Stortinget - Møte tirsdag den 21. desember 2021

Dato: 21.12.2021
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 65 S (2021–2022), jf. Dokument 8:16 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [10:05:03]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg og Sylvi Listhaug om å sikre rettigheter til dagpenger og sykepenger for alle arbeidstakere uten aldersdiskriminering (Innst. 65 S (2021–2022), jf. Dokument 8:16 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil den fordelte taletid i debatten begrenses til 1 time og 35 minutter, og presidenten vil ordne debatten slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti 5 minutter hver.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre vil de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, få en taletid på inntil 3 minutter.

Kirsti Bergstø (SV) [] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke komiteen for et veldig godt samarbeid gjennom hele høsten. Jeg vil også takke komitésekretariatet, som har bistått med prosessen og sørget for at vi har kunnet drive fram arbeidet på en veldig god måte.

I dag diskuterer vi sluttdelen av budsjettdebattene som har gått i Stortinget i høst. Det er også debatten som markerer det virkelige skiftet for noe nytt, det er starten på en ny tid. Etter år med økende økonomiske forskjeller er det tid for en ny politisk kurs; det er tid for forandring. Det er jo mange som har merket seg, og også gjennom høsten bemerket, at det har kommet store endringer på plass etter at regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti inngikk en budsjettavtale. Det er noe som trengs nå. Når folk har en tøff tid bak seg med koronakrisen, med forskjellskrise og med utrygghet, er det tid for å bygge opp velferden, styrke fellesskapet og styrke tryggheten i folks liv. Det gjøres gjennom å tenke velferd som noe som skal vokse, noe som skal være der når vi trenger det i vårt liv, ikke noe vi skal kunne oppnå med lua i hånda når man anses som verdig trengende. Derfor er jeg veldig glad for at vi bygger ut den universelle velferden, det som skal nå alle og være planken vi skal stå støtt på når det ikke går som tenkt i livet, når vi mister jobben eller havner i økonomisk krevende situasjoner. Derfor er jeg veldig glad både for at vi skal få på plass feriepenger for arbeidsløse og permitterte, og for at unger som har behov for briller, skal få støtten tilbake og foreldrene skal slippe å gå rundt med en klump i magen for hvordan man skal få det til om man har tre unger med nedsatt syn.

Jeg er veldig glad for at de familiene som har minst, og som må søke om økonomisk sosialhjelp, skal få beholde barnetrygden, slik som andre i dette samfunnet gjør. Og jeg er veldig glad for at vi fikk en ny kurs når det gjelder politikken for uføre, både for at uføre skal ha barnetillegg, og for at avkortingen ikke ble noe av – som foreslått både av Solberg-regjeringen og i tilleggsproposisjonen. Det vet vi gir en trygghet for å kunne bidra for dem som kan. Det vet vi gir en trygghet for dem som har folk som er uføre – som støttekontakt eller ekstrahjelp. Og det vet vi sikrer at de som har mulighet til det, kan bidra med den energien de har – i samfunnsliv, i demokrati – med tryggheten i behold.

Det er også et spørsmål om i hvilken retning vi skal gå, om vi som samfunn hele tiden skal tenke at vi skal ha mindre stat, at vi skal ha mindre fellesskap og mindre trygghet – til et minimum, eller om vi skal tenke at det å ha en felles velferd er det som skaper gode samfunn, trygghet og mindre forskjeller. Derfor er jeg veldig glad for at vi har startet arbeidet med å reversere usosiale kutt, med å bygge ut en større grad av offentlig velferd, se spor av både tannhelsereform og skolefritidsordning for alle. I SVs alternative budsjett ser vi enda lenger. Der ser vi mot en arbeidsdag, en morgendag, med redusert arbeidstid, slik at vi kan fordele arbeidet, styrke helsen vår og også sikre flere inntekt. Det er jo et mer langsiktig arbeid. Derfor er det en gledelig start å skulle behandle dagens budsjett, fordi også det peker mot en morgendag der arbeidsfolk og vanlige folk kommer bedre ut. Det er nødvendig i en tid med økende forskjeller.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anna Molberg (H) []: Representanten fra SV og jeg er nok helt enige om at vi må få flere av dem som har falt utenfor, tilbake i arbeidslivet. Hvordan man skal gjøre dette, er vi nok derimot ganske uenige om siden SV vil avskaffe anbud i tiltaksapparatet til Nav. Siden hver enkelt arbeidssøker er så forskjellig, bør vi ha forskjellige tilbud. I hele Kommune-Norge er det mange private aktører som har en idé om hvordan man skal inkludere flere. Det kan være flyttebyråtjenester drevet av tidligere innsatte, det kan være sy- og reparasjonsbedrifter som kun ansetter innvandrerkvinner. Store investeringsselskaper ser også sitt samfunnsansvar og tilbyr f.eks. jobb til IT-konsulenter med Aspergers syndrom.

Hva hadde skjedd med dette mangfoldet dersom SV fikk bestemme?

Kirsti Bergstø (SV) []: Det er ingen tvil om at tett individuell oppfølging og aktivitet som er tilpasset den enkelte, er det som virker best. Det er derfor det trengs et nært Nav, det er derfor det trengs et Nav som har muligheten til tiltak i egen regi, og det er også derfor man trenger tiltak som ikke er forhåndsbetalt og ferdigdefinert, og som folk skal passe inn i, men som skal tilpasses den enkelte. Nettopp derfor vil jeg si at den konkurransementaliteten vi har sett med tiltaksapparatet, ikke nødvendigvis bidrar til den tryggheten vi ønsker. Og den blinde aktivitetsplikten som høyresiden har tredd ned over hodet på unge folk er heller ikke nødvendigvis noe som gjør at en ser den enkelte – eller noe som virker hvis målet er arbeid og gode liv. Så svaret er: Se den enkelte, ikke markedet.

Anna Molberg (H) []: Jeg takker for svaret. Men nå er det sånn at en avskaffelse av hele anbudsregimet i Nav ville ha ført til at veldig mange av aktørene jeg nettopp nevnte, ikke kunne ha opprettholdt tilbudene sine. I tillegg ville vi ha mistet veldig mange gode ideer og viktig innovasjonsutvikling. Det er nettopp det som er så bra, at alle som vil, skal kunne bidra med akkurat sin skreddersydde idé til den enkelte. Spørsmålet mitt blir derfor: Skal det offentlige ta ansvar for all innovasjonsutvikling innenfor arbeidsmarkedstiltak?

Kirsti Bergstø (SV) []: SV ønsker at offentlige og ideelle skal være det som velferden hviler på, og det som er forutsigbarheten til folk. Det er også nettopp forutsigbarhet i langsiktige avtaler, i kontrakter, som er nødvendig. Vi har sett ganske grelle eksempler på at selskap som selv drives av løsarbeid, og som ikke har trygge forhold, er de som skal lede folk ut i arbeidslivet. Det er et veldig dårlig utgangspunkt. Og det er ikke sånn at om man lar de tusen blomster blomstre, blir livet til dem på tiltak som en blomstereng. Tvert imot ser vi at lokale og små og ideelle blir presset ut og store overtar i større deler av tiltaksapparatet, når det er markedet som rår – i stedet for at man bruker skjønn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tuva Moflag (A) []: På Stortingets siste møtedag i 2021 er vi igjen preget av alvor når det gjelder hva de neste ukene bringer for arbeids- og samfunnsliv. Det er bare et par måneder siden forslaget til statsbudsjett ble lagt fram og noen uker siden budsjettenigheten mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ble presentert. Vi skulle se framover og få folk i jobb igjen. Så kom omikron og snudde alt på hodet.

Inngangen til 2022 blir ikke helt sånn vi hadde tenkt. Igjen kjenner arbeidsfolk på usikkerhet, og arbeidsgivere står overfor vanskelige valg.

Selv om det er budsjettet vi debatterer her i dag, synes jeg det er helt naturlig at vi ser både budsjett og kriseordninger som er varslet, i sammenheng. For det er sluttsummen og hvordan tiltakene virker sammen, som teller for folk. Vi vet f.eks. at lønnsstøtteordningen som ble lagt fram i går, har ført til at flere arbeidsgivere har trukket tilbake sine permitteringsvarsler. Det er godt å se at det kan bety at flere får beholde jobbfellesskapet sitt framover, og at færre blir permittert.

Jeg er stolt av det budsjettet vi legger fram. Det representerer en kursendring som folk vil merke i livet sitt. Det er politikk som reduserer de sosiale forskjellene mellom folk, det er politikk som styrker de universelle velferdsgodene, og det er politikk som får folk tilbake i arbeid – ja, det er rett og slett god sosialdemokratisk politikk for vanlige folk.

Høyreregjeringen brukte sine åtte år ved roret på å gi aller mest til dem som har mye fra før. Skattelettelsene til de rikeste har blitt finansiert med usosiale kutt til dem som har minst. Men denne skuta er vi i ferd med å snu. For å utjevne sosiale forskjeller må vi ta flere grep. Det handler om arbeid, det handler om universelle velferdsgoder, og det handler om et omfordelende skattesystem.

Selv om flere bransjer nå opplever en bråstopp, var det svært positive tendenser i økonomien og arbeidsmarkedet gjennom høsten. Og når vi nok en gang får kontroll på smitten, er den viktigste jobben å få folk tilbake på jobb.

I dette budsjettet tar vi viktige grep for å få til nettopp det. Arbeid til alle vil alltid være jobb nummer én for Arbeiderpartiet. Derfor øker vi bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak, slik at flere som står utenfor arbeidslivet, får kvalifisering og bistand til å komme i jobb gjennom 1 000 flere tiltaksplasser og 250 flere VTA-plasser enn Solberg-regjeringens budsjettforslag. Jobbsjansen ligger under kommunalkomiteens budsjett, men her øker vi også potten for å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid.

Antallet unge uføre har doblet seg på Erna Solbergs vakt. Det har vi ikke råd til. Både samfunnet og enkeltmennesket taper på det. Derfor styrker vi også Nav. Økt bemanning i Nav er et viktig grep for å styrke etatens rolle som arbeidsformidler og dens innsats overfor prioriterte grupper.

Det er fortsatt mye å gripe tak i etter åtte år med høyrestyre, men jeg synes vi har staket ut en god kurs. Arbeidsledige og permitterte vil likevel få feriepenger neste år. Ordningen med brillestøtte til barn skal forbedres. Barnetillegget for uføre gjeninnføres, og barnefamilier som mottar sosialstønad, skal ikke miste barnetrygden. De som mottar arbeidsavklaringspenger, skal ikke lenger risikere å ende opp på sosialhjelp fordi Nav eller helsetjenesten ikke har klart å behandle eller avklare dem raskt nok.

Det har kommet mange vitnesbyrd om at AAP-ordningen ikke fungerer etter intensjonen. Mange opplever at de kommer inn i ordningen uten at det skjer noe. Vi må sørge for at det er framdrift for folkene som følges opp. Vi har også hørt historiene om folk som ikke har blitt avklart innen fristen og blitt stående uten inntektssikring. I Hurdalsplattformen slår vi fast at personer som mottar AAP, får forlengelse dersom de ikke er ferdig avklart fra Nav eller helsevesenet. Her kommer vi tilbake med flere forslag for å forbedre ordningen. I første omgang sikrer vi, sammen med SV, en forlengelse for AAP-mottakere fram til sommeren, og setter av 770 mill. kr til formålet.

Uføre skal ikke få avkortet arbeidsinntekt fra første krone. Vi ble kontaktet av svært mange som var fortvilet over dette forslaget. Det nyttet å si fra. Dere ble hørt.

Til slutt vil jeg understreke hvor viktig det er at kriseordningene på vårt felt har blitt forlenget ut februar og noen også lenger enn det. Det gjør at de som er arbeidsledige og permittert, kan gå jula i møte med litt lavere skuldre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: En av de viktigste nøklene for å komme ut i arbeid er utdanning, og for mange handler det om å få på plass det vitnemålet eller det fagbrevet man ikke hadde. En av de tingene som Solberg-regjeringen foreslo å sette i gang, var et forsøk med tilrettelagt videregående opplæring for dem som mangler nettopp denne kompetansen. Dette er noe vi vet at er en av de store utfordringene: rett og slett samarbeidet mellom Nav og fylkeskommunene om å tilrettelegge et godt utdanningstilbud. Derfor satte man av godt over 30 mill. kr for å komme i gang med et slikt forsøk. Så har den nye regjeringen valgt å trekke dette tilbake, kuttet med 32,6 mill. kr, med den begrunnelsen at man ønsker å utrede dette mer.

Tro meg, vi vet veldig mye om hva som er utfordringene. Nå må vi komme i gang med å få løsningene på plass. Hva er det representanten mener vi mangler å få utredet, for å kunne sette i gang dette tilbudet?

Tuva Moflag (A) []: Som jeg også var inne på i mitt innlegg, har det vært en formidabel økning i antall unge uføre under den forrige regjeringen. Da vi hadde finansdebatt i Stortinget, sto tidligere statsråd Sanner på talerstolen og sa at kompetansegapet aldri har vært større. De som var ledige før koronakrisen, står enda lenger unna arbeidsmarkedet nå enn de gjorde for et par år siden. Det er ikke gjort tilstrekkelig for å kvalifisere disse folkene til arbeid. Det er et større gap nå mellom det som næringslivet etterspør, og den kompetansen som vi kan tilby.

Høyre smykker seg med små forsøksordninger og piloter, mens denne utfordringen er enorm. Her har Høyre rett og slett mislyktes med kompetansepolitikken. Vi har tusenvis av ungdom som vi skal ha ut i arbeid. Da kreves det en kraftsatsing, ikke små piloter og forsøk.

Henrik Asheim (H) []: For det første er det verdt å minne representanten om at gjennomføringen i videregående skole gikk fra 70 til 80 pst. på vår vakt, og at vi har lansert nettopp en kompetansepolitikk til godt over 1 mrd. kr i året med tilrettelagt etter- og videreutdanningstilbud for dem som mangler den kompetansen. Vi har fått opp bransjeprogram, det er veldig mange grep.

Like fullt er det ikke slik at vi er i mål. Vi trenger å gjøre mer for å sørge for at de som mangler det faget, eller det fagbrevet eller det vitnemålet, får det på plass. Jeg kan på mange måter skjønne hva representanten sier om at vi har mye igjen å gjøre, at det ikke holder med bare piloter, osv. Men det er helt uforståelig hvorfor enden på det resonnementet er å stoppe et forsøk – den må jo da være å oppskalere det forsøket, hvis representanten mener at det er problemet. Så jeg må bare spørre igjen: Hva er det representanten mener vi må utrede, som gjør at vi ikke får opp dette tilbudet for mennesker som trenger det, i 2022?

Tuva Moflag (A) []: Det er, som jeg også var inne på i mitt innlegg, en helt enorm snuoperasjon vi har måttet gjøre med f.eks. disse 770 mill. kr til arbeidsavklaringspenger, hvorav mange av dem det gjelder, er unge og trenger sterkere bistand fra Nav, tettere oppfølging og kvalifisering for å komme ut i arbeid. Høyre bruker ikke de store pengene på å løse de store utfordringene. Vi har sagt at vi vil ha en jobbgaranti for de yngste, vi skal ha en kompetansereform, og vi skal endre hele måten Nav jobber på, for å gi en tettere, bedre oppfølging til dem som faller utenfor.

Ja, det handler om kvalifisering, det handler om utdanning, det handler om kompetanse. Vi har sagt at vi skal se arbeid, helse og utdanning i sammenheng, og det kan jeg love representanten Asheim at vi kommer til å komme tilbake til.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Mye dreier seg for tiden om covid-19 og det å sikre arbeidsplasser og næringslivet. Summen av det vi ser regjeringen har lagt på bordet, er det delte meninger om, både fra NHO og arbeidstakere. Man vil ikke redusere arbeidsgiverperioden ved permittering til tre dager, men man ønsker heller å se på muligheten for å øke arbeidsgiverperioden ved permittering. Dette kommer på toppen av allerede varslet 10 mrd. kr i skatteøkninger for næringslivet. Jeg er bekymret for arbeidsplassene og de mulighetene som næringsaktørene har til å stå i den pandemien vi har for tiden. Deler representanten bekymringen som næringslivet og undertegnede har for at man klarer å stå i dette, eller er det ubegrunnet bekymring?

Tuva Moflag (A) []: Jeg tror at absolutt alle politikere som er i denne sal, skal ta den situasjonen som vi er i nå, på alvor. Vi skal ta bekymringen til arbeidsgivere, til arbeidsfolk på alvor. Vi har allerede vedtatt forslaget om å øke arbeidsgiverperioden fra 10 til 15 dager med virkning fra 1. mars. Da vi debatterte dette forrige mandag, var vi også tydelig på at dette må vi selvfølgelig komme tilbake til igjen etter jul hvis vi ser at næringslivet ikke er klar for å ta på seg den oppgaven fra 1. mars. Vi har sagt at tiltakene for arbeidsfolk og for næringsliv skal vare like lenge som krisen varer. Det mener jeg at denne regjeringen har demonstrert. Denne regjeringen har jobbet på høygir de siste ukene for å legge fram forlengete tiltak, for å legge fram nye tiltak, og den lønnsstøtteordningen som kom på plass i går, er et godt tilskudd i så måte.

Mímir Kristjánsson (R) []: De siste tiårene har Arbeiderpartiet lagt den såkalte arbeidslinjen til grunn for sin politikk. Den er også nevnt i regjeringsplattformen. Da snakker vi ikke om den arbeidslinjen som Martin Tranmæl i sin tid meislet ut, der det var statens oppgave å skaffe arbeid til alle, men snarere om den arbeidslinjen som Gro Harlem Brundtland innførte, der man har en tro på trygde- og stønadskutts helbredende effekt som grenser helt over i landskapet for alternativ medisin. Mitt spørsmål til representanten Moflag er: Ser ikke Arbeiderpartiet og representanten at måten arbeidslinjen har blitt praktisert på også av Arbeiderpartiet de siste tiårene, ikke først og fremst har vært en politikk som gjør at det lønner seg å jobbe, men tvert imot blitt en politikk som gjør at det straffer seg å være syk?

Tuva Moflag (A) []: For det første vil jeg si at ja, arbeidslinjen har vært og vil fortsatt være viktig for Arbeiderpartiet. Arbeid er det som for mange gir helse. Arbeid kan være veien ut av fattigdom – det er kanskje den viktigste veien ut av fattigdom. Men vi ser at det har vært gjort endringer i trygde- og ytelsessystemet som har gjort det vanskeligere for folk.

Jeg mener at vi med dette budsjettet viser at vi ønsker å snu den trenden, f.eks. ved at man gjeninnfører barnetillegget for uføre, ved at vi ønsker å forbedre arbeidsavklaringspengeordningen, ved at vi sa nei i budsjettforliket til forslaget om å avkorte uføres arbeidsinntekt. Jeg mener at arbeidslinjen skal vi være stolt av. Arbeidslinjen gir folk frihet, muligheter, helse, ansvar, men vi skal ha en arbeidslinje som også gir folk et verdig liv, og det tror jeg at jeg deler med representanten Kristjánsson.

Sveinung Rotevatn (V) []: Ein observasjon etter budsjettdebattane dei siste vekene, og også her no, er at Arbeidarpartiet sine representantar snakkar med stor patos og er veldig stolte av mange av satsingane i dette budsjettet. Det er f.eks. billigare SFO. Det er starten på ei tannhelsereform. Det er feriepengar for arbeidsledige, barnetillegg for uføre, avkorting av sosialhjelp. Men kva er det dei har til felles, desse tinga som Arbeidarpartiet er så stolt av? Det er at Arbeidarpartiet ikkje har føreslått dei. Det er at det ikkje er forslag frå regjeringa. Alt er satsingar som SV i budsjettforliket her i Stortinget har fått til. Det er ein interessant observasjon i seg sjølv at det på ein måte er SV som må til for at Arbeidarpartiet skal vere stolt av det dei gjer. Spørsmålet går på finansiering, for dette er finansiert i stor grad med mellombelse inntekter, bl.a. utbytte frå Statkraft, som forhåpentlegvis ikkje er der neste år med lågare straumpris. Kor skal då pengane kome frå?

Tuva Moflag (A) []: Det er ikke noen tvil om at Arbeiderpartiet er stolt av det budsjettet som vi legger fram, fordi det leverer god sosialdemokratisk politikk. Det leverer den politikken som Arbeiderpartiet har gått til valg på. Det leverer på den politikken som vi hadde i vår 100-dagersplan. Arbeiderpartiet har alltid stått for en ansvarlig økonomisk politikk. Vi har alltid stått for en politikk som gjør at man kan se ikke bare ett år fram i tid, som vi jo gjør med disse statsbudsjettene, men at vi kan se langt fram i tid.

Så er det jo sånn at budsjettene salderes for ett år av gangen. Arbeidet med neste års statsbudsjett er så vidt i gang, og her kommer vi til å jobbe for, selvfølgelig, at de ordningene som vi har lagt fram, som vi har lovet folk, får en langsiktig, varig finansiering, som gjør at folk kan være trygge på at de får beholde dette også de neste årene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Henrik Asheim (H) []: Jeg vil også begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i en litt ekstra krevende prosess – med regjeringsskifte etter det opprinnelige forslaget til budsjett, så en tilleggsproposisjon fra en ny regjering og deretter et forhandlingsresultat mellom flertallspartiene her i Stortinget. Like fullt har godt samarbeid på tvers av partiene i komiteen ført til en innstilling som tydelig viser forskjellene mellom oss og også hvor vi er enige.

Denne komiteen har ansvaret for områder som angår ekstremt mange mennesker: fra alderspensjonisten som ønsker en god og trygg pensjon, til tenåringen som lurer på om det er penger igjen til hun skal gå av med pensjon – fra hun som mangler bare ett fag fra videregående for å få vitnemålet på plass, men dermed også sliter med å få den første jobben, til han som har slitt med store plager gjennom livet og bare drømmer om å få kunne gå på jobb så ofte kroppen eller hodet lar ham gjøre det. Og det handler om helt vanlige arbeidsfolks rettigheter og plikter på jobben og om dem som driver bedriftene de jobber i. I enkelte bransjer er mange nå bekymret for om de overlever, og i andre bransjer er den største utfordringen å skaffe nok kompetent arbeidskraft til å sikre videre vekst og muligheten til å ta nye oppdrag. Og så er det alle mellom disse ytterpunktene.

I tillegg til det står vi nok en gang i nye koronatiltak og dermed også nye restriksjoner. Prioritet nummer én må alltid være liv og helse først. Men de nye tiltakene sliter også på mange av dem som siden mars 2020 har betalt en høy pris – restaurant-, serverings-, kultur- og eventbransjen – de som lever av at mennesker samles. Litt ekstra vondt gjør det når disse restriksjonene kommer i den tiden hvor omsetningen skulle skyte i været og det skulle være mer enn nok jobb til alle i en ellers hardt prøvet bransje.

Derfor er det helt naturlig at diskusjonen nå går om hvilke kompensasjonstiltak som er nødvendige fremover. Målet må være å redde levedyktige arbeidsplasser over hele landet i en situasjon der myndighetene innfører helt nødvendige restriksjoner på driften deres.

Høyre har tidligere løftet frem lønnsstøtte som et nødvendig tiltak, men det er viktig at dette skal kunne kombineres med permitteringer. Fristen for å trekke tilbake permitteringsvarsler går ut lille julaften, og for bedrifter som må velge mellom permittering av mange og en lønnsstøtte de mener ikke treffer godt nok, kan dette gå hardt ut over mange arbeidsfolk.

Mange unge – studenter med deltidsjobb og unge lønnsmottakere med lav lønn – merker nå konsekvensene. Hjemmekontor er mulig for mange, men en del kan rett og slett ikke flytte jobben sin hjem. De må også møtes med tilbud om kompetanseheving som gjør dem enda bedre rustet i arbeidslivet når restriksjonene heves og jobbene kommer tilbake.

Dette er jo endringer som skjer med en stor grad av uforutsigbarhet, og som vi dermed også har vent oss til at skjer utenom de vanlige budsjettprosessene. For Høyre er det viktig å få på plass ordninger som gir mer trygghet for folk. Noe av det siste Solberg-regjeringen gjorde, var å legge frem sitt forslag til statsbudsjett for 2022. Dette er et budsjett som videreførte en linje som de fire ikke-sosialistiske partiene har ført gjennom de åtte årene vi i fellesskap bar ansvaret for å styre dette landet. Det er verdt å minne om hva vi fikk til på de åtte årene:

  • Vi har fortsatt innsatsen mot langtidsledighet og ungdomsledighet, bl.a. gjennom å satse på arbeidsmarkedstiltak i Nav og å gjøre langtidsledige og unge til en prioritert gruppe i Navs arbeid.

  • Vi har etablert ungdomsinnsatsen fra 2017 i hele landet og innført mål om at unge under 30 år skal få tilbud om jobb, utdanning, arbeidstrening eller annen arbeidsrettet bistand innen åtte uker.

  • Vi har opprettet et nytt arbeidsmarkedstiltak med tilskudd til arbeidsgivere som tar inn unge med behov for arbeidsrettet bistand til sommerjobb. Det ga rundt 2 000 nye sommerjobber i 2021.

  • Vi har endret regelverket for å øke bruken av lønnstilskudd og arbeidstrening i ordinære virksomheter. Endringene har økt bruken av lønnstilskudd til nær det dobbelte fra 2013 til 2021.

  • Vi har gjort endringer i AAP-ordningen for å øke arbeidsinsentivene og få tettere oppfølging, slik at flere kommer raskere ut i arbeid.

  • Vi har innført aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år, inkludert krav om deltakelse i norskopplæring for mottakere av økonomisk sosialhjelp dersom det er manglende norskferdigheter som hindrer dem i å komme inn i arbeidslivet.

  • Vi har fremmet lovforslag som vil gjøre det enklere å kombinere dagpenger med utdanning og opplæring.

  • Vi fremmet en stortingsmelding om utenforskap i juni 2021. Denne inkluderer tiltak for å hindre at personer faller varig utenfor jobb, aktivitet og utdanning, som bl.a. å satse mer på nye og innovative tiltak og sette i gang forsøk med arbeidsorientert uføretrygd. Denne meldingen ble dessverre trukket av den nye regjeringen, men vi kan love at Høyre vil løfte mange av disse forslagene her i Stortinget.

  • Vi har fjernet fratredelsesplikten for offentlig ansatte med særaldersgrenser, slik at nær en tredjedel av ansatte i offentlig sektor kan velge selv om de vil jobbe etter aldersgrensene, og ikke være prisgitt arbeidsgivers avgjørelse.

  • Vi har gitt pensjonistene skattelettelser på om lag 5 mrd. kr og økt minstepensjonen i fem omganger med totalt kr 21 000 kr i perioden 2016–2021.

  • Vi har redusert avkortingen i pensjonen for gifte og samboende med til sammen om lag 8 000 kr kroner for et par.

  • Vi har styrket barnepensjonen for etterlatte barn.

  • Vi har fremmet forslag om å øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år, slik den jo er i arbeidsmiljøloven. Dette ble dessverre trukket av den nye regjeringen.

  • Vi har utvidet ordningen med gratis kjernetid i barnehage og utvidet moderasjonsordningene.

  • Vi har innført inntektsgradert foreldrebetaling i SFO på 1.–4. trinn og gratis SFO for elever med særskilte behov på 5.–7. trinn.

  • Vi har økt barnetrygden med til sammen 7 200 kr i året for barn opp til 6 år.

  • Vi har styrket bostøtten for barnefamilier og store husholdninger.

  • Vi har etablert en nasjonal tilskuddsordning for inkludering av barn og unge fra lavinntektsfamilier, slik at 50 000 barn i lavinntektsfamilier kan delta på ferie- og fritidsaktiviteter.

Den blå tråden i Høyres arbeids- og sosialpolitikk kan oppsummeres slik: Vi mener utdanning og kompetanse er nøkkelen til arbeid. Derfor må vi ha en god skole, men også flere muligheter til å få på plass vitnemål eller fagbrev gjennom livet. Derfor er det uforståelig at den nye regjeringen som et av sine første grep kuttet ut forsøket med tilrettelagt videregående opplæring.

Vi skal møte alle dem som sliter med å komme i arbeid, med aktivitet og med forventinger, men det må også følge med hjelp og støtte. Derfor er det synd at flertallet stoppet forslaget til endringer i avkortingsreglene i uføretrygden, for dermed fratok de også flere uføre retten til hjelpemidler for å komme seg i jobb fra første krone tjent.

Vi skal stille opp med skikkelige ordninger for dem som trenger tilrettelegging. Derfor er det trist at det nye flertallet fjernet vår satsing på å utdanne opptil 25 flere døvetolker, noe som ville betydd mye for dem det gjelder. Tolkeområdet er i dag under hardt press, og hørselshemmede får avslag på et nødvendig hjelpemiddel for å kunne stå i utdanning eller i jobb. For å sitere Morten Buan i Hørselshemmedes Landsforbund da tilleggsproposisjonen kom – jeg tok ut det første, for det er uparlamentarisk, men deretter:

«For mange er skrivetolken døråpneren til samfunnsdeltakelse. Dette er å gå til angrep på hørselshemmede i Norge.»

Vi skal være kompromissløse mot arbeidslivskriminalitet. Folk har krav på å bli behandlet med respekt på arbeidsplassen, og utnytting av folk eller lønnstyveri skal straffe seg. Derfor opprettet vi også syv a-krimsentre og foreslo et åttende i Alta i dette budsjettet. Det er viktig også på grunn av utfordringene som gjelder fiskerinæringen. Vi mener ikke løsningen er å lage generelle forbud mot f.eks. hele bemanningsbransjen eller å fjerne adgangen til midlertidige ansettelser. De som bryter arbeidsmiljøloven, skal virkelig merke konsekvensene. Derfor kan jeg allerede nå varsle flere forslag fra Høyre til harde tiltak mot dem som bryter loven.

Opp mot Høyres linje for inkludering, at det skal lønne seg å komme i arbeid, og et skikkelig sikkerhetsnett står en samlet venstreside. Der handler det mest om å øke ytelsene for dem som mangler en jobb, fremfor tiltak for å gi flere sjansen til å komme i jobb. På venstresiden er det viktigste å regulere arbeidsmarkedet rigid der det fungerer godt, fremfor å fokusere på dem som faktisk bryter reglene.

Høyre kan love å være både konstruktive og løsningsorienterte i komiteen, men vi kommer også til å være gjenkjennelige i vår politikk for at flere skal oppleve den viktigste velferden som finnes: å ha dårlig tid om morgenen, at noen ringer og spør hvor det blir av deg, følelsen av å glede seg til helg eller til å ta ferie og det å kunne forsørge seg selv med sin egen lønn. Derfor er Høyres viktigste sosialpolitikk at enda flere skal komme i arbeid.

Til slutt vil jeg bare gi en stemmeforklaring. Høyre kommer til å stemme for forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: Representanten Asheim nevnte trygghet for folk i sitt innlegg, og nå går vi en usikker jul i møte, men forhåpentligvis kan vi glede oss til sommeren.

Arbeiderpartiet har med våre regjeringer innført feriepenger for arbeidsledige, først ved statsminister Nordli, som deretter ble fjernet av regjeringen Bondevik, som Høyre var en del av. Deretter ble det gjeninnført av regjeringen Stoltenberg og fjernet av regjeringen Solberg. Nå skal Senterpartiet og Arbeiderpartiet på nytt, med statsminister Jonas Gahr Støre, innføre en ny permanent ordning for feriepenger for arbeidsløse.

Dersom Høyre får makten igjen, vil de la feriepengeordningen være i fred denne gangen?

Henrik Asheim (H) []: La meg først bare vise litt til representanten Rotevatns innlegg. Det er vel SV som gjeninnfører feriepenger for dem som er arbeidsledige nå, og det er jo ikke det regjeringen foreslo. Sågar sa statsråden at det ville vært uansvarlig økonomisk politikk å innføre dette. Så SV skal vel ha den æren – all den tid Arbeiderpartiet tar æren for det.

Så er spørsmålet om vi kommer til å endre dette dersom – ikke dersom, men når – vi kommer tilbake i regjering. Det er ikke gitt at vi da skal tilbake til den ordningen som vi opprinnelig innførte. Jeg mener oppriktig at det var en bedre ordning, rett og slett fordi den handlet om å gi skikkelig tid til ferie for dem som var langtidsarbeidsledige, fremfor den modellen som Arbeiderpartiet nå gjeninnfører sammen med SV og Senterpartiet, som betyr at man etterbetaler dagpenger til folk som er tilbake i jobb. Det er en uenighet om det.

Men når det er sagt: Det er klart at vi kommer til å lage ny politikk for neste periode, og så får vi se hva velgerne sier da. Jeg mener at vi tross alt må sørge for å ha et feriepengeopplegg som faktisk treffer dem som er ledige, ikke dem som har vært ledige.

Tuva Moflag (A) []: Nå har jeg jo merket meg at Høyre både har tatt til seg budsjettforlik med andre partier selv, og ikke minst forslag her i Stortinget som de har blitt påført mot sine stemmer, så det er mange som er glad i å ta eierskap til politikk som man enten før eller senere var enig i.

Men en av de tingene som Arbeiderpartiet la inn i tilleggsproposisjonen som vi er stolt av, i tillegg til de tingene som vi ble enige med SV om, er denne økningen på arbeidsavklaringspenger på 770 mill. kr forlengelse fram til sommeren.

Asheim var inne på hvordan folk trenger tettere oppfølging fra Nav, hvordan vi skal få folk avklart til arbeid, men for veldig mange er det slik at de har blitt avklart til usikkerhet og fattigdom mens Høyre har sittet med makten. Folk har endt opp på sosialhjelp, har kanskje måttet selge biler og hus for å få støtte. Ser representanten Asheim noen negative konsekvenser av måten de har arbeidet med arbeidsavklaringspenger og den ytelsen på?

Henrik Asheim (H) []: Jeg tror det vil være i overkant arrogant av noen representant eller parti i denne salen å si at arbeidsavklaringspenger har fungert helt optimalt på vår vakt. Dette er faktisk noe vi må jobbe ganske grundig med, og jeg må si at jeg ser frem til å få en melding fra statsråden om nettopp endringer innenfor denne ordningen. Her tror jeg vi alle skal være ydmyke nok til å si at her kan det være nødvendig å gjøre justeringer.

Så er det også viktig å si at når budsjettet legges frem, slik at man forlenger AAP-perioden frem til sommeren, kan det være gode argumenter for det all den tid det er varslet en melding. Det vi har påpekt i merknader fra Høyres side, er bare at det ikke må bli en hvilepute for raskt å avklare dem som kan avklares. For det handler faktisk om at noen skal få uføretrygd, og at noen skal få hjelp tilbake i arbeid, og derfor må ikke det tempoet falle. Men vi kommer til å være konstruktive og interessert i de forslagene som også regjeringen fremmer, om endringer i AAP.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten Asheim kommer med sterke angrep på motstanderne og refererer mange tiltak som Høyre står for å ha gjort. Likevel er det et faktum at de økonomiske forskjellene, alle forhold tatt i betraktning, har økt fra 2013. Forskjells-Norge skapes først og fremst gjennom hvordan arbeidslivet fungerer. Arbeidsledighet er noe vi skal kvitte oss med. Det er mest utbredt blant dem som har delvis arbeidsevne, eller bare har en svak tilknytning til arbeidslivet, og det er et resultat av at det er en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel med hensyn til arbeidsfolk. Det er altså viktig å styre arbeidsmarkedet i stort.

Er Høyre enig i at en bør ha litt større etterspørsel enn tilbud med hensyn til arbeidsfolk for å sikre full sysselsetting?

Henrik Asheim (H) []: La meg begynne med å si at jeg tror en av de viktigste grunnene til at mange står utenfor arbeid, og at næringsliv og bedrifter sliter med å få den kompetansen de trenger, har noe å gjøre med hvordan vi utdanner underveis. Det handler f.eks. om å sørge for at folk får på plass det vitnemålet eller det fagbrevet de trenger. Det handler om å ha en kompetansepolitikk som gjør at man kan oppgradere kunnskapen underveis, og at folk kan omskoleres til de jobbene vi faktisk trenger.

Så forstår jeg vel spørsmålet fra representanten slik at vi da også må stille oss spørsmålet om det bare skal være etterspørsel eller også tilbudssiden som avgjør om vi får full sysselsetting. Det er klart at vi trenger å ha folk som har den relevante og riktige utdanningen, men faktum er – og jeg har hatt ansvar for høyere utdanning i Norge i halvannet år – at man ser at studentene velger ganske klokt, og utdanningsinstitusjonene tilpasser seg ganske raskt. Men jeg er veldig åpen for at også de som skal ansette folk, skal være mer inne på hvordan man skaper etter- og videreutdanningstilbud som er relevant for at folk kommer i jobb. Så må vi ha et opplegg som gjør at det er lettere å kombinere det å være ledig eller permittert med å få en utdanning.

Kirsti Bergstø (SV) []: I sted var det diskusjon om arbeidsavklaringspenger og hvordan man kan rette opp i det. Et tips jeg kan komme med, er å reversere høyresidens kutt, innstramminger i ordningen og også å reversere karenstiden.

Men det jeg tenkte å ta opp, var det representanten Asheim sa i sitt innlegg om at det var synd at man fjernet avkortingen når det gjelder uføre. Da lurer jeg – i all oppriktighet – på om ikke Høyre har mottatt de samme tilbakemeldingene som alle de andre partiene på Stortinget har fått fra uføre som frykter at man ikke lenger kan jobbe, som frykter en runddans med Nav, og som også frykter at man ikke har råd til å bidra som i dag.

Henrik Asheim (H) []: Jo, dem har jeg absolutt fått, og det er slik at når man får slike tilbakemeldinger fra innbyggere og dem som politikken vår angår, skal man lytte. Og det har vi virkelig gjort. Mitt poeng, som jeg også har nevnt i runder tidligere i salen, er: Ok, det er greit, kanskje vi ikke skal gjøre det på akkurat denne måten. Nå har flertallet blitt enige om å reversere den endringen. Men faktum med den endringen var at den betød noen andre viktige ting. For det første: Man får hjelpemidler fra krone én tjent for å komme i jobb. Det er et viktig tiltak som gjør at flere kan prøve seg ute i arbeidslivet. Det forsvinner nå med det vedtaket som SV og regjeringspartiene gjør – ok. Det andre er at sysselsettingsutvalget helt konkret peker på – og det mener jeg vi må interessere oss for i denne komiteen – at det fungerer som en terskelverdi på 0,4G, som gjør at mange ikke jobber litt ekstra fordi det rett og slett lønner seg så dårlig. Kan vi da se på andre måter for å sørge for at disse endringene gjøres? Jeg har spurt statsråden om dette og fått et litt uklart svar på om vi kommer til å få andre forslag til endringer, men jeg mener også at venstresiden bør interessere seg for hvordan vi kan hindre at disse barrierene og tersklene er der.

Mímir Kristjánsson (R) []: Gjennom åtte år med Høyre i regjering fikk vi kutt i barnetillegget for uføre, kutt i feriepenger på dagpenger, kutt i arbeidsavklaringspenger, kutt i brillestøtte, og på vei ut døren foreslo de også et kutt i fribeløp for uføre. Gjennomgangsmelodien var tydelig: Fattige og syke folk skal motiveres til å jobbe med pisk og kutt. Når friske og rike folk, derimot, skal motiveres av Høyre til å jobbe, er det ikke snakk om å svinge pisken, da er det fram med gulroten. Da skal det være bonuser, da skal det være skattekutt, da skal det være belønninger. Derfor stiller jeg et helt vidåpent spørsmål: Hva er årsaken til at representanten Asheim og hans parti tror at fattige folk best lar seg motivere med pisk, mens rike folk best lar seg motivere med gulrot?

Henrik Asheim (H) []: Det kaller jeg et ladet, vidåpent spørsmål, for det er klart at vi mener heller ikke det. Faktum er at det er flere ting på én gang. For det første er jeg helt overbevist om at det å sørge for at det faktisk lønner seg å jobbe, gjennom skattepolitikken, har noe å si. Derfor foreslo vi å senke skatten for dem under 30 år med lave inntekter. Det ble reversert av venstresiden – nei da, her skal skattene opp også for de unge. Det tror jeg har noe å si for om det lønner seg å jobbe. Det andre er: Hvordan sørger vi for at flere kommer ut i jobb? Jeg tror uenigheten mellom representanten Kristjánsson og meg er at jeg mener bare at det er litt i overkant urimelig å si at hvis man er utenfor arbeidslivet og skal inn, skal man gå ned i levestandard når man begynner å jobbe. Jeg mener at det alltid må lønne seg å komme i jobb. Derfor skal vi også sørge for å ha et skikkelig apparat rundt, for hvis man ikke har hjelpetiltakene, hvis man ikke har måten for å sørge for at folk får kompetansen på plass eller for å bygge ned barrierene for å komme i arbeid, blir det bare en jakt på mennesker. Men hvis man klarer å kombinere det at det alltid lønner seg å jobbe, med en sunn og smart skattepolitikk som gjør at det er lønnsomt å gå på jobb, med tiltak som gjør at folk får kompetanse og hjelp til å komme i arbeid, da har man en god cocktail.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [] (ordfører for sak nr. 6): Behovet for trygghet i en mer urolig verden siger inn over oss alle. Norge har fått en ny Arbeiderparti–Senterparti-regjering som er for, og skal styrke, fellesskapet i Norge – ruste Norge for å takle mer krevende utfordringer. Stortinget må derfor bli viktigere, på bekostning av markedskreftene og Brussel. Markedskrefter og innholdet i den private eiendomsretten må styres av folkeflertallet på Stortinget. Regjeringa, med basis i et framforhandlet flertall på Stortinget, må utøve ledelse som gir norske borgere trygghet i hverdagen. Endringene i samfunnslivet må være forutsigbare, slik at folk og næringsliv kan få nødvendig tid til omstilling.

Regjeringas Hurdalsplattform står for full sysselsetting, skatt etter evne og tryggere sosiale ordninger for dem som ikke kan leve av sin arbeidsinntekt. Det er svært krevende når vi nå lever i en uforutsigbar pandemi, noe som betyr at myndighetene må gripe inn i folks frie bevegelser for å redusere og kontrollere smitteomfanget. Trygghet for at vårt gode helsevesen greier å behandle de som blir syke, er grunnleggende viktig. Bedrifter, sjølstendig næringsdrivende og ansatte må derfor på en balansert måte gis økonomisk støtte om de rammes av myndighetspålagte restriksjoner, karantene eller sykdom. Her gjør regjeringa en god jobb under krevende og stadig skiftende forhold.

Arbeids- og sosialkomiteens ansvarsområde er å sikre et velorganisert arbeidsliv, bl.a. gjennom trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidstaker og arbeidsgiver, samt en arbeidsmiljølov som avklarer det som er ulovlig eller lovlig i arbeidslivet. Arbeidstilsynet skal følge opp at loven etterleves. Budsjettavtalen styrker Arbeidstilsynet økonomisk, og inspeksjon på arbeidsplassene må prioriteres høyere.

Komiteen har også ansvar for trygd og sosiale tjenester samt for pensjon. Folketrygdens samlede utgifter er for 2022 budsjettert til 551,5 mrd. kr. For å sette dette i sammenheng skal vi være klar over at inntektssiden til folketrygden i 2022 er budsjettert med trygdeavgift på 166,4 mrd. kr, arbeidsgiveravgift på 214,1 mrd. kr og andre inntekter på 3,6 mrd. kr – i sum 384,1 mrd. kr. Det gir altså en underdekning på hele 167,4 mrd. kr.

Bare for å vise relasjonene: Budsjettert momsinntekt er på 360,5 mrd. kr for 2022. Dette er for å fortelle noe om hvor store beløp som brukes for inntektssikring. I den budsjettavtalen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har framforhandlet med SV, er det en netto utgift for 2022 på 528 mrd. kr. Det er om lag en tredjedel av hele statsbudsjettet. Det er langt fra alle som er klar over dette viktige faktum.

ILO – International Labour Organization – i Genève er FNs eldste organisasjon, etablert i 1919. Ved et besøk der i 2012 lærte jeg hvor viktig trygghet for inntekt er for hele livet til folk. Eller for å si det på en annen måte: Hvilke problemer får folk som lever under en lite kontrollert markedsøkonomi uten nødvendige sosiale og økonomiske sikkerhetsnett? Dette systemet, som fremmes av IMF, den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen, skaper større problemer for folk. Dette gir nå sosial uro i flere EU-land, med tilhørende politisk uro. Gjennom EØS-avtalens ukontrollerte bevegelse av arbeidsfolk – eller strøm – kobles Norge direkte til disse store politiske problemene.

Senterpartiet vil framheve betydningen av et velorganisert arbeidsliv som skal gi full sysselsetting med norske lønns- og arbeidsforhold, og videre den inntektssikringen for folk som ikke kan leve av sin arbeidsinntekt. For 2022 er vårt budsjett på 528 mrd. kr, og jeg vil hevde at denne komiteens ansvarsområde er blant Stortingets viktigste for folks daglige trygghet – tryggheten for å ha inntekter til å betale dagliglivets utgifter. Disse sammenhengene er Senterpartiet svært bevisst på. Det verdigrunnlaget som ligger til grunn for denne holdningen, har historisk vist seg å være mest robust for å skape stabilitet og trygghet for folk under krevende samfunnsendringer. Ja, jeg vil si det så sterkt: Det sikrer oppslutning om demokratiet.

Situasjonen i dag er ikke annerledes. Det kreves nå samhold, fellesskap og folkeopplysning som gir mest mulig felles virkelighetsoppfatning om hva vi står oppe i, og hva som trengs av tiltak. Det trengs kraftsamling, altså prioritering av hva som er viktigst å ta fatt i og rette opp. Den budsjettavtalen som er framforhandlet mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, er suverent best til å svare på disse utfordringene. Dette er fordi fellesskapet gjøres sterkere gjennom budsjettet. Det arbeides for større rettferdighet i økonomiske forhold blant folk, samtidig som større innsats, hardere arbeid og initiativ må verdsettes og stimuleres. Dermed legges grunnlaget for å holde ved like og smi nye generasjoner av ungdom inn i allianser av folk som har respekt for og tar vare på hverandre. Dette er noe av det viktigste for denne regjeringa.

Senterpartiets parole er at vi må holde oss med arbeidsfolk sjøl. Arbeidsinnvandringen som fører til fast bosetting og deltagelse i vårt daglige samfunnsliv, er bra og nødvendig. Omfanget av gjestearbeidere gjennom bemanningsselskaper må begrenses. For at vi skal klare å begrense veksten i de sosiale ytelsene til folk i arbeidsfør alder, må vi styre arbeidsmarkedet slik at etterspørselen etter arbeidsfolk blir litt større enn tilbudet. Bare slik vil ungdom uten arbeidserfaring og folk med bare delvis arbeidsevne lettere få inntektsbringende arbeid.

Når vi ikke er i den situasjonen i dag, som følge av ukontrollert arbeidsinnvandring fra hele EØS-området, går derfor Senterpartiet inn for å styrke arbeidskvalifiserende tiltak, i forhold til Solberg-regjeringa – enten det gjelder støtte til fagutdanning eller lønnstilskudd til bedrifter som ansetter og betaler lønn og tariff til folk med delvis arbeidsevne.

Vi skal imidlertid være klar over at kostnadene over statsbudsjettet vil måtte bli langt høyere når vi setter inn flere slike tiltak. Vi snakker om store beløp hvert år for å kompensere for en ubalanse.

Hurdalsplattformen sier på side 49 at regjeringa vil

«sørge for at personer som mottar arbeidsavklaringspenger får forlengelse dersom de ikke er ferdig avklart fra NAV eller helsevesenet».

Etter vår vurdering betyr dette en radikal, positiv endring til fordel for AAP-mottakerne, fordi ansvaret for framdriften i arbeidsavklaringen legges på det offentlige, ikke hos den enkelte AAP-mottaker. Det innebærer rett og slett et nytt menneskesyn som krever et nytt regelverk og ikke minst en ny organisering av arbeidet i Nav. Samtidig må vi holde fast ved at AAP er en midlertidig ordning. Førstelinja i Nav, kommuner og bydeler blir avgjørende viktig og må styrkes kraftig med erfarne fagfolk for å følge opp AAP-mottakerne i avklaringsperioden. Avklaring må skje så raskt som mulig, og arbeidskvalifiserende tiltak må iverksettes hurtig.

Representanten Tuva Moflag refererte til styrkingen på 770 mill. kr i statsbudsjettet, slik at ingen AAP-mottakere skal miste inntektssikringen fram til 1. juli, noe som var en meget viktig forbedring.

Ellers har vi en viktig fellesmerknad fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på side 19 i Innst. 15 S for 2021–2022:

«En styrking i Navs førstelinje skal bygge på tillit til de ansattes kompetanse, økt bemanning og delegering av mer myndighet til førstelinjen i tjenesten slik at vedtak kan fattes så nært brukeren som mulig.»

Dette burde alle partier være enig i, da det var et av hovedpoengene med hele Nav-reformen som ble satt i drift i perioden 2006–2011.

For pensjonister er også Hurdalsplattformen viktig. Der heter det at regjeringa vil

«gi pensjonistenes organisasjoner forhandlingsrett på andre områder enn reguleringen av pensjonene, og dermed mulighet til å drøfte viktige spørsmål i eldrepolitikken».

Regjeringa, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Stortinget, arbeider med å konkretisere denne formuleringen i Hurdalsplattformen.

Ved budsjettforliket mellom regjeringspartiene og SV ble budsjettet på vårt område styrket, og dermed forbedret, for en rekke grupper av mennesker som trenger inntektssikring fra fellesskapet. Jeg vil gi honnør til SVs og forhandlingspartenes arbeid med budsjettet på det avgjørende viktige punktet. Fjerning av avkorting av barnetrygd i sosialhjelp, som er en kommunal ytelse, er viktig å ta fram. Dette blir endret fra 1. september. Brillestøtten blir økt, feriepenger på dagpenger som er utbetalt i 2021, blir gitt i 2022. En gjenoppretter barnetillegget for uføre fra 1. juli og reverserer forslaget om endret avkorting for uføre, slik at de kan tjene ca. 40 000 kr uten trekk i uføretrygden. Det er meget viktige forslag.

Helt til slutt vil jeg bare ta opp en liten sak, og det er at det bestandig er noen som har vanskeligheter med å betale strømmen til boligen sin. Nå blir det flere. Med dagens høye strømpriser blir det viktig at det gjenopprettes personlig kontakt mellom Nav-kontor i kommuner eller bydeler og dem som sender ut strømregningene, slik at strømledningen ikke kuttes til abonnentene. Her må det raskt opprettes personlig dialog mellom de tre partene – den som bruker strømmen, strøm- eller nettselskapet og det lokale Nav-kontoret – slik at en kan komme til enighet om betaling av strømregningen uten at strømmen stenges. En har for mange erfaringer med de tragiske konsekvensene hvis det skulle skje.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg vil takke komiteen for arbeidet som er gjort i fellesskap, og så får vi respektere hverandre for at vi har forskjellige synspunkter på veien til målet.

Hvor godt et land er å bo i, måles ofte opp mot hvor gode velferdsytelser vi har, og hvor godt vi tar vare på dem som har minst. Fremskrittspartiet er opptatt av å sikre gode velferdsordninger og et bærekraftig velferdssamfunn, og vårt alternative statsbudsjett for 2022 bygger opp under disse målsettingene.

Covid-19-pandemien har også i 2021 skapt store utfordringer for Norge. Pandemien vi har stått i, og fortsatt står i, skaper økonomisk usikkerhet for næringslivet, noe som også får store ringvirkninger for enkeltmennesker og samfunnsøkonomien. Fremskrittspartiet vil derfor prioritere tiltak som trygger norske arbeidsplasser og gir trygghet for hverdagsøkonomien til folk flest.

Arbeidslivet skal være trygt, fleksibelt og familievennlig, med plass til alle. For å sikre vår velferdsmodell for framtiden mener Fremskrittspartiet at alle skal bidra etter evne. Virkemidlene må innrettes på en måte som gjør at arbeid alltid lønner seg. Stadig flere står utenfor arbeidslivet, og antall eldre vil øke kraftig i årene framover. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2021 legges det vekt på tiltak som både vil opprettholde formålet med velferdsytelsene og samtidig bidra til å sikre bærekraften i ordningene framover.

I tillegg til å målrette inntektssikringsordningene prioriterer Fremskrittspartiet å løfte alderspensjonen. Alderspensjonen skal bidra til å gi alle eldre en verdig alderdom, basert på opptjente rettigheter. Pensjonsreformen som ble innført i 2011, mot Fremskrittspartiets stemmer, ga oss noen utfordringer. Reformens reguleringsmodell førte til at alderspensjonen ble underregulert med 0,75 pst., noe som resulterte i at pensjonen tapte seg i verdi, og at pensjonistene tapte kjøpekraft. Etter mange års kamp ble denne underreguleringen fjernet i år.

Vi klarte gjennom vår regjeringsdeltakelse å bøte på deler av den svake inntektsveksten for landets alderspensjonister ved å heve minstepensjonen flere ganger, redusere avkortningen mellom gifte og samboende og redusere det samlede skattetrykket. Det har gitt styrket økonomi for landets pensjonister, men noe gjenstår fortsatt. Gifte og samboende pensjonister får sin pensjon avkortet med 10 pst. hvert eneste år, noe vi mener må fjernes raskt.

Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å øke minstepensjonen med 5 000 kr. Vi synes det er tragisk at landets minstepensjonister har flere titusen mindre å leve for i året enn det som er EUs fattigdomsgrense. Fremskrittspartiet er opptatt av at de som har lavest pensjon, skal få økt sin pensjon, da dette er svært viktig for hverdagsøkonomien.

I pensjonsreformen ble det lagt til grunn at framtidige arbeidstakere må stå lenger i arbeid enn dagens arbeidere for å oppnå en samlet alderspensjon som den dagens pensjonister har. Skal samfunnet klare å yte en pensjon til framtidige generasjoner tilsvarende dagens nivå, er det nødvendig at flere eldre står lenger i arbeid. Derfor er det i senere år gjort flere endringer som skal bidra til at flere står lenger i arbeid. I 2015 ble den øvre aldersgrensen endret fra 70 til 72 år, og senere er retten til å opptjene pensjonspoeng hevet til fylte 75 år. Men dette kan komme til å bli endret.

Skal vi ha en forventning om at eldre skal bidra lenger i yrkeslivet, til beste for samfunnet, må folketrygden endres slik at de får rett til ordinære sykepenger og dagpenger, som andre arbeidstakere som bidrar og skatter til felleskapet. Skal en sikre framtidige generasjoner en god pensjon, må en i langt større grad ta utgangspunkt i den enkeltes arbeidsevne og tilrettelegge for at seniorer kan ha større deltakelse i samfunnet. Folk flest bidrar dersom de kan, men da må vi legge til rette for det gjennom å inkludere, ikke å ekskludere.

Som følge av covid-19-pandemien har flere av landets sykehus blitt nødt til å omdisponere ressurser fra operasjonsstuer og annen medisinsk aktivitet til å håndtere et økende antall innleggelser av personer med covid-19. Mange pasienter opplever å få sine operasjoner utsatt, og ventetidene øker, noe som for mange fører til at retten til sykepenger bortfaller fordi en har gått over ett år på sykepenger. Disse personene går da fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger.

Arbeidsavklaringspenger dekker 66 pst. av tidligere inntekt opptil 6 G. Dette er en betydelig utfordring for dem det gjelder. For det meste handler det om å få betalt sine faste utgifter, som bolig, bil og strøm. Det er fullt forståelig at helseforetakene har en utfordring med å håndtere koronapandemien, men det er ikke rettferdig at det er disse menneskene som må betale regningen.

Presidenten: Ønskjer representanten å ta opp forslag?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Ja, jeg tar herved opp forslagene våre.

Presidenten: Då har representanten Dagfinn Henrik Olsen teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Vereide (A) []: Underskrivne ønskjer å utfordre representanten litt. Eg hadde sjølv ein samtale med nokon som opplevde kor knusande det var å vere altfor lenge under arbeidsavklaringsordninga, og korleis ei redusert inntekt gjorde kvardagen og livet enda vanskelegare. Eg ønskjer å spørje representanten kvifor han meiner at det er riktig å gjere ytterlegare kutt i arbeidsavklaringspengane.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Vi mener at det er riktig at arbeidslinja skal være rettesnoren, at det alltid skal lønne seg å stå i arbeid. Vi synes det vil være fornuftig å harmonisere de ytelsene vi har i dag som gjelder arbeidsavklaringspenger, opp mot dagpenger.

Torbjørn Vereide (A) []: Det var eigentleg svar som forventa, og det tek meg til det som er det eigentlege spørsmålet mitt: Viss Framstegspartiet og den gamle borgarlege regjeringa sin politikk for arbeidslivslinja, deira syn, hadde fungert, kvifor har det etter åtte år med borgarleg styre blitt ei dobling av talet på unge uføre?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Vi må nok være ærlige med oss selv og si at det er ikke alle de grepene man gjør gjennom tidene, som nødvendigvis er de rette, og at man på veien mot et mål må korrigere kurs. Det er ufornuftig at svært mange unge havner på uføretrygd, og da må vi rett og slett korrigere kursen underveis. Da tror vi at det å rette blikket mot at det skal lønne seg å stå i arbeid, er det viktigste vi kan gjøre for dem som, forhåpentligvis, skal over i arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Representanten fra Fremskrittspartiet sa at alle skal bidra etter evne. Nå er jo ikke Fremskrittspartiet så glad i avgifter, noe heller ikke Senterpartiet er glad i, men mens vi i Senterpartiet er glad i skatt, er Fremskrittspartiet heller ikke glad i skatt. I vårt skattesystem har vi en personlig skatt når det gjelder formue og inntekt, og den er progressiv. Når representanten sier at alle skal bidra etter evne, betyr det da at Fremskrittspartiet støtter progressiv inntektsbeskatning og progressiv formuesbeskatning – med de endringene som regjeringa nå har lagt til grunn – for nettopp å gjennomføre representantens grunnsyn?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Nå nevnte vel ikke undertegnede i sitt innlegg akkurat skatt etter evne. Det undertegnede var fokusert på, var at de som har evne til å bidra i arbeidslivet, skal gjøre det, men samtidig mener vi at de som ikke nødvendigvis kan stå i arbeid, skal ha gode ytelser, som gjør at de kan leve av dem. Men jeg snakket om arbeidsevne, ikke skatteevne.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det var bra, da har vi fått avklart at Fremskrittspartiet ikke støtter skatt etter evne på inntekt og formue, noe vi fikk i 1881, så her har de litt å ta fatt i.

Men til de svakeste: Vi har nå fått rettet opp barnetillegget i uføretrygden, slik at dersom summen av uføretrygd og barnetillegg er høyere enn den tidligere arbeidsinntekten, skal det ikke være avkorting i barnetillegget. For de menneskene det er snakk om her, er i mange tilfeller grunnlaget for uføretrygden svært lavt, og når en i tillegg blir uføretrygdet etter før å ha vært i arbeid, blir evnen til å forsørge familien svakere. Ønsker altså Fremskrittspartiet å kjøre prinsippet om arbeidslinja så langt at de gruppene av mennesker som vi her snakker om, med de ungene, skal presses ned økonomisk, slik som høyreregjeringa foreslo?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Fremskrittspartiet legger til grunn at de samlede ytelsene av uføretrygd og barnetillegg ikke skal overstige 90 pst. av den totale arbeidsinntekten man hadde tidligere. Det er fordi vi mener at det skal lønne seg å stå i arbeid, ikke leve på ytelser.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det var mange fine ord i representanten Olsens innlegg, om folk flest, om velferd, og om gode ytelser for dem som ikke står i arbeid. Men hvis man leser det som står i representanten Olsen og Fremskrittspartiets alternative budsjett, vil man der finne forslag om å kutte i arbeidsavklaringspenger, kutte i barnetillegg for uføre og kutte i overgangsstønaden for enslige forsørgere. Det følger jo den linjen som Fremskrittspartiet som en del av det borgerlige flertallet har hatt gjennom åtte år.

I går strøk jeg på oppkjøring for andre gang, så jeg skal ikke belære noen om trafikkregler, men selv jeg har fått med meg såpass at en kan ikke blinke til venstre og kjøre til høyre. Det er nettopp det Fremskrittspartiet gang på gang gjør når de kommer med denne retorikken, men samtidig kommer med nye forslag til trygdekutt. Så mitt spørsmål til representanten Olsen er ganske enkelt: Hva vil han si til de uføre og dem på arbeidsavklaringspenger som vil få mindre å rutte med dersom Fremskrittspartiets politikk skulle ha blitt vedtatt her i dag?

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg vil si til representanten, men også til dem det gjelder, at vi har fortsatt meget gode ordninger i landet, og vi legger til grunn at de ordningene som vi skal ha i framtiden, også skal være bærekraftige. Men samtidig skal de ha et insentiv i seg: at det lønner seg å stå i jobb, ikke leve på stønad.

Presidenten: Då er replikkordskiftet over.

Mímir Kristjánsson (R) []: De siste dagene og ukene har det gått ut tusenvis på tusenvis av permitteringsvarsler i uteliv, reiseliv og kulturliv. En del av disse er riktig nok blitt trukket tilbake gjennom den forbedrede lønnsstøtteordningen som kom på plass i går, men fremdeles er det mange lavtlønnede innenfor servering og andre næringer som kan se fram til en arbeidsløs jul. Bare så vi har tallene klart for oss: Gjennomsnittslønnen for en servitør i Norge som er fulltidsansatt, ligger på 358 200 kr. Hvis vedkommende går over på dagpenger, vil han med dagens ordning sitte igjen med 23 000 kr i måneden. Med den dagpengeordningen vi har til vanlig, med 62 pst. dekning, snakker vi om en årslønn på 222 000 kr hvis man blir permittert. Det betyr at det går nærmere fem arbeidsløse servitører på en stortingslønn, og det er før man begynner å regne med pendlerbolig, diett, doble feriepenger, etterlønn og alt det andre.

Derfor har Rødt i sitt alternative budsjett lagt opp til permanent å forbedre dagpengeordningen. De forbedringene som har kommet på plass i dagpengeordningen under koronapandemien, har vært riktige og nødvendige, og de er blitt støttet av et bredt flertall i denne salen. Men det gir ikke mening at det skal være noe lettere å være arbeidsløs til vanlig enn det er under pandemien. Hvis det er vanskelig å leve på dagpenger på 62 pst. under pandemien, er det vel like vanskelig å leve på den dagpengesatsen hvis man blir arbeidsløs i ordinære tider?

En av de store sakene denne høsten for oss alle har vært fribeløpet for uføre, og jeg er nok ikke den eneste som har fått hundrevis – om ikke tusenvis – av tilbakemeldinger om det. Jeg er glad for at det i dette budsjettet for første gang på åtte år har kommet på plass forbedringer i stønader og trygder for syke, arbeidsløse og skadde mennesker i Norge. Det er en viktig snuoperasjon. Samtidig skal vi ikke undervurdere hvor enorm den er, den snuoperasjonen vi har foran oss når vi skal prøve å gjeninnføre tilliten og verdigheten i det norske trygdesystemet.

Denne høsten har også vært dominert av en rekke skandaler knyttet til politikeres reiseregninger, etterlønn, pendlerboliger osv., og da er det mange politikere som har innvendt at det av og til kan være vanskelig å forstå hvilke regler som gjelder. Det er jeg hjertens enig i, men hvis man ser på måten folk som misforstår reglene eller gjør feil i Nav-systemet, blir behandlet, åpner det seg en avgrunn mellom den behandlingen vi gir til dem på toppen som gjør feil, og den behandlingen vi gir til dem på bunnen som gjør feil. Jeg har lyst til – for jeg tar mål av meg til å prøve å være en stemme for noen av de trygdede i Norge på denne talerstolen – å lese opp noen av de tilbakemeldingene jeg har fått i forbindelse med akkurat dette med hvor harde Nav kan være når man gjør noe feil. Her er det en som skriver:

Jeg søkte arbeidsavklaringspenger for seint. Jeg sto med min toåring i armene ved sengen til min mann på dødsleiet. Jeg hadde ikke penger på konto, hadde brukt opp tusenvis på parkering på SUS, Stavanger Universitetssykehus, der jeg lange dager var med ham og pleiet ham. Nav svarte: Synd for deg, sånn er reglene.

Her er det en annen som skriver:

Min svigerinne ble hasteinnlagt med potensielt livstruende bivirkninger etter en ganske stor operasjon. Hun fikk da ikke sendt inn meldekort til Nav. Hun ringte da til dem og forklarte situasjonen. Dette er svaret hun fikk fra Nav: Hvis du ikke ligger i koma, er det ingen grunn som er akseptabel for Nav til ikke å levere inn meldekort. Og så tok de pengene fra henne i et par måneder.

Eller en tredje:

Jeg hadde vært under heftig cellegiftbehandling og slet med hukommelsen og konsentrasjonen, så meldekortet som måtte sendes, ble liggende i bilen – ute av øye, ute av sinn. Jeg glemte å sende det, rett og slett. Nav tok meg da ut av systemet, og jeg oppdaget ikke den skjebnesvangre feilen før pengene uteble. Det var rett før jul, og som alenemor ble det rett og slett helt krise. Jeg ringte Nav i håp om å få forklart, få tilgivelse og penger til jul. Det fikk jeg ikke.

Disse historiene er ikke unike. Disse historiene finnes det tusenvis på tusenvis av i det norske trygdesystemet. Det er historier som forteller om en velferdsstat som er på alvorlig ville veier, og som ikke hjelper dem som trenger det aller mest, men tvert imot bidrar til å forverre deres lidelser og problemer ved å opptre stivbeint og med mistillit. Og hvis det er én oppgave vi skal ta mål av oss til å gjøre de neste fire årene i denne komiteen og i denne salen, må det nettopp være å få snudd opp ned på dette, slik at vi viser folk tillit og verdighet igjen i det norske trygdesystemet.

Jeg tar opp forslagene fra Rødt.

Presidenten: Representanten Mímir Kristjánsson har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Trine Lise Sundnes (A) []: Jeg har med interesse lest Rødts alternative budsjett som øker Arbeidstilsynets budsjett med ytterligere 20 mill. kr forbeholdt 40 nye stillinger i Arbeidstilsynet. Inspektører i Arbeidstilsynet lønnes i henhold til statens lønnsregulativ med en lønn mellom 550 000 kr og 730 000 kr. I tillegg kommer godtgjøringer og utlegg til pensjon. I privat sektor regner man en årslønn pluss 50 pst. stilling. Er det rett å anta at en ikke får 40 nye inspektører for 20 mill. kr?

Mímir Kristjánsson (R) []: Takk for spørsmålet. Det er i alle fall riktig å anta at en får flere inspektører med Rødts alternative budsjett enn en får med Arbeiderpartiets budsjett, for det er lagt inn 20 mill. kr til Arbeidstilsynet på toppen av det Arbeiderpartiet og de andre partiene har lagt inn.

Så får jeg rette representanten Sundnes’ spørsmål videre til Finansdepartementet, og hvis de har gitt oss feil opplysninger, beklager jeg det på det aller sterkeste.

Trine Lise Sundnes (A) []: Med gårsdagens lansering fra Rødts leder i VG om at Rødt er det nye Arbeiderpartiet, er det rimelig å forvente at Rødt vet hvordan arbeidsfolk lønnes. Er det andre omtrentligheter i Rødts alternative budsjett representanten Kristjánsson på det nåværende tidspunkt ønsker å orientere denne salen om, f.eks. mangelen på inndekning i sitt eget AAP-forslag?

Mímir Kristjánsson (R) []: Representanten Kristjánsson kjenner ikke til at det er noen omtrentligheter i Rødts budsjett, verken om arbeidstilsynet, AAP eller andre ordninger. Vi har laget et budsjett, som alle andre partier, på en helt normal måte, basert på de svarene som vi får fra det dyktige og uhildede embetsverket i Norge, som svarer alle andre partier og oss på lik linje – får vi anta og håpe. Vårt budsjett er selvfølgelig saldert på en ordentlig måte, slik som alle andre budsjetter er. Jeg har tidligere blitt fortalt fra statsråden fra talerstolen om Rødts uansvarlige økonomiske politikk, men den som leser Rødts alternative budsjett, vil se at det er akkurat like ansvarlig – eventuelt uansvarlig – som det alle andre partiers budsjetter er. Det brukes ikke noe mer oljepenger i det budsjettet enn det gjør i de andre, og det er finansiert hovedsakelig ved å skattlegge de rikeste i dette landet litt mer, noe som Arbeiderpartiet også bør vurdere å følge til neste år.

Anna Molberg (H) []: Regjeringen varslet nylig at studenter innen helsefag skal hjelpe til med å sette covid-vaksiner for raskere å vaksinere folk med tredje dose. På regjeringens nettsider står det at studenter som vil bidra, kan registrere seg, og at de så blir kontaktet av et bemanningsbyrå fra sin aktuelle kommune. Bemanningsbyråer er som kjent ikke en arbeidsformidlingsform som Rødt anerkjenner – ja, Rødt ønsker faktisk å forby hele bransjen. Ser Rødt at det kan ha en verdi å ta i bruk alle gode krefter i samfunnet når behovet melder seg?

Mímir Kristjánsson (R) []: Rødt tror det er hundre andre måter å løse den typen problemstillinger på enn gjennom kommersielle bemanningsbyråer.

Representanten Molberg sier at vi ikke anerkjenner bemanningsbyråer. Vi anerkjenner jo eksistensen av kommersielle bemanningsbyråer, og at de selvfølgelig spiller en rolle i arbeidsmarkedet med arbeidsformidling i det systemet vi har i dag. Men vi mener, i likhet med resten av fagbevegelsen, at det er en dårlig måte å formidle arbeidskraft på. Vi tror på et arbeidsliv med hele, faste stillinger, der ikke-kommersielle bemanningsbyråer er de som har ansvaret for å sikre livsnødvendig arbeidskraft til f.eks. helseoppgaver.

Hvis arbeid til alle er jobb nummer én, som en rekke partier her sier – i hvert fall når det er valgkamp – får man anta at det ikke bør være opp til noen få private bemanningsbyråer å stå for det å skaffe arbeid til folk, men at det bør være en offentlig oppgave. Det offentlige helsevesenet må i alle fall være i stand til å kunne få arbeidskraft på andre måter enn å være prisgitt kommersielle bemanningsbyråer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg lever i den virkelighetsforståelse at Rødt bestandig vil overby både regjeringspartiene og SV i avtaler som dreier seg om vårt område, samtidig som Rødt er fornøyd med den linja vi står for. Men Rødt går altså lenger.

Spørsmålet mitt handler om historiene som representanten Mímir Kristjánsson refererte til. Han sa at historiene ikke er unike. Jeg er helt enig: Historiene er ikke unike. Derfor har vi i Hurdalsplattformen sterke formuleringer om Nav, om omorganisering av Nav, og at regjeringen vil støtte at kommuner som ønsker å gjenåpne Nav-kontor, kan gjøre det, sikre at Nav-kontorenes åpningstider sikrer god tilgjengelighet for alle brukere og bygge styringen av Nav på tillit til de ansattes kompetanse og delegere mer myndighet til førstelinja.

Er representanten fra Rødt enig i dette?

Mímir Kristjánsson (R) []: Det er representanten fra Rødt enig i. Og representanten fra Rødt ser med stor glede på kursendringen som har skjedd når vi har fått et nytt flertall på Stortinget etter åtte ganske så blå år. Vi har egentlig hatt en lang periode i Norge – gjennom skiftende regjeringer – der trygdesystemet er blitt drevet av mistillit, og der velferdsstaten er blitt skviset på en rekke ulike områder. Nå synes det som om det er kommet en kursendring som gjør at vi sakte, men sikkert kan begynne å gjeninnføre tilliten i velferdssystemet og i Nav, og at vi sakte, men sikkert kan begynne med å bygge opp velferdsstaten på ny.

Og så har representanten Lundteigen helt rett i at Rødt som regel vil overby regjeringen – og naturligvis også på dette området. Derfor har vi satt av enda mer penger til stillinger i Nav i vårt alternative budsjett, for nettopp å styrke førstelinjen og de andre gode formuleringene som ligger i Hurdalsplattformen.

Kirsti Bergstø (SV) []: SV og Rødt er sosialistiske partier som ønsker en større grad av omfordeling, og som ønsker en større grad av skattlegging og en styrket velferd. Men det er noe som skiller våre partiers forslag til budsjett, og det synes særlig på punktet om arbeidsavklaringspenger. For SV er det viktig å vise at vi ønsker å dekke opp de kuttene som er gjort, og det gjør vi med reelle penger. Vi ønsker også å jobbe for å drive fram de endringene slik at det blir folks virkelighet og endringer i systemene. Men til vår store overraskelse har vi registrert at Rødt ikke har nok penger til sitt eget opplegg for arbeidsavklaringspenger i sitt eget budsjett, der man tross alt prioriterer helt selv. Representanten Kristjánsson har tidligere rost embetsverket i Finansdepartementet for dyktig utregning. Da lurer jeg på hvorfor man ikke har brukt de reelle tallene.

Mímir Kristjánsson (R) []: Representanten Bergstø snur jo dette fullstendig på hodet. Rødt har bevilget mye mer penger til arbeidsavklaringspenger i sitt budsjett enn både det som lå inne fra regjeringen opprinnelig, og det som har kommet fram i enigheten gjennom Hurdalsplattformen. Det er fordi Rødt i likhet med SV deler ønsket både om å reversere alle de kuttene som har kommet i arbeidsavklaringspenger fra den foregående regjering, og også den ambisjonen som foreløpig er en ambisjon, men som vi alle sammen forhåpentligvis har et mål om å få realisert, nemlig at folk skal kunne være på arbeidsavklaringspenger fram til de er ferdig avklart. Det har Rødt satt av penger til i sitt budsjett, og det ser vi fram til å gjennomføre, forhåpentligvis sammen med et stort flertall i denne salen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sveinung Rotevatn (V) []: I den delen av budsjettet som vi no diskuterer, ligg nokre av dei viktigaste verkemidla vi har for å gje folk tilgang til arbeid, kvalifisering til jobb, trygd og føreseielegheit dersom ein fell på utsida av arbeidslivet. For oss i Venstre er utgangspunktet at sjølv om velferdsordningar er med på å gje inntektssikring og skal hegnast om, er det ikkje dei som løyser fattigdomsutfordringane i samfunnet. Det er det inntekt frå arbeid som gjer. Det er den viktigaste inntektskjelda – heldigvis – for dei fleste hushald, og målet må alltid vere at alle som kan jobbe, får moglegheita til å jobbe.

I Venstre trur vi at menneske ønskjer å lykkast i eige liv med dei måla dei set seg, og at det viktigaste vi kan gjere, er å føre ein politikk som gjev folk flest moglegheita til nettopp å søkje å oppnå dei måla. Venstre har gjennom fleire år i Stortinget jobba for å inkludere fleire i arbeidslivet vårt. Vi har gjennomført omfattande endringar for å sørgje for at fleire fullfører vidaregåande skule, fordi vi veit at det fungerer. Vi har lagt om introduksjonsordninga slik at fleire skal få ta i bruk ressursane dei har, og får eit tilbod tilpassa sine mål og sin bakgrunn. Vi har lagt fram ein eigen strategi for å auke kvaliteten på tilboda Nav har til arbeidssøkjarar som treng å kvalifisere seg, for det er viktig at vi ikkje berre aukar talet på tiltaksplassar, men at vi også har mangfald og kvalitet i dei tilboda.

