Alfred Jens Bjørlo (V) [10:03:17]: Energiframtida har ikkje eitt svar, men mange. Det er både fordi vi treng store mengder rein fornybar energi for å elektrifisere samfunnet og erstatte fossil energi, og fordi eit mangfald av energiløysingar – i Noreg og i eit felles europeisk kraftnett – gjev eit meir robust og mindre sårbart samfunn. Nokre typar fornybar energi med stort potensial, som offshore vind, har allereie sterke krefter i ryggen i form av kapital, industrielle partnarskap og store menneskelege ressursar. Andre energiformer har også stort potensial, men ikkje dei same sterke, allereie eksisterande industrielle kreftene i ryggen. Det gjeld bølgjekraft. Difor er det tema for min interpellasjon i dag.

European Energy Forum har anslått at bølgjeenergi, altså det å utnytte energien i havbølgjer til å produsere elektrisk kraft, kan levere så mykje som 10 pst. av den samla elektriske kraftproduksjonen i Europa i framtida.

Det klassiske argumentet mot bølgjekraft kan lesast i svara frå Olje- og energidepartementet til Stortinget i vår i samband med energimeldinga:

«Staten har i over fire tiår støttet forskning og utvikling av bølgekraftteknologier, uten at det har gitt de helt store resultatene.»

Det er nok ei korrekt skildring av fortida, men det er ikkje nødvendigvis ei like presis skildring av framtida. Bølgjekraft står no høgst truleg framfor nettopp det gjennombrotet som lenge har vore etterlyst, både på grunn av teknologiske framsteg og fordi bølgjekraft for første gong har fått ein definert plass i den samla energistrategien til Europa.

For i det siste har det skjedd noko som aldri har skjedd før, og som kan bety eit tidsskifte for bølgjekraft. EU-kommisjonen har i sin nye strategi for fornybar havenergi sett ein konkret ambisjon for bølgjekraft og tidvasskraft: 1 GW innan 2030 og 40 GW innan 2050. 40 GW innan 2050 – då snakkar vi om eit volum og ein marknad som det er potensial i, både industrielt og som bidrag til framtidas energiforsyning. Og dette går raskt: Allereie neste år planlegg ein på EU-nivå å lyse ut anbod på ein bølgjekraftpark med minimum fire einingar.

Kva så med Noreg? For det første – og svært viktig: Når EU no blinkar ut bølgjekraft som satsingsområde i sine forskingsprogram, er framståande norske teknologimiljø som SINTEF Energi og SINTEF Ocean på ballen. SINTEF-miljøa er sentrale partnarar i eit europeisk samarbeidsprosjekt som skal demonstrere ny testmetodikk for bølgjekraftomformarar. Og vi har norske bølgjekraftinitiativ som er i ferd med å ta dei neste stega. Neste år set teknologiselskapet Havkraft frå Nordfjord i drift eit bølgjekraftverk som ikkje lenger er eit reint testanlegg, men som skal levere straum på ordinær måte – til Svanøy Havbruk utanfor Florø i Vestland. Noreg – og Vestlandet – får dermed neste år det første oppdrettsanlegget i verda som er elektrifisert med bølgjekraft.

Også andre norske industrimiljø arbeider no målretta med bølgjekraft, slik som på Haugalandet, der industrimiljøet m.a. ser potensialet i bølgjekraft i samband med planlagd utbygging av offshore vind.

Då energikomiteen handsama energimeldinga i vår, sa ein samla komité følgjande:

«Komiteen viser til at det ligger et potensial i fornybar energi fra bølge- og tidevannskraft, og mener det må investeres mer i og forskes mer på dette.»

Og då er vi ved årsaka til at eg løftar denne interpellasjonen i dag. Viss vi har denne felles forståinga – at bølgje- og tidvasskraft har eit potensial og bør satsast på som ein del av energimiksen i framtida – då hastar det med å kome vidare. For så raskt og med så konkrete mål som EU no bevegar seg framover, kan vi ikkje risikere at dette blir endå eitt av dei områda der Noreg hadde sjansen til å gå i front og leie an i teknologiutviklinga, men lèt andre kome først.

Dersom vi trur på at bølgjekraft har eit potensial, må vi faktisk gjere noko. Forske, ja, men endå viktigare er det at vi no set konkrete mål for kva rolle bølgje- og tidvasskraft skal ha i det norske kraftsystemet fram mot 2030, 2040 og 2050, slik Noreg allereie har gjort på offshore vind, og slik EU no også har gjort for bølgje- og tidvasskraft. Og ikkje minst: at vi kjem i gang med fleire reelle bølgjekraftprosjekt, slik at vi får testa ut teknologiløysingane.

Eg er oppteken av energipotensialet som ligg i bølgjekraft, men også av industripotensialet. Bølgjekraft passar som hand i hanske inn i den maritime kompetansen og dei maritime industrimiljøa vi allereie har i Noreg. Så akkurat no trur eg vi står ved eit vegskilje for satsinga på bølgjekraft i Noreg. No må vi vere med på det toget som går i EU, og kople på nye norske teknologiløysingar som snart blir rulla ut i praktisk bruk.

Så mi utfordring til statsråden er: Kva vil regjeringa gjere for at Noreg skal bli ein leiande nasjon i utviklinga av bølgjekraftteknologi?

Statsråd Terje Aasland [10:08:32]: Takk til interpellanten for å bringe opp en diskusjon om utviklingen innenfor fornybarområdet, som er veldig viktig.

Forskning og teknologiutvikling er nødvendig for å møte lavutslippssamfunnet og sikre energitilførselen. Det er mange potensielle gamechangere man kan se for seg framover, enten det er hydrogen, CO₂-håndtering, bølgekraft eller andre teknologier. Virkeligheten her og nå er likevel at vannkraften er ryggraden i vår energiforsyning, og at vindkraft er det billigste rene alternativet.

Jeg er enig med interpellanten i at bølgekraftpotensialet i Europa er stort og på sikt kan bli en del av Europas grønne energimiks. Men foreløpig er bølgekraft en umoden teknologi, med en installert kapasitet på kun 2,3 MW. De kommende årene venter IRENA basert på sin prosjektdatabase at installert kapasitet øker til 100 MW, men mange av konseptene er fortsatt i test- og demonstrasjonsfasen. Først i 2020 ble det installert konsepter med en kapasitet på over 1 MW.

Norge har med sin lange kyst også et stort teoretisk potensial for bølgekraft. Hvis man bygger ut 20 pst. av det tekniske potensialet, kan det være snakk om 12–30 TWh kraftproduksjon, men det er en lang vei å gå før bølgekraft er konkurransedyktig sammenlignet med andre energiteknologier.

Samtidig vet vi at utnyttelse av bølgekraft ikke er uproblematisk. Vi vet hvilke enorme krefter bølgene representerer. De teknologiske kravene må nødvendigvis være store. Det stilles store krav til kompetanse, teknologiutvikling og gjennomføringsevne når slike prosjekter skal realiseres. Det er også miljøhensyn som må tas.

Staten har i over fire tiår, som representanten refererte til, og særlig på 1980-tallet, støttet forskning på og utvikling av bølgekraftteknologier, uten at det har gitt de helt store resultatene. Dette skyldes at det er svært økonomisk og teknologisk krevende å få utnyttet bølgekraft sammenlignet med andre fornybare energikilder. Det er heller ikke noen særlig stor interesse fra industri og næringsliv på området.

Rett før sommeren fikk jeg overrakt den nye Energi21-strategien fra styret for Energi21. Den gir anbefalinger til departementet og bransjen om hvordan forsknings- og innovasjonsinnsatsen for rene energiteknologier bør innrettes. Energi21 har prioritert åtte satsingsområder som det anbefales å styrke innsatsen innenfor, bl.a. vindkraft, havvind, solenergi og hydrogen. Bølgekraft er ikke prioritert, men Energi21 viser til et behov for å videreutvikle også bølgekraft som en del av en bredere kunnskapsbase om utvalgte energiteknologier.

Det strategien trekker fram, er behov for utvikling av robuste, kostnadseffektive anlegg som tåler påkjenningene fra bølgekraft, og støtte til patentering, oppskalering og kommersialisering av konsepter. Alt dette har vi allerede virkemidler i Norge som støtter opp under gjennom ulike programmer. Både i Norges forskningsråd, Enova og Innovasjon Norge er det mulig å søke støtte til utvikling og innovasjon av norsk bølgekraftteknologi, inklusiv bølgekraftverk kombinert med havvind, men det krever at norske forsknings- og teknologimiljøer og næringslivet kommer opp med relevante bølgekraftprosjekter, og at disse når opp i konkurransen med andre energiteknologiprosjekter. De senere årene har det imidlertid ikke vært særlig stor interesse fra energibransjen for utvikling av bølgekraft.

Jeg er derimot enig med representanten i at bølgekraft på sikt kan bli en del av framtidens energimiks, og at vi kan bidra til teknologiutvikling på området. Det har vi som sagt allerede et virkemiddelapparat som er rigget for å kunne gjøre. Men for å møte de energi- og klimautfordringene vi står overfor, mener jeg det er viktigere å konsentrere teknologiinnsatsen i Norge om områder der vi har et aktiv næringsliv og gode kunnskapsmessige forutsetninger for å lykkes. Vi bør derfor heller konsentrere oss om å styrke forsknings- og innovasjonsinnsatsen innenfor fornybar energi som havvind, vannkraft, energieffektivisering, karbonfangst og -lagring, hydrogen og elektrifisering enn å satse tungt på bølgekraft.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:13:04]: Eg takkar statsråden for svaret, eit svar som kanskje illustrerer nettopp det dilemmaet som eg har prøvd å reise med denne interpellasjonen. Statsråden påpeikar og seier seg einig i at bølgjekraft – det å utnytte kraft frå bølgjene – vil vere ein del av energimiksen i framtida, det er ei energiform som kjem, og vil vere ein del av framtida, men at vi per i dag ikkje har det nødvendige trykket i det til at vi kan få fart på teknologiutviklinga i Noreg. Då er vi i ein klassisk høna-eller-egget-problematikk. Då er eigentleg spørsmålet kva vi må gjere no for at vi skal kome nærare det målet at bølgjekraft blir ein del av energimiksen i framtida. Det er der eg påpeikar – og det trur eg er ein nøkkel – det EU no gjer: at ein faktisk begynner å plassere konkrete mål for utbygging av bølgje- og tidvasskraft inn i den samla strategien for utvikling av energisystema i Europa og koplar det med å leggje resursar bak både forsking og det å få opp dei første testanlegga.

Det er heilt rett at det enno er eit stykke veg å gå, men vi er no ved det tidspunktet då EU begynner å blinke ut mål som gjer at det er mogleg å få industrien og tyngre krefter bak til å satse på bølgjekraft. For det som er ein stor fordel med bølgjekraft som teknologi, er at dei anlegga, dei modulane ein skal ha opp, er relativt små og relativt rimelege viss ein samanliknar med eksempelvis offshore vind, der modulane er store, kostbare og krev store investeringar. Dette er noko som er mogleg å gjere i mindre skala og få til å funke. Eg trur vi no står framfor pilotar som vil kome opp i løpet av kort tid, som eg nemnde i stad, både i Noreg og elles i Europa.

Eg har lyst til å utfordre statsråden, eigentleg på to område. Dersom vi skal kome vidare frå forsking på ting som verkar dårleg, over til å konsentrere oss om det som verkar bra, standardisere, få fart på det som gjev potensial, kva verkemiddel ser statsråden for seg kan vere aktuelle for det? Kan vi tenkje oss eksempelvis å prøve ut «feed-in»-tariffar, der ein faktisk får betaling for det som leverer straum på nettet, og ikkje berre det som ikkje gjer det? Er det aktuelt å setje norske ambisjonar og mål for kor vi skal fram mot 2050 på bølgjekraft og tidvasskraft, slik som EU no gjer? Ser statsråden det som interessant, som han også var inne på, å kombinere den utbygginga som no skal gjerast av offshore vind, med å prøve ut bølgjekraft – altså ein kombinasjon? For då har ein løyst ein del av problema med infrastruktur, nettpåkopling osv. Ein kan ta fleire energiformer inn i ein felles nettinfrastruktur.

Statsråd Terje Aasland [10:16:25]: Jeg synes det er spennende med ny teknologi og eventuelt også å trekke opp nye utfordringer og se på nye muligheter innenfor fornybar energiproduksjon, som bølgekraft er en del av. Det kan være spennende muligheter der, ikke minst for deler av norsk næringsliv med tanke på hvilken kompetanse de besitter, osv. Men vi er akkurat nå – og jeg har lyst til å understreke det – i en situasjon hvor vi må prioritere, og ikke bare rent økonomisk, hvilke ressurser vi vil bruke på de ulike teknologiene, men også hvilke prioriteringer vi gjør når det gjelder de menneskelige ressursene og den muligheten vi har for å rette forskningsinnsats mot områder som er særs viktige for Norge som nasjon, og da inn mot fornybar energi som et viktig grunnlag for framtiden.

Regjeringen har satt et ambisiøst, gigantisk mål for havvind, som ett eksempel. Det vil ha behov for betydelig oppmerksomhet, både når det gjelder økonomiske ressurser og menneskelige ressurser i tiden framover. Jeg mener at havvind har et stort potensial for Norge. En har en sameksistens med andre land som også vil utvikle havvind, og Norge har en mulighet for å ta en ledende posisjon, spesielt innenfor flytende havvind. Og hvis vi sprer innsatsen vår veldig bredt ut, tror jeg det fort kan bli sånn – og det er derfor også Energi21 veldig tydelig prioriterer noen områder – at de mulighetene vi har som lar seg løse og gjennomføre, faktisk forvitrer.

Det er samtidig viktig å understreke at det er liten interesse fra næringsliv og industri for å gå inn i bølgekraft med litt størrelse som kan bety en forskjell. Men når representanten og interpellanten tar opp behovet for å få opp piloter og slikt, er jeg positivt innstilt til det. Jeg er positivt innstilt til at man skal kunne bidra og sørge for at næringslivet kan komme med gode ideer, se om det er mulig å løse noen av de utfordringene som foreligger for bølgekraft. Da har vi et virkemiddelapparat som allerede er rigget for det. Både Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Enova vil kunne være viktige bidragsytere for å få i gang den typen pilotering.

Men jeg tror det er viktig at det foregår en tydelig prioritering, ut fra de politiske konklusjonene som en trekker opp rundt fornybarsatsingen vår på de områdene hvor vi har store nasjonale fortrinn, og hvor vi har muligheten til å utgjøre en stor forskjell i å kunne produsere mer fornybar energi, relativt sett raskt. Bølgekraft i større stil ligger noe lenger fram i tid. Da tror jeg det er viktig at vi retter innsatsen mot å oppgradere vannkraften, bygge ut havvind, satse videre på landbasert vindkraft der hvor kommunene er enig i det, osv. – men samtidig ikke hindre gjennom politiske vedtak at ny teknologi kommer fram. Det mener jeg er klokt å ikke gjøre.

Hårek Elvenes (H) [10:20:28] (ordfører for saken): Den framlagte meldingen er den tjuesjuende i rekken siden eksportmeldingen første gang ble lagt fram i 1996. Meldingen redegjør i hovedsak for eksporten fra norske bedrifter i 2021 av våpen, ammunisjon og annet militært materiell samt relatert teknologi og tjenester til militære formål. Meldingen gir også informasjon om eksporten av flerbruksvarer til militært sluttbruk i utlandet. Dessuten redegjøres det for praktiseringen av eksportkontrollregelverket og viktige retningslinjer.

Forsvarsindustrien og eksportkontrollen er en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Komiteen merker seg regjeringens mål om fortsatt å sikre en levedyktig norsk forsvarsindustri som kan bidra til leveringssikkerhet både for Norge og til våre allierte. Norsk forsvarsindustri er verdensledende innenfor enkelte teknologiområder. Forsvarsindustrien bidrar til teknologiutvikling og skaper arbeidsplasser over hele Norge, også i sivil sektor. Forsvarsindustrien er avhengig av å kunne eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. I meldingen vektlegger regjeringen betydningen av tydelige og forutsigbare vilkår for eksportaktiviteten i forsvarsindustrien.

Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell baserer seg på nasjonal politikk. Beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell er utelukkende gjenstand for nasjonale beslutninger. Kontrollen for å hindre spredning av flerbruksvarer og teknologi til masseødeleggelsesvåpen eller terrorformål er i hovedsak basert på arbeidet i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet.

Den samlede verdien av eksporten i 2021 beløp seg til om lag 8 mrd. kr, hvorav forsvarsmateriell utgjorde i underkant av 6 mrd. kr. Av dette utgjorde A-materiell, som i hovedsak består av våpen og ammunisjon, nær 4,8 mrd. kr og B-materiell, som defineres som annet militært materiell, om lag 1,2 mrd. kr. Komiteen merker seg at i 2021 skjedde det en nedgang i verdien av eksporten av A-materiell på ca. 4,2 pst. og en nedgang i verdien av eksporten av B-materiell på 0,6 pst. sammenliknet med 2020. NATOs medlemsland samt Finland og Sverige mottok 76 pst. av eksporten av A-materiell og 76 pst. av eksporten av B-materiell. Totalt sett ble det behandlet nesten 3 600 eksportkontrollrelaterte søknader i 2021.

Tiden etter Russlands invasjon av Ukraina har gitt oss en brutal påminnelse om hva utenrikspolitikk handler om. Å støtte Ukraina med forsvarsmateriell er utøvelse av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det understreker viktigheten av å ha fleksibilitet i regelverket for å kunne utøve norske sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske interesser.

Våpenstøtte til Ukraina har bred støtte i Stortinget – unntatt fra partiet Rødt – og er beslutninger til det beste for Norges og våre alliertes handlefrihet.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:24:34]: Meldingen om innsyn i eksporten av forsvarsmateriell sikrer offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Siden 1996 er det framlagt årlige meldinger om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militære formål. Meldingen har utviklet seg og blitt en omfattende framstilling av eksportkontrollen, regelverket, praktiseringen av retningslinjer, samarbeidet med andre etater og det omfattende internasjonale arbeidet på eksportkontrollområdet. Slik åpenhet er en styrke for industrien og forvaltningen og er viktig for tilliten i et demokratisk samfunn som det norske.

For Arbeiderpartiet er det svært viktig at Norge har en egen forsvarsindustri. Forsvarsindustrien representerer økt forsvarsevne og kampkraft gjennom leveranser til både vårt eget forsvar og våre allierte. Krigen i Ukraina har gjort det ettertrykkelig klart hvor viktig dette er.

Eksport av forsvarsmateriell gir også arbeidsplasser rundt om i landet. I flere kommuner og regioner er denne industrien hjørnesteinsbedrifter. Norsk forsvarsindustri er verdensledende og bidrar til å utvikle avansert teknologi som også benyttes i det sivile.

Gjennom industrien skapes det store eksportinntekter, som er viktig for Norge. I 2021 ble det eksportert for 6,3 mrd. kr. Norges deltakelse i EUs forsvarsfond vil gi norsk forsvarsindustri muligheten til ytterligere å styrke seg, og det vil øke tilgangen til det europeiske forsvarsmarkedet.

Eksport av forsvarsmateriell innebærer et stort ansvar. Norge har et strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell. Det skal vi fortsatt ha, samtidig som vi også skal fortsette arbeidet for et bedre internasjonalt regelverk. Stortingets prinsippvedtak fra 1959 og presiseringen fra 1997 skal ligge til grunn, altså at våpen og ammunisjon ikke skal selges til land hvor krig og konflikt truer, eller land hvor det er påvist alvorlige brudd på menneskerettighetene. I 2021 traff Utenriksdepartementet vedtak om avslag på 22 søknader om eksportlisens.

Alle søknader om eksport til landene som deltar i den saudiledede koalisjonen, er grundig vurdert når det gjelder risikoen for bruk i Jemen. Norge har en føre-var-linje når det gjelder eksport av forsvarsmateriell til disse landene. Derfor har det ikke blitt eksportert noe til Saudi-Arabia siden 2018, og i 2021 ble det ikke gitt noen eksporttillatelser til De forente arabiske emirater. Arbeiderpartiet forutsetter at det alltid gjøres grundige vurderinger før eksport av forsvarsmateriell fra Norge tillates. Det er avgjørende for legitimiteten til en svært viktig industri for Norge.

Den teknologiske utviklingen stiller oss overfor nye og sammensatte trusler. Stadig mer omfattende digitalisering, selvstyrte våpen, droner, kunstig intelligens, posisjoneringsteknologi, nye materialer og biologiske og medisinske gjennombrudd vil i stor grad forandre kriger og konflikters gang og kan utfordre grunnleggende prinsipper i krigens folkerett. Vi trenger internasjonalt samarbeid og regelverk for å styre denne utviklingen.

I Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med strategisk eksportkontroll, som ble lagt fram i 2021, ble det avdekket flere kritikkverdige forhold. Det er derfor betryggende at Utenriksdepartementet som følge av rapporten nå gjennomgår landklareringer, har en styrket systematikk for kvalitetssikring av lisensvilkår, har en full revisjon av rutiner samt styrker dokumentasjonen av vurderinger i saksbehandlingen.

Regjeringen fortsetter Norges restriktive linje i eksportkontrollen. I Hurdalsplattformen har Arbeiderpartiet og Senterpartiet nedfelt en ambisjon om å bringe det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet videre, etterse at forbudet mot klasevåpen og landminer overholdes, og ta nødvendige initiativ for å regulere utviklingen av selvstyrte våpensystemer.

I en stadig mer usikker verden er det viktig å prioritere dette arbeidet, men det finnes ikke enkle løsninger. Krigen i Ukraina har tross alt gjort internasjonalt samarbeid enda vanskeligere. Men selv om arbeidet er blitt vanskeligere, er ikke konsekvensen av det at vi bør velge det bort, snarere tvert imot. Dette er for viktig til å nedprioriteres. Men vi skal ikke ha noen illusjoner. Dette vil kreve langsiktig innsats og stø kurs.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:29:52]: Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for eksportkontrollen i Norge. Dette innebærer politikkutvikling, regelverksutvikling og deltakelse i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, hvor rammene for eksportkontrollen i all hovedsak framforhandles. Utenriksdepartementets forvaltningsoppgave retter seg mot håndhevelse av eksportkontrollregelverket, sanksjoner og restriktive tiltak, herunder behandling av søknader om eksport samt oppfølging av lisensvilkår, informasjonsvirksomhet og veiledning om eksportkontrollen overfor næringsliv, advokatselskaper, teknologimiljøer og forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

Kunnskap om norsk våpenindustri og åpenhet rundt norsk våpenindustri og eksportkontroll er en viktig del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk og har vært det over lang tid. Å bidra til leveringssikkerhet er nødvendig for både Norge og allierte lands forsvar. Forsvarsindustrien er avhengig av å kunne eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. Dette krever forutsigbarhet.

I meldingen vektlegger regjeringen at den fortsatt vil legge til rette for at industrien har mest mulig tydelige og forutsigbare vilkår for sin eksportaktivitet. Samtidig må dette skje innenfor rammene av en restriktiv eksportkontroll. Som verdensledende innenfor enkelte teknologiområder er norsk forsvarsindustri også med på å fremme teknologiutvikling som skaper arbeidsplasser over hele Norge, både i sivil og i offentlig sektor.

Meld. St. 14 for 2021–2022 er den 27. i rekken siden eksportkontrollmeldingen første gang ble framlagt i 1996. Meldingen er med dette et viktig verktøy for informasjon om eksporten av flerbruksvarer til militær sluttbruk i utlandet. Den redegjør også for praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Norge er også tilsluttet et omfattende internasjonalt avtaleverk om eksport av forsvarsmateriell og ikkespredningssamarbeid.

Kontrollen med eksport av forsvarsmateriell baserer seg på nasjonal politikk, og beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell er utelukkende gjenstand for nasjonale beslutninger. Det er samtidig viktig med mekanismer som sikrer forsvarlig eksport og informasjonsdeling. Her vil jeg vise til at det allerede følges et strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell gjennom eksportkontrolloven og eksportkontrollforskriften. Det samarbeides på tvers av etater, i særlig grad med tolletaten og Politiets sikkerhetstjeneste, som begge har lovpålagte oppgaver innenfor varekontroll, håndhevelse av eksportkontrollen, forebygging og etterforskning av brudd på eksportkontrollregelverket. Kompetanse ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og Forsvarets forskningsinstitutt kan trekkes på i konkrete eksportkontrollsaker. Jeg vil presisere at samarbeidet fungerer godt og har stor betydning for den nasjonale situasjonsforståelsen og kompetansebyggingen innenfor saksfeltet.

Dagens situasjon understreker behovet for muligheten til å gi politisk, økonomisk og materiell støtte til Ukraina, samtidig som eksport av forsvarsmateriell skal og må skje innenfor strenge og ansvarlige rammer. Det har vært viktig og riktig å donere våpen og øvrig forsvarsmateriell til Ukraina, slik at de kan forsvare seg mot Russlands brutale angrepskrig. Å støtte Ukraina i deres frihetskamp tjener også norsk sikkerhetspolitikk. Det er derfor ikke tiden for å innføre skjerpinger av regelverket eller praksis som begrenser Norges mulighet til å donere forsvarsmateriell til Ukraina.

Samtidig aktualiserer dagens situasjon de sikkerhetspolitiske hensynene innen eksportkontroll og ikkespredningssamarbeid. Det er verdt å merke seg at alle, unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at Norge etter krigsutbruddet 24. februar 2022 har donert betydelige mengder forsvarsmateriell til Ukraina i landets forsvarskamp mot den brutale og folkerettsstridige russiske angrepskrigen som stadig pågår. Det er viktig å understreke at dette skjer med bred støtte i Stortinget. Hva Rødt egentlig mener i denne saken, framstår for meg som uklart.

Deltakelse i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid for å produsere forsvarsmateriell i Norge er også en viktig faktor for å videreutvikle kapasiteter som kan brukes i det norske forsvaret. Denne synergieffekten er med på å bidra til relevant kompetanse i Forsvarets militære organisasjon. Militært samarbeid og evne til samarbeid i materiellutviklingsprosjekter er også med på å styrke samholdet og evnen til å samvirke innen NATO-alliansen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:35:10]: Donasjoner av våpen til Ukraina er strengt tatt et brudd på eksportregelverket, at vi ikke skal verken donere eller eksportere våpen til land i krig eller hvor krig truer. Den debatten vi har her, var helt utenkelig for et år siden. Nå sitter vi her, og 95 pst. av alle i denne salen støtter donasjoner av våpen og forsvarsmateriell til Ukraina. De som var minst liberale på feltet, er i dag mest liberale på feltet. Det sier litt om utviklingen på de ikke mange månedene som har gått, seks–syv måneder. Det viser at eksportregelverket praktiseres selektivt dersom vi er enig i målet som ønskes oppnådd. Det er et paradoks. Det er uansett en klok tilnærming, men det viser at man ikke kan tolke regelverket firkantet. Selv donasjoner av våpen som ikke er tenkt til å avskrekke, men som skal benyttes umiddelbart, er en moralsk korrekt motivasjon. Det bør hele Stortinget merke seg.

Etterspørselsveksten for forsvarsindustri og forsvarsmateriell etter Ukraina viser at forsvarsindustri også er sikkerhetspolitikk. Forsvarsindustrien er helt sentral i norsk verdiskaping. Forsvars- og Sikkerhetsindustriens forening har 150 medlemsbedrifter, som igjen utgjør 7 500 årsverk, og som vil vokse til 10 000 årsverk innen få år – helt uten subsidier. Det er ansatte som hver dag skaper verdier for sine bedrifter og for landet. Det er bedrifter som bidrar til teknologiutvikling og innovasjon som mange bransjer drar nytte av. Det er flerteknologi som er blitt allemannseie, som verken Rødt-politikere eller oss andre vil unnvære, teknologi som gjør at vår hverdag blir enklere, og som sikrer freden.

Muligheten for eksport er et være eller ikke være for norsk forsvarsindustri. Uten eksport stanser produksjonen. Da kan man legge ned forsvarsindustribedriftene. Norge er sjelden hovedleverandør av systemer, og som produsenter av delsystemer og komponenter kan vi ikke kreve stans i videresalg. 80 pst. av salget av norske forsvarsbedrifter går til eksport. Det er greit å registrere at av alt Forsvaret bruker i Norge, er 70 pst. importert. Vi kan selvsagt teoretisk kreve en sluttbrukererklæring, men det er det samme som å legge ned bedrifter.

Vi kan ikke lukke øynene for realiteter. Større nasjoner har et mer komplekst bilde de må forholde seg til. Mens vi i Norge kan sitte på vår høye hest og predike moral, må større nasjoner også forholde seg til politiske realiteter, inkludert konsekvenser ved ikke å eksportere. Sveriges fjerning av eksportforbud til Tyrkia er et eksempel på hvordan politiske realiteter utkonkurrerer moralsk indignasjon.

Fremtidens samarbeid vil kreve enten at Norge viser fleksibilitet i sitt eksportregelverk, eller at man finner et flernasjonalt eksportregelverk. Det siste vil være en umulighet og heller ikke ønskelig, nettopp fordi salg av forsvarsmateriell er et politisk verktøy, enten man vil eller ei. Jeg er fullt klar over at veldig mange ikke vil, men da må man faktisk åpne øynene og se på realitetene. Det er slik at komponentproduksjon og delsystemproduksjon av norsk forsvarsindustri må være en del av et større system. Systemene produseres av og til i land som har et annet eksportregelverk. Amerikanerne f.eks. eksporterer til land vi uavhengig ikke ville eksportert til. Hvis man da sier at våre delsystemer ikke kan gå i et amerikansk våpensystem, kan vi like godt legge ned, for da vil amerikanske våpensystemprodusenter gå til et land som er villig til å selge, og da har vi ingen land å selge til, ikke engang de som er alliert med oss. Da blir enhetsprisen så høy at vi ikke kan produsere. Det er en realitet.

Man kan ikke si på den ene siden at man er for forsvarsindustri og vekst og at dette er bra – man må akseptere eksport, og av og til må man akseptere eksport gjennom et annet land som sikrer at vi kan produsere disse enhetene og komponentene til et større system. Det er en realitet. Hvis vi skal levere noe som helst i F-35, kan vi ikke hindre amerikanerne i å eksportere F-35 til land de mener er sikkerhetspolitisk viktig for dem, men som vi isolert sett ikke vil eksportere til. Vi kan velge å la være, men da kan vi samtidig legge ned forsvarsindustrien.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:40:06]: Noreg har og skal ha ein eigen forsvarsindustri som kan forsyna forsvaret vårt med våpen og forsvarsmateriell. Forsvarsindustrien er viktig for beredskapen vår. I tillegg er denne industrien viktig for teknologisk utvikling, og han gjev arbeidsplassar og eksportinntekter. Det er eit omsyn me må klara å balansera med eit anna omsyn: at norske våpen og våpenteknologi ikkje skal hamna i hendene på regime og krigførande partar me ikkje kan stå inne for. Ikkje minst for forsvarsindustrien sin eigen del: Skulle norske våpen koma på avvegar eller på andre måtar bidra til undertrykking og brutal krigføring i hendene på slike aktørar, vil det undergrava legitimiteten til norsk våpeneksport.

Noreg er ingen liten våpeneksportør. I perioden 2016–2020 var Noreg på 21. plass av våpeneksportørane i verda, og samanlikna med folketalet vårt er me faktisk ganske store. Det gjev desto større grunn til å vera på vakt, for det norske bidraget til internasjonal våpenhandel, og potensielt også til krigane i verda, har betydning. Difor har me denne årlege meldinga om korleis det står til med kontrollen av norsk våpeneksport – etter det som blir sagt å vera kanskje det strengaste regelverket i verda.

Mest oppsiktsvekkjande med årets melding er det som ikkje står der, våpenavtalen med USA. Den måtte me i staden for lesa om i avisa. Avtalen legg til rette for vidaresal av norskprodusert forsvarsmateriell til tredjeland via USA. Denne avtalen opnar for at norske våpen kan seljast vidare, ikkje etter norske våpeneksportkontrollreglar, men etter reglane til USA. Saudi-Arabia er f.eks. den største kunden til USA, eit land Noreg ikkje sjølv sel våpen til.

Ei stortingsmelding om våpenkontroll som ikkje opplyser om korleis kontrollen med dette vidaresalet vil bli handtert, gjev ikkje Stortinget fullverdig informasjon. I verste fall er dette ein avtale som undergrev dei norska eksportkontrollreglane. Denne risikoen må både regjeringa og Stortinget ta på alvor. SV føreslår difor saman med Raudt og Venstre at utanriksministeren gjer greie for korleis regjeringa vil handheva norsk eksportregelverk og folkerettsleg bindande avtalar for forsvarsmateriell som blir selt vidare til tredjeland. SV og Raudt meiner dessutan at denne avtalen er så viktig, med potensielt vesentlege verknader for andre traktatar Stortinget har ratifisert og for andre vedtak Stortinget sjølv har gjort, at me ber regjeringa leggja fram våpenavtalen med USA for Stortinget.

Vidare meiner SV at det er på tide med ein heilskapleg gjennomgang av det norske eksportkontrollregimet, både regelverket i seg sjølv og forvaltinga av dette. Det norske eksportkontrollregimet har vore og er tema for debatt, noko som er av det gode, og fleire hevdar at det finst smotthol, at kriteria kan vera uklare, eller at handhevinga kan ha manglar på grunn av for små ressursar. Det kan difor vera behov for fleire presiseringar av regelverket, i tråd med internasjonale avtalar og forpliktingar. Ein slik heilskapleg gjennomgang vil kunna avdekkja dette.

Ein gjengangar i denne debatten er kravet om sluttbrukardokumentasjon ved all eksport av forsvarsmateriell, òg til NATO-land og nære allierte. Dette har igjen blitt aktualisert med den nemnde våpenavtalen med USA. SV føreslår dette, altså sluttbrukardokumentasjon, òg i år. Me må rett og slett kunna sikra oss at norske våpen ikkje kjem på avvegar, i strid med vårt eige eksportregelverk, og på den måten bidreg til undertrykking og brutal krigføring – i hendene på regime og krigførande partar me ikkje kan stå inne for. Legitimiteten til norsk våpeneksport er avhengig av dette.

Då vil eg ta opp forslaga som SV er med på.

Seher Aydar (R) [10:45:05]: Forsvarsindustrien er et område hvor Norge klokt nok har beholdt en stor grad av nasjonal strategisk kontroll. Det er den demokratiske kontrollen jeg vil forsvare i dag.

På Kongsberg og Raufoss og andre steder i landet lages det våpensystemer med stor ødeleggelseskraft som mange stater er interessert i å skaffe seg, og som andre våpeneksportører ikke kan produsere. Da er det desto viktigere å sikre at ødeleggelseskraften de representerer, ikke havner i feil hender og misbrukes til folkerettsstridig angrepskrig eller autoritære regimers krigføring mot sin egen befolkning. Derfor skal regjeringen si ja eller nei til hver forespørsel fra en norsk produsent om å selge forsvarsmateriell ut av landet. Det er en fullmakt regjeringen har fått fra Stortinget i eksportkontrolloven av 1987.

Med makt følger det ansvar. Stortinget vedtok i 1997 at regjeringen skal vurdere om kjøperland respekterer menneskerettigheter og grunnleggende demokratiske rettigheter før de tillater eksport. Stortinget støttet dessuten å underskrive FNs våpenhandelsavtale i 2014, som plikter Norge til å sørge for at våre våpen ikke blir brukt til å begå overgrep mot sivile, ikke bare i landet som kjøper direkte fra oss, men også der våpenet til syvende og sist ender opp.

Representanten fra Arbeiderpartiet snakket en del om eksportkontrollen og viktigheten av den, og det var mange gode ord som støttes. I stortingsmeldingen vi behandler her i dag, står det 19 sider om hva regjeringen gjør for å ivareta Stortingets vilje når det gjelder landet vi selger forsvarssystemer direkte til. Men like etter at regjeringen la fram meldingen for Stortinget, kom det for dagen at Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har meislet ut en avtale med USA hvor sistnevnte kan videreselge norskproduserte våpensystemer gjennom sitt eget salgssystem. I dette systemet er det Saudi-Arabia som er USAs største kunde, fulgt av en rekke land som Norge ikke tillater salg til direkte, ut fra vurderinger Stortinget har vedtatt at regjeringen skal gjøre. Det kunne vi lese i Dagbladet og ikke i regjeringens redegjørelse om sitt eget arbeid med eksportkontroll og ikke-spredning. Jeg må derfor konkludere med at denne stortingsmeldingen ikke holder mål, og foreslår at utenriksministeren redegjør for hvordan hun vil sikre at videresolgt materiell ikke havner i land som Norge ikke eksporterer til direkte. Dette er et overordnet spørsmål om kontrollmekanismer og ikke et spørsmål om taushetsbelagte kontraktsdetaljer.

Ut fra det lille vi vet om våpenavtalen med USA, ser det ut til at videresalget via USA vil følge amerikanske eksportregler og ikke nødvendigvis norske. Med tredjeland som mellomledd kan ikke regjeringen vurdere den reelle kunden, slik Stortinget har bestemt. Videresalget vil også gjøre det umulig for Norge å garantere at våre forpliktelser i FNs våpenhandelsavtale blir overholdt.

Et bærende prinsipp er at regjeringen alene ikke kan tilsidesette stortingsvedtak. Det er det kun Stortinget selv som kan gjøre. Om det skal åpnes hull i det norske kontrollregimet – som flere av oss vil argumentere for at vi ikke burde gjøre, men om det skulle skje – bør det skje ved votering her i salen. Derfor har vi sammen med flere partier, som representanten Fiskaa var inne på, foreslått at regjeringen legger fram denne våpenavtalen til votering her på Stortinget.

