Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:53:35] (ordfører for saken): I dag skal vi diskutere en viktig og betydningsfull stortingsmelding med navn «Profesjonsnære utdanningar over heile landet».

Det er et selvstendig poeng at Stortinget løfter de utdanningene som tilfører nøkkelkompetanse for å løse kjerneoppgaver i velferdsstaten. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i arbeidet med saken.

Første avklaring for meldingen er hva profesjoner er, nemlig utdanninger til bestemte yrker. Det er altså konkrete jobber du kan se for deg å gå inn i når du begynner på, eventuelt fullfører, disse utdanningene. I meldingen er det særlig lærere, sykepleiere og ingeniører som er trukket fram. Samtidig vet vi at vilkårene for samtlige profesjonsutdanninger har mye til felles. Egenarten til profesjonene må styrkes og videreutvikles.

Det stilles høye krav til kvalitet og kvalifisering i dagens samfunn, som høyere utdanning må kunne møte med gode utdanninger og aktiv forskning. Utdanningstilbud må også være tilgjengelig, slik at man får like gode tjenester nær seg i hele landet. Det skal ikke bety noe hvor du bor, verken for tilgang på høyere utdanning eller på nødvendig og samfunnskritisk kompetanse.

Landskapet for høyere utdanning i Norge har endret seg kraftig siden Borten-regjeringen av 1965–1971 iverksatte opprettelsen av Universitetet i Tromsø, Universitetet i Trondheim, innføring av niårig enhetsskole i alle landets kommuner og prøvedrift av norske distriktshøyskoler. Vi fikk høyskolereformen i 1994, og det nasjonale utdanningslandskapet har vært kontinuerlig i endring siden da. Nå har vi flere universiteter enn noen gang.

Endret demografi med stadig flere eldre borgere krever omstilling. I tillegg gir klimautfordringer, teknologi og krig økt kompetansebehov og sterkere satsing på demokrati og medborgerskap.

I komiteens innstilling samler komiteen seg om flere vurderinger som ligger til grunn for regjeringens utpekte retning i meldingen, og i enkelte konkrete spørsmål skiller komiteens medlemmer lag, som de ulike partiene vil redegjøre for.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen løfter flere tiltak for å møte kompetansemangelen og rekrutteringsutfordringer i dagens stramme arbeidsmarked. Det er stor aktivitet i økonomien, og det har vært rekordstore investeringer i fastlandsindustrien. Det krever eksempelvis en rekke dyktige ingeniører som kan sikre industrien og byggingen av landet videre, samt lærere som skal danne og utdanne morgendagens ingeniører og andre.

Meldingen har i hovedsak tre hovedspor: kvalitet, kapasitet og mangfold. Det er vesentlig med nye grep for å styrke praktisk og praksisnær høyere utdanning. Det styrker kvaliteten både på utdanningene og på de utdannede kandidatene som skal over i arbeid. Videre må kapasiteten og rekrutteringen i større grad enn til nå møte samfunnets behov. For mange kritisk viktige stillinger står ubesatt for både lærere, sykepleiere og ingeniører. Ikke minst for å få mer mangfold og flere med mangfoldig bakgrunn til å velge disse yrkesveiene videreføres kvoter for minoriteter, og det innføres kvoter for underrepresentert kjønn som et mer treffsikkert virkemiddel, med tverrpolitisk støtte.

I tillegg vil jeg nevne at utdanningskomiteen nylig var i Finnmark og fikk sterke inntrykk om behovet for samiske barnehagelærere, samiske lærere og generell samisk utdanning og forskning. Regjeringen har prioritert Samisk Høgskole.

Jeg vil trekke fram et utvalg av tiltak. Det skal bli lettere å bruke folk fra yrkesfeltet, som lærere, på utdanningene gjennom å ta bort krav til forsknings- og utviklingsarbeid som svarer til doktorgrad, for stilling som førstelektor. Dosentløpet gjøres mer praksisnært. Delte stillinger mellom praksisfelt og undervisning skal telles med i førstekompetansekrav. Videre vurderes krav til kvalitetsarbeid. Krav om fire doktorgradsprogram for å bli universitet fjernes, og institusjonene kan samarbeide om doktorgradsutdanninger. Det skal også bli enklere for vitenskapelige høyskoler å bli universitet. Rammeplanstyring reduseres, og regjeringen avvikler karakterer og poengkrav til sykepleierutdanning. For lærerutdanningene åpnes det for dispensasjoner, og Nesna fikk nylig grønt lys for prøveprosjekt for 1.–10.-utdanning.

Avslutningsvis vil jeg peke på at meldingen har med seg 11,5 mill. kr i statsbudsjettet for 2024. Disse midlene vil være nyttige for å sikre innsats for videre styrking av profesjonsnære utdanninger i hele landet.

Lise Selnes (A) [12:58:54]: En av de største utfordringene vi vil møte i Norge i framtiden, er mangel på folk til ulike yrker. Arbeidslivet endrer seg slik som samfunnet endrer seg, og det vil bli færre i yrkesaktiv alder, noe som gjør at vi må rigge utdanninger og arbeidsliv på andre måter.

Mangel på arbeidskraft i flere yrker vil forsterke seg i årene som kommer, og vi har fortsatt ikke helt klart for oss alle de politiske løsningene som skal svare på disse utfordringene. Men i denne stortingsmeldingen peker vi på noen punkter som er avgjørende viktige for å kunne løse noen av de sentrale utfordringene i profesjonsutdanningene.

Utdanningssystemet er det viktigste og mest effektive verktøyet vi har for å levere arbeidskraft til samfunnet. En av de store utfordringene vi nå ser i norske velferdstjenester i mange kommuner og fylkeskommuner jeg besøker, er mangel på kompetanse – det være seg i sykehus, i sykehjem, i norske skoler, særlig i distriktene, eller i tekniske avdelinger i kommuner som mangler ingeniører. I veiutbygginger regionalt mangler det også ingeniører. Vi har ikke nok sykepleiere, vi har ikke nok lærere, vi har ikke nok ingeniører. Bare i Innlandet mangler vi nå 1 300 med helseutdanning, og det omfatter også yrkesfaglige utdanninger.

Det er viktig for meg å påpeke at det ikke bare er institusjonene som har ansvar for å få utdannet nok folk til de yrkene vi trenger. Det handler også om et attraktivt arbeidsliv. Å rekruttere til profesjonsutdanningene handler om hva slags arbeid en nyutdannet møter i den andre enden. Det er viktig med heltidsstillinger, det er viktig med oppfølging av nyutdannede og mulighet til å utvikle seg som nyutdannet. Et av grepene vi tar i denne profesjonsmeldingen, er å bringe praksis og teori nærmere sammen. Utdanningene skal være profesjonsnære, de skal ha høy kvalitet, og vi må ha evne til å møte de ulike behovene for arbeidskraft i hele landet vårt.

Utdanningen som skjer på institusjonene våre, legger det faglige grunnlaget for den kunnskapen som våre profesjonsutdannede skal bære med seg gjennom hele arbeidslivet. Det å kunne ha faglig utvikling og evne til å tenke kritisk og utviklende om egne arbeidsoppgaver bygger på den forskningsbaserte utdanningen som en møter på institusjonen, som studentene møter der. Teorien en lærer, er helt avgjørende i møte med praksisen, for å kunne reflektere og for å kunne bli gode lærere, gode sykepleiere og gode ingeniører. Derfor er det viktig å se sammenhengen mellom praksis og teori. Det er nødvendig med bedre samarbeid med praksisfeltet, slik som f.eks. delte stillinger kan gi. I møte med studenter på profesjonsutdanningene, særlig lærerutdanningen, har jeg hørt veldig mange si at det må bli en sterkere sammenheng mellom praksis og det som foregår på utdanningene.

Jeg vil dvele litt ved mangfold, som det også står om i denne profesjonsmeldingen, f.eks. på lærerutdanningene. Når jeg besøker lærerutdanningsinstitusjoner og går i forelesningssaler eller møter studenter i kantinen, er det veldig mange jenter. Vi trenger å rekruttere også flere menn til lærerutdanningen. Det handler om arbeidslivet, men det handler også om de elevene våre og de guttene som sliter i skolen og trenger å ha mannlige forbilder.

Mangfold er mer enn kjønn. Mangfold handler også om annen bakgrunn. Jeg vil trekke fram OsloMets konkrete arbeid for å rekruttere folk med innvandrerbakgrunn inn i profesjonsutdanningene. Det er helt avgjørende i møte med store samfunnsutfordringer vi har i samfunnet på andre måter, og som vi trenger mer systematisk arbeid med og mer oppfølging av fra institusjonene, men også fra oss som politikere. Det er viktig å påpeke at det er omtalt i profesjonsmeldingen.

Til slutt: Jeg tenker vi kan ta flere innlegg for å peke på andre ting.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:04:07]: Sykepleierne er de første vi møter i livet, og de som tar farvel med oss. De ser oss på vårt aller mest sårbare, og de er våre sterkeste medspillere. Lærerne er de som åpner døren til kunnskapsuniverset og sørger for at alle barn får muligheten til å lære og utvikle seg, til beste for hver enkelt og for samfunnet. Ingeniørene legger til rette for at samfunnet vi lever i, fungerer både praktisk og teknisk, og de jobber med både harde og myke ting, det som er nært oss, og det mange av oss ikke tenker over at vi omgir oss med hele tiden.

Det er én ting som er bra med denne meldingen, og det er at det har blitt mer diskusjon rundt tre av våre viktigste profesjonsutdanninger: lærer, sykepleier og ingeniør. Summen av de menneskene gjør samfunnet vårt til et av verdens beste, og det vil Høyre ta godt vare på.

Støre-regjeringen velger å la en god mulighet til å løfte disse profesjonsutdanningene gå fra seg. Det er utfordrende å rekruttere til flere av utdanningene, og det må vi i fellesskap løse dersom vi også framover skal ha et godt samfunn. Men det er ikke gjort i en håndvending, og det finnes ingen enkle løsninger.

Støre-regjeringen velger å møte rekrutteringsutfordringene ved å senke kravene. Det er korttenkt og kortsiktig og vil verken sikre nødvendig kvalitet i tjenestene eller statusen til yrkene. Skal vi lykkes med å rekruttere flere unge til profesjonsutdanningene, må de se utviklingsmuligheter, og de må vite at yrkene er attraktive og vel ansette.

Sykepleierstudentene må vite at det er karriereveier – at spennende masterutdanninger innen anestesi, barn, intensiv, operasjon, kreft eller jordmor er mulige veier videre. I tillegg må de vite at de kan forvente en turnus de kan leve med over tid, og som kan kombineres med familieliv.

Lærerstudentene må også se muligheter for karriereveier. Solberg-regjeringen innførte lærerspesialistordningen for å beholde de gode lærerne i klasserommet og gi mulighet for utvikling og spesialisering. Den avskaffet dessverre nåværende regjering. Nyutdannede lærere må også vite at de får god oppfølging og kan jobbe i et utviklende kompetansemiljø med kultur for læring.

Ingeniørstudenten er en særs attraktiv arbeidstaker med kompetanse som er viktig for helsevesenet, for det konkurranseutsatte næringslivet og for det offentlige. Ingeniøren må være trygg på at kompetansen hen innehar, er like verdifull uavhengig av geografi.

Forskningsbasert kunnskap er grunnleggende for all høyere utdanning. Det gjenspeiles i at en av de grunnleggende prinsippene i norsk høyere utdanning er at undervisningen skal være forskningsbasert. Det er derfor skremmende at regjeringen framstiller forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap som motsetninger.

Høyre vil sterkt advare mot å framstille dagens profesjonsutdanninger som for akademiserte – tvert imot. Det er all grunn til å holde fast ved at forskning skal være en viktig del av profesjonsutdanningene også i framtiden, og regjeringen får derfor ikke Høyres støtte til å lempe på kravene.

Skal vi lykkes, må vi ha mer forskning, mer kunnskap og flere utviklingsmuligheter. Høyre tror ikke på regjeringens løsning med å redusere kravene til kunnskap og forskning; vi tror på det motsatte. Vi tror på klare krav og forventninger til dem som søker seg til noen av samfunnets viktigste og mest komplekse yrker, og vi mener at god allmennkunnskap, god skriftlig og muntlig framstillingsevne og gode regneferdigheter er grunnleggende enten du skal bli sykepleier, lærer eller ingeniør. Dette handler om samfunnsbygging, om folk og om framtiden.

Skal vi lykkes framover, må vi sørge for muligheter for alle. Høyre mener det ikke finnes noen grunn til å ha lavere ambisjoner på vegne av dem som har valgt den yrkesfaglige utdanningsretningen. Derfor er vi opptatt av en akademisk og en yrkesfaglig søyle i utdanningssystemet. På den måten vil alle kunne klatre, og det vil være langt større grad av internasjonalisering og mobilitet også for den yrkesfaglige søylen.

Framtiden trenger mer kvalitet, mer kunnskap og mer kompetanse. Profesjonsmeldingen gjenspeiler ikke det.

Himanshu Gulati (Frp) [13:09:05]: Fremskrittspartiet støtter intensjonen i denne meldingen. Vi mener at hovedinnholdet har en praktisk og realistisk tilnærming, og vi ser positivt på at man vil legge større vekt på erfaringsbasert kunnskap. Det er viktig å gjøre utdanningene mer fleksible og å legge til rette for at fagmiljøene selv kan forme utdanninger som er tett på praksis.

Likevel er det grunn til å være skeptisk til deler av den økende akademiseringen i samfunnet generelt og innenfor profesjonsfagene spesielt. Det er vesentlige ulikheter mellom mange av de tradisjonelle universitetsstudiene og typiske profesjonsstudier, og det er viktig å bevare de enkelte utdanningsretningenes egenart. Profesjonsstudienes primære mål må være å utdanne gode fagfolk som er etterspurt i arbeidslivet, ikke å utdanne forskere. Jeg vil imidlertid advare mot at kravene senkes. Teoretisk kunnskap er viktig og nødvendig i profesjonsstudiene, og noen formelle krav om utdannelse og karakterer må det være for å opprettholde kvalitet i utdanningene. Fremskrittspartiet er skuffet over at regjeringen møter deler av rekrutteringsutfordringene ved å senke kravene. Etter vår mening vil det verken sikre nødvendig kvalitet i tjenestene eller statusen til yrkene.

Det er viktig å beholde utdanningenes egenart, og den riktige veien å gå er å sikre én yrkesfaglig og én akademisk utdanningssøyle. Fremskrittspartiet forventer at regjeringen i den varslede fagskolemeldingen våren 2025 legger til rette for norske fagskolers innplassering i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, NKR, og European Credit Transfer and Accumulation System, ECTS. Det vil ivareta fagskolestudentenes mulighet til mobilitet, og det vil styrke den yrkesfaglige studieretningen.

Uansett hvilke fag lærerne skal undervise i, må de ha kompetanse til å integrere de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning i faget. Vi mener dette er viktig. Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag om å justere på kravet til praktisk-pedagogisk utdanning, PPU, da dette vil gjøre veien enklere for dem med erfaringskunnskap. Vi ser også positivt på at meldingen tar til orde for forsøk med alternativ organisering av grunnskolelærerutdanningen, f.eks. en felles utdanning for 1. til 10. trinn. Vi ønsker slike nye tanker og forsøk velkommen.

Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av empiri og praktiske erfaringer av politiske tiltak. Det er politikerne som utformer rammevilkårene for utdanningssektoren, og både politikere og sektoren må vise vilje til nytenking og endringsvilje. Både nå og i framtiden er det behov for gode lærere, og det må legges til rette for en positiv utvikling. Skolen må være en attraktiv arbeidsplass og gi flere lærere muligheten til karriereutvikling i skolen innenfor undervisning. Da er det viktig å legge til rette for flere karriereveier og stillingstyper, og en mer differensiert lærerutdanning kan være med på å bidra til dette.

Det bør ses på muligheter for å gjøre lærerutdanningene mer fleksible og mangfoldige. Det er verdt å merke seg at lærerskolen ikke ble treårig før i 1973. Før 1973 var den bare toårig. Dermed hadde de mest erfarne lærerne på 1980- og 1990-tallet bare to års utdanning som lærer. Muligheter for mer differensierte lærerutdanninger med ulik lengde, ulike praksismodeller og fleksible løp er løsninger som bør vurderes når framtidens skole og framtidens lærerutdanninger skal planlegges. Fremskrittspartiet er i den sammenheng positiv til en forkortet og mer fleksibel PPU.

Fremskrittspartiet mener at gjennomført studieforberedende med klare karakterkrav i matematikk og norsk bør være hovedregelen for opptak til sykepleierstudiet, men vi stiller oss ikke avvisende til at det åpnes for forsøk med kvalifisering fra fagbrev til sykepleieryrket. I dag er det krav om karakteren 3 i norsk og matematikk for opptak til sykepleierstudiet. Dette er lave krav, og i et yrke der pasientbehandling og korrekt dosering av medisiner er svært sentrale bestanddeler, er også språkforståelse og god tall- og matematikkforståelse veldig viktig. Vi er derfor imot å senke kravene. Ved å senke karakterkravene bidrar man til å svekke ikke bare sykepleieryrkets status, men også tilliten til helsevesenet.

Fremskrittspartiet er også skuffet over at meldingen er sparsom i omtalen av ingeniørutdanningene, og at mangfoldet innen ingeniørutdanningene ikke kommer godt nok fram. Her vil jeg vise til høringsuttalelsen fra NITO, der de skriver:

«Ingeniør-, bioingeniør- og ortopediingeniørutdanninger er alle rammeplanstyrte profesjonsutdanninger som har ulike utfordringer knyttet til kapasitet, rekruttering og ressurstilgang. Vi hadde forventet tydeligere prioriteringer og sterkere virkemidler for å løfte disse utdanningene i stortingsmeldingen.»

Fremskrittspartiet støtter ikke avvikling av rammeplan for ingeniørutdanning. Det er viktig å sikre mobilitet for ingeniører, både innenlands og utenlands.

Avslutningsvis vil jeg si at Fremskrittspartiet kommer til å stemme for forslag nr. 4, fra Høyre og Venstre, og at vi også vil støtte å gå imot regjeringens forslag om å svekke dosentstigen.

Grete Wold (SV) [13:14:26]: Dette er en viktig sak. Det er en melding som egentlig omhandler selve grunnplanken i det som holder velferdsstaten og samfunnet vårt oppe, nemlig alle våre profesjonsutdanninger og alle de som velger å bli en del av vårt helsesystem og utdanningssystem og bidra inn i det grønne skiftet – altså, våre aller, aller viktigste samfunnsfunksjoner.

Da er det selvsagt helt avgjørende at vi har utdanninger som sørger for at vi har nok sykepleiere, lærere, sosialarbeidere og ingeniører i framtiden, både i byene – der hvor de fleste bor, og hvor behovet er stort – og ute i tettsteder og bygder, der alle har krav på de samme tjenestene, og hvor de samme oppgavene skal løses.

Nå er vi der at vi mangler kompetanse på de fleste felt. Både i offentlig og i privat sektor er det kamp om de kloke hoder og dyktige hender, og stadig flere steder ser vi at det går ut over kvalitet og noen steder også forsvarlighet. Sånn kan vi selvfølgelig ikke ha det, og det er en høyst mager trøst at dette ikke er et særnorsk fenomen. Tvert imot betyr det at vi ikke kan hente kompetansen fra andre land nær oss; vi trenger å utdanne folkene våre selv.

Derfor må vi sikre oss framtidens kompetanse på egen hånd, og vi må legge til rette slik at flest mulig vil søke en profesjonsutdanning. Det er et problem at søkertallene til flere yrker nå synker, og spesielt i barnehagelærer- og lærerutdanningen er det tilnærmet en krise vi nå står overfor. Da må vi sørge for at rammevilkårene er slik at utdanningsinstitusjonene våre får uteksaminere tilstrekkelig og god nok kunnskap til å gyve løs på oppgaven.

Så vil jeg gå over til noen av de områdene som tas opp. Jeg rekker ikke innom alle, selv om vi har fått litt ekstra taletid i dag, men noen bør vi jo trekke fram.

Det er mange veier fram til økt kompetanse og nye oppgaver, og det burde være flere enn det vi faktisk har i dag. Det er jo ikke slik at alle velger å ta en høyere utdanning i første runde, kanskje tar man en yrkesfaglig utdanning først. Som LO skriver i sitt høringsinnspill:

«En som er tømrer, kan i dag utdanne seg til bygningsingeniør gjennom y-veien. Like naturlig bør det være at en barne- og ungdomsarbeider må kunne fortsette for å bli barnehagelærer og at en helsefagarbeider kan få muligheten til å bygge på til sykepleier uten å gå tilbake til videregående først.»

Det er derfor viktig at man fjerner de barrierene som begrenser muligheten til å videreutdanne seg. Vi trenger økt kompetanse innenfor helse og omsorg, og da må vi også tenke nytt.

Så til forskning: Regjeringen foreslår å rendyrke dosentstigen til å bygge på yrkeserfaring og pedagogisk erfaring. Det er absolutt godt ment, men jeg frykter på lik linje med Forskerforbundet at dette kan svekke dosentstigen. Forskning er så viktig, og på mange felt så nedprioritert, at vi må være forsiktige med endringer som kan svekke status og muligheter for forskerne våre.

Deretter kan jeg jo ikke gå herfra i dag uten å nevne studentene våre, og denne gangen studentmobilitet. I en stadig mer global verden er det økende behov for erfaring fra andre land, kulturer og språk. Er det noe verden trenger nå, er det unge som evner å se utover egne landegrenser og finne muligheter i fellesskap. Derfor er alle tiltak som øker graden av internasjonalisering, velkomne.

Stortinget har også vedtatt en stortingsmelding om internasjonal studentmobilitet så sent som i 2021, og der vedtok denne sal at man skal innføre en ordning hvor studenten selv melder seg aktivt av et utenlandsopphold, altså en form for aktiv avmelding. Tanken er at det å ta et opphold i et annet land under studietiden er så viktig at det faktisk er normalen – og selvsagt ikke noe man må gjøre, men alle tiltak som stimulerer til økt utveksling, mener vi er positive. SV fremmer derfor et forslag om dette i dag, og vi hadde håpet på støtte fra flere enn Venstre og Rødt, da dette egentlig er noe som allerede burde ha vært fulgt opp.

Avslutningsvis vil jeg kort nevne behovet for tilstrekkelige og gode praksisplasser. Det er et problem i dag, mange steder et stort problem. Profesjonene våre er praktiske yrker, så selv om det er mye teori og akademiske forventninger, er det viktig å ha en mulighet for å øve, bruke teorien inn i den praktiske utøvelsen og bli kjent med det arbeidslivet man utdanner seg til.

Her har det private vært hakket bedre enn det offentlige, og det holder ikke – her må alle bidra. Kommuner og helseforetak må ta grep og sikre at dette skjer, og derfor fremmer vi sammen med Rødt i dag et forslag som vil trekke oss i en bedre og riktig retning i så måte.

Det er mye som bidrar til å gjøre profesjonsutdanningene våre gode, og som med det sikrer nødvendig kompetanse inn i framtiden og vil øke interessen for viktige yrker blant våre unge og for framtidens generasjoner. Grunnplanken må på plass, og den må forsterkes.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Hege Bae Nyholt (R) [13:19:23] (komiteens leder): Velferdsstaten bæres av de profesjonsutdannede, sies det. Det er det mye sant i, for velferdsstaten er sykehusene, barnehagene, skolen, Nav-kontorene og kollektivtransporten, og der jobber det mange med treårig profesjonsutdanning – de såkalte treåringene. Vår trygghet og vår hverdag er avhengig av en sterk velferdsstat og dem som jobber der. Derfor er det også en felles bekymring i denne salen at det er nedgang i søkere på mange av de nøkkelutdanningene vi trenger for nettopp å ha en sterk velferdsstat. Dette er ikke et framtidsproblem, dette er et problem her og nå. Vi har kommuner i Norge hvor man ikke har pedagogiske ledere, hvor man ikke har barnehagelærere. Da er det heller ikke et pedagogisk tilbud å gå i barnehage.

Vi må satse på profesjonsutdanningene, og vi må satse på studentene våre. Studentene våre trenger en utdanning som forbereder dem på de yrkene de skal ut i. Disse utdanningene er basert på både teoretisk og praktisk læring. Derfor vil jeg gjerne fortsette der Grete Wold slapp, nemlig med praksisperioden, for praksisperioden er nettopp der studentene skal kunne prøve ut den teoretiske kunnskapen de har lært i auditoriet eller i klasserommet. Det er der de skal kunne øve seg på yrkesrollen. Det er der de – med veiledning – skal kunne teste sin egen kunnskap, kanskje oppdage ting de ikke kan godt nok, og ha muligheten til å reflektere. Noen studenter skal faktisk også erkjenne at det er en annen vei de bør velge, framfor det studieløpet de er i gang i.

Jeg er barn av to profesjonsutdannede, og jeg er profesjonsutdannet selv, to ganger. Jeg må med hånden på hjertet si at jeg har hatt både gode og dårlige praksisperioder. Jeg har stått alene i et bomberom på et menighetssenter og drevet en nyoppstartet ungdomsklubb med én og en halv biljardkø, altså den man skyter med. Jeg har også hatt en veileder i en annen praksis som så meg, som drøftet med meg, som var opptatt av bl.a. å spørre: Hvorfor valgte du dette? Så du hva som skjedde da du sa sånn og slik? Jeg må innrømme at jeg ble relativt selvstendig i den første, men lærte ikke så mye. Jeg ble utrolig mye mer reflektert i den andre.

Jeg hører historier om folks praksis, f.eks. sykepleiere som har praksis i et bakeri. Man lærer kanskje stressmestring i et bakeri. Man lærer kanskje å jobbe på tid og akkord i et bakeri, noe som kan være fornuftig nok i dagens sykehussituasjon. Man lærer ikke å legge veneflon, hvordan man skal roe ned et redd barn, eller journalføring – så vidt jeg vet – på et bakeri.

Derfor er det gledelig at regjeringen fokuserer på nettopp praksis, men det er ganske skuffende at de ikke vil være med og forplikte kommuner og helseforetak til å stille med praksisplasser innen helse- og lærerutdanning.

Jeg er selv praksislærer i mitt opprinnelige yrke, i barnehagen. Å være praksislærer er ganske forjettet. En av de få gangene i løpet av et år man føler seg attraktiv som barnehagelærer, er når høgskolen trygler: Kan du være så snill å ta tre ekstra? Da må man være faglig og si: Dessverre, det er ikke mulig.

Rammene for å være praksislærer er stadig dårligere. All veiledning må skje før og etter arbeidstid. Prøv å ha veiledning 06.30–07.15 – det er ikke den beste tiden på døgnet.

Hvis vi skal sikre at de yrkene vi er så avhengig av i velferdsstaten, skal være attraktive, må vi satse på dem. Hvis vi skal sikre at de studentene som utdanner seg til å bli sykepleiere, lærere, ingeniører osv., blir i yrkene, må de være best mulig forberedt til den virkeligheten de skal ut i. Derfor må praksis ha høy kvalitet for alle – og ikke som Pedagogstudentene illustrerte det under Arendalsuka: en pølsebu hvor man kan få alt fra en falukorv til en flytedings i lompa.

Guro Holm Skillingstad (V) [13:24:28]: Vi trenger kvalifiserte lærere i klasserom i hele landet vårt. Vi trenger også kompetente sykepleiere rundt om på sykehus og i hjemmetjenesten, og vi trenger ingeniører som kan løse både hverdagsproblemer og verdensproblemer rundt i hele landet. Og da trenger vi at disse folkene har en relevant utdanning av høy kvalitet.

Denne stortingsmeldingen har vakt stort engasjement blant dem som jobber i profesjonene, og for Venstre har det alltid vært viktig å høre på dem som har skoen på, når de sier hvor den trykker. Derfor er vi skuffet over at regjeringen ikke hører på sykepleierne. Norske sykepleiere har høy kompetanse, og vi har grunn til å være stolte av den norske sykepleierutdanningen. Men regjeringen foreslår å svekke kompetansen for sykepleiere, til store protester fra Norsk Sykepleierforbund. De kaller regjeringens forslag om å senke kravene for å komme inn på sykepleierstudiet både historieløst og kunnskapsløst.

Venstre er også skuffet over at regjeringen i liten grad knytter ingeniørutdanningen opp mot satsing på realfag, for vi står i en realfagkrise. Vi vet at barn og unge mister interessen for realfag tidlig i skoleløpet, og i en melding hvor vi skal se på profesjonsutdanningene, er det helt essensielt at dette ses i sammenheng med satsing på realfag.

Regjeringen Solberg innførte krav om gjennomsnittskarakter 4 i fellesfaget matematikk, eller bestått i programfaget matematikk, i tillegg til krav om karakter 3 i norsk og 35 skolepoeng for å komme inn på lærerutdanningen. Dette kom i lag med en historisk satsing på etter- og videreutdanning av lærere. Vi så at søkertallene for studiene økte fram til 2019. Etter innføringen så vi noe som var minst like viktig, og det var at gjennomføringsgraden hos dem som starter på lærerutdanningen, økte.

Regjeringen ønsker å åpne for at det skal bli lettere å lempe på kravet for å komme inn på lærerutdanningen. Det gjør den på bekostning av barn og unges framtid. Vi vet at læreren er det viktigste vi kan satse på hvis vi vil ha bedre kvalitet i tilbudet vi gir til barn og unge. Da er det etter Venstres syn et tilbakeskritt å skulle senke kravene for å komme inn på lærerutdanningen. Framtiden vår trenger tiltak som hever kvalitet og status, ikke tiltak som bygger det ned.

Skal vi lykkes med den omstillingen vi står foran, trenger vi å sørge for at flest mulig kan bevege seg i utdanningssystemet vårt. Derfor er vi glad for at vi får flertall, uten regjeringspartiene, for å sørge for å iverksette tiltak som får ned saksbehandlingstiden på utenlandsk utdanning. Og et flertall – vel å merke uten regjeringspartiene – har sendt en tydelig bestilling til regjeringen om å sørge for at fagskolene skal innplasseres i NKR og ECTS, sånn at fagarbeidere skal kunne klatre på den yrkesfaglige søylen. Venstre har klare forventninger om at dette skal bli en del av regjeringens varslede stortingsmelding for fagskolene våren 2025.