I regjering har vi styrkt samarbeidet mellom Nav og arbeidsgjevarar, både gjennom marknadsarbeid i Nav og gjennom auka bruk av lønstilskot og inkluderingstilskot, for å ta risikoen saman med arbeidsgjevarane og løne verksemder som tilset personar som står utanfor arbeidslivet. Ikkje minst har vi stilt fleire krav til offentleg sektor om å ha målsetjingar om å vere inkluderande arbeidsgjevarar, fordi vi veit kor viktig det er å sørgje for at dei som har hòl i cv-en, får ein sjanse i arbeidslivet.

Pandemien har ramma dei som har minst, hardast. Utvalet som såg på levekår i byar, er bekymra for dei langsiktige konsekvensane krisa vil ha for levekår og segregering nettopp der. Det er ein fare for at krisa forsterkar ulikskap på lang sikt. Utvalet konkluderte med at negativ effekt under pandemien er størst hos dei som bur i levekårsutsette område. Fleire av tenestene som gjev bistand til utsette innbyggjarar med behov for hjelp og tryggleik, har også hatt redusert kapasitet under koronakrisa, og det er slik at nokre vil ha behov for meir hjelp enn andre framover. Difor må vi vere villige til å målrette tiltak mot dei som har dei største behova. Det er vi opptekne av i Venstre, sjølv om det kan bety at vi ikkje alltid kan utvide og gjennomføre nye, universelle velferdsordningar som treff mindre målretta.

Mange av dei som jobbar i bransjane som har vore hardast ramma av nedstenging og smitteverntiltak, er dei som er i risikosona for å hamne i fattigdom, nettopp fordi serverings- og utelivsbransjen er flinke til å inkludere personar med laus tilknyting til arbeidslivet, ofte med låg formell utdanning eller hòl i cv-en. No er det dei same bransjane som vert stengde ned på ny. Dei ønskte seg ei lønsstøtteordning. Den somla regjeringa betrakteleg med å få på plass. Då ho kom på plass, var ho for svak. No har ho vorte forbetra, men framleis er ho langt frå god nok, ikkje minst fordi bedriftene vert stilte overfor eit val som er permittering eller ikkje permittering – ingen kombinasjonar, ingen fleksibilitet.

Då løysinga vart lagd fram, sa finansministeren at vi ikkje skal snakke ned permitteringsordninga. Det skal vi ikkje gjere, men det er heller ikkje eit mål på vellykka politikk at flest mogleg vert permitterte. Den demonstrasjonen som var på Eidsvolls plass her utanfor på laurdag, viste tydeleg at arbeidsfolk heller vil ha jobbane sine, og at dei heller vil ha lønstilskot og moglegheita til det enn å verte permitterte.

Det er i all hovudsak to ulike budsjettforslag vi diskuterer. Etter Venstres syn var budsjettforslaget som vart lagt fram frå Solberg-regjeringa, godt på dette området. På ein del område er det dessverre vorte svekt av den nye regjeringa. Det gjeld f.eks. forsøket med å leggje opplæring til rette for elevar som står i fare for å droppe ut av vidaregåande skule. Vi veit at fullføring av skule er noko av det aller viktigaste for å nå måla ein har i livet, for å kome i jobb, for å kome i vidare utdanning. At ein her kuttar i målretta innsats, synest vi er beklageleg og i grunnen uforståeleg. Vidare er det henta inn og kutta i ulike målretta ordningar som vi føreslo, anten det handlar om hjelp til tolketenester, ungdom som fell utanfor arbeidslivet, eller kva det måtte vere. Det er også lempa på ein del andre ordningar, i stor grad som følge av budsjettforliket med SV, men som dessverre i liten grad er finansierte med varige inntekter. Vi får kome tilbake til budsjettet neste år og sjå korleis det då skal finansierast, anten det er auka oljepengebruk eller eit endå høgare skattenivå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Vereide (A) []: Først og fremst må eg seie at påstandane om at det har gått treigt i svingane no, er litt underlege når ein samanliknar dei to vekene vi har brukt på å få på plass ei lønskompensasjonsordning, med dei om lag to månadene som førre regjering brukte for å kome med tiltak. Men det er ikkje det eg skal spørje om. Det eg skal spørje om, er likevel relatert til pandemien og korona. For åtte månader sidan uttrykte representanten Rotevatn at det var riktig å gjere kutt i sjukelønsordninga, pandemi eller ei. No er vi komne i gang på nytt. I ein situasjon der folk bør vere heime når dei er sjuke: Meiner representanten Rotevatn framleis at det er riktig at det skal bli dyrare for folk å vere heime når dei er smitta, enn å gå på jobb?

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg trur eg og Venstre meiner det same som Arbeidarpartiet gjer, eg håpar i alle fall det, nemleg at dei ordningane vi riggar oss med under ein krisesituasjon – med andre råd enn vanleg til befolkninga, med strenge reglar om smittevern, bl.a. at ein skal vere heime om ein kjenner det minste teikn til å vere forkjølt – er litt andre ordningar enn det vi har til vanleg. Eg trur Arbeidarpartiet er einig i det. Om Arbeidarpartiet er einig i det, forstår eg ikkje kvifor representanten Vereide stiller spørsmålet på den måten han gjer. Men når det gjeld ein normal situasjon, trur eg det er viktig å ta inn over seg at Noreg framleis har det høgaste sjukefråværet i verda. Det er mykje høgare enn i nabolanda våre, og det lar seg ikkje forklare på nokon annan måte enn at vi har andre ordningar enn alle andre land, bl.a. full lønskompensasjon frå dag éin i eitt år. Det har vi ikkje for nokon andre ordningar i trygdesystemet vårt. Kvifor vi har det for den ordninga, er det ikkje heilt enkelt å forstå, med dei dårlege resultata vi ser.

Torbjørn Vereide (A) []: I oppslaget der representanten Rotevatn var sitert, var det ganske tydeleg at det gjaldt uavhengig av pandemi, men det er veldig gledeleg at det her blir korrigert, om ikkje meir. Oppfølgingsspørsmålet går på korleis vi rustar oss både under pandemiar og utanfor pandemiar, anten det er snakk om teknologiske omstillingar eller anna. Vi i Arbeidarpartiet meiner at eit organisert arbeidsliv er avgjerande for å lykkast både i pandemihandtering og i omstilling generelt. Kvifor meiner representanten Rotevatn at det er riktig å fryse fagforeiningsfrådraget i staden for å gjere det litt meir rimeleg og overkomeleg for folk å organisere seg i fagforeiningar?

Sveinung Rotevatn (V) []: Det nivået på fagforeiningsfrådraget som vi no har hatt, og som Venstre har vore for, er det same nivået som var på fagforeiningsfrådraget sist Arbeidarpartiet sat i regjering. Dersom ein skal tolke representanten Vereide ordrett, betyr det at då Arbeidarpartiet sist var i regjering, var ein mot eit organisert arbeidsliv, då var ikkje ordningane gode nok. Eg trur ikkje det er rimeleg å anta at det er det representanten meiner. Eg trur heller ikkje det er slik at ein skal måle i kva grad ein er for eit organisert arbeidsliv eller ikkje, på kor store skattelettar ein skal få som fagorganisert. Venstre er for eit organisert arbeidsliv. Vi observerte og registrerte at sist ein utvida fagforeiningsfrådraget, klarte ein ikkje på forskingsmessig grunnlag å vise at det førte til nokon auke i organisasjonsgrad. Det har heller ikkje regjeringa vist til at skjedde då, eller at vil skje no. Det er noko ein antek, som ikkje har vist seg å stemme historisk sett.

Men vi får håpe at det stemmer no, for eg er for at fleire skal fagorganisere seg. Eg håpar at dette fører til eit rush av folk som vil melde seg inn i fagforeiningar, men det er dessverre ingenting frå norsk historie som tyder på at det vil skje.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Hadia Tajik []: Denne regjeringa har som mål at fleire kjem i jobb, at det er trygge jobbar dei går til, og ikkje minst at arbeidsfolk får meir makt over sin eigen kvardag.

Smittesituasjonen er for tida ganske krevjande, særleg på grunn av den nye mutasjonen omikron. Utviklinga framover er usikker. Regjeringa har innført ganske strenge smitteverntiltak, og me ser at det er nødvendig å følgja forholda og smittesituasjonen nøye.

Det som er viktig for meg, er å understreka at folk og næringsliv skal oppleva at sikkerheitsnettet er der for dei. Regjeringa føreslår å vidareføra dei ekstraordinære reglane for dagpengar, sjukepengar, omsorgspengar og arbeidsavklaringspengar i 2022 – dette både for å bidra til å hindra smitten i å breia seg og for å dempa dei negative økonomiske konsekvensane av pandemien både for enkeltpersonar og for bedrifter. Mange står igjen i fare for å verta permitterte, og jobbmoglegheitene for personar som allereie står utan arbeid, kan verta forverra. Det er framleis betydeleg fleire langtidsledige no enn det ville vore i ein normalsituasjon, og mange av dei som er langtidsledige, høyrer til ei gruppe som opplever at det er vanskeleg å finna fotfeste i arbeidslivet. Situasjonen kjem til å vera krevjande for ganske mange den nærmaste tida.

For denne regjeringa er arbeid til alle jobb nummer éin, og i lag med dei mellombelse utvidingane av koronaordningane i 2022 har regjeringa bl.a. føreslått å styrkja arbeidsmarknadstiltaka og å oppretta fleire plassar under varig tilrettelagt arbeid. Me styrkjer òg bemanninga i Nav for å gje rom for tettare oppfølging av personar som står utanfor arbeidsmarknaden, og ikkje minst òg til å handtera område som er under press, eller som har eit stort utviklingsbehov.

Det seriøse og organiserte arbeidslivet i Noreg vert utfordra av useriøse aktørar, sosial dumping og låg organisasjonsgrad. Det fører med seg utnytting av arbeidsfolk til å auka forskjellar, og det svekkjer den norske modellen. Ikkje minst kan det òg svekkja rekrutteringa til fleire viktige yrke. Difor er det viktig at Arbeidstilsynet har tilstrekkeleg kapasitet til å få bukt med useriøsitet og sosial dumping. Regjeringa legg vekt på at Arbeidstilsynet må vera synleg og til stades der utfordringane er størst. I tillegg til forslaget om å oppretta eit nytt a-krimsenter i Alta og gje Arbeidstilsynet pengar til vidare kontroll med smittevern på arbeidsplassar føreslår regjeringa å styrkja Arbeidstilsynet med ytterlegare 20 mill. kr. Det vil styrkja kapasiteten til tilsynet sånn at etaten kan auka innsatsen mot useriøsitet og sosial dumping.

Så føreslår regjeringa òg å auka løyvinga til Petroleumstilsynet. Sjølv om det er sånn at risikoen for storulykker og talet på alvorlege hendingar viser ein langsiktig meir positiv trend enn tidlegare, er det framleis behov for å følgja denne utviklinga tett. Regjeringa føreslår å styrkja den grunnleggjande kapasiteten og kompetansen til etaten. Det handlar om å styrkja tryggleiken i petroleumsnæringa, ei viktig næring for landet, bl.a. gjennom å leggja betre til rette for å læra etter hendingar og gjennom auka kapasitet til granskingar og anna oppfølging ved Petroleumstilsynet.

Me har òg lagt vekt på det organiserte arbeidslivet, og me føreslår gjennom dette budsjettet å dobla fagforeiningsfrådraget i løpet av dei neste to åra. Det er viktig fordi det organiserte arbeidslivet er eit gode for oss alle saman, ikkje berre for den enkelte organiserte, fordi det bidreg til eit arbeidsliv med lågare konfliktnivå og høgare produktivitet. Ikkje minst er òg det organiserte arbeidslivet fyrstelinjeforsvaret vårt mot eit useriøst arbeidsliv, mot sosial dumping og for ein tryggare arbeidskvardag for alle.

Som det følgjer av Hurdalsplattforma, kjem regjeringa til å sørgja for at perioden til personar som får arbeidsavklaringspengar, vert forlengd viss dei ikkje er ferdig avklarte. Der har me starta eit arbeid for å vurdera korleis dette skal følgjast opp, og det vil potensielt kunna få konsekvensar frå og med 1. juli 2022. Regjeringa ser fram til å presentera forslaget sitt til lovendringar så raskt som mogleg.

Så har me òg varsla at me ønskjer å forbetra brillestøtteordninga. I budsjettavtalen mellom regjeringspartia og SV vart me einige om å styrkja brillestøtta med 220 mill. kr frå 2022. Med denne styrkinga er eg trygg på at me kjem til å finna løysingar som vil inkludera langt fleire grupper enn i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Statsråden sa i sitt innlegg at det er viktig å sørge for at flere mennesker kommer i jobb. Det tror jeg vi kan være helt enige om i denne salen. Men for at flere skal få muligheten til å fullføre skole og utdanning, men også å komme i jobb, trenger noen litt ekstra hjelp og virkemidler for nettopp å klare det. For eksempel vet vi at mange av dem som sliter med hørselen, trenger tolker, og i de siste to budsjettene satte Solberg-regjeringen av penger til 59 nye slike utdanninger. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i fellesskap kutter i denne posten.

Når statsråden vet at det var 5 300 uløste tolkeoppdrag bare i 2021, hvorfor mener hun da at det var en god idé å kutte i tolketjenesten med 15 mill. kr?

Statsråd Hadia Tajik []: Det er viktig for denne regjeringa at alle får moglegheita til å fullføra vidaregåande skule og å byggja på med vidare utdanning, viss ein ønskjer det. Denne regjeringa har ikkje minst i Hurdalsplattforma synleggjort behovet for å ha fleire satsingar som varetek ungdom på veg inn i arbeidslivet, bl.a. med utforminga av ein ungdomsgaranti, og ikkje minst ei aktivitetsreform for unge uføre med ein jobbgaranti.

Det er klart at me vil òg sjå nærare på behovet for fleire tolkar, men det òg må sest i ein større samanheng, slik at me kan sikra at kvar enkelt ungdom får den oppfølginga som han eller ho måtte trenga.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Som jeg avslutningsvis var inne på i mitt innlegg, opplever man for tiden – og man ser det også i mediene – at det stenges ned operasjonsstuer, og at helseforetakene omdisponerer sine ressurser. Det gjør i neste omgang at folk som har stått lenge i kø og ventet på operasjon, nå blir videre forskjøvet ut i forløpet, med det som konsekvens at de går fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger.

Hva tenker statsråden om denne situasjonen, og på hvilken måte ser hun at man kan gjøre et framstøt for å beholde dem i den ordningen de er på, siden dette gjelder økonomiske konsekvenser?

Statsråd Hadia Tajik []: Det er ingen tvil om at det er ein svært krevjande situasjon for ganske mange med dei smitteverntiltaka som er innførte, og med dei avgrensingane som det kan leggja på moglegheitene ein del har til å vera i arbeid, sjølv om dei måtte ønskja å vera i arbeid og få prøvd ut arbeidsevna si og ikkje minst få eit sterkare fotfeste i arbeidslivet.

Eg kan berre svara for ein del av dei tinga som skjer innanfor mitt eige budsjett, men noko av det som eg har bidrege til, saman med kollegaene mine i regjeringa, er at pensjonert helsepersonell skal kunna bidra med covid-handteringa utan avkorting i pensjonen. Det vil kunna gjera det mogleg for helsevesenet å handtera meir enn det dei kanskje elles ville ha vore i stand til å handtera. Det vil òg setja dei i betre stand til å følgja opp saker og problem som ikkje berre er covid-relaterte.

Kirsti Bergstø (SV) []: Statsråden nevnte i sitt innlegg hvor viktig det er å styrke Nav og styrke Arbeidstilsynet, og det er svært gledelig at det skjer. Samtidig er det avgjørende at ansatte som jobber innenfor Nav, arbeidstilsyn og andre deler av statlig offentlig virke, opplever at man kan jobbe på en måte som møter behovene, framfor at man har målstyring. Da lurer jeg på: Hvordan merker ansatte og tillitsvalgte i etatene – gjennom arbeid, styring, tildelingsbrev – at det er et nytt politisk flertall på plass som synes det er viktig å styrke med både nok tid, nok folk og også tillit i virket, forhåpentligvis til erstatning for målstyring?

Statsråd Hadia Tajik []: Denne regjeringa vil gjennomføra ein tillitsreform i offentleg sektor, og for meg er det spesielt viktig å få gjennomført det i Nav. Eg kjem til å starta med å gjennomgå målings- og styringsparametrane for Nav. Det vil eg gjera i lag med leiinga og dei tilsette, for å forsikra meg om at det berre er dei måleparametrane som er ytst nødvendige, som er dei som fortset å vera parametrane ein bruker.

I tildelingsbrevet for 2022 vil tillitsreforma verta sett i gang. Det vil bestå av fleire premissar, men bl.a. vil det handla om å vareta større rom for fagkunnskap til dei tilsette. Det vil handla om at ein i større grad tek i bruk den norske arbeidslivsmodellen der leiinga og dei tilsette er meir jambyrdige. Det vil òg gje dei tilsette i Nav større rom til å påverke sin eigen arbeidskvardag, og alt dette vil handla om å sikra kvaliteten i møte med brukarane betre enn det ein har klart så langt. I tillegg har me bidrege til auka driftsbudsjett i Nav.

Mímir Kristjánsson (R) []: Gjennom pandemien har Stortinget vedtatt flere forbedringer i dagpengeordningen, forbedringer som også statsråden og regjeringen har utvidet til å gjelde i første omgang ut januar. Det kommer av en erkjennelse av at man vet at det å leve på 62 pst. av tidligere inntekt i dagpenger ikke er spesielt enkelt for veldig mange, særlig ikke for mange lavtlønte. Det som derimot er litt merkelig, er at det ikke synes å komme noen initiativ fra regjeringen om å forbedre dagpengeordningen permanent. Hva er det som er årsaken til at det skal være lettere å være arbeidsløs fra en lavtlønt stilling til vanlig enn når det er pandemi? Skyldes det rett og slett at man tenker at de som er arbeidsløse til vanlig, har mer skyld selv i at de er arbeidsløse?

Statsråd Hadia Tajik []: Me har bidrege til endringar i dagpengeregelverket, og dei gjer det lettare for fleire å få dagpengar no i den ekstraordinære situasjonen med smitteverntiltak, som rammar ganske mange i små stillingsbrøkar eller i deltidsstillingar. Me veit at når særleg restaurant- og serveringsbransjen er nøydde til å stengja ned eller delvis stengja ned, er det mange i dei bransjane som har nettopp små stillingsbrøkar, og som difor må få lettare tilgang til dagpengar. Men eg vil understreka at dette og forhøgd dagpengesats handlar nettopp om at det er ein ekstraordinær situasjon, og at ganske mange av dei som opplever at dei må over på dagpengar, ikkje har andre reelle jobbmoglegheiter fordi myndigheitene har pålagt smitteverntiltak og smitterestriksjonar som gjer at ein ikkje kan søkja eller få andre typar jobbar. Det er det som skil denne ekstraordinære situasjonen frå det som ville ha vore ein ordinær situasjon. Eg vil understreka at òg det ordinære dagpengeregelverket er eit godt regelverk.

Sveinung Rotevatn (V) []: I ei replikkveksling her for ein månads tid sidan vart statsråd Tajik utfordra av representanten Kristjánsson om kvifor ein i regjeringa sitt tilleggsnummer ikkje fann plass til det Arbeidarpartiet hadde lova dei skulle finne plass til, nemleg feriepengar for dei som går på dagpengar, brillestøtte, barnetillegg for uføre, starten på tannhelsereform, SFO m.m. Svaret frå statsråd Tajik den gongen var at det var fordi Arbeidarpartiet fører ein ansvarleg økonomisk politikk. Det er eigentleg eit svar det står respekt av, og det var ærleg. Så står det kanskje litt mindre respekt av at ein går til val på noko ein ein månad seinare meiner er økonomisk uansvarleg.

Men no har dette vorte endra i forliket med SV. No er desse ordningane på plass, og då får vi tru at det er finansiert på ein ansvarleg måte, nemleg gjennom auka varige inntekter, men det er det jo ikkje. Det er finansiert med mellombelse ekstraordinære inntekter i utbyte frå Statkraft på grunn av høge straumprisar. Har det gjort det budsjettopplegget vi skal vedta i dag, meir ansvarleg?

Statsråd Hadia Tajik []: Eg lar meg gjerne belæra av andre om korleis ein driv trygg økonomisk styring, men ikkje av representanten Rotevatn eller partiet Venstre. Når dei har sete i regjering eller forhandla om budsjett, har dei sjølve teke utbyte frå Statkraft i seine nattetimar. Dei har sjølve bidrege til å kasta plutselege avgifter på folk for å få budsjetta sine til å gå i hop. Etter at dei har forhandla fram nye budsjett, har partiet Venstre stått og skrytt av at dei har skrudd CO2-avgifta opp, samtidig som Framstegspartiet har skrytt av at dei har skrudd vegbruksavgifta ned, slik at dei har nulla dei politiske satsingane til kvarandre totalt og fullstendig ut. Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet vil i det minste i same retning. Me har nokolunde same maktanalyse til grunn for dei politiske prioriteringane som me gjer. Eg er stolt over at det budsjettforliket me har fått til saman med SV, bidreg til at ein varetek endå meir av det som er viktig for livet og lommebøkene til vanlege folk.

Så vil eg understreka at det er alltid heilskaplege økonomiske vurderingar som avgjer om det er trygg økonomisk styring eller ei, og eg er glad for at omstenda har tillate andre heilskaplege vurderingar no enn det dei gjorde for nokre månader sidan.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Trine Lise Sundnes (A) []: Arbeidsfolk i Norge fortjener trygge arbeidsplasser. De fortjener et arbeidsliv som bygger dem opp og ikke bryter dem ned, et arbeidsliv til å leve med hele livet, helt til man går i pensjon.

Arbeidstilsynets budsjett styrkes for å styrke Arbeidstilsynets kapasitet, herunder veiledning, tilsyn og kontroll rettet mot useriøsitet og sosial dumping. Bevilgningsøkningen vil samtidig gi økt tilstedeværelse og synlighet der utfordringene er størst. Det understrekes fra komiteens behandling en forventning om en betraktelig økning av de fysiske tilsynene. Dette er også i tråd med tilbakemeldinger fra arbeidslivets parter.

Fra mange deler av arbeidslivet rapporteres det om svært graverende forhold. I tillegg til de mange sakene i bygg- og anleggsbransjen er bl.a. den private velferdsbransjen i vinden, sist gjennom den meget omfattende dommen i Stendi-saken. Etter en mer enn tre år lang rettskonflikt mellom Stendi og 22 medlemmer i Fagforbundet har retten kommet til at det har vært svært omfattende brudd på arbeidsmiljøloven og andre sentrale lover. Det er grunn til å tro at Stendi ikke er alene om den forretningsmodellen de har lagt til grunn – grunn nok til at Arbeidstilsynet ser bransjen ekstra nøye i kortene.

Over år har antall tilsyn gått jevnt og trutt nedover, fra 17 939 tilsyn i 2015 til 12 362 tilsyn i 2019. I pandemiåret 2020 var tallet nede i 9 606, og nær 300 av disse var såkalte postale tilsyn. I denne perioden har antall mottatte varsler om kritikkverdige forhold økt. I løpet av perioden fra 2015 til i dag er antallet inspektører i tilsynets forebyggende avdeling, tilsyn, gått ned. En oppbygging av antallet inspektører på tilsyn, og satsing på deres kompetanse knyttet til useriøsitet i arbeidslivet, er viktig for å nå Arbeidstilsynets og regjeringens mål.

I a-krimarbeidet arbeides det med aktører hvis forretningsmetode er å omgå norsk regelverk. Hver enkelt sak krever dermed mer ressurser. Det må innhentes dokumentasjon nok til å sannsynliggjøre brudd på regelverk, og det må benyttes observasjoner og omfattende dokumentgjennomgang mye oftere enn for kun få år siden.

Etter åtte år med Solberg-regjeringen er Arbeidstilsynets styringsprosess vinklet mot mål- og resultatstyring i så detaljert grad at det bærer preg av «new public management». Det vanskeliggjør tilsynsoppgavene, og tilsynsantallet går ned. Det må være en balanse mellom registrering og rapportering og den nytten man har av disse registreringene, og jeg er spesielt glad for at man tar tak i disse utfordringene gjennom en tillitsreform i offentlig sektor, noe som er løftet fram av arbeidsminister Tajik i dag.

Med dette budsjettet starter det etterlengtede renholdsarbeidet i arbeidslivet. Det tar dessverre mer enn ett år å rydde opp etter Solberg-festen, men jobben starter med denne regjeringen og med et godt samarbeid med partene i arbeidslivet – til beste for arbeidsfolk, som fortjener trygge arbeidsplasser. De fortjener et arbeidsliv som bygger folk opp og ikke bygger dem ned.

Aleksander Stokkebø (H) [] (ordfører for sakene nr. 3 og 4): Arbeid til flere er vår viktigste jobb. Derfor startet vi på Høyres vakt inkluderingsdugnaden. Folk som av ulike grunner står utenfor arbeidsmarkedet, må inkluderes bedre og hjelpes ut i jobb. Noe av det mest grunnleggende for oss mennesker og vår verdighet er å få brukt våre evner og bidra der vi kan. Enten du har nedsatt funksjonsevne, hull i cv-en eller minoritetsbakgrunn, må vår melding være klar: Du trengs. Alle har erfaring og kompetanse som samfunnet har behov for.

Hvis vi skal få flere ut i jobb, må vi stille opp med virkemidlene. Lønnstilskudd er ett tiltak som ble kraftig styrket på Høyres vakt. 3 000 flere varig tilrettelagte jobber og vårt forslag om minst 1 500 nye er et annet. Men hvis vi virkelig skal lykkes med å få ned forskjellene og hjelpe folk i jobb, må vi ta tak i de underliggende driverne bak forskjellene. Det er en klar sammenheng mellom det å ikke ha fullført videregående og det å ikke komme seg i jobb. Derfor sto vi på Høyres vakt for en storsatsing på fullføring som bidro til at det gikk kraftig opp. Derfor foreslo vi i budsjettet over 32 mill. kr til en forsøksordning som skulle bidra til at flere av Navs brukere skulle få gjennomført tilrettelagt videregående opplæring. Dessverre fjerner nå SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet denne satsingen med et pennestrøk. Det er synd for alle dem som står utenfor og vil inn i utdanning og arbeid.

Fullføring av skolen er viktig, men hvordan skal en kunne fullføre skolen hvis en verken hører eller vet hva som blir sagt? Sånn er det for Kaia. Hun er født døv og er avhengig av tolk for å gjennomføre skolen, men hun opplever en hverdag der hun gang etter gang blir stående uten tolk og detter av undervisning, gruppearbeid og diskusjonene som foregår.

Bare i år har Nav manglet tolk til 5 300 oppdrag. Det hindrer fullføring i videregående og hindrer deltakelse i jobb. Sånn kan det ikke være. På Høyres vakt styrket vi derfor tjenesten, og i de to siste budsjettene satte vi av penger til 59 nye tolker for å gi økt tilgjengelighet, mer forutsigbarhet for folk og bedre kvalitet på tjenestene. Det var derfor en stor overraskelse for både brukerorganisasjonene og Høyre da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV startet regjeringsgjerningen med å påføre tolketjenesten et netto kutt på 15 mill. kr. Det vil bety at flere vil få avslag på tolk, at planlagte aktiviteter må avlyses, og at aktiv samfunnsdeltakelse hindres. Resultatet blir mer sosial tilbaketrekking, isolasjon og ensomhet og mindre fellesskap blant folk.

Vi trenger en større kraftsatsing for økt gjennomføring i videregående og flere i jobb, men dessverre er kuttet når det gjelder gjennomføring av videregående, og kutt i tolketjenesten bare to av mange eksempler på usosiale kutt fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som gjør det vanskeligere for folk å komme tilbake i jobb. Det er nok en påminnelse om hvorfor vi trenger et sterkt Høyre og et regjeringsskifte, fordi arbeid til flere er vår viktigste jobb.

Eivind Drivenes (Sp) [] (ordfører for sak nr. 5): I det daglige livet som hver dag leves langt fra denne salen, er det et bredt spekter av mennesker. Alle er forskjellige, og de fleste har sine forskjellige behov.

En del av dem som bor rundt om i landet, har fra tid til annen behov for kontakt med Nav. Som ellers i befolkningen er også Navs brukere et bilde på det brede laget av folket. Her har man alt fra datakyndige som lever papirløst, til dem som omtrent har allergi mot touch-telefonen. Noen er i livets bølgedal, andre er på livets skyggeside. Men alle har krav på de samme tjenestene. Noen vil si at utviklingen dessverre har gått fra et menneskemøte til et skjermmøte og et samfunn der vi ikke skal prate sammen – et kaldere samfunn.

Det er ikke sikkert at de siste års utvikling gagner Navs brukere og kanskje heller ikke det resultatet vi politikere er opptatt av, og som Stortinget ønsket med opprettelsen av Nav. Den forbrukeren av Nav som faktisk trenger en åpen dør, som ikke har gode digitale ferdigheter, og som kanskje ikke er mest frampå i å kreve, er den store taperen i Nav-systemet og dets utvikling.

Jeg er utrolig glad for at denne regjeringen vil støtte at kommuner som ønsker å gjenåpne Nav-kontor, kan gjøre det, og sikre at Nav-kontorenes åpningstider er mer brukervennlige, og at vi styrker førstelinjen i Nav. Vi i Senterpartiet er kjent for kaffekoppen og den gode samtalen, og det bør kanskje Nav også bli. Det er etter mitt syn langt fra sikkert at vi får de beste resultatene når vi tar avgjørelsene langt fra dem det gjelder. Jeg tror at de som sitter i Nav og møter menneskene, må få større myndighet til å hjelpe sine klienter, og ikke de som sitter sentralt på et kontor på andre siden av landet.

Det er ikke alle forunt å klare å få seg en jobb i det samfunnet vi lever i. Derfor er vi som storsamfunn forpliktet til å hjelpe. Varig tilrettelagt arbeid, VTA, er en av ordningene Nav har ansvar for. Her hjelper vi dem som trenger litt ekstra, til å få seg en jobb for å fungere. Vi gir dem en meningsfull hverdag, ja kanskje et mer verdig liv.

I budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ble det enighet om at VTA-plassene trappes ytterligere opp og med en beregningsteknisk økning på om lag 250 plasser. Regjeringen Solberg hadde også lagt inn 250 plasser, så det blir 500 flere plasser på ett år. Senterpartiet vil fortsette å arbeide for at antall plasser i VTA blir økt i årene framover. Vi ønsker en sømløs overgang fra videregående skole og over til VTA for dem som har behov for det. Dessverre har ikke veksten vært stor nok i VTA-plasser de senere årene, men heldigvis ser trenden nå ut til å være snudd. Solberg-regjeringen startet i statsbudsjettet sitt, og den nye regjeringen dobler, og så kom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre og overbød i sitt tilleggsforslag. Det er gledelig at det blir et bredt flertall på Stortinget for å øke antall VTA-plasser i tiden framover. Det er forunderlig at den forrige regjeringen ikke så dette som verdifullt, både for den enkelte og for storsamfunnet.

Uten en jobb å gå til, uten en skole å lære på eller manglende økonomiske ordninger til å leve av brytes menneskene ned. Sånn kan vi ikke ha det. Det som bekymrer meg og Senterpartiet, er at de økende forskjellene rammer dem som allerede har minst.

Det har nærmest blitt et munnhell at vi skylder på covid-19 når flere enn noen gang står i kø i Nav-systemet, folk blir kasteballer i systemet, personer får ikke den avklaringen de venter på, og det offentlige Norge får ikke jobben gjort. Det skal ikke gå ut over Norges befolkning.

Enkelte kaller det utenforskap, andre økte sosiale forskjeller. Uansett navn er en av de største utfordringene i vårt samfunn at ikke flere er avklart i Nav-systemet og står utenfor jobb. Barn har ikke den økonomiske tryggheten de trenger for å komme videre i livet. I budsjettet tar vi noen grep, men det er ikke nok. I tiden som ligger foran oss, må vi våge å ta grep, slik at køene i Nav blir kortere og verdigheten for disse menneskene kommer tilbake.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram en viktig ting som er med i dette budsjettet, og en enstemmig arbeids- og sosialkomité har understreket betydningen av det i en merknad om funksjonshemmedes levekår og livskvalitet. SSB har på oppdrag fra Bufdir for første gang produsert og publisert offisiell levekårsstatistikk om situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Statistikken som ble produsert i 2020, omhandler personer med funksjonsnedsettelser som bruker tekniske hjelpemidler på varig basis, eller som har fått tildelt uføretrygd, grunnstønad eller hjelpestønad. I årene som kommer, vil både levekårsområdet og utvalgets statistikk utvides. Dette er en sak som Senterpartiet har vært veldig opptatt av, og jeg er glad for at en samlet komité står bak merknaden.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Det er mange mennesker i Norge som står i en krevende situasjon. Vi har en alvorlig pandemisituasjon – den er ikke over. Arbeidsledigheten stiger, og det er behov for å finne omforente løsninger. Da pandemien traff oss i fjor, gikk vi i denne salen sammen om å finne omforente løsninger. Dessverre kjører dagens regjering mye mer et sololøp og søker ikke de omforente løsningene.

Det er også mange andre som står i en krevende situasjon, ikke bare de som er rammet av permitteringer osv. Vi har en strømpris som løper løpsk og en regjering som skor seg på de høye strømprisene, og som gir smuler tilbake til innbyggerne.

Vi ser også at pensjonistene er taperne i dette budsjettet. Det kom ingenting ekstra til alderspensjonistene. Mange av dem taper faktisk kjøpekraft, fordi de påvirkes av skatteskjerpelsene, strømpris osv. I åtte år har Fremskrittspartiet prioritert pensjonistene. Vi fjernet underreguleringen, som var en historisk satsing i fjor. Vi har redusert avkortningen til gifte og samboende pensjonister, som i realiteten har vært et ran av oppsparte midler. Vi økte minstepensjonen med 21 000 kr – altså 21 000 kr ekstra – da vi styrte. I tillegg har vi redusert skatter og avgifter, som har truffet pensjonistene veldig bra.

Jeg og Fremskrittspartiet frykter at høstens budsjettforlik mellom de rød-grønne partiene signaliserer starten på fire magre år for pensjonistene. Det er interessant å se at det er de samme partiene som innførte pensjonsreformen, altså sparereformen på pensjon, som nå har gått sammen for å lage budsjett, og de glemmer pensjonistene. Faktisk vil mange av pensjonistene få dobbelttap, fordi de bor i store, eldre eneboliger. De betaler dyrt for strøm som staten tjener seg søkkrik på, samtidig som det kan se ut som at de har store formuer på grunn av den samme eneboligen, og de betaler dyr eiendomsskatt.

Fremskrittspartiet foreslår å fjerne den siste delen av avkortningen for gifte og samboende pensjonister over to år. Vi har allerede redusert den i flere omganger – først fra 25 pst. til 15 pst., så fra 15 pst. til 10 pst. Vi foreslår i tillegg å heve minstepensjonen med 5 000 kr.

Dessverre sleper regjeringen beina etter seg – først i forbindelse med strømprisen når man gir noen øre til folk, gir bostøtte som ikke treffer alle i befolkningen, men kun en liten del. Hele landet skriker, men man vil ikke fjerne moms eller gi en kontantutbetaling. Når det gjelder feriepengene, hadde man ikke lyst til å gi feriepenger til de arbeidsledige. Man kjempet knallhardt imot å gi feriepenger til de arbeidsledige. Det måtte et sosialistisk parti, SV, til for at man skulle få det til i budsjettforliket. Statsråden gikk til og med så langt som å advare om at renten ville gå opp om de arbeidsledige fikk feriepenger. Utrolig nok gikk det troll i ord, for renten har allerede gått opp, til og med før vi har vedtatt statsbudsjettet.

Fremskrittspartiet foreslo også å redusere arbeidsgiverperioden for koronarelatert sykefravær. Etter det kom regjeringen med en ordning og sa at man også ville redusere den – ikke like mye som Fremskrittspartiet ville, men man kom oss lite grann i møte. Så Fremskrittspartiet foreslo å redusere arbeidsgiverperioden for koronarelatert sykefravær, og så hadde man den samme runden med permitteringer, da det kom noe etter hvert.

Til slutt vil jeg trekke fram fribeløp for uføre. Man gjorde det samme. Man ønsket å kutte fribeløpet til de uføre, og det framstår fortsatt som ganske uklart om man egentlig ønsker å gjøre det, eller om man ikke ønsker å gjøre det. Man foreslo og argumenterte for å gjøre det. Så kom det en budsjettenighet, og så argumenterte man etterpå i denne salen for ikke å gjøre det. Jeg håper ikke dette vil bli en salderingspost i framtidige statsbudsjetter, hvor det alltid skal være opp til et parti på vippen om man ikke vil gjennomføre de usosiale kuttene.

Helt til slutt vil jeg si: Regjeringspartiene bruker nå alle de midlene som Fremskrittspartiet har vært med på å spare opp, enten det gjelder ABE-reformen eller andre ting som de tidligere sto og kritiserte at man gjennomførte.

Presidenten: Presidenten lurer på om representanten ønskjer å ta opp forslag.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg tar opp forslag nr. 5 i sak nr. 1.

Presidenten: Representanten Gisle Meininger Saudland har teke opp det forslaget han refererte til.

Torbjørn Vereide (A) []: Vi skal ha eit meir rettferdig Noreg. Med vår regjering blir det det – tryggare for arbeidsfolk og meir inkluderande for dei som treng ei hjelpande hand. Når det gjeld fleire av Høgre sine forslag til usosiale kutt, ser vi at vi allereie no får kutta mange av dei. Vi ser at vi får innfridd mange nye ordningar, som gratis halvdagsplass for førsteklassingane i SFO, rimelegare barnehage, forbetringar i tannhelse og mange andre gode tiltak. Ikkje minst ser vi at det har mykje å seie innanfor arbeidslivspolitikken, for om det er éin ting vi har sett opp gjennom åra, og ikkje minst no i pandemien, er det at vi treng eit sikkerheitsnett som er med og tryggjar kvardagen og arbeidslivet til folk.

For å hjelpe dei som har falle utanfor, vil vi sikre ei aktivitetsreform som gjer at det blir enklare å ha graderte ordningar og få ikkje berre ein fot, men begge føtene tilbake i arbeidslivet igjen. I vårt budsjett set vi av pengar til 1 000 nye tiltaksplassar. Nav blir styrkt med 175 mill. kr, og vi trappar opp VTA-plassane med 250 i tal. Dette har noko å seie. Arbeidslivet vårt skal vere trygt.

Fagforeiningsfrådraget har stått stille. Representanten Rotevatn argumenterte med at i og med at det hadde vore bra nok tidlegare, måtte det vere bra nok no. Eg lurar på om den same argumentasjonen hadde gjeldt kroneisen, som ein gong kanskje kosta 1 kr. Det var kanskje ikkje det beste argumentet eg hadde på lager, men sjølv om humoren er dårleg, vil eg seie at politikken vår er svært solid, for no aukar vi nemleg fagforeiningsfrådraget med 50 pst. Til neste år skal det doblast.

Eit sterkare arbeidstilsyn er heilt nødvendig. Langvarige ostehøvelkutt har ikkje hjelpt på i kampen mot det useriøse arbeidslivet. Difor er vi tydelege på at vi skal styrkje det. Den kollektive søksmålsretten er òg viktig. Dei som bryt innleigereglane, skal kjenne det. Arbeidslivet vårt skal vere rettferdig. Nettopp difor er vi veldig stolte av at vi får auka løyvinga, sånn at vi får på plass feriepengar på dagpengane til folk. Sjukepengeordninga, som fleire parti har teke til orde for å kutte, står vi svært solid på. På toppen av det framskundar vi pensjon frå første krone, der ein million arbeidstakarar fram til no har gått glipp av pensjonsopptening. Her ryddar vi opp. Det er slik det blir med ei ny regjering.

I dette samfunnet stiller vi opp for kvarandre. Avkortinga av uføretrygda som var føreslått av den føregåande regjeringa, blir det sett ein stoppar for. Alle som har noko å bidra med, og som har lyst til å delta litt i arbeidslivet, skal få gjere det utan å kjenne den pisken. Barnetillegget for uføre blir innført igjen, og brillestøtta for barn står vi tydeleg og støtt på.

I vårt alternativ er vi veldig tydelege på at vi skal inkludere fleire. Folk med nedsett funksjonsevne og helsemessige utfordringar skal møte eit arbeidsliv som er opent og inkluderande. I det lange løpet, som forhåpentleg skal vere kort, skal vi òg få inkorporert CRPD i norsk lov. Det er ei absolutt nødvendigheit. Det står vi for.

Eg er veldig glad for at vi har ambisjonar for Nav, ikkje berre i kroner og øre og tilsette, som vi skal styrkje, men òg for at vi skal innføre ei tillitsreform der vi erstattar mange av dei umusikalske og meiningslause måleparametrane med dialog og lokal myndigheit og påverknad. Det gjeld dei tilsette som jobbar i systemet, og inkluderer brukargruppene, som treng å få stemma si høyrt oftare.

Det at vi no har fått ei ny regjering, har noko å seie. Vi skal ha eit meir rettferdig arbeidsliv, vi skal ha eit trygt arbeidsliv, og vi skal inkludere fleire. Det er det vi gjer no.

Anna Molberg (H) []: Den norske velferdsstaten er noe et samlet politisk Norge står sammen om, men det skulle man egentlig ikke tro dersom man følger med på den politiske debatten i dette landet. Venstresiden i Norge bruker nemlig mye tid på å tegne et bilde av en kald høyreside som kun er opptatt av skattelettelser og usosiale kutt. Representanten Vereide bekreftet nettopp det i sitt innlegg. Det er en politisk myte jeg trodde vi var ferdig med på 1980-tallet, men gjennom en lang valgkamp har vi sett representanter fra alle partier på venstresiden som til de grader bruker mye tid på å holde denne myten i live. Det er en velkjent teknikk å ty til enkle angrep når man ikke har noe av substans å komme med.

For at velferdsordningene våre skal overleve, er det ikke annet enn ansvarlig av en regjering å justere litt fra tid til annen. Til og med i Norge varer ikke oljeformuen evig, og hvis vi skal sikre de neste generasjoner en anstendig pensjon, et sikkerhetsnett dersom man blir syk, må man faktisk ta ansvar for det. Velferdsordningene må treffe dem som trenger det mest, og sikkerhetsnettet vårt må stå seg for de kommende generasjoner.

Det var derfor ganske interessant at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sitt første budsjettforslag valgte å beholde 18 av 22 kutt som de selv mente var usosiale før de kom i regjering. I tillegg kutter regjeringen mer, bl.a. i våre bevilgninger til hjelp for ungdommer som dropper ut. Det kuttes stort i tolketjenesten for døve og tunghørte. Det kuttes til gjeldsrådgivning i Nav, og hele ordningen med fritidskort droppes. Det venstresiden kaller usosiale kutt, er justeringer for å sikre bærekraftige velferdsordninger. Det venstresiden kaller usosiale kutt, er små endringer for å sikre at det skal lønne seg litt mer å stå i jobb framfor å gå på sosiale ytelser.

Selv om venstresiden aldri nevner det, innførte Solberg-regjeringen en rekke viktige sosiale tiltak. Vi gjorde barnehagen billigere og innførte gratis kjernetid. Vi innførte redusert foreldrebetaling for skolefritidsordningen. Vi tredoblet støtten slik at flere fikk råd til å reise på ferie og delta i aktiviteter. Vi innførte fritidskort slik at alle barn i prøvekommunene ble sikret 2 000 kr til fritidsaktiviteter. Vi hadde også planer om å gjøre denne ordningen nasjonal. Vi økte barnetrygden for første gang på 20 år. Vi økte pensjonen for minstepensjonister. Siden 2013 har vi også økt bostøtten med over 22 mrd. kr. Hvem gjorde vi dette for? Vi gjorde det for dem som trenger det mest.

Det venstresiden kaller skattekutt til de rikeste, er i den virkelige verden skattelettelser til norsk næringsliv, som skaper jobber. For vi vet jo at den største forskjellen på folk i Norge er om de har en jobb å gå til eller ikke. Å sende en skatteregning på 10 mrd. kr til næringslivet stimulerer ikke akkurat til jobbskaping. Å øke toppskatten for lektorer, jordmødre og lokførere står ikke i stil med budskapet om at det er vanlige folks tur. Å la folk flest beholde mest mulig av lønnen sin er sosialt i mine øyne. Det er derfor Høyre reduserte skattene for vanlige familier med 14 000 kr i året. Vi foreslo også et skattekutt på 5 000 kr for å få flere under 30 år i jobb. Det er selvsagt skrinlagt av en ny regjering.

Er det én ting vi ser særlig i krisetider, er det hvor viktig jobben til folk er. En annen ting vi ser særlig i krisetider, er at noen trenger hjelp mer enn andre. Det er derfor Høyre mener at det ikke er riktig å smøre alt tynt utover. Det er derfor vi mener det er viktigere med mer treffsikre sosiale ytelser. Å hjelpe nettopp dem som trenger det mest, er det som kjennetegner et godt samfunn og en god velferdsstat.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Nå har vi hatt åtte år med økte forskjeller mellom folk og usosiale kutt fra den gamle høyreregjeringen, og ikke minst har det vært de med mest penger som har definert og styrt samfunnsutviklingen. Derfor er vi veldig glade for at vi nå får et statsbudsjett som er til fordel for vanlige arbeidsfolk og familier.

Nettopp budskapet «vanlige folks tur» har inspirert grasrotorganisasjonene i Norge, som brenner for et trygt arbeidsliv og en sterkere velferdsstat. Blant de få jeg har sett har vært negative, er Høyre og særlig representanten Tina Bru, som faktisk brukte en stor del av sin egen tale på landsmøtet til Høyre på å prate om Arbeiderpartiets budskap. Tina Bru lurte på hvem «vanlige folk» er. Med budsjettet vårt har hun fått et klart svar: Det er bl.a. de familiene som er i arbeidslivet og selvfølgelig trenger barnehage, som nå får 2 900 kr mer i lommeboka hvis de har ett barn, eller 4 900 kr hvis de har to. Men da sier Bru «veldig lite penger, så lite at det egentlig ikke merkes av de fleste». For oss som er så privilegerte å være valgt inn her, er kanskje ikke 4 900 kr et være eller ikke være, men for mange tilsvarer det faktisk budsjettet på en helt vanlig ferie.

Vanlige folk er de uføre, som nå slipper å bli fratatt motivasjonspengene for den flotte jobben de gjør på arbeidsplasser og for lokaldemokratiet vårt. For ikke å snakke om dem som nå har tatt den aller største støyten de par siste årene med nedstenging av samfunnet, og som har mistet jobben – og som nå heldigvis går en litt lysere sommer i møte, med trygghet for nettopp feriepenger.

I finanskomiteens debatt i denne salen sa Heidi Nordby Lunde noe som er helt riktig. Hun sa at vi må forholde oss til virkeligheten slik den er. Derfor har jeg i dag funnet fram de to aller viktigste tallene fra SSB for hvordan tilstanden har vært i arbeidslivet de siste årene. Da er det to tall som sier mer enn noe annet. Det første er: Hvordan har arbeidsfolkene våre som er svakest stilt i arbeidslivet, og som har de laveste lønningene, det? Det andre er: Hvor stor del av befolkningen er det som er med i jobb? Til det første er det et faktum at det i dag er mange av de lavest lønte, f.eks. i privat sektor, som har mindre å kjøpe melk og brød for enn de hadde for ti år siden. Det andre tallene fra SSB viser, er at andelen som er i jobb, nå har falt over mange, mange år. Faktisk er det nå opp mot en tredjedel som står utenfor arbeidslivet, og det er et ganske dramatisk tall hvis man sammenligner med toppåret 2008, da det var over 71,5 pst. som deltok i arbeidslivet i Norge.

Grunnen til at disse to tingene skjer samtidig, at de svakest stilte får dårligere betalt og flere havner utenfor, henger unektelig sammen med sosial dumping. Mange unge folk som står svakt stilt, blir etter hvert skviset ut av arbeidslivet. I mitt eget hjemfylke, særlig i den sørlige delen, er det enkelte kommuner hvor det er 40 pst. av befolkningen som står utenfor arbeidslivet. Det er en så høy andel at det egentlig er vanskelig å forholde seg til, men for at vi skal få et bilde av det i denne salen, betyr det at f.eks. representantene Bergstø, Asheim, Lundteigen, Sundnes, Moflag og Rotevatn ville ha stått utenfor arbeidslivet, alle sammen. Da sier det seg selv at det er noe som har gått galt over veldig mange år.

Derfor må vi ha en politikk som innebærer at ja, det skal lønne seg å jobbe, men det skal ikke lønne seg å jobbe fordi velferdsstaten skjæres ned. Det er de svakest stilte som skal løftes opp, og det er en fundamental forskjell. Jeg har selv bodd og jobbet litt i USA, og det lønner seg å jobbe – f.eks. hvis man bor i Anchorage i Alaska, der jeg studerte etter videregående – for det er ikke noe sikkerhetsnett, det er ingen velferdsstat. Men det er ikke nødvendigvis noen hyggelig hverdag å være i det arbeidslivet, for ikke å si i de utfordringene som oppstår med kriminalitet og utrygghet fordi forskjellene mellom folk er så store.

Derfor er jeg glad for at vi nå har fått en arbeidsminister som ser dette, og som er motivert for å handle. Nå må vi gå fra prat til praksis.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Kirsti Bergstø (SV) []: Friheten finnes i fellesskapet. De aller fleste av oss er på ulike tidspunkt avhengige av det fellesskapet og den velferden som vi har bygd opp, for å kunne leve et godt og fritt liv. Når jeg har jobbet på krisesenter, har jeg møtt kvinner som er uføre etter vold fra en de elsker. Når jeg har jobbet på Nav, har jeg møtt mennesker som har vært så skjelven på hånden at de ikke kan fylle ut et skjema på grunn av angst og abstinens. Og etter å ha jobbet med barn og voksne med utviklingshemming og autisme blir man ydmyk av sårbarheten som ligger i å bli ivaretatt av så mange mennesker hver dag, men også av hvor avhengig man er av å ha sterke fellesskap, ikke bli sendt ut på anbud, men ha et arbeidsliv der også du ønskes velkommen. Derfor vil jeg røre ved noe av det flere har vært innom i debatten her i dag, og som er avgjørende veivalg for hvordan vi skal møtes som mennesker, og hvilken frihet vi skal ha, også når livet ikke går så bra.

For om man er ufør på grunn av hard arbeidsbelastning eller vold, om man må på Nav på grunn av rus, behov for sosialhjelp eller arbeidsløshet, og om man er avhengig av at andre som hjelper deg, er til stede – ja, så er det politiske betingelser som avgjør det. Det er om de som hjelper deg, har hele og faste stillinger og trygghet i sin faglighet som avgjør hvilken hjelp man får. På ulike tidspunkt vil vi også være avhengige av noen form for stabilitet som ligger i fellesskapet, enten vi utsettes for ulykker eller helt vanlige samlivsbrudd. Derfor er det en viss forskjell på å snakke om treffende sosiale ytelser – eller behovsprøving, som det også heter – og universelle velferdsordninger for å møte folks reelle behov i livet. Der er nettopp utforming, innretning og finansiering så avgjørende – at man har systemer som sørger for at vi er trygge i vårt liv, og at de som skal utøve den hjelpen man trenger, også er trygge i sitt arbeid. Derfor er det oppløftende å høre statsråden varsle en storstilt tillitsreform, og derfor er det oppløftende at vi i dag går bort fra behovsprøving og over til å styrke felles velferd.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Trygderetten er en viktig institusjon. Det er dessverre økende restanser i Trygderetten og vridning i saksammensetningen de siste årene, der flere saker enn tidligere handler om arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Dette har ulike partier påpekt over mange år, men nå er vi kommet i den heldige situasjonen at det er en samlet komité som sier at en «vil vektlegge kvalitetsutvikling i klage- og ankesaksbehandlingen og riktig og enhetlig lovforståelse i klage- og ankesakskjeden». Det er veldig viktig at departementet følger opp dette. Jeg vet at det er nedsatt et utvalg som ser på det, og jeg håper inderlig nå at denne enstemmige komitémerknaden forsterker behovet for at Trygderetten må fungere godt, og at Trygderettens vedtak får konsekvenser for hvordan resten av saksbehandlingskjeden i Nav fungerer.

Så gjelder det arbeidsavklaringspenger. Der er det inntektssikring i ordningen, med 66 pst. av inntektsgrunnlaget, og denne inntektssikringen er avgjørende viktig og må ikke svekkes. I tillegg til inntektssikringen er formålet med arbeidsavklaringspengene todelt. Det er for det første å avklare helsesituasjonen – gir det grunnlag for uføretrygd, eller er det ut i arbeid med sin arbeidsevne? Punkt to er kvalifisering for arbeid, for dem som altså ikke er berettiget til uføretrygd. Her er det sjølsagt en glidende overgang mellom helseavklaring og arbeidskvalifisering. Arbeidsavklaringen kan også ende opp i at uføretrygd er den rette inntektssikringen framover. Men her må det bli en kraftig styrking av tiltak for kvalifisering til arbeid. Dette gjelder eksempelvis utdanning, særlig fullføring av videregående skole for ungdom, kvalifiseringsprogrammet som er i kommunal regi, og statlig lønnsstøtte til foretak, som da kan utbetale tarifflønn til personer som er avklart til arbeid, men som har vanskeligheter med å skaffe seg arbeid.

Det har ellers vært fokusert på arbeidsmarkedstiltak når det gjelder nettopp dem som ikke har fullført videregående opplæring. Der er det en komitémerknad på side 23 i innstillingen hvor det er en felles komité som sier at dette kan føre til «varig utenforskap». Her er det viktig at en har et samspill mellom skole, altså fylkeskommunen, og Nav. I Buskerud er det gode erfaringer med UngInvest, som har vært drevet fram av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og det er et tiltak som også nå blir videreført ellers. Jeg vil også på det området si at kuttet på den posten som Høyre har påpekt, er noe som må grundig vurderes videre, slik at de tiltakene blir forbedret.

Mímir Kristjánsson (R) []: Denne høsten har vi sett hvor alvorlig høye strømpriser kan ramme husholdninger og enslige i Norge. Vi har sett hvordan trygdede, lavtlønte og pensjonister sliter med å betale strømregninger som er to, tre og fire ganger så høye som det som er normalt. Vi har også opplevd at når vi med beste vilje har forsøkt å gi penger over bostøtten til mange av dem som trenger hjelp med å betale strømregningen, er ikke bostøtten i nærheten av å treffe alle dem som trenger hjelp med å betale regningene for å ha et verdig sted å bo. Årsaken til det – og dette er også grunnen til at jeg tar det opp i denne debatten – er at de endringene som ble gjort i forbindelse med uførereformen i 2015, gjorde at samtlige av landets uføre så å si ble katapultert over inntektsgrensen for bostøtte gjennom det som nærmest var en teknisk endring. Da begynte man å skattlegge uføretrygd annerledes, og da økte man ikke bare uføretrygden, men også skatteprosenten. Problemet er bare at bostøtten ikke tar hensyn til hva man har i lommen; den tar hensyn til bruttoinntekten.

Dermed befinner vi oss i en situasjon som er så absurd at til vanlig har ingen uføre i landet rett til å søke om bostøtte. Det er ikke bare det at de ikke får innvilget bostøtte; de har ikke rett til å søke engang, fordi de ligger stort sett 8 kr over grensen for å få bostøtte hver eneste måned. De er altså 8 kr for rike til å få hjelp fra denne velferdsordningen. Det må være et nyttårsforsett for både oss i denne komiteen og Stortinget for øvrig å ordne opp i denne helt åpenbart utilsiktede urettferdigheten.

Jeg vil gjøre oppmerksom på to anmodningsforslag som Rødt har fremmet i saken. Det er forslagene om å forbedre erstatningsordningene for ofrene etter trygdeskandalen, som på folkemunne er kjent som «Nav-skandalen». Dagens erstatningsordning har vært for dårlig. Vi har brukt altfor lang tid på å rydde opp i det som er det mest omfangsrike justismordet i nyere norsk historie. Det betyr at folk som har blitt dømt til fengsel, ennå ikke har vært i nærheten av å få den oppreisningen de har krav på.

Derfor har Rødt fremmet to forslag. Det første er å etablere en forskuddsbasert erstatningsordning, etter modell fra den nederlandske trygdeskandalen. Det andre er å endre på rettshjelpsordningen som skal bistå ofrene for Nav-skandalen, slik at flere får den hjelpen de har behov for, og som det bare skulle mangle at staten bidro med etter å ha begått den uretten som staten tross alt har begått mot svært mange trygdede mennesker her i Norge.

Jorodd Asphjell (A) []: I dag vedtar Stortinget et budsjett som tar Norge i en ny og mer rettferdig retning. Etter åtte år med Høyre-dominerte regjeringer der budsjettvinnerne har vært de som har mest fra før, har vi nå en regjering som tar Norge i en helt annen retning: Nå er det vanlige folks tur. Nå leverer vi et historisk grønt og rettferdig budsjett. Vi reduserer forskjellene, styrker velferden, kutter klimagassutslippene og fjerner høyreregjeringens usosiale kutt, som har vært gjort over mange, mange år.

Vi rydder som sagt opp i høyreregjeringens usosiale kutt. Nå sikrer vi feriepenger for dem som har vært arbeidsledige eller permittert, forlenger retten til arbeidsavklaringspenger, gjeninnfører barnetillegget for uføre og avkorter ikke uføres inntekt fra første krone, slik Solberg-regjeringen foreslo. I tillegg styrker vi brillestøtten for barn. Kort sagt: Det er en ny og mer rettferdig kurs. Det var det folket også ville ved valget tidligere i høst.

I tillegg øker vi bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak og skaper 1 000 flere tiltaksplasser og om lag 250 flere VTA-plasser i Norge. Nav styrkes med 100 mill. kr for å avhjelpe og få en tettere oppfølging av dem som er enten helt eller delvis arbeidsledige. I tillegg styrker vi, som jeg sa, brillestøtten til barn. Kort sagt: en ny og mer rettferdig retning på mange områder.

Det var usosiale kutt i åtte år under den forrige regjeringen. Det ble gitt mest til dem som hadde mest fra før. Formuesskattekutt til de aller rikeste har blitt finansiert av smålige, usosiale kutt til uføre, arbeidsledige og barn, for å nevne noen. Vanlige folk har betalt prisen for Solberg-regjeringens skattefest.

Med dette budsjettet fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV viser denne regjeringen og statsråden en ny retning for vanlige folk. Som jeg sa: Statsbudsjettet sikrer feriepenger til dem som har vært arbeidsledige eller permitterte. Det er et tiltak vi kommer med allerede fra årsskiftet.

Vi ser at den midlertidige ordningen, som nå er forlenget, gjør at titusenvis av dem som har blitt rammet aller hardest under korona, ikke blir stående uten inntekt i ferien. Regjeringen skal komme tilbake med et forslag til en varig ordning for ferietillegg, som er noe vi ser fram til.

De som mottar arbeidsavklaringspenger, skal ikke lenger risikere å ende opp på sosialhjelp fordi Nav ikke har klart å avklare dem raskt nok.

Det er mange områder som kan nevnes:

  • Uføre skal ikke få avkortet arbeidsinntekt fra første krone.

  • Vi innfører pensjon fra første krone.

  • Det blir som sagt 220 mill. kr til brillestøtte til barn.

  • Arbeid til alle er jobb nummer én for Arbeiderpartiet og har alltid vært det, og det vil alltid være førende for vår politikk. Det er utjevnende for alle som deltar i samfunnet.

  • Vi skal ha en forsterket innsats for unge personer som ikke kommer inn og får fotfeste på arbeidsmarkedet, og som risikerer å bli stående utenfor. Derfor er det viktig at vi har en etter- og videreutdanning som sørger for at ungdommen får arbeid og en utdannelse som sikrer dem en trygg framtid.

Aleksander Stokkebø (H) []: Altfor mange av våre medmennesker har havnet i et gjeldskaos de ikke klarer å vikle seg ut av. For mange blir det en jul med høye skuldre. Regningene hoper seg opp, og på toppen kommer en kald vinter og høye strømpriser. Vi må hjelpe dem og gjøre alt vi kan, ikke bare med strømprisene nå, men også på lang sikt for at færre skal havne i det økonomiske uføret.

På Høyres vakt strammet vi inn mot dyre og unødvendige forbrukslån. Vi forbød den aggressive markedsføringen, strammet inn utlånsmulighetene, innførte gjeldsregistre, sånn at forbrukere og banker fikk bedre oversikt. Vi kuttet de urimelig høye inkassogebyrene. Vi gjorde det lettere å få hjelp og gjeldsordning for å betale ned og slette gjeld. Disse tiltakene bidro til at vi fikk slått de dyre, usikre lånene på kraftig retrett.

På Høyres vakt satte vi også inn tiltak og midler for å heve kvaliteten og tilgjengeligheten på gjeldsrådgivning. I budsjettet vi la fram, får Nav midler til å øke egen kompetanse på både økonomi- og gjeldsrådgivning. Som en del av dette arbeidet skulle de også få penger til å utvikle digitale løsninger som skulle gjøre hjelpen bedre og mer tilgjengelig for flere – en viktig håndsrekning til dem som nå trenger vår hjelp som aller mest. Det er derfor til stor forundring å registrere at det røde flertallet, med Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, går inn for å skrote satsingen som skulle gjøre gjeldsrådgivningen tilgjengelig for dem som nå trenger det.

Før valget sa Arbeiderpartiet at det var vanlige folks tur. Og nå sa Sandtrøen at vi nå har fått et klart svar. Det har han helt rett i. De vanlige folkene er ikke de som står utenfor videregående, det er ikke de døve som mangler tilgang på tolk, og det er ikke de mange som sliter med å betale gjeld. De er tydeligvis ikke vanlige nok til å havne på Arbeiderpartiets prioriteringsliste nå før jul.

Vi trenger en politikk for alle, enten man havner i A4-boksen «vanlig» eller «uvanlig». For Høyres del er det i hvert fall klinkende klart at vi skal ta kampen for alle, sikre dem som har minst, den hjelpen de fortjener og trenger, og sørge for et samfunn med muligheter for alle.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg skal ta opp to ting som jeg ikke kom inn på i mitt forrige innlegg.

Den ene er en sak hvor Fremskrittspartiet faktisk har stått sammen med dagens regjering, hvor vi gikk imot den forrige regjeringen, som gikk av etter valget. Det er opprettelsen av en kommisjon som skal komme med forslag om erstatning til de skadde oljepionerene. Det haster. Det er rett og slett fordi mange av oljepionerene som jobbet på plattform på 1970- og 1980-tallet, når en alder hvor det sier seg selv at det haster. Jeg regner med at statsråden fra oljefylket Rogaland vil følge arbeidet med de skadde oljepionerene særskilt.

Det andre jeg vil ta opp, er et av de løse forslagene til Fremskrittspartiet. Der foreslår vi:

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag som sikrer at personer som tidligere har fått innvilget hjelpemidler fra Folketrygden ved behov for og har rett til fornyelse, skal få tilsvarende hjelpemiddel som de alt har om de selv ønsker og det ikke er vesentlig mer kostbart enn andre alternative hjelpemidler.»

Det har vi levert inn som et løst forslag i salen i dag, forslag nr. 5, og jeg håper de andre partiene kan støtte det. Dette har dessverre gått under radaren, de færreste vet om det, og det har vært lite omtalt i media. Siden jeg har Stortingets talerstol og statsråden er her, vil jeg forklare forslaget så godt jeg kan.

Det er i dag sånn at mange mennesker som har et bestemt hjelpemiddel, står i fare for å miste det, selv om de har hatt det hjelpemiddelet i årevis. For eksempel har Oddlaug i Flekkefjord på Sørlandet en rullestol med ståfunksjon. Det har hun hatt etter at hun ble lam for snart 20 år siden. Jeg kjenner Oddlaug. Hun har nå fått beskjed om at hun ikke får den rullestolen fornyet når den går sund. Det er fordi Nav selv har bestemt – ikke etter vedtak i denne salen, men de har bestemt det selv – at ikke alle skal få fornyet hjelpemidlene nå. Det er til tross for at både familien hennes, kommunen, legen og alle rundt henne mener at hun bør ha den samme rullestolen igjen.

Nav har på eget initiativ sagt at man må kunne bruke hendene sine for å ha et såkalt behandlingshjelpemiddel. Det betyr utrolig nok at jo sykere og dårligere man er, f.eks. hvis man er lam, får man dårligere hjelpemidler enn om man ikke hadde vært det. Det gjelder utrolig nok flere hundre mennesker i dette landet. Jeg kjenner to personer som blir rammet av det, i min hjemkommune. Derfor håper jeg at forslaget vi har fremmet i denne salen, får tilslutning, og at folk trykker på den grønne knappen når vi skal votere om to–tre timer.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Undertegnede har sagt det flere ganger i dag: Det meste som skjer innenfor dette bygget, men også utenfor dette bygget, omhandler den vanskelige situasjonen folk og næringsliv står i på grunn av høye strømpriser og covid-19.

Undertegnedes oppmerksomhet ble fanget da han reiste til Oslo på søndag og satt og leste Aftenposten fra lørdag, hvor et helseforetak varslet at det så ut som om de gikk 1,5 mrd. kr i overskudd fordi man har en covid-19-pandemi, og at man bl.a. har utsatt en del behandlinger til pasienter som trenger det. Dette synes jeg er sterkt bekymringsverdig. Det er faktisk sånn som jeg har snakket om tidligere, at vi skyver en del av disse pasientene ut i et løp der de helt uforskyldt ender opp med arbeidsavklaring kontra sykepenger. Da er det vårt ansvar å løse det problemet. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet dette Dokument 8-forslaget som nå er sendt videre til komiteen. Men undertegnede og Fremskrittspartiet er av den formening at dette haster, for vi kan ikke vente i det lengste på at folk skyves over i en problemfase.

Private tilbydere av helsetjenester har fortalt at de har ledig kapasitet og kan bidra til å redusere helsekøene. Men det er tydeligvis manglende styringssignaler fra gjeldende statsråd til at man benytter seg av den kapasiteten. Da er det statsråden som er til stede i denne salen, som får problemet, ved at man skyver folk fra å være på sykepenger over i en vanskelig økonomisk situasjon, som selvfølgelig arbeidsavklaringspenger vil være. Derfor ber jeg innstendig om at man i denne fasen ikke handler for sent og for lite, som har vært gjennomgangstonen nå gjennom koronapandemien og med den nye regjeringens inntreden. Her må vi faktisk handle på forhånd, før vi kommer i den situasjonen. Vi må benytte oss av den ledige kapasiteten som finnes ute, slik at flest mulig blir behandlet istedenfor å stå i kø.

Trine Lise Sundnes (A) []: Jeg synes det lyder hult når flere representanter fra Høyre fra denne talerstolen skyter fra hofta og ikke anerkjenner at alle de tre partiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, samlet står bak det statsbudsjettet som ligger på bordet. I samme åndedrag skryter de på seg ordninger fra forrige periode vi alle vet er Kristelig Folkepartis fortjeneste. Hvis vi fortsetter sånn, er jeg redd for at vi ikke gjør demokratiet lettere tilgjengelig for folk, heller det motsatte. La oss alle være enige om å ta ansvar for de respektive statsbudsjettene hver og en står bak.

Høyre gjentar til stadighet at det skal lønne seg å jobbe. Alle som har jobb, vet det. Det lønner seg faktisk ikke bare rent økonomisk, det er bra for helsa også. Det er faktisk mer lønnsomt å være frisk i jobb. Og da vil jeg over til fantastiske arbeidsfolk, de som har fått ufortjent mye tyn de siste årene, folk i Nav, som jobber ut fra de verktøyene de har hatt til rådighet, og gjør en fantastisk jobb. Tusen takk, alle sammen! Nå er det deres tur til å få nye verktøy og innflytelse gjennom en tillitsreform. Det er bra for alle – alle som i løpet av livet er innom velferdstjenestene våre. Og om jeg får lov: Kombinert med bortfallet av en generell mulighet for arbeidsgiver til å tilby en midlertidig kontrakt vil folk komme varig inn i jobb og ikke være kasteballer fra midlertidige kontrakter til midlertidige kontrakter. For det er nemlig situasjonen for dem med den løseste tilknytningen til arbeidslivet. De vil vi i Arbeiderpartiet jobbe for.

Tuva Moflag (A) []: Nå er det kanskje mange som skal hjem og vaske til jul, hvis man ikke har gjort det allerede. Hjemme hos meg kan det se greit ut på overflaten, men hvis jeg løfter litt på sofaen, ser det ganske ille ut likevel. Hvis man skal gjøre en storrengjøring, må man se på mer enn det som møter en ved første øyekast.

Det er jo slik at vi opplever arbeidslivet i Norge som trygt og godt, i all hovedsak, men i enkelte bransjer og for enkelte arbeidstakere kan det være mye dritt i hjørnene – unnskyld språket. Derfor skal vi i Arbeiderpartiet fortsette med rengjøringen etter jul. Vi skal fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser, vi skal gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, vi skal styrke retten til hele, faste stillinger, og vi skal doble fagforeningsfradraget.

Innimellom den krisehåndteringen som regjeringen jobber med fortløpende, har jeg lyst til å rette en takk til statsråd Tajik, som har levert politikk på løpende bånd innimellom alt det andre man har holdt på med nå under denne nye covid-bølgen. Hurdalsplattformen og Arbeiderpartiets 100-dagersplan er i god rute i Tajiks departement. Det er vi glade for. Vi ser fram til å fortsette arbeidet med å få flere folk i jobb, fordi arbeid er den viktigste veien ut av fattigdom, og fordi arbeidsplassen gir folk et fellesskap, utvikling og trygghet. Arbeidslinjen er viktig for folk og samfunn.

Men det er også velferden. Einar Gerhardsen sa at ingen lenger skal måtte stå med lua i hånda. Folk som opplever sykdom eller yrkesskade, skal kunne motta uføretrygd med rak rygg, men de skal også ha muligheten til å jobbe med den arbeidsevnen de har. Universelle velferdsgoder er Arbeiderpartiets løsning, framfor Høyres behovsprøvde fattigdomsfeller til verdig trengende. Det gamle Arbeiderpartiet er det nye Arbeiderpartiet. Det er vanlige folks tur, men det står ikke i motsetning til at alle skal med.

Til slutt har jeg bare lyst til å rette en kommentar til forslaget som representanten Gisle Meininger Saudland refererte. Jeg kunne tenke meg å oppfordre representanten til å gjøre om dette til et oversendelsesforslag, da det er vanskelig for oss å ta stilling til realitetene over bordet. Men jeg synes representanten kom med gode innspill som jeg er helt sikker på at ministeren vil se nærmere på hvis forslaget blir oversendt.

Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å ønske alle sammen en riktig god jul – og forhåpentligvis et langt bedre år i 2022, for oss alle sammen.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det gjelder sak nr. 6, som jeg er saksordfører for. Det er et forslag fra representantene Wiborg og Listhaug angående å sikre rettigheter til dagpenger og sykepenger for alle arbeidsfolk uten aldersdiskriminering, uavhengig av alder. Regjeringa Solberg satte før sommeren 2020 ned et utvalg som skal evaluere pensjonsreformen, og der inngår det i mandatet å evaluere aldersgrenser i sammenheng med ulike inntektssikringsordninger. De skal avgi innstilling innen 1. mars 2022, og derfor går flertallet i komiteen – alle unntatt Fremskrittspartiet og Rødt – inn for at det er tilrådelig å se dette arbeidet og arbeidet med aldersgrenser for inntektssikring i sammenheng, og tilrår derfor at forslaget fra Fremskrittspartiet ikke vedtas.

For øvrig vil jeg også ønske riktig god jul og takke statsråden for solid innsats i den korte perioden som hun har fungert i rollen.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kirsti Bergstø (SV) []: Representanten Kristjánsson nevnte i et tidligere innlegg at alle burde ha som nyttårsforsett at man ikke lager ordninger som sørger for at folk som har behov for dem, ramler utenfor. Det gjelder folk som Frøy, som vi kunne lese om i NRK, som ikke fikk nyttiggjort seg det første forslaget til strømstøtteordning fordi hun hadde 8 kr for mye. Der er det på sin plass å nevne at SV har innfridd sitt nyttårsforsett, for vårt løfte var å redusere de økonomiske forskjellene og sørge for velferd og trygghet for flere. Vi vet at fire av ti sliter med økte strømregninger, og at 7 pst. sliter med i det hele tatt å betale dem. Derfor er det avgjørende å få på plass at folk som ikke innfrir kriteriene for økonomisk sosialhjelp, også kan få hjelp av Nav til nettopp å betale strømregningene. Slik stiller fellesskapet opp for folk som trenger det.

Riktig god jul også fra SV – takk for samarbeidet så langt.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg har ikkje alltid vore den flinkaste i skulen og i klasserommet. Faktisk var det i min tidlegare barndom snarare tvert imot: på bakarste benk, mangelfull motivasjon – og tal som dansa i staden for å rekne når eg såg på dei. Likevel var eg ein av dei heldige som fekk spesiell merksemd av læraren min, og som hadde ressurssterke foreldre som kunne hjelpe meg gjennom det eg sleit med. Ein ting som eg likevel kjenner litt på, sjølv om eg klarte meg og kom igjennom, er når eg er på besøk i heimtraktene mine, går ut av bilen på parkeringsplassen og møter kjensfolk som sat på bakarste benk – med meg – i oppveksten, og som ikkje hadde dei same føresetnadene og det same laget rundt seg. Nokre har hamna ut i rus, mange har blitt arbeidsledige og falle utanfor. Eg trur ikkje det har stått på evnene, viljen eller motivasjonen deira. Eg trur mange av desse folka, venene mine, har minst like mykje bra å bidra med som eg har, men føresetnadene var aldri heilt der.

Om det er éin ting eg ønskjer meg av politikken, og om det er éin ting som motiverer meg til å jobbe her og stå på denne talarstolen, så er det nettopp at vi får på plass ordningar som kan hjelpe desse, og som kan sørgje for at folk som har falle utanfor, anten det er i skulen eller i arbeidslivet, kan få ei hjelpande hand og ei moglegheit, eit sterkare lag rundt seg som kan vere med og løfte dei til sitt eige potensial. Det er det eg ønskjer av politikken. Mykje av dette er ikkje enkelt, mykje tek tid, men med vilje og ein sosialdemokratisk politikk der ein ser potensialet i kvar og ein, trur eg at det er mogleg.

Presidenten: Representanten Gisle Meininger Saudland har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg vil takke representanten Moflag for å signalisere støtte hvis vi gjør dette om til et oversendelsesforslag. Det kommer vi til å gjøre. Dersom det ikke er noen hindringer for å gjøre det nå, ønsker vi å gjøre det, og jeg er veldig glad for at det kan bli sett nærmere på. Hvis det kommer en løsning på det, kommer vi så klart til å støtte det når det kommer til Stortinget igjen.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for et godt samarbeid i komiteen og ønske både komiteens medlemmer og statsråden god jul. Jeg håper at det kommer en ordning med tanke på det forslaget som vi nå gjør om på, at statsråden kan se på det og komme tilbake til Stortinget med nødvendige endringer.

Presidenten: Representanten Dagfinn Henrik Olsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Jeg har en stemmeforklaring: I innstillingen til Prop. 1 S for 2021–2022 har Rødt to forslag, og Fremskrittspartiet kommer til å støtte Rødts forslag nr. 2 i saken.

Ellers ønsker jeg å takke for samarbeidet i komiteen og ønsker alle sammen en riktig god jul.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 1–6.

Votering, se voteringskapittel