Heidi Greni (Sp) [10:09:07] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen og komitésekretariatet for et godt samarbeid om denne saken.

Kommuneproposisjonen legger viktige føringer for statsbudsjettet til høsten og gir kommuner og fylkeskommuner nødvendige signaler om hvilke rammer de kan legge til grunn for sitt budsjettarbeid. Her legges mange premisser for hverdagslivet til folk. Skole, helse, barnehage, eldreomsorg og kollektivtransport er tjenester som de aller, aller fleste er avhengig av i hverdagen.

Det siste året har satt Kommune-Norge på en rekke prøvelser. Fra mars 2020 har kommunene våre stått i front i kampen mot pandemien. De har testet, smittesporet, vaksinert og vasket. Når vi nå endelig har fått hverdagen tilbake, har vi på nytt blitt nødt til å be norske kommuner om å stille opp, denne gangen for ukrainske flyktninger. Kvinner, barn og eldre er på flukt fra den fryktelige og forkastelige angrepskrigen Russland bedriver i Ukraina. På kort tid har kommunene kastet seg rundt og sagt seg villig til å bosette 35 000, om det skulle være behov for det.

Kommunene har kartlagt bomuligheter, planlagt skolegang og giret opp mottakssystemet sitt etter flere år med få flyktninger på grunn av pandemien. Det siste året har virkelig vist hvor utrolig mye handlekraft, vilje og ressurser som finnes i norske kommuner – fra lokalpolitikere som har stått i tøffe valg om nedstengninger, til sykepleiere som har gått doble og triple skift for å sikre trygghet for våre eldre. Det har blitt lagt ned en utrolig stor innsats, og kommunene er en stor grunn til at vi har klart oss så godt, både gjennom pandemien og gjennom flyktningsituasjonen så langt.

Med dette bakteppet er jeg utrolig glad for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet prioriterte å gi kommunene et skikkelig løft i tilleggsnummeret vi behandlet før jul. Sammen med SV sikret vi flertall for regjeringens forslag om å øke kommunerammen betydelig. Sammenlignet med 2021 har kommunesektoren fått 6,3 mrd. kr mer å rutte med i år.

Selv om kommunesektoren de siste årene har hatt store overskudd når regnskapet har blitt klart, har det vært trange tider i mange budsjettprosesser over hele landet. Det har ikke vært lett å være kommunepolitiker og forklare hvorfor når resultatet hvert år har vist store overskudd, mens en samtidig har vært tvunget til store kutt i hver eneste budsjettprosess. Løftet på 4,6 mrd. kr var derfor helt nødvendig for å sikre at folk skal være trygge på at norske kommuner på denne siden av pandemien kan levere gode og trygge tjenester i hele landet.

Samtidig som det er urolige tider i vår del av verden, har det aldri gått så bra i norsk økonomi som det gjør nå. Siden vi vedtok budsjettet for 2022 i høst, har arbeidsledigheten stupt, oljeprisen har økt, inflasjonen har steget, og renten er, som en konsekvens av det, på vei opp. Kommunesektoren har store lån og er sårbar for rentehevinger. Regjeringen har i proposisjonen lagt til grunn at en renteøkning på ett prosentpoeng vil bety ca. 2,7 mrd. kr i redusert handlingsrom hvert eneste år for Kommune-Norge på sikt.

I en slik situasjon er det vårt ansvar som folkevalgte å bremse den offentlige pengebruken, noe som denne regjeringen har klart å gjøre i revidert nasjonalbudsjett, i sterk motsetning til forgjengerne, som ved hver mulighet økte oljepengebruken. I dette økonomiske bildet er det så viktig at regjeringen nok en gang velger å prioritere Kommune-Norge.

Samtidig som det kuttes i den offentlige pengebruken på andre områder, prioriterer Arbeiderpartiet og Senterpartiet å legge opp til en økning i kommunerammen på mellom 1,8 og 2,3 mrd. kr i 2023. Sammen med det store løftet vi gjorde i budsjettet for 2022, blir det totalt over 8 mrd. kr i økte inntekter på to år, et stort, viktig og nødvendig løft for Kommune-Norge. Dette løftet har vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet prioritert fordi vi vil løfte fram de viktigste oppgavene i velferdsstaten vår. Ved å løfte kommunene prioriterer vi barnehage til de minste, skole for neste generasjon og en verdig og god eldreomsorg for våre foreldre og besteforeldre.

Alle trenger en kommune, og vi skal sørge for at alle kommuner har likeverdige muligheter til fortsatt å gi gode og trygge tjenester, uansett hvor de ligger i landet, og uansett hvor store de er.

En annen viktig forskjell med denne regjeringen i forhold til den forrige er troen på lokaldemokratiet. Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra og vil derfor spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Vi ønsker at folk skal ha mulighet til å bosette seg der de selv ønsker. Vi vil ha en tillitsreform med myndighet og ansvar nær folk, der vi lytter til lærere, til helsepersonell, til politifolk. Vi lytter til dem som har skoen på, for det er de som vet hvor skoen trykker.

Regjeringen er i gang med å legge om offentlig sektor i retning av mer tillitsbasert styring. Slik skal vi sikre bedre løsninger for framtiden. I tråd med Hurdalsplattformen skal vi desentralisere oppgaver, og vi skal forenkle og slanke byråkratiet. Videre er det presisert at vi også skal fylle det nasjonale folkevalgte nivået med ytterligere makt og oppgaver. Nye oppgaver til fylkeskommunen er det neste som står på arbeidsprogrammet. Jeg ser fram mot arbeidet med bl.a. å få overført mest mulig av statsforvalternes oppgaver til fylkeskommunene. Det gjelder de oppgavene som ikke omhandler tilsyn, kontroll eller klage, og det kan også være mange andre oppgaver som det vil være lønt å overføre til fylkeskommunene. Det må selvsagt skje i god dialog med fylkeskommunene og med kommunene, ikke sånn som vi har sett tidligere, at de blir prakket på oppgaver som de selv mener at de ikke vil være det beste nivået til å løse.

Utvikling av kommunesektoren er også viktig for å opprettholde spredt bosetting og et variert næringsliv over hele landet.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet skal bygge et Kommune-Norge som gir alle muligheter til å bli hørt, og der lokaldemokratiet skal få blomstre. Da må vi ha et inntektssystem som legger til rette for at små og mellomstore kommuner på lik linje med de største kommunene kan yte gode tjenester til sine innbyggere. Inntektssystemet kan heller ikke legge opp til belønning for sammenslåing eller straff for dem som vil være egen kommune. Når regjeringen nå varsler at det vil bli fremmet et nytt forslag til inntektssystem for kommunene i kommuneproposisjonen neste år, skal både gradert basistilskudd og andre mekanismer som ble funnet på for å tvinge kommunene til å slå seg sammen, fjernes. Tiden for tvang i Kommune-Norge er over.

Lene Vågslid (A) [10:30:03] (leiar i komiteen): Tusen takk til saksordføraren for eit godt arbeid med kommuneproposisjonen. Regjeringa vil gjennom ein heilskapleg politikk innanfor kommunesektoren sikre at oppgåver blir løyste på eit lågast mogleg, hensiktsmessig forvaltningsnivå. For Arbeidarpartiet og regjeringa er det heilt sentralt at alle innbyggjarar, uansett kvar ein bur, skal ha eit godt tenestetilbod i sitt nærmiljø.

Arbeidarpartiet meiner at det viktigaste målet for norsk politikk er at alle skal ha moglegheiter til å leve gode og frie liv, uansett kvar du bur, og kven foreldra dine er. No har me ei Arbeidarparti–Senterparti-regjering, me har raud-grønt styre i dei elleve største kommunane i Noreg, og me må sikre grunnleggjande, gode tenester i heile landet. Då må kommunane sikrast ressursar og handlefridom til å løyse dei store velferdsoppgåvene som ligg der. Me vil satse på byane, både dei store og mellomstore, og distrikta.

I dagens kommuneproposisjon – for neste år – varslar regjeringa ei rekkje grep som ein er i gang med. Allereie frå Hurdalsplattforma er det jo kjent at regjeringa vil arbeide med å gjennomføre ei tillitsreform. Gjennom reforma må dei tilsette få meir tid og fridom til å forbetre kvaliteten på tenestene dei yter, og me må kritisk gå igjennom målstyring i offentleg sektor, og den jobben er i gang.

Arbeidet med frikommuneforsøk er òg ein spennande del av tillitsreforma, og som fleirtalet i komiteen i dag seier, kan me hente inspirasjon bl.a. frå Danmark. Me må tore å prøve ut nye løysingar. Tempoet på innovasjon må opp viss me skal møte dei store demografiske utfordringane me står overfor. Eg er òg veldig glad for at KS var veldig tydeleg i komiteen si høyring på at dei ynskjer dette, og at dei oppfordra komiteen til å satse på å leggje til rette for meir innovasjon.

Kommunesektoren er ein stor og viktig arbeidsgjevar, og me vil som kjent ha ei storreingjering i arbeidslivet, og me vil ta eit krafttak for heiltid. Eg må innrømme at eg er litt overraska over utspelet som kom frå KS her om dagen, med tanke på viktigheita av å rydde opp i dei delane av arbeidslivet som ikkje er bra.

Eg er glad for at veldig mange kommunar i Noreg tek tak i arbeidet med både seriøsitet og heiltid, og me har mange gode eksempel på kommunar og fylke som tek tak i arbeidet mot useriøsitet. Me ser det her i Oslo, me ser det i Skien, me ser det på Ås, me ser det i Vestfold og Telemark fylkeskommune – snart Telemark fylkeskommune – som har utvikla mange gode modellar for dette. Som telemarking er eg stolt over korleis f.eks. Skien kommune har laga ein 14 punkts plan mot sosial dumping i byggjebransjen. Regjeringa lærer av desse kommunane og vil no lage ein noregsmodell for seriøst arbeidsliv.

For over to år sidan hadde 170 kommunar innført strengare krav i innkjøpskontraktane sine enn dei er nasjonalt pålagde. Der har kommunane og fylka ei enormt viktig rolle. Éin ting er innkjøp – arbeid med heiltid ein annan. Mange kommunar har prosjekt for å auke andelen på heiltidsstillingar, og eg heiar på alle dei. Denne regjeringa – utgått av Arbeidarpartiet – snur no på bevisbyrda, slik at deltidsstillingar må grunngjevast.

Eit av Arbeidarpartiets tre hovudløfte til veljarane var ein sterkare velferdsstat som stiller opp for alle, og få plassar kan me sjå det betre enn i det arbeidet regjeringa no er i gang med for Kommune-Noreg. Kommunen er jo med deg frå fødselen, når jordmor er på besøk hos mor og barn heime, til du legg blomar på gravplassen som blir drifta av kommunale midlar. Difor var ei av dei viktigaste oppgåvene til Arbeidarpartiet og Senterpartiet å styrkje kommuneøkonomien for årets budsjett, som saksordføraren godt har gjort greie for – og som de ser av kommuneproposisjonen, er det òg målet vidare å greie å styrkje tenester, både i bygd og by.

Proposisjonen i dag varslar òg kva for endringar ein kan forvente i 2023, som kommunane kan forberede seg på. Me varslar at det vil kome ei Bu trygt heime-reform. Me håpar at dette skal gjere det enklare for eldre å planleggje og ta grep om eigen bustad, samtidig som dei er trygge på å få hjelp og støtte når dei treng det.

Er det noko me har merka i Noreg – kanskje endå meir under koronapandemien – så er det behovet for eit betre tilbod til psykisk helse. Personar med psykiske plager og lidingar må få betre hjelp, og tenestene må ha tid og ressursar til å gje den hjelpa brukarane treng. Me må då styrkje tilbodet i kommunane, bl.a. slik at ein kan få eit betre lågterskel hjelpetilbod.

Lista over det som gjeld kommunane, er lang, bl.a. på helsefeltet. Eg kunne òg ha nemnt Nasjonal helse- og samhandlingsplan, f.eks. når me ser at det framleis kjem millionar i dagbøter fordi ein ikkje klarer å ta imot folk frå sjukehuset, noko som viser at stat og kommune må samarbeide betre om pasientane. Det blir òg arbeidd med ei førebyggingsreform på rusfeltet og utvikling av velferdsteknologi. Me er òg i gong med å styrkje helsetilbodet til vanlege folk i heile landet, og her har kommunane ei heilt sentral rolle. Me får ikkje eit helsetilbod i verdsklasse utan sterke kommunar.

Gjennom auka satsing på kommunane i åra som kjem, kan me òg levere på viktige løfte me har gjeve når det gjeld barnehage, skule og SFO. Allereie til hausten reduserer me barnehageprisar og SFO-prisar, som dei har gjort her i Oslo – god inspirasjon frå denne byen – så me kan gjere noko som folk merkar på lommeboka. Men ein kjem òg til å merke at flaskehalsar i regelverket for barnehagane blir endra, slik at det blir enklare å auke støtta til barnehagar i levekårsutsette område og barnehagar med særskilt behov for bemanning. Det er gledeleg at me i dag, i forliket om RNB, ser at Arbeidarpartiet og Senterpartiet, saman med SV, vidare styrkjer arbeidet med levekårsutsette område, der ein legg meir pengar inn til bemanning i barnehage og skule. For me må gjere meir for levekårsutsette område i Noreg.

Kunnskapsministeren har òg varsla at 5.–10. trinn i skulen skal bli meir praktisk og variert. Det gleder hjartet mitt. Når arbeidet blir starta opp, blir det peikt på tre hovudutfordringar: Det er for mange barn og unge som opplever psykiske plager og stress. Det er for mange som går ut av ungdomsskulen med for svake resultat, og me ser at motivasjonen har gått ned hos mange på 5.–7. trinn.

