge videre. Det er viktig, det som er sagt i debatten her, både om krysningsspor, modernisering og ikke minst beredskap, som vi så tydelig under uværet på sensommeren. Derfor må vi få dette på plass.

Jeg håper også – og det er det fortsatt mulighet for – at regjeringspartiene snur. Det er noen minutter igjen til å gi signal om at dette roper vi halleluja til. Så velkommen inn i kupeen – hvis de ønsker det.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:44:47]: Rørosbanens viktige plass i det nasjonale transportsystemet ble tydelig etter ekstremværet Hans. Da det ikke lenger var mulig å frakte gods på Dovrebanen etter at Randklev bru kollapset, ble det flyttet mer gods over på Rørosbanen på bekostning av persontrafikk. Da ble også Rørosbanens svakheter tydeligere: Banen er ikke elektrifisert, og godstogselskapene må benytte dieseldrevne lokomotiver. Krysningssporene er dessverre kortere enn på Dovrebanen, og det er også langt mellom krysningssporene enkelte steder, noe som gir lavere kapasitet. Rørosbanen har også relativt mange usikrede planoverganger.

Jeg vil i Nasjonal transportplan for 2025–2036 vurdere tiltak som kan bidra til at banen får økt kapasitet, og at gods- og persontog kan kjøre mer miljøvennlig.

På Rørosbanen kjører både det splitter nye togmateriellet kalt type 76 og de eldre dieseldrevne togene som ble tatt i bruk henholdsvis på midten av 1980-tallet og på starten av 2000-tallet. Det nye togmateriellet er et hybridtog som kan kjøre både på strøm og diesel, og som har langt bedre plass og komfort.

Det er ønske om å bytte ut de gamle togene, men dette må gjøres på en forsvarlig måte. Det er flere muligheter for å få bedre tog på Rørosbanen. Dersom Trønderbanen blir elektrifisert opp til Steinkjer, vil det være mulig å flytte hybridtogene som benyttes der, til Rørosbanen. Vi har videre også opsjoner på å kjøpe til sammen 100 fjerntog. Dette omfatter både tog som kjører på elektrisitet, og tog som kjører på ikke-elektrifiserte strekninger.

Det er Stortinget som er endelig beslutter når vi skal kjøpe nye tog. Dette er samme praksis som for andre store investeringer. Anskaffelsene følger statens prosjektmodell. Det gir oss et godt beslutningsgrunnlag og sikrer at vi ser denne typen større investeringer opp mot andre viktige behov. Jeg skal naturligvis sørge for at Stortinget blir forelagt forslag om anskaffelser av tog i tide til at Stortinget får gjort en god vurdering av innretningen av anskaffelsen.

Til sist vil jeg minne om at de 17 fjerntogene som nå er kjøpt inn, skal erstatte de gamle fjerntogene vi bruker i dag. Dersom noen av disse togene skulle bli prioritert til Rørosbanen, vil det gå på bekostning av utskiftning av tog på andre fjerntogstrekninger, der behovene er større.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [10:55:55]: Takk til forslagsstillerne, komiteen og saksordføreren for et samlende innlegg.

Denne debatten er veldig positiv for kollektivtrafikken og oss som liker å reise med toget, særlig med tanke på at det skal være et likt tilbud i hele landet, med togsett med en oppdatert standard. Med de eldste togsettene er det noen praktiske utfordringer for en del reisende. Det er bl.a. veldig vanskelig å lade datamaskiner og telefoner, da det på enkelte av togene er kun ett strømuttak. Østerdalen er også kald i deler av året, og noen av toalettene i de eldste togsettene er rett og slett krevende å ta i bruk de dagene gradestokken viser flest minusgrader. Dette er ting som folk som reiser, naturlig nok ønsker å få ordnet opp i – både det med strøm til telefonen og det med å gå på do. Derfor er dette en nær sak for innbyggerne som reiser mellom Oslo og Trondheim og gjennom Østerdalen.

Som det påpekes i en felles merknad fra komiteen i innstillingen, har SJ tatt et initiativ som ble godkjent av Jernbanedirektoratet i denne perioden. Jernbanedirektoratet er, som vi vet, underlagt Samferdselsdepartementet, så det blir litt feil å framstille det som at regjeringen ikke har noen ambisjoner på vegne av Rørosbanen. Det har blitt en suksess, som det også er blitt sagt her. De togsettene som er satt inn i det tilbudet, er av en standard man ellers vil kunne se når man reiser mellom Oslo og Trondheim på Dovrebanen, og det har blitt tatt veldig godt imot.

Det leder meg over til det andre hovedpoenget, som også står i komiteens innstilling: Framover blir det en viktig oppgave å sørge for at vi drifter, utbedrer og vedlikeholder den eksisterende infrastrukturen i Norge på en måte som gjør at vi får hentet ut kapasiteten. Med de investeringene vi har gjort i dobbeltspor mellom Oslo og Hamar, vil man kunne ha mulighet til å kjøre flere tog og flere avganger sammenhengende, hele veien mellom Oslo og Trondheim, for det er særlig inn mot Oslo at flaskehalsen har vært, med tanke på at man ikke har kunnet ha større kapasitet samlet sett når det gjelder både godstrafikk og persontrafikk.

Representanten Fagerås tok opp et godt poeng i så måte, om krysningsspor. Da vil jeg minne representanten Fagerås om at det er en fellesmerknad fra komiteen i innstillingen om dette:

«Komiteen viser til at nok materiell samt økt kapasitet på banen med noen lengre krysningsspor vil gi muligheter for flere gjennomgående togruter og økt bruk av kollektivtransport.»

Det er altså en holdning som hele komiteen er omforent om.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [10:59:09]: Rørosbanen ble åpnet i 1877, og helt siden den gangen har strekningen vært avgjørende viktig for utviklingen av Østerdalen, Hedmark og viktige deler av Trøndelag. Banen er en avgjørende forbindelse mellom sør og nord i landet vårt, både for gods og passasjerer. For dem av oss som mener at å utvikle hele Norge er en av de aller viktigste politiske oppgavene, er det selvsagt viktig å kjempe for Rørosbanen.

Senest i går hadde jeg gleden av å være på tur i Østerdalen sammen med lederen av transport- og kommunikasjonskomiteen, representanten Sigbjørn Gjelsvik. Man merker hvor glade og hvor stolte folk blir når lederen av transportkomiteen er på besøk og har omfattende kunnskap om hvor viktig Rørosbanen er for lokalsamfunnene våre i Østerdalen. Enten vi stoppet på Tynset, i Alvdal, i Stor-Elvdal eller på Elverum kom svaret tilbake til oss gang på gang: Rørosbanen, Rørosbanen, Rørosbanen. Så dette er viktig for regjeringen, det er det ingen tvil om, og det har vært viktig over lang tid. Allerede i regjeringsplattformen kom det tydelig fram at Rørosbanen skal satses på.

Dette er en gledens dag. Det er flott at alle partier signaliserer en positiv holdning til Rørosbanen. Jeg merker meg at representanten Stordalen beskriver holdningen til Senterpartiet og Arbeiderpartiet som passiv. Det ville jeg ha vært litt forsiktig med, for hvis en ser på hva Fremskrittspartiets egen representant fra Hedmark en del år tilbake i tid foreslo, var det å legge ned persontransporten på Rørosbanen og heller bruke pengene på vei. Så det er klart at hvis Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for det man jobbet for den gangen, hadde vi ikke hatt mye å diskutere i salen her i dag. Det hadde ikke vært mange diskusjoner om teknologisk forbedring av persontransporten hvis en hadde lagt ned hele greia.

Men la oss ikke dvele for mye ved det. La oss glede oss over at samtlige representanter som har vært på talerstolen, har signalisert en tydelig og positiv holdning til Rørosbanen. Det er kjempebra. Det er alle som er glade i Østerdalen og Trøndelag, glade for.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:01:46] (leiar for komiteen): Eg kan bekrefte det Senterparti-representanten Sandtrøen seier om at underteikna var på tur i Østerdalen i går. Eg kan også bekrefte det som Arbeidarparti-representanten Sandtrøen seier, at det tidvis er kaldt i Østerdalen. I går var det 24 minusgrader på Tynset. Men det var fantastisk å vere i Østerdalen i går og prate med lokalbefolkninga og næringslivet, med ulike aktørar som ser betydninga av gode, velfungerande kommunikasjonar, og i den samanhengen er Rørosbanen eit utruleg viktig verktøy.

Det er gledeleg å sjå her i dag at det no ser ut til å vere nærmast unison einigheit i Stortinget om at vi skal satse på Rørosbanen. Slik har det ikkje alltid vore. Eg vil seie at det er positivt at både Høgre og Framstegspartiet tydelegvis har vore igjennom ei viss reise. I si tid sa dåverande stortingsrepresentant for Høgre frå Hedmark, Bjørn Hernæs, at han ikkje hadde noka tru på at NSB ville bli betre på Rørosbanen. Han føreslo å leggje ned persontransporten og heller bruke nokre av pengane på veg. Stortingsrepresentant Per Roar Bredvold frå Framstegspartiet meinte at ein skulle køyre ekspressbuss i staden for persontransport på Rørosbanen. Heldigvis fekk dei ikkje gjennomslag for forslaga sine.

Det som derimot dessverre har vore tilfellet under åtte år med Høgre og Framstegspartiet i regjering, er at Rørosbanen ikkje har vore tilstrekkeleg prioritert. Ein har difor nokre utfordringar i dag, når vi no ser at vi har behov for Rørosbanen i større grad enn tidlegare, ikkje minst på grunn av Randklev bru og brotet på Dovrebanen. Så det at det i dag er eit tydeleg fleirtal og eigentleg ser ut til å vere unison einigheit om at ein må satse på Rørosbanen framover, er veldig bra.

Forskjellen på dei ulike forslaga som er lagde fram, er i praksis ikkje så stor. Det handlar om at ein ønskjer oppdaterte togsett på Rørosbanen. I tillegg er det sjølvsagt utruleg viktig – som enkelte andre talarar allereie har sagt – at vi òg treng andre tiltak på Rørosbanen, både å satse på fleire og lengre kryssingsspor, og andre tiltak på skinnegangen, for å sikre at Rørosbanen fungerer godt for framtida, både for persontransport og for godstransport.

Når det gjeld dei konkrete forslaga i saka, og det forslaget som no har fleirtal, forslag nr. 2, vil Arbeidarpartiet og Senterpartiet gå inn for det forslaget, og vil då òg trekkje det forslaget vi har i innstillinga, slik at vi kan få ei brei tilslutning om eit felles forslag i saka.

Mona Fagerås (SV) [11:05:04]: Det var gode signaler fra regjeringspartiene i siste innlegg, fra representanten Gjelsvik.

Jeg tok ordet fordi jeg har lyst til å si at jeg skulle ønske jeg var like positiv til togsatsingen i Norge som de glade guttene Sandtrøen ser ut til å være. For tog skal man jo ikke satse på i Norge. I viktige korridorer velger vi heller å satse på firefelts motorveier, sånn at folk heller kan kjøre bil enn å bruke det klimafrie alternativet, som tog er.

Så vil jeg hevde at det viktigste for Rørosbanen på kort sikt er krysningsspor. Jeg gjentar gjerne: Det er svært viktig å sikre utbygging av krysningsspor på Rørosbanen for å bedre tilbudet og sikre framkommeligheten på strekningen. Krysningsspor er igjen blitt høyaktuelt etter at Dovrebanen er stengt for godstrafikk. Venting og forsinkelser har vi hatt nok av i norsk jernbane, og det har også gjort at det nesten er umulig for folk å bruke toget. Det er enkelt å bygge krysningsspor i Østerdalen, og jeg håper at de signalene som representantene Sandtrøen sender til regjeringen, blir lyttet til, for nå trenger vi å tenke stort på vegne av norsk jernbane.

Liv Kari Eskeland (H) [11:07:29] (ordførar for saka): Som saksordførar har eg lyst til å takka komiteen for smidig og god handtering av representantframlegget frå Framstegspartiet, som går ut på å bidra til gjenåpning av sivil flytrafikk på Moss lufthavn, Rygge.

Moss lufthavn, Rygge hadde 1,9 millionar passasjerar i 2013, men vart nedlagd i 2016. Ei av årsakene til nedlegginga var at flyselskapet Ryanair valde å flytta flyproduksjonen til Gardermoen.

Saka har vore på høyring, og engasjementet har vore stort – heile 83 høyringsinnspel, mange frå privatpersonar, er komne inn.

Dei aller fleste argumenterer for og ønskjer å gjenopna Moss lufthavn, Rygge for sivil flytrafikk. Plasseringa, avstanden til Oslo lufthavn, nærleik til jernbane og E6 og eit stort antal innbyggjarar i naturleg nedslagsfelt er blant argumenta som går igjen. Eit anna gjennomgåande argument er at Moss lufthavn, Rygge vil dempa utvidingsbehovet på Oslo lufthavn.

Også NHO Luftfart har gjeve høyringsinnspel og påpeikar at Moss lufthavn, Rygge vart driven effektivt, og at lufthamna var viktig for å «benchmarke» effektiviteten til Avinors lufthamner. Likevel er dei uroa med tanke på å påleggja Avinor å engasjera seg i utviklinga av Rygge, av den grunn at Avinor har betydelege økonomiske utfordringar og per i dag ikkje har tilstrekkeleg finansiering for å sikra langsiktig drift og investeringar ved dei om lag 43 statleg eigde lufthamnene. Alvoret her vert også understreka ved at departementet i førre veke var ute med ei pressemelding og sa at Avinor må få tilført ytterlegare 200 mill. kr for å handtera den krevjande økonomiske situasjonen dei står i.

Innstillinga til vedtak om å avvisa framlegget er støtta av alle parti, så nær som Framstegspartiet. Grunngjevinga for ikkje å gå inn i forslaga er å finna i svarbrevet frå statsråden, der det vert peika på at ein kan koma opp i ein statsstøtteproblematikk ved å be Avinor vera fødselshjelp for ei gjenopning av Moss flyplass, Rygge, som etter kvart skal driftast privat.

Det er likevel slik at ein gjennom forslaget peikar på at Rygge kan tena som ein avlastingsflyplass for Gardermoen. Det går no føre seg eit arbeid med å vurdera vidare utvikling av Oslo lufthavn Gardermoen, og fleirtalet i komiteen meiner det er riktig å avventa rapporten frå utvalet som ser på framtidig kapasitet og behov ved Oslo lufthavn Gardermoen, før ein vurderer Rygge som ein eventuell avlastingsflyplass for hovudflyplassen.

Me har fleire flyplassar i Noreg som vert eigde og drifta gjennom kommunale/fylkeskommunale eller private eigarskap, og statsråden skriv at han vil sjå positivt på ein konsesjonssøknad for ein slik eigarstruktur på Rygge.

Eg ser fram til å høyra komiteens medlemer og statsråden opplysa saka ytterlegare.

Stein Erik Lauvås (A) [11:10:34]: Vi må litt tilbake i tid. Det var Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som innførte flypassasjeravgiften, og som ga dødsstøtet til Rygge som sivil lufthavn. De gjorde det – vel vitende om at resultatet av innføring av flypassasjeravgiften ville føre til at Rygge ble lagt død. Det manglet ikke på advarsler. Dette representantforslaget og noen av merknadene som står der, er et forsøk på historieomskriving. Man er også så frekk at man i dokumentet forsøker å legge skylden på den sittende regjeringen for at Rygge ble nedlagt. Det er i drøyeste laget, for å si det mildt.

Vi i Østfold Arbeiderparti har kjempet for at Rygge skulle bestå. Ja, det var faktisk slik at Østfold Arbeiderparti, sammen med de øvrige partiene i fylkestinget i Østfold, sto i spissen for å få opprettet Rygge som sivil lufthavn. Det lyktes vi med. Så ble den altså lagt død av Høyre-regjeringen.

Nå er det slik at vi får en utredning. Østfold Arbeiderparti ser fram til den. Vi mener at Rygge ville egne seg som et godt alternativ til en tredje rullebane på Gardermoen. Det kommer en utredning. Den ser vi som sagt fram mot. Vi håper at vi kan komme videre med Rygge som et godt alternativ, når den utredningen kommer på plass. Sånn sett er det prisverdig at Fremskrittspartiet og Høyre nå skriver godt om Rygge, snakker godt om Rygge og ønsker at den skal bli gjenopprettet. Det er prisverdig, men det er ikke særlig troverdig.

Faktum består: Det var Fremskrittspartiet og Høyre som sto i spissen for å legge ned Rygge lufthavn. Den gangen var det både en samferdselsminister og en finansminister fra Fremskrittspartiet, og de la den ned. Vi vet hvor vanskelig det blir å gjenopprette den, men det er håp. Som sagt mener vi i Østfold Arbeiderparti at Rygge som sivil lufthavn er liv laga, og vi ser fram til å få utredningen sånn at vi kan komme videre i denne diskusjonen.

Geir Inge Lien (Sp) [11:13:24]: Dette er ei viktig sak. Lufthamna er viktig for regionen, og har vore det. Vi må også seie at Avinor-modellen er veldig viktig for oss i Senterpartiet og for regjeringa. Han er med og bidreg til å oppretthalde flyplassar rundt om i landet. Det som kjem frå departementet og ministeren no, er at ting må skje i ordna former, slik at me ikkje gjer noko som ikkje er i tråd med regelverket.

Det er viktig for oss å sjå denne lufthamna i ein samanheng etter at utgreiinga og rapporten er lagt fram. Når det er kome på bordet, kan vi ta stilling til korleis dette vil kunne verte, f.eks. behovet for å avlaste Oslo lufthamn. Avinor har vel ikkje meldt om at det er noko særleg behov for det per dags dato, men i framtida kan det vere – det meiner sjølvsagt også vi – at Moss lufthamn er ei viktig lufthamn for å kunne unngå å byggje den tredje rullebana på Oslo lufthamn.

Ein må sjølvsagt også sjå på det som i dag er av andre aktivitar med militær samanheng på lufthamna. Det er likevel viktig no å vente på rapporten som kjem, og sjå kva som vert sagt og gjort der, og så får me ta stilling til vidare framdrift.

Erlend Wiborg (FrP) [11:15:04]: Jeg tror folk der ute, altså utenfor denne salen, av og til lurer på hva det er vi driver med. Vi har en toppmoderne flyplass som var en av Europas mest miljøvennlige flyplasser. Det var en flyplass som var populær. Den hadde 1,9 millioner passasjerer. Nå er det et enormt engasjement for å få gjenåpnet denne flyplassen. I Østfold roper både næringsliv og innbyggere etter en gjenåpning. Hele 83 har svart på Stortingets høring, noe som er unaturlig høyt, og det viser mye om engasjementet.

Det er noen som bruker som argument at det er mye forsvarsaktivitet på Rygge, og at det står i motstrid til en sivil lufthavn. Det har Fremskrittspartiet og undertegnede tatt opp med Forsvaret og forsvarsministeren, og svaret til forsvarsministeren er at det ikke er noen hindringer for å ha sivil flyplass på Rygge ved siden av Forsvaret.

Jeg ser i innstillingen her i dag at når Fremskrittspartiet nok en gang fremmer forslag om å legge til rette for en gjenåpning, får det forslaget kun Fremskrittspartiets stemmer. Mange av valgløftene som har kommet, burde hatt et datostempel: Best før valgdagen. Jeg skal gå gjennom noen.

Østfold Arbeiderparti lovte, før forrige stortingsvalg, at gjenåpning av Moss Lufthavn Rygge skulle gjøres nesten over natten. Venstre lovte å få åpnet flyplassen. Senterpartiet lovte å få åpnet flyplassen. Høyre gikk så langt at de signerte Ryggeerklæringen sammen med Fremskrittspartiet og lovte å legge til rette for en gjenåpning av flyplassen.

Men her i dag, når Fremskrittspartiet fremmer forslag om å legge til rette for en gjenåpning, velger alle andre partier å stemme imot, med forskjellig argumentasjon. Noen ønsker videre utredninger, noen ønsker å vente på en rapport, men vi trenger ikke flere utredninger. Det vi trenger, er faktisk politisk vilje og å legge til rette for en gjenåpning, og det har vi mulighet til i dag. Hvis det handler om at man er uenig i Fremskrittspartiets forslag, hvorfor fremmer ingen andre partier da forslag om å legge til rette for en gjenåpning? Man velger bare å stemme imot alt. Det synes jeg er trist, men Fremskrittspartiet gir ikke opp kampen.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:18:28]: Som østfolding er jeg selvsagt opptatt av folk som bor i Østfold, og jeg er opptatt av at de skal ha det beste transporttilbudet. Jeg følger selvfølgelig med på det lokale engasjementet fra en rekke privatpersoner, og de skal vite at det selvfølgelig er viktig for meg.

Forslagsstillerne framstiller flypassasjeravgiften som en av årsakene til at den sivile driften på Rygge ble nedlagt i 2016. Mye kan sikkert sies om årsaken til at Ryanair nedla virksomheten sin på Rygge, men det som ligger fast, er at flypassasjeravgiften ble innført mens Fremskrittspartiet satt i regjering, og representanten Wiborg satt vel også i salen. Det var altså da driften på Rygge ble lagt ned.

La meg være litt mer konkret om de to forslagene i saken. Forslag nr. 2 er for så vidt helt uproblematisk dersom det tolkes som et spørsmål om hvordan jeg rent politisk vil forholde meg til en framtidig konsesjonssøknad. Jeg kan forsikre om at en konsesjonssøknad om å gjenoppta driften på Rygge vil bli behandlet både positivt og raskt. Det har jeg også sagt tidligere, og det står jeg ved.

Forslag nr. 1 går ut på at regjeringen skal bidra til gjenåpning på Rygge ved å sørge for at Avinor leier kapasitet fra Rygge som avlastning for trafikk på Oslo lufthavn. Her er det flere ting å kommentere. Mener forslagsstillerne med dette at regjeringen i realiteten skal pålegge Avinor å gjøre dette selv om Avinor selv ikke ser behov for det? Det er ett spørsmål man bør reise. Dersom Avinor selv ser behov for dette, er det ingen grunn til å tro at Avinor ikke allerede ville ha vist interesse for det, men det har ikke Avinor for tiden gjort.

Det henger nok sammen med disse klare og tydelige sammenhengene, som også NHO Luftfart er inne på i sin høringsuttalelse til forslaget, nemlig at Avinor har betydelige økonomiske utfordringer med å sikre finansieringen av sine egne 43 lufthavner. Dette er allment kjent, og som også saksordføreren var inne på, har jeg nylig sendt et brev til Avinor som viser at det er en krevende situasjon for Avinor. Avinors eventuelle behov må bestå i å utsette behovet for en tredje rullebane på Oslo lufthavn, som flere har vært inne på, og kostnadene knyttet til dette. Det pågår som kjent en utredning som skal avklare det, og det vil vi få et svar på neste år.

Avslutningsvis: Jeg merker meg at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet i innstillingen presiserer at «flytrafikk fra Rygge skal være et privat drevet alternativ». Det er greit nok, men jeg sliter med å forstå hvordan Fremskrittspartiet samtidig kan mene at Avinor skal være et slags virkemiddel for å få til gjenåpning. Jeg kan ikke se annet enn at Fremskrittspartiet her står for en statlig eierskapspolitikk som hører fortiden til.

Tage Pettersen (H) [11:29:01]: Denne debatten handler om spøkelsesflyplassen som har ligget mørk siden 2016, med unntak av en periode da det var massevaksinering mot korona i terminalbygget. Moss lufthavn, Rygge er på mange måter både historien om noe vi var stolte av i Mosseregionen og Østfold, og kanskje historien om det vi ikke fikk til – i hvert fall ikke foreløpig. Naturlig nok er det derfor også mange følelser knyttet til saken. 83 høringsinnspill til representantforslaget vitner om dette, og det samme gjør nesten 55 000 medlemmer i gruppen på Facebook for en gjenåpning.

Moss lufthavn, Rygge var en suksess, som flere har vært inne på. Flyplassen var en av landets største lufthavner, med nesten 2 millioner passasjerer og et viktig reisealternativ for veldig mange på Østlandet. For Østfold var flyplassen også en betydelig aktør for å få til næringsutvikling.

Jeg vil være tydelig på at hovedgrunnen til nedleggelsen i 2016 var at flyselskapet Ryanair, som flyplassen sett i etterpåklokskapens lys satset for ensidig på, endret sin strategi, selv om representanten Lauvås ønsker å fortelle en annen historie.

Flere private aktører har siden nedleggelsen jobbet for gjenåpning av den sivile trafikken på flyplassen, men bl.a. regjeringens avgiftspolitikk har vært med på å gjøre det vanskelig å få trafikken i gang igjen. Private flyplasser er nemlig avhengig av et lavt særavgiftsnivå og stabile og forutsigbare rammebetingelser.

La det ikke være noen tvil om at Høyre støtter og vil legge til rette for en gjenåpning av Moss lufthavn, Rygge. Men å pålegge Avinor å overta driften nå er et blindspor. Bare de siste dagers nyheter om krisen i norsk luftfart viser dette tydelig. Folk flyr sjeldnere etter pandemien. Avinor varsler selv lave inntekter, og regjeringen varsler at de skal skru opp avgiftene. Skal Østfold flyplass åpne igjen, betinger dette et sterkt privat eierskap, og vår jobb er å levere rammebetingelser og behandling av en konsesjonssøknad så raskt som mulig når den kommer. Det er selvfølgelig ingen god grunn i hele verden til at deler av Østfold er den delen av landet der innbyggerne skal ha lengst vei til nærmeste flyplass.

Selv om det snart er fylkesomvalg i Moss, og selv om julen nærmer seg med stormskritt, må vi allikevel være litt realistiske og la de av oss som har felles mål, jobbe videre, som vi har gjort i ganske lang tid, med å mobilisere de sterke kreftene, investorene og bransjen for på sikt forhåpentligvis å få til en gjenåpning. Det betinger utholdenhet, og det betinger at bl.a. Moss og Råde kommuner ikke legger til rette for eller regulerer til annen aktivitet enn flyplass, som det er regulert for i dag.

Jeg vil gjenta, helt til slutt, om det valgløftet som representanten Wiborg også dro opp: Høyre står fortsatt ved sitt løfte om å legge til rette for en gjenåpning. Det er tydelig beskrevet også i denne saken.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [11:32:11]: La det ikke være noen tvil om at Senterpartiet og undertegnede deler forslagsstillernes utålmodighet etter å få gjenåpnet Rygge sivile lufthavn. Det er god ressursutnyttelse, og det vil kunne gi et etterlengtet og godt tilbud til over 2 millioner mennesker og næringslivet i en stor region. Vi registrerer også at det er stort engasjement både fra aksjonsgrupper, folk, kommuner og næringslivet for å få gjenåpnet flyplassen. Som vi ser, og som flere har gjentatt: De mange høringsinnspillene fra privatpersoner og den meget aktive aksjonsgruppa makter å holde saken varm, selv om det nå har gått lang tid etter nedleggelsen.

Det er mange gode argumenter som trekkes fram i høringen. Et argument jeg er særlig opptatt av, er at en gjenåpning av Moss lufthavn, Rygge vil dempe utvidelsesbehovet på Oslo lufthavn. Jeg håper det uavhengige utvalget som skal vurdere behovet for en tredje rullebane på Oslo lufthavn Gardermoen, konkluderer med at denne droppes, og at et eventuelt kapasitetsbehov dekkes inn ved å bruke Torp og eksisterende infrastruktur på Rygge. Det sparer penger, det sparer matjord og vil forhåpentligvis gi flyplassen på Rygge et bedre økonomisk grunnlag for å gjenoppta driften.

For uansett hvor gjerne vi ønsker en gjenåpning av flyplassen, er vi nødt til å ta inn over oss de økonomiske realitetene. Flyplassdrift koster. Hovedgrunnen til at flyplassen ble besluttet nedlagt på Fremskrittspartiets vakt, og at de mange ulike private aktørene som i årene etterpå har jobbet iherdig for å gjenåpne flyplassen, ikke har lykkes, er jo nettopp at man ikke har klart å få til en forsvarlig økonomisk drift – og det i en periode da nordmenn fløy mer enn noen gang. Det må vi ta inn over oss.

Nå er det helt andre tider i luftfarten, og det gjør det selvsagt enda vanskeligere å få på plass en økonomisk bærekraftig virksomhet. For etter pandemien og i en dyrtid flyr vi sjeldnere enn før, både i jobbsammenheng og i fritiden, og dette er en situasjon som forventes å vare en god stund. Av den grunn står både flyselskapene og Avinor for tiden i en særdeles utfordrende økonomisk situasjon, noe som gjør det krevende å belaste flyselskapene med økte flyavgifter eller pålegge Avinor nye, kostnadskrevende oppgaver, slik Fremskrittspartiet foreslår i dette representantforslaget.

Til slutt vil jeg slå fast at Senterpartiet selvsagt vil gjøre det som skal til for å lage gode rammer for fortsatt drift på flyplassen i Rygge.

Elise Waagen (A) [11:34:46]: La det ikke være noen tvil: Jeg tror vi alle her, og kanskje særlig dem av oss som er fra Østfold, virkelig ønsker en gjenåpning av Rygge flyplass. Rygge var en viktig motor, både med tanke på antall arbeidsplasser, alle ringvirkningene og den samferdselsåren som den var. Det er trist å kjøre forbi og se at bygget står tomt, men det Fremskrittspartiet gjør her i dag, er historieomskrivning, og det er langt ifra et konstruktivt bidrag til å få flyplassen opp og gå igjen.

Hva er det egentlig Fremskrittspartiet foreslår? De foreslår å fjerne en avgift som de selv innførte en sen nattetime i budsjettforhandlinger, som ikke var avklart med næringslivet eller partene, og som kom bardust på. Fremskrittspartiet foreslår også å bryte loven ved å innføre en statsstøtte som kan være ulovlig. Dette hjelper ikke Rygge flyplass. Vi ønsker at flyplassen skal opp og gå, at det er et næringsgrunnlag, og at de som eier flyplassen, virkelig lykkes i det, men da må vi over i et annet spor. Det sporet er regjeringen på. Nå pågår det en utredning hvor man ser på hvilke behov som er på Gardermoen, og det at Rygge potensielt kan bli en reell avlastning for Oslo lufthavn, er det som vil kunne være en varig løsning for Rygge.

Disse forslagene fra Fremskrittspartiet vitner om gammelt valgflesk, nå som det er valgkamp i Moss, men jeg tror ikke velgerne lar seg lure av fantasiforslag, for dessverre er det ikke dette Rygge flyplass trenger.

Liv Kari Eskeland (H) [11:36:56]: Tusen takk for engasjementet i saka. Som brukar av Stord lufthamn når det går fly der, har eg ingen problem med å forstå det engasjementet som vert vist her.

Eg har lyst til å understreka at me i Høgre støttar ei gjenopning av Moss lufthamn, Rygge. Lufthamna har hatt og har ei viktig betydning for utviklinga av Østfold og det naturlege nedslagsfeltet til flyplassen. Dette understreka me i luftfartsmeldinga som vart behandla i vår. Der skreiv me at Høgre ønskjer å gjenetablera eit sivilt flytilbod frå Moss lufthamn, Rygge dersom marknaden opnar for det, akkurat som representanten frå Høgre i Østfold sa.

Inntektsgrunnlaget til lufthamnene i Noreg har dessverre vorte svekt under sitjande regjering. Når me kjem til å røysta mot representantforslaget, er det fordi forslaget frå Framstegspartiet har nokre krevjande sider ved seg. Det er ikkje fornuftig, logisk eller rimeleg at Avinor skal bidra til å gjenopna lufthamna for deretter å overdra drifta til eit privat firma som seinare vil verta ein konkurrent til Avinor. Me ser i media at Avinor har betydelege økonomiske utfordringar, som fører til auka gebyr for flyselskapa. Det har vore snakk om å påleggja flyselskapa så mykje som 200 mill. kr i auka gebyr, i tillegg til gebyra dei allereie betaler.

I ei tid då økonomien til flyselskapa er sterkt svekt som følgje av bl.a. pandemi, krig i Ukraina, auka renter, auka drivstoffprisar osv., bør ein ikkje belasta flyselskapa med høgare kostnader. Stortinget bør difor ikkje påleggja Avinor fleire kostnadskrevjande oppgåver.

Me i Høgre meiner at Moss lufthamn, Rygge må ha eit privat eigarskap. Kommunane, fylket og private eigarar bør gå saman om å etablera eit driftsselskap, slik det er for Torp Sandefjord lufthamn eller for Stord lufthamn. Det lokale eigarskapet gjev sterkt lokalt engasjement og sterk tilknyting til lufthamnene. Ein tilsvarande eigarform kan bidra til å reetablera rutetilbodet frå Moss lufthamn, Rygge.

Til slutt: Det vert påstått frå talarstolen at det var flypassasjeravgifta som har skulda for at lufthamna på Rygge vart lagd ned, og at Ryanair flytta til Gardermoen. Flypassasjeravgifta er den same på Gardermoen som ho var på Rygge.

Erlend Wiborg (FrP) [11:39:44]: Mye har blitt sagt i saken, og man har hørt forskjellige bortforklaringer på hvorfor man i dag ikke stemmer for Fremskrittspartiets forslag, men la meg bare slå fast et par direkte feil som har blitt sagt på denne talerstolen i dag: Ingen ber om et eneste øre i statsstøtte. Ingen ber om et eneste øre i subsidier. Det man ber om i Østfold, er at man skal få de samme rammevilkårene som sine konkurrenter – ikke et øre bedre, ikke et øre dårligere. Man ber om at man skal kunne ha privat flyplass på Rygge, og at den skal ha mulighet til å ha inntekter i et marked. Problemet er at når regjeringen velger å øke avgiftsnivået på en måte som rammer de private flyplassene ekstra hardt, gjør de det vanskeligere å få til en gjenåpning.

Jeg registrerer at statsråden, som har vært ønsket i Moss, ikke tar seg tid til å besøke Moss. Men som statsministeren sa, gjør det ikke noe, for samferdselsministeren kjører jo forbi Moss jevnlig. Det er hyggelig at statsråden kjører forbi Moss, men det kunne vært ønskelig at han også stoppet og lyttet til dem som bor der. Kanskje det også hadde vært en idé om statsråden tok seg tid til å møte aksjonsgruppen eller eierne av Moss lufthavn, Rygge, for da ville han fått høre at det er tre ting flyplassen i utgangspunktet ber om.

Punkt én er at de ønsker null usikkerhet knyttet til at de vil få en konsesjon. Den muligheten har statsråden og Stortinget i dag. De har muligheten til å stemme for Fremskrittspartiets forslag om å slå fast at man skal være positiv til en konsesjonssøknad, og at man vil sørge for at den behandles raskt.

Punkt to er at det skal være gode økonomiske rammevilkår, og at taxfree-ordningen må bestå. Der har regjeringen valgt å gå i motsatt retning. De reduserer taxfree-ordningen, reduserer inntektspotensialet til Moss lufthavn, Rygge, men det er fullt mulig å reversere det.

Punkt tre handler om flypassasjeravgiften. Ja, det er helt riktig at den i sin tid ble innført – det burde den aldri blitt – men så fjernet vi den igjen. Dagens regjering valgte å gjeninnføre den, og nå øker de avgiftene.

Det er helt greit at Stortinget er uenig i Fremskrittspartiets forslag, men ønsker man en gjenåpning, må man også fremme konkrete forslag. Det er det kun Fremskrittspartiet som gjør, og det gjør meg trist.

Stein Erik Lauvås (A) [11:43:05]: Representanten Wiborg tok i sitt første innlegg opp spørsmålet: Hva driver vi med? Han fortsetter med å beskrive at vi hadde en flott flyplass i Østfold, på Rygge. Ja, det er et godt spørsmål og et godt faktum. Vi hadde en flott flyplass. Så kan man spørre seg: Hva var det Fremskrittspartiet drev med?

Vi hører man prøver å bortforklare det med at det ikke hadde noen betydning for at Rygge ble lagt ned at Høyre og Fremskrittspartiet innførte flypassasjeravgiften. Jo, det hadde det. Det var det som var hovedårsaken. Det manglet heller ikke på advarsler, og vi hadde en rekke debattmøter og andre opplegg i Østfold, hvor Fremskrittspartiet ikke var til stede på alle, for å si det slik. Dette var en sak de ikke likte å være med på, men de var med på den, og de må ta ansvaret for det.

Så går representanten Wiborg videre og avkrever datostempling på valgløfter. Kan hende Fremskrittspartiet skal være forsiktig med å be om det. Det ene eksemplet er hva de var med på ved å øke avgiftene sånn at Rygge ble lagt ned. Det andre eksemplet er bompenger. Vi husker alle løftene om å fjerne alle bompengene i dette landet, mens realiteten var at med Fremskrittspartiet i regjering satte vi rekord i innkreving av bompenger. Valgløfter burde kanskje hatt en datostempling. Fremskrittspartiet bør kanskje være mest glad for at de ikke har det.

Når det er sagt, er det flott at det er mange som er enig i at vi burde få ny aktivitet på Rygge lufthavn. Selvsagt burde vi det. Det var mange hundre arbeidsplasser tilknyttet Rygge. De arbeidsplassene trenger vi. Næringslivet hadde behov for Rygge flyplass. Det er mange gode grunner til at vi bør stå sammen om å jobbe for å få ny aktivitet på Rygge. Men Fremskrittspartiets oppførsel, i fortid og i nåtid, med dette forslaget, bidrar dessverre ikke til det.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:45:37]: Bare en kort saksopplysning: Det hevdes i salen at man fjernet flypassasjeravgiften. Det er ikke riktig. Flypassasjeravgiften ble suspendert under covid. Det vet representanten Wiborg, og det vet representantene i denne salen. Når du suspenderer en avgift for å gi en lette i en spesielt utsatt situasjon, kommer avgiften tilbake igjen. Det er helt innlysende. Så representanten Wiborg må forholde seg til at det var det som faktisk skjedde.

Vi ser på flypassasjeravgiften. Jeg skrev et brev, som jeg viste til, til Avinor i forrige uke, hvor vi skisserer ulike alternativer for å se på rammevilkårene for Avinor. Her nevnes bl.a. flypassasjeravgiften. Vi ser også på utvidelse av sortimentet i taxfree-ordningen, som gjør at man kan få større inntekter fra Avinors side. Det er kanskje ikke så interessant for Stortinget, men jeg vil ikke utelukke at jeg tar en tur til Moss.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:47:54] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for godt samarbeid og Fremskrittspartiet for å sette et viktig tema på dagsordenen.

Jeg vil trekke fram tre ting fra komiteens merknader:

• For det første er det behov for å styrke Norges kraftproduksjon betydelig for å dekke den forventede kraftbruken i årene som kommer.

• For det andre er statsråden tydelig på at norske forskningsprosjekter innen kjernekraft kan motta støtte fra virkemiddelapparatet.

• For det tredje besitter Norge verdensledende kompetanse innen flere områder på kraft- og energifeltet, og komiteen ser det som naturlig at denne kompetansen videreutvikles i tråd med samfunnets behov.

Videre vil jeg redegjøre for Høyres syn i saken.

FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået, IEA, har begge slått fast at kjernekraft er en del av løsningen for å nå de globale klimamålene innen 2050. Videre anses kjernekraft i EUs klimasatsing som en del av miksen for å nå klimamålene, og er opplistet i EUs taksonomi for bærekraftig aktivitet.

Energikommisjonen understreker i NOU 2023: 3, «Mer av alt – raskere», at Norge må øke kraftproduksjonen betydelig fram mot 2050, og at norsk energipolitikk må svare på både det kortsiktige og langsiktige behovet for mer fornybar kraft i årene som kommer. Samtidig bør ikke satsing på kort og mellomlang sikt utelukke utredninger av hvilke forutsetninger og behov Norge eventuelt har for kjernekraft i den norske energimiksen på lengre sikt.

Høyre ønsker en utredning om forutsetninger og behov for kjernekraft i Norge, og at Norge skal ta en aktiv rolle i den internasjonale forskningen og utviklingen av ny kjernekraftteknologi.

Vi er enig med Fremskrittspartiet i at det vil være positivt med flere åpne arenaer for finansiering av forskning på miljøvennlig energi der også satsinger innen kjernekraftforskning kan konkurrere om midler, men vi mener at en konkret utvidelse av kriteriene for forskningssentrene for miljøvennlig energi – FME-ene – bør vurderes og eventuelt endres i samråd med strategien vedtatt av styret i Energi21 og Forskningsrådet.

Sammen med Fremskrittspartiet og Venstre foreslår Høyre derfor å be regjeringen gjennomgå og vurdere fjerning av eksisterende barrierer for forskning på kjernekraft og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Jeg tar herved opp forslaget.

Øystein Mathisen (A) [11:50:45]: I Europa har kjernekraft lenge vært en viktig del av energikildene, og det er en avgjørende del av energimiksen i mange av våre naboland. Finland har investert stort i mange år for å bygge opp sin infrastruktur på kjernekraft. Dette har hatt sine utfordringer og sine overskridelser, men resultatet er likevel at Finland har økt sitt volum på produksjon av strøm. Kjernekraft kan altså være det rette valget for enkelte land for å løse deres energiutfordringer.

I Norge og i flere av partiene, også mitt eget, Arbeiderpartiet, går debatten om at Norge burde tenke nytt rundt kjernekraft. Arbeiderpartiet har også et vedtak fra landsmøtet om at vi ønsker å følge utviklingen som skjer innenfor kjernekraft, slik som utviklingen av små, modulære reaktorer, såkalt SMR. Rett før jul i 2022 kom også nyheten fra USA om at amerikanske forskere hadde gjort et stort gjennombrudd innen fusjon, men fusjon som en bærende energikilde for et land ligger fortsatt langt fram i tid.

Regjeringen mener at det er viktig med ny og oppdatert kunnskap om kjernekraft og det nukleære feltet. Derfor har Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering tildelt 200 mill. kr fordelt over åtte år til etablering av et nytt senter for nukleær forskning gjennom Forskningsrådet. Senteret vil bidra til den brede forskningen på det nukleære feltet, men vil også legge grunnlaget for mer spisset forskning framover. I senterets tematiske avgrensning nevnes «atomsikkerhet og atomberedskap inkl. kunnskap om sikkerhet ved kjernekraftanlegg og tiltak ved radioaktiv forurensning» som noe av det som skal forskes på.

Regjeringen oppretter også nye studieplasser innenfor nukleære fag. I budsjettet for 2023 ble det vedtatt å opprette 40 nye plasser i nukleære fag. Studieplassene er fordelt på fem år, og antallet vil bli trappet opp hvert år inntil studiekapasiteten er fullt utbygd høsten 2027.

Det er positivt at Norge øker kunnskapen om og forskningen på nukleære fag. Siden kjernekraft brukes av våre naboland og utviklingen går fort, trenger Norge alltid å henge med i forskningen og utviklingen av hvordan vi skal forholde oss til dette.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:53:19] (leiar for komiteen): Eg vil leggje til ein kort merknad frå Senterpartiet.

Ein samla komité peikar på behovet for meir energi, meir grøn omstilling og meir kompetanseutvikling. Difor forvaltar Forskingsrådet store midlar til forsking på tvers av fag og sektorar. I 2022 utbetalte Forskingsrådet til saman 11,6 mrd. kr til forsking og innovasjon. I tillegg bidreg dei med faglege råd. Regjeringa jobbar med ein gjennomgang av forskingssystemet, som vil sjå på høvet for meir og betre forsking.

Vidare er det sett av 200 mill. kr til eit senter for nukleær forsking. Det bidreg til å dekkje behovet Noreg har for nukleær kompetanse. Vår posisjon på det feltet må utviklast vidare, og dette er eit fagfelt vi framleis må kunne mykje om.

Den 15. november var fristen for utlysing av nye forskingssenter for miljøvenleg energi, med fokus på energi, transport og lågutslepp. Forskingsrådet legg opp til å etablere frå seks til ti senter. I tillegg har regjeringa alt oppretta 40 nye studieplassar i 2023 innanfor nukleære fag, fordelte mellom Universitet i Oslo og Noregs miljø- og biovitenskapelege universitet. I sum bidreg desse satsingane til meir energi, grøn omstilling og kompetanseutvikling m.a. innanfor kjernekraft.

Senterpartiet ser ikkje at det er behov for å støtte forslaga frå Høgre, Framstegspartiet og Venstre i salen i dag, og står støtt i tilrådinga frå fleirtalet om å ikkje vedta forslaga.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:55:31]: Regjeringen lyste i januar ut 1,2 mrd. kr til FME-sentre, altså forskningssentre for miljøvennlig energi. Kjernekraft var det eneste som var ekskludert. Statsråden svarer i brevet til dette forslaget at Norge ikke har særlige fortrinn for kjernekraft. Det er i beste fall vikarierende argumentasjon. Vi har strengt tatt ganske god kompetanse og fortrinn. Vi har drevet med kjernekraft siden 1951. Vi var det sjette landet i verden som bygget en kjernekraftreaktor, og vi har vedvarende, store og omfattende programmer hvor vi forsker på kjernekraftteknologi med allierte parter.

Andre ting vi strengt tatt ikke har voldsomt med fortrinn på, ifølge regjeringens logikk, er batteriteknologi. Vi har lest om FREYR, som flagger ut til USA. Der har man fått både flere milliarder i lånegaranti og direkte statsstøtte, som nå kan se ut til å ha gått tapt. Regjeringen skal ha honnør for de midlene de har bevilget til et senter for nukleær grunnforskning – det er veldig bra, og det støtter vi opp om – men det er ikke det samme som høyere forskning på kjernekraft som energialternativ.

Kjernekraft er en av framtidens viktige energiformer. I dag har 33 land kjernekraft, og 30 land planlegger eller bygger kjernekraft. IEA sier at dagens 417 GW forventes å mer enn fordobles, til 916 GW innen 2050.

Regjeringen forfekter en aversjon mot kjernekraft som ikke har gehør i egne parti. I komitébehandlingen ble det levert inn flere gode skriftlige innspill fra Arbeiderparti-lag og Senterparti-lag, og jeg skal kjapt vise til det viktigste fra to av dem. Et av fylkeslagene til Arbeiderpartiet skriver at Arbeiderpartiet vil støtte forslaget som innebærer at Forskningsrådet pålegges å åpne for at det også kan søkes om midler til forskning på kjernekraft innenfor de aktuelle forskningsmidlene som skal fordeles. Man refererer til at landsmøtet gjorde et vedtak 6. mai 2023 som er i tråd med dette representantforslaget, at vedtaket er Arbeiderpartiets gjeldende politikk, vedtatt av det øverste organet i partiet, og at det gjennom dette representantforslaget må følges opp.

Fra Senterpartiet får vi noe som er ganske likt. Senterparti-lokallag viser til vedtak på Senterpartiets landsmøte lørdag 18. mars der partiet åpner for at Norge skal vurdere om kjernekraft kan bli en del av framtidig energiproduksjon i vårt land. De støtter forslaget og viser også til landsmøtevedtak som det øverste organet. Det hadde vært klokt av regjeringen å lytte til egne lokallag.

Vi ønsker at kjernekraft skal likebehandles, og håper vi kan få tilslutning til at kjernekraft får anledning til å søke om støtte til forskningssenter.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Ola Elvestuen (V) [11:58:50]: Som flere har vært inne på, er det klart at kjernekraft vil være en del av løsningen på utfordringen med å få nok utslippsfri energi i verden, og det vil også være en utvikling på dette området. Så blir spørsmålet: Hvordan skal Norge posisjonere seg i forhold til det?

Fra Venstres side er vi tydelig på at de tradisjonelle kjernekraftverkene ikke vil være aktuelle i Norge. Vi har kjernekraft i Norge innenfor det skandinaviske energimarkedet, og det skal vi være med på å videreutvikle. Så blir spørsmålet: Hvordan vil utviklingen være framover i tid med de modulære, mindre kjernekraftanleggene? Dette vil ligge langt fram i tid dersom det kommer, og dersom det også er konkurransedyktig. Spørsmålet er ikke bare om teknologien er der, men også om den er konkurransedyktig. Så blir spørsmålet hvordan vi skal posisjonere oss i dag.

Venstre er tydelig på at vi bør være med på forskning, og vi støtter derfor ett av forslagene i denne saken, om å redusere barrierer for forskning på kjernekraft. Tidligere har Venstre også gått inn for at vi bør bli medlem i Euratom, Det europeiske atomenergifellesskap. Det handler ikke bare om kjernekraft og kraftproduksjon. Det handler også om hvordan man skal håndtere avfallet som denne virksomheten produserer. Det er mye kompetanse i Norge innenfor dette feltet. Ved et medlemskap i Euratom ville vi selvfølgelig betale inn, men jeg er helt sikker på at vi ville få mer tilbake til de forskningsmiljøene vi har i Norge.

Vi er også tydelige på at norske forskningsmiljøer bør være en del av den forskningen som skjer i Skandinavia. Den kjernekraftproduksjonen som er i Finland og Sverige, er også en del av vår energisikkerhet. Det ville være klokt at våre forskningsmiljøer støttet opp under det også framover.

Denne saken handler om forskning, og vi bør være med på forskningen innenfor kjernekraft. Så vil det være en framtidig beslutning hvorvidt utviklingen av mindre, modulære anlegg er slik at det også kan være aktuelt i Norge. Men nå er det forskning vi kan åpne for mer av.

Statsråd Terje Aasland [12:01:48]: Den 9. mai i år behandlet Stortinget en rekke spørsmål og forslag knyttet til forskning og utvikling av kjernekraft i Norge. Med unntak av ett oversendelsesforslag, om å legge til rette for mer forskning og innovasjon på fusjonsenergi, ble ingen av de framsatte forslagene vedtatt. Oversendelsesforslaget svarer vi ut i statsbudsjettet for 2024, og der har regjeringen foreslått å øke satsingen på nukleære fag over Kunnskapsdepartementets budsjett. Satsingen skal bl.a. legge mer til rette for forskning på fusjonsenergi i Norge og internasjonalt samarbeid på området. Denne satsingen kommer i tillegg til regjeringens tildeling på 200 mill. kr over åtte år til et nytt senter for nukleær forskning samt finansiering av opprettelsen av 40 studieplasser innenfor nukleære fag ved universitetet i Oslo og NMBU.

Fristen for å søke støtte til etablering av nye forskningssentre for miljøvennlig energi gikk ut 15. november. Det har kommet inn 21 søknader. Utlysningen var rettet inn mot temaområder som inngår i Energi21-strategien, temaer i Forskningsrådets porteføljeplan for energi og lavutslipp og gjeldende energiforskningspolitikk. Søknadene som har kommet inn, retter seg hovedsakelig mot fornybar energi, energisystem, energieffektivisering og CO₂-håndtering. Dette er områder hvor norske forskningsmiljøer og næringsliv har svært gode forutsetninger for å bidra med ny teknologi og løsninger for energiomstilling og reduksjon av klimagassutslipp.

Det har ikke vært anledning til å søke om et FME på kjernekraft i denne FME-utlysningen. Det er fordi Norge ikke har spesielle fortrinn eller særskilte forutsetninger for å forske på eller pilotere framtidens kjernekraftløsninger. Kjernekraft har heller ikke vært vurdert som en aktuell energikilde i det norske energisystemet. Jeg mener derfor avgrensningen som er gjort, er fornuftig. En fjerning av avgrensningen gir dessuten ingen mening ettersom søknadsfristen for FME allerede er utløpt. FME-søknadene skal evalueres før Forskningsrådet fatter vedtak om tildeling våren 2024.

Dersom 120–200 mill. kr av summen på inntil 1,2 mrd. kr i FME-utlysningen skal øremerkes et FME innenfor kjernekraft, blir det tilsvarende mindre til andre miljøvennlige energiteknologiområder. For å ivareta konkurranseprinsippet må det i tillegg være flere kvalifiserte kjernekraftsøknader med deltakelse fra både forskningsorganisasjoner, finansierende næringsliv og andre brukerpartnere. Relevante aktører innen forskning og utvikling med kjernekraft som tema kan søke støtte gjennom Forskningsrådets åpne konkurransearenaer. Olje- og energidepartementet har begrensede ressurser å bevilge til energiforskning.

Jeg mener i sum det ikke er tilrådelig å øremerke midler til FME på kjernekraft og vil anbefale Stortinget å ikke vedta dette.

Øystein Mathisen (A) [12:18:52]: Framtiden vil kreve mer energi både for å skape arbeidsplasser og også for å løse klimautfordringene verden står overfor. Norge har gode forutsetninger for å klare denne omstillingen.

Mesteparten av vår energi kommer fra miljøvennlig, trygg og forutsigbar vannkraft. De siste årene har vindkraft på land stått for den største økningen i ny strøm, men produksjonen dekker fremdeles ikke behovene i framtiden.

For å løse morgendagens energibehov trenger vi å forske på bedre løsninger og ny teknologi. Dette vil være avgjørende for om vi klarer å skape arbeidsplassene som skal være med på å finansiere velferden vår i framtiden. Mange av de utfordringene samfunnet står overfor, må løses gjennom forskning. Derfor må Norge bygge videre på de feltene der vi har sterke fagmiljøer og naturgitte fordeler som kan utløses. Dette gjelder også energifeltet.

I denne saken kommer Fremskrittspartiet med noen veldig konkrete forslag på hvordan forskningsprogrammet Forskningssentre for miljøvennlig energi, FME, skal omprioritere sine forskningsmidler. Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at prioriteringene innenfor et slikt program bør følge de vedtatte nasjonale strategiene for kraftfeltet.

Forskningsprogrammet FME har betydning for norske forskningsmiljøers evne til å utvikle løsninger for energiomstilling og å redusere våre klimagassutslipp. Forskningen bidrar også til å løfte norsk næringsliv, der vi har bedrifter som har gode forutsetninger for å lykkes og for å skape arbeidsplasser. Om man går inn for å omprioritere og velge en energikilde foran en annen, blir også midlene til de andre redusert. Dette har blitt gjort tidligere, men kun da dette samsvarte med større nasjonale satsinger.

Det er problematisk at før dette forslaget vil bli ferdigbehandlet i Stortinget, vil fristen for å søke være passert. Forslaget vil dermed innebære at hele eller deler av søknadsprosessen som begynte allerede i januar i år, må starte på nytt.

Jeg mener dette er en detaljstyring over Forskningsrådets oppgaver som ikke kan rettferdiggjøres uten at det har skjedd betydelige endringer i de overordnede nasjonale strategiene og prioriteringer innenfor energifeltet.

Elise Waagen (A) [12:21:38]: Det er viktig å minne oss om hva denne saken egentlig handler om. Det handler om en konkret ordning innenfor Forskningsrådet, en konkret ordning som har sine fastlagte premisser, strategier og forutsetninger. Og denne ene ordningen har Fremskrittspartiet valgt seg ut skal være løsningen for kjernekraft.

FME er ikke rett tid, og det er ikke rett sted. FME handler om områder der vi som nasjon har best mulige forutsetninger for å løse energiutfordringene og for å ha en fornuftig energiomstilling. Vi er ikke der hvor kjernekraft er den reelle løsningen i morgen.

Et nei nå betyr ikke et nei til kunnskap om kjernekraft. Det er mulig å bruke andre ordninger innenfor virkemiddelapparatet. Det er nettopp derfor det er så betenkelig at Fremskrittspartiet velger seg ut en konkret ordning og melder at man ønsker endringer i det som jo også vil utløse betydelig merarbeid, i og med at søknadsfristen allerede har gått ut.

Vi har viktig kunnskap innenfor kjernekraftområdet, bl.a. i Halden og på Kjeller, og vi har tildelt 200 mill. kr fordelt på åtte år til et nytt senter for nukleær forskning. Så kunnskap er viktig, men FME er ikke riktig tid og sted.

Det å stemme for dette i dag er en uheldig detaljstyring av Forskningsrådet, og jeg er glad for at forslaget ikke får flertall.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:23:35]: Jeg må bare korrigere statsråden litt. I juni kunne man lese: «Industrigigant signerer kjernekraftavtale», da Glencore Nikkelverk i Kristiansand, som nylig ble kåret til Norges smarteste industribedrift, visstnok, mandag 12. juni inngikk en intensjonsavtale med Norsk Kjernekraft om leveranse av store mengder utslippsfri energi. Så påstanden fra statsråden om at ingen fra denne industrien er interessert i dette, stemmer ikke. Nikkelverket skriver videre at de har ambisjoner om å fortsette å være Norges smarteste industribedrift. Da trenger de store mengder ren ny energi, og den må forsynes bærekraftig, til markedsgunstige priser og uten avbrudd på grunn av værforhold – altså regulerbar kraft.

Det er riktig at FME-ordningen er blitt tatt opp, men det er jo ene og alene på grunn av at kjernekraft er det eneste som har blitt ekskludert der fra regjeringen, og avgrensningen i tidligere undersøkelser har blitt grunngitt med at det har vært en langvarig praksis, og at man har hatt den holdningen siden vedtak på 1970-tallet. 1970-tallet begynner å bli en god stund siden nå, og det er på tide at man tenker nytt og ser på dette med nye øyne og med dagens teknologi.

Jeg vil avslutte med å si at det borger for interessante diskusjoner på regjeringspartienes landsmøter og konferanser. Jeg ønsker lykke til med diskusjonen, men det virker som det er en feiloppfatning, både i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet, i hva partiene har vedtatt der.

Det er synd å se at regjeringen ser ut til å stemme mot dette, og at vi ikke får flertall for å likebehandle kjernekraft med andre teknologier – men lykke til på neste års landsmøte med å avgrense dette.

Statsråd Terje Aasland [12:25:39]: Jeg tror det er viktig at en forholder seg litt til realitetene. Når en viser til en enkelt industribedrift som ønsker kjernekraft, ville det vært interessant å vite til hvilken pris de knytter seg til denne kjernekraften. Det er helt uvisst. Det er helt uvisst hvordan og når liten og modulær kjernekraft er tilgjengelig, osv.

Denne uken legger Norsk Industri fram en faktarapport om hvordan de vurderer hensynet til kjernekraft. Jeg har imidlertid lyst til å understreke fra denne talerstolen at når jeg snakker med industrien – jeg snakker med ganske mange industribedrifter i løpet av en uke – er det ingen som peker på kjernekraft som løsningen, verken med tanke på de aktuelle utfordringene vi har nå ved at vi trenger mer fornybar energi, eller med tanke på at de trenger overkommelige priser for å understøtte industrielle investeringer i f.eks. produksjonskapasitet.

