Bård Ludvig Thorheim (H) [13:03:32] (ordfører for saken): Det har vært spennende å være saksordfører i denne saken. Det har vært en lang debatt om kjernekraft i Norge. Særlig etter at vi har fått en veldig anstrengt kraftsituasjon, ser man på ulike energikilder og også på potensialet av at alle energikilder bør kunne konkurrere om å tilby billig og tilgjengelig kraft i Norge – fossilfri sådan.

Det har kommet noe ut av denne saken, og det er at regjeringen nå er enig i det som var forslaget fra Høyre for et år siden, da vi også diskuterte kjernekraft i denne salen, om å få en offentlig utredning om kjernekraft. Vi vet alle at det er utfordringer som staten må ta ansvar for ved kjernekraft. Det gjelder avfallshåndtering. Det er en rekke internasjonale forpliktelser som man må følge opp. Det er også en del kostnader forbundet med det, men det kan være spennende muligheter med den nye teknologien som nå utvikles i Europa, sammen med allierte land som ønsker å se på om denne teknologien kan tilføre noe interessant til deres kraftsystem. Det er også en energikilde som tar lite natur, og som gir en mer eller mindre konstant kraftproduksjon.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid om disse sakene, og jeg er glad for at vi nå får en offentlig utredning som vil belyse alle disse spørsmålene. Jeg tror også det vil berike den offentlige debatten om dette, både utenfor salen og i salen.

Bård Ludvig Thorheim (H) (fra salen): Jeg vet ikke om Høyre har noen forslag? Høyre har vel trukket sine forslag.

Bård Ludvig Thorheim (H) (fra salen): Ja, jeg tar opp de forslagene Høyre har alene og sammen med andre.

Stein Erik Lauvås (A) [13:06:24]: Det er godt å få det avklart!

Om noen hadde sagt for bare to og et halvt til tre år siden at vi skulle få en kjernekraftdebatt som den vi nå har i Norge, hadde nok mange ristet på hodet og sagt at det ikke var aktuelt – jeg selv medregnet, for å være helt ærlig. Så endret verden seg, og kraftsituasjonen ble så å si over natten helt annerledes da gassleveransen fra Russland til Europa ble strupt, og vi fikk en energikrise som følge av det. Norge er ingen øy i verden, og vi fikk også til fulle merke de endringene som kom.

Arbeiderpartiet vil svært gjerne diskutere ny kraftproduksjon. Det er nødvendig i den situasjonen vi er i, og kommer til å være i, at vi må produsere mer ny og ren kraft for å møte behovet for mer strøm til industri, transport osv.

Vi diskuterer som sagt gjerne kjernekraft, men den kraften, om den nå kommer, kommer senere enn vi trenger, for vi må ha mer kraft nå og fram mot 2030–2035. I det perspektivet er nok ikke kjernekraft svaret.

Vi har drevet forskning på kjernekraft i Norge siden 1950-tallet, og vi har naboland som har kjernekraft som en viktig hoveddel av sin energiforsyning, men dersom vi skal innføre kjernekraft i stor eller liten skala, trenger vi kunnskap. Siste utredning om dette var vel i 1978, og det har skjedd mye siden den tid. Derfor er det bra at regjeringen nå varsler en offentlig utredning som kan ta inn over seg de utfordringene en slik kraftkilde utgjør, for det er mange utfordringer også med kjernekraft – avfallsmessig, kostnadsmessig og ikke minst sikkerhetsmessig. Det er spesielle utfordringer ved å drifte et kjernekraftverk, stort som lite, og da må vi sørge for at vi får solid kunnskap om alle de ulike sidene ved det. Nå blir det altså tatt et initiativ til at vi skaffer oss den kunnskapen.

Det er to debatter i én i denne saken, og bare for kort å si litt om EU-alliansen for SMR, mener jeg at det ikke er aktuelt nå. Først må vi få en god og skikkelig utredning om utfordringene, som nevnt, og så får vi eventuelt ta spørsmålet om medlemskap i den typen organisasjoner deretter.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:09:04]: Stortinget handsamar til denne saka to representantforslag om politikk for kjernekraft og produksjon i Noreg.

Kjernekraft har frå fleire hald vorte peika på som ein ny del av kraftproduksjonen vår og i kraftmiksen. Det er frå om lag like mange ulike hald vorte peika på farar og dei uhandslege sidene ved denne typen kraftproduksjon.

Det bør ikkje vera nokon tvil: Potensiell kjernekraftproduksjon i Noreg ber med seg stor og høg risiko. Denne risikoen og dei mange spørsmåla utan svar som følgjer dette, må vektleggjast når ein skal avklara potensiell kjernekraftproduksjon. Difor har regjeringa gjort klokt i å setja i gang ei offentleg utgreiing. Fyrst etter eit slikt arbeid vil ein ha eit kunnskapsgrunnlag å eventuelt arbeida vidare med. Dette peikar Senterpartiets landsmøte på, og no vert det gjennomført.

Sjølv om me har høvesvis lange historiske linjer i kjernekraftteknologi, har ein aldri hatt aktiv kraftproduksjon som ein del av den samla krafttilgangen. Fleire parti og politikarar peikar på små modulære reaktorar som løysinga, og i debatten på utsida av Stortinget kan det til tider verka som det kan byggjast kjernekraftverk på om lag kvart eit nes og kvar ein stein i dette landet. Mange kommunar skriv intensjonsavtalar og legg ned betydeleg resursbruk i desse spørsmåla. Her trur eg kommunane gjer smart i å venta på vidare konsekvensutgreiing og ei NOU som vil gje betydeleg kunnskap på området.

No må me syta for å orientera oss om den kraftproduksjonen som kan byggjast ut og setjast i drift i nær framtid.

Også i forslaget frå mindretalet som fylgjer denne saka, går ein langt i å definera kjernekraftproduksjon i Noreg. Forslag nr. 6, frå Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, uttrykkjer at ein no skal leggja grunnlaget for å starta med elproduksjon frå kjernekraft i Noreg. Dette er uansvarleg og ikkje i tråd med å avklara den risikoen som ligg til denne produksjonen, som eg har omtala tidlegare i innlegget mitt.

For å løysa kraft- og energipolitikken i det tiåret me står i no, kan me med visse seia at kjernekraft ikkje vil spela noka rolle. Difor vert denne typen forslag ei avsporing frå det ein veit vil gje effekt og resultat for å løysa omstillinga til lågutslepp.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:12:07]: Politikere blir ofte beskyldt for kun å tenke i perioder på fire år, men det er meget snodig å høre på regjeringspartiene, som virker å tro at det ikke betyr noe hva vi gjør energipolitisk etter 2030. Det er jo etter 2030 og 2040 kjernekraft virkelig vil få en rolle. Da er vi nødt til å komme i gang nå.

