Stortinget - Møte torsdag den 15. juni 2023

Dato: 15.06.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 500 S (2022–2023), jf. Innstilling fra Stortingets godtgjøringsutvalg og Dokument 8:179 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:11:36]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om godtgjørelse for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer og om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bjørnar Moxnes og Marie Sneve Martinussen om godtgjørelser for nasjonale politikere som gjør at folkevalgte ikke rykker fra folk som har valgt oss (Innst. 500 S (2022–2023), jf. Innstilling fra Stortingets godtgjøringsutvalg og Dokument 8:179 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Presidenten vil ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe.

Videre vil det ikke bli gitt anledning til replikker, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Første visepresident Svein Harberg []: Godtgjøringsutvalget har som vanlig gjort en grundig gjennomgang av hva de tenker bør ligge til grunn for reguleringen av godtgjørelsene, med utgangspunkt i det mandatet de har fått, og de retningslinjer som er lagt. Frontfaget er funnet som det riktigste mål for å se på godtgjørelsen til stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, og dette har de lagt til grunn også i år. Resultatet av forhandlingene i frontfaget er vel godt kjent, der man altså fikk en ramme på 5,2 pst.

Godtgjøringsutvalget skal vurdere og har også vurdert om det er særlige samfunnsmessige forhold som tilsier at profilen eller rammen bør fravikes i 2023, og de slår fast at de ikke har sett noe som skulle tilsi at en går bort fra det prinsippet i år. Jeg minner i den sammenheng om at Stortinget, på tross av godtgjøringsutvalgets anbefalinger, ikke tok ut den foreslåtte økningen i 2020. Stortinget gjorde den gangen vedtak om å beholde godtgjørelsen uten regulering, og det følger oss jo videre.

Presidentskapet viser til den måten dette er håndtert på, og til mandatet Stortinget har gitt. Presidentskapets flertall, alle utenom femte visepresident Ingrid Fiskaa, stiller seg bak en fellesuttalelse der vi forholder oss til det, og der vi også, i kommentar til forslaget fra Rødt, viser til den gjennomgangen som har vært av hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for regulering av godtgjørelsen. Så på bakgrunn av det mandatet og det som var grundig diskutert da, går en heller ikke inn for forslaget fra Rødt.

Så er det slik at fordi Arbeiderpartiets to representanter i presidentskapet av forskjellige grunner ikke har anledning til å gå på talerstolen i dag, har jeg lovet å framføre disse representantenes merknad i saken:

«For presidentskapets stortingspresident Masud Gharahkhani og fjerde visepresident Kari Henriksen har det vært viktig å fryse godtgjørelsene i to år, gitt at forskjellene i lønnsutvikling bare har økt. Disse medlemmer ser at det mandatet som er gitt godgjøringsutvalget, i for liten grad tar hensyn til den moderasjonen man ønsker å oppnå. Disse medlemmer mener det er behov for å finne en ordning som ivaretar lønnsmoderasjon og bidrar til å minske forskjellene. Disse medlemmer mener en alternativ regulering med gjennomsnittlig kronebeløp vil bidra til det.»

Jeg kan si at også flertallet i presidentskapet har tatt opp at den debatten går, og at noen vil se på en annen måte å regulere på. Femte visepresident Ingrid Fiskaa har et alternativt forslag og vil nok kommentere det selv, så jeg tar ikke det med her nå. Men innstillingen fra presidentskapet fremmes altså av flertallet, alle unntatt femte visepresident Ingrid Fiskaa, og går på å følge frontfaget, med 5,2 pst. tillegg.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa []: SV fremjar i dag forslag om å setja ned godtgjeringane for stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer. Det gjer me ikkje fordi folkevalde ikkje gjer ein viktig jobb, eller ikkje har eit stort ansvar, for det gjer me, og det har me, til liks med svært mange andre i dette landet. Sjølv med forslaget frå SV vil både stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer framleis ha ei høg inntekt – godt over 900 000 kr for stortingsrepresentantar og over 1,6 mill. kr for statsministeren. SV sine forslag, som er i tråd med det SV òg har føreslått i tidlegare år, og mindretalet i det utvalet som greidde ut det systemet me har i dag, inneber at stortingsrepresentantar ikkje lenger skal vera blant dei 10 pst. høgast løna. Forslaga inneber òg eit system for framtidige såkalla lønsoppgjer med kronetillegg, tilsvarande det ein arbeidstakar med gjennomsnittsløn får, i plassen for ein prosentvis auke.

Forskjellen mellom kronetillegg og prosenttillegg er ikkje uviktig, for prosenttillegg gjer at dei med høgare løn stadig rykkjer ifrå, og det er det denne saka handlar om. Over tid har inntektsforskjellane auka kraftig i Noreg, som i alle andre land. Stortingsgodtgjeringane er ikkje det einaste eksempelet på dette, men det er like fullt ein del av problemet. Fordi folkevalde skal representera nettopp folket, er det eit problem i seg sjølv at avstanden mellom innbyggjar og representant er stor og aukande. Det må me gjera noko med.

Enkelte bekymrar seg for at menneske i dei øvre sosiale laga, dei som allereie tener mykje, skal takka nei til å bli nominerte til stortingsplass om ikkje stortingsløna kan tilsvara omtrent det dei elles ville fått. Eg er ikkje så bekymra for det, for det er ikkje dei høgtlønte gruppene som er underrepresenterte i denne salen og i andre politiske verv. Dei som ikkje er godt nok representerte, er dei med kort utdanning og låg inntekt, og det er i desse gruppene at tilliten til det politiske systemet er lågast og avstanden størst, både reelt og opplevd. Difor handlar denne saka om demokratiet vårt. Demokratiet har dårlege vilkår i eit samfunn med store forskjellar i inntekt, makt og levekår. Det legg til rette for mistru og avstand, og me har allereie for mykje av det. Eit moderasjonssystem, slik SV føreslår, vil vera eit lite, men viktig bidrag til større tillit og tiltru til det demokratiske systemet vårt.

Med det tek eg opp mindretalsforslaga i innstillinga.

Presidenten []: Da har femte visepresident Ingrid Fiskaa tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sofie Marhaug (R) []: Det som ikke er det vakreste, men heller vårens styggeste eventyr, er tilbake. I et par–tre år skjøv stortingsflertallet spranget over til millionlønn for stortingsrepresentanter foran seg, før den lite flatterende grensen ble passert i fjor. I år foreslår presidentskapet et videre sprang, opp til over 1,1 mill. kr i året for stortingsrepresentanter, 1,5 mill. kr for regjeringsmedlemmer og nesten 2 mill. kr for statsministeren. Dette gjør presidentskapet på grunnlag av en innstilling fra godtgjøringsutvalget, med tre medlemmer med bakgrunn som henholdsvis sorenskriver, børsdirektør og professor.

Hva vi toppolitikere tjener, er et politisk spørsmål, ikke et nøytralt faglig anliggende. Godtgjørelsesutvalget bidrar til å tilsløre dette. Politikerne får noe å gjemme seg bak, en unnskyldning. Rødt går inn for å legge ned dette utvalget. Vi er nødt til å stå for våre egne avgjørelser, ikke gjemme oss bak et utvalg som stadig vekk går inn for høye lønninger.

Når lønningene for toppolitikerne økes med samme prosentvekst som i samfunnet for øvrig, bidrar det reelt sett til å øke forskjellene. Det er det Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet går inn for i dag når de foreslår å øke stortingslønnen til 1,1 mill. kr. Alle vet at 5,2 pst. av 1 mill. kr blir veldig mye mer i kroner og øre enn 5,2 pst. av 595 000 kr, som er medianlønnen i Norge, altså det man tjener hvis man er midt på treet og i heltidsstilling.

I en forskjellskrise hvor folk får mindre å rutte med, blir stortingsrepresentanter og andre toppolitikere altså bedre stilt i møte med økende kostnader på strøm, bolig, mat, Freia-sjokolade – you name it. Samtidig ser vi at køene til matutdelingene i dette landet blir lengre. Flere må velge mellom mat i handlekurven, lys i lampen eller å gå til tannlege. Mange sliter med å betale regningene.

Lønnsoppgjøret for folk flest hadde en lavtlønnsprofil. Det samme kan på ingen måte sies om lønnsoppgjøret for toppolitikere. Arbeiderpartiets medlemmer anerkjenner til og med dette problemet i sine merknader i saken. Det er i det minste bedre enn Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, som ikke engang ser problemet med at politikere rykker fra som en del av samfunnets lønnsadel.

Rødt har foreslått et kraftig kutt i lønnen for toppolitikere, og at lønnsutviklingen knyttes til kroneutviklingen for dem som tjener midt på treet. Vi foreslår også subsidiært en lønnsfrys så lenge prisveksten i samfunnet er høyere enn lønnsveksten.

Jeg vil særlig oppfordre Arbeiderpartiet til å se nærmere på Rødts forslag hvis de mener alvor med at de ønsker seg moderasjon. Jeg forventer ikke at Arbeiderpartiet vil støtte alle forslagene til Rødt, men vi har også noen mer moderate forslag som vil kunne sikre en ordning som ivaretar moderasjon og bidrar til å minske forskjellene.

Rødt går ikke inn for at stortingsrepresentanter skal tjene dårlig, men vi går inn for at folkevalgte ikke skal rykke fra folket som har valgt oss. Det er det det handler om. Vi tjener allerede bra. Nå kommer vi til å tjene enda bedre, mens prisene stiger og vanlige folk tjener – reelt sett – dårligere.

Jeg merker meg at i denne saken har en representant fra presidentskapet hatt ordet, representanten Harberg. Han har langt på vei lent seg på godtgjøringsutvalget og gjort dette nærmest til en byråkratisk øvelse, ikke en politisk uenighet. Jeg merker meg at ingen representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller Fremskrittspartiet, som i dag er med på å øke lønnene til de folkevalgte, har tegnet seg for å forsvare den lønnsøkningen. Så kan man godt si at det ikke er mange nok representanter fra presidentskapet osv., men vi er jo representanter i mange ulike komiteer som kan ta ordet, for dette er en sak som ikke bare angår presidentskapet eller godtgjøringsutvalget, dette er en sak som angår alle representanter. Vi må kunne forsvare de vedtakene vi gjør, alle som én.

Med dette er Rødts forslag tatt opp.

Presidenten []: Representanten Sofie Marhaug har tatt opp de forslagene hun refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Den saken vi behandler nå, handler i bunn og grunn om hva den folkevalgte forsamlingen skal være. Stor økonomisk avstand mellom de folkevalgte og de folkene vi skal representere, kan fort bli et demokratisk problem fordi avstanden mellom livet til de menneskene som sitter i denne salen, og de menneskene som sitter der ute, blir for stor.

Synes vi det er greit, det lønnsnivået vi nå skal bevilge oss selv? Hvis du går inn i et rom der det er 100 mennesker, og du ser en stortingsrepresentant, kan du nesten være bombesikker på at den personen er den høyest lønnede i det rommet. Stortingsrepresentanter tjener mer enn 95 pst. av Norges befolkning. Mener Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og de andre partiene at det er der lønnsforskjellene skal ligge, at vi skal tjene mer enn 95 pst. av det folkene vi skal representere, tjener?

Vi er i en dyrtid der stadig flere sliter med å få endene til å møtes. Forbrukslånene øker. Inkassosakene øker. Vi får mange historier om foreldre som lar være å spise varme måltider for å sørge for at barna deres kan gjøre det. Køene utenfor fattighusene øker – og i den tiden skal vi bevilge oss selv en stor lønnsvekst.

Vi har diskutert det inn og ut i denne salen, og spesielt høyresiden er veldig flink til å snakke om moderasjon i staten, at man skal holde tilbake, men på ett område gjelder ikke det, og det er når vi skal øke utgiftene til oss selv og vårt eget lønnsnivå. I morgen kommer vi til å ha debatten om statsbudsjettet, og der kommer høyresiden til å snakke om at statens utgifter er altfor store. I dag har de muligheten til å vedta et konkret forslag som vil redusere stortingslønningene, men der mener de at statens utgifter godt kan øke.

Vi i SV fremmer i dag en rekke forslag om å redusere stortingslønningene. Hvis vi er helt ærlige: Hvis vi fryser stortingslønningene, har vi et høyt lønnsnivå. Hvis vi kutter dem med 50 000 kr, har vi et høyt lønnsnivå. Hvis vi kutter dem med 100 000 kr, har vi et høyt lønnsnivå. Hvis vi kutter dem med 150 000 kr, har vi et høyt lønnsnivå. Hvis vi kutter dem med 200 000 kr, har vi et høyt lønnsnivå.

Jeg hadde håpet at Stortinget ville moderere seg i den krevende tiden vi står i nå. Jeg hadde håpet at høyresiden ville begrense statens utgifter i hvert fall på dette området. Det ville gjort at vi hadde hatt mer penger til å hjelpe dem som sliter mest, og det er en bedre prioritering enn å bevilge oss selv høyere lønn igjen.

Mímir Kristjánsson (R) []: Når man hører på denne debatten, skulle man tro at Rødt og SV hadde 70 pst. av representantene i denne salen, for det er jo de eneste to partiene som er interessert i å ha denne debatten.

Det finnes mange begrunnelser for et høyt lønnsnivå, og en av de aller vanligste er at man må ha et høyt lønnsnivå når man er i en utsatt stilling, fordi det krever noe å stå i stormen. Det krever noe å bli utsatt for negativ oppmerksomhet. Det krever noe å stå på en talerstol og diskutere sitt eget lønnsnivå. Men det viser seg i dag at den begrunnelsen ikke holder vann, for uansett hvor høyt lønnet man har gjort representantene i denne salen, er det ingen her som er villig til å stå i stormen – utenom representanten Harberg, som riktignok skal ha honnør for sitt innlegg. Det mangler at de store partiene her er villige til å stå fram og forsvare hvorfor vi har det lønnsnivået, den godtgjørelsen som vi har.

Det er jo ikke sånn at godtgjørelsesnivået på Stortinget har falt ned fra himmelen i hodet på oss som sitter her inne. Det er jo vedtatt. Det vedtas hvert år av oss. Vi er altså privilegerte nok til å sitte og vedta vår egen godtgjørelse, vårt eget lønnsnivå. Det er det knapt noen andre mennesker i Norge som er. Da er et minste minimum av respekt overfor velgerne at de som forsvarer dette nivået, de som forsvarer at godtgjørelsene skal være så høye, begrunner det. De kan ha gode eller dårlige begrunnelser for det, men de begrunnelsene må befolkningen få høre.

Det er merkverdig at det med den godtgjørelsen man har, og med så mange taleføre representanter som det er her inne, ikke er mulig å finne f.eks. noen fra Arbeiderpartiet som kan forklare til sine velgere, til sine lavtlønte velgere, til sine velgere som er minstepensjonister og uføretrygdet – og hva det skal være – hvorfor den jobben vi gjør her inne, det vervet vi har her inne, skal rettferdiggjøre at vi er oppe i millionlønn i godtgjørelse, at vi har en økning fra et år til det neste på nesten 100 000 kr.

Det er verdt å minne om at 700 000 kr også er en veldig god lønn i Norge. 600 000 kr er også en veldig god lønn i Norge. Det er verdt å minne om at minsteytelsene i velferdsstaten, som det store flertallet av representantene i denne salen mener det er mulig å leve av, er nede på ca. 270 000 kr. Det er det vi snakker om. Likevel sitter man og stemmer ned forslag om å moderere seg så ørlite som 15 pst., som Rødt har foreslått. Det syns jeg er underlig, og jeg må ærlig talt si at jeg syns det er rimelig spesielt at ikke flere av de partiene som utgjør det store flertallet som står for disse godtgjørelsene, er villige til å forsvare dem og det nivået de ligger på.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel