Stortinget - Møte tirsdag den 21. mars 2023

Dato: 21.03.2023
President: Kari Henriksen
Dokumenter: (Innst. 197 S (2022–2023), jf. Dokument 8:68 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:58:13]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Lan Marie Nguyen Berg og Kristoffer Robin Haug om økt satsing på kvinnehelse (Innst. 197 S (2022–2023), jf. Dokument 8:68 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [] (ordførar for saka): Fyrst vil eg takke komiteen for eit godt arbeid. Det er tydeleg at engasjementet i komiteen for kvinnehelse er stort, og det er bra. Det gjeld trass alt helsa til halvparten av den norske befolkninga.

Komiteen er oppteken av at det er forskjell på kroppane til kvinner og menn, og at kroppane kan reagere ulikt på livsstil, sjukdom og medikament. I tillegg er det enkelte helseutfordringar som berre gjeld kvinner. Mykje medisinsk kunnskap byggjer på korleis ein mannleg kropp fungerer, og forskinga på kvinnehelse har ikkje vore tilstrekkeleg. Komiteen vil òg vise til kvinnehelseutvalet, som blei sett ned av den førre regjeringa og utvida av den noverande. Rapporten blei lagt fram 8. mars, etter at innstillinga i denne saka var klar.

Dei ulike partia vil vidare gjere greie for sine syn.

Senterpartiet meiner at ved å prioritere kvinnehelse sikrar me likeverdige tenester. Sjukdomar spesielt knytte til livmora har i alle år vore tabubelagde, og det har vore store manglar på kompetanse og kunnskap. Det er no på tide å skape openheit om kvinnehelse og satse på kunnskap om og betre utgreiing, behandling og oppfølging av kvinnehelse i helsetenestene.

No, i kjølvatnet av rapporten frå kvinnehelseutvalet, vil regjeringa leggje fram ein eigen kvinnehelsestrategi. Det er på tide. Kvinnehelseutvalet kom med fleire anbefalingar: betre finansieringsordningar, å styrkje kunnskapsbrua mellom forsking og helsetenestene, auka status for kvinnehelse og å lytte til kvinner sine stemmer.

Både i sjukehusa og i fastlegeordninga har me, dvs. regjeringa, no endra finansieringsmodellen til fordel for kvinner si helse. Helsedirektoratet skal i 2023 gje faglege anbefalingar om utgreiing, behandling og oppfølging av endometriose, til bruk av fastlegar, helsesjukepleiarar og gynekologiske avdelingar. Direktoratet skal føreslå kompetansetiltak og vurdere kor god fagleg informasjon kan vere tilgjengeleg, f.eks. på nettsidene ung.no og helsenorge.no – heilt i tråd med anbefalingane til kvinnehelseutvalet. Dei regionale helseføretaka har fått beskjed om å vurdere om det bør etablerast ei nasjonal kompetanseteneste, korleis kompetansetenesta kan styrkjast gjennom faglege nettverk og regionale tverrfaglege team, og òg vurdere å sentralisere den kirurgiske behandlinga av dei mest avanserte tilfella av endometriose.

Summen av desse tiltaka vil gje ei sterk styrking av tilboda, noko som er på høg tid. Mi meining er at regjeringa vår allereie gjer ein betre jobb enn ein ville gjort med dei tiltaka som blir føreslåtte i dag.

Cecilie Myrseth (A) []: Helseplager hos kvinner er underprioritert, og det har de vært lenge. Mange av plagene er normaliserte, og de har stor innvirkning på mange kvinners liv, livskvalitet og ikke minst arbeid. Dette er en viktig erkjennelse, og vi kan og skal heller ikke bare akseptere at dette skal fortsette. Derfor er det bra at regjeringen er i gang med å gjøre viktig arbeid for å gi kvinnene i Norge et skikkelig helseløft. Det er også tydelig når så mange av de forslagene som er foreslått i kvinnehelseutvalgets innstilling, er tiltak man allerede er i gang med. Det handler om mer åpenhet og kunnskap – ikke minst det å bruke eksisterende kunnskap bedre. Det handler om bedre utredning, behandling, oppfølging og pasientforløp. Vi er også i gang med arbeidet med endometriose. Derfor er det bra at regjeringen har tatt tak i de anbefalingene som Helsedirektoratet kom med i 2022. Vi har store forventninger til oppfølgingen av det arbeidet.

Regjeringen har varslet at det nå skal lages nasjonale pasientforløp for smertelidelser og utmattelseslidelser. Det er viktige tiltak for å styrke rettighetene til og behandlingen av pasienter som fram til nå ikke har fått god nok behandling. Vi har utvidet programmet for hjemmetesting av livmorhals og øremerket midler til forskning på kvinnehelse. I tillegg er det satt i gang et større arbeid med det helhetlige svangerskaps-, føde- og barseltilbudet. Det skal omfatte bemanning, følgetjeneste, heltidsstillinger for jordmødre og finansiering av fødselsomsorgen.

Vi kan ikke akseptere at arbeidet med kvinnehelse igjen er arbeid som blir lagt i en skuff. Kvinnehelse må være en likeverdig integrert del av vår felles helsetjeneste. Vi hører debattene som foregår, og at Høyre er veldig opptatt av at det skal behandles sånn og sånn: Man har sittet åtte år i regjering og kan vel ikke si at det ble en høy karakter.

