Stortinget - Møte torsdag den 30. mai 2024 *

Dato: 30.05.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 325 S (2023–2024), jf. Prop. 73 S (2023–2024))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 10 [12:09:34]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Samtykke til inngåelse av avtale av 2. februar 2024 om endring av vedlegg A i tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid av 16. april 2021 (inkludering av nye omforente områder) (Innst. 325 S (2023–2024), jf. Prop. 73 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) [] (ordfører for saken): Alle partiene i komiteen unntatt SV og Rødt slutter seg til innstillingen om endring i tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA. Endringen gjelder inkludering av nye omforente områder. Tilleggsavtalen, eller SDCA-avtalen i engelsk forkortelse, er en av flere avtaler som regulerer det forsvarspolitiske samarbeidet med USA. Avtalen ble undertegnet 16. april 2021. Norge og USA undertegnet 2. februar 2024 en endring av denne tilleggsavtalen. Endringsavtalen medfører at det opprettes åtte nye omforente områder, og blir totalt tolv omforente områder på norske militære anlegg. Komiteens flertall er av den oppfatning at utvidelsen fra fire til tolv omforente områder legger til rette for en videreutvikling av det norsk-amerikanske forsvarssamarbeidet. Endringen forsterker det transatlantiske båndet og viderefører de lange linjer i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Etter at tilleggsavtalen ble undertegnet mellom Norge og USA i 2021, har den negative sikkerhetspolitiske situasjon akselerert. Russlands totale krig mot Ukraina har til fulle vist betydningen av et kollektivt forsvar og hvor utsatt et land med grense til Russland er uten nære allierte. Finsk og svensk inntreden i NATO muliggjør en samordning av sikkerhets- og forsvarspolitikk i Norden på en helt annen måte enn tidligere. Vi ser det allerede på en rekke områder. Sverige og Finland vil i nær framtid inngå avtaler med USA om henholdsvis 17 og 15 omforente områder, og Danmark om 3. Dette illustrerer dynamikken og samkjøringen i det nordiske forsvarssamarbeidet innenfor rammen av NATO. Vi ser et Norden som samlet styrker det transatlantiske båndet.

Vi kan ikke forsvare Norge alene. Forsterkninger fra nære allierte er avgjørende for vår sikkerhet. Den konklusjonen trakk vi allerede etter annen verdenskrig. Alliansefrihet i fred og nøytralitet i krig viste seg å slå grundig feil. Norge har i mer enn 70 år hatt et nært og godt sikkerhetspolitisk samarbeid med USA. USA er vår viktigste allierte, og USAs sikkerhetsgaranti er fundamental for norsk sikkerhet.

Utvidelsen av tilleggsavtalen er ønsket både fra norsk og amerikansk side. I krise og krig er Norge helt avhengig av forsterkninger. Mottak av forsterkninger må forberedes i fredstid, i tett samarbeid med våre allierte. Norge har over flere tiår mottatt amerikanske styrker for trening. Det amerikanske marinekorpset har hatt forhåndslagre i Trøndelag siden 1982, og forhåndslagring av sjø- og luftstridsmateriell i Sør-Norge kom på plass allerede i 1950- og 1960-årene. I motsetning til andre NATO-land med grense til Russland har Norge ikke anmodet om framskutt nærvær av NATO-styrker på norsk jord. Det krever til gjengjeld en forsterkningsmodell som er troverdig. Og dette er ingen særnorsk avtale. USA har forhandlet fram liknende avtaler med flere europeiske land.

Sett i lys av at SV har endret sitt NATO-standpunkt siden vi behandlet tilleggsavtalen – partiet har jo som kjent nå lagt ned sin kamp mot å melde Norge aktivt ut av NATO – skulle man kanskje forvente at SV i denne saken hadde inntatt et annet standpunkt enn da vi behandlet selve tilleggsavtalen. Jeg bare konstaterer med en viss forundring og kanskje litt skuffelse at SV ikke støtter flertallsinnstillingen. Når man har lagt ned stridsøksen, vil jeg tro at det er i erkjennelsen av NATOs betydning for norsk sikkerhet, og i det ligger det jo selvfølgelig at vi må tilrettelegge for alliert mottak i fredstid.