Ei anna utfordring denne regjeringa òg prioriterer høgt, er mangelen på fagarbeidarar. I 2022 blei det brukt meir enn 1 mrd. kr på yrkesfag og kvalifisering, men her er me heilt nøydde til å spele fylkeskommunane, som har ansvaret for vidaregåande opplæring, gode. Det blir anslått at me kjem til å mangle 90 000 fagarbeidarar innan 2035. Fleire må fullføre og bestå vidaregåande opplæring og seinare delta i arbeidslivet. Lykkast me med dette, vil dei samfunnsøkonomiske gevinstane vere betydelege.

Eg meiner både kommuneproposisjonen og budsjettåret me er inne i, viser at regjeringa er godt i gang med løftet om ein sterkare velferdsstat for alle.

Mudassar Kapur (H) [10:50:10]: Kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet og de fremste leverandørene av velferdstjenester i folks hverdag. En god og forutsigbar kommuneøkonomi er avgjørende for at kommunene skal kunne levere de tjenestene som innbyggerne forventer og trenger.

Den forrige regjeringen økte de frie inntektene med omtrent 35 mrd. kr i perioden 2013–2021. Det ga gode resultater gjennom at antallet kommuner på ROBEK-listen gikk kraftig ned, fra 46 i 2013 til 18 per mai 2022. Og disposisjonsfondene til kommuner og fylkeskommuner økte.

Jeg merker meg at det ikke bare er de tidligere partiene i Solberg-regjeringen som synes at utviklingen har gått den rette veien, men også retorikken fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har endret seg dramatisk når det gjelder kommuneøkonomien. Representanter fra disse partiene har gjennom de siste årene flere ganger hatt utspill om at Solberg-regjeringen år etter år har sultefôret kommunene, men nå har pipen fått en annen lyd. Det må sies at det aldri er for sent å snu, men det er vel ikke akkurat en frivillig snuoperasjon som er blitt utført her. Jeg tror det må være slitsomt særlig for et parti som Senterpartiet hele tiden å bli plaget med fakta. Jeg merket også litt i replikkvekslingen at verken Senterpartiets eller Arbeiderpartiets representanter synes det var noe behagelig å få disse spørsmålene – vi hengte oss opp i merknadene, som representanten fra Arbeiderpartiet sa. Vel, det å henge seg opp i at man har drevet med svartmaling av kommuneøkonomien i åtte år, er ikke å henge seg opp i detaljer i hvert fall.

Heldigvis er det forskjell på å skrive valgkampbrosjyrer for eget parti og saker som skal til Stortinget. Det har disiplinert de nåværende regjeringspartiene. La meg sitere fra kapittel om kommuneøkonomi i revidert nasjonalbudsjett:

«Det har vært høy vekst i kommunesektorens inntekter over flere år …».

Vi i Høyre mener at prinsippet om lokalt selvstyre er grunnleggende, og vi ønsker å legge til rette for at kommunene skal få større handlefrihet. Det er nemlig lokalpolitikere, innbyggere, ansatte, frivillige organisasjoner og lokale bedrifter som kjenner sine ønsker og behov best. Det er også de som er de viktigste for å skape verdier i en kommune. Jeg er derfor veldig glad for at en samlet komité står bak Høyres forslag om å be regjeringen legge til rette for etablering av frikommuneforsøk etter inspirasjon fra Danmark og komme til Stortinget med en sak om dette senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2023. – La meg bare korrigere med en gang – det var nok ikke en fullstendig samlet komité, men store deler av komiteen er samlet, og det er jo en glede stor som alle andre.

Gjennom kommunereformen har vi fått større og mer robuste kommuner. Men reformen er på ingen måte avsluttet – ikke fra Høyres side. Vår jobb blir nå å stå på for at de gode resultatene man fikk fra kommunereformen, også gjenspeiles i nye reformer. Se f.eks. på Indre Østfold kommune. Fra man gikk sammen fra 1. januar, så man allerede fra første driftsår at man fikk et positivt driftsresultat. Kommunen kommenterte at en av grunnene til dette var følgende:

«Vi tar ut store gevinster av kommunesammenslåingen. Det hadde ikke vært mulig å oppnå på langt nær så gode resultater om kommunene hadde fortsatt hver for seg.»

Det er egentlig i korte trekk forskjellen mellom Høyre og Senterpartiet og Arbeiderpartiet, at man i stedet for å være små hver for seg kan jobbe og være sterkere sammen. Det gagner først og fremst innbyggerne i en kommune.

Kommunereformen bør fortsette med full kraft framover. Vi i Høyre mener at tid og ressurser må brukes på å fortsette arbeidet med å ruste Norge for framtiden, ikke ta Norge bakover.

Helt til slutt vil jeg rette en stor takk til lokalpolitikere og ansatte i norske kommuner som har gjort en stor innsats i forbindelse med pandemien og flyktningsituasjonen.

Jeg tar opp det forslaget som Høyre har sammen med Fremskrittspartiet og Venstre og forslaget vi har sammen med Fremskrittspartiet.

Jeg takker også komiteen for et godt samarbeid i forbindelse med en ganske stor proposisjon.

Helge André Njåstad (FrP) [11:07:50]: Eg skal ikkje seia at kommuneproposisjonen er vårens vakraste eventyr, men det er iallfall eit fast ritual i denne sal at Stortinget både debatterer situasjonen for kommunane i inneverande år, og ikkje minst rettar blikket framover for å skapa føreseielegheit for Kommune-Noreg. Det er ein fin måte å gjera det på, sånn at norske kommunar kan førebu budsjetta sine med signal frå Stortinget i botnen. Men føreseielegheit er ikkje akkurat bakteppet for denne proposisjonen eller det ordet eg ville trekt fram, for her har ein ikkje klart å bli einig med SV før langt på overtid. Berre få minutt før me har denne debatten, veit me kva rammene blir for inneverande år, og kva som blir ordlyden i koronakompensasjonen, så det er ikkje særleg mykje føreseielegheit som pregar dette stortingsfleirtalet og deira behandling av Kommune-Noreg.

Eg vil likevel takka komiteen for godt samarbeid, sjølv om det har vore uavklarte situasjonar. Eg vil takka komitésekretæren for å ha losa oss gjennom og sørgt for at me har ei innstilling, og at me kan ha ein debatt. Så er det hyggjeleg at me fekk forliket for nokre minutt sidan, sånn at me no veit kva Kommune-Noreg har å halda seg til i inneverande år, òg med omsyn til koronastøtte for første halvår i år.

Dei siste åtte åra har me, som eg har nemnt i replikkordskifta, vore vitne til at spesielt dei raud-grøne har kalla våre opplegg for sveltefôring og magre år – ulike ord som ikkje har vore positive – sjølv om Kommune-Noreg viser fasiten: Me har hatt rekordfå kommunar på ROBEK, rekordstore overskot og aldri hatt meir pengar på bok. Fasiten etter åtte års samarbeid mellom Høgre, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Framstegspartiet er at Kommune-Noreg har hatt åtte gode år, stikk i strid med det tidlegare kommunalminister Liv Signe Navarsete sa før valet i 2013. Då spådde ho at det kom til å bli ille for norske kommunar om det vart eit regjeringsskifte. Det fekk me, i åtte år, og det har langt frå vore ille.

Eg skulle likt å høyra kva ho ville sagt om det grepet denne regjeringa har gjort, med å trekkja 10 mrd. kr ut av kommuneramma midt i eit år. Det har aldri før skjedd i norsk historie at ei regjering i mai har føreslått å trekkja nesten 10 mrd. kr ut av kommuneramma midt i eit år. Det er rekord. Eg trur ingen kunne spådd at det ville skje med Senterpartiet i kommunalministerstolen og finansministerstolen: at det er Kommune-Noreg som blir salderingsposten når ein skal få budsjetta til å gå i hop. Men det er faktisk det me er vitne til, og me registrerer at ein forsvarar det og synest det er ein god idé. Eg synest det er synd at Kommune-Noreg er prioritert når det gjeld kutt. Saksordføraren sa at ein prioriterer kommunane når ein skal saldera budsjettet, og det har ho heilt rett i: Både saman med SV og i regjering er det kommunane som har vore topp-prioritert når det gjeld å kutta for å få budsjetta til å gå i hop.

Det me no har vore vitne til, då SV inngjekk forliket og trekte ytterlegare pengar tilbake, er at Framstegspartiet har vorte kommunane sin beste ven i denne sal – fordi alle andre har teke eit steg tilbake. Me er dei som held oppe rammene til Kommune-Noreg i revidert nasjonalbudsjett, mens dei andre har kutta. SV sørgjer for nye kutt i dag på over 500 mill. kr. Det blir mindre pengar til Kommune-Noreg, og norske rådmenn, norske kommunedirektørar, norske ordførarar og norske kommunestyrerepresentantar skal slita dei neste timane og dagane når dei reviderer budsjetta sine, med å finna inndekning for dei nye SV-kutta som regjeringspartia har føreslått, og SV har gått med på.

Så er det litt rart at kommunane ikkje skal få lov til å behalda ekstraordinære skatteinntekter. Den haldninga ein har overfor Kommune-Noreg, skremmer meg: at Kommune-Noreg skal vera avhengige av overføringar frå staten og ikkje leva av eigne skatteinntekter. Eg var ordførar i ti år før eg kom på Stortinget, og eg hadde den grunnhaldninga at det viktigaste eg skulle gjera om morgonen, var å sørgja for å få fleire innbyggjarar til kommunen og meir næringsliv til kommunen, og på den måten få større inntekter for kommunen.

Eg vil ikkje ha ordførarar som står opp om morgonen og tenkjer: Korleis skal eg få større overføringar frå Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagvold Vedum? Eg vil ha ordførarar som står opp og tenkjer: Korleis kan eg auka innbyggjartalet? Korleis kan eg få nyetableringar sånn at eg får auka skatteinntekter? Då blir eg rimeleg skremt når haldninga er at fordi kommunane er flinke til å skapa arbeidsplassar og er ja-kommunar, skal meir skatteinntekter bli trekte inn fordi ein treng pengar til SV sine satsingar på myr eller bistand eller andre ting. Skatteinntekter frå kommunane skal altså bli trekte inn fordi dei har gjort ein god jobb. Det er farleg om norske kommunar skal bli 100 pst. rammefinansierte og ikkje lenger leva av eigne inntekter.

For Framstegspartiet er det viktig at kommunane blir premierte for å leggja til rette for næringsaktivitet. Legg ein til rette for havbruk, skal ein få havbrukspengar, har ein kraftproduksjon, skal ein få inntekter frå kraftproduksjon, og har ein andre naturressursar, skal ein få inntekter av det. Det er viktig. Har ein innbyggjarar, skal ein leva av skatteinntekter, og har ein ei ja-haldning og skapar arbeidsplassar, skal ein få inntekter.

Neste år kjem kommuneproposisjonen til å bli veldig spennande dersom regjeringa gjer som dei har varsla, nemleg å leggja fram eit nytt heilskapleg forslag til inntektssystem både for kommunar og for fylke. Då er det tre månader til kommunevalet, og me skal få sjå korleis regjeringa har tenkt å balansera Senterpartiet sine småkommunar mot Arbeidarpartiet sine storbyar, som dei styrer økonomisk. Det blir ei spennande øving å sjå korleis det reknestykket skal sjå ut. Min spådom er at det i kommuneproposisjonen om eit år står at dessverre vart nytt inntektssystem utsett – for det vil nok vera lurt at Senterpartiet og Arbeidarpartiet ikkje viser korta før etter kommunevalet, sånn at deira eigne ordførarar skal sleppa å forsvara at kommunen får mindre fordi nokon andre skal få meir. Så eg trur nok ikkje at det kjem til å bli realiteten i neste kommuneproposisjon at ein behandlar dei to tinga som var varsla. Men det får me sjå om eit år, om me då står og diskuterer nytt inntektssystem eller ikkje.

Satsingane til Framstegspartiet i denne kommuneproposisjonen er fleire. Me ønskjer å slå veldig tydeleg fast at kommunane skal få kompensert for dei koronautgiftene dei har hatt til vikarbruk, som dei inngjekk avtale om med sine arbeidstakarar gjennom KS-systemet, basert på at dei hadde tillit til at staten skulle stå ved dei. Det er flott at SV har ei formulering i forliket i dag som slår fast at dei skal få kompensasjon. Eg er litt usikker på kva det betyr. Det har vorte skapt ei usikkerheit av ordlyden i revidert nasjonalbudsjett, og eg håpar ein no kan slå fast at kommunane ikkje skal vera usikre på om dei får dei pengane eller ikkje.

Så ser me at innbyggjarane i Noreg slit med store utgifter på mange felt. Drivstoff, matvareprisar og straum er særleg krevjande, men òg eigedomsskatten er urettferdig og krevjande for mange. Han må ein betala uansett om det er ein sjølv eller banken som eig huset; uansett kva inntekt ein har, må ein betala eigedomsskatt. Skatten er urettferdig, og Framstegspartiet vil fjerna han og trappa han ytterlegare ned.

Me ønskjer òg å redusera ferjeprisane meir enn regjeringa gjer. I vårt opplegg til revidert legg me inn midlar til at alle øysamfunn utan fastlandssamband skal få gratis ferje, ikkje berre dei aller minste, som Senterpartiet og Arbeidarpartiet la inn. Framstegspartiet ønskjer at endå fleire skal kunne reisa gratis med ferje. Me ønskjer òg på sikt at båtrutene som går til dei øyane som ikkje har ferje, men berre båt, skal vera gratis. Det er ofte mindre samfunn enn dei som har bilferje.

