Audun Lysbakken (SV) [10:04:05] (ordfører for saken): Kontroll- og konstitusjonskomiteen har undersøkt regjeringens respons på en rekke anmodninger om ulike typer bistand fra ukrainske myndigheter. Komiteen har sett på henvendelser om alle former for sivil hjelp. Vi har ikke gått inn i håndteringen av norsk våpenstøtte til Ukraina. Bakgrunnen er et ønske om å undersøke om Norge har svart raskt nok på sånne henvendelser, og om Norge har stilt opp på en rimelig måte når Ukraina har bedt om hjelp.

Bakteppet for dette er den tverrpolitiske enigheten om støtte og bistand til den ukrainske forsvars- og frihetskampen mot den russiske invasjonen. Russlands krigføring er ulovlig og umoralsk. Demokratiske krefter må støtte Ukraina av flere grunner, både for å slå ring om folkeretten og mindre staters rettigheter i møte med stormaktene, og for å stå imot oppblomstringen av autoritært tankesett som Putins regime er et av de tydeligste eksemplene på, og som i vår tid har fått fotfeste også innad i Vesten. Det er en angrepskrig som også truer norske nasjonale interesser, både fordi fred i Europa er viktig for oss, og fordi Norge er en liten stat med sterk interesse av at folkeretten må respekteres. Derfor er det riktig av Norge å komme Ukraina til unnsetning, med alt fra å ta imot flyktninger, via økonomisk støtte og nødhjelp til å bidra med våpen til forsvar av landet.

Det er en viss grad av uenighet i komiteen knyttet til grunnlaget for undersøkelsen. I innstillingen setter regjeringspartiene spørsmålstegn ved om dette er innenfor det som er naturlig for Stortinget å føre kontroll med, og viser til regjeringens prerogativer på utenriks- og forsvarsområdet. De øvrige partiene – flertallet i komiteen – mener det har vært relevant og riktig å gjennomføre undersøkelsen, og vi som tilhører dette flertallet, advarer også i innstillingen mot å la regjeringens ansvar for utenriksforhold bli et argument for å motsette seg parlamentarisk kontroll.

Et flertall i komiteen mener at saksbehandlingstiden for flere av bistandsanmodningene har vært svært lang. Verneutstyr for sivil redningstjeneste og bromateriell er eksempler på dette. En samlet komité viser til at lang saksbehandlingstid har fått konsekvenser også for Norges bidrag til å evakuere sårede ukrainske soldater. Selv om regjeringen har hatt et forståelig behov for både praktiske og prinsipielle avklaringer, mener komiteen at saksbehandlingstiden var for lang. Det har også helse- og omsorgsministeren erkjent.

Så mener medlemmene fra Høyre og Venstre at justis- og beredskapsministeren i forbindelse med saken om medisinsk evakuering har gitt Stortinget et villedende svar. Det gjelder skriftlig spørsmål fra representanten Guri Melby av 3. mai i fjor. Høyre og Venstre fremmer i dag et forslag om sterk kritikk mot statsråden. Samtlige andre partier i komiteen avviser forslaget.

På SVs vegne vil jeg si at vi mener statsråd Mehl med fordel kunne redegjort grundigere for saksbehandlingen i den aktuelle saken. Det burde vært opplyst om at Norge hadde lagt inn et tilbud om medisinsk evakuering etter anmodning 23. april, og også om departementets beslutning om ikke å legge inn flere sånne tilbud før man hadde gjort en helhetlig vurdering.

Regjeringen må tilstrebe å gi Stortinget så utfyllende informasjon som mulig. Vi mener likevel at det ikke er grunnlag for å si at sannhetsplikten i Grunnloven er brutt. I svaret til Melby opplyser statsråden om de anmodningene som har kommet, og gir et korrekt bilde av at saken er til vurdering i regjeringen. Helheten i svaret gir derfor ikke grunnlag for å si at Stortinget ble villedet, selv om det er et eksempel på at statsråden burde ha gitt mer utfyllende informasjon.

Til tross for de innvendingene rundt saksbehandlingstiden som jeg har redegjort for, anerkjenner komiteen at anmodningenes karakter, behovet for forsvarlig saksbehandling og en krevende sikkerhetssituasjon har gjort håndteringen komplisert. Helhetsvurderingen til flertallet i komiteen – alle partiene unntatt Høyre og Venstre – er at regjeringens håndtering av bistandsanmodningene derfor har vært akseptabel. Komiteen forventer likevel at regjeringen bruker erfaringene fra det første krigsåret og de delene av egen håndtering som komiteen mener har vært mangelfull, til å sørge for at kommende anmodninger behandles på en effektiv måte.

Lubna Boby Jaffery (A) [10:09:21]: Krigen i Ukraina definerer tiden vi lever i. I 2014 annekterte Russland Krym og ga støtte til prorussiske opprørere i Øst-Ukraina. Russland begynte da en krenkelse av ukrainsk selvstendighet og en krenkelse av folkeretten. Den 24. februar i fjor gikk Russland til fullskala angrepskrig. En alvorlig situasjon ble langt mer alvorlig. Siden da er utallige tusen døde. Byer er jevnet med jorden, og millioner er drevet på flukt.

Jeg tror at vi alle har kjent på en fortvilelse over krigen og dens grusomhet. Vi husker massakren i Butsja, bombingen av og kampene om Mariupol og skyttergravskrigen rundt Bakhmut. Dette er eksempler som understreker at vi som nasjon må stille opp for Ukraina – og vi har stilt opp for Ukraina. Vi ga i fjor sivil støtte tilsvarende 10,7 mrd. kr, og vi ga militær støtte tilsvarende 4,4 mrd. kr. Vi brukte fire dager på å fravike prinsippet om ikke å sende våpen til land i krig. Vi har fått på plass Nansen-programmet for Ukraina, på 75 mrd. kr over fem år. Vi er også blant de landene som har tatt imot flest skadde ukrainere gjennom Medevac-ordningen. Vi har også tatt imot og bosatt svært mange ukrainske flyktninger, og vi kommer også til å ta imot mange flere.

Det burde derfor ikke være tvil om at den norske innsatsen har vært og er formidabel. Jeg synes derfor det er overraskende og egentlig litt skuffende at Høyre og Venstre ikke kunne være med flertallet på å beskrive regjeringens håndtering av bistandsanmodninger som akseptabel.

Denne kontrollsaken har vi i Arbeiderpartiet blitt med på, selv om vi prinsipielt er skeptiske til kontrollsaker som ikke omhandler brudd på konkrete stortingsvedtak. Vi har også erkjent at saksbehandlingstiden i noen tilfeller har vært unødvendig lang, og jeg er glad for at regjeringen selv har erkjent dette og så fulgt opp læringspunkter med tiltak, for det er helt nødvendig at vi lærer av våre feil.

Jeg vil gjerne bruke det som er igjen av tiden, til å snakke om en del av innstillingen som omhandler sannhetsplikten og opplysningsplikten. Denne kontrollsaken handler om regjeringens håndtering av krigen i Ukraina. Som jeg har vært innom, er det gjort svært mye av Norge, og regjeringen håndterer denne svært alvorlige krigssituasjonen.

Høyre og Venstre synes det er mest alvorlig at justisministeren ga et villedende svar til Stortinget om regjeringens behandling av anmodningene om medisinsk evakuering av skadde soldater fra Ukraina. De mener at dette gir grunnlag for et daddelvedtak. Grunnloven § 82 stiller krav om at «ingen medlemmer av statsrådet må leggje fram urette eller villeiande opplysningar for Stortinget». I denne saken sa statsråden at de hadde spørsmålet om medisinsk evakuering av skadde ukrainske soldater «til vurdering», noe de uomtvistelig hadde. Da er åpenbart ikke opplysningene uriktige. Så har Høyre og Venstre valgt å legge vekt på at seks bistandsanmodninger hadde blitt akseptert før departementet ga beskjed om ikke å legge inn tilbud om behandling av sårede ukrainske soldater, for å få gjort de helt nødvendige vurderingene av viktige problemstillinger.

Jeg kan ha forståelse for at synet på hva som er villedende, kan variere etter hvor man står. Derfor må statsråden ta utgangspunkt i Grunnlovens ordlyd, Stortingets føringer og den etablerte praksisen. Ser man til disse – og det må man gjøre – er det sentralt at Stortinget ikke må føres bak lyset. Det mener jeg at Stortinget ikke er. Justisministeren har ikke villedet Stortinget. Derfor mener jeg også at forslaget til daddelvedtak ikke bør støttes.

Helt avslutningsvis vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid, og jeg ønsker å rette en særlig takk til saksordføreren, som har arbeidet svært godt med denne saken.

Peter Frølich (H) [10:13:50] (komiteens leder): At Stortinget behandler denne saken, er helt nødvendig og på sin plass. Norske styresmakter ble satt på en historisk prøve med den største krigen i Europa siden annen verdenskrig.

Ukraina sendte rop om hjelp, men de fikk ikke alltid svar. I begynnelsen ble mange anmodninger liggende i ulike deler av regjeringsapparatet. Det var uklart hvem som hadde ansvaret for hva, og om det ene departementet visste hva det andre departementet gjorde. Media har gjort en veldig god jobb med å dokumentere mye av dette, og vi gjorde vår jobb med å kontrollere det. Det har vi gjort i tråd med langvarig tradisjon, både i denne komiteen og i Stortinget.

I Norge har håndteringen av krigen i Ukraina variert fra det som har fungert godt, f.eks. militære bidrag, det internasjonale arbeidet for å danne en sterk koalisjon og løfter til Ukraina om langsiktige finansielle bidrag, til det som har vært varierende – i beste fall – og noe som har vært uholdbart. Det mest alvorlige som har kommet fram i undersøkelsene våre, er treg saksbehandling i departementene, og særlig i saken om evakuering av soldater.

Der andre land handlet raskt, brukte vi mye tid på utredninger. Evakueringen av ukrainske soldater stoppet ikke bare én gang, men to ganger. Den 23. april i fjor spurte Ukraina om Norge kunne ta imot ukrainske soldater. Norge sa først ja via DSB og UD, før Justisdepartementet sa stopp et par dager etterpå. De ga kontrabeskjed i påvente av nye utredninger. Da tok det en måned før evakueringen kom opp igjen, og det er lenge. Det er også en vending som Stortinget ikke fikk beskjed om, selv om de etterspurte informasjon, og det svekket den politiske behandlingen av en betent sak.

Man skulle tro at det var enden på visen, men halvannen måned etterpå stoppet den medisinske evakueringen opp igjen. Den 5. juli ba Ukraina om gratis behandling av de sårede soldatene som har kommet til Norge. Det brukte den norske regjeringen 73 dager på å avgjøre. Denne uklarheten, som har stått i spenn mellom flere departementer, skal altså ha dreid seg om egenandeler, kanskje så lite som 200 kr per stykk. Selv om den medisinske evakueringen av soldatene nå er godt i gang og har kommet opp på et godt og akseptabelt nivå i europeisk sammenheng, var dette alvorlig i en ganske kritisk fase av krigen, og det er helt på sin plass at dette påpekes og kritiseres fra partier i kontrollkomiteen.

Vi har også avdekket en del andre eksempler på lang tidsbruk. Regjeringen brukte 106 dager på å vurdere en anmodning om verneutstyr for redningstjenesten og 223 dager på å sende bromateriell, noe som i det store og hele lå klart. Kripos, Justisdepartementet og UD brukte 45 dager på å behandle en enkel anmodning om førstehjelpsutstyr. OED brukte minst 235 dager på å svare på en anmodning om støtte til energisektoren og Energy Community – og jeg sier minst 235 dager, for vi vet ennå ikke om anmodningen er svart ut eller ikke.

Over ett år etter fullskalainvasjonen tror jeg vi alle kan være enige om at støtten til Ukraina har kommet opp på et veldig godt nivå. Høyre har hele tiden vært opptatt av å si at det gjøres veldig mye bra for Ukraina, både i Norge og i resten av verden, men det tar ikke vekk det faktum at mangel på koordinering mellom departementene, og tidvis mangel på gjennomføringskraft, har medført at håndteringen i første fase hadde flere mangler. Det manglet kanskje den kriseforståelsen og intensiteten i håndteringen som burde forventes i en slik situasjon.

Helt til slutt: Parlamentarisk kontroll er en litt vanskelig øvelse. Det virker noen ganger som om man kritiserer bare for å kritisere, men det er altså ikke tilfellet. Jeg mener at den parlamentariske kontrollen fungerer best når den fører til reelle endringer, og når den kanskje har en litt skjerpende effekt på oss alle. Det mener vi å ha sett gode eksempler på underveis i behandlingen, og det gjør at jeg tror at denne kontrollsaken har hatt reell nytte, og i beste fall kanskje har gjort en forskjell for dem som slåss for friheten i Ukraina.

Jeg tar opp forslaget som Høyre er del av.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:19:12]: Eg vil nytta høvet til å understreka det som komiteen er einige om i denne saka. Komiteen står samla bak vurderinga om at Russlands angrep på Ukraina er ein alvorleg trugsel mot internasjonal fred og tryggleik. Det er ein trugsel mot ei verd styrt av folkeretten.

Eit samla storting har stått bak den norske støtta til Ukraina, både på kort og på lang sikt. Me har ein god politisk tradisjon for tverrpolitisk semje når grunnleggjande verdiar i verdssamfunnet står på spel. Det norske arbeidet med å støtta Ukraina har gått frå å møta ei akutt krise til å handtera ein langvarig krig. Dette arbeidet meiner ein samla kontrollkomité at fleire departement har mykje å læra av, det som gjekk bra, og det som gjekk mindre bra i den første, akutte fasen. Det tok uturvande lang tid å handtera fleire oppmodingar om bistand frå Ukraina. Den lange sakshandsamingstida fekk m.a. konsekvensar for det norske bidraget til å evakuera såra ukrainske soldatar. Ein samla komité meiner det er naturleg at regjeringa tek lærdom av dette i handteringa av støtte til Ukraina framover og prioriterer ei meir effektiv sakshandsaming.

Eg vil knyta nokre kommentarar til sjølve utgangspunktet for kontrollen i saka. Då eg var saksordførar for Harberg-utvalets drøfting av Stortingets kontrollfunksjon, var Stortinget samde om at kontrollen skal vera retta mot å halda regjeringa ansvarleg for å følgja opp Stortingets vedtak. I handteringa av oppmoding om bistand frå Ukraina har ikkje regjeringa brote noko stortingsvedtak. Komiteen har likevel vore oppteken av at regjeringa evnar å handtera arbeidet effektivt og læra av feila som er gjorde. Når kontrollen ikkje byggjer på eit stortingsvedtak, er det viktig at det ligg ei tverrpolitisk semje i botnen av dei vurderingane kontrollkomiteen gjer.

Eg vil understreka at eg ikkje meiner at regjeringa sine prerogativ på utanriksfeltet inneber at dette feltet skal vera unnateke parlamentarisk kontroll. Eg meiner at når kontrollen ikkje byggjer på eit stortingsvedtak, og vurderingane mellom partia er ulike, er regjeringa sine prerogativ eit tilleggspoeng som gjer at Stortinget skal vera varsame i kontrollsaker. Kontrollen skal byggja på eit klart kontrollgrunnlag som alle parti i Stortinget kan vera samde om. Det er viktig for å sikra at rein partipolitisk verksemd er lagd til side ved handsaming av kontrollsaker. Dette understreka kontroll- og konstitusjonskomiteen ved behandlinga av Frøiland-utvalet tilbake i 2003. Då la komiteen vekt på at utan klare spelereglar ville kontrollkomiteen lett verta arena for å vera for eller imot sitjande regjering og slik undergrava den viktige oppgåva komiteen er sett til å ta vare på.

Eg har tidlegare sagt her i salen at Stortingets eiga kontrollverksemd er hjartet i eit levande folkestyre. Nettopp difor er eg oppteken av klare spelereglar for arbeidet i komiteen. Dette er ikkje ei grunngjeving for å motsetja seg kontroll, men for å halda kontrollen innanfor klare rammer på vegner av Stortinget som folkevalt organ.

Senterpartiet har støtta at det vert opna kontrollsak, slik at korrespondansen mellom komiteen og regjeringa skulle verta oppsummert i denne saka, men eg meiner mindretalet dreg kritikken i innstillinga ut av proporsjonar.