Norges medlemskap i NATO og vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA har trygget Norge siden annen verdenskrig. Det er ingen grunn til endring i innretningen av hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk – tvert imot. Over 90 pst. av befolkningen slutter opp om NATO-medlemskapet, viser meningsmålingene. Klarere kan det vel ikke illustreres at tilslutningen til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er ganske så unison i befolkningen.

Nils-Ole Foshaug (A) []: Det er snart to år siden Stortinget godkjente tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid, SDCA-avtalen. Avtalen som ble inngått, var en videreføring og videreutvikling av vårt samarbeid med våre viktigste allierte, en avtale som først og fremst handler om å ivareta norske interesser, og som den gangen omhandlet fire omforente områder. I løpet av de to årene siden avtalen ble undertegnet, har den sikkerhetspolitiske utviklingen fortsatt i negativ retning. Krigen i Ukraina pågår for fullt, og vi ser i dag et Russland som er på offensiven.

En annen og viktig endring siden vi skrev avtalen, er at Sverige og Finland er blitt NATO-medlemmer. Et samlet Norden i NATO betyr et forsterket nordisk forsvarssamarbeid. Både Sverige og Finland har inngått bilaterale avtaler om forsvarssamarbeid med USA. Avtalene legger opp til 17 omforente områder i Sverige og 15 i Finland. Dette er viktige forhold vi må ha med oss når vi nå skal utvide antallet omforente områder fra 4 til 12.

Selv om vi nå skal gjennom en historisk satsing på det norske Forsvaret de neste tolv årene, vil forsvar av Norge aldri kunne skje utelukkende med egne styrker. Det er ikke et realistisk alternativ. Derfor er vi med i NATO, og derfor er det viktig at USA og andre allierte kan øve og forberede forsterkninger til Norge.

Norsk basepolitikk legger til grunn at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Forutsetningen for dette er at vi forbereder forsterkninger for Norge i fredstid. Utvidelsen av antall områder er derfor viktig i lys av Norges NATO-forpliktelser, både i et regionalt og i et transatlantisk perspektiv. Det dreier seg om å sette USA og våre andre allierte i stand til raskere og bedre militær forsterkning av Norge og andre NATO-allierte i krise og krig, i tråd med vedtatte planer.

Utvidelsen vil i seg selv ha positiv effekt for norsk sikkerhet ved at den ytterligere forsterker USAs fortsatte forpliktelser til å bidra til sikkerheten i Norge, NATO og Europa. Avtalen vil med andre ord bidra til å høyne terskelen for krise og krig i både Norge og våre nærområder.

Da vi ga vårt samtykke til SDCA-avtalen og de omforente områdene, var det basert på en helhetsvurdering og en rekke viktige kriterier – kriterier som sa at omforente områder må støtte opp under balansen i norsk politikk for avskrekking og beroligelse. De omforente områdene må være begrunnet i behov knyttet til forsvar av Norge, militær forsterkning eller gjennomføring av nasjonalt eller bilateralt planverk eller NATO-planverk relevant for forsvaret av Norge og NATO. Bruken av omforente områder må være i tråd med norsk base-, atom- og anløpspolitikk samt retningslinjer for utenlandsk militær aktivitet i Norge, og de omforente områdene skal kun kunne opprettes innenfor militære områder der all aktivitet på området skal være basert på konsultasjon mellom Norge og USA. Disse kriteriene gjelder fortsatt, og de ligger til grunn også for de åtte nye områdene.

Norge har i over 70 år hatt et tett, godt og tillitsbasert forsvarssamarbeid med USA, og jeg er trygg på at dagens utvidelse av antall områder vil bidra til en troverdig forsterkningslinje, et tettere samarbeid med vår viktigste alliansepartner og en god ivaretakelse av norske interesser.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Denne avtalen legger til rette for ytterligere videreutvikling av det norske og amerikanske forsvarssamarbeidet gjennom opprettelse av flere omforente områder. SDCA er viktig for oppfølgingen av både den kollektive og den bilaterale dimensjonen i forsvaret av Norge, i tråd med Norges vedtatte forsvarskonsept. NATO-medlemskapet skaper klarhet og forutsigbarhet og gir grunnlag for et avklart naboskap og et praktisk og pragmatisk operativt samarbeid.