Marius Arion Nilsen (FrP) 12:26:49: Jeg vil understreke at det jeg påpekte, var at statsråden sa det var ingen industribedrifter som var interessert og snakket om dette. Det er beviselig feil. Selv om det er langt fram, er det tydeligvis stor interesse hos flere industribedrifter for kjernekraft og for å få det til Norge. Det fordrer politisk aksept. Det fordrer regulering. Det er et langt lerret å bleke, så per i dag er det ikke noe man kan gå ut og signalisere at man skal ha, hvor mange megawatt osv. Men det er absolutt interesse der ute. Flere industribedrifter jeg snakker med, er interessert. Statsråden og jeg får ta noen fellesbesøk, og så får vi røyke ut hva de egentlig mener.

Hans Inge Myrvold (Sp) [12:28:30] (ordførar for saka): Som saksordførar for mi fyrste sak i energi- og miljøkomiteen vil eg innleiingsvis takka komiteen for arbeidet med nemnde representantforslag.

Forslagsstillarane fremjar i si sak forslag om ein nasjonal strategi for omstilling vekk frå bruk av gummigranulat i Noreg. Komiteen har hatt skriftleg høyring i saka, og det har kome i alt tre innspel. To av desse er frå Norges idrettsforbund og Norges Fotballforbund. Begge desse partane er optimistiske til den omstillinga ein no er på veg inn i. Samstundes er det knytt relativt stor usikkerheit til det teknologiske grunnlaget for alternativ til gummigranulat i kunstgrasanlegga i dag.

Norges Fotballforbund omtalar dette som si viktigaste sak frametter for å sikra idrettsmangfaldet i heile landet. Dei har teke initiativ til eit stort kartleggingsarbeid i fleire fasar for å koma i posisjon med praktisk omstilling. Dette har gjennom dialog med regjeringa resultert i løyving over forslag til statsbudsjett, som Stortinget no handsamar. Regjeringa og Fotballforbundet har samanfallande interesse og syn på framdrift og utvikling rundt saka.

Til saka ligg det føre ei innstilling om at nemnde representantforslag ikkje vert vedteke. Det er to forslag frå ulike mindretal, som eg vel å tru at desse partia gjer greie for i debatten.

Eg vil nytta siste delen av innlegget mitt på Senterpartiets syn i saka. Det er ingen tvil om at dagens løysing med gummigranulat som fyllmasse på kunstgrasanlegg må fasast ut, men me må ikkje hamna i eit omstillingsvakuum. Mykje av anleggskapasiteten som er bygd opp rundt om i heile landet, og som i dag tel over 2 000 kunstgrasanlegg, vart bygd i perioden 2005–2010. Mange av desse anlegga er no komne til eit punkt der ein treng aktiv rehabilitering og oppgradering. Mange baneeigarar, både kommunar og i stor grad idrettslag og fotballklubbar, står no midt i denne prosessen, og det vil vera særs uheldig om Stortingets bodskap i dag vert at ingenting må skje før alternativ fyllmasse er hovudregelen, og større usikkerheit med ein handlingsplan som ikkje vil gje nye svar på kort sikt.

Stortinget bør difor gje regjeringa, saman med Fotballforbundet, nødvendig handlingsrom for å koma i posisjon til å peika retning når kartleggingsprosjektet er ferdigstilt, og ikkje binda opp store ressursar i ein handlingsplan – og ikkje minst byråkrati – slik mindretalet tek til orde for i dag.

Ja til forureiningsfri fotballglede i dag, i morgon og for framtida!

Mani Hussaini (A) [12:31:36]: Plastforsøpling er et av vår tids største miljøproblem. Kildene til plastforsøpling er mange, og det er viktig at vi reduserer tilførselen av nytt avfall til miljøet.

Vi som har en habil fotballkarriere bak oss og har spilt på kunstgress, har merket at kunstgress ikke bare er gresstrå av plast. Oppå de kunstige stråene ligger det også mange myke plastbiter. Disse kalles gummigranulat. Bitene havner til slutt i naturen og brytes ned til enda mindre deler. De blir til mikroplast. Ifølge Miljødirektoratet havner 6 000 tonn mikroplast fra gummigranulat i naturen hvert eneste år. De små plastpartiklene spises av små dyr på land og i vann, og plasten kan spre miljøgifter, bakterier og skadelige arter.

Derfor har et forbud mot omsetning av gummigranulat med en overgangstid på 8 år kommet på beina. Det er veldig bra. Likevel er det viktig at vi gjennom vedtak her ikke oppleves som virkelighetsfjerne, men omstiller oss på lag med idretten og kommunene. Det er i dag om lag 365 000 fotballspillere tilknyttet 1 700 norske fotballklubber som er avhengige av å spille på de over 2 000 kunstgressbanene som er i Norge. Disse kan ikke sitte med hele regningen alene. Det vil gå ut over breddeidretten, frivilligheten og velferden i kommunene.

Derfor er det gledelig at regjeringen står sammen med idretten i omstillingen og i neste års statsbudsjett bevilger 5,5 mill. kr til å utvikle et reelt og bærekraftig alternativ til gummigranulat. Det er Norges Fotballforbund som vil motta midlene til første fase i sitt arbeid. Det er viktig å understreke at idretten selv skal være i førersetet. Derfor ser ikke vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet behov for at myndighetene skal utforme en egen handlingsplan på dette området, slik et mindretall i komiteen foreslår. Det vil bare bidra til mer byråkrati.

For oss i Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig at omstillingen fra gummigranulat på norske kunstgressbaner til mer bærekraftige alternativer ikke går på bekostning av deltakelsen i idretten. Vi opplever at flere av forslagene mindretallet kommer med i dag, nettopp kan bidra til det.

Vi må sikre fotballglede mens vi omstiller oss – på lag med idretten, ikke på bekostning av den.

Ove Trellevik (H) [12:34:36]: Problematikken rundt gummigranulat har vore oppe i Stortinget fleire gonger tidlegare. Gummigranulat frå kunstgrasbanar er den nest største kjelda til spreiing av mikroplast i Noreg.

Difor innførte regjeringa Solberg i 2021 eit nytt regelverk for å redusera denne forureininga. Tiltaka i dette regelverket var m.a. krav til fysiske barrierar rundt banen, krav til snørydding og behandling av snø som inneheld granulat, og dessutan tiltak for å hindra at spelarar og dommarar spreidde granulat når dei forlét banen. Dette var viktig for å redusera forureining av plast i naturen og for å visa at Noreg gjekk føre i ei viktig miljøsak i påvente av eit nytt regelverk som seinare vart innført gjennom EU. Det vert difor omsetjingsforbod mot gummigranulat som fyll i kunstgrasbanar frå oktober 2031.

Høgre meiner det er viktig å laga ein god plan for å koma denne omstillinga i møte, men at ein strategi med finansieringsplan, slik forslagsstillarane frå Miljøpartiet Dei Grøne tek til orde for, vert for omfattande. Høgre støttar såleis ikkje forslag nr. 3.

Høgre meiner det er viktig at det vert laga ein god plan for korleis ein kan møta omstillinga, og for korleis ho kan gjennomførast i samarbeid med idretten, nettopp for å sikra deltaking i idretten. Difor støttar Høgre forslag nr. 1, som eg hermed tek opp.

Når det gjeld forslag nr. 2, er dette også eit godt forslag, men fagleg ligg det kanskje nærare kulturkomiteen enn energi- og miljøkomiteen. Eg tenkjer difor at skulle det i framtida verta behov for å sjå på spelemiddelordninga i denne samanhengen, får me koma tilbake til spørsmålet då.

Ola Elvestuen (V) [12:36:43]: Som flere har vært inne på, er det store utslipp av mikroplast fra kunstgressbaner i Norge. Det er den nest største kilden. Den største kilden er bildekk, og så er det kunstgressbaner. Som det ble nevnt, tok også forrige regjering opp dette. Jeg var selv som statsråd med på å drive fram at vi skulle redusere utslippene fra kunstgressbaner. Det har også flere ganger tidligere vært oppe i Stortinget. De tiltakene som ble nevnt, altså fysiske sperrer rundt banene, ordentlig behandling av snø med gummigranulat i, og tiltak for at spillere og dommere ikke skal ta granulat med seg vekk fra banen, er anslått å redusere utslippene med 90 pst., altså en betydelig reduksjon av en stor forurensningskilde.

Venstre er veldig godt fornøyd med medlemskapet vårt i REACH, at vi er så tett knyttet opp til EU innenfor forurensningsfeltet, at også de vedtakene i EU gjøres gjeldende her, og at det kommer et forbud mot omsetning av gummigranulat fra 2031. Det gir en enda større utfordring til norsk idrett og også til regjeringen med tanke på hvordan vi skal få på plass et regelverk og et system som gjør at vi har kunstgressbaner som fungerer godt, uten gummigranulat, fra 2031.

Fra Venstres side kommer vi til å stemme for to av forslagene i denne saken. Det ene er forslaget om å be regjeringen legge fram en handlingsplan. Dette er et så stort tema, og det berører så mange klubber, så mange spillere og en så stor del av breddeidretten i Norge, at jeg tror det er helt riktig at regjeringen har en handlingsplan. Den vil det være behov for når 2031 begynner å nærme seg.

Vi stemmer også for at spillemiddelordningen gir muligheter for ny støtte allerede etter fem år. Her trenger vi fleksibilitet, slik at oppgraderingen av baner ikke stopper opp, og etter hvert som teknologien og løsningene også utvikler seg, må det selvfølgelig gis mulighet for å få ny støtte raskere enn det som det legges opp til i dag.

Vedtaket i Kommisjonen og REACH-forordningen er et veldig viktig og stort tiltak for å stoppe forurensning fra mikroplast og kunstgressbaner. Dette må vi følge opp. Det handler egentlig bare om den beste måten for å få dette på plass, og er en god forsterkning av de vedtakene vi allerede tidligere har gjort, slik også den forrige regjeringen gjorde.

Une Bastholm (MDG) [12:40:07]: Fotballen samler mennesker i alle aldre, fra alle slags bakgrunner og fra alle områder i Norge til en felles kjærlighet. Fra å være en sport som i ganske stor grad var sesongbasert, har kunstgressbaner gjort at aktiviteten og interessen for fotball har blitt sterk uavhengig av årstid. Men det har, som vi vet, hatt en alvorlig bakside. Bruken av gummigranulat som fyllmateriale har gjort kunstgressbaner til den nest største kilden til utslipp av mikroplast på land i Norge. Den største er bildekk.

Omtrent 6 pst. av gummigranulatet havner utenfor banene hvert år, ifølge Miljødirektoratet. Det er anslått at gummigranulat, kunstgress og annet fallunderlag fører til et årlig utslipp av mikroplast på omtrent 6 000 tonn. Gummigranulatet skylles ut i natur og vassdrag og skader dyrelivet og menneskenes matfat i havet. Problemet med denne typen plast er, som vi vet, at det ikke brytes ned i naturen, og at det samler seg opp. Derfor er jeg glad for at EU har vedtatt et omsetningsforbud mot miljøskadelig fyllmateriale fra 2031. Jeg er også glad for at norsk fotball stiller seg bak dette, tar eierskap og er løsningsorientert i denne omstillingen.

Med et så stort miljøproblem er det likevel viktig at det offentlige tar sin del av ansvaret for rammer og tilrettelegging og spiller på lag med idretten. Derfor er vi i Miljøpartiet De Grønne overrasket over at regjeringspartiene har vært så negative til vårt forslag om en nasjonal strategi for å skape forutsigbarhet. For mens de store klubbene nok har penger til å investere i nye løsninger, kan de mindre klubbene i verste fall gå konkurs eller måtte innskrenke tilbudet sitt i mangel på forutsigbarhet.

Selv om regjeringen sleper bena etter seg, er det vilje i Stortinget. I dag vil et flertall i denne salen stemme for forslaget fra Miljøpartiet De Grønne om en nasjonal strategi. For det vil jeg gi opposisjonen en stor takk. Strategien bør gi klare svar på hva slags hjelp og betingelser fotballen kan vente seg i form av finansiering, tilrettelegging og utvikling av bærekraftige alternativer. Den må også gi trygge rammevilkår for produsentene som skal levere de alternative løsningene. For en klubb som skal investere i en ny bane eller fornye infrastrukturen, er det avgjørende at svarene kommer på plass så raskt som mulig. Derfor forventer jeg at regjeringen følger opp Stortingets vedtak raskt, og at det leveres en ambisiøs strategi som sikrer at klubber fra Lindesnes til Nordkapp om få år kan skape ekte idrettsglede uten forurensing.

Jeg tar med det opp de resterende forslagene Miljøpartiet De Grønne er med på.

Marius Arion Nilsen (FrP) [12:43:05]: Fremskrittspartiet er for breddeidretten, frivilligheten og dugnadsånden vi finner over hele landet. Fotball er en meget viktig idrett, og kunstgressbaner har blitt rullet ut over det ganske land, med masse gummigranulat som fyllmiddel. For 2050 er beregningene at det kan bli mer plast enn fisk i havet. Fremskrittspartiet er for effektive og håndfaste miljøtiltak som tar tak i plastutfordringen. Det har vi fokusert på både i våre budsjetter og da vi satt i regjering.

Det finnes mer enn 2 050 kunstgressbaner i Norge, og det er veldig mange av disse idrettslagene og fotballagene som drives på dugnad og med begrensede midler. Vi har fått en del innspill fra idretten og andre lag om at vi bør være med på det ene forslaget. Fremskrittspartiet har derfor vedtatt at vi vil støtte og sørge for flertall for forslag nr. 1, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en handlingsplan for omstilling fra bruk av gummigranulat i Norge, som sikrer vår oppnåelse av det vedtatte omsetningsforbudet mot gummigranulat fra REACH-forordningen i EU fra oktober 2031.»

Det er viktig å presisere at det betyr at omsetningsforbudet starter fra 2031, ikke at gummigranulat skal forbys og være fjernet innen 2031. Per i dag er det ingen fullgode alternativer til gummigranulat, og det vil derfor bli interessant å se hva regjeringen, sammen med idrettslagene, kommer med som et svar på den anmodningen Stortinget nå kommer med.

Jeg ser fram til resten av debatten.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:45:10]: Det er fristende å begynne med å si at naturgress fortsatt er best. Jeg husker godt da jeg som guttunge kom til byen og begynte å spille på en kunstgressbane. Én ting var de forferdelige sårene en fikk etter å ha sklidd, og hvor vondt det var når man sto i dusjen, men en annen ting var alle disse kulene. Granulatene havnet ikke bare i naturen; de ødela i dusjen og i gangen hjemme. Som småbarnspappa er jeg selv også ganske irritert over de svarte kulene, så dette er både et viktig miljøtiltak og et godt tiltak som vil gjøre mange foreldre ganske fornøyde.

For å komme til den seriøse delen: Jeg er også glad for at en har funnet en løsning og skal fase ut og kvitte seg med noe som er et alvorlig miljøproblem. Selv om 2031 føles lenge til, er det ganske kort tid. Derfor er jeg veldig glad for det innlegget Marius Arion Nilsen hadde nettopp, der han sa at Fremskrittspartiet vil slutte seg til forslag nr. 1.

Jeg reagerer litt på måten en i innleggene fra regjeringspartiene snakker om handlingsplanen på. Poenget med en handlingsplan er jo nettopp at en skal finne tiltakene, finne løsningene og finne en løsning på utfordringen med finansiering, slik at en skal klare å nå målet i 2031. Det er jo hele poenget – ikke noen utsettelse, ikke noen vei rundt, men hvordan en skal klare å nå dette ganske hårete målet.

Som flere har vært inne på: Det er ikke noe fullgodt alternativ til gummigranulat. Det vil være en utfordring å finne den løsningen. Da er en også inne på risikoen for de ulike idrettslagene. Vi kan ta utgangspunkt i et par tusen baner og kanskje en sum på kostnadene som blir et tosifret antall milliarder kroner, og vi vet at det allerede er krevende for mange barn og unge å delta på grunn av høye priser. Jeg tror ingen av oss vil øke kontingentene. Vi vet at det er mange idrettslag som i dag sliter med dyrtid og høyere lån, og hvis en i tillegg må refinansiere eller bygge nye baner, eventuelt må ty til dyre tiltak som så viser seg ikke å fungere fordi det ikke var like godt eller ikke funket som en hadde håpet, er det en enorm risiko for de idrettslagene som våger å prøve seg på nye tiltak. Derfor mener jeg det er viktig at regjeringa fortsatt er i dialog med Fotballforbundet, at en finner gode løsninger sammen, og at en driver med avlastning. Da må en også se på spillemidlene, som vi vet er et helt avgjørende virkemiddel for å få bygd ulike baner – hvordan det kan gjøres – eventuelt å bygge nye baner der en har gummigranulat i dag.

Jeg er glad for at Stortinget nå samler seg om å gi regjeringa et oppdrag om å lage en handlingsplan – ikke for at det skal bli en utsettelse, ikke for at det skal være en vei rundt, men for å få satt det ned på papiret og lage en plan for hvordan en skal klare å oppnå det forbudet som skal tre i kraft fra 2031.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:48:10]: Plastforurensning er et av vår tids raskest voksende globale miljøproblemer, med konsekvenser for marine økosystemer, for økonomien og ikke minst for menneskers velferd. Spredning av mikroplast er et stort miljøproblem, og jeg er svært glad for at Europa nå har vedtatt en bred restriksjon om tilsatt mikroplast under kjemikalieregelverket REACH.

Restriksjonen innebærer et viktig forbud mot omsetning av gummigranulat, med en overgangstid på 8 år. Dette er en kilde til mikroplastforurensning som Norge tidlig og lenge har vært opptatt av, og som vi har tatt tak i. Det resulterte i 2021 i at Norge innførte en egen regulering av kunstgressbaner med gummigranulat. Det er svært gledelig at Europa nå har tatt grep om en stor forurensningskilde. Samtidig deler jeg komiteens synspunkt om at det er viktig at ikke omstillingen vi nå skal gjennom, går på bekostning av barn og unges mulighet til å drive med idrett.

Jeg er glad for at utfordringene med utslipp av mikroplast settes tydelig på dagsordenen av representantene, og mer spesifikt utfordringene knyttet til bruken av gummigranulat. Det skjer mye viktig arbeid på dette feltet i Norge som jeg har stor tro på vil bidra til den nødvendige omstillingen vi skal gjennom. I utgangspunktet er det disse spesifikke tiltakene som er det avgjørende, men jeg lytter, skjønner og forstår at en handlingsplan kan bidra til å synliggjøre, sammenstille og styrke dette, og det skal regjeringen selvfølgelig levere på.

I juni møtte min forgjenger, Espen Barth Eide, generalsekretæren i Norges Fotballforbund, sammen med tidligere kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen. De var enige om at idretten og nasjonale myndigheter skal stå sammen i en omstilling til mikroplastfrie fotballbaner, noe jeg støtter fullt ut. Norges Fotballforbund har gjennom sin søknad om økonomisk støtte til en grønn omstilling av norske fotballbaner tatt initiativ og vist stor vilje til å bidra med kompetanse, både på vegne av egne medlemmer og til nytte for nær halvparten av landets baneeiere, som er kommunene. Det er bra. De ønsker bl.a. å kartlegge baner i Norge, utarbeide kostnadsanalyser av alternativer og opparbeide ny kunnskap. Det er et stykke arbeid som vi støtter opp under.

Videre må vi sikre at dette bidrar til rådgivning og oppfølging, test av ulike alternative fyll og ikke minst et nettverk for erfarings- og kunnskapsdeling.

Det er positivt at dette arbeidet er i gang. Regjeringen har i forslag til statsbudsjett for 2024 foreslått en viktig bevilgning på 5,5 mill. kr for å bidra i arbeidet med å utvikle et reelt og bærekraftig alternativ til gummigranulat. Jeg ser fram til å følge dette viktige initiativet framover.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:00:35]: Det vart litt høge skuldrer for meg her. Me er tydelegvis på overtid, eller tilleggstid i fotballen, men eg må som saksordførar seia til det eg starta innlegget mitt med, nemleg at me har samarbeidd godt om dette, og at det er vanskeleg for saksordføraren å få den fulle og heile oversikta over kva komiteen faktisk har ynskt når ein les om korleis partia posisjonerer seg i avisa dagen før, eller kanskje om morgonen same dag. Då vert det vanskeleg, og det håpar eg kan verta betre.

Når det er sagt, har eg behov for å rydda litt. Det kom kritikk frå Miljøpartiet Dei Grøne som gjekk på at regjeringspartia har slept beina etter seg i denne debatten. Eg vil tora å påstå at det som vert omtalt som ein sterk opposisjon, i beste fall haltar godt på ein fot. Det spriker i veldig mange retningar når ein no peikar på ein handlingsplan – alt frå representanten Elvestuen og Venstre sitt atterhald om at all aktivitet på kunstgrasanlegg skal skje utan gummigranulat frå 2031, til Framstegspartiet sin inngang og tilslutning til ein handlingsplan om at dette må sjåast i ein overgang. Det er jo nettopp dette forholdet eg har peika på, både i merknadsform og ikkje minst i framføringa på talarstolen i dag, at dette ikkje dannar grobotn for ein handlingsplan og eit resolutt og handlekraftig storting, slik som det vert hevda. Dette er med på å trykkja på bremsepedalen endå sterkare ute i kommunane. Det vil verta større uvisse om i kva retning vi er på veg, og dette vil ikkje gagna dei me er her for å tena. Me må berre repetera at det i EU si behandling og haldning til dette er tala om eit omsetningsforbod og ikkje eit bruksforbod. Difor må ein ha ein god porsjon sunn fornuft inn i dei vurderingane – som må takast i alle landets kommunar – som vedkjem den faktiske tilstanden rundt oppgradering.

Noreg har fleire sterke fagmiljø som forskar, testar og utviklar alternativ til dagens gummigranulat. Eit av dei største forsøksprosjekta no er bjørkegranulat, som har gjeve positive resultat. Difor vil Noreg nå omstilling og effekt av dette innan eit framtidig omsetningsforbod har funne stad.

Avslutningsvis: Sidan Stortinget skal opptre resolutt, gjev òg regjeringspartia si tilslutning til forslag nr. 1, om ein handlingsplan, og vil i den forbindelse oppfordra statsråden om å lytta meir til Fotballforbundet enn til Stortinget akkurat no.

Svein Harberg (H) [13:04:05]: Jeg har ingen intensjon om å forlenge debatten, men etter å ha fulgt den fra stolen her ble det fristende å ha en kommentar. Jeg tror det er mange som er glade hvis gummigranulatet forsvinner, både fra dusjer, som var nevnt, og bygg i nærheten av arenaer, for ikke å snakke om gangen hjemme. Det har vi vært gjennom alle sammen.

Jeg hadde bare lyst til å understreke viktigheten av hva som ligger i en handlingsplan, som er mye mer enn bare å stoppe det – og det var representanten Ropstad inne på. Det er å finne de bærekraftige og langsiktige alternativene, å finne en økonomipakke rundt dette som ikke ødelegger for brukerne, og som ikke gjør det vanskeligere for dem som står ansvarlig for disse anleggene, og ikke minst er det å følge opp de tiltak som gjøres, og de endringer som gjøres. Jeg har tiltro til at regjeringen vil følge det godt opp. Det hørtes nesten ut som saksordføreren ikke hadde det, men jeg har tiltro til at der vil regjeringen gjøre en skikkelig jobb.

Jeg har vært leder i en fotballklubb, og jeg har vært lokalpolitiker og ordfører. Vi begynte med asfalt med filt på, og da filten var utslitt, lå det dessverre dunger med filt som søppel på kantene av fotballbanene – det var ikke noe særlig. Så fikk vi litt dempende underlag, og så må jeg bare innrømme at jeg som stolt ordfører lanserte gummigranulat, som var bærekraftig fordi vi resirkulerte gammel gummi og brukte det på fotballbanene våre. Dette er ikke så veldig lenge siden. Poenget med å minne om det nå – fordi det åpenbart er et problem som vi ikke skal ha lenger – er at vi må være veldig nøye med de løsningene vi finner som vi tror er de bærekraftige og framtidige. Det gjelder at vi følger dem opp, og at vi følger med på hvordan dette slår ut – med kostnader, med muligheter for at løsningene kan virke, og at de ikke har noen uheldige bivirkninger, som dette åpenbart hadde.

Ola Elvestuen (V) [13:06:48]: Jeg kjenner også litt behov for å ta ordet etter at saksordføreren var oppe her, og også litt på grunn av representanten Harberg. Det er viktig å huske på at man ikke skal mange år tilbake i tid før det ikke var noen oppmerksomhet omkring forurensning fra gummigranulat fra fotballbaner. Det er ikke mer enn fem–seks år siden dette ble et stort tema.

Det er også viktig at formålet med det vi nå skal gjøre, ikke bare er å følge et nytt regelverk. Formålet er å få ned forurensningen. Gummigranulat er en betydelig forurensningskilde til mikroplast, altså den nest største vi har. Da er det viktig at vi setter i gang nå, fra dag én, med å få ned den forurensningen. Jeg synes statsråden svarte veldig godt på mitt spørsmål om hvordan dette arbeidet skal gjøres ut fra det regelverket vi allerede har på plass – for det er altså mulig å få det ned, opp mot 90 pst., så det må følges. Det kan ikke være tvil om at målet og hensikten bak REACH-forordningen er at fra 2031 skal vi ikke ha forurensning fra mikroplast. Det er derfor man får på plass omsetningsforbudet. Da må formålet i en handlingsplan være å komme dit at vi ikke har forurensning fra gummigranulat med denne mikroplasten fra 2031.

Det er klart at det er et regelverk som gir en fleksibilitet. Klarer vi det eller ikke, det vil jo vise seg. Men formålet må være at her skal vi ikke ha bruk for mer gummigranulat og ikke ha denne forurensningen fra 2031. Jeg håper at det også er det som legges til grunn i den handlingsplanen som regjeringen skal jobbe fram.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:08:43]: Det er noe som til nå ikke har blitt nevnt så veldig mye i denne saken, i forbindelse med handlingsplanen. Representanten Svein Harberg var inne på det, og jeg har egentlig bare lyst til å forsterke det. Det er dialogen og samarbeidet med kommunene og idrettslagene. Jeg synes regjeringen i forrige periode da de innførte dette regelverket, gjorde en god jobb. Kommunene der ute lyttet. Kommunene tok grep. Kommunene så på alternativer når det skulle bygges nye kunstgressbaner. Kommunene var med og la til rette for å bedre sperringer, sånn at vi kanskje fikk mindre gummigranulat hjem i dusjen. Jeg synes egentlig det har kommet veldig lite fram i denne debatten – den jobben som kommunene og idrettslagene allerede har gjort, og som de gjør.

Faren er at når Stortinget nå går inn og krever en handlingsplan, og regjeringen setter i gang og skal lage den, kan vi risikere at kommunene og idrettslagene i hele Norge blir handlingslammet av det. Hva kommer nå? Jeg er ikke sikker på om dette kommer til å være med og styrke arbeidet framover, men jeg merker meg at vi går inn i denne saken. Vi skal følge det opp sammen med regjeringen, men vi må sørge for at de som daglig bruker disse banene, kommunene som er ansvarlige, de som gjennom de ansvarlige idrettslagene bruker dem, fortsetter det gode arbeidet og det fokuset som de allerede har på denne problemstillingen.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:10:55]: Det var litt taktikkeri med talarlista. Sånn er det ofte i fotballkampar. Som gamal fotballdomar hadde eg kanskje hatt størst ønske om berre å blåsa av kampen. Når det er sagt: Til dei synspunkta som kjem på mitt innlegg, vil eg framheva at det mest resolutte me kan gjera framover med kortsiktig gevinst når det gjeld denne forsøplinga, er å sikra at dei allereie utbygde anlegga får opp barrierar, får på plass oppsamling og vert sikra ei revitalisering som er i tråd med gjeldande forskrift og rettleiinga som allereie finst frå regjeringsnivå. Dersom ein er oppteken av det, må ein ikkje bruka tid i denne salen for på ny å setja bremsepedalen på og på ny laga stor usikkerheit blant kommunar og i fotballbevegelsen. Det er ikkje føremålstenleg. Det er nettopp ved å vera tydelege at me oppnår dei resultata me vil ha. Det kan me gjera, og det håpar eg regjeringa vil halda fram med i denne saka.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:12:23]: Jeg skal veldig kjapt svare tidligere taler, saksordfører og dommer. Jeg skal gi saksordføreren rett i at når innstillingen er avgitt, er det endelig. Beklageligvis ble det litt endringer her, og det skal vi ta på vår egen kappe. Jeg vil imidlertid presisere at slik vi tolker forslag nr. 1, er ikke gummigranulat forbudt fra oktober 2031, men omsetningen er da forbudt. Det må selvfølgelig fordre at handlingsplanen og arbeidet framover finner en bærekraftig og god erstatning. Det er viktig for oss å få fram at dette må være en helhetlig, gjennomtenkt jobb der man ikke bare hopper på første og beste.

Ellers er hovedårsaken til at vi støtter forslaget, at dette er en kostbar transisjon som idrettslagene og Norge må gjennom, og da håper og tror vi at regjeringen med en helhetlig handlingsplan kan ta mer styring og få fram en god plan for hvordan dette blir minst mulig smertefullt for flest mulig idrettslag.

Mani Hussaini (A) [13:13:54]: Med fare for å pådra meg sklitakling fra opposisjonen etter dette innlegget velger jeg likevel å holde det. Det er ikke sånn at vi er allergiske i Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot handlingsplaner. Handlingsplaner er fint, det, men vi opplever at regjeringen er på god vei med denne såkalte handlingsplanen for at vi skal kvitte oss med gummigranulat.

Det er særlig tre ting vi ser som viktig, og som allerede gjøres i dag.

Det ene er kartlegging. Hvordan står det til på disse banene? Hva gjøres? Det finnes veldig mange klubber som er i gang allerede, som har byttet ut, endret eller gjort tiltak.

Det andre er forskning. Jeg tror at det nok er en del representanter som tror at det bare er å gi penger, og så har man på den andre siden et substitutt. Sånn er det ikke. Det finnes eksempler på klubber som har brukt kork på banene sine. Når det regner, skjer det én ting med korken etter hvert, den flyter opp og samler seg i et hjørne. – Så det er ikke så enkelt, men det er viktig at det forskes.

Det tredje er et godt og gjensidig samarbeid mellom myndighetene, klubbene som har kunstgressbaner, og kommunene som har dette. Så de tre tingene må være på plass: kartlegging, forskning og samarbeid. De tre tingene gjør vi. Vi kan gjerne kalle disse tre tingene for en handlingsplan.

Mani Hussaini (A) [13:16:19] (ordfører for saken): Det var en litt brå overgang fra forrige sak – jeg skal prøve å omstille hodet.

Det temaet vi skal diskutere nå, er veldig alvorlig, for Oslofjorden er syk. Tilstanden i Oslofjorden skyldes flere tiår med forurensing og påvirkning fra menneskelig aktivitet. Lenge har havoverflaten skjult hvor alvorlig det står til med livet under vann. Men nå vet vi det: Oslofjordens tilstand er akutt og skyldes flere tiår med unnlatelsessynder. Avrenning fra jordbruket og utslipp fra avløp er blant de største påvirkningene. For høye nivåer av næringssalter har gitt algeoppblomstring, og viktige leveområder for dyr og planter har forsvunnet.

Vi vet også at spyling av småbåter i havner og opplagsplasser er en mulig kilde til forurensing i Oslofjorden. Miljøfarlige kjemikalier og mikroplast havner i bunnen av Oslofjorden. Vi vet også at det er stor variasjon mellom båthavnene og opplagsplassene. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen nå varsler at de vil gi Miljødirektoratet i oppdrag å utrede en lokal forskrift for Oslofjorden. I en slik utredning vil det inngå en vurdering av forurensingsproblemet, mulige løsninger og mulige krav.

Den gode nyheten er at det allikevel er mulig å snu utviklingen i Oslofjorden. Helhetlig tiltaksplan for en ren oslofjord med et aktivt friluftsliv er i gang. Arbeidet med avløpsrensing og nitrogenfjerning er i gang. Det er gitt nye pålegg fra statsforvalteren til flere kommuner, og det er varslet at krav om nitrogenrensing kommer. Mange kommuner planlegger for dette nå, og flere kommuner har begynt å planlegge for nitrogenfjerning før de formelt har fått krav om det. Gjennom jordbruksoppgjøret har regjeringen satt av 150 mill. kr øremerket til miljøtiltak for å redusere høstpløying, plante fangvekster og opprette kantsoner. Det er allerede innført regionale miljøkrav i jordbruket i deler av Oslo og Viken. Vi har også utredet forslag til forbud mot tømming av båtseptik, og denne kommer straks på høring.

Selv der det i dag ser mest livløst ut, kan vi medvirke til at livet kommer tilbake i Oslofjorden – det har vi sett før. Alle som bor rundt fjorden eller besøker den, skal ha tilgang til levende og frisk natur. Derfor tar Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen nå et krafttak for en ren, rik og levende oslofjord for alle.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:19:17]: Jeg vil starte med å takke Venstre for å løfte denne saken. Kampen for en frisk oslofjord har vært en viktig sak for Høyre i flere år, både i regjering og lokalt i de 26 kommunene rundt Oslofjorden. Det nye byrådet i Oslo har f.eks. løftet kampen for en frisk oslofjord som en hovedoppgave i årene framover.

Oslofjorden har nær 500 000 fritidsbåter. Det er viktig for friluftslivet til mange mennesker, men det er også en utfordring når det gjelder miljø og arealbruk, særlig siden Oslofjorden allerede har dårlig miljøtilstand. Når båter på opplagsplasser spyles og vedlikeholdes ved bruk av ulike typer bunnstoff, og spylevannet inneholder tungmetaller, er det en ekstrabelastning på en allerede svært forurenset fjord.

Høyre er enig i at ansvarlige for båthavner må gjøres kjent med tiltaksplikten sin etter forurensningsloven. Det er flere småbåthavner og opplagsplasser som allerede har klare rutiner og teknologi på plass for å unngå at spylevannet går rett ut i fjorden, og det er viktig for miljøet og legitimiteten til lovverket at dette blir fulgt opp. Jeg er også veldig glad for at mange partier har varslet støtte til forslaget om å få på plass en lokal forskrift for større båtopplagsplasser i Oslofjorden. Miljødirektoratet har uttalt at regulering gjennom enkelttillatelser vil ta mye tid og ressurser. Vi i Høyre tror derfor en slik forskrift vil være riktig vei å gå, men dette er ikke nok for å lykkes med arbeid i Oslofjorden.

Oslofjorden er svært syk. Utslipp av miljøgifter, organisk materiale, næringssalter og marin forsøpling fører til at økosystemet i fjorden er i ferd med å kollapse. Vi ser at torsk, tareskog, ålegras, blåskjell og hummer er i ferd med å forsvinne. Regjeringen må gjøre enda mer for å gjennomføre den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden som Solberg-regjeringen la fram.

I statusrapporten for året 2022–2023 skriver Miljødirektoratet at målene for en ren og rik fjord ikke vil bli nådd med regjeringens tempo. Det er særlig behov for å redusere nitrogen og fosfor fra avløp og jordbruk rett ut i Oslofjorden. Klima- og miljøminister Barth Eide sa i juni 2022 på Stortinget at den nye gjødselvareforskriften skulle komme i løpet av høsten. Forskriften er viktig for å redusere overgjødsling og dermed også hindre avrenning. Vi står her et og et halvt år senere, og den har fortsatt ikke blitt lagt fram på høring. Det mener jeg ikke er godt nok.

Det trengs et krafttak for Oslofjorden. Forslagene som fremmes her i dag, er et godt bidrag for en friskere fjord der viktige naturverdier bevares og restaureres, men det må gjøres enda mer i årene framover.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på i saken.

Presidenten [13:21:56]: Representanten Mathilde Tybring-Gjedde har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:22:07]: Eg vil òg innleiingsvis takka for engasjementet for fjordane. Senterpartiet har til denne saka, det nemnde representantforslaget, ein kort merknad og eit kort innlegg.

Forureining frå fritids- og småbåtar skal og må ha tydelege krav til seg og til alt som vedkjem påverknad av det ytre miljøet. Dette gjeld bruk av kjemikaliar, men òg avrenning og på annan måte avfall som er direkte forureinande. Det som iallfall ikkje til no er omtalt i dagens debatt, er småbåtlova § 38 kapittel fem. Dette kapittelet regulerer nettopp forureining frå det segmentet som vert vist til her.

Det er Nærings- og fiskeridepartementet som sikrar lovgjennomføring, og Stortinget har allereie gjeve forskriftsheimlar, så då vil det moglegvis vera føremålstenleg òg å sjå til denne lova for å sikra ei regulering som er i tråd med dei måla Stortinget har fastsett i høve forureining.

Vidare til forslaget som i hovudsak handlar om forureiningslova § 7 og ytterlegare tiltak utover dette gjennom bl.a. lokale og målretta tiltak for Oslofjorden, som t.d. lokal forskrift: Klima- og miljøministeren har vore tydeleg på at Miljødirektoratet allereie er i gang med utgreiing av lokal forskrift. Difor ser eg at forslag nr. 2 til saka allereie er vareteke. Eg reknar med at sjølv om det svaret kom frå ein statsråd med ein litt annan kroppsfasong og utsjånad, vil nok statsråd Bjelland Eriksen stadfesta dette i debatten.

Regjeringa har synt at ho tek ein rein oslofjord med god miljøtilstand på stort alvor. Det ligg føre ein tiltaksplan som vart iverksett attende i 2021. Ein har kome i gang med rapportering og oppfølging av denne. Det er gledeleg å sjå at fleire aktørar no svarar opp i rapporteringa og ikkje minst syner til godt samarbeid på tvers av kommunegrenser og myndigheiter. Men det krevst eit visst nivå av presisjon til utgreiing av forslag før Stortinget set to strekar under reelle alternativ, slik som er fremja i dette forslaget. Difor vil Senterpartiet avventa vidare oppfølging frå regjeringa i denne saka, og fylgja tett opp frå Stortinget si side i høve det som er ei reell og stor oppgåve: å sikra ein rein oslofjord.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:25:03]: Jeg skal gi Venstre honnør for å løfte en viktig sak. Oslofjorden har utfordringer. Det er tidligere historiske feilgrep og tidligere forurensning som er en stor del av grunnen til at vi har problemer med Oslofjorden. Folket langs Oslofjorden må være trygge på at vannet de bader i, fisker i, kjører båt i og går tur og bor langs, er sunt og friskt, og det er ikke alltid tilfellet i dag. Men vi mener at det blir litt enkelt å komme med et såpass begrenset forslag mot det. Vi støtter intensjonen bak forslag nr.1, men tolker det sånn at det allerede er ivaretatt i dagens lov, og vil gjerne rette oppmerksomheten mot at der tiltak må informeres om og iverksettes, bør de rette etater og instanser informere dem som har tiltaksplikt.

Ellers fremmet Fremskrittspartiet følgende forslag i kommuneproposisjonen som ble behandlet i Stortinget før sommerferien i år:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en modell for en støtteordning for investeringer i nitrogenrensing av avløpsvann i områder som blir pålagt nye rensekrav.»

Dette ville også truffet Oslofjorden meget sterkt, men det var bare Rødt som stemte for.

Vårt landsmøte og hele vårt parti er veldig opptatt av Oslofjorden og at den skal være trygg og sunn, så vi jobber også videre med helhetlige planer her. Fremskrittspartiet vil derfor ikke støtte noen av forslagene som er blitt fremmet i dag, men vil jobbe videre med en større del av planen.

Ola Elvestuen (V) [13:27:11]: Først vil jeg si at jeg synes det er helt forunderlig at Fremskrittspartiet ikke støtter noen av forslagene.

Oslofjorden er i en alvorlig krise – en av de rikeste fjordene vi hadde i landet for 50 år siden, er nå i alvorlig krise. Fra Venstre har vi jobbet med å få på plass planer for Oslofjorden i godt over ti år. Det var en sentral del av regjeringsforhandlingene på Jeløya, hvor man fikk til at vi skulle ha en handlingsplan, og tiltaksplanen for en ren og rik oslofjord ble lagt fram av tidligere statsråd Sveinung Rotevatn tilbake i 2021.

Planen krever omfattende tiltak. Vi må ha nitrogrenrensing fra avløp, vi må ha redusert avrenning fra landbruket, vi må restaurere mye mer natur, vi må ha mer vern, og det må være begrensninger i fisket. Men det som går på å begrense forurensing fra spylevann fra småbåthavner og opplagsplasser, er noe man kan sette i gang med nå. Dette er kjent teknologi, det er gjort flere steder, men det handler om at det må legges press på at det faktisk gjennomføres.

Det er store utslipp med tungmetaller og mikroplast, plastpolymerer, fra spylevann, og spylevann er allerede klassifisert som farlig avfall, så det er klart at forpliktelsen er der allerede til å gjøre noe med dette. Derfor har vi det første forslaget, om at de som har ansvar for småbåthavner i Norge, må gjøres kjent med den forpliktelsen de faktisk har, for man kan ikke slippe ut farlig avfall, som dette er, slik som det nå gjøres.

Så må vi se det som er positivt. Det ligger i kjernen i tiltaksplanen for en ren og rik oslofjord at man må ha en mobilisering nedenfra og oppover, og nå er det heldigvis noen av dem som eier disse småbåthavnene, som setter i gang på egen hånd – de setter i gang med rensing. Vi har kommuner som går foran. Asker gjør det og sørger for at deres småbåthavner får denne rensingen. Etter lokalvalget håper jeg på initiativ både i Oslo, Akershus og Vestfold, der Venstre sitter sentralt. Det er varslet både økte midler for å komme med tiltak for Oslofjorden, og også at vi får mer fart på det som går på småbåthavner og spylevann. Så trenger vi at det legges press, for det er allerede et regelverk, og vi trenger at det legges press også gjennom enkelttillatelser. Fra Venstres side mener vi det ville være mer målrettet og gå fortere, men vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 2, om å få på plass en egen forskrift.

Med det tar jeg opp forslag nr. 3, og varsler også at vi stemmer for forslag nr. 2.

Une Bastholm (MDG) [13:30:37]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne fra Venstre for et veldig viktig representantforslag. Det er veldig mange politikere som har snakket i veldig mange år om å ta vare på Oslofjorden, men altfor mange skygger banen når tiltakene blir konkrete nok til å bety noe.

Det ser ut som om dette gjentar seg i dag. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet vil, så vidt jeg kan forstå innstillingen og debatten, at man ikke skal vedta noe som helst. Det er ille for alle som bor i Oslo-regionen, og for kommende og oppvoksende generasjoner, som fortjener en rik, ren og levende fjord å bade, fiske og dykke i.

Fra den oppvoksende generasjonen, altså barna, har jeg tatt med meg et symbol. Jeg har på meg et halsbånd fra datteren min på seks år. For barn er det helt uforståelig hvor god tid vi har i slike saker, hvor vi radikalt endrer leveområdene til dyr og bidrar til at barna vokser opp med et mye skrinnere dyreliv.

Denne saken burde vært opplagt også for voksne. Det er åpenbart at dagens håndtering av båter i havnene rundt fjorden er skadelig. Vi skyller store mengder gift rett ut i havet – bokstavelig talt. Som flere av oss bemerker i komitéinnstillingen: Analyser gjort av spylevannet viser funn av tungmetaller og plastpolymerer i høye konsentrasjoner, og flere båthavner i Indre Oslofjord har utslipp av tungmetaller og plastpolymerer som overskrider utslippskrav for skipsverft.

I regjeringens svarbrev, der Arbeiderpartiet og Senterpartiet forklarer hvorfor de ikke vil støtte forslaget, er det ingen alternative forslag. Det opplyses om at Miljødirektoratet har «foreslått å utrede om en lokal forskrift for større småbåthavner/opplagsplasser i Oslofjorden kan være hensiktsmessig». Her vil «mulige tiltak være tema», sier miljøministeren.

Det er nettopp sånne uforpliktende vente-og-se-holdninger fra regjering etter regjering som er årsaken til den kritiske og ødelagte miljøtilstanden i Oslofjorden. Jeg er helt sikker på at Miljødirektoratet, som for øvrig stadig vekk må kutte i faglige stillinger fordi de mangler midler, har bedre ting å drive med enn å utrede ting som vi allerede vet at vi må gjøre. Fjorden trenger konkrete tiltak nå – den må restaureres før det er for sent. Vi må stanse både giftutslipp, bunntråling og de uansvarlig store nitrogenutslippene. Vi må slutte å privatisere og sprenge i strandsonen, og vi må regulere fisket strengere og la fiskebestandene og det marine livet vokse til igjen.

Jeg er sikker på at småbåteierne veldig gjerne vil være med på en sånn dugnad hvis vi politikere bare viser litt lederskap og legger til rette.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:33:47]: Tilstanden i Oslofjorden er svært alvorlig, og det er ingen tvil om at det er behov for en rekke tiltak. Store deler av fjorden har moderat økologisk miljøtilstand og dårlig kjemisk miljøtilstand etter vannforskriftens kvalitetselementer. Torskebestanden er nå på et historisk lavt nivå, og tareskog og ålegrasenger der fisk og annet liv vokser opp, er i tilbakegang. Det vil ta lang tid å gjenopprette god tilstand for flere deler av det biologiske mangfoldet, men den negative trenden må vi snu nå, slik at vi unngår uopprettelige konsekvenser.

Forurensning, også fra spyling av fritidsbåter, er utvilsomt en av flere utfordringer. Regjeringen er bekymret for tilstanden i fjorden og opptatt av at det gjennomføres effektive tiltak. Når det gjelder småbåthavner spesifikt, er det trolig stor variasjon i utslippene fra opplagsplassene. Miljømyndighetene har ikke vurdert i hvilken grad forurensning fra konkrete opplagsplasser vil gi behov for regulering. Vi har derfor ikke i dag et godt grunnlag for f.eks. å stille krav i enkelttillatelser og heller ikke grunnlag for å vurdere f.eks. hvilke småbåthavner som faktisk kan ha tiltaksplikt etter forurensningsloven.

For å få et bedre grunnlag har Miljødirektoratet, som det har vært nevnt, foreslått å utrede om en lokal forskrift for større småbåthavner og opplagsplasser i Oslofjorden kan være hensiktsmessig. Det er særlige forhold i Oslofjorden, med både dårlig miljøtilstand og høy tetthet av småbåter, og jeg er derfor helt enig i at det er et godt sted å begynne. Det er også positivt, som det vises til i innstillingen, at det finnes eksempler til etterfølgelse, som Asker.

I en utredning vil størrelse på utslipp og mulige tiltak være tema. Jeg vil gi Miljødirektoratet i oppdrag å gjøre en slik utredning som de har foreslått, og følger derfor allerede opp det som er forslag nr. 2 fra mindretallet i innstillingen. Jeg ser fram til å få et bedre grunnlag for å komme videre med faktisk å redusere forurensningen fra småbåthavner.

I innstillingen etterlyser mindretallet en raskere framdrift for å følge opp tiltakene i den helhetlige tiltaksplanen. Første statusrapport for gjennomføring av tiltak i Oslofjorden ble lagt fram høsten 2022. Den viste at gjennomføringen på flere av innsatsområdene heldigvis har fått et løft det første året av planperioden. Spesielt trekkes det fram at det er gjort mye for å styrke virkemidlene innen avløp og jordbruk.

Likevel er det langt igjen til målet om god tilstand er nådd. Den andre statusrapporten viser at det fortsatt er en vei igjen. Dette er en dugnad, og stat, kommuner og alle sektorer er nødt til å være med og bidra, og jeg skal legge godt til rette for den jobben som må gjøres for at vi skal snu tilstanden i Oslofjorden.

Une Bastholm (MDG) [13:48:05] (ordfører for saken): For ett år siden meldte Norge inn et forsterket klimamål for 2030 til FN, og i dag skal vi oppdatere loven i tråd med det oppdaterte målet om å redusere utslippene med 55 pst. innen 2030, sammenlignet med referanseåret 1990. Det er en formalitet, men en viktig en, og jeg vil takke komiteen for samarbeidet.

Denne saken har hatt et uvanlig løp. Ikke bare ba regjeringen først om en rask behandling før sommeren, til tross for at de hadde levert proposisjonen etter fristen for vårsesjonen; i løpet av behandlingen har det også kommet fram at stortingsmeldingen om Norges klimapolitikk som regjeringen lenge har varslet neste år, vil ha hovedvekt på utslippsreduksjoner i perioden etter 2030. Den skulle altså ikke ha som mål å forankre tiltak de neste sju årene som skal sikre at vi når 55-prosentmålet for utslippskuttene innen 2030.

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at dette sjokkerte opposisjonen. Jeg vil minne om at vi har en mindretallsregjering. Selv om regjeringen mener å ha lagt fram klimaplanen sin i Grønn bok, som et vedlegg til statsbudsjettet, er altså ikke planen forankret i denne salen. Vi kan mene noe om det i mediene, men vi har ikke fått noen sak å forhandle på og vedta i Stortinget.

Å ikke legge fram Norges oppdaterte klimaplan for 2030 til behandling i Stortinget er like hårreisende som å skulle legge Nasjonal transportplan eller Forsvarets langtidsplan som vedlegg til statsbudsjettet – kanskje enda verre, vil mange mene. Ikke bare er det udemokratisk, det gir mye mindre forutsigbarhet til folk og næringsliv, og det svekker sannsynligvis Norges evne til å redusere utslippene og nå målene våre, fordi det to partier i en regjering tør å stå for alene, typisk er mindre ambisiøst enn det vi kunne ha blitt enige om med et bredt flertall i ryggen.

Jeg er derfor glad for at et flertall, hele opposisjonen, i dag krever at regjeringen kommer tilbake til Stortinget våren 2024 med en stortingsmelding som viser hvordan Norge skal kutte utslippene fram mot 2030 i tråd med Norges klimamål. Så glad er jeg altså at jeg har tatt på meg dette smykket som minner meg om barna og generasjonsperspektivet som vi bør ha i bakhodet i dag.

Det er også en rekke viktige forslag som ikke får flertall i dag. Som Miljøpartiet De Grønnes representant i komiteen må jeg si det er en tapt historisk mulighet til å forsterke et av Stortingets viktigste styringsverktøy for å nå klimamålene. For å kunne utdype de forslagene, som det er flere av, kommer jeg til å tegne meg på nytt – men før det tar jeg opp alle forslagene som Miljøpartiet De Grønne er med på, og jeg takker komiteen for en god og rik behandling.

Mani Hussaini (A) [13:51:02]: Arbeiderpartiet og Senterpartiet har store klimaambisjoner på vegne av Norge. Kort tid etter at vi kom inn i regjeringskontorene, valgte vi å oppdatere Norges klimaforpliktelser for å redusere klimagassutslippene fra 50 til 55 pst. sammenlignet med 1990.

Noen vil påstå at det er unødvendig, og andre vil påstå at det er for lite. Sannheten er at vi står overfor en enorm omstilling i hele samfunnet, og vi trenger hele samfunnet, næringslivet, offentlig sektor og alle og enhver for å greie det.

Noen tror til og med ikke på klimaendringene, iallfall ikke at de er menneskeskapt. Men hvert eneste år får vi rapporter utarbeidet av verdens fremste klimaeksperter som stadfester faktum: Vi er i ferd med å koke vår egen jordklode. Sommerens flom, som fikk navnet Hans, herjet i norske bygder og gjorde mange hjemløse. Det burde ha gitt alle, ja, til og med

klimaskeptikere – eller, som jeg kaller dem, faktaskeptikere – noe å tenke på. Klimaendringene er ikke noe som skjer i andre land og på andre kontinent. Det skjer i Europa og i Norge i aller høyeste grad. Derfor trenger vi klimaambisjoner som stopper oppvarmingen av jordkloden, og vi er i gang med oppryddingsaksjonen etter åtte tapte år med Høyre i regjering.

Regjeringen har i tillegg til et forsterket klimamål også gjennom et nybrottsarbeid innen norsk klimapolitikk lagt fram klimastatus og -plan, kjent som Grønn bok. Grønn bok er regjeringens årlige status og plan for hvordan det står til med arbeidet for å nå våre klimamål, tonn for tonn.

Opposisjonen har vært opptatt av og kommer til å snakke mye om at vi må ha en egen stortingsmelding om klima, men det er for lite forpliktende her og nå. Hvor mange ganger har ikke regjeringer lagt fram klimameldinger uten å nå klimamål? Grønn bok er det mest forpliktende en regjering kan ha for å nå klimamålene sine og bli målt på sin innsats. Stortinget kan i større grad med Grønn bok enn med klimameldinger vurdere regjeringens innsats for å nå klimamålene.

Jeg er glad for at vi har en regjering som inviterer Stortinget til årlig å vurdere regjeringens innsats for å nå klimamålene. Tiden for vage og lite forpliktende ambisjoner bør være over, iallfall hvis vi har ambisjoner om å nå klimamålene.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:53:47]: Jeg vil starte med å takke en samlet opposisjon for et veldig godt samarbeid i denne saken. Jeg er glad for at vi har samlet oss for å kreve at regjeringen legger fram en mer troverdig klimaplan fram mot 2030. Det er nødvendig, særlig når regjeringen har valgt å sende inn et nytt klimamål til FN uten å redegjøre for hvordan dette målet skal nås.

Jeg vil minne representanten Hussaini på at det var Solberg-regjeringen som la fram Norges første forpliktende klimaplan, som viste tonn for tonn hvordan vi skulle nå klimamålene, og det var vi som inngikk det forpliktende samarbeidet med EU. Det er det som er taktskiftet i norsk klimapolitikk. Akkurat nå mangler Norge kraft, vi mangler nett, og vi mangler en troverdig klimaplan. Regjeringens grønne bok forutsetter tiltak i ikke-kvotepliktig sektor, som regjeringen verken har vedtatt eller finansiert. Det er jo fint at regjeringen ønsker å la Stortinget være med og vurdere klimapolitikken deres, men det er noen her som også er valgt inn for å påvirke og faktisk være med og forhandle og bestemme.

Miljødirektoratet mener det trengs 34 TWh mer kraft for å nå klimamålene våre i 2030. De siste to og et halvt årene har regjeringen gitt konsesjon til rundt 0,3 TWh. Rammevilkårene for mer fornybar energi har blitt forverret i en tid da vi trenger betydelig mer fornybar energi. Samtidig har Statnett varslet Vestfold, Telemark og store deler av Østlandet om at det ikke er kapasitet til nytt strømforbruk før 2030–2035. Dette gjør det samlet sett mye vanskeligere for Norge, for norsk næringsliv og for norsk industri å oppfylle våre klimamål. Likevel har regjeringen valgt å melde inn et nytt klimamål til FN, og denne innmeldingen krever ikke samtykke fra Stortinget. Det er naturlig at Norges forpliktelser gjenspeiles i klimaloven, og Høyre stemmer derfor for proposisjonen slik den foreligger nå.

Skal vi lykkes med en så stor transformasjon som vi trenger i årene framover, må vi ha en ærlig debatt om hvor vi står og hva vi skal. I denne proposisjonen velger regjeringen å utvide muligheten til å benytte seg av ikke bare kvotekjøp i EU, men også FN-kvoter, for å oppfylle Norges klimamål. I brevet til komiteen fra statsråd Barth Eide skriver han at vi vil være avhengige av å skaffe kvoter under artikkel 6 for å oppfylle målet vårt dersom samarbeidet i EU ikke tar oss til 55 pst. Han vil ikke sette en øvre eller nedre grense for hvor stor andel av Norges utslipp som skal kompenseres med slike FN-kvoter. At FN-kvotene også skal benyttes til å oppfylle Norges klimamål, framgår også av forslaget til statsbudsjett. Derfor ble jeg litt overrasket da statsråden i spørretimen forrige uke uttalte at FN-kvotene som regjeringen ønsker fullmakt til å kjøpe, på over 8 mrd. kr, ikke skal kunne brukes for å oppfylle våre forpliktelser etter Parisavtalen. Hvis det stemmer, endrer det også forutsetningene for behandling av denne saken, så det håper jeg at statsråden kan avklare.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:57:01]: Det er stadig en offentlig debatt om hvor realistiske klimamålene Norge har forpliktet seg til, er, og det er bra, for omstillingen har betydning for folk og næringsliv i hele landet.

Regjeringen har en offensiv klimapolitikk der vi styrker våre klimamålsettinger, samtidig som vi tar grep som gir reelle utslippskutt for å få oss i mål. Dagens regjering har i klimaarbeidet innført et nytt og viktig styringsverktøy, regjeringens klimastatus og -plan, også kalt Grønn bok. Den viser hvordan Norge ligger an i forhold til våre forpliktelser. Framskrivingene i årets grønne bok sannsynliggjør for første gang at Norge kan klare en forsterket målsetting i ikke-kvotepliktig sektor.

Grønn bok viser at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering ansvarliggjør sin egen klimapolitikk hvert år overfor Stortinget og det norske folk. Det skaper grunnlag for god og saklig debatt om utfordringene samfunnet står overfor. Det gir også legitimitet til den klimapolitikken Norge fører. For klarer vi ikke å få folk med oss i omstillingen, vil vi heller ikke klare å nå målene.

Representanter fra opposisjonen har uttalt at de opplever at det er et demokrativakuum i klimapolitikken. Jeg vil minne om at dagens regjering er en mindretallsregjering. Opposisjonen på Stortinget står fritt til å vedta endringer i regjeringens klimapolitikk, f.eks. i behandlingen av statsbudsjettet for neste år.

Grønn bok gir et oppdatert faktagrunnlag for Stortinget, som gir gode forutsetninger for å utforme og endre regjeringens klimapolitikk – om de klarer å bli enige. Det eneste opposisjonen kan enes om, er at de er uenig med regjeringen. Det er verken spesielt sjokkerende eller nyhetsverdig. Mer påfallende er det at opposisjonen, selv med de beste forutsetningene, ikke klarer å komme til enighet om noen reelle endringer i regjeringens klimapolitikk. Det de derimot kan enes om, er at Stortinget trenger enda en stortingsmelding om klimapolitikken fram mot 2030.

Dagens regjering viser at vi tar klimaendringene på alvor, og gjennomfører tiltak som gir en geografisk og sosialt rettferdig omstilling. Bare sånn kan vi få med oss befolkningen i omstillingen, samtidig som vi utvikler hele landet. Jeg er sikker på at vi kommer til å kjøre mange debatter om klimapolitikk i denne salen framover, og det er viktige debatter som både Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjerne tar.

Terje Halleland (FrP) [13:59:46]: Nå er det stor oppmerksomhet rundt både klimamålet og klimamålsettingene. Det er positivt, og det er en viktig debatt, men debatten har dreid seg mer om hvorvidt det er mulig å nå disse målene, og å prøve å forstå hva slags politikk regjeringen står for. For nå er det flere og flere som ikke lenger tror at disse målene kan nås. Faktisk ser det sånn ut i samfunnet for øvrig at de fleste ikke lenger tror at vi kan nå disse målene. De forstår egentlig ikke engang hva målene er. Da statsråden var på Stortinget forrige uke, kunne han fortelle at de hadde sju forskjellige planer, og han var selv sterkt forvirret om hvilken plan han skulle følge. Da er det ikke rart at folk flest også blir forvirret.

Regjeringen har et ansvar for å komme med ett mål og én plan og fortelle hva konsekvensene er av det målet og den planen, og fortelle det norske folk hva det vil koste. For dette har vi ikke kunnskap om. Dette har ikke vanlige folk kunnskap om, dette har altså ikke Stortinget kunnskap om, og nå viser det seg at regjeringen heller ikke har kunnskap om det.

Stortinget blir i dag invitert til å være med og forsterke klimamålene – altså noen mål som ingen tror på lenger, og som ingen vet konsekvensene eller kostnadene av. Derfor ønsker Fremskrittspartiet, som det eneste partiet, å sende denne saken tilbake igjen til regjeringen, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak der de forteller hvilken betydning dette vil få for samfunnet.

Jeg ønsker samtidig å gratulere regjeringen med – etter å ha fått en samlet opposisjon til å protestere fordi ingen forstår konsekvensene av det regjeringen har lagt fram – allikevel å klare å få flertall for det. Det står det respekt av. Er det da ansvarlig av den opposisjonen som ikke har tro på og selv ikke forstår konsekvensene eller kostnadene av planen, å være med på å gå inn for en sånn avtale? Det er ene og alene ved at de ser muligheten til å kjøpe kvoter.

SSB har kommet ut med tall som viser at utslippene har gått ned med 0,8 pst. i fjor. Det er 5 pst. siden 1990. De neste seks årene skal vi redusere mer årlig enn vi har klart de siste 30 årene.

Terje Halleland (FrP) [14:02:46]: Ja.

Sofie Marhaug (R) [14:03:00]: Det er lett å gå seg vill i skogen av ulike klimamål. Det er like lett å miste troen på dem, ettersom temperaturen på kloden stiger, og utslippsreduksjonen langt på vei uteblir. Rødt mener likevel det er riktig med ambisiøse mål, slik at vi har noe å strekke oss etter. Det er ikke bare symbolpolitikk hvis vi følger opp med politisk handling. Det er også verdt å minne om at det er stor forskjell på om vi klarer å dempe virkningene av klimaendringene, enten det er 1,5 grader eller 2 grader. Det er fortsatt stor forskjell på disse scenarioene og de verst tenkelige scenarioer. Politiske veivalg påvirker hvor ille det vil gå.

Rødt er opptatt av at vi skal ha en politikk som er i tråd med de målsettingene vi setter oss. Det har vi altså ikke i dag. Dagens politikk er preget av kortsiktige løsninger som i verste fall har usikre eller til og med negative konsekvenser for klimaet globalt, som f.eks. biodrivstoff eller elektrifisering av sokkelen.

Vi er opptatt av at vi gjennomfører en rettferdig klimapolitikk som virker. Da kan vi ikke kjøpe oss ut av krisen eller skyve ansvaret over på andre. Vi må erkjenne at forbruket til særlig de aller rikeste må ned. Denne uken kom Oxfam med en rapport som viser at jordens rikeste én-prosent forurenser like mye som de fattigste to tredjedelene. Fra før av vet vi, bl.a. på grunn av arbeidet til den franske forskeren Lucas Chancel, at forskjellene ikke bare er store mellom land, men også internt i land. Selv i Norge har utslippene økt mest på toppen.

Da trenger vi kraftfulle omlegginger, der de rikeste tar den største regningen, og der det finnes gode, kollektive løsninger på problemene. Dette betyr færre fly der det finnes tog, mindre motorvei og mer bane og kollektivtransport. Det betyr at vi må ta vare på og prioritere den kraftforedlende industrien som baserer seg på kortreist, fornybar vannkraft heller enn mer olje- og gassleting.

Vi trenger politisk styring for å få til en reell omstilling heller enn en markedsstyrt krasjlanding, der vi politisk prioriterer mer klimavennlig industri- og næringspolitikk. Dette handler ikke minst om hvem som skal få tilgang til kraften. Vi kan ikke fortsette å bygge ned naturen for å forsyne sokkelen med kraft fra land, vi kan ikke åpne opp nye sårbare områder og bygge ut infrastrukturen til det. Vi har begrenset med naturressurser og arbeidskraft.

Alt dette fordrer politisk handling – også utenom klimaloven. Hvis vi setter oss målsettinger vi ikke prioriterer i virkeligheten, spiller de målsettingene mindre rolle.

Ola Elvestuen (V) [14:06:18]: Global oppvarming og tap av natur er de største problemene verden står overfor, og vi er nødt til å nå klimamålene som ligger i Parisavtalen. Parisavtalen er hovedgrepet for å nå målet om å holde temperaturstigningen ned mot 1,5 grader.

Litt til diskusjonen: For det første støtter Venstre selvfølgelig innstillingen om at vi konkretiserer klimamålet til 55 pst. EU har nå sagt 55 pst., da bør vi ha det samme målet. Det er en presisering fra 50, som var det tidligere målet, til 55 pst.

Til klimamål: Det er klimaavtalen med EU som gjelder, og den er forpliktende. Det er ikke et mål vi ser om vi skal nå, det er en juridisk bindende forpliktelse, og det må være førende for norsk politikk. Det vil si at EUs mål om å redusere med 63 pst. innen kvotepliktig sektor vil vi nå, og en god del av de utslippskuttene må også tas i Norge.

Regjeringen henger langt etter på det som er innsatsfordelingen. Der skal vi ned 50 pst. med det forsterkede målet EU har satt. Jeg forventer at regjeringen kommer med en sak til Stortinget om at vi også skal slutte oss til det forsterkede målet, og da må det helt andre tiltak inn.

Innenfor transport har Norge ligget i forkant. Der svekker regjeringen sine tiltak. Det har de gjort overfor elbiler, det gjør de for elvarebiler, det gjør de innenfor tungtransport. Det er ingen nye bestillinger inn mot Enova som gjør at de skal holde sine støtteordninger lenger, sånn at vi får mer volum på endringen. De gjør ingenting inn mot landbruk, som også er en del av innsatsfordelingen, eller andre områder. Der skal vi også ned 50 pst.

Frustrasjonen er stor når det gjelder arealbruk og arealbruksendringer, hvor vi allerede før det var en forsterkning, har forpliktet oss til at vi ikke skal ha utslipp fra arealbruksendring i 2030. Også der venter vi på det minste tiltak fra regjeringen. Det må komme.

Til slutt to forslag: Det ene er at vi trenger å presisere at det er 1,5-gradersmålet vi legger til grunn når vi skal lage nye klimamål. Det andre gjelder at EU skal vedta sitt forsterkede klimamål mot 2040 allerede til våren neste år. Det faglige rådet er at vi må redusere med 90–95 pst. innen 2040. Venstre mener at Norge må gjøre det samme – 90–95 pst. kutt ikke i 2050, men i 2040. Det er mulig, og vi kommer til å gjøre det når EU gjør det samme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:09:38]: Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid. Jeg er glad for at vi, ikke minst, har enes om å få en klimaplan, som jeg håper kan bidra til spennende og viktige tiltak senere.

Klimaloven har vært en viktig Kristelig Folkeparti-sak i veldig mange år. Jeg husker godt da vi endelig fikk gjennomslag for å få laget den, og fikk satt den inn i et nytt rammeverk, som et viktig virkemiddel for at vi ikke bare hadde mål, men for at vi også skulle gjennomføre dem.

I februar 2020 fikk jeg også lov til å være med på å skjerpe målet, sende inn et nytt mål under Parisavtalen, og skjerpe loven, og jeg er glad for at vi nå i fellesskap også skjerper den videre, ut fra de forsterkede målene vi har satt, opp til 55 pst.

Jeg mener at dette virkemidlet faktisk betyr noe, men det må alltid følges av tiltak. Derfor mener jeg det er viktig at regjeringa kommer med en stortingsmelding. Jeg skal ikke stå her og si at dette blir lett, men jeg er en av de politikerne som har tro på at vi skal klare å nå målene, at vi skal klare å kutte 55 pst. i samarbeid med EU. Det skal vi klare. Men gitt at jeg også vet at det ikke blir enkelt, og at jeg har mine kjepphester, slik jeg vet at andre politikere har andre kjepphester på viktige sektorer eller viktige tiltak, tror jeg det ville vært en styrke for politikken, en styrke for næringsliv og for folk, å kunne ha tydeligere ting å forholde seg til i tida framover – enten det er CO₂-avgiften eller det er ulike tiltak på ulike sektorer som en i størst mulig grad hadde klart å lage et forlik og en enighet om.

Jeg er glad for at det er enighet om at det skal komme en stortingsmelding, men jeg håper virkelig at vi sammen klarer å strekke oss fra de vanskelige særstandpunktene og primærstandpunktene til faktisk å gå sammen om noe som kan peke ut veien for hvordan vi skal nå målene i 2030.

Jeg vil også gi honnør til regjeringa for Grønn bok. Jeg mener det er et viktig virkemiddel. Jeg er nok ikke der at jeg mener det skal løse alt, og hvordan en skal komme videre, men det er et veldig viktig verktøy. Jeg er helt sikker på at det vil forbedres og utvikles hele veien, så det vil være et viktig styringsverktøy.

Så minnet representanten Elvestuen meg om 2040-målet – for det blir mye mål her. Det at EU allerede diskuterer og sannsynligvis kommer til å vedta skjerpede mål, mener jeg også må medføre endring i Norge. Men jeg er av den oppfatning at det er riktig å la debatten i EU gå, og så må vi heller komme med en skjerping av det i samarbeid med EU når den tid kommer.

Jeg synes også at statsråden, når han skal ha sitt innlegg, bør avklare hva som egentlig er målet. Jeg vet at det er en fortløpende debatt, men min oppfatning er at først snakker man i Hurdalsplattformen om 55 pst. kutt i hele økonomien, så er det sklidd på til å være i samarbeid med EU, og nå er det altså i samarbeid med EU, men med betydelig kjøp av FN-kvoter. Jeg vil helst at statsråden avkrefter det siste.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [14:12:53]: I 2017 vedtok Stortinget Norges første klimalov. Det er en viktig lov fordi den binder denne og kommende regjeringer til å omstille Norge i en klimavennlig retning. Den lovfester klimamålene våre og forplikter regjeringen til å gi Stortinget regelmessig informasjon om status og framdrift i arbeidet med Norges klimamål.

Klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring, og i dag gjør verden for lite for å bremse utslippsutviklingen. FNs klimapanel er tydelig på at verden er langt fra å nå Parisavtalens temperaturmål. Økte forpliktelser er derfor avgjørende om vi skal kunne redusere utslippene våre i tråd med det langsiktige 2050-målet om å kutte utslippene med 90–95 pst.

Målene under Parisavtalen skal oppdateres og forsterkes hvert femte år. Siden lovens ikrafttredelse i 2018 har Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen blitt forsterket i to omganger. Klimamålet for 2030 som i dag står i klimaloven, er et mål om å redusere utslipp med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. i forhold til 1990.

Under klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 ble alle land oppfordret til å vurdere sine klimamål, og på bakgrunn av denne oppfordringen meldte Norge i 2022 inn et oppdatert klimamål for 2030. Det innmeldte målet er å redusere utslippene med minst 55 pst. sammenlignet med 1990. Det forsterkede målet er forenlig med ønsket som vi har om å gjennomføre klimamålet for 2030 i nært samarbeid med EU.

Klimaloven § 3 foreslås her endret, slik at det lovfestede klimamålet for 2030 er i tråd med Norges oppdaterte klimamål under Parisavtalen. Forutsetningene for målet endres ikke, men det er ambisjonsnivået i det konkrete måltallet som økes fra «50 og opp mot 55 prosent» utslippsreduksjon til «minst 55 prosent» utslippsreduksjon.

Klimaloven og lovfestingen av klimamålet setter ambisjonsnivået, men legger ikke føringer for gjennomføringen av klimapolitikken. Gjennom denne regjeringens nybrottsarbeid innen norsk klimapolitikk, klimastatus og -plan, utformes nå klimapolitikken på en måte som gjør at vi skal sikre at Norge når sine forpliktelser.

Det har vært viktig for regjeringen å se dette i sammenheng med arbeidet med statsbudsjettet og involvere Stortinget i arbeidet med Grønn bok, og jeg vil minne om at Stortinget har full adgang til å avgi en egen innstilling om klimastatus og -plan hvis man ønsker å gjøre det.

Regjeringen tar også sikte på å legge fram en egen stortingsmelding om klima for perioden fram mot 2035 i løpet av 2024, slik at vi også har en plan for de målene vi har satt oss etter 2030.

May Britt Lagesen (A) [14:32:21]: Klimapolitikk krever absolutt både kortsiktig og langsiktig fokus. Norge har et todelt ansvar for utslippskutt og omstilling. Vi må forsterke våre høye ambisjoner over tid og gjennomføre realpolitikk for å realisere ambisjonene, samtidig som vi skal støtte utviklingsland i deres arbeid for lavutslippsutvikling, for hele kloden påvirkes av den klima- og omstillingspolitikken som føres i landene som har tilsluttet seg Parisavtalen.

I lys av at mange av våre nærmeste samarbeidspartnere, herunder EU, har satt seg netto null-utslippsmål for 2050, kan det faktisk forventes at denne omstillingen blir enda sterkere fram mot 2035. Derfor er det også riktig og viktig at regjeringen legger fram en helhetlig og overordnet stortingsmelding om klimapolitikk i 2024 for perioden fram mot 2035. Det må være en melding som også tar inn over seg internasjonale dimensjoner og samarbeid i langsiktige rammer.

Meldingen bør også utfordre oss på de faktiske realitetene i at fossil energi vil være enormt stort i 2050. Hvordan kan det løses, sett i sammenheng med at vi ikke løser klimakrisen ved å skape en nasjonal og global energikrise? Spørsmålet er vel i realiteten da: Hvordan kan man bruke olje og gass i 2050 uten utslipp?

En stortingsmelding løser i seg selv heller ikke en klimakrise. Regjeringen leverer sin plan for hvordan man jobber med tiltak, år for år, gjennom Grønn bok. Den er detaljert og forpliktende og omtaler hvordan regjeringen vil nå målet om å kutte minst 55 pst. av klimagassutslippene innen 2030. Den er ikke kun et vedlegg til statsbudsjettet. Den kan fullt ut debatteres åpent i Stortinget hvis det er vilje til det.

Regjeringen har derfor allerede lagt godt til rette for både kortsiktig og langsiktig arbeid framover og har planer som gir flere muligheter for gode klimapolitiske debatter i Stortinget.

Une Bastholm (MDG) [14:35:00]: Jeg skal prøve å legge polemikken om forskjellen på Grønn bok og en stortingsmelding litt til side og snakke om en del andre forslag som ikke blir vedtatt i denne saken. Det er dessverre mange av partiene som sier de er for Parisavtalen og for fortgang i omstillingen, som likevel stemmer mot å gjøre klimaloven mer forpliktende for regjeringen. Klimaloven forblir derfor i dag en skygge av seg selv og er fortsatt langt svakere enn lignende lover i f.eks. Danmark, Tyskland, England og EU. Det er frustrerende, for et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk er nettopp at langsiktige og uforpliktende mål ikke nås, fordi bl.a. Arbeiderpartiet og Høyre ikke er villige til å forplikte seg. De legger heller ikke nok press på hverandre.

Tre forslag som stemmes ned i denne saken, ville spesielt gjort alvor av norske klimaambisjoner. Det gjelder forslag nr. 2, om at Norge ikke skal ta i bruk klimakvoter utenfor Europa for å nå klimamålet. Åpningen til å gjøre dette bidrar til å uthule målet om 55 pst. utslippskutt, som vi vedtar på torsdag, og er unødvendig, for det finnes allerede en ventil på vidt gap for endringsvegrende regjeringer ved at man kan bruke de europeiske fleksible mekanismene.

Forslag nr. 5 handler om litt av det samme, og der ber man regjeringen foreslå et eget territorielt klimamål, altså et mål for utslippskutt på norsk territorium, noe som regjeringen selv har foreslått i Hurdalsplattformen, og som de senere har kalt omstillingsmålet, før de i det siste har begynt å gå bort fra det. Dette «interessante virkemiddelet», som statsministeren reduserte det til fra scenen på årets Zero-konferanse, er i realiteten forskjellen på en forutsigbar og en uforutsigbar klimapolitikk, på en klimapolitikk som har kuttet bare 4,6 pst. av utslippene på 13 år, og en klimapolitikk som for alvor ville fått opp tempoet. Vi har nå seks år på oss til å kutte ytterligere 50 pst.

Det siste og kanskje viktigste forslaget som stemmes ned, er forslag nr. 4, hvor man ber regjeringen foreslå endringer i klimaloven som forplikter til sektorvise, årlige klimamål og -budsjetter. Dette forslaget er grunnlaget for et reelt klimastyringsverktøy, som vi har innført i Oslo, og som kopieres i store byer verden over nå. Hovedpoenget er at regjeringen skal være forpliktet ved lov til å levere de årlige utslippskuttene som trengs for å nå målet i 2030. Da kan de altså ikke skyve jobben foran seg til neste regjering. Kongstanken er også å bryte ned – departement for departement – hvor mye som skal kuttes årlig. Dersom en ikke oppfyller målet i én sektor, vil en måtte ta i mer i en annen sektor.

Regjeringspartiene samt Høyre og Fremskrittspartiet – og Venstre, tror jeg, om de ikke oppklarer noe annet – stemmer også ned forslag nr. 3, om å be om en stortingsmelding om Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering. Det er for meg uforståelig. Både klimatiltak og klimatilpassing i fattige land er alvorlig underfinansiert allerede, og gapet vil bare øke og øke. I tillegg vil det komme krav om penger til tap og skade. Dette er det viktig at Stortinget er med på å lage en plan for, sånn at det ikke bare blir overlatt til de årlige budsjettforhandlingene.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:38:16]: Klimautfordringane er vår tids største utfordring, og det er viktig at me styrkjer vår politikk og våre forpliktingar og tiltak for å redusera utsleppa. Dessverre er FNs klimapanel tydeleg på at verda er langt unna å nå dei klimamåla som er sette.

Måla under Parisavtalen skal oppdaterast og forsterkast kvart femte år, og Noreg melde i 2022 eit oppdatert klimamål for 2030. Dette målet inneber ein reduksjon på minst 55 pst. samanlikna med 1990-nivå, gjennom samarbeid med EU.

Denne regjeringa tek oppdraget på alvor og har utforma ein klimapolitikk som hjelper Noreg med å oppfylla forpliktingane sine. I Grøn bok har regjeringa presentert sin plan for å nå klimamåla. I tillegg vil dei leggja fram ei stortingsmelding for perioden fram mot 2025. Grøn bok er svaret frå regjeringa på krav om å greia ut korleis Noreg skal nå klimamåla for 2030 og 2050, og om klimaeffekten av budsjettet. Grøn bok er basert på den nyaste tilgjengelege kunnskapen og viser heilt konkret korleis Noreg skal oppfylla sitt Paris-mål.

Det har vore mykje diskusjon om regjeringa vil klara å nå klimamåla sine, spesielt omstillingsmåla, men det fine med å setja seg mål er at me veit kva retning politikken skal gå i. Utan mål styrer me i blinde. Den gode nyheita er at tiltaka for å kutta utslepp blir klarare og klarare. Løysinga for å kutta utslepp er her. Det er ikkje science fiction, men praktisk gjennomførlege tiltak som me kjenner til, og som me veit kvar kuttar utslepp. Me viser i Grøn bok korleis me kuttar utslepp fram mot 2030, og leverer ein klimaplan til Stortinget kvart einaste år. Det gjev oss ei anledning til å styrkja klimapolitikken, kvart einaste år. Difor er det viktig for meg å seia at me kan klara det, og me skal klara det.

Så vil eg oppfordra resten av Stortinget til å gjera som representanten Ropstad og anerkjenna Grøn bok som det viktigaste verkemiddelet for å oppnå klimamåla våre

Terje Halleland (FrP) [14:41:02]: Regjeringen klarte å redusere utslippene med 0,8 pst. i fjor. Da har vi altså klart å redusere utslippene med 4,6 pst. siden 1990. Som det ble sagt her av en tidligere taler, må vi de neste seks årene kutte mer hvert år enn hva vi har klart de siste 30 årene. Det er ikke mange som tror på det, og det er veldig lite realistisk.

Hvis vi da ser på ambisjonene og målsettingene: Vi hadde en målsetting om å kutte 40 pst. i 2015. I 2023 skal vi kutte med 55 pst. Realiteten er at vi klarer å kutte under 5 pst., mens ambisjonene våre alene har økt med 15 pst. Det er det en kan kalle for symbolpolitikk. Og hva betyr den symbolpolitikken? Ja, hvis det er ved kjøp av kvoter, kommer en seg jo fra det, men hvis det er sånn som statsråden kanskje antyder, eller vil antyde, vil det fort få en konsekvens som vil ramme både arbeidsplasser og verdiskaping, og da er det kort vei fra dugnad til gule vester.

Jeg er ikke i tvil om viljen til tiltak hos regjeringen, men jeg betviler at evnen er der. Miljødirektoratet har sagt at de trenger 34 TWh for å gjennomføre de klimaambisjonene som en har nå. Det er 34 milliarder kWh som vi ikke har, og regjeringen har ingen plan for hvordan vi skal klare å få dem.

Kjøp av kvoter er noe Fremskrittspartiet kan heie på. Det har vi tatt til orde for lenge, stort sett på grunn av at det er den eneste løsningen for at Norge skal nå de målene som er blitt satt. Likevel er mitt budskap at hvis stortingsflertallet, med regjeringen i spissen, aksepterer at en skal kjøpe kvoter for å komme i mål, må det bli slutt på at en kritiserer nasjoner som har andre hensyn de skal ta enn kun symbolpolitikk som en kan kjøpe seg ut av.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [14:43:47]: Jeg merket meg at klima- og miljøministeren mente at Stortinget og komiteen bare kunne behandle Grønn bok som en egen innstilling. Jeg må si det var nytt for meg at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen mener det er helt greit at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet inngår i ulike flertall på kryss og tvers, samtidig som de forhandler budsjett – også forslag som har budsjettvirkninger. Det er i så fall overraskende. Jeg tror nok det er en grunn til at også SV er med på forslaget om at man skal ha en egen klimaplan som behandles langsiktig fram mot 2030.

Jeg vil også anbefale regjeringen kanskje å være noe mer ydmyk i møte med en opposisjon som er såpass tydelig. Nå har de sittet i over to år, og dette er den første saken fra klima- og miljøministeren vi behandler i denne salen. Det sier kanskje noe om følelsen av manglende forankring for klima- og miljøpolitikken her på Stortinget. Det er særlig en utfordring når vi ser tilbakemeldinger fra næringslivet, særlig industri, på at CO₂-avgiften nå øker, men at det ikke er nok kraft og nett til faktisk å kunne kutte utslipp og gjøre de investeringene de trenger.

Jeg har ikke noe imot Grønn bok som et styringsverktøy, men det er klart at når Grønn bok bare forutsetter at det er nok nett og nok kraft, er det en utrolig stor utfordring i klimapolitikken. Grønn bok forutsetter også at vi skal ha fossilfrie og utslippsfrie bygge- og anleggsplasser i 2030. Men i budsjettforslaget kutter regjeringen i støtten til slike prosjekter. Grønn bok forutsetter innfasing av nullutslippskjøretøy i tungtransporten, men overalt er det ikke nok nett til å etablere ladestasjoner, og det er ikke lagt av én krone i budsjettet til denne satsingen. Grønn bok forutsetter metanhemmere i fôr for å kutte store deler av utslippene fra landbruket, men effekten er, ifølge veldig mange fagpersoner, høyst usikker. Grønn bok forutsetter at regjeringen ikke reduserer veibruksavgiften neste år for å kompensere for økt CO₂-avgift. Jeg kan gjerne tenke meg at statsråden garanterer for at man ikke kommer til å gjøre det.

Så vil jeg si at jeg mener det var oppklarende, med tanke på at statsråden sa noe litt annet i spørretimen forrige uke, at man nå er tydelig på at også FN-kvoter er tenkt brukt – eller kan brukes – til å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen. Det er viktig for meg å understreke at det var en grunn til at vi strammet inn på bruk av FN-kvoter tidligere. Det var fordi klimaeffekten var høyst usikker. Hvis regjeringen nå åpner for muligheten til å benytte seg av disse kvotene, forutsetter jeg – og særlig fordi man ber om en fullmakt på over 8 mrd. kr – at man har en plan for å sikre reell kvalitet i disse kvotene sammenlignet med hvordan regelverket har vært tidligere. Det hadde vært fint om også statsråden kunne oppklare det og hvilke planer Norge har for å sikre at ikke land som eventuelt ikke kommer til å klare å kutte utslipp, mottar penger fra Norge.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:46:40]: Vi diskuterer i dag klimamål. Vi ser ikke ut til å nå 50-prosentmålet, og da er svaret fra regjeringen og de andre partiene å øke dette til 55 pst. – uten at man vet hva kostnadene blir, uten at man vet hvordan man skal nå dette, og uten at man vet fullt og helt konsekvensen av det man vedtar. Man kunne nådd store deler av det hvis man hadde regnet skogen annerledes, men det står svart på hvitt at det ikke endrer tilnærmingen til hvordan skog og arealbruk skal regnes inn.

Det er derfor litt merkelig å se at alle partier – unntatt Fremskrittspartiet, heldigvis – vedtar noe vi ikke aner rekkevidden av, og i iveren etter å nå klimamål tas det ikke hensyn til realpolitikk eller til hvordan klimamålene påvirker energisikkerheten, verdikjeder, næringslivet eller befolkningen. Avgifter og skatter pålegges i stadig større grad, og vi ser at næringslivet på flere områder teller på knappene om de kan fortsette virksomheten i Norge, eller om de må flytte ut. Dette er direkte kontraproduktivt på de andre uttalte målene regjeringen har kommet med, der de påstår at de fokuserer på forsyningssikkerhet og at man skal ha vestlig produksjon.

Norge står for 50 millioner tonn CO₂ av verdens 40 milliarder, men i debatter her på Stortinget, deriblant i dag, kan man få inntrykk av at hvis ikke Norge når målene, kommer det til å gå under med verden. Det står og faller ikke på om Norge kutter. Vi har allerede en meget god energimiks, og det er viktigere med internasjonale tiltak som kvotekjøp. Paradoksalt nok er det de partiene som er mest opptatt av klimakrisen, som fremmer løsninger som i stor grad er kontraproduktive. Man har bioetanol, som har lavere energitetthet, som legger beslag på mye matjord, som medfører transportutslipp, og som i stor grad kan ødelegge motorer og eksisterende utstyr. Slike hensyn tar man ikke, og da får man en klimapolitikk som er kontraproduktiv.

Stortinget kommer nå til å vedta en økning av det allerede urealistiske målet på 50–55 pst., uten at man har kunnskap om hvordan dette skal nås, og uten at man har kunnskap om hva det vil koste, og hva det vil koste ikke å nå det. Det er det som er Fremskrittspartiets intensjon bak det å støtte det ene forslaget. Vi vil ha fram hvordan man tenker å nå dette. Det blir det interessant å se når det skal leveres på forslaget.

Ellers vil jeg støtte opp under og forsterke det at Fremskrittspartiet her faktisk står imot et uansvarlig mål. Det er bedre, det vi gjør nå, der vi etterlyser mer kunnskap før vi forplikter Norge til noe vi ikke aner konsekvensen av.

Sofie Marhaug (R) [14:49:54]: Jeg tegnet meg på nytt, for statsråden sa noe som jeg ikke kjente meg igjen i i spørsmålsrunden, da han snakket om forholdet mellom Grønn bok og budsjettet. Min erfaring, når vi har jobbet med vårt budsjett, er at regjeringen er ganske tilbakeholden med å beregne klimaeffekten av ulike tiltak, både sine egne tiltak i budsjettet og opposisjonens tiltak. Det er på en måte helt greit, for det er ofte vanskelig å beregne effekten av forskjellige politiske tiltak. Da reagerer jeg på at statsråden framstiller det som veldig enkelt og greit, at dette kunne vi bare ordne helt fint selv – gå sammen og lage en egen innstilling til Grønn bok på tvers av partier. Det er ikke så enkelt.

Vi trenger en ærlig debatt om politiske prioriteringer òg i klimapolitikken, i stedet for bare å sette oss egentlig litt urealistiske mål. Det handler om tidsperspektivet, hva som fungerer på kort sikt, hva som fungerer på lang sikt. Det handler om rettferdighet. Er det rettferdig å overlate klimapolitikken til kvotekjøp, f.eks.? Hva er det som virker globalt? Biodrivstoff, som er en av de tingene som går an, og som regjeringen velger å vurdere effekten av å ta i bruk, er det usikre effekter av globalt, og det er heller ikke særlig rettferdig. For luftfarten f.eks. står det i budsjettdokumentene at man har to alternativer for å kutte utslipp. Det ene er å redusere trafikken. Det er ikke det man gjør i dag i luftfartsmeldingen – man legger opp til økt trafikk i luftfarten. Det andre er økt bruk av biodrivstoff. Det er et dårlig tiltak, i alle fall hvis vi skal tro klimautvalgets rapport som ble lagt fram nå nylig, og egentlig også hvis vi skal tro det veldig mange miljøorganisasjoner har sagt veldig lenge.

Vi må ta utgangspunkt i at vi har ressursknapphet òg i klimapolitikken, og vi må ta utgangspunkt i at den politikken må være rettferdig. Den må oppleves rettferdig hvis den skal ha demokratisk legitimitet. De to tingene – hva som virker reelt sett, ressursknapphet opp mot naturen, ikke minst, og hvem som skal ta byrden – er politiske diskusjoner som krever politiske prioriteringer der det vil være uenighet i Stortinget. Det vi ber om, er å få en bedre debatt og politiske dokumenter som det er mulig å vedta eller ikke vedta.

Ola Elvestuen (V) [14:53:13]: Først vil jeg gjerne si at jeg synes det var bra at Fremskrittspartiet i 2019 stilte seg bak at regjeringen la fram avtalen med EU, om å få på plass en klimaavtale med EU. Det var et viktig vedtak, og det er viktig at vi følger opp det når EU nå forsterker sitt mål, noe vi var enige om: at vi skulle forsterke vårt mål, for deretter å følge EU. Det er den EU-avtalen som ligger til grunn. Innen kvotepliktig sektor kommer Norge til å bidra. Kvotepliktig sektor – den virker.

Så gjelder det innsatsfordelingen. Jeg må si det er frustrerende å høre på regjeringspartiene, som er så fornøyd med seg selv når det gjelder gjennomføring, når vi vet hvordan ESA i sin rapport ser på Norge. Etter EU-avtalen har vi årlige klimamål som vi skal nå. De kan ikke utsettes. Da følger den forpliktelsen med. I 2022 ligger vi allerede 3,6 millioner tonn etter. Da er det ikke 50 pst., men 40 pst., som var målet fram til 2030. Det kommer altså til å bli mer.

Det ESA etterspør, er langt flere tiltak fra Norge. I det budsjettet som er lagt fram, kan jeg ikke se at det er noen tiltak. De tiltakene og målene vi tidligere har vedtatt, som bare salg av nullutslippskjøretøy i 2025, gjelder ikke lenger. Bare salg av elvarebiler gjelder ikke lenger. Det er ingen tiltak for å nå 75 pst. innenfor tungtransport, eller 100 pst. – om den nye vurderingen fra Miljødirektoratet er lagt til grunn. Jeg ser ingen ting som forsterker og gjør at vi ikke bare skal gå ned på måltallene, men tar det igjen for å oppfylle den avtalen som vi har.

Innenfor arealbruk og arealbruksendring, hvor vi virkelig har problemer med å nå målene, er det ingen tiltak for å redusere den avskogingen vi har i Norge, og for å nærme oss det målet som er.

Regjeringen driver ikke dette framover. Tvert imot – de utsetter. Det er riktig som flere har påpekt: Det man fyller på med, er biodrivstoff. Da er det ikke biodrivstoff som i resten av Europa. Vi har jo heller ikke tatt inn fornybardirektivet. Vi har altså et dårligere biodrivstoff, med dårligere klimaeffekt, enn resten av Europa.

Bare for å si det også: Når resten av Europa har en voldsom regelverksutvikling for å nå sine klimamål, henger vi etter. Fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet, ren energi-pakken, REPowerEU – alt dette må vedtas i Norge, slik at vi har det samme som resten av Europa for å nå de målene som vi også har.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [15:13:41]: Det er ingen tvil om at tallet det har blitt referert til tidligere, på norske utslippsreduksjoner, var 0,8 pst. i 2022. Det er en utfordring, og det er noe vi må gjøre mer med. Vi må få opp takten i omstillingen. Om noe representerer dette egentlig unnlatelsessynder fra dem som har hatt flertall i denne salen tidligere, og som ikke har klart å gjennomføre nok tiltak. Det gjør regjeringen.

I Grønn bok ligger det altså forsterkninger som vil gi ytterligere 6,4 millioner tonn CO₂-utslippskutt fram mot 2030. Vi beskriver hvordan vi vil følge opp norske årlige utslippsbudsjetter, og det ligger helt konkrete tiltak som f.eks. å øke og utvide CO₂-avgiften ytterligere, i tillegg til at andre virkemidler, som f.eks. Enova, er økt og styrket med 70 pst. i løpet av den tiden vi har hatt flertall.

Jeg har lyst å peke på at i Europa og gjennom det regelverksamarbeidet og klimasamarbeidet vi har hatt med Europa, har man i sum fått til over 40 pst. utslippskutt siden kvotesystemet ble innført i 2005. Det er positivt. Det peker klimautvalget også på, og det har bidratt til mer utslippskutt enn det man ellers ville fått til.

Nå er vi på vei inn i et annerledes landskap. Nå kommer CO₂-prisene, CO₂-avgiften, opp på et nivå som også vil utløse tiltak her hjemme. Vi må også omstille oss i Norge, og det skal regjeringen bidra til. Denne omstillingen kommer til å bli krevende, det er jeg helt enig i. Hvis vi ikke klarer å gjennomføre den på en rettferdig måte, kommer vi også til å se at den omstillingen blir utfordret. Det er nettopp derfor regjeringen velger å legge fram Grønn bok som et helhetlig styringsverktøy. Klimapolitikken kan ikke være litt her og litt der, et enkelttiltak for seg og et annet enkelttiltak for seg. Den må ses i sammenheng. Vi er nødt til å ha en helhetlig tilnærming. Det er den eneste klima- og miljøpolitikken som også kan svare ut andre store samfunnsutfordringer vi står overfor og dermed sørge for legitimitet over tid, slik at vi når det endelige målet om å bli et lavutslippssamfunn.

Jeg har igjen lyst til å understreke at grunnen til at regjeringen har bedt om en økt fullmakt, er å nå målet om klimanøytralitet. Det endrer ikke de forbehold som flere her har vært med på før. Det er mye vi ennå ikke vet i klimapolitikken. Vi jobber hele veien med å bidra til å videreutvikle Grønn bok som styringsverktøy. Det skal vi sikre at vi får til, slik at vi når våre målsettinger. Det er en stor jobb vi står overfor, og vi skal klare det i fellesskap.

Une Bastholm (MDG) [15:16:55]: Den gode nyheten er at jeg nå ikke skal si noe kontroversielt, så det er ingen flere som kommer til å tegne seg. Men det er litt slik at uansett hva man debatterer i klimapolitikken, er regjeringspartienes svar nå Grønn bok. Og det er verdt å bruke litt tid på hva det er. Det er interessant å sitte i salen og bli fortalt hvor viktig det er å se dette i helhet, hvor viktig dette er som styringsverktøy, telle karbon som man teller penger – for dette er det Miljøpartiet De Grønne har jobbet for i veldig mange år. Det var et viktig gjennomslag da vi og Kristelig Folkeparti sammen fremmet forslag om klimalov for en del år siden, og det ble vedtatt. Så dette er vi fullt klar over.

Problemet er ikke Grønn bok som styringsverktøy. Den har fortsatt noen svakheter ved seg. Den mangler f.eks. viktige data, den mangler det som egentlig skal oppfylle klimaloven § 6, om at man faktisk skal kunne se klimaeffekten av tiltak i budsjettene. Det gjør vi ikke nå, for man har ikke klart å beregne det. Det håper jeg at statsråden jobber videre med, at man faktisk klarer å beregne klimaeffekten, både av det som ligger under klimaministerens departement, og også det som ligger under Samferdselsdepartementet, Næringsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Landbruksdepartementet – hvor utslippene faktisk skjer.

Når det gjelder omstillingsmålet, stemmer det ikke at det er et mål som regjeringen har forpliktet seg til i regjeringsplattformen som et slags tiltak for industrien eller omstilling. Det er et klimamål, det er omtalt som et klimamål. Det som helt spesifikt står, er at innen 2030 skal 55 pst. av de norske utslippene kuttes målt mot 1990-nivå. Det står til og med omtalt som en forpliktelse. Denne forpliktelsen gjelder hele økonomien. Når man nå vedtar – det blir ikke i dag, det blir om to dager – at dette målet skal oppnås gjennom fleksible mekanismer med EU og internasjonale kvoter, har vi i realiteten senket ambisjonsnivået for hvor mye vi skal kutte i Norge.

Mitt spørsmål i utvekslingsrunden i stad med statsråden var derfor: Hva er det begrunnet med? Og det er fortsatt et spørsmål. Hvorfor har regjeringen gått tilbake på klimaambisjonen sin for utslippskuttene som skal skje i Norge?

Jeg vil avslutte med at en mye større trussel enn gule-vester-demonstrasjoner i Norge er at vi faktisk ikke klarer å gjøre vår del for å redusere utslippene. Jeg vil understreke at 55 pst. er et lavt ambisjonsnivå i forhold til det vi kunne ha klart. Det viser Grønn bok veldig tydelig, for det er veldig mange tiltak som ville ha redusert utslippene, som regjeringen ikke gjør, og som de ikke har tenkt og planlagt å gjøre heller, som det f.eks. Miljødirektoratet har presentert. 55 pst. er et lavt ambisjonsnivå. Den største trusselen er at det gir store klimaendringer som vil påvirke framtidige generasjoner, men også at alle folkene som er ute og demonstrerer for en klimapolitikk, og som tallmessig er mange flere enn dem som noensinne har gått med en gul vest i Norge, kommer til å bli ganske frustrert og vil splitte landet mye mer om vi ikke klarer å nå klimamålene våre, enn om man f.eks. innfører noen avgifter og klarer å kompensere godt for det i lommeboka til folk.