Marian Hussein (SV) [15:59:40 ] : Når man er syk eller utsatt
for skade, skal man ikke bare ha rett til livreddende akuttmedisinske
tjenester. Man skal også få nødvendig hjelp til å kunne bli så frisk
som mulig. Rehabilitering etter skade eller sykdom er avgjørende
for hvilket liv den som er rammet, kan leve videre.
Sunnaasstiftelsen
har som mange andre påpekt det paradoksale. Den norske helsetjenesten
er blant verdens beste på akuttbehandling. Den spesialiserte rehabiliteringen
i sykehus holder et svært høyt nivå, men overgangen mellom sykehus
og kommune er vanskelig. Når pasientene skrives ut etter et langvarig
og krevende sykehusopphold, overlates de i stor grad til seg selv,
og kommunene har ofte for lite å tilby. Konsekvensene for de mange
som står uten tilbud, er funksjonsfall, redusert livskvalitet og
mindre deltakelse i samfunnslivet.
Det har en stor
personlig kostnad for dem det gjelder, og deres nærmeste, og det
koster samfunnet mer enn det burde. Det er også med på å opprettholde
de økende klasseskillene i samfunnet.
Når akuttsykehuset
har reddet pasientens liv, er det mye som skal læres på nytt fordi
kroppen og hjernen ikke nødvendigvis virker slik den gjorde tidligere.
Når livet er reddet, skal det også leves hjemme. Rehabilitering har
dessverre hatt lav politisk prioritet de siste årene. Den siste
stortingsmeldingen om rehabilitering kom for over 20 år siden. Det
var St.meld. nr. 21 for 1998–1999. Der sto det:
«Rehabiliteringstilbodet er i dag
i for stor grad prega av manglande planlegging og koordinering, uklare
ansvarsforhold og for lite medverknad frå brukarane sjølve.»
For over 20 år
siden var dette situasjonen. Det er dessverre fortsatt tilfellet
20 år senere. Vi har fått ytterligere dokumentasjon på at vi har
en stor jobb å gjøre her. Konsulentselskapet KPMG har på oppdrag
fra Helsedirektoratet evaluert den forrige regjeringens opptrappingsplan
på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet. Dette skjedde mellom
2017 og 2019. Blant konklusjonene er at feltet er preget av fragmentering
både geografisk og aktørmessig, med svak styring og lederforankring.
Det er 21 aktører
som organiserer mennesker som er avhengige av rehabilitering, eller
jobber med å gi disse et slikt tilbud, som mener Norge nå trenger
en rehabiliteringsreform. De ber om en rehabiliteringsmodell som
tydeligere enn i dag gir nasjonale forløpsbeskrivelser og kliniske
retningslinjer, og som presiserer når ulike aktører skal inn i pasientenes
forløp, hvordan de skal koordinere innsatsen, og hvilken type faglig
instans pasientene skal tilbys.
En reform må
tydeliggjøre finansiering og hvilken bemanning som må til, slik
at det er mulig for spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten
å følge opp sitt ansvar. En må være klarere på organisering og ledelse
av rehabiliteringstilbudet på ulike nivåer og vekslingene mellom
dem og ikke minst sikre pasientene lovfestet rett til individuell
og tverrfaglig vurdering av rehabiliteringsbehovet.
Fra SVs side
har vi lenge hatt engasjement for styrking av rehabiliteringstjenester,
bl.a. gjennom representantforslag for to år siden om å sikre likeverdige
og gode rehabiliteringstjenester i hele landet. Arbeiderpartiet
og Senterpartiet var da enige med oss, og vi hadde en felles virkelighetsforståelse
i komitéinnstillingene. De sa også at det fortsatt var betydelig
avstand mellom faktiske behov og dimensjonering av rehabiliteringstilbudet.
Mens SV foreslo å nedsette et utvalg, ansvarlige som vi er, var Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mer utålmodige og handlingsrettede og sa: «det
viktigste nå er å sikre en reell opptrapping av rehabiliterings-
og habiliteringstilbudet».
Kjempebra, tenkte
brukerorganisasjonene og fagmiljøene da de to partiene inntok regjeringskontorene. Nå
kommer det raskere en reell opptrapping, for folk flest forventer
det.
Statsråd Ingvild Kjerkol [16:05:04 ] : For regjeringen er det
å fremme god helse og mestring i befolkningen et av våre høyest
prioriterte mål. Vi vil videreutvikle og styrke vår felles helsetjeneste
og motvirke sosiale og økonomiske helseforskjeller. Vi må klare
i større grad å skape et helsefremmende samfunn, forebygge sykdom og
sikre en helsetjeneste som gir god hjelp, behandling og omsorg til
befolkningen i hele landet. Vi må sikre en bærekraftig helse- og
omsorgstjeneste i årene framover. Habilitering, rehabilitering og
mestring er en del av den kommende stortingsmeldingen som heter
Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Den tar vi sikte på å legge fram
før jul neste år.
Jeg vil også
vise til at vi i 2022 ga Helsedirektoratet i oppdrag å følge opp
evalueringen av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering,
som ble lagt fram av den forrige regjeringen, og til at vi i statsbudsjettet
for 2023 har foreslått 5 mill. kr til arbeid innen rehabiliteringsformål.
Jeg mener det
er viktig at alle som har behov for rehabilitering, får et faglig
godt tilbud som er tilpasset behovet til hver enkelt. Det gjelder
uavhengig av hvor i landet man bor. I regjeringsplattformen er vi
tydelige på at vi særlig ønsker å styrke kommunalt arbeidsrettet
rehabiliterings- og habiliteringstilbud og hverdagsrehabilitering,
men også å utrede en tydeligere organisering og ledelse av rehabiliteringstilbudet
på ulike nivå. Det er en av de klare tilbakemeldingene fra evalueringen
og KPMGs rapport. Dette er arbeid vi vil følge opp gjennom Nasjonal
helse- og samhandlingsplan.
Vår historiske
satsing i statsbudsjettet på å videreutvikle og styrke fastlegeordningen
er også viktig for å fremme gode rehabiliteringsforløp. Det inkluderer
å styrke kommunalt arbeidsrettet rehabiliterings- og habiliteringstilbud.
Det arbeidet er vi i gang med, men vi er på langt nær i mål. Som
dere er kjent med, vil vi i april også få en tilrådning fra ekspertutvalget
som gjennomgår fastlegeordningen. Veien videre også på dette området
vil være tema i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Jeg vil takke
interpellanten for å rette oppmerksomheten mot et viktig område
som ofte ikke får nok oppmerksomhet i helsedebatten. Det å hente
ut ressursene i den enkelte etter sykdom og skade, er et kjempeviktig arbeid
framover. Mange av disse pasientene vil måtte få sitt tilbud i skjæringspunktet
mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Derfor
skal vi vie dette grundig oppmerksomhet i den nasjonale helse- og samhandlingsplanen
som kommer neste høst.
Marian Hussein (SV) [16:08:43 ] : Vi vil, vi vil, men får det
ikke til. Vi får det ikke til verken på nasjonalt nivå eller ute
i kommunene, og vi må være ærlige nok til å erkjenne at når det
gjelder rehabilitering, har ikke pasientene det siste året merket
vesentlig forskjell på om regjeringen hadde vært blå-blå eller rød-grønn,
for her er det stor avstand mellom den uttalte viljen og den praktiske
handlingen.
Når statsråden
sier at dette kommer det mer av i Nasjonal helse- og samhandlingsplan,
er jeg usikker på om de nødvendige løsningene kommer til å være
der. I dag er det slik at vi lever i et klassedelt samfunn der de
som ikke har riktig utdanning, riktig inntekt, eller som ikke har
riktig sykdom, heller ikke nødvendigvis får riktig oppfølging. Vi
har et tilbud som bestemmes ut fra hvor man bor, og hvilken sykdom
man har – hvis det i det hele tatt skjer en reell oppfølging.
Kreftforeningens
pasientforløpsundersøkelse gir oss et godt innblikk i stoda. Undersøkelsen
som ble gjennomført blant 690 kreftpasienter i deres eget brukerpanel,
viste at kun én av tre opplyste at de mener å ha fått et godt nok
rehabiliteringstilbud. Hele tre av fem opplyste at ingen i helsetjenestene
har spurt dem om deres behov for rehabilitering. I den grad det
har blitt gjort, er det hovedsakelig i spesialisthelsetjenesten.
Kun 15 pst. svarte at de i svært stor eller stor grad mener at de har
fått tilstrekkelig med informasjon om rehabilitering.
Dette er deprimerende
tall, og de er nok representative for hele feltet. Samfunnet bruker
store summer på operasjoner og sykehusbehandling, men svikter når
det gjelder oppfølging og hjelp i etterkant. Vi vet at god rehabilitering
gir betydelig samfunnsgevinst gjennom økt yrkesdeltakelse og redusert
behov for helse- og omsorgstjenester, og ikke minst godt liv.
Statsråd Ingvild Kjerkol [16:11:44 ] : Jeg mener det er viktig
at alle som har behov for rehabilitering, får et faglig godt tilbud
som er tilpasset den enkelte. I regjeringsplattformen tar vi både
evalueringen som har vært av opptrappingsplanen, og forvaltningsrevisjonen
om rehabilitering i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten
som Riksrevisjonen har gjennomført, på alvor.
Vi tar tak i
det som blir beskrevet som den største utfordringen, nemlig at det
er uklare styrings- og ansvarsforhold. Det er vi innstilt på å følge
opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.
Jeg deler beskrivelsen
til representanten Hussein om at det er mye som bør forbedres, men
jeg vil understreke at det er en god faglig utvikling blant en del
veldig dyktige aktører på rehabiliteringsfeltet. Det er gode rehabiliteringsinstitusjoner
som samarbeider godt med både spesialisthelsetjenesten og den kommunale
helsetjenesten. Poenget må være at vi får disse aktørene til å jobbe
bedre sammen, og da trengs det et tydeligere ledelse- og ansvarsforhold
som alle vet om og har samme forhold til.
Så må jeg si
at jeg hadde sett fram til en debatt hvor SV også kom noen forslag
til forbedringer. Det er en debatt jeg imøteser. Vi har i fellesskap
nettopp gjort opp et budsjett med klare prioriteringer av å styrke
de grunnleggende helsetjenestene gjennom en økning til både sykehusene,
kommunene og fastlegeordningen. Rehabiliteringsfeltet er også gjenstand
for en rivende utvikling med økt bruk av teknologi. Det vi må bli
bedre på, er å samordne disse tjenestene, slik at særlig den arbeidsrettede
rehabiliteringen kan komme til nytte for folk som ønsker å bidra,
leve aktive liv og mestre hverdagen sin.
Mange blir aldri
helt friske og kommer aldri helt tilbake til den funksjonen de hadde
før sykdom og skade, men de kan leve et godt liv for det, være aktive
og oppleve mestring. Da er både frisklivssentralene og andre lærings-
og mestringstilbud i kommunene viktige aktører, i tillegg til lærings-
og mestringstilbudene i sykehusene våre.
Tove Elise Madland (A) [16:14:37 ] : Å rehabilitere er noko
av det finaste som finst. Å sjå menneske mobilisere krefter til
å vinne att tapte funksjonar er gode augeblikk i arbeidskvardagen
til ein helsearbeidar. Å sjå kva meistring betyr for eit menneske
der helsepersonell tidlegare har måtta gå inn og kompensere, skaper
gode og verdifulle augeblikk.
Å rehabilitere
er å meistre – meistre å trene opp igjen tapt funksjonsnivå på grunn
av sjukdom og skade. At regjeringa har som mål å fremje god helse
og meistring, er heilt i tråd med opplevinga av god livskvalitet.
Å rehabilitere motverkar sosiale og økonomiske helseforskjellar.
Å rehabilitere
og å habilitere er to omgrep frå same område som heng saman. Difor
satsar regjeringa sterkt på både kvardagsrehabilitering og rehabilitering
knytt til arbeid og helse. Dette handlar òg om å meistre kvardagen
sin. Det er trygt å vite at regjeringa har store ambisjonar på dette
feltet. Særleg vil eg trekkje fram at regjeringa vil styrkje kommunalt
retta rehabiliterings- og habiliteringstilbod og rettleiing frå
spesialisthelsetenesta til kommunane. Dette arbeidet er regjeringa
alt i gang med i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Fellesskapets
helse- og omsorgsteneste skal vere tilgjengeleg for alle, uansett
kvar ein bur, og kven ein er.
Jo tidlegare
ein startar med rehabilitering, jo betre og meir effektivt er det,
for det er heilt avgjerande å kunne sikre gode pasientforløp, saumlause
tenester og ei god samhandling mellom første- og andrelinjetenesta. Å
sjå pasienten og tilpasse rehabiliteringsforløpet til den enkelte
er avgjerande for å lukkast. Difor er det viktig å ha gode og likeverdige
tenester i heile landet.
Ved å styrkje
kommuneøkonomien kan ein skape gode tenester der folk bur, og på
den måten kan kommunane i landet byggje opp gode fagmiljø der fast
tilsette kan jobbe tverrfagleg og sikre pasienten god fagleg oppfølging.
Alt dette sikrar regjeringa i årets statsbudsjett og i Nasjonal
helse- og samhandlingsplan, som kjem. Dette vil vere eit tydeleg
rammeverk og gjere at ein fokuserer på dette viktige arbeidet, som
sikrar den enkelte gode moglegheiter til å leve eit godt og sjølvstendig liv.
Erlend Svardal Bøe (H) [16:17:14 ] : Først vil jeg rette en
takk til interpellanten som løfter denne saken i Stortinget.
Høyre vil styrke
habiliterings- og rehabiliteringsområdet. Det handler om å legge
bedre til rette for at pasienter og brukere kan trene opp og vedlikeholde
ferdigheter og evnen til å mestre livet. Solberg-regjeringen tok flere
grep for å løfte dette området, bl.a. ble det innført fritt behandlingsvalg
for habilitering og rehabilitering, sånn at pasientene fikk raskere
hjelp og et større mangfold i tilbudet. Dessverre blir den ordningen
avviklet i dag. Men Solberg-regjeringen la også fram en opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering, som strakk seg fra 2017 til
2019.
Evalueringen
av Solberg-regjeringens opptrappingsplan viser at den hadde god
effekt. Blant annet har flere kommuner fått på plass egne planer
for habilitering og rehabilitering. Det er viktig fordi mye av habiliteringen
og rehabiliteringen skjer ute i kommunehelsetjenesten, og det er
viktig at kommunene jobber systematisk med dette området. Men evalueringen
viser også at det er flere forbedringspunkter. Det er fortsatt for
stor forskjell i tilbudet mellom kommunene og forskjell i ansvarsfordelingen
mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det må
tydeliggjøres bedre.
En rekke organisasjoner
har fremmet krav om at forbedringspunktene i evalueringen må følges
opp, og at det må gjøres mer for å løfte habiliterings- og rehabiliteringsområdet.
Det er Høyre enig i, og det er også grunnen til at Høyre i forbindelse
med statsbudsjettet for 2023 har fremmet forslag om at regjeringen
skal vurdere behovet for en habiliterings- og rehabiliteringsreform,
som bidrar til å bedre tilbudet i og samhandlingen mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten.
Høyre vil bidra
til at flere skal kunne mestre livet, og at flere skal kunne komme
raskere tilbake ikke bare til hverdagen, men også til arbeidshverdagen.
Forslaget som Høyre har fremmet, har foreløpig ikke flertall. Om det
er sånn at SV vil gjøre noe på dette området – som jeg oppfatter
at SV vil når en fremmer en egen interpellasjon om habilitering
og rehabilitering i Stortinget – forventer jeg og håper virkelig
at SV bidrar til flertall for det forslaget som er fremmet, og som
også er i tråd med SVs interpellasjon her i dag, sånn at en faktisk
kan komme i gang med vurdering av behovet for en habiliterings-
og rehabiliteringsreform.
Helt til slutt:
Representanten fra SV sa at dette handler om å ville. Vi i Høyre
vil, vi vil, og vi kan få det til om SV støtter forslaget som er
fremmet av Høyre, sånn at en faktisk kommer i gang med prosessen
og vurderer en habiliterings- og rehabiliteringsreform.
Hans Inge Myrvold (Sp) [16:20:36 ] : Til innleiing vil eg òg
takka representanten Hussein for å fokusera på eit viktig tema.
Som representanten òg la vekt på i innleiingsinnlegget sitt, var
Senterpartiet særleg oppteke av å sikra likeverdige og gode rehabiliteringstenester
i heile landet gjennom den nemnde behandlinga av representantforslag
tilbake i 2021.
Like viktig vert
det no for oss på Stortinget å bidra til ei kunnskapstilnærming
som sikrar fagleg utvikling og ikkje minst korleis ein skal nytta
helsefagleg spisskompetanse på best mogleg måte. Det er akkurat
denne kursen regjeringa har lagt, og det kviler sjølvsagt eit stort
ansvar på regjeringa. Men ein har lagt kursen gjennom Nasjonal helse-
og samhandlingsplan – ikkje ein nasjonal helse- og sjukehusplan,
som den føregåande regjeringa la vekt på.
Det er ingen
tvil om at det er eit uforløyst potensial i betre samhandling mellom
kommunar og spesialisthelsetenestene – for rehabilitering og habilitering,
men òg for andre typar behandling og oppfølging. Helsetenestene
våre kan ikkje vera baserte på silotenking. Som helseministeren
har framført her frå talarstolen, vil den nemnde meldinga koma til
Stortinget allereie innan eit år – gjennom den kursen som regjeringa
allereie danna med Hurdalserklæringa. Eg ser fram til det vidare
arbeidet med det viktige temaet som rehabilitering og habilitering
er.
Til slutt vil
eg berre peika på at prioriteringar ofte skjer gjennom økonomiske
løyvingar, og det vil vera naturleg at òg SV bidrege til det gjennom
dei reelle budsjettforhandlingane på Stortinget. I det fellesskapet
kan me òg prioritera dette opp og fram når det gjeld korleis me
skal rigga helsetenestene framover.
Bård Hoksrud (FrP) [16:23:20 ] : Jeg er veldig glad for at
interpellanten løfter denne debatten, for det er definitivt en viktig
debatt som betyr utrolig mye for veldig mange mennesker. Men det
er litt påfallende at i neste uke kommer den samme representanten
til å stemme imot et forslag som nettopp sier at Stortinget ber
regjeringen vurdere behovet for en habiliterings- og rehabiliteringsreform
som bidrar til å bedre tilbudet i og samhandling mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten, og at Stortinget ber regjeringen komme
tilbake på egnet måte.
Dette stemmer
altså SV imot i neste uke. Da kan man jo begynne å stille litt spørsmål
om hvor reelt ønsket egentlig er her. Eller: Jeg tror ønsket er
der, men hvor reell er egentlig viljen til å prioritere det nok
opp?
Jeg synes det
er knallbra at vi er gode, at vi gjør framskritt, og at vi sørger
for både medisiner og behandling som gjør at folk overlever ting
man kanskje ikke gjorde før. Man trenger behandling, man trenger
hjelp, og man trenger rehabilitering for å komme tilbake raskest
mulig. Jeg mener at det gjøres masse bra i mange kommuner og i spesialisthelsetjenesten,
men jeg ser også at en del kommuner kunne gjort enda mer. Hvis man
hadde gjort enda mer og vært i en tidlig fase, ville det sannsynligvis
bli billigere for kommunen, eller for spesialisthelsetjenesten.
Ikke minst ville livskvaliteten for den enkelte bli mye bedre, og
det er jo det aller, aller viktigste her, nemlig kvaliteten for
den enkelte.
Så er det litt
spesielt – og det gjelder forrige sak vi diskuterte: Noe av det
som kom inn i fritt behandlingsvalg, var bl.a. rehabilitering for
MS- og Parkinson-pasienter, og da er det veldig rart at det nå blir
borte. Da blir det viktig å sørge for at det tilbudet kommer til
å bli videreført, og at man forhåpentligvis også kan sørge for et enda
bedre tilbud. I Fremskrittspartiet, i hvert fall, er vi veldig tydelige
på at vi ønsker å øke rehabiliteringskapasiteten, for det er viktig
å se på hvordan man kan klare å få en enda bedre kapasitet på dette
viktige området. Som sagt tror jeg det egentlig er store besparelser
for samfunnet og ikke minst en kraftig forbedring i livskvaliteten
for den enkelte, og det bør kanskje være noe av det aller viktigste.
Vi må satse på
forebygging og tidlig innsats. Det er viktig at legene skal informere
om mulighetene for rehabilitering og hvor man kan få det, og vi
må også etablere forebyggende tiltak for senskader, f.eks. ved alvorlige
diagnoser som kreft. Man ser altså at mange pasienter føler at det
fortsatt er en stor utfordring, og vi er nødt til å ta tak i det.
Så mener vi i
Fremskrittspartiet at man bør vurdere nasjonale tilbud for oppfølging
av enkelte pasientgrupper, som f.eks. ALS, og kanskje også koronapasienter.
Vi ser at det er en del grupper som kanskje hadde hatt god hjelp
av å ha et nasjonalt tilbud, i tillegg til det veldig gode arbeidet
som gjøres mange steder – et arbeid som vi er nødt til å legge enda
mer innsats inn i, også for å se hvordan vi kan bli enda bedre på
samhandling og gi enda bedre tilbud til pasientene. Det er det aller
viktigste.
Jeg vil allikevel
legge all godvilje til – at interpellanten virkelig mener dette.
Det var litt rart da jeg så hva som egentlig kom i budsjettet, og
at man stemmer imot et sånt forslag, som egentlig er helt ufarlig,
men som vil sørge for at man setter dette enda høyere på dagsordenen
og faktisk prøver å gjøre noe med det.
Alfred Jens Bjørlo (V) [16:27:16 ] : I går publiserte den nye
politiske nettstaden Altinget ein kommentarartikkel med overskrifta:
«Hvorfor er folkehelse så usexy?» Det handla om kvifor grunnleggjande
enkle tiltak for betre folkehelse så sjeldan tek spranget frå å
bli omtalt i varme ordelag i eit partiprogram til faktisk å bli prioritert
i eit statsbudsjett, i eit kommunebudsjett eller i og for seg i
eit budsjettforlik, som representanten Husseins parti nettopp har
vore med på å inngå.
Dette er eit
veldig godt spørsmål som eg trur alle parti, inkludert mitt parti,
skal ta til seg. Det gjeld også det temaet som representanten Hussein
prisverdig tek opp i dag, habilitering og rehabilitering, som i
praksis er ein del av folkehelseomgrepet. Dette handlar om å hjelpe
folk til å få grunnleggjande god kvardagshelse på plass att.
Venstre har hatt
eit engasjement for dette temaet i mange år. Vi var m.a. pådrivarar
for å lovfeste kravet om ergoterapitenester i kommunane, som kom
for nokre år sidan. Det var ei reform som Venstre gjekk i bresjen
for, og vi er veldig glade for at det kom på plass. I dag er det over
300 kommunar som har tilsett ergoterapeut som følgje av den satsinga.
I førre regjering
var vi også med på å vedta ein rehabiliteringsplan, ein opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering, for å bidra til at kommunane
blir sette i stand til å gje eit godt rehabiliteringstilbod til
innbyggjarane, og at kommunane over tid overtek fleire rehabiliteringsoppgåver
frå spesialisthelsetenesta. Det er ein del av nøkkelen her.
Det er nok rett
som representanten Hussein var inne på, at ein ikkje ser den store
forskjellen i kvardagsrehabiliteringa etter regjeringsskiftet. Ein
viktig del av årsaka til det er nettopp at mykje av dette arbeidet
blir gjort og må gjerast ute i kommunane. Då treng vi «trøkk» på
dette i kommunane, vi treng i og for seg òg sterke kommunar med
sterke fagmiljø for å gjere dette, sjølv om vi ikkje skal ta den
debatten vidare akkurat her no i dag.
Men uansett er
rolla til kommunane og lokalsamfunna og den lokale mobiliseringskrafta
i å byggje gode tilbod på dette området kolossalt viktig. Vi må
ha god kvardagsrehabilitering og gode tilbod i kommunane, og vi
må sjølvsagt ha gode, spesialiserte tilbod på habilitering og rehabilitering
i tillegg. Nokre pasientar vil greie seg med dei enkle tiltaka,
mens andre vil ha behov for eit breitt spekter av til dels fagleg
krevjande oppfølging. Den komplekse og spesialiserte rehabiliteringa
må framleis vere spesialisthelsetenesta sitt ansvar.
Som fleire andre
talarar òg har vore inne på, er det ein lagnadens ironi at denne
interpellasjonen kjem rett etter debatten om fritt behandlingsval,
der det no går mot at eit fleirtal, som SV er ein del av, i dag
fjernar den utvida moglegheita som låg i fritt behandlingsval for
at folk skal få moglegheit til å få god rehabilitering på velrenommerte
behandlingsstader, også dersom desse stadene skulle vere så uheldige,
med dagens politiske regime, å vere drivne av private.
Vi er alle einige
om at vi må få på plass likeverdige og gode rehabiliteringstilbod
i heile landet. For Venstres del meiner vi at vi får det med eit
mangfald av offentlege, ideelle og private tenestetilbydarar, der
heilskapen i det sjølvsagt blir betalt av det offentlege, slik at
alle får del av det på lik line.
Temaet er ekstremt
viktig. Rolla til kommunane er avgjerande, men vi må òg ha samanheng
mellom ord og handling. Vi må få alle gode krefter med, og difor
må vi ikkje miste den krafta som ligg i at vi har eit mangfald også
av private og ideelle aktørar som bidreg til å gje gode habiliterings-
og rehabiliteringstilbod rundt om i landet. Dette er ikkje velferdsprofitørar,
dette er velferdstilbydarar som er med på å hjelpe folk raskare
tilbake til kvardagen.
Uansett vil eg
takke representanten for eit godt initiativ og for at eit viktig
tema blei sett på dagsordenen.
Kristoffer Robin Haug (MDG) [16:32:11 ] : Først vil jeg takke
interpellanten Hussein for å løfte en veldig viktig problemstilling.
Det går en grønn
tråd gjennom all grønn politikk som baserer seg på visdommen i føre-var-prinsippet, nemlig
at det er betydelig bedre å forhindre og forebygge et problem enn
å måtte rydde opp i etterkant. I helsepolitikken tar dette form
av at vi mener det bør investeres betydelig mer i og satses mye
mer på forebygging, habilitering og rehabilitering. Hvordan er det
stilt i dag? Jo, i dag er det så store forskjeller i rehabiliteringstilbudet,
både fra sykehus til sykehus og fra kommune til kommune, at man
kan hevde at rehabilitering er helsevesenets postkodelotteri.
Hvorfor er rehabilitering
viktig? Jo, skal vi virkelig akseptere at et menneske med hjerneslag
skal få redusert taleevne når det er mulig å få logopedhjelp? Skal
vi virkelig akseptere at en trafikkskadet må tilbringe resten av
livet i rullestol når man har muligheten til gjenopptrening?
Internasjonale
fagmiljøer sier at minst en av tre personer i verden vil få behov
for rehabilitering etter skade eller sykdom. Helseministeren har
i debatten i dag etterlyst forslag. Vi i De Grønne har forslag.
Vi trenger en reform. Det bør utarbeides en nasjonal plan for habilitering
og rehabilitering, og vi vet mye om hvordan denne planen burde se
ut i praksis, for dette diskuterte vi også i Stortingets forrige
periode. Der var vi bl.a. med på å stemme for et par forslag, som
jeg siterer her:
«Stortinget ber regjeringen sikre
en opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet, basert
på Helsedirektoratets evaluering av Opptrappingsplan for habilitering
og rehabilitering 2017–2019, og legge dette fram for Stortinget
på egnet vis.»
Og:
«Stortinget ber regjeringen iverksette
tiltak for å redusere de geografiske forskjellene innen habilitering
og rehabilitering.»
Vi var ikke alene
om å stemme for dette forslaget, og sammen med oss sto ikke bare
SV og Rødt, men også Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Jeg vil gjerne
misbruke et gammelt uttrykk og si at tale er sølv, men handling
er gull. Vi er gjerne med på å gjennomføre en sånn reform sammen
med regjeringen hvis regjeringen tar initiativ til det, men dette
har vi ikke tid til å vente lenge på, og vi synes regjeringen er
altfor sendrektig med å følge opp sine noe lovende ambisjoner. Så
her er det bare å sette i gang.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) [16:35:04 ] : Jeg vil også takke
interpellanten for en utrolig viktig sak. Det er ikke så mange her,
men det er ingen partier i denne salen som kan slå seg på brystet
når det gjelder rehabiliterings- og habiliteringsarbeidet.
I 1987 begynte
jeg å jobbe på sykehuset i Stavanger, og det var den samme diskusjonen
i 1987. Vi har ikke prioritert. Det vi investerer i akuttbehandling
eller i operativ behandling, får vi mest igjen for hvis vi har et
tilbud i den andre enden som også handler om rehabilitering og habilitering
for dem det gjelder, for dette handler om helheten i en behandling.
Jeg vil gå så langt som å si at behandlingen ikke er ferdig før
en har fått et godt rehabiliteringstilbud som gjør at vi finner
ut hvor mye evne som er igjen til gjøre den jobben, den tjenesten
eller den oppgaven en er i stand til å gjøre selv. Én ting er hva
det koster samfunnet hvis en ikke får brukt høyrearmen sin, som
en har brukt hele livet, men det handler også om verdighet for pasientene,
at de kan få ta i bruk den delen av kroppen som de faktisk er i
stand til å bruke.
Noen sykdommer
og noen ulykker er så spesielle at det ikke er frivillighetssentralen,
frisklivssentralen eller det lokale helsevesenet som kan være med
på å bidra. Dette gjelder så få i landet, slik at noen ganger må
den rehabiliteringen og den habiliteringen være på et nasjonalt
nivå, for vi skal ha nok kvantitet i nevene for å gi god kvalitet
til de pasientene det gjelder. Men det er mange andre tilbud som
det går an å få hos den lokale fysioterapeuten, og som kan gjøres
i fellesskap med andre.
En tydelig illustrasjon
på det var da jeg selv var i Bergen på mandag, som jeg også valgte
å fortelle om i den forrige saken. Det var en liten gutt på tre
og et halvt år som gjorde et usigelig inntrykk på meg. Denne gutten har
en genfeil som gjør at han må jobbe med alt fra å gå til å bruke
balansen sin. Han har fått være på Barnas Fysioterapisenter i Bergen
flere ganger, tre uker om gangen. Da jeg møtte ham, gikk han, og
han gikk på ubalanse på ulike typer underlag. Denne gutten vil ikke
alltid være tre og et halvt år. Hvis han ikke hadde lært å gå og ble
50 år, eller 20 år, og 190 cm høy, hadde det krevd mye av dem rundt
ham – hvis potensialet hans hadde vært å gå og han ikke fikk lære
å gå. Det ville kreve mye ressurser, men ikke minst en verdighet
for den det gjelder.
Derfor er jeg
utrolig takknemlig for det interpellanten tar opp, og jeg er opptatt
av at vi i fellesskap ikke skyter på at ting ikke er gjort, og at
det burde vi ha gjort, og det burde dere gjort i budsjettet osv.
Jeg skulle ønske at denne saken var en så viktig del av norsk helsevesen
at vi hadde evnet å gjøre noe – over tid – i fellesskap, for nå har
vi snakket om dette lenge. Jeg er en godt voksen dame, så jeg begynte
i sykehuset i 1987. Da diskuterte vi dette, og vi er ennå ikke i
mål, og det betyr at vi har et langt arbeid foran oss. Men jeg mener
at interpellanten har løftet en problemstilling som jeg tror det
er mulighet for å få til en bred enighet om, for det å utnytte helseressursene
på best mulig måte er en så viktig sak.
Kari-Anne Jønnes (H) [16:39:20 ] : Takk til representanten,
som løfter et viktig tema som fortjener mer oppmerksomhet. Rehabilitering
er viktig for den enkelte pasient, og det er viktig for samfunnet.
Skal vi nå målet om at flest mulig skal leve et aktivt og godt liv,
må vi ha et mangfoldig og variert tilbud innen rehabilitering.
Solberg-regjeringen
la fram opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering. Evalueringen
av opptrappingsplanen viser at det er forbedringspotensial, men
den viser også at planen har hatt god effekt på flere områder.
Da Solberg-regjeringen
innførte fritt behandlingsvalg for habilitering og rehabilitering,
åpnet det døren til en helt ny verden for mange, f.eks. mennesker
med epilepsi. Nå kunne de velge et rehabiliteringstilbud på Røysumtunet
i Gran på Hadeland. Den ideelle helseinstitusjonen Røysumtunet på
Hadeland yter høyspesialisert rehabilitering til epilepsipasienter
med kompleks og alvorlig epilepsi gjennom ytelsesavtaler med alle
fire regionale helseforetak. Tilsvarende rehabiliteringstjenester
tilbys ikke andre steder. Pasientene henvises i hovedsak direkte
fra sykehus med nevrologisk avdeling, og en mindre andel mottas
etter henvisning fra primærlege og etter rettighetsvurdering fra
regional koordinerende enhet. På tross av økt kapasitet gjennom
fritt behandlingsvalg er ventelistene økende.
Venstresidens
avvikling av fritt behandlingsvalg rammer epilepsipasienter. Det
medfører en direkte reduksjon i det spesialiserte rehabiliteringstilbudet
til pasienter med alvorlig epilepsi. Jeg lurer på hvordan statsråden
vil sikre at det faktiske rehabiliteringsbehovet dekkes for denne
pasientgruppen. De få plassene som eksisterer, avvikles altså fra
nyttår, og ingen andre institusjoner har det tilbudet.
Vi må huske at
rehabilitering er bra for den enkelte og god samfunnsøkonomi, også
når rehabiliteringen ikke medfører at pasienten kan bidra i arbeidslivet.
De fleste pasientene som får rehabilitering på Røysumtunet, har
sterk epilepsi og komplekse utfordringer, og de vil ikke kunne bidra
i arbeidslivet, men vi som samfunn kan bidra til at de får et bedre
og mer selvstendig liv. Et rehabiliteringsopphold på Røysumtunet
i halvåret bidrar for mange til at de klarer seg store deler av
døgnet selv og derfor ikke trenger heldøgns omsorg. Det er god samfunnsøkonomi.
Det er også god
samfunnsøkonomi når rehabilitering kan bidra til mindre skader,
riktig og kanskje redusert medisinbruk og et mer aktivt liv for
den enkelte pasient, noe som bidrar til å forebygge andre helseplager.
I en kronikk
i Dagsavisen skriver LHL, FFO og Hjernerådet om dagens situasjon
og peker på at det er store forskjeller i tilbudet mellom sykehus
og mellom kommuner. Dette gjelder på mange områder og er en klar
utfordring. Derfor har fritt behandlingsvalg vært så viktig, også
for muligheten til å velge riktig rehabilitering.
For mennesker
med epilepsi er det altså nå sånn at det eneste rehabiliteringstilbudet
forsvinner. Tilbudet på Røysumtunet er noe helt annet enn det de
har på Spesialsykehuset for epilepsi i Sandvika, og det er en stor hjelp
for pasienter og også for pårørende. Jeg skulle ønske statsråden
kunne bidra til at tilbudet på Røysumtunet opprettholdes gjennom
utvidede avtaler med helseforetakene. Det er ikke greit at en gruppe
mennesker med alvorlig epilepsi står helt uten rehabiliteringstilbud fra
nyttår. I den grad det har noe å bety: God rehabilitering er god
samfunnsøkonomi, og det er stor forskjell på heldøgns omsorg hele
året og deler av året. Men viktigst av alt: Mennesker med epilepsi
fortjener god behandling, god rehabilitering og respekt, akkurat
som alle andre.
Marian Hussein (SV) [16:43:58 ] : Det har vært et godt ordskifte.
Jeg vet at veldig mange av dem som har holdt innlegg, også har vært
her, og så takker jeg også statsråden for gode svar.
Det har blitt
snakket veldig mye om hvordan SV også kan bidra til å løfte fram
forslag. I mitt første innlegg refererte jeg til representantforslaget
som SV leverte for to år siden, om å sikre likeverdige og gode rehabiliteringstjenester
i hele landet. Vi foreslo den gangen å nedsette et utvalg som også
skulle se på rehabiliteringsområdet. Forslaget om å sette ned et
utvalg er fortsatt ønsket av rehabiliteringsaktørene, noe de har
gjentatt i Dagsavisen denne uken. Den gangen mente Arbeiderpartiet
og Senterpartiet at det viktigste ikke var å sette ned et utvalg,
men å sikre en reell opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet,
og da tenkte brukerorganisasjonene at dette var bra, at da ville
de to partiene sette i gang når de inntok regjeringskontorene. Nå må
de vel vente litt til, fram til regjeringen har lagt fram sin nasjonale
samhandlingsplan, men det høres heller ikke ut som en reell opptrapping.
Det er veldig
koselig at høyresiden frir til SV med sine forslag til budsjett
i denne sal. Men jeg må minne om at for veldig mange mennesker som
trenger rehabiliterings- og habiliteringstjenester, og som har behov
for økonomisk sikkerhet, høres også høyresidens budsjettforslag
– som kutter gjennom ABE-reformen, og som gjeninnfører karensåret
for mennesker som er utenfor arbeidslivet – ut som en totalt sett
dårlig pakke.
Arbeidsrettet
rehabilitering og det å satse på rehabilitering handler om å leve
hele livet og å leve et godt liv, ikke bare overleve. Rehabiliteringsfeltet
har nå strukket ut en hånd. Vi har debattert det, og nå håper jeg
at vi får mer handlingsrettet samarbeid. Jeg håper at helseminister
Kjerkol bruker det neste året på faktisk å komme med de reelle opptrappingene
som vi trenger, hvis vi ikke får et utvalg.
Statsråd Ingvild Kjerkol [16:47:09 ] : Om vi ikke får et utvalg,
vil vi ha opptrapping – jeg synes det er friskt med forhandlinger
fra talerstolen, men jeg setter utrolig stor pris på representanten
Husseins engasjement for alle pasientene i Norge.
Det som er positivt
på rehabiliteringsfeltet, eller det jeg vil si er en positiv utvikling
for alle typer pasientbehandling, er at vi holder på å forlate det
litt gammeldagse synet om at man skal hvile seg klar for behandling,
enten det er etter skade eller sykdom, og at man skal hvile seg
frisk igjen etter behandlingen. Det er i større og større grad et
forlatt tankegods. Vi ser at trening og rehabilitering, og også
det som man nå, etter hvert, benevner som prehabilitering, er viktigere
og viktigere for å være mottakelig for og ha nytte av ulike behandlingsmetoder. Jo
mer integrert vi klarer å få pasientens aktivitet, selvrespekt og
egenaktivitet, og jo mer vi klarer å få utløst dette, jo bedre henger
pasientforløpet sammen, og jo bedre blir pasienten i stand til å
mestre eget liv og kunne fortsette livet sitt med de funksjonene
pasienten har. Det vil være viktig for veldig, veldig mange.
Det er flere
som har hatt ordet i debatten som også har dratt noen paralleller
til forrige debatt, om fritt behandlingsvalg. Vi har en god del
institusjoner, både private og ideelle, som leverer god spesialisert
rehabilitering, og målet til regjeringen er at de skal få en god
forutsigbarhet gjennom avtaler, sånn at de kan opprettholde kvalitet
og drive sine tilbud med god faglig utvikling.
Røysumtunet ble
nevnt av representanten Jønnes. Det er en institusjon som har avtale
med alle de fire helseforetakene, og det tror jeg er nødvendig for
å ha god forutsigbarhet og oppnå god faglighet. I mitt hjemområde
har vi rehabiliteringsinstitusjonen Kastvollen, som gir spesialisert
rehabilitering for nevrologiske sykdommer og nevromuskulære sykdommer.
Vi trenger alle disse kapasitetene.
Det er også gledelig
for meg å kunne fortelle at Barnas Fysioterapisenter, som det har
vært en del oppmerksomhet omkring, har inngått en avtale med Helse
Vest og er klar til å drive fra 1. januar og være i posisjon for framtidige
utlysninger. De gjør en veldig viktig jobb for disse barna, som
trenger å mestre livet og få god opptrening. Så det er også en god
nyhet i dag.
Presidenten
[16:50:15 ]: Då var siste ord i interpellasjonsdebatten, sak
nr. 7, sagt.