Kari Henriksen (A) [15:54:14 ] (ordfører for saken): Takk
til komiteens medlemmer for et godt samarbeid i denne saken, som
altså er om ny § 110 a, om rett til tilfredsstillende levestandard
og helse. Forslaget har tidligere blitt behandlet i Stortinget to
ganger, 13. mai 2014 og 29. januar 2019, og ingen av gangene har
forslaget oppnådd nødvendig flertall.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet,
viser til at vi har en omfattende lovgivning i Norge som er ment
å ivareta behovet for sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard
og best mulig helse. I første rekke har vi folketrygdloven, som
skal sikre innbyggerne økonomisk trygghet ved arbeidsledighet, sykdom,
uførhet og alderdom. Folketrygdloven dekker imidlertid ikke alle
forhold. En rekke andre velferdslover supplerer denne, som f.eks.
sosialtjenesteloven, pasient- og brukerrettighetsloven, barnevernloven,
folkehelseloven, straffegjennomføringsloven og husleieloven – for
å nevne noen.
På Arbeiderpartiets
vegne vil jeg også peke på trepartssamarbeidet vi har i Norge. Det
er en grunnstein i vårt demokrati. I hele sin historie har fagbevegelsen sørget
for å styrke levekår og helse til ansatte i arbeidslivet. Fyrstikkarbeiderskene
var de første ut, i 1894. De hadde en lønn de ikke kunne leve av,
og et arbeid de døde av. Det organiserte arbeidslivet og de lover
som rammer inn dette, og som fagbevegelsen har kjempet fram, har
i hele Arbeiderpartiets historie vært kjerner i vår politikk.
Komiteens flertall
mener videre at dagens lovverk ivaretar den nødvendige lovreguleringen
for å sikre borgerne en tilfredsstillende levestandard og helse.
Etter flertallets syn er det viktig at folkevalgte tar de nødvendige
prioriteringene. En grunnlovfesting vil etter flertallets mening
kunne forsterke rettsliggjøringen på bekostning av folkestyret,
særlig siden Høyesterett da får ansvar for å tolke rekkevidden av
retten til tilfredsstillende levestandard og helse. Derfor anbefaler
flertallet at grunnlovsforslag nr. 35 ikke bifalles.
Jeg regner med
at de respektive partiene vil kommentere, og da spesielt de som
ønsker å bifalle forslaget.
Forslaget som
er til behandling nå, vil altså etter vår mening gi domstolene en
utvidet rolle til å bestemme rekkevidden av bestemmelsene. Vi mener
politikken, i tråd med skiftende behov og samfunnsutvikling, skal
ta disse avgjørelsene.
Carl I. Hagen (FrP) [15:58:00 ] : Da jeg leste dette forslaget,
trodde jeg at jeg hadde lest feil. Altså: «Statens myndigheter skal
respektere og sikre retten til en tilfredsstillende levestandard
(…).» Da tenkte jeg: Skal staten sikre en tilfredsstillende levestandard
til alle mennesker i Norge? Og hva er definisjonen på en tilfredsstillende
levestandard?
Hadde jeg hatt
en sånn lovbestemmelse og kunnet gå til søksmål mot staten, om det
hadde vært meg selv som kunne fastlegge hvilken «tilfredsstillende
levestandard» jeg ville ha, ja, da hadde det blitt ganske dyrt.
Det står: «herunder den enkeltes grunnleggende behov for mat (…).»
Ja, hva slags mat? Hummer og kaviar og sånt må jo være tilfredsstillende
mat, ikke bare en skive med geitost. Og så står det «vann» og «klær».
Klær er jo noe som i våre dager er meget omdiskutert. Det er noen
som klager over at det kastes altfor mye klær. Da må det jo være
slik at hvis enhver kan bestemme hva som er tilfredsstillende klær,
vil det for i hvert fall noen kvinner bli relativt dyrt, kanskje
for noen menn også. I tillegg skal det være en god bolig. Er «bolig»
en enebolig, eller er det bra nok med en hybel eller en leilighet?
Dette er helt
meningsløse forslag. Det minner meg om Kong Magnus Lagabøte, det
var vel i 1263, som sa at med lov skal landet bygges, og ikke med
ulov ødes. Det er jo denne type grunnlovsforslag som kanskje er
med på å ødelegge litt eller redusere respekten for Grunnloven,
altså helt åpenlyse, fromme programerklæringer i stedet for klare
realiteter. Det kunne nesten være fristende å lage litt brosjyremateriell
for den kommende valgkampen om hvor livsfjerne SV, Rødt og Venstre
egentlig er når de vil at det skal grunnlovfestes at vi alle skal
ha en tilfredsstillende levestandard, og også helse, for det står under
vedtaket i Dokument 12: 35, grunnlovsforslag om ny 110 a: «om rett
til tilfredsstillende levestandard og helse». Det er mange syke
som gjerne skulle ønske at staten hadde en plikt til å fremme at
de har en tilfredsstillende helse.
Jeg er veldig
glad for at et stort flertall stemmer ned dette helt livsfjerne
forslaget fra SV, Rødt og Venstre.
Audun Lysbakken (SV) [16:01:58 ] : I en tid med matkøer, i
en tid da prisstigningen har blitt sånn at trygdene ikke strekker
til for alle, ville det glede meg om representanten Hagen aktivt
ville trykke både løpesedler og andre ting som opplyste befolkningen
om at SV går inn for at alle skal ha en tilfredsstillende levestandard.
Den muligheten takker jeg umiddelbart ja til.
Det høres for
meg også ut, ut fra representantens egne beskrivelser, som om representanten
Hagens levestandard allerede er mer enn tilfredsstillende, så jeg
tenker vel at det primært er andre som er målgruppen for dette grunnlovsforslaget.
Det er jo ikke et forslag som er tatt ut fra de partiene som står
bak det, sin egen fantasi, men tvert imot noe som stammer fra menneskerettighetsutvalgets
arbeid, og de hadde etter vårt syn gode grunner for å foreslå nettopp
en rett til tilfredsstillende levestandard og helse inn i Grunnloven.
Det utvalget vektla,
var at det er essensielt å dekke de mest elementære og grunnleggende
menneskelig behov, for det er det vi snakker om her: de mest elementære
og grunnleggende menneskelige behov for å kunne leve et liv i verdighet
og samtidig benytte seg av den friheten som alle mennesker er født
med. En grunnlovfesting ville etter utvalgets syn sikre at statens
myndigheter også i framtiden hadde klare føringer for å prioritere
ressursene i samfunnet på en sånn måte at mennesker i Norge kan
leve et verdig liv.
Menneskerettighetene
skal ivareta den enkeltes frihet, likhet og menneskeverd, ifølge
fortalen til verdenserklæringen fra 1948, og for at enkeltindivider
skal kunne leve et liv i verdighet og samtidig benytte seg av denne
friheten, er det altså mer enn politiske menneskerettigheter som
er nødvendig. Det handler om tilgang til mat, vann, klær, bolig
og helsehjelp. Menneskerettigheter handler også om sosiale menneskerettigheter.
En kan ikke leve et tilfredsstillende og deltakende liv uten at
en viss grunnleggende sosial trygghet er ivaretatt. De politiske
og sosiale menneskerettighetene er avhengig av hverandre for å være
reelle. Så har det alltid vært et politisk skille i viljen til å
ta den sosiale dimensjonen inn i menneskerettighetene, men vi ser
på det som avgjørende for at de skal være reelle.
I dag er det den
ordinære lovgivningen som sikrer både sosial trygghet, tilfredsstillende
levestandard og best mulig helse i Norge. Den detaljerte utformingen
av velferdsstaten vil fortsatt – også om dette ble vedtatt – utvikles
på denne måten selv om det skulle tas inn en sånn bestemmelse i
Grunnloven. Igjen tenker jeg at flertallets frykt for rettsliggjøring
er unyansert. Det er ikke enhver rettsliggjøring som er problematisk,
og ikke enhver grunnlovfesting som inviterer til detaljstyring fra domstolene.