Statsråd Oddmund Hoel [13:28:12]: I åra som kjem, er det sannsynleg at knappleik på kompetanse vil bli ein av dei viktigaste flaskehalsane for å løyse dei store utfordringane me som samfunn står overfor.

Mangel på ingeniørar kan hemje framveksten av ny grøn verksemd som er nødvendig for å få til det grøne skiftet. Mangel på lærarar kan gjere det utfordrande å oppretthalde fellesskulen, og mangel på helse- og sosialfagleg personell kan gjere det krevjande å gje gode tenester i heile landet.

Lærarar, ingeniørar og helse- og sosialfagleg personell har nøkkelroller for velferd og verdiskaping i heile det norske samfunnet. Vi treng nok folk med rett kompetanse for framtida.

På same tid søkjer stadig færre seg til viktige velferdsutdanningar. Det krev kraftfulle tiltak. Med profesjonsmeldinga vil regjeringa styrkje den erfaringsbaserte kunnskapen, gje fagmiljøa større handlingsrom og gje fleire moglegheiter til å utdanne seg til desse viktige yrka.

Problema med rekruttering og knappleik på kompetanse er særleg alvorleg i distrikta. Regjeringa meiner difor det er grunn til å sjå på eigne tiltak i dei minst sentrale kommunane, og vi vil vurdere generelle tiltak og personretta ordningar for å betre tilgangen til personar med høgare utdanning i distriktskommunane.

Regjeringa vil at fleire skal få ta ei profesjonsutdanning. Difor vil regjeringa

• fjerne nivåkrava til sjukepleiarutdanninga og opne for fleire forsøk med kvalifisering frå fagbrev til sjukepleiaryrket, altså Y-vegen

• opne for forsøksordningar og fleire vegar inn til læraryrket, og opne for at universitet og høgskular som ønskjer det, kan få dispensasjon frå nivåkrava for opptak til lærarutdanningane

Mangel på praksisplassar er ein flaskehals for m.a. sjukepleiarutdanningane. Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å auke kapasiteten og har allereie løyvd midlar til bu- og reisestøtte for studentar i helse- og sosialutdanningane som har praksis langt unna campus. Det har vi gjort med gode resultat. No vil vi òg at dei private helsetenestene skal bidra, og at praksisplassar inngår i nye avtaler mellom offentlege helse- og omsorgstenester og private leverandørar.

Regjeringa vil forsterke eigenarten og relevansen til profesjonsutdanningane. Dette er utdanningar med lange tradisjonar og med ein kunnskapsbase som er bygd på praksisnær erfaring. I dag fører nokre av krava som blir stilte til kvalitet, til at det blir vanskelegare enn det burde vere å tilsette folk med erfaring frå praksisfeltet.

Eg meiner det er viktig å få fleire profesjonsutøvarar inn i fagmiljøa for å bringe relevant og heilt nødvendig erfaring frå arbeidslivet inn i utdanningane. Det skal regjeringa sørgje for gjennom å endre krava til førstelektor- og dosentstillingane og til fagmiljøa som tilbyr masterutdanningar med obligatorisk praksis. Sånn får vi ein betre balanse mellom erfaringskunnskap og akademisk, forskingsbasert kunnskap i utdanningane.

Profesjonsnærleik i utdanningane bidrar til kvalitet og er avgjerande for å utdanne profesjonsutøvarar for framtida. Utdanningane treng fleksibilitet både for å tilsette folk med praksiserfaring og for å leggje til rette for praksis.

Regjeringa ønskjer å ta i bruk heile landet. Det gjeld ikkje berre distrikta, men alle folka som bur i landet. Det er sterkt behov for høg deltaking i samfunns- og arbeidslivet her i landet framover. Då er det eit vesentleg problem om store grupper i samfunnet ikkje oppfattar profesjonsutdanningane som attraktive utdanningar. Viktige samfunnsinstitusjonar som helsetenestene, skulane og barnehagane bør ha ei bemanning som speglar befolkninga.

Det er òg viktig at folk med utdanning og yrkeskvalifikasjonar frå utlandet får brukt kompetansen i Noreg. Komiteen peiker på at saksbehandlingstida for å få godkjent utanlandsk utdanning må bli kortare. Det meiner eg er ei viktig påminning, og det er noko regjeringa arbeider med å løyse.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [13:45:11]: I dag sikrer vi utviklingen av våre profesjonsutdanninger og styrkingen av velferdsstaten. Vi forbedrer kvaliteten og relevansen i profesjonsutdanningene, som er avgjørende for å sikre at utdanningen er tilpasset behovene i samfunnet og i arbeidslivet. Lærer-, ingeniør-, helse- og sosialfagene er profesjoner som utgjør ryggraden i vår velferdsstat, og som vi har et økende behov for framover. I tillegg foreslår vi mer fleksible utdanningsløp og økt vekt på praksisnær undervisning, og det er noe vi i Senterpartiet støtter helhjertet. Dette vil bidra til at flere får muligheten til å fullføre en utdanning som er relevant for deres arbeidssituasjon og livssituasjon.

Sammen med Arbeiderpartiet har vi i Senterpartiet framhevet viktigheten av å ha en desentralisert struktur på utdanningstilbudene. Det er avgjørende at utdanningene er tilgjengelig i hele landet og ikke bare i de store byene. Det sikrer at vi får utdannet folk som kan jobbe både i sentrale og perifere områder. Vi må huske at levende lokalsamfunn er avhengig av at vi har kvalifiserte lærere, sykepleiere og ingeniører som kan bidra til utviklingen der de trengs mest.

Jeg er selv sykepleier, og jeg og mange andre sykepleierstudenter var imot innføringen av karakterkravet på sykepleierstudiet den gangen. Og jeg vet at det ikke handler om om en har karakteren 2 eller 5 i matte for å klare medikamentregningseksamen. Medikamentregning handler om pluss, minus, gange og dele. Man kan være en racer i hoderegning, men slite med ligninger og algebra, og det bør man ikke bli straffet for.

Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg hadde realfagsmatte på videregående og hadde 4 og 5 i det. Jeg strøk på første eksamen i medikamentregning. Jeg hadde medstudenter som hadde 2 eller 3 i matematikk, vanlig matte, og de klarte det på første forsøk – ikke noe problem. Så jeg har full tillit til at institusjonene klarer å lose studentene igjennom medikamentregningseksamen på en god måte uten å ha et karakterkrav i bunnen.

Jeg må også si at det er ikke lave krav for å komme inn på sykepleierutdanningen i dag. Det er veldig mange institusjoner hvor en må ha et snitt på mellom 4 og 5 for å komme inn, og da har en ikke dårlige karakterer. Det er å snakke ned sykepleierstudiet. En kan ha 5 i snitt og ha 2 i matte, og det mener jeg man ikke bør bli straffet for.

Lise Selnes (A) [13:48:12]: I en drømmeverden ville vi ha hatt kø av studenter til alle profesjonsutdanninger. Vi ser jo fra f.eks. sykepleierutdanningen, som representanten før meg refererte til, at det er høye snitt på en del av profesjonsutdanningene våre, men vi ser også at vi mangler studenter mange steder.

Som flere før meg har sagt her i dag, er en av de store utfordringene vi har i Norge, å få riktig kompetanse på rett sted. Mange, både i næringslivet og i offentlig sektor, sliter kraftig. Det vi gjør i denne profesjonsmeldingen, det regjeringen løfter fram her i profesjonsmeldingen, er å bygge ned noen av de barrierene som hindrer folk i å ta utdanning. Vi trenger at alle som vil utdanne seg, får mulighet til å gjøre det, hvis de har generell studiekompetanse. Drømmesituasjonen er som sagt at det skal bli kø, at vi øker attraktiviteten, at flere får lyst til å bli lærer, og at flere får lyst til å bli sykepleier.

Det er også viktig å påpeke i denne debatten at mangelen på søkere til f.eks. lærerutdanning ikke er et særnorsk fenomen. Veldig mange land i Europa sliter med å få nok søkere. Derfor trenger vi også å samarbeide på tvers av land i Europa for å identifisere: Hvorfor er det slik, og hva kan samfunnet og politikken gjøre med det? Profesjonsmeldingen er en veldig, veldig god start på at vi skal komme et steg i riktig retning.

Det løftes fram fra høyresiden at det å fjerne nivåkrav gjør at vi vil få dårligere sykepleiere og dårligere lærere. Det er heller ikke riktig, for man må bestå eksamen på institusjonen for å få mulighet til å utføre sykepleieryrket eller til å bli lærer. Vi fjerner jo heller ikke nivåkravene på lærerutdanning. Vi gir dispensasjonsmulighet for de institusjonene som ønsker å prøve det ut, og når de får mulighet til det, må de også ha kompenserende tiltak som møter de studentene som da kommer inn på et lavere karakterkrav. Dette er viktige tiltak for å få flere til å søke seg inn, men samtidig får institusjonen mulighet til å møte den studentgruppen som de har inne.

Vi ser også forskjeller på institusjoner, f.eks. på hvordan folk består medikamentregning, eller hvor mange som består lærermasterløpet for lærerutdanning, og der er det også viktig at institusjonene samarbeider og selv ser på muligheten til å kunne finne de beste løsningene.

Det å ha utdanning flere steder i Norge, på profesjonsutdanninger, handler om å møte behovet vi har i Norge i ulike kommuner og på ulike steder. Det handler ikke om å senke kvaliteten, men om å møte det velferdstilbudet Norge har og det kravet våre innbyggere har på å få lovpålagte tjenester i våre kommuner, fylkeskommuner og sykehus.

Elise Waagen (A) [13:51:28]: Profesjonsutdanningene har helt avgjørende nøkkelroller i vårt velferdssamfunn. Koronapandemien var kanskje et forstørrelsesglass på disse profesjonenes betydning. Vi husker godt listene over hvem som var samfunnskritiske, og hvem som kunne ha barn i barnehagen og ikke, særlig de av oss som var i den situasjonen at det var helt avgjørende for å få hverdagen til å gå rundt. Vi husker hvem som måtte på jobb for å få Norge til fortsatt å stå på beina i en krevende tid. Jeg husker også da vi i Stortinget vedtok nye ordninger innenfor Nav-apparatet som skulle sørge for økonomisk trygghet. Da krevdes det IT-ingeniører som fikk dette på plass lynraskt, slik at folk fikk pengene sine på konto.

Profesjonsutdanningene og disse yrkene utgjør helt grunnleggende, samfunnskritiske roller. Det er bærebjelken vår. Det er imidlertid en bekymringsfull trend i tiden at våre ungdommer ikke nødvendigvis ønsker seg til disse utdanningene. I de to nordligste fylkene sto nesten halvparten av studieplassene på sykepleie tomme i fjor høst. Det er kritisk. Skal vi sørge for at våre ungdommer ønsker seg til de utdanningene, må det være attraktivt å være i dem. Det må være utdanninger av høy kvalitet, men det må også være et arbeidsliv i andre enden der man kan se for seg en lang karriere.

I denne meldingen tar regjeringen opp noen av de viktigste problemstillingene i utdanningen, bl.a. møtet med praksis og koplingen mellom teori og praksis. Det tar vi nå tak i. Noe av det som er viktig i disse utdanningene, er at vi møter dem når vi er i en situasjon hvor vi trenger hjelp. Det handler om et system og en velferdsstat som speiler hele befolkningen. Vi vet også at profesjonsutdanningene er noen av de mest kjønnsdelte utdanningene. Derfor henger denne meldingen nøye sammen med opptaksmeldingen som komiteen avga innstilling om tidligere denne uken. Der innfører vi nå kjønnsnøytrale kvoter for å kunne ha en bedre balanse i utdanningene og dermed også i tjenestene ute, nærmest folk.

Høyre har i denne debatten adressert karriereveier. Arbeiderpartiet er helt enig i at vi trenger gode karriereveier i alle disse utdanningsløpene og i det arbeidslivet vi møter. Derfor er det på sin plass å si at lærerspesialistordningen var et prøveprosjekt som vi nå høster erfaringene av og kommer til å jobbe videre med, sammen med partene i arbeidslivet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:07:49]: I salen diskuterer vi nå profesjonsmeldingen, og det er kommet en del kommentarer fra Høyre som jeg ser et behov for å kommentere. Det er bl.a. kommentaren om karakterkrav for å komme inn på sykepleierutdanning og kommentaren om medikamentregning.

Jeg synes eksemplet som min partifelle i komiteen trekker fram, er tydelig og sterkt, og at man kan bruke disse eksemplene for å ha karakterer på vei inn i utdanninger og inn i arbeidslivet om alle yrker. Det blir en rar rangering av enkeltutdanninger. Det blir en rar påstand om rekruttering og tilstrømming til enkeltutdanninger at karakterkravet – karakteren 3, 4, 5 eller 6, for den saks skyld – i seg selv skal være en mirakelkur for å være en god yrkesutøver.

Jeg har også profesjonsutdanning som lærer. Noe av det jeg husker fra lærerutdanningen selv, er bl.a. skikkethetsvurderingen. Det er en egen, krevende vurdering som handler om hvorvidt man er skikket til å stå som lærer i et klasserom, om man er skikket til å jobbe med barn og unge. Når man søker jobber, må man også levere politiattest for å vise at vandelen står i stil med yrket man skal inn i. Man kan ha toppkarakterer, men fortsatt ikke kvalifisere fordi man ikke er skikket, eller har en vandel som tilsier at barn og unge ikke er rett yrkesvei. Det finnes en rekke eksempler på hvorfor en enkelt karakter på vitnemålet ikke definerer en som person. Det har vært sterkt å lese om alle de enkelteksemplene, de menneskene som nå faktisk får en mulighet til å fullføre sin drømmeutdanning, nemlig å jobbe med mennesker som enten sykepleier eller lærer, fordi man kan se på dispensasjon eller fjerne karakterkrav.

Søkertallene er fortsatt til bekymring. Det har vært et positivt oppsving for sykepleierutdanningen, og flere menn har søkt denne, men det er fortsatt en utfordring å rekruttere til lærerutdanningene. Her ser vi også at det er en internasjonal trend. Nylig var utdanningskomiteen på besøk i Finland, og der pekte de på ulike sider av utviklingen over tid, f.eks. at vi har et mer individfokusert samfunn, og at skjerm og mobil tar en større del av tiden.

Ellers har Venstre kommentert at det i ulike merknader er flertall uten regjeringspartiene. Da vil jeg poengtere at f.eks. når det gjelder utenlandsk utdanning, er komiteen samlet om et forslag som jeg mener vil bidra til å følge opp det arbeidet regjeringen gjør. Når det gjelder merknaden om ECTS, EUs system for studiepoeng, og parallell søyle for fagskole, viser vi til fagskolemeldingen.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:11:14]: For Høyre er kvalitet og innhold alltid viktigst. Det gjelder i tilbudet til studentene, skoletilbudet til elevene og helsetilbudet til pasientene i hele landet, som alle i denne salen er så glad i. Derfor er det åpenbart for Høyre at vi må stille samme krav til alle som ønsker å bli lærer eller sykepleier, uavhengig av studiested. Vi mener alle pasienter skal kunne forvente å møte sykepleiere som har nødvendige regneferdigheter og god muntlig og skriftlig framstillingsevne, uavhengig av hvor i landet de bor, og hvilken sykepleier de møter. Det er en kortsiktig og lite hensiktsmessig løsning å fjerne nivåkravene til sykepleierstudiet.

Likeledes er vi opptatt av at alle elever skal møte kvalifiserte lærere i klasserommet. Vi har en realfagskrise i Norge. Skal vi klare å rekruttere nok elever til realfagene i videregående skole og deretter til realfagsstudier i høyere utdanning, må vi lykkes med å pirre barns nysgjerrighet helt fra barnehage og 1. klasse. Da er det viktig at alle barn møter lærere med god matematikkforståelse, som kan bidra til å trekke matematikken inn i alle fag, bidra til økt tallforståelse og bedre regneferdigheter og til økt forståelse for matematikkens og fysikkens vesen og store plass i livet vårt.

Det vil kreve mye av profesjonsutdanningene å legge til rette for at studenter med svakt utgangspunkt skal lykkes. Der snittet er lavt, vil det ha noe å si, ikke bare for hver enkelt student, men for hele studiemiljøet. Høyre frykter ikke bare a- og b-lag av sykepleiere og lærere. Vi frykter at Støre-regjeringens politikk vil føre til a- og b-institusjoner. Det er ingen tjent med.

Høyre er opptatt av muligheter for alle. Mobilitet og karriereveier er viktig for alle. Unge som velger en utdanning i dag, må se utviklingsveier innenfor profesjonen eller fagområdet de velger, og de må se muligheter til å endre retning dersom det er riktig for den enkelte.

Det er ingen grunn til at samfunnet skal ha lavere forventninger til elever og studenter som velger den yrkesfaglige retningen. Derfor har Høyre store forventninger til den varslede fagskolemeldingen. Heller enn å lage snarveier vil Høyre rendyrke yrkesfagsøylen, og vi forventer at Støre-regjeringen kommer med forslag til innplassering av fagskolene i NKR, Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, på høyere nivåer og ECTS. Det vil sikre fagskolestudenter mobilitet og karriereveier.

Investering i kunnskap og kompetanse lønner seg alltid, og for Norge som nasjon vil det lønne seg å stille krav til dem som skal bli lærere og sykepleiere, og også til dem som skal undervise dem. Derfor er det heller ikke vår politikk å lempe på kravene til forskning eller å innføre en PPU-«light».

Vi tror ikke på enkle løsninger i utdanningspolitikken, og vi mener at god utdanningspolitikk med samme krav i hele landet er god distriktspolitikk.

Himanshu Gulati (FrP) [14:14:30]: Jeg vil bare klargjøre noe jeg sa i mitt tidligere innlegg, om at Fremskrittspartiet også går imot regjeringens forslag om å svekke dosentstigen. Jeg vil informere om at Fremskrittspartiet ved en inkurie ikke ble med i merknaden på side 9 i innstillingen, om førstelektor- og dosentstillinger. Her skulle vi egentlig ha vært med. Dette ble ved en inkurie ikke meldt inn, men med Fremskrittspartiets tilslutning hadde dette utgjort et flertall. Det er derfor viktig for meg å klargjøre vårt standpunkt her.