Ingjerd Schou (H) [12:43:24] (ordfører for saken): Vi befinner oss i en tid da sikkerhets- og forsvarspolitikk har fått en framtredende plass i norsk politisk debatt. Det er fortjent, det er nødvendig, og det er helt naturlig. Krigen i Ukraina har satt i gang omfattende endringer i Europa. De fleste land ruster opp sine nasjonale kapasiteter. Forsvarsbudsjetter som i mange år ble neglisjert, blir nå økt, og oppmerksomheten om nye trusler øker.

Den aller viktigste endringen sett med norske øyne er Sveriges og Finlands søknader om NATO-medlemskap. Det var en ære å få stemme fram norsk tilslutning til disse søknadene tidligere i år. Det er ingen tvil om at svensk og finsk NATO-medlemskap vil innebære endringer for Norges del i alliansen. Vi får to av våre absolutt nærmeste samarbeidsland inn i vårt viktigste sikkerhetsforbund. Det tette og utstrakte samarbeidet vi har med Sverige og Finland, vil nå få utøvelse i en ny organisasjon. Dette gir store muligheter, og vi skal gripe dem.

Representantforslaget vi har til debatt i dag, etterspør flere tiltak som angår dette nordiske forsvarssamarbeidet. Forslagene angår spørsmål som felles forsvarsoperasjonelle planer, samarbeid om materiellanskaffelser og samordning av systemer for utdanning og trening. Forslagene presenterer viktige områder for nordisk samarbeid. Samtidig må det understrekes at dette samarbeidet allerede i dag er svært tett og omfattende.

Siden etableringen i 2009 har Nordic Defence Cooperation, NORDEFCO, utgjort rammene for det nordiske forsvarssamarbeidet. NORDEFCO har som hovedmål å bevare og videreutvikle landenes militære kapabiliteter og operative evne gjennom et kostnadsfritt samarbeid. NORDEFCO har bidratt til mer samarbeid på tvers av landegrensene og mer samøving.

Jeg deler forslagsstillernes syn på at et finsk og svensk NATO-medlemskap i enda større grad muliggjør tettere forsvarssamarbeid, men søknadsprosessene er ikke avsluttet. Forsvarsdepartementet og Forsvaret opplyser også om at de har satt i gang et arbeid for å vurdere de militærstrategiske og operative konsekvensene av finsk og svensk medlemskap. Vi avventer selvfølgelig regjeringens konklusjoner på dette viktige feltet.

Nordisk samarbeid er viktig, men Norge må også styrke sitt eget forsvar. Norsk forsvarsevne må styrkes som en selvstendig evne, som del av et samlet nordisk NATO-fellesskap, og samtidig gi handlefrihet til økt sikkerhetspolitisk samarbeid på tvers av landegrensene.

Med utgangspunkt i et styrket norsk forsvar skal vi forfølge nye muligheter for nordisk samarbeid innenfor NATO. For vår sikkerhet og trygghet er denne alliansen uunnværlig.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:46:54]: Den 16. juni sa Stortinget ja til finsk og svensk NATO-medlemskap som et av de første landene i alliansen, og fra denne talerstol ble det uttrykt optimisme og muligheter for et nytt nordisk samarbeid innenfor rammen av NATO. I aviser, på radio, tv og ulike digitale flater ble de ulike mulighetene lansert og diskutert – av politikere, forsvarsansatte og forsvarsinteresserte.

La det ikke være tvil: Når Finland og Sverige blir medlemmer i NATO, vil det føre til en ny epoke i den nordiske forsvars- og sikkerhetspolitikken, og det vil gi rom for et styrket forsvarssamarbeid. Når det nå går mot medlemskap for våre naboland, og vi diskuterer nye muligheter i samarbeidet, er det to aspekter jeg likevel ønsker å trekke fram. Det første er artikkel 3 i Atlanterhavspakten. Den omhandler vår egen evne til å opprettholde og utvikle vårt individuelle forsvar til å motstå væpnet angrep. Norge må derfor fortsette arbeidet med å styrke egen forsvarsevne og opprettholde et balansert forsvar. Det andre jeg ønsker å trekke fram, er at fellesoperasjonelle planer for Norden fortsatt vil ivaretas i NATO-prosesser. NATO er og består av et kollektivt forsvar med alle medlemslandene.

Venstres iver etter å starte arbeidet med mer nordisk forsvarssamarbeid er beundringsverdig, men det er for tidlig å vedta detaljerte føringer om det framtidige samarbeidet i Norden på nåværende tidspunkt. Jeg vil imidlertid understreke at vi har en solid grunnmur å bygge på, NORDEFCO-samarbeidet, som har blitt stadig sterkere de siste tiårene. Hvordan samarbeidet skal se ut, må vi gi oss selv, Sverige og Finland tid til å vurdere. At landene har ulikt strategisk utsyn i dag, er naturlig. Norge ser mot nord, mens Sverige og Finland ser mot Østersjøen og Baltikum. Dette bærer med seg en rekke muligheter, men før vi konkluderer hvordan innretningen til et styrket samarbeid skal være, trenger vi grundige prosesser i Norge, hos våre nordiske naboer og i NATO. Forsvarskommisjonen har, etter at søknaden fra Finland og Sverige ble levert, fått en ny dimensjon i sitt arbeid, og jeg ser fram til å lese kommisjonens anbefaling i mai neste år.

Forsvarsminister Gram har opplyst utenriks- og forsvarskomiteen om at arbeidet for å kartlegge mulighetsrommet er igangsatt, og på lørdag kunne man lese bl.a. på Forsvarets forum sine sider at de nordiske forsvarssjefene allerede arbeider med en plan for hvordan et fellesnordisk NATO-forsvar kan se ut. Det ble framhevet at de nordiske forsvarssjefene var enige om ett felles råd til politikerne, og det ble skissert en anbefaling om å gå langt i å integrere Norden som et forsvar i NATO.

Da vi sa ja til Finland og Sverige i juni, var det mot stemmene til partiet Rødt. Rødt ønsket ikke at våre naboland skulle få tilslutte seg alliansen etter at de hadde hatt en demokratisk avgjørelse i sine parlamenter om å søke medlemskap. Når Venstre nå fremmer sju ulike forslag om nordisk forsvarssamarbeid, støtter Rødt fem av forslagene, men ikke de to som nevner NATO. Rødt og Venstres enighet i de fem forslagene er på en måte fascinerende: Der Venstre setter det nordiske samarbeidet inn i en NATO-kontekst, kan det virke som om Rødt lever i den villfarelsen at en tror at et nordisk forsvarssamarbeid skal erstatte vårt medlemskap i NATO.

Arbeiderpartiet støtter intensjonen fra Venstre om mer nordisk forsvarssamarbeid, men det er for tidlig å gjøre vedtak på nåværende tidspunkt. Forsvarskommisjonen, nytt fagmilitært råd og en ny langtidsplan for Forsvaret vil alle ta høyde for at Finland og Sverige vil bli NATO-medlemmer. Diskusjonen framover må være nyansert og faglig. Vi vil ha ulike prioriteringer og interesser i enkelte spørsmål, og det vil være påkrevd å finne løsninger som ivaretar hele spekteret av oppgaver som det nasjonale forsvaret skal løse, både nasjonalt, internasjonalt og i NATO. Uavhengig av hva som blir detaljene, er jeg overbevist om at et styrket samarbeid vil være bra for tryggheten til Norge, Norden og NATO.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:51:50]: Bakgrunnen for forslaget fra Venstre er at Sverige og Finland har levert sine NATO-søknader. Konsekvensen av forslagene vil etter min oppfatning nærmest være en start på en etablering av et felles nordisk forsvar. Det er særdeles viktig å påpeke at Forsvarsdepartementet allerede har igangsatt et arbeid for å kartlegge mulighetsrommet knyttet til sikkerhetspolitiske, militærstrategiske og operative konsekvenser, forsvarsplanlegging og kapabilitetssamarbeid, utdanningssamarbeid og materiell- og industrisamarbeid. Dette arbeidet er svært viktig og vil gi rammene for videre strategisk tenkning. Finsk og svensk medlemskap i NATO vil bli begynnelsen på en ny epoke i norsk sikkerhetspolitikk.

Jeg vil likevel poengtere at NATO består av et kollektivt forsvar med alle medlemsland, også etter innlemmelse av Sverige og Finland. Det er viktig å påpeke at fellesoperasjonelle planer for Norden fortsatt vil ivaretas i NATO-prosesser etter at Sverige og Finland formelt blir medlemmer av alliansen. Like fullt vil svensk og finsk medlemskap gi rom for et styrket forsvarssamarbeid mellom de nordiske land. Det er svært viktig at det gjøres innenfor rammen av vårt medlemskap i NATO og ikke som separate prosesser mellom de nordiske landene.

Angrepet på Ukraina i februar representerer starten på en ny tid i Europa og en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Sikkerhetssituasjonen i Europa har vidtrekkende konsekvenser for hvordan vi tenker sikkerhetspolitikk, og for hvordan vi tenker forsvar i tiden framover. I møte med denne utviklingen er det viktig at Norge ikke står alene i nord. Sammen med våre allierte i NATO må vi jobbe for å skape en felles situasjonsforståelse, spesielt i nordområdene. Samtidig skal vi utdype og videreutvikle det nordiske samarbeidet.

Det er derfor gledelig at våre to naboland Sverige og Finland har søkt om medlemskap i NATO. For Norge vil et finsk og svensk NATO-medlemskap i enda større grad enn i dag muliggjøre et tett forsvarssamarbeid. Med NATO-medlemskap for disse to landene vil de samlede kapasitetene i Norden, særlig innen hæren og luftvåpenet, bli store, og det lover godt for alliansens styrke i vårt område.

Veien videre for nordisk samarbeid skal omfattes av NATO-prosesser. Samtidig vil det forsvars- og sikkerhetspolitiske arbeidet bygge videre på eksisterende bilateralt, trilateralt og flernasjonalt samarbeid i rammen av NORDEFCO-samarbeidet, som siden det ble etablert i 2009 har utgjort rammen for det nordiske forsvarssamarbeidet og bidratt positivt til vår felles sikkerhet. Dette arbeidet skal ikke stoppe opp, men videreutvikles.

Arbeidet med å kartlegge mulighetsrommet i det nordiske forsvarssamarbeidet er allerede igangsatt. Det ligger mye potensial i et tett nordisk samarbeid, og spesielt innen forsvarsplanlegging. Det samme gjelder planene for kommando og kontroll, styrkeplanlegging og ikke minst at et svensk og finsk NATO-medlemskap muliggjør et langt tettere samarbeid på det praktiske plan.

Likevel er det viktig at Norge fortsetter å styrke eget forsvar og opprettholde et balansert forsvar tuftet på kapasiteter i alle forsvarsgrener. Norsk forsvarsevne skal ikke gå på bekostning av et samlet nordisk NATO-fellesskap, men heller gi handlefrihet til økt sikkerhetspolitisk samarbeid på tvers av landegrenser. For Norge betyr dette at vi må fortsette å bygge et sterkt nasjonalt forsvar, et forsvar som er til stede over hele landet, og er moderne og kan reagere raskt.

Venstre har en målsetting om å få på plass et felles nordisk forsvar for å få råd til å anskaffe neste generasjons våpensystemer, spesialisere seg på å løse oppgaver, rekruttere personell på tvers av landegrenser og skape større integrerte fagmiljøer. De beskriver selv at hensikten er å unngå at forsvarsbudsjettet skal spise opp stadig mer av det som ellers kan investeres i å løse klimakrisen og gi folk flere muligheter i hverdagen – besynderlig i dagens situasjon. Det er en meget farlig utvikling, som er med på å undergrave et sterkt nasjonalt forsvar.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:56:54]: Jeg vil innledningsvis advare mot at man skal etablere egne forsvarsstrukturer. Da komiteen besøkte NATO i Brussel for noen måneder siden, var det Jens Stoltenbergs viktigste budskap – at vi ikke måtte ha noen kopierende strukturer i EU, som Frankrike kanskje har ønsket. Derfor er det veldig viktig at vi i Norden heller ikke prøver å finne på noe som skal være våre egne strukturer ut fra vår beliggenhet. Jeg starter med det.

Ved NATOs SHAPE, hvor militærplanleggingen foregår, jobber det hundrevis av mennesker som planlegger eventuelle utfordringer, kriger og kriser som kan dukke opp. Da blir det litt underlig at man her sitter og diskuterer hvordan vi i Norden skal gjøre omtrent det samme. Da snakker jeg om noe som er utover det som ligger i NORDEFCO fra 2009. Der har vi utveksling av kommunikasjon og slikt, som taktisk flytransportstøtte, internasjonale operasjoner, øvelser, kommunikasjon mellom hovedsteder og utveksling av luftromsinformasjon. Jeg ser ikke helt hvordan vi skal utvide det i særlig grad. Dette er innenfor det som er akseptabelt, men om vi skal utvide det, kommer vi til å konkurrere med NATOs ansvar.

Videre er jeg redd det blir en sovepute. Det kan bli en tendens til at vi kan skylde på naboen istedenfor å styrke vårt eget forsvar. Peker vi på f.eks. Finland, har de opprettholdt sitt forsvar. Målet må jo være å kunne kopiere det fantastiske forsvaret som Finland har, med 130 000 soldater klare til å kjempe, og som kan mobilisere én million i sin beredskap og sitt totalforsvar. Jeg skulle likt å se at det skjedde i Norge, men vi prøver å komme opp på et høyere nivå. Derfor skal vi ikke peke på andre land som skal erstatte det vi burde gjort selv.

Men vi kan ha en felles røst innad i NATO. Det kan kanskje være smart. Vi har relativt felles historie, felles kultur og felles måte å tenke på. Det kan være en idé at man har slike møter i forkant av NATOs toppmøter, slik at man koordinerer inn mot det hvis man har noen felles synspunkter. Men vi må overlate det til det transatlantiske råd og til militærkomiteen i SHAPE, der forsvarssjefene sitter. De skal også koordinere, og de har de utøvende rollene. Det sitter også to råd under forsvarssjefene, som også planlegger for eventualiteter og ulike konflikter og tenker gjennom hva som kan skje.

De sitter også nå og planlegger – med amerikansk og britisk ekspertise – hva som kan skje i Ukraina. Et felles nordisk innspill der er egentlig fåfengt. Vi er helt avhengig av NATO og av å stå sammen i NATO med 32 nasjoner. Vi kan ikke, som fem nasjoner, tro at vi skal være en erstatning for noe som helst, men vi kan ha et samarbeid innenfor rammen av NORDEFCO. Det er bra, og det kan sikkert utvides på få områder, men vi må forholde oss til NATO og NATOs planlegging. Det er der vi må legge all styrke – som alle andre land gjør.

Marie Sneve Martinussen (R) [13:00:26]: Først vil jeg berømme Venstre for å ha stilt et godt representantforslag. Det dreier seg om umiddelbart å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet når det gjelder operasjonell planlegging, materiellanskaffelser, nordområdene, øving og en del andre ting. Det støtter Rødt, og det har vi tatt til orde for lenge. Derfor får også flesteparten av Venstres konkrete forslag støtte fra Rødt, selv om vi er uenig i bakgrunnen og beveggrunnen for dem. Sånn er faktisk politikken. Men at Norge, Sverige og Finland skal stå last og brast med hverandre, det er vi enige om, og det er det som er kjernen i saken.

Så hvorfor skal Stortinget i det hele tatt involvere seg nå og ikke lene seg tilbake og vente til Sverige og Finland er tatt opp i NATO? Prosessen med Sveriges og Finlands søknader har dessverre vist at de ikke kunne regne med å bli medlemmer i løpet av uker, som de opprinnelig ble forespeilet. Tyrkia har benyttet anledningen til å fremme sin egen autoritære agenda, og de har fått Sverige og Finland til å underskrive en avtale hvor de bl.a. forplikter seg til å utlevere mennesker som har rømt fra Erdogans regime. Men så er ikke Tyrkia fornøyd med hvordan Sverige og Finland har fulgt opp disse innrømmelsene, og fortsetter å fremme stadig skiftende og aggressive krav. Det er ingenting som tyder på at Tyrkia kommer til å gi avkall på den anledningen som NATO gir dem til utpressing, selv etter at Sverige og Finland har blitt fullverdige medlemmer av alliansen.

Jeg vil minne om at Tyrkia i sin tid har forsøkt å blokkere NATOs forsvarsplan for Norge, selv om Norge har vært medlem lenger enn Tyrkia. Og siden iverksetting av NATOs artikkel 5 om kollektivt forsvar også krever enstemmighet i NATO-rådet, kan det også bli en anledning for Tyrkia til å kreve at vi eller våre naboland går på akkord med våre prinsipper.

Derfor haster det å samkjøre det nordiske forsvaret. Derfor haster det også å få avklart den sikkerhetsgarantien som Norge ga til Sverige og Finland den 16. mai i år – uten at de per i dag er medlemmer av NATO.

Vi foreslår derfor at Stortinget skal be regjeringen redegjøre for hvordan Norges nåværende forpliktelse til å forsvare Sverige og Finland er operasjonalisert og fulgt opp i forsvarsplanleggingen. Dette må klart gjøres i en form og i en utstrekning som ikke røper informasjon som påvirker våre lands sikkerhet.

Vi foreslår også at regjeringen bør fjerne vilkåret før de blir NATO-medlemmer i Norges selvstendige sikkerhetsgaranti, slik at den ikke bortfaller når Sverige og Finland blir medlemmer av NATO.

Med det tar jeg opp Rødts forslag til saken.

Ola Elvestuen (V) [13:03:31]: Det russiske angrepet på Ukraina har endret hele sikkerhetssituasjonen i Europa og i verden. Det som kanskje er det mest epokegjørende, er at Vesten, demokratiene, reagerte på det russiske angrepet og nå støtter opp under Ukraina. Vi må fortsette den støtten – både med våpen, med militært utstyr, med økonomisk støtte – og forsterke sanksjonene. Den andre store endringen i Norden er at Sverige og Finland nå søkte om medlemskap i NATO. Den historiske betydningen av dette er det vanskelig å overvurdere. Det er egentlig bare å se på kartet hvilken betydning det har å få Sverige og Finland inn i NATO, også for styrken til NATO i Norden og i nord. Det nordiske forsvarssamarbeidet er godt og bør nå selvfølgelig utvikles videre – det skal utvikles videre. Det er et godt grunnlag i NORDEFCO. At Sverige og Finland nå går inn i NATO, gjør at vi får et enda sterkere samarbeid.

Det kan godt hende dette forslaget fra Venstre ikke er skrevet presist nok. I noen av innleggene omtales det som om dette forslaget er å si at vi skal unngå satsing på det norske forsvaret. Det er slett ikke det som er hensikten, og det er i hvert fall ikke at vi nå skal ha et nordisk samarbeid som skal være noe på siden av NATO. Tvert imot må det nordiske samarbeidet bygge opp under de behovene som er i NATO, sånn at NATO blir enda sterkere og man får et enda sterkere felles forsvar. Alle disse landene kommer til å måtte øke sine forsvarsutgifter. Det gjelder også Norge, men målet er at vi får mest mulig ut av de investeringene og den satsingen vi gjør, i et samarbeid med Finland og Sverige og ellers i Norden.

Det vi har gjort, er å peke på noen konkrete områder hvor vi mener at dette kan gjøres: med felles forsvarsoperasjonelle planer, økt felles materiellanskaffelse, en fellesoperativ nordisk luft- og landstyrke, felles nordisk samarbeid med nyanskaffelser, redusere antall hovedvåpensystemer som brukes i Norden, ta initiativ til en utredning av et felles nordisk utdannings- og treningssystem for militært personell og en samordning og deling av nordiske skyte- og øvingsfelt, og med en nordisk utstasjonerbar styrke som en del av NATOs utrykningsstyrke.

Jeg vil gjerne takke statsråden for hans utdypende svar på alle disse forslagene, som også viser at det på flere av de områdene pågår et arbeid i dag. Dette er felles interesser og felles samarbeid og målsettinger som disse landene allerede har, så vi er fornøyd med hvordan framdriften er.

Det som nok er viktig for Venstre å vise – og det viser vi også med dette forslaget – er at vi mener vi kan gå langt i det nordiske samarbeidet, at det ikke er noen trussel mot det ansvaret vi har som enkeltland, eller at det på noen som helst måte skal gå på bekostning av det norske forsvarssamarbeidet, innsatsen for det norske forsvaret, og at det heller ikke er noe som handler om å bygge opp noe på siden av den strukturen vi har i NATO. Tvert imot vil et nordisk forsvarssamarbeid være en styrke også for NATO. Det handler bare om hvordan vi gjør det, og hvordan vi utformer dette samarbeidet. Det er jeg helt sikker på at vi kommer til å utvikle i årene framover.

Dette forslaget ble lagt inn i vår. Etter at det ble lagt inn på Stortinget, har også Stortinget sluttet seg til at Sverige og Finland skal bli medlem av NATO. Nå er det en prosess for at det skal sluttføres, slik at de blir medlemmer. Jeg er sikker på at de blir medlemmer. Uansett kan vi nå starte arbeidet med det samarbeidet – utviklingen og utarbeidelsen av det samarbeidet – for årene framover.

Jeg tar opp Venstres forslag.

Statsråd Bjørn Arild Gram [13:08:34]: Svensk og finsk NATO-medlemskap vil innlede en ny epoke i nordisk sikkerhetspolitikk. Det vil bety at Norge vil være i et forpliktende forsvarssamarbeid med våre to naboland. Vi vil være knyttet sammen gjennom en gjensidig sikkerhetsgaranti. Det betyr at vi i framtidig planlegging og forsvarstenkning kan legge til grunn at vi nå vil samarbeide med Finland og Sverige om gjensidig militær støtte i krise og krig innenfor NATO.

Representanter fra Rødt og SV behøver ikke å bekymre seg for Norges framtidige forpliktelser overfor Finland og Sverige etter at de blir medlemmer av NATO, ettersom de da vil være omfattet av NATOs kollektive sikkerhetsgaranti. Norge vil dermed være forpliktet til å bistå våre to nye nordiske allierte sammen med et sterkt fellesskap av andre demokratiske vestlige land.

Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer vil nye muligheter oppstå. Den sikkerhetspolitiske dialogen med Finland og Sverige vil bli viktigere. Vi har erfart under krigen i Ukraina at tett nordisk dialog om den sikkerhetspolitiske utviklingen er veldig verdifull. Vi vil vurdere tettere samarbeid på en rekke områder. Vi vil kunne samarbeide på en annen måte enn tidligere, med tanke på situasjonsforståelse. Ikke minst vil planleggingen for gjensidig støtte i krise og krig bli tettere, mer forpliktende og mer helhetlig.

Sverige og Finland har lignende totalforsvarsordninger som oss, og det vil trolig være et godt grunnlag for et mulig felles samarbeid om sivil beredskap. Forsyningslinjene fra Norge inn i Finland og Sverige vil være viktige for de nye landene i forbindelse med alliert forsterkning. Betydningen av evne til alliert mottak i Norge vil ventelig øke.

Vi starter ikke på bar bakke, slik flere har vært inne på. Vi har hatt et nært forsvarssamarbeid i Norden over tid. Særlig har forsvarssamarbeidet blitt tettere gjennom NORDEFCO. Våre militære styrker har øvd og trent sammen på land, til havs og i luften. Vi har gjennomgått planverk og lært av hverandre.

Norge har som formannskapsland i NORDEFCO i år initiert arbeid med å utrede rammene for nordisk forsvarssamarbeid etter at Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. Dette er arbeid som foregår på både politisk og militært nivå. Vi har trilaterale avtaler om operasjonsplanlegging i nord med Sverige og Finland og i sør med Sverige og Danmark. Disse avtalene skal videreutvikles i rammen av NATO og supplere det overordnede NATO-planverket som vil etableres for våre nærområder med Finland og Sverige som medlemmer.

Vi må dessuten heller ikke glemme at det eksisterer viktige bi- og flernasjonale samarbeid utenfor nordisk ramme, som også vil få økt verdi med Finland og Sverige i NATO.

Regjeringen har satt i gang arbeid for å kartlegge mulighetsrommet i det nordiske forsvarssamarbeidet. Internt i Forsvarsdepartementet utredes det allerede vurderinger knyttet til sikkerhetspolitiske konsekvenser, forsvarsplanlegging, kapabilitetssamarbeid, utdanningssamarbeid og materiell- og industrisamarbeid. Vi vil også se på sivilmilitært samarbeid og totalforsvar.

Det er også satt i gang et arbeid som vurderer de militærstrategiske operative konsekvenser for Norge og Forsvaret. Hensikten med dette arbeidet er å danne grunnlag for nasjonale posisjoner inn mot prosesser i NATO og i møter med våre framtidige nordiske allierte.

Blant de initiativ vi har tatt, vil jeg også nevne den store øvelsen Cold Response, som Norge er vertskap for annethvert år – neste gang i 2024. Vi har tatt initiativ til å utvikle denne øvelsen til en Nordic Response, for å bygge sammen det nordiske forsvarssamarbeidet og teste ut løsninger for samhandling, håndtering, forsterkning og samvirke med allierte i en videre nordisk kontekst.

Avslutningsvis vil jeg legge til følgende: Jeg er enig med flertallet i innstillingen fra komiteen, som ønsker at Norge skal styrke nasjonal forsvarsevne og opprettholde et balansert forsvar basert på egne kapasiteter i alle forsvarsgrener. Vi ser en rekke muligheter i et styrket og utvidet nordisk forsvarssamarbeid.

Jeg mener også at vi skal kunne tenke noe utenom boksen, for å bruke det uttrykket, være ambisiøse og virkelig se etter nye løsninger som bringer både økt forsvarsevne og rasjonelle og effektive løsninger framover i en nordisk kontekst.

Samtidig er det nødvendig å understreke at nasjonale interesser og prioriteringer vil være førende også etter at Sverige og Finland blir medlemmer. Vi må ikke glemme at vi fortsatt vil være selvstendige stater, med behov for separate væpnede styrker for å ivareta nasjonale oppgaver og hevde suverenitet.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:21:32]: Ja, det er ei urolig tid, og det er viktigare enn nokon gong å styrkje det forsvarssamarbeidet vi har i Norden. Geopolitikk og storpolitikk er uføreseieleg i denne situasjonen, og det er viktig å stå fram som sjølvstendige, frie demokrati, med full suverenitet over eigne areal og eigen jurisdiksjon, også når det gjeld basepolitikk og korleis NATO-samarbeidet skal vere.

Det bra at forsvarsministeren gjev signal om eit styrkt nordisk samarbeid no når Sverige og Finland har søkt om medlemskap i NATO. Men for SV er det også viktig å stå imot press om å gå lenger enn det vi ønskjer, f.eks. med tanke på å utplassere atomvåpen. Når ein ser på dokumentaren som Thomas Seltzer har i NRK for tida, som beskriv litt av den politiske utviklinga i USA, er det klart at ein gjer seg tankar om at ein må ta høgd for at mykje kan endre seg, med nye val framover. Difor ønskjer vi i SV og Raudt å fremje nokre mindretalsforslag, for å sikre dette nordiske samarbeidet framover.