Vi tenker at velferdsstaten
i dag må kunne ses ikke bare som en sentral del av den norske statens
oppgaver, men av den norske statens verdigrunnlag. Det at alle innbyggere
har rett til et grunnleggende nivå på levestandard og helse, er
noe som reflekteres i vår lovgivning, og etter hvert også mer og
mer i ideen om hva Norge er: et samfunn som skal ha små forskjeller
og en sterk velferdsstat. Derfor ville det være helt i tråd med
det som faktisk er det samfunnsbygget som er reist gjennom flere
generasjoner det siste århundret, å grunnlovfeste dette.
Med det tar jeg
opp mindretallets forslag.
Presidenten
[16:06:10 ]: Dermed har representanten Audun Lysbakken tatt
opp det forslaget han refererte til.
Seher Aydar (R) [16:06:26 ] : Så godt som alle i Norge forventer
at myndighetene ikke lar folk sulte i hjel på gaten. Likevel ser
vi at mennesker må stå i matkø og være avhengige av at frivillige
gir dem mat. Det kan hende det finnes Fremskrittsparti-representanter
som ikke har sett den virkeligheten veldig mange mennesker lever
i – mennesker som faktisk ikke har råd til å dekke helt grunnleggende
basisbehov. Det er en realitet folk befinner seg i. Jeg mener at
det å diskutere denne saken på en flåsete måte – jeg er litt usikker
på om jeg i det hele tatt skal kommentere det – viser at man kanskje
har lite forståelse for den vanskelige situasjonen veldig mange
mennesker i landet vårt befinner seg i.
Grunnloven vår
ble skrevet på en tid da staten gjorde så lite som mulig. Det lille
den gjorde, dreide seg først og fremst om å straffe, ikke hjelpe.
Vi har offisielle nasjonalregnskap tilbake til 1865. Da sto offentlige
tjenester for bare 2,8 pst. av økonomien. Det får man kanskje flere gjeldsfengsel
for, men ikke mange trygder, sykepleiere eller boliger for. I Grunnloven
står det derfor at Kongen kan kalle sammen tropper, og det står
regler for domstolene, men det står ikke noe sted at staten skal
sikre folk rett på mat, vann eller et sted å bo. Det stemmer ikke
lenger med alle de andre lovene Stortinget har vedtatt, ikke med
de internasjonale konvensjonene Norge har undertegnet, og ikke med
oppfatningen folk har av rett og galt.
Det er over 50 år
siden Norge ratifiserte FN-konvensjonen om økonomiske og sosiale
rettigheter. Konvensjonen gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven § 2.
Konvensjonsartikkel nr. 11 sier det samme som forslaget vi behandler
i dag: at alle har rett på mat å spise, klær på kroppen og et sted
å bo, og at Norge har en plikt til å sørge for at en skal få det.
Jeg vil minne
om en av arbeiderklassens første seire. Det er folketrygdloven,
som skal sikre at alle har økonomisk trygghet, altså inntekt å leve
av hvis en ikke kan jobbe. Vi har fått pasientrettighetsloven, som
gir en rett på helsehjelp, vi har fått sosialtjenesteloven og en
rekke andre lover. Så hvorfor skrive retten til en anstendig levestandard
inn i Grunnloven? Jo, det kan jeg prøve å forklare litt grundigere.
Folketrygdloven
har f.eks. ikke hindret at folk som skulle få økonomisk frihet gjennom
Nav, må stå i matkø og bli anbefalt av ansatte i Nav heller å få
hjelp fra frivillige organisasjoner. Sosialtjenesteloven har ikke
hindret kommunene i å kreve saftig markedsleie på boliger som skulle
hjelpe folk som ikke har råd til markedsleie. Pasientrettighetsloven
har ikke stoppet sykehusene i å kaste folk som trenger helsehjelp,
ut i gjeldsslaveri. Den veien det har gått de siste årene, hvor
offentlig sektor virker mer interessert i å spare enn å hjelpe –
hvor det første spørsmålet man møter, er hvorfor en har gjort denne feilen,
og ikke hva en trenger for å greie seg – gjør at Stortinget bør
understreke den plikten staten har til å hjelpe folk med å dekke
sine grunnleggende behov.
Å knesette retten
til en anstendig levestandard i Grunnloven handler ikke om å gi
domstolene mer makt og oss politikere mindre makt. Domstolene dømmer
etter de lovene vi har fra før, og som allerede etablerer økonomiske
rettigheter. Å ta det inn i Grunnloven er heller ikke tatt fra løse
luften, for dette var menneskerettighetsutvalgets anbefaling da
de avga sin rapport for snart 12 år siden. Jeg synes representanten
fra SV, Audun Lysbakken, redegjorde godt for det. Å vedta forslaget
vil sikre at Grunnloven er i samsvar med det som er i gjeldende
rett i Norge. Menneskerettighetsutvalget fant også at å ta det inn
i Grunnloven ville virke som en påminnelse når man utformer politikk.
Utvalget fant at politikere har rikelig anledning til å bruke skjønn
når de skal vurdere hva som best ivaretar folks rettigheter, og vil
ikke bli instruert i detalj av domstolene.
Forslaget som
er fremmet, er med andre ord grundig utredet fra før, og rekkevidden
av den formuleringen er godt forstått. Jeg håper at dette er noe
vi kan enes om i framtiden, selv om det ikke blir flertall for det
i dag. Den økonomiske situasjonen folk befinner seg i, og hvor vanskelig
det er for enkelte å få mat på bordet, tak over hodet og klær på
kroppen, er ikke flåseri og spørsmål om hvor mye luksus en kan ha.
Dette er grunnleggende behov folk har, som de ikke får dekket i
dag.
Ola Elvestuen (V) [16:11:26 ] : Jeg kan forstå at det er uenighet
mellom partiene om hvorvidt tilfredsstillende levestandard og helse
skal være en del av Grunnloven eller ikke, men jeg må si jeg reagerer
på representanten Hagens innlegg, som gir inntrykk av at dette er
et forslag som nærmest er et litt ytterliggående standpunkt, at
det er vanskelig å forholde seg til. Jeg går ut fra at også representanten
Hagen er for at alle skal ha dekket sine grunnleggende behov for
mat, vann, klær og også for et sted å oppholde seg med tak over
hodet – at dette er grunnleggende behov som alle bør ha dekket.
Representanten
Hagen har vært med lenge i norsk politikk og vet at om en går 30–40
år tilbake, var det et betydelig problem med folk som manglet et
tak over hodet og et hjem. I dag har vi kommet mye lenger, ikke minst
her i byen, hvor tilbudet er et helt annet enn det vi hadde tidligere.
Det er en underlig
tilnærming når flertallets begrunnelse for ikke å gå inn for dette
forslaget, er at de mener at det er godt nok dekket opp av gjeldende
lovverk. Det er jo et standpunkt å ha. Jeg tror at målet med dette
er noe som vi alle deler: Vi skal dekke det som er grunnleggende
behov, mat, vann, klær og bolig, og vi skal jobbe for bedre helse
og nødvendig helsehjelp.
Jeg mener likevel
at dette bør tas inn i Grunnloven, både fordi vi, som andre også
har påpekt, har hatt en veldig grunnleggende utredning, gjort av
menneskerettighetsutvalget, som har foreslått å ta det inn i Grunnloven –
ikke for å gjøre de store endringene, for vi har et sterkt lovverk,
men for å understreke hvilket ansvar vi har, gjennom også å ta det
inn i den norske grunnloven – og fordi det framover vil være normgivende
for at vi skal legge enda større vekt på at disse helt grunnleggende
behovene skal ivaretas for alle, og at dette er rettigheter som
alle norske borgere har, og som er fastsatt i Grunnloven.
Jeg vil også denne
gangen stemme for dette forslaget og mener at det slett ikke undergraver
det lovverket vi har i dag. Tvert imot forsterker det den viljen,
og det er også synet fra Stortinget at vi skal ivareta disse helt grunnleggende
behovene, og de skal ivaretas som et minimum for absolutt alle i
kongeriket.
Presidenten
[16:14:27 ]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.
Det ringes til
votering.
Votering, se voteringskapittel