Avtalen om forsvarssamarbeid mellom USA og Norge vil legge til rette for at USA kan yte raskere og bedre militær forsterkning av Norge. For å kunne legge til rette for et effektivt og godt samarbeid i krise og krig, må vi legge grunnlaget gjennom langsiktig tenkning, et godt planverk, samhandling, koordinering og utbygging av en hensiktsmessig infrastruktur. Avtalen etablerer et helhetlig, moderne rammeverk for amerikansk tilstedeværelse og aktivitet i Norge, og er en nødvendig forutsetning for at USA skal kunne bruke midler på større infrastrukturinvesteringer i Norge.

Rammene for utenlandsk militær tilstedeværelse i Norge er satt gjennom basepolitikken, atomvåpenpolitikken, anløpspolitikken og andre mer spesifikke retningslinjer. Det ligger i bånn. Denne avtalen bekrefter at USA – og det er viktig å ta med seg – fortsatt forplikter seg til å bidra til sikkerhet i Norge og Europa, noe som er altfor lite oppe i debatten. Dette er med på å styrke Norges forsvarsevne langs de tre hovedlinjene Stortinget allerede har sluttet seg til gjentatte ganger: Den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. Basepolitikken legger rammene for alliert tilstedeværelse i Norge i fredstid, men norske myndigheter har selvfølgelig alltid et betydelig skjønnsmessig rom for å ivareta norske sikkerhetsinteresser gjennom skiftende regjeringer. Dette tillegget i avtalen reflekterer akkurat dette. Det bygger videre på det vi allerede har, og det viderefører det sterke og tillitsbaserte forsvarssamarbeidet vi har hatt i over 70 år. Slik rommer avtalen både avskrekking og beroligelse og viser kontinuitet i vår sikkerhetspolitikk. Avtalen om forsvarssamarbeid med USA endrer ikke norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller norske begrensninger.

I 1949 var det klart at Norge trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Siden den tid har Norge basert seg på et forpliktende alliansesamarbeid i NATO og på forsterkninger fra allierte i krise og krig. Avtalen bekrefter at USA fremdeles forplikter seg til å bidra til norsk sikkerhet. Det er en tilleggsavtale til den allerede eksisterende avtalen og viderefører det sterke og tillitsbaserte forsvarssamarbeidet vi har hatt i over 70 år.

Når man nå har signert denne avtalen 2. februar, gir det åpning for flere nye omforente områder. Det er både Andøya, Bardufoss, Ørland og Værnes militære flystasjoner, Haakonsvern, Namsen drivstoffanlegg, Stadlandet, Osmarka fjellanlegg og ikke minst Setermoen garnison og skyte- og øvingsfelt.

Den forverrede sikkerhetssituasjonen i Europa og Russlands angrep på Ukraina medfører en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi må ta inn over oss den sikkerhetspolitiske dimensjonen som er knyttet til Russlands handlinger. Derfor må vi være særdeles årvåkne og prioritere vår evne til samhold, søke multilaterale løsninger og koordinere tett med våre partnere og våre allierte. Denne tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid er en viktig del av dette arbeidet. Dagens situasjon har tydeliggjort på en brutal måte at Norge på kort varsel må være i stand til å kunne håndheve krevende sikkerhetspolitiske utfordringer. Regjeringen har lagt fram et forslag til en markant styrking av Forsvaret i forslag til ny langtidsplan. Vi er likevel, med Russland som nabo, svært avhengig av internasjonal støtte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Hva denne saken i realiteten dreier seg om, eller hvorfor uenigheten finnes, er jo den grunnleggende holdningen Rødt og SV har til USAs rolle i verden og hva USA representerer. For Fremskrittspartiet representerer USA liberale friheter, demokrati og våre interesser i bredt. Derfor ønsker vi at amerikansk tilstedeværelse i Norge er bred, og vi støtter dette.

Så er spørsmålet: Hva kaller man dette? Det har jeg spurt forsvarsministeren om tidligere. Jeg sa at «if it looks like a duck, swims like a duck, quacks like a duck, it probably is a duck» – det har i hvert fall jeg lært. Disse omforente områdene har inneholdt alt som er i en base, bortsett fra navnet. «Omforent» googlet jeg akkurat. Omforent betyr at man er enig om noe, at man er enig om at det på disse områdene skal være amerikansk tilstedeværelse. Det er omforent. I den første definisjonen på Pentagons hjemmesider var det ikke brukt omforente områder, men det var brukt baser. Men det endret seg, jeg sjekket det. Det er nå endret til å være mer i tråd med det som regjeringen hevder at det er.