Ola Elvestuen (V) [10:49:02]: Norge må ha en streng og forutsigbar praktisering av regelverk for eksport av forsvarsmateriell, med sterk parlamentarisk kontroll. Den må bygge på de vedtakene vi har i Stortinget fra 1959 og 1967, med en presisering i 1997. Det må være en integrert del av norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Vi har en betydelig forsvarsindustri i Norge, som også er verdensledende på flere områder. Eksporten har, som denne meldingen viser, en samlet verdi på 8,2 mrd. kr i 2021. Det er viktig at norsk forsvarsindustri får forutsigbare vilkår for sin eksport og sitt internasjonale samarbeid. Tallene for 2021 viser også at 76 pst. av eksporten går til NATOs medlemmer eller Sverige og Finland.

Vi må passe på at vi også følger prinsippene i regelverket, og at det ikke skal gå til nasjoner der det er påvist alvorlige brudd på menneskerettigheter, eller der det er krig eller krig truer. Venstre setter pris på at det heller ikke i fjor ble eksportert forsvarsmateriell til Saudi-Arabia eller De forente arabiske emirater.

Når det gjelder diskusjonen om denne avtalen og eksport til USA, er Venstre enig i og stemmer også for at vi må kunne få en bedre kunnskap i Stortinget, og derfor at vi får en redegjørelse for hvordan regjeringen vil håndheve norsk eksportregelverk og folkerettslig bindende avtaler for forsvarsmateriell som videreselges til tredjeland.

Vi er ikke enig i at vi skal kreve en sluttbrukererklæring for USA. Dette vil være svært ødeleggende for den norske industriens evne til å produsere våpen. Det er også risikabelt i den sikkerhetssituasjonen vi er i nå. Det er også vår viktigste allierte, som vi selvfølgelig må ha vår utenrikspolitiske kontakt med, men vi må også ha forståelse for de behovene som norsk forsvarsindustri har, og også for at det kan være andre vurderinger enn det vi strengt tatt gjør.

Akkurat nå er vi i en veldig alvorlig situasjon med det russiske angrepet på Ukraina. Den norske donasjonen av forsvarsmateriell er underlagt regjeringens utøvelse av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i tråd med Stortingets vedtak fra 1967. Det er betydelige mengder forsvarsmateriell som er donert til Ukraina, og det er viktig at dette også fortsetter og videreføres i årene framover.

Dette ser dessverre ut som en langvarig konflikt. Det som må være motivasjonen, og det som må være de behovene vi skal gjøre våre beslutninger ut ifra, er Ukrainas behov for våpen, for annet forsvarsmateriell, annen økonomisk støtte, for at de skal kunne stå imot det russiske angrepet og samtidig også kunne ta tilbake ukrainske landområder.

Det er viktig å understreke at det er Ukraina som selv må definere hva det innebærer å stå imot angrepet. Det er Ukraina selv som må definere hva det innebærer å vinne fram, og når de eventuelt kan gå i samtaler også med Russland. Vår oppgave er å støtte Ukraina og støtte dem med det materiell som de mener de har behov for, og med den viljen som det er behov for, for at de skal kunne stå imot i denne veldig vanskelige situasjonen.

Komiteen er også inne på at vi må passe på at vi også følger opp støtten gjennom sanksjoner. Fra Venstres side er det viktig at vi nå opphever unntaket vi har for fiskefartøy. Det er ingen tvil om at dette er med på å gi økonomiske bidrag til russiske oligarker, og det er ingen oligarker i Russland som ikke er kontrollert av Putin. Dette unntaket er det ingen grunn til at vi har hatt, og nå må det ta slutt.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:54:21]: Denne stortingsmeldinga debatteres i en tid da Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina er dypt urovekkende. Et overveldende flertall av FNs medlemsland fordømte i forrige uke Russlands annektering av okkuperte områder i Ukraina.

Vi vet ikke hva de langsiktige konsekvensene av Russlands invasjon vil bli, men vi ser allerede nå at store merkesteiner flyttes, og det gjelder også for det arbeidet som vi diskuterer i dag, eksportkontrollarbeidet. Kontrollen skjer innenfor den strenge ansvarlige rammen som Stortinget vedtok i 1959. Samtidig skal regjeringa fatte nødvendige politiske beslutninger i saker som gjelder sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Beslutningen om å donere forsvarsmateriell til Ukraina var et vanskelig, men riktig valg. Beslutningen ble tatt med bred støtte i Stortinget. Vi endret norsk våpeneksportpolitikk på ett døgn. Det betyr likevel at i det øvrige eksportkontrollarbeidet ligger vedtakene fra 1959 og 1967 til grunn. Men her var det altså sentrale utenrikspolitiske interesser i tråd med de vedtakene vi tidligere har gjort, som var grunnlaget for at vi tok denne beslutningen om å donere våpen til Ukraina.

Vi gir våpenstøtte til Ukraina fordi vi ikke bare kan sitte stille og se på at Russland angriper et fredelig naboland, og fordi det berører vår egen sikkerhet og våre felles verdier – å forsvare seg mot angrep i tråd med folkeretten. Å hjelpe dem som forsvarer seg, er også en rett. Derfor skal vi hjelpe ukrainerne til å forsvare seg selv så lenge denne krigen pågår. Det bærende prinsipp for slike donasjoner må være de hensynene som til enhver tid gjenspeiler Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Norge bidrar også til et fond som koordinerer innkjøp av militært materiell til Ukraina, og fondet er ledet av Storbritannia, som vil koordinere innkjøp og transport av forsvarsmateriell som Ukraina har behov for. Vi vurderer også andre mekanismer.

Det kommende finske og svenske NATO-medlemskapet gjør oss i stand til å tenke nytt om sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid i Norden, fra felles planer, øvelser og trening til selvfølgelig også logistikk og materiell.

Forsvarsindustrien i Norge gir betydelig verdiskaping, også når det gjelder utviklingen av sivil teknologi. Regjeringa ser det som viktig å sikre at forsvarsindustrien får mest mulig forutsigbare og langsiktige rammevilkår. Dette er viktig for å kunne delta i internasjonale prosjekter om utvikling og produksjon av materiell. På denne måten vil vi bidra til god teknologibase, ivareta kompetanse, utvikle ny teknologi og sikre arbeidsplasser. Langsiktighet og forutsigbarhet er viktig for norske bedrifters omdømme som troverdige handelspartnere.

I 2021 eksporterte norske bedrifter våpen og militært utstyr for om lag 6,3 mrd. kr og om lag 6,7 mrd. kr i 2020. NATO-land, de nordiske og andre europeiske land, er det største og viktigste markedet for eksport av forsvarsmateriell og utgjorde 76 pst. av eksporten. Verdien av eksporten av forsvarsmateriell varierer naturlig fra år til år, og det skyldes at kontrakter strekker seg over flere år, og at eksport fordeles ulikt gjennom kontraktsperiodene. Regjeringa vil videreføre en streng føre-var-linje når det gjelder eksport av forsvarsmateriell. Regjeringa vil videreføre praksisen med å konsultere Stortinget i særskilte saker. Vi vil også videreføre mest mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell og om UDs praktisering av retningslinjer i de årlige meldingene til Stortinget.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:09:29]: Det er interessant å høre sosialister gå på denne talerstolen og kreve at vi skal ha en forsvarsindustri. De er glade i forsvarsindustrien. De sier at den skaper teknologiutvikling, og at det er positivt for Norge. Hvis de mener det, må de akseptere eksport, og det gjør de, men kun til land som er innenfor eksportregelverket, som vi skal tolke veldig, veldig strengt. Hvis vi da eksporterer – og dette er spesielt til SVs representant – til et land som videreeksporterer, skal vi si nei. Hvis vi sier nei da, blir enhetsprisen på den komponenten eller det delsystemet veldig høy, og selvsagt vil vi ikke være leveransetrygge. Vi kan ikke levere som vi ønsker, og det vil også være negativt. Vi blir en upålitelig leverandør. Hva gjør da produsenten av hovedsystemet, som ønsket å kjøpe en komponent eller et delsystem fra en norsk bedrift? Den må da gå til en annen bedrift og kjøpe det der. Hvis vi skal selge fra norsk industri til bare de landene som ikke videreselger til noen, blir det umulig å få det markedet, for da vil også de i det markedet gå til den produsenten som produserte for f.eks. det amerikanske systemet. Så da mister vi all eksport.

Man kan si at man er for eksport til visse land, men man mister den muligheten fordi vi ikke er villig til at de videreeksporterer. Det er mulig at jeg ikke forklarer det klart nok, for det blir motsagt på Stortinget så mange ganger, men det er altså sannheten. Vi mister markedet, ikke bare det markedet som vi ikke liker, men også det markedet vi liker. Da har vi bare det norske markedet igjen, og da blir enhetsprisen så høy at vi ikke har sjans til å kjøpe det. Da må vi kjøpe ute, og da kan vi legge ned forsvarsindustrien. Da får vi ikke ringvirkninger av forsvarsindustrien, da får vi ikke flerbruksteknologi, da får vi ikke alt det vi ønsker å få ut av forsvarsindustrien. Hva får vi da? Hvem skal da stå for den utviklingen? Det kan man spørre seg. Vi kan subsidiere den, men vi får ikke den utviklingen på et frivillig grunnlag, at vi får gode ingeniører og gode teknologer til å skape den teknologien som vi trenger i vår hverdag. Det er forsvarsindustriens grunnprinsipp.

Så vi er uansett nødt til å støtte forsvarsindustrien, og også dens handel og eksport, ellers kan vi legge den ned. Det kan man velge. Man kan ikke stå her og si at man er for industrien, og samtidig vil man ikke ha eksport, fordi man ikke vil ha videresalg. Det går ikke. Vi kan ikke bare eksportere til de landene som vi liker. Det er ikke mulig, for de må forholde seg til sikkerhetspolitikk på en annen måte enn vi må. De må se det i en helhet, i en global sammenheng. Det trenger ikke vi.

Og så vil jeg legge til: Vi er helt avhengig av USA i forsvarspolitikken. Vi kan ikke forsvare vårt land mot invasjon uten USA. Hvis vi skal behandle USA på denne måten, hva slags villighet vil USA ha da? Det er så selvmotsigende – selv om man skjønner at det er mange organisasjoner man skal representere her. Men det er altså feil logikk.

Hårek Elvenes (H) [11:12:47]: Jeg tar ordet for å oppklare en misforståelse skapt av utenriksministeren i replikkordskiftet med undertegnede. Utenriksministeren sa at den forrige regjeringen ikke hadde tatt initiativ til å innskjerpe muligheten for at norsk teknologi og kunnskap skulle havne på uønskede hender, forsto jeg ministeren rett. Men hvis man går inn i eksportkontrollmeldingen, Meld. St. 25 for 2019–2020, er jo dette omtalt. I 2019-meldingen står følgende:

«Utenriksdepartementet har igangsatt et arbeid med å avklare hvordan kontrollen med immateriell teknologi i form av kunnskapsoverføring kan styrkes og defineres tydeligere i den norske eksportkontrollforskriften. I tillegg legges det vekt på å føre en god dialog med relevante læresteder og teknologimiljøer med sikte på å gi god forståelse om at kunnskapsoverføring innenfor sensitive teknologiområder kan føre til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler for slike våpen. Det er redegjort nærmere for denne kontrollen i kapittel 5.»

Da er mitt naturlige spørsmål til utenriksministeren: Er utenriksministeren kjent med innholdet i meldingen fra 2019 og 2020 knyttet til dette punktet?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:14:38]: Svaret er ja – men det var altså ikke den forrige regjeringa, selv om de hadde hatt lang tid på seg til å ta initiativ til å sende ut et høringssvar. Jeg står ved min kommentar.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:15:45] (ordfører for saken): Saken vi behandler, er et representantforslag fra Venstre om at man i forbindelse med regjeringens arbeid med å se på konsekvensene av EØS-samarbeidet de siste ti årene også bør se på fordeler og ulemper ved et eventuelt norsk EU-medlemskap. Høyre varsler at de slutter seg til forslaget.

Fremskrittspartiet mener at Venstres forslag er en avsporing og en hypotetisk spørsmålsstilling som ikke lar seg måle eller kvantifisere. Det vil ikke være mulig å finne alle konsekvensene av en potensiell situasjon. Det kan ikke gjøres, rett og slett fordi det ikke er mulig å vite. Hvilke kriterier skal man bruke? Hvordan skal man evaluere? Det som ses som en ulempe for noen, vil oppfattes som en fordel for andre. Dessuten dreier det seg om følelser. Historien om norsk suverenitet, selvstendighet, uavhengighet, norsk historie og nasjonal kulturarv lar seg ikke måle – det vil vektlegges ulikt.

Ingen land går inn i EU fordi de ønsker å avgi selvråderett. De ønsker seg inn i EU fordi de ønsker handel på like betingelser. Dette får Norge gjennom EØS-avtalen. Jeg tror de fleste i denne salen har hatt positive erfaringer med EØS-avtalen. Selv om kanskje enkelte er imot, har vi i hvert fall fått en vekst og en velferd, som handelen i Europa har sikret oss.

Et potensielt medlemskap i EU vil berøre alle områder i samfunnet, og det vil gjøre oss mindre utenrikspolitisk uavhengig. Men det vil være en gavepakke for politikere som kan sole seg i glansen sammen med politiske kollegaer i andre land – og det er en del som er glad i det.

En vurdering av erfaringene med EØS-samarbeidet er derimot noe håndfast. Det er et samarbeid Norge har sluttet seg til. Da kan man vurdere realiteter. Vi visste hva vi hadde, og vi vet hva vi har fått. Man vil konkret kunne måle kost–nytte. Man kan måle selvråderett opp mot økonomisk vekst, verdiskaping og velferd.

Avslutningsvis: Man kan jo undres over hvorfor ikke Venstre og Høyre i regjering igangsatte et arbeid de nå ber neste regjering om å utføre. Fremskrittspartiet vil stemme imot forslaget.

Åsmund Aukrust (A) [11:18:11]: Takk til saksordfører Christian Tybring-Gjedde for arbeidet. Jeg er i all hovedsak enig i hans argumentasjon om at det er veldig vanskelig å se for seg det som Venstre og Høyre tar til orde for i denne saken. Det er ingen tvil om at Europa er veldig endret, først og fremst fordi det er en krig midt på kontinentet vårt – og med alt det det medfører: en energikrise, flyktningstrømmer, høye matvarepriser og politisk kaos i en rekke land. Og vi ser at det er politisk kaos rundt oss, Storbritannia er kanskje det fremste eksemplet på det. Man har fått en veldig høyreorientert regjering i Italia, og vi har lenge sett hvordan Ungarn og Polen går i gal retning, en autoritær retning. Alt dette trenger vi mer debatt om i Norge. Det er et veldig legitimt standpunkt å si at norsk EU-medlemskap er svaret på dette. Det må man jo gjerne diskutere og jobbe for, men veien til EU-avstemning i Norge går ikke gjennom et norsk offentlig utvalg nedsatt av regjeringen. Det er noe pussig å etterlyse mer debatt, det er bare å debattere og ta initiativ til debatter. Det ser vi at en rekke politikere gjør, og det er positivt og bra og en del av det offentlige ordskiftet.

Det vises til det som er regjeringens europautredning, men det handler egentlig om noe helt annet. Det handler om å se på hvordan EØS-avtalen har påvirket Norge de siste ti årene. Det er ti år siden sist vi hadde en europautredning. Også da ble den nedsatt av en rød-grønn regjering. Jeg ser fram til den utredningen og gleder meg til å lese den. Jeg tror den kommer være viktig, både for å se tilbake og for med den kunnskapen å se framover.

Til slutt vil jeg si at jeg er enig i det Christian Tybring-Gjedde avsluttet med å si. Det er noe pussig ved argumentasjonen til Høyre og Venstre når de sier at det er så tvingende nødvendig med denne utredningen – når de i åtte år i regjering altså ikke satte ned et eneste sånt utvalg.

Ingjerd Schou (H) [11:20:38]: Takk til saksordføreren.

Høyre støtter representantforslaget fra Venstre om å be regjeringen nedsette et utvalg som skal se på fordeler og ulemper ved norsk EU-medlemskap, og jeg tenkte jeg skulle forklare hvorfor.

Jeg mener det er på høy tid at vi går grundig inn i dette spørsmålet. Krigen i Ukraina har aktualisert spørsmålet, og vi kan ikke lukke øynene for dette. Mens Kyiv ble bombet, søkte Ukraina om EU-medlemskap. Det samme gjorde Moldova og Georgia. Det er land som føler frykten, land som forstår at EU er mer enn handelshindringer.

Samarbeidet med EU blir viktigere og viktigere, samtidig som konsekvensene av utenforskapet vårt blir tydeligere og tydeligere, og sårbarhetene våre øker. Spesielt vil vi merke dette på områder som utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og energipolitikk. Som EUs utenriksrepresentant Josep Borrell sa da EU vedtok sitt strategiske kompass tidligere i år: EU må lære å tale maktens språk. – Men det er altså fortsatt uten at den norske stemmen blir hørt.

Etter at Finland og Sverige søkte NATO-medlemskap, vil 23 av 27 EU-land være NATO-medlemmer, og Norge og Island vil være de eneste nordiske landene som ikke er med i EU. Danmark har i tillegg avskaffet sitt forsvarsforbehold i EU og blir nå fullt ut med i EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Når utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk blir stadig viktigere i EU-samarbeidet, får det store konsekvenser for oss å ikke være med.

Hva gjør regjeringen vår på dette viktige området? Skremmende lite. De har riktignok oppnevnt et utvalg for å vurdere erfaringer med EØS-avtalen, men dette utvalget har fått et mandat som ettertrykkelig ikke – ikke – skal vurdere alternativet om medlemskap. Det regjeringsoppnevnte utvalget skal vurdere Norges tilknytning til EU gjennom EØS, opp mot andre land som heller ikke er med. Det er ikke mange land. I praksis ønsker regjeringen å sammenligne EØS med avtalene Sveits og Storbritannia har med EU.

Dette er for svakt, og det samsvarer dårlig med den tiden vi befinner oss i. Når et parti som SV, som var grunnlagt på NATO-motstand, kan snu i spørsmålet om forsvarsallianse, er det påfallende at regjeringen ikke engang vil vurdere hva det betyr for Norge å stå utenfor EU.

Vi har gjentatte ganger utfordret regjeringen på dette: hvorfor den ikke vil vite hva utenforskapet betyr for Norge. Jeg takker Venstre for å ha fremmet dette viktige forslaget. Jeg håper flere enn oss i Høyre er villig til å støtte det, og jeg håper også at den offentlige debatt tiltar, for utenforskapet har for alle praktiske formål konsekvenser for vårt land.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:24:20]: Europa er endret, og ustabilitet forplanter seg. Det russiske angrepet på Ukraina er et angrep på demokratiet og på våre verdier. I møte med Russlands angrepskrig har vi samarbeidet tett med våre partnere og allierte. Vi har innført en historisk kraftig sanksjonspakke som rammer det russiske regimet og deres støttespillere. Det har selvfølgelig vært viktig for Norge å så stå sammen med EU og andre land for å sikre at de sanksjonene vi innfører, treffer sterkt og effektivt.

I nyere tid har både koronaepidemien og krigen i Ukraina understreket betydningen av tett dialog med våre europeiske partnere. Det har også vært tett koordinering mellom NATO og EU. Likevel er det viktig å understreke at det er NATO som er hjørnesteinen i vår sikkerhetspolitikk, og som forblir sikkerhetsgarantien både for oss og for våre europeiske allierte.

Det må for all del unngås at NATO og EU beveger seg inn på hverandres enemerker, noe som ville føre til uklare forhold og unødig bruk av ressurser for å ivareta et militærstrategisk samarbeid. Spesielt i den situasjonen vi er i nå, vil det være meget uheldig.

Det er viktig at vi fortsetter å se hvilke muligheter vi har for samarbeid med våre partnere og allierte. Regjeringen har allerede oppnevnt et utvalg som skal utrede erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste ti årene. Utredningen vil kunne danne et godt grunnlag for en tydelig politikk og et videre samarbeid med europeiske land, samtidig som man på en enda bedre måte kan sikre våre demokratiske verdier og vår selvråderett.

Regjeringen legger EØSavtalen til grunn for Norges forhold til EU. I dette ligger det at regjeringen aktivt skal fremme norske interesser innenfor rammene av avtalen, samtidig som det legges særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane. Det har derfor ikke vært naturlig å inkludere en vurdering av EU-medlemskapsalternativet i mandatet til denne utredningen, ei heller nedsette et separat utvalg som skal utrede fordeler og ulemper ved norsk EU-medlemskap.

Det blir påstått i denne saken at situasjonen i Ukraina har endret EU, nordmenns oppfatning av unionen og behovet for europeisk samarbeid. Nødvendigheten av et europeisk samarbeid er selvfølgelig ikke ensbetydende med et EU-medlemskap. De siste månedene har nok en gang vist at Norge kan jobbe godt med våre partnere selv utenfor EU. Dette handlingsrommet gir oss muligheten til å støtte Ukraina og bidra som en del av fellesskapet samtidig som vi enda tydeligere ser viktigheten av å sikre kontroll over egen kraft og matproduksjon samt sikre nasjonalt selvstyre og selvråderett.

Et medlemskap i EU er et vesentlig større inngrep for Norge enn det situasjonen i Ukraina tilsier. I tillegg er det særdeles krevende å håndtere en sånn debatt i den krevende situasjonen vi nå står i, som krever fullt fokus på å gjøre den jobben best mulig.

EUs strategiske kompass erklærer også tydelig at unionen framover skal være en sterkere sikkerhetsaktør og utdype sitt samarbeid med NATO. Det er en retning som fort kan skape usikkerhet om rolleforståelse og hvem som har ansvar for hvilken vei man skal gå i sikkerhetspolitikken.

Samtidig blir det argumentert for viktigheten av å se på EU som et fredsprosjekt, der Norge som ikke-medlem visstnok har liten evne til å påvirke utfallet og innrammingen av beslutninger fattet på EU-nivå. En utstrakt påstand er at Norge avventer EUs beslutninger uten nevneverdig debatt, noe som fører til dårligere beslutningsprosesser i Norge, uten demokratisk forankring. I tillegg pekes det på at Europa er i endring, og at EU i dag er den mest troverdige forsvareren av et liberalt demokrati i verden. Det er drøye påstander. Et Norge utenfor EU vil selvfølgelig føre til at det er vi selv som bestemmer hvilke beslutningsprosesser som skal gjennomføres, med mulighet for å ta beslutninger innenfor selvstendige, nasjonale, demokratiske rammer.

Norges rolle som energileverandør – spesielt forsyningen av gass – har endret Norges geostrategiske rolle, og den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, understreker behovet for nasjonal kontroll, kort avstand mellom velgere og folkevalgte og et tettere forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i NATO.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:29:38]: Venstre og Høgre ønskjer seg medlemskap i EU. Det forstår eg godt, for EUs økonomiske politikk er den same som den marknadsliberalismen Venstre og Høgre står for. EU-medlemskap vil føra til at me traktatfestar marknadsliberalismen utan moglegheit til å reservera oss, og det vil jo gjera jobben til Venstre og Høgre her på Stortinget mykje enklare.

Folket er likevel ikkje einige. Det har vore nei-fleirtal to gonger før i folkeavstemming, og me har hatt eit vedvarande nei-fleirtal på målingane no i snart 20 år. Det er altså ikkje eit folkekrav at Noreg skal bli medlem i EU. Argumenta mot norsk EU-medlemskap har etter SVs meining heller ikkje svekt seg dei seinare åra. EU byggjer framleis på ein traktatfesta marknadsliberalisme, noko som svekkjer det demokratiske handlingsrommet vårt. Makta gjennom stemmesetelen er då mindre i EU enn i Noreg, noko me bl.a. ser i valdeltakinga og òg i frustrasjonen blant mange av EUs innbyggjarar. EU har dessutan overteke stadig meir makt og fleire ansvarsområde frå medlemsstatane, og eit medlemskap i dag vil innebera å gje frå seg endå meir suverenitet enn tidlegare.

Kunnskap om EU og om verknadane av eit norsk medlemskap, viss det skulle bli aktuelt, er sjølvsagt ein fordel. Det er det fullt mogleg å få tak i utan å setja ned eit regjeringsoppnemnd utval. Større interesse og engasjement for EU-saka bør heller – etter SVs meining – vekkjast gjennom diskusjon og deltaking i frivillige organisasjonar på grasrotnivå, framfor å setja det i gong ovanfrå, på regjeringsnivå. Dersom folkets nei gjennom to folkeavstemmingar skal prøvast på nytt, bør initiativet i det minste koma nedanfrå.

Ola Elvestuen (V) [11:32:21]: Regjeringen har nedsatt et utvalg for å se på erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste ti årene. Det er altså helt eksplisitt ikke mulig for dette utvalget å se på EU-medlemskap. Forrige utredning om EØS-avtalen var i 2012, og det vi nå ber om, er at det nå skal nedsettes et faglig utvalg for å se på fordeler og ulemper ved et eventuelt norsk EU-medlemskap. Er det noe jeg mener er på tide, er det nettopp det.

Det er to hovedgrunner. Den ene er den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det er klart at det russiske angrepet på Ukraina endrer hele situasjonen i Europa, med reaksjonen der vi står samlet for å støtte Ukraina i kampen mot Russland. Ukraina har søkt om medlemskap. Georgia og Moldova har gjort det samme, samtidig som Sverige og Finland går inn i NATO og er EU-medlemmer. Vi kunne også tenkt oss hvordan situasjonen for de baltiske statene ville vært i dag – selv om de er medlem av NATO – hvis de ikke også var medlem av EU. Danmark har, som det også er påpekt, gjennomført en folkeavstemning hvor de går bort fra sitt forsvarsforbehold. Dette henger selvfølgelig også sammen med den posisjonen Europa må ta i verden, hvor man trenger å ha en sterkere posisjon.

Så er det reaksjonen på den situasjonen vi er i med det russiske angrepet. Vi har en strømpriskrise. Vi er tett integrert i det europeiske energisamarbeidet, men man ser nå at når de europeiske statene og EU f.eks. diskuterer om de skal ha en makspris på naturgass, blir den norske statsministeren stående på gangen, og vi må betrakte dette utenfra, selv om det er helt avgjørende også for oss.

Vi er også i en klima- og naturkrise. Vi har en klimaavtale med EU. Når vi skal kutte våre 50–55 pst., skal vi gjøre det sammen med EU, men hele regelverket for hvordan dette skal gjøres, det vi skal følge, utformes i EU. Og vi har situasjonen nå når EU skal slutte med bruk av russisk gass – da er det et omfattende regelverk innenfor REPowerEU som utformes nå. Mye av dette vil omfatte Norge, men vi er ikke med på å utforme det. Det samme gjelder Klar for 55 eller utforming innen sirkulær økonomi. Enten det er for å få kontroll og redusere bruken av plast, det er innenfor tekstiler, eller det er materialgjenvinning, er det nærmest en tsunami av regelverksutvikling som nå skjer i Europa, i EU, og som vi kommer til å måtte følge.

Regjeringen kan sitte tett på prosessene innenfor EU, og jeg håper regjeringsmedlemmene gjør det og deltar i så stor grad de kan. Men vi er ikke i Kommisjonen, som legger fram de ulike forslagene og regelverksendringene, og vi sitter heller ikke i Parlamentet, som også gjør vedtak som får direkte betydning for Norge.

Det ble sagt at man ville få mindre demokrati. Jeg vil hevde at man får mer demokrati ved at Norge får representasjon i Kommisjonen og får delta i alle prosesser i EU som regjeringsmedlem, og ved at vi får en plass i Parlamentet. Her er det mye regelverk og lovutforming som berører oss direkte, og vi bør være med på dette. Dette er nettopp ikke, som det ble sagt, markedsliberalisme. Nei, EU er en førende institusjon for å ta tak i de største problemene verden står overfor, bl.a. klima- og naturkrisen. Det er der mye av regelverksutformingen nå pågår, som både vi og resten av verden følger etter. Vi bør i hvert fall kunne nedsette et utvalg som ser på fordeler og ulemper ved et medlemskap. Det bør være det minste man kan gjøre. Det ville i hvert fall gjøre at man fikk en debatt med et høyere faglig nivå.

Ola Elvestuen (V) [11:37:16]: Jeg tar med det opp forslaget.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:37:32]: Det er mange gode elementer i bakgrunnen for representantforslaget, som også ble framført på talerstolen nå. Europa står overfor helt nye utfordringer i lys av krigen i Ukraina, og det er naturlig at de dramatiske endringene i Europa får betydning for diskusjonen om Norges rolle i det europeiske samarbeidet. Det er ulike meninger om hvorvidt Norge bør være medlem av EU, og det gjelder både det norske folk og i denne salen.

Europa er vårt kontinent. Det er ikke unaturlig at Norge på et tidspunkt på nytt vurderer spørsmålet om EU-medlemskap, men jeg mener at det må komme som et resultat av grunnleggende endringer i folkets syn på medlemskap. For å sitere en annen partileder, tidligere statsminister Erna Solberg, fra landsmøtet i Høyre da denne saken ble diskutert: Å begynne med det når det er bare 30 pst. av det norske folk som er for, det er bortkastet energi, sa Solberg. Men hun ble da nedstemt av sitt eget landsmøte.

Jeg stusser litt over at de som nå er tilhengere av EU, vil sette i gang en NOU. Er det da å se for seg en ny medlemskapsavstemning, altså forhandlinger om medlemskapsavstemning, om et par år? Hvis det er sånn at opinionen ikke snur, går vi på et nytt nei, og det ville ikke akkurat styrke Norges forhold til EU. Når vi er i den situasjonen vi er i, mener jeg for det første at det er galt å sammenligne spørsmålet om svensk og finsk NATO-medlemskap med norsk EU-medlemskap. Jeg synes det er få paralleller man kan trekke mellom et sikkerhetspolitisk samarbeid og et EU-samarbeid. Skal vi ta en ny EU-debatt, må det skje noe ganske grunnleggende i den norske opinionen, og det er ikke sikkert at det tidspunktet vi akkurat nå er inne i, gir det beste forhandlingsresultatet, hvis vi nå skulle forhandle om et medlemskap.

Regjeringa legger til grunn EØS-avtalen som et veldig naturlig forhold til EU, og derfor er det ikke naturlig å inkludere en vurdering av medlemskapsalternativet i mandatet til Eldring-utvalget. Det er heller ikke aktuelt å opprette et eget separat utvalg som skal utrede et norsk forhold til EU på andre måter. Eldring-utvalget har fått et omfattende mandat som dekker sentrale sider ved utviklingen av EØS-samarbeidet de siste ti årene.

I representantforslaget refereres det til spørsmål om norsk handlingsrom i samarbeidet med EU. De siste ti årene har vi flere interessante erfaringer som jeg mener det er viktig at eksperter må belyse. Diskusjonen om EU-medlemskap er en politisk diskusjon, og vi vil sikkert ha ulike meninger, men det som er mandatet for dette utvalget, er jo viktige og vanskelige saker som vi trenger å få belyst av fagfolk. Det ene er f.eks. Nav-saken om feilpraktisering av EUs trygdeforordning, som viser en betydelig kompleksitet. Vi har også hatt eksempel på ostetoll, som viser noe av handlingsrommet ved å ha en selvstendig handelspolitikk. Den ble innført av den forrige rød-grønne regjeringa og ble opprettholdt, på tross av at Solberg-regjeringa ønsket å avvikle den, men Venstre ønsket å opprettholde den. Ostetollsaken viste friheten Norge har til å regulere tollvernet innenfor rammen av våre WTO-forpliktelser, som følge av at Norge ikke er en del av tollunionen med EU. Det er sånne elementer som denne EØS-utredningen skal vurdere.

Jeg registrerer at regjeringas syn har støtte fra et flertall av komiteens medlemmer når det gjelder representantforslaget, og jeg undrer meg over om representanten virkelig mener det han sier, om at det er slik at dersom Høyre får regjeringsmakt, er det et slags krav at nå vil man sette i gang en ny EU-diskusjon. Jeg mener at i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå er i, er vi ikke tjent med en polariserende diskusjon på dette området. Så vil jo EU-debatten komme, men vi starter ikke en sånn diskusjon gjennom en norsk offentlig utredning.

Jon Reidar Øyan (A) [11:49:08]: Jeg er en bondesønn fra det ytterste havgapet i Trøndelag, fra vakre Snillfjord. Da jeg kom ut av skapet som homo i 1999, ble jeg fullstendig akseptert av mine foreldre. Jeg tror helt ærlig at det at jeg nå kommer ut av skapet på nytt, som EU-tilhenger, er nærmere å gjøre meg arveløs hos mine foreldre enn det at jeg er homo. Det er et bilde på at EU-debatten de siste årene har vært ganske betent.

LHBT+-rettigheter er under press i deler av Europa. Norge, EU og andre demokratier framstår som de viktigste beskytterne for dette. Vi lever i en verden hvor høyrenasjonalistiske krefter er på frammarsj og grunnleggende menneskerettigheter står på spill. Øst i Europa skrotes framskritt for LHBT-personer når autoritære politikere spiller på religiøse og nasjonalistiske verdier for å vinne makt. En Amnesty-rapport fra tidligere i år avslører systematisk trakassering av skeive i Polen. Det er rett og slett farlig å vise at man er skeiv i Polen. EUs likestillingskommissær, Helena Dalli, sa i 2020 at det var uakseptabelt at Polen som EU-medlem tillot at kommuner erklærte seg som LHBT-frie soner. Homofile og lesbiske kalles en trussel mot familien, og det settes likhetstegn mellom homofili og pedofili. De sier at homofili er upolsk.

EU er viktig for menneskerettigheter og LHBT-rettigheter på flere nivåer. Diskriminering av LHBT-personer og hatefulle ytringer om seksuelle minoriteter er brudd på Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. En siste mulighet EU har, er å suspendere rettighetene til medlemsland, f.eks. der en stat ikke respekterer de grunnleggende verdiene EU bygger på. Dette har så vidt blitt satt i gang overfor Polen og Ungarn. EU er på ingen måte perfekt, men uten en så stor og mektig aktør tror jeg vi hadde sett enda større tilbakeslag for LHBT-personers rettigheter.

Fram til Norge blir medlem av EU, er det viktigste vi kan gjøre, å diskutere EU. Jeg mener vi ikke trenger en utredning om norsk EU-medlemskap. Derfor kommer jeg til å stemme imot representantforslaget fra Venstre. Samtidig vil jeg gi Venstre honnør for å løfte EU-debatten. Hadde det vært opp til meg, hadde vi meldt oss inn i EU i dag. Det er det dessverre ikke.

Michael Tetzschner (H) [11:52:17]: Dette innlegget er vel nærmest i kategorien av å rette en åpenbar misforståelse. Det skyldes utsagnene fra utenriksministeren, da hun ble utfordret på fordeler og ulemper ved å være innenfor eller stå utenfor EU-samarbeidet, om at vi da antakelig hadde vært tvunget til en sanksjonspolitikk overfor Russland som Grunnloven angivelig skulle hindre, og med det spesielle eksempelet med de russiske såkalte mediene, som egentlig ikke er medier – de er statsinitierte propagandakanaler for å utbre også falske nyheter. Jeg tar ordet for at det ikke skal festne seg som en offisiell uttalelse at Grunnloven på noen måte hindrer oss i å følge EUs sanksjonsregime også når det gjelder disse såkalte mediene. EU-charteret og EMK har en like sterk beskyttelse av ytringsfriheten i EU. Norge er ikke noe unntak fra dette, så derfor var det ikke et særlig velvalgt eksempel for utenriksministeren.

Det kunne man egentlig latt passere fordi det ligger i randsonen av det temaet egentlig gjelder, men det må ikke være slik at man løper unna at det er et politisk ansvar at man slipper disse statskanalene igjennom med sin falske nyhetsformidling og sine propagandistiske oppdrag, for de er ikke medier, og slik har heller ingen andre i EU vurdert det til å være. Jeg synes at Grunnloven fortjener bedre enn å bli et skalkeskjul for at man i realiteten har tatt et politisk valg. Man kan altså ikke bruke Grunnloven § 100 som en påberopelse av at dette ikke er mulig.

Ingjerd Schou (H) [12:43:24] (ordfører for saken): Vi befinner oss i en tid da sikkerhets- og forsvarspolitikk har fått en framtredende plass i norsk politisk debatt. Det er fortjent, det er nødvendig, og det er helt naturlig. Krigen i Ukraina har satt i gang omfattende endringer i Europa. De fleste land ruster opp sine nasjonale kapasiteter. Forsvarsbudsjetter som i mange år ble neglisjert, blir nå økt, og oppmerksomheten om nye trusler øker.

Den aller viktigste endringen sett med norske øyne er Sveriges og Finlands søknader om NATO-medlemskap. Det var en ære å få stemme fram norsk tilslutning til disse søknadene tidligere i år. Det er ingen tvil om at svensk og finsk NATO-medlemskap vil innebære endringer for Norges del i alliansen. Vi får to av våre absolutt nærmeste samarbeidsland inn i vårt viktigste sikkerhetsforbund. Det tette og utstrakte samarbeidet vi har med Sverige og Finland, vil nå få utøvelse i en ny organisasjon. Dette gir store muligheter, og vi skal gripe dem.

Representantforslaget vi har til debatt i dag, etterspør flere tiltak som angår dette nordiske forsvarssamarbeidet. Forslagene angår spørsmål som felles forsvarsoperasjonelle planer, samarbeid om materiellanskaffelser og samordning av systemer for utdanning og trening. Forslagene presenterer viktige områder for nordisk samarbeid. Samtidig må det understrekes at dette samarbeidet allerede i dag er svært tett og omfattende.

Siden etableringen i 2009 har Nordic Defence Cooperation, NORDEFCO, utgjort rammene for det nordiske forsvarssamarbeidet. NORDEFCO har som hovedmål å bevare og videreutvikle landenes militære kapabiliteter og operative evne gjennom et kostnadsfritt samarbeid. NORDEFCO har bidratt til mer samarbeid på tvers av landegrensene og mer samøving.

Jeg deler forslagsstillernes syn på at et finsk og svensk NATO-medlemskap i enda større grad muliggjør tettere forsvarssamarbeid, men søknadsprosessene er ikke avsluttet. Forsvarsdepartementet og Forsvaret opplyser også om at de har satt i gang et arbeid for å vurdere de militærstrategiske og operative konsekvensene av finsk og svensk medlemskap. Vi avventer selvfølgelig regjeringens konklusjoner på dette viktige feltet.

Nordisk samarbeid er viktig, men Norge må også styrke sitt eget forsvar. Norsk forsvarsevne må styrkes som en selvstendig evne, som del av et samlet nordisk NATO-fellesskap, og samtidig gi handlefrihet til økt sikkerhetspolitisk samarbeid på tvers av landegrensene.

Med utgangspunkt i et styrket norsk forsvar skal vi forfølge nye muligheter for nordisk samarbeid innenfor NATO. For vår sikkerhet og trygghet er denne alliansen uunnværlig.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:46:54]: Den 16. juni sa Stortinget ja til finsk og svensk NATO-medlemskap som et av de første landene i alliansen, og fra denne talerstol ble det uttrykt optimisme og muligheter for et nytt nordisk samarbeid innenfor rammen av NATO. I aviser, på radio, tv og ulike digitale flater ble de ulike mulighetene lansert og diskutert – av politikere, forsvarsansatte og forsvarsinteresserte.

La det ikke være tvil: Når Finland og Sverige blir medlemmer i NATO, vil det føre til en ny epoke i den nordiske forsvars- og sikkerhetspolitikken, og det vil gi rom for et styrket forsvarssamarbeid. Når det nå går mot medlemskap for våre naboland, og vi diskuterer nye muligheter i samarbeidet, er det to aspekter jeg likevel ønsker å trekke fram. Det første er artikkel 3 i Atlanterhavspakten. Den omhandler vår egen evne til å opprettholde og utvikle vårt individuelle forsvar til å motstå væpnet angrep. Norge må derfor fortsette arbeidet med å styrke egen forsvarsevne og opprettholde et balansert forsvar. Det andre jeg ønsker å trekke fram, er at fellesoperasjonelle planer for Norden fortsatt vil ivaretas i NATO-prosesser. NATO er og består av et kollektivt forsvar med alle medlemslandene.

Venstres iver etter å starte arbeidet med mer nordisk forsvarssamarbeid er beundringsverdig, men det er for tidlig å vedta detaljerte føringer om det framtidige samarbeidet i Norden på nåværende tidspunkt. Jeg vil imidlertid understreke at vi har en solid grunnmur å bygge på, NORDEFCO-samarbeidet, som har blitt stadig sterkere de siste tiårene. Hvordan samarbeidet skal se ut, må vi gi oss selv, Sverige og Finland tid til å vurdere. At landene har ulikt strategisk utsyn i dag, er naturlig. Norge ser mot nord, mens Sverige og Finland ser mot Østersjøen og Baltikum. Dette bærer med seg en rekke muligheter, men før vi konkluderer hvordan innretningen til et styrket samarbeid skal være, trenger vi grundige prosesser i Norge, hos våre nordiske naboer og i NATO. Forsvarskommisjonen har, etter at søknaden fra Finland og Sverige ble levert, fått en ny dimensjon i sitt arbeid, og jeg ser fram til å lese kommisjonens anbefaling i mai neste år.

Forsvarsminister Gram har opplyst utenriks- og forsvarskomiteen om at arbeidet for å kartlegge mulighetsrommet er igangsatt, og på lørdag kunne man lese bl.a. på Forsvarets forum sine sider at de nordiske forsvarssjefene allerede arbeider med en plan for hvordan et fellesnordisk NATO-forsvar kan se ut. Det ble framhevet at de nordiske forsvarssjefene var enige om ett felles råd til politikerne, og det ble skissert en anbefaling om å gå langt i å integrere Norden som et forsvar i NATO.

Da vi sa ja til Finland og Sverige i juni, var det mot stemmene til partiet Rødt. Rødt ønsket ikke at våre naboland skulle få tilslutte seg alliansen etter at de hadde hatt en demokratisk avgjørelse i sine parlamenter om å søke medlemskap. Når Venstre nå fremmer sju ulike forslag om nordisk forsvarssamarbeid, støtter Rødt fem av forslagene, men ikke de to som nevner NATO. Rødt og Venstres enighet i de fem forslagene er på en måte fascinerende: Der Venstre setter det nordiske samarbeidet inn i en NATO-kontekst, kan det virke som om Rødt lever i den villfarelsen at en tror at et nordisk forsvarssamarbeid skal erstatte vårt medlemskap i NATO.

Arbeiderpartiet støtter intensjonen fra Venstre om mer nordisk forsvarssamarbeid, men det er for tidlig å gjøre vedtak på nåværende tidspunkt. Forsvarskommisjonen, nytt fagmilitært råd og en ny langtidsplan for Forsvaret vil alle ta høyde for at Finland og Sverige vil bli NATO-medlemmer. Diskusjonen framover må være nyansert og faglig. Vi vil ha ulike prioriteringer og interesser i enkelte spørsmål, og det vil være påkrevd å finne løsninger som ivaretar hele spekteret av oppgaver som det nasjonale forsvaret skal løse, både nasjonalt, internasjonalt og i NATO. Uavhengig av hva som blir detaljene, er jeg overbevist om at et styrket samarbeid vil være bra for tryggheten til Norge, Norden og NATO.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:51:50]: Bakgrunnen for forslaget fra Venstre er at Sverige og Finland har levert sine NATO-søknader. Konsekvensen av forslagene vil etter min oppfatning nærmest være en start på en etablering av et felles nordisk forsvar. Det er særdeles viktig å påpeke at Forsvarsdepartementet allerede har igangsatt et arbeid for å kartlegge mulighetsrommet knyttet til sikkerhetspolitiske, militærstrategiske og operative konsekvenser, forsvarsplanlegging og kapabilitetssamarbeid, utdanningssamarbeid og materiell- og industrisamarbeid. Dette arbeidet er svært viktig og vil gi rammene for videre strategisk tenkning. Finsk og svensk medlemskap i NATO vil bli begynnelsen på en ny epoke i norsk sikkerhetspolitikk.

Jeg vil likevel poengtere at NATO består av et kollektivt forsvar med alle medlemsland, også etter innlemmelse av Sverige og Finland. Det er viktig å påpeke at fellesoperasjonelle planer for Norden fortsatt vil ivaretas i NATO-prosesser etter at Sverige og Finland formelt blir medlemmer av alliansen. Like fullt vil svensk og finsk medlemskap gi rom for et styrket forsvarssamarbeid mellom de nordiske land. Det er svært viktig at det gjøres innenfor rammen av vårt medlemskap i NATO og ikke som separate prosesser mellom de nordiske landene.

Angrepet på Ukraina i februar representerer starten på en ny tid i Europa og en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Sikkerhetssituasjonen i Europa har vidtrekkende konsekvenser for hvordan vi tenker sikkerhetspolitikk, og for hvordan vi tenker forsvar i tiden framover. I møte med denne utviklingen er det viktig at Norge ikke står alene i nord. Sammen med våre allierte i NATO må vi jobbe for å skape en felles situasjonsforståelse, spesielt i nordområdene. Samtidig skal vi utdype og videreutvikle det nordiske samarbeidet.

Det er derfor gledelig at våre to naboland Sverige og Finland har søkt om medlemskap i NATO. For Norge vil et finsk og svensk NATO-medlemskap i enda større grad enn i dag muliggjøre et tett forsvarssamarbeid. Med NATO-medlemskap for disse to landene vil de samlede kapasitetene i Norden, særlig innen hæren og luftvåpenet, bli store, og det lover godt for alliansens styrke i vårt område.

Veien videre for nordisk samarbeid skal omfattes av NATO-prosesser. Samtidig vil det forsvars- og sikkerhetspolitiske arbeidet bygge videre på eksisterende bilateralt, trilateralt og flernasjonalt samarbeid i rammen av NORDEFCO-samarbeidet, som siden det ble etablert i 2009 har utgjort rammen for det nordiske forsvarssamarbeidet og bidratt positivt til vår felles sikkerhet. Dette arbeidet skal ikke stoppe opp, men videreutvikles.

Arbeidet med å kartlegge mulighetsrommet i det nordiske forsvarssamarbeidet er allerede igangsatt. Det ligger mye potensial i et tett nordisk samarbeid, og spesielt innen forsvarsplanlegging. Det samme gjelder planene for kommando og kontroll, styrkeplanlegging og ikke minst at et svensk og finsk NATO-medlemskap muliggjør et langt tettere samarbeid på det praktiske plan.

Likevel er det viktig at Norge fortsetter å styrke eget forsvar og opprettholde et balansert forsvar tuftet på kapasiteter i alle forsvarsgrener. Norsk forsvarsevne skal ikke gå på bekostning av et samlet nordisk NATO-fellesskap, men heller gi handlefrihet til økt sikkerhetspolitisk samarbeid på tvers av landegrenser. For Norge betyr dette at vi må fortsette å bygge et sterkt nasjonalt forsvar, et forsvar som er til stede over hele landet, og er moderne og kan reagere raskt.

Venstre har en målsetting om å få på plass et felles nordisk forsvar for å få råd til å anskaffe neste generasjons våpensystemer, spesialisere seg på å løse oppgaver, rekruttere personell på tvers av landegrenser og skape større integrerte fagmiljøer. De beskriver selv at hensikten er å unngå at forsvarsbudsjettet skal spise opp stadig mer av det som ellers kan investeres i å løse klimakrisen og gi folk flere muligheter i hverdagen – besynderlig i dagens situasjon. Det er en meget farlig utvikling, som er med på å undergrave et sterkt nasjonalt forsvar.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:56:54]: Jeg vil innledningsvis advare mot at man skal etablere egne forsvarsstrukturer. Da komiteen besøkte NATO i Brussel for noen måneder siden, var det Jens Stoltenbergs viktigste budskap – at vi ikke måtte ha noen kopierende strukturer i EU, som Frankrike kanskje har ønsket. Derfor er det veldig viktig at vi i Norden heller ikke prøver å finne på noe som skal være våre egne strukturer ut fra vår beliggenhet. Jeg starter med det.

Ved NATOs SHAPE, hvor militærplanleggingen foregår, jobber det hundrevis av mennesker som planlegger eventuelle utfordringer, kriger og kriser som kan dukke opp. Da blir det litt underlig at man her sitter og diskuterer hvordan vi i Norden skal gjøre omtrent det samme. Da snakker jeg om noe som er utover det som ligger i NORDEFCO fra 2009. Der har vi utveksling av kommunikasjon og slikt, som taktisk flytransportstøtte, internasjonale operasjoner, øvelser, kommunikasjon mellom hovedsteder og utveksling av luftromsinformasjon. Jeg ser ikke helt hvordan vi skal utvide det i særlig grad. Dette er innenfor det som er akseptabelt, men om vi skal utvide det, kommer vi til å konkurrere med NATOs ansvar.

Videre er jeg redd det blir en sovepute. Det kan bli en tendens til at vi kan skylde på naboen istedenfor å styrke vårt eget forsvar. Peker vi på f.eks. Finland, har de opprettholdt sitt forsvar. Målet må jo være å kunne kopiere det fantastiske forsvaret som Finland har, med 130 000 soldater klare til å kjempe, og som kan mobilisere én million i sin beredskap og sitt totalforsvar. Jeg skulle likt å se at det skjedde i Norge, men vi prøver å komme opp på et høyere nivå. Derfor skal vi ikke peke på andre land som skal erstatte det vi burde gjort selv.

Men vi kan ha en felles røst innad i NATO. Det kan kanskje være smart. Vi har relativt felles historie, felles kultur og felles måte å tenke på. Det kan være en idé at man har slike møter i forkant av NATOs toppmøter, slik at man koordinerer inn mot det hvis man har noen felles synspunkter. Men vi må overlate det til det transatlantiske råd og til militærkomiteen i SHAPE, der forsvarssjefene sitter. De skal også koordinere, og de har de utøvende rollene. Det sitter også to råd under forsvarssjefene, som også planlegger for eventualiteter og ulike konflikter og tenker gjennom hva som kan skje.

De sitter også nå og planlegger – med amerikansk og britisk ekspertise – hva som kan skje i Ukraina. Et felles nordisk innspill der er egentlig fåfengt. Vi er helt avhengig av NATO og av å stå sammen i NATO med 32 nasjoner. Vi kan ikke, som fem nasjoner, tro at vi skal være en erstatning for noe som helst, men vi kan ha et samarbeid innenfor rammen av NORDEFCO. Det er bra, og det kan sikkert utvides på få områder, men vi må forholde oss til NATO og NATOs planlegging. Det er der vi må legge all styrke – som alle andre land gjør.

Marie Sneve Martinussen (R) [13:00:26]: Først vil jeg berømme Venstre for å ha stilt et godt representantforslag. Det dreier seg om umiddelbart å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet når det gjelder operasjonell planlegging, materiellanskaffelser, nordområdene, øving og en del andre ting. Det støtter Rødt, og det har vi tatt til orde for lenge. Derfor får også flesteparten av Venstres konkrete forslag støtte fra Rødt, selv om vi er uenig i bakgrunnen og beveggrunnen for dem. Sånn er faktisk politikken. Men at Norge, Sverige og Finland skal stå last og brast med hverandre, det er vi enige om, og det er det som er kjernen i saken.

Så hvorfor skal Stortinget i det hele tatt involvere seg nå og ikke lene seg tilbake og vente til Sverige og Finland er tatt opp i NATO? Prosessen med Sveriges og Finlands søknader har dessverre vist at de ikke kunne regne med å bli medlemmer i løpet av uker, som de opprinnelig ble forespeilet. Tyrkia har benyttet anledningen til å fremme sin egen autoritære agenda, og de har fått Sverige og Finland til å underskrive en avtale hvor de bl.a. forplikter seg til å utlevere mennesker som har rømt fra Erdogans regime. Men så er ikke Tyrkia fornøyd med hvordan Sverige og Finland har fulgt opp disse innrømmelsene, og fortsetter å fremme stadig skiftende og aggressive krav. Det er ingenting som tyder på at Tyrkia kommer til å gi avkall på den anledningen som NATO gir dem til utpressing, selv etter at Sverige og Finland har blitt fullverdige medlemmer av alliansen.

Jeg vil minne om at Tyrkia i sin tid har forsøkt å blokkere NATOs forsvarsplan for Norge, selv om Norge har vært medlem lenger enn Tyrkia. Og siden iverksetting av NATOs artikkel 5 om kollektivt forsvar også krever enstemmighet i NATO-rådet, kan det også bli en anledning for Tyrkia til å kreve at vi eller våre naboland går på akkord med våre prinsipper.

Derfor haster det å samkjøre det nordiske forsvaret. Derfor haster det også å få avklart den sikkerhetsgarantien som Norge ga til Sverige og Finland den 16. mai i år – uten at de per i dag er medlemmer av NATO.

Vi foreslår derfor at Stortinget skal be regjeringen redegjøre for hvordan Norges nåværende forpliktelse til å forsvare Sverige og Finland er operasjonalisert og fulgt opp i forsvarsplanleggingen. Dette må klart gjøres i en form og i en utstrekning som ikke røper informasjon som påvirker våre lands sikkerhet.

Vi foreslår også at regjeringen bør fjerne vilkåret før de blir NATO-medlemmer i Norges selvstendige sikkerhetsgaranti, slik at den ikke bortfaller når Sverige og Finland blir medlemmer av NATO.

Med det tar jeg opp Rødts forslag til saken.

Ola Elvestuen (V) [13:03:31]: Det russiske angrepet på Ukraina har endret hele sikkerhetssituasjonen i Europa og i verden. Det som kanskje er det mest epokegjørende, er at Vesten, demokratiene, reagerte på det russiske angrepet og nå støtter opp under Ukraina. Vi må fortsette den støtten – både med våpen, med militært utstyr, med økonomisk støtte – og forsterke sanksjonene. Den andre store endringen i Norden er at Sverige og Finland nå søkte om medlemskap i NATO. Den historiske betydningen av dette er det vanskelig å overvurdere. Det er egentlig bare å se på kartet hvilken betydning det har å få Sverige og Finland inn i NATO, også for styrken til NATO i Norden og i nord. Det nordiske forsvarssamarbeidet er godt og bør nå selvfølgelig utvikles videre – det skal utvikles videre. Det er et godt grunnlag i NORDEFCO. At Sverige og Finland nå går inn i NATO, gjør at vi får et enda sterkere samarbeid.

Det kan godt hende dette forslaget fra Venstre ikke er skrevet presist nok. I noen av innleggene omtales det som om dette forslaget er å si at vi skal unngå satsing på det norske forsvaret. Det er slett ikke det som er hensikten, og det er i hvert fall ikke at vi nå skal ha et nordisk samarbeid som skal være noe på siden av NATO. Tvert imot må det nordiske samarbeidet bygge opp under de behovene som er i NATO, sånn at NATO blir enda sterkere og man får et enda sterkere felles forsvar. Alle disse landene kommer til å måtte øke sine forsvarsutgifter. Det gjelder også Norge, men målet er at vi får mest mulig ut av de investeringene og den satsingen vi gjør, i et samarbeid med Finland og Sverige og ellers i Norden.

Det vi har gjort, er å peke på noen konkrete områder hvor vi mener at dette kan gjøres: med felles forsvarsoperasjonelle planer, økt felles materiellanskaffelse, en fellesoperativ nordisk luft- og landstyrke, felles nordisk samarbeid med nyanskaffelser, redusere antall hovedvåpensystemer som brukes i Norden, ta initiativ til en utredning av et felles nordisk utdannings- og treningssystem for militært personell og en samordning og deling av nordiske skyte- og øvingsfelt, og med en nordisk utstasjonerbar styrke som en del av NATOs utrykningsstyrke.

Jeg vil gjerne takke statsråden for hans utdypende svar på alle disse forslagene, som også viser at det på flere av de områdene pågår et arbeid i dag. Dette er felles interesser og felles samarbeid og målsettinger som disse landene allerede har, så vi er fornøyd med hvordan framdriften er.

Det som nok er viktig for Venstre å vise – og det viser vi også med dette forslaget – er at vi mener vi kan gå langt i det nordiske samarbeidet, at det ikke er noen trussel mot det ansvaret vi har som enkeltland, eller at det på noen som helst måte skal gå på bekostning av det norske forsvarssamarbeidet, innsatsen for det norske forsvaret, og at det heller ikke er noe som handler om å bygge opp noe på siden av den strukturen vi har i NATO. Tvert imot vil et nordisk forsvarssamarbeid være en styrke også for NATO. Det handler bare om hvordan vi gjør det, og hvordan vi utformer dette samarbeidet. Det er jeg helt sikker på at vi kommer til å utvikle i årene framover.

Dette forslaget ble lagt inn i vår. Etter at det ble lagt inn på Stortinget, har også Stortinget sluttet seg til at Sverige og Finland skal bli medlem av NATO. Nå er det en prosess for at det skal sluttføres, slik at de blir medlemmer. Jeg er sikker på at de blir medlemmer. Uansett kan vi nå starte arbeidet med det samarbeidet – utviklingen og utarbeidelsen av det samarbeidet – for årene framover.

Jeg tar opp Venstres forslag.

Statsråd Bjørn Arild Gram [13:08:34]: Svensk og finsk NATO-medlemskap vil innlede en ny epoke i nordisk sikkerhetspolitikk. Det vil bety at Norge vil være i et forpliktende forsvarssamarbeid med våre to naboland. Vi vil være knyttet sammen gjennom en gjensidig sikkerhetsgaranti. Det betyr at vi i framtidig planlegging og forsvarstenkning kan legge til grunn at vi nå vil samarbeide med Finland og Sverige om gjensidig militær støtte i krise og krig innenfor NATO.

Representanter fra Rødt og SV behøver ikke å bekymre seg for Norges framtidige forpliktelser overfor Finland og Sverige etter at de blir medlemmer av NATO, ettersom de da vil være omfattet av NATOs kollektive sikkerhetsgaranti. Norge vil dermed være forpliktet til å bistå våre to nye nordiske allierte sammen med et sterkt fellesskap av andre demokratiske vestlige land.

Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer vil nye muligheter oppstå. Den sikkerhetspolitiske dialogen med Finland og Sverige vil bli viktigere. Vi har erfart under krigen i Ukraina at tett nordisk dialog om den sikkerhetspolitiske utviklingen er veldig verdifull. Vi vil vurdere tettere samarbeid på en rekke områder. Vi vil kunne samarbeide på en annen måte enn tidligere, med tanke på situasjonsforståelse. Ikke minst vil planleggingen for gjensidig støtte i krise og krig bli tettere, mer forpliktende og mer helhetlig.

Sverige og Finland har lignende totalforsvarsordninger som oss, og det vil trolig være et godt grunnlag for et mulig felles samarbeid om sivil beredskap. Forsyningslinjene fra Norge inn i Finland og Sverige vil være viktige for de nye landene i forbindelse med alliert forsterkning. Betydningen av evne til alliert mottak i Norge vil ventelig øke.

Vi starter ikke på bar bakke, slik flere har vært inne på. Vi har hatt et nært forsvarssamarbeid i Norden over tid. Særlig har forsvarssamarbeidet blitt tettere gjennom NORDEFCO. Våre militære styrker har øvd og trent sammen på land, til havs og i luften. Vi har gjennomgått planverk og lært av hverandre.

Norge har som formannskapsland i NORDEFCO i år initiert arbeid med å utrede rammene for nordisk forsvarssamarbeid etter at Finland og Sverige blir medlemmer av NATO. Dette er arbeid som foregår på både politisk og militært nivå. Vi har trilaterale avtaler om operasjonsplanlegging i nord med Sverige og Finland og i sør med Sverige og Danmark. Disse avtalene skal videreutvikles i rammen av NATO og supplere det overordnede NATO-planverket som vil etableres for våre nærområder med Finland og Sverige som medlemmer.

Vi må dessuten heller ikke glemme at det eksisterer viktige bi- og flernasjonale samarbeid utenfor nordisk ramme, som også vil få økt verdi med Finland og Sverige i NATO.

Regjeringen har satt i gang arbeid for å kartlegge mulighetsrommet i det nordiske forsvarssamarbeidet. Internt i Forsvarsdepartementet utredes det allerede vurderinger knyttet til sikkerhetspolitiske konsekvenser, forsvarsplanlegging, kapabilitetssamarbeid, utdanningssamarbeid og materiell- og industrisamarbeid. Vi vil også se på sivilmilitært samarbeid og totalforsvar.

Det er også satt i gang et arbeid som vurderer de militærstrategiske operative konsekvenser for Norge og Forsvaret. Hensikten med dette arbeidet er å danne grunnlag for nasjonale posisjoner inn mot prosesser i NATO og i møter med våre framtidige nordiske allierte.

Blant de initiativ vi har tatt, vil jeg også nevne den store øvelsen Cold Response, som Norge er vertskap for annethvert år – neste gang i 2024. Vi har tatt initiativ til å utvikle denne øvelsen til en Nordic Response, for å bygge sammen det nordiske forsvarssamarbeidet og teste ut løsninger for samhandling, håndtering, forsterkning og samvirke med allierte i en videre nordisk kontekst.

Avslutningsvis vil jeg legge til følgende: Jeg er enig med flertallet i innstillingen fra komiteen, som ønsker at Norge skal styrke nasjonal forsvarsevne og opprettholde et balansert forsvar basert på egne kapasiteter i alle forsvarsgrener. Vi ser en rekke muligheter i et styrket og utvidet nordisk forsvarssamarbeid.

Jeg mener også at vi skal kunne tenke noe utenom boksen, for å bruke det uttrykket, være ambisiøse og virkelig se etter nye løsninger som bringer både økt forsvarsevne og rasjonelle og effektive løsninger framover i en nordisk kontekst.

Samtidig er det nødvendig å understreke at nasjonale interesser og prioriteringer vil være førende også etter at Sverige og Finland blir medlemmer. Vi må ikke glemme at vi fortsatt vil være selvstendige stater, med behov for separate væpnede styrker for å ivareta nasjonale oppgaver og hevde suverenitet.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:21:32]: Ja, det er ei urolig tid, og det er viktigare enn nokon gong å styrkje det forsvarssamarbeidet vi har i Norden. Geopolitikk og storpolitikk er uføreseieleg i denne situasjonen, og det er viktig å stå fram som sjølvstendige, frie demokrati, med full suverenitet over eigne areal og eigen jurisdiksjon, også når det gjeld basepolitikk og korleis NATO-samarbeidet skal vere.

Det bra at forsvarsministeren gjev signal om eit styrkt nordisk samarbeid no når Sverige og Finland har søkt om medlemskap i NATO. Men for SV er det også viktig å stå imot press om å gå lenger enn det vi ønskjer, f.eks. med tanke på å utplassere atomvåpen. Når ein ser på dokumentaren som Thomas Seltzer har i NRK for tida, som beskriv litt av den politiske utviklinga i USA, er det klart at ein gjer seg tankar om at ein må ta høgd for at mykje kan endre seg, med nye val framover. Difor ønskjer vi i SV og Raudt å fremje nokre mindretalsforslag, for å sikre dette nordiske samarbeidet framover.