Ressurskrevjande tenester var viktig for oss då me var det partiet som forhandla med førre regjering. Då la me inn ei ny ordning som eg er glad for blir vidareført. At dei aller minste kommunane får ekstra midlar til ressurskrevjande tenester, er ei viktig ordning for dei det gjeld. Eg synest ordninga altfor ofte blir diskutert ut frå staten sitt perspektiv, og at staten skal halda igjen pengebruken, men dette handlar jo om dei som aller mest treng tenester frå kommunane. Når me diskuterer ressurskrevjande tenester, er det viktig for oss at debatten handlar om brukarane og ikkje om staten.

Så har det vore ein diskusjon i replikkordskiftet om private aktørar. Der føreslår Framstegspartiet utfordringsrett, som er det motsette av det SV har fått regjeringspartia med på, med å fasa ut private. Me meiner at private som meiner dei kan gjera ein betre jobb enn det offentlege, skal få lov til å konkurrera, skal få lov til å utfordra den etablerte aktøren, og at me på den måten får innovasjon, betre tenester til meir fornøgde brukarar, sånn me ser i barnehagesektoren, der brukarane er meir fornøgde med private tenester. Då bør me fortsetja med det og heia på det – ikkje kalla dei velferdsprofitørar og snakka dei ned, men anerkjenna at dei har gjeve eit solid bidrag til at me har fått full barnehagedekning og gode tilbod.

Eldreomsorga er alltid ei satsing for oss. Me beklagar at ein har lagt ned statleg finansiert eldreomsorg. Det er òg rart at ein har fjerna eldreombodet. Er det sånn at tidlegare statsminister Jens Stoltenberg no har fått det som han vil: at eldreomsorga skin? Eg trur ikkje det, men ein har iallfall fjerna det ombodet som kan påpeika at eldreomsorga ikkje skin. Kanskje grunnen til at regjeringspartia fjerna eldreombodet var at ein ikkje ville ha ei irriterande vaktbikkje som passar på dei eldre. Men då skal Framstegspartiet ta den rolla, for det er viktig.

Med det vil eg ta opp dei forslaga Framstegspartiet står bak åleine og saman med andre.

Grete Wold (SV) [11:29:06]: Norge er organisert slik at vi opprettholder et sterkt lokalt folkestyre. Gode solide kommuner er sikkerhetsnettet for sine innbyggere; de er både muren og limet i vår offentlige forvaltning. Men Kommune-Norge er ikke helt alene i verden, og det at verden har hatt og fortsatt håndterer en pandemi, er krevende. Det at vi har krig i Europa, og at det stadig er flere ustabile områder rundt om i verden, påvirker også oss, og det påvirker kommunene våre.

Både inntekter og utgifter endres som en konsekvens av en ustabil og uforutsigbar situasjon. Det er ingen tvil om at både pandemien og nå en flyktningstrøm fra Ukraina gir kommunene utfordringer, noe de sier at de tar på tilnærmet strak arm. Det skal vi berømme dem for, og det skal vi være stolte av, men det er ikke uten kostnad. Store ressurser må omdisponeres, og personell strekker seg lenger enn langt for å løse oppgavene. Mangel på helsepersonell og fastleger bedrer ikke situasjonen.

Det vises til at mange kommuner og fylkeskommuner har en god økonomisk situasjon. En økt skatteinngang er selvfølgelig en medvirkende årsak til bedre resultater enn man hadde forventet. Det er ikke så mange kommuner i ROBEK-registeret, det har høyresiden helt rett i. Flere har også lykkes med å bygge opp ganske gode disposisjonsfond. Vi har en sunn kommuneøkonomi i Norge, blir det sagt; den er bærekraftig, og det er bra. Betyr det at alt er ok? Det er nok en litt for tidlig konklusjon. For dem av oss som har vært i kommunepolitikken – og jeg regner med at de fleste her i salen har snakket med lokalpolitikere rundt omkring i landet – er det ikke det man melder tilbake. Går man enda litt lenger ned i kommunehierarkiet og snakker med dem som jobber ute i tjenestene – jeg har selv jobbet der i 30 år – er ikke det bildet helt gjenkjennbart.

Så da må vi spørre oss: Hvilket bilde er det som stemmer? Mitt svar er at jeg tror at begge deler stemmer. Jeg tror på KS, og jeg tror på departementenes tall. Det er mange kommuner – ikke alle, men mange – som har en sunn økonomisk situasjon, og som kan vise til et resultat som er fint i regnskapet. Det er bra, og det viser til en kommunesektor med dyktige folk. Kartet stemmer bra der. Men virkeligheten nede på bakkenivå er faktisk det som er terrenget, og her stemmer ikke alltid kart og terreng.

Så en liten realitetsrunde: Reduksjon i tjenester og kutt i antall ansatte er et faktum mange steder. Forrige uke, eller muligens uken før, fikk jeg høre fra en mellomstor kommune på Østlandet som nå har kuttet tre stillinger i barnevernet. Det er midt i en tid hvor man skal gjennomføre en barnevernsreform. Jeg blir fortalt at konsekvensen er at de som blir igjen, får en enda tøffere arbeidshverdag. Mange er veldig slitne, og de dyktigste kommer etter hvert til å søke seg ut av kommunen og inn i andre arbeidsoppgaver. Men det ser bra ut på kartet; bunnlinjen ble straks bedre i Excel-arket.

Neste historie er at fritidstilbudet og avlastningstilbudet til barn med særskilte behov i nabokommunen kuttes i sommerferien i år. Begrunnelsen er at det skal spares penger. Bygdas barnehage nedlegges fordi større enheter sentralt er mer effektive. Det blir mye bilkjøring, og miljøavtrykket øker, men det er likevel effektivisering.

Videre er det millionutgifter som følge av pandemien som fortsatt ikke er dekket opp tilstrekkelig. Heldigvis har SV nå klart å få til en noe bedre ordning for det i samarbeid med regjeringen. Det er store utgifter til ressurskrevende tjenester. Heldigvis er flere rettigheter knyttet til livskvalitet selv om man er i behov for hjelp store deler av døgnet, men rimelig blir det ikke. Og når flere har krav på tjenester, øker selvsagt også kostnaden.

Til slutt: Dagens situasjon er at kjøpekraften blir redusert. Den blir det for folk, men også for kommunene; det er økte kostnader til drift også her. I tillegg vil presset på sosialtjenester øke når mat, strøm og drivstoff øker for innbyggerne. Nå har vi fått gjennom en liten økning – i hvert fall en prisjustering – på sosialhjelpssatsene, men vi er ikke i mål på noen som helst måte.

Og så må jeg nevne at nødvendige investeringer reduseres. Mange kommuner har behov for å bygge ut skoler, sykkelstier, eldresenter og fritidstilbud, men det er det ikke penger til, selv om lokalpolitikerne skulle ønske det aldri så mye. Bemanningsnormer og barnevernsreformen er nok til å holde en økonomisjef våken om natta.

Mitt poeng er ikke å svartmale situasjonen, men å understreke at vi ikke kan lene oss tilbake og si at kommunerammen er mer enn god nok, og at kommuneøkonomien er sunn. Vi må lytte til dem som har skoene på, og vi må se konsekvensene av de kutt og nedskjæringer som gjøres. SV fremmer derfor i denne saken flere konkrete forslag for å møte utfordringene, og vi har også forslag om å øke kommunesektorens inntekter. Med det tar jeg opp våre forslag og dem vi har sammen med Rødt.

Tobias Drevland Lund (R) [11:43:06]: Det er ute i kommunene vi lever livene våre – om det så er Nordkapp eller Lindesnes, Fyresdal eller Fauske – i store og små kommuner. Rødt mener at sterke kommuner og fylkeskommuner er helt grunnleggende i kampen for at alle skal kunne leve frie, gode og likeverdige liv, uavhengig av hvilket postnummer man har. Den pågående delingen av tvangssammenslåtte fylker, og også delingen av Ålesund, som vi debatterte grundig her i går, viser jo også hvorfor dette er en seier for disse tankene. For det norske lokaldemokratiet skal kjenne hver krik og krok av Norge, det norske lokaldemokratiet skal ivareta hver eneste krik og krok av Norge, og da trenger vi nærhet mellom folk og de folkevalgte.

Sterke kommuner og fylker, som skal levere til det beste for innbyggerne, forutsetter gode økonomiske rammer, og til tross for at det ser litt mindre kullsvart ut der ute nå enn det det gjorde under det blå-blå styret, skal vi være forsiktige med å friskmelde kommuneøkonomien helt enda, slik man går langt i å gjøre i proposisjonen. For pandemien har kostet oss milliarder på budsjettene, men ikke minst har det kostet i form av en enorm belastning på alle de ansatte der ute i helsetjenesten vår, i barnehagene våre, i skolen – de som virkelig har tatt de tunge løftene for å få oss gjennom pandemien. Den store usikkerheten rundt inndekningen av kostnader har holdt mang en kommunedirektør våken og har frustrert mang en lokalpolitiker.

Hva som skjer nå i etterkant av pandemien, og hva vi gjør her i denne salen, og ikke minst i regjeringen, har veldig mye å si for tilliten til oss der ute. Så er det interessant at inntektsintervallet som er forespeilet i proposisjonen, er identisk med hva Solberg-regjeringen la opp til i sin tid, men Rødt er klinkende klar på at kommunene må kompenseres for de ekstra kostnadene knyttet til pandemien. Nettopp fordi kommuner og fylker sårt trenger en bedret økonomi, ber vi også regjeringen styrke kommunesektorens økonomi med minst 9 mrd. kr i statsbudsjettet for 2023.

Fastlegekrisen skaper bekymring hos innbyggerne våre. 144 000 mennesker var i januar 2022 ikke tilknyttet en fastlege. For den enkelte pasient, men også for hele helsetjenestekjeden er tilgangen til fastlegeordningen avgjørende for å sikre god og kontinuerlig helsehjelp. Rødt foreslår å møte fastlegekrisen med rekrutteringstiltak som vi har sett fungere i andre kommuner.

Små kommuner er sårbare for svingninger i tjenestebehovet hos innbyggerne. Ressurskrevende tjenester har i mange år vært diskutert i denne salen, og til tross for at man nå i alle fall har et flertall som til en viss grad ser at toppfinansieringsmodellen som er lagt opp i dag, utgjør et problem i dagens form, er vi fortsatt langt fra en løsning. Rødt foreslår å fjerne aldersgrensen på 67 år, som verken er logisk eller hensiktsmessig, og innrette en mer fleksibel ordning for små og mellomstore kommuner.

En annen bør som blir tung å bære for kommunene – og ikke minst for innbyggerne deres – i årene framover, er de enorme investeringene som trengs for å ta igjen etterslepet på vann-, avløps- og renovasjonsområdet, og at regningen for de økte utgiftene på selvkostområdet blir sendt direkte til innbyggerne på fakturaen. Rødt foreslår at regjeringen må gå i dialog med kommunesektoren for å adressere denne utfordringen så raskt som mulig. Vi må forhindre at økte utgifter på VAR-området gjør enda større innhogg i lommeboka, som vanlige folk føler blir tynnere og tynnere i den pågående priskrisen som vi står i.

Fylkeskommunene er ganske unisone i sin bekymring for framtiden, og dersom den varslede inntektsøkningen i proposisjonen blir en realitet, er den gjennomgående oppfatningen der ute, i høringssvarene, at økningen kommer til å bli nullet ut av prisvekst og av demografisk utvikling. Det må derfor jobbes for å bedre fylkeskommunenes økonomi i tiden framover.

Til slutt: Det må ryddes opp i en begrepsbruk og kriterier rundt regjeringens satsing på det de kaller for «gratis ferje». Derfor er Rødt med på et forslag sammen med Fremskrittspartiet om å be om klarere føringer på dette området, og at båtreiser bør være gratis for alle samfunn uten omkjøringsmuligheter.

Kort fortalt: Kommuneøkonomien i Norge er ikke så rosenrød som noen prøver å tegne det som, og den situasjonen vi står i, er heller ikke helt uproblematisk, men Rødts mål er iallfall at vi skal styrke kommuneøkonomien i årene som kommer. Det som ligger i proposisjonen, og det som også var i det forrige statsbudsjettet, er ikke tilstrekkelig nok for å gi kommunene det handlingsrommet de skal ha.

Jeg tar opp forslagene fra Rødt.

André N. Skjelstad (V) [11:56:08]: Kommuneproposisjonen forteller oss at kommuneøkonomien de siste årene har vært sterk. Foreløpige regnskapstall for 2021 viser et netto driftsresultat på 4,7 pst. for sektoren som helhet. Det er det sterkeste siden 2006 og godt over anbefalingene fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi, som var på 2 pst. for sektoren samlet.

Antall kommuner på ROBEK-listen har ligget – og ligger – historisk lavt sammenhengende over lengre tid, og ved inngangen til mai i år var det 17 kommuner som var registrert. Foreløpige regnskapstall for 2021 tyder på at det blir færre kommuner som er registrert, i løpet av året. Ved utgangen av 2021 utgjorde disposisjonsfondene om lag 87 mrd. kr, tilsvarende 13,7 pst. av driftsinntektene for sektoren samlet. Realveksten i kommunesektorens frie inntekter er blitt betydelig sterkere enn forventet flere år på rad.

Det står svært godt til med kommuneøkonomien etter åtte år der Venstre og de borgerlige partiene har hatt påvirkning på den, til tross for at regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har brukt mange år på å svartmale situasjonen ute i Kommune-Norge. Dette er det bakteppet vi har for diskusjonen i dag. Den kuren som vi har kjørt gjennom åtte år, har faktisk virket, også for kommunesektoren.

En måles på det man gjør, og i årets kommuneproposisjon har regjeringen fått kraftig kritikk fra kommunene for ikke å kompensere sektoren for koronautgiftene, noe som ble tydeligere etter at SV var med og fikk justert det. Det var dog gjennom en verbal avtale, men jeg regner jo med at det er tilfelle, det som blir sagt også i replikkvekslingene i salen i dag – selv om de utgiftene selvfølgelig er påløpt, så det vil bli noe trangere også for kommunene, fordi salderingen kommer først til jul. Regjeringen har varslet at de kommer tilbake til dette nå til salderingen, og så får en se hvor stor andel dette vil dekke opp. Det er krevende for mange kommuner som nå står i en vanskelig situasjon, for dette gir ikke nødvendigvis forutsigbarhet, men usikkerhet.

Kommunene har vært gjennom flere vanskelige år med koronapandemi og står nå midt i en situasjon som gjør at de kanskje skal ta imot tusenvis av ukrainske flyktninger. De skal ha barnehageplasser og skoleplasser, de skal integreres, motta helsetjenester og være en del av et kommunesamfunn. Når kommunene gjør en slik innsats og samtidig opplever at staten ikke er en forutsigbar part, kan det gjøre at kommunene vegrer seg for å delta i de store nasjonale dugnadene i framtiden.

Regjeringen varsler større endringer i forbindelse med neste års kommuneproposisjon, da det med inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner skal revideres. Regjeringen varsler ingen tiltak i den kommuneproposisjonen for å styrke miljø- og klimaarbeid i kommunene og fylkeskommunene. Det regjeringen signaliserer, er heller at de vil fjerne initiativer til sammenslåing av kommunene. Jeg tror at det er en feil vei å gå når kommunene trenger å tiltrekke seg arbeidskraft og bygge opp fagmiljøer. Venstre forventer at et nytt inntektssystem ikke gjør det vanskeligere for mellomstore kommuner å være et regionssenter.

Så er det i debatten i dag sagt en del rundt dette med uforutsette skatteinntekter. Uforutsett kan det være når en får kraftinntekter, men det er ikke spesielt uforutsett når en legger bedre til rette for et næringsliv – det er ikke uforutsett, for det er en villet politikk. At det blir svingninger i kraftinntektene, kan være mer uforutsett, for det handler om etterspørsel, det handler om situasjonen med tanke på regn og nedbør osv., og det blir for meg litt paradoksalt.

Det blir også litt paradoksalt at det er en stor rekommunaliseringsdebatt når vi vet at mange kommuner sliter – det gjør også fylkeskommunene, men kommunene spesielt – med rekruttering av personell, spesielt innenfor helsesektoren. Da er det litt hult, det regjeringspartiene kommer med.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [12:10:02]: For Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen er det helt avgjørende viktig, og et av de største og viktigste prosjektene, å legge til rette for at folk skal kunne bo, arbeide og leve gode liv i hele Norge. Det er å legge til rette for gode tjenester nær folk i bygd og by, og det er gradvis å bygge stein på stein for å utvikle Norge videre. I denne saken, knyttet til kommuneproposisjonen og rammevilkårene for kommunene inn i neste år, er de vedtak vi gjør her i Stortinget, selvsagt viktige, men den aller største og viktigste jobben er den jobben alle rundt om i norske kommuner og i norske fylker – alle ansatte, alle kommunepolitikere og alle fylkespolitikere – gjør hver eneste dag for å utvikle sine lokalsamfunn, i samspill med dem som bor i kommunene, og i samspill med næringsliv, for å se hvordan en kan legge til rette for en positiv samfunnsutvikling.

Det har en sett veldig tydelig også gjennom de senere årene, når Norge har blitt stilt overfor noen store prøver og noen store kriser, først gjennom koronapandemien, og gjennom vinteren og senvinteren også gjennom en ny situasjon med stor tilstrømning av flyktninger fra Ukraina. Det er mange som søker tilflukt fra krig, mange som ønsker en trygg plass å være sammen med sine nærmeste. Den innsats og det hjerterom som er blitt vist i norske lokalsamfunn, og hvordan en har lagt til rette i store og små kommuner rundt om i Norge for å ta imot dem som er på flukt, står det stor respekt av og er det grunn til å takke for. På samme måten har norske kommuner og ansatte i norske kommuner som jobber innenfor barnehage, skole, eldreomsorg og andre viktige tjenester, stått i første linje gjennom tøffe tak med håndteringen av en pandemi. Vi har vært opptatt av at det skal verdsettes, og også at vi skal stille opp fra fellesskapets side.

Jeg registrerer nå at det blir lagt til grunn som en forutsetning fra alle partiers side at en skal dekke og kompensere kommunene for direkte koronautgifter, både tapte inntekter og konkrete utgifter som de har hatt. Men da pandemien slo inn, var det på ingen måte et gitt prinsipp at det ble lagt til grunn. Det var ikke et prinsipp som ble fremmet av den daværende regjering, bestående av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det ble forhandlet fram gjennom de første krisepakkene her på Stortinget, med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og med god støtte fra SV. Jeg vil også berømme Fremskrittspartiet for å ha vært en viktig aktør i de rundene.

Gjennom det som har skjedd de to siste årene, har norske kommuner og fylker blitt kompensert med nærmere 30 mrd. kr, og selvsagt skal vi også følge opp sluttrapporten når den foreligger i høst, innen 1. september.

Så er det avgjørende viktig at vi legger til rette for å styrke kommuneøkonomien framover. En av hovedprioriteringene for den nye regjeringen var nettopp ved første korsvei å styrke de frie inntektene til kommunene, sånn at vi kan legge til rette for et bedre velferdstilbud for folk, innbyggerne i bygd og by rundt om i Norge. Gjennom det vi legger opp til både gjennom revidert nasjonalbudsjett og det vi legger fram i kommuneproposisjonen, vil vi styrke kommunenes økonomi ytterligere. Vi legger til rette for å styrke de frie inntektene over to år med mer enn 8 mrd. kr.

Her handler det om de økonomiske rammevilkårene, men det handler også om hvordan vi på annet vis kan legge til rette for at kommunene skal ha frihet, at en også kan legge til rette for forsøk, slik det har blitt framhevet fra flere taleres side i dag, og også hvordan en kan se på hva slags oppgaver både kommuner og fylker skal ha i framtiden, sånn at de blir satt bedre i stand til å utforme sine lokalsamfunn til beste for sine innbyggere.

Terje Sørvik (A) [12:29:19]: Det er gjentatte ganger i denne salen ettertrykkelig slått fast at vi skal ha tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Et velfungerende folkestyre på regionalt nivå er viktig for utviklingen i alle deler av landet. Vi ønsker å styrke fylkeskommunen som samfunnsutvikler. Det lokale demokratiet må utvikles gjennom en god og hensiktsmessig fordeling av oppgaver. Fylkeskommunen har ansvar for mange viktige tjenester for folk og lokalsamfunn, og regjeringen vurderer nå hvilke nye oppgaver – enkeltoppgaver, også fra Statsforvalteren – som skal overføres til fylkeskommunene. Vi vil utvikle regionvekstavtaler som skal sikre utvikling og vekst i hele landet – og langsiktige rammer for næringsliv, transport, bosetting, utdanning og velferd. Fylkeskommunen vil være avtalepart for staten, og arbeidet med regionvekstavtaler bør kunne startes i løpet av 2022.

Bredbånd til alle er et viktig politisk mål for oss, og vi hørte nettopp statsråden i replikkordskiftet bekrefte det regjeringserklæringen slår fast, at alle husstander der det er fastboende, skal ha tilgang til høyhastighets bredbånd innen 2025. I områder hvor markedet ikke strekker til, er det viktig å bidra med målrettede tiltak. Tilskuddsordningen for bredbånd som forvaltes av fylkeskommunene, ble styrket med 100 mill. kr i nasjonalbudsjettet i år.

Det er behov for en kraftig forbedring av mobildekningen i hele landet. Blant annet må det sikres mobildekning langs hovedferdselsårene på både land og sjø, som regjeringen slår fast i regjeringsplattformen.

Det er et betydelig vedlikeholdsetterslep på norske fylkesveier. Hurdalsplattformen varsler at det skal utarbeides en helhetlig og forpliktende plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Arbeidet med denne planen er startet opp gjennom at Statens vegvesen har fått i oppdrag å kartlegge tilstanden i samarbeid med fylkeskommunene.

Bevilgningen på 83 mill. kr til fylkeskommunene for å innføre gratis ferjer er en viktig satsing og prioritering av dem som bor på kysten. Bevilgningen skal sørge for at alle fylkeskommunale ferjesamband i helårsdrift med under 100 000 passasjerer på årsbasis blir gratis. Det er stor verdiskaping langs kysten, men mange kystsamfunn har utfordringer med bosettingen. Ferjebillettene har blitt kostbare, og gratis ferje er et konkret og viktig bidrag som vil gjøre det lettere for næring og fastboende i små kystsamfunn.

Regjeringsplattformen varsler også en gradvis utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten, med mål om å likestille tannhelse med andre helsetjenester. Videre er det varslet at regjeringen ønsker å innføre gratis tannhelsebehandling til personer i alderen 19–21 år og innføre halv pris på tannhelsebehandling for personer i alderen 22–25 år. 168,8 mill. kr til fylkeskommunen for å innføre 50 pst. rabatt for 21–22 åringer er et viktig første steg i dette arbeidet. Arbeiderpartiet mener det er viktig at den offentlige tannhelsetjenesten fortsatt skal være et fylkeskommunalt ansvar. Det er i tråd med både tannleger, fylker og kommuners ønsker.

Inntektssystemet må revideres også når det nå skjer endringer i fylkesinndelingen. Det er satt ned et utvalg som går gjennom inntektssystemet, og utvalget skal levere sin utredning innen 1. september i år. Det skal tre i kraft fra 2024, samtidig med endringene i fylkesinndelingene.

Vi skal fortsatt styrke fylkeskommunen som samfunnsutvikler.

Mari Holm Lønseth (H) [12:34:00]: Kommunene er den viktigste leverandøren av velferdstjenester i Norge. Det er i kommunene folk får de grunnleggende velferdstjenestene sine, som helsetjenester, omsorg, skole og barnehage, for å nevne noe. Derfor er også en satsing på kommunene noe av det viktigste vi kan gjøre fra Stortingets side for å sørge for at folk nettopp får gode tilbud. Det leverer Høyre på, både i posisjon og i opposisjon.

Høyre vil legge til rette for at folk skal kunne bo og jobbe i hele landet. Skal vi ha levende distrikter, er vi også nødt til å legge til rette for at det skapes flere lønnsomme jobber. Da må bo- og arbeidsmarkedsregioner bygges tettere sammen. Det gjør vi både ved å satse på store riksveier som både binder regionene våre sammen og landet vårt med Europa, og ved å satse på fylkesveiene. I Solberg-regjeringens siste nasjonale transportplan ble det for første gang siden den rød-grønne regjeringen overførte riksveiene til fylkene, med store vedlikeholdsetterslep, foreslått en statlig medfinansieringsordning for nettopp fylkesveiene.

Utbygging av infrastruktur som f.eks. høyhastighetsinternett er også avgjørende for at man skal kunne klare å skape flere jobber. Utbygging av f.eks. 5G-nett åpner for nye muligheter for både folk og næringsliv. For eksempel ser vi at øysamfunnet Mausund utenfor Frøya i Trøndelag har fått 5G, noe som gir den kommunen mulighet for ny velferdsteknologi, en digital skolehverdag, men ikke minst også næringsutvikling.

Lokaldemokratiet må i større grad ha muligheten til å styre planleggingen av sin egen kommune. Antallet innsigelser bør ned, og ikke minst bør kommunene få gjennomslag i størst mulig grad dersom innsigelsene avgjøres av departementet. Under Solberg-regjeringens tid fikk kommunene gjennomslag i åtte av ti saker, sammenlignet med fire av ti under den forrige, rød-grønne regjeringen. Jeg håper på vegne av kommunesektoren at regjeringen nå ikke faller tilbake til den tidligere praksisen de har hatt, da det også var Senterpartiet som hadde kommunalministeren.

At kommunene må få lov til å bestemme mer, gjelder også i strandsonen, der det er et lavt utbyggingspress. Mange små lokalsamfunn langs kysten opplever at byråkratiet setter en stopper for utvikling, og presset på strandsonen er svært begrenset. Derfor forenklet Høyre i regjering de statlige planretningslinjene, slik at kommunene skulle få bestemme mer selv, og jeg er glad for at denne regjeringen har varslet at de vil videreføre den politikken.

Vel så viktig er det for distriktene at næringsliv og folk ikke har et høyt skattetrykk, og at de også har tilgang på markedet med sine produkter. Da er EØS-avtalen helt avgjørende. Ta f.eks. møbelfabrikken Flokk i Røros. Bedriften selv sier at de alene «importerer» like mye som Røros kommune får i rammetilskudd hvert år. Det er helt fantastisk at den bedriften klarer å skape så mye, men da er det også helt uforståelig for meg at regjeringen nå har lyst til å utrede alternativer til EØS-avtalen og se til land med en løsere tilknytning enn oss selv.

Jeg er også glad for at denne regjeringen viderefører Solberg-regjeringens politikk når det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift. Differensiert arbeidsgiveravgift er et av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene som vi har, og Solberg-regjeringen har jobbet lenge også for at sammenslåtte kommuner skulle få beholde sats for differensiert arbeidsgiveravgift i tråd med gamle kommunegrenser. Det lyktes vi med, og jeg er glad for at også den politikken er videreført.

Høyre satset på å utvikle hele Norge da vi satt i regjering. Senterpartiet lovet gull og grønne skoger til distriktene. Men da er det litt spesielt å se på hva som har vært satsingen den tiden Senterpartiet har styrt. La meg ta et par eksempler: I statsbudsjettet for i år kuttet regjeringen ordningen med Distriktshub, som skulle gjøre det mulig også å jobbe desentralt og legge til rette for at vi kunne få flere desentraliserte arbeidsplasser i staten. Man skrotet også eldreboliger i distriktet, og jeg ser at man i enigheten i dag også kutter støtte til utleieboliger. Jeg håper for guds skyld ikke at det innebærer at man også kutter i den støtten på 1 mrd. kr som Høyre foreslo for boliglån i distriktene. Man ser også at Eksportrådet, som skulle gi flere statlige arbeidsplasser i Ålesund, heller flyttes til Oslo.

Jeg håper ikke dette er det som er Senterpartiets versjon av å ta hele landet i bruk, når man altså f.eks. flytter makt fra distriktene til Oslo.

Kathrine Kleveland (Sp) [12:39:18]: Kommunesektoren er både 356 kommuner og snart 15 fylker. I ettermiddag skal det stemmes over endringene i fylkesstrukturen, og tre sammenslåtte fylker blir igjen til de sju fylkeskommunene som de var tidligere.

En viktig forutsetning i kommuneproposisjonen er tre folkevalgte nivåer. Fylkeskommunene har ansvar for en rekke viktige tjenester, med gode videregående skoler, framtidsrettede samferdselstjenester, kunnskapsrikt folkehelsearbeid, profesjonelt tannhelsetilbud og kulturminnearbeid, bygningsvern, fylkesbibliotek og kulturtilbud til å bli klokere av.

Regjeringens mål er å styrke fylkeskommunen som samfunnsutvikler. Hurdalsplattformen beskriver at i tillegg til bygdevekstavtaler skal det utvikles regionvekstavtaler. Disse skal sikre utvikling og vekst i hele landet og langsiktige rammer for næringsliv, transport, bosetting, utdanning og velferd. Disse avtalene kommer til å være mellom stat og fylkeskommune, og vi ønsker å komme i gang allerede i år. Lokaldemokratiet utvikles bl.a. gjennom å desentralisere oppgaver.

Regjeringen vurderer å overføre oppgaver som ikke handler om tilsyn, kontroll eller klager, fra statsforvalterne til fylkeskommunene. Her er Senterpartiet opptatt av at dette ikke skal omfatte jordvern.

Et annet område der fylkeskommunen har en avgjørende rolle, er bredbånd. Bredbånd til alle er et politisk mål for regjeringen. For Senterpartiet er det viktig at Hurdalsplattformen sier at alle fastboende i Norge skal ha tilgang på høyhastighetsbredbånd innen 2025. Årene med korona viste behovet for gode internettløsninger, da veldig mange debuterte på Teams og Zoom i rakettfart. Men fortsatt viser hverdager med hjemmekontor, skole- og leksearbeid, eller bestemor som vil skype med barnebarnet i Berlin, viktigheten av stabilt bredbånd og mobildekning. Verdiskaping for næringsliv, levende organisasjonsliv, aktiv fritid og gode hjemmeliv forutsetter også raskt internett og mobildekning.

Ja, dette koster, og ja, det vil lønne seg. For vi kan ikke la være. Bredbånds- og mobilutbygging er i dag en forutsetning for bosetting og gode hverdagsliv og kan sammenlignes med annen infrastruktur, som strøm, vann og vei.

Staten bidrar med tre ulike økonomiske ordninger, bl.a. tilskuddsordningen via fylkeskommunene. Den ordningen ble forsterket med 100 mill. kr i statsbudsjettet for i år.

Distriktspolitikken skal avspeiles i alt vi gjør. Bredbåndsutbygging også i de delene av landet der det ikke er kommersielt lønnsomt, gir muligheter for å bo, leve og drive bedrifter i hele Norge. Trygghet for tjenester der folk bor, gjør at regjeringen vil prioritere husstander med dårlig internett framfor å forbedre internettilgangen på rådhus med tilstrekkelig internettilgang. Vi er selvfølgelig ikke motstandere av enda raskere internett til offentlige bygg, men vi mener at statens oppgave først og fremst er å sikre de som bor ytterst ute, en likeverdig tilgang i forhold til alle andre.

Senterpartiet vil ha like muligheter for alle. Det skal være trygt, godt og mulig å bo i hele dette gode landet vårt. Da må vi ha bredbånd der folk bor. Dette handler om beredskap, det handler om samfunnsnytte, og det handler rett og slett om livskvalitet.

Senterpartiet har i mange år jobbet for lik digital tilgang for alle. Vi ser hver dag hvor viktig det er, og vi vil gjøre noe med det.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:43:47]: Norge er et langstrakt land, hvor vi bor i den innerste dal og på det ytterste skjær, men de fleste av oss bor et sted midt imellom. Over 80 pst. av oss bor i byer og tettsteder. Her har vi hjemmene våre og skaper livene våre. I byer og tettsteder møtes også mange av de store utfordringene som vi må finne gode politiske løsninger på for framtiden, slik som infrastruktur, innovasjon og næringsliv, boligbygging, utenforskap og integrering, og ikke minst en bærekraftig politikk for klima og miljø. Å skape og videreutvikle gode bomiljø i hele landet handler også om kommuneøkonomi. En sterk og robust kommuneøkonomi, slik regjeringen legger opp til, er med på å ruste opp kommunene til å drive en god boligpolitikk og framtidsrettet by- og tettstedsutvikling.

En viktig del av det å skape gode liv er å skape gode hjem og sterkere fellesskap, og for regjeringen betyr det trygge og gode lokalmiljø med skoler, sykkelveier og et godt kollektivtilbud. Det betyr også å gi eldre en mulighet til å være sjef i eget liv, bl.a. gjennom å la dem få bo hjemme lenger og ha gode institusjoner for dem som har behov for det.

Store deler av Hurdalsplattformen er basert på hva rød-grønne byer har fått til siden 2015. Et godt eksempel er regjeringens mål om å innføre gratis SFO, som kommer etter inspirasjon fra Oslo. Deltakelsen økte ved enkelte aktivitetsskoler fra rundt 30 pst. til 80 pst. da det ble gratis. Det viser at politikk betyr noe for det sosiale fellesskapet i skolegårdene. Og fra høsten får 5 500 elever i 1. klasse i 60 kommuner gratis heltidsplass i SFO. Tilbudet gis til elever fra familier med lavinntekt. Foreldres lommebok bør ikke være avgjørende for om barn får delta i lek og læring etter skoletid.

For regjeringen er det et mål at flere skal jobbe heltid, og der har Bodø kommune vist vei og økt andelen som jobber heltid på sykehjem. Nå har vi endelig en regjering som satser mer på heltid og kan gi byer som Bodø mer drahjelp. I Stavanger er det innført gratis trygghetsalarmer for eldre, økt grunnbemanning på sykehjem, innført skolemat og gjort forsøk med heldagsskole, for å nevne noe. For denne regjeringen er bedre velferd i hele landet en hovedprioritering. Byene viser vei og vi skal bygge opp om det gode arbeidet.

Prioriteringene i de kommunene som har gått foran, betyr noe for folk som bor i hele landet. Vi gikk til valg på en sterkere velferdsstat som stiller opp for alle. De norske kommunene er førstelinjen i velferdsstaten og sånn sett våre viktigste frontkjemperne for å lykkes med å utjevne forskjellene i barnehagene, i SFO, i skolen, ved å få flere til å jobbe og gi gode tjenester til dem som trenger hjelp for å komme seg tilbake på bena.

Denne kommuneproposisjonen viser at denne regjeringen står for en ny retning og et løft på flere områder. Nå reduserer vi barnehagepriser og SFO-priser fra 1. august, og det vil folk merke på lommeboka. Regjeringen og SV er i dag blitt enige om å bruke 30 mill. kr på å øke bemanningen i barnehager og skoler i områder med levekårsutfordringer. Det betyr mye for byen som jeg bor i, en by der forskjellene mellom dem som har mest, og dem som har minst, har økt de siste årene, og jobben med å tette dette gapet har begynt med denne nye regjeringen.

En annen utfordring denne regjeringen prioriterer høyt, er mangelen på fagarbeidere. I 2022 vil vi bruke mer enn 1 mrd. kr på yrkesfag og kvalifisering. Det anslås at Norge vil mangle 90 000 fagarbeidere innen 2035. Flere må fullføre og bestå videregående opplæring og senere delta i arbeidslivet.

Lykkes vi med alt dette, vil de samfunnsøkonomiske gevinstene være betydelige. Regjeringen er godt i gang med å levere på løftet om en sterkere velferdsstat til alle.

Margret Hagerup (H) [12:48:23]: I dag debatterer vi noe som kanskje høres tørt og kjedelig ut, men som har stor betydning for den enkelte av oss. Kommuneproposisjonen handler om kommunene våre og samfunnet vi lever i. Kommunen er med oss gjennom hele livet og har en finger med i spillet fra fødsel til død. Kommunene har ansvaret for mange viktige velferdsoppgaver, hvor de fleste går sømløst uten at vi tenker over det. Vi møter kommunen når vi går på skole, er på ungdomsklubben eller besøker en gammel slektning på sykehjemmet. Kommunene sørger for at vi har vann i springen, og at avfallet vårt håndteres. De sørger for idrettshaller og kulturtilbud, og de er der for deg dersom du sliter med rus og psykiatri. Kommunen er rett og slett avgjørende for deg og meg og samfunnet vi lever i.

I den politiske debatten er det dessverre reverseringer som får fokus. I stedet for å bruke pengene og innsatsen på innhold og kvalitet, er regjeringen nå mer opptatt av kommunegrenser, strukturer og hvem som skal få lov til å gi tjenestene. Private barnehager er bare ett av eksemplene på aktører som er bekymret for hva framtiden vil bringe. De ble invitert med på dugnaden på slutten av 2000-tallet, da vi trengte full barnehagedekning. I dag er det partier som jobber for å begrense deres rolle.

Derfor foreslår Høyre og Fremskrittspartiet at regjeringen i arbeidet med nye reguleringer for private barnehager sikrer at det fremdeles skal være foreldrenes valg av barnehage som er styrende for hvilke barnehageplasser som opprettholdes i kommunene. Likebehandling av barn og likebehandling av kommunale og private barnehager er en selvfølge for Høyre og må sikres gjennom en samordnet opptaksprosess. Det er synd at venstresiden er mer opptatt av systemet enn menneskene.

Systemtenkningen går også ut over sosiale entreprenører og friskoler. En viktig kamp for kommunene framover er å sikre offentlig og privat samarbeid, som er helt avgjørende for at vi skal sikre gode velferdstjenester. Det er basert på tillit og er en nødvendighet for vekst, verdiskaping og gode tjenester til innbyggerne i kommunene.

Skolen er vårt viktigste sosialpolitiske middel, og en god skole gir ulike barn like muligheter. Når vi vet hvor viktig skolen er, er det trist at det er så store forskjeller i det tilbudet ungene møter. Forskning viser at det er dramatiske forskjeller i Skole-Norge, på alle nivå. Skoleforsker Thomas Nordahl har funnet at så mye som 1,5 års læring kan skille elever innenfor samme fylke. Det kan ikke være slik at det er flaks eller uflaks som skal tilsi om man lærer å lese, skrive og regne eller klarer å fullføre skolen.

Skal skolen utjevne sosiale forskjeller, er det avgjørende at kommunen sørger for at elevene trives på skolen og lærer det de skal. Det er kanskje kommunens viktigste samfunnsoppdrag.

Nordahl peker på at skoleeierrollen er avgjørende for å skape et godt læringsmiljø. Det er ikke noe som kan vedtas eller bevilges. Det skapes i samspillet mellom elever, foreldre, lærere, skolemyndigheter og politikere, og det krever målrettet innsats over tid. Kunnskap i skolen og for den enkelte elev fordrer kunnskap om skolen. På Furuset skole sier de at kartlegging er helt nødvendig for at hver elev skal oppfylle sitt potensial til det fulle.

For Høyre er skoleeierrollen viktig. Vi mener at alle barn fortjener en god skole, uavhengig av hvor de bor og hvem foreldrene deres er. De som jobber systematisk, gjør det bra. Skoleeiere som lykkes, kjennetegnes ofte ved at de har noen tydelige mål for skolen som er stabile over tid. Når jeg besøker skoler som lykkes med skoleeierskap, har de vært tydelige på at gode kartlegginger av hver enkelt elev og jevn oppfølging fra lærer er viktig. Og det at politikere og administrasjon jobber sammen med skolene, er avgjørende for å skape en god skole.

Høyre i regjering etterlot seg en god kommuneøkonomi og en skole som gikk i riktig retning. Alt burde ligge til rette for at regjeringen skulle kunne videreføre dette. Dessverre har de vært mer opptatt av å reversere og splitte både i handling og i retorikk. En regjering som prioriterer struktur og bygninger foran kvalitet og innhold, lover dårlig for skolene våre. Akkurat som med elevenes kunnskap tar det tid å endre skoleresultater til det bedre. Det krever langsiktig satsing og tydelige prioriteringer.

Vi visste hva vi hadde. Nå begynner vi å se hva vi har fått. Og nettopp det gjør meg bekymret på vegne av norske elever.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:53:20]: Kommunehelsetjenesten er førstelinjen i helse- og omsorgstjenesten, og kommunene skaper grunnlaget for forebygging og tidlig innsats.

Høyre er opptatt av en god kommunehelsetjeneste, og vi vil gi pasientene og brukerne mer forutsigbarhet, valgfrihet, kvalitet og større mulighet for tilpasning av egen situasjon og behov. Pasientene og brukerne må få god og riktig hjelp når de trenger det, og alltid settes foran systemet.

Høyre vil fortsette å styrke innsatsen på rus og psykisk helse i kommunene. I statsbudsjettet for 2020 overoppfylte Solberg-regjeringen Opptrappingsplanen for rusfeltet, og antallet årsverk innen rus og psykisk helse i kommunene har økt med 2 600 siden 2016.

Solberg-regjeringen styrket også helsestasjons- og skolehelsetjenesten og innførte fra 2020 lovkrav om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse. I 2013 hadde 95 kommuner og bydeler rekruttert psykolog, og ved utgangen av 2019 hadde 384 kommuner og bydeler psykologkompetanse. I løpet av seks år økte antallet psykologer fra 130 til 617.

Høyre mener vi må sikre en eldreomsorg med høy kvalitet og forberede kommunehelsetjenesten på at vi blir flere eldre. Solberg-regjeringen gjorde mye for å styrke eldreomsorgen i kommunene. I 2019 ble kvalitetsreformen Leve hele livet lagt fram. Kommunene er godt i gang med reformen, som tar tak i de mest grunnleggende tingene som gjerne svikter når vi snakker om eldreomsorg i kommunene, som mat, aktivitet, fellesskap, kvalitet og sammenheng i tjenestene. Det ble lagt til rette for tilskudd til bygging og modernisering av om lag 20 000 heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger – 10 000 mer enn forrige gang vi hadde en rød-grønn regjering i Norge. Det ble innført flere kompetansekrav i kommunene, og det ble gjennomført et ordentlig kunnskapsløft, slik at over 146 000 ansatte i helsetjenesten har fått grunn-, videre- og etterutdanning de siste fem årene. Det ble innført trygghetsstandard i sykehjemmene for å unngå store variasjoner i kvaliteten mellom sykehjemmene, og Solberg-regjeringen innførte en godkjenningsmodell for fritt brukervalg.

I statsbudsjettet for 2020 foreslo Solberg-regjeringen at det skulle opprettes en pilotordning med investeringstilskudd til trygghetsboliger for eldre. Det ble satt av egne midler i statsbudsjettet, og tilskuddet skulle rettes inn mot distriktskommunene, fordi det er her vi ser utfordringen og mangler med tilrettelagte boliger for eldre. Men da regjeringen la fram sin tilleggsproposisjon, var investeringstilskuddet fjernet. Det synes jeg er trist, for en slik tilskuddsordning ville gitt flere tilrettelagte boliger for eldre, slik at flere kan bo hjemme, noe som gjør at behovet for omsorgstjenester blir utsatt, og det ville gitt etablering av flere møteplasser, noe som kan redusere ensomhet.

Framfor å følge opp investeringstilskuddet som Solberg-regjeringen foreslo, skal nå regjeringen i gang med sin egen reform, Bo trygt hjemme-reformen, som er nevnt i kommuneproposisjonen. Den har akkurat det samme målet som investeringstilskuddet, men det virker som at det viktigste for regjeringen ikke er hvor god politikken er, men hvem det er som foreslår den. Konsekvensen av det er at vi kommer senere i gang med å bygge flere tilrettelagte boliger i kommunene, og særlig i distriktskommunene. Regjeringen skal heller ikke bruke mye tid og store ressurser på nye prosesser, nye utredninger og nye dialogmøter. Det går ut over eldre som er sårbare, og som trenger tilrettelagte boliger i kommunene.

Fastlegen er en av bærebjelkene i helse- og omsorgstjenesten vår. Men situasjonen i fastlegeordningen er alvorlig og har blitt ytterligere forverret. Mange fastleger forteller om en arbeidshverdag som er så belastende at de velger å slutte i jobben sin. Slik kan det ikke være. Konsekvensene av situasjonen er at over 150 000 nordmenn nå mangler fastlege. I mai 2020 la Solberg-regjeringen fram en handlingsplan for å styrke allmennlegetjenesten. Handlingsplanen ble utarbeidet i tett dialog med Legeforeningen og KS, og det er satt av 1,6 mrd. kr for å følge opp de 17 konkrete tiltakene i handlingsplanen.

Høyre mener regjeringen må følge opp handlingsplanen og gjøre mer for å ta tak i situasjonen vi ser i fastlegeordningen ute i kommunene. Vi må ha en bærekraftig fastlegeordning. Det er også grunnen til at Høyre i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett, i en presset økonomisk situasjon for landet, har klart å sette av 200 mill. kr mer for å styrke fastlegeordningen. Regjeringen på sin side foreslår ingenting, og SV prioriterte heller ikke fastlegeordningen i sine forhandlinger med regjeringen om revidert nasjonalbudsjett – det resultatet ble klart i dag.

Ingrid Tønseth Myhr (A) [12:58:35]: Noe av det aller viktigste fylkeskommunen driver med, er en god videregående skole som gir alle unge muligheten til å ta utdanning i hele landet, like muligheter til å lykkes og muligheten til å bli det de vil. Når man snakker om yrkesfag, snakker man ofte om framtiden – framtiden med dyktige fagarbeidere som skal bygge landet videre, skape nye jobber og løse klimakrisen. Men fagarbeidere og yrkesfag er nåtiden. Det er nå satsingen på og løftet av fagarbeidere må skje.

Det anslås at Norge vil mangle 90 000 fagarbeidere innen 2035. I min kommune, Vestre Toten, utdanner vi noen av landets dyktigste fagarbeidere i tett samarbeid med industrien og gjennom Lærlingsfabrikken. Ved hjelp av Innlandet fylkeskommune og tett samarbeid med sterke forskningsmiljøer er skole og industri knyttet tett sammen, og elevene har flyttet inn i industriparken og får ta i bruk topp moderne maskiner og utstyr. Slik utdannes framtidens industriarbeidere i Innlandet.

Skal det fantastiske arbeidet som gjøres rundt omkring i Kommune-Norge, blant dyktige lærere, skoler, bedrifter, arbeidsliv og ikke minst elever, fortsette, må vår jobb være å sørge for at de har de midlene de trenger til å utdanne de aller beste. Elevene skal få en læreplassgaranti, og med et nasjonalt senter for yrkesfag vil vi sørge for at forskning på produktivitet og forbedring løfter statusen til fagarbeiderne.

Til vanlig sitter jeg i fylkestinget i Innlandet og jobber med utdanningspolitikk. I Innlandet kommer vi i tiden framover til å miste 10 pst. av elevgrunnlaget vårt. Det blir krevende for næringslivet, og selv om ungdom i Innlandet velger seg yrkesfag, vil vi i tiden framover slite med å sikre tilstrekkelig kompetanse til viktige næringer.

Da høyreregjeringen styrte landet, var det trange kår for kommuneøkonomien. I den tiden var det vanskelig å få muligheten til å jobbe strategisk med yrkesfag og kvalifisering. Med de store utfordringene vi står overfor rundt omkring i Kommune-Norge, med kompetansemangel, grønn omstilling, eldrebølge og andre store utfordringer, ligger mye av svaret i fagarbeideren. Derfor er jeg glad for at dagens regjering skjønner at fagarbeideren er nåtiden, og vi bruker over 1 mrd. kr på yrkesfag og kvalifisering. Flere må fullføre og bestå videregående opplæring og komme seg inn i arbeidslivet. Lykkes vi med dette, vil de samfunnsøkonomiske gevinstene bli store. Regjeringen er godt i gang med løftet om en sterkere velferdsstat for alle.

Liv Kari Eskeland (H) [13:01:54]: Frå yrkesfag til fiskerihamner – me har jo merka oss at det er eit ønske om å gjennomføra statleg ansvar for fiskerihamnene, noko som skal leggjast fram for Stortinget i statsbudsjettet for 2023.

I dei nordre delane av landet kom ein ikkje så langt som til at det vart ei fylkeskommunal oppgåve, då Solberg-regjeringa ønskte at ein lokalt skulle få lov til å bestemma meir. Andre stader har ein ønskt å ta over denne oppgåva og fått ei positiv utvikling, som vanskeleg hadde vorte gjennomført ved statleg eigarskap.

Overføringa til fylkeskommunane for dei fiskerihamnene det gjeld, har ein sett på som vellukka, og at ein gjennom dette grepet har flytta ansvar nærmare dei som kjenner forholda i dei enkelte fiskerihamnene best – me snakkar om desentralisering av oppgåver. Det har i tillegg bidrege til å få fortgang i utbygging av fiskerihamner som lenge har stått på vent, eksempelvis gjeld dette for fiskerihamna på Langevåg i Bømlo kommune. Men no vil ein altså bruka tid, pengar og ressursar på å sentralisera denne oppgåva tilbake til Kystverket.

Fylkeskommunane har tilsett folk og brukar dei ressursane i kombinasjonsstillingar. På ny skal ein no bryta opp fagmiljø og oppgåvefordeling. Det er difor viktig å kartleggja alle dei effektane ei slik tilbakeføring har – også dei administrative, det som gjeld bemanning og dessutan bortfall av nærdemokrati, som vil verta resultatet når makt vert flytta frå fylkeskommunalt nivå og sentralisert tilbake til Kystverket og staten. Det er på sin plass å merka seg at Vestland fylkeskommunes fylkesordførar, frå Senterpartiet, synest dette er eit særdeles dårleg grep av staten, og ser helst at Vestland får lov til å behalda denne oppgåva.

Me har difor eit framlegg om at når ein gjer eit slikt grep, må ein få på bordet dei fulle konsekvensane, slik at lokaldemokratiet vert høyrd, og at me dermed slepp fleire tilfelle som det me no ser i Kristiansand, der kommunepolitikarane vert overrumpla av grepa frå regjeringa.

Det er òg viktig at ein ryddar opp i dei økonomiske forholda, der næringsliv har vore med på å forskotera for anlegget. No er det viktig at ein trør rett og får gode prosessar.

Maren Grøthe (Sp) [13:04:48]: Kommunene er selve navet i tjenestetilbudet vårt til innbyggerne. Det gjelder også i oppvekstsektoren, for det er kommunene som er ansvarlige for grunnskolen og barnehagene våre. At kommunene har en god økonomisk situasjon, er derfor helt sentralt for å sikre at alle barn og unge får en god start på livet, en god oppvekst og et godt utdanningstilbud.

Kommuneproposisjonen som vi diskuterer i dag, legger et godt grunnlag, både med økte inntekter og gjennom de grepene vi gjør. Skoler og barnehager er en viktig del av utdanningstilbudet, men de er også så mye mer. Skolene er navene i mange lokalsamfunn. De er en møteplass, et samfunnshus, et idrettsanlegg og en del av identiteten til mange bygder.

Dessverre har vi sett at resultatet av sultefôringen av kommunene de siste åtte årene er at flere har sett seg nødt til å legge ned skoler som et resultat av økonomiske prioriteringer. Denne utviklingen vil vi i Senterpartiet snu. Derfor er jeg glad for at vi det siste året har innført et grunnskoletilskudd på 500 000 kr per grunnskole. Det vil si at dersom en kommune legger ned en skole, vil de miste 500 000 kr i inntekter. Sånn vil vi fjerne det økonomiske insentivet til å legge ned skoler. Det er et viktig grep, for skolen er for viktig til å være et forhandlingskort i et økonomisk spill.

Dette er et godt bilde på at inntektssystemet for kommunene – men også hver eneste beslutning vi tar om nasjonale føringer som vi legger i denne salen – er en viktig del av å påvirke både hverdagen og tjenestetilbudet til hver enkelt innbygger. Derfor er jeg glad for at vi nå har en regjering som har som mål i hvert eneste politiske vedtak vi gjør, å bidra til både små forskjeller mellom folk og at vi nå skal ta hele landet i bruk.

Ellers registrerer vi at det er en del engasjement både i debatten her i dag og i innstillingen rundt den nye reguleringen av private barnehager. La meg få understreke at de private barnehagene er en viktig del av tjenestetilbudet i kommunene våre. De endringene vi gjorde i vår, var likevel helt nødvendige for å sikre økt åpenhet om økonomien i de private barnehagene, for det er viktig at vi sikrer at alle pengene som går til barnehagene, faktisk kommer ungene til gode. Samtidig anerkjenner vi at det er økonomiske utfordringer i sektoren. Derfor er jeg glad for at den nye regjeringen allerede er i gang med å gå igjennom finansieringssystemet for private barnehager, for det er store forskjeller rundt om. Vi vet at det er mange som går med overskudd, men også at mange går med underskudd. Vårt mål er å sikre en rettferdig og forutsigbar finansieringsordning både for kommunene og for barnehagene.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:08:12]: Solberg-regjeringen la fram digitaliseringsstrategien Én digital offentlig sektor: Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019–2025. Teknologiske framskritt endrer samfunnet vårt raskere enn noen gang og gir fantastiske muligheter for folk, bedrifter og offentlig sektor. Innovasjon innenfor digital teknologi er den viktigste kraften bak denne utviklingen. Ett eksempel er eByggesak, som stadig utvikles og forbedres sammen med KS. Stadig flere kommuner tar i bruk eByggesak – en digital løsning som skal erstatte byggesaksbehandling på mail for privatpersoner og profesjonelle utbyggere. Digitaliseringen sparer tid for boligbyggerne, og det sparer tid for de ansatte i kommunen. Det gjør kommunene mer effektive og frigjør ressurser som kan brukes på andre tjenester.

Dersom kommunene framover skal kunne ta i bruk digitale tjenester i et stadig større omfang, må kommunene påse at de ansatte har den digitale kompetansen som skal til for at tjenestene skal oppleves best mulig for dem som benytter seg av dem. Kommunene må også påse at innkjøpsavdelingene i kommunene har digital innkjøpskompetanse som gjør at de kan ta kloke valg når de skal kjøpe inn digitale løsninger. Kommuner som satser på ansattes digitale kompetanse, vil være attraktive arbeidsgivere som gjør kommunene attraktive å bo og drive næring i. Det er kamp om arbeidskraften, og de kommunene som satser på kompetanseutvikling, innovasjon og bærekraft, vil være vinnerne i kampen om de kloke hodene og de varme hendene.

Pandemien gjorde oss digitale i rekordfart. Digitale løsninger er utviklet og tatt i bruk i et omfang få hadde forestilt seg. Det er ikke lenger utenkelig å sitte i Oslo og gå på digital visning i Trondheim eller Bergen dersom man vurderer å flytte, og leieavtalen kan man også inngå digitalt.

Vi må fortsette den storstilte og helt nødvendige digitaliseringen for at kommuner, fylker og stat skal kunne gi innbyggere og bedrifter best mulig tilbud i framtiden. Cirka 600 000 mennesker i Norge er i dag ikke på digitale plattformer. Dette er det ulike grunner til, men vi må legge til rette for at flest mulig skal kunne ta digitale tjenester i bruk, og at de som av ulike årsaker ikke vil eller kan bli digitale, får gode tilpassede alternativer, for vi må alltid ha brukeren i fokus.

Under Solberg-regjeringen fikk hele landet tilbud om internett, og nå tar vi skrittet videre til et enda raskere nett for alle. Jeg er derfor glad for at Høyres to forslag om et bedre bredbånd til hele Norge nå blir vedtatt.

Kari Mette Prestrud (Sp) [13:11:08]: Først av alt vil jeg berømme Kommune-Norge og fylkenes arbeid med covid-19-håndteringen. Og ikke før har vi fått avsluttet pandemien, så angriper Russland nabolandet Ukraina. I løpet av kort tid omstiller kommunene og fylkeskommunene seg til å hjelpe ukrainere på flukt fra russiske myndigheters ondskap. Jeg er sikker på at de deler av Kommune- og Fylkes-Norge som har hatt mest å gjøre, er ordentlig slitne etter mange krevende dager på jobb med mye overtid, men de har nok også blitt gode på hendelseshåndtering. Det kan vi få bruk for, for det kan raskt bli tøffere tider. Da er det godt å vite at vi har dyktige folk i kommunene og fylkene som raskt slår over til beredskapsmodus og bretter opp ermene når det oppstår behov for det.

Vi på Stortinget skal legge til rette for at de også får gjort en best mulig jobb. Dette handler om flere forhold, men stikkordet «økonomi» står helt sentralt for både fylkene og kommunene. Jeg er derfor stolt av at jeg er med i et regjeringsparti som helt fra start etter valget, høsten 2021, gjorde et krafttak med å bevilge ytterligere 2,7 mrd. kr oppå de 2 mrd. kr som framgikk av Solberg-regjeringens budsjett til kommunesektoren. I tillegg har kommunenes andel av skatteinntektene økt betraktelig, både en varig økning på 1,6 mrd. kr og et enda større engangsbeløp i år som følge av en mer utjevnende skattepolitikk med denne regjeringen. For neste år legger regjeringen opp til ytterligere økning i form av en realvekst i frie inntekter på 1,8–2,3 mrd. kr. I sum utgjør dette minst en økning på over 7,5 mrd. kr i forhold til hva kommunesektoren hadde i 2021.

For fylkeskommunenes del har strukturen med de nye gigafylkene vært en hemsko. Nå som de tvangssammenslåtte fylkene får tilbake sine gamle fylker igjen, kan det bli arbeidsro for å videreutvikle fylkene med flere oppgaver overført fra staten. Alt av oppgaver hvor statsforvalteren utviser politisk skjønn, bør i utgangspunktet være tillagt våre folkevalgte, som kan kastes ved neste valg dersom skjønnet ikke utøves godt.

Camilla Maria Brekke (A) [13:14:09]: Altfor mange kommuner står i en situasjon der man må kutte i det psykisk helsetilbudet istedenfor å satse. Dette skjer samtidig som det er en økning blant barn og unge som sliter psykisk. For regjeringen er psykisk helse den viktigste satsingen innenfor helsepolitikken. Det er både riktig og viktig. Det viktigste arbeidet med psykisk helse skjer i kommunen der vi bor. Barn og unge som sliter psykisk, må få tilstrekkelig med hjelp, og for at de skal få det, må vi ha ansatte som er til stede, og som har både tid og kompetanse til å hjelpe dem der de er. For at kommunene skal klare dette, trenger de mer ressurser. I 2022 har regjeringen bevilget 952,5 mill. kr gjennom kommunerammen til kommunene for å styrke den helsefremmende og forebyggende tjenesten til barn og unge. I tillegg kommer 379,7 mill. kr i øremerkede midler til helsestasjonene og skolehelsetjenesten.

Psykisk helse er livsviktig. Vi vet at grunnlaget for god helse starter tidlig. En av hovedårsakene til at unge ikke kommer seg ut i jobb eller utdanning, er at de sliter psykisk. Forebygging i ung alder er derfor avgjørende for at flere unge som sliter, får den hjelpen de trenger til å mestre hverdagen.

Psykisk helse skal gå fra å være en salderingspost til å bli et satsingsområde de neste fire årene. Regjeringen har startet arbeidet med en opptrappingsplan for psykisk helse. Hovedvekten i denne planen ligger i de kommunale tjenestene. Samtidig skal det bidra til å øke kapasiteten i spesialisthelsetjenesten med hovedfokus på psykisk helsevern for barn og unge. Dette vil gjøre hverdagen til barn og unge som sliter, bedre, uavhengig av hvor i landet de bor.

Vi har ikke råd til at flere unge faller utenfor fellesskapet eller står i lange køer for å få den hjelpen de trenger. For mange unge har så store psykiske vansker at det går ut over fritid og skole. Psykisk helse er like viktig som fysisk helse. Mer forebygging og satsing på psykisk helse er livsviktig.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:16:51]: I høringen la Huseiernes Landsforbund vekt på kommunal infrastruktur, vann og avløp. Skal vi fortsette å ta rent vann i springen og et avløp som fungerer, som en selvfølge, trengs det store investeringer – ja, i hundremilliarderkronersklassen. Vann og avløp er på kommunenes selvkostområde, og det er den enkelte huseier som betaler for bruken. Det meldes om kommuner som har opptil 60 pst. lekkasje ut av vannledningene, og når vi vet at de ledningene ofte ligger i samme grøft som avløpsledningene, og er lagt samtidig, bør vi begynne å tenke på hvilke helsemessige konsekvenser det kan få dersom man blander de to.

Som gammel ordfører ble jeg derfor veldig glad da representanten Greni snakket om at kommunene hadde fått store ekstrainntekter som var satt i fond. Ja, jeg håper veldig at de er satt i fond, for jeg er helt enig med representanten Greni, som sier at dette er engangspenger som ikke kan puttes inn i drift. Men da håper jeg at de samme kommunene – og jeg håper det gjelder veldig, veldig mange – kan bruke noe av det overskuddet som da står i de fondene, til å investere i sine vann- og avløpsledninger.

Ut fra det jeg hørte av svaret fra statsråden i et tidligere replikkordskifte, tror jeg ikke at alle kommuner har tid til å vente på at regjeringen skal komme med et forslag, men at vi fra denne sal må anbefale, og kanskje anmode om, at kommunene tar et skikkelig tak og investerer godt i sine vann- og avløpsledninger. Det har også noe med utbygging å gjøre. Som tidligere ordfører i en presskommune opplevde jeg at fylkesmannen, nå statsforvalteren, kom med en klar melding om at gamle Ski kommune ikke ville få aksept for å bygge ut flere områder så lenge vann- og avløpsledningene ikke var bedre enn de var, og kloakken ikke ble renset i tilstrekkelig grad. Det bør vi unngå i et land som vårt.

Heidi Greni (Sp) [13:19:20]: Norge består av 356 ulike kommuner, 356 kommuner med ulike utfordringer og ambisjoner. Jeg mener at vi som stortingsrepresentanter har et særskilt ansvar for å legge til rette for at folk i alle de 356 kommunene kan oppleve trygghet og framtidstro. Skal vi få til det, er det utrolig viktig at vi har med oss distriktshensynet uansett hvilken sak vi diskuterer her i salen. For det har i altfor lang tid vært slik at vi har vedtatt saker som har store konsekvenser for dem som bor ytterst, uten at vi har tatt hensyn til det. Derfor er det ett punkt i Hurdalsplattformen som jeg er ekstra glad i, nemlig punktet som presiserer at regjeringen skal vurdere konsekvenser for distriktene i alle saker de behandler, og i alle saker som sendes til Stortinget. Alt henger sammen med alt i distriktspolitikken, og staten må føre en helhetlig politikk som legger til rette for vekst og utvikling i Distrikts-Norge.

Her synes jeg kommuneproposisjonen er et godt eksempel på at vi har en regjering som gjør nettopp det. For det første varsles det en gjennomgang av inntektssystemet neste år, som skal ha som mål å utjevne forskjeller mellom kommuner. Det er utrolig viktig for distriktskommuner og for kommuner som har fått straff for at de ikke har slått seg sammen med noen.

Videre har regjeringen varslet en offensiv satsing på bredbåndsutbygging i distriktene. Det er veldig positivt at en samlet komité nå støtter dette. Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener bredbånd må være en rettighet på lik linje med strøm. Skal vi få med oss alle i den digitale omstillingen, må staten, kommuner og fylkeskommuner samarbeide for å sikre tilgang til høyhastighetsinternett til alle husstander senest i 2025. Og med «alle» mener vi alle, ikke 98 pst.

Et annet viktig tema for at vi skal lykkes med å få flere unge til å flytte til distriktene, er en oppmykning av statlige planretningslinjer og en nedskalering av innsigelsesiveren til statsforvalterne. Under forrige regjering ble det stadig vanskeligere å få lov til å bygge en bolig ute i distriktsgrendene. Aller helst skulle det bygges inntil et kollektivknutepunkt, noe som ofte gikk ut over den beste matjorden. Det er dårlig distriktspolitikk å sentralisere boligbygging rundt kollektivknutepunkt, og det er enda dårligere beredskapspolitikk å bygge ned matjorden vår. Skal vi bygge et Distrikts-Norge for framtiden, må vi la folk i mye større grad få bosette seg der de selv ønsker, og vi må anerkjenne at bilen er kommet for å bli. Heldigvis har vi en stadig mer utslippsfri bilpark.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:22:41]: Vi har sett fleksibiliteten og handlekraften i norske kommuners håndtering av koronasituasjonen de to siste årene. Jeg er veldig imponert over hvordan de norske kommunene har håndtert utfordringene, som har vært varierende, og som har vært stigende og minkende på mange områder.

Det er også verdt å merke seg den unike innsatsen norske kommuner og fylkeskommuner har lagt ned, og ikke minst legger ned, i håndteringen av konsekvensene av Russlands angrep på Ukraina. Kommunesektoren har på kort varsel klargjort et stort mottaksapparat og vist en imponerende vilje til å bidra for å hjelpe medmennesker som er drevet på flukt av krigen i Ukraina. Det viser hvor viktig kommunene er for vår beredskap.

Senterpartiet ønsker å gjennomføre et tillitsløft i offentlig sektor. Det handler om å skape en tydelig politikk mot økt detalj- og regelstyring. Dette arbeidet har ingen sluttdato, men det trengs en «flying start». Rammene som gir mulighet for detaljstyring og unødvendig kontroll, starter sentralt – korken på flasken sitter på toppen. Skal man få i seg innholdet, må korken skrus av. Samtidig må et tillitsløft starte med en endring i kultur og ledelse. En slik endring kan starte lokalt, og jeg er enig i at vi i starten kan fokusere på to områder: 1) organisatorisk, ved å skape en bevisst kultur for samarbeid, åpenhet og tillit til kommunene og 2) teknologisk, gjennom digitalisering og forenkling i det offentlige.

Det som uansett alltid må ligge i bunnen, er at vi må finne løsninger i møtet mellom innbyggerne og den som utfører oppgaven. Tillit er avhengig av at det er samsvar mellom det folk sier, og det de gjør. Fagfolk i kommunal sektor etterlyser ofte plass til det profesjonelle skjønnet.

Med økt myndighet følger også ansvar. I arbeidet med tillitsreformen kan det være aktuelt å innføre forsøk med fritak fra lover og regler. Det er svært positivt at regjeringen ønsker å etablere flere forsøk i kommunal sektor og mener det kan være interessant å hente inspirasjon fra bl.a. Danmark, hvor det er egne forsøkslover innenfor eldreomsorg, grunnskole og barnehage.

Rettighetslovgivningen er sterkt byråkratidrivende, med økt fokus på rett og galt framfor gode eller dårlige tjenester. Fra toppnivå, inkludert oss politikere, kan slike rettigheter virke bra. Det oppfattes som politisk handlekraft der og da og gir en følelse av å bli sett, spesielt i media. I praksis vil det ofte føre til handlingslammelse, og til at juss i ytterste konsekvens erstatter politisk eller faglig skjønn. Ansvaret flyttes dermed fra forvaltning til domstolene. Ledere som søker etter løsninger der de har ryggen fri, er de største bremseklossene i tillitsreformen. Vi må sørge for at de som tør, ikke blir vingeklippet hver gang det gjøres en feil.

Shakeel Rehman (A) [13:25:57]: Det er med stor respekt og ydmykhet undertegnede for aller første gang benytter seg av Stortingets talerstol, for når anledningen til å kommentere kommuneproposisjonen byr seg, må jeg bare ta den.

I to dager har jeg møtt som vararepresentant på Stortinget, men til daglig har jeg gleden av å være folkevalgt i Moss kommune. Som kommunepolitiker gleder jeg meg over at vi har en regjering som nå prioriterer kommuneøkonomien. Folk på jobb i Kommune-Norge har mye å være stolte av. De står på hver eneste dag for fellesskapet, og under koronakrisen har de ansatte i kommunal sektor vist oss hvor viktige de er for velferdsstaten vår. Lærere i skole og ansatte i barnehage, sykepleiere og helsefagarbeidere, fastleger og kommuneoverleger – ja, listen er lang over alle dem som har båret Norge på sine skuldre de siste årene.

Kommunesektoren forvalter en betydelig del av landets økonomiske ressurser og står for en vesentlig del av landets økonomiske aktivitet. Det er ute i kommunene innbyggerne lever sitt liv – det være seg i barnehagen, på skolebenken eller på sykehjemmene. For å bedre barnehagene, skolene og eldreomsorgen over hele landet trengs en god, sunn og forutsigbar kommuneøkonomi. Derfor må Stortinget og regjeringen fortsette å styrke kommuneøkonomien, slik at verktøykassen og rammebetingelsene for lokale ombudsmenn og -kvinner styrkes de kommende årene. Og jeg mener at vi har en regjering som tar Kommune-Norge på alvor.

Det er mye jeg kunne trukket fram som viktige satsinger for Arbeiderpartiet og regjeringen som bekrefter nettopp dette, som f.eks. satsingen på en heltidskultur, styrkingen av Husbanken eller innføringen av en tillitsreform i offentlig sektor. Dette er mål og midler som vil bidra til å ruste Kommune-Norge til å møte de utfordringene vi har foran oss. Denne kommuneproposisjonen viser at regjeringen står for en ny retning og et løft for kommunesektoren. Det er jeg veldig glad for.

Kari Mette Prestrud (Sp) [13:28:40]: Jeg vil vise til innlegget til representanten Holm Lønseth fra i sted. Hvis man i Høyre er så opptatt av at det skal være mulig å bo i hele landet, hvorfor ønsker man ikke da å endre disse planretningslinjene, både de statlige og de regionale planene for areal og transport? Slik representanten Greni refererte til, forhindrer jo disse planene folk fra å bosette seg utenfor bysentrene. Men så lenge knutepunktstrategien medfører at 80 pst. av boligbyggingen skal skje rundt disse knutepunktene, blir det bare flere blokker rundt jernbanen. Det er jo ikke der barnefamiliene vil bo. De ønsker seg en hageflekk og nærhet til skog og mark. I tillegg vil vi kunne få fylt opp nærskolene våre. Så hvis dette hadde vært viktig for Høyre, hadde de også kunnet lempe på disse planretningslinjene. Det ville heller ikke legge press på dyrket mark, slik som nå skjer rundt knutepunktene.

I mitt hjemområde har vi flere områder som vi ønsker å få lagt ut til boligbygging, men planretningslinjene er til hinder for det. Så dette er en viktig oppgave for regjeringen å få gjort noe med. De statlige planretningslinjene må endres, og jeg ber representantene fra Høyre om å sørge for at vi får flertall for å endre også de regionale planretningslinjene i fylkene. Ja, da skal vi lykkes med å få folk til å bo i hele landet.

Liv Kari Eskeland (H) [13:31:04]: Eg skal lova å vera kort, men det er på tide å snakka litt om ferjer.

Me har merka oss at regjeringa no har lagt inn ein sum for å kompensera fylkeskommunane for det regjeringa meiner bør bli gratis ferjesamband. Dei sambanda som ein peikar på, er mindre øysamfunn med færre enn 100 000 reisande i året. Etter at ein vart ferdig med å eta kake for desse sambanda, har det murra ein del i andre øysamfunn som ikkje får dette tilbodet, fordi ein ikkje er så heldig å ha ferje, men har hurtigbåtsamband. Berre i Nordland har me nær 80 slike samband som då ikkje får nyta godt av eit tilbod, og for næringslivet på desse øyane slår det naturleg nok dårleg ut. Dersom ferjene til småsamfunn vert gratis, vil det verta mindre attraktivt å bu og driva næring på øyer utan ferjeanløp, og ein risikerer nedbygging av desse øysamfunna og næringslivet som held til der.

Så er det verdt å merka seg at ferjeprisane aleine ikkje sikrar næringslivet og fastbuande god mobilitet langs kysten og i små øysamfunn. Like viktig som pris er tilstrekkeleg kapasitet og hyppigheit på avgangane. Dette er viktig for å redusera reisetid og halda oppe eit godt tilbod.

Me får vona at fylkeskommunane greier å finna midlar til å setja inn fleire og eventuelt større ferjer, for ein opplever at turistar fortrengjer det primære behovet til dei fastbuande, nemleg å koma med ferja. Ventetid og det å stå att på kaia kostar næringslivet mykje meir enn ferjebilletten.

Erlend Wiborg (FrP) [13:33:04]: Mot slutten av en så stor debatt er det greit å løfte blikket litt. Representanten Heidi Greni fra Senterpartiet innledet med at det har vært veldig vanskelig å være lokalpolitiker de senere årene. Da tror jeg for det første det er verdt å minne om hvem det er kommunen er til for. Det er ikke for byråkratene, det er ikke for lokalpolitikerne, men det er for innbyggerne. Det er innbyggerne vi er satt til å serve, det er innbyggernes ve og vel som er det viktige.

Dessverre har vi nå en regjering som går i motsatt retning av hva som er til beste for innbyggerne. Mange innbyggere sliter stort økonomisk nå, med galopperende priser på både drivstoff og strøm, og regjeringen sitter stille og vil ikke ta tak. I dag stemmer regjeringen, sammen med de andre partiene, ned Fremskrittspartiets forslag om å fortsette nedtrappingen av den sterkt usosiale eiendomsskatten som rammer dem med svak økonomi hardest. I dag stemmer regjeringspartiene for å si nei til statlig finansiert eldreomsorg, da de tydeligvis mener at dagens eldreomsorg er såre bra, og at det ikke trengs forbedringer. Og i dag stemmer man ned Fremskrittspartiets forslag om økt valgfrihet og mangfold for barnefamiliene som ønsker å ha større valgmuligheter når det gjelder barnehageplasser.

Men hvis det er slik at man ønsker mer proaktive lokalpolitikere, er det underlig at det første denne regjeringen gjør, er å kutte i skatteoverføringene til kommunene. Det må da være bedre om vi har lokalpolitikere som ønsker å skape aktivitet i sin kommune, som har en positiv holdning til innbyggere og næringsliv som ønsker å skape mer aktivitet? Vi så det i Austevoll i perioden 2003–2015. Da var kommunen styrt av lokalpolitikere som hadde en positiv holdning, som ønsket aktivitet, og det ga særdeles gode resultater.

Det å ha en ja-kommune er til beste for både innbyggere og næringsliv. Da hjelper det ikke å kutte i skatteinntektene til kommunene og heller gjøre kommunene til passive mottakere av overføringer fra staten. Men slik er det muligens når vi nå har en regjering som er mer opptatt av byråkratiet i kommunene og fylkeskommunene enn av innbyggerne.

Mudassar Kapur (H) [13:36:18]: Det er en viss risiko forbundet med å si det jeg skal si nå, at man begynner å nærme seg slutten av debatten, men jeg skal i hvert fall gjøre mitt for å holde meg til det.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for en god debatt. Det føles litt som at vi fortsetter en debatt som startet i går – jeg følte det i hvert fall veldig sånn i replikkvekslingene – men sånn er det jo når vi har denne typen debatter og de glir litt over i hverandre.

Kommuneproposisjonen kan ved navn muligens høres ut som en veldig teknisk sak, men den er i hele sin form og sitt innhold et viktig dokument, som angår flere tusen ansatte og samtlige innbyggere i landet vårt. Så det er en viktig sak, og den legger også viktige føringer for budsjettarbeidet som kommer, ikke bare for regjeringspartiene, men også for opposisjonen.

Vi i Høyre har alltid vært mest opptatt av kvaliteten og innholdet i tjenestene. Hvis jeg skal peke på én ting, er det det aller viktigste med vårt arbeid, både i debatten som var i går, og i den debatten som også har vært i dag. Politikk og politiske løsninger skal nettopp bidra til det. Det er også derfor vi mener, når vi snakker om kommunereform, snakker om å ta Norge videre og tenke nytt, at det å lengte tilbake til 1960-tallet ikke vil ruste Norge, kommuner og innbyggere til å møte de neste 60 årene. Vi må tenke nytt. Vi ønsker ikke å tegne om kartet eller endre Norge, men Norge har endret seg, og det må også politikerne ta inn over seg. Det er i hvert fall det vi legger til grunn når vi jobber fram vår kommunepolitikk.

Så forstår jeg at det smerter å måtte bite i seg alle ordene som har falt de siste åtte årene når man har beskrevet Solberg-regjeringens økonomiske politikk for kommunene, særlig når fasiten nå er så tydelig. Poenget er at sannheten har vært der hele tiden – det er ikke sånn at den plutselig poppet opp nå i revidert nasjonalbudsjett. Den har vært der, den har vært i mange reviderte budsjetter og statsbudsjetter, 16 til sammen, pluss 8 kommuneproposisjoner. Så til sammen har det vært mange, mange muligheter til å ta inn over seg den sannheten. Men så er det jo sånn at når man må legge den fram selv, må man også forholde seg til den på en annen måte, og jeg tror det ville kledd partiene, særlig Senterpartiet og Arbeiderpartiet, rett og slett å innrømme muntlig også det som de skriftlig selv har lagt fram, uten å komme med bortforklaringer.

Men vi har store forventninger til saker som kommer framover. Kommuneproposisjonen 2024 vil ha masse spennende innhold. Vi ser fram til de debattene og takker delvis for debatten så langt i dag.

Lene Vågslid (A) [13:39:30]: Eg vil òg takke for debatten, som sikkert enno ikkje er ferdig, det er litt tidleg å seie. Men det som iallfall er heilt sikkert, er at det aller, aller viktigaste er at kommunane kan levere gode tenester. Så har me ulik inngang til det frå høgresida og venstresida. Éin ting er kroner og øre og løyvingar, men ein annan ting som har kome litt fram i debatten i dag, er synet på kommersialisering av velferda, f.eks.

Eg meiner at kommuneproposisjonen og Hurdalserklæringa tydeleg viser ei ny retning for landet. Valet sist viste òg det, og eg er glad for at så mange i dag har hatt så gode innlegg, som viser heilskapen i politikken til denne regjeringa . Kommunalkomiteen er litt komiteen for alt. Veldig mykje av det som skjer i kommunane, ligg først og fremst der, men òg i helsekomiteen, utdanningskomiteen, osv. Og det er framleis ei utfordring at forskjellane er for store mellom folk, økonomisk og geografisk, så det å ha ein politikk som er god både for by og land, er heilt avgjerande for at me skal kunne nå dei måla me har sett oss.

Så vil det ikkje hjelpe berre med meir pengar til kommunane, sjølv om det er viktig. Me må ha meir innovasjon. Difor er eg glad for at det er eit breitt fleirtal her i dag som er positive til å sjå på arbeid med forsøkskommunar.

Så meiner eg òg at me må samarbeide meir mellom kommunar, for det er faktisk fullt mogleg utan å gjere noko så gamaldags som nødvendigvis å skulle slå saman kommunar. Eg har eit heilt anna syn på det enn representanten Kapur. Ny kommunelov gjev mange moglegheiter for meir samarbeid mellom kommunar. Me i komiteen, som reiser ein del rundt om i landet, ser at det er behov for det, og det meiner eg me skal snakke meir om.

Det er mykje å glede seg over, men det er òg utfordringar. Representanten Linnestad tok opp utfordringane med vatn og avløp i sitt innlegg. Eg deler bekymringa knytt til utfordringane der. Me kjem til å få store utfordringar med å klare å skape sterke kommunar i møte med demografiutfordringane, og me treng ei storreingjering i arbeidslivet.

Dersom ein legg merke til Arbeidarpartiet sine innlegg i dag, brukar me mykje tid på å snakke om fagarbeidaren, på å snakke om arbeidsplassar. Det er òg heilt grunnleggjande for at me både skal få folk ut i arbeid og få skapt arbeid over heile landet.

Helge André Njåstad (FrP) [13:42:37]: I går var det nokre parti som hadde fest – dei hadde i alle fall kledd seg i bunad og festdrakter. Det er ofