Stortinget - Møte onsdag den 31. mai 2023

Dato: 31.05.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 393 S (2022–2023), jf. Dokument 8:209 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 15 [15:10:53]

Innstilling fra finanskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski, Ingrid Fiskaa, Freddy André Øvstegård og Audun Lysbakken om å oppdatere pengepolitikken (Innst. 393 S (2022–2023), jf. Dokument 8:209 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Gaute Børstad Skjervø (A) [] (ordfører for saken): Jeg ønsker å takke finanskomiteens medlemmer for samarbeidet i saken.

Pengepolitikken er en av to søyler i den økonomiske politikken i Norge. Når prisveksten er høy og folk er usikre på både sin egen lommebok og den økonomiske situasjonen for landet, er pengepolitikken spesielt viktig. Justeringer i pengepolitikken gjøres ikke i en fei og må behandles på en helhetlig måte som sikrer forutsigbarhet og stabilitet i hele landet.

Komiteen deler engasjementet for en balansert pengepolitikk. I dagens mandat er det tydelig at inflasjonsstyringen er fleksibel. Det betyr at å nå målet om 2 pst. inflasjon også må hensynta høy og stabil produksjon og sysselsetting. Ved rentefastsetting kan man ikke se ensidig på inflasjonsmålet, og en noe høyere inflasjon burde tåles over en kortere tidsperiode dersom det er til fordel for stabil og høy produksjon og sysselsetting.

Avveiningene mellom prisveksten og nivået på den økonomiske aktiviteten er særlig relevant når tilbudet av varer og tjenester utsettes for store forstyrrelser. I den type situasjoner vil Norges Bank måtte avveie de to hensynene mot hverandre og bruke lengre tid enn ellers på å bringe prisveksten tilbake til målet. Det ser vi i praksis når inflasjonsnivået i dag anslås til å ligge over målet ut prognoseperioden med dagens rentebane.

Samtidig kan ikke pengepolitikken alene ta et hovedansvar for høy sysselsetting. Den kan bidra sammen med bl.a. lønnsdannelsen, som vi kjenner godt fra den norske modellen, gode rammevilkår for arbeidsmarkedet og en finanspolitikk som fremmer vekst og trygghet.

Den økonomiske politikkens ulike deler kan ikke bestemmes i et vakuum, men må utvikles i sammenheng med hverandre. Nedsettelsen av et nytt utvalg ledet av professor Steinar Holden i januar 2023, om utfordringer for lønnsdannelsen og norsk økonomi i lys av nye utviklingstrekk, er relevant i denne forbindelsen.

Utvalget skal bl.a. se på hvordan lønnsdannelsen og den økonomiske politikken kan arbeide sammen for å nå målene om full sysselsetting og god konkurranseevne. Det er også spesifikt bedt om å drøfte bl.a. høy inflasjon og høyere rentenivå internasjonalt, i tillegg til klimarelaterte omstillinger og konsekvenser for lønnsdannelsen og stabiliseringspolitikken. Kunnskapsgrunnlaget vil med andre ord bli styrket framover, og dette arbeidet vil være viktig for diskusjonen videre.

Endringer i pengepolitikken bør være godt utredet og gjennomarbeidet slik at de står seg over tid. Pengepolitikken ble sist endret i forbindelse med Meld. St. 8 for 2017–2018, Meld. St. 7 for 2018–2019 og Prop. 97 L for 2018–2019. Den høyeste inflasjonen på tre tiår og stor internasjonal usikkerhet tilsier at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre en endring på det nåværende tidspunktet.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg deler forslagsstillernes bekymring. Dessverre ser det ut som de overvurderer de virkemidlene Norges Bank har til rådighet. Dette forslaget vil dessverre bidra til å undergrave – eller muligens undergrave – troverdigheten til Norges Bank og mulighetene banken har for å nå målene som vi her på Stortinget har gitt dem i mandatet. Rasjonalet bak dagens mandat fra Stortinget til Norges Bank er at stabil og forutsigbar verdi av penger legger grunnlaget for en robust og velfungerende økonomi.

Usikker pengeverdi er skadelig for samfunnet og kanskje aller mest skadelig for dem som har minst. Lønnsinntekt er normalt ikke beskyttet mot endringer i det generelle prisnivået, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er derfor en fare for at høy og uventet økning i prisnivået særlig vil ramme mange med lave inntekter. Norges Banks evne til å gjennomføre mandatet sitt og sikre stabil og forutsigbar pengeverdi gjør det enklere for beslutningstakere som Stortinget og regjeringen å vedta og gjennomføre god og hensiktsmessig politikk som sikrer velferdsvekst og god økonomisk fordeling.

Det er hovedsakelig tre hovedgrunner til at dette representantforslaget er galt. For det første er dette galt tidspunkt å vurdere inflasjonsmålet på. Det ville vært legitimt å vurdere inflasjonsmålet i en tid da inflasjonen og målet hadde vært temmelig like. Dersom vi går inn for å endre det nå, vil vi bidra til at det blir legitimt å endre målet hver gang det er inflasjonssvingninger. Det vil bidra til å redusere inflasjonsmålets troverdighet og gjøre det svært vanskelig for oss her å bruke de politiske verktøyene vi har.

Videre er det uheldig – om ikke direkte uhensiktsmessig – å gjøre nullutslippssamfunnet til en del av formålet til Norges Bank. Det vil være symbolpolitikk som vil skade både økonomien og kampen mot klimaendringene. Norges Bank har i all hovedsak ett virkemiddel og ett mål. Det er lite hensiktsmessig å gi dem ytterligere mål som de ikke har virkemidler for å nå. Dette er blitt påpekt av flere eksperter innen fagfeltet.

Det tredje er å gi et inntrykk av at det er en motsetning mellom arbeidsledighet og stabil pengeverdi. Stabil pengeverdi er tvert imot en forutsetning for lav arbeidsledighet og reell lønnsvekst blant brede grupper av lønnsmottakere. Det er mulig at høyere arbeidsledighet kan bli en utilsiktet konsekvens av renteøkningene, men det er andre verktøy som skal ordne med dem.

Jeg vil avslutningsvis legge til at det beste verktøyet Stortinget har for å bekjempe inflasjon, er å tøyle statlig pengebruk, samtidig som vi sørger for at de som trenger økonomisk hjelp i en krevende tid, får det. Å forsøke å overta arbeidsoppgavene til sentralbanken er ingen farbar vei.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg vil ta opp forslagene fra mindretallet, dvs. forslagene nr. 1 og 2. Det er to forslag som er ganske identiske med de opprinnelige forslagene i representantforslaget, henholdsvis 1 og 3. Grunnen til at vi ønsker å fremme og støtte disse forslagene, som opprinnelig er fremmet av SV, er for det første at det bes om en vurdering. Det bes om at regjeringen gjør en vurdering av om nivået og vektleggingen av inflasjonsmålet i pengepolitikken bør endres. Det er ikke dermed sagt at konklusjonen fra regjeringen blir i den retning – at det bør gjøres endringer – men situasjonen er en litt annen i dag enn sist vi endret inflasjonsmålet, i 2018, og det er derfor grunn til å be om en vurdering i lys av den situasjonen vi nå står i.

Det har oppstått en viss tvil om målene til Norges Bank. Ved behandlingen av ny sentralbanklov tilbake i 2018 ble det presisert fra Stortingets side at de to målene som inngår i mandatet til Norges Bank, skulle være likestilt. Da det synes å herske en viss tvil om det, er det viktig at man får en presisering. Man kan gjerne være uenig i, som foregående taler delvis sa, at dette er mulig å likestille, men det var det Stortinget faktisk presiserte ved behandlingen av ny sentralbanklov. Da mener vi det er riktig at regjeringen presiserer at det er det som fortsatt gjelder, inntil Stortinget eventuelt har fattet et nytt vedtak.

Presidenten []: Da har representanten Hans Andreas Limi tatt opp de forslagene han refererte til.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Dagens pengepolitikk er utdatert og må oppdateres. Sentralbankens mandat har gjennom historien vært endret i tråd med samfunnets økonomiske utfordringer. Ofte har det skjedd i etterkant av at nye utfordringer har dukket opp, og synliggjort at de rådende dogmene har utspilt sine roller.

Det er ikke noe fasitsvar på hvordan pengepolitikken best bør innrettes. I løpet av 1800-tallet var den norske kronen knyttet både til en sølvstandard og til en gullstandard. Så har pengepolitikken vært knyttet til forskjellige fastkursregimer, og vi har hatt et mer fleksibelt valutakursmål, før inflasjonsmålet ble formalisert i 2001.

Etter finanskrisen i 2008 kom det en erkjennelse internasjonalt av at en hadde vært for opptatt av inflasjon og undervurdert gjeldsvekst og følgende finansiell ustabilitet. Det norske inflasjonsmålet ble i 2018 justert fra 2,5 pst. til 2 pst., og da ble det også slått fast, som foregående taler redegjorde godt for, at Norges Bank skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt finansiell stabilitet. Sentralbanken har overhodet ikke bare ett mål og ett virkemiddel, som Høyre sier. I perioden med inflasjonsmålet har den årlige inflasjonen variert mellom 0,4 pst. og 3,8 pst. I hvilken grad den lave inflasjonen i perioden skyldes sentralbankens pengepolitikk, vet vi egentlig ikke. Rentesettingen virker tregt på inflasjonen og gjennom flere kanaler.

Da den siste sentralbankloven ble vedtatt, ble det tydeliggjort av daværende finansminister Siv Jensen – med henvisning til en merknad fra representantene for Arbeiderpartiet, SV og Rødt – at produksjons- og sysselsettingshensynene skulle være likestilt med hensynet til stabil pengeverdi. Dette har Arbeiderpartiet tydeligvis glemt, men jeg er glad for at Fremskrittspartiet, som hadde finansministeren på dette tidspunktet, husker det og stiller seg bak forslaget vårt.

Så er det et nytt element som uansett bør inkluderes i mandatet, nemlig grønn omstilling. Framtidens sentralbank vil måtte ta grønne hensyn, både fordi det er en viktig samfunnsinstitusjon som bidrar til å fremme samfunnets mål, og fordi klimarisiko er i ferd med å bli en stor trussel for det finansielle systemet. Overgangen til fornybar energi kommer også, som vi har opplevd det siste året, til å medføre raske svingninger i priser og påvirke inflasjonen i Norge vesentlig. Det vil måtte påvirke pengepolitikken. Som Mark Carney, tidligere sjef for den britiske sentralbanken, sa: Når klimaendringene blir en avgjørende faktor for finansiell stabilitet, kan det allerede være for sent.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har sammen med Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten []: Da har representanten Kari Elisabeth Kaski tatt opp de forslagene hun refererte til.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Dette er et veldig godt forslag fra SV, og i den grad jeg har noen streng stemme, vil den strengeste stemmen min gå til alle som mener at vi ikke kan diskutere dette, for det opplever jeg som en politisk ansvarsfraskrivelse. Pengepolitikk er, som ordet antyder, politikk, og det er Stortinget og regjeringen som setter rammene for pengepolitikken, selv om vi så klart har en sentralbank som utfører den fra dag til dag. Derfor er det også et politisk ansvar vi må ta, å se på endringene rundt oss, den økonomiske krisen og hvordan pengepolitikken i dag er innrettet for å løse det.

Når man leser historiebøker og lærebøker, kan de store omveltningene i pengepolitikken som har vært de siste tiårene, virke veldig naturlige i ettertid – f.eks. at man gikk fra fast valutakurs til flytende valutakurs, eller at man endret inflasjonsmålet tidligere – men ingen av dem kom naturlig, de var konsekvenser av konkrete situasjoner i økonomien, ofte økonomiske kriser, og politiske valg.

Også i pengepolitikken er det slik, som stort sett ellers, at det er noen som taper og noen som tjener på ulike politiske løsninger. Det er derfor Rødt, sammen med SV og Arbeiderpartiet, i forrige runde var så tydelig på at nettopp hensynet til sysselsetting skulle være så viktig. Det er egentlig ikke noe problem å få ned inflasjonen, i hvert fall på sikt, hvis man bare øker renten veldig, veldig mye. Det man imidlertid kan risikere da, er at man får en dobbelt straff av arbeidsfolk i spesielt utsatte sektorer. De får både høy rente på boliglånet sitt og er de første som mister jobben dersom man har økt renten for mye og kommer i en lavkonjunktur.

Det er derfor ulike økonomer også har hatt ulike meninger det siste året, da det har skjedd historisk raske og store renteøkninger i Norge. For eksempel LOs sjefsøkonom har vært kritisk til det. På samme måte mener jeg at vi politikere må ta et ansvar for å diskutere pengepolitikk. Jeg er derfor veldig glad for at SV har fremmet dette forslaget, og jeg er også glad for at Fremskrittspartiet er med på deler av forslagene. Da kan det i hvert fall synes som at det er en viss bredde i ønsket om å ta opp de politiske sidene ved pengepolitikken.

Jeg tenker at det presser seg fram, for velgerne vil jo vite om vi har kontroll på denne situasjonen. Renten går opp, kronen er svak, og jeg tror mange av oss har fått et nytt møte med mange av de valutahåndteringene som Norges Bank gjør for tiden. Da mener jeg at svaret ikke kan være at vi ikke kan diskutere dette, i uendelig framtid. Det kommer til å presse seg fram, og jeg skulle ønske at vi tok den debatten mer nå, på bakgrunn av SVs forslag, men det er både en høst på den andre siden og en vinter og en ny vår etter det.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Regjeringens utgangspunkt er at de ulike målene for den økonomiske politikken i så stor grad som mulig bør tilordnes de virkemidlene som er best egnet til å nå dem. Det vil bidra til høyere måloppnåelse og en tydeligere ansvarsfordeling og til å unngå uklarhet om målene.

Regjeringen har med hjemmel i sentralbankloven fastsatt at det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være framoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Ordet «høy» innebærer en tydelig markering av hensynet til produksjon og sysselsetting. I uttrykket «bidra» ligger det at Norges Bank ikke kan ha et hovedansvar for å skape høy produksjon og sysselsetting, men at dette hensynet skal inngå i de avveininger banken foretar.

I 2018 ble mandatet for pengepolitikken modernisert av den forrige regjeringen, ved at inflasjonsmålet ble endret fra 2,5 pst. til 2 pst., at hensynet til produksjon og sysselsetting fikk en mer framtredende rolle enn tidligere, og at hensynet til å motvirke finansielle ubalanser ble tatt inn. Endringene har fungert godt. Mandatet gir et godt grunnlag for at Norges Bank kan føre en pengepolitikk som er i tråd med de overordnede målene for den økonomiske politikken. Mandatet pålegger Norges Bank å avveie hensynet til inflasjon mot hensynet til høy produksjon og sysselsetting.

Jeg vil advare mot å gjøre endringer i et mandat som fungerer, og som fungerer godt. Jeg vil også advare mot å gjøre endringer som overbelaster pengepolitikken og undergraver en tydelig ansvarsdeling i den økonomiske politikken. En bør unngå å tillegge pengepolitikken for mange oppgaver, og særlig gjelder dette oppgaver hvor andre virkemidler er vesentlig bedre egnet enn pengepolitikken. Innenfor den økonomiske politikken er finanspolitikken bedre egnet enn pengepolitikken til å nå klimapolitiske mål, gjennom skatter, avgifter, ulike tiltak, subsidier og bevilgninger til ulike formål.

Dagens mandat for pengepolitikken samsvarer godt med de virkemidlene Norges Bank har til rådighet.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg takker for innlegget fra statsråden.

Som jeg var inne på i mitt innlegg, behandlet Stortinget for noen år siden dagens sentralbanklov, og jeg tror til og med at finansministeren satt i finanskomiteen på det tidspunktet. Det var flere runder med stortingsbehandling den gangen, der man understreket fra Stortingets side, først fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt, at det var viktig at produksjons- og sysselsettingshensynet skulle være likestilt med hensynet til stabil pengeverdi. Deretter ble det fanget opp i den siste lovproposisjonen som kom til Stortinget fra Siv Jensen, og Siv Jensen som finansminister understreket dette også fra talerstolen. Har det her vært et linjeskift med dagens regjering, der man ikke lenger mener at disse hensynene skal likestilles?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Her skapes det et slags motsetningsforhold, at det er en motsetning mellom lav og stabil inflasjon og høy sysselsetting og høy produksjon over tid. Det mener jeg at det ikke er – det er et samspill mellom disse. Vi har gitt et fleksibelt mandat, og Norges Bank har selvfølgelig en målsetting om å komme ned mot inflasjonsmålet på 2 pst., men de skal ta hensyn til hvordan det slår ut for produksjonen. For det er, som det står, et mål om høy produksjon og høy sysselsetting, og en skal også bidra til at det ikke blir finansiell ustabilitet.

Den tiden vi er inne i nå, har vært en spesielt krevende tid, der vi har opplevd en prisvekst vi ikke har opplevd tidligere. Når Norges Bank har gjort sine vurderinger for rentefastsetting, har de selvfølgelig i tillegg gjort vurderinger rundt hvordan dette slår ut for sysselsetting, hvordan det slår ut for produksjonen i Norge, og hvordan det slår ut for den finansielle stabiliteten. De har gjort krevende avveininger ut fra det mandatet som Stortinget, og også regjeringen, har gitt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det var litt vanskelig å få et helt tydelig svar. Det er jo ikke riktig at det ikke er et motsetningsforhold mellom å tilstrebe lav og stabil inflasjon og full sysselsetting. Tvert imot: Når renten øker for å bekjempe inflasjonen, bidrar det til økt arbeidsledighet. Det er også noe som sentralbanken aktivt viser til, at man ønsker å redusere kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi og da også få en høyere arbeidsledighet – et slags bilde av en form for likevektsledighet som man søker å oppnå for å få lav inflasjon.

Derfor var det viktig at man politisk understreket at man skulle likestille de målsettingene, og jeg vil spørre igjen: Er regjeringen og finansministeren enig i at disse hensynene skal likestilles, og at man skal ta hensyn til sysselsetting og de særegne forholdene – med bl.a. frontfagsmodellen – i Norge når renten skal fastsettes?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det legges premisser i spørsmålet som jeg ikke er enig i, for man skaper et motsetningsforhold mellom at det skal være et velfungerende, godt arbeidsmarked i Norge, med lav ledighet, og at vi skal ha et øye på hvordan prisveksten slår ut. Høy prisvekst over tid er oppskriften på mer uro i arbeidsmarkedet og høyere ledighet. Hva prisveksten er, er jo ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å skape stabilitet og forutsigbarhet for bedrifter som skal investere. Hvis man f.eks. har satt et inflasjonsmål på 2 pst., som man har i Norge, skal man kunne regne ut fra det. Det er lettere og mer forutsigbart for familier som skal planlegge, når en vet hva prisveksten er framover, og det gjør det også lettere å ansette folk.

Selvfølgelig er lav og stabil inflasjon bra for arbeidsmarkedet, det er bra for familiene, og det er bra for norske bedrifter, men det presiseres helt tydelig i det mandatet som ligger til grunn, som er det samme mandatet som lå til grunn under den forrige regjeringen, for vi har ikke gjort noen endringer med mandatet, at dette er fleksibelt, og at man skal ha et mål om høy og stabil sysselsetting, altså at man skal avveie hensyn opp mot hverandre. Men det er et samspill her.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Rente virker sakte på inflasjonen. Det betyr at man ikke overskuer når den fulle virkningen av renteøkninger på inflasjonen faktisk vil komme. Det vil antagelig bli om noen år, men det vi vet, er at renteøkningene bidrar til en økning i arbeidsledigheten. Det er også, som sagt, et uttalt mål fra Norges Bank – og det i en situasjon hvor inflasjonen som vi har i Norge, i all hovedsak skyldes en import av den inflasjonen, som de siste tallene fra SSB viser.

Spørsmålet er da: Ser finansministeren at det her er strid mellom de målsettingene som regjeringen har om full sysselsetting, som man til stadighet uttrykker er en klar målsetting fra regjeringen, og den politikken som føres overfor sentralbanken, om at man ikke lenger har likestilt hensynet til stabil prisvekst med hensynet til sysselsetting?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Hele målet med pengepolitikken – og egentlig med finanspolitikken – er at vi over tid skal få velstandsvekst og få bedre liv i Norge, og regjeringen mener at noe av nøkkelen til det er høy sysselsetting, høy produksjon, høy aktivitet og vekst i økonomien. Derfor er vi glad for at vi kan vise tall på at det er over 100 000 flere i privat sektor som har kommet i jobb det siste året, og at det var rekordhøye investeringer i fastlandsbedrifter i Norge i fjor, på rundt 450 mrd. kr. Det er en veldig høy investeringstakt.

Norges Bank har fått et mandat, basert på de diskusjonene som har vært i Stortinget, og på sentralbankloven, der de skal avveie disse hensynene. Målet er lav og stabil prisvekst, men mandatet sier at de skal avveie det opp mot høy produksjon, høy sysselsetting og finansiell stabilitet. Det er i den balansen vi skaper mest forutsigbarhet for bedrifter og arbeidstakere, og det er den norske modellen. Så må vi selvfølgelig bruke finanspolitikken til å sørge for at vi spesielt i krevende tider støtter grupper som rammes ekstra hardt av høy prisvekst.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg prøver å slenge meg på temaet her nå, for i fjor sommer, da rentene begynte å øke, sendte jeg et skriftlig spørsmål til statsråden og spurte nettopp om hvordan man tolker mandatet. På den tiden var det litt usikkert hvordan Norges Bank tolket mandatet, men etter det har det blitt veldig, veldig tydelig at Norges Bank tolker mandatet sånn at de har ett mål, som er lav og stabil inflasjon, og så mener man at det er en måte å skaffe høy sysselsetting på.

Det er mildt sagt en faglig måte å forstå rentepolitikken på som – sånn jeg ser det – ikke er i tråd med det mandatet Stortinget faktisk vedtok. Ja, over tid er alle mål sammenfallende med hverandre i likevektsmodeller, men man kommer aldri til det stedet at ting er likevektig over tid. På kort sikt er det da en motsetning mellom de to hensynene. Det er derfor det var og fortsatt er viktig for Stortinget – i hvert fall for Rødt, SV og Fremskrittspartiet – at man stadfester det igjen.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Når jeg hører representanten fra Rødt og representanten fra SV, får jeg inntrykk av at en lager en motsetning for å skape en debatt. Norges Bank har jo et fleksibelt mandat, men så har både storting og regjering vært tydelig på at vi mener at lav og stabil prisvekst er et gode, og det ligger i mandatet til Norges Bank.

Hvis det blir høy prisvekst eller ustabilitet, skaper det veldig mange problemer for både bedrifter, arbeidsmarkedet og deg og meg. Når en f.eks. setter renten, skal en avveie det opp mot sysselsetting, høy produksjon og finansiell stabilitet – et helhetsansvar. Vi bruker selvfølgelig finanspolitikken enda mer aktivt i sånne perioder som vi er i nå, med f.eks. økt barnetrygd, bedre pensjon og andre typer grep på områder som rammes spesielt hardt av den høye prisveksten. Den høye prisveksten har skapt mange ekstra utfordringer man må klare å løse gjennom finanspolitikken.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg kan bekrefte at jeg ikke gjør dette for å skape en debatt, men fordi det jo er en debatt. Det er derfor ulike land har ulike måter å styre pengepolitikken på, og det er derfor Stortinget i flere runder, da man vedtok sentralbankloven, hadde en debatt om det, der også Arbeiderpartiet så disse tingene tydeligere enn de tydeligvis gjør i dag.

Det er fordi dette er viktig for folk. Den økte renten går rett inn i hverdagsøkonomien til folk. Når vi da har en importert inflasjon der vi ikke er helt sikre på om renten funker, i hvert fall ikke hvor stor effekten blir om ett eller to eller tre år, mener i hvert fall jeg at det er et politisk hensyn å diskutere om de rammene vi politikere har satt, er riktige, og ikke minst om sentralbanken bruker de rammene på den måten. Det er sånn det fungerer med pengepolitikken i dag.

Jeg er litt usikker på om jeg har et spørsmål, for nå har jeg for så vidt stilt det samme spørsmålet mange ganger, men mitt ønske er at vi faktisk kan ha en debatt om pengepolitikk som ikke er sånn: Det funker, ferdig! Vi har en priskrise, en rentekrise, og da må vi være interessert i å finne ut om det kan funke bedre for folk, for i dag funker det ikke veldig bra for folk.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Grunnen til at vi har hatt høy prisvekst i Norge de siste årene, er selvfølgelig det som har skjedd i verden rundt oss. Det har vært en helt ekstrem situasjon, både ettervirkningen av de ubalansene koronaen skapte, og også den forferdelige krigen, der bl.a. energi er blitt brukt som et virkemiddel for å prøve å påvirke opinionen i Europa. Det er en høy internasjonal prisvekst, men vi ser også at det er høy nasjonal prisvekst. Heldigvis ser vi at Norge over tid har klart seg litt bedre enn mange andre europeiske land.

Norges Bank har et klart mandat om at de skal få prisveksten ned, men det er ikke sånn at de skal få prisveksten ned i morgen. Det er et fleksibelt mandat, de skal bruke skjønn, men målet er klart. Når de skal gjøre sine faglige vurderinger, også skjønnsbasert, skal de balansere det opp mot høy produksjon, høy sysselsetting og gode liv for deg og meg. Det er egentlig hele målet med både pengepolitikken og finanspolitikken – å få Norge tryggest mulig gjennom. Vi ser nå at f.eks. situasjonen i norske bedrifter er mye bedre enn det man kunne tro for et år siden.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Carl I. Hagen (FrP) []: Statsråden har nå sagt mange ganger at Norges Bank har et klart mandat om å sikre hensynet til høy produksjon og sysselsetting sammen med lav inflasjon. Men Norges Bank skriver selv i sin pengepolitiske strategi:

«Det overordnede målet for pengepolitikken er å opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon.»

De sier ingenting om sysselsetting og produksjon. Derfor vil det være naturlig at finansministeren klargjør hele mandatet for Norges Bank, som åpenbart bare har lagt vekt på én del.

Hvis statsråden er bekymret for inflasjonen, er det jo ikke vanskelig å gjøre noe med det. Å fjerne de spesielle drivstoffavgiftene får prisstigningen dramatisk ned. Å innføre makspris på strøm på 50 øre vil øyeblikkelig redusere prispresset, og en halvering av matmomsen vil også få inflasjonen nedover, så hvorfor gjør ikke regjeringen de tingene de selv kan gjøre for å få ned inflasjonen?

Norges Bank sier at når de skal ha lavere inflasjon, må de øke renten. Det ville være interessant om finansministeren kunne forklare Stortinget og det norske folk hvorfor økt rente vil medføre lavere inflasjon. Folk flest vil mene at høyere rente er en kostnad for bedriftene. Hvis bedriftene får økte kostnader, setter de jo ikke ned prisene sine. Skal de dekke de økte kostnadene, må de øke sine priser, altså det stikk motsatte av det som er den uttalte målsetting fra Norges Bank, som nå nettopp igjen har sagt at de kanskje må øke renten mer enn beregnet fordi inflasjonen ikke har sunket. Det er jo det stikk motsatte. Det vil øke inflasjonen hvis de øker renten.

Den økonomiske teorien som finansministeren åpenbart tror på, når han passivt ser på at Norges Bank øker kostnadene for bedriftene gjennom økt rente, ville det være meget interessant å få frem i det.

For øvrig registrerer jeg at pengepolitikken har vært mye omdiskutert i den senere tid. Hver gang Norges Bank har rentemøte, er det stor oppmerksomhet, og derfor er det med forbauselse jeg er vitne til at når Stortinget drøfter pengepolitikken, glimrer sentralbanksjefen med sitt fravær i Stortinget. Det synes jeg er bemerkelsesverdig. Jeg hadde forventet at sentralbanksjefen var til stede og lyttet til Stortingets debatt om pengepolitikken.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.

Votering, se torsdag 1. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel