Ine Eriksen Søreide (H) [11:47:47]: To år går fort, men jeg føler at de to siste årene har gått veldig fort, fordi de har vært fylt av dramatiske hendelser som både har avløst hverandre og har forsterket hverandre.

Norges to år i Sikkerhetsrådet har vært preget av store omveltninger, en fullstendig endret sikkerhetspolitisk situasjon, uhyre krevende forhandlinger, en enorm arbeidsmengde og et stort ansvar. Men de har også vært preget av store diplomatiske seire, ivaretakelse av norske interesser, bygging av nye allianser, solid diplomatisk håndverk og en klar markering av Norge og hva vi står for.

Jeg vil takke utenriksministeren både for en grundig gjennomgang av denne mandatperioden og for innsatsen hun har lagt ned i rådsarbeidet. Det er på sin plass også å takke Stortinget for hvordan mange representanter engasjerte seg og bidro både i kampanjeperioden og etterpå. Og sist, men ikke minst, en stor takk til hele utenrikstjenesten, som har gjort en imponerende jobb fra alle deler av verden for at vi skulle lykkes i medlemskapet – fra kampanjen og alt forarbeidet med forberedelser og helt til vi avga siste stemme i rådet, f.eks. en ambassadesekretær i Nairobi som sender fram en innberetning der nøkkelen til en god vei inn i forhandlinger kan ligge, et samarbeid mellom Rep-kontoret i Al Ram og ambassaden i Tel Aviv, som gir FN-delegasjonen en helt fersk situasjonsrapport fra bakken og sine vurderinger under eskalering av konflikten, så vi kunne bidra til våpenhvile, Seksjon for samordning av sikkerhetsrådssaker på Victoria terrasse, som har holdt i alle små og store detaljer her hjemme og sendt fram utallige klareringssaker, og ikke minst alle på FN-delegasjonen i New York, som har jobbet døgnet rundt i to år for at vi skal gjennomføre så mye som mulig av det vi satte oss fore å få til. Dette har vært et enormt lagarbeid, og det har gitt resultater.

Etter at utenriksministeren holdt redegjørelsen sin på tirsdag, gikk jeg tilbake til den redegjørelsen jeg holdt 8. desember 2020, tre uker før vi inntok plassen i Sikkerhetsrådet. Begrunnelsen for at Norge skulle søke dette vervet, mener jeg har stått seg veldig godt. Vi ville bruke plassen i rådet bl.a. for å bidra til fred og konfliktløsning, men også til å fremme norske interesser. Vi ville bidra til felles løsninger på felles globale problemer. Jeg deltok, som utenriksministeren var inne på, også på mange møter i Sikkerhetsrådet, selv om mange av dem var digitale.

Det er mange som har lurt på om det er noe poeng at et relativt lite land som Norge sitter i Sikkerhetsrådet. Etter min oppfatning er det veldig viktig at vi gjør det – ikke fordi vi er Norge, men fordi vi kan bidra, ikke fordi det gir prestisje, men tvert imot hardt arbeid og tungt ansvar og vi ikke kan overlate til andre land å ivareta norske interesser, og også fordi særlig det siste året har vist oss at et autoritært regime som Russland med fast plass i rådet setter til side folkeretten og mener at makt og den sterkestes rett skal gå foran.

Som et lite land er vi helt avhengig av at folkeretten opprettholdes, og vi kan ikke sitte og se på at den undergraves og forvente at alle andre skal gjøre noe med det. Vi må ta ansvar selv. Det ville sende et forferdelig signal til andre autoritære ledere om passivitet ga dem inntrykk av at de også kunne bryte folkeretten uten konsekvenser.

Helt tilbake i 1936 stilte C.J. Hambro spørsmålet: Har de små stater overhodet noen rolle i den internasjonale politikk? Hambro svarte selv bekreftende. Han sa: Små stater er målbærere av verdier, ikke bare makt. Det gjelder i like stor grad i dag når verden rundt oss preges av konflikter, press mot institusjonene og undergraving av folkeretten.

Utenriksministeren fokuserte på noen av de viktige gjennomslagene vi fikk i perioden, og at vi har snakket og samarbeidet med alle. Det siste er et viktig trekk ved norsk diplomati. Men poenget er ikke å snakke eller samarbeide bare for å gjøre det. Det er for å oppnå resultater. Jeg tror de fleste ser at det å samarbeide med Russland i Sikkerhetsrådet ikke er noe vi har gjort for å være hyggelige mot Russland, men det har vært helt avgjørende for å få til forlengelser av resolusjonen om grensekryssende bistand til Syria, så nærmere 4 millioner mennesker kan få livsviktig nødhjelp. De har ingen andre alternativer. Derfor hadde heller ikke Norge og Irland, som var ansvarlige for resolusjonsforhandlingene, noe annet alternativ enn å ta tøffe diskusjoner med Russland for å hindre at de la ned veto mot resolusjonen og på den måten stoppet livsviktige forsyninger. Dette er virkeligheten.

Da vi sammen med Ghana fikk til en resolusjon om maritim sikkerhet og piratvirksomhet, var det helt avgjørende å stå opp mot Kina, så de ikke la ned veto. Hvorfor investerte vi politisk kapital i det? Jo, fordi opprettholdelsen av havretten er en kjerneinteresse for Norge. Det betydde også at vi var villige til å risikere noe for å få det resultatet vi fikk. Og at vi og Estland sammen fikk på plass et fornyet mandat for FNs politiske oppdrag i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse, ville neppe vært mulig uten mange års erfaring med alle aktørene som har sterke interesser i Afghanistan.

Det er ingen tvil om at det siste året har vært sterkt preget av Russlands fornyede angrep på Ukraina og all den død, lidelse og ødeleggelse den brutale russiske krigføringen fører med seg for ukrainerne.

Da jeg gikk tilbake til redegjørelsen jeg holdt i desember 2020, rett før inntredenen i Sikkerhetsrådet, var frykten for russisk agering og intensjoner et tema. Jeg sa at flere av dagens sikkerhetspolitiske utfordringer med implikasjoner for norsk sikkerhet utspiller seg i Europas østlige og sørlige nabolag.

Komiteen var i New York da invasjonen skjedde, og møtene våre ble naturlig nok avbrutt fordi FN-ambassadøren måtte i et hastemøte i Sikkerhetsrådet. Utenriksministeren har beskrevet dramatikken i ganske stor detalj i sin redegjørelse. Norge var det første landet som fordømte den russiske invasjonen, og vi har brukt rådet til å gi Ukraina en møtearena, til å konfrontere Russland og til å slå tilbake russisk propaganda, som har forsøkt å forvrenge sannheten. Men vi har også gått lenger og reist spørsmålet om Russland i det hele tatt kan sitte i rådet og legge ned veto i saker som handler om å stanse den angrepskrigen de selv har startet ved brutalt å overfalle et fritt og selvstendig naboland.

At Russland har lagt ned veto, har selvfølgelig lammet rådets evne til å fatte bindende vedtak om f.eks. sanksjoner. Men det betyr ikke at Sikkerhetsrådet har vært ubetydelig. Vi må ikke måle Sikkerhetsrådets funksjon og effektivitet bare på vedtatte resolusjoner, men også på prosessen og dialogen. Under en global sikkerhetspolitisk krise er det avgjørende å kunne konfrontere og synliggjøre synspunkter fortløpende. Det har i aller høyeste grad vært tilfellet under krigen i Ukraina. Møtene i rådet har på den måten bidratt til å opprettholde diplomatisk press på Russland.

Som utenriksministeren sa, har FNs generalforsamling vært brukt der rådet har møtt russisk veto. Selvfølgelig er det veldig positivt at Norge kunne bidra til å sikre flertall for overføring av spørsmålet om krigen til hastebehandling i FNs generalforsamling. Voteringene har på mange måter vist hvor isolert Russland er, men de har også synliggjort noe som ikke må undervurderes, nemlig at store, folkerike og mektige land som Kina og India stemmer avholdende og ikke tar stilling.

Vi har sittet i FNs sikkerhetsråd i en periode med pandemi, krig og store globale omveltninger. Historien kommer til å skrives først en gang i framtida, men vi står i et globalt tidsskille, og vi var med på å ta ansvar i den perioden. Perioden i Sikkerhetsrådet har gitt oss noen unike erfaringer som er uhyre viktige for å ivareta norske og globale interesser i dette tidsskillet. De erfaringene må tas vare på, de må brukes, og de må utvikles. Om vi ikke lenger sitter i rådet, er ikke lagarbeidet over. Kunnskapen vi har tilegnet oss, må systematiseres og brukes. Alliansene må pleies, og hele utenrikstjenesten må dra nytte av både det vi har oppnådd, og det vi ikke har lyktes med.

Neste uke reiser utenriks- og forsvarskomiteen bl.a. til Genève for å besøke FN-delegasjonen, og i slutten av februar reiser vi til New York for å besøke FN-delegasjonen der. Jeg er trygg på at komiteen der vil få i enda større detalj mange av de sakene og historiene som har preget to etter min oppfatning vellykkede år for Norge i Sikkerhetsrådet.

Åsmund Aukrust (A) [11:57:28]: Takk til utenriksministeren for en svært god redegjørelse. Jeg mener redegjørelsen på en god måte viser at det var riktig av Norge å ta på seg det viktige arbeidet med å sitte i Sikkerhetsrådet og være med og sikre freden.

Redegjørelsen viser at på en rekke områder har Norge spilt en forskjell for arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet, for å sikre at sanksjonsregimer ikke hindrer humanitær hjelp, for den historiske resolusjonen om beskyttelse av utdanning i krig, for koblingen mellom klima og sikkerhet og på en rekke andre områder i en rekke land. Norge har klart å gjøre en forskjell, både ved å være prinsipiell og pragmatisk og med et tett samarbeid med andre land.

Siden vi ble valgt inn i Sikkerhetsrådet, har arbeidet i Sikkerhetsrådet blitt både vanskeligere og samtidig også viktigere. Vi ser at internasjonalt samarbeid, den internasjonale rettsordenen og folkeretten er under harde angrep. Det gjør det enda viktigere å være med og ta vare på det vi har, sikre et FN som fungerer, sikre et sikkerhetsråd som evner å fatte avgjørelser. Det kommer på ingen måte av seg selv. Det er opp til oss og alle medlemsland som tror på og står opp for internasjonalt samarbeid og multinasjonalt arbeid, å forsvare det.

Jeg tror vi gjennom dette året, og egentlig gjennom hele tiåret, kommer til å se nye forsøk på å rive ned systemer som det har tatt tiår å bygge opp, og det er i norsk kjerneinteresse å stå opp for dette.

Det er et før og et etter 24. februar. Krigen setter verden på en stor prøve, først og fremst i arbeidet med å støtte det ukrainske folk i deres frihetskamp, men også med de enorme ringvirkningene krigen har for andre land og for internasjonalt samarbeid. Tilliten i verden er på bunnen. Den politiske dialogen er veldig krevende. Det har selvfølgelig påvirket arbeidet i Sikkerhetsrådet svært mye, men jeg vil i dag trekke fram det som faktisk har fungert – tross den verden vi står i.

Sikkerhetsrådet har evnet å komme sammen om å fatte mange resolusjoner på tross av krigen. Det var ikke selvsagt for ett år siden. Og selv om det for krigen i Ukraina ikke har vært mulig å fatte avgjørelser og komme til enighet i Sikkerhetsrådet, har Sikkerhetsrådet allikevel vært veldig viktig. Det har vært det eneste stedet hvor Ukraina og Russland har sittet sammen i samme rom, foran åpent kamera, og diskutert. Og det har vært viktig for Norge og for andre land å bruke den talerstolen Sikkerhetsrådet er, til å fordømme krigen på det sterkeste. Tilfeldighetene skulle ha det til at det var Russland som ledet Sikkerhetsrådet i februar i fjor, og Norges ambassadør var den første som foran åpen scene fordømte krigen.

Vi har også brukt vår tid i Sikkerhetsrådet på å gi stemme til flere av ofrene for krig og konflikt, til dem dette egentlig handler om. Vi har gitt en scene til dem som trenger det mest. Da Norge hadde presidentskapet i januar i fjor, inviterte bl.a. statsministeren vår en afghansk kvinnerettsaktivist. Hun kom rett fra møter med Taliban til Sikkerhetsrådet for å informere og fortelle om deres situasjon. Norge har et bredt kontaktnettverk, og det har vært fint å se hvordan vi har klart å bruke det også dette året.

Så er det en rekke områder hvor rådet ikke har klart å levere, eller hvor man har levert altfor sent – kriser og konflikter som får vare, og folk som får lide. Krigen mellom Etiopia og Tigray er et sånt eksempel, Vest-Sahara et annet, og vi har den evige Israel–Palestina-konflikten. Det er bra at Norge har forsøkt, brukt vår stemme. Det må vi fortsette å gjøre.

Vi lever i en skjebnetid for internasjonal politikk. Vi må bruke de erfaringene vi har, som komiteens leder helt rett var inne på, med å fortsette å bygge et sterkt FN, ta vare på internasjonal rett, jobbe for en FN-reform som gjør at vi kan treffe enda bedre. Norge bør og skal være et land som tar på seg internasjonalt ansvar, både fordi det er i vår interesse, og fordi verden trenger Norge.

Det har vært fint at det i denne sal, med unntak av Rødt og Fremskrittspartiet, har vært stor støtte til vårt arbeid i rådet. Jeg må si at det er et slags paradoks at Rødt i sin motstand mot å støtte Ukraina med våpen, har påstått at de står på den såkalte fredslinjen, samtidig som de har vært motstandere av at Norge skal delta i Sikkerhetsrådet.

La meg til slutt få lov til å takke de veldig mange som har stått på: utenriksministeren, som har ledet laget og vært en tøff og tydelig stemme når det har vært behov for det; komiteens leder, som gjorde en fantastisk innsats med å få Norge valgt, og for det første året; norsk sivilsamfunn, som har spilt en utrolig viktig rolle med å komme med gode innspill og vært en viktig medspiller for Norge; og kanskje aller mest – gjennom utenriksministeren – alle våre dyktige ansatte i New York, som har stått på dag og natt for å sikre freden og ta vare på Norges interesser.

Marit Arnstad (Sp) [12:02:48]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en god og informativ redegjørelse.

FN har egentlig bestandig vært viktig for Norge, helt siden vi ble medlem etter krigen, og både FN og Sikkerhetsrådet er en viktig arena for dialog og et samlende punkt for alle verdens nasjoner. Vi har som nasjon prøvd å være en sterk støttespiller for både FN som organisasjon og FNs mandat, særlig mandatet for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Jeg vil nesten si det slik at FN har vært en global arena der Norge har følt seg vel og har hatt mye å bidra med. Vi mener at det er viktige ting som gjøres der, som vi vil være en del av. Når et land har den rollen i en organisasjon, er det også selvsagt at en tar på seg det ansvaret for oppdrag i organisasjonen som en til enhver tid får mulighet til, og denne gangen gjennom å delta i Sikkerhetsrådet.

Jeg er veldig enig i komitélederens betraktninger om at de ulike landene i FN ikke kan være passive. Skal FN være aktuell og relevant, må de ulike landene være aktive, og noe av det man da også må gjøre, er å ta på seg de rollene og mulighetene som gis, f.eks. ved å delta i Sikkerhetsrådet. Ved å delta i Sikkerhetsrådet har Norge tatt en aktiv rolle for å bygge allianser og for å styrke og ivareta våre interesser, men også for å være en viktig stemme for å sikre nordiske interesser i en tid da internasjonalt samarbeid har vært under press. I likhet med de to foregående talerne har jeg også lyst til å takke alle som har deltatt og arbeidet veldig hardt, både før vi kom i Sikkerhetsrådet, og også under de to årene vi har vært i Sikkerhetsrådet.

FN har betydning for stabiliteten vår, for sikkerheten vår og for økonomien vår, på ulike måter. De to siste årene har Norge jobbet systematisk for at temaer som fredsdiplomati, kvinner, beskyttelse av sivile, klima og sikkerhet skal reflekteres i resolusjoner og felles uttalelser fra Sikkerhetsrådet.

I månedene etter 24. februar i fjor, da Russland iverksatte en storskala invasjon av Ukraina, tok Norge sammen med nærstående land initiativ til en rekke møter, og det var et viktig arbeid der en bidro til å opprettholde og skape et sterkt politisk press mot Russland. Som svar på Russlands veto i Sikkerhetsrådet var Norge med på å sikre at Sikkerhetsrådet flyttet behandlingen over til generalforsamlingen, og dermed fikk vi i mars i fjor de vedtakene som fordømte angrepskrigen.

Sjøl om krigen i Ukraina nok i stor grad har preget arbeidet i FNs sikkerhetsråd det siste året, synes jeg det er grunn til å understreke at Norge også har jobbet med å løfte våre prioriterte områder på den politiske agendaen. I mars ledet Norge forhandlingene om et helt nytt mandat for FNs politiske oppdrag i Afghanistan, og da Norge ledet Sikkerhetsrådet i januar i fjor, holdt vi to arrangement, et om beskyttelse av sivile i urban krigføring og et om kvinner, fred og sikkerhet. Egne erfaringer har lært oss at vi må rekruttere fra hele befolkningen, både kvinner og menn, om vi skal oppnå gode resultat, så det å øke representasjonen av kvinner er med på å sikre at fredsavtaler ivaretar alle borgeres rettigheter og behov.

Til tross for godt transnasjonalt samarbeid har stormaktsinteresser og maktkamp preget forholdet mellom vetolandene i Sikkerhetsrådet. For sjøl om Sikkerhetsrådets tilrettelegging for offentlig diskusjon og eksponering er viktig og tung, må vi erkjenne at rådet i enkelte situasjoner har framstått som handlingslammet i den vanskelige situasjonen vi er i. Likevel har Norges arbeid de to siste årene vist at det er mulig å finne fram til omforente felles uttalelser og løsninger i en rekke saker, men at det da krever systematisk, kreativt og langsiktig arbeid fra dem som er involvert.

Vi har nå avsluttet vår rolle i Sikkerhetsrådet, men det er viktig at vi fortsetter også utenfor sikkerhetsrådssalen med å bruke vår kompetanse innenfor fredsdiplomati for å bevare fred og sikkerhet. De erfaringene som denne toårsperioden har brakt oss, er det viktig og naturlig at blir videreført i annet arbeid i andre deler av FN-systemet. For FN er et system som omfatter mange områder, og Norge skal selvsagt være aktiv i alle områder av organisasjonens arbeid.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:08:01]: «Vel blåst!», skriver journalist og forfatter Tove Gravdal i Bistandsaktuelt den 13. januar. Hun fremhever at Norges to år i FNs sikkerhetsråd har gitt oss et godt ettermæle. Videre skriver hun at «Norge har klart seg bra og har evnet å sette merkbare spor». Hun vil imidlertid ikke utelukke at hun har latt seg påvirke av de profesjonelle norske diplomatene i New York. Hun viser videre til at vår FN-ambassadør, Mona Juul, har blitt kjendis i FN-miljøet, og at hun ikke har blitt svertet av at hennes mann har hatt en noe brokete historie om fredsforhandlinger som ledet til alt annet enn fred. Gravdal skriver videre at Norge har hatt klare meninger om borgerkrig i Etiopia, kupp i Sudan, situasjonen i Mali og klimaendringer som sikkerhetstrussel. Videre skriver hun at Mona Juul har uttalt seg til pressen både før og etter, noe FNs pressekorps har satt stor pris på.

Avslutningsvis skriver hun at i debatten i dag vil «Christian Tybring-Gjedde ventelig fastslå at toårsperioden var bortkastet, mens de andre partiene vil gi regjeringen – og seg selv – en klapp på skulderen med et «vel overstått»».

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at det å sitte i Sikkerhetsrådet handler om å forholde seg til verdens realiteter uansett hvor det er. Det er vanskelig å være uenig i det. Men det som betyr noe for mennesker verden over, er om det har blitt mer fred og færre uløste konflikter. Svaret er dessverre nei. Det skyldes naturligvis ikke Norge, men det er verdens realiteter.

Mange vil nok bestride at det var FNs sikkerhetsråd som sikret fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea. Det er vel naturlig å gi Den afrikanske union æren, med Nigeria som mekler, men jeg skal la det ligge. Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at vedtak i FNs sikkerhetsråd ikke er symbolske uttalelser uten praktisk betydning, og at Norges innsats har hatt direkte konsekvenser for mennesker i nød. Det er en sterk påstand.

Norge har hatt et spesielt ansvar for å følge opp den humanitære situasjonen i Syria og Afghanistan. Ja, mange i Syria har fått nødhjelp. Norge har gitt 16,5 mrd. kr over elleve år – 1,5 mrd. kr bare i fjor. Situasjonen i Afghanistan kjenner de fleste. Utenriksministeren sier at Norge har tatt initiativ til og fremforhandlet til sammen 20 presseomtaler om Afghanistan fra et samlet sikkerhetsråd. Det ser imidlertid ikke ut til at de 20 presseomtalene gjør et stort inntrykk på Taliban. Som kjent har jenters rett til skolegang og kvinners deltakelse i samfunnet blitt stadig mer innskrenket. Jeg tviler på om FNs resolusjoner gjør situasjonen særlig bedre. Sannsynligvis kjenner ikke Taliban engang til disse resolusjonene.

Det som imidlertid kan lede til midlertidig eller permanent fred i ulike konflikter, er at det settes makt bak kravene. Det er primært fire måter å gjøre det på. Det er sanksjoner, stans i økonomiske overføringer, å sikre egne interesser og trusler om militær bruk. Politiske vedtak i FN kommer langt ned på listen. Det er ikke uten grunn at verdens stormakter har den reelle innflytelsen på krig og fred i verden. Stormaktene har økonomiske muskler, de er sterke militært, og de bidrar økonomisk for å sikre egne interesser. Dersom Norge ønsker å spille en viktig rolle i fredsforhandlinger, må også vi bruke det riset bak speilet. Vi må bruke vår bistand for å oppnå politiske mål. Forhandlinger uten konsekvenser er fåfengt. Det har vi lært i absolutt alle de konfliktene vi har engasjert oss i.

Afghanistan er det siste eksemplet hvor Norge ble ydmyket. Talibans løfter om mer frihet til landets kvinner var et spill for galleriet, og ekstremistene har dessverre gjort det motsatte og innført lover som gjør kvinnen til mannens eiendom. Kvinner kan ikke delta i samfunnet eller bevege seg utendørs uten å gjøre seg usynlige. Til tross for disse åpenbare løftebruddene fortsetter vi direkte og indirekte å pøse bistand inn i landet, med begrunnelse om at det er mennesker som lider. Jeg vil påstå at bistand og fortsatt dialog vil legitimere Taliban og bidra til at terrorregimet forlenges.

I redegjørelsen sa ministeren at de tre afrikanske medlemmene i Sikkerhetsrådet spiller en helt avgjørende rolle for de afrikanske konfliktene. Det er sikkert helt riktig, men det er samtidig en innrømmelse av at Norge ikke kan spille en slik rolle. I forrige uke spiste jeg og tre andre stortingsrepresentanter lunsj med en avtroppende ambassadør. Jeg ønsker ikke å nevne navn. Ambassadøren representerte et muslimsk land, og det var helt tydelig at Norges fredsforhandlinger – eller samtaler – med Taliban var helt fåfengte. Det har vi jo sett. Taliban vil aldri akseptere at et kristent land legger fundamentet for hvordan islam skal tolkes. Ifølge ham er det kun et sunnimuslimsk land som kan spille en slik rolle.

Da er vi ved utgangspunktet: Land med nærmere geografisk beliggenhet, felles historie og mer kulturell likhet har bedre forutsetninger for å forstå og påvirke i forhandlinger. Med dette som bakteppe sier det seg selv at Norges potensielle rolle som internasjonal fredsmekler er svært begrenset. Unntaket ville være om vi bruker vår bistand som brekkstang.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:13:10]: Eg vil takka utanriksministeren for utgreiinga om Noreg si tid i Tryggingsrådet. Det siste året har med all tydelegheit vist Tryggingsrådet sine avgrensingar. Samtidig er det nettopp i dei vanskelege tidene me verkeleg treng dialog og å hegna om ein internasjonal rettsorden.

Utanriksministeren trekkjer fram Myanmar, Etiopia, Afghanistan og Palestina som konfliktar Tryggingsrådet har arbeidd med i denne perioden. Som utanriksministeren sjølv beskriv, har arbeidet med både Myanmar og Palestina gått trått. Gitt at medlemene i Tryggingsrådet har ulike syn på kva rolla til rådet burde vera, er det openbert vanskeleg å finna felles posisjonar rundt desse konfliktane.

Utanriksministeren sa: «Folkeretten er uomtvistelig definert som en norsk interesse» for å sikra at ikkje retten til den sterkaste får råda, og eg kunne ikkje vore meir einig. Vidare sa ho at vedtak i FNs tryggingsråd ikkje er symbolske fråsegner utan praktisk betyding. Når det kjem til nettopp Palestina og Myanmar, ønskjer eg å seia noko om det.

Noreg lukkast med å få vedteke to fråsegner om Israel/Palestina-konflikten, i mai 2021 og i mai 2022. Den fyrste gjeld våpenkvile i angrepa mot Gaza, og den andre er ei fordømming av og krav om uavhengig gransking av drapet på journalisten Shireen Abu Akleh. Ifølgje utanriksministeren er Noreg «tydelig på at den nåværende situasjonen er uakseptabel. Israel kan ikke fortsette med å okkupere palestinernes land. Det strider mot folkeretten. Derfor reagerer vi fra norsk side».

Korleis reagerer Noreg? Er det ikkje på tide med tiltak utover fråsegner og bekymring? Noreg si tid i Tryggingsrådet er over, men det gjev oss òg høve til å sjå framover og diskutera korleis Noreg kan bruka FN-systemet for å få på plass konkrete tiltak mot okkupasjonen og blokaden. Eit forslag er å ta utgangspunkt i Tryggingsrådet sin resolusjon 2334 frå 2016, som seier at koloniane er ulovlege og må stansast. Det ser ut til at den nye regjeringa i Israel vil legalisera alle utpostane på Vestbreidda, fortsetja å byggja ut etablerte koloniar og hindra palestinarane å byggja i C-områda.

Israel/Palestina-konflikten har vart uendeleg lenge, og trass gjentekne resolusjonar går det ikkje framover. Tvert imot går det feil veg. Som eg tidlegare har sitert utanriksministeren på, er altså folkeretten ei uomtvisteleg norsk interesse, og det bør gje seg utslag i initiativ om målretta internasjonale sanksjonar mot Israel.

Så over til ein annan alvorleg konflikt, nemleg Myanmar. Til liks med utanriksministeren meiner SV at resolusjonen blei veldig svak, men FN er ein veldig viktig arena for å støtta opp om den modige demokratikampen me er vitne til i Myanmar. Så langt har ikkje militærjuntaen vore representert i FN. Det er mi forståing at Credentials Committee tvert imot forlenga representasjonen til FN-ambassadøren frå National Unity Government, NUG, men utan formell anerkjenning. Spørsmålet er då om Noreg vil pressa på for at NUG får formell status som dei som representerer Myanmar i FN. Det vil gje eit svært viktig signal og støtte til heile den modige demokratibevegelsen i landet.

Noreg er sjølv avhengig av ein FN-leia verdsorden der rett går framfor makt, der siviliserande rettsreglar hindrar eller i alle fall avgrensar den sterkaste sin rett, og der konfliktar blir løyste med fredelege middel framfor brutal makt – motsett av det me no ser i Ukraina. Samtidig som me må gjera det me kan for å få slutt på Russlands krig og ønske om å okkupera Ukraina, må me arbeida vidare for at folkeretten skal gjelda i alle tilfelle.

Til slutt vil eg gje støtte til Framstegspartiets lause forslag i saka.

Grunde Almeland (V) [12:17:50]: Jeg vil også starte med å takke utenriksministeren for redegjørelsen og selvsagt takke alle ansatte, enten i delegasjonen eller andre steder i systemet, for den jobben som er blitt gjort i den perioden Norge har hatt medlemskap i FNs sikkerhetsråd.

Norge er ikke trygt alene, og vi skaper ikke velstand alene. Vi kan verken løse klimakrisen eller krigen i Ukraina alene. Det haster med å få til forpliktende internasjonale løsninger på de store utfordringene vi står overfor, og Norge må gå i bresjen. Derfor er det i utgangspunktet en god ting at også Norge tar ansvar ved å ta sin tørn i FNs sikkerhetsråd. Men vi går ut av rollen med et dystert bakteppe. I NUPIs oppsummeringsrapport om Norges sete i Sikkerhetsrådet skriver de om krigen i Ukraina:

«Krigen har gjort stor skade på arbeidsklimaet og dynamikken mellom medlemmene av Sikkerhetsrådet. Tilliten mellom vetomaktene er på et lavpunkt, og mange diplomater frykter at krigen vil få langvarig, negativ spill-over-effekt på andre viktige saksmapper og prosesser Rådet har på sin dagsorden.»

Haugevik og Nagelhus Schia fra NUPI skriver videre at formålet med både vetorett og faste seter har vært å binde stormaktene til «et felles institusjonelt rammeverk». Det institusjonelle rammeverket har Russland torpedert, på samme måte som de har torpedert ukrainske byer. Aktivitetsnivået i Sikkerhetsrådet har fortsatt å være høyt siden krigen startet, men vi kommer ikke unna at tilliten til FNs sikkerhetsråd som arena for forhindring og løsning av konflikt er langvarig skadet.

Vi går inn i en ustabil og usikker tid internasjonalt. De store konfliktene i verden må løses i fellesskap. Internasjonale forum må være reelle arenaer for å forhindre konflikt og for å løse konflikt. Når det gjelder fred og sikkerhet, er det internasjonale samfunnets første og viktigste oppgave nå å hjelpe Ukraina med å få Russland ut av deres territorium og få avsluttet krigen, men når vi en gang oppnår det, har det internasjonale samfunnet en formidabel oppgave foran seg med å gjenreise tilliten til FNs sikkerhetsråd som effektiv arena for konfliktløsning.

Avslutningsvis vil jeg berømme Utenriksdepartementet i deres arbeid med å få Sikkerhetsrådet til å anerkjenne sammenhengen mellom konflikt og klimaendringer. Gjennom å alliere seg med forskningsmiljøer har det i prosessen blitt generert mye ny kunnskap om feltet, noe som er veldig bra.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [12:21:14]: Jeg har lyst til å takke utenriksministeren for en god redegjørelse.

Norges femte periode i Sikkerhetsrådet har vært en dramatisk og urolig periode med store kriser, krig og konflikt og endringer både i maktforhold og i den sikkerhetspolitiske ordenen. Den russiske invasjonen og krigføringen har medført ufattelige menneskelige lidelser, og de enorme globale effektene av krigen blir stadig tydeligere: økende sult, matmangel, inflasjon, energikrise og økt press på globale forsyningskjeder, for å nevne noe.

Så må vi være ærlige i en sånn situasjon, og utenriksministeren var inne på det: Sikkerhetsrådet i FN har ikke like sterkt klart å spille sin rolle som et organ som skal forhindre krig og konflikt. En av hovedgrunnene er de faste medlemmenes vetorett, og jo alvorligere konflikten er, jo mer skjørt framstår det kollektive sikkerhetsrammeverket.

I denne perioden har vi også sett at atomnedrustning er satt i revers. De prominente medlemmene i rådet både utvider og moderniserer sine kjernevåpenarsenal, og med krigen i Ukraina har også det internasjonale tabuet om å true med å bruke kjernevåpen forvitret. Tross enkelte fremganger og vellykkede tiltak fra Sikkerhetsrådet er det altså riktig, mener vi, å kalle de to siste årene for en vanskelig periode i Sikkerhetsrådets historie. Det betyr ikke at Norge ikke utgjorde en forskjell. Det betyr heller ikke at Norge ikke burde tatt oppdraget som valgt medlem i rådet. Jeg synes utenriksministeren ga mange gode eksempler i sin redegjørelse på hvordan Norges arbeid har gitt resultater, når det gjelder både utdanning i kriser og konflikt, kvinner, fred og sikkerhet, beskyttelse av sivile og ikke minst livreddende humanitær tilgang til konfliktområder.

Så mener jeg at det er på sin plass å skryte av og gi ros til dem som har tjent landet gjennom skiftende farger, for det arbeidet som er lagt ned fra utenrikstjenesten disse årene, ledet an av våre i New York. Den kompetansen, målbevisstheten og den store arbeidsinnsatsen døgnet rundt som er lagt ned der – og verden over – gir gode resultater. Innsatsen bygger også gode og viktige relasjoner som bidrar til at Norge kan utgjøre en forskjell langt utover det vår størrelse skulle tilsi, og det så komiteen direkte på nært hold. Vi var der det døgnet krigen brøt ut, og vi så hvilken avgjørende arena det faktisk er til å konfrontere og få upartiske orienteringer der sivilsamfunnet er til stede. De 50 møtene om Ukraina har vært med på å opprette og opprettholde press ved å tvinge medlemslandene til å ta stilling og la Ukraina konfrontere. Vi vet at Russlands propaganda, som det ble sagt, ikke har gitt dem nye venner. Fortsatt er det bare fire land som støtter dem.

Jeg har også lyst til å berømme og gi ros til utenriksministeren for den tydelige og gode rollen utenriksministeren har hatt – aktiv involvering på flere områder, bl.a. knyttet til ledervervet for barn i væpnet konflikt. Det er mye arbeid som er lagt ned, og de veldig konkrete anbefalingene som er levert til de åtte nevnte landene, kommer til å bety en forskjell for barna nettopp i disse landene.

Kristelig Folkeparti støtter helhjertet opp om at Norge med jevne mellomrom skal bidra i det internasjonale dugnadsarbeidet og stille opp i Sikkerhetsrådet, jobbe for en regelstyrt verden, for folkeretten, for menneskerettighetene og for å styrke det internasjonale samarbeidet, for det er så viktig. Ikke minst er det viktig å jobbe for å forebygge krig og konflikt og fremme fred og sikkerhet. Det betyr ikke at en ikke skal stille kritiske spørsmål til hvor mye en skal investere av penger, tid og oppmerksomhet for å bli valgt inn. Det betyr heller ikke at en ikke skal gå kritisk gjennom hvordan Norge forvalter sin posisjon. Ikke minst er det viktig at en framstår med integritet – at det en gjør den tiden en er medlem i rådet, stemmer overens med det en lovte før en ble valgt inn.

Norge profilerte seg som en konsistent partner, men noe av det første Støre-regjeringen gjorde da de fikk makten, var å bryte bistandsløftet Norge har gitt internasjonalt til det globale utdanningspartnerskapet, og deretter halvere utdanningsbistanden. Det oppleves ikke konsistent. Dette må det være lov å påpeke, og det bildet har altså regjeringen mulighet til å rette opp igjen, bl.a. gjennom arbeidet med en tverrpolitisk enighet om flerårig støtte til Ukraina, og ikke minst til å avhjelpe virkningen av krigen for lavinntektsland. Det er et godt initiativ som Kristelig Folkeparti vil bidra konstruktivt til for å få best mulig.

Norge er så mye mer enn et lite land, og vi er langt fra ubetydelige. Det har vi bevist de siste årene. Russlands angrep på Ukraina trekker verdens oppmerksomhet hit. Våre nettverk og vår politiske og geografiske kompetanse er og blir avgjørende. Norges rolle i FN blir viktig også i den kommende perioden, så la oss fortsatt være den konsistente, troverdige partneren for fred, sikkerhet og samarbeid.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:26:38]: Folkeretten og respekten for internasjonale avtaler må forsvares hver eneste dag. Vårt bidrag til det forsvaret er bl.a. med jevne mellomrom å ta sete i FNs sikkerhetsråd. Et sterkt FN og et beslutningsdyktig sikkerhetsråd er avgjørende for Norges sikkerhet og for norske interesser.

Det har vært to arbeidsintensive og krevende år i sikkerhetsrådet, og det har vært vanskelige saker. Men alternativet er ikke å snakke mindre, og alternativet er ikke isolasjon. Alternativet er å snakke mer, også med dem vi er dypt uenig med, selv om de ikke gjør som vi sier.

Som jeg har redegjort for, mener jeg at medlemskapet har styrket norske interesser, bl.a. gjennom å framforhandle sikkerhetsrådsvedtak som tjener oss, f.eks. styrking av folkeretten og menneskerettighetene og trygging av internasjonal sjøfart, noe som også er en norsk kjerneinteresse.

Medlemskapet i sikkerhetsrådet har også dreid seg om noe mye større: Det har dreid seg om å stå opp og stagge de kreftene som truer folkeretten, og som truer internasjonale avtaler og demokratiske institusjoner. Norges tydelige linje har kanskje særlig gjort seg gjeldende i den skarpe fordømmelsen av Russlands brutale angrepskrig i Ukraina, men også i veldig mange andre saker.

Sikkerhetsrådets ansvar er å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Det betyr at det er mange konflikter og temaer som diskuteres og behandles av FNs sikkerhetsråd. Slik må det være når verden er sånn som den er.

Vi har bidratt ved å være en konstruktiv problemløser for å ivareta rådet som beslutningsorgan i en periode da rådet har vært veldig sterkt splittet og polarisert. Vi har også klart å unngå at Russlands brutale angrepskrig førte til total handlingslammelse i alle andre saker på sikkerhetsrådets bord. Vi har gjort det vi skulle gjøre – vi har snakket med alle, og det har vært helt nødvendig for å komme fram til vedtak som i Syria og i Afghanistan. Jeg tror ingen av de menneskene som mottar humanitær hjelp nord i Syria nå, mener at de vedtakene som FNs sikkerhetsråd gjør som handler om å gi dem mat og medisiner, er tomme løfter, selv om ikke FNs sikkerhetsråd har klart å bidra til fred i dette landet. Det er ingen selvfølge at vi skal få til den typen resolusjoner, og de betyr mye for de menneskene som er involvert.

Under kampanjen sa vi at folkeretten skulle være bunnplanken i vårt medlemskap, og det har den også vært. Vi har brukt vår erfaring, vårt nettverk og vår kompetanse, ikke minst i arbeidet med fred og forsoning. Da vil jeg spesielt takke vår FN-ambassadør, Mona Juul. Hun har brukt sin kompetanse og fått meget stor respekt i FNs sikkerhetsråd for sitt arbeid gjennom disse to årene. Vi har også brakt inn partene i konflikter, også representanter fra sivilsamfunn, i direkte dialog med sikkerhetsrådets medlemmer.

Vi har altså oppnådd mange resultater for menneskene som bor i disse konfliktområdene, og flere av vedtakene hadde ikke skjedd uten at Norge var der. Det har betydning hvem som til enhver tid sitter i sikkerhetsrådet.

Regjeringen mener derfor Norge igjen bør søke medlemskap i sikkerhetsrådet i perioden 2039–2040, og jeg vil invitere partiene på Stortinget til å tilkjennegi sitt syn på dette.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:40:41]: Jeg vil òg takke utenriksministeren for den gode og grundige redegjørelsen som hun holdt på tirsdag. Norges to år i Sikkerhetsrådet er blitt brukt på en meget god og konstruktiv måte – selv i en meget utfordrende tid. I Norge har vi en åpen økonomi og er helt avhengige av internasjonalt handelssamarbeid og regelstyring. Som et lite land er vi helt avhengige av at folkeretten respekteres. Uten effektivt internasjonalt samarbeid klarer vi ikke å møte globale utfordringer som klimaendringer, pandemi, matsikkerhet og nye sikkerhetstrusler. Den endrede sikkerhetssituasjonen etter Russlands invasjon av Ukraina krever mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre.

Utenriksministeren avsluttet sin redegjørelse med å problematisere spørsmålet om hva som er alternativet til Sikkerhetsrådet. Hun sa bl.a. at alternativet til Sikkerhetsrådet, et samarbeid som baserer sine vedtak på folkeretten, er at makten rår, at Gulliver reiser seg, at stormaktene kan gjøre som de vil, slik Russland nå forsøker å gjøre i Ukraina.

I et land som Norge er det derfor ikke rart at det er stor oppslutning om FN, for selv om FN i nåværende situasjon kanskje ikke er så sterkt som vi skulle ønske, finnes det ikke et bedre alternativ. Vi må derfor arbeide med det vi har, og styrke der vi kan.

Norge er et lite land, og enkelte har vært av den oppfatning at vi ikke skal prioritere plass i Sikkerhetsrådet, men historien til Norge er at vi har vært en viktig støttespiller til FN i alle år, en støttespiller og bidragsyter til et sterkt internasjonalt samarbeid. For et lite land som Norge er det i vår interesse, og dette, sammen med ønsket om å bidra til å løse krig og konflikter, vise ansvar og styrke relasjonen til andre land, var noe av grunnen til at vi ønsket en plass i Sikkerhetsrådet. Det har vi lyktes med – Norge har fått gjennomslag for prioriteringer, interesser og verdier som er viktige for oss.

Etter at Russland gikk til krig mot Ukraina, er det blitt stilt spørsmål om hvorvidt Sikkerhetsrådet er handlingslammet på grunn av vetoretten til de faste medlemmene. Selv i denne utfordrende tiden har Sikkerhetsrådet gjort en stor og viktig innsats. Bare det at Russland må høre på den sterke kritikken av krigen i Sikkerhetsrådet, er viktig. Russlands blokkering – og fordømmelsen av krigen i Ukraina – førte til at Norge i lag med andre medlemmer gjennomførte prosedyreavstemning, som igjen resulterte i at behandlingen av dette spørsmålet ble flyttet til FNs generalforsamling. Resultatet av denne avstemningen kjenner vi godt.

I tillegg må det nevnes at det faktisk er blitt vedtatt at dersom man nedlegger veto i Sikkerhetsrådet, må man forklare seg i generalforsamlingen, noe som forhåpentligvis gjør det noe mer vanskelig å bruke vetoretten.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke alle dem som har jobbet tidlig, sent og lange dager for våre gjennomslag i Sikkerhetsrådet. Jeg håper at Norge når tiden igjen blir moden, på ny vil ta ansvar og søke seg plass i rådet.

Ingjerd Schou (H) [12:44:52]: Takk til utenriksministeren for en god redegjørelse på tirsdag.

800 innlegg, 111 resolusjoner, 24 intensive måneder: Dette er ikke bare tomme tall, det er hva vi med stolthet kan se tilbake på når vi vurderer verdien av vår periode i FNs sikkerhetsråd – den siste av totalt fem perioder vi har hatt plass i rådet.

Det har vært en dramatisk periode å sitte i rådet, noe utenriksministerens redegjørelse med all tydelighet viste. Det var en periode som først var preget av pandemi, noe som sterkt begrenset fysisk deltagelse, her som på veldig mange andre områder. Det samme gjaldt reisevirksomhet og all diplomatisk kontakt på tvers av landegrenser. Dernest så vi den dramatiske uttrekningen av vestlige styrker fra Afghanistan og Talibans maktovertagelse av landet. Vi opplevde kupp i Myanmar og krig i Etiopia. Til sist har krigen i Ukraina utløst en irreversibel endring for hele Europa.

Alt dette ble godt dekket i utenriksministerens redegjørelse, og det er gjenstand for løpende mediedekning. Jeg vil derfor trekke fram et annet forhold som ble nevnt av utenriksministeren, og som har vært viktig for Norge i Sikkerhetsrådet.

Det gjorde meg svært glad da jeg hørte utenriksministeren si at «noen av vedtakene i Sikkerhetsrådet hadde aldri funnet sted uten Norge, bl.a. resolusjonen om beskyttelse av utdanning i konflikter». Norge har lang tradisjon som støttespiller for utdanning i utviklingspolitikken. Dette var satsinger vi løftet vesentlig da vi var i regjering, og som gjelder den langsiktige utviklingsstøtten. Utdanning er veien ut av tvang og til frihet, ikke minst for jenter og unge kvinner.

Initiativet i Sikkerhetsrådet angår langt mer akutte forhold, men de er selvsagt like viktige. Resolusjonen Norge la fram sammen med Niger, fordømmer angrep på skoler og utdanningsinstitusjoner. Den understreker de folkerettslige forpliktelser som partene i en væpnet konflikt har for beskyttelse av sivile. Denne resolusjonen slår fast barns rett til utdanning også når de befinner seg i krig eller konflikt. I tillegg presenteres praktiske tiltak for å hindre angrep mot skoler og beskytte sivile.

Dette er én av 111 resolusjoner. Norge har vært med på 110 andre i løpet av de to årene vi nettopp har lagt bak oss. I siste instans er dette vårt bidrag til fred i en svært spent og urolig tid. Vi skal være stolte av denne perioden og ta med oss erfaringene når vi framover befatter oss med utenrikspolitiske spørsmål i Stortinget, i regjering, i diplomatiet og i FN – en stor verden med bidrag fra et lite land.

Jeg hører at noen sier at Norge skal gå alene, ikke delta, ikke ta ansvar, men vi kan være et lite land som bidrar. Hardt arbeid gir resultater. Det er langsiktig, det tar tid, men uten oss og hvis alle skulle tenke alenegang, vil fred og frihet stå i fare. Vi må bidra, ikke overlate alt til andre og være oss selv nok. Vi skal bidra for å sikre de verdier vi legger til grunn i vårt demokrati, som vi tufter våre verdier på, og for å sikre folkeretten og hegne om den, fordi det er en grunnleggende verdi som er en forutsetning for at vi kan ha et godt samkvem mellom folk og mellom land i en verden som er stor. Vi er små, men vi bidrar.

Ahmed Lindov (A) [12:49:26]: På tirsdag la utenriksministeren fram redegjørelsen for arbeidet som er utført mens Norge hadde et sete i FNs sikkerhetsråd. I redegjørelsen kom det klart fram at Norge har arbeidet aktivt for å styrke fred og utvikling over hele verden. Det er mye bra som er gjort, og mye av det er omtalt. Jeg vil trekke fram en sak som ikke har vært så mye omtalt i Norge, men som er veldig viktig for freden i Europa, der Norge spilte en nøkkelrolle for å få den videreført.

Freden på Vest-Balkan var under et sterkt press høsten 2021. Det var en politisk krise i Montenegro fra tidligere, og det oppsto en ny krise i Bosnia-Hercegovina. Siden slutten av krigen i Bosnia på 1990-tallet har det vært stasjonert fredsbevarende styrker i landet. De fredsbevarende styrkene får mandatet sitt fra Sikkerhetsrådet i FN for ett år om gangen. Det er i november hvert år mandatet behandles.

Da møtet i november 2021 nærmet seg, var det med stor bekymring folk på Vest-Balkan ventet på resultatet, for Russland hadde allerede signalisert at de var forberedt på å legge ned veto mot resolusjonen om å fornye mandatet. Det var stor bekymring, spesielt i Bosnia-Hercegovina. Det merket vi også i Norge, hvor Bosnia-Hercegovina-forbundet tok kontakt med bl.a. Utenriksdepartementet og utrykte sine bekymringer. De var redd freden kunne være truet, og at de kanskje på nytt skulle oppleve krig i hjemlandet sitt. Mandatet for den EU-ledede militæroperasjonen i Bosnia-Hercegovina, EUFOR Althea, ble i november 2021 fornyet for tolv nye måneder, mye takket være Norges innsats i veldig krevende forhandlinger. Resolusjonen ble faktisk vedtatt enstemmig det året.

Spenningen i hele regionen gikk ned samme dag dette ble vedtatt. Det er et veldig godt eksempel som viser hvor viktig arbeidet i FNs sikkerhetsråd er, og hvor stor rolle Norge har spilt der. Vi fikk mandatet fornyet i november i fjor. Der spilte Norges utsending igjen en viktig rolle i å få det vedtatt og forsikre at man har fredsbevarende soldater i Bosnia-Hercegovina-regionen så lenge det er nødvendig. Jeg mener dette er et veldig godt eksempel som viser hvor aktiv Norge har vært for å bevare og styrke freden på Vest-Balkan og generelt i verden.

Som et tillegg på slutten vil jeg bare si at vi har mye større påvirkningsgrad enn mange i dette landet tror. Det er veldig mange parter ute i verden som ønsker at Norge skal engasjere seg i problemene deres, for de vet at Norges dialogløsning, der man går i dialog med begge parter, er det som ofte fører fram. Avslutningsvis vil jeg gjerne takke våre utsendinger i FN for en veldig god jobb de siste årene. Når tiden er inne, mener jeg vi igjen bør prøve å ta sete der.

Grunde Almeland (V) [12:52:17]: Jeg tar bare ordet kort helt mot slutten av debatten for å svare på utenriksministerens invitasjon. Jeg vil si at de erfaringene vi har fra denne perioden, tydelig viser at det at Norge er en del av Sikkerhetsrådet, utgjør en forskjell. Jeg mener en rekke representanter har kommet med gode eksempler på det her i dag.

Jeg vil igjen vise til det eksempelet jeg selv tok opp, om hvordan Norge var helt avgjørende i å sørge for at FN trakk klare sammenhenger mellom klimaendringer og konflikt. Det er veldig gode eksempler på hvordan Norge har brukt sin rolle, og viser at vi gjør en forskjell. Derfor vil også Venstre selvsagt støtte at Norge igjen søker å være medlem av Sikkerhetsrådet.

Så vil jeg bare kommentere noe av det som er blitt sagt fra denne talerstolen, der man delvis trekker i tvil den betydningen Sikkerhetsrådet og deltagelsen i Sikkerhetsrådet har. Jeg mener det er en noe farlig vei å gå. Man skal ikke undergrave betydningen som internasjonalt samarbeid – og FN og Sikkerhetsrådet spesielt – har nettopp for bl.a. mindre stater, og for å kunne sørge for at verden i større grad styres av klare og tydelige regler og dialog mellom land, heller enn at den sterkestes rett skal være det prinsippet man baserer verdensordenen på.

Som jeg også sa i mitt første innlegg, vil jeg bare si at det er helt klare utfordringer også for Sikkerhetsrådet framover – spesielt mot bakteppet for den siste perioden som Norge har vært en del av det – men det er utfordringer som best løses ved at man snakker mer sammen og sørger for et fortsatt sterkt og godt samarbeid internasjonalt.

Helt avslutningsvis vil jeg bare si at Venstre ikke kommer til å støtte det løse forslaget som ligger her i dag.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:54:53]: Hvis man er på jakt etter flere viktige ting Norge gjorde, vil jeg kanskje trekke fram et av de signaturarrangementene vi hadde under presidentskapet, som handlet om at kvinner som orienterer Sikkerhetsrådet om landsituasjoner, f.eks., i veldig mange tilfeller utsettes for trusler, trakassering og i verste fall drap. Og hvorfor var det et viktig arrangement? Jo, fordi det høyner terskelen for at det skal skje igjen, ved at man eksponerer problemet.

Jeg tror alle i denne salen er skjønt enige om at vi ikke fikk til alt, at FN langt fra er perfekt, og at Sikkerhetsrådet også har store mangler og utfordringer, men alternativet er verre. Alternativet er at den sterkestes rett vinner fram. Det har først og fremst negative konsekvenser for små stater med autoritære og totalitære naboland, som Norge. Hvis ikke vi er med på å ta ansvar for å opprettholde folkeretten, er det rett og slett ingen andre som gjør det på våre vegne.

Jeg må nok også si at jeg etter hvert begynner å bli ganske lei av dårlig skjulte angrep på utenrikstjenesten. Av og til er det fornuftig å holde seg til saken og diskutere den. Det er jo ikke sånn at våre diplomater eller ansatte i utenrikstjenesten gjør ting på egne vegne. De utøver den politikken Norge har bestemt her i denne salen og i regjeringa, og det er det mandatet de har.

Jeg vil avslutningsvis si at i Norge har det alltid vært sånn at allianser, det å være med på dem, bygge dem, styrke dem, er det som gir oss vårt utenrikspolitiske handlingsrom. Faktisk ble forpliktende internasjonalt samarbeid pekt ut som Norges viktigste utenrikspolitiske interesse da den forrige regjeringa la fram stortingsmeldinga om multilateralt samarbeid, og det sluttet Stortinget seg til. Og hvorfor er det vår viktigste utenrikspolitiske interesse? Jo, det er nokså åpenbart: Det er helt avgjørende for vår sikkerhet, vår frihet, vår økonomi. Det er rett og slett det som er avgjørende for å ivareta norske kjerneinteresser.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:57:30]: Det er ikke resolusjonene i seg selv, det er ikke innholdet i resolusjonene i seg selv – det er konsekvensen av resolusjonene som er viktig. Hva skjer når resolusjonene er vedtatt?

Det er ikke et angrep på ambassadør Juul. Det er ikke et angrep på det diplomatiske korps fra Norge. Det er hele poenget med innsatsen vår i Sikkerhetsrådet vi tar tak i. Det er regjeringens ansvar, og det er regjeringen og utenriksministeren som står på talerstolen her og forsvarer det. Det er klart at det er ambassadøren som utfører det regjeringen ønsker. Det er det vi diskuterer her. Mitt sitat om Mona Juul var hentet ut fra Bistandsaktuelt, og det var altså ikke jeg som sa det, men det var et sitat.

Det er litt spesielt når vi står her på talerstolen og utenriksministeren skryter i redegjørelsen av den forrige utenriksministeren, og den forrige utenriksministeren skryter av dagens utenriksminister. Det er da angivelig disse to partiene som skal stå mot hverandre og være diametralt uenige om politikken. Nei, de er helt enige om politikken. Det er derfor de skryter av hverandre, og det er en fordel for begge to. Det vet alle, det forstår alle, og det er også det man hører ute: at man står sammen om dette, og at man derfor også både støtter Sikkerhetsrådet og støtter Sikkerhetsrådet neste gang, og sikkert deretter også.

Så er det interessant, dette som utenriksministeren snakket om, at det var tre afrikanske plasser i Sikkerhetsrådet – det nevnte jeg i mitt innlegg – og at det var helt avgjørende viktig om vi skulle forhandle om fred i Afrika. Det er interessant, for det betyr jo at felles kultur, felles opprinnelse, etnisitet, forståelse av kontinentet, har en afrikaner bedre enn en europeer. Da skulle man tro at regjeringen, når den reiser ut og fremstiller seg som fredsskaper over hele verden – om det er Colombia eller Midtøsten, uansett hvor det er – har mindre grunnlag for å kunne skape fred. Resultatet er altså entydig: at det er mindre fred.

Det er ikke fred i Midtøsten, det er ikke fred i Colombia, det er ikke fred noen steder hvor vi har vært aktive, men det har vært utdelt en del fredspriser. Da må man kunne stille spørsmålet: Virker dette? Er det slik at en liten stat som Norge er i stand til å skape fred mellom krigende parter, eller er det mer interessant og riktig at vi er opptatt av vårt eget kontinent og prøver å skape fred i Europa og bekjempe Russlands invasjon i Ukraina? Der burde vår innsats ligge.

Dessuten bør vi alliere oss med sterke venner som virkelig står for folkeretten. Vi burde stå sammen med USA og andre europeiske land som også forsvarer folkeretten. Å drive alenegang i verden for å forsvare folkeretten, leder oss ingensteds hen. Derfor er Fremskrittspartiet skeptisk til vår deltakelse i Sikkerhetsrådet. Vi må ikke være med overalt.

Marit Arnstad (Sp) [13:00:46]: Jeg fant det nødvendig å si noen få ord på slutten her. Systemkritikk er bra. Det er ikke noe mål at alt skal være unisont i denne salen. Derfor må det være rom for systemkritikk – sjøl om jeg og Senterpartiet er dypt uenig i det representanten Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet sier. Senterpartiet mener at et globalt mellomstatlig samarbeid har vært og vil være viktig. Tross alle mangler og tross alle utfordringer mener vi at det er høyst påkrevd. Det som er synd, er når systemkritikk blandes med personkarakteristikker og kritikk av enkeltpersoner. – Det var bare et sitat, sa representanten Tybring-Gjedde, men det var representanten sjøl som fant fram det sitatet og brukte det i stortingssalen. Det skjemmer og reduserer betydningen av enhver systemkritikk at en også velger å komme med personkarakteristikker. Jeg vet ikke om representanten ser det sjøl, men slik sett undergraver Fremskrittspartiet den systemdebatten de sjøl synes er viktig.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:02:12]: Jeg klarte ikke å dy meg helt på slutten. Representanten Tybring-Gjedde var opptatt av at norske partier sto sammen. Ja, tenk at norske partier står sammen om å ivareta norske interesser, og tenk at norske partier står sammen om å ivareta det Stortinget har vedtatt, folkeretten og norske interesser. Det er da jeg tenker at det er litt rart å høre argumentasjonen til Tybring-Gjedde, rett og slett av den grunn at han mener, som han sier i sitt innlegg, at vi bør stå sammen med USA og andre europeiske land i å opprettholde folkeretten. Der er akkurat det vi har gjort i Sikkerhetsrådet. Der har vi sittet sammen med USA og andre europeiske land. Det er akkurat det vi gjør i NATO hver eneste dag, der vi sitter sammen med USA og andre europeiske land. Det er dette som er å ivareta norske interesser. At partiene står sammen om det, er en styrke for et lite land som Norge. Det er nettopp derfor vi gjennom skiftende regjeringer og skiftende tider har hatt en ganske konsistent utenrikspolitisk linje, som har gjort at vi har kunnet ivareta disse kjerneinteressene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:03:37]: Aller først til representanten Arnstad: Jeg siterte også om meg selv – latterliggjorde meg selv litt også. Det var sitatet, og det inneholdt også meg, så hvis man fikk med seg det, hadde det vært fint.

Det er ikke slik at Fremskrittspartiet mener at vi ikke skal stå på folkeretten, men vi har faktisk en mulighet til å sette makt bak kravene, det er det Fremskrittspartiet har sagt hele tiden. Vi har et enormt bistandsbudsjett, og når vi har et enormt bistandsbudsjett, må vi bruke den politiske kapitalen det er å ha et sånt enormt bistandsbudsjett.

Til representanten Eriksen Søreide: Akkurat det å stå på folkeretten kan vi gjøre, men når det bare blir prat, resolusjoner og presseomtale, blir det ikke noe bedre i verden. Skal det bli bedre i verden, må vi gjøre som de som har muligheten til å gjøre noe med det, og vi har muligheten til å gjøre noe med det. USA og de store landene har mulighet å gjøre noe med det. De kan sette makt bak kravene. Det ville vært helt fantastisk hvis vi hadde gjort dette – fått fred ulike steder ved å bruke bistandsbudsjettet mer aktivt.