Det er positivt å se at regjeringen nå har sagt at de ønsker å sette ned et utvalg. Det foreslo Fremskrittspartiet da vi sparket i gang ballen med kjernekraftforslag i februar i fjor – at vi måtte få ned et utvalg som kunne få mer kunnskap på bordet. Man har forholdt seg til 50 år gamle vedtak og utdatert kunnskap. Vi ønsket også kjernekraftsamarbeid. Det er det man ser i forslag nr. 6, som her framheves som uforsvarlig. Der ber man regjeringen sette ned et utvalg som skal berede grunnen for et regelverk. Man skal ha et utvalg for å se på dette. Fremskrittspartiet mener kunnskapen må på plass først, men samtidig som vi får kunnskapen på plass, må vi berede grunnen for at dette kan være en riktig vei å gå.

Over hele verden ser man en satsing på kjernekraft. EU kom nylig med en invitasjon til Norge om å delta i EUs utviklingsallianse for små og modulære kjernekraftverk. Norge pleier vanligvis å være med på så å si alt EU kommer med av invitasjoner, men her har regjeringspartiene sagt tydelig nei. Dette ønsker man ikke. Først fikk man bekreftet det i en debatt jeg hadde med utenriksministeren, og senest nå får man i innstillingen tydelig beskjed om hva regjeringen mener om en SMR-allianse med EU. EUs energikommissær, Kadri Simson, som i hvert fall burde være kjent for oss i denne salen, mener selv man skal kunne ha SMR-teknologi på plass før 2030.

Der har Norge valgt å stå utenfor, selv om EU-kommisjonen og ikke minst klimatoppmøtet framhevet kjernekraft som en av løsningene på framtidens energiformer – for utslippsfri energi og ikke minst for å kunne redusere klimautfordringer der man har det.

Det er derfor meget spesielt å se regjeringens aversjon mot å være med på disse samarbeidene. Igjen vil jeg trekke fram at utvalget som kommer nå, er positivt. Det er bra at man går den veien, og det blir meget spennende å se hvem dette utvalget skal bestå av, hvilke aktører som kommer inn, og om man kan få en uhildet faktabasert diskusjon om kjernekraft og ikke skremselspropaganda.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:15:07]: Jeg tar opp forslagene vi er med på.

Lars Haltbrekken (SV) [13:15:30]: Lite trodde jeg vel at vi etter kjernekraft-/atomkraftdebatten som herjet i Norge på slutten av 1970-tallet, hvor utbyggere ønsket å bygge atomkraftverk langs norskekysten og ble slått tilbake av lokalbefolkningen, igjen skulle stå og diskutere utbygging av atomkraft i Norge. For dem som ønsker å lære mer om historien, kan jeg anbefale boken «Strilekrigen mot atomkraft», en strilekrig som ble vunnet.

Norge har i dag lite kompetanse på atomkraft. Vi har andre energikilder vi i stedet kan satse på. Atomkraft er fortsatt en svært risikofylt energikilde, og avfallsproblemene er ikke løst. I den offentlige debatten kan vi ofte få inntrykk av at atomkraft vil gi oss rask og billig strøm. Ikke noe av dette stemmer. De siste store atomkraftutbyggingene i våre nærområder har blitt langt dyrere enn planlagt og har tatt lengre tid enn planlagt.

I Norge diskuterer vi også fortsatt hva vi skal gjøre med den lille mengden atomavfall som oppsto i forbindelse med de to forskningsreaktorene vi hadde på Kjeller og i Halden. Det er anslått at de totale kostnadene knyttet til opprydning etter det norske atomkrafteventyret vil ligge et sted mellom 20 mrd. kr og 30 mrd. kr. Det er – for å si det mildt – forferdelig mye penger.

Det er ganske typisk for den norske energidebatten: Så snart en energikilde blir litt vond og vanskelig, tyr vi til en annen, som ligger langt fram i tid, som vi tror er helt fri for konsekvenser for natur og miljø, og som vi også tror at skal bli superbillig.

Jeg tror også at atomkraft vil ha en rolle i verden i tiden framover, men da i land som har kompetanse på det. Når SV stemmer mot samtlige forslag som fremmes her i dag, er det fordi vi vil prioritere pengebruken og arbeidskapasiteten i Energidepartementet, i NVE og i andre offentlige myndigheter på de fornybare energikildene vi har, i stedet for å skyve problemene foran oss og snakke om å bruke penger på et felt vi ikke har noe kompetanse på i dag.

Sofie Marhaug (R) [13:18:53]: Rødt mener at vannkraften er ryggraden i det norske kraftsystemet. Det er fullt mulig å ødelegge dagens system med enda mer uregulert kraft og markedsliberalisme. Rødt ønsker i stedet mer demokratisk styring, reelle prioriteringer av kraften og en kraftig satsing på opprusting av vannkraften vår.

Det er helt naturlig at vi får en debatt om kjernekraft, særlig når lobbyorganisasjoner snakker med utestemme og skrur forventningene til hvor mye kraft vi trenger, på maks. Med dagens markedsliberale anarki er det ikke så rart at det eneste svaret dermed blir mer av alt, raskere.

Vi i Rødt mener altså at det går an å velge en annen tilnærming. Vi er nødt til å gjøre reelle prioriteringer. Vi støtter likevel de forslagene som dreier seg om forskning på kjernekraft. Vi er ikke allergiske mot denne teknologien, selv om vi mener det er vannkraften som utgjør og fortsatt bør utgjøre ryggraden i Norges kraftsystem. Det er likevel liten tvil om at vi på globalt plan neppe kommer utenom kjernekraft hvis vi skal kutte utslipp og opprettholde et visst nivå av velstand.

Sofie Marhaug (R) [13:20:21]: Nei.

Sofie Marhaug (R) [13:20:32]: Hvis noen av forslagene om forskning ikke er tatt opp, tar jeg opp de forslagene!

Ola Elvestuen (V) [13:20:54]: Det viktigste vi gjør i Norge på energisektoren nå, er at vi må ha mer energieffektivisering, og vi må bygge mer fornybar energi – samtidig som vi er en del av et fungerende energimarked både i Skandinavia, som vi har vært lenge, og i Europa. Selv om Venstre mener det ikke er noe grunnlag for å ha tradisjonelle kjernekraftverk i Norge – det er både for dyrt, og det tar også veldig lang tid – har vi jo energi fra kjernekraft i Norge i dag. Vi vil være for, og vi synes det er en del av forslagene som er gode.

Jeg ser ingen grunn til at Norge ikke skal delta i det samarbeidet som er i Europa om den industrielle alliansen for SMR, så Venstre støtter forslaget fra Fremskrittspartiet om at vi bør være en del av det. Jeg er helt sikker på at IFE vil kunne gjøre en jobb der, og ønsker å gjøre det. Venstre har også tidligere foreslått at Norge bør bli en del av Euratom. Der er det riktignok slik at man må være med på å betale en deltakeravgift, men jeg er helt sikker på, og det har vi også fra fagmiljøer i Norge, at vi vil få mer tilbake til forskning her enn det vi betaler inn.

Vi er en del av et energimarked i Skandinavia. Sverige og Finland har kjernekraft, og de satser videre på kjernekraft. Venstre vil derfor støtte at vi også er med i et samarbeid. Hvordan, og hva vår rolle skal være, må utarbeides, men jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal være med i et samarbeid med Sverige og Finland når dette også er en del av vår energiforsyning.