Det er ikke en melding alene som løfter arbeidet med kvinnehelse, for kvinnehelse er folkehelse, det er eldrehelse, det er pårørendehelse, det er primærhelse. Vi må tenke helhetlig.

Til høsten kommer helse- og samhandlingsplanen. Kvinnehelse og føde- og barselomsorg blir viktige temaer der, med konkrete satsinger. Den kommer altså snart. I tillegg kommer det en egen kvinnehelsestrategi.

Vi må tenke helhetlig også når det gjelder dette – i stedet for stykkevis og delt. Vi er i gang med å gjøre noe for å løfte dette forsømte feltet, og jeg ser fram til at kvinnehelse skal få sin rettmessige plass i alt helsearbeid vi gjør framover.

Sandra Bruflot (H) []: Den 2. mars kom kvinnehelseutvalget med sin NOU. Den bekreftet det vi egentlig har visst: Det er forskjell på hvordan kvinner og menn blir møtt av helsetjenesten.

Forrige gang vi fikk en NOU om kvinners helse, var i 1999, og det er urovekkende at mange av funnene og anbefalingene fra for snart 25 år siden fortsatt gjelder i dag. Kvinnehelseutvalget peker på flere ting som også sammenfaller en del med representantforslaget vi behandler i dag. Blant annet vet vi at det er for dårlige behandlingstilbud for en del kvinnesykdommer.

Så mange som én av ti kvinner har endometriose eller adenomyose, en tilstand som Sanitetskvinnene og Endometrioseforeningen regner med koster samfunnet 13 mrd. kr i året. Kvinner klarer ikke å jobbe eller fungere som normalt, blir ufrivillig barnløse og lever med store smerter på grunn av en tilstand det i snitt tar sju år å få diagnostisert.

Før valget i 2021 sa daværende helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, som nå er helseminister, at denne pasientgruppen ikke hadde fått et godt nok tilbud, og at flere ting måtte på plass. Det var ingen grunn til å vente, for vi visste en del om hva som måtte på plass for å få både raskere diagnose og behandling for endometriose og adenomyose. Nå er vi i 2023, og fremdeles skal det utredes, ses på og vurderes hvordan man kan gi denne gruppen et bedre tilbud. Høyre mener det er på høy tid å sette opp farten og sikre et bedre tilbud. Derfor har vi foreslått et eget kompetanse-, diagnose- og behandlingssenter for endometriose og adenomyose. Vi satte også av penger til det i vårt alternative budsjett, for i en stram sykehusøkonomi må det følge midler med om dette skal prioriteres.

Som jeg nevnte tidligere, kom kvinnehelseutvalget med sin NOU for to uker siden. Det kan ikke være sånn at kvinners helse utredes én gang ca. hvert 20. år, før rapporten nok en gang legges bort i en skuff. Det pekes på store strukturelle endringer som må til for å sørge for noe så banalt som at kvinner og menn skal få et likeverdig helsetilbud.

Ja, vi må tenke helhetlig, som det ble sagt fra talerstolen for bare et par minutter siden. Derfor hadde vi i Høyre håpet på at det skulle komme en stortingsmelding om kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. Det er et forslag som nesten alle partier, bortsett fra regjeringspartiene, har sagt at de støtter, et krav fra organisasjoner som jobber med kvinnehelse, og et tegn på at store strukturelle endringer bør behandles i Stortinget, ikke som en strategi fra regjeringen. Derfor har Høyre fremmet et løst forslag, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding om kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv.»

Partiene som sto hos Sanitetskvinnene den 8. mars og sa at de var for en stortingsmelding, håper vi stemmer for. Vi håper også at Fremskrittspartiet blir med, sånn at det ikke blir Fremskrittspartiet som sørger for at det ikke blir en stortingsmelding – når de gjennom samarbeid i og med Solberg-regjeringen sørget for at dette gode arbeidet ble startet opp.

Med det tar jeg opp forslagene Høyre er med på.

Presidenten []: Representanten Sandra Bruflot har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Morten Wold (FrP) []: Fremskrittspartiet er glad for at kvinnehelsefeltet løftes, og at det settes søkelys på et viktig område som ikke har vært godt nok prioritert.

Det har rett og slett vært for lite kunnskap om og søkelys på at det er flere sykdommer som bare rammer kvinner, eller som bare rammer menn, og at det for sykdommer som vi har trodd at vi vet mye om, kan være svært ulike symptomer og behandlinger for kvinner og menn. Derfor er det nødvendig med mer bevissthet rundt betydningen av kjønn i helsefeltet. Derfor er det også viktig at Norge nå får et nødvendig og godt behandlingstilbud på plass for kvinnesykdommer som endometriose og adenomyose, som rammer mange kvinner. Dette er også i tråd med anbefalingene fra Helsedirektoratet fra 2022.

I sitt svarbrev til komiteen fraråder helseministeren Stortinget å vedta forslaget om å opprette et eget kompetanse- og behandlingssenter for disse sykdommene, ettersom hun sier at helseforetakene skal levere på dette i 2023. Dersom dette er noe som likevel vil komme på plass i 2023, er det litt uklart for oss hvorfor statsråden ikke ønsker at det skal vedtas. Vi er også bekymret for om dette faktisk vil komme på plass, ettersom økonomien i helseforetakene er presset, og de allerede har fått beskjed om – og gjennomført – flere kutt. Derfor ønsker vi likevel å stemme for dette forslaget.

