Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:01:55] (ordfører for saken): I investeringsproposisjonen ber regjeringen om Stortingets godkjenning til å starte opp fire nye investeringsprosjekter samt endre omfanget av ti investeringssaker og informere Stortinget om ni øvrige saker. Investeringsprosjektene er i tråd med gjeldende langtidsplan. Materiellprosjektene gjelder maritim helikopterkapasitet, artilleriammunisjon og levetidsforlenging av Indre kystvakt. Videre handler proposisjonen om bygge- og eiendomsprosjektet Ørland, bygg og anlegg for luftvern.

Omfangsendringen gjelder sju pågående materiellprosjekter: brupanservogn, ingeniørpanservogn, bergepanservogn, landbasert transportstøtte, elektroniske mottiltak, modernisering av kryptoløsninger og oppgradering av Very Low Frequency, stasjon Novik.

Utviklingen av et felles maritimt helikopter i Europa er et klassisk eksempel på hvordan nasjonale særkrav umuliggjør antatte besparelser gjennom «economies of scale». Skal slike prosjekter ha noen innsparende effekter, må alle land være villige til å kompromisse på sine spesifikasjonskrav. Samtidig må man forstå at ulike land har ulike utfordringer når det gjelder oppgavene forsvarssystemene er tenkt å løse.

Europeiske utviklingsprosjekter er ofte basert mer på politiske ambisjoner og entusiasme enn realisme. Til tross for PESCO, Permanent Structured Cooperation, og EDF, Det europeiske forsvarsfondet, er det viktig at europeiske samarbeidsprosjekter ikke baseres på teoretiske øvelser og politiske festtaler. At kontrakten nå endelig er kansellert, er positivt. Fremskrittspartiet foreslo dette allerede i 2017, og i årene som er gått, er det kastet mye gode penger etter dårlige.

Kontrakt for leveranse av 14 Seahawk maritime helikoptre er positivt. Prislappen for seks av disse er 11,983 mrd. kr. Leveransen av de tre første helikoptrene skal skje allerede i 2025. Anskaffelsen åpner samtidig for usikkerhetsmomenter.

Aller først: Jeg finner det underlig at man skal være så overstadig takknemlig for at man får lov til å plassere en kontrakt på nesten 12 mrd. kr hos en amerikansk produsent. Da er det greit å minne om at til tross for at anskaffelsen trenger godkjenning av amerikanske myndigheter, er det Norge som er kunden.

Videre skriver statsråden at grunnet tidshensyn har prosjektet ikke gjennomgått ordinær prosess for kvalitetssikring, og at det derfor er større usikkerhet med prosjektet. Videre er det ikke klart om man evner å finne løsninger for å gjøre det mulig for helikopteret å holde seg flytende ved en eventuell nødlanding på sjø. Til slutt hevdes det at det vil bli inngått industrisamarbeidsavtaler tilsvarende den fulle verdien av kontrakten. Det betyr industrikontrakter for 12 mrd. kr. Alternativt: Med kontrakter av høyteknologiske og strategisk karakter kan beløpet bli noe mindre.

I svarene til komiteen skriver statsråden at man vil etablere ulike driftskontrakter for anskaffelse av reservedeler og vedlikehold av komponenter i helikopterets levetid. Det betyr at Norge vil ha tilgang på reservedeler og vedlikehold av komponenter helt frem til 2054, som statsråden skriver er beregnet levetid for våre helikoptre. Dette kan anskaffes gjennom FMS, Foreign Military Sales-programmet.

Men i neste avsnitt skriver statsråden at i tilfelle US Navy faser ut sine Seahawk, vil det dannes en internasjonal pool for reservedeler og komponenter. Det er vanskelig å se hva behovet for det vil være, når vi allerede har fått forsikringer om at vi vil ha tilgang til dette fra USA gjennom helikoptrenes levetid. Til tross for USAs forsikringer og garantier frem til 2054 vil det etableres en pool for europeiske brukere, hvor man da kan kannibalisere for komponenter og reservedeler. Hvis helikopteret går ut av produksjon, gjelder faktisk ikke den amerikanske garantien lenger. Det er litt underlig.

Et råd til statsråden vil være at Norge forhandler seg frem til en norsk forsvarsindustri på lisens, som gir mulighet til å produsere reservedeler og komponenter til samtlige europeiske brukere, noe som gjør oss mindre avhengig av brukere i andre land. Med bakgrunn i garantien som er gitt, vil jeg be om at statsråden kommer tilbake til Stortinget for å orientere om hvilke konkrete avtaler som etter hvert blir inngått.

NHIndustries hevder at konsortiet, uten kostnad for Norge, kan gjøre alle våre 14 NH90-helikoptre operative i løpet av kort tid, og samtidig tilby 20 nye helikoptre for spesialstyrkeoperasjoner og troppetransport. Det tilbudet har en kostnadsramme på 9,1 mrd. kr, ifølge NHIndustries. Det er nesten 3 mrd. kr mindre enn regjeringens forslag i investeringsproposisjonen om å kjøpe seks Seahawk. Påstanden er at en slik løsning representerer en potensiell besparelse på 25 mrd. kr. Videre hevdes det at Marinen og Kystvakten vil få tilbake helikoptre i løpet av veldig kort tid.

Spørsmålet til statsråden er om han har satt seg inn i det nye tilbudet fra NHIndustries, og om han mener det er noe hold i påstandene som fremsettes i tilbudet.

Anskaffelse av mer artilleriammunisjon med lengre rekkevidde samt «means of delivery» er positivt i lys av krigen i Ukraina. Den har vist at artilleri med lang rekkevidde er helt sentralt dersom man skal kjempe en krig på bakken. At rekkevidden øker fra 30 km til 40 km, er derfor positivt.

Etter betydelig press fra ulikt hold, inkludert Nammo, Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening og opposisjonen på Stortinget, og etter mye om og men, var regjeringen villig til å gi Nammo garantier for bedriftens investeringer for å øke produksjonskapasiteten. At den ville måtte ledsages av garantier for anskaffelser, er nærmest selvsagt, men det tok regjeringen veldig lang tid. Men da den kom på banen, skal regjeringen ha skryt for at den faktisk klarte å gi garantier for 4,2 mrd. kr i salg for Nammo.

I proposisjonen påpekes det at Norges forsvarsplanleggingsprosess er forankret i NATO Defence Planning Process, som igjen er forankret i artikkel 3 i NATO-traktaten. Det er en viktig opplysning som jeg tror mange overser når man vurderer nasjonale anskaffelser. Det er ikke noe poeng at samtlige NATO-land anskaffer alt de mener er nødvendig for et nasjonalt forsvar når man samtidig, på inn- og utpust, snakker om et kollektivt forsvar. Kollektivt forsvar er noe man gjør sammen, ikke noe man gjør enkeltvis. Da må man også ha kapabiliteter som gjør oss noe bedre sammen. «The whole is greater than the sum of the parts» – helheten er større enn summen av enkeltdelene – er ganske viktig.

Det er klart at Norge vil ha et fokus på maritim side. Det sier seg selv at når vi skal være ikke bare NATOs øyne i nord, men også på kysten og ikke minst for mottak av allierte, er det klart at maritim side er det aller viktigste for Norge. Men vi også har en tendens til å ville bli sterke både på bakken i nord og i luften, og vi skal ha droner. Det er i og for seg sikkert viktig og riktig at vi har det, men hvis andre land kan levere det samme og med kortere leveringstid enn det vi kan, er det naturlig at man nå klarer å dele opp, slik NATO har tenkt det i sin Defence Planning Process, at man faktisk gjør det med tanke på artikkel 3, hvor det står at man skal ha et kollektivt forsvar. Så det må være mer enn festtaler når det gjelder at vi skal ha et kollektivt forsvar. Man må faktisk være villig til å ha mindre kapabilitet på enkelte områder for å øke kapabiliteten på de områdene som er aller viktigst for det kollektive forsvaret i NATO.

Forsvarskommisjonens rapport var helt tydelig på akkurat det, at vi må fokusere på det maritime. Da må vi ta ned noe annet. Det er det som alltid er krevende. Det gjelder vel alle utgifter på statsbudsjettet, men her har vi en mulighet, og vi har også NATO i ryggen hvis vi er villige til å si at det er noe som er viktigere enn noe annet. Jeg ser frem til at denne regjeringen, kanskje i motsetning til alle tidligere regjeringer, endrer vår strategi når det gjelder ikke minst det å se på langtidsplanen, for forsvarssjefen har i denne langtidsplanen, den forrige og den før der igjen sagt at vi skal være gode på alle områder. Vi kan ikke være det, og vi skal ikke være det. Jeg håper at regjeringen innser dette og tør å gå til Stortinget og si at det er noe vi ikke skal ha, og at det skal bli mer av noe annet – at man klarer å ha et overordnet syn på det. Da gjelder det å samarbeide med ikke bare Forsvaret, men også Forsvarets brukere, Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening, Forsvarets forskningsinstitutt og alle som er relevante for Forsvaret. Ikke minst gjelder det også å overbevise Stortinget om at det er noe vi er nødt til å gi fra oss for å få mer av noe annet.

Da kan vi også spesialisere forsvarsindustrien vår på visse områder, der vi kan bli verdensledende – enda bedre enn i dag – og der vi kan produsere både systemer, delsystemer, komponenter og reservedeler for hele systemer når det gjelder enkelte systemer. Det vil skape «economies of scale» – stordriftsfordeler – for forsvarsindustrien, ikke minst for Kongsberg Gruppen, Nammo og Thales Norway. Vi vil da ha en mulighet til å bli enda bedre på forsvarsindustri enn vi er i dag.

Så igjen en oppfordring til regjeringen: Vær villig til å ta de kampene i Stortinget og si nei til noe, og si ikke delvis ja til alt. Hvis man skal ha litt mer av alt, må man starte en ny produksjonslinje. Det har også med langtidsplanene å gjøre: Man er opptatt av å få én kapabilitet mer der og ett fartøy mer der og to fartøy til der. Det er ekstremt dyrt, og da må det lages en ny produksjonslinje, som gjør at anskaffelsen blir mye dyrere og helt sikkert unødvendig i forhold til hva man faktisk kan få inn. Da kan man lage avtaler, ikke minst i Norden. Sverige og Finland blir etter hvert medlemmer i NATO, og det gjør at vi kan ha et nordisk forsvar som er mye mer kollektivt enn det vi har i dag. Da må vi gi opp noe og styrke noe annet og vise at dette kan vi gi til NATO, i tråd med NATO Defence Planning Process.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:11:22]: Å sikre trygghet og frihet for folket er vår viktigste oppgave. Sikkerhet danner fundamentet alle andre samfunnsoppgaver hviler på. De siste årene har det sikkerhetspolitiske landskapet endret seg. Norge trenger et sterkt forsvar tilpasset den nye situasjonen, moderne utrustet og med høykompetent personell.

Denne proposisjonen bidrar til et forsterket forsvar. Ved å godkjenne fire nye og endre omfanget på ti investeringsprosjekter fortsetter regjeringen arbeidet med å utvikle Forsvaret. Alle prosjektene er i samsvar med inneværende langtidsplan for forsvarssektoren. Det er gledelig at komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.

Inneværende langtidsplan har ikke den balansen mellom ambisjoner, struktur og økonomi som ble vedtatt under den forrige regjeringen. Dessverre er det for mange rapporter og utredninger som viser at den vedtatte langtidsplanen la til grunn en for høy samlet risiko i gjennomføringen. Store deler av innholdet i denne proposisjonen viser også dette. Kostnadsoverskridelser som et resultat av for høy risiko i gjeldende langtidsplan er utfordrende og medfører mindre forutsigbarhet i utviklingen i Forsvaret.

Norge har siden den brutale russiske invasjonen av Ukraina vist en ufravikelig støtte til det ukrainske folk, gjennom både ord og handling. Når vi nå gjør omfangsendringer av pågående materiellprosjekter, er deler av dette en gjenanskaffelse av militært materiell som er sendt til Ukraina. I den forbindelse vil jeg trekke fram at norsk forsvarsindustri er av stor betydning for vår nasjonale forsvarsevne.

Regjeringens framskyndelse av anskaffelse av ny artilleriammunisjon med en rekkevidde på mer enn 40 km er et godt eksempel på en vinn-vinn-situasjon, hvor vi bygger opp våre beredskapsbeholdninger raskere og samtidig gir den norske bedriften Nammo bedre forutsetninger for å kunne investere ytterligere i egen produksjonskapasitet. Begge deler er ekstra viktig nå, ettersom stor etterspørsel som følge av krigen i Ukraina gir utfordringer med lange leveringstider, priser og tilgang på råvarer.

Regjeringen vedtok for snart et år siden å heve kontrakten på NH90-helikoptrene. Forsvarets totale helikopterkapasitet ble kraftig redusert, og den maritime helikopterkapasiteten ble satt til null. Jeg vil gi honnør til Støre-regjeringen og forsvarsministeren for handlekraft og besluttsomhet etter kontraktshevingen. Nå er planen at vi får nye maritime helikopter fra sommeren 2025.

Samtidig som vi nå anskaffer ny maritim helikopterkapasitet til Kystvakten, har Luftforsvaret satt i gang et samarbeid med Danmark for å trene på operasjoner med Seahawk. Dette vil gjøre oss operative idet vi får våre nye helikoptre levert. Da gjenstår vurderingen av hvilken løsning og anskaffelser man skal gå for når det gjelder antiubåtkapasiteten til Sjøforsvaret.

Viktigheten av en raskest mulig prosess for etablering av ny maritim helikopterkapasitet har medført at prosjektet har høyere risiko enn prosjekter som gjennomgår ordinær behandling. I skriv til Stortinget datert 30. mai skriver forsvarsministeren at usikkerheten i prosjektet anses som akseptabel grunnet iverksatte tiltak i Forsvaret.

Hæren har ventet lenge og hatt mange skuffelser ved framlegging av langtidsplaner de siste rundene. Nå er det vedtatt at vi skal kjøpe nye, moderne stridsvogner. Valget falt på Leopard 2A7, fra Tyskland. Innfasing av vognene er planlagt fra 2026 til 2031. I valget av stridsvogner ble også faktorer som industrielle forhold, bilaterale samarbeidsforhold, logistiske forhold og etterforsyningsmessige forhold vurdert.

Forsvaret av Norge skjer i dag langs tre hovedlinjer: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forventninger fra nære allierte. Den viktige SDCA-avtalen med USA begynner nå å materialisere seg. USA vil investere om lag 2 mrd. kr på Rygge, og infrastrukturen vil, når den er ferdig, bli norsk eiendom. Det er viktig å minne om at SDCA-avtalen slår fast at all amerikansk aktivitet skal skje med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og Norges folkerettslige forpliktelser.

NATOs evaluering av det norske forsvaret viser at vi har mangler, og Norge vil ikke nå 2-prosentmålet i 2024. I sum må Norge forplikte seg til enda høyere prioritet, innsats og ressurser enn antydet så langt for å sikre at alle NATOs kapabilitetsmål implementeres i sin helhet og i tide.

I 2014 ble NATO enige om at alle medlemsland skulle arbeide for å nå 2-prosentmålet. Norge har hatt god tid på å tidfeste sine ambisjoner, men det ble ikke gjort før dagens regjering nå ettertrykkelig har slått fast at målet skal være oppfylt i 2026. Uten å konkludere på om dette skulle være tilfredsstillende for Forsvarets behov, vil jeg framheve viktigheten av at vi nå er tydelige til våre felles allierte i NATO om at også vi skal oppfylle våre felles mål om bevilgninger til Forsvaret.

Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina har gjort det ettertrykkelig klart at vi har et naboland med få skrupler når det gjelder evne og vilje til maktbruk. Den folkerettsstridige invasjonen markerer et varig brudd med Vesten og har tydeliggjort trusselen Russland utgjør for nabostatene og våre allierte. Den forverrede sikkerhetssituasjonen nødvendiggjør et forsvarspolitisk taktskifte. Det betyr at vi må prioritere økte bevilgninger til Forsvaret, selv om det vil kunne ha innvirkninger på andre satsingsområder. Vi må styrke Forsvarets evne til å håndheve norsk råderett i hele vårt territorium, både til lands og til havs.

Forsvarskommisjonen har kommet med tydelige anbefalinger som vi politikere må ta på største alvor. I tillegg kom totalberedskapskommisjonen med sin utredning i går, og forsvarssjefens fagmilitære råd blir presentert i morgen. Disse tre grundige rapportene vil være med på å danne grunnlaget for den kommende langtidsplanen for Forsvaret.

Undertegnede representant vil framheve viktigheten av et bredest mulig flertall i Stortinget når vi skal vedta ny langtidsplan for Forsvaret neste år. Det vil være nødvendig å sørge for at forsvarssektoren får en forutsigbarhet til å kunne foreta kloke og ressurseffektive investeringer som sikrer balanse mellom ambisjoner, struktur og økonomi. Det er viktig, for det er vårt ansvar å sørge for at vi har et sterkt forsvar som vil ivareta Norges sikkerhet, trygghet, handlefrihet, våre interesser og verdier.

Hårek Elvenes (H) [10:19:39]: Like sikkert som at vårsesjonen går mot slutten, er det at Stortinget behandler investeringsproposisjonen for Forsvaret. Planlegging og utvikling av Forsvaret skjer gjennom et fireårshjul. Det er en langtidsplan, det er årlige statsbudsjetter, det er årlige investeringsproposisjoner, og så er det en ny langtidsplan igjen.

Den investeringsproposisjonen vi i dag behandler, er den tredje i denne langtidsplanperioden. Regjeringen Solberg la fram en langtidsplan i 2016 som var et taktskifte i forsvarspolitikken. 180 mrd. kr mer skulle brukes på Forsvaret de neste 20 år, sammenlignet med den langtidsplanen regjeringen Stoltenberg styrte etter.

En rekke av de investeringene vi i dag behandler i investeringsproposisjonen, er en konsekvens av langtidsplanen som ble lagt fram av regjeringen Solberg i to omganger. Hæren tilføres nå nytt broleggermateriell, ingeniørpanservogner og lastevogner. Hærens operative evne og kampkraft vil øke i takt med de investeringene som nå gjøres, og som vil bli gjort framover.

Regjeringen Solberg la høsten 2021 fram forslag til innkjøp av nye stridsvogner, og i gjeldende langtidsplan ligger det inne forslag – ikke bare forslag, det er også vedtatt – om opprettelse av en ny manøverbataljon i Brigade Nord. I sum vil dette og mer med styrke Hæren i årene som kommer.

Det gjøres i dag betydelige investeringer i Forsvaret, men det er kanskje verdt å minne oss i Stortinget på at det ikke er alle investeringene som behandles direkte av Stortinget i en egen investeringsproposisjon. Materiellinvesteringer under 500 mill. kr behandles ikke eksplisitt i en egen investeringsproposisjon, og investeringer i bygg og anlegg under 200 mill. kr behandles heller ikke eksplisitt i en egen investeringsproposisjon. Da kan det være verdt å nevne eksempler på denne type investeringer som også medfører en vesentlig økning i Forsvarets kampkraft, f.eks. bærbart luftvern til Garnisonen i Sør-Varanger.

Ser vi på de tre siste årenes statsbudsjett, ser vi at investeringsandelen av forsvarsbudsjettet utgjør ca. 30 pst. og i kroner 20 mrd. kr. Det er store beløp som nå brukes på å bygge opp Forsvaret steg for steg, stein for stein, men det er fortsatt en lang vei å gå.

Den 13. januar kunngjorde regjeringen med brask og bram gjennom en pressekonferanse at Nammo skulle tildeles en kontrakt på 2,6 mrd. kr for produksjon av artilleriammunisjon. I bunn og grunn var dette en forsering av planlagt produksjon av ammunisjon som lå lenger fram i tid, men vi kan la det ligge. Rammen er senere utvidet til 4,6 mrd. kr, og begge de to investeringene behandler vi i denne proposisjonen.

Krigen i Ukraina har mangedoblet etterspørselen etter ammunisjon. Det er et prekært behov i Ukraina for mer artilleriammunisjon, og det er et nesten like prekært behov i NATO og Norge for å fylle opp ammunisjonslagrene, som er blitt hardt tæret på.

På et skriftlig spørsmål fra undertegnede til forsvarsministeren 5. mai, om status og framdrift for produksjon av artilleriammunisjon på Nammo, svarte ministeren at kontraktsinngåelse med Nammo forutsatte Stortingets godkjennelse gjennom denne proposisjonen. Formelt sett er dette helt riktig, men hvis det var tempoet i Stortingets behandling som var avgjørende for når man skulle kunne inngå en slik kontrakt, kunne også ministeren ha lagt fram denne saken tidligere for Stortinget. Det er tross alt bare en halv side denne anskaffelsen er omtalt på i proposisjonen. På denne bakgrunn er det lov til å forvente og tro at når Stortinget har gjort sitt vedtak senere i dag, så underskrives kontrakten med Nammo umiddelbart etter at klubben er slått her i salen.

Proposisjonen legger til rette for innkjøp av nye helikopter til Kystvakten. Erfaringene fra NH90-anskaffelsen er dyrekjøpte, og der ligger det lærdom vi må ta ad notam. Representanten Tybring-Gjedde var inne på dette: Vi bør kjøpe ferdigutviklet og velprøvd materiell, vi bør så langt som mulig unngå særnorske kostnadsdrivende spesifikasjoner og standarder, og vi må sikre tilgang på reservedeler og et robust vedlikeholdskonsept. Det siste er i høyeste grad aktuelt for anskaffelsen av Seahawk, slik at vi får maksimal operativ effekt av denne anskaffelsen.

Krigen i Ukraina har vist at Europa er helt avhengig av sikkerhetsgarantien fra USA. Det er en dyrekjøpt erfaring for Norge at alenegang ikke er veien til frihet og selvstendighet. Norge kan kun forsvares sammen med andre. Skal sikkerhetsgarantien i praksis kunne gjelde, må vi også legge til rette for alliert mottak gjennom infrastruktur, vi må kunne trene sammen med våre allierte i fredstid, og vi må kunne forhåndslagre materiell. Dette har vært viktige element i den basepolitikken Norge har ført siden 1949. Det er nettopp derfor disse investeringene nå gjøres på Rygge flystasjon.

Rødt mener å hevde at dette er et brudd med norsk basepolitikk. Det er en kortslutning. Det er Norge selv som definerer basepolitikkens innhold, og de nevnte tiltak jeg var innom, er helt nødvendige for at basepolitikken skal fungere. Hva Rødt vil erstatte USAs sikkerhetsgaranti med, er ikke Rødt i stand til å gi et troverdig svar på – naturlig nok. Det snakkes om oppbygging av Sjøheimevernet. Hva er det? Rødt har møtt seg selv i døra i det siste hva gjelder deres egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den har ikke tålt syretesten med den sikkerhetspolitiske situasjonen Europa står i.

Til slutt et lite hjertesukk hva gjelder forsvarsplanleggingen i kongeriket: Denne salen vedtar hvert fjerde år en langtidsplan, sterke i troen på at det er en langtidsplan der det er balanse mellom oppgaver, struktur og finansiering. Så går det ett eller to år, og så ser vi at det er store avvik i forhold til de forutsetningene som ble lagt til grunn da planen ble vedtatt, og at det kreves mer finansiering.

Noe er forklarbart. Man legger til grunn de beste estimatene man har der og da i planleggingen, men verden er foranderlig, det dukker opp nye forutsetninger, og forutsetningene må justeres. Det er også lov til å spørre om man er for optimistisk i sin planlegging, om man legger til grunn for optimistiske estimat, særlig når det gjelder materiellanskaffelser.

Det er en elementær læresetning i all prosjektstyring at man må styre mot sluttprognosen i en anskaffelse eller et hvilket som helst prosjekt. Det må være en levende prognose som oppdateres basert på all tilgjengelig informasjon der og da, f.eks. hvordan totalkostnaden i et materiellanskaffelsesprosjekt vil ende opp når det er sluttført. Da er det grunn til å spørre om man gjør denne øvelsen kontinuerlig i departement og forsvarsstab, som har ansvaret for dette. Problemet havner til syvende og sist på regjeringens og Stortingets bord, med behov for mer finansiering.

Det er mye bra i norsk forsvarsplanlegging, den er fagbasert, og den er grundig utredet, men når det gjelder kostnadsoppfølging/kostnadsestimat, er det mer å gå på.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:29:24]: Grusomme russiske angrep i Ukraina understreker viktigheten av å styrke Norges forsvarsevne langs de tre hovedlinjene som Stortinget allerede har sluttet seg til, og som er særdeles viktig å stadfeste: den nasjonale forsvarsevnen, som denne saken i stor grad omfatter, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. I disse dager ser vi veldig tydelig den gjensidige avhengigheten av hovedlinjene i norsk forsvarspolitikk. Vi står ikke alene, og vi evner heller ikke å forsvare landet vårt alene.

Norge har etablert et tett samarbeid med England og Tyskland for patruljering av viktige havområder utenfor vår kyst, krigsskipet USS «Gerald R. Ford» samøver med det norske forsvaret, og NATO spisser sitt planverk for tilstedeværelse i Europa. Amerikanske investeringer i infrastruktur for om lag 2 mrd. kr vil bli gjennomført på Rygge flystasjon. Etter at infrastrukturen er ferdig bygget, vil den bli norsk eiendom, med unntak av lagerfasilitetene, som vil være for eksklusiv amerikansk bruk. Så vil også norske og andre allierte styrker kunne benytte denne infrastrukturen.

Det har ikke vært og vil ikke være aktuelt å tillate permanent stasjonering av allierte stridskrefter i Norge i fredstid. Det er viktig å presisere at alliert virksomhet i Norge i hovedsak har vært begrenset til aktiviteter som forbereder vårt forsvar av Norge og NATO i krise eller krig. Det er i en slik situasjon vi er nå. Vi forbereder oss på en forsterket trussel i Europa. Denne typen avtaler er en nødvendig forutsetning for amerikanske infrastrukturinvesteringer i Norge, noe som er avgjørende for at Norge skal kunne motta hjelp i krise eller krig. Historisk har det ligget trygt innenfor rammen av basepolitikken å styrke forberedelsene i fredstid basert på slike betingelser. SDCA-avtalen skriver seg inn i denne forsterkningstradisjonen og må forstås på bakgrunn av en gradvis og omfattende avvikling av alliert infrastruktur i Norge i 1990-årene, i tillegg til et forverret sikkerhetsklima siden 2014.

Over tid har vi sett et alvorlig trusselbilde med en utvikling i negativ retning. Det har lenge vært behov for å styrke norsk forsvar og beredskap, men Russlands angrepskrig har på alvor vist at vi ikke kan ta vår frihet for gitt.

Denne regjeringen overtok implementeringen av en ambisiøs langtidsplan. Litt på samme måte som representanten Elvenes sa: Kanskje er den for ambisiøs. Kanskje er kostnadsbeskrivelsene vanskelig å tilfredsstille når prosjektene går sin gang. Likevel: Det var flere mangler. Det var usikre kostnadsanslag, og planen utsatte flere viktige tiltak. Gjennomføringen av tiltak fra tidligere planer er på etterskudd, noe som tydelig påvirker nåværende operativ status for Forsvaret. Vi må innrømme at på flere områder er vi ikke der vi skulle ha vært.

Vi opplever at nytt materiell kommer senere enn planlagt, byggeprosjektene blir dyrere, og vi har utfordringer med å beholde og rekruttere riktig kompetanse. Som et tiltak for å holde på kritisk kompetanse i Forsvaret, er det foreslått at personell på kontrakt om tilsetting til fylte 35 år kan beholde opptjent bonus samtidig som de søker seg til og blir gitt ansettelse til fylte 60 år. Dette er et godt tiltak, og det er slike tiltak vi må gjøre fortløpende for å beholde den kompetansen vi har i Forsvaret. Det er også verdt å merke seg at vedlikeholdsetterslepet på bygg og anlegg er betydelig i hele sektoren.

Etter 24. februar 2022 kom regjeringen med strakstiltak for å styrke Forsvaret. Pengene var særlig rettet mot en styrking av beredskapen i nord og medførte mer trening, øving og seiling. I Meld. St. 10 for 2021–2022 la regjeringen fram prioriterte endringer og tiltak som har vært med på å styrke Forsvaret på kort og mellomlang sikt. Det er fulgt opp i regjeringens forslag til forsvarsbudsjett på nesten 76 mrd. kr, hvor nasjonal trygghet og beredskap går igjen som en rød tråd.

Med økt øving og trening oppstår nye behov innen vedlikehold, innen EBA og på personellsiden. Det er fortsatt operative svakheter som krever videre målrettet innsats, knyttet til styrkestrukturens reaksjonsevne og utholdenhet samt logistikk og vedlikehold.

Etter at NH90 ble satt på bakken i juni i fjor, etter mange år med omfattende vedlikehold og forsinket levering, har det vært svært kritisk å få på plass en løsning som sikrer norsk maritim helikopterkapasitet. Anskaffelsen av seks Seahawk-helikoptre til Kystvakten gjenspeiler en regjering som tar ansvaret og beredskapsbehovet på alvor. Med nye maritime helikoptre fortsetter vi å styrke Forsvarets beredskap, tilstedeværelse og årvåkenhet i nord, samt at vi i enda større grad tilrettelegger for å kunne samvirke med allierte styrker.

Godkjenning av omfangsendring for materiellprosjekter til de ulike panservognene som nå er bestemt kjøpt inn, samt landbasert transportstøtte, elektroniske mottiltak, modernisering av kryptoløsninger og oppgradering av Very Low Frequency på Novik, sikrer allerede igangsatte prosjekter og styrker beredskapen, spesielt innen overvåking og kontroll, og ikke minst aktive mottiltak.

Anskaffelsen av ny artilleriammunisjon med en rekkevidde over 40 km til de nyanskaffede K9-artilleriskytsene er et direktekjøp fra Nammo Raufoss AS. Det vil også gi en mulighet til å støtte Ukraina med tilsvarende type ammunisjon. Det er et stort behov for økt produksjonskapasitet og for å øke beredskapslagrene av ammunisjon. Det er mange innsatsfaktorer i framstillingen, og det er viktig at det blir reell økning i produksjonskapasiteten. Kapasiteten er vel så viktig som summen av de granater som produseres – evnen til å kunne produsere fort. Dette inkluderer også bl.a. tilgang på strøm, som har vært en gjennomgående diskusjon.

Det er viktig å sikre at de fem fartøyene i Nornen-klassen kan videreføres mot 2040 for å sikre en kontinuerlig kystvaktkapasitet i indre farvann. Det er en svært viktig kapasitet, en god kapasitet, og, med en oppgradering, en kapasitet vi kan ha i mange år. Levetidsforlengelsen av fartøyene vil bli gjennomført gjennom en nasjonal konkurranse, mens anskaffelse av de hurtige patruljebåtene vil bli gjennomført som en åpen konkurranse. Det er fleksibilitet i hvordan man gjennomfører disse materiellprosjektene.

Når det gjelder prosjektene innen EBA, muliggjør omfangsendringene bedre ivaretakelse av eget personell og materiellinvesteringer, og det legger til rette for trening med allierte og støtte i både fred, krise og krig. EBA-prosjektet på Evenes har hatt forsinkelser og uforutsett store kostnadsøkninger under prosessen. Der trengs det også videre analyser av hvordan dette skal dekkes inn, men prosjektet må gjennomføres. Det er et viktig prosjekt med tanke på den operative evnen Norge skal ha i framtiden. Gjennomgangen av prosjektet på Ørland har vist at det er nødvendig å øke prosjektrammen for å kunne gjennomføre fase fem og ferdigstille etableringen av ytre perimeter samt utbedre rullebanen.

Et forsvar i vekst krever evne til rask omstilling. I framtiden tror jeg materiellinvesteringer, prosjekter samt oppfølging av drift vil være svært viktig, helt avgjørende, for at man skal kunne klare å gjennomføre de raske omstillingene som vil kreves av oss i framtiden. Når regjeringen nå legger fram en investeringsproposisjon for å koordinere de siste investeringene som er gjort, og ikke minst også for å ha muligheten til å legge penger på bordet, for det er egentlig det det dreier seg om, kommer vi et godt stykke videre og kan jobbe videre mot den framtidige langtidsplanen.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:39:07]: Den nasjonale forsvarsevna må styrkjast, og nye investeringar kan bidra til dette. Denne saka handlar først og fremst om investeringar, og SV støttar dei føreslåtte nye og utvida investeringane. Samtidig kan me ikkje diskutera investeringar utan å sjå det i samanheng med personell og drift. I lang tid har det politiske fleirtalet på Stortinget late investeringar i utstyr gå på kostnad av Forsvarets personell. Resultatet er at det i dag er kritisk mangel på personell i fleire avdelingar. For SV sin del vil eg no nok ein gong understreka at personell, både militært og sivilt tilsette og vernepliktige, er Forsvaret sin viktigaste resurs. Dei bør prioriterast langt høgare enn i dag, for utan godt kvalifisert, erfarent og nok personell får me ikkje dei kapasitetane me har, til å fungera fullt ut.

Maritime helikopter, eller dvs. mangelen på dei, har vore eit problemområde lenge, og regjeringa skal ha ros for å ha teke grep for å avslutta eit kjedeleg kapittel i historia om norske forsvarsinvesteringar og skaffa ein kontrakt på nye helikopter. Kystvakta treng helikopter for å vareta dei viktige oppdraga sine knytte til søk og redning, fiskeriforvaltning og anna oppsyn. Så veit me at prislappen er høg, og at kostnadene er usikre, og at det på grunn av den korte tida prosjektet har blitt gjennomført på, òg er høgare risiko enn normalt. Då er det viktig at Stortinget blir halde oppdatert om risikobildet og handteringa av det framover.

Eg vil nemna to forhold spesielt. For det første manglar Seahawk-helikopteret flyteevne, og dermed bryt dette innkjøpet med 30 år gamle sikkerheitskrav. Landet vårt har ein lang kyst og ikkje minst eit ruskete hav, og helikopteret si evne til å landa og flyta på vatn har dermed vore eit viktig sikkerheitstiltak for pilotane. Det bør difor undersøkjast kva slags tiltak som kan kompensera for denne mangelen. For det andre er det avgjerande at dei operative og tekniske fagmiljøa i Forsvaret blir oppretthaldne og styrkte. Nye kapasitetar, sånn som dei maritime helikoptera, må bli tilstrekkeleg bemanna for å utnytta kapasitetane på ein god måte.

Så til fasilitetar for maritime patruljefly på Evenes. Dette prosjektet har blitt langt dyrare enn føresett og planlagt. Det kan òg vera på sin plass å nemna i denne samanhengen at SV heile tida har vore imot å leggja ned Andøya flystasjon som base for dei maritime patruljeflya og flytta denne til Evenes, m.a. på grunn av dei mange åtvaringane om kor dyrt dette villa bli. Kor dyrt veit me vel framleis ikkje, men kostnadene held fram med å auka. Prosjektet på Evenes står dessverre fram som nok eit eksempel på manglande kostnadskontroll i større investeringsprosjekt i Forsvaret. Her treng me ei grundig opprydding, særleg med tanke på nye investeringsprosjekt i åra som kjem.

Til slutt, om infrastruktur og støtte til kampflyvåpenet: SV merkar seg at regjeringa òg innrømmer at Noreg har ein liten driftsorganisasjon per fly samanlikna med andre land, og at det er ein risiko for at det ikkje vil vera tilstrekkeleg personell til å oppnå full operativ evne i 2025. Dette har det vore åtvara om frå fleire hald i Forsvaret ei stund allereie. Særleg er tilgangen på teknikarar utfordrande. Etter SV si meining treng me meir kraftfulle tiltak enn det regjeringa varslar, både for å rekruttera og for å halda på kritisk kompetanse. Når det manglar personell til å halda flya operative, gjev det lita meining å halda på vedtaket om å leggja ned Luftforsvaret sitt skulesenter på Kjevik. Det er jo nettopp på Kjevik den flytekniske kompetansen finst og blir utdanna, og ei flytting av senteret vil bety at fagmiljøet blir ytterlegare svekt. Det er aldri for seint å snu, og i denne saka bør regjeringa og stortingsfleirtalet lytta til erfarne fjellfolk.

Bjørnar Moxnes (R) [10:44:05]: Rødt mener det haster å styrke Norges nasjonale forsvarsevne for å beskytte landets selvråderett og territorielle integritet og bevare demokrati og lavspenning i en sikkerhetspolitisk vanskelig tid. Flere av anskaffelsene som omtales i proposisjonen, kan bidra til det, som artilleriammunisjon, levetidsforlengelse av indre kystvakt, panservogner og nødvendig gjenanskaffelse av materiell som er donert til Ukraina.

Så haster det å skaffe Norge maritim helikopterkapasitet. Vi merker oss imidlertid at investeringsprosjektet for anskaffelse av Seahawk-helikoptrene ikke har gjennomgått ordinær kvalitetssikring. Regjeringen har ansvar for å sikre at Stortinget er gitt riktig og tilstrekkelig informasjon om investeringens forutsetninger, ikke minst gjelder det hvilken operativ evne helikoptrene vil gi gjennom hele levetiden, og til hvilken levetidskostnad, samt om tilgangen på reservedeler og forutsetningene for vedlikehold og tilgjengelighet gjennom hele levetiden. Vi har ikke råd til flere havarerte utstyrsanskaffelser i Forsvaret nå.

Rødt har nylig fremmet et forslag om å styrke Norges forsvarsevne, som også behandles her i salen i dag. Det inneholder en tiltakspakke som bl.a. omfatter kraftig styrking av Forsvarets luftvern, reetablering av Sjøheimevernet og styrking av forsvarsevnen i kystsonen. Vi har også foreslått å reetablere dedikert helikopterstøtte til Hæren og har i vårt budsjett prioritert langtrekkende presisjonsartilleri til Hæren.

Det trengs mer utstyr for å styrke Forsvarets egenevne. Samtidig er vi kritisk til at skiftende regjeringer har latt investeringer i dyrt utstyr gå på bekostning av Forsvarets personell. Heimevernssoldater har urettmessig blitt fratatt godtgjørelser, skadde veteraner får verken erstatning eller helseoppfølging de burde hatt, og de forsvarsansatte pålegges en uforsvarlig arbeidsbelastning, der hele 25 pst. jobber mer enn 1,38 årsverk. Samtidig har Norge brukt 50 pst. større andel av budsjettene enn det NATO anbefaler, på forsvar. Resultatet av denne feilprioriteringen er at Forsvaret ikke har personell til å benytte og vedlikeholde dyre våpensystemer, som F-35, som er norgeshistoriens dyreste offentlige anskaffelse. Derfor har Rødt også fremmet forslag om å øke antallet soldater og andre strakstiltak for å bedre ståtiden og rekrutteringen av personell i Forsvaret. Rødt mener at personell er Forsvarets viktigste ressurs. Ingen våpensystemer gir forsvarsevne hvis det ikke er personell til å benytte og vedlikeholde det.

Av proposisjonen framgår det at flere av investeringene skal finansieres gjennom å skrote og skyve på andre investeringer, uten at disse angis nærmere. Det mener vi bidrar til unødvendig usikkerhet. Så nevnes også de amerikanske investeringene på Rygge flystasjon, som er hjemlet i baseavtalen med USA, altså SDCA. La det være helt klart: Rødt sier nei til utenlandske militærbaser i Norge i fredstid.

Kostnadsøkninger utover opprinnelige planrammer er snarere regelen enn unntaket i forsvarssektoren. Riksrevisjonen har gjennomgått enkeltprosjekter, men vi mener det trengs en helhetlig undersøkelse av investeringsprosjekter i forsvarssektoren. Skal vi klare å øke Forsvarets egenevne, som Rødt mener er helt nødvendig, må vi sørge for å få mest mulig forsvarsevne ut av hver krone som investeres i forsvarsutstyr.

Representanten Elvenes spurte om hva Sjøheimevernet er for noe. Det kan jeg gjerne svare på, eller i hvert fall på hva det var. Det var en avdeling i Forsvaret som sikret bl.a. norskekysten, inkludert olje- og gassanlegg, med over 300 fartøy og båter, til en årlig kostnad på rundt en promille av det nåværende forsvarsbudsjettet. Det ga forholdsvis mye forsvarsevne på en kostnadseffektiv måte, men ble altså lagt ned av den daværende regjeringen til Høyre – representanten Elvenes’ parti – med den konsekvens at Norge er langt mer sårbart for angrep langs kysten.

Rødt vil gjøre langt mer for å forsvare kysten enn å gjenopprette Sjøheimevernet. Det kommer vi tilbake til i diskusjonen senere i dag om Rødts eget Dokument 8-forslag, om en rekke strakstiltak med tanke på å framskynde anskaffelsen av luftvern, etablere beskyttelse av sivilbefolkning og infrastruktur i de store byene mv. og ikke minst øke antallet soldater i Hæren raskere enn det som er planlagt. Så det blir en grundig diskusjon senere.

Guri Melby (V) [10:49:25]: Krigen i Ukraina er først og fremst forferdelig for det ukrainske folk, men som flere i denne debatten har påpekt, påvirker den også Norge og norsk sikkerhet. Dette har bl.a. blitt beskrevet i forsvarskommisjonens rapport, som ble lagt fram for noen uker siden. Der er man svært tydelig på at vi i Norge må styrke vår egen evne til å forsvare oss, fordi risikoen for krig på alliert jord har økt. Med det sier vi ikke at vi mener det er sannsynlig at denne krigen vil spre seg, men vi må likevel legge til grunn at det er mer sannsynlig nå enn det var for fem eller ti år siden. Demokrati, frihet og selvråderett, for oss og for våre venner, må forsvares, bevares og videreutvikles i møte med autoritære trusler. Derfor er det selvfølgelig en god ting at vi er her i dag for å diskutere investeringer i Forsvaret. Vi vet dessverre at Norges forsvarsevne per i dag på langt nær er god nok, og forsvarskommisjonens rapport demonstrerer med all tydelighet at det trengs kraftigere lut enn det vi diskuterer her i dag. Jeg forventer et tydelig budskap i morgen i forbindelse med forsvarssjefens fagmilitære råd.

Når det gjelder den innstillingen vi diskuterer her i dag, er det to ting jeg har lyst til å framheve spesielt. For det første synes jeg det er verdt å merke seg at det er en tverrpolitisk og samlet utenriks- og forsvarskomité som understreker at beredskapshensyn må settes først når det gjelder Nammos tilgang på energi til produksjon av ammunisjon. Dette er en sak det har vært veldig mye fram og tilbake om i vår, etter at Nammo varslet at de fryktet de ikke ville bli gitt tilstrekkelig nettilgang til å øke sin kapasitet til å produsere ammunisjon. Men den tverrpolitiske enigheten vi har fått i denne saken, har gjort det veldig klart og tydelig at aktører som er essensielle for Norges og Ukrainas forsvar, må sikres de nødvendige innsatsfaktorene for å kunne gjøre jobben sin. Jeg håper vi kan sette et endelig punktum for at selskaper som Nammo og TikTok sidestilles av norsk forvaltning. Hvis vi ikke har på plass de etablerte systemene for å kunne gjøre den typen prioriteringer, bør vi få de systemene på plass så snart som mulig. Knappheten på energi er større enn den har vært tidligere, og denne typen prioriteringer vil bli tøffere også flere steder. Da er det viktig at vi sørger for at det ikke går på bekostning av en helt nødvendig produksjon, som det er bred enighet om at bør gjennomføres.

Dessverre er ikke komiteen like samlet når det gjelder amerikanske investeringer i infrastruktur på Rygge flystasjon. Jeg synes det er verdt å framheve dette. SV og Rødt hevder at tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA undergraver det som har vært hovedprinsippet i basepolitikken. Til det vil jeg, sammen med det som står som komiteens flertall, minne om at basepolitikken er selvpålagt, og at regjeringen må innrette den på den måten den mener er nødvendig for landets beste. På et generelt grunnlag mener jeg det ikke er et problem at regjeringen i dag ikke driver nok beroligelse overfor Russland. Jeg tror det er sjelden at så mange har kjent på behovet for at vi legger godt til rette for samarbeid med våre allierte – ikke minst samarbeidet med USA. Jeg tror den entusiasmen vi så både blant politikere og blant folk da det amerikanske skipet USS «Gerald R. Ford» besøkte Norge, er et veldig tydelig uttrykk for hvor viktig dette samarbeidet er for folk i Norge. Denne avtalen er med på å bidra til økt amerikansk øving og aktivitet i Norge, og det har ikke vært viktigere på veldig, veldig lenge. Den konkrete amerikanske investeringen på Rygge gjør oss bedre i stand til å ta imot allierte styrker, noe som er helt avgjørende i den tiden vi nå lever i. Det vil ikke bare gjøre Norge tryggere, det vil også gjøre våre naboland Sverige og Finland tryggere i en mer urolig tid.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [10:54:24]: Norsk forsvarsevne er avhengig av strategiske og langsiktige investeringer. Norge trenger et sterkt forsvar for å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvaret det er å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet. Jeg vil derfor benytte anledningen til å takke og vise respekt til alle de kvinner og menn som – synlig og usynlig – går på jobb hver eneste dag for nettopp å trygge vår og framtidig generasjoners sikkerhet.

Med den svært alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen Russlands invasjon av Ukraina medfører, blir russisk press mot Norge og norske interesser, som i nordområdene, ytterligere skjerpet. Dette understreker alvoret og viktigheten av at Forsvaret rustes opp tilstrekkelig og i tett samhandling med de fremste og mest oppdaterte fagmilitære rådene. Her vil Kristelig Folkeparti følge med og følge opp.

En av de anskaffelsene som nå godkjennes, er ny maritim helikopterkapasitet. Det vil være viktig med tanke på både søk og redning, fiskeriforvaltning og annet oppsyn. Denne anskaffelsen av maritim helikopterkapasitet til det som kan se ut til å bli i underkant av 12 mrd. kr, burde tilsi at vi ikke bare oppgraderer betydelig, men at helikoptrene også er tilpasset de forholdene de skal brukes under. Likevel er vi informert om at Seahawk mangler flyteevne. Slik sett er dette en endring av en nær 30 år lang linje i Norge. Gitt vår kyst og de mange operasjonene som utføres over vann og sjø, skjønner vi dem som stiller spørsmål ved den manglende flyteevnen, og at dette vil være uheldig for den operative evnen ved uforutsette hendelser. Så står vi der vi gjør i dag, med en anskaffelsesprosess som har gått over tid. Vi har likevel tillit til at dette følges godt opp. Som andre i salen allerede har sagt, er vi også opptatt av det behovet Forsvaret har for operativ maritim helikopterkapasitet, at den vil komme så raskt som mulig, og at prosessen dermed ikke bør dra unødig ut, men at det selvsagt skal gjennomføres på en forsvarlig måte.

Når det gjelder amerikanske investeringer i infrastruktur på Rygge flystasjon, hevder Rødt og SV at dette undergraver det som har vært hovedprinsippet i basepolitikken, uttrykt i baseerklæringen av 1949. Det er vi ikke enig i. Skiftende regjeringer har siden 1949 gitt tillatelse til allierte fellesøvelser i Norge, lagring av ammunisjon og utstyr, osv. Dette er altså ikke nytt. Samtidig mener vi at vi aldri skal glemme viktigheten av å stille krav om full respekt for norske lover, norsk suverenitet og våre folkerettslige forpliktelser. I dette ligger det også at kjernevåpen ikke skal lagres på norsk jord. Kjernevåpen er det verste og mest umenneskelige masseødeleggelsesvåpenet verden har sett, og for Kristelig Folkeparti er det et klart mål å eliminere kjernevåpen. Vi er opptatt av at vi ikke rikker oss angående dette overfor våre allierte. Når USA likevel nå vil gjøre investeringer på Rygge for 2 mrd. kr, er dette noe som styrker norsk forsvarsevne. Det vil gjøre Norge bedre egnet til å motta hjelp i krise eller krig, og USA er en nær og særdeles viktig alliert. Til tross for at vi stiller krav, har vi selvsagt tillit til at forpliktelsene overholdes.

Vi har fått totalberedskapskommisjons rapport. Tittelen «Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid» understreker hvilken spesiell tid vi er inne i. Den viser også til Kinas og Russlands felles forsøk på å undergrave og endre den regelbaserte internasjonale verdensordenen, utfordre verdiene og interessene våre og bidra til at den globale stormaktsrivaliseringen i større grad preges av økende blokkdannelser. Med det bakteppet må vi som politikere være villig til å prioritere sikkerhetspolitiske investeringer i større grad framover. Derfor vil Kristelig Folkeparti være en forutsigbar bidragsyter med tanke på viktige forsvarsinvesteringer og en stabil forsvarspolitikk. Vi vil bidra og gjøre det vi kan for å få brede samarbeid, som er avgjørende i slike saker, for å sikre nettopp forutsigbarhet, trygghet, operativ evne og nødvendig kampkraft.

Statsråd Bjørn Arild Gram [10:59:38]: Årets investeringsproposisjon er mer omfattende enn det som har vært vanlig. Det skyldes både at vi fremmer flere saker for gjenanskaffelser av donert materiell til Ukraina, at vi fortsetter oppbyggingen av Forsvaret i tråd med langtidsplanen, og at noen prosjekter har blitt dyrere enn opprinnelig forutsatt. Vi ønsker å ta beslutninger om framdrift i noen investeringsprosjekter selv om prislappen er høyere enn det som ble lagt til grunn da de ble tatt inn i langtidsplanen.

Jeg er veldig glad for at det er en samlet komité som slutter seg til regjeringens forslag om investeringer i Forsvaret. Alle prosjektene er viktige bidrag til å opprettholde og videreutvikle et troverdig og relevant forsvar i en krevende sikkerhetspolitisk tid.

Det har for regjeringen vært viktig at vi raskest mulig får etablert en norsk maritim helikopterkapasitet for å styrke vår maritime tilstedeværelse. Der vi i 2022 sto uten helikopter som kunne løse de oppgaver de var anskaffet for å gjøre – 20 år etter at kontrakten var inngått – kan vi allerede nå vise til en konkret løsning. Ved å anskaffe Seahawk til Forsvaret vil vi nå styrke Kystvaktens evne til å utføre inspeksjoner, søk- og redningsoperasjoner og til å utøve sine oppgaver og plikter i henhold til kystvaktloven. Seahawk er et helikopter med vel utprøvd teknologi som anvendes av nære allierte, og både Danmark og USA opererer sine Seahawk i Arktis.

Der det normalt gjerne tar minst fem år å få et prosjekt fram til det punktet at Stortinget kan ta sin beslutning, har forsvarssektoren levert et beslutningsgrunnlag bare måneder etter at innfasingen av NH90 ble stoppet. Det er samtidig en risiko med å gjennomføre disse prosessene såpass raskt, noe vi har fått bekreftet i den eksterne kvalitetssikringen som har blitt gjennomført våren 2023. Risikoen er både knyttet til Forsvarets evne til hurtig å implementere helikoptrene og til den totale kostnaden for anskaffelsen.

Risikoen ved kostnad er preget av valutausikkerhet og de økende prisene i forsvarsmarkedene. Men hvis vi skal være i stand til å etablere en maritim helikopterkapasitet så raskt som mulig, må vi også akseptere risiko.

Samtidig jobber forsvarssektoren knallhardt med å forberede gjennomføring av prosjektet og et mottak av de nye helikoptrene. Det gjøres tiltak for å sikre at det står en drifts- og vedlikeholdsorganisasjon klar til å motta og starte innfasing av helikoptrene så snart de kommer på norsk jord. Parallelt utvikles konsepter som sikrer at vi i framtiden får gjennomført nødvendig omfang av maritime helikopteroperasjoner på en trygg måte. Det har kommet gode innspill fra kvalitetssikringer av prosjektet, og i tråd med det arbeidet som allerede gjøres i forsvarssektoren, vil jeg følge opp kvalitetssikrerens anbefalte tiltak. Dersom det er behov tilknyttet prosjektet, vil jeg komme tilbake til Stortinget.

En annen stor sak i denne investeringsproposisjonen er anskaffelse av moderne artilleriammunisjon. Regjeringen har framskyndet en svært stor bestilling til Nammo, og denne blir ytterligere utvidet som følge av donasjoner av artilleriammunisjon til Ukraina. Allerede i fjor inngikk vi den første kontrakten med Nammo, og det forventes at den første leveransen av mer moderne og langtrekkende artilleriammunisjon vil komme i løpet av året.

Representanten Melby tok også opp et konkret spørsmål om kraftforsyning til Nammo. Olje- og energiministeren presenterte den 19. april en handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet, og jeg kan opplyse Stortinget om at jeg er kjent med at Nammo kan koble seg til nettet med de 7 MW de har bestilt. Statnett har nylig sendt brev til nettselskapet Elvia om dette.

Avslutningsvis: Det er grunn til å trekke fram at flere av investeringene som er foreslått i proposisjonen, vil innebære positive muligheter for forsvarsindustrien i Norge. Dette er viktig for regjeringen, og jeg oppfatter absolutt at komiteen deler det synet.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:14:31] (komiteens leder): Regjeringa viser i proposisjonen til en rekke viktige investerings- og EBA-prosjekter i forsvarssektoren som det er helt enstemmighet om i Stortinget. Det er jeg glad for, for det vitner også om en bred politisk tilslutning til den inneværende langtidsplanen som sjøsetter disse prosjektene.

Det er særlig viktig i den tida vi er i nå at vi har enighet rundt retningen på Forsvaret og forsvarsinvesteringene. Med forsvarskommisjonens rapport presentert, med det fagmilitære rådet som kommer i morgen, og med totalberedskapskommisjonen og NSMs sikkerhetsfaglige råd bør det til sammen borge for et godt grunnlag for å stake ut kursen i den neste langtidsplanen. Jeg gjentar Høyres klare oppfordring om at regjeringa kommer til Stortinget før proposisjonen legges fram, for å sikre et bredest mulig flertall og en forankring som kan stå seg over tid.

Jeg er også enig i at det nå er viktig at vi fokuserer på forholdet mellom drift og investeringer. Vi kommer til å gjøre store investeringer i årene vi har foran oss – det gjør også andre land – men da må vi huske at de investeringene vi gjør nå og de neste årene, skal driftes i 20–30–40 år i forsvarsstrukturen. Vi skal også ha personell til å operere. Hvis vi nå viser både bred enighet og stor vilje til å investere i Forsvaret, er det veldig bra og helt nødvendig, men vi må ha tilsvarende enighet og vilje til å ha driftsbudsjettene store nok de kommende årene til faktisk å finansiere den operative evnen vi skal få ut av det.

Det hefter betydelig usikkerhet rundt noen deler av proposisjonen. Det ene handler om hvordan en del investeringer skyves på, det andre er at man kutter mye i øvingsbudsjettene for å finansiere overgangen til fase én i planverket. Der sier regjeringa selv at det over tid har betydelige negative konsekvenser for den operative evnen, så det må etter vår oppfatning snarest mulig komme tilbake igjen i budsjettet.

Det jeg hadde lyst til å bruke litt tid på, er det brevet forsvarsministeren sendte til presidenten den 30. mai knyttet til pågående kvalitetssikring av maritim helikopterkapasitet. Dette er et prosjekt regjeringa selv i proposisjonen beskriver som at det ikke har gjennomgått ordinær prosess for kvalitetssikring, men at den gjennomføres parallelt. Dette er et stort, omfattende og dyrt prosjekt, og det er viktig at regjeringa opplyser oss om at ekstern kvalitetssikrer så langt har pekt på noen utfordringer som ligger i prosjektet. Det ene er usikkerhet om hvorvidt planene for drift er tilstrekkelig etablert i forprosjektet, og at man fokuserer mye på materiellanskaffelsen, men mindre på brukersida. Videre er det at det mangler klare planer for nødvendig oppbemanning av driftsorganisasjonen, at det er usikkerhet knyttet til dimensjonering av drifts- og vedlikeholdsorganisasjonen, og at EKS foreløpig konkluderer med at prosjektet har høyere risiko enn prosjekter som gjennomgår ordinær kvalitetssikring.

Jeg tror de fleste har forståelse for behovet for å gjenanskaffe denne kapasiteten raskt. Samtidig fikk Høyre flertall i komiteen for en merknad som ber regjeringa komme tilbake til Stortinget, ikke bare med det totale kostnadsbildet når det foreligger, men også med den endelige kvalitetssikringen. Det er viktig, for dette er en anskaffelse som gjøres på bakgrunn av en mislykket anskaffelse som har gitt oss både lavere – så å si null – operativ evne på maritime helikoptre og selvfølgelig har forsinket innfasingen av denne kapasiteten på fregatt og kystvakt. Med de erfaringene i minne er det ekstremt viktig at kvalitetssikringen gjøres på en skikkelig måte, at regjeringa kommer tilbake til Stortinget med den, og – ikke minst – at dersom det framkommer ting i den eksterne kvalitetssikringen som gir grunnlag for endring eller andre ting som må justeres, må det være en reell mulighet for Stortinget til å gjøre det.

Dette er en anskaffelse som har en kostnadsramme på ca. 12 mrd. kr foreløpig, og det er også en kapasitet vi er helt avhengig av i det norske forsvaret. Nettopp derfor er det så viktig at kvalitetssikringen gjennomføres, at regjeringa kommer tilbake til Stortinget, og at det finnes reelle muligheter for å gjøre endringer dersom kvalitetssikrer mener at det er nødvendig for å gjennomføre prosjektet.

Ingjerd Schou (H) [11:19:34]: Med Sveriges snarlige inntreden i NATO er Rygge flystasjon i mitt hjemfylke, Østfold, i ferd med å bli en av Nordens viktigste flystasjoner. Med Sverige i NATO vil strekningen fra Oslo til Göteborg bli et sammenhengende mottaksområde for NATO-styrker i fred, krise og krig – styrker som kan forsvare Norge, men kanskje i enda større grad styrker som har sitt hovedoppdrag i Sør-Sverige, Østersjøen, Gotland og Baltikum.

Rygge flystasjon, med tilknytning til Østlandet og nærhet til Sverige, blir avgjørende for å sikre alliert mottak i hele regionen og understøtte NATOs kollektive forsvar i hele det søndre Skandinavia og Baltikum. Dette blir viktigere enn før også for norske styrker og betyr økt militær tilstedeværelse på Rygge både nasjonalt og innen NATO. Derfor er også amerikanske investeringer på Rygge viktig både for Norges sikkerhet og den kollektive sikkerheten i hele regionen.

Rygge har økende betydning for verdiskapingen og samarbeidet mellom Forsvaret og forsvarsindustrien, og Rygge var i vekst under Solberg-regjeringen. Kongsberg Aviation Maintenance Services AS, forkortet KAMS, som driver vedlikehold av fly og helikoptre, har gradvis bygget opp sin virksomhet der.

KAMS har lykkes med å konkurrere til seg viktige vedlikeholdsoppdrag internasjonalt, bl.a. som et av fem globale vedlikeholdsdepoter for motoren til kampflyet F-35. Samtidig forblir KAMS avgjørende for vedlikeholdet av Luftforsvarets fly og helikoptre. Slik legger vi strategisk viktig vedlikehold av norske kampfly og helikoptre til Norge, samtidig som vi får kapasitet til å understøtte allierte med vedlikehold. Dette betyr flere arbeidsplasser og mer aktivitet på Rygge framover.

KAMS har også etablert seg i tilknytning til andre strategisk viktige baser i Norge. Dette er bra for beredskap og lokal verdiskaping. Jeg forventer at regjeringen sørger for at mulighetene utnyttes til fordel både for Forsvaret og KAMS.

I revidert budsjett legger regjeringen inn midler til å øke vedlikeholdet av F-35. Det er bra. Samtidig bestilles deler av vedlikeholdet direkte fra produsenten og ikke fra norske bedrifter som KAMS.

Det ville være ganske paradoksalt om regjeringens innstramminger i innleiereglene, som regjeringen selv hevder skal gi økt forutsigbarhet, gir et resultat der man leier inn ressurser direkte fra utlandet i stedet for fra norske bedrifter, og dermed ender med å gi mindre forutsigbarhet for norske bedrifter. Jeg forventer at regjeringen sørger for at KAMS’ rammevilkår framover blir så gode som mulig, og at regjeringen inngående ser på hvordan samarbeidet med KAMS best mulig kan innrettes.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:22:51]: Jeg er en sta mann, og derfor ønsker jeg å utfordre statsråden en gang til på dette med å skille drift og investeringer. Argumentene er så dårlige! Hadde det vært gode argumenter, skulle jeg akseptert det, men det er ikke noen gode argumenter for ikke å gjøre det. Det er som å si at man skal bygge et nytt sykehus, men pasientene får ikke behandling, eller bygge en ny skole, men elevene får ikke gå på skolen. Dette er enda viktigere. Det gjelder forsvaret av landet vårt. Dette burde være det viktigste.

Ikke minst burde statsråden argumentere for og kjempe innad i regjeringen slik at han potensielt kan få 30 pst. mer til Forsvaret. Statsråden sier det er ett budsjett. Ja, men det er ett fond også. Storberget og forsvarskommisjonen sa vi ikke trenger et eget forsvarsfond, for vi har allerede et fond, og det er Statens pensjonsfond utland. Hvis man er opptatt av å styrke Forsvaret, hvorfor kan man ikke argumentere for faktisk å få mer penger til Forsvaret istedenfor å krangle om prosenter?

Forsvaret blir ikke noe bedre om de får 2 pst. hvis ikke forsvarssjefen mener at det er i nærheten av det han trenger. Man må behovsstyre Forsvaret. Å behovsstyre er å gjøre det forsvarssjefen og hans folk mener er nødvendig for å ha et tilstrekkelig forsvar til å forsvare landet vårt. Vi politikere spør om det er sikkert at de mener det, og har man alternativ d istedenfor alternativ b. Ja, forsvarssjefen mener det er nødvendig for å forsvare landet vårt, for å forsvare deg og forsvare meg. Da synes jeg vi skal ta det seriøst. Man har en mulighet til å argumentere overfor statsministeren innad i regjeringen og si at dette er nødvendig for å få et sterkt forsvar, men i stedet forsvarer man at det skal være et dårligere forsvar. Jeg begriper det ikke. Hva slags lojalitet er det til Norge og landet vårt? Det er lojalitet til regjeringen. Ærlig talt – det er tross alt landet og forsvaret vårt statsråden skal ha lojalitet til, ikke statsminister Støre.

Et annet spørsmål jeg stilte i mitt innlegg, var om forsvarskontrakter og industrisamarbeid. Man sier man skal inngå industrisamarbeid for 12 mrd. kr, men har ingen idé, i hvert fall ikke foreløpig, om hva disse kontraktene skal inneholde. Det er mulig man har noen ideer i departementet, men de er i hvert fall ikke delt med oss på Stortinget. Det jeg ba statsråden om å gjøre, er å komme tilbake til Stortinget om de gigantkontraktene som skal inngås for 12 mrd. kr. En påstand er lett. Det vet jeg, som har jobbet med forsvarsindustri og forsvarskontrakter i departementet. Jeg vet akkurat hvordan dette foregår. Det er viktig at vi på Stortinget ikke bare får rykter utenfra, fra Nammo og Kongsberg og andre steder, om at de kanskje kan få en kontrakt i USA på et eller annet. Vi vil ha det i Stortinget, presentert for oss.

Hvor mye er disse kontraktene på, hvor store er de, hva gjør de med potensialet for å bygge forsvarsindustrien videre, hva betyr det for flerbruksindustri, hva betyr det for ansatte, hva betyr det for Norges nasjonale innsats for teknologi? Dette må vi ha på plass slik at vi vet hva vi har å forholde oss til. Det hjelper Forsvaret også, fordi vi får inntekter fra forsvarsindustrien som vi potensielt kan bruke utad for å skaffe bedre kampkraft. Dette er viktig, det henger sammen, og derfor vil vi ha en orientering om det. Jeg ber statsråden om å komme til Stortinget for å presentere en sak om de kontraktene som vil bli inngått.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:26:06]: Jeg synes det er litt merkelige formuleringer og presentasjoner av det som på en måte skal være forskjellen mellom drift og investering. I Forsvarets organisasjon har drift vært den store utfordringen gjennom mange, mange år. Det har vært en utfordring når man har driftet gammelt materiell, og det er en utfordring når man har en høy investeringstakt, som man har hatt de siste årene, helt opp mot 30 pst.

Jeg synes beskrivelsen og debatten vi har hatt rundt Seahawk, egentlig sier ganske mye om det. For hva er det som er utfordringen når man skal kvalitetssikre prosjektet? Jo, det er om levetidskostnadene til denne maskinen, som kanskje skal vare i 20 år, er godt nok kvalitetssikret. Hva betyr det i praksis? Jo, det betyr: Har man nok kapasitet på drift og vedlikehold, har man nok flyteknikere?

Det som kanskje er det absolutt viktigste når vi nå skal få Forsvaret til å vokse, er at man ser en sammenheng mellom investeringer, drift og levetidskostnader, for de fleste store anskaffelsene har en levetid på 20–30 år, og det er lang tid. Det betyr at vi er nødt til å styrke vår driftsorganisasjon i Forsvaret for å kunne dra full nytte av de tunge investeringene som skal gjennomføres i framtiden. Det er utfordringen. Jeg er rimelig sikker på at når det gjelder å kvalitetssikre Seahawk, er det akkurat tilgang til f.eks. teknisk personell som er en utfordring, og som vi vet er en utfordring. Det er noe som skal ligge som et grunnelement i den militære organisasjonen for å kunne håndtere de anskaffelsene man har. Innkjøp av materiell er innkjøp av et system som skal forvaltes, driftes, utdannes, trenes og kunne gjennomføre operativ bruk når man løser oppdrag. Det er krevende operasjoner. Dermed må drift og investering ses i sammenheng. Det er fornuftig. Det svaret som forsvarsministeren gir i denne salen, er fornuftig og bør egentlig bare forsterkes med tanke på de utfordringene som er knyttet til drift og investering.