Audun Lysbakken (SV) [10:02:54] (ordfører for saken): La meg først takke komiteen for godt arbeid med forslagene.

Innstillingen berører tre ulike grunnlovsforslag, som har det til felles at de handler om å fornye vårt representative demokrati med ulike innslag av et mer direkte eller deltakende folkestyre.

Det ene forslaget er knyttet til det som kalles borgerforslag. Tanken til forslagsstilleren er at det skal være en mulighet til å fremme forslag om at Stortinget f.eks. kan instruere regjeringen om å starte utarbeidelsen av en ny lov, lovendring eller oppheving av eksisterende lov etter et initiativ fra en viss andel av befolkningen. Det skal ikke omfatte lovforslag eller grunnlovsforslag, men være en ny mulighet for folk til å ta saker direkte opp i Stortinget.

Det andre forslaget vi behandler, berører folkeavstemninger, et forslag om innbyggerinitierte folkeavstemninger. Dette forslaget innebærer at enhver som er stemmeberettiget ved stortingsvalg, kan framsette krav om at det avholdes folkeavstemning om et forslag til stortingsvedtak, og dersom minst 300 000 stemmeberettigede slutter seg til kravet om folkeavstemning, skal en slik avstemning avholdes.

Det tredje forslaget vi har til behandling, er en kombinasjon av disse to, hvor forslagsstillerne legger opp til at prinsippet om en mer direkte deltakelse skal komme til uttrykk i den eksisterende fanebestemmelsen om demokratiet i § 49. Så skal det i tillegg komme en ny § 75 a, som inkluderer begge formene for borgerdeltakelse, både borgerforslag, eller folkeforslag, som det er kalt i dette grunnlovsforslaget, og rådgivende folkeavstemning. Forslagsstillerne har fremmet dette forslaget med fire ulike alternativer til terskler, altså til andel av de stemmeberettigede som må stille seg bak forslaget for at det skal kunne utløse en behandling i Stortinget eller en rådgivende folkeavstemning.

Det er et flertall i komiteen som avviser samtlige forslag. Siden jeg tilhører mindretallet, vil jeg argumentere for å ikke gjøre det, men for i stedet å utvide vår grunnlov og vårt demokrati med noe mer deltakende og direkte elementer. Så er spørsmålet: Er det et fremmedelement i vårt representative demokrati? Jeg tror det er bred oppslutning om – og alle partier er enig i – at det grunnleggende i det norske folkestyret er det representative demokratiet, gjennom Stortinget og gjennom de lokale demokratiske forsamlingene. Men vi har jo ikke et system som er helt uten direkte innslag. Vi har for det første en tradisjon for folkeavstemning ved noen spesielle veivalg i vårt lands historie, og vi har etter hvert en ganske utbredt bruk av denne typen elementer og direkte demokrati i det kommunale selvstyret, f.eks. gjennom innbyggerinitiativer, som er flittig brukt i mange kommunestyrer.

I SV tror vi at et mer deltakende demokrati også kan vitalisere det representative demokratiet, og at vi er i en tid hvor vi bør lete etter måter å fornye demokratiet på. Det er mange faretegn i samtiden knyttet til fallende tillit til det representative demokratiet – manglende tro på at systemet virkelig kan gjenspeile folks interesser. Det bør også utløse diskusjonen oss folkevalgte imellom om hvordan vi kan komme den uroen i møte ved å styrke demokratiet vårt. Det å spre makt er dessuten et ideal i seg selv, etter vårt syn. Derfor vil det å innføre mer direkte og deltakende elementer i demokratiet vårt både bety en fornyelse som kan gi mer tillit, og det vil kunne være en sikkerhetsventil, fordi man vil ha situasjoner hvor et flertall på Stortinget kan være fullstendig på kollisjonskurs med et flertall i folket. Det vil være ikke en erstatning for våre representative modeller, men et supplement som kan styrke dem.

Så kan en spørre seg: Hvis vi hadde innført folkeforslag eller gjort det lettere å ha folkeavstemninger, kunne det noen ganger vært irriterende for mange i denne sal? Svaret på det er helt sikkert ja. Men det er ikke gitt at alt som er irriterende, er uklokt.

Medlemmene i komiteen fra SV og Rødt tilrår at grunnlovsforslag 24, alternativ 1, bifalles. Det innebærer altså at Stortinget plikter å ta stilling til et borgerforslag, eller folkeforslag, hvis minst 1 pst. av de stemmeberettigede står bak det, og på samme vis at en rådgivende folkeavstemning skal avholdes hvis minst 2 pst. av de stemmeberettigede slutter seg til forslaget.

Det er viktig å understreke at forslaget om folkeavstemning bare kan angå beslutninger som treffes innenfor rammen av folkeretten i Grunnloven, og det vil være enkelte grunnleggende rettighetsspørsmål det ikke kan avholdes folkeavstemning om.

Så tror jeg det er på sin plass å minne om at 1 og 2 pst. av de stemmeberettigede er veldig mange mennesker. For det vil jo være innvendingen: Vil dette være mer direkte ordninger som lett kan misbrukes, som fører til at vi får en lang kø av folkeforslag å behandle i Stortinget, eller folkeavstemninger hele tiden? Det ville jo kreves en stor grasrotkampanje for å utløse disse tingene, og i de tilfellene hvor en så stor mobilisering er mulig, er det kanskje også tid for at de folkevalgte lytter.

Hvis – som det jo ser ut til – vårt primære forslag faller, vil SV subsidiært anbefale grunnlovsforslag 24, alternativ 3.

Med det tar jeg opp våre forslag.

Lubna Boby Jaffery (A) [10:10:37]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstillerne for å ta initiativ til en viktig debatt om hvordan vi kan styrke demokratiet og gi flere mulighet til å delta i folkestyret. Det er en viktig debatt, og selv om ingen av forslagene vil få gjennomslag denne gangen, mener jeg at dette er en debatt det er bra at vi tar med jevne mellomrom. Som politikere må vi hele tiden jobbe for demokratiet og bidra til å utvikle det. For det er som vi skriver i innstillingen: Vi stiller oss bak forslagsstillernes ønske om et sterkt og levende demokrati.

Vi mener at demokratiet i Norge er godt. Vi ligger på en soleklar førsteplass på The Economists demokratiindeks, med score på 9,8 av 10. De lager sin skala basert på valgprosesser og mangfold, hvordan regjeringen fungerer, sivile rettigheter, politisk deltakelse og politisk kultur.

Vi kan være stolte av den politiske kulturen vi har i Norge. Vi kan være skarpe og direkte i debatten, og vi kan sukke på bakrommet, men vi har en grunnleggende respekt for hverandre og den rollen vi har å fylle. Denne respekten bygger på en visshet om at alle som er her, er valgt av folket gjennom et godt, sikkert og rettferdig valgsystem. Da vet vi også at regjeringen som til enhver tid sitter, har sin parlamentariske forankring i Stortinget, som da også har forankring i demokratiet.

Dette er et åpent, forutsigbart og ryddig system som hviler på det representative demokratiet. Det representative demokratiet har tjent oss vel og har bygd det norske samfunnet som finnes i dag. For flertallet er det derfor lagt stor vekt på å ikke gjøre endringer som kan svekke det representative demokratiske systemet.

Stortinget har måttet håndtere mye forskjellig. I forrige periode måtte man håndtere koronapandemien, noe som forutsatte raske og smidige prosesser i Stortinget og et tillitsfullt samarbeid både mellom partiene i Stortinget og mellom storting og regjering.

I denne perioden har vi måttet håndtere Ukraina-krigen, strømkrise og pandemien. Igjen har det vært behov for smidige og raske prosesser, der tillit mellom representantene i det representative demokratiet har vært helt avgjørende.

Flertallet mener at de forslagene som ligger på bordet, vil kunne innebære en begrensning i lovgivers rett til å vedta lover og eventuelt vedta norsk tilslutning til internasjonale traktater med endelig virkning. Forslagene griper altså inn i det representative demokratiet. Derfor ønsker vi ikke å støtte disse forslagene.

Både forslaget fra representanten Wiborg og forslaget fra SVs representanter handler om folkeavstemninger. Folkeavstemninger kan absolutt være et nyttig verktøy. Seks ganger har det blitt avholdt landsomfattende rådgivende folkeavstemninger, der Stortinget har ønsket å høre folkets vurdering før man fatter en beslutning. Denne ordningen er god og bør videreføres, og da er det ikke aktuelt for oss med en grunnlovfesting, som her er foreslått.

Forslaget fra SVs representanter og forslaget fra representanten Moxnes handler om borgerforslag. Jeg forstår godt bakgrunnen for forslaget, og det er ikke vanskelig å forstå den gode intensjonen. Stortinget i dag består av et mangfold – 169 representanter, 9 ulike partigrupper i tillegg til Pasientfokus. Sistnevnte er også et godt eksempel på at det er mulig å kjempe for sine interesser gjennom stortingsvalget og få valgt inn en representant til å kjempe for en sak. Det er et eksempel på et velfungerende representativt demokrati.

Vi som folkevalgte må aldri glemme hvem som har valgt oss, og hvilken rolle vi skal spille. Vi skal være ombud for dem som har valgt oss, for innbyggerne og for vårt bakland, og da må vi lytte og ta med oss de gode forslagene som kommer derfra. Vi har alle mulighet til å fremme representantforslag, og det gjør vi – mange og ofte – og svært mange av forslagene ender opp med å bli vedtatt i Stortinget.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv ikke har fremmet noen egne representantforslag, men jeg har jobbet for å få gjennomslag for saker som er viktige for dem jeg er ombud for. Jeg har jobbet gjennom egen gruppe, og jeg har jobbet opp mot regjeringen. Det er nok en erfaring andre representanter med erfaring fra å være i et regjeringsparti kan kjenne seg igjen i, der man jobber gjennom de kanalene man har tilgang til. Poenget er at det representative demokratiet vi har i dag, er godt egnet til å fange opp strømninger og synspunkter i folket og gir grunnlag for forslag som kommer til behandling i Stortinget.

Denne følelsen av avmakt som noen kan kjenne på, må bekjempes. Svaret fra forslagsstillerne er å gi folket mer direkte makt. Jeg synes at vi må få fram at svaret også kan være å synliggjøre den makten folk faktisk har. Dersom noen har meninger eller et forslag de mener jeg eller andre i denne salen bør vite om, kan de kontakte oss. De finner e-posten vår på nettsiden til Stortinget, og det er også mulig å ta kontakt med oss på andre måter. Det er lett å komme i kontakt med partiene og representantene, trolig mye lettere enn mannen i gaten ofte tror. Det har vi alle et ansvar for å løfte fram.

Det er også fullt mulig å kjempe for saken sin gjennom valgsystemet. Man kan påvirke de etablerte partiene ved å melde seg inn og bli aktiv, eller gjennom å sende innspill til disse. Føler man at det ikke er et parti som snakker ens egen sak, kan man også stille til valg selv og kjempe for sin sak, slik Pasientfokus gjorde ved siste valg.

Vi har et velfungerende demokrati, og jeg håper og tror at debatten videre rundt forslaget om å utvikle demokratiet vil ta det som utgangspunkt. Vi må ikke bygge opp under et bilde av et folk i avmakt.

Peter Frølich (H) [10:16:55] (komiteens leder): Dette er tre forslag med gode intensjoner, for ikke å si de beste intensjoner. Dette er utrolig interessante debatter, som alle demokratier bør ta fra tid til annen.

Jeg skal ikke gjøre dette til en lang utredning. Jeg tror Høyres syn i disse spørsmålene er velkjent, det har eksistert over tid. Vårt grunnsyn er at det er de representative organene som utgjør fundamentet i vårt demokrati. Selv om det er forlokkende å høre på argumenter om at dette supplerer det representative demokratiet, eller at det er en sikkerhetsventil for det representative demokratiet, tror jeg at man ikke kommer unna at enhver svekkelse av denne ordningen, som vi har hatt lenge, vil gå ut over styringsevnen, men også det viktigste, nemlig ansvarliggjøringen – ansvarsplasseringen for de avgjørelsene som tas i det norske demokratiet. Det må ligge i de organene som fatter dem, i Stortinget, til syvende og sist.

Det er noe veldig vakkert med den ordningen vi har, hvor det hele tiden vektlegges mulighet for samtale, kompromiss, dialog og kontinuitet i de avgjørelsene som tas. Jeg skjønner at man ser på dette som en mulighet for folk i gaten, som ellers føler at det er langt til makten, og at man gjennom dette får mulighet til å engasjere seg, men det er ikke automatisk sånn at disse forslagene vil være mer demokratiske. Det å gi et veldig lite mindretall ganske stor makt har også sine konsekvenser. Det kan også utfordre legitimiteten som de alminnelige valgene representerer.

Et annet poeng som jeg synes er litt viktig å ha med seg, er dette: Dette har jo vært utredet et par ganger, og det har hele tiden vært påpekt at i land som har hatt denne typen ordninger, skaper det gjerne begeistring én gang eller to, men etter hvert skaper det en inflasjon i avstemninger og valg og kan på sikt faktisk svekke oppslutningen om demokratiet. At det kan være fare for det, tror jeg vi skal ha i bakhodet.

Det å åpne for innbyggerinitiativ eller å åpne for folkeavstemninger har vi mulighet til, og det har vi gjort. Det er ikke en helt fremmed tradisjon i Norge. Men å gjøre det til en grunnlovsrettighet vil være et vesentlig brudd med vår nåværende konstitusjonelle ordning og tradisjon, og derfor kommer Høyre til å stemme imot alle forslagene.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:20:04]: Folkestyre og demokrati er grunnleggjande i Grunnlova og i styresettet vårt. Senterpartiet er tufta på støtte til det nasjonale folkestyret. Senterpartiet er eit folkestyreparti. Vi meiner at avgjerder skal fattast av folkevalde, som kan kastast eller verta attvalde av veljarane ved val.

I dette grunnlovsframlegget vert det argumentert med at direkteframlegg frå borgarane til Stortinget er ei utviding av demokratiet av di folkestyret då vert betre, med meir deltaking frå den einskilde. Eg meiner det er feil veg å gå av di det tek merksemda bort frå representantane si rolle som tillitsvalde for folk. Oppgåva som tillitsvald er berebjelken i folkestyret.

Det fyrste eksempelet i historia på eit slikt direkte demokrati var demokratiet i Aten. Då var det direkte folkestyre for nokre få rike menn. I dag har me eit demokrati for alle over 18 år.

Me må ha eit system med at nokon representerer dei mange for at folkestyret skal fungere i praksis. Difor har me eit representativt demokrati, der folket sine valde representantar styrer. Alle som ynskjer innverknad på politikken, kan ta kontakt med sin representant. Alle representantane har forslagsrett. Det må vera og er kort veg frå borgarar til representant.

Sjølve kjernen i folkestyret er dei valde representantane si oppgåve med å vera tillitsvalde for dei mange. Denne rolla må me kunna fylla på ein slik måte at det ikkje vert avstand mellom folket og dei folkevalde. Det må vera slik at dei valde representantane reelt tek dei viktige avgjerdene. Samstundes må representantane ha arbeidsvilkår som gjev god tid til å vera ute blant veljarane sine. Slik vil vegen frå folket til folkestyret verta opplevd som kort.

I ei tid der me ser angrep på nasjonalforsamlinga i fleire land, er det viktig at me er aktive i debattar om folkestyret og held rolla og oppgåvene til dei folkevalde i hevd. Me som folkevalde må ha verdiane av folkestyret i botnen av vårt daglege virke. Slik vernar me om det folkestyret me har, framfor å tru at det vert betre med andre løysingar.

Carl I. Hagen (FrP) [10:22:52]: Jeg har i omtrent hele mitt politiske virke vært tilhenger av større bruk av folkeavstemning og mer direkte avgjørelser fra folket. Det snakkes om folkestyre. Jeg vil gjerne lansere et annet uttrykk som er mer korrekt: I dag har vi et partistyre. Det hevdes at alle vi som sitter her, er folkevalgte, og det er vi indirekte, men den direkte årsaken til at vi sitter her, er at vi er valgt av et nominasjonsmøte i et politisk parti.

Slik vårt nåværende demokrati er bygget opp, er vi i realiteten underlagt vedtekter for de enkelte stortingsgrupper og et partiprogram. Dette er selvsagt ofte utarbeidet gjennom mange debatter rundt omkring i partiorganisasjoner, og det er mange aktører som er med. Men når partiprogrammet er vedtatt av våre landsmøter, er det stort sett bindende for det arbeidet som gjøres i Stortinget, selv om det er mange saker som Stortinget behandler hvor man ikke kan lese direkte ut av partiprogrammet hva man skal mene. Da er det partigruppene som er det avgjørende.

Det som skjer i denne sal, er at vi presenterer – for publikum og andre – grunnene til at vår partigruppe har valgt det og det standpunkt, men det kan være knepne flertall i flere partigrupper. Ja, det kan i realiteten være slik at kanskje et flertall av medlemmene i Stortinget egentlig er imot noen av de vedtakene som fattes. For hvis mange opposisjonspartier er imot, mens et knepent flertall i partigruppene til det som er majoriteten, er for, blir resultatet at Stortingets flertall mener noe annet enn det som ble vedtatt. Så jeg vil sette et spørsmålstegn ved ordet «folkevalgte».

Vi må ikke glemme de politiske partiene, som i realiteten er av en helt avgjørende betydning i vårt land, og det vi snakker om som vårt folkestyre og vårt demokrati. Det betyr ikke at dette ikke er et greit og et godt demokratisk system, men jeg synes vi av og til overdriver. Vi vet også at når det gjelder våre partiprogrammer, er det av og til også der kanskje kun et knepent flertall som har fastsatt hva som skal stå der.

Når vi voterer og behandler saker i Stortinget, kan det være representanter som tilhørte mindretallet i partiet, som likevel stemmer slik flertallet bestemte. Da er vi mer partirepresentanter enn direkte folkevalgte, slik jeg ser det. Det er jo slik at de aller fleste av oss som støtter og voterer i samsvar med partiprogrammer, kan være uenig i en del saker, men vi respekterer vårt partisystem. Det er vel nesten ingen som er enig i alt som står i et partiprogram. Jeg har holdt på en del år nå, og jeg må innrømme at det har stått standpunkter i Fremskrittspartiets partiprogram som jeg har vært uenig i, og jeg har hatt en viss innflytelse over hva som står i partiprogrammet – litt varierende etter hvilke posisjoner jeg har hatt.

Men jeg synes vi må ta inn over oss dette systemet vi har, og hvor vi ofte i fine, flotte taler, som vi allerede har hørt, og som vi kommer til å høre flere av i dag, tilbyr vårt og later som at det er folket som bestemmer. Derfor vil jeg ha flere folkeavstemninger. Vi har hatt to folkeavstemninger, hvor – la oss si – majoriteten i denne sal har et standpunkt og folket har et annet, bl.a. først i spørsmålet om EF-medlemskap, og så om EU-medlemskap.

Hvis vi skal ha at folket skal styre, må folket få mer makt. Det kan de kun få gjennom hyppigere bruk av folkeavstemning, som jeg første gang fremmet forslag om i 1979–1980. Da var ikke vi i Stortinget, så da fikk jeg en veldig vennligsinnet mann, Hans Hammond Rossbach i Venstre, til å fremme folkeavstemningsforslaget mitt, som jeg kunne delta i debatten om etter 1981, da jeg kom inn. Det har vært jevnlig fremsatt i mange, mange år uten å få det nødvendige flertallet.

Det opprinnelige forslaget jeg fremmet der, var identisk med grunnlovsbestemmelsen til Danmark, for Danmark har veldig lenge hatt grunnlovfestet rett til folkeavstemning. Blant annet kan en tredjedel av medlemmene i nasjonalforsamlingen anke et vedtak i forsamlingen inn for folket til folkeavstemning, og det har vært brukt noen få ganger. Hvis vi ser til Danmark og andre land som har bestemmelser om folkeavstemning, er det ikke slik, som mange nå advarer mot, at de blir veldig hyppige og veldig mange – også etter innbyggerinitiativ. Erfaringen er at det ikke blir det. Vi har det når det gjelder innbyggerinitiativ i kommunene, og det er ikke så veldig mange av dem. Det går derfor helt utmerket an også å ha innbyggerinitiativ. Her vet jeg de fleste i denne sal sikkert er uenige med meg, men det tar jeg med ro, det er jeg vant til.

Når vi ser på det landet som har hyppig bruk av folkeavstemning, nemlig Sveits, så kan man spørre om det har vært en katastrofe. Noen mener det. Jeg mener det motsatte. Sveits er vel et av de landene som har vært styrt på en god måte for innbyggerne i Sveits. Det er jo innbyggerne vi styrer for, det er ikke for vår egen del. Jeg synes av og til vi glemmer at vi skal representere folket, menneskene i Norge, og når de klart mener noe helt annet enn flertallet her, kan det hende at det er folket som er fornuftig, og ikke flertallet i denne forsamlingen. Derfor: mer bruk av folkeavstemning.

La meg også nevne en annen ting. Vi har, i hvert fall i tidligere tider, fremholdt maktfordelingssystemet som veldig viktig i vårt demokrati. Grunnloven, som vi fikk i 1814, bygget på maktfordelingsprinsippet: grunnleggende forskjeller mellom den lovgivende, kontrollerende og bevilgende makt i nasjonalforsamlingen, den utøvende makt ved regjeringen og den dømmende makt ved domstolene, med Høyesterett på toppen. Disse tre skulle holde hverandre i sjakk. Her har det også skjedd en gradvis utvikling og en gradvis endring etter at vi fikk innføringen av det parlamentariske systemet, i tillegg til det konstitusjonelle, rettslige systemet.

Det parlamentariske systemet har etter hvert medført at ganske mange representanter i denne sal, inkludert meg selv – og jeg har møtt som vararepresentant i foregående perioder – oppfører seg mer som utsendinger fra den utøvende makt enn som selvstendige representanter for befolkningen. Dette har vokst og utvidet seg bare i den tiden som jeg har holdt på. Opprinnelig var det veldig liten kontakt mellom stortingsgrupper og eventuelt statsråder, også i regjeringspartier. Det ble litt oppstandelse hvis utkast til merknader fra medlemmer i komiteen fra regjeringspartiene ble forelagt f.eks. statsrådene. Nå er ikke det uvanlig, så vidt jeg selv har oppfattet, uten å vise til andre partier.

Jeg må innrømme at det var en selsom opplevelse jeg hadde da jeg møtte som vararepresentant og kom i en kraftig meningsutveksling med en statssekretær i et departement om jeg skulle få lov til å skrive tre setninger i en merknad i en innstilling. Jeg må vel legge til at det var en tidligere rådgiver i stortingsgruppen som jeg selv hadde ansatt for mange, mange år siden.

Det var en artig opplevelse, men det jeg ønsker å sette søkelyset på, er maktfordelingen nå: Hvis det skal være slik at den reelle avgjørelsesmyndighet er lagt til den utøvende makt, og at kontrollørene her i huset, som kommer fra regjeringspartier, egentlig er mer utsendinger enn kontrollerende, da setter vi et viktig prinsipp til side, i den sammensmeltingen som jeg mener det har vært med den utøvende makt, særlig hvis den er utgått fra et flertall i Stortinget. Det synes jeg er meget, meget betenkelig.

Når vi ser på erfaringene fra folkeavstemninger, synes jeg de er nesten bare gode. På mitt initiativ fikk vi en folkeavstemning i Oslo for en del år siden om vi skulle søke olympiske vinterleker, og det ble en heftig debatt. Det gikk utmerket å arrangere det i praksis samtidig som vi hadde et ordinært valg. Det er også slik at i alle kommuner er det fullt mulig for et flertall å bestemme at et spørsmål – for mange kanskje et mindre spørsmål, men for befolkningen i en kommune kan det være veldig stor debatt om lokalisering av et eller annet skal legges til den byen eller den byen – avgjøres av folket ved folkeavstemning. Det er ikke noe problem nå til høsten å arrangere folkeavstemning, også på landsbasis, i og med at vi har kommunevalg, og da har vi hele systemet på plass.

Jeg synes det kunne vært artig om vi hadde hatt en folkeavstemning om strømstøtten vi nå har for husholdningene, også burde utvides til næringslivet. Det er en heftig, svær, diger debatt. Skal det være noen få i regjeringsapparatet og noen få i enkelte opposisjonspartigrupper her i huset som egentlig skal avgjøre dette, eller kunne det vært overlatt til folket i en folkeavstemning? Det er kanskje også flere andre spørsmål hvor vi vet at det er et stort engasjement hos mange, som kunne ha vært avgjort gjennom en folkeavstemning. Det er i hvert fall jeg tilhenger av.

Til slutt vil jeg få lov til å ta opp forslagene nr. 3 og 4 i innstillingen.

Seher Aydar (R) [10:36:10]: Demokratiet er ikke en ting vi kan putte i boden og vite at vi har den for alltid. Demokratiet blir skapt på nytt hver eneste dag av oss som lever i det. Med andre ord: Demokratiet vårt er vårt i fellesskap, og det er levende. Som alt annet levende blir det aldri ferdig, men vokser eller visner alt etter spillerommet vi gir det. Var folkestyret ferdig i 1814, da bare menn med eiendom hadde stemmerett, og kongen valgte regjeringen? Selvfølgelig ikke. Demokratiet har blitt utvidet en rekke ganger siden da, og alle utvidelsene var veldig kloke. Det var ikke sånn at alle utvidelsene av demokratiet vårt ikke møtte motstand – det gjorde de. Men etter hvert ble de akseptert, og nå synes vi at det var en styrke for fellesskapet.

Et demokrati vi hadde sagt oss fornøyde med for 200 år siden, ville vært utdødd for lenge siden. Valget vi politikere må ta i dag, er derfor ikke om, men hvordan vi skal utvide folkestyret. Det første grunnlovsforslaget Rødt fremmet da vi kom inn på Stortinget, var det vi behandler i dag, nemlig å utvide demokratiet ved å la innbyggerne fremme forslag til Stortinget. Det blir en direktekanal mellom styrende og styrte. Du kan kalle det en nødlinje, en beskjed som går direkte inn til landets øverste organ, rett forbi alle telefonsvarere og alle andre byråkratiske hindre, rett fra folk til folkevalgte.

For hva er alternativet? La oss si at du ikke er politiker. La oss si at du jobber deltid på et kjølelager og har et godt forslag som mange der ute vil støtte fordi kanskje også de kjenner de samme problemstillingene på kroppen. Hvordan kan du få det til Stortinget? Er du samfunnskontakt i en bedrift eller næringslivsorganisasjon, finnes det flere muligheter. Du kan kalle inn til en konferanse og regne med at noen med politisk makt vil dukke opp. Når dere har spist god mat og hatt en hyggelig samtale, kan du skli forslaget ditt over bordet. Du kan stille opp med eksperter, komme på debattprogrammer og legge press på saken. Eventuelt kan du kanskje gjøre som oss som sitter her. Vi meldte oss inn i et parti, vi ble nominert, vi ble valgt inn, og vi har fått muligheten til å levere et forslag direkte her på talerstolen.

Jeg har gjort det, og jeg gjør alt jeg kan for å reise rundt og få innspill fra sykepleiere, fagforbund, folk som kvier seg for tannlegeregninga, grasrota i eget parti og – tro det eller ei – bedrifter som permitterer folk, etter først korona og deretter løpske strømpriser. Vi er flere som gjør det, men alle rundt om i Norge skal ikke eller kan ikke bli politikere. Selv om vi jobber så hardt vi kan, er det ikke sikkert at vi får fanget opp alle de gode ideene folk har.

Det jeg hører når jeg snakker med folk, er tvert imot at det er en voksende kløft mellom politikere og innbyggere. I landet rundt oss har vi sett at det har dannet seg en politikerklasse med egen utdanning, egen parkeringsplass, egne skatteregler og sin helt egen virkelighetsoppfatning. Vi har et felles ansvar for å kjempe mot denne utviklingen i Norge. Jeg vil ikke våkne opp i en italiensk virkelighet hvor parlamentsmedlemmer tjener fem ganger mer enn velgerne sine og velgerne har null tillit til at representantene vil ta tak i problemene deres.

Forslaget vårt skal ikke erstatte det representative demokratiet vi har i dag. Tvert imot skal det spille på lag med, og videreutvikle, det demokratiet vi har i dag. Forslaget går ut på å utvide det. I stedet for at Stortinget bare har plikt til å behandle forslag fra regjeringen og fra oss stortingsrepresentanter, skal Stortinget få en plikt til også å behandle forslag fra vanlige folk. På samme måte skal alle med stemmerett få rett til å sette fram slike borgerforslag. Dette er det prinsipielle, og det hører hjemme i Grunnloven. Detaljene, f. eks. hvor mange underskrifter man må ha i ryggen for at Stortinget må behandle forslaget, må Stortinget behandle og vedta på vanlig måte som lov.

Borgerforslag er heller ikke en idé som har kommet til oss fra en helt annen planet. Kommunene har allerede en slik ordning, og evalueringene som er gjort, tyder på at den ikke fikk kommunestyrene til å bli mindre viktige – tvert imot. Vårt naboland, Danmark, har hatt en prøveordning med borgerforslag i sitt parlament, som de vedtok å gjøre permanent. Dette er med andre ord en godt utprøvd løsning, hvor erfaringene er gode.

Det er godt å se at flere enn Rødt, som jeg representerer, ser behovet for å utvide folkestyret. Jeg har lyst til å utfordre både Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og jeg håper de har lyst til å svare på følgende spørsmål: Tror de at demokratiet vårt er ferdig utviklet, en gang for alle? Hvis ikke, hvordan vil de utvikle det? Hvorfor tør de ikke å gi folk som allerede kan fremme forslag til kommunestyret sitt, den samme retten til å fremme dem til Stortinget? Jeg vil igjen understreke at med forslaget Rødt har fremmet, er det fortsatt Stortinget som fatter vedtakene, men folk får muligheten til å fremme forslagene.

Rødt mener at mer demokrati gir bedre politikk. Jeg og Rødt mener at å gi dem som berøres av dagens kriser, en ny demokratisk kanal på Stortinget, også kan presse fram bedre løsninger på de problemene folk kjenner på i hverdagen. Veldig mange i samfunnet vårt føler seg maktesløse. De føler seg maktesløse på grunn av regningene de kanskje ikke klarer å betale. De føler seg maktesløse på grunn av problemene som bare blir større og større, som de faktisk opplever at vi på Stortinget, og spesielt regjeringen, ikke løser. Det er realiteten folk befinner seg i. Da er det faktisk en god løsning å gi folk muligheten til å fremme forslagene, så kan vi, som representerer bredden av folk som har stemt i Norge, ta stilling til dem. Det mener jeg vil tvinge både oss og befolkningen til i fellesskap å finne de gode løsningene som folk i dag trenger.

Mer demokrati er veien å gå, og jeg håper at dette etter hvert, om ikke i dag, kommer til å få flertall også i denne sal.

Grunde Almeland (V) [10:42:55]: En liberal stat skal være sterk, men samtidig begrenset. Makt skal deles mellom institusjoner, som må kunne kontrollere og balansere hverandre. All maktutøvelse skal hvile på demokratisk legitimitet, beslutninger skal fattes nærmest mulig dem det gjelder, og åpenhet i forvaltningen skal praktiseres på alle nivåer. Dette er grunnleggende.

Stortingets ansvar er – og skal være – å vedta lover og budsjett samt kontrollere den utøvende makt. Det er her, i denne salen, at denne makten skal ligge, nettopp fordi vi har valgt en ordning med et representativt demokrati. Det er også bakgrunnen for at Venstre ikke stemmer for noen forslag om å gi folkeavstemninger en mer formalisert rolle i det norske demokratiske systemet.

Så vil jeg si at folkeavstemninger kan være hensiktsmessige i særlig viktige spørsmål. Vi har sett flere eksempler på at vi har brukt folkeavstemninger som nettopp rådgivende folkeavstemninger i en rekke viktige spørsmål rundt omkring, og det stiller Venstre seg bak at vi fortsatt gjør, men da som nettopp rådgivende folkeavstemninger.

Så mener jeg at vi skal ta på alvor det som flere representanter fra denne talerstolen har snakket om, nemlig de strømningene som eksisterer, og de ganske alvorlige bekymringene, som vi bør ta på alvor, om at ganske mange opplever at politikere og demokratiet kanskje har for stor avstand til den enkelte innbygger. Det er en rekke ting vi kan og bør gjøre for å sikre mer gjennomsiktighet, mer åpenhet om Stortingets arbeid. Det er det vi trenger for å bygge tillit og legitimitet i befolkningen, og dette er et arbeid som aldri blir ferdig, som flere har påpekt.

Det er også grunnen til at Venstre flere ganger har foreslått en rekke ulike tiltak for nettopp å sikre mer åpenhet og gjennomsiktighet. Blant annet har vi foreslått innføring av lobbyregister, slik at folk kan se hvem vi snakker med, hvem det er som påvirker, og som ønsker å snakke om våre beslutninger. Det er etter min mening en lavthengende frukt. Jeg tror ingen i denne salen egentlig har noe å skjule, men det hadde vært med på å gi folk innsikt og tillit. Venstre har også vært for at man i større grad skal ha åpne komitémøter, slik at folk også ser hvordan arbeidet på Stortinget gjøres, og hvilken diskusjon man har også når vi forbereder sakene. Det er det heller ikke flertall for. Det er en rekke flere ting vi gjerne kan diskutere når det gjelder hvordan vi tilgjengeliggjør Stortingets arbeid på en bedre måte.

Så er det et forslag som vi diskuterer i dag, som Venstre kommer til å stemme for, og det er forslaget om å fremme borgerforslag for behandling i Stortinget. Vi er enig i at det bør åpnes for denne type borgerinitiativ, der forslag som oppnår et visst antall underskrifter, løftes direkte inn til behandling i Stortinget. Jeg er ikke bekymret for at en sånn ordning vil ta bort oppmerksomhet fra stortingsrepresentantene, slik det ble ytret bekymring om fra denne talerstol tidligere. Jeg tror at vi fullt ut har mer enn nok oppmerksomhet om det arbeidet vi gjør, som tross alt er det viktige – ikke representantene, men arbeidet vi gjør. Dette er en ordning der folk kan løfte viktige spørsmål i fellesskap som vi ikke har evnet å fange opp. For det er jo nettopp i de tilfellene, der vi ikke har evnet å fange opp disse strømningene, ikke evnet å fremme disse forslagene selv i stortingssalen, at borgerinitiativ vil være særlig viktig. Da kan folket si klart og tydelig fra at her er det en sak som er såpass viktig at Stortinget faktisk må ta stilling til den, og man vil få en full behandling, som man er godt kjent med i Stortinget allerede.

Igjen: Dette er et uproblematisk forslag, som mange har hatt god erfaring med i både kommuner og andre land, og som Venstre støtter helhjertet i dag og mener er et riktig steg for utvidelse av demokratiet.

Erlend Wiborg (FrP) [10:47:57]: Da jeg hørte komitéleder Frølich og representanten Bjørke argumentere i disse sakene ut fra en politikers perspektiv, er det verdt å minne om noe. Grunnloven er ikke Stortingets lov. Grunnloven er ikke Kongens/regjeringens lov. Grunnloven er ikke den dømmende makts lov. Grunnloven er folkets lov.

Det er loven der folket gir rammene for hvilke myndigheter Stortinget, Kongen/regjeringen og den dømmende makt skal ha. Grunnloven er klar på at makten skal ligge hos folket, og at staten er til for folket, ikke omvendt. Vi som politikere er ikke folkets herskere, men folkets tjenere. Det er innbyggerne i Norge som er våre sjefer.

Vi lever i et trygt og godt demokrati i Norge. Vi har faktisk et av verdens beste demokratier. Gjennom årene er det allikevel krefter som har ønsket å bryte ned vårt demokrati, også her i Norge. Autoritære og barbariske ideologier som nazismen, kommunismen og islamismen har prøvd å rive ned vårt demokrati, men uten å lykkes.

Til tross for at vårt demokrati er godt, må vi alltid søke å utvide det og forbedre det. Vi ser tendenser i samfunnet der stadig flere føler seg på utsiden av demokratiet og samfunnet. Det er en farlig utvikling som vi alle har et ansvar for å gjøre noe med.

Fremskrittspartiet har alltid jobbet for å utvide og styrke demokratiet, og mitt grunnlovsforslag i dag vil legge til rette for at flere folkeavstemninger vil bidra til dette. Spesielt større og mer prinsipielle saker som ikke var kjent før forrige valg, da velgerne foretok sitt valg av partier og politikere, kan egne seg godt for folkeavstemninger.

Dessverre ser det ut til at mitt forslag i dag blir stemt ned av stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse stortingsrepresentantene mener åpenbart at de selv er mer rasjonelle og begavede enn sine velgere, noe som åpenbart er feil. Disse stortingsrepresentantene har misforstått sin rolle i et demokrati, for vi må aldri frykte folkets dom.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:51:06]: Det er en setning som har fulgt meg fra jeg var ungdomsaktivist som sloss for bedre busstilbud i Sarpsborg, og helt fram til nå, og det er setningen «Det nytter ikke.». Mange som driver med politikk og samfunnsengasjement, har nok hørt det før når de har prøvd å få med seg folk på å forandre noe, og mange som har opplevd skuffelse over politikken som vanlige innbyggere, vil sikkert kunne skrive under på det også.

Det representative demokratiet står forholdsvis sterkt i Norge i dag, heldigvis, men likevel har valgdeltakelsen i stortingsvalg gått noenlunde jevnt ned i mange tiår nå. Samtidig har andelen av befolkningen som er medlemmer eller aktive medlemmer i politiske partier, gått ned de siste 20 årene. Tilsvarende trender finnes også i en rekke andre vestlige demokratier. Den tradisjonelle deltakelsen i demokratiet går ned både her og i land vi kan sammenligne oss med.

Samtidig er likevel trenden motsatt når det gjelder oppslutningen om demokratiske idealer. Oppslutningen styrkes. I de store globale holdningsundersøkelsene som gjennomføres fast, svarer også flere og flere at de støtter demokratiske verdier som f.eks. frie og hemmelige valg. Selv om den tradisjonelle deltakelsen i valg, partier og de store interesseorganisasjonene har gått ned, har deltakelsen i nye, mer adhocformer for påvirkning økt.

Det tyder på at det ikke er folks engasjement eller interesse som er problemet, slik noen ofte hevder. Nei, det viser at det finnes et demokratisk underskudd, mellom folks stadig økende forventning på den ene siden og systemets evne til å levere innflytelse til vanlige mennesker på den andre. Det er ikke det at folk må bli bedre demokratiske borgere, det er det at systemet må bli mer demokratisk. Det er akkurat det jeg tror ligger i setningen «Det nytter ikke.».

Når man opplever ikke å bli lyttet til, når lokaldemokratiet blir overkjørt, når veien til å ta opp en sak i politikken virker lengre og lengre, når sjansene for å bli hørt og for å påvirke blir borte, faller folk fra. Det skaper avmakt. Da holder det ikke å si, som representanten Jaffery sa, at det er lett å finne e-posten vår på nettsidene.

Det er all grunn til å ta det på alvor, for det er en rekke utfordringer i folkestyret vårt som kanskje ulike partier er opptatt av i ulik grad, men jeg tror noen vil kunne skrive under på de fleste av dem, som gjør at den demokratiske innflytelsen over samfunnsutviklingen blir vanskeligere – enten det er sentralisering av beslutninger stadig lenger vekk fra dem beslutningene gjelder, at makt i denne sal flyttes til direktorat, til helseforetak eller til Brussel, eller at mer og mer rikdom blir samlet på færre hender, som også gir makt til noen få. Det gir avmakt til de mange. Da må det viktigste svaret være å gi folk mer makt og innflytelse over politikken, at avstanden til beslutningene må kortes ned ved å lage flere direkte veier til innflytelse for alle, et demokrati som flere kan delta i selv.

Da jeg som aktivist for bedre busstilbud i Sarpsborg prøvde å få med meg folk på den saken, og de sa «det nytter ikke, politikerne kommer ikke til å høre på oss uansett», kunne jeg si at jo, skriv under her, så får vi opp et innbyggerinitiativ til kommunestyret, da må de lytte til oss. Da fikk vi en annen tone, da skjønte de at her var det en mulighet til faktisk å sette dagsordenen.

Det er målet med SVs grunnlovsforslag: å bidra til tenkingen rundt dette og vise noen konkrete, helt praktisk gjennomførbare måter vi kan gjøre demokratiet vårt sterkere og mer deltakende på. Vi foreslår å utvide den såkalte demokratiparagrafen, Grunnloven § 49. Den slår allerede fast det representative demokratiet og det kommunale selvstyret. I tillegg bør den slå fast den folkelige deltakelsen i offentlige saker.

Vi foreslår to helt konkrete veier for en sånn deltakelse. Den første er folkeforslag til Stortinget, velkjent i kommuner og fylker som innbyggerinitiativ, og vanlig i veldig mange andre land, også på nasjonalt nivå – muligheten til å samle støtte til en sak og reise det som forslag til behandling på Stortinget. Den andre er rådgivende folkeavstemninger utløst av folk selv, eller direkte initiativrett til folkeavstemninger, altså muligheten til å samle støtte til en sak som så vil gå til folkeavstemning, hvor Stortinget må behandle resultatet. En sånn ordning finnes f.eks. i New Zealand og har blitt prøvd ut en rekke ganger der, med gode resultater.

Kort fortalt handler det om at vi i dag kan spørre folk til råds hvis vi bestemmer det her på Stortinget, mens med dette forslaget vil folket få muligheten til å gi sitt råd også når det ikke er ønske herfra om å spørre om det, når det er en bevegelse på grasrotnivå som vi bør lytte til.

Det som er til felles for forslagene, er at alle får en rett gjennom nok folkelig støtte til å sette saker på dagsordenen i det politiske systemet, en vei for å uttrykke flertallets syn som kan være nyttig, f.eks. når det dukker opp store saker underveis i en stortingsperiode som ikke var oppe i valgkampen, en ny vei for folkelig deltakelse, og en måte å utjevne makt på også til dem som ikke frekventerer disse gangene.

Det er åpenbart at det er en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål som melder seg når vi skal utvide folkestyret og supplere det representative demokratiet på denne måten. Vi har gått grundig og detaljert til verks på mange av de spørsmålene i selve forslaget vårt, men det er et spørsmål jeg vil nevne også nå, og det gjelder mindretallsvern og avgrensninger for et mer deltakende demokrati. Det er viktig å ta vare på mindretallets grunnleggende rettigheter når demokratiet utvides, og det er fullt mulig.

I vårt forslag legger vi opp til et en-til-en-forhold mellom hva Stortinget kan ta av beslutninger, og hva det kan reises folkeforslag og folkeavstemninger om. Det kan altså ikke reises folkeavstemninger som skulle være i strid med Grunnloven eller våre internasjonale forpliktelser, som Den europeiske menneskerettskonvensjon, fordi heller ikke Stortinget kan gå på akkord med de grunnleggende reglene. Det innebærer et like sterkt mindretallsvern ved et deltakerdemokrati som det vi har i dag.

Med andre ord: Det er fullt mulig å utvide folkestyret vårt og gjøre det mer deltakende, gi innbyggerne mer innflytelse over politikk og samfunn i tillegg til det representative systemet. Det mener jeg grunnleggende sett handler om at folkestyret er mye mer enn det å gå til valgurnene annethvert år, og det bør vi alltid søke etter og slåss for.

Tobias Drevland Lund (R) [10:59:25]: Rødt har, som nevnt her tidligere, fremmet forslag om å grunnlovfeste at landets innbyggere kan fremme forslag for behandling i Stortinget. Dette er en utvidelse av det norske demokratiet etter modell fra lignende ordninger i land som Danmark og Storbritannia. Vi mener dette kan bidra til økt folkelig deltakelse i demokratiet, minke avstanden mellom folk og folkevalgte og sikre at saker som er viktig for befolkningen der ute, ikke forbigås av politikerne. Siden Rødt fremmet forslaget i 2019 har SV, Venstre og Fremskrittspartiet sluttet seg til, og det er mange grunner til å håpe at denne voksende og kanskje litt utradisjonelle tverrpolitiske alliansen får støtte fra et tilstrekkelig flertall i denne salen etter hvert, selv om det ikke ser sånn ut i dag.

Norge står i dag overfor en rekke kriser. Høye strømregninger og priser som løper løpsk mens lønninger og trygdeytelser står på stedet hvil, har allerede kastet mange ut i regelrett fattigdom og truer med å ødelegge framtiden for mange flere. Begrepet «matfattigdom», et begrep man skulle tro hørte til 1800-tallet, har gjort comeback i norsk samfunnsdebatt. Det er skammelig.

Når Stortinget i dag diskuterer og stemmer over Rødts første grunnlovsforslag, diskuterer vi i bunn og grunn om vi tror de på toppen ene og alene klarer å løse dagens kriser med de demokratiske mekanismene som finnes i dag, eller om det er på tide å utvide demokratiet for mer folkelig deltakelse. Rødts svar er mer demokrati, at det gir bedre politikk, at det også kan åpne en ny og demokratisk kanal inn på Stortinget, og at det kan bidra til å presse fram bedre løsninger på problemene enn det vi har i dag.

Vårt grunnlovsforslag er basert på Danmarks ordning om borgerforslag. For at innbyggerne skal få forslag inn på Stortinget, må en viss prosentandel av de stemmeberettigede gi sin støtte, og forslaget må oppfylle de samme kravene som gjelder for øvrige representantforslag fra stortingsrepresentantene. Men like viktig som den nøyaktige utformingen er det overordnede spørsmålet Stortinget nå må ta stilling til: Skal vanlige folk, helt vanlige folk, de som kjenner krisene på kroppen, få muligheten til å fremme forslag for Stortinget, eller skal dette fortsatt forbeholdes høytlønte heltidspolitikere i denne salen?

Problemstillingen er ikke helt ny. Selv om det er lett å tenke at det norske demokratiet er noe som alltid har vært der, er det ingenting som har kommet av seg selv. Det er jo ikke sånn at embetsmannsstaten plutselig forsvant og det liberale demokratiet trådte fram uten motstand, eller at de rike og privilegerte, overklassen i Norge, skjenket oss stemmerett og en velferdsstat eller ga oss en arbeidsmiljølov som ga arbeiderne rettigheter. Det var ikke sånn at dette kom som en gave. Alle våre demokratiske rettigheter og hele vårt samfunn har kommet fordi vanlige folk har stått opp, stått sammen, krevd sin rett og kjempet for et bedre, mer demokratisk, mer rettferdig samfunn. Før 1919 var det f.eks. bare nordmenn med en viss inntekt og eiendom som fikk delta i valg. Det høres helt vanvittig ut i dag. Det er aldeles uhørt at vi skulle hatt noe slikt i dag, men det var sånn den gangen at fattige folk som gikk på fattigkassa, ikke skulle bli hørt, ikke skulle få bruke stemmen sin. De skulle ikke få muligheten til å delta i demokratiet. Helt fram til 1919 var altså fattige innbyggere i Norge uten stemmerett, men de fikk det etter en hard og lang kamp.

Noen mener i dag at det fortsatt er bare høytlønte heltidspolitikere som har kompetansen til å foreslå gode løsninger, og at folk flest mangler denne kompetansen. Det er en utrolig arrogant holdning, og dette er Rødt helt uenig i. Tvert imot tyder det på at politikere har sovet i timen de siste årene og bidratt til at krisene vi i dag ser, rammer så hardt og urettferdig. De kunne nok vært løst annerledes hvis vanlige folk hadde hatt mer innflytelse på det som skjedde her inne i denne salen.

Forskjellene har beviselig økt og økt under skiftende regjeringer. Politikerne har ignorert advarslene mot å la trygdeytelsene stå stille mens prisene økte og nå løper løpsk. De har ignorert advarslene mot å knytte norsk strømforsyning til høyprisområdet i EU og la strømpriser i Norge fastsettes på en strømbørs. Resultatet er at stadig flere tvinges til å velge mellom varme i husene sine og å skaffe mat på bordet. Politikerne har rett og slett ikke sørget for den økonomiske tryggheten man må kunne forvente i en – unnskyld begrepet – søkkrik stat som Norge. Når politikerne feiler, er det på tide å slippe til vanlige folk, som faktisk vet hva det betyr å ikke få endene til møtes, som vet hva det betyr å grue seg til strømregningen som dumper ned i postkassen, og som vet hva det betyr å måtte legge seg sulten eller ikke kunne gi en vinterjakke til barna når vinteren kommer.

Rødt mener at både forskjellskrise, priskrise, strømpriskrise og fattigdomskrise må løses med mer demokrati og mer folkelig deltakelse. Det kan gi bedre politikk, og det kan gi bedre løsninger på krisene. I tillegg er det verdt å legge til at det er viktig for å hindre at demokratiet vårt forvitrer.

I USA og flere europeiske land ser vi at avstanden mellom elitene på toppen og folk flest har blitt større enn i Norge. Der den har blitt større enn i Norge, slutter store deler av befolkningen opp om autoritære bevegelser, og demokratiet svekkes. Mye tyder på at oppfatningen om at politikerne ikke forstår eller bryr seg om vanlige folks problemer, også vokser her hjemme. Historien har vist oss at når det politiske systemet ikke klarer å fange opp kriser som rammer folk flest, og demme opp med løsninger på dem, kan også demokratiet gå med i dragsuget. Det må vi gjøre alt vi kan for å unngå. Å grunnlovfeste Stortingets plikt til å behandle forslag fra befolkningen betyr ikke å svekke det eksisterende, representative demokratiet, men å gjøre det bedre, videreutvikle det og gjøre det mer relevant for befolkningen og mer robust i møte med alle de krisene vi står oppe i.

Derfor vil Rødt gi mer makt til dem som nå kjenner disse krisene på kroppen, og utvide demokratiet ved å åpne Stortinget for befolkningens forslag. Det er mye klokskap i denne salen, mange kloke hoder, men jeg vil tørre å påstå at det også er veldig mye kunnskap, livserfaring og klokskap der ute, blant de over fem millioner innbyggerne i Norge. Vi er tross alt kun 169.

For å gå inn for landing: Johan Sverdrup, parlamentarismens far i Norge, sa en gang at all makt skal ligge i denne sal. Nå er det på tide å gi mer makt til folket utenfor denne salen, som vi som sitter her, tross alt er valgt av.

Jeg vil også si at Rødt subsidiært kommer til å støtte forslag nr. 4.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:07:27]: De forslagene vi diskuterer nå, deriblant SVs forslag om folkeforslag, handler om å utvide demokratiet. Jeg er glad for at alle partiene i denne salen deler den intensjonen, men realiteten er at forskjellene i makt og rikdom øker i Norge. Det betyr at de på toppen får stadig mer makt på bekostning av vanlige folk. Valgdeltakelsen og partideltakelsen synker, og følelsen av avmakt og avstand til politikerne øker. Selv om demokratiet står sterkt i Norge, er det en utvikling som burde bekymre alle oss som sitter her. For å gi folk tro på demokratiet må vi gi folk makt til å påvirke.

I dag er det kun 169 folkevalgte som kan sørge for at en sak blir behandlet i Stortinget. Det er en for eksklusiv klubb. Demokratiet bør ikke bare være å legge en stemmeseddel i en boks hvert fjerde år, og selv om det norske demokratiet som sagt står sterkt, har valgdeltakelsen ved stortingsvalg sunket fra 85,4 pst. i toppåret 1965 til 77,2 pst. i 2021. Det betyr at mer enn hver femte person blir hjemme i stedet for å delta i demokratiet når det er valg i Norge. I tillegg har andelen medlemmer i partier gått ned de siste 20 årene. Vi ser den samme trenden i veldig mange vestlige land, hvor også den målte tilliten til politiske institusjoner går ned over tid.

Svaret må være å gi folk mer direkte innflytelse. Avmakt må møtes med at folk får mer makt. Avstanden til politikken må kortes ned ved å finne nye veier til innflytelse for alle – rett og slett et mer deltakende demokrati. En av de tingene vi kan starte med, er å gi folk muligheten til å løfte saker til politisk behandling. Alle med stemmerett bør kunne foreslå saker til Stortinget, akkurat som ved innbyggerforslag til kommunestyrer og fylkesting, hvis en kvalifisert mengde av befolkningen støtter at forslaget skal behandles. Det ville gi folk et verktøy, et nytt politisk verktøy til å løfte saker. I tillegg tror jeg det ville skape en annen dynamikk med tanke på hvordan vi som storting forholder oss til den saken som løftes – i motsetning til hvis det kommer fra et parti.

Et eksempel på dette er fra Danmark, der man for få år siden vedtok en ny lov som sikrer tid til foreldre som mister et barn. I vårt naboland har Folketinget en ordning med borgerforslag. Det er en ordning der alle borgere i Danmark kan fremme et forslag dersom det er samlet inn tilstrekkelig med underskrifter, som gir mulighet til å løfte det til Folketinget. Det gjorde Pernille Møller Jensen, som i desember 2019, etter at hun hadde mistet sin tenåringssønn til leukemi, løftet en sak om rett til å ha fri i seks måneder for foreldre som mister et barn under myndighetsalder. Bare på én måned samlet forslaget 28 000 underskrifter og nådde de nødvendige 50 000 kort tid etter. I juni 2020 ble forslaget behandlet og vedtatt i Folketinget, med bred oppslutning.

Dette er bare ett eksempel på hvilke saker folket kan ønske at vi behandler, og der det får en annen dynamikk når det kommer fra folket selv. Danmark har denne ordningen, Finland har gjort det samme, og det har også en rekke andre land, som New Zealand og Italia.

«Demokrati» er ikke bare et ord som skal nevnes i festtaler. Demokratiet eksisterer ikke kun der. Det eksisterer i det arbeidet vi gjør her, det arbeidet som gjøres i hundrevis av kommunestyrer og andre folkevalgte organer. Det skjer i høringer, det skjer i skolen, det skjer på arbeidsplasser når folk organiserer seg, og det skjer i politiske partier. Demokratiet må vedlikeholdes, men det bør også utvides. Folkeforslag er én måte å gjøre det på.

Selv om det kan være konservative krefter som historisk har kjempet og kjemper mot utvidelse av demokratiet, har det vist seg at når demokratiet – til tross for motstanden – har blitt utvidet, er de fleste i ettertid enig i at det var et gode. Vi har heldigvis ikke en bevegelse i Norge som arbeider for å innskrenke demokratiet, og selv om SV i dag ikke får flertall for sine forslag, tror jeg at vi en eller annen gang vil gjøre det. Da er jeg ganske sikker på at de fleste i denne salen vil være enig i at det er et gode og en ordning de kommer til å forsvare.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:13:03]: Grunnen til at eg tek ordet, er at eg har ei oppleving av, ut frå fleire av innlegga til representantane, at dei som ikkje er for å gå inn for dette, er imot eit betre demokrati. Då føler eg faktisk trong for å ta ordet.

Eg er heilt einig med dei som seier at det er ei utfordring at ein flyttar stadig fleire vedtak ut av denne salen, anten det er til internasjonale organ eller til direktorat og andre, men å blanda det saman med innbyggjarinitiativ synest eg vert litt krevjande.

Det er mange som snakkar om den vesle mannen eller dama, korleis dei skal våga å ta kontakt og få tak i folk når det er noko dei er opptekne av. Det er iallfall slik i mitt parti at ein dagleg vert kontakta – viss ein trur det er enklare for nokon som ikkje føler at dei høyrer til, å klara å samla nok røyster til å få til eit innbyggjarinitiativ enn å ta opp ei sak med ein av oss her i salen og få oss til å lyfta dei sakene. Eg er trygg på at t.d. representanten Lund er lydhøyr når dei kjem til han med saker. Så dreg han fram at me ikkje har klart å gjera noko med forskjellane, men det er jo ikkje fordi sakene ikkje har vore behandla i denne salen, det er fordi det ikkje har vore fleirtal for dei. Eg synest me blandar litt dei ulike tinga her.

Eg meiner det er rimeleg lett – og det kan godt verta endå lettare – å få tak i representantar og få diskutert saka. Har ein ei god sak, har iallfall eg inntrykk av – når ein ser alle dei forslaga som vert stilte i denne salen – at dei sakene som trengst, kjem opp. Det er ei heilt anna sak at det kanskje ikkje vert det fleirtalet ein har lyst på. Det er to heilt forskjellige ting, og eg synest det er litt synd at me blandar dei i hop. Eg trur òg at alle her har lyst til å sikra demokratiet, og at den enkelte skal verta høyrt, men me har ulikt syn på løysingane på dette.