Selv om det den siste tiden er blitt satt betydelig søkelys på kvinnehelsefeltet, er Fremskrittspartiet bekymret for utviklingen vi ser. Dersom helseministeren virkelig mener det når hun sier at kvinnehelse er et prioritert område for denne regjeringen, må regjeringen sørge for at viktige tilbud for kvinner faktisk opprettholdes og ikke rammes av store kutt i sykehusøkonomien. Dessverre ser vi at det stikk motsatte skjer.

30 årsverk kuttes ved kvinneklinikken på OUS, som også driver med forskning på kvinnehelse. Samtidig ser vi bl.a. at ABC-klinikken og andre fødeklinikker legges ned, det kuttes til stiftelsen Amathea, og Sørlandet sykehus må utsette byggingen av sin planlagte kvinneklinikk på grunn av stram økonomi. Jeg opplever at det er stor avstand mellom det helseministeren sier hun prioriterer, og det som faktisk blir prioritert.

Kvinnehelseutvalgets NOU, som ble lagt frem for et par uker siden, viser dessverre at det er blitt gjort altfor lite for å følge opp den forrige NOU-en om helse i et kjønnsperspektiv, som ble lagt frem allerede i 1999. Derfor er det nå på tide at det gjøres konkrete tiltak for å sikre at denne NOU-en ikke bare blir enda en utredning som legges i skuffen, og ikke fører til konkret handling.

Når det gjelder Høyres løse forslag i saken, mener Fremskrittspartiet at det per nå ikke er nødvendig, og vi vil ikke støtte det1.

Marian Hussein (SV) []: Kvinnehelse har vært systematisk underprioritert i mange år. Som foregående taler sa, ser vi gang på gang at ved kutt i ulike helseforetak er det kvinnene som betaler den høyeste prisen. Det har vært et skritt i riktig retning at Solberg-regjeringen satte ned et utvalg før de forlot regjeringskontorene, men det var det de gjorde for kvinner i de åtte årene de satt i regjering.

Kvinnehelseutvalget har levert en omfattende rapport, med mange konkrete, tydelige og gode anbefalinger. Det er mange gryteklare tiltak regjeringen bør og kan følge opp, og som vi har hørt i debatten, er de også i gang med deler av dette. Kvinnehelseutvalgets rapport er også viktig for å se behovet for både strukturelle endringer og finansiering av de offentlige helsetilbudene for kvinner, som f.eks. føde og barsel og fastlegeordningen.

Dessverre har også kvinnehelsetiltak vært ofret for billig symbolpolitikk. Høyres kvinnehelsestrategi ga oss enda mer pakkeforløp, og det er det veldig mange i helsevesenet sier vi ikke trenger mer av. Det er også naturlig at arbeidet i kvinnehelseutvalget etter hvert får en grundig oppfølging her i Stortinget.

Kvinnehelse er ikke bare noe vi kan isolere til helsesektoren, for som NKVTS viste i sin rapport, er kampen mot vold mot kvinner også kvinnehelsearbeid. Kampen for et anstendig arbeidsliv er også kvinnehelsearbeid som bør adresseres mer. Om regjeringen virkelig skal levere, må de sørge for de nødvendige økonomiske grepene for å sikre et godt tjenestetilbud i føde og barsel i hele landet og i primærhelsetjenesten i alle kommunene.

Alle er enige om at vi er for kvinnehelse. Spørsmålet er om vi er villige til å endre de store strukturelle hindringene som står imot, slik at vi faktisk får prioritert kvinnehelse i dette landet.

Seher Aydar (R) []: Jeg tror alle i denne salen kan være helt enige i at kvinnehelse har blitt nedprioritert. Helsen til halve befolkningen blir behandlet som helsen til et b-lag. Når det offentlige ikke har tilbud, griper de private sjansen – det blir et tilbud for dem som kan betale. Privatisering av kvinnehelse er et enormt problem. Det vil si at veldig mange kvinner ikke får muligheten til å få hjelp i det offentlige helsevesenet for smerten, lidelsene og sykdommene de har. Det er et resultat av mangeårig systematisk nedvurdering av kvinner – kvinner som blir fortalt at de må finne seg i å ha vondt og ha smerter, og kvinner som blir nedprioritert og ikke lyttet til, enten det er på fastlegekontoret, på sykehus eller i samfunnet ellers.

Jeg tror samtlige partier har uttalt, hvis jeg ikke tar helt feil, at dette skal ta slutt. Det er veldig bra. Det jeg bryr meg mest om, er ikke hvem sine forslag som blir vedtatt i dag, men at det faktisk skjer noe. Det er det aller viktigste. Siden det kom en rapport for over 20 år siden, har det ikke skjedd noe. Det har flere skiftende regjeringer ansvar for. Nå kommer det tydelige anbefalinger fra et utvalg som ikke må legges i skuffen. Dette må følges opp, for det handler også om å rette opp urett som har skjedd gjennom mange år, og som har vært systematisk.

Denne saken handler ikke bare om spesifikke kvinnesykdommer, men den handler også om det – f.eks. kvinnetilstander som gjelder fødsel og barsel. Krisen i fødselsomsorgen oppsto ikke i et vakuum. Det er ingen naturkrefter som tilsier at det skal være krise i fødselsomsorgen. Dette er bl.a. et resultat av finansieringsmodellen vi har. Kvinner som føder, og kvinner som jobber med det, har blitt sviktet. Dette er et resultat av de politiske valgene vi har tatt. Det er ingen naturkraft som tilsier at kvinnehelse skal bli nedprioritert, det er et resultat av de politiske valgene vi har tatt. Derfor må vi også rette opp i det politisk.

Vi vet at kvinners helse blir påvirket av veldig mye. Typiske kvinnedominerte yrker har enormt mye emosjonelt stress og stor arbeidsbelastning, som gjør at flere blir syke. Det enorme omfanget av vold og overgrep gjør at kvinner har plager de ikke engang kan snakke om, fordi de har blitt sviktet. Dette er omfattende. Det handler om en samfunnsoppgave som vi er nødt til å gjøre, og helsevesenet er et veldig viktig og godt sted å starte.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Det temaet vi diskuterer her i dag, kvinnehelse, er eit tema der eg etter å ha lytta til debatten er glad, men òg eigentleg ganske uroleg over at alle innlegga frå alle parti er omtrent like og har same bodskap: Ein erkjenner at vi i dag ikkje har ei rettferdig og lik behandling i norsk helsevesen for kvinner og menn. Som det står i innstillinga til kvinnehelseutvalet – og det er ein ganske brutal påstand:

«I dag fremstår satsingen på kvinnehelse som politisk retorikk som ikke gjenspeiles i helsepolitiske prioriteringer og tildelte ressurser.»

Dette er ei erkjenning som det er mitt inntrykk at alle parti i denne salen har, inkludert Venstre. Likevel har vi over mange år ikkje klart å gjere noko med det og ikkje løyst det. Difor er det i alle fall viktig at vi får på bordet den typen debattar og den typen forslag som vi har her i dag. Kvinnehelse må på topp av den helsepolitiske dagsordenen. Vi manglar kunnskap, kvinnesjukdommar, sjukdomar som rammar kvinner mest, manglar status og prestisje i helsevesenet, og vi manglar samordning og heilskap. Vi ser dette på område etter område.

I neste sak skal vi diskutere fødsels- og barseltilbod, som er døme på eit tilbod som det no blir kutta i og skore ned på over heile landet. Eg trur ikkje menn hadde funne seg i å bli behandla på den måten som fødande kvinner blir i dette landet.

Vi er nøydde til å ta eit generaloppgjer med dei haldningane som har vore. Dette temaet må fleire politikarar løfte opp. Som mann vil eg òg seie at fleire mannlege politikarar må snakke om og bry seg om det. Det kan ikkje berre vere kvinner. Nå er vi heldigvis to menn på rad på talarstolen her.

Venstre støttar mindretalsframlegget frå Høgre, med fleire parti, om at Stortinget ber regjeringa opprette eit nasjonalt kompetanse-, diagnose- og behandlingssenter for endometriose og adenomyose. Dette er sjukdomar som er nokre av dei grellaste og verste eksempla på sjukdom som gjev tusenvis av kvinner ein kvardag som er gruvsam å leve i, og som helsevesenet ikkje handterer. Eg trur dei aller fleste av oss kjenner kvinner som må leve med dette kvar einaste dag, og veit kva det handlar om. Dette er eit viktig, konkret tiltak eg håpar vi får til.

Venstre vil også støtte framlegget frå Høgre om at vi no må få ei eiga stortingsmelding om kvinnehelse og helse i eit kjønnsperspektiv, og eg sluttar meg til ønsket frå Sandra Bruflot: Eg håpar verkeleg vi kan få fleirtal for det i salen her i dag.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Det er lett å vise at man støtter kvinnehelse med handling, ikke bare med ord: Det er bare å stemme for forslagene som vi i De Grønne har lagt fram.

Den medisinske forskningen har altfor lenge vært utført med menn og mannekroppen som utgangspunkt, med en slags ubevisst antakelse om at kvinner er små menn. Statistisk sett vet vi imidlertid meget godt at kvinnekropper reagerer annerledes enn mannekropper på medisiner og på medisinske tilstander. Kvinners livsstil påvirker deres helse annerledes enn menn, og noen helseutfordringer er helt spesifikke for kvinner. Kvinnehelse er også et mangfoldig felt. Minoritetskvinner, transkvinner, kvinner med funksjonsnedsettelser og kvinner med kroniske sykdommer er alle kvinner som trenger et bedre og mer likeverdig helsetilbud. Derfor har vi i De Grønne fremmet nettopp dette forslaget, om økt satsing på kvinnehelse.

I forslaget vårt ber vi regjeringen sette av friske midler til forskning på kvinnehelse, opprette et nasjonalt behandlingssenter for alvorlig endometriose og adenomyose og etablere en kvinnehelseportal for å formidle kunnskap som ellers har vært vanskelig tilgjengelig. Dette er forslag som det burde være lett å støtte.

Den 2. mars ble NOU-en fra kvinnehelseutvalget overlevert til helse- og omsorgsministeren, og særlig fire områder trekkes der fram:

  1. at kvinners helse har lav status i dag

  2. at mangelfull samordning gir dårligere helsetjenester

  3. at sviktende kunnskapsbro er et hinder for at kunnskap når fram til tjenestene

  4. at kvinners stemmer får for lite gjennomslag, og at flere kvinner opplever at deres helseplager blir bagatellisert i møte med helsetjenestene

Til syvende og sist fortalte NOU-en mer av det vi allerede vet: at kvinner i alle aldre lider som en konsekvens av manglende satsing på og forståelse av kvinnehelse.

På kvinnedagen 8. mars kom det et tydelig krav fra organisasjonene som jobber med kvinnehelse, om at denne NOU-en ikke bør legges i skuffen, slik man opplever at den forrige ble, og at det bør fremmes en stortingsmelding om kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv for å unngå det som skjedde forrige gang. Derfor støtter vi i De Grønne det løse forslaget om nettopp å fremme en stortingsmelding om dette.

Vi mener at det første steget å ta er å lytte til kvinner og kvinners organisasjoner. Vi ønsker å stille oss på riktig side av historien og mener det er helt åpenbart at dette må behandles som en felles stortingsmelding og ikke legges i skuffen, slik det har blitt gjort altfor mange ganger før. Det regner vi med at de aller fleste andre partier også støtter.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg synes egentlig det er en litt trist debatt. Det blir en debatt om hvem som har gjort hva, og vi har alle noe å svare for siden 1990-tallet, absolutt alle som sitter i denne sal. Det betyr at halvparten av vår befolkning ikke har fått den hjelpen de burde ha fått. Det er kvinner som har endometriose, men det er også kvinner med muskelsykdommer, som går rundt med utrolig mye smerte – og ingen blir tatt på alvor.

2. mars kom altså NOU-en, og jeg hadde et håp om at vi skulle få en stortingsmelding som forplikter oss som sitter i denne sal, så vi ikke kan skylde på hverandre og tidligere regjeringer – en stortingsmelding hvor vi over flere stortingsperioder forplikter oss fordi norske kvinner trenger det.

Kvinnehelse har lav status; få vil spesialisere seg. Kvinnehelse har lav status; få vil forske på det. Å løse dette opp – noe for eldre, noe inn i folkehelsemeldingen, noe inn i sykehus- og samhandlingsplanen – blir stykkevis og delt. Kvinner fortjener noe mer, og ikke minst fortjener de at vi som snakker om det, også forplikter oss til det, innen både forskning, behandling og ikke minst prioritering av midler og utdanning av dem som skal behandle kvinner i norsk helsevesen.

Derfor er Kristelig Folkeparti helt tydelig på at en stortingsmelding er det som gjør at vi i denne sal faktisk får diskutere helheten i det vi skal prioritere. Jeg skulle ønske at også regjeringen hadde vært med og forpliktet seg på den helheten, for vi har hatt så mange år med stykkevis og delt kvinnehelsepolitikk. Kvinnene har tapt, det viser NOU-en. Derfor skulle jeg ønske at vi hadde stilt oss bak det.

Kristelig Folkeparti er med på ett forslag, pluss at vi vil støtte Høyres forslag om en stortingsmelding.

Irene Ojala (PF) []: «Hvis flere hadde visst om endometriose ville vi allerede hatt en kur.» Det står å lese på hjemmesiden til Endometrioseforeningen. Miljøpartiet De Grønne fokuserer i dag på et svært alvorlig kvinnehelseproblem som Endometrioseforeningen har jobbet med siden den ble stiftet i 1997. Siden da har mange kvinner vært gjennom flere forskjellige behandlinger uten å bli kvitt sykdommen

Vi i Pasientfokus forstår at det betyr at det har vært manglende fokus på en smertefull kvinnesykdom og et dårlig behandlingstilbud for en gruppe kvinner med store, kroniske smerter over mange, mange år. Ja, det var nettopp manglende fokus som førte til at foreningen ble stiftet for 26 år siden. Jeg vet at det er mange i foreningen for endometriose og adenomyose som følger med på dagens debatt.

Det er lagt inn et mindretallsforslag i saken, fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti, som vi i Pasientfokus ikke vil støtte i dag, og jeg skal nå si litt om det. Det er, som nevnt tidligere, 26 år siden Endometrioseforeningen ble opprettet, og vi er fortsatt ikke kommet lenger etter alle disse årene – og det selv om de fleste partier på Stortinget i dag har vært i regjering i mange, mange år. Det betyr at Pasientfokus og jeg forsøker en tillitsfull tilnærming til at Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene allerede er i gang med arbeidet, som helseministeren viser til i sitt svarbrev til helse- og omsorgskomiteen. Slik det kommer fram av helseministerens brev, har regjeringen i tillegg satt i gang flere tiltak for å styrke forskningen og tilbudet for en bedre kvinnehelse.

Pasientfokus forventer at pasienter med endometriose får det tilbudet som er nødvendig uten et ekstra stortingsvedtak, for stortingsvedtak har vist seg ikke alltid å bli gjennomført. Vedtaket kan endres underveis uten ny behandling her i Stortinget – som f.eks. Stortingets vedtak om at Alta skulle få ny operasjonssal, noe Finnmarkssykehuset feilaktig informerte helseministeren om ikke var nødvendig. Helseministeren omdefinerte derfor støtten i inneværende statsbudsjett på 15 mill. kr til frie midler til Finnmarkssykehuset. Taperen i denne saken var pasientene.

Når jeg på vegne av Pasientfokus allikevel gir regjeringen tillit, er det fordi alvorlig syke kvinner har dårlig tid, og det vet vi når vi ser at foreningen allerede har eksistert i 26 år. Hvis regjeringen, Helsedirektoratet og helseforetakene ikke leverer på den tilliten som de nå får, blir det ganske spennende å se hva som vil skje i framtiden for en svært sårbar pasientgruppe.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Regjeringsplattformen har en tydelig kvinnehelseprofil, og regjeringen vil prioritere kvinnehelse for å sikre likeverdige helsetjenester til innbyggerne i landet vårt. Regjeringen har bl.a. satt i gang et større arbeid om svangerskaps-, fødsels- og barseltilbudet.

Kvinnehelseutvalgets utredning, den første NOU-en om kvinnehelse siden 1999, gir et bedre grunnlag for å gjøre riktige prioriteringer for kvinners helse. I den pågående høringen vil vi få synspunkter fra brukere og fagpersoner, noe vi vil ta med i regjeringens strategi for bedre kvinnehelse, som da kommer i tillegg til pågående tiltak. Høringsinstansene er oppfordret til å gi innspill på hvilke av utvalgets anbefalinger som bør prioriteres. Strategien vil angi retningen for å styrke helsekompetansen, forebygge sykdom hos kvinner, mestre helseutfordringer og gi god behandling innen fagområder med betydning for kvinner.

På noen områder er vi godt i gang med tiltak for å bedre kvinnehelsen. Mange kvinner har store plager med lymfødem og lipødem. I 2020 fikk vi en utredning som viste ulikhet i behandlingstilbudet og manglende kunnskap. Mange pasienter er nå med i en behandlingsstudie for å finne ut hvilke pasienter som bør opereres eller ha annen behandling.

En utredning fra 2022 viser at det er manglende kompetanse innen endometriose, og at det er uønsket variasjon i behandlingen som tilbys. Det er satt i gang mange tiltak for å forbedre tilbudet til kvinner med endometriose og adenomyose.

Forskningsrådet har også en egen satsing på kvinners helse. Viktig forskning innen kvinnehelse får også støtte fra andre bevilgninger i Forskningsrådet og i helseforetakene. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning får en bevilgning på 15,5 mill. kr årlig.

Vi må også vurdere hvordan forskningen kan styrkes. Derfor foreslås det i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning å øke forskningen på kjønnsforskjeller i helse. I tillegg har vi nylig gått inn for en endring i basisfinansieringen av fastlegeordningen, som gjør at kvinner skal få mer oppfølging av fastlegen sin.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi må satse på kvinnehelse, og vi er godt i gang med det arbeidet.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Sandra Bruflot (H) []: Statsråden og undertegnede har tidligere hatt replikkvekslinger om tilbudet for dem med endometriose og adenomyose. Også i dette representantforslaget løftes det fram forslag om egne kompetansesentre for endometriose og adenomyose. Både sentralisert avansert kirurgi og pakkeforløp er nevnt som tiltak, både tidligere og nå. Helseministeren var veldig utålmodig på denne pasientgruppens vegne før hun ble helseminister, men i 2023 er det fortsatt mange som venter, mer eller mindre tålmodig. Mitt spørsmål til helseministeren er: Når kan vi forvente at denne pasientgruppen får et bedre diagnoseforløp og behandlingstilbud?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er oppdrag som allerede er gitt til helseregionene våre, både å se på å sentralisere den mest avanserte kirurgien, og også beslutningen om opprettelse av kompetansesenter for endometriose, en beslutning som i dag tas av helseregionene selv. I tillegg har Helsedirektoratet fått i oppdrag å oppdatere veilederne, sånn at de faglige retningslinjene og veilederne til helsesykepleiere i skolehelsetjenesten, fastlegene og andre kan bidra til at vi oppdager denne sykdommen tidligere og får satt riktig diagnose. Det har stor betydning for behandlingsutfallet for disse kvinnene. Vi har også gitt i oppdrag til Helsedirektoratet å se på å samle alt relevant i de kjente portalene, som også er et av forslagene fra NOU-en. Vi er i gang med veldig mange av tiltakene fra kvinnehelseutvalget.

Sandra Bruflot (H) []: Jeg takker for svaret. Jeg spurte egentlig ikke om hva som er satt i gang, men om når vi kan forvente at tilbudet blir bedre. Er det noen frist for det arbeidet som er satt i gang i helseforetakene eller Helsedirektoratet?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Alle oppdragene som gis til helseregionene, gis for året, så det er et arbeid som allerede er i gang, og det vil kontinuerlig bedre seg. Det er ikke lenge siden Dagsrevyen hadde en reportasje fra Ullevål sykehus og kvinneklinikken der, om tydelige forbedringer i behandlingstilbudet. Jeg var så heldig at jeg i fjor hadde gleden av å besøke en klinisk behandlingsstudie – som dessverre ble avsluttet av helt andre årsaker enn prioritering – der man prøvde ut medikamentell behandling av endometriose.

For å svare representanten Bruflot om frister: Helseregionene svarer opp alle oppdrag de får, i løpet av året, fordi de får nye oppdrag neste år. Heldigvis er det sånn at den faglige utviklingen skjer fortløpende, og det fører også til konkrete forbedringer fortløpende for de kvinnene som møter helsetjenesten vår.

Sandra Bruflot (H) []: Jeg vil over på en litt annen sak, som også dreier seg om kvinnehelse. I VG den 9. mars kunne vi lese at mens norske kvinner må vente ett til to år på gynekologisk kirurgi, kan kvinner fra Värmland i Sverige få behandling på private sykehus i Oslo på det offentliges regning. De busses over grensen fordi ventetidene er for lange i Sverige. Det er to års ventetid for operasjon etter fødselsskader ved sykehuset på Lillehammer. Hva tenker helseministeren om ventetidene? Hvordan rimer dette med en satsing på kvinnehelse? Vil helseministeren gjøre noe for å få ned de lange ventetidene?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Denne regjeringen kommer i hvert fall ikke til å foreslå at vi skal busse norske kvinner ut av landet for å få privat behandling. Denne regjeringen har en tydelig og klar prioritering av vår felles helsetjeneste. Den største utfordringen vi står overfor, er kompetanse, og det å få ned ventetidene er også litt mer sammensatt enn det representanten Bruflot framstiller det som. Det er bl.a. at vi klarer å lage gode samarbeidsløsninger. Å få fjernet livmoren er f.eks. noe man gjør på Sandnessjøen sykehus fordi gynekologene der har et godt faglig samarbeid med gynekologene ved Ullevål sykehus og Oslo universitetssykehus. Her må vi jobbe med både å sikre kompetanse, god funksjonsdeling mellom sykehusene våre, og det at vi klarer å bruke kompetansen riktig, sånn at ventetiden går ned for det som er etterspurt, og behandling som kvinner har behov for.

Seher Aydar (R) []: Jeg syns det er fint å høre at regjeringen planlegger en kvinnehelsestrategi, og at regjeringen planlegger å satse på fødsels- og barselomsorgen. Jeg håper at dette gir resultater i virkeligheten. Det er det som til syvende og sist gjelder.

Mitt konkrete spørsmål er: Det kommer en kvinnehelsestrategi, og det kommer en satsing på fødsel og barsel. Hvilke konkrete planer er det som kommer til Stortinget, sånn at vi kan ha stortingsbehandling av det som handler om kvinnehelse?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Den første stortingsmeldingen som kommer hit, er folkehelsemeldingen, så vil vi legge fram en opptrappingsplan for hele psykisk helse-feltet, og deretter vil vi legge fram en eldrereform. Alle de meldingene vil også ha et kvinnehelseperspektiv. Etter sommeren skal vi legge fram helseberedskapsmeldingen, og på tampen av året nasjonal helse- og samhandlingsplan, med et eget kapittel om kvinnehelse, svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.

Det er viktig for meg å understreke at NOU-en har 75 forslag til tiltak. Veldig mange av de forslagene er vi allerede i gang med, og det er forslag som går rett inn i regjeringens ansvar for å drive tjenestene framover. En ting jeg mener bør tas opp i debatten, er den lave faglige statusen til kvinnehelselidelser. Det omtaler NOU-en også. Her er vi avhengig av å få en god faglig debatt for å kunne løfte status og forskningsaktivitet.

Seher Aydar (R) []: Takk for svaret til statsråden.

Jeg vil egentlig tilbake til det siste spørsmålet som kom fra Høyre, om privatisering. Åpenbart har vi to helt ulike løsninger på dette, vil jeg anta, men jeg syns statsråden sa noe veldig viktig om kompetanse, så mitt spørsmål handler om den kompetansen som allerede finnes hos private. Den er jo til stede, men ikke hos det offentlige. Hva slags arbeid er det regjeringen ser for seg og legger opp til å gjøre for å sørge for at den kompetansen vi allerede har, er tilgjengelig for alle i den offentlige helsetjenesten, ikke bare for dem som kan betale for det?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: En hovedprioritering for denne regjeringen er å utdanne, rekruttere og beholde fagfolkene i vår felles helsetjeneste. For å lykkes med det, tror jeg nesten vi må snu om på rekkefølgen, for det å beholde dem har blitt veldig viktig. De siste årene har vi sett en bekymringsfull økning i helprivate helsetilbud som gjør at vi får en uønsket kompetanseflukt fra vår felles helsetjeneste, hvor man har gått og spesialisert seg, til mer lettbeinte private tilbud.

Her tror jeg vi må gå bredt til verks. Vi ser på hvordan den innsatsstyrte finansieringen påvirker mening og rammene for tjenestene. Der har vi gått langt, og kanskje skal vi gå lenger når det gjelder fødsels- og barseltilbudet. Her har vi gitt egne oppdrag for at finansiering skal understøtte god faglighet.

Det må være godt å jobbe i det offentlige. Det er en kjempeviktig jobb. Det møter vi med tillitsreform, og det møter vi med faglighet og mening i hverdagen.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Statsråden har snakket en del om hvilke tiltak regjeringen har under utarbeidelse, men når det gjelder forslaget vårt om en kvinnehelseportal, er tanken bak det forslaget nettopp å gjøre noe med den broen som i dag mangler mellom kunnskap og tiltak.

Hva tenker regjeringen rundt arbeidet med en sånn helseportal?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: For de unge har vi samlet arbeidet fra veldig mange departement under prosjektet DigiUng og portalen ung.no. Det er en viktig portal og for mange unge jenter også det første møtet med helsetjenesten. Det at man har god og verifisert informasjon under den portalen, og også kan gå videre og logge seg inn til helsetjenester, er viktig.

Jeg har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å se på hvordan de i størst mulig grad kan samle kvinnehelseinformasjon under helsenorge.no, som er den portalen veldig mange av oss forholder oss til. Det mener jeg er i tråd med NOU-ens anbefaling om bedre tilgjengelig kvinnehelseinformasjon under en av de kjente helseportalene.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg hørte statsråden sa at hun ikke ville busse norske kvinner ut av landet. Hun trenger ikke busse dem ut av landet, hun kan busse dem der det er ledig kapasitet, sånn at kvinner slipper å gå og ha mye vondt, f.eks. med en livmor som skulle vært fjernet.

Mitt spørsmål går ikke til dette. Vi vil få mange planer til Stortinget, men hvorfor vil ikke regjeringen og statsråden komme med en stortingsmelding hvor en tar med helheten i kvinnehelse, fra status til behandling til forskning til bruk av medisiner, sånn at vi får en helhetlig oversikt og prioritering? Det er det som har vært problemet, at vi ikke har hatt en helhetlig stortingsmelding. Hvorfor vil ikke statsråden gi oss en stortingsmelding?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener vi skal legge fram stortingsmeldinger hvor Stortinget avgjør hvilken politikk vi legger til grunn for det de tar stilling til. Vi har jo fått en helhetlig gjennomgang av både status og hvilke tiltak kvinnehelseutvalget mener bør prioriteres. Veldig mange av de tiltakene går rett inn i regjeringens operative ansvar, og flere av tiltakene berører også andre statsråder. Kvinnehelseutvalget har sett på forholdene til kvinnelige innsatte, de har sett på kvinner og arbeidsliv – altså også noen likestillingspolitiske spørsmål – og de har sett på mye som går på forskning og utdanning.

Jeg mener nasjonal helse- og samhandlingsplan vil være den stortingsmeldingen hvor vi samler kvinnehelse overordnet, og hvor vi også vier svangerskapsomsorgen og fødsels- og barselområdet særlig oppmerksomhet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Irene Ojala (PF) []: Mitt hjemfylke, Finnmark, er som dere vet et flerkulturelt fylke, og vi i Pasientfokus er nøye med å behandle alle likt, enten vi snakker om kvener, samer, norskfinner, nordmenn eller andre folkegrupper i nord, for sammen utgjør vi det nordlige folket.

Fra Pasientfokus’ side vil jeg vise til helse- og levekårsundersøkelsen SAMINOR, som er forankret ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø, som til høsten vil starte et arbeid med en befolkningsbasert helse- og levekårsundersøkelse med mål om mer kunnskap om helse og levekår i de samiske og nordnorske samfunn, herunder for samer, kvener, finlendere og nordmenn. Dette er en omfattende undersøkelse som skal gjennomføres i 40 ulike kommuner i Nord-Norge og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med i tidligere forskning, som SAMINOR 1 og SAMINOR 2.

I innstillingen vises det til at de nasjonale helsemyndigheter etter norske lover og folkeretten har en forpliktelse til å tilby likeverdige helsetjenester for den samiske befolkningen, og sørge for at det samiske perspektivet ivaretas i helsepolitiske satsinger og nasjonale planer og strategier.

Samiske kvinner har noen utfordringer utover dem som majoritetsbefolkningen har. Det er på grunn av kultur og språk. Samer snakker ofte ikke om sine helseplager generelt, og spesielt snakker man lite om det som angår graviditet, fødsler og pågående helseplager. Igjen: Det vi ser hos de samiske kvinnene, ser vi også hos de kvenske kvinnene. Derfor er det arbeidet som SAMINOR nå skal starte på, veldig viktig.

Ulike kulturer og språkforståelse er her avgjørende. Det viser seg at det i de samiske språkene finnes 1 000 ord for reindrift, 300 ord for ulike former av snø, men kun ett ord for den menneskelige smerte. Av det ser vi hva som har vært viktig opp igjennom tidene.

I møte med jordmødre og annet helsepersonell som er innleid fra utlandet, blir språkproblemene ekstra store. Mange beskriver manglende trygghetsfølelse og ro når de har behov for helsehjelp i forbindelse med fødsel. SAMINOR viser til at samiske kvinner ofte blir usynliggjort i den store helsedebatten. Jeg vil understreke behovet for helsetjenester som sikrer trygge fødetilbud og trygge og gode rammer rundt de første to årene i et barns liv, for både mor og barn samt øvrig familie.

Den største utfordringen er, slik Pasientfokus ser det, at mange i Norge som bor sør for tiltakssonen i Troms og Finnmark, mangler kunnskap om de utfordringene vi har i Finnmark når det gjelder helse. Det må vi gjøre noe med. Først da kan vi få en forståelse for at sykehustjenestene i Finnmark må revideres og tilpasses den flerkulturelle befolkningen vi faktisk er.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel

1. Fremskrittspartiet varslet etter debatten støtte til forslaget, se voteringen.

Forrige kapittel
Neste kapittel