Sak nr. 2 [10:01:49]
Innstilling
fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Bjørnar
Moxnes om endring i § 75 og ny § 79 a (om at folk kan fremme borgerforslag
for behandling i Stortinget), Grunnlovsforslag fra Erlend Wiborg
om ny § 85 a (om innbyggerinitierte folkeavstemninger) og Grunnlovsforslag
fra Freddy André Øvstegård, Kari Elisabeth Kaski, Torgeir Knag Fylkesnes, Solfrid
Lerbrekk og Nicholas Wilkinson om endring i § 49 og ny § 75 a (om
folkeforslag og folkeavstemninger) (Innst. 114 S (2022–2023), jf. Dokument
12:1 (2018–2019), Dokument 12:17 (2019–2020) og Dokument 12:24 (2019–2020))
Audun Lysbakken (SV) [10:02:54 ] (ordfører for saken): La
meg først takke komiteen for godt arbeid med forslagene.
Innstillingen berører
tre ulike grunnlovsforslag, som har det til felles at de handler
om å fornye vårt representative demokrati med ulike innslag av et
mer direkte eller deltakende folkestyre.
Det ene forslaget
er knyttet til det som kalles borgerforslag. Tanken til forslagsstilleren
er at det skal være en mulighet til å fremme forslag om at Stortinget
f.eks. kan instruere regjeringen om å starte utarbeidelsen av en
ny lov, lovendring eller oppheving av eksisterende lov etter et
initiativ fra en viss andel av befolkningen. Det skal ikke omfatte
lovforslag eller grunnlovsforslag, men være en ny mulighet for folk
til å ta saker direkte opp i Stortinget.
Det andre forslaget
vi behandler, berører folkeavstemninger, et forslag om innbyggerinitierte
folkeavstemninger. Dette forslaget innebærer at enhver som er stemmeberettiget
ved stortingsvalg, kan framsette krav om at det avholdes folkeavstemning
om et forslag til stortingsvedtak, og dersom minst 300 000 stemmeberettigede
slutter seg til kravet om folkeavstemning, skal en slik avstemning
avholdes.
Det tredje forslaget
vi har til behandling, er en kombinasjon av disse to, hvor forslagsstillerne
legger opp til at prinsippet om en mer direkte deltakelse skal komme til
uttrykk i den eksisterende fanebestemmelsen om demokratiet i § 49.
Så skal det i tillegg komme en ny § 75 a, som inkluderer begge formene
for borgerdeltakelse, både borgerforslag, eller folkeforslag, som
det er kalt i dette grunnlovsforslaget, og rådgivende folkeavstemning.
Forslagsstillerne har fremmet dette forslaget med fire ulike alternativer
til terskler, altså til andel av de stemmeberettigede som må stille
seg bak forslaget for at det skal kunne utløse en behandling i Stortinget
eller en rådgivende folkeavstemning.
Det er et flertall
i komiteen som avviser samtlige forslag. Siden jeg tilhører mindretallet,
vil jeg argumentere for å ikke gjøre det, men for i stedet å utvide
vår grunnlov og vårt demokrati med noe mer deltakende og direkte
elementer. Så er spørsmålet: Er det et fremmedelement i vårt representative
demokrati? Jeg tror det er bred oppslutning om – og alle partier
er enig i – at det grunnleggende i det norske folkestyret er det
representative demokratiet, gjennom Stortinget og gjennom de lokale
demokratiske forsamlingene. Men vi har jo ikke et system som er
helt uten direkte innslag. Vi har for det første en tradisjon for
folkeavstemning ved noen spesielle veivalg i vårt lands historie,
og vi har etter hvert en ganske utbredt bruk av denne typen elementer
og direkte demokrati i det kommunale selvstyret, f.eks. gjennom
innbyggerinitiativer, som er flittig brukt i mange kommunestyrer.
I SV tror vi at
et mer deltakende demokrati også kan vitalisere det representative
demokratiet, og at vi er i en tid hvor vi bør lete etter måter å
fornye demokratiet på. Det er mange faretegn i samtiden knyttet
til fallende tillit til det representative demokratiet – manglende
tro på at systemet virkelig kan gjenspeile folks interesser. Det bør
også utløse diskusjonen oss folkevalgte imellom om hvordan vi kan
komme den uroen i møte ved å styrke demokratiet vårt. Det å spre
makt er dessuten et ideal i seg selv, etter vårt syn. Derfor vil
det å innføre mer direkte og deltakende elementer i demokratiet
vårt både bety en fornyelse som kan gi mer tillit, og det vil kunne
være en sikkerhetsventil, fordi man vil ha situasjoner hvor et flertall
på Stortinget kan være fullstendig på kollisjonskurs med et flertall
i folket. Det vil være ikke en erstatning for våre representative
modeller, men et supplement som kan styrke dem.
Så kan en spørre
seg: Hvis vi hadde innført folkeforslag eller gjort det lettere
å ha folkeavstemninger, kunne det noen ganger vært irriterende for
mange i denne sal? Svaret på det er helt sikkert ja. Men det er
ikke gitt at alt som er irriterende, er uklokt.
Medlemmene i komiteen
fra SV og Rødt tilrår at grunnlovsforslag 24, alternativ 1, bifalles.
Det innebærer altså at Stortinget plikter å ta stilling til et borgerforslag, eller
folkeforslag, hvis minst 1 pst. av de stemmeberettigede står bak
det, og på samme vis at en rådgivende folkeavstemning skal avholdes
hvis minst 2 pst. av de stemmeberettigede slutter seg til forslaget.
Det er viktig å
understreke at forslaget om folkeavstemning bare kan angå beslutninger
som treffes innenfor rammen av folkeretten i Grunnloven, og det
vil være enkelte grunnleggende rettighetsspørsmål det ikke kan avholdes
folkeavstemning om.
Så tror jeg det
er på sin plass å minne om at 1 og 2 pst. av de stemmeberettigede
er veldig mange mennesker. For det vil jo være innvendingen: Vil
dette være mer direkte ordninger som lett kan misbrukes, som fører
til at vi får en lang kø av folkeforslag å behandle i Stortinget,
eller folkeavstemninger hele tiden? Det ville jo kreves en stor
grasrotkampanje for å utløse disse tingene, og i de tilfellene hvor
en så stor mobilisering er mulig, er det kanskje også tid for at
de folkevalgte lytter.
Hvis – som det
jo ser ut til – vårt primære forslag faller, vil SV subsidiært anbefale
grunnlovsforslag 24, alternativ 3.
Med det tar jeg
opp våre forslag.
Presidenten
[10:10:08 ]: Dermed har representanten Audun Lysbakken tatt
opp de forslagene han refererte til.
Lubna Boby Jaffery (A) [10:10:37 ] : Jeg vil begynne med å
takke forslagsstillerne for å ta initiativ til en viktig debatt
om hvordan vi kan styrke demokratiet og gi flere mulighet til å
delta i folkestyret. Det er en viktig debatt, og selv om ingen av
forslagene vil få gjennomslag denne gangen, mener jeg at dette er
en debatt det er bra at vi tar med jevne mellomrom. Som politikere må
vi hele tiden jobbe for demokratiet og bidra til å utvikle det.
For det er som vi skriver i innstillingen: Vi stiller oss bak forslagsstillernes
ønske om et sterkt og levende demokrati.
Vi mener at demokratiet
i Norge er godt. Vi ligger på en soleklar førsteplass på The Economists
demokratiindeks, med score på 9,8 av 10. De lager sin skala basert
på valgprosesser og mangfold, hvordan regjeringen fungerer, sivile
rettigheter, politisk deltakelse og politisk kultur.
Vi kan være stolte
av den politiske kulturen vi har i Norge. Vi kan være skarpe og
direkte i debatten, og vi kan sukke på bakrommet, men vi har en
grunnleggende respekt for hverandre og den rollen vi har å fylle.
Denne respekten bygger på en visshet om at alle som er her, er valgt
av folket gjennom et godt, sikkert og rettferdig valgsystem. Da
vet vi også at regjeringen som til enhver tid sitter, har sin parlamentariske
forankring i Stortinget, som da også har forankring i demokratiet.
Dette er et åpent,
forutsigbart og ryddig system som hviler på det representative demokratiet.
Det representative demokratiet har tjent oss vel og har bygd det
norske samfunnet som finnes i dag. For flertallet er det derfor
lagt stor vekt på å ikke gjøre endringer som kan svekke det representative
demokratiske systemet.
Stortinget har
måttet håndtere mye forskjellig. I forrige periode måtte man håndtere
koronapandemien, noe som forutsatte raske og smidige prosesser i
Stortinget og et tillitsfullt samarbeid både mellom partiene i Stortinget
og mellom storting og regjering.
I denne perioden
har vi måttet håndtere Ukraina-krigen, strømkrise og pandemien.
Igjen har det vært behov for smidige og raske prosesser, der tillit
mellom representantene i det representative demokratiet har vært
helt avgjørende.
Flertallet mener
at de forslagene som ligger på bordet, vil kunne innebære en begrensning
i lovgivers rett til å vedta lover og eventuelt vedta norsk tilslutning
til internasjonale traktater med endelig virkning. Forslagene griper
altså inn i det representative demokratiet. Derfor ønsker vi ikke
å støtte disse forslagene.
Både forslaget
fra representanten Wiborg og forslaget fra SVs representanter handler
om folkeavstemninger. Folkeavstemninger kan absolutt være et nyttig
verktøy. Seks ganger har det blitt avholdt landsomfattende rådgivende
folkeavstemninger, der Stortinget har ønsket å høre folkets vurdering
før man fatter en beslutning. Denne ordningen er god og bør videreføres,
og da er det ikke aktuelt for oss med en grunnlovfesting, som her
er foreslått.
Forslaget fra
SVs representanter og forslaget fra representanten Moxnes handler
om borgerforslag. Jeg forstår godt bakgrunnen for forslaget, og
det er ikke vanskelig å forstå den gode intensjonen. Stortinget
i dag består av et mangfold – 169 representanter, 9 ulike partigrupper
i tillegg til Pasientfokus. Sistnevnte er også et godt eksempel
på at det er mulig å kjempe for sine interesser gjennom stortingsvalget
og få valgt inn en representant til å kjempe for en sak. Det er
et eksempel på et velfungerende representativt demokrati.
Vi som folkevalgte
må aldri glemme hvem som har valgt oss, og hvilken rolle vi skal
spille. Vi skal være ombud for dem som har valgt oss, for innbyggerne
og for vårt bakland, og da må vi lytte og ta med oss de gode forslagene
som kommer derfra. Vi har alle mulighet til å fremme representantforslag,
og det gjør vi – mange og ofte – og svært mange av forslagene ender
opp med å bli vedtatt i Stortinget.
Jeg skal ærlig
innrømme at jeg selv ikke har fremmet noen egne representantforslag,
men jeg har jobbet for å få gjennomslag for saker som er viktige
for dem jeg er ombud for. Jeg har jobbet gjennom egen gruppe, og
jeg har jobbet opp mot regjeringen. Det er nok en erfaring andre
representanter med erfaring fra å være i et regjeringsparti kan
kjenne seg igjen i, der man jobber gjennom de kanalene man har tilgang
til. Poenget er at det representative demokratiet vi har i dag,
er godt egnet til å fange opp strømninger og synspunkter i folket
og gir grunnlag for forslag som kommer til behandling i Stortinget.
Denne følelsen
av avmakt som noen kan kjenne på, må bekjempes. Svaret fra forslagsstillerne
er å gi folket mer direkte makt. Jeg synes at vi må få fram at svaret også
kan være å synliggjøre den makten folk faktisk har. Dersom noen
har meninger eller et forslag de mener jeg eller andre i denne salen
bør vite om, kan de kontakte oss. De finner e-posten vår på nettsiden
til Stortinget, og det er også mulig å ta kontakt med oss på andre
måter. Det er lett å komme i kontakt med partiene og representantene,
trolig mye lettere enn mannen i gaten ofte tror. Det har vi alle
et ansvar for å løfte fram.
Det er også fullt
mulig å kjempe for saken sin gjennom valgsystemet. Man kan påvirke
de etablerte partiene ved å melde seg inn og bli aktiv, eller gjennom
å sende innspill til disse. Føler man at det ikke er et parti som snakker
ens egen sak, kan man også stille til valg selv og kjempe for sin
sak, slik Pasientfokus gjorde ved siste valg.
Vi har et velfungerende
demokrati, og jeg håper og tror at debatten videre rundt forslaget
om å utvikle demokratiet vil ta det som utgangspunkt. Vi må ikke
bygge opp under et bilde av et folk i avmakt.
Peter Frølich (H) [10:16:55 ] (komiteens leder): Dette er
tre forslag med gode intensjoner, for ikke å si de beste intensjoner.
Dette er utrolig interessante debatter, som alle demokratier bør
ta fra tid til annen.
Jeg skal ikke
gjøre dette til en lang utredning. Jeg tror Høyres syn i disse spørsmålene
er velkjent, det har eksistert over tid. Vårt grunnsyn er at det
er de representative organene som utgjør fundamentet i vårt demokrati.
Selv om det er forlokkende å høre på argumenter om at dette supplerer
det representative demokratiet, eller at det er en sikkerhetsventil
for det representative demokratiet, tror jeg at man ikke kommer
unna at enhver svekkelse av denne ordningen, som vi har hatt lenge,
vil gå ut over styringsevnen, men også det viktigste, nemlig ansvarliggjøringen
– ansvarsplasseringen for de avgjørelsene som tas i det norske demokratiet.
Det må ligge i de organene som fatter dem, i Stortinget, til syvende
og sist.
Det er noe veldig
vakkert med den ordningen vi har, hvor det hele tiden vektlegges
mulighet for samtale, kompromiss, dialog og kontinuitet i de avgjørelsene som
tas. Jeg skjønner at man ser på dette som en mulighet for folk i
gaten, som ellers føler at det er langt til makten, og at man gjennom
dette får mulighet til å engasjere seg, men det er ikke automatisk
sånn at disse forslagene vil være mer demokratiske. Det å gi et
veldig lite mindretall ganske stor makt har også sine konsekvenser.
Det kan også utfordre legitimiteten som de alminnelige valgene representerer.
Et annet poeng
som jeg synes er litt viktig å ha med seg, er dette: Dette har jo
vært utredet et par ganger, og det har hele tiden vært påpekt at
i land som har hatt denne typen ordninger, skaper det gjerne begeistring
én gang eller to, men etter hvert skaper det en inflasjon i avstemninger
og valg og kan på sikt faktisk svekke oppslutningen om demokratiet.
At det kan være fare for det, tror jeg vi skal ha i bakhodet.
Det å åpne for
innbyggerinitiativ eller å åpne for folkeavstemninger har vi mulighet
til, og det har vi gjort. Det er ikke en helt fremmed tradisjon
i Norge. Men å gjøre det til en grunnlovsrettighet vil være et vesentlig brudd
med vår nåværende konstitusjonelle ordning og tradisjon, og derfor
kommer Høyre til å stemme imot alle forslagene.
Nils T. Bjørke (Sp) [10:20:04 ] : Folkestyre og demokrati er
grunnleggjande i Grunnlova og i styresettet vårt. Senterpartiet
er tufta på støtte til det nasjonale folkestyret. Senterpartiet
er eit folkestyreparti. Vi meiner at avgjerder skal fattast av folkevalde,
som kan kastast eller verta attvalde av veljarane ved val.
I dette grunnlovsframlegget
vert det argumentert med at direkteframlegg frå borgarane til Stortinget
er ei utviding av demokratiet av di folkestyret då vert betre, med
meir deltaking frå den einskilde. Eg meiner det er feil veg å gå
av di det tek merksemda bort frå representantane si rolle som tillitsvalde
for folk. Oppgåva som tillitsvald er berebjelken i folkestyret.
Det fyrste eksempelet
i historia på eit slikt direkte demokrati var demokratiet i Aten.
Då var det direkte folkestyre for nokre få rike menn. I dag har
me eit demokrati for alle over 18 år.
Me må ha eit system
med at nokon representerer dei mange for at folkestyret skal fungere
i praksis. Difor har me eit representativt demokrati, der folket
sine valde representantar styrer. Alle som ynskjer innverknad på
politikken, kan ta kontakt med sin representant. Alle representantane
har forslagsrett. Det må vera og er kort veg frå borgarar til representant.
Sjølve kjernen
i folkestyret er dei valde representantane si oppgåve med å vera
tillitsvalde for dei mange. Denne rolla må me kunna fylla på ein
slik måte at det ikkje vert avstand mellom folket og dei folkevalde.
Det må vera slik at dei valde representantane reelt tek dei viktige
avgjerdene. Samstundes må representantane ha arbeidsvilkår som gjev
god tid til å vera ute blant veljarane sine. Slik vil vegen frå
folket til folkestyret verta opplevd som kort.
I ei tid der me
ser angrep på nasjonalforsamlinga i fleire land, er det viktig at
me er aktive i debattar om folkestyret og held rolla og oppgåvene
til dei folkevalde i hevd. Me som folkevalde må ha verdiane av folkestyret
i botnen av vårt daglege virke. Slik vernar me om det folkestyret
me har, framfor å tru at det vert betre med andre løysingar.
Carl I. Hagen (FrP) [10:22:52 ] : Jeg har i omtrent hele mitt
politiske virke vært tilhenger av større bruk av folkeavstemning
og mer direkte avgjørelser fra folket. Det snakkes om folkestyre.
Jeg vil gjerne lansere et annet uttrykk som er mer korrekt: I dag
har vi et partistyre. Det hevdes at alle vi som sitter her, er folkevalgte,
og det er vi indirekte, men den direkte årsaken til at vi sitter
her, er at vi er valgt av et nominasjonsmøte i et politisk parti.
Slik vårt nåværende
demokrati er bygget opp, er vi i realiteten underlagt vedtekter
for de enkelte stortingsgrupper og et partiprogram. Dette er selvsagt
ofte utarbeidet gjennom mange debatter rundt omkring i partiorganisasjoner,
og det er mange aktører som er med. Men når partiprogrammet er vedtatt
av våre landsmøter, er det stort sett bindende for det arbeidet
som gjøres i Stortinget, selv om det er mange saker som Stortinget behandler
hvor man ikke kan lese direkte ut av partiprogrammet hva man skal
mene. Da er det partigruppene som er det avgjørende.
Det som skjer
i denne sal, er at vi presenterer – for publikum og andre – grunnene
til at vår partigruppe har valgt det og det standpunkt, men det
kan være knepne flertall i flere partigrupper. Ja, det kan i realiteten
være slik at kanskje et flertall av medlemmene i Stortinget egentlig
er imot noen av de vedtakene som fattes. For hvis mange opposisjonspartier
er imot, mens et knepent flertall i partigruppene til det som er
majoriteten, er for, blir resultatet at Stortingets flertall mener
noe annet enn det som ble vedtatt. Så jeg vil sette et spørsmålstegn
ved ordet «folkevalgte».
Vi må ikke glemme
de politiske partiene, som i realiteten er av en helt avgjørende
betydning i vårt land, og det vi snakker om som vårt folkestyre
og vårt demokrati. Det betyr ikke at dette ikke er et greit og et
godt demokratisk system, men jeg synes vi av og til overdriver.
Vi vet også at når det gjelder våre partiprogrammer, er det av og
til også der kanskje kun et knepent flertall som har fastsatt hva
som skal stå der.
Når vi voterer
og behandler saker i Stortinget, kan det være representanter som
tilhørte mindretallet i partiet, som likevel stemmer slik flertallet
bestemte. Da er vi mer partirepresentanter enn direkte folkevalgte,
slik jeg ser det. Det er jo slik at de aller fleste av oss som støtter og
voterer i samsvar med partiprogrammer, kan være uenig i en del saker,
men vi respekterer vårt partisystem. Det er vel nesten ingen som
er enig i alt som står i et partiprogram. Jeg har holdt på en del
år nå, og jeg må innrømme at det har stått standpunkter i Fremskrittspartiets
partiprogram som jeg har vært uenig i, og jeg har hatt en viss innflytelse
over hva som står i partiprogrammet – litt varierende etter hvilke
posisjoner jeg har hatt.
Men jeg synes
vi må ta inn over oss dette systemet vi har, og hvor vi ofte i fine,
flotte taler, som vi allerede har hørt, og som vi kommer til å høre
flere av i dag, tilbyr vårt og later som at det er folket som bestemmer.
Derfor vil jeg ha flere folkeavstemninger. Vi har hatt to folkeavstemninger,
hvor – la oss si – majoriteten i denne sal har et standpunkt og
folket har et annet, bl.a. først i spørsmålet om EF-medlemskap,
og så om EU-medlemskap.
Hvis vi skal ha
at folket skal styre, må folket få mer makt. Det kan de kun få gjennom
hyppigere bruk av folkeavstemning, som jeg første gang fremmet forslag
om i 1979–1980. Da var ikke vi i Stortinget, så da fikk jeg en veldig
vennligsinnet mann, Hans Hammond Rossbach i Venstre, til å fremme
folkeavstemningsforslaget mitt, som jeg kunne delta i debatten om
etter 1981, da jeg kom inn. Det har vært jevnlig fremsatt i mange,
mange år uten å få det nødvendige flertallet.
Det opprinnelige
forslaget jeg fremmet der, var identisk med grunnlovsbestemmelsen
til Danmark, for Danmark har veldig lenge hatt grunnlovfestet rett
til folkeavstemning. Blant annet kan en tredjedel av medlemmene
i nasjonalforsamlingen anke et vedtak i forsamlingen inn for folket
til folkeavstemning, og det har vært brukt noen få ganger. Hvis
vi ser til Danmark og andre land som har bestemmelser om folkeavstemning,
er det ikke slik, som mange nå advarer mot, at de blir veldig hyppige
og veldig mange – også etter innbyggerinitiativ. Erfaringen er at
det ikke blir det. Vi har det når det gjelder innbyggerinitiativ
i kommunene, og det er ikke så veldig mange av dem. Det går derfor
helt utmerket an også å ha innbyggerinitiativ. Her vet jeg de fleste
i denne sal sikkert er uenige med meg, men det tar jeg med ro, det
er jeg vant til.
Når vi ser på
det landet som har hyppig bruk av folkeavstemning, nemlig Sveits,
så kan man spørre om det har vært en katastrofe. Noen mener det.
Jeg mener det motsatte. Sveits er vel et av de landene som har vært styrt
på en god måte for innbyggerne i Sveits. Det er jo innbyggerne vi
styrer for, det er ikke for vår egen del. Jeg synes av og til vi
glemmer at vi skal representere folket, menneskene i Norge, og når
de klart mener noe helt annet enn flertallet her, kan det hende
at det er folket som er fornuftig, og ikke flertallet i denne forsamlingen.
Derfor: mer bruk av folkeavstemning.
La meg også nevne
en annen ting. Vi har, i hvert fall i tidligere tider, fremholdt
maktfordelingssystemet som veldig viktig i vårt demokrati. Grunnloven,
som vi fikk i 1814, bygget på maktfordelingsprinsippet: grunnleggende
forskjeller mellom den lovgivende, kontrollerende og bevilgende
makt i nasjonalforsamlingen, den utøvende makt ved regjeringen og
den dømmende makt ved domstolene, med Høyesterett på toppen. Disse
tre skulle holde hverandre i sjakk. Her har det også skjedd en gradvis
utvikling og en gradvis endring etter at vi fikk innføringen av
det parlamentariske systemet, i tillegg til det konstitusjonelle,
rettslige systemet.
Det parlamentariske
systemet har etter hvert medført at ganske mange representanter
i denne sal, inkludert meg selv – og jeg har møtt som vararepresentant
i foregående perioder – oppfører seg mer som utsendinger fra den
utøvende makt enn som selvstendige representanter for befolkningen.
Dette har vokst og utvidet seg bare i den tiden som jeg har holdt
på. Opprinnelig var det veldig liten kontakt mellom stortingsgrupper
og eventuelt statsråder, også i regjeringspartier. Det ble litt oppstandelse
hvis utkast til merknader fra medlemmer i komiteen fra regjeringspartiene
ble forelagt f.eks. statsrådene. Nå er ikke det uvanlig, så vidt
jeg selv har oppfattet, uten å vise til andre partier.
Jeg må innrømme
at det var en selsom opplevelse jeg hadde da jeg møtte som vararepresentant
og kom i en kraftig meningsutveksling med en statssekretær i et departement
om jeg skulle få lov til å skrive tre setninger i en merknad i en
innstilling. Jeg må vel legge til at det var en tidligere rådgiver
i stortingsgruppen som jeg selv hadde ansatt for mange, mange år
siden.
Det var en artig
opplevelse, men det jeg ønsker å sette søkelyset på, er maktfordelingen
nå: Hvis det skal være slik at den reelle avgjørelsesmyndighet er
lagt til den utøvende makt, og at kontrollørene her i huset, som kommer
fra regjeringspartier, egentlig er mer utsendinger enn kontrollerende,
da setter vi et viktig prinsipp til side, i den sammensmeltingen
som jeg mener det har vært med den utøvende makt, særlig hvis den
er utgått fra et flertall i Stortinget. Det synes jeg er meget,
meget betenkelig.
Når vi ser på
erfaringene fra folkeavstemninger, synes jeg de er nesten bare gode.
På mitt initiativ fikk vi en folkeavstemning i Oslo for en del år
siden om vi skulle søke olympiske vinterleker, og det ble en heftig
debatt. Det gikk utmerket å arrangere det i praksis samtidig som vi
hadde et ordinært valg. Det er også slik at i alle kommuner er det
fullt mulig for et flertall å bestemme at et spørsmål – for mange
kanskje et mindre spørsmål, men for befolkningen i en kommune kan
det være veldig stor debatt om lokalisering av et eller annet skal
legges til den byen eller den byen – avgjøres av folket ved folkeavstemning.
Det er ikke noe problem nå til høsten å arrangere folkeavstemning,
også på landsbasis, i og med at vi har kommunevalg, og da har vi
hele systemet på plass.
Jeg synes det
kunne vært artig om vi hadde hatt en folkeavstemning om strømstøtten
vi nå har for husholdningene, også burde utvides til næringslivet.
Det er en heftig, svær, diger debatt. Skal det være noen få i regjeringsapparatet
og noen få i enkelte opposisjonspartigrupper her i huset som egentlig
skal avgjøre dette, eller kunne det vært overlatt til folket i en
folkeavstemning? Det er kanskje også flere andre spørsmål hvor vi
vet at det er et stort engasjement hos mange, som kunne ha vært
avgjort gjennom en folkeavstemning. Det er i hvert fall jeg tilhenger
av.
Til slutt vil
jeg få lov til å ta opp forslagene nr. 3 og 4 i innstillingen.
Presidenten
[10:35:57 ]: Representanten Carl I. Hagen har tatt opp forslagene
han refererte til.
Seher Aydar (R) [10:36:10 ] : Demokratiet er ikke en ting vi
kan putte i boden og vite at vi har den for alltid. Demokratiet
blir skapt på nytt hver eneste dag av oss som lever i det. Med andre
ord: Demokratiet vårt er vårt i fellesskap, og det er levende. Som
alt annet levende blir det aldri ferdig, men vokser eller visner
alt etter spillerommet vi gir det. Var folkestyret ferdig i 1814,
da bare menn med eiendom hadde stemmerett, og kongen valgte regjeringen?
Selvfølgelig ikke. Demokratiet har blitt utvidet en rekke ganger
siden da, og alle utvidelsene var veldig kloke. Det var ikke sånn
at alle utvidelsene av demokratiet vårt ikke møtte motstand – det gjorde
de. Men etter hvert ble de akseptert, og nå synes vi at det var
en styrke for fellesskapet.
Et demokrati vi
hadde sagt oss fornøyde med for 200 år siden, ville vært utdødd
for lenge siden. Valget vi politikere må ta i dag, er derfor ikke
om, men hvordan vi skal utvide folkestyret. Det første grunnlovsforslaget Rødt
fremmet da vi kom inn på Stortinget, var det vi behandler i dag,
nemlig å utvide demokratiet ved å la innbyggerne fremme forslag
til Stortinget. Det blir en direktekanal mellom styrende og styrte.
Du kan kalle det en nødlinje, en beskjed som går direkte inn til
landets øverste organ, rett forbi alle telefonsvarere og alle andre byråkratiske
hindre, rett fra folk til folkevalgte.
For hva er alternativet?
La oss si at du ikke er politiker. La oss si at du jobber deltid
på et kjølelager og har et godt forslag som mange der ute vil støtte
fordi kanskje også de kjenner de samme problemstillingene på kroppen.
Hvordan kan du få det til Stortinget? Er du samfunnskontakt i en
bedrift eller næringslivsorganisasjon, finnes det flere muligheter.
Du kan kalle inn til en konferanse og regne med at noen med politisk
makt vil dukke opp. Når dere har spist god mat og hatt en hyggelig samtale,
kan du skli forslaget ditt over bordet. Du kan stille opp med eksperter,
komme på debattprogrammer og legge press på saken. Eventuelt kan
du kanskje gjøre som oss som sitter her. Vi meldte oss inn i et
parti, vi ble nominert, vi ble valgt inn, og vi har fått muligheten
til å levere et forslag direkte her på talerstolen.
Jeg har gjort
det, og jeg gjør alt jeg kan for å reise rundt og få innspill fra
sykepleiere, fagforbund, folk som kvier seg for tannlegeregninga,
grasrota i eget parti og – tro det eller ei – bedrifter som permitterer
folk, etter først korona og deretter løpske strømpriser. Vi er flere som
gjør det, men alle rundt om i Norge skal ikke eller kan ikke bli
politikere. Selv om vi jobber så hardt vi kan, er det ikke sikkert
at vi får fanget opp alle de gode ideene folk har.
Det jeg hører
når jeg snakker med folk, er tvert imot at det er en voksende kløft
mellom politikere og innbyggere. I landet rundt oss har vi sett
at det har dannet seg en politikerklasse med egen utdanning, egen
parkeringsplass, egne skatteregler og sin helt egen virkelighetsoppfatning.
Vi har et felles ansvar for å kjempe mot denne utviklingen i Norge.
Jeg vil ikke våkne opp i en italiensk virkelighet hvor parlamentsmedlemmer
tjener fem ganger mer enn velgerne sine og velgerne har null tillit
til at representantene vil ta tak i problemene deres.
Forslaget vårt
skal ikke erstatte det representative demokratiet vi har i dag.
Tvert imot skal det spille på lag med, og videreutvikle, det demokratiet
vi har i dag. Forslaget går ut på å utvide det. I stedet for at
Stortinget bare har plikt til å behandle forslag fra regjeringen
og fra oss stortingsrepresentanter, skal Stortinget få en plikt
til også å behandle forslag fra vanlige folk. På samme måte skal
alle med stemmerett få rett til å sette fram slike borgerforslag.
Dette er det prinsipielle, og det hører hjemme i Grunnloven. Detaljene,
f. eks. hvor mange underskrifter man må ha i ryggen for at Stortinget
må behandle forslaget, må Stortinget behandle og vedta på vanlig måte
som lov.
Borgerforslag
er heller ikke en idé som har kommet til oss fra en helt annen planet.
Kommunene har allerede en slik ordning, og evalueringene som er
gjort, tyder på at den ikke fikk kommunestyrene til å bli mindre
viktige – tvert imot. Vårt naboland, Danmark, har hatt en prøveordning
med borgerforslag i sitt parlament, som de vedtok å gjøre permanent.
Dette er med andre ord en godt utprøvd løsning, hvor erfaringene
er gode.
Det er godt å
se at flere enn Rødt, som jeg representerer, ser behovet for å utvide
folkestyret. Jeg har lyst til å utfordre både Høyre, Senterpartiet
og Arbeiderpartiet, og jeg håper de har lyst til å svare på følgende
spørsmål: Tror de at demokratiet vårt er ferdig utviklet, en gang
for alle? Hvis ikke, hvordan vil de utvikle det? Hvorfor tør de ikke
å gi folk som allerede kan fremme forslag til kommunestyret sitt,
den samme retten til å fremme dem til Stortinget? Jeg vil igjen
understreke at med forslaget Rødt har fremmet, er det fortsatt Stortinget
som fatter vedtakene, men folk får muligheten til å fremme forslagene.
Rødt mener at
mer demokrati gir bedre politikk. Jeg og Rødt mener at å gi dem
som berøres av dagens kriser, en ny demokratisk kanal på Stortinget,
også kan presse fram bedre løsninger på de problemene folk kjenner
på i hverdagen. Veldig mange i samfunnet vårt føler seg maktesløse.
De føler seg maktesløse på grunn av regningene de kanskje ikke klarer
å betale. De føler seg maktesløse på grunn av problemene som bare
blir større og større, som de faktisk opplever at vi på Stortinget,
og spesielt regjeringen, ikke løser. Det er realiteten folk befinner
seg i. Da er det faktisk en god løsning å gi folk muligheten til
å fremme forslagene, så kan vi, som representerer bredden av folk
som har stemt i Norge, ta stilling til dem. Det mener jeg vil tvinge
både oss og befolkningen til i fellesskap å finne de gode løsningene
som folk i dag trenger.
Mer demokrati
er veien å gå, og jeg håper at dette etter hvert, om ikke i dag,
kommer til å få flertall også i denne sal.
Grunde Almeland (V) [10:42:55 ] : En liberal stat skal være
sterk, men samtidig begrenset. Makt skal deles mellom institusjoner,
som må kunne kontrollere og balansere hverandre. All maktutøvelse
skal hvile på demokratisk legitimitet, beslutninger skal fattes
nærmest mulig dem det gjelder, og åpenhet i forvaltningen skal praktiseres
på alle nivåer. Dette er grunnleggende.
Stortingets ansvar
er – og skal være – å vedta lover og budsjett samt kontrollere den
utøvende makt. Det er her, i denne salen, at denne makten skal ligge,
nettopp fordi vi har valgt en ordning med et representativt demokrati.
Det er også bakgrunnen for at Venstre ikke stemmer for noen forslag
om å gi folkeavstemninger en mer formalisert rolle i det norske
demokratiske systemet.
Så vil jeg si
at folkeavstemninger kan være hensiktsmessige i særlig viktige spørsmål.
Vi har sett flere eksempler på at vi har brukt folkeavstemninger
som nettopp rådgivende folkeavstemninger i en rekke viktige spørsmål
rundt omkring, og det stiller Venstre seg bak at vi fortsatt gjør,
men da som nettopp rådgivende folkeavstemninger.
Så mener jeg at
vi skal ta på alvor det som flere representanter fra denne talerstolen
har snakket om, nemlig de strømningene som eksisterer, og de ganske
alvorlige bekymringene, som vi bør ta på alvor, om at ganske mange
opplever at politikere og demokratiet kanskje har for stor avstand
til den enkelte innbygger. Det er en rekke ting vi kan og bør gjøre
for å sikre mer gjennomsiktighet, mer åpenhet om Stortingets arbeid.
Det er det vi trenger for å bygge tillit og legitimitet i befolkningen,
og dette er et arbeid som aldri blir ferdig, som flere har påpekt.
Det er også grunnen
til at Venstre flere ganger har foreslått en rekke ulike tiltak
for nettopp å sikre mer åpenhet og gjennomsiktighet. Blant annet
har vi foreslått innføring av lobbyregister, slik at folk kan se
hvem vi snakker med, hvem det er som påvirker, og som ønsker å snakke
om våre beslutninger. Det er etter min mening en lavthengende frukt.
Jeg tror ingen i denne salen egentlig har noe å skjule, men det
hadde vært med på å gi folk innsikt og tillit. Venstre har også
vært for at man i større grad skal ha åpne komitémøter, slik at
folk også ser hvordan arbeidet på Stortinget gjøres, og hvilken
diskusjon man har også når vi forbereder sakene. Det er det heller
ikke flertall for. Det er en rekke flere ting vi gjerne kan diskutere
når det gjelder hvordan vi tilgjengeliggjør Stortingets arbeid på
en bedre måte.
Så er det et forslag
som vi diskuterer i dag, som Venstre kommer til å stemme for, og
det er forslaget om å fremme borgerforslag for behandling i Stortinget.
Vi er enig i at det bør åpnes for denne type borgerinitiativ, der forslag
som oppnår et visst antall underskrifter, løftes direkte inn til
behandling i Stortinget. Jeg er ikke bekymret for at en sånn ordning
vil ta bort oppmerksomhet fra stortingsrepresentantene, slik det
ble ytret bekymring om fra denne talerstol tidligere. Jeg tror at
vi fullt ut har mer enn nok oppmerksomhet om det arbeidet vi gjør,
som tross alt er det viktige – ikke representantene, men arbeidet
vi gjør. Dette er en ordning der folk kan løfte viktige spørsmål
i fellesskap som vi ikke har evnet å fange opp. For det er jo nettopp
i de tilfellene, der vi ikke har evnet å fange opp disse strømningene, ikke
evnet å fremme disse forslagene selv i stortingssalen, at borgerinitiativ
vil være særlig viktig. Da kan folket si klart og tydelig fra at
her er det en sak som er såpass viktig at Stortinget faktisk må
ta stilling til den, og man vil få en full behandling, som man er
godt kjent med i Stortinget allerede.
Igjen: Dette er
et uproblematisk forslag, som mange har hatt god erfaring med i
både kommuner og andre land, og som Venstre støtter helhjertet i
dag og mener er et riktig steg for utvidelse av demokratiet.
Erlend Wiborg (FrP) [10:47:57 ] : Da jeg hørte komitéleder
Frølich og representanten Bjørke argumentere i disse sakene ut fra
en politikers perspektiv, er det verdt å minne om noe. Grunnloven
er ikke Stortingets lov. Grunnloven er ikke Kongens/regjeringens
lov. Grunnloven er ikke den dømmende makts lov. Grunnloven er folkets
lov.
Det er loven der
folket gir rammene for hvilke myndigheter Stortinget, Kongen/regjeringen
og den dømmende makt skal ha. Grunnloven er klar på at makten skal
ligge hos folket, og at staten er til for folket, ikke omvendt.
Vi som politikere er ikke folkets herskere, men folkets tjenere.
Det er innbyggerne i Norge som er våre sjefer.
Vi lever i et
trygt og godt demokrati i Norge. Vi har faktisk et av verdens beste
demokratier. Gjennom årene er det allikevel krefter som har ønsket
å bryte ned vårt demokrati, også her i Norge. Autoritære og barbariske ideologier
som nazismen, kommunismen og islamismen har prøvd å rive ned vårt
demokrati, men uten å lykkes.
Til tross for
at vårt demokrati er godt, må vi alltid søke å utvide det og forbedre
det. Vi ser tendenser i samfunnet der stadig flere føler seg på
utsiden av demokratiet og samfunnet. Det er en farlig utvikling
som vi alle har et ansvar for å gjøre noe med.
Fremskrittspartiet
har alltid jobbet for å utvide og styrke demokratiet, og mitt grunnlovsforslag
i dag vil legge til rette for at flere folkeavstemninger vil bidra
til dette. Spesielt større og mer prinsipielle saker som ikke var
kjent før forrige valg, da velgerne foretok sitt valg av partier
og politikere, kan egne seg godt for folkeavstemninger.
Dessverre ser
det ut til at mitt forslag i dag blir stemt ned av stortingsrepresentanter
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre. Disse stortingsrepresentantene mener åpenbart at de selv
er mer rasjonelle og begavede enn sine velgere, noe som åpenbart
er feil. Disse stortingsrepresentantene har misforstått sin rolle
i et demokrati, for vi må aldri frykte folkets dom.
Freddy André Øvstegård (SV) [10:51:06 ] : Det er en setning
som har fulgt meg fra jeg var ungdomsaktivist som sloss for bedre
busstilbud i Sarpsborg, og helt fram til nå, og det er setningen
«Det nytter ikke.». Mange som driver med politikk og samfunnsengasjement,
har nok hørt det før når de har prøvd å få med seg folk på å forandre
noe, og mange som har opplevd skuffelse over politikken som vanlige
innbyggere, vil sikkert kunne skrive under på det også.
Det representative
demokratiet står forholdsvis sterkt i Norge i dag, heldigvis, men
likevel har valgdeltakelsen i stortingsvalg gått noenlunde jevnt
ned i mange tiår nå. Samtidig har andelen av befolkningen som er medlemmer
eller aktive medlemmer i politiske partier, gått ned de siste 20
årene. Tilsvarende trender finnes også i en rekke andre vestlige
demokratier. Den tradisjonelle deltakelsen i demokratiet går ned
både her og i land vi kan sammenligne oss med.
Samtidig er likevel
trenden motsatt når det gjelder oppslutningen om demokratiske idealer.
Oppslutningen styrkes. I de store globale holdningsundersøkelsene som
gjennomføres fast, svarer også flere og flere at de støtter demokratiske
verdier som f.eks. frie og hemmelige valg. Selv om den tradisjonelle
deltakelsen i valg, partier og de store interesseorganisasjonene
har gått ned, har deltakelsen i nye, mer adhocformer for påvirkning økt.
Det tyder på at
det ikke er folks engasjement eller interesse som er problemet,
slik noen ofte hevder. Nei, det viser at det finnes et demokratisk
underskudd, mellom folks stadig økende forventning på den ene siden
og systemets evne til å levere innflytelse til vanlige mennesker
på den andre. Det er ikke det at folk må bli bedre demokratiske
borgere, det er det at systemet må bli mer demokratisk. Det er akkurat
det jeg tror ligger i setningen «Det nytter ikke.».
Når man opplever
ikke å bli lyttet til, når lokaldemokratiet blir overkjørt, når
veien til å ta opp en sak i politikken virker lengre og lengre,
når sjansene for å bli hørt og for å påvirke blir borte, faller
folk fra. Det skaper avmakt. Da holder det ikke å si, som representanten
Jaffery sa, at det er lett å finne e-posten vår på nettsidene.
Det er all grunn
til å ta det på alvor, for det er en rekke utfordringer i folkestyret
vårt som kanskje ulike partier er opptatt av i ulik grad, men jeg
tror noen vil kunne skrive under på de fleste av dem, som gjør at
den demokratiske innflytelsen over samfunnsutviklingen blir vanskeligere
– enten det er sentralisering av beslutninger stadig lenger vekk
fra dem beslutningene gjelder, at makt i denne sal flyttes til direktorat,
til helseforetak eller til Brussel, eller at mer og mer rikdom blir
samlet på færre hender, som også gir makt til noen få. Det gir avmakt
til de mange. Da må det viktigste svaret være å gi folk mer makt
og innflytelse over politikken, at avstanden til beslutningene må
kortes ned ved å lage flere direkte veier til innflytelse for alle,
et demokrati som flere kan delta i selv.
Da jeg som aktivist
for bedre busstilbud i Sarpsborg prøvde å få med meg folk på den
saken, og de sa «det nytter ikke, politikerne kommer ikke til å
høre på oss uansett», kunne jeg si at jo, skriv under her, så får
vi opp et innbyggerinitiativ til kommunestyret, da må de lytte til oss.
Da fikk vi en annen tone, da skjønte de at her var det en mulighet
til faktisk å sette dagsordenen.
Det er målet med
SVs grunnlovsforslag: å bidra til tenkingen rundt dette og vise
noen konkrete, helt praktisk gjennomførbare måter vi kan gjøre demokratiet vårt
sterkere og mer deltakende på. Vi foreslår å utvide den såkalte
demokratiparagrafen, Grunnloven § 49. Den slår allerede fast det
representative demokratiet og det kommunale selvstyret. I tillegg
bør den slå fast den folkelige deltakelsen i offentlige saker.
Vi foreslår to
helt konkrete veier for en sånn deltakelse. Den første er folkeforslag
til Stortinget, velkjent i kommuner og fylker som innbyggerinitiativ,
og vanlig i veldig mange andre land, også på nasjonalt nivå – muligheten
til å samle støtte til en sak og reise det som forslag til behandling
på Stortinget. Den andre er rådgivende folkeavstemninger utløst
av folk selv, eller direkte initiativrett til folkeavstemninger,
altså muligheten til å samle støtte til en sak som så vil gå til
folkeavstemning, hvor Stortinget må behandle resultatet. En sånn
ordning finnes f.eks. i New Zealand og har blitt prøvd ut en rekke
ganger der, med gode resultater.
Kort fortalt handler
det om at vi i dag kan spørre folk til råds hvis vi bestemmer det
her på Stortinget, mens med dette forslaget vil folket få muligheten
til å gi sitt råd også når det ikke er ønske herfra om å spørre
om det, når det er en bevegelse på grasrotnivå som vi bør lytte
til.
Det som er til
felles for forslagene, er at alle får en rett gjennom nok folkelig
støtte til å sette saker på dagsordenen i det politiske systemet,
en vei for å uttrykke flertallets syn som kan være nyttig, f.eks.
når det dukker opp store saker underveis i en stortingsperiode som ikke
var oppe i valgkampen, en ny vei for folkelig deltakelse, og en
måte å utjevne makt på også til dem som ikke frekventerer disse
gangene.
Det er åpenbart
at det er en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål som melder
seg når vi skal utvide folkestyret og supplere det representative
demokratiet på denne måten. Vi har gått grundig og detaljert til
verks på mange av de spørsmålene i selve forslaget vårt, men det er
et spørsmål jeg vil nevne også nå, og det gjelder mindretallsvern
og avgrensninger for et mer deltakende demokrati. Det er viktig
å ta vare på mindretallets grunnleggende rettigheter når demokratiet
utvides, og det er fullt mulig.
I vårt forslag
legger vi opp til et en-til-en-forhold mellom hva Stortinget kan
ta av beslutninger, og hva det kan reises folkeforslag og folkeavstemninger
om. Det kan altså ikke reises folkeavstemninger som skulle være i
strid med Grunnloven eller våre internasjonale forpliktelser, som
Den europeiske menneskerettskonvensjon, fordi heller ikke Stortinget
kan gå på akkord med de grunnleggende reglene. Det innebærer et
like sterkt mindretallsvern ved et deltakerdemokrati som det vi har
i dag.
Med andre ord:
Det er fullt mulig å utvide folkestyret vårt og gjøre det mer deltakende,
gi innbyggerne mer innflytelse over politikk og samfunn i tillegg
til det representative systemet. Det mener jeg grunnleggende sett
handler om at folkestyret er mye mer enn det å gå til valgurnene
annethvert år, og det bør vi alltid søke etter og slåss for.
Tobias Drevland Lund (R) [10:59:25 ] : Rødt har, som nevnt
her tidligere, fremmet forslag om å grunnlovfeste at landets innbyggere
kan fremme forslag for behandling i Stortinget. Dette er en utvidelse
av det norske demokratiet etter modell fra lignende ordninger i
land som Danmark og Storbritannia. Vi mener dette kan bidra til
økt folkelig deltakelse i demokratiet, minke avstanden mellom folk
og folkevalgte og sikre at saker som er viktig for befolkningen
der ute, ikke forbigås av politikerne. Siden Rødt fremmet forslaget
i 2019 har SV, Venstre og Fremskrittspartiet sluttet seg til, og det
er mange grunner til å håpe at denne voksende og kanskje litt utradisjonelle
tverrpolitiske alliansen får støtte fra et tilstrekkelig flertall
i denne salen etter hvert, selv om det ikke ser sånn ut i dag.
Norge står i dag
overfor en rekke kriser. Høye strømregninger og priser som løper
løpsk mens lønninger og trygdeytelser står på stedet hvil, har allerede
kastet mange ut i regelrett fattigdom og truer med å ødelegge framtiden
for mange flere. Begrepet «matfattigdom», et begrep man skulle tro
hørte til 1800-tallet, har gjort comeback i norsk samfunnsdebatt.
Det er skammelig.
Når Stortinget
i dag diskuterer og stemmer over Rødts første grunnlovsforslag,
diskuterer vi i bunn og grunn om vi tror de på toppen ene og alene
klarer å løse dagens kriser med de demokratiske mekanismene som finnes
i dag, eller om det er på tide å utvide demokratiet for mer folkelig
deltakelse. Rødts svar er mer demokrati, at det gir bedre politikk,
at det også kan åpne en ny og demokratisk kanal inn på Stortinget,
og at det kan bidra til å presse fram bedre løsninger på problemene
enn det vi har i dag.
Vårt grunnlovsforslag
er basert på Danmarks ordning om borgerforslag. For at innbyggerne
skal få forslag inn på Stortinget, må en viss prosentandel av de
stemmeberettigede gi sin støtte, og forslaget må oppfylle de samme
kravene som gjelder for øvrige representantforslag fra stortingsrepresentantene.
Men like viktig som den nøyaktige utformingen er det overordnede
spørsmålet Stortinget nå må ta stilling til: Skal vanlige folk, helt
vanlige folk, de som kjenner krisene på kroppen, få muligheten til
å fremme forslag for Stortinget, eller skal dette fortsatt forbeholdes
høytlønte heltidspolitikere i denne salen?
Problemstillingen
er ikke helt ny. Selv om det er lett å tenke at det norske demokratiet
er noe som alltid har vært der, er det ingenting som har kommet
av seg selv. Det er jo ikke sånn at embetsmannsstaten plutselig
forsvant og det liberale demokratiet trådte fram uten motstand,
eller at de rike og privilegerte, overklassen i Norge, skjenket
oss stemmerett og en velferdsstat eller ga oss en arbeidsmiljølov
som ga arbeiderne rettigheter. Det var ikke sånn at dette kom som
en gave. Alle våre demokratiske rettigheter og hele vårt samfunn
har kommet fordi vanlige folk har stått opp, stått sammen, krevd
sin rett og kjempet for et bedre, mer demokratisk, mer rettferdig
samfunn. Før 1919 var det f.eks. bare nordmenn med en viss inntekt
og eiendom som fikk delta i valg. Det høres helt vanvittig ut i
dag. Det er aldeles uhørt at vi skulle hatt noe slikt i dag, men
det var sånn den gangen at fattige folk som gikk på fattigkassa,
ikke skulle bli hørt, ikke skulle få bruke stemmen sin. De skulle
ikke få muligheten til å delta i demokratiet. Helt fram til 1919 var
altså fattige innbyggere i Norge uten stemmerett, men de fikk det
etter en hard og lang kamp.
Noen mener i dag
at det fortsatt er bare høytlønte heltidspolitikere som har kompetansen
til å foreslå gode løsninger, og at folk flest mangler denne kompetansen.
Det er en utrolig arrogant holdning, og dette er Rødt helt uenig
i. Tvert imot tyder det på at politikere har sovet i timen de siste
årene og bidratt til at krisene vi i dag ser, rammer så hardt og
urettferdig. De kunne nok vært løst annerledes hvis vanlige folk
hadde hatt mer innflytelse på det som skjedde her inne i denne salen.
Forskjellene har
beviselig økt og økt under skiftende regjeringer. Politikerne har
ignorert advarslene mot å la trygdeytelsene stå stille mens prisene
økte og nå løper løpsk. De har ignorert advarslene mot å knytte
norsk strømforsyning til høyprisområdet i EU og la strømpriser i
Norge fastsettes på en strømbørs. Resultatet er at stadig flere
tvinges til å velge mellom varme i husene sine og å skaffe mat på
bordet. Politikerne har rett og slett ikke sørget for den økonomiske
tryggheten man må kunne forvente i en – unnskyld begrepet – søkkrik stat
som Norge. Når politikerne feiler, er det på tide å slippe til vanlige
folk, som faktisk vet hva det betyr å ikke få endene til møtes,
som vet hva det betyr å grue seg til strømregningen som dumper ned
i postkassen, og som vet hva det betyr å måtte legge seg sulten
eller ikke kunne gi en vinterjakke til barna når vinteren kommer.
Rødt mener at
både forskjellskrise, priskrise, strømpriskrise og fattigdomskrise
må løses med mer demokrati og mer folkelig deltakelse. Det kan gi
bedre politikk, og det kan gi bedre løsninger på krisene. I tillegg
er det verdt å legge til at det er viktig for å hindre at demokratiet
vårt forvitrer.
I USA og flere
europeiske land ser vi at avstanden mellom elitene på toppen og
folk flest har blitt større enn i Norge. Der den har blitt større
enn i Norge, slutter store deler av befolkningen opp om autoritære
bevegelser, og demokratiet svekkes. Mye tyder på at oppfatningen
om at politikerne ikke forstår eller bryr seg om vanlige folks problemer,
også vokser her hjemme. Historien har vist oss at når det politiske
systemet ikke klarer å fange opp kriser som rammer folk flest, og
demme opp med løsninger på dem, kan også demokratiet gå med i dragsuget.
Det må vi gjøre alt vi kan for å unngå. Å grunnlovfeste Stortingets
plikt til å behandle forslag fra befolkningen betyr ikke å svekke
det eksisterende, representative demokratiet, men å gjøre det bedre,
videreutvikle det og gjøre det mer relevant for befolkningen og
mer robust i møte med alle de krisene vi står oppe i.
Derfor vil Rødt
gi mer makt til dem som nå kjenner disse krisene på kroppen, og
utvide demokratiet ved å åpne Stortinget for befolkningens forslag.
Det er mye klokskap i denne salen, mange kloke hoder, men jeg vil tørre
å påstå at det også er veldig mye kunnskap, livserfaring og klokskap
der ute, blant de over fem millioner innbyggerne i Norge. Vi er
tross alt kun 169.
For å gå inn for
landing: Johan Sverdrup, parlamentarismens far i Norge, sa en gang
at all makt skal ligge i denne sal. Nå er det på tide å gi mer makt
til folket utenfor denne salen, som vi som sitter her, tross alt
er valgt av.
Jeg vil også si
at Rødt subsidiært kommer til å støtte forslag nr. 4.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:07:27 ] : De forslagene vi
diskuterer nå, deriblant SVs forslag om folkeforslag, handler om
å utvide demokratiet. Jeg er glad for at alle partiene i denne salen
deler den intensjonen, men realiteten er at forskjellene i makt
og rikdom øker i Norge. Det betyr at de på toppen får stadig mer
makt på bekostning av vanlige folk. Valgdeltakelsen og partideltakelsen
synker, og følelsen av avmakt og avstand til politikerne øker. Selv
om demokratiet står sterkt i Norge, er det en utvikling som burde
bekymre alle oss som sitter her. For å gi folk tro på demokratiet
må vi gi folk makt til å påvirke.
I dag er det kun
169 folkevalgte som kan sørge for at en sak blir behandlet i Stortinget.
Det er en for eksklusiv klubb. Demokratiet bør ikke bare være å
legge en stemmeseddel i en boks hvert fjerde år, og selv om det
norske demokratiet som sagt står sterkt, har valgdeltakelsen ved
stortingsvalg sunket fra 85,4 pst. i toppåret 1965 til 77,2 pst.
i 2021. Det betyr at mer enn hver femte person blir hjemme i stedet
for å delta i demokratiet når det er valg i Norge. I tillegg har
andelen medlemmer i partier gått ned de siste 20 årene. Vi ser den
samme trenden i veldig mange vestlige land, hvor også den målte
tilliten til politiske institusjoner går ned over tid.
Svaret må være
å gi folk mer direkte innflytelse. Avmakt må møtes med at folk får
mer makt. Avstanden til politikken må kortes ned ved å finne nye
veier til innflytelse for alle – rett og slett et mer deltakende
demokrati. En av de tingene vi kan starte med, er å gi folk muligheten
til å løfte saker til politisk behandling. Alle med stemmerett bør
kunne foreslå saker til Stortinget, akkurat som ved innbyggerforslag
til kommunestyrer og fylkesting, hvis en kvalifisert mengde av befolkningen
støtter at forslaget skal behandles. Det ville gi folk et verktøy, et
nytt politisk verktøy til å løfte saker. I tillegg tror jeg det
ville skape en annen dynamikk med tanke på hvordan vi som storting
forholder oss til den saken som løftes – i motsetning til hvis det
kommer fra et parti.
Et eksempel på
dette er fra Danmark, der man for få år siden vedtok en ny lov som
sikrer tid til foreldre som mister et barn. I vårt naboland har
Folketinget en ordning med borgerforslag. Det er en ordning der
alle borgere i Danmark kan fremme et forslag dersom det er samlet
inn tilstrekkelig med underskrifter, som gir mulighet til å løfte
det til Folketinget. Det gjorde Pernille Møller Jensen, som i desember
2019, etter at hun hadde mistet sin tenåringssønn til leukemi, løftet
en sak om rett til å ha fri i seks måneder for foreldre som mister
et barn under myndighetsalder. Bare på én måned samlet forslaget
28 000 underskrifter og nådde de nødvendige 50 000 kort tid etter.
I juni 2020 ble forslaget behandlet og vedtatt i Folketinget, med
bred oppslutning.
Dette er bare
ett eksempel på hvilke saker folket kan ønske at vi behandler, og
der det får en annen dynamikk når det kommer fra folket selv. Danmark
har denne ordningen, Finland har gjort det samme, og det har også
en rekke andre land, som New Zealand og Italia.
«Demokrati» er
ikke bare et ord som skal nevnes i festtaler. Demokratiet eksisterer
ikke kun der. Det eksisterer i det arbeidet vi gjør her, det arbeidet
som gjøres i hundrevis av kommunestyrer og andre folkevalgte organer.
Det skjer i høringer, det skjer i skolen, det skjer på arbeidsplasser
når folk organiserer seg, og det skjer i politiske partier. Demokratiet
må vedlikeholdes, men det bør også utvides. Folkeforslag er én måte
å gjøre det på.
Selv om det kan
være konservative krefter som historisk har kjempet og kjemper mot
utvidelse av demokratiet, har det vist seg at når demokratiet –
til tross for motstanden – har blitt utvidet, er de fleste i ettertid
enig i at det var et gode. Vi har heldigvis ikke en bevegelse i Norge
som arbeider for å innskrenke demokratiet, og selv om SV i dag ikke
får flertall for sine forslag, tror jeg at vi en eller annen gang
vil gjøre det. Da er jeg ganske sikker på at de fleste i denne salen
vil være enig i at det er et gode og en ordning de kommer til å
forsvare.
Nils T. Bjørke (Sp) [11:13:03 ] : Grunnen til at eg tek ordet,
er at eg har ei oppleving av, ut frå fleire av innlegga til representantane,
at dei som ikkje er for å gå inn for dette, er imot eit betre demokrati.
Då føler eg faktisk trong for å ta ordet.
Eg er heilt einig
med dei som seier at det er ei utfordring at ein flyttar stadig
fleire vedtak ut av denne salen, anten det er til internasjonale
organ eller til direktorat og andre, men å blanda det saman med
innbyggjarinitiativ synest eg vert litt krevjande.
Det er mange som
snakkar om den vesle mannen eller dama, korleis dei skal våga å
ta kontakt og få tak i folk når det er noko dei er opptekne av.
Det er iallfall slik i mitt parti at ein dagleg vert kontakta –
viss ein trur det er enklare for nokon som ikkje føler at dei høyrer
til, å klara å samla nok røyster til å få til eit innbyggjarinitiativ enn
å ta opp ei sak med ein av oss her i salen og få oss til å lyfta
dei sakene. Eg er trygg på at t.d. representanten Lund er lydhøyr
når dei kjem til han med saker. Så dreg han fram at me ikkje har
klart å gjera noko med forskjellane, men det er jo ikkje fordi sakene
ikkje har vore behandla i denne salen, det er fordi det ikkje har
vore fleirtal for dei. Eg synest me blandar litt dei ulike tinga
her.
Eg meiner det
er rimeleg lett – og det kan godt verta endå lettare – å få tak
i representantar og få diskutert saka. Har ein ei god sak, har iallfall
eg inntrykk av – når ein ser alle dei forslaga som vert stilte i
denne salen – at dei sakene som trengst, kjem opp. Det er ei heilt
anna sak at det kanskje ikkje vert det fleirtalet ein har lyst på.
Det er to heilt forskjellige ting, og eg synest det er litt synd
at me blandar dei i hop. Eg trur òg at alle her har lyst til å sikra
demokratiet, og at den enkelte skal verta høyrt, men me har ulikt
syn på løysingane på dette.
Presidenten
[11:15:14 ]: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Votering, se voteringskapittel