Stortinget - Møte torsdag den 5. januar 2023

Dato: 05.01.2023
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 135 S (2022–2023), jf. Dokument 8:276 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [14:16:46]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Grunde Almeland og Ingvild Wetrhus Thorsvik om å innføre en tredje juridisk kjønnskategori og et styrket og desentralisert behandlingstilbud for personer med kjønnsinkongruens (Innst. 135 S (2022–2023), jf. Dokument 8:276 S (2021–2022))

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – bli gjeve høve til inntil sju replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Første talar er representanten Even A. Røed, som er ordførar i saka. – Han er ikkje her. Då er det representanten Cecilie Myrseth som skal ha første innlegg – for saksordføraren, kanskje? Det stemmer.

Cecilie Myrseth (A) []: Det kan godt hende at det er vi som har glippet litt der, men jeg skal i hvert fall på vegne av Even takke komiteen for samarbeidet, i hans fravær.

Regjeringen, ved kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen, har igangsatt en utredning av et tredje juridisk kjønn, noe som vil danne grunnlaget for et eventuelt lovforslag om å innføre dette. Vi kommer derfor ikke til å stemme for forslaget nå.

Helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens har i lang tid vært mangelfullt. Det er derfor svært viktig at arbeidet med å etablere regionale senter nå er kommet godt i gang, og at det foreligger konkrete planer i helseregionene for å få på plass et medisinsk utrednings- og behandlingstilbud.

Det er ingen tvil om at vi støtter og jobber etter at nasjonale faglige retningslinjer for kjønnsinkongruens skal følges opp i alle helseregioner, med sikte på å styrke og desentralisere helsetilbudet til alle mennesker med kjønnsinkongruens og gi det samme tilbudet i hele landet. Jeg vil understreke at også disse har de samme rettighetene som andre, og at de prioriteres etter de samme kriteriene som befolkningen ellers. Pasientgruppen har krav på tilbud som er likeverdige med tilbudene til andre pasienter.

Vi har et særlig mål i Hurdalsplattformen om å gjennomgå og styrke tilbudet til folk med kjønnsinkongruens. Det er viktig at også disse personene får muligheter til å få majoriteten av sin behandling så nær bostedet som det er faglig forsvarlig å tilby tjenestene.

Nordlandsforskning har på oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet igangsatt et prosjekt om likeverdige helsetjenester til personer med kjønnsinkongruens. Prosjektet har som mål å svare på spørsmål om hvilke erfaringer disse personene, pårørende og helsepersonell har med dagens helsetilbud, og hvilke ønsker og anbefalinger brukere, organisasjoner og fagfolk har når det gjelder å styrke adgangen til helse- og omsorgstjenester for personer med kjønnsinkongruens, og ivaretakelse av foresatte.

Forslagsstillernes ønske om å gjennomgå behandlingstilbudet er derfor ivaretatt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Høyre er opptatt av et samfunn med mangfold, der alle skal føle seg trygge og inkludert og ha de samme rettighetene og mulighetene til å delta i samfunnet. Det gjelder også LHBTIQ-personer – eller skeive, som noen kaller det.

Regjeringen Solberg var offensiv og åpnet for skifte av juridisk kjønn i 2016. Uten en omfattende medisinsk og psykologisk behandling kan nå personer som ønsker å skifte kjønn, gjøre dette på en enkel måte. Rundt 1 700 personer har benyttet seg av den muligheten.

Personer med kjønnsinkongruens, også kjent som transpersoner, skal ha et godt helsetilbud som ivaretar den enkeltes behov. Mennesker som opplever kjønnsinkongruens, har ofte behov for helsehjelp relatert til dette. Helsehjelpen som skal tilbys, skal være en kjønnsbekreftende behandling og skal fremme en trygg identitet og dempe angst, plager og ubehag.

I 2020 ga daværende helseminister Bent Høie spesialisthelsetjenesten i oppdrag å etablere regionale behandlingstilbud for dem med kjønnsinkongruens. Det ble senere også utarbeidet en nasjonal faglig retningslinje for slike tilbud. I tillegg har Helsedirektoratet innført WHOs diagnosemanual som fjerner kravet om psykiatrisk utredning. Vi er altså kommet et stykke på vei.

Vi støtter forslagsstillernes intensjon i dette. Vi er utålmodige, og vi ønsker at et desentralisert tilbud må opp og gå. Det lar vente på seg, men vi vet at det er på gang. Vi ønsker også at den faglige retningslinjen skal bli etterfulgt i alle helseregioner, og jeg vil si at flertallet i komiteen understreker dette i merknadene.

Det er også gjort et arbeid med å få økt kunnskap om hvilke erfaringer personer med kjønnsinkongruens har, og det gjelder ikke minst også deres pårørende og helsepersonell – hva de tenker og mener om dagens tilbud, og hvilke ønsker og anbefalinger de vil ha. Rapporten kommer i januar/februar, og vi avventer denne.

Når det gjelder et tredje juridisk kjønn, vil Høyre avvente. Det er, som forrige taler sa her, nå igangsatt en utredning av kultur- og likestillingsministeren, og Høyre vil også se hva den lander på før vi konkluderer.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Mange personer med kjønnsinkongruens har en utfordrende hverdag. Usikkerhet, skam, uro, selvmordstanker, selvmordsforsøk og ikke minst selvmord er ikke ukjent. Regjeringen vår skal føre en offensiv likestillingspolitikk, slik at alle blir inkludert i samfunnet. Vårt mål er at hverdagen til personer med kjønnsinkongruens blir byttet ut med trygghet, stolthet, inkludering og god psykisk helse. Regjeringen skal bl.a. legge fram en ny handlingsplan for LHBT+-personer, med fokus på levekår og psykisk helse, og man skal særlig gjennomgå og styrke tilbudet til folk med kjønnsinkongruens.

Senterpartiet anerkjenner at helsetilbudet lenge har vært mangelfullt. Det er viktig med åpenhet og kunnskap om hvordan personer med kjønnsinkongruens har det. Samtaletilbud og behandling skal skje så nært der man bor som råd er. Det er også viktig å si at kvaliteten skal være god, trygg og faglig forsvarlig. Helseministeren er godt i gang med å bygge opp dette.

Det må lyttes til brukerne av helsetilbudet når vi skal utvikle tjenestetilbudet. Vi ser derfor fram til resultatene av prosjektet Likeverdige helsetjenester til personer med kjønnsinkongruens, som Nordlandsforskning har igangsatt, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Målet er å få svar på spørsmålet om hvilke erfaringer personer med kjønnsinkongruens, pårørende og helsepersonell har med dagens helsetilbud, og hvilke ønsker og anbefalinger brukere, organisasjoner og fagfolk har når det kommer til å styrke adgangen til helse- og omsorgstjenester.

Senterpartiet mener at en grundig utredning av spørsmålet om å innføre en tredje juridisk kjønnskategori er viktig og ikke kan bli håndtert via et representantforslag. En innføring vil gi konsekvenser på mange områder, bl.a. i passet. Det er derfor nyttig at det kommer både en utredning av konsekvenser i forkant og penger hvis dette blir innført.

Kultur- og likestillingsministeren har satt i gang en utredning, og denne vil danne grunnlag for eventuelt å fremme et lovforslag om å innføre et tredje juridisk kjønn. Senterpartiet velger i denne omgang å vente på den.

Bård Hoksrud (FrP) []: For oss er det selvfølgelig viktig at de som føler seg annerledes, og som ikke føler seg hjemme i noen av kjønnskategoriene, skal respekteres og få leve livet sitt like fritt som alle andre. Men vi mener det ikke er en politisk oppgave å regulere kjønn eller kjønnskategorier – der er biologien allerede veldig klar. Det overrasker meg litt at Venstre, som vanligvis ikke er så opptatt av nye reguleringer og statlig kontroll, nå vil innføre denne typen regulering. Det er allerede mange organisasjoner, bedrifter osv. som opererer med en åpen kategori når man skal fylle ut skjemaer osv. Her trenger ikke staten å gå inn og regulere.

Jeg mener det er feil å påstå at det å ikke innføre en tredje juridisk kjønnskategori vil føre til at mange ikke får ta del i samfunnet på lik linje med alle andre. Dersom noen føler at de ikke kan delta i samfunnet på grunn av sin kjønnsidentitet, handler nok det heller om diskriminering, utestengelse osv. Det skal vi selvfølgelig jobbe imot, men med andre virkemidler enn ved å innføre flere kjønnskategorier.

På Facebook kan man velge mellom 58 forskjellige kjønnskategorier – jeg trodde det var 40 – og da er det ikke sikkert at hvis man bare får én kategori til, så vil alle der føle at de har den samme tilhørigheten. Jeg synes også at man skal være forsiktig med å harselere med slikt, for jeg har stor forståelse for mange av dem som lever med det. Men dette blir litt for enkelt.

Vi har allerede mange kjønnsspesifikke reguleringer, f.eks. når det gjelder likestillingsloven og hvordan mange av strukturene våre er bygget opp rundt de to kjønnene. Derfor kan man ikke helt uten videre innføre en tredje kategori uten å se om det kan ha påvirkning på andre områder.

Når det gjelder helse, vet vi f.eks. at mange sykdommer har ulike forløp hos kvinner og menn, og det å ha tilstrekkelig informasjon om kjønn kan være viktig for å yte god helsehjelp, kanskje spesielt i akutte situasjoner. Jeg mener det er ganske mange forhold man må ha med seg inn i denne diskusjonen, også når det gjelder det juridiske. Det er også mange andre områder man kunne ha gått inn på. Jeg har ikke lyst til å gjøre det, for jeg har stor respekt for at det er mennesker som føler seg annerledes. Det skal man ha respekt for.

Vi ønsker å stemme imot forslaget, slik det nå foreligger. Man har mulighet til å skifte juridisk kjønn. Fremskrittspartiet støtter altså ikke forslaget fra Venstre.

Marian Hussein (SV) []: Jeg vil først starte med å takke representanten fra Venstre for å ha fremmet dette forslaget. Jeg vil også benytte anledningen til å takke Støre-regjeringen for å ha satt i gang arbeidet med å utrede en tredje kjønnskategori, for som mange av representantene som var i denne sal i forrige periode, er kjent med, har Norge ikke bare begått overgrep mot mennesker med kjønnsinkongruens, men vi har også i denne sal sagt nei til å si unnskyld til mennesker som har opplevd at staten har sagt at hvis man ønsker å endre kjønn, må man sterilisere seg, og andre ting. Så det å si at vi har behandlet mennesker med kjønnsinkongruens rettferdig i dette landet, kan vi se langt etter. Så kan man jo si, som representanten fra Fremskrittspartiet sa, at man ikke vil at staten skal regulere, men her har faktisk staten i lang tid valgt å regulere livet til noen mennesker og satt noen stolper, og de konsekvensene må de leve med.

Når det er sagt: Det er fint at regjeringen utreder en tredje kjønnskategori nå, men jeg ønsker også å rette oppmerksomhet mot at det er på tide at vi fremmer de nødvendige forslagene for å innføre en tredje kjønnskategori, sånn at vi kommer videre, for her har vi en historie om mange mennesker i Norge som ikke har fått leve et fritt liv, slik de er, fordi normer og regler i vårt samfunn har satt hindringer.

Vi vet at behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens fortsatt er dårlig veldig mange steder i landet, og vi har fortsatt en del historikk med oss som gjør det vanskelig å reformere dette. Debatten i fjor sommer her i Oslo viste også tydelig hvordan disse uenighetene og det rommet som er uavklart, faktisk får konsekvenser for mennesker som i altfor mange år har levd med uverdige behandlingstilbud og uverdige tilbud.

Med det tar jeg opp de forslag SV er en del av, og så vil jeg takke for debatten.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Då har representanten Marian Hussein teke opp dei forslaga ho refererte til.

Seher Aydar (R) []: Den første levekårsundersøkelsen der transpersoner var med i et representativt utvalg, ble gjort for to år siden. Den viste at transpersoner skårer mye lavere enn andre når det gjelder psykisk helse. De opplever mer ensomhet og mindre tilfredshet med livet og har oftere tenkt på eller forsøkt selvmord. For mange i denne gruppen har ikke helsetjenesten vært et sted der de kan føle seg trygge på å få hjelp.

I 2020 fikk vi nasjonale retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens som framhever transpersoners rett til helsehjelp. De løfter medvirkning og selvbestemmelse og åpner for at også ikke-binære skal ha rett til hjelpemidler og behandling. Ikke minst slår de fast at tilbudet må være desentralisert gjennom etablering av regionale sentre. Dessverre er det sånn at den helsehjelpen folk får, ikke bestemmes av hva som står i retningslinjene til Helsedirektoratet, men av tilbudet som faktisk finnes der ute i helsetjenestene våre. Selv om nye tilbud er i anmarsj, er det i noen regioner fortsatt sånn at Rikshospitalet i dag har nærmest behandlingsmonopol. Dermed er det nå veldig mange som blir stående uten noe tilbud fra det offentlige.

Vi trenger at det etableres et helhetlig behandlingstilbud i hele landet, et tilbud som er basert på den enkeltes individuelle behov og ønsker. De nasjonale retningslinjene må bli fulgt opp i alle helseregioner, og det er det behov for.

Levekårsundersøkelsen viste også at transpersoner generelt opplever manglende helsetilbud. De erfarer dessuten også at helsepersonell har lite kompetanse om kjønnsmangfold. I møte med helsevesenet opplever mange å føle seg usynliggjort og å ikke bli tatt på alvor eller lyttet til. Generell kunnskapsmangel i samfunnet som helhet, inkludert kunnskapsmangel blant helsepersonell, utgjør et problem for mange.

Jeg vet at det er uenigheter om denne saken i salen, men jeg vil helt tydelig si at det ikke burde være noe uenighet om akkurat disse funnene fra levekårsundersøkelsen, som sier at det finnes mennesker i samfunnet vårt som opplever manglende helsetilbud for hvem de er. Det burde være en felles innsats å sørge for at helsetjenestene våre er et tilbud som alle kan føle at inkluderer også dem.

Den retningen som er nå, kan vi snu. Forslagene som er fremmet i denne saken, får ikke flertall, men vi vet at det er endring på gang. Forskningsprosjekt som vil gi viktig kunnskap, er satt i gang. Det gjøres nå et arbeid i helseregionene for å få på plass et tilbud som er i samsvar med retningslinjene, og regjeringen har satt i gang en utredning som vi håper vil munne ut i et forslag om opprettelsen av en tredje kjønnskategori. Dette er positive signaler, men transpersoner har ventet for lenge. Også de må få den tryggheten det innebærer å vite at det finnes kompetanse og tilpasset helsehjelp tilgjengelig når de trenger det.

Grunde Almeland (V) []: Forslaget vi behandler i dag, er et veldig godt eksempel på en sak som kanskje ikke berører det store flertallet, men betyr veldig mye for dem det gjelder. Vedtar vi disse forslagene, gjør vi en stor forskjell for en liten minoritet, uten at det går ut over majoriteten.

Disse ordene virker kanskje selvsagte for mange av oss, men vi trenger ikke søke lenge på nett, lese mange debattinnlegg i aviser eller skrolle særlig mye på Twitter for å se at det slett ikke framstår som en sannhet for en god del. Mengden hat og motstand transpersoner og ikke-binære møter i offentligheten, er skremmende. De som tør å stå fram og ta kampen i offentligheten, er rett og slett modige, og vi trenger dem. Men selv de som ikke søker offentligheten, blir stadig møtt med hat, enten det er i form av ord, utestenging eller vold.

Stortinget har tidligere vært modig når det har handlet om å gi minoriteter rettigheter som kanskje ikke alle i opinionen var helt modne for. Det ble gjort for over 50 år siden, da vi avkriminaliserte homofili. Det ble gjort på 1990-tallet med partnerskapsloven, på 2000-tallet med ekteskapsloven og i 2016 med loven om juridisk kjønn – for å nevne noen eksempler. Felles for disse eksemplene er at erfaringene er veldig gode. Det viser seg nemlig at om man anerkjenner folk for den de er, får de også et bedre liv, og det uten at livet til dem det ikke gjelder, blir noe dårligere av den grunn. Hvem skulle ha trodd det?

Skal en stat klare å ivareta sine innbyggere og oppfylle deres rettigheter på tilstrekkelig vis, starter det med å anerkjenne hver enkelt av oss, inkludert vår identitet. I dag har vi muligheten til å ta det neste steget for dette. Ved å stemme for å innføre en tredje kjønnskategori gir vi flere anerkjennelse for den de er.

Dette er noe Venstre har foreslått i flere stortingsperioder tidligere, men fått lite støtte for. Derfor var jeg veldig glad da Arbeiderpartiet i forrige periode delvis snudde og sa at de ikke var for å innføre dette, men for en utredning. Derfor hadde jeg heller ikke tenkt å fremme et forslag i denne perioden, fordi regjeringen varslet at det kom en utredning. Men da kultur- og likestillingsministeren i stortingssalen den 12. mai i fjor sa at hun ikke kunne garantere at utredningen ville føre til noe som helst forslag som ville bli presentert for Stortinget, så jeg meg nødt til på nytt å fremme dette forslaget, for at Stortinget skal få muligheten til å forplikte at denne utredningen faktisk fører til noe. Det er det forslaget handler om.

Det er en rekke flere ting jeg har tenkt å nevne om behandlingstilbudet, men jeg kommer tilbake til det.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: I et likestilt samfunn skal hver enkelt ha mulighet til å leve et trygt, variert og meningsfullt liv, uavhengig av kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet. Et likestilt samfunn skal romme oss alle og legge til rette for at flest mulig får leve i tråd med seg selv. Et likestilt samfunn betyr tilgang på likeverdig helsehjelp, mulighet for deltagelse og selvbestemmelse over egen kropp.

Bufdir anslår at antallet transpersoner i Norge varierer mellom 20 000 og 260 000 mennesker, avhengig av om man spør om henholdsvis kjønnsdysfori eller kjønnsambivalens. Samtidig benytter staten Norge seg av en tokjønnsmodell med fødselsnumre som er kjønnsspesifikke og har to kategorier. Det norske lovverkets binære forståelse av kjønn gjenspeiler ikke den fulle bredden av kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og variasjon i kroppslig kjønnsutvikling som finnes i samfunnet vårt. Det fører til at mennesker som ikke definerer seg som mann eller kvinne, ikke får leve livet sitt i tråd med sin kjønnsidentitet. Dagens tokjønnsmodell bidrar til en situasjon hvor offentlige tjenester i praksis forsterker utenforskap, opplevd stigma og en opplevelse av kjønnsdysfori for en allerede sårbar gruppe.

Mennesker i sårbare situasjoner skal møte et forutsigbart, trygt og forståelsesfullt helsevesen, uansett hvor i landet de bor. Da må det være tilstrekkelig kompetanse om kjønnsinkongruens i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mangelen på klare nasjonale retningslinjer for et fullverdig behandlingstilbud, inkludert hormonbehandling og kirurgiske inngrep, skaper en fortvilet situasjon.

I Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for kjønnsinkongruens fra 2020 står det:

«Organisering og funksjonsfordeling av helsehjelpen til personer med kjønnsinkongruens bør være desentralisert, differensiert, koordinert, helhetlig og i tråd med prinsippet om lavest effektive omsorgsnivå.»

Det er på høy tid å følge opp disse retningslinjene og desentralisere behandlingstilbudet til personer med kjønnsinkongruens.

Helse- og omsorgsministeren skriver i svarbrevet sitt til komiteen at det er blitt igangsatt en utredning om et tredje juridisk kjønn, og at utredningen vil danne grunnlag for eventuelle lovforslag. Det er bra, men det haster å få dette på plass. Arbeidet med helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens har for lenge vært mangelfullt, og etableringen av regionale, desentraliserte behandlingstilbud har gått altfor sakte.

Vi i De Grønne kommer aldri til å slutte å kjempe for skeives rettigheter og for et likestilt samfunn. Vi takker Venstre for å ha fremmet dette representantforslaget og støtter forslagene fremmet av SV, Rødt og Pasientfokus.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) []: Jeg deler engasjementet til tidligere talere om å hjelpe grupper i en vanskelig situasjon, og så er jeg uenig i at å hastebehandle et forslag om å innføre en tredje kjønnskategori og utvide desentralisert behandling er et godt svar på det.

Alle mennesker er unike og ulike, og det er et viktig grunnlag for samfunnet vårt. Samtidig er det noen faktorer som er grunnleggende for det samfunnet vi har i dag. Kristelig Folkeparti mener at de to kjønnskategoriene vi har i dag, er nettopp det. Derfor støtter vi ikke dette representantforslaget. Vi mener det må være en sammenheng mellom de biologiske og de juridiske kjønnene i samfunnet. Det har vi i dag, og Kristelig Folkeparti mener at det fortsatt skal være slik.

Samtidig vil jeg si det er viktig at samfunnet tar fortvilelsen til enkeltmenneskene som ikke kjenner seg hjemme, på alvor. Det er mye vi trenger svar på rundt hva slags konsekvenser en eventuell innføring av et tredje kjønn vil få, og det håper jeg at den utredningen som er varslet i løpet av våren, vil belyse grundig fra alle sider.

Dette forslaget handler også om desentralisert behandlingstilbud. Kristelig Folkeparti mener det er behov for å styrke behandlingstilbudet, men her er det snakk om spesialisert behandling, og vi mener det er viktig å sikre god kompetanse og trygghet for dem som har behov for behandlingen. Derfor ønsker ikke vi å fortsette med å desentralisere tilbud og risikere at pasienter i en sårbar fase skal møte ulik kvalitet i behandlingen etter hvor de bor hen i landet. Dagens retningslinjer, som legger opp til en desentralisert behandling, har fått sterk kritikk fra Rikshospitalet, FHI og Norsk forening for barne- og ungdomspsykiatri. De mener retningslinjene er uforsvarlige. FHI argumenterer med at vi har liberalisert tilgangen til en behandling som er irreversibel, og som har store konsekvenser, uten at vi har kunnskapsgrunnlag for det.

Kristelig Folkeparti mener at vi ikke kan ignorere disse innspillene fra flere av våre tyngste fagmiljøer på denne tematikken. Det er et stort behov for mer forskning på dette framover for å få mer informasjon om både ønskede og utilsiktede konsekvenser. Denne forskningen må brukes i det videre arbeidet for å utvikle både retningslinjer og behandlingstilbud.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Regjeringen har en tydelig ambisjon om å styrke skeives livssituasjon og helsebetingelser. Som varslet i Hurdalsplattformen jobber flere departement med en ny handlingsplan for LHBT+-personer under ledelse av Kultur- og likestillingsdepartementet. Sentralt i denne planen er det å forbedre helsetilbudet til mennesker med kjønnsinkongruens. Vi tar sikte på å legge fram denne handlingsplanen tidlig i år.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens kan bli bedre, og det bygges nå opp et behandlingstilbud i helseregionene. I Helse Sør-Øst er to sentre etablert. Helse Vest tar sikte på etablering av sentre i løpet av våren, og i Helse Midt-Norge og Helse Nord jobbes det med å få organisering og tilstrekkelig og riktig kompetanse på plass. Selv om arbeidet er forsinket, har foretakene nå gjort viktige avklaringer om oppgavefordelingen mellom den nasjonale behandlingstjenesten og helseregionene.

Elementer i det regionale tilbudet kan bl.a. omfatte initial utredning, veiledning, psykososial hjelp og støtte, utprøving av hjelpemidler og oppfølging av hormonbehandling i dialog med den nasjonale tjenesten. Sentrene vil ha en nøkkelrolle i å veilede og bistå lokale spesialisthelsetjenester og kommunale helsetjenester og tilrettelegge for gode, sammenhengende pasientforløp.

Selv om forekomsten av kjønnsinkongruens i befolkningen er lav, er det viktig at fastlegene har nødvendig kunnskap om tilstanden. For mange vil fastlegen og helsesykepleier være det første kontaktpunktet. Det er et viktig prinsipp at fastlegen innhenter nødvendig bistand og henviser pasienten der egne kvalifikasjoner ikke strekker til.

Når det gjelder forslaget om å innføre en tredje juridisk kjønnskategori, viser jeg til at kultur- og likestillingsministeren har satt i gang en utredning. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet innhentet en juridisk betenkning og har utlyst en samfunnsøkonomisk analyse. Hele utredningen skal etter planen være ferdig i mai i 2023. Regjeringen vil vurdere veien videre på bakgrunn av den utredningen.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, startet dette arbeidet i 2020, da Bent Høie ga et oppdrag om å etablere regionale behandlingstilbud. Nå redegjorde ministeren her for noe av framdriften i de behandlingstilbudene. Jeg kunne ikke høre at ministeren nevnte regionalt senter ved Sykehuset i Vestfold, men jeg er iallfall kjent med at de også har startet opp et behandlingstilbud.

Mitt spørsmål er: Hvordan er egentlig framdriften i det, og kan man si noe mer konkret om det planlagte innholdet i behandlingen? Så ser vi at det er i Nord-Norge at det går saktest. Hva kan ministeren gjøre for å pushe på dette? Vi er i 2023, så det har jo gått en stund. Hva kommer det av at det går såpass treigt?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er ingen tvil om at dette har tatt lengre tid enn både representanten Ørmen Johnsen, den tidligere helseministeren og jeg hadde ønsket oss. Jeg har sendt et revidert oppdragsbrev for at dette skal bli prioritert. Vi kan nok sikkert forklare noe av forsinkelsen med en unntakstilstand i spesialisthelsetjenesten som følge av pandemien, men jeg er også utålmodig.

Senteret i Vestfold, som representanten nevnte, er et av de to sentrene i Helse Sør-Øst som jeg nevnte i innlegget mitt. De er etablert. Helse Vest tar sikte på etablering i løpet av våren, og Helse Midt-Norge jobber med organisering og riktig kompetanse ved Sankt Olavs hospital, regionsykehuset. Det samme med Helse Nord: Der jobber man nå med organisering, og det har ikke kommet så langt at jeg har noe å meddele utover det.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Noe som også har vært nevnt, er at det har vært Rikshospitalet som har hatt det vi kan kalle et såkalt monopol på dette feltet. Kan ministeren forsikre om at – hva skal vi si – dette monopolet nå er avviklet, og at det er en forståelse i fagmiljøet, også på Rikshospitalet, om at dette skal være et desentralisert tilbud, sånn at alle har mulighet til å få dette og da slipper å reise til Rikshospitalet?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Vi har mange tjenester som er organisert regionalt og nasjonalt. Tjenestetilbudet for å møte mennesker med kjønnsinkongruens har vært smalt og spesialisert, og det har vært tilknyttet Rikshospitalet, og det har vært en frustrasjon for mange. De regionale tilbudene må finne sin gode ansvarsfordeling, sammen med den nasjonale tjenesten, så vi får en god oppgavefordeling og kan gi de pasientene som trenger helsehjelp, best mulig oppfølging, nærmest mulig der de bor, når det er riktig hjelp på riktig sted. Men det vil også fortsatt være behov for den nasjonale tjenesten tilknyttet Rikshospitalet, så god arbeidsdeling er vel et stikkord her.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Takk for det.

Jeg har et spørsmål: Nå har vi snakket om spesialisthelsetjenesten, men vi har jo også kommunehelsetjenesten, hvor de fleste som opplever utfordringer med kjønnsinkongruens, møter enten fastlegen eller en helsestasjon. Det er jo kun i Oslo at vi har en helsestasjon for kjønn og seksualitet som – på en måte som det eneste behandlingstilbudet – også inkluderer ikke-binære personer. Vil ministeren ta initiativ til også å få et slikt tilbud ut i andre regioner?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er viktig at fastlegene har nødvendig kunnskap om kjønnsinkongruens, sånn at de kan møte sine pasienter på best mulig måte. Fastlegene har jo et listeansvar, og deres oppgave er å følge opp de pasientene de har på listen sin, over tid. Det er også et viktig prinsipp at fastlegen innhenter nødvendig bistand og henviser pasienten der egne kvalifikasjoner ikke strekker til. Så har fastlegene også selv et ansvar for å få til relevant fagutvikling, for å dekke behovet til de pasientene de har på listen sin. Helsesykepleiere vil for veldig mange være første kontaktpunkt, og det er viktig at det også der foregår en god fagutvikling innenfor helsesykepleierfaget, for å kunne møte mennesker med kjønnsinkongruens på en god og kunnskapsbasert måte i en tidlig fase.

Grunde Almeland (V) []: La meg starte med å si at jeg er veldig glad for veldig mange av de initiativene som denne regjeringen og statsråden har tatt, og jeg er også glad for at det er en bred støtte til mye av dette, også fra Høyre, som vi hører tydelig i denne salen.

Det jeg ikke hørte nevnt i statsrådens innlegg, som jo er et av hovedpoengene med dette representantforslaget, er situasjonen for ikke-binære. De tiltakene som nå gjøres for å bedre behandlingstilbudet, treffer veldig godt dem som opplever kjønnsinkongruens, men med en binær kjønnsidentitet. Bekymringen fra miljøet, som er veldig tydelig, er at det som rulles ut nå, ikke i tilstrekkelig grad treffer de ikke-binære. Så spørsmålet mitt er: Hvordan vil statsråden sikre at også ikke-binære i tilstrekkelig grad vil kunne møte et helsetilbud som gjør at de faktisk får den hjelpen de trenger?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Kjønnsinkongruens er en tilstand hvor det ikke er overensstemmelse mellom den kjønnsidentiteten man har, og det fødselskjønnet man har. Det kan ha mange kategorier. Jeg synes ikke det riktig av meg som helseminister å kategorisere det.

Det som er helsebehovet man har, er å få hjelp til å leve et godt liv og få nødvendig helsehjelp ut fra det som er ens egen kjønnsidentitet, når den avviker fra fødselskjønnet. For noen er det ikke-binært, i den strengen, for andre er det at man er født med ett kjønn og identifiserer seg med et annet. Det er viktig for meg at man får helsehjelp uansett.

Grunde Almeland (V) []: Jeg ble litt betrygget og så litt ikke-betrygget av det svaret. Jeg ble betrygget fordi jeg tror jeg er helt enig med intensjonen til helseministeren, men jeg er litt redd for at når helseministeren skal sørge for at behandlingstilbudet er godt og relevant, må man faktisk gripe inn og sørge for at man bryter opp det systemet man har hatt til i dag. Altfor mange har møtt opp på Rikshospitalet med en visshet om at hvis de skal få behandling, hvis de skal få hjelp, må de si at de ønsker å gå helt den andre veien fra der de er i dag, og at det ikke er rom i det helsesystemet man har i dag, for en ikke-binær identitet, altså en identitet som faller et eller annet sted imellom.

Jeg håper at statsråden har lyst til faktisk å følge opp det som jeg opplever er intensjonen hennes, også med konkret politikk, for det er det vi savner i det som rulles ut i dag, og det er det jeg håper at statsråden nå vil svare på om hun faktisk ønsker å følge opp.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det med å gå helt den andre veien og ikke – jeg vet ikke om jeg følger den beskrivelsen helt.

Da Stortinget vedtok lov om juridisk kjønn for første gang, var det et nybrottsarbeid – en lov som rammer inn hvilken rett man har til å være seg selv fullt og helt. Det er ganske grunnleggende for et menneske: aksept og frihet til å bevege seg mot egne mål.

Før den loven var det sånn at man måtte sterilisere seg for å endre juridisk kjønn, og når Stortingets vilje var å oppheve det kravet, mener jeg det også reflekteres i den medisinske behandlingen som tilbys. Akkurat hva man ønsker å motta av medisinsk behandling, er et forhold mellom behandlende lege eller helsepersonell – når det kanskje er en psykolog og ikke en kirurg – og pasienten, så å gå veldig tett inn i de ulike kategoriene synes jeg er feil av meg som statsråd.

Grunde Almeland (V) []: Jeg vil likevel oppfordre helseministeren til å gå i dialog med dem som faktisk skal motta denne hjelpen, for den bekymringen som er ganske unison fra den gruppen, bør man også ta på alvor.

Jeg vil avslutte med et litt annet spørsmål, og det går på fastlegene. Der hørte jeg også det statsråden sa i sitt innlegg, som jeg i stor grad er enig i. De har nettopp denne portvokterfunksjonen, som statsråden også påpeker, men veldig mange i gruppen opplever at de ikke får den nødvendige henvisning og hjelp fordi veldig mange av legene de møter i primærhelsetjenesten, i det første møtet, ikke engang har så grunnleggende kompetanse at de vet hvor de skal henvende seg.

Jeg er også enig i at her har den enkelte lege et eget ansvar for å søke den kompetansen, men det er et politisk ansvar å sørge for at den kompetansen er tilgjengelig, og det er derfor vi foreslår det i forslaget. Jeg lurer på om statsråden faktisk ønsker å gjøre noe med dette, selv om ikke partiet hennes kommer til å stemme for forslaget i dag.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg er enig med representanten i hele resonnementet. Det som er veldig bra med fastlegeordningen, og det vi ønsker å beholde og foredle, er listeansvaret: at fastlegens pasienter blir fulgt opp over tid, og at fastlegen kjenner sine pasienter fordi man har kontinuitet.

Jeg mener at når vi får opp det regionale tilbudet, vil også landets fastleger få mer støtte til å kunne henvise til det regionale tilbudet. Det vil øke kapasiteten, det vil øke nærheten, og det vil komme disse pasientene til gode. Det er nok en utfordring å skulle lage spesialiserte tilbud i fastlegeordningen. Her må fastlegene selv også ta et ansvar gjennom listeansvaret og de pasientene de har.

Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: To og en halv milliarder år med evolusjon har fremskapt to kjønn. Det er ingen begrunnelse for at det skal kunne eksistere noe annet enn to biologiske kjønn. Det følger av den reproduktive evnen som hvert enkelt menneske har. Det følger av kromosomene hvert enkelt menneske har, og det er et faktum at kjønn er binært. Det er biologi. Dette er derfor en svært merkelig debatt å lytte til, om man skal innføre en juridisk kjønnskategori som avviker fra de biologiske kategoriene, fordi man etter sigende skal gi anerkjennelse til enkelte grupper.

Jeg vil hevde at det ikke er Stortingets rolle, Stortingets oppgave, på noen som helst slags måte å bekrefte et feilaktig realitetsbilde. Det er ikke vår oppgave som politikere å vedta lover i motstrid til vitenskapelige fakta for å tilfredsstille enkelte grupper. Ingen biolog som er ærlig, vil hevde noe annet enn at det kun finnes to – kun to, binært altså – kjønn. Det er et faktum, og da bør man forholde seg til det. Det bør også Stortinget gjøre.

Det som imidlertid også bekymrer meg, er det behandlingstilbudet som man etter hvert har utviklet, hvor man faktisk gir behandling til personer som er barn – man gir barn hormonbehandling. Vi har sett flere eksempler på folk som har stått frem fordi de har fått såkalt kjønnsbekreftende behandling – noe som er et nyord som tilslører sannheten – en behandling som man har angret på i ettertid. Jeg vil anta at vi noen år inn i fremtiden kommer til å se mange søksmål mot staten fordi man har drevet med denne typen behandling, gitt hormonbehandling til barn og kirurgiske inngrep til personer som ikke har beslutningskompetanse. Det vil ramme staten i fremtiden.

La oss gjøre det eneste riktige. La oss respektere, selvfølgelig, alle mennesker, de meningene og ønskene man måtte ha, men vi kan ikke tilpasse sannheter til den enkeltes eget virkelighetsbilde. Du blir ikke katt fordi du føler deg som katt, og det er ikke vårt ansvar å bekrefte det.

Grunde Almeland (V) []: Jeg kunne sagt mye til forrige taler, men jeg velger å si bare én ting, og det er at jeg er glad for at flertallet i denne salen ikke har en diskusjon om hvorvidt transpersoner, inkludert ikke-binære, eksisterer.

Mennesker som opplever kjønnsinkongruens, har ofte behov for helsehjelp relatert til dette. Målet med helsehjelpen er å tilby kjønnsbekreftende behandling for å dempe eller fjerne smerten, ubehaget og plagene og fremme en trygg identitet. Omfanget av og kvaliteten på tilbudet om helsehjelp har stor betydning for personer med kjønnsinkongruens’ levekår og livskvalitet, som vi har snakket om i denne debatten.

Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, NBTK, har lenge vært tillagt ansvaret for å drive pasientbehandling for diagnosen kjønnsinkongruens som i diagnosemanual ICD-11 innebærer binære og ikke-binære kjønnsidentiteter. Personer med ikke-binær kjønnsidentitet blir i dag ikke inkludert i det nasjonale behandlingstilbudet og står derfor uten tilstrekkelig helsehjelp. Dette er viktig å si, for selv i behandlingen av dette forslaget har flertallet nok en gang ikke tenkt på denne gruppen. Derfor må behandlingstilbudet ved NBTK gjennomgås med sikte på å tilby forsvarlig helsehjelp til pasientgruppen som helhet, og det er derfor vi fremmer det forslaget i dag.

I retningslinjene fra 2020 står det klart og tydelig at organiseringen og funksjonsfordelingen av helsehjelpen til personer med kjønnsinkongruens bør være desentralisert, differensiert, koordinert helhetlig og i tråd med prinsippet om lavest effektive omsorgsnivå, osv. Som vi har fått etablert i debatten i dag, gjenstår det fortsatt mye arbeid.

Siden jeg var med på å fremme dette forslaget, har jeg flere ganger i debatter i offentligheten blitt anklaget for at det er uansvarlig å desentralisere behandlingen. La meg være tydelig: Det som er uansvarlig, er å ha et system hvor folk som trenger hjelp fra helsesystemet, ikke får det. Desentralisering betyr ikke at man skal starte opp nye kirurgiske enheter på alle lokalsykehus, men det betyr at behandling skal skje nærmere den enkelte der det er mulig og forsvarlig. Ved å inkludere ikke-binære slik diagnosemanualen legger opp til, vil man også kunne gi folk mer riktig behandling fra det offentlige. For med dagens praksis, hvor man i altfor stor grad tvinges til å velge om man er helt mann eller helt kvinne, øker risikoen for feilbehandling. La oss tilpasse behandlingen til den virkeligheten vi faktisk lever i.

Derfor er jeg glad for at selv om ikke Venstre sitter i denne komiteen, har SV, Rødt og Pasientfokus sørget for at forslagene våre blir fremmet. Vi støtter selvsagt dem. Vi synes også den formuleringen som SV og Rødt har kommet fram til om en tredje kjønnskategori, er et veldig godt kompromiss, og vi støtter også det.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se torsdag 12. januar
Forrige kapittel
Neste kapittel