Når Noreg aldri før har teke imot såra soldatar frå ein pågåande konflikt, må me akseptera at det tek tid å gjera vurderingar opp mot regelverket som gjeld. Me må akseptera at når me deltek i eit europeisk samarbeid, tek det tid å samordna seg med Europa.

Eg støttar fleirtalet i komiteen, som konkluderer med at regjeringas handtering av oppmoding frå Ukraina om bistand har vore akseptabel. Regjeringa må samstundes nytta erfaringane frå det siste året, slik at førespurnad frå Ukraina om bistand vert handsama så effektivt som mogleg i tida framover. Dette er ei innstilling med lite alvorleg kritikk frå komiteen, men med viktige punkt regjeringa må ta med seg og læra av for framtida.

Carl I. Hagen (FrP) [10:23:33]: Da Putins regime i Russland satte i gang det folkerettsstridige og helt håpløse angrepet på Ukraina, var det klart at det oppsto en helt ny situasjon, og at vår regjering og regjeringsapparatet i realiteten ble satt på en ny prøve. Her vil det være delte meninger om i hvilken grad de besto prøven. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at det er en samlet komité som sier fra om at det var en uakseptabel, svært lang saksbehandling på de forskjellige anmodninger om bistand og hjelp som kom fra Ukraina. Det er regjeringens ansvar at embetsverket ikke fikk klarere instrukser og beskjeder om å være raske i sin saksbehandling.

Jeg synes dette er et av de temaene som også bør diskuteres – forholdet mellom regjering og embetsverk – for av den veldig omfattende korrespondanse er det helt åpenbart at det er embetsverket som håndterer denne type saker. Da er det regjeringsmedlemmenes ansvar å påse og sørge for at det ikke tar unødvendig lang tid. I en slik akutt situasjon som den Ukraina var og er i, er det maktpåliggende å få raske avgjørelser og bistanden frem til dem som skal ha den. Jeg håper statsrådene sørger for at også embetsverket i de relevante departementer – fra departementsråd og ekspedisjonssjefer og nedover – leser innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Den vil vise at vi forventer at et apparat som vårt store regjeringsapparat reagerer på en noe bedre måte når det gjelder saksbehandlingstiden og samordningen mellom departementene av de ulike tingene som skal skje, der man må bli enig departementene imellom.

Det er en del kritikk fra en samlet komité. Det viser at kontrollsystemet til Stortinget fungerer slik det skal gjøre.

Jeg må innrømme at jeg er noe forbauset over at Venstre og Høyre også var inne på tanken om å undersøke om det var grunnlag for riksrett, altså straffansvar for noen statsråder for brudd på ansvarlighetsloven. De skriver i innstillingen:

«Disse medlemmer mener at denne saken ikke er av en slik karakter at det er grunn til å anmode Stortingets ansvarskommisjon om å vurdere om det er grunnlag for konstitusjonelt ansvar.»

Da har de åpenbart vært inne på tanken om det er brudd på ansvarlighetsloven, og om noen bør stilles for riksrett. I andre sammenhenger har jeg selv vært inne på tanken, men er ikke i nærheten i denne. Jeg synes det er helt merkverdig at man etter den omfattende brevvekslingen liksom er på jakt etter å finne noen setninger som kan tas ut av sin sammenheng og benyttes til et partipolitisk angrep. Det synes jeg er litt trist, og jeg synes også at det ødelegger lite grann virkningen av et daddelvedtak, som er den nest mest alvorlige kritikk som kan rettes mot en statsråd, etter mistillit. Jeg er forbauset over at Venstre og Høyre har gått så langt.

Til slutt vil jeg si at jeg la merke til at komiteens leder, Peter Frølich fra Høyre, snakket om departementene. Det var jeg veldig tilfreds med, for det betyr etter min oppfatning at han inkluderer dem som er i embetsverket i departementene, og at man ikke alltid ensidig kan legge alt ansvar på statsråder. Det er også slik at jeg er noe uenig i den tesen om at en statsråd skal ha ansvar for alt som skjer i et departement, også når det er helt åpenbart og klart beviselig at statsråden ikke har vært orientert og ikke har visst om det som har skjedd i departementet i det hele tatt. Da går man for langt med hensyn til det parlamentariske prinsippet. Slik jeg leser den enorme brevveksling her, har det stort sett vært embetsverket som har håndtert disse sakene. Statsrådenes mangler er at de ikke har gitt nok instrukser.

Seher Aydar (R) [10:28:57]: Russlands folkerettsstridige angrepskrig har medført enorme lidelser for det ukrainske folk og store ødeleggelser for samfunnet deres. Det har derfor fra dag én vært enighet på Stortinget om å hjelpe Ukraina med sivil og humanitær bistand. Jeg synes saksordføreren redegjorde godt for hvorfor det var riktig av Norge å stille opp med det. Saksordføreren redegjorde også godt for hvorfor vi undersøker denne saken. Det er i møte med ekstraordinære situasjoner at det er naturlig at vi fører kontroll med regjeringens håndtering.

Jeg vil først kommentere regjeringspartienes argumentasjon om at håndteringen av krigen i Ukraina er en sak innenfor regjeringens prerogativer på utenriks- og forsvarsområdet. Det betyr egentlig ikke at det er en blankofullmakt til at regjeringen kan gjøre som den vil. Tvert imot definerer prerogativet at det er regjeringens ansvar å fatte de omtalte avgjørelser i utenrikspolitikken, og med ansvar følger kontroll.

Vi husker alle sammen behandlingen av Harberg-utvalgets rapport. Det var et enstemmig storting som klargjorde viktige punkter i behandlingen av den, og det framkommer også av flertallets merknad i den saken. Stortingets kontrollfunksjon er ikke bundet til å sjekke hvor godt regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak. Det er Stortingets ansvar og rett å gjøre undersøkelser i slike saker som den.

Det var flere runder med spørsmål fra komiteen etter en rekke mediesaker om treg saksbehandling og interne utfordringer mellom departementene i håndteringen av bistandsanmodninger. Det var vi i Rødt med på. Det var for å få viktige svar på spørsmål om regjeringens håndtering av en ekstraordinær situasjon, en situasjon der det var tverrpolitisk enighet om at Norge skulle stille opp.

Det er klart at håndteringen var krevende, og det er mange læringspunkter. Det har bl.a. kommet innrømmelser fra helseministeren om at rutinene for å avklare hva sårede ukrainere fikk dekket og ikke dekket av helsestell i Norge, var for svake, og hun har presentert tiltak for raskere behandling. Det synes vi er positivt.

Det andre jeg vil ta opp, er at jeg skulle ønske justis- og beredskapsministeren redegjorde grundigere for hva som faktisk hadde skjedd da hun fikk direkte spørsmål om behandling av ukrainske soldater. Opplysningsplikten gjelder ikke bare i de tilfeller hvor det foreligger en rettslig plikt til å gi riktig informasjon, men også der det er et politisk ansvar å gi Stortinget tilstrekkelig informasjon. Jeg understreker at regjeringen må tilstrebe å gi Stortinget så utfyllende informasjon som mulig.

Høyre og Venstre fremmer et mindretallsforslag om kritikk. Selv om vi mener statsråden burde gitt mer utfyllende informasjon, mener vi samtidig at helheten i svaret ikke gir grunnlag for å konkludere med at Stortinget har blitt villedet, så vi kommer ikke til å stemme for mindretallsforslaget fra Høyre og Venstre. Vi mener det viktigste med denne undersøkelsen er at vi kan gå videre samlet for å fortsette den viktige jobben som gjøres med hensyn til bistand til Ukraina.

Guri Melby (V) [10:32:41]: Vi er nå i den situasjonen at alle stortingspartier støtter våpendonasjoner til Ukraina. Det synes jeg er bra, det sier noe om kriseforståelsen i det norske politiske systemet. Jeg har lyst til å understreke at det vi diskuterer i dag, ikke er hvorvidt regjeringen ønsker å støtte Ukraina i frihetskampen, for det mener jeg det er veldig tydelig at regjeringen gjør. Spørsmålet er hvor godt vi har håndtert det gjennom alle disse månedene der vi har vært i den krisen som vi står i.

Jeg tenkte jeg skulle starte med å sitere fra en fagbok om kriseledelse, som faktisk står her på stortingsbiblioteket, der forfatterne Borch og Andreassen skriver følgende: Mange kriser vil komme brått på, og som leder vil en være på etterskudd fra første stund. Andre, mer saktegående kriser vil utvikles over tid, men preges av usikkerhet knyttet til årsak, konsekvens og handling. Det vil derfor lett føre til at en venter i det lengste med å erkjenne krisen og sette i verk tiltak.

Så konkluderer forfatterne med at et grunnleggende prinsipp for ledelse i en krisesituasjon er å komme i forkant og være mest mulig proaktiv.

Jeg mener det er veldig lite proaktivt over den saksbehandlingen som har blitt dokumentert av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Regjeringen framstår i flere saker som passiv, ineffektiv og uorganisert. Klima- og miljødepartementet brukte 106 dager på å si nei til en anmodning om verneutstyr til sivil redningstjeneste. Regjeringen brukte 223 dager på å behandle en anmodning om bromateriell til Ukraina. At det gikk 73 dager uten at en eneste skadet ukrainsk soldat ble evakuert til Norge, synes jeg likevel er det verste eksemplet.

Krigen i Ukraina er ikke en øvelse. Lang saksbehandling går ut over ekte ukrainere som står i en ekte krig, og jeg frykter også at den nevnte saken ville ha tatt enda lengre tid dersom vi ikke hadde begynt å stille spørsmål om dette i fjor vår.

Saksbehandlingstiden er kritikkverdig, og håndteringen som regjeringen utviser, er ikke kriseledelse – det er «business as usual». Var det virkelig ingen statsråder som fortalte sitt embetsverk at nå er det krig, folkens – vi må gjøre det vi kan for å hjelpe dem, og disse anmodningene må prioriteres?

De konkrete eksemplene vitner om mangel på kriseforståelse, og det å ikke ta inn over seg at det er krise, mener jeg at vi som et land med grense til Russland ikke kan tillate oss å gjøre. Dessverre synes jeg det er for mange tilfeller hvor regjeringen fortsatt ikke tar tydelige og riktige grep.

I høst sa olje- og energiministeren at det er olje- og gasselskapene som har ansvar for å sikre den norske sokkelen mot sabotasje. For et par uker siden svarte samme statsråd at Nammo, som altså skal produsere ammunisjon som gjør at Ukraina kan vinne krigen, må stille seg pent på venteliste for å få tilstrekkelig nettilgang for å få nok kraft til å øke produksjonen. Så skal det sies at han en uke etterpå gjorde om på disse reglene. Likevel savner jeg fortsatt den umiddelbare intuisjonen og reaksjonen som sier at sentrale europeiske og nasjonale sikkerhetshensyn er satt i spill, og at selvfølgelig skal vi som regjering ta de politiske grepene som trengs for at Norge skal kunne produsere nok våpen til Ukraina og oss selv.

Det siste jeg har lyst til å nevne av konkrete eksempler, som min kollega Almeland skal gå nærmere inn på etterpå, er at vi tviholder på et særnorsk unntak fra havneforbudet, noe som fortsatt gjør at Norge er en frihavn for russiske skip.

I en krise er det svært mange ting som skjer samtidig som skal håndteres, og jeg tror ingen forventer at alt gjøres feilfritt. Jeg vil likevel være tydelig på at vi forventer en høyere kriseberedskap enn det eksemplene i denne saken viser.

Jeg er skuffet over at regjeringspartiene i debatten om denne saken ikke viser at de tar mer selvkritikk enn det de gjør, men jeg håper selvsagt at regjeringen tar den kritikken som fremmes i kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling, på største alvor. Dette er viktig for den videre håndteringen av den krisen som vi fortsatt står i.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:37:24]: Den 24. februar i fjor, samme dag som Russland angrep Ukraina, annonserte vi den første nødhjelpspakka til Ukraina. Totalt kom vår støtte til Ukraina i 2022 på 10 mrd. kr. Takket være bred enighet på Stortinget har vi sikret støtte på totalt 75 mrd. kr for fem år. Størrelsen og langsiktigheten i Nansen-programmet betyr mye, og det plasserer Norge på kartet som en viktig og også forutsigbar støttespiller for Ukraina. Det viser at vi står opp for en regelstyrt verden.

Jeg vil rette en stor takk til alle dem som har jobbet med å omsette de politiske vedtakene i håndfast støtte. Det er klart at det er kriseforståelse i alle departementer. Det har preget arbeidet overalt at det har vært en helt ekstraordinær situasjon, og vi har gitt støtte på en helt annen måte enn det vi har gjort i slike situasjoner tidligere. Én ting er å gi økonomisk støtte. Jeg skal ta et eksempel: Da Stortinget vedtok sin pakke til Ukraina, gikk det tre dager før vi ga beskjed til Verdensbanken om at de kunne få midler. Så det å forvalte midler er nå én ting, det kan gjøres ganske raskt med en god saksbehandling, men det å donere materiell i det omfang som vi har gjort etter denne krigen som har brutt ut, har krevd en helt ekstraordinær innsats og en helt ekstraordinær koordinering også med andre land.

Ukrainas behov har vært kommunisert gjennom veldig mange kanaler, noe gjennom lister som alle land har fått, hvor vi må koordinere med andre land, men også ved direkte henvendelser til ambassaden. Nye prosesser for å håndtere dette har blitt satt opp. Det har krevd omfattende koordinering og samordning.

Målet vårt har hele tiden vært å støtte Ukraina på best mulig måte og så raskt som mulig. Der det har tatt tid å få ting på plass, har vi sett at vi kunne gjort det bedre, og jeg er glad for at komiteens flertall mener at regjeringens håndtering av bistandsanmodninger har vært akseptabel. Vi bruker nå erfaringene fra det siste året til å ta nødvendige grep for å sikre at anmodninger om bistand til Ukraina blir behandlet så effektivt som overhodet mulig. For å oppnå dette har vi prioritert å kanalisere støtten gjennom et mindre antall etablerte norske og internasjonale kanaler. Verdensbanken, Den europeiske utviklingsbanken, FN, etablerte norske og internasjonale organisasjoner og Røde Kors-bevegelsen er blant de viktige aktørene. Også i framtiden vil norsk støtte i hovedsak benytte etablerte kanaler, og det er det også bred enighet om her på Stortinget.

Så til EUs sivile beredskapsordning: Den har spilt en veldig viktig rolle for leveranser til Ukraina. Den sikrer koordinering av materiellstøtte til Ukraina på tvers av giverland – og logistikk for å få materiellet inn i Ukraina. Norge deltar fullt ut her og er en veldig viktig bidragsyter. Likevel utgjør støtten gjennom EUs sivile beredskapsordning en mindre del av Norges samlede støtte, så det er mest penger og noe materiell.

Det er imidlertid vanskelig å angi et eksakt og sammenlignbart tall for verdien av denne bistanden, bl.a. fordi en god del av materiellet gis bort helt gratis. Håndtering av denne typen bistand er veldig ressurskrevende. Den forutsetter utstrakt samarbeid mellom en rekke aktører i norsk forvaltning, i tillegg til koordinering med EU og i mange tilfeller også med mottakere på ukrainsk side.

En anmodning om enkeltleveranser gjennom EUs sivile beredskapsordning gjaldt bromateriell. I mitt brev til komiteen i desember i fjor redegjorde jeg for de ulike etappene i en slik kompleks forsendelse. Jeg noterer meg at komiteen mener saksbehandlingstiden var unødvendig lang, og vil ta lærdom av det. Jeg mener likevel at mindretallets fokus på denne enkeltsaken ikke er forholdsmessig.

En godt opplyst debatt om en så viktig sak som Norges støtte til Ukraina er verdifull. De debattene vi har hatt gjennom godt og vel ett år, har bidratt til et solid fundament og en bred enighet om norsk støtte til Ukraina. Det er den viktige konklusjonen her i dag, og jeg ser fram til å gå enda dypere inn i det materialet når regjeringen i tråd med enigheten i Stortinget vil legge fram en stortingsmelding om dette.

Statsråd Emilie Mehl [10:51:09]: Den russiske invasjonen av Ukraina var et paradigmeskifte for europeisk sikkerhet. Det har gjort at vi har måttet navigere i nye problemstillinger fortløpende. Det har vært utfordrende, og det kommer sannsynligvis til å fortsette i lang tid framover. Det har imidlertid vært helt klart siden krigen brøt ut, at regjeringen støtter Ukraina fullt ut, både politisk og økonomisk. Jeg er veldig glad for at vi nå også har en tverrpolitisk enighet om en solid og langsiktig støttepakke som er utformet slik at vi kan bistå Ukraina i årene som kommer.