Så til dette med forskningsmidler. Vi har jo forskning i Norge. Det ene forslaget går imidlertid ut på at vi også skal stille forskningsmidler tilgjengelig for produksjon, eller elproduksjon, fra kjernekraft, for det har vi ikke i dag. Der har vi også miljøer, bl.a. er det miljøer i Tromsø som er gode på dette, og jeg ser ingen grunn til at vi skal ha noen sperre for ikke å støtte opp under den forskningen. Selv om nytten fort vil komme, i hvert fall på kort sikt, via andre land, vil vi allikevel ha nytte av det, gjennom at vi er en del av ikke bare et skandinavisk, men et europeisk marked.

Med det vil jeg anbefale de forslagene vi er med på, de som går på støtte til Fremskrittspartiets forslag, og også det som går på samarbeid i Skandinavia og å ha en tydelig satsing på forskning også innenfor kjernekraft.

Une Bastholm (MDG) [13:24:12]: Det er stor usikkerhet om kraftbehovet i framtiden. Det avhenger veldig av de politiske prioriteringene som gjøres i dag. De Grønne mener at den beste prioriteringen Norge gjør, er å satse kraftigere på modne fornybare energikilder, hvor vi har kompetanse og fortrinn, som havvind og sol, vannkraft, biogass og landvind på grå arealer, for ikke å glemme den energien som er aller mest miljøvennlig av alt, nemlig den vi ikke bruker, den vi kan spare.

Vi støtter at Norge bruker forskningsmidler på kjernekraft, men det kan ikke gå på bekostning av mer midler til forskning på eller etablering av fornybar energi. Derfor presiserer vi også dette i vårt forslag nr. 10. Kjernekraft er en del av den globale energimiksen og kan åpenbart bidra positivt til naturbevaring og også utslippskutt globalt. Det er også FNs klimapanel tydelig på.

Miljøpartiet De Grønne mener også helt klart at et samordnet energisystem i Europa er en forutsetning for å nå klimamålene og sikre effektiv og bærekraftig ressursutnyttelse samt utnyttelse av infrastruktur og naturressurser i Europa og i Norge. Både Norge og Europa og klimaet tjener på felles energimarked og samarbeid. Derfor er vi positive til at Norge kan bidra til forskning på håndtering av kjernefysisk avfall internasjonalt, og at Norge som et rikt land i større grad tilbyr, eller kan tilby i framtiden, finansiering av kjernekraft for å fortrenge fossile kraftverk i andre land.

Vi er også glad for at regjeringen nå skal utrede plassen som kjernekraft kan ha i Norge. Vi håper den utredningen vil gi ny kunnskap og et felles grunnlag for å diskutere kjernekraftens plass, eller eventuelle plass, i Norge framover. Vi stemmer derfor mot flere forslag i denne saken, som vi tenker det er naturlig at heller dekkes i utredningen.

Dersom kjernekraft skal være aktuelt i Norge, vil det være langt fram i tid. Vi mener det da også er prematurt av Norge nå å skulle aktivt jobbe for mer samarbeid i Norden om kjernekraft, i en situasjon hvor Norge ikke driver med kjernekraft i det hele tatt, og Sverige og Finland har mye etablert kjernekraft. Vi er i veldig forskjellige situasjoner. Norske arbeidsplasser, energimyndigheter og for så vidt også denne komiteen har allerede store oppgaver med tiltak som vi vet vil bedre energibalansen og kutte utslipp de nærmeste årene, og som i tillegg gir gode, langsiktige investeringer, som fornybart fra vann, vind, sol og biogass og energieffektivisering.

Jeg vet at jeg har et forslag jeg skal ta opp, så jeg kan allerede nå gjøre det. Jeg vil også takke for debatten, og særlig takke representanten Haltbrekken for litteraturforslag. Jeg var litt i tvil om det kom et forslag om biografien til Bob Dylan. Det gjorde det ikke. Det var en annen bok, men vi får sjekke ut den.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:27:22]: Det har vært en interessant debatt med litt ulike meninger. Det er jo bra. For Kristelig Folkepartis del har vi vært tydelige i denne saken og dermed fremmet representantforslag. Når vi tar inn over oss de store utfordringene vi har på klimasida, med de enorme kuttene vi må gjennomføre, med den enorme kraften vi kommer til å trenge for å erstatte all den fossile energibruken med fornybar eller fossilfri energi, mener vi at dette er en riktig vei å gå.

De forpliktelsene vi har for å ta vare på skog og natur, er tungtveiende for at vi må se på alternativer. Sammen med at vi har et stort ansvar for å sikre folk, industri og næringsliv tilstrekkelig og billig nok kraft, mener vi at det å gå videre med kjernekraft – iallfall ikke ekskludere kjernekraft – er viktig. Det betyr ikke at vi ikke skal satse på vind, at vi ikke skal satse på utbygging eller oppgradering av vannkraft. Det er masse forskjellige løsninger, som enøk, hydrogen, bioressurser, osv. Kristelig Folkepartis forslag går på at vi også skal satse på kjernekraft.

Det er en interessant debatt om tidsperspektivet. For eksempel er vindkraft på land noe av det letteste, og kanskje raskeste, for å få bygd ut kraft raskt – hvis man finner konfliktfrie områder. Når det gjelder den store satsingen på havvind, som Kristelig Folkeparti støtter og har ivret for, ser vi at Ventyr selv sier at de håper å kunne levere kraft inn i nettet i 2031. Det er ikke sikkert det kommer da engang, men hadde vi fortsatt diskutert havvind og ikke fått disse vedtakene, hadde det vært 2032, 2033 eller videre. Sånn er det med kjernekraft også: Det vil ta noe tid å bygge ut, men hvis vi stadig vekk bare trenerer og ikke faktisk går inn i diskusjonen, vil det jo ende med 2040, som flere antyder.

Vi kan se til Sverige. Da det kom en ny regjering der, var de tydelige på at de skulle bygge ut, for de måtte gi folk billigere strøm, sikre næringslivet kraft og bidra til energiomstillingen. De har ambisjoner om 2 500 MW i 2035. Det er bare for å vise et eksempel.

Jeg må komme tilbake til Haltbrekkens innlegg om realisme eller kompetanse. Det interessante er at da Kristelig Folkeparti hadde møte med representanter fra Det internasjonale energibyrået, valgte de selv å trekke fram den gode kunnskapen Norge har på kjernekraft, som en forutsetning eller som et grunnlag for at vi også burde kunne gjøre det. Når det gjelder lagring, er det interessant at i svaret fra departementet på et av Kristelig Folkepartis spørsmål, bekrefter en at en kan samarbeide bilateralt, sånn som Slovenia og Kroatia har gjort. Når en skal bruke 20–30 mrd. kr på lagring av de 17 tonnene, kan en se på anlegget som er i Finland, eller samarbeide med Sverige. En kan spare masse penger. I tillegg kan bygging av kjernekraft i Norge være med og finansiere ny lagring.

Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringa setter ned et utvalg, men det er ekstremt viktig med mandat og sammensetning sånn at det er et faktagrunnlag, og en må også ta inn over seg risikoen for at en ny regjering neste år kan gi tydelige vedtak om at vi går en annen vei.

Statsråd Terje Aasland [13:30:37]: Takk for en fin debatt så langt.

Det ligger noen erkjennelser i debatten om at kjernekraft nok er mest relevant i det norske kraftsystemet etter 2040, og det tror jeg er reelt. Hvis en skal gå inn for kjernekraft, er det nok det som er tidshorisonten. Så vet vi at fram til 2040 trenger vi 56 TWh mer kraftproduksjon hvis vi skal dekke opp for det økte forbruket, ut fra de analysene som NVE har gjort. Det betyr at vi virkelig må satse på utbygging av fornybar energi som grunnlag for å dekke en økt etterspørselsvekst og samtidig holde prisene nede.

I tillegg vet vi om havvindsatsingen – og jeg har ikke hørt noen stor motstand mot det heller i denne salen, kanskje bortsett fra enkelte representanter fra ett parti – at 30 000 MW er om lag 125 TWh med det vindpotensialet som er på norsk sokkel. Det er et fantastisk utgangspunkt.

Likevel synes jeg det er viktig at vi får inn mer kunnskap og fakta i debatten om kjernekraft, for den eskalerer og er høyst relevant å ta på en best mulig måte. Derfor har regjeringen besluttet å sette ned et offentlig utvalg som får i oppdrag å utrede alle sider av dette spørsmålet, og det er mange. Jeg håper at både mandat og sammensetning av dette utvalget kan være klart før sommeren, sånn at vi kommer i gang med det arbeidet.

Alle vet at kjernekraft er utfordrende. Det er en kompleks energikilde. Det er ikke bare et energipolitisk spørsmål som dukker opp i tilknytningen til kjernekraft, det berører også en rekke andre samfunnsinteresser og områder som for så vidt har vært oppe i debatten. Det reiser altså en rekke problemstillinger som vi ikke har svar på i dag. Derfor er denne NOU-en viktig for å framskaffe et oppdatert og solid kunnskapsgrunnlag.

Samtidig understreker jeg at dette ikke er en beslutning om at vi skal ha kjernekraft i Norge i framtiden. Den debatten må vi ta etter at vi har fått på plass denne offentlige utredningen, og den kommer også til å ha rammer for seg som sier noe om behovet for regelverksutvikling, så jeg tror vi dekker alle sider på en best mulig måte gjennom den offentlige utredningen som skal gjøres.

Uavhengig av hva utvalget kommer fram til, vil vi ikke kunne løse dagens utfordringer fram til 2040 med kjernekraft. Det er det som er hovedargumentet. Det er viktig at vi ikke ender i en situasjon som gjør at vi, når alt blir litt krevende – og det kommer helt sikkert debatten om kjernekraft også til å bli – bare skyver oss over på en annen energikilde for å løse opp i problemene. Jeg synes vindkraft på land er et veldig godt eksempel på det. Et nesten samlet storting var rundt 2012–2014 veldig for; nå er det litt mer motstand mot det i denne salen.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [13:47:15]: Det Kristelig Folkeparti i dag foreslår, er å sette ned et utvalg som skal berede grunnen for kjernekraft i Norge. Utgangspunktet vårt er at vi står overfor en trippel utfordring.

For det første har vi en energikrise, der både familier og næringsliv etterspør mer stabil kraft for å kunne være trygg på at kraftprisene er stabile og forutsigbare i tiden som kommer.

For det andre står vi overfor en klimakrise, hvor vi har en målsetting om netto nullutslipp innen 2050.

For det tredje har vi en naturkrise, hvor vi ikke minst sliter med at vi bygger ned mer natur enn noen gang. Det bygges ned tilsvarende ti fotballbaner med natur hver eneste dag, og det er en utfordring vi politikere må løse i fellesskap.

Med bakgrunn i dette er det synd at energiministeren ikke er villig til å ta alle gode krefter i bruk og la kjernekraft få lov til å konkurrere med de andre energikildene på like vilkår. Nå går Sverige i front, sammen med Finland, Frankrike og flere andre naboland. Regjeringen sørger for at Norge er på feil side av historien. Vi burde ta del i denne utviklingen og ikke stå på sidelinjen, slik vi gjør nå.

Det er ingen som har sagt at det å bygge kjernekraftverk i Norge vil være raskt gjort. Nettopp av den grunn foreslår vi nå å sette ned et utvalg, så arbeidet kan starte. Det utvalget som regjeringen nå snakker om å sette ned, kan sette prosessen to unødige år tilbake i tid. Vi vet at behovet er der, og kommunene står klare. Skal vi klare å nå klimamålene våre innen 2050, nytter det ikke kun å tenke på hva slags energiproduksjon vi kan få til her og nå. Vi trenger en langsiktig plan som kan sikre den forutsigbarheten som vi er helt avhengig av i tiden som kommer.

Kjernekraft vil være viktig for å sikre verdiskaping i hele landet. Er det noe som skaper debatt lokalt, er det når ny kraftproduksjon legger beslag på natur. Nå står 20 norske kommuner klare og ønsker kjernekraft i sin kommune. De etterlyser mer tilgjengelig kraft for næringslivet og for å klare den grønne omstillingen. Dette er en energikilde som det faktisk er støtte til lokalt, og det burde i seg selv være en grunn til ikke å avvise kjernekraft som en løsning.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti setter retning i energipolitikken og er villig til å la kjernekraft få konkurrere på like vilkår som de andre energikildene.

Terje Halleland (FrP) [13:50:03]: Jeg følte et behov for å minne enkelte om at det ikke er ønsket om absolutt å få kjernekraft i Norge som gjør at vi har denne debatten i dag, det er dagens kraftsituasjon som fører til denne debatten, og ingen har kommet med et troverdig alternativ til morgendagens energisituasjon i Norge.

Vi vet at det er en enorm usikkerhet der ute. Vi har ustabile nasjoner rundt oss, og vi har fått en svært ustabil energisituasjon. I den nye kraftsituasjonen som har oppstått, er det stort sett kun uregulerbar kraft som er ny kraft. Det gir en kjempeutfordring, og det er ikke kommet noen løsninger på eller alternativer til det, utenom at kjernekraft kan være det.

Vi er helt avhengig av å ha en god energisituasjon. Vi har også god tilgang på kraft. Det gir oss lave priser. Det gjør det attraktivt for industri og næring å etablere seg i Norge. Da er det vår fordømte plikt å forsikre oss om at vi også skal ha det i framtiden.

EU styrker sitt arbeid rundt kjernekraft. Vi har naboer som Sverige og Finland, som er kjernekraftnasjoner i dag. Selvfølgelig må vi utnytte det naboskapet vi har, tilegne oss den kunnskapen og kompetansen som er nødvendig for at Norge skal kunne ta del i en eventuell etablering av kjernekraft i Norge.

Jeg er veldig glad for den snuoperasjonen som regjeringen har gjort, men de har altså blitt dratt etter bena etter et internt press. Jeg er veldig glad, men jeg hører på innlegget at den store troen på teknologien er der ikke. Det er ingen i denne salen som tror at kjernekraft er løsningen på de kortsiktige kraftproblemene som Norge står oppe i, men vi må posisjonere oss så vi kan hente inn kunnskap og kompetanse. Samarbeid med EU er i dette tilfellet en god løsning. Polen skal innen 2040 etablere 270 TWh basert på kjernekraft. Vi vet mye om få år om hvordan dette utvikler seg, hva vi trenger av et reguleringsregime, og hva kostnadene vil være. Derfor er Fremskrittspartiets ønske at vi tilegner oss kunnskap i den situasjonen som er rundt oss, og på det grunnlag kan ta en kvalifisert avgjørelse av om Norge skal bli en kjernekraftnasjon – på et tidspunkt der vi vet mer og kjenner energisituasjonen i Norge og samtidig har mye kunnskap om kostnader og risiko med å etablere kjernekraft.

Lars Haltbrekken (SV) [13:53:20]: Kristelig Folkepartis representant Kjell Ingolf Ropstad nevnte i sitt innlegg at Norge hadde kompetanse på kjernekraft. Da synes jeg det er vel verdt å referere til Norges siste atomkraftdirektør, Ole Reistad, som i 2022 sa følgende til Teknisk Ukeblad:

«Vi har verken kompetansen, menneskene, lovverket, eller industrien som skal til for å bygge kommersielle kjernekraft i Norge nå.»

Reistad var da direktør ved forskningsreaktoren på Kjeller, før den ble lagt ned i 2019. Reistad sa videre om denne kompetansen:

«Dersom vi skal få det til, må vi strategisk bygge opp kompetansemiljøer på et eller to universitet. Vi må etablere forskningsinstitutter, slik som IFE var før, som driver med forskning på kjernekraft, og starte samarbeid internasjonalt.»

Dette viser at vi har en lang vei å gå dersom vi skal få kompetanse på kjernekraft. Når vi har en lang vei å gå, vet vi også at det kommer til å koste mye penger. Det kommer til å koste penger som vi kunne ha brukt på å utvikle og ta i bruk de fornybare energikildene der vi i dag har kompetanse, og der vi kan bli verdensledende.

Mitt spørsmål til dem som nå ivrer for at vi skal sette i gang storstilte forskningsprogram eller annet for å se på mulighetene for å etablere atomkraft i Norge, er: Når vi kommer til høstens statsbudsjett eller de kommende statsbudsjett i årene framover, hva er det disse partiene ønsker å prioritere ned av energiforskning? Hva er det disse partiene ønsker å prioritere ned eller bort for å få på plass penger til å forske på atomkraft og skaffe oss den kompetansen? Det mener jeg er et spørsmål som fortjener et svar, for vi vet alle at pengekrukken ikke er utømmelig. Det handler om prioriteringer. Når man ønsker å prioritere forskning på atomkraft, betyr det at man prioriterer ned noe annet. Da vil jeg gjerne vite hva man skal prioritere ned.

Mani Hussaini (A) [13:56:38]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men som alle andre kjernekraftdebatter engasjerer også denne, og da valgte jeg å tegne meg.

Det bildet som tegnes i debatten, og som vi også ser utenfor salen, er at man har noen som er prinsipielt imot kjernekraft – all ære for det. Så har man noen som er religiøst for kjernekraft, og de er her og fremmer ulike Dokument 8-forslag – all ære for det også. Så er det veldig mange av oss som er pragmatiske når det gjelder kjernekraft, og som først og fremst tenker som politikere: Hvordan skal vi prioritere skattebetalernes penger? Hvordan skal vi sørge for at vi får rimelig kraft? Har vi nødvendig ekspertise til å bygge ut den kraften? Har vi regelverk som er tilpasset dagens situasjon? Har vi tilgang på råvarer, stabil og sikker tilgang på de råvarene – at vi ikke trenger å kjøpe dem fra autoritære regimer?

Alt dette er spørsmål som vi nødvendigvis må stille oss i denne debatten.

Jeg kjøper ikke argumentet om at denne regjeringen ikke har gjort noe for å møte den akutte situasjonen vi styrer mot når det gjelder kraftunderskudd. Tvert imot har vi økt ambisjonene når det gjelder vann, vind og sol, og har tidenes satsing på havvind. Det er heller ikke sånn at regjeringen har blitt dratt etter bena for å komme med denne utredningen. Det er mange her i salen som er lei av alle kvasidebattene, de konspiratoriske debattene og ikke minst diverse rapporter som det sås tvil om. Derfor er det viktig at vi får en NOU som er basert på fakta, og som er basert på de fremste ekspertene på temaet. Da synes jeg det er spesielt at enkelte i opposisjonen sår tvil om hva denne NOU-en skal være, hva den skal konkludere med. Vi kan ikke bestille en NOU, konkludere og bestemme det her. Det må vi passe på. Ikke minst utfordrer man statsråden til å si hva denne NOU-en skal konkludere med.

Dersom tilhengere av og motstandere av kjernekraft ønsker en bedre debatt, og faktisk en debatt som fører til bedre konklusjoner, håper jeg iallfall vi holder oss for gode til å så tvil om hva denne NOU-en skal og ikke skal bidra til.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:59:25]: Jeg vil starte med å be representanten Mani Hussaini om å se på forslagene. Det er ingen som foreslår å bygge kjernekraft her og nå, men det er forslag om å få mer kompetanse, få mer kunnskap og få utredet alle disse usikkerhetsmomentene som er der, i tillegg til en del andre gode forslag, men det kommer jeg inn på litt senere i mitt innlegg.

Jeg tar atter en gang opp at verden vil bestå etter 2030, etter 2040, og mest sannsynlig etter 2050 også, og det er da det store kraftbehovet vil komme, når man nærmer seg tiden man har satt for det internasjonale målet om netto nullutslipp. Det er her kjernekraft ville kunne være en ekstremt stor bidragsyter og gitt massevis av regulerbar, utslippsfri kraft. Denne aversjonen mot å tenke fram i tid og ha en langsiktig og helhetlig energipolitikk er meget forunderlig å bevitne.

Det blir også snakket om at vi mangler kompetanse. Norge var det sjette første landet i verden som fikk kjernekraft, som fikk forsøksreaktorer, og det bygde man fra grunnen av. Norge hadde ikke mye kompetanse da man startet oljeeventyret, men med målrettet satsing og samarbeid med internasjonale partnere fikk man det i gang. Så hvis man vil, kan man klare å gå den veien. Det er det disse utredningene skal få fram: Skal man gå den veien? Da behøver vi først kunnskapen.

Så blir LCOE, altså livsløpskostnadene, trukket fram, og ikke minst at det er dyrere enn vindkraft, havvind. Men i statsrådens egne uttalelser her trakk han fram lavere priser for kjernekraft enn det vi ser at Sørlige Nordsjø II har havnet på for havvind.

Det vi ønsker, er parallelle løp. Vi ønsker at kjernekraft skal kunne konkurrere med de andre energiformene, og vi ønsker en faktuell debatt. Nå har det nettopp også blitt fremmet forsøk på myteknusing, bl.a. av Fornybar Norge og komitélederen, for å slå et slag for vindkraft. Når man har venner som Fornybar Norge, trenger man strengt tatt ikke fiender, for en av mytene som skulle knuses, var at vindkraft er ustabil kraft. Vindkraft er jo selve definisjonen på ustabil kraft. Det produseres kraft når vinden blåser, ikke når kraften behøves. Når man har den tilnærmingen til debatten, blir det fordummende.

Fremskrittspartiet er med på veldig mange gode forslag, men jeg vil trekke fram tre meget gode forslag som de borgerlige partiene forhåpentligvis kan gå til valg på også. Det ene er samarbeid med våre nordiske naboer, det andre er å sikre at kjernekraft sidestilles med andre grønne energikilder i virkemiddelapparatet, og ikke minst er det tredje å utrede hvordan kjernekraft kan redusere behovet for nettutbygging, for det blir en stor sak i tiden framover.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:02:39]: Jeg synes det fortsatt er en god debatt og gode og interessante innlegg. Jeg er kommet dit jeg er, men det var vel Lauvås som begynte sitt innlegg med at en ikke skulle tro at en skulle stå her. Det som har skjedd i verden de siste årene, gjør jo nettopp at debatten er reell, og vi må ta det inn over oss på en helt annen måte.

Og når en er i mimrehjørnet: Jeg husker veldig godt at debattene for bare fem, seks, sju år tilbake gikk på hvordan en skulle få brukt kraften – for vi hadde et stort overskudd – og hvordan vi skulle få brukt den til grønn omstilling eller på en mer fornuftig måte. Så grunnen til at vi er her, er at situasjonen er veldig annerledes, og dermed mener jeg at det er viktig å ha en mer ukritisk tilnærming. En skal selvsagt være kritisk til det som er en risiko med kjernekraft, det skal jeg også være, men en skal også ha en mer ukritisk tilnærming til å bruke det når en vet hvor viktig det kommer til å være for å nå klimamålene, og ikke minst hvor viktig det kommer til å være internasjonalt.

Så skal jeg ha respekt for dem som lander på at dette ikke er noe Norge skal gjøre, men at det er andre land som eventuelt har flere fortrinn, osv. Det er helt greit. Det som har vært drivkraften bak at vi har fremmet de forslagene som vi har gjort, er nettopp å få klargjort hvilket regelverk vi har, hva det er en trenger å bygge opp av kompetanse, og få den oversikten. Det er flere representanter som har vært inne på noe av det samme, og derfor er jeg glad for at utvalget er der. Men jeg er ærlig på at jeg frykter at uten at en innen de rammene gir et fritt mandat til faktisk å se på det, kommer det bare til å ta lang tid, og så er vi på bar bakke. Jeg er helt enig med representanten Hussaini, som sier at vi ikke kan bestemme hva utvalget skal konkludere med, men jeg håper at det blir et grunnlag der man også tar inn over seg risikoen, sånn at en uansett på en måte må imøtegå det eller se på hva vi kan – til Haltbrekken – gjøre med kompetanse, sammen med Sverige, sammen med Finland, sammen med de store miljøene som er der. Vi har også et annet naboland, Storbritannia, som har mye kompetanse på dette området. Så jeg er optimist, også med tanke på det statsråden sa i replikkvekslingen med hensyn til at en skulle se på regelverk og på de oppgraderingene som trengs, samordningen, bare for å kunne behandle f.eks. den meldinga som ligger til behandling akkurat nå.

Det er også et par andre momenter som jeg synes er interessante, bl.a. dette med livsløpskostnader: Jeg skal være den første til å si at jeg håper virkelig vi lykkes med havvindsatsingen, jeg håper det blir mye billigere, jeg håper det skaper mange arbeidsplasser. Den kompetansen vi har, er suveren på mye av dette. Det håper jeg lykkes. Men jeg vet at det også er en risiko. Det er ikke sikkert at vi klarer å presse prisene, det er ikke sikkert vi klarer samdrift så mye som vi vil. Derfor mener jeg at det å ha dette som et alternativ når vi kommer noen år fram, er riktig.

Så er det poenget med at prisen faktisk kan bli lavere. Det internasjonale atomenergibyrået antydet at SMR-ene, de små modulære reaktorene, skulle være hyllevare innen tre til fem år – de brukte de begrepene. Om det lykkes, vet jeg ikke, men det er klart at hvis en kan ha små reaktorer «off grid», er kostnadene betydelig mye lavere enn de over 70 ørene som en peker på i dag. Derfor er det iallfall viktig at en får et felles grunnlag for å ta debatten videre, (presidenten klubber) og at en får en forankring, forhåpentligvis, i Stortinget neste … (presidenten klubber igjen).

Hans Inge Myrvold (Sp) [14:05:57]: Er det å stå på feil side av historia å søkja kunnskap? Er det å stå på feil side av historia å vera skeptisk til korleis me som nasjon eventuelt kan handtera betydelege mengder farleg avfall og uklare sikkerheitsdimensjonar ved ein slik kraftproduksjon? Er det å stå på feil side av historia å verna det norske folket mot potensielt livsfarlege farar? Sjølvsagt er det ikkje det. Eg opplever at representanten Bjuland, som deltok i debatten og ikkje er i salen no, gjekk ganske langt i å definera ulike folkevalde sitt syn på denne typen kraftproduksjon. Er det noko historia har synt, så er det at atomkraftverk har gjeve verda og folk betydelege skadar.

Dette er ikkje ein debatt om fornekting eller førehandskonkluderte avgjersler. Det er ei sak som for Senterpartiet har vorte meisla ut frå landsmøtet, der me peiker på at det tydeleg er behov for ei utgreiing. Då er det naturleg i oppfølginga av det å ha ein sunn skepsis til korleis dette skal avklarast og arbeidast vidare med. Men eg kjøper altså ikkje kritikken frå Kristeleg Folkeparti, og kritikken min av forslaget og formuleringa deira har ikkje vorte mindre i løpet av denne debatten. Det er uforsvarleg å stemma for eit forslag som så tydeleg anerkjenner atomkraftproduksjon som ein del av den samla kraftproduksjonen vår, på det noverande tidspunktet.

Statsråd Terje Aasland [14:08:06]: Det har vært en fin debatt. Det har vært bokanbefalinger, en har vært innom Bob Dylan, og en har kommet med en rekke sitater. Jeg ble fristet jeg også til å bruke en kjent og kjær forfatter, dramatiker, fra min egen hjemkommune, Skien – Henrik Ibsen. Han skriver i En folkefiende: «Men det kan da vel, for fanden, aldri i evighet være rett at de dumme skal herske over de kloke!» Det synes jeg er et sitat som passer godt i denne debatten. Om en kan mye eller lite om kjernekraft, tror jeg det er svært uklokt om det er de dumme som skal herske over de kloke, så utgangspunktet for NOU-en er å prøve å få opp kunnskapsnivået og få en reell debatt om de faktiske forhold. Det tror jeg er klokt når det gjelder kjernekraft.

Så hadde representanten Halleland, som normalt har veldig gode innlegg, et innlegg som jeg syntes var litt rart, for han sa at det er jo ikke noe «troverdig alternativ». Men hva er alternativet fram til 2040, eller 2035 for den saks skyld, hvis vi ikke lykkes med vindkraft på land, havvindutbygging og oppgraderinger av vannkraft? Jo, da får vi en veldig anstrengt kraftsituasjon. Det er det som er utgangspunktet. Men jeg skjønner jo at Halleland, som er mot vindkraft på land og svært skeptisk til havvind, ikke har noen realistisk plan og heller ikke forstår at vannkraftens kvalitet opp mot uregulerbar kraft nettopp er at en kan levere den effektkapasiteten som trengs når det ikke blåser eller ikke er sol, hvis vi også får inn sol i det norske kraftsystemet. Det å bygge ut og sørge for at vi får effektoppgraderinger i vannkraften vår, at vi får bygd ut de 30 000 MW med havvind, som da gir en årsproduksjon på rundt 125 TWh, like mye som nesten hele det norske kraftsystemet i dag, pluss landing, vil være et troverdig alternativ.

Så vil ikke jeg nå si hvordan situasjonen etter 2040 blir. Derfor mener jeg at denne utredningen er på sin plass, for å ha et faktagrunnlag når en diskuterer kjernekraft, og også sette det inn i en kontekst hvor vi eventuelt da kan ta de riktige avgjørelsene. Men kjernekraft vil aldri være svaret på de utfordringene vi står i nå. Så jeg håper at både denne debatten og utredningen gjør at de dumme blir kloke, og at vi alle sammen vet litt mer om kjernekraft etter det.

Lars Haltbrekken (SV) [14:11:12]: Det var fristende etter statsrådens sluttkommentar å si at vi som allerede er kloke, kanskje da blir enda klokere.

Det jeg tok en kort merknad for, gjaldt representanten Ropstad – og all ære til ham for å prøve å svare på spørsmålet mitt om hvor pengene skal tas fra. Svaret til Ropstad er at vi skal gjøre dette i samarbeid med andre land, og en prøver da også indirekte å si, slik jeg oppfatter det, at det blir ikke all verdens til pengebruk i Norge. Men samtidig står representanten bak et forslag som lyder:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at forskningsmidler gjøres tilgjengelig til forskning på elproduksjon fra kjernekraft, fusjonsforskning (…).»

Det betyr at representanten ønsker å bruke penger fra det norske statsbudsjettet. Spørsmålet mitt gjenstår: Hvor skal de pengene tas fra? Hva skal prioriteres ned?

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:12:28]: Det er behov for mer kunnskap om nye energikilder som kan bli relevante i framtiden. Vi ser at flere land rundt oss igjen satser på kjernekraft for å sikre forsyningssikkerhet og stabilitet i energisystemene sine. Området ser ut til å være i utvikling, med ny teknologi og nye konsepter, men det er fortsatt store utfordringer knyttet til atomsikkerhet, avfallshåndtering og kostnader. Per dags dato har vi sannsynligvis verken nok kompetanse, regulatorisk rammeverk eller et ordentlig kunnskapsgrunnlag i Norge for nasjonen Norge. Derfor er Senterpartiet veldig glad for at vi nå får en nasjonal offentlig utredning.

Det er litt interessant å få med seg denne debatten, der de partiene som kanskje har kjempet mest for kjernekraft i det offentlige ordskiftet, nå står på talerstolen og egentlig er misfornøyde med at vi nå får en nasjonal offentlig utredning. Det er interessant, for uavhengig av om en er for eller mot kjernekraft, vil vi som nasjon uansett måtte forholde oss til dette. Derfor er det også behov for mer kunnskap og mer kompetanse, og det får vi gjennom NOU-en.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:14:04]: Jeg var egentlig i salen fordi jeg skulle delta i neste debatt, men denne var såpass interessant at jeg valgte å delta i denne også.

Jeg merker meg den skepsisen som særlig Senterpartiet fremholder i debatten. Representanten Myrvold går så til de grader langt når han beskriver kjernekraft, at det egentlig er vanskelig å se at han har beveget seg ut av 1960-tallet. Det har skjedd svært mye hva gjelder kjernekraft og teknologi de siste tiårene. Det høres nesten ut som han snakker om gamle sovjetiske reaktorer når han omtaler kjernekraft, men det har altså skjedd svært mye. Fakta er – selv om man ønsker å gi inntrykk av noe annet – at kjernekraft har de laveste CO₂-utslippene av noen energiproduksjonsformer, men det er også faktisk den desidert aller sikreste produksjonen av elektrisk kraft. Den fører til færrest dødsfall per produserte kilowattime og minst skade på folk rundt. Det er en veldig trygg teknologi når vi snakker om kjernekraft anno 2024. Jeg synes bare det er nødvendig å minne om det.

Jeg synes man i denne debatten får kartlagt hva som er alternativene, når den ene etter den andre er oppe på talerstolen og snakker om vindkraft på land. Det virker som om man ikke har fått med seg de sterke reaksjonene som er der ute blant folk som har fått dette nær innpå seg, som får sitt nærmiljø ødelagt, som er sterke motstandere av etablering av vindturbiner på land, og som sørger for at de prosessene blir stoppet. Det er ingen realisme i de kraftfulle ambisjonene som enkelte har når det gjelder vindkraft på land.

Vindkraft til sjøs – vel, det må jo fuglene vite. Det er ikke så lett å vite hva det egentlig medfører, for det er mye uprøvd teknologi som også har store konsekvenser for miljøet rundt, og som overhodet ikke produserer energi i det omfanget vi snakker om per krone vi putter inn i det.

Det som virkelig tar kaken, er når statsråden går opp på talerstolen og snakker om solkraft. Da håper jeg virkelig at det ikke er min landsdel han tenker på, for da har vi altså veldig dårlige forutsetninger for å håndtere en kald vinter uten sol. Igjen: Jeg etterlyser realisme i debatten, og det er jo (presidenten klubber) det kjernekraft har lovet.

Marius Arion Nilsen (FrP) [14:17:20]: Jeg skal ta opp noen punkter ganske kjapt. De dumme blir kloke, sies det. Jeg vet ikke om statsråden bedrev selvrefleksjon, eller om det var andre han siktet til, men Fremskrittspartiet har hele tiden tatt til orde for mer utredning og å få mer fakta på bordet. Det var det vi tok til orde for allerede da vi fremmet forslag her i februar i fjor. Vi er ei heller imot dagens utredning som kommer, vi bare mente at det – etter debatten som var her i salen – kunne virke mer som indremedisin enn som et reelt bidrag til offentlig debatt.

Vi håper og tror selvfølgelig at en seriøs offentlig debatt vil belyse faktaene, og det ser vi fram til. Forhåpentligvis kommer de som ikke engang vil ha denne kunnskapen på bordet, altså de dumme, til og med til å bli kloke av denne utredningen, de også.

Sist, men ikke minst: Enn så mye jeg er for vannkraft, har til og med kjernekraft lavere dødstall enn vannkraft per produserte terrawattime.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:18:33]: Jeg må få svare representanten Haltbrekken. Han vet veldig godt at hvert alternative budsjett gjøres opp innenfor rammen. Vi har til og med gjentatte ganger brukt mindre oljepenger enn regjeringspartiene og SV. Det er helt riktig at det handler om en prioritering, og vi ønsker å prioritere at vi også kan bruke forskning. Gjennom teknologinøytral utlysning er det de beste prosjektene som får støtte. Dersom det viser seg at forskning på kjernekraft er bedre enn noe annet, ja, så er det det som får støtte. Men i utgangspunktet kutter vi f.eks. innen petroleumsforskning, for å vri det over på noe annet.

Tenk hvor fantastisk det kan være hvis en lykkes med de små modulære reaktorene, om en lykkes med prosjekter der en kan koble av nettet, og om en får prisen mye lenger ned enn de noen og sytti ørene den er på i dag. Da kan en jo få en stabil kraftkilde, som er enormt bra. Derfor vil jeg understreke at dette utvalget kan bety mye positivt. Det kan bety at en får det kunnskapsgrunnlaget, at en kommer noen hakk videre, og at vi kan få en mer ryddig debatt neste gang.

Terje Halleland (FrP) [14:19:44]: Jeg håper statsråden benytter muligheten til å gå opp og svare meg. Jeg ønsket i mitt innlegg å få fram at vi ikke kjenner energisituasjonen i Norge framover. Regjeringen har heller ingen løsning for den framtidige energisituasjonen i Norge.

Havvind, det har vært løsningen for regjeringen fra dag én. Men hva vet vi om det? Hva aner vi om hvilken produksjon Norge har av havvind i 2030, i 2035? Vi tror vi har noe produksjon. Jeg hører stadig vekk at statsråden er frampå og advarer mot kjernekraft fordi det er for dyrt. Men da kan gjerne statsråden svare oss: Hva kommer havvind til å koste oss?

Statsråden er bekymret for holdningen Fremskrittspartiet har til vind på land. Hadde jeg vært statsråd, tror jeg jeg hadde vært mye mer bekymret for holdningen til kommunene, de som skal være verter for etablering av vindkraft på land. Men hvis en har tro på at en skal danne et energisystem basert på viljen til kommunene – ja, vær så god, lykke til!

Når det gjelder vannkraft, som Fremskrittspartiet har tatt til orde for mange ganger, skjer det ingenting. Det ligger mange søknader hos NVE, spesielt knyttet til småkraft. Det kommer ingenting. De melder til oss at de ikke blir prioritert. Nå skal altså statsråden og regjeringen begynne å se på flomsikring i vernede vassdrag. Tre år har de brukt på å komme fram til en konklusjon som Fremskrittspartiet sikkert har foreslått flere ganger de siste tre årene.

Statsråden har ingen løsning på den framtidige energisituasjonen i Norge. Da er mitt tydelige råd til regjeringen at det er vår fordømte plikt å klare å sikre oss at vi har en energisituasjon i framtiden som både forbrukere og næringsliv kan leve med. Derfor er det særdeles viktig at vi får en utredning av kjernekraft og kan ta en kvalifisert avgjørelse når vi vet hva som skjer med havvind, hva vi klarte med vind på land, hva vi klarte med vannkraften: Har vi behov for kjernekraft i Norge eller ikke?

Statsråd Terje Aasland [14:22:31]: Nå skal vi få den kunnskapen gjennom den offentlige utredningen som vi har varslet. Så håper jeg det blir en konstruktiv debatt etter det.

Jeg vil mene at regjeringen har mange flere verktøy i verktøykassen for å bygge ut mer kraft i Norge enn det Fremskrittspartiet har. Fremskrittspartiet og Rødt er en sterk allianse her mot vindkraft på land og er skeptisk til havvind og det meste, egentlig, bortsett fra kjernekraft og vannkraft. Det er greit, men vannkraftpotensialet når det gjelder å produsere store mengder mer fornybar energi, er begrenset – hvis en ikke da bygger ut all elvekraft og demmer opp elvene i tiden framover. Potensialet på vannkraften er kanskje 7–8–9–10 TWh, men det har betydelig effektkapasitet som er viktig i framtiden i møte med uregulerbar kraft. Det er kjempeflott.

Jeg har lyst til å understreke: Når det gjelder troverdighet i energipolitikken, har Fremskrittspartiet fjernet en del av verktøyene fra sin verktøykasse, mens regjeringen har beholdt sine. Det tror jeg er klokt hvis vi skal tenke på å dekke opp en økende kraftetterspørsel i de nærmeste årene.

Sofie Marhaug (R) [14:24:01]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men når det blir framsatt påstander om Rødts politikk som ikke stemmer, må jeg i hvert fall rette på det for referatets skyld.

Som jeg har redegjort for, støtter ikke Rødt å bygge ut kjernekraft i Norge i dag. Vi støtter noen av forslagene som angår forskning. Representanten fra SV spurte om det går på bekostning av noe annet. Ja, det kan godt hende. Jeg mener ikke at all forskning som foregår på vindkraft, f.eks., som Rødt er mot, er riktig å prioritere. Uansett vil forskningsmidlene ikke dikteres så direkte av Stortinget, men vi kan selvfølgelig komme med anmodningsforslag om å prioritere forskning på bl.a. kjernekraft og avfallshåndtering, som det ene forslaget helt konkret går ut på, og som jeg tror ikke bare Norge, men verden har stor interesse av å forske på. Jeg skulle tro at SV også hadde interesse av at det ble forsket på avfallshåndtering av kjernekraft.

Så er det riktig at Rødt er mot havvind og mot landvind. Vi mener, som jeg sa i innlegget mitt, at det er vannkraften og oppgradering av den regulerbare, gode energikilden som vi er velsignet med å ha i Norge, som bør være ryggraden i vårt kraftsystem også i framtiden. Det må kombineres med å redusere noe av det presset som kommer på hele nettet vårt og på strømforbruket, gjennom energieffektivisering, gjennom noe bruk av fjernvarme, gjennom noe bruk av biogass og gjennom noe bruk av solkraft knyttet til eksisterende infrastruktur.

Dette skal vi diskutere videre i dag, vi skal diskutere prioritering av kraften – at vi ikke kan si ja til alle. Så kan statsråden komme tilbake og være helt ærlig om hvem som egentlig er realistisk i disse kraftdebattene. Er det de partiene som sier mer av alt raskere, eller er det de partiene som sier nei til å dele ut kraft på billigsalg til Google, TikTok og Microsoft?