Mahmoud Farahmand (H) [11:55:41 ] : I midten av september i
år ble 22 år gamle Mahsa Amini drept i det iranske moralpolitiets
varetekt. Den 22 år gamle kvinnen var ikke et uromoment, hun var
ingen opposisjonell eller aktivist. Den eneste feilen hun hadde
begått, var å ikke dekke håret sitt til i tilstrekkelig grad, i
henhold til det hijabpåbudet som finnes i Iran i dag.
Mahsas død har,
som presidenten påpekte, utløst landsdekkende demonstrasjoner i
Iran. I over 200 byer har iranere tatt til gatene. Fra de mest perifere
byer til hovedstaden har skolebarn, ungdommer, ja til og med pensjonister
vært i gatene til alle døgnets tider.
Iranske kvinners
kamp – iranernes kamp – mot hijabpåbudet startet allerede få dager
etter fullbyrdelsen av den iranske revolusjonen. Den 8. mars 1979,
bare få dager etter revolusjonsdagen, tok iranere til gatene for
å demonstrere mot hijabpåbudet. Kampen for like rettigheter og grunnleggende
menneskerettigheter for iranske kvinner har pågått helt siden disse
vårdagene i 1979.
Reaksjonene fra
regimet i Teheran har også pågått helt siden vårdagene i 1979. Helt
siden de første demonstrasjonene har iranske myndigheter møtt protester
og demonstrasjoner med den samme tilnærmingen. Trusler, arrestasjoner
og eskalerende voldsbruk har blitt brukt for å kue demonstrantene.
Om demonstrantene ikke gir etter for juling, vil familiene få et
lite besøk av iransk sikkerhetspoliti. Om man fortsatt ikke gir
etter, vil man bli arrestert, med tortur og muligens døden til følge.
Regimets voldsbruk har i de siste årene eskalert betydelig.
I møtet med dagens
demonstrasjoner har lite endret seg. Myndighetenes voldsbruk har
økt for hver dag. I løpet av de siste ukene med demonstrasjoner
er flere hundre drept, tusener er skadet, og ytterligere tusener
er arrestert. Regimet bruker alle midler de kan for å slå ned på
protestene, men til tross for dette vedvarer demonstrasjonene.
Slagordene tar
for seg like rettigheter, frihet og økonomiske muligheter. Voldsspiralen
vekker nokså sterke reaksjoner innenfor og utenfor landets grenser.
En rekke iranske idrettsstjerner, tv-personligheter og musikere
har vist sin klare støtte til kravene som demonstrantene stiller.
Den iranske kvinnelige klatreren Elnaz Rekabi er et godt eksempel.
Hun valgte å delta i en VM-konkurranse i klatring tidligere denne
uken, uten hijab. Mens befolkningen i Iran hyllet henne, var reaksjonene
fra myndighetene i Iran nokså forutsigbare. Da hun på onsdag ankom
flyplassen i Teheran, ble hun på direktesendt statsstyrt tv avkrevd
svar på hvorfor hun ikke hadde dekt til håret. Dette er ikke et
enestående eksempel – det iranske regimet har brukt alle midler
de kan på å trakassere dem som har valgt å støtte demonstrantene.
Utenfor Iran er
de fleste vestlige ledere klare og krasse i sin kritikk av det iranske
regimets manglende respekt for menneskerettigheter og kvinners rettigheter. Allerede
dagen etter at hendelsene rundt Aminis dødsfall ble kjent, var en
rekke vestlige ledere ute og uttrykte støtte til iranske kvinner.
De kom med klar kritikk av det iranske regimets handlinger og fordømte
hijabpåbudet og regimets voldsbruk.
Den norske regjeringen
har vært noe mer sendrektig og avventende – ja, kanskje til og med
mer utydelig enn hva som kan forventes. I et skriftlig svar til
undertegnede skriver utenriksministeren at det er håndhevelsen av
hijabpåbudet som er problemet, ikke selve påbudet. Det er det litt
viktig å merke seg.
I et annet svar,
til Høyres representant Ingjerd Schou, skriver utenriksministeren
at Norge vil «vurdere tilslutning til eventuelle nye EU-sanksjoner
mot Iran». For Høyre har det ikke vært noen tvil om at vi skal følge EUs
sanksjonsliste mot Iran.
Ved flere anledninger
har regjeringen påpekt at menneskerettighetssituasjonen i Iran og
iranske myndigheters voldsbruk mot demonstrantene er et tema som
tas opp og diskuteres med iranske myndigheter og utsendinger. Tidligere
i år var statssekretæren ved Utenriksdepartementet i møte med den
iranske viseutenriksministeren i dette bygget. I slutten av september
i år skal utenriksministeren ha tatt opp dette temaet med den iranske
delegasjonen til FN. I begge møter skal menneskerettigheter og kvinners
rettigheter ha vært et tema. Dessverre kan det se ut til at disse
samtalene ikke har hatt den begrensende effekten på voldsbruken
som man kunne ønske.
