Sveinung Stensland (H) [10:42:11 ] : Avdekking og etterforskning
av mistenkelige dødsfall må ha høyeste prioritet for politi og påtalemyndighet.
Det er viktig, ikke bare for pårørende og etterlatte, men også for
samfunnet som helhet. Det var bl.a. årsaken til at Solberg-regjeringen
endret loven slik at personer som dør i trafikkulykker, uten unntak
skal obduseres.
Det er viktig
at det gjennomføres rettslig obduksjon i alle tilfeller hvor det
er grunn til å mistenke at et dødsfall skyldes en straffbar handling.
Det følger av straffeprosessloven § 228 at det skal foretas obduksjon
i slike tilfeller, og jeg forutsetter at regelverket praktiseres
lojalt.
Politidirektoratet
og Riksadvokaten opplyste i 2021 at de ikke hadde informasjon som
tilsa at det ikke rekvireres sakkyndig likundersøkelse når forholdene
rundt et dødsfall tilsier det. Samtidig indikerer nedgangen i antall
rettslige obduksjoner at skjønnsutøvelsen etter § 228 er strammet
inn.
Det er et mål
å øke antallet medisinske obduksjoner, og det er viktig at obduksjon
vurderes ved alle dødsfall. Det følger av straffeprosessloven § 228
at rettslig obduksjon skal foretas når det er «grunn til mistanke
om at noens død er voldt ved en straffbar handling». I tillegg kan
rettslig obduksjon gjennomføres når «dødsårsaken er uviss og særlige
forhold krever slik undersøkelse».
Påtaleinstruksen
§ 13-2 gir nærmere regler om når sakkyndig likundersøkelse skal
gjennomføres. Der fremgår det bl.a. at politiet «i alminnelighet»
bør sørge for sakkyndig likundersøkelse bl.a. ved «selvmord», «ulykkestilfelle»,
«når et barn under 18 år dør utenfor helseinstitusjon og dødsårsaken
er uviss», og når «dødsårsaken er uviss og dødsfallet har skjedd
i fengsel».
I 1985 ble det
utført over 6 000 medisinske obduksjoner. I 2000 var det tilsvarende
tallet 3 000. I 2013 var det 2 181 av totalt 40 000 dødsfall. Det
betyr at under 10 pst. av alle døde blir obdusert i Norge. I Sverige
er det 8 000 rettslige obduksjoner av totalt 90 000 dødsfall.
Før 1992 ble kostnader
knyttet til rettslige obduksjoner belastet av Delinkventfondet,
underlagt Justisdepartementet. Etter at fondet ble avviklet, ble
kostnadene lagt over på hvert enkelt politidistrikt. Tjenestene
knyttet til rettsmedisinske obduksjoner er ikke rammefinansiert,
men finansieres ved stykkprissatser for medisinsk sakkyndig.
Obduksjoner kan
redde liv, i tillegg til å oppdage drap. Et eksempel vi kjenner
fra media, er som følger: I 2002 ble en kvinnes far funnet død i
et badekar i sitt hjem. Tolv år senere ble hennes tidligere samboer
funnet død på et hotellrom i byen. Etter mistanke om at det siste
dødsfallet var skjedd ved en kriminell handling, ble omstendighetene
rundt dødsfallet fra 2002 hentet frem. Faren ble ikke obdusert etter
at han ble funnet død. På en pressekonferanse medga fungerende påtaleleder
at dette var noe som burde vært gjort. Politiet besluttet å gjenåpne
graven, liket ble obdusert, og det ble funnet spor av forgiftning
– samme dødsårsak som for samboeren. Kvinnen ble dømt for begge
drapene.
Vi vet ikke om
økonomi var årsak til at det ikke ble rettslig obduksjon i 2002,
men hadde det vært gjort, kunne kanskje et liv vært spart. Når politiet
må vurdere kostnader til begjæring om rettslig obduksjon, inkludert
transport, opp mot andre presserende oppgaver, fører dette lett
til at rettslige obduksjoner blir nedprioritert. Konsekvensen er
at mange dødsfall ikke blir rettslig undersøkt. Konkret dødsårsak
og mulig svar på om dette var en ulykke, et selvdrap eller et mord,
forblir ubesvart. Det går også ut over rettsikkerheten. Så er det grunn
til å legge til, som tidligere helsepolitiker, at obduksjon også
er en veldig viktig del av medisinsk forskning. Det er i seg selv
et poeng for å få opp antall obduksjoner i Norge.
Det utføres rettslige
obduksjoner ved om lag 5 pst. av alle dødsfall i Norge hvert år.
Og som sagt: Etter at kostnadene ble overført til politidistriktene,
falt dette tallet markant. Så det jeg egentlig vil spørre statsråden
om, er hva statsråden vil gjøre for å sikre at det blir gjennomført
rettslig obduksjon i tilfeller der det foreligger mistanke om unaturlig
og/eller mistenkelig dødsfall.
Statsråd Emilie Mehl [10:46:21 ] : Først vil jeg takke interpellanten
for å reise problemstillingen.
Når noen dør,
skal man være trygg på at det blir gjort undersøkelser av om det
har skjedd noe straffbart, dersom det er grunnlag for det. Det å
identifisere og undersøke mistenkelige dødsfall er svært viktig.
Spørsmålet om det foretas for få rettslige obduksjoner har vært
reist med jevne mellomrom etter at finansieringsmodellen ble lagt
om i 1991. Det har kommet bekymringer fra ulike hold, og det har
dels vært at obduksjonsfrekvensen generelt er for lav, dels at politidistriktene har
ulik praksis for å beslutte sånne undersøkelser.
Reglene om sakkyndig
likundersøkelse og rettslig obduksjon er gitt i straffeprosessloven
§ 228, med utfyllende regler i påtaleinstruksen kapittel 13. Det
skilles mellom de sakene der det skal foretas obduksjon og de sakene
der det kan foretas obduksjon. I saker hvor det er mistanke om en
straffbar handling, skal det foretas obduksjon. Obduksjon kan også ellers
besluttes når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik
undersøkelse. Påtaleinstruksen § 13-2 gir nærmere føringer for sistnevnte
vurdering. Blant annet skal det i alminnelighet utføres sakkyndig
likundersøkelse når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes
bl.a. selvmord, selvforskyldt skade, ulykkestilfelle eller når døden
inntrådte plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas
å ha vært alene i dødsøyeblikket.
Det er også gitt
særskilte føringer for at personer under 18 år skal obduseres når
personen dør utenfor helseinstitusjon og dødsårsaken er uviss, «med
mindre særlige grunner gjør det ubetenkelig å unnlate slik undersøkelse».
Også personer som dør i fengsel, arrestlokale eller under administrativ
frihetsberøvelse, skal som hovedregel obduseres dersom dødsårsaken
er uviss.
Riksadvokatembetet
har informert mitt departement om at embetet ikke har foretatt eller
initiert noen systematisk undersøkelse av politidistriktenes praksis.
Riksadvokatembetet har imidlertid grunn til å tro at det først og
fremst er i tilfeller der det ikke er mistanke om at dødsfall skyldes
straffbare forhold som kan ha potensial for økt obduksjonsfrekvens,
og hvor praksis kan være noe ulik mellom politidistriktene.
Bestemmelsene
om obduksjon i saker der det ikke er mistanke om noe straffbart,
legger opp til en viss skjønnsutøvelse basert på forholdene i den
enkelte sak. Riksadvokatembetet har ikke grunnlag for å konstatere
at regelverket ikke praktiseres lojalt. Riksadvokatembetet kan ikke
utelukke at finansieringsordningen kan påvirke skjønnsutøvelsen,
men de mener at det i så fall ikke uten videre er ensbetydende med
at det unnlates rettslige obduksjoner som ut fra regelverket burde vært
foretatt. Jeg vil derfor i min videre dialog med påtalemyndigheten
undersøke praktiseringen av regelverket samt kartlegge om det regelverket
vi har i dag, er tilstrekkelig, eller om det bør gjøres justeringer.
Helsedirektoratet
har i 2022 foretatt en spørreundersøkelse som bl.a. er sendt ut
til landets politidistrikter, Kripos og den høyere påtalemyndighet.
Spørreundersøkelsen er ment å innhente innspill til tiltak for å
sikre kvalitet, rekruttering og tilgang til rettsmedisinsk kompetanse
i Norge. Omfanget av rettsmedisinske obduksjoner er et av flere
emner det spørres om. Når resultatet av denne undersøkelsen er ferdigstilt,
vil den også gi viktig kunnskap til vurderingene av om vi bør justere
dagens regelverk.
Sveinung Stensland (H) [10:50:07 ] : Jeg vil takke for et godt
svar, som viser at statsråden tar problemet på alvor – i den grad
det er et problem. Det er i alle fall oppsiktsvekkende at en har
så lave obduksjonstall i Norge sammenlignet med våre naboland, og
det er ingen grunn til å tro at det er så stor forskjell i disse
sakene mellom de nordiske landene. Så jeg er veldig spent på hva
disse undersøkelsene kommer frem til. Når det er såpass stor forskjell
mellom politidistriktene, som statsråden selv inne på, er det grunn
nok i seg selv til å gå nærmere inn på saken. Så lenge statsråden
svarer som hun gjør, er jeg komfortabel med at dette er noe som
er i prosess. Jeg ser frem til at vi får noen svar, for det må være
et mål at alle drap som kan avdekkes, og selvfølgelig også kan hindres,
blir nettopp det.
Statsråd Emilie Mehl [10:51:13 ] : Takk for fin oppfølging
fra interpellanten.
Jeg ser fram til
at vi får mer informasjon om dette, og det at problemstillingen
har vært reist med jevne mellomrom over flere år, også av ulike
partier og under ulike regjeringer, gir også grunn til å ta det
på alvor og søke mer informasjon. Så vil resultatet av bl.a. undersøkelsen
som Helsedirektoratet har sendt ut, og de vurderingene jeg mener
at vi bør gjøre i Justis- og beredskapsdepartementet, vise om det
er behov for å gjøre endringer, for det er for tidlig å konkludere
med akkurat det. Men det er viktig at vi søker mer kunnskap, sånn
at vi sikrer at regelverket er slik vi ønsker det, og at det praktiseres riktig.
Odd Harald Hovland (A) [10:52:22 ] : Eg vil rose interpellanten
for å ta opp saka. Slik eg ser det, er dette ei viktig og aktuell
problemstilling. Oppspelet var ein debatt i Arendalsveka, der det
òg kom fram at Arbeidarpartiet og Høgre ikkje var veldig ueinige
om problemstillinga, og at saka burde takast opp.
Så er det ikkje
i alle saker at ein som politikar kan seie at ein er på heimebane
eller har førstehands kjennskap til saka, men akkurat her – av alle
saker – kan eg seie akkurat det. Eg gjekk ut frå Politihøgskolen
i 1986 og har stått i mange av dei situasjonane der ein må vurdere
om det er aktuelt å forlange rettsleg obduksjon, både før og etter
1992. Overføringa av belastninga av kostnadene frå Justisdepartementet
til det enkelte politidistrikt for dei såkalla straffesaksutgiftene
skjedde altså i 1992. Eg trur me kan seie at det i alle fall representerte
ei klar endring i bevisstheita rundt praktiseringa av regelverket.
Det at ein gjekk frå ei ordning der den som tok avgjerda, ikkje hadde
ansvaret for rekninga – for å seie det slik – til ei ordning der
den som tok avgjerda, faktisk måtte dekke rekninga av eige budsjett,
førte nesten sjølvsagt til at ein vart meir restriktiv i tolkinga
av regelverket. No har både interpellanten og statsråden gjort godt
greie for gjeldande regelverk i straffeprosesslova, og dei har sitert
påtaleinstruksen, så eg skal ikkje gjenta det. Men det er altså
slik at når det ligg føre ein konkret mistanke, skal ein obdusere.
Det er det ingen tvil om, og eg er heller ikkje i tvil om at det
faktisk vert gjort.
Så er det dei
andre sakene, der ein anten ikkje har ei spesifikk dødsårsak, eller
at dette kjem av dei opplista situasjonane i § 13-2 i påtaleinstruksen.
Der er altså ordlyden: «Politiet bør i alminnelighet sørge for»
osv. Det gjev grunnlag for å utøve skjønn.
Då endringa skjedde
på 1990-talet, var dette ein del av ei endring av styringa i offentleg
sektor. Ein gjekk altså over til mål- og resultatstyring og rammebudsjettering
på mange sektorar i det offentlege. Dette kan vere eit eksempel
på det som me kan seie er ein målkonflikt eller ei målforskyving.
Det er ingen tvil om at me skal halde offentlege budsjett, det er
viktig at ein har budsjettdisiplin. Samtidig ønskjer me sjølvsagt kvalitet
i tenestene, og at det vert skikkeleg offentleg utøving av det ansvaret
ein har. Då er det heller ikkje uvesentleg kva som vert salderingspostane
i dei enkelte budsjetta. Me er vel her einige om at dette området
ikkje bør vere ein salderingspost.
Eg vil rose statsråden
for at ho signaliserer at ein vil undersøkje praksis. Eg trur det
er ei veldig fornuftig tilnærming at me no ser på korleis dette
faktisk fungerer ute i politidistrikta, og at ein òg har kontakt
med øvste påtalemyndigheit på dette feltet. Det trur eg er bra,
og eg synest statsråden har gjort godt greie for si tilnærming og
korleis ho vil ta dette vidare.
I vårt samfunn
tenkjer eg at me skal vere rimeleg sikre på at straffbare forhold
som fører til at nokon døyr, vert avdekka, etterforska og straffeforfølgt.
Det skuldar me både offer og pårørande.
Sveinung Stensland (H) [10:56:44 ] : Basert på oppmøtet i salen
og i presselosjen kan vi vel konstatere at obduksjoner ikke er noen
kioskvelter, men vi vet at strafferett og straffesaker er noe som
folk er veldig opptatt av. For å gi debatten et visst tabloid tilsnitt
kan jeg fortelle at statistikken viser at vi – hvis vi sammenlikner
norske obduksjonsdata med våre nordiske nabolands data – går glipp
av to drap hvert år fordi vi obduserer for lite. Vi hadde altså,
rent statistisk, hvis en bruker de sammen tallene, oppdaget to flere
drap hvert år i Norge. Det er jo en sak i seg selv, hvis noen trenger
en knagg å henge dette på.
Når det er sagt,
er det stor enighet om dette. Men jeg synes representanten Hovlands
poeng om rammefinansiering, budsjettstyring og alt det der, er godt,
for obduksjoner kan like gjerne bli sett på som forskning. En leter
etter dødsårsaker, og vi har Dødsårsaksregisteret, Gades Institutt
og Rettsmedisinsk institutt, som er statlig finansierte nettopp
for å ha et høyt trykk på å avdekke dødsårsaker. Derfor er det en
naturlig forlengelse av det at kostnader ved rettslige likundersøkelser
eller obduksjoner blir betalt av en sentral pott.
Med dette vil
jeg takke for både oppmøtet og en god debatt. Jeg ser frem til oppfølgingen
av dette, og jobben som allerede er gjort fra departementets side,
med å innhente informasjon fra både påtalemyndighet og annet hold,
lover godt. Så kommer vi sikkert til å følge med på hva som kommer
ut av den prosessen.
Statsråd Emilie Mehl [10:58:45 ] : Jeg vil igjen takke interpellanten
for å ta opp et viktig tema, og jeg vil også takke for et veldig
godt innlegg, et fint tilskudd til debatten, fra representanten
Hovland.
Hvis jeg ikke
tar feil, var det en professor i rettsmedisin ved Universitetet
i Tromsø som sa det representanten Stensland var inne på, at man
bør regne med at det overses inntil to drap i året, hvis man skal
sammenligne statistikken, uten at jeg skal ta stilling til akkurat
det. Men jeg legger til grunn at Riksadvokatembetet ikke har holdepunkter
for å tro at norsk politi ikke praktiserer regelverket om rettslig
obduksjon på en lojal måte. Samtidig har jeg også merket meg at
det kan være potensial for økt bruk av rettslig obduksjon, og at
det trolig knytter seg til de tilfellene der det ikke er mistanke
om straffbare forhold. I de samme sakene kan det også være potensial for
å få en likere praksis av regelverket mellom de ulike politidistriktene.
Hvorvidt det er
behov for tiltak for å få opp antallet rettsmedisinske obduksjoner
i Norge, bør, som jeg var inne på i mitt første innlegg, ses i sammenheng
med det arbeidet som nå gjøres av Helsedirektoratet, og den undersøkelsen
vi har ute i forbindelse med at de skal se på hvordan man kan sikre kvalitet,
rekruttering og tilgang på rettsmedisinsk kompetanse i Norge, som
også er en viktig side av dette. Både politiet, Kripos og Den høyere
påtalemyndighet har hatt anledning til å uttale seg til Helsedirektoratet,
og jeg legger til grunn at de ansvarlige fagmyndighetene ved Helsedirektoratet
og Riksadvokatembetet følger opp undersøkelsen på en god måte og foreslår
egnede tiltak om nødvendig. Så vil vi komme tilbake til saken på
et senere tidspunkt.
Presidenten
[10:59:00 ]: Debatten i sak nr. 4 er avslutta.
Stortinget tek
no pause fram til votering kl. 15.
Stortinget tok
pause i forhandlingane kl. 11.01.
-----
-----
Stortinget gjenopptok
forhandlingene kl. 15
President: Svein Harberg