Etter at krigen brøt ut 24. februar 2022, har det gjennom EUs sivile beredskapssystem, UCPM, blitt formidlet et svært høyt antall bistandsanmodninger. Alle bistandsanmodninger fra Ukraina som kommer inn via UCPM, blir formidlet parallelt til over 30 lands myndigheter. I Norge er det Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som er det nasjonale kontaktpunktet for UCPM. Anmodningene som mottas, spenner vidt og har ulik karakter. Det er viktig at alle anmodninger vurderes på en skikkelig måte.

Gjennom ordningen med medisinsk evakuering har Norge per 19. april i år transportert 1 171 pasienter og pårørende fra Ukraina. Norge har tatt imot 221 pasienter og 107 pårørende per samme dato. Det gjør Norge til et av de landene som har mottatt flest pasienter fra Ukraina.

Jeg er glad for at komiteens flertall mener det var viktig og riktig at regjeringen gjorde nødvendige folkerettslige vurderinger før man aksepterte å ta imot sårede ukrainske soldater for behandling i Norge. Jeg noterer meg samtidig at en samlet komité mener regjeringens behandling var mangelfull grunnet for lang saksbehandlingstid. Det hadde selvsagt vært ønskelig også for oss at disse prosessene gikk raskere. Det er ingen tvil om at det norske «medivac»-bidraget var, og er, viktig, samtidig som enkelte sider av bidraget innebar en helt ny situasjon hvor man måtte gjøre grundige vurderinger. Det gjaldt både prinsipielle, praktiske og juridiske problemstillinger, og i dette lå det også å foreta visse sikkerhetsmessige vurderinger. Derfor var det helt reelt at man i disse ukene, i april/mai, gjorde vurderinger av spørsmålet om å ta imot soldater gjennom ordningen.

Det har vært viktig for meg hele veien å være åpen overfor Stortinget om at spørsmål om mottak av sårede ukrainske soldater krevde at det måtte gjøres prinsipielle vurderinger. Dette var vurderinger som Norge ikke hadde gjort tidligere. Ukraina uttrykte første gang i 2016 et ønske om bistand til rehabilitering av sårede soldater, gjerne i form av behandling i Norge. Anmodningen om å motta sårede soldater ble ikke etterkommet på den tiden, og etter det jeg kjenner til, ble heller ikke prinsipielle vurderinger rundt mottak av sårede soldater i Norge foretatt i 2016. Disse vurderingene gjorde regjeringen over noen uker i 2022, og det var et arbeid hvor flere departementer bidro, som det bl.a. er redegjort for i svarbrevet til komiteen.

Jeg vil understreke at i den grad de tverrdepartementale prosessene har tatt tid, er det på ingen måte fordi det har vært, eller er, manglende vilje til eller ønske om å støtte Ukraina. Det er mange i departementene som gjennom denne tiden har stått på alt de kan for å sikre at vi gjør det vi kan. Samtidig må vi også være ydmyke og ta lærdom av det vi har vært gjennom.

Norge har mottatt over 40 000 ukrainske flyktninger siden krigen brøt ut. Aldri har vi tatt imot så mange flyktninger på så kort tid i nyere tid. Det mener jeg vi har klart på en god og effektiv måte gjennom samarbeid og samhandling. Vi har gitt store pengebeløp fra Norge, vi har donert betydelige mengder militært og sivilt materiell, og vi har ikke minst bidratt til å hente mange sårede og skadde etter krigens brutale handlinger.

Sammen med utenriksministeren er jeg glad for den gode debatten og diskusjonene vi har hatt det siste året om norsk støtte til Ukraina. Det har bidratt til et solid tverrpolitisk fundament som vi kan bygge videre på når vi også skal fortsette med den støtten i årene som kommer.

Sveinung Stensland (H) [11:02:38]: Vi så oss nødt til å kalle inn justis- og beredskapsministeren til Stortinget rett før sommeren i fjor, og det var for å få en avklaring på hvorfor det tok så lang tid å ta stilling til om Norge skulle ta imot sårede soldater. Enden på visa ble at statsråden, istedenfor å komme til Stortinget og ta ordet ved møtets slutt, sendte et brev til Stortinget med status for saken. Dette var ikke første gang det lekket ut informasjon i media om krøll mellom departementene, men det toppet seg da det kom medieoppslag om at det var uenigheter internt i regjeringen om hvilken statsråd som hadde ansvar for håndteringen, og hvem som skulle møte i Stortinget i denne sakens anledning.

Nok om det. Jeg vil ta opp noe jeg synes er enda mer alvorlig, nemlig justis- og beredskapsministerens villedende svar til Stortinget. Stortingsrepresentant Melby stilte justisministeren følgende spørsmål: «Kan statsråden bekrefte at Norge har mottatt anmodninger om, og vil tilby, medisinsk evakuering for skadede ukrainske soldater (…)?»

Statsråden svarte deretter at Norge ved fire anledninger har blitt spurt om å tilby medisinsk evakuering av skadede ukrainske soldater, og at «spørsmålet om hvorvidt Norge skal tilby medisinsk evakuering av skadede ukrainske soldater, er til vurdering».

Vil Norge tilby medisinsk evakuering? Det er til vurdering. Det får Stortinget opplyst. Så får kontrollkomiteen senere vite at det ikke bare var sånn at dette var til vurdering: To uker før statsråden svarte stortingsrepresentant Melby, hadde Norge tilbudt å ta imot seks sårede ukrainske soldater, men Justis- og beredskapsdepartementet hadde deretter gitt kontrabeskjed om ikke å tilby behandling av sårede ukrainske soldater før en hadde gjort mer helhetlige vurderinger.

Er det rett å svare at noe «er til vurdering» når Norge allerede ved seks tilfeller har tilbudt å ta imot sårede soldater? Jeg mener svaret på det er nei, og derfor mener jeg at justisministeren i denne saken har villedet Stortinget. Det er ekstra alvorlig når bakteppet her er at det var en pågående diskusjon om Norge skulle ta imot sårede soldater. Hadde vi fått vite at dette allerede var gjort, men deretter stanset på grunn av utredning og uenighet mellom departementene, er det grunn til å tro at jeg ikke er den eneste stortingsrepresentanten som ville vært enda mer utålmodig etter at regjeringen måtte få fortgang i dette og sørge for at vi raskest mulig hjalp til med å behandle sårede soldater fra et europeisk land som er offer for en brutal invasjon.

Mens Ukrainas regjering slåss mot en ytre, hensynsløs fiende, har altså vår regjering brukt tid på hvilket departement som har ansvar for hva, når vi skal bidra med medisinsk behandling. Det er selvsagt bakgrunnen og grunnlaget for at denne kontrollsaken behandles nå. Det sier seg selv at dette har gått ut over noen, for de vi tar imot, er soldater skadet i strid, med all den gru og smerte de har opplevd.

Grunde Almeland (V) [11:05:45]: Jeg satt og undret meg litt over måten en del av regjeringspartiene tilnærmer seg denne saken på. Slik regjeringspartiene argumenterer, framstår det som om det kontrollkomiteen her gjør, er en helhetsvurdering av den totale håndteringen av Ukraina-situasjonen og det totale omfanget av alt regjeringen har gjort, og at man skal – som utenriksministeren beskrev det – anvende en form for forholdsmessighetsprinsipp. Hun brukte i hvert fall ordet forholdsmessig i denne saken.

Jeg vil bare minne om at det kontrollkomiteen her har gjort, er å vurdere noen helt konkrete forhold. Det er det som er grunnlaget for den skriftlige gjennomgangen kontrollkomiteen her har tatt, det er grunnlaget for det forslaget om kritikk som Venstre er med på å fremme, og det er også grunnlaget for den delen om havneforbud som vi stilte spørsmål om til utenriksministeren i sted – bare for å ha det klart.

Den siste uken har debatten om havneforbud blusset opp igjen, og NRKs dokumentarserie Skyggekrigen dokumenterer bl.a. hvordan Russland benytter seg av sivile fartøy for å samle inn etterretning om infrastruktur, havbunn m.m. Som kjent opererer Norge, som eneste land i Europa, med et unntak fra sanksjonene knyttet til havner. Til forskjell fra alle andre land i Europa lar regjeringen russiske fiskefartøy anløpe og lande fisk i norske havner.

Kjernen i kritikken til kontrollkomiteen på dette området er at utenriksminister Anniken Huitfeldt 7. juni 2022 svarte stortingsrepresentant Guri Melby at regjeringen ikke visste hvordan EUs havneforbud ville slå ut for fiskefartøy, men informasjon utenriksministeren siden har måttet dele med kontroll- og konstitusjonskomiteen, viser at regjeringen på dette tidspunktet hadde hatt informasjon om hvordan EU fortolket at fiskefartøy ble rammet av havneforbudet, i 40 dager. Dette er utvilsomt ikke godt nok, og jeg må få understreke, som vi også gjør i den skriftlige gjennomgangen, at regjeringen må utvise et langt høyere presisjonsnivå i hvordan de kommuniserer til Stortinget, fordi det betyr noe for de vedtak Stortinget gjør, og for de initiativer som blir tatt her.

Utenriksministeren stilte spørsmål til meg om dokumentasjon på grunnlaget for mitt spørsmål om koordinering mellom departementene. Jeg må bare si at jeg var litt overrasket over svaret fra utenriksministeren, for i sitt eget svar til kontrollkomiteen viser hun nettopp hvor omfattende dialogen mellom Nærings- og fiskeridepartementet og EU-kommisjonen, eller DG Move, har vært gjennom hele denne saken og hvor avgjørende den dialogen har vært også for hvordan Utenriksdepartementet har svart ut saken. Derfor var det grunnlag for meg å stille spørsmål ved koordineringen mellom de to departementene, og jeg håper at utenriksministeren kan korrigere noe av det inntrykket hun ga her om at det utelukkende er Utenriksdepartementet som har vært i dialog med EU-kommisjonen.

Marit Arnstad (Sp) [11:09:12]: En skulle kanskje ikke tro det når en hører enkelte talere her i dag, men det som først og fremst har kjennetegnet alle vedtak vi har gjort når det gjelder Ukraina, er den brede politiske støtten – det er den brede enigheten i Stortinget, den brede enigheten om fordømmelsen av Russlands krigføring i Ukraina. Med hensyn til som kanskje var det aller viktigste for Ukraina, nemlig våpen, brukte regjeringen fire dager – etter Russlands militære angrep – på å ta en beslutning. Etter det har vi støttet med panservåpen, artillerigranater og stridsvogner, og vi har bidratt til kritisk opplæring av ukrainske soldater. Vi har også tatt imot over 40 000 ukrainske flyktninger det siste året. Det er gjort en kjempeinnsats utover i det norske samfunnet når det gjelder mottak av flyktninger.

Krigen i Ukraina har selvsagt medført at vi som nasjon har vært nødt til å gjøre helt nye vurderinger og treffe beslutninger som går langt utover det vi har vært nødt til å vurdere i moderne tid. Fram til den 23. april 2022 har Norge kun evakuert sivile pasienter gjennom Medevac-ordningen. Så kom spørsmålet om å evakuere sårete ukrainske soldater. Det krevde selvsagt både prinsipielle, praktiske og juridiske vurderinger, og det gjorde det fordi den forrige regjeringen nektet å ta imot en liknende anmodning fra Ukraina i 2016. Da måtte denne regjeringen foreta de vurderingene.

Det var disse vurderingene som ble foretatt, og det ble også presisert i justisministerens svar på det skriftlige spørsmålet til representanten Melby 11. mai 2022. Det er rett og slett ingenting i det svaret som er feil, misvisende eller skjevt. Stortingets kontrollfunksjon er viktig, men jeg enig med representanten Hagen i at det i denne saken er merkverdig at en går så langt om opplysningsplikten som det Venstre og Høyre velger å gjøre. Det å bruke det på den måten en gjør i Stortingets sal i dag, risikerer å svekke betydningen av såkalte daddelvedtak som kontrollfunksjon. Det brukes rett og slett i et partipolitisk spill.

Det er selvsagt slik at vi har stått i situasjoner vi ikke tidligere har stått i, og det er viktige læringspunkter i dette arbeidet. Det erkjenner også regjeringen. Det er viktig at det er behov for et godt samarbeid og gode konsultasjoner mellom regjering og storting over hele linjen. Det er også viktig at en er så effektiv som en kan være, og at en klarer å gjøre de vurderingene så godt det lar seg gjøre. Men den måten en her i dag velger å bruke såkalte daddelvedtak på, er rett og slett ikke noe annet enn et politisk spill fra Venstre og Høyres side.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:12:22]: Det er jo forutsigbart å høre at representanten Arnstad er fornøyd med sin egen regjerings håndtering.

Jeg skal trekke fram to eksempler som setter denne saken i perspektiv. Klima- og miljødepartementet brukte 106 dager på å vurdere en anmodning om verneutstyr for sivil redningstjeneste. Det er for dårlig. Når vi får rop om hjelp fra et land som er akutt rammet av et krigsutbrudd, må vi forvente at regjeringen handler raskt og effektivt. Om vi går nærmere inn i saken, blir håndteringen enda mer uforståelig.

Ukrainas myndigheter sendte 14. mars, bare dager etter krigsutbruddet, en forespørsel om verneutstyr til sivil redningstjeneste. Den 18. mars tok Klima- og miljødepartementet kontakt med Utenriksdepartementet for å undersøke hvordan henvendelsen burde håndteres. Den 20. april, etter 33 dager, svarte Utenriksdepartementet. Så går det nesten to nye måneder – 54 dager – før KLD foretar en ny undersøkelse av om de har noe av dette verneutstyret. Det finner de ut at de ikke har, og det tar ytterligere 14 dager før regjeringen svarer de ukrainske myndighetene.

Det andre eksemplet: Regjeringen brukte over sju måneder på å behandle en anmodning om bromateriell til Ukraina. Den 4. mai 2022 sender Ukraina en forespørsel om midlertidige broer. Vi får høre at Utenriksdepartementet bestemmer seg for å se an behovet for bromateriell med tanke på om andre land vil bistå med det. Så tar ukrainske myndigheter igjen kontakt om saken. Først 27. juli, 84 dager etter at ukrainske myndigheter først spurte om hjelp, ble det satt i gang undersøkelse av om Norge hadde bromateriell.

La meg oppsummere tidsbruken: Det tok 84 dager fra ukrainske myndigheter sendte anmodningen, til regjeringen startet med å se på om vi hadde broer tilgjengelig. Det tok 106 dager fra det forelå intern informasjon om at broer var tilgjengelig, til broer ble sendt. Det tok totalt 223 dager fra ukrainske myndigheter sendte anmodningen, til broer ble sendt.

Jeg mener man må kunne forvente en langt bedre respons fra regjeringen i en akutt situasjon for hele Europa. Dette bør sette denne saken i perspektiv. Ukraina hadde fortjent langt bedre enn dette, og det gjør denne saken svært berettiget i Stortinget.

Audun Lysbakken (SV) [11:15:09]: Siden jeg brukte mitt første innlegg først og fremst til å snakke som saksordfører, vil jeg legge til et par ting på vegne av SV.

Jeg synes denne debatten bærer preg av at enkelte talere fra Høyre og Venstre rett og slett tar for sterke ord i bruk. Vi har i denne undersøkelsen funnet ut at det er grunn til å påpeke at saksbehandlingstiden har vært for lang ved enkelte anmodninger, men ser en helheten i Ukraina-innsatsen og krisehåndteringen det siste året, mener jeg det ikke er grunnlag for den typen ord som f.eks. representanten Melby brukte i sted. Jeg tror det er greit f.eks. å trekke en parallell til håndteringen av covidpandemien, hvor opposisjonen også pekte på enkeltdeler av håndteringen som var for dårlig, og kunne kritisere den friskt, men uten å komme med denne typen ordbruk rundt den helhetlige håndteringen. Jeg mener det er viktig at kritikken er edruelig, for det gjør den også mer troverdig. Der går Høyre og Venstre for langt i dag.

Når det gjelder daddelforslaget, er det slik at de enkleste tilfellene av sannhetsplikt å forholde seg til, er hvis en statsråd sier noe som er åpenbart uriktig. Så er det de vanskeligere tilfellene, og det er en vurdering av hva som er villedende. Da må det nødvendigvis være en grad av skjønn i vurderingen. I dette tilfellet mener jeg – og dette har vi gått grundig gjennom i komiteen og i hvert enkelt parti – at det blir for tynt grunnlag for et vedtak om sterk kritikk. Det var riktig som statsråden sa på det tidspunktet hun svarte, at saken var til vurdering i regjeringen, og når det har kommet fram hvorfor man trakk seg tilbake etter den første anmodningen, var det altså fordi man skulle gjøre både praktiske, prinsipielle, juridiske og sikkerhetsmessige vurderinger, som jeg oppfatter at ingen har kritisert regjeringen for å gjøre. Da er det min vurdering at selv om statsråden burde gitt mer utfyllende informasjon, kan jeg ikke se at det hadde hatt store politiske konsekvenser om hun gjorde det. Det må være et rimelig utgangspunkt for å vurdere dette.

Så en kritisk merknad til regjeringspartiene og regjeringen til slutt: Jeg synes det er synd at regjeringspartiene gikk såpass langt i innstillingen i å argumentere mot at det var godt grunnlag for denne undersøkelsen. Det er åpenbart etter mitt syn at regjeringens prerogativ i utenrikssaker ikke betyr at den ikke skal være utsatt for parlamentarisk kontroll på det området på samme måte som på andre områder. Det slår komiteen også veldig tydelig fast i innstillingen, og i det ligger det en prinsipiell føring som jeg mener regjeringen må merke seg for framtiden.

Peter Frølich (H) [11:18:32]: Det ble litt debatt til slutt om forslaget til kritikkvedtak, og det er ikke fordi det er den viktigste delen av denne saken, som det var noen som sarkastisk hevdet – overhodet ikke – men når det dukker opp en situasjon underveis i behandlingen hvor man mistenker at opplysningsplikten er brutt, må vi håndtere det, vi må se på det, vi må ta aktivt stilling til hva vi skal gjøre med det. På spørsmålet som Stortinget stilte, fikk Stortinget et ufullstendig svar. Det er utgangspunktet, det er sakens kjerne, det må vi ta stilling til.

Høyre har sagt sitt. Vi mener at dette er opplysninger som statsråden burde gitt til Stortinget. Så kan man alltid ha en diskusjon om det er riktig eller uriktig å fremme kritikkvedtak. De som har vært her en stund, vet veldig godt hvordan representanter fra dagens regjering og regjeringspartier tidligere har gjort seg veldig høye og mørke med hensyn til opplysningsplikten i denne sal om saker som er veldig mye mer skjønnsmessige enn dem vi står overfor her.

La meg bare være helt tydelig på hva vi står overfor: Stortinget får et svar om at spørsmål om medisinsk evakuering «er til vurdering». Vi kunne spurt hvem som helst her på huset eller på gaten eller hvor det måtte være: Hva betyr det, hva er den naturlige forståelsen av at det «er til vurdering»? Jeg tror folk vil si at det er at Norge åpenbart ikke har tatt stilling til dette, men de har det til vurdering. Absolutt ingen kan tolke det svaret som at Norge har sagt ja og har sendt et bindende tilbud til Ukraina, vi har tatt stilling på et tidspunkt i regjering og sagt ja til å sende soldater, men nå har vi gjort en kuvending, nå har vi trukket det tilbake igjen, nå revurderer vi. Men det er det fullstendige svaret, det er det riktige svaret, som Stortinget skal få i en sånn situasjon. I den situasjonen må vi altså påpeke at det er ufullstendig og misvisende.

Jeg skal love én ting til alle som hører på denne debatten: Det enkleste for Høyre, som ikke har noen tradisjon for å være begeistret for daddelvedtak i det hele tatt, ville vært å trekke på skuldrene og si: Jo, jo, litt vage formuleringer og litt sånn må vi tåle, litt tåkelegging hører med. Underveis i vurderingene kom vi til at det går faktisk ikke. Hvis vi skal stoppe tåkeleggingen, hvis det skal være en realitet i kontrollfunksjonen, settes foten ned, og den settes ned her. Derfor er det foreslått et kritikkvedtak. Det er ikke med lett hjerte, det er noe som definitivt skullevært unngått. Det hadde vært det enkleste, det hadde ikke blandet det spørsmålet inn i resten av Ukraina-saken, men det ble engang sånn, og vi måtte ta stilling.

Lubna Boby Jaffery (A) [11:21:50]: Alle saker har minst to sider. Når man hører på denne debatten, skulle man nesten tro at vi som tilhører posisjon, kun ser én side, og de som tilhører opposisjonen, kun ser én side, men det er slik at vi i stort er enige i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg hører her fra talerstolen at man henger seg opp i de anmodningene der man har vært trege. Da ønsker jeg å ta opp et par anmodninger der man har vært raske, for jeg tror det tjener debatten her i dag.

Den 14. mars behandlet et omtrent enstemmig storting Nansen-programmet for Ukraina. Allerede 14. mars kunne vi kunngjøre at det var satt av 2 mrd. kr i budsjettstøtte til Ukraina gjennom Verdensbanken. Dette var noe Ukraina ba om. I tillegg tilførte man 250 mill. kr i humanitær bistand til Ukraina tre dager etter at krigen startet. Det som er greien, er at UCPM har blitt framstilt som den hellige gral, det er liksom der alt skjer, men dette er bare én måte å komme med en anmodning på. Det finnes veldig mange andre måter også å komme med anmodninger på i den situasjonen i Ukraina har vært i, og det er ikke alle slags leveranser som leveres gjennom UCPM.

Det ble også sagt at saksbehandlingstiden har vært kritikkverdig – det ble sagt av representanten Guri Melby. Det kan man mene, men en enstemmig komité har pekt nettopp på at det har vært brukt unødvendig lang tid på saksbehandlingen i enkelte tilfeller. Det har vi sagt. Det blir framstilt som om vi som tilhører posisjon, ikke mener det. Da vil jeg anmode om å lese det som står i innstillingen.

Når man er så opptatt av at håndteringen og saksbehandlingen har vært så kritikkverdig, synes jeg det er noe underlig at partiene Venstre og Høyre da fremmer et daddelvedtak for måten et spørsmål har blitt svart ut på. Da burde man ha stilt sterk kritikk for måten man har håndtert saken på. Det har man valgt ikke å gjøre.

Avslutningsvis reagerer jeg på at komiteens leder sier at det ikke er så viktig, dette daddelvedtaket, det er ikke det som er det viktige i denne saken. Han sier i neste setning at det er med tungt hjerte man fremmer sterk kritikk og et daddelvedtak. Da tenker jeg at man må bestemme seg. Som sagt: Alle saker har minst to sider, og vi står samlet i at deler av behandlingen har vært unødvendig lang, men det er altså nyanser her, så jeg synes debatten hadde tjent på at det kom fram.

Marit Arnstad (Sp) [11:25:08]: Det er nå en gang sånn at man ikke liker å bli lagt ord i munnen, så da må man ta ordet for å korrigere litt. Representanten Thorheim sa at jeg var fornøyd med regjeringen. Ja, det er jeg for så vidt, men det jeg sa at jeg først og fremst var fornøyd med, er at det i denne typen saker det siste året har vært en veldig bred enighet om de vedtakene som er gjort knyttet til Ukraina. Jeg sa også at jeg mener at det finnes læringspunkter. Det finnes læringspunkter for regjeringspartiene i det som har skjedd det siste året. Det gjør det også fordi vi har vært i et landskap vi ikke tidligere vært i når det gjelder vurderinger man har vært nødt til å gjøre. Når det er vedtak som er utenfor det som har vært gjort i moderne tid tidligere, som f.eks. å selge våpen til et land i krig, er det klart at noen av vurderingene man har gjort i løpet av det siste året, har vært helt ekstraordinære.

Jeg ser at Høyre trekker fram et eksempel som broelementer og at det tok for lang tid. Jeg trakk fram eksempler som våpen, der vi tok veldig raske beslutninger, og også flyktninger, som er et eksempel på et område der det har gått veldig bra.

Jeg er nødt til å si at jeg synes den måten Venstre og Høyre her behandler et daddelvedtak på, er veldig merkelig. Hvis jeg oppfatter representanten Frølich rett, sier han altså: Det var nå engang sånn at vi måtte ta stilling. Tidligere regjeringer har vært nødt til å tåle kritikk, implisitt må derfor også denne regjeringen tåle kritikk, men det er ikke så viktig. Sier vi det?

Daddelvedtak er en så vesentlig del av Stortingets kontrollfunksjon at det ikke bør behandles lettvint. Jeg mener at når man tar så sterke ord i bruk som man gjør i dagens sak omkring det spørsmålet fra Venstres og Høyres side, er jeg av den oppfatning at man står i fare for å risikere å svekke Stortingets kontrollfunksjon, risikere å svekke i det hele tatt bruken av den typen virkemiddel, som jo er et helt ekstraordinært virkemiddel.

Jeg er glad for at både representanten Hagen og representanten Lysbakken også peker på akkurat det samme. Vi må, iallfall samlet sett, kunne være opptatt av at de kraftigste virkemidlene man skal ha fra Stortingets side, skal være godt begrunnet, og at det ikke bør framsettes slik som Venstre og Høyre gjør det her i dag. Frølich sa at dette ikke var kritikk for kritikkens skyld, men jeg må si det dessverre framstår som nettopp det, også fordi Venstres og Høyres talere i dag har brukt svært lite energi på rett og slett å forsvare og begrunne det vedtaket de går inn for når det gjelder opplysningsplikten.

Guri Melby (V) [11:28:24]: Først har jeg har lyst til å innlede med å gjenta det som representanten Almeland understreket i sitt innlegg; at denne saken ikke er en helhetlig vurdering av absolutt alt det regjeringen har gjort i håndteringen av denne krisen, men det er en konkret vurdering av noen helt konkrete saker.

Så til selve daddelvedtaket, som jeg mener at flere representanter har redegjort veldig godt for hvorfor vi fremmer. Det som er vesentlig for Venstre i denne saken, er spørsmålet: Ville vi agert annerledes dersom vi hadde fått korrekt informasjon, dersom vi hadde fått utdypende informasjon fra statsråden? Jeg kan med hånden på hjertet si at ja, det ville vi. Akkurat hva vi ville ha gjort, også i Stortinget, kan jeg ikke si her og nå, men hvis det hadde kommet fram for offentligheten at grunnen til at ukrainske soldater ikke fikk behandling i Norge var krav om at de ikke skulle betale egenandelen, f.eks., er vi i hvert fall sterkt uenig i den begrunnelsen og mener det er noe norske myndigheter burde ryddet opp i med en gang. Dette handler ikke om formaliteter, det handler om måten vi behandler skadde ukrainske soldater på i Norge. Jeg savner fortsatt et svar fra statsråden på hvorfor det ikke var mulig å gi Stortinget denne informasjonen. Hvorfor ga man et svar som var så unøyaktig, så lite presist? Hvorfor kunne man ikke si det som var sannheten?

Når det gjelder kanskje særlig representanten Arnstads anklager om at dette handler om et politisk spill, er det anklager jeg opplever at vi har blitt møtt med mange ganger i saker som handler om Ukraina og Norges rolle, og hva vi skal gjøre der – enten det har handlet om at vi har foreslått økt støtte til Ukraina, eller det har handlet om at vi har foreslått f.eks. et fullt og helt havneforbud i Norge, slik andre europeiske land har. Jeg har lyst til å spørre om dette kanskje rett og slett er politikk og ikke politisk spill.

Peter Frølich (H) [11:30:41]: Jeg ville bare kort oppklare denne litt påtatte forundringen over at det går an å mene at noe er litt viktigere enn annet. Hvordan Norge hjelper Ukraina å overleve som selvstendig nasjon, er viktigere enn kritikknivået mot en statsråd. Det kan jeg stå for, men representantene skjønner i bunn og grunn dette veldig godt.

Jeg tenker bare å oppsummere kort, basert på den behandlingen vi har hatt, at til tross for uenighet i komiteen er det viktige ting som er blitt avklart underveis, og som jeg mener det er verdt å ta med seg. Det ene er at flertallet avviser blankt resonnementet om at prerogativet i utenrikssaker skal være noe hinder for denne type kontroll. Jeg synes det er bra at det avvises. Det andre som avvises, er at dette er en type sak som ikke hører hjemme i kontrolltradisjonen. Det gjør det definitivt. Jeg kan til og med lese det på nynorsk, for dem som finner glede i at jeg gjør det: Derimot er det ein praksis for at Stortinget driv med styringskontroll.

Det kan vi ta med oss fra denne saken.

Carl I. Hagen (FrP) [11:32:08]: Når saker dukker opp, tror jeg de aller fleste politiske partier her i huset har en diskusjon om hvilket utgangspunkt man skal ha: Er dette en sak som det egner seg å drive partipolitikk på, prøve å fremheve eget parti og sette konkurrerende partier i et dårlig lys, eller er det en sak som det kanskje er viktig at Stortinget er mest mulig enig om, og at man samler seg? Vår bistand til Ukraina har hele tiden vært det siste. Her har man tilstrebet bred enighet om de aller fleste spørsmål, for at Norge skal fremstå som et samlet land. Det var stort sett det samme som skjedde også under pandemien. Jeg synes det er fint at man i noen saker legger partifremhevelsen litt til side, for å fremstå som samlet.

Når det gjelder saken med Ukraina, er det ikke rart at vi er forbauset, vi som er uenige i at man skal finne frem det sterkeste kritiske etter mistillit og fremmer forslag om daddelvedtak. Vi har senere i dag en sak på dagsordenen om fritt skolevalg. Det er en type sak hvor vi kan fremheve forskjellene, for der er det reelle politiske forskjeller i en sak som gjelder noe internt her i landet. Komiteens leder, Peter Frølich, sier nå at daddelvedtaket ikke er det viktigste. Jeg var veldig glad for at han sa det, og at det viktigste er at vi er flinke til å hjelpe Ukraina. Kritikken gjelder jo egentlig saksbehandlingen, og der er regjeringspartiene enige med oss andre. Der er det en samlet komité som sier at saksbehandlingen ikke har vært god nok, og at man ikke har tatt nødvendige instrukser fra politisk ledelse nedover til embetsverket for å få fortgang i behandlingen av sakene.

Det er imidlertid med forbauselse og undring jeg konstaterer at her har Venstre og Høyre valgt – som lederen sa: Han kunne latt være. Han kunne helt klart latt være å fremme forslaget om sterk kritikk av en statsråd for noe som jeg ikke kan se har vært noen feilinformasjon til Stortinget.

Sveinung Stensland (H) [11:35:05]: Som representanten Arnstad var inne på: Bred enighet er bra. Likevel, den dagen Stortinget slutter å stille spørsmål, gjør vi ikke jobben vår, og det er summen av svarene som gjør at vi har landet der vi har gjort.

Jeg synes det er interessant at det brukes så mye taletid på å kritisere Høyre og Venstre i stedet på å bruke tid på sakens kjerne. Selv brukte jeg mitt forrige 3-minuttersinnlegg til stort sett å forklare hvorfor jeg mener det jeg gjør, hvorfor jeg mener at summen av svar gjorde at Stortinget ble ført litt bak lyset. Det er ikke et politisk spill: Det er vårt syn, og det er politikk. Det kan jeg si fordi jeg ville ha reagert annerledes i fjor vår hvis jeg visste da det jeg vet nå.

Når det er sagt: Vi er ikke flinke nok til å rose hverandre i dette landet, og det er ingen som er misfornøyd med det vi har gjort i sum, men det betyr ikke at vi ikke skal stille spørsmål ved prosessen, og det kommer vi til å fortsette å gjøre. Norge har bidratt veldig godt – helt klart – både med våpen og humanitær bistand, og det er vi stolte av. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan ta lærdom av denne saken. Det samme gjaldt korona: Der hadde vi en veldig god dialog mellom regjering og storting, og det ønsker jeg også at vi skal ha her.

Jeg er ikke redd for å stemme for det Høyre og Venstre har foreslått i dag, men jeg forstår også at det stilles spørsmål ved det. Men når alt kommer til alt, blir det en vurdering: Hadde vi visst mer, hadde vi visst bedre, hvordan ville vi da ha agert? Jeg hadde som sagt agert annerledes hvis jeg da hadde de svarene som jeg har nå.