Det som derimot
har korrigerende effekt, ser ut til å være målrettede sanksjoner
mot individer og institusjoner som er tilknyttet det iranske prestestyret
og revolusjonsgarden. Det må sies at det har rent litt vann i bekken
siden jeg stilte interpellasjonsspørsmålet mitt, så Norge har nå
sluttet seg til EUs sanksjonsliste. Like fullt velger jeg å stille
spørsmålet:
Flere av våre
allierte, herunder EU-land, har nå innført sanksjoner mot individer
i revolusjonsgardens og Basij-militsens ledelse. Bør ikke Norge
følge i deres fotspor?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:00:54 ] : Jeg vil gjerne
begynne med å si at jeg deler representantens bekymring for menneskerettighetssituasjonen
i Iran. Jeg fordømmer den økende brutaliteten og den uforholdsmessige
voldsbruken fra iranske myndigheter de siste ukene. Norge står skulder
ved skulder med fredelige demonstranter i deres krav om respekt for
grunnleggende menneskerettigheter. Vi forventer at Iran etterlever
sine folkerettslige forpliktelser. Iranske myndigheter må lytte
til folket. Regjeringa har reagert sterkt og tydelig på det tragiske
dødsfallet og situasjonen for iranske kvinner og har fordømt myndighetenes grove
voldsbruk mot fredelige demonstranter. Ytringsfriheten må respekteres.
Det stemmer at
Norge vedtok en ny sanksjonslov i 2020. Norge har ikke tradisjon
for å innføre sanksjoner på egen hånd. En sanksjonslov gir heller
ikke regjeringa lovhjemmel til å innføre egne, norske sanksjoner.
Regjeringas syn er at globale sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd
eller andre sanksjoner som det er bred internasjonal oppslutning
om, har mye større legitimitet og mulighet til å kunne påvirke en
stat til å endre atferd. Ifølge sanksjonsloven har vi bare hjemmel
til å gjennomføre sanksjoner vedtatt i mellomstatlige organisasjoner,
f.eks. EU, eller som ellers har bred internasjonal oppslutning.
Dette gjelder også listeføring av individer. Norge er folkerettslig
forpliktet til å følge FN-sanksjonene mot Iran, og vi har i tillegg
sluttet oss til samtlige av EUs sanksjoner mot Iran.
Den 17. oktober
vedtok EUs utenriksråd ytterligere restriktive tiltak som reaksjon
på de siste tiders utvikling og myndighetenes brutalitet i møte
med iranske demonstranter. Elleve individer og fire enheter listeføres under
tiltaksregimet rettet mot alvorlige menneskerettighetsbrudd i Iran.
Det såkalte iranske moralpolitiet er blant de enhetene som nå er
listeført. Norge har besluttet å slutte seg til disse tiltakene.
Utenriksdepartementet er i ferd med å gjennomføre disse i norsk
rett. Det tok ikke mange timene. Det betyr at sanksjonene mot Iran er
regulert i forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran. Det slås
med det bl.a. fast at alle formuesgoder som tilhører eller kontrolleres
av personer, enheter eller organer som er navngitt i FNs sikkerhetsråds
resolusjon, skal fryses. Det er også forbud mot å selge, levere,
overføre eller eksportere, direkte eller indirekte, utstyr som brukes til
intern undertrykkelse, etter nærmere bestemte retningslinjer.
Innføring av nye
sanksjoner viser hvordan den siste tids hendelser har fått konsekvenser
for Iran. Ferdigstillelse av skatteavtalen mellom Norge og Iran
ble stilt i bero i slutten av september som følge av utviklingen
i landet. Vi er også i fortløpende dialog med andre nærstående land
om hvordan det internasjonale samfunn kan øke presset mot iranske
myndigheter. Jeg skal ha et møte med flere kvinnelige utenriksministre
i dag kl. 14. Det er viktig for oss å samordne reaksjonene med andre land.
Vi vil fortsette å engasjere oss for menneskerettighetene i Iran.
Dette må vi gjøre ved å møte myndighetene og støtte dem som er rammet,
forhandle i FN og bruke så mange anledninger som mulig til å uttrykke
det norske synspunktet. Jeg var en av dem som hadde møte med Iran
om denne saken under møtene i FN i oktober. Representanten viser
til Irans viseutenriksminister. Han møtte Utenriksdepartementet
da han var her, men han møtte også representanter for alle politiske
partier på Stortinget. Det var også da mulig å framføre det som
var norsk syn, så det er flere anledninger. Jeg tror på den typen
dialog. Det gir ikke alltid resultater, men det viktigste er å framføre
det som er norske standpunkter vis-à-vis iranske myndigheter.
Jeg har aldri
sagt at jeg ikke er imot selve hijabpåbudet. Jeg mener det undertrykker
kvinner. Det er galt, mener jeg, at for å kunne være norsk politiker
og kvinne som skal dra til Iran, må man ta på seg hijab. Det er
selvfølgelig vanskelig, og det gjør at veldig mange har valgt å ikke
dra til Iran. Jeg valgte allikevel å gjøre det for noen år siden,
for å kunne framføre det som var vårt standpunkt, men det er jo
et dilemma som jeg tror veldig mange kvinnelige politikere står
i når de skal ta stilling til om de skal reise til Iran eller ikke.
I Iran praktiserer vi det fra norsk side slik at man må forholde
seg til landets lover og regler når man er i Iran, men på den norske
ambassaden er det ingen påbud om hva man skal ha på seg på hodet.
Mahmoud Farahmand (H) [12:05:54 ] : Jeg vil starte med å takke
utenriksministeren for svaret og oppklaringene i de misforståelsene
som kunne ha oppstått. Vi er nok helt enige om at dialog må finne
sted. Vi må gjennom dialog forklare Iran vårt ståsted og hva vi
synes om deres tilnærming i møte med demonstranter, ikke minst deres
fraværende respekt for menneskerettigheter. Ingen i Høyre har noen
gang tatt til orde for å bryte diplomatisk kontakt med Iran. Det
er heller ikke fruktbart, mener jeg.
Irans voldsbruk
er ikke begrenset til egen befolkning. I en årrekke har Iran vært
en av de største bidragsyterne til uro i Midtøsten. Nå ser det ut
til at landet også har begynt å støtte Russlands krig i Ukraina.
Flere medier har helt siden sensommeren, midten av august, rapportert
om Irans salg av droner til Russland. I går kom det også fram at
Iran muligens driver og bistår med ekspertise i hvordan man skal
bruke disse dronene. Både salget og ekspertisen og effekten av det
ser vi på krigen som foregår i Ukraina.
Samtidig som dette
skjer, har EU varslet at man vurderer strengere sanksjoner mot Iran
– entiteter tilkoblet revolusjonsgarden, ikke minst Basij-militsen
og iransk industri. Jeg håper at regjeringen vil følge opp disse sanksjonene
og følge EU og våre allierte i dette.
Jeg må legge til
at det har kommet noen titalls iranere som sitter og følger med
på denne debatten. Det viser hvor viktig denne saken er for iranere
i Norge, og hvor viktig denne saken er for oss som beskyttere av
demokratiet. Som representanten Øyan nevnte i foregående sak, er
vi den siste skansen for demokrati og frihet slik det framstår.
Vesten, med USA, er det. Vi må være villig til å forsvare dem som
der ute prøver å erverve denne friheten som vi tar så for gitt.
Derfor setter jeg stor pris på om utenriksministeren også kan bekrefte
at vi følger EU i de mer strenge sanksjonene som kommer rettet mot iranske
entiteter som følge av iransk involvering i krigshandlingene i Ukraina.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:08:26 ] : Ukraina var
kanskje den viktigste saken under FNs generalforsamling dette året,
men veldig mange andre konflikter ble også diskutert. Det er klart
at vi tok opp våpensalg til Russland med alle de landene som er
involvert i det på ulike måter, for å forhindre at det skjer. Så
vi tar selvfølgelig avstand fra å levere våpen til en stat som er
aggressor i strid med folkeretten.
Det som var tema
i mitt møte med den iranske utenriksministeren, var at det må gjennomføres
undersøkelser, og vi forventer at Iran straffeforfølger dem som
er involvert. Og det har jeg gjort klart både i offentlige uttalelser
etter dødsfallet og direkte til ham. I Utenriksdepartementet har
vi hatt en rekke møter med Irans ambassadør i Oslo – sist da statssekretær
Rimestad hadde et møte med ham den 5. oktober. Vi vil fortsette
å sette søkelyset på menneskerettighetssituasjonen i Iran, og la meg
gjøre det helt klart: Iranske myndigheter er veldig godt kjent med
Norges syn i denne saken.
Mani Hussaini (A) [12:09:57 ] : Vi har de siste fem ukene sett
Irans brutale voldsutøvelse. Men denne brutale voldsutøvelsen har
ikke bare vart de siste fem ukene. Den har vart i årtier. Politiske
aktivister, kvinner og ulike minoriteter har vært utsatt for denne
voldsutøvelsen, men det som har utløst det store engasjementet som
vi ser nesten over hele verden, er at den kurdiske jenta, Jina Masha
Amini, ble mishandlet ihjel av moralpolitiet fordi hun bar hijaben
feil, ifølge dem.
Rapportene fra
Iran er dystre. Det meldes om over 215 drepte, mange av dem barn,
fordi de er ute i gatene og demonstrerer mot urettferdigheten. Det
meldes om at panservogner omringer de kurdiskdominerte områdene
i Iran, fordi man er redd for at folket skal stå opp mot regimet.
Jina Masha Aminis henrettelse har også bidratt til den mest håpgivende
forening av ulike etniske grupper i Iran.
Prestestyret i
Iran er for lenge siden gått ut på dato. Folket i Iran og i de kurdiske
områdene fortjener å leve i et samfunn som er bygget på likestilling
og frihet. De kurdiske og iranske ungdommene er verdens modigste. De
er fast bestemt på å ta kontroll over egne rettigheter, selv om
det innebærer at de gjør det med livet som innsats. Vi ser videoer
på sosiale medier som viser barn helt ned i elleveårsalderen åpent
rette kritikk mot regimet, trass i faren for å bli drept av politiet.
Vi ser også skoleklasser som fjerner bildet av Ayatollah Ali Khamenei
fra veggene, river det i stykker og setter fyr på det. Budskapet
fra jentene og kvinnene i Iran er tydelig: Dersom vi ikke står sammen,
hver og én, blir vi den neste Jina Masha Amini.
Jeg er veldig
glad for at vi støtter de modige stemmene i Iran. Jeg er veldig
glad for at statsministeren allerede i september fordømte det iranske
regimets meningsløse vold og sendte kondolanse til Aminis familie
i Kurdistan og også her i Norge. Jeg er veldig glad for at regjeringen er
kompromissløs når det gjelder menneskerettigheter, og har vist handlekraft
i ulike møter med det iranske regimet, senest for tre dager siden,
da vi sluttet oss til EUs sanksjoner.
Jina Masha Amini
ble henrettet av presteregimet i Iran, men hennes navn og minne
kommer aldri til å bli glemt. Jina er et symbol for alle kvinner
i Iran som krever retten til å eie egen kropp og til å leve i frihet.
Og den kampen skal vi stå sammen med dem i.
Kari-Anne Jønnes (H) [12:13:47 ] : Takk til representanten
Farahmand, som reiser et viktig spørsmål. Svaret bør være rimelig
enkelt. Norsk lov åpner for muligheten til å gjennomføre sanksjoner
på individnivå, og flere av våre allierte, også i EU, jobber med
å innføre sanksjoner mot individer i Revolusjonsgardens og Basij-militsens
ledelse. Bør ikke vi i Norge gjøre det samme? Selvfølgelig bør vi
det. Det er gledelig at regjeringen omsider har valgt å følge våre
allierte. Det er gledelig fordi vi skal kunne se oss selv og våre
barn i øynene og kunne si: Jo, vi kjempet med dem. For meg handler det
om at jeg skal kunne se mine døtre i øynene og si at vi kjemper
med våre iranske søstre.
Spørsmålene er
grunnleggende enkle. Det dreier seg om et oppriktig ønske om et
fritt samfunn, med like muligheter for alle, med like rettigheter
for alle, med reell likestilling og med mulighet til å forme egen
framtid og skape seg et eget liv – noe så enkelt som å ta egne,
selvstendige og opplyste valg. Det handler om å øyne håp om en framtid,
en framtid med økonomisk så vel som sosial bærekraft.
Det Iran vi får
et blikk inn i på nyhetene nå om dagen, har ingenting av dette.
Det kan vi ikke leve med. Det er en usunn og farlig utvikling som
påvirker også oss. Det bidrar til mer uro i en ustabil verden. Det
påvirker noen områder på kartet der vi helst vil ha mer ro og orden.
Det setter negative krefter i sving som påvirker vår hverdag – kanskje
ikke i dag, men om litt, og i ganske nær framtid.
Dessuten påvirker
det våre barn og unge. Hvilken verden skal de vokse opp i? Mitt
ønske, et ønske jeg vil anta alle i denne salen deler, er at de
skal vokse opp i et fritt samfunn med sunne verdier. De skal ha
like muligheter som alle andre på sin alder, uavhengig av hvem de er,
hvem foreldrene er, hvor de bor, om de er født rike eller fattige.
Jeg vil at de skal kunne oppleve sosial mobilitet, ta utdanningen
de drømmer om og som samfunnet trenger, forelske seg, jobbe og drive
verden framover.
Det er dette,
akkurat dette, det kjempes for i Iran nå. Og hvem er det som kjemper?
Jo, det er studenter og skoleelever som har dannet ryggraden i disse
demonstrasjonene. De har nemlig fått oppleve regimets vrede på mange
plan. De kjenner frykten ekstra hardt. De trues med utestengelse
fra nasjonale prøver. Det vil hindre dem i å kunne ta universitetsutdannelse.
Gjennomførte nasjonale prøver er nemlig opptakskrav til universitetet.
De trues med utestengelse fra skolen. Det vil frata dem framtiden.
De vet at morgendagens samfunn bygges på kunnskap og kompetanse.
De vet at uten utdanning har de tapt. Det nekter de å godta.
De iranske sikkerhetsstyrkene
har gått til angrep på universitetene. Det beviser to ting. Det
beviser regimets frykt for kunnskap og en opplyst befolkning, og
det beviser viktigheten av kunnskap.
Lærere og professorer
er arrestert. Det beviser nøyaktig det samme, hvordan en opplyst
befolkning truer regimet fordi de vet at deres verdier og styringssett
aldri vil bli akseptert.
Elever og studenter
opplever å bli tvunget til å delta i demonstrasjoner til støtte
for det iranske regimet. Det er frihetsberøvelse og en trussel mot
deres framtid.
Vi lever i en
urolig tid. Det sies hver dag mange ganger fra denne talerstolen.
I den situasjonen Europa og verden befinner seg nå, bør vi på ingen
måte nøle med å være klare i talen mot dem som kjemper mot sunne,
demokratiske rettigheter, noe så enkelt som like muligheter, rettferdighet
og frihet. De kjemper for sin framtid, og de kjemper for vår framtid.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:18:37 ] : Jeg vil først
takke representanten Farahmand for å reise denne interpellasjonen.
Det er en viktig interpellasjon.
Iran har en stolt
historie – en historie som Ayatollah Khomeini forsøkte å ødelegge
i 1979. Det er representanter som føler dette mye nærmere på kroppen
enn meg i denne salen, og det skal jeg respektere, men det er fint
at alle engasjerer seg i kampen for Irans frihet.
Jeg har sjelden
sett et så sammensveiset politisk Norge, som har gått ut mot et
regime som dette, som er gjort denne gangen. Selv har jeg deltatt
i aksjoner og holdt appeller for iranske kvinner og den friheten
Iran fortjener.
Jeg har noen kommentarer.
For noen dager siden skrev Dagbladet at Norge er i ferd med å inngå
en skatteavtale med Iran. Den har de sittet i fire år og forhandlet om.
Jeg lurer på: Er de helt på jordet? Sitter man med gardinene nede
og ikke ser ut av vinduet? Ser man ikke hva som skjer i verden?
Man sitter og forhandler om dette – nå har man lagt det på is. Dette
måtte man ha protestert mot, og det måtte stå i Dagbladet og VG
før man skjønte at dette ikke kunne skje. Jeg begriper ikke at dette
er mulig.
Så har jeg lyst
til å gå tilbake til 2021. Iran sitter nå i FNs kvinnekommisjon.
Norge var et av de landene som kunne ha stemt imot – kanskje stemte
de imot. Det vet vi ikke, for de vil ikke si det. Men vi vet at
fire vestlige land stemte for. Det er ikke umulig at Norge var et
av disse landene. Det hadde vært greit om utenriksministeren kom
opp på denne talerstolen og sa om vi stemte for eller imot. Det
er ikke sånn at det er så hemmelig at man ikke kan fortelle det
til Stortinget. Så hemmelig er det faktisk ikke. Jeg regner med
at om utenriksministeren ikke kan si om vi stemte for eller mot,
stemte vi for. Det tar jeg som et utgangspunkt.
Så må jeg si at
utenriksministeren på denne talerstolen har en veldig teoretisk
tilnærming til hvordan man skal forholde seg til Iran. Man viser
til hva EU gjør, man viser til hva FN gjør, man viser til hva man
har vedtatt. Det er jo helt selvsagt hvordan vi må reagere på det som
skjer i Iran. Man trenger ikke å teoretisere det mer. Det er faktisk
noe man må gjøre noe med og reagere på, og ikke minst bør utenriksministeren
reagere offentlig. Jeg har ikke sett utenriksministeren noe som
helst slags sted, men jeg har sett politikere fra alle de andre
partiene være ganske klare.
På lørdag er det
en stor demonstrasjon her ute. Da regner jeg med at utenriksministeren
holder en appell til støtte for kvinnene i Iran.
Seher Aydar (R) [12:21:29 ] : Jeg vil først takke interpellanten,
som tok opp den viktige saken. Det må diskuteres også fra Stortingets
talerstol. Det har vært store, brede protester mot regimet i Iran
de siste fem ukene etter drapet på Jina Amini. Gjennom flere lover
og styresett blir kvinners valg, klær, kropp og liv kontrollert. Kvinnene
blir fratatt friheten og livet. Folk blir fratatt friheten og livet.
Det er en undertrykkelse som har skapt et folkelig opprør. Med kvinner
i front tar folk til gatene mot det autoritære regimet – for «Kvinne,
Liv, Frihet!», som de ropte da det var begravelse for Amini i Saqqez.
De sa: «jin, jiyan, azadi», og de svarte fra Teheran med «zan, zendigi,
azadi».
Regimet vil verken
at det skal komme fram at folket har reist seg i fellesskap, eller
at regimet begår brutale overgrep mot befolkningen. For å begrense
det som kommer ut til omverdenen, blir internett stengt, mennesker
blir drept, fengslet, torturert og bortført enten av regimet selv
eller deres paramilitære grupper. Det styrker behovet for at personer
utenfor Iran deler informasjon, men heller ikke de er helt fri fra
regimets lange hånd. Iran har lenge brukt agenter og ambassaden
aktivt for å kartlegge opposisjonelle og skremme dem bort fra å
ytre seg. Det kommer fram i PSTs trusselvurdering fra 2022, der
Iran nevnes eksplisitt som autoritær stat som bruker sine etterretningstjenester
til å kartlegge og overvåke personer i Norge. Disse landenes myndigheter ønsker
at deres politiske motstandere ikke skal føle seg trygge nok til
å ytre seg offentlig. Hensikten er å undergrave politisk opposisjon.
PST skriver at vissheten om at man kan bli eller blir overvåket
på grunn av sitt politiske engasjement, har en truende effekt i
seg selv. I tillegg brukes eksplisitte trusler mot den enkelte eller
mot gjenværende familie i opprinnelseslandet, altså i dette tilfellet
Iran. Det er en fare som norske borgere blir utsatt for.
Irans spionasje
må avdekkes og diplomater som står bak det, utvises. Det håper jeg
at utenriksministeren vil kommentere, for ytringsfriheten er en
viktig kamp. Da Evin-fengslet ble brent – der politiske fanger befinner seg,
og som er overfylt – visste vi at det ikke bare var brann i et bygg,
men bak de murene befant ytringsfrihets- og frihetsforkjemperne
seg.
Når folk roper
i gatene og viser videoer og bilder, vet vi at det er kampen om
frihet, og det er nettopp den friheten det iranske regimet ønsker
å begrense også i Norge. Her håper jeg at vi får et tydelig svar:
Hva gjøres for å avdekke og faktisk sette i gang tiltak mot diplomater som
bruker sine posisjoner i Norge for å overvåke norske borgere?
Når Iran spionerer
i Norge, når de forsøker å kvele ytringsfriheten – drepe tenåringer,
som ville hatt hele livet foran seg, fordi de ville ta friheten,
og mammaer, pappaer, single, arbeidere, arbeidsløse, gamle, unge,
studenter og fanger – må vi være tydelige på hvor vi står. Det er
viktig at denne salen og alle som har vært representanter her, har
uttrykt det. Det er også viktig at vi gjør det i praksis, overfor
diplomater som befinner seg i Norge.
Ola Elvestuen (V) [12:25:25 ] : Jeg vil takke representanten
Farahmand for å ta opp interpellasjonen og også takke for at vi
nå slutter oss til de sanksjonene som EU og andre har innført.
Jeg tror at det
er viktig at dette er en start på den reaksjonen som vi må føre,
for situasjonen i Iran blir mer og mer brutal. Nå er det de største
demonstrasjonene for frihet, for kvinners rettigheter og for demokrati
som jeg har sett på mange år. Det er kanskje et svakere regime nå,
som er mer bekymret for sin posisjon enn det de har vært tidligere.
Men undertrykkelsen og forsøket på å slå ned opptøyene og demonstrasjonene
– legitime demonstrasjoner – pågår. Mer enn 240 personer er så langt drept,
og mange tusener er fengslet. I tillegg ser vi at iranske våpen
brukes av Russland i Ukraina, og til og med at iransk militært personell
har vært til stede for å lære opp russere i Russland.
Det jeg tror vi
må være forberedt på, er at vi også skal være med på å forsterke
sanksjonene framover, for det vil kreve mye mer brutalitet hvis
man vil stoppe den frihetstrangen som nå vises i Iran. Det er unge
folk som demonstrerer. Det er brede lag av befolkningen. Det er
alle geografiske områder og alle etniske grupper som nå demonstrerer
for frihet, for kvinners rettigheter og for demokrati. Det må vi
støtte opp under. Da gjelder det å forsterke sanksjonene. Det handler
om å reagere i Norge når det er nødvendig, for å hindre regimet
i å gå etter sine motstandere også her, og det gjelder å handle
koordinert ellers for å legge press på presteregimet i Iran.
Det kunne ikke
vært en dårligere timing for det vi leste om på søndag, at vi var
i ferd med å inngå en skatteavtale med Iran. Jeg forventer at det
arbeidet avlyses, og at det legges til side. Nå er vi i en helt
annen situasjon. Dette handler om at det iranske folk slåss for
sin frihet, for demokrati i Iran, og det er den kampen vi må støtte opp
under. Vi må støtte opp under det, ikke bare ut fra at det er riktig
her og nå, men ut fra at også vi har en interesse av og vilje til
at de som demonstrerer nå, vinner fram i Iran – for å få sin frihet,
for å få fram kvinners rettigheter, men også for å etablere et demokrati
i Iran. Det er altfor mye på overtid, det burde vært der for lenge
siden. Nå må vi støtte dem som slåss.
Michael Tetzschner (H) [12:29:08 ] : Det er kanskje ikke så
originalt å rette en takk til interpellanten, representanten Farahmand,
for å ha satt et viktig tema på dagsorden. Jeg vil også legge til
en takk for at vi i denne sal kan ha en gjennomtenkt samtale med
vår utenriksledelse, representert ved utenriksministeren. For vi
er jo enig i situasjonsbeskrivelsen. Vi blir nå for tiden minnet
om hvor farlige totalitære regimer egentlig er. Vi ser det hver
dag i Europa nå, hvor også Irans regime har sin andel. Slike regimer
er altså ikke bare undertrykkende overfor eget folk, men de er også
farlige for sine naboer – et styre som ikke er under befolkningens
kontroll, men som selv bruker vold for å kontrollere befolkningen.
Da er det klart at slike stater ikke på alle punkter kan behandles
på linje med andre, jeg vil si normale, stater.
Derfor var også
jeg litt forundret over at man var kommet ganske langt i å forhandle
en skatteavtale med dette regimet, for etter hva jeg forstår, vil
enhver skatteavtale bygge på at man utveksler personopplysninger om
de skatteobjektene det er tale om enten å ikke dobbeltbeskatte eller
å sikre at betaler skatt i et av landene. Det er jo essensen i enhver
skatteavtale. Jeg håper ikke at denne regjeringens iver etter å
få inn skatter gjør at man allierer seg med et av de verste regimene
i hele FN-panoramaet. Vi kan også minne oss selv om at Iran var
blant de fire land – i tillegg til Russland – som stemte imot de 143
landene i FNs generalforsamling som klart fordømte overgrepene og
angrepet på Ukraina som brudd på folkeretten. De andre var, ikke
overraskende, Nicaragua, Venezuela og Nord-Korea. Der inngår Iran
i kjernen av det man kan si er ondskapens akse i vår tid.
Jeg har også lyst
til å si, for at dette ikke skal bli misforstått: Vi må skille mellom
Iran og dets regime. Vi ser frem til den dagen Iran igjen – dette
gamle, flotte kulturfolket – holder seg med en ledelse og en demokratisk forfatning,
for det er så mye vi går glipp av i kontakten med det andre Iran,
de som ikke styrer, men som nå ytrer seg igjennom demonstrasjoner,
noe som også betyr at de utsetter seg for stor personlig risiko.
Jeg vil bruke
det siste minuttet til å spørre mer detaljert. Vi har jo ytringsfrihet
i Norge, og den bruker vi gjerne. Og vår stortingspresident – ikke
den som presiderer nå, men førstepresidenten – brukte Twitter. Det
ble naturligvis slått stort opp i mediene at vår førstepresident på
grunn av denne Twitter-meldingen hadde utløst en knute på tråden,
for å si det forsiktig, slik at Norges ambassadør i Teheran ble
innkalt på det man kaller teppet – det er et land som for øvrig
er velutstyrt med tepper. Jeg har liksom ikke hørt noe mer, og det
er mulig det er litt selvopptatt når det er på Stortingets vegne,
men det er vår nasjonalforsamling med vår fremste tillitsvalgte som
altså er blitt gjenstand for at den norske ambassadøren blir kalt
inn på teppet i Teheran. Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren
om hvilke posisjoner som ble tatt inn der, og om en tilbakemelding
og opplysning til Stortinget om hva som kom ut av den samtalen.
Jeg er klar over at vi er dypt uenige, men jeg synes det er av spesiell
interesse når vår fremste tillitsmann har vært trukket inn i bruk
av slike negative diplomatiske virkemidler som det vi har stått
overfor.
Åsmund Aukrust (A) [12:33:56 ] : Takk til representanten Farahmand
for å ha tatt opp et viktig tema og for at vi bruker tid på Stortinget
på å diskutere situasjonen i Iran, og takk til utenriksministeren
for det jeg synes var et veldig godt og tydelig svar.
Det er dramatiske
bilder vi nå er vitne til. Drapet på Mahsa Amini har satt fyr på
hele det iranske landet, og igjen er oppmerksomheten rettet mot
Irans grove brudd på menneskerettighetene overfor egen befolkning,
spesielt de siste fem ukene, men også gjennom veldig mange tiår,
og spesielt overfor iranske kvinner.
Det er imponerende
å se det store motet som mange kvinner og menn nå viser ved å ta
til gatene. De som tar til gatene, skal vite at de har Norges støtte.
På samme måte som det er imponerende å se iranske kvinner, er det
deprimerende å se hvordan det iranske regimet svarer med mer brutalitet
og mer vold. Det fordømmes selvsagt på det kraftigste.
Jeg er glad for
veldig tydelig tale fra utenriksministeren i denne salen nå, men
også over lang tid, for det er helt rett som bl.a. representanten
Hussaini sa, at undertrykkelsen startet ikke for fem uker siden,
den har vart gjennom veldig mange tiår.
Jeg synes det
er noe litt underlig over den kritikken som kommer fra høyrepartiene
i denne saken. Jeg synes vi skal ha debatt om utenrikspolitikk,
men vi skal ikke misforstå hverandre med vilje. Situasjonen i Iran
er altfor viktig til å prøve å gjøre viktige politiske poeng det ikke
er grunnlag for. Det blir vist til at saken ikke er tatt opp. Den
er tatt opp en rekke ganger. Den ble tatt opp rett etter drapet,
direkte med Irans utenriksminister. Mer direkte tale kan man neppe
se for seg.
Representanten
Jønnes sa at omsider sluttet Norge seg til sanksjonene. Vi sluttet
oss til sanksjonene én time etter at de ble vedtatt i EU. Det ble
ikke gjort omsider. Statsministeren var ute med veldig tydelig tale
umiddelbart etter at vedtaket var gjort i EU. Det er fint å se at
de andre partiene støtter opp om det.
Så ble det vist
til et møte statssekretær Thune skal ha hatt i dette hus. Det er
feil. Statssekretæren hadde ikke et møte i dette hus. Det hadde
derimot utenrikskomiteen. Der var det representanter fra alle de
forskjellige politiske partiene, og jeg tror både representanten Elvenes
og representanten Tybring-Gjedde kan skrive under på at det var
et spesielt møte, og at det ble framført veldig tydelig tale. Dette
gjaldt også da utenriksministeren var komiteens leder i forrige
periode og man hadde et tilsvarende møte, hvor det ble tydelig framført hva
Norge mente.
Så ble det også
vist til en skatteavtale. Den er stilt i bero av denne regjeringen.
Det var den forrige regjeringen som gjennom mange år forhandlet
fram denne skatteavtalen. Statsrådene Siv Jensen og Jan Tore Sanner var
de to finansministrene som forhandlet fram denne skatteavtalen,
som denne regjeringen nå har valgt å stille i bero.
Det er mange i
Norge som nå opplever dette på kroppen. Det er mange i Norge som
opplever å ha mistet noen av sine nærmeste, eller som hver eneste
dag er redd for noen de er glad i. For dem er jo ikke dette en ny situasjon,
det er en situasjon som kan ha vart gjennom mange år.
Det er ingen ord
som vi kan si til dem som har mistet noen av dem som står dem nærmest,
som kan få dem til å føle seg bedre. Men de skal vite at vi er veldig
mange som tenker på dem. De er her i Norge, og de er trygge, og de
skal være en del av det store norske fellesskapet. Og i det norske
fellesskapet tar vi vare på hverandre når man trenger det som mest.
Persiske og kurdiske kvinner skal vite at vi står sammen med dem,
og at vi fra Arbeiderpartiets side er stolte av at vi har mange
av dem i våre egne rekker. De har deltatt på en rekke møter med
kvinneaktivister fra Iran og kommer til å fortsette å gjøre det.
De skal vite at hos Arbeiderpartiet har de alltid en åpen dør, og
vi har deltatt på en rekke demonstrasjoner. Jeg ser fram til å delta
på den demonstrasjonen som skal være nå førstkommende lørdag.
Den 9. april 1941
holdt Johan Nygaardsvold en tale til det norske folk som skulle
gi dem trøst. Da sa han at ingen undertrykkelse av et frihetselskende
folk vil vare evig. I dag kan vi si det samme igjen: Ingen undertrykkelse
vil vare evig. Iranske kvinner vil få sin frihet.
Mahmoud Farahmand (H) [12:38:46 ] : Jeg vil starte med å takke
alle som har bidratt i denne debatten med gode poenger og tanker.
Jeg vil takke for alle som har tatt seg tid midt i arbeidsdagen
til å komme hit og høre på debatten. Det viser styrken i demokratiet
vårt. Det viser også viktigheten av et demokrati.
Som representanten
Elvestuen var inne på, handler dette om så mye mer enn en kamp for
kvinners rettigheter. Det er en viktig sak, men det handler om demokrati i
Iran. Som et demokratisk land tilhørende en demokratisk allianse
er vi pliktig, mener jeg, til å støtte de demokratisøkende og -elskende
befolkningene i verden.
Jeg vil avslutte
med noen vers av det diktet som ser ut til å ha blitt symbolet for
denne runden med revolusjon og demonstrasjoner i Iran:
For å endre korrumperte
sinn,
for alle de tapte
smil,
for påtvunget
paradis,
for alle de tomme
slagordene,
for våre søstre,
for et ønske om
et normalt liv.
For egen regning
vil jeg legge til: for et ønske om et velfungerende demokrati. Takk.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:40:15 ] : Jeg vil takke
alle som har deltatt i denne brede diskusjonen om norsk politikk,
og om hvordan vi kan gjøre mer for å stå side ved side, skulder
ved skulder, med de iranske kvinnene som nå kjemper for frihet i
Iran. Jeg skal bare kommentere noen forhold som har vært oppe.
Skatteavtalen
ble stilt i bero lenge før den kom i media, og den har da vært forhandlet
i fire år.
Så ble det sagt
av Tybring-Gjedde at jeg forholdt meg teoretisk til sanksjonene.
Men som utenriksminister må jeg forholde meg til lover og regler
om sanksjoner. Jeg kan ikke ut fra mitt følelsesmessige engasjement innføre
sanksjoner. Jeg må forholde meg til sanksjonsloven, og det innebærer
at man kan slutte seg til multilaterale innførte sanksjoner, som
EUs.
Det ble også sagt
at vi var sene sist. For to dager siden sa vi at vi skulle innføre
sanksjoner, én time etter EU. Nå kom EU med nye sanksjoner mot Iran
kl. 11.14 i dag, den 20. oktober, etter at iranske droner ble levert
til Russland. Det melder nyhetsbyrået Reuters. Vi har ikke fått noen
formelle papirer på det, men jeg kan allerede nå si at vi kommer
til å slutte oss til de sanksjonene. Det er viktig at vi gjør det.
Når det gjelder
kvinnekonvensjonen, var den avstemningen før jeg ble utenriksminister,
da den forrige regjeringa satt. Det er også sånn at vi ikke har
offentlighet om hvem vi stemmer på i disse sammenhengene, men jeg
har heller ikke kunnskap om det, siden jeg ikke satt som utenriksminister
da dette ble vedtatt.
Så er det heller
ikke slik at opplysningsplikten innebærer at man skal opplyse om
hva andre lands ambassader sier på møter med Utenriksdepartementet.
Men det er klart at vi er opptatt av å formidle det som er norsk syn,
gi støtte til dem som nå demonstrerer, og opptre sammen med andre.
Det er også et tema når jeg skal møte flere kvinnelige utenriksministre
på et møte nå kl. 14.
Tusen takk, det
var inspirerende å snakke til så mange som sitter og hører på stortingsdebatten
i dag. Det vitner om et stort engasjement i vårt land.
Presidenten
[12:42:18 ]: Interpellasjonsdebatten
er dermed avsluttet.