For å si det med en gang: Fremskrittspartiet er positivt til dette, men vi ønsker at definisjonen skal være tydelig, så vi vet hva det dreier seg om. Vi frykter ikke amerikansk tilstedeværelse. Det er ikke sånn som opposisjonen sier, at å konfrontere og legge press på Russland ikke er i vår interesse, og at det ikke er et effektivt forsvar av Norge. Det er Fremskrittspartiet helt grunnleggende uenig i. Vi synes i disse tider at det at man legger press på Russland, er positivt. Vi gjør det på alle andre områder. Når et aggressivt Russland har invadert Ukraina, sier det seg selv at amerikansk tilstedeværelse er positivt, også for Norge. Forsvaret av Norge er tjent med amerikansk tilstedeværelse. Vi har ikke sjanser uten at amerikanerne er til stede.

Om amerikanerne har interesser i nordområdene? Ja, det har de helt sikkert. Om de bruker de basene for å vise sin interesse nordover? Helt sikkert. I utgangspunktet har både Norge og USA interesser i nordområdene. USA har i hvert fall bedre interesser i nordområdene – om vi skal sammenligne med Kina eller andre, vil jeg heller at USA har det enn at Kina, India eller andre har det.

Jeg frykter ikke USA i nordområdene, og jeg tror USAs tilstedeværelse er positiv. Jeg tror også bilaterale avtaler er veldig viktige, ikke minst med den utviklingen USA har. Selv har jeg hatt en prat med et par amerikanske generaler og spurt om NATO-medlemskap. Uten å kunne si noe annet, sa de at de har bilaterale avtaler med Norge, og de forholder generalene seg til, uavhengig av NATO. Det får jeg også håpe de gjør i fremtiden. Dette er en bilateral avtale som USA vil forholde seg til uavhengig av NATO-medlemskap – vil jeg anta.

Ingrid Fiskaa (SV) []: SVs syn på denne saken kan oppsummerast i tre ord på s: suverenitet, sikkerheit og samsvar.

Suverenitet er det uttalte målet med den norske forsvars- og sikkerheitspolitikken. Mykje av poenget med å ha eit forsvar, saman med totalforsvaret og ein solid beredskap i heile samfunnet, er å forsvara grensene våre og suvereniteten vår som nasjon og stat. Norske styresmakter må ha kontroll på det som skjer på norsk jord, og det skal vera norske lovar som gjeld i heile landet. Ingen andre skal bestemma over oss. Denne suvereniteten er den nødvendige ramma for at me kan ha eit verkeleg demokrati, eit folkestyre.

Samtidig som me diskuterer denne avtalen, er Stortinget i innspurten av forhandlingane om ein ny langtidsplan for Forsvaret, der målet nettopp er å styrkja den nasjonale forsvarsevna for å kunna hevda suvereniteten vår. Med den andre handa ønskjer altså fleirtalet i denne saken å stykkja opp den norske suvereniteten. Baseavtalen, som me tek stilling til i dag, vil undergrava dei uttalte måla med forsvars- og sikkerheitspolitikken elles, for denne avtalen vil gje eit anna land eksklusiv og uhindra tilgang til endå fleire område på norsk jord. Det var altså ikkje nok med dei fire basane USA skulle få i fyrste omgang. No skal avtalen tredoblast til tolv basar.

Norske styresmakter vil berre ha innsyn i og kontroll over desse områda i den grad USA bestemmer at me skal ha det. Det betyr at me ikkje kan vera sikre på kva slags våpen, kva slags militært personell, eller om det kanskje er fangar som oppheld seg der. Det vil ikkje lenger vera norsk lov som gjeld. Avtalen inneber, etter SVs syn, ein så stor grad av overføring av myndigheit at han openbert burde bli behandla etter § 115 i Grunnlova, som krev tre fjerdedels fleirtal.

Det andre sentrale ordet her er sikkerheit, eller tryggleik. Målet om mest mogleg sikkerheit for innbyggjarane oppnår me berre med ein klok politikk som tek inn over seg at Noreg er ein mindre stat langt mot nord, og med store havområde, i ein region som blir stadig meir interessant for stormaktene – meir interessant både på grunn av den generelt økte geopolitiske spenninga og fordi klimaendringane gjer at havisen smeltar og havområda blir meir tilgjengelege.

Me i Noreg har interesse av lågspenning. Me har ikkje interesse av at stormaktene flytter ein større del av rivaliseringar og moglege konfrontasjonar til vårt nærområde, men denne interessa er ikkje samanfallande med stormakta USA si interesse. Dei oppfattar sine interesser på eit anna vis og vil kunne sjå seg tent med å vere meir til stades – og til langt meir offensive føremål enn det som er i vår interesse. Ved å gi USA uhindra tilgang til område på norsk jord risikerer me at desse områda blir brukt i tråd med USAs interesser og ikkje våre. Det aukar usikkerheita vår i ei tid der me verkeleg burde sikta på det motsette.

Det siste ordet som oppsummerer denne saka, er samsvar, eller mangelen på det. Eg vil ha meir samsvar mellom dei uttalte måla for norsk forsvars- og sikkerheitspolitikk og dei faktiske handlingane. Difor stemmer SV imot utvidinga av denne baseavtalen. Eg ønskjer meg òg eit større samsvar mellom ord og verkelegheit. Å snakka om SDCA, eller tilleggsavtale, er jo ikkje særleg opplysande viss målet er ein opplyst offentleg debatt. Det er for så vidt eit vanleg problem i politikken. Men å kalla dei områda som USA skal få eksklusiv og uhindra tilgang til, for «omforente områder», er direkte misvisande.

Dei som forsvarer denne avtalen, burde vere ærlege og kalla området med ord som faktisk beskriv verkelegheita på ein måte som er mogleg å forstå for folk flest. Norsk politikk har i 75 år balansert den tette koplinga til USA – gjennom NATO-medlemskapen – med kloke, sjølvpålagde restriksjonar som seier nei til utanlandske basar på norsk jord, ingen allierte øvingar tett på grensa til Russland og ingen atomvåpen på norsk jord. SV meiner at desse restriksjonane framleis står seg, og viss norsk politikk skal endrast, må det iallfall vere eit opent og ærlegt offentleg ordskifte om det fyrst.

Med det tek eg opp forslaga frå SV.

Presidenten []: Da har representanten Ingrid Fiskaa tatt opp de forslagene hun refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Siden 1949 har basepolitikken vært en bærebjelke i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, nemlig Gerhardsen-regjeringens erklæring om at fremmede makter ikke skal ha militærbaser på norsk jord i fredstid. Dette var for å hindre at Norge ble et militært oppmarsjområde, for å sikre lav spenning i det høye nord og for å sikre Grunnlovens bestemmelser om at det på norsk territorium er norsk råderett som skal gjelde.

Med baseavtalen har amerikanske styrker fått «uhindret tilgang til og bruk av omforente områder» til å innkvartere personell, stille opp styrker og lagre våpen og materiell. Her kan amerikanske styrker se bort fra norske lover og regler, og de kan nekte norske myndigheter innsyn. Det betyr at Norge frasier seg retten til å inspisere hva USA lagrer av våpen, ikke har noen vetorett over hva slags militærmakt de vil bruke, og også gir avkall på førsteretten til å etterforske eventuelle lovbrudd.

Det vi risikerer, er å havne i en tap-tap-situasjon, hvor basene både gjør oss sårbare for eskalering, og at USA i verste fall bruker dem i strid med vertsnasjonens ønsker – slik de jo gjør i Midtøsten – mens Norge ikke har krefter til å stanse en slik bruk. Avtalen med USA undergraver Norges sikkerhet og vår selvråderett ved at Norge frasier seg retten til å kontrollere USAs militære virksomhet i Norge, og frasier oss retten til å rettsforfølge amerikanske styrker som begår eventuelle lovbrudd i Norge. Dette i sum øker risikoen for at Norge blir en slagmark.

Nå vil altså regjeringen og stortingsflertallet innfri USAs ønske om en tredobling av antallet amerikanske militærbaser i Norge. Rødt sier klart nei til dette. Vi fremmer i stedet forslag om for det første å avvise tredoblingen av amerikanske baser, for det andre å forkaste baseavtalen med USA, for det tredje at regjeringen må gå i spissen for Norden som atomvåpenfri sone, og bli enige med våre naboland om kontrollmekanismer for at USA ikke skal lagre atomvåpen på nordisk jord, og for det fjerde at Stortinget må kreve tre fjerdedels flertall til samtykke av utvidelse av nye områder, i tråd med Grunnloven § 115, som skal hindre at Stortinget avgir suverenitet med knapt flertall.

Jeg vil nevne hva tidligere stabssjef i Sjøforsvarsstaben, pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen, beskriver om USAs motivasjon for å opprette baser i Norge: «Det er primært rettet mot å konfrontere (…) Russland i nord, og ikke mot mer effektivt forsvar av Norge.»

Jeg vil legge til at ingen steder i avtalen av 16. april 2021, heller ikke i artikkel I, som er Virkeområde og formål, er det noen forpliktelse for USA om at styrkene de stasjonerer i Norge, skal tjene norske interesser eller norsk sikkerhet. Når USAs militære kan bruke norsk territorium til å trappe opp stormaktsrivaliseringen mot Russland, uten norsk demokratisk kontroll eller vetorett, øker det risikoen for at Norge blir en slagmark i en konfrontasjon mellom de to atommaktene. Det gjør ikke Norge tryggere.

Rødt har en politikk for å hevde og også fremme norsk suverenitet i usikre tider og med en aggressiv nabo, og samtidig sikre lavspenning i nord, som er i Norges nasjonale interesse. Det handler om å gjenreise det norske territorialforsvaret – som jo ble bygd ned av skiftende regjeringer, til fordel for deltakelse i USA-ledet krig i utlandet – men også om å gjenreise hovedprinsippet i den norske basepolitikken: ingen utenlandske militærbaser i Norge i fredstid.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Innenfor rammen av NATO har Norge og USA samarbeidet tett om forsvaret av Norge i 75 år. Gjennom flere tiår har USA forhåndslagret materiell i Norge. Amerikanske styrker trener og øver jevnlig i Norge sammen med norske og andre allierte styrker.

I juni 2022 samtykket Stortinget til inngåelse av tilleggsavtale om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA. Avtalen legger til rette for videreutvikling av det bilaterale forsvarssamarbeidet. Den gangen ble det opprettet fire omforente områder i Norge, på flystasjonene Rygge, Sola og Evenes samt på Ramsund orlogsstasjon.

Etter at tilleggsavtalen ble forhandlet ferdig og undertegnet i 2021, har den negative sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa akselerert. Russlands fullskalakrig mot Ukraina har tydeliggjort betydningen av kollektivt forsvar og ført til gjennomgripende endringer i vår del av verden.

På NATO-toppmøtet i 2023 ble det vedtatt endringer i alliansens kommandostruktur og planverk, som er viktig for norsk sikkerhet. Dette innebærer bl.a. en tydeligere regional innretning av alliansens forsvarsplaner. Denne utviklingen har bidratt til konsultasjoner med USA om opprettelse av flere omforente områder. Det er enighet om at det er hensiktsmessig å legge opp til åtte nye slike plasser.

Etablering av omforente områder på de plassene som nå foreslås, kan klart begrunnes i forsvarsmessige behov, herunder militær forsterkning i tråd med nasjonalt, bilateralt eller NATO-planverk relevant for forsvaret av Norge, Norden og NATO for øvrig. Ingen av plassene er lokalisert slik at de utfordrer retningslinjene for utenlandsk militær aktivitet i Norge, og de er i tråd med norsk base- og atompolitikk. Samtlige av de nye plassene ligger helt eller i det vesentligste på militært område eller på areal som bruksmessig defineres av Forsvaret som militært område. De åtte plassene som foreslås etablert som omforente områder, anslås å ligge innenfor de fire nasjonale kriteriene som er lagt til grunn for norsk samtykke til opprettelse av nye omforente områder.

I desember i fjor inngikk Sverige, Danmark og Finland bilaterale avtaler om forsvarssamarbeid med USA, Defence Cooperation Agreements. Avtalene, som ennå ikke har trådt i kraft, legger opp til opprettelse av henholdsvis 17 omforente områder i Sverige, 15 i Finland og 3 i Danmark. De 3 avtalene har samme utgangspunkt som den norske tilleggsavtalen. Samtlige avtaler vil bidra til å understøtte NATOs behov for å kunne se Norden som ett operasjonsområde. Det vil bidra til at våre allierte raskere og bedre vil kunne yte militær forsterkning av Norge og våre nordiske naboland i krise og krig. Dette vil også styrke evnen til gjennomføring av operativt planverk, både i nasjonal, i bilateral og i NATO-kontekst.

Samarbeidet med USA, både bilateralt og innenfor rammen av NATO, vil fortsatt være avgjørende for forsvaret av Norge. USA og Norge har felles interesse av fri ferdsel i Nord-Atlanteren og av samarbeidet om alliert forsterkning av Norden, i tråd med NATOs planverk. Dette er til nytte for alle allierte. Det er i europeiske alliertes interesse at det legges til rette for amerikanske militære bidrag til europeisk sikkerhet gjennom planlagte og forutsigbare ordninger for mottak og tilstedeværelse.

Jeg er glad for den brede støtten i Stortinget til å opprette flere omforente områder. Dette vil styrke norsk og alliert sikkerhet.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Forsvarsministeren starta innlegget sitt med å snakka om samarbeidet mellom USA og Noreg innanfor ramma av NATO. Dette er ikkje ein NATO-avtale, men ein bilateral avtale mellom USA og Noreg, på initiativ frå USA under dåverande president Trump. Me veit ikkje heilt kva framtida bringer når det gjeld USAs vidare politiske utvikling, kven som er president, og kva dei tenkjer om sine interesser framover. Spørsmålet mitt er om forsvarsministeren meiner at dette er ein del av NATO-samarbeidet, eller om det faktisk er ein eigen avtale med USA – med dei usikkerheitene det kan innebera.

Statsråd Bjørn Arild Gram []: USA er Norges desidert viktigste allierte, både som ryggrad i NATO-alliansen og bilateralt gjennom samarbeid som er utviklet gjennom mange tiår mellom Norge og USA. Det at vi nå legger enda bedre til rette for amerikansk aktivitet og tilstedeværelse i Norge – har infrastruktur på plass, forhåndslagring – er utrolig viktig for den samlede forsvarsevnen vår. Som jeg sa i innlegget mitt, legger det godt til rette for å kunne gjennomføre det planverket, de regionale planene som NATO nå har utviklet. Den infrastrukturen som det nå legges til rette for, vil i all hovedsak være til disposisjon også for Norge og for andre allierte.

Ingrid Fiskaa (SV) []: Eg høyrer at forsvarsministeren gjerne ønskjer å sjå dette som ein del av NATO-samarbeidet. Me veit jo ikkje heilt kva USA sjølv tenkjer, verken om sitt forhold til NATO, f.eks. etter neste presidentval, eller kva dei kan tenkja seg å bruka desse områda på norsk jord til. Er forsvarsministeren trygg på at USA og Noreg har samanfallande syn og samanfallande interesser når det gjeld bruken av desse områda?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Svaret mitt på det spørsmålet er ja. Vi har et langvarig – 75-årig – samarbeid med USA, som er i stadig utvikling. Vi har lagt vekt på at vi ønsker mer alliert tilstedeværelse og aktivitet i Norge. USA er vår viktigste allierte, og jeg mener at dette styrker norsk og alliert sikkerhet.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det som jo er et faktum, ble nå avklart – at de amerikanske basene ikke er en del av NATO-samarbeidet. De er direkte under USAs kontroll. Med utgangspunkt i disse basene kan en amerikansk president gi ordre til militære aksjoner på siden av NATO og i strid med interessene til alliansens medlemmer, inkludert vertslandet. Det så vi eksempler på tidligere i vår – med de amerikanske bombingene i Midtøsten som var en gjengjeldelse etter at tre soldater ble drept i Jordan i slutten av januar. USA startet et angrep mot 85 mål i Syria og Irak fra basene sine, selv om vertslandet protesterte, selvfølgelig til ingen nytte, for det har ingen mulighet til å innvirke på operasjoner fra eget territorium fra det som er amerikanske militærbaser.

Er det noen prinsipiell forskjell på disse basene USA har, og de basene de nå har fått og skal få flere av i Norge?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Jeg er uenig i representanten Moxnes’ beskrivelse av faktum i denne saken. Det er ikke snakk om å etablere amerikanske baser i Norge. Vi har en lang tradisjon for at vi tilrettelegger for alliert forhåndslagring, investeringer, aktivitet, tilstedeværelse og øving. Det er en del av norsk politikk. Denne avtalen inngås med full respekt for norsk base-, atom- og anløpspolitikk.

Jeg kan utfordre representanten Moxnes litt tilbake. Hvilke krav og forutsetninger er det vi selv stiller overfor utenlandske myndigheter når vi sender norske militære bidrag til utlandet? Jo, det handler om norsk jurisdiksjon over norske styrker, og det handler om at det kan være områder vi benytter oss av som ikke er tilgjengelige for andre land, heller ikke for den vertslandsnasjonen vi samarbeider med.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det kom ikke noe svar. Hva er den prinsipielle forskjellen på de basene USA har i andre land, og disse omforente områdene som de har fått og skal få i Norge?

USA har til orientering 750 militærbaser i minst 80 land. De er en supermakt og har sine interesser som naturligvis kan og vil fravike fra de en mindre nasjon kan ha, ikke minst en som er nabo med Russland.

Avtalen betyr at USA vil ha uhindret og eksklusiv adgang og kan stasjonere alle typer utstyr uten innsynsmuligheter og kontroll fra norske myndigheter. Avtalen åpner for at amerikanske styrker kan ignorere norsk lov og folkerettslige forpliktelser hvis USA mener norsk regelverk strider mot amerikanske tjenstlige behov. Da er spørsmålet: Hva vil regjeringen gjøre hvis amerikanerne påberoper seg amerikanske tjenstlige behov når norske myndigheter ønsker å finne ut hva som lagres av våpen på disse amerikanske omforente områdene?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Det grunnleggende prinsippet her er at det i tråd med norsk basepolitikk ikke er fast stasjonering av amerikanske militære styrker i Norge. Det ligger til grunn for basepolitikken.

Så er det sånn at det er vanlig praksis når Norge deltar i operasjoner, øving og trening i utlandet, at vi i tilfeller kan ha eksklusiv norsk bruk av deler av det området vi da disponerer. Det gjelder f.eks. et naboland som Island. Når vi deltar i Iceland Air Policing, er det faktisk områder knyttet til norsk tilstedeværelse på Island som er eksklusive til bruk for det norske Forsvaret, og som islendingene da ikke har tilgang til. Det er helt vanlig praksis når vi sender norske militære bidrag til utlandet, selv i nære naboland som Island.

Bjørnar Moxnes (R) []: Norden går fra å ha hatt to baser, nemlig på Island og Grønland, til nå å få 47 slike totalt. I Norge har vi tradisjonelt ment at det er i norsk interesse å ha lav spenning i nord. Vi ligger der vi ligger, geografien får vi ikke gjort noe med, og vi har den naboen vi har, det får vi heller ikke endret på. Vi har hatt nasjonal interesse av en balanse mellom avskrekking og beroligelse, og det har vært viktig at norske styrker skal hevde norsk suverenitet, ikke minst i nord.

Mener forsvarsministeren at supermakten USA har de identisk samme interessene som Norge av lav spenning i nord, eller kan USA under skiftende presidenter og regimer – det vet vi jo ingenting om – ha andre interesser vis-à-vis Russland enn småstaten og nabostaten Norge?

Statsråd Bjørn Arild Gram []: Først: Representanten Moxnes gjentar nå budskapet om 47 baser. Det er en feilaktig framstilling av saken, og det blir ikke mer riktig om det gjentas. La oss legge det på plass først.

I avtalen har vi lagt noen kriterier til grunn for norsk samtykke til opprettelse av omforente områder. Det første punktet der handler om avskrekking og beroligelse. Opprettelse av omforente områder må støtte opp under balansen i norsk politikk for avskrekking og beroligelse, og plassering, størrelse og tenkt bruk av omforente områder skal ikke hver for seg eller samlet med rimelig grunn kunne sies å bidra til økt spenning i våre nærområder. Vi mener vi er godt i tråd med de kriteriene som er lagt til grunn, når vi har fremmet denne saken for Stortinget til beslutning.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme, og flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel