Irene Ojala (PF) [13:18:47] (ordfører for saken): Takk til SV som legger fram dette svært viktige Dokument 8-forslaget. Helse nord, og ansatte og pasienter, står i store utfordringer i hele foretakets ansvarsområde. Selv om det ikke blir flertall for forslaget i dag, sier jeg også takk til komiteen, som har samlet seg om viktige punkter som kan ha betydning i ulike helsesaker som kommer til behandling i Stortinget på et senere tidspunkt.

Jeg skal si noe om komiteens enighet før jeg sier noe om Pasientfokus’ ståsted:

• En samlet komité understreker behovet for at utredninger av sykehusstruktur inkluderer vurderinger av samfunnsmessige konsekvenser, herunder konsekvenser for samfunnssikkerhet og beredskap.

• Komiteen er enig med forslagsstillerne i at plassering av sykehustilbud er grunnleggende for pasientsikkerhet, stabilitet og beredskap.

• Komiteen deler forslagsstillernes bekymring for bemanningssituasjonen i Helse nord, og komiteen mener det er viktig at eventuelle endringer i sykehustilbudet skal styrke pasienttilbudet og øke mulighetene for å beholde og rekruttere kvalifisert personell.

• Komiteen understreker også målet om et likeverdig helsetilbud til hele befolkningen i nord, og viser til at Helse nord har et særskilt ansvar for helsetilbudet til den samiske delen av befolkningen, og at staten har plikt til å sikre et språklig og kulturelt tilpasset helsetilbud for samer, kvener og andre minoriteter i nord.

Helseministeren har gitt et oppdrag til helseforetaket som har skapt uro blant pasienter, pårørende og ikke minst ansatte i hele Helse nord, også i Finnmark. I Hurdalsplattformen har regjeringen et mål om at rus- og døgnbehandling skal bygges opp, ikke ned. Det samme målet om oppbygging kan vi lese om i opptrappingsplanen for psykisk helsevern for 2023–2033. Helse nord skal altså styrke pasienttilbudet og øke mulighetene for å beholde og rekruttere kvalifisert personell, men skal helseforetak rekruttere, må ledelsen i helseforetakene spille på lag med de ansatte og deres organisasjoner. Helseforetaket må ikke skape frykt blant ansatte og tillitsvalgte, slik de gjør i dag. Det er helt uakseptabelt i 2024.

Døgnbehandlingstilbudet ved seks psykiatriske sentre i Nord-Norge planlegges lagt ned. Det gjelder distriktspsykiatrisk senter, DPS, i Tana, Storslett, Silsand, Storsteinnes og Lofoten og Vesterålen, lokalisert i Svolvær, og i Mosjøen. Hvis dette gjennomføres, svekkes psykisk helsevern i hele Nord-Norge. Når Finnmarkssykehuset planlegger å legge ned tverrfaglig spesialisert rusbehandling, TSB, i Alta og flytte plasser til Karasjok, reduseres antall rusplasser i Finnmark. Det er også i strid med regjeringens løfter.

Vi mener at både DPS i Tana og TSB i Alta har ferdigrekruttert bemanning. Vi må ta vare på dem, og vi må sørge for at de ikke forlater Finnmark. Det prosjektet som Finnmarkssykehuset nå legger opp til, gjør at folk pakker og drar, og det er i hvert fall ikke i tråd med Hurdalsplattformen.

Truls Vasvik (A) [13:22:12]: De siste månedene har jeg fått lov til å besøke og prate med tillitsvalgte og ansatte ved alle sykehusene i Helse nord. Det har naturlig nok vært stort engasjement, og det har naturlig nok vært ulike meninger, men alle har vært enige om én ting: Noe må skje. Helse nord og sykehusene i nord kan ikke fortsette som før.

Utviklingen i Helse nord har gått feil vei i flere år. De første tegnene på en skummel utvikling kom allerede i 2017. Det førte til økte ventetider, manglende bemanning – som gir voldsomt høye kostnader knyttet til innleie og vikarbruk – og en struktur som ikke nødvendigvis er optimal og hensiktsmessig innenfor alle fagfelt. Legger vi på en aldrende befolkning og utflytting i tillegg, har det gitt en situasjon som krever et omstillings- og endringsarbeid. Statsråden har gitt et slikt oppdrag til Helse nord for å sikre at vi også har en god helsetjeneste i nord i framtiden. Det er viktig, og det er riktig.

Regjeringen har allerede tatt noen grep. I budsjettenigheten mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ble det bevilget 240 mill. kr til Helse nord i varige tilskudd for å rekruttere og beholde fagfolk i Nord-Norge og for økt samhandling. I tillegg har vi økt kapasiteten på medisinstudiet ved Universitetet i Tromsø med totalt 45 studieplasser, og i sykehustalen ga statsråden beskjed om at dagens fødetilbud skal opprettholdes innenfor planperioden i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, samt at akuttilbudene ved sykehusene i Lofoten og Narvik ikke skal svekkes. Målet vårt er at det desentraliserte sykehustilbudet i Norge skal utvikles og styrkes, at mer av den elektive virksomheten skal flyttes ut til lokalsykehus, og at den lokale akuttberedskapen skal styrkes. Regjeringen tar derfor en rekke nødvendige grep for å opprettholde en bærekraftig offentlig helsetjeneste som sikrer et likeverdig tilbud til alle innbyggere i landet og en forsvarlig akuttberedskap.

Det er nå snart ett og et halvt år siden helseministeren ga Helse nord i oppdrag å se på organiseringen. Flere av merknadene i saken påpeker at prosessen har gått for fort. Det ble også nevnt da jeg var rundt på sykehusene. Samtidig sa de ansatte at det også var viktig å få landet prosesser og konklusjoner raskt for å skape ro. Det er en krevende spagat å skulle klare å oppfylle begge de to ønskene samtidig.

Stortinget har gjennom helseforetaksloven gitt regjeringen ved helse- og omsorgsministeren ansvaret for styring av spesialisthelsetjenesten. Det gjelder for hele landet, det gjelder for alle sykehusene vi har i Norge. Jeg mener det er nødvendig at beslutningsprosesser om noe av det aller viktigste for folk må være entydige i hele landet, og denne sal har lagt det ansvaret til statsråden.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [13:25:12] (komiteens leder): Bakgrunnen for at vi står her i dag og debatterer denne saken, er for å være helt ærlig en veldig dårlig forankret prosess fra regjeringen. Den ser nesten ikke ut til å ha vært forankret i egen regjering engang. Det er derfor dette forslaget kommer på bordet, om at Stortinget skal gå inn og overta det som helt åpenbart er helseministerens ansvar.

Da Høyre satt i regjering i åtte år, var vi opptatt av at sykehus ikke lenger skulle leve med nedleggingsspøkelset over seg. Det var spøkelser som hadde vært til stede i tiår. Vi avgjorde alle disse sykehuskampene. Vi la frem for Stortinget en nasjonal helse- og sykehusplan hvor Stortinget tok stilling og demokratisk behandlet hvordan sykehussektoren skulle se ut i årene fremover. Vi tok et oppgjør med ideen om at små sykehus ikke kan leve. Vi var helt tydelig på at de små sykehusene kom til å få mer å gjøre i årene fremover, med en aldrende befolkning og en økende sykdomsbyrde. I nord vet vi at ca. 95 pst. av alle pasienter ferdigbehandles på sitt lokalsykehus.

Vi mener at Norge trenger en desentralisert sykehusstruktur, og vårt løfte da vi gikk til valg i 2021, var at kartet var ferdig tegnet. Jeg har ikke sagt til VG at sykehusene skal være fredet i ti år fra 2021, men jeg var veldig tydelig på at man ikke kan ha stadige omkamper. Det sikrer ikke stabilitet og rekruttering til sykehus noe sted, heller ikke i nord.

Det er også litt vanskelig å forstå den store diskusjonen om bemanningsutfordring. Det er en stor utfordring med bemanning både i nord og i hele landet, og Helse nord står i krevende utfordringer, men det er litt vanskelig å få helt konkret klarhet i hvor de store bemanningsutfordringene i nord er, og særlig når man reiser til sykehus og møter ansatte og tillitsvalgte i Narvik og i Lofoten og flere andre steder. Det jobbes veldig godt med rekruttering på lokalt nivå. Derfor er hele bakgrunnen for de endringene som opprinnelig var foreslått, veldig vanskelig å forstå ut fra en helhetlig tenkning om at det er bemanning som er den største utfordringen.

Siv Mossleth (Sp) [13:28:38]: I Senterpartiet har vi vært krystallklare i vår kommunikasjon om at vi vil styrke og utvikle sykehusene i distriktene. Vi vil styrke den lokale akuttberedskapen, og våre klare rammer er nedfelt i regjeringsplattformen. Senterpartiet kunne på ingen måte godta den retningen Helse nord gikk i med forslaget fra arbeidsgruppe 1, som inneholdt forslag om å legge ned akuttberedskap og fødetilbud i nord innenfor dagens sykehusstruktur.

Jeg vil berømme alle som har kjempet for folks trygghet i nord: fagfolk i spesialisthelsetjenesten, fagfolk på kommunalt nivå, tillitsvalgte, næringsliv, ordførere og politikere i kommuner og fylker og ikke minst lokalsamfunnene.

Under forrige sykehuskamp sa helseminister Bent Høie under sykehustalen sin 7. januar 2015 at et akuttsykehus krever et pasientgrunnlag på minst 60 000 til 80 000 innbyggere, dvs. at Høyre så for seg et sykehus i Bodø, et sykehus i Tromsø og kanskje et sykehus i Finnmark. Det var da Sverre Håkon Evju, som ble kåret til årets nordlending, stilte sykehuskampens viktigste spørsmål: Blør vi saktere i nord?

Dette spørsmålet bør alle framtidas helseministre og Helse nord skrive seg bak øret og huske, for vi blør ikke saktere i nord. Kampen for akuttsykehusene i Lofoten og Narvik førte til seier i 2017, og det er igjen bekreftet fra regjeringa at akuttberedskapen i Lofoten og Narvik skal bestå og ingen fødetilbud skal legges ned. Sånn er det med Senterpartiet i regjering.

Jeg mener det var uklokt av Helse nord å legge seg utenfor rammene i regjeringsplattformen under arbeidet med utfordringene i foretaket. Helseforetaket pekte på bemanningsutfordringer, og da er det å skape uro og usikkerhet hos de flinke folkene som sykehusene trenger, noe av det verste man kan gjøre.

Senterpartiet mener det er viktig å komme bort fra den kostbare innleiespiralen som har utviklet seg i helsesektoren, også i spesialisthelsetjenesten. Senterpartiet var ikke inne i det flertallet som innførte helseforetaksmodellen, men det som ble lagt fram fra regjeringa under årets sykehustale, er bra, og det er gode skritt i riktig retning for framtidas helsetjenester.

Senterpartiet mener det er viktig å løse utfordringene i Helse nord og andre helseforetak, og vi forventer at Helse nord finner gode løsninger og bruker de ekstra, varige 240 millioner kronene de har fått, på best mulig måte til å rekruttere, stabilisere og samarbeide bedre med kommunene. Dette er penger som vi i Senterpartiet har pekt på er særdeles viktig i budsjettprioriteringer.

Bård Hoksrud (FrP) [13:31:58]: Først vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på i saken.

Det var jo morsomt å høre på foregående taler. Det var nesten som da SV for noen år siden sto foran Stortinget og demonstrerte, og som da Senterpartiet, med representanten Mossleth og parlamentarisk leder, sto i første etasje her i stortingsbygningen og demonstrerte samme kveld som statsråden hadde lagt fram hvilket oppdrag hun hadde gitt til Helse nord, og svaret som kom tilbake fra administrasjonen i Helse nord. Det er bakgrunnen for det som egentlig kom som pålegg fra regjeringen og helseministeren, og som Senterpartiet plutselig var uenig i. Likevel sto helseministeren like steinhardt på, bare kjørte på og sa at her skal man fortsette å jobbe.

Det er ikke tvil om at både kommuner, ansatte og de fleste i Nord-Norge har vært kritiske til den prosessen som statsråden har valgt å gi klar beskjed om: Det er dette dere skal gjøre. Det hele kulminerte egentlig med et styremøte i Helse nord, som så ut som – ja, jeg ville kanskje brukt et ord som jeg ikke skal bruke her. Det savner iallfall litt sidestykke at man har et styremøte hvor administrasjonen egentlig går på et knalltap, og så ble det aldri et knalltap, for administrasjonen skjønte at man ikke hadde flertall i styret, og så sa statsråden plutselig etter det møtet – hvis jeg ikke husker helt feil – at nei, nå skal vi fortsette litt, vi skal jobbe videre, og vi stopper denne prosessen litt.

Bakgrunnen for den debatten vi har nå, er vi litt ferdig med foreløpig – akkurat nå – fordi man har stoppet det, slik hele hensikten til forslagsstillerne var, og som vi er veldig enig i. Fremskrittspartiet fremmet forslag om det allerede i statsbudsjettet for i år, der vi ba regjeringen stoppe den prosessen de er i full fart med.

Jeg håper nå at man sørger for, og det har Fremskrittspartiet vært tydelig på, at den nasjonale helse- og sykehusplanen som er vedtatt i dette huset, gjelder inntil dette huset fatter en ny beslutning om hvordan strukturen skal være – det hadde jeg i hvert fall forventet. Samtidig klarer den sittende regjeringen, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, tydeligvis ikke å bli enig seg imellom heller, for den nye nasjonale helse- og samhandlingsplanen skulle kommet før jul. Den skulle kommet før jul, og nå er vi langt ut i februar, og den er fortsatt ikke kommet. Det betyr kanskje at det som skjedde nede i første etasje i stortingsbygningen, også fortsetter inn i regjeringskontorene og regjeringskvartalet, og sikkert mellom disse partiene, for man klarer ikke å bli enige. Så spørsmålet er: Når kommer den, og når får vi diskusjonen – istedenfor å «hurry up», sette i gang dette i Nord-Norge og lage så mye spetakkel og så mye problemer?

Mona Fagerås (SV) [13:35:17]: Helseministeren skal ha takk for en fornuftig avklaring og for at nedleggelsesspøkelset i Ofoten og Lofoten er lagt dødt, i alle fall for denne gang. Likevel står dette representantforslaget fra SV seg.

Vi mener at en omfattende endring av sykehustilbudet i Nord-Norge må besluttes av Stortinget og ikke på et foretaksmøte. Forslag til ny sykehusstruktur bør i framtiden legges fram for Stortinget. Helse nord har startet et omfattende arbeid med omstrukturering, og resultatet av dette arbeidet vil ha konsekvenser for befolkningen i hele Nord-Norge. Plassering av sykehus og sykehustilbud er grunnleggende for pasientsikkerhet, stabilisering og beredskap, og en så omfattende endring av sykehustilbudet i hele Nord-Norge må besluttes her og ikke på et foretaksmøte, slik det er lagt opp til i dag.

Jeg er klar over at situasjonen i Helse nord er prekær, men nettopp derfor mener jeg at dette er et godt eksempel på at det er nødvendig å sikre at det er nasjonalforsamlingen som tar det ansvaret vi er valgt til å ta.

Utfordringene i Helse nord er heller ikke nye. Det pekes på mangel på helsepersonell, og det rapporteres om svært harde arbeidsdager for helsepersonellet vårt. I forhandlingene om alternativt statsbudsjett prioriterte vi i SV å få på plass til sammen 240 mill. kr til et varig rekrutteringstilskudd til Helse nord. Målet er å rekruttere og stabilisere helsepersonellsituasjonen i eksisterende helse- og sykehustilbud, og begrense bruken av innleie.

Det er behov for å sikre tiltak for hele regionen knyttet til både bemanning, pasienttilbud og beredskap. Med tid, klokskap og forankring kunne det blitt lagt til rette for en god prosess for hele Nord-Norge der premisset om likeverdige helsetjenester lå til grunn. I stedet ble det lagt opp til en rask, udemokratisk prosess, som også har store samfunnsmessige konsekvenser for en hel landsdel.

Heldigvis valgte styret i Helse nord den 9. januar å utsette behandlingen av ny struktur i Helse nord etter at saken som var lagt fram for styret, ble trukket, og heldigvis var ministeren i sin sykehustale tydelig på at nedleggelse ikke var aktuelt. Jeg kan i dag si takk på vegne av hele Ofoten og Lofoten, men saken i dag er likevel viktig.

Jeg tar opp forslaget fra SV, Rødt og Pasientfokus.

Seher Aydar (R) [13:38:31]: Plassering av sykehus og sykehustilbud er grunnleggende for pasientsikkerhet, stabilitet og beredskap, og det kan ikke være opp til styrene i helseforetakene hvor det skal være trygt å bo i Norge. En så omfattende endring av sykehustilbudet i hele Nord-Norge som det ble lagt opp til, måtte helt åpenbart besluttes i Stortinget. Dette har samfunnsmessige konsekvenser langt ut over hva Helse nord kan ha ansvar for.

Sykehusene i nord drar med seg røde tall fra to år med pandemi etterfulgt av en priskrise, men det er ikke et problem vi kan legge på skuldrene til de ansatte i sykehusene i Nordland, og det skal heller ikke gå ut over befolkningen. Sykehusene våre må formes etter behovet i befolkningen, samfunnshensyn og fagfolks vurderinger.

Helsepersonell er ikke spillebrikker helseforetakene kan flytte dit de vil ha dem. Det er ekte mennesker med levde liv. Det er ikke gitt at de blir med til en større by, selv om helseforetaket og direktørene vil sentralisere. Å tro at man bare kan flytte fagfolk fra ett sted til et annet, kan kanskje fungere på et skrivebord, men det funker ikke i hverdagen til folk.

Heldigvis ble akuttilbud og fødetilbud i hvert fall i Narvik og Lofoten fredet i sykehustalen for denne gang, men dette burde helt åpenbart ha kommet på et tidligere tidspunkt. Kort tid før sykehustalen kunne ikke helseministeren gi et ordentlig svar her i spørretimen på om regjeringen ville redde tilbudet i nord. Det har ført til veldig mye unødvendig – eller nødvendig – uro og skapt utrygghet for befolkningen. Det er fortsatt usikkert hva slags tilbud innen psykisk helse og rus befolkningen kommer til å få.

Situasjonen i Helse nord, og det som både har skjedd fram til nå og muligens kan skje i framtiden, er et klart eksempel på at det er nødvendig å sikre at Stortinget tar ansvaret vi er valgt til å ta. Med Hurdalsplattformen la regjeringen opp til store forventninger om satsing på lokalsykehus og lokal akuttberedskap. Nå står de med hendene i lommen og ser på at helseforetakene uthuler helsetjenestene til befolkningen på Helgeland. Jeg vil invitere til samme standhaftighet som vi kanskje kunne høre i sykehustalen.

Sykehus er ikke butikk, det er ikke fabrikk, og det er ikke bare tall. Vi driver ikke med helsetjenester fordi det lønner seg i årlige budsjetter, men fordi en velferdsstat plikter å gi helsehjelp til befolkningen uansett hvor i landet de bor.

Sykehusdrift kommer til å være dyrere i områder der det er lenger mellom folk enn det er i storbyene. Helseforetaksmodellen er ikke egnet til å sikre likeverdige tjenester til hele befolkningen. Det er et politisk ansvar at pasienter i hele Norge har trygge og gode helsetjenester, og det ansvaret må vi på Stortinget få ta.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:41:49]: Venstre sit ikkje i helsekomiteen og er difor ikkje med på innstillinga som ligg på bordet her i dag, men eg vil på vegner av Venstre seie at vi er glade for det representantforslaget som er fremja og blir behandla i dag.

Venstre kjem til å støtte alle dei framlegga som ligg i representantframlegget og i framlegga frå mindretalet her i dag, om å be regjeringa kome tilbake til Stortinget med ei sak om sjukehusstrukturen i Helse nord, slik at det endelege vedtaket kan bli gjort av Stortinget. Ikkje minst støttar vi det at det må vere ein grunnleggjande føresetnad i dei prosessane som no skal gjerast for å sjå på heile strukturen i nord, at dei blir gjorde ut frå ei heilskapleg vurdering av behovet for beredskap og heilskapleg samfunnsutvikling i Finnmark.

Det er etter Venstres syn heilt uakseptabelt med dei prosessane som har blitt sette i gang, med framlegget om ei omfattande sentralisering av sjukehuset og helsetenesta i nord utan at regjeringa har teke ansvar for å vurdere kva dette faktisk betyr for samfunnsutvikling og totalberedskap i Nord-Noreg. Vi veit at dette ikkje var ein del av arbeidet regjeringa gjorde. Arbeidet med å gjere slike analysar blei outsourca og sett nedover og nedover i systemet og var ikkje ein del av avgjerdsgrunnlaget Helse nord hadde på plass til det mykje omtala styremøtet på nyåret, der desse prosessane iallfall foreløpig har blitt stoppa.

Dette er ikkje godt nok. Dette er det regjeringa som må ta ansvaret for, for Nord-Noreg har heilt spesielle utfordringar knytte til geografi og busetnad. Dei har ein stadig meir spent geopolitisk situasjon. Ingen store avgjerder om grunnleggjande samfunnsinfrastruktur i Nord-Noreg kan sest uavhengig av den geopolitiske situasjonen, heller ikkje sjukehusstrukturen og spesialisthelsetenesta.

Det er nok å sitere eksempelvis kva totalberedskapskommisjonen seier i innstillinga si om behovet for styrkt beredskap i nordområda. Dei seier at det å oppretthalde befolkninga på Svalbard, i Nord-Noreg og spesielt i Finnmark er ei sikkerheitspolitisk sak. Det betyr også at offentlege arbeidsplassar, sengeplassar på sjukehusa og flyruter i nord har nasjonal betydning. Dette er avgjerande, dette er viktig, og av dette følgjer det etter Venstres syn også at avgjerder om sjukehusstruktur i nord må vere avgjerder tekne av Stortinget.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:44:58]: Vi trenger en mer demokratisk styring av helseforetakene. Helsekomiteen bør gå inn og se på alle nyoppnevnte styrer. Jeg har kommet så langt som til Helse Midt-Norge. Det er mange tidligere direktører, eller nåværende direktører, som flyttes til ulike verv. Er det demokratisk? Vi roper høyt om føde- og akuttilbud. Det mener jeg mye om, men jeg mener også mye om rus og psykiatri og den overhengende faren for at ting blir nedlagt.

I forrige sak diskuterte vi private og kommersielle. Det ble sagt her i salen at tillit til gulvet er viktig, og at vi må jobbe mot sentralisering. Denne regjeringen har vist at sentralisering faktisk er en mulighet, når de velger å legge ned ting som er ganske vesentlige for folk. Hva skjer når folk får den trusselen? De velger å tegne en helseforsikring for å reise til det nærmeste private foretaket, i Tromsø eller andre plasser. Hva skjedde i Narvik når det ble diskusjon om å legge ned i Narvik eller ei? Jo, private aktører var den neste uken ute og sa at de var villige til å rekruttere personale og starte opp. Vi må se sammenhengene her og være med og ta de beslutningene som er viktige for folks hverdag. Folk er opptatt av å få den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Det er helt riktig at kommunelegen i Narvik var ute og spurte om vi blør saktere her i nord. Vi vet at tid betyr hjerneceller, tid betyr hjerteceller, tid betyr om du overlever eller ei. Derfor blir en struktur ekstremt viktig for folks trygghet. Da må vi være villige til å se på: Er modellen vi har i dag, demokratisk nok, eller er det noen som sitter langt vekk fra hverdagen til folk og fra dem på gulvet på sykehusene, som nå styrer? Da er det heller ikke rart at folk tegner helseforsikringer, for folk trenger en trygghet om å få den hjelpen de har behov for. Derfor mener jeg at denne beslutningen er så stor at vi må ha en demokratisk beslutning, og ingen er nærmere å gjøre det enn vi som sitter i denne salen og har fått det ansvaret – og bør ta det.

Statsråd Ingvild Kjerkol [13:47:53]: Helse nord har økonomiske utfordringer, stor mangel på fagfolk, ubesatte stillinger og høy vikarbruk. Som helseminister har jeg det overordnede ansvaret, og situasjonen tilsier at det må gjøres endringer for at pasienter i nord fortsatt skal ha tilgang til like god behandling som pasienter ellers i landet.

Som kjent ga jeg Helse nord et oppdatert oppdrag i januar. Omstillingsarbeidet skal videreføres, men dagens fødetilbud skal opprettholdes innenfor planperioden til kommende Nasjonal helse- og samhandlingsplan, gitt forsvarlig drift. Det er alltid grensen for oss politikere. Helse nord er også bedt om å beregne kostnaden av å opprettholde akuttilbudet ved sykehusene i Lofoten og Narvik.

Regjeringen har en bred og helhetlig tilnærming til utfordringene i nord. Vi har lagt fram en distriktsmelding og en helseberedskapsmelding for Stortinget. I sistnevnte melding framkommer det at regjeringen skal sette ned en hurtigarbeidende interdepartemental arbeidsgruppe for å fastsette overordnede rammer for sivilt-militært helseberedskapsarbeid. Her vil det bl.a. bli sett på akuttberedskapen i Nord-Norge og Forsvarets behov knyttet til kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen vil også om kort tid legge fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og vi har satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om de akuttmedisinske tjenestene.

Samtidig vil jeg vise til at beredskap er en del av Helse nords sørge-for-ansvar, og det gjelder uavhengig av omstillingsoppdraget Helse nord har fått. Det er regjeringen, ved helse- og omsorgsministeren, som i henhold til helseforetaksloven har ansvaret for styringen av spesialisthelsetjenesten. Det er helseministeren som er eier og oppdragsgiver for sykehusene, og som formelt fatter beslutninger om vesentlige endringer i sykehusstrukturen. Dette har Stortinget vedtatt gjennom lov.

Målet med arbeidet er at pasientene i nord også i framtiden skal ha et like godt helsetilbud som i resten av landet. Nå øker ventetiden og antallet fristbrudd i Helse nord. Situasjonen krever handling.

Irene Ojala (PF) [14:04:24]: I dag var mange veier i Finnmark stengt. For få uker siden herjet to orkaner i Nord-Norge, og samtlige flyplasser i hele landsdelen var stengt. I Vest-Finnmark var været i sykehusbyen Hammerfest så dårlig at havet skyllet over veiene i byen – og inn på bensinstasjonen – samtidig som Vårherre spylte det nye sykehuset i Hammerfest med saltvann fra havet. Det dårlige været førte til at helseministeren avlyste reisen sin til Hammerfest to ganger.

Alta har en flott jordmorstyrt fødestue, men verken jordmødre eller leger vet fasiten for en fødsel før den er over. I dette malabariske været, som helseministeren ikke kunne reise i, melder et lite barn fra Alta sin ankomst. Klinikk Alta har ingen kirurger, og de har ingen generalistleger som kan bistå i en slik situasjon – og vi er Finnmarks største by, med relativt flest fødsler i hele Nord-Norge. Været var så dårlig, og det var ingen ambulansebiler, det var ingen ambulansefly i lufta, og ingen luftfartøy fra hele Nord-Norge var oppe i lufta. Allikevel: En fødsel er på gang, og pauseknapp finnes ikke. Pasienten hadde flaks, og muligens – hva vet jeg – litt hjelp fra Vårherre. Hovedredningssentralen hadde helikopteret AW101 SAR Queen ledig for oppdrag, og det var flaks, for helikopteret kunne vært ute på et annet oppdrag. Mer flaks gjorde at vinden løyet, sånn at helikopteret faktisk kunne lande i Hammerfest.

Men la oss si at det var uflaks. Vi har jo Kirkenes, men flytiden fra Hammerfest til Kirkenes er 50 minutter, og vi snakker om en fødsel. Vi har altså en situasjon hvor et helikopter med verdens viktigste last, en fødekvinne, er på vei til en fødeavdeling for å fullføre en fødsel som ikke går etter A4-manualen – i et vær med orkan i kastene. I et slikt vær var det kanskje greit at helseministeren avlyste sine reiser til Hammerfest.

Kvinnedagen 8. mars nærmer seg, og vi, kvinnelige politikere i Norge, kan gjøre året 2024 kjent i historien som «fødekvinnenes år». Vi er bare kvinnelige ledere i denne salen. Pasientfokus og jeg har startet arbeidet med et grunnlovsforslag for kvinners rettigheter til trygg fødselsomsorg i Norge, en grunnlovfestet rett til å føde i trygghet, uten å være en salderingspost i helseforetakenes Excel-ark. Det hadde faktisk satt internasjonal standard for hva kvinnelige ledere i Norge kan få til, om vi samarbeider på tvers av partiene. Hermed er alle kvinnelige og mannlige politikere på Stortinget invitert til et bredt samarbeid. For hva er Norges framtid uten ungene våre?

Christine Bertheussen Killie (H) [14:07:23]: Jeg er en stolt representant fra en landsdel rik på ressurser og mangfold. I Nord-Norge har man 35 pst. av landets areal, men bare 9 pst. av befolkningen. De bor gjerne langs en fjord, på en øy eller ved en rasutsatt strekning. Disse folkene har Helse nord som sin hovedoppgave å sørge for gode spesialisthelsetjenester til. Det lykkes de på mange måter godt med. Utfordringsbildet knytter seg til bemanning og finansiering, og dette er spørsmål som må adresseres.

Regjeringen har valgt å igangsette en svært dårlig forankret omstillingsprosess, som så langt har ført til – med parlamentarisk språk – uro og splittelse. Det er regjeringens ansvar å sørge for at folket i nord har helhetlige og gode tjenester som også ivaretar hensynet til beredskap og forsvar. Det siste har dessverre blitt enda mer aktuelt den siste tiden. Nå må regjeringen legge opp til en prosess som løser problemene, framfor å skape nye. De må bygge opp under det som fungerer godt, lytte til dem som har skoen på, og som ser denne komplekse materien fra innsiden.

En spredt befolkning trenger en desentralisert akuttberedskap, men vi er veldig innforstått med at spesialiserte tilbud ikke kan være overalt. Solberg-regjeringen tok viktige beslutninger om hvor sykehus og akutt- og fødetilbud skulle ligge, og denne strukturen vil Høyre bevare og bygge videre på.

Kompetanse- og rekrutteringsbasen som UiT, Norges arktiske universitet, er, må styrkes. Ungdom som utdanner seg i nord, blir i nord. Universitetssykehuset, UNN, og dets regionsfunksjoner er viktig for hele befolkningen. Det er ikke der konfliktlinjene ligger. Helseforetaksmodellen og helseforetaksloven er tydelig på at det er regjeringen, ved helse- og omsorgsministeren, som har ansvaret for styring av sykehusene. Dette inkluderer også beslutninger om vesentlige endringer i sykehusstrukturen. Det er derfor smått utrolig å høre argumentasjonen fra enkelte partier her i salen, kanskje spesielt fra representanter fra Senterpartiet, som her hiver Helse nord under bussen, som om de opererer helt avkoblet fra regjeringen.

Høyre har et avklart forhold til sykehusstrukturen i nord. Vi har et avklart forhold til både akutt- og fødetilbud. Disse funksjonene er avgjørende viktig for beredskap og øyeblikkelig hjelp. I en region der befolkningen stadig blir eldre, er sykehusbehandling nærmest mulig der man bor, mer viktig enn før.

Helse- og sykehustilbud berører alle. Derfor må prosessen organiseres på en måte som gir anledning til bred medvirkning, og som ivaretar forsvars- og beredskapshensyn. På den måten får vi en helhetlig samfunnsutvikling i nord.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:10:50]: Jeg har lyst til å understreke at det er en krevende situasjon i sykehusene over hele landet, også i nord. Er det noe vi har særskilt bruk for, er det at vi klarer å ha en sykehusstruktur med helt tydelige spydspisser som leverer den spisseste spesialiserte behandlingen, som f.eks. ved UNN i Tromsø. Det er viktig for Nord-Norge å få et eget kreftsenter som kan sikre at pasienter i nord får den mest fremragende kreftbehandlingen, slik man får andre steder i landet.

Det som har vært utfordringen her og som jeg må legge vekt på, er hvordan regjeringen har håndtert denne prosessen. Jeg vil gjenta det som representanten Killie også sa – det er veldig spesielt å høre Senterpartiet stå her og skylde på Helse nord. Dette kunne regjeringen ha håndtert ved å gi et oppdrag som var tydelig, og som var i tråd med det Hurdalsplattformen sier, eller det Senterpartiet og Arbeiderpartiet sammen mener er riktig. I stedet har det nå pågått en prosess over lang tid, som har tatt så mye energi fra alle det berører i nord: ansatte, pasienter, kommuner, lokalt folkevalgte – alle.

Det er klart at når man skal gjøre store endringer i norsk helsetjeneste, trenger man å ha med alle på laget. Da skulle man ha utløst den energien, den innovasjonen og det pågangsmotet som bl.a. ligger i massevis av dyktig helsepersonell i nord. I stedet har denne prosessen til nå vært helt utarmende. Derfor spør jeg igjen: Hva i alle dager var det som gjorde at man ikke ga et tydeligere avgrenset mandat? Det må for SV føles som en rimelig klam omfavnelse når helseministeren sier her at man har et flertall i Stortinget bak seg for denne prosessen, når det står noen setninger i et statsbudsjett om at man vil gi Helse nord et oppdrag om å se på hvordan man skal løse dette fremover. Det må oppleves rimelig klamt.

Situasjonen er krevende i nord, men ventetiden i januar er mye høyere i Helse sør-øst enn i nord. Det var 78 dager i Helse sør-øst og 72 dager i Helse nord. Ja, Helse nord ligger høyest på fristbrudd, men ikke skyhøyt over alle de andre. Poenget er at vi må passe på at vi ikke snakker ned Helse nord og helsetjenesten. Det er utfordringer, og de må løses. Det er det i hele Norge, og de må løses på en bedre måte enn det dagens regjering gjør.

Irene Ojala (PF) [14:13:59]: Jeg vet at svært mange stortingsrepresentanter reiser mye i Norge, også i Nord-Norge, men jeg skal likevel si noe om avstandene. Jeg har et hus i Bodø, som noen her kanskje vet. Fra huset mitt i Bodø til huset mitt i Alta er det 800 km. Skal jeg reise hjem, må jeg reise 560 km videre østover for å komme til Vardø kommune.

Jeg synes det er litt underlig at Finnmark er så lite med i denne debatten, fra de fleste andre representantene.

Krig, uro og ekstremvær er blitt ord vi bruker mer og mer i denne sal. Allikevel er det slik at et vellykket dagkirurgisk senter for hele Finnmark, lokalisert i Alta, ble lagt ned denne uken. Beslutningen er tatt av styret ved Finnmarkssykehuset, som ikke har forståelse for at operasjonsstua i Alta er en beredskapsstue for Forsvaret og sivil beredskap i tilfelle krig, terror og pandemier i Finnmark. Det er en operasjonsstue som må brukes daglig og ikke legges ned.

Vi i Pasientfokus mener at ingen sykehustjenester i Nord-Norge, i særdeleshet i Finnmark, kan tillates lagt ned før Stortinget, Forsvarsdepartementet, forsvarsminister, forsvarssjef og fagmilitære råd er blitt hørt. Det handler om totalforsvaret og totalberedskapen i Finnmark, som også har stor betydning for resten av landet.

All makt i denne sal utgår fra det norske folk, ikke fra helseforetakene.

Finnmarks totalberedskap kan ikke legges i hendene på styrer helt uten ansvar for totalberedskapen i Finnmark og uten kunnskap om vår flerkulturelle befolkning, de lange avstandene vi har, og det livet vi lever. Det er ganske trist å se hvordan Finnmark nå blir ødelagt av et helseforetakssystem som er opptatt av Excel-ark og ikke av mennesker. Det er ganske trist. Jeg utfordrer helseministeren til å ta noen grep som står seg for framtiden, i en tid hvor denne regjeringen har fått så mange rapporter som de skal forholde seg til når det gjelder samfunnsutviklingen i nord.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:16:26]: Det er bra at regjeringa har snudd i spørsmålet om Lofoten og Ofoten og nedlegging av sjukehusa der, og dei tilboda som er der. Det er klokt å lytte til presset frå befolkninga.

Det er ein diskusjon her om rekruttering og at 40 pst. av innleige er i nord, osv. Samtidig veit vi at løningane til dei som jobbar i nord, er vesentleg lågare enn i andre delar av landet. Nok folk på jobb og å heve løna til same nivå som i andre delar av landet, er verkemiddel som verkar for rekruttering. Det som likevel er den eigentlege drivkrafta her – det ein alltid må sjå etter, altså kva det er staten eigentleg prøver å planleggje for – trur eg vi finn på side 2 i svarbrevet frå helseministeren. Der står det:

«Samtidig går andelen av befolkningen som bor i helseregionen ned. Situasjonen er ikke bærekraftig. Utfordringene har gjort det nødvendig med omstillingsarbeid av mer langsiktig karakter.»

Det er altså sentralmakta sitt språk for at her skal vi byggje ned fordi befolkninga i nord går ned, at andelen av befolkninga på sjukehus i nord går ned. Da kan ein jo stille spørsmål ved om staten snakkar med seg sjølv. Eg reknar med at det iallfall på venstresida er brei politisk einigheit om at ein skal styrkje befolkninga i nord, ein skal snu utviklinga, det skal bli fleire – både av omsyn til at ein landsdel med store moglegheiter, resursar osv. er viktig for nasjonaløkonomien, og også fordi dette er ein viktig del av vår forsvarsevne og vår beredskap. Da er det å ha eit helsedepartement som planlegg for det motsette, litt trist.

Ein kan jo spørje seg kvifor Senterpartiet peikar på Helse nord i eit sånt spørsmål. Kontrollspørsmålet for om ein skal ta den typen avgjerder her på Stortinget eller ikkje, er: Vil helseføretaka kunne planleggje for auka befolkning? Vil helseføretaka kunne ta inn over seg beredskapsbehovet for staten? Svaret på det er nei. Difor er det naturleg at den typen avgjerder blir tatt i ein breiare samanheng, og vi meiner at ein bør ta dei på Stortinget, fordi det er den einaste staden ein kan sjå dette i samanheng. Altså: Skal vi snu ei utvikling, kan vi ikkje byggje ned eit sjukehustilbod.

Og kva er eigentleg eit desentralisert sjukehustilbod? Er det det vi har i Nord-Noreg? Det er ikkje det. Kvænangen er den staden i landsdelen der reisetida er lengst. Det er fem timar til næraste sjukehus med dagens desentraliserte sjukehustilbod. Da kjem vi til det store spørsmålet: Når skal dei framtidige behova til staten Noreg begynne å få effekt på sektorområde, som helsepolitikken? Det er eit ope spørsmål etter denne debatten.

Seher Aydar (R) [14:19:42]: Helt ærlig er jeg litt usikker på om jeg bare formulerte meg skikkelig dårlig i stad eller om helseministeren misforsto med vilje, men uansett hva grunnen var, var det iallfall en misforståelse som jeg tenker at jeg skal oppklare litt.

For det første: Jeg startet med å si at det var bra at statsråden endelig tok en avgjørelse om å frede føde- og akuttilbudet i Lofoten og Narvik. Så beskrev jeg problemene som oppsto da usikkerheten herjet, da folk følte seg utrygge, helsepersonell ropte varsko og det var røde varsellamper over hele Nord-Norge.

Det vi så, var at kommersielle så sitt snitt og forsøkte å rekruttere ansatte. Det vi så, var at folk var bekymret for om det var trygt å bo i hele landet, om de faktisk kom til å få nødvendig helsehjelp hvis det skjedde noe med dem, enten de ble gravide, det oppsto en ulykke, eller hva de enn måtte oppleve. Det var jo det som skjedde. Da spurte jeg helseministeren om det ikke hadde vært klokt å ta den avgjørelsen tidligere i regjering eller storting. Det mener jeg ville vært veldig klokt. Dette forslaget ble jo fremmet på Stortinget før jul, før sykehustalen. Det var fullstendig mulig for alle partier å ta stilling og stemme for det, men det skjedde ikke. Det er det som er problemet.

Vi er nødt til å unngå slike prosesser, som skaper så mye usikkerhet, for den usikkerheten er med på å skape enda større fare for flukt fra helsetjenestene våre, og det kan vi ikke tillate oss. Det handler om at det er feil at det skal være styrene i helseforetakene som bestemmer hvor det skal være trygt å bo i landet vårt. Det handler om totalberedskap, det handler om helseberedskap, og det handler om at vi er nødt til å huske det helseministeren selv sa: Det er hennes ansvar.

Vi har invitert henne til å ta det ansvaret mange ganger tidligere. Vi må likevel tillate oss å diskutere hvordan vi skal legge opp prosessene framover, bl.a. hvor avgjørelsene skal bli tatt. Mange av oss mener at Stortinget skal spille en aktiv rolle i store, avgjørende prosesser, som denne saken er, og så håper vi at helseministeren er mer aktiv, ikke mindre, i framtiden.

Truls Vasvik (A) [14:22:28]: Akkurat nå føler jeg at forvirringen i hodet mitt når et litt høyere nivå, og det vet jeg ikke om er et godt tegn.

Jeg vil bare svare ut noe. Representanten Fagerås sier at det er en rask og udemokratisk prosess. Nå har en så langt holdt på halvannet år. De ansatte ber om avklaring. Det er planlagt en grundig høring, og kommunene er involvert i arbeidet. Så det kan jo diskuteres.

Representanten Seher Aydar sier at plassering av sykehusene er avgjørende for pasientsikkerhet. Det er helt riktig, men det er også avgjørende å ha nok fagfolk inne på de sykehusene. Står det sykehus på veggen på et bygg, må det faktisk være sykehus med fagfolk på innsiden av de dørene. Ellers juger vi for befolkningen vår, og det skal vi ikke gjøre.

Representanten Bollestad har lest styreutnevnelsene – hun holder visstnok på med det – og sier at det trengs mer demokratisk styring. Programmet til Kristelig Folkeparti sier at de vil videreføre «dagens styringsmodell for sykehussektoren, men styrke den demokratiske styringen gjennom å inkludere en helhetlig beskrivelse av investeringsplanene for sykehusene». Det står ikke noe om at strukturendringen skal behandles noe annerledes enn i dag. Det står heller ikke noe om godkjenning av foretaksstyrer. – Jeg bare nevner det.

Representanten Trøen sier at prosessen har tatt lang tid og har berørt alle. Andre påstår at ingen er hørt, og at det har gått altfor fort. Det er litt krevende, dette lerretet, og da tenker jeg at situasjonen i Helse nord er alvorlig. Det er vi enige om. Det er statsrådens ansvar å sikre et likeverdig helsetilbud også i nord. Det er en enorm bruk av innleie og vikarer, og nå melder til og med vikarbyråene om at de ikke får tak i nok folk. Derfor må vi jobbe hardt for å løse utfordringene, og da trengs det løsninger og ikke en debatt om prosess.

Som sagt i mitt forrige innlegg er alle enige om at noe må skje. Vi må også ta inn over oss at når et kart som vi har tegnet, ikke stemmer med terrenget, er det dumt å styre etter det kartet. Det må vi også ta inn over oss.

Helt til slutt: Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sier at prosessen skal fortsette. Budsjettforliket ga attpåtil penger til prosessen, og jeg kan forsikre Stortinget om at regjeringen ikke gjør dette fordi det er gøy og spennende med omstilling. Det er fordi det er nødvendig for å sikre et likeverdig og godt helsetilbud også i nord og i resten av landet.

Solveig Vestenfor (A) [14:25:20]: Motivasjonen for og fokuset på beredskap er eit utruleg viktig tema, og eg har lese saka med stor interesse. I Hallingdal, der eg er ordførar når eg ikkje er vararepresentant her, opplevde me «Hans» på sitt verste. Då var det tre timar til nærmaste sjukehus for dei som var langt unna. Det var dramatisk, det var ekstremvêr, og me var bekymra for pasientane sitt tilbod i den situasjonen. Det var isolerte vegar, og det var utruleg usikkert kva slags helsetilbod våre innbyggjarar og våre tilreisande hadde.

Heldigvis fekk me, ved hjelp av statsforvaltaren og regjeringa, helseteam både frå vårt helseføretak i Vestre Viken og frå universitetssjukehuset i Oslo. Hallingdal sjukestugu er ein satellitt til Ringerike sykehus og kanskje eit av dei beste eksempla på samhandlingsreforma, altså ein pilot, der ein seier at me må desentralisere det me kan, og sentralisere det me må. For ja, alle ynskjer kort veg til sjukehus, og ja, alle vil ha likeverdige helsetilbod.

Så er det dette med bemanning og tid for handling. For ja, me ynskjer òg kompetanse og kvalitet. Det er lange avstandar i dette landet og absolutt i Nord-Noreg, men også mange plassar elles i Noreg. Eg observerer og høyrer at det har vore kritikk mot ein rask og udemokratisk prosess, som er sagt av fleire. Eg trur òg at Kommune-Noreg og Helse-Noreg treng ei avklaring, for det er denne balansen mellom pasienttilbodet, med bemanninga, altså kvaliteten, og beredskapen. Likeverdige helsetenester handlar om kvalitet, og det er eit stort ansvar som kviler på norske helsestyresmakter. Eg vil berre ynskje dykk lykke til med viktig arbeid.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:27:58]: Eg tenkte eg skulle utfordre helseministeren til å kome opp og svare på eit sentralt spørsmål knytt til framtida for denne helseregionen. Spørsmålet er: Skal vi planleggje for å auke andelen av befolkninga som bur i helseregionen? Det det blir planlagt for no, er at ein berre skal respondere på ei samfunnsutvikling der det blir stadig færre nordlendingar, det blir eit stadig mindre befolkningsgrunnlag, og dermed må helse- og sjukehustilbodet reduserast tilsvarande.

Da blir det sentrale spørsmålet om vi skal planleggje for å auke andelen av befolkninga som bur i helseregionen. Dersom svaret på det er nei, er jo det eit svar. Er svaret ja, er spørsmålet korleis ein skal planleggje helsetilbodet i nord, korleis ein skal styrkje det.

Vasvik er inne på dette med rekruttering. Ja, det er ei utfordring. Det trur eg alle ser. Det er ei stor utfordring, men det er aldri – aldri – umogleg å rekruttere. Det framstår som om det er heilt umogleg å få folk til å ta jobb, men vi veit jo kvifor folk sluttar. Berre det å ha nok folk på jobb, levelege arbeidsvilkår og normal løn veit vi at rekrutterer. Det er det dei seier, og det er akkurat det bemanningsselskapa tilbyr.

Mange sluttar i stillingar i den offentlege tenesta og begynner i det private fordi det er betre kår der. Den effekten det har i denne regionen, er enorm, for det er ikkje sånn at ein kan byggje opp den typen tilbod kvar som helst. Det er i Tromsø og nokon få andre stader ein har eit grunnlag for å byggje opp den typen kapasitetar. Da har ein sagt at her skal ein få fleire tromsøværingar, men færre som bur i Nord-Noreg. Det er ei negativ samfunnsutvikling, sett frå heile Stortingets side, tenkjer eg.

Stortinget har som mål å styrkje beredskapen, styrkje befolkningsgrunnlaget i nord, ikkje berre av geopolitiske grunnar, men også av resurs- og verdiskapingsgrunnar. Da står vi igjen med om den overordna setninga om regjeringas sjukehuspolitikk i nord er om vi skal planleggje for å auke andelen av befolkninga som bur i helseregionen, eller det motsette.

Statsråd Ingvild Kjerkol [14:31:09]: Siden representanten Knag Fylkesnes utfordret meg så direkte, føler jeg at jeg må svare. Det er klart at vi ikke øker befolkningen i Nord-Norge med sykehus; vi behandler pasientene i Nord-Norge.

Hele regjeringen jobber med sine ansvarsområder og virkemidler for at vi skal ha en positiv befolkningsutvikling i Nord-Norge, men de tre nordligste fylkene mister ca. 1 000 innbyggere i året. Det er 1 000 færre innbyggere i de tre nordligste fylkene hvert år.

Aldersgruppen 20–29 år, som jeg er spesielt opptatt av, for da tar ofte innbyggerne våre et yrkesvalg, går ned i Nord-Norge. Aldersgruppen 40–49 år er jeg også spesielt interessert i, for kanskje noen av dem har jobbet noen år og kan tenke seg å bli helseleder i Nord-Norge. Det trenger vi sårt. Den aldersgruppen går også ned. Aldersgruppen 70 pluss går opp. Både Finnmark og Nordland fylke har allerede passert vippepunktet hvor de er flere eldre enn barn og unge. Det som skjer med befolkningen da, er at behovet for helsehjelp også endrer seg.

Det Helse nord må gjøre på oppdrag fra meg og regjeringen, er å endre den helsetjenesten vi har, til noe som ikke gir fristbrudd og økt ventetid. Fristbrudd og økt ventetid gir rom for private etableringer i Nord-Norge og en større kamp om den viktige arbeidskraften vi trenger for å ivareta pasientene i nord.

De må også vri helsetjenesten sånn at man kan ta bedre vare på skrøpelige eldre, kronisk syke og ikke minst kreftpasientene i Nord-Norge, for flere i nord kommer til å oppleve en kreftdiagnose – ikke bare i nord, men i hele landet. Derfor er jeg veldig opptatt av at vi har et velfungerende universitetssykehus i Tromsø som kan bidra til at kandidatene til det økte antallet studieplasser som denne regjeringen har prioritert innen medisin, også kan få en god spesialistutdanning i sykehusene i Nord-Norge. Det er viktig for den nordlige landsdelen, det er viktig for Forsvarets behov for spesialisthelsetjenester, og det er viktig for pasientene som i dag dessverre venter altfor lenge på å få behandling i sykehusene i Nord-Norge.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:34:00]: Eg vil takke statsråden for svaret. Det var eit ærleg svar, og det er det deilig å høyre frå Stortingets talarstol. Men svaret er dessverre nedslåande, for ein skal planleggje for at andelen som bor i nord, skal gå ned. Det skal ein planleggje sjukehusstrukturen for. Eg synest setninga om at det ikkje er sjukehusa som avgjer befolkningsutviklinga i nord, er litt spesiell. Vi veit at jo lenger ein må reise til sjukehus, jo meir utrygt føler ein det er, og det vil føre til ein reduksjon av befolkninga. Eit svekt sjukehustilbod vil altså føre til ei redusert befolkning, mens eit sterkt sjukehustilbod vil stoppe den typen utvikling.

Da er vi over på det store spørsmålet: Korleis skal ein gjere dette når målet for staten elles er å styrkje beredskapen i nord og styrkje befolkningsgrunnlaget? Det er framleis eit ope spørsmål kvifor Helsedepartementet ikkje er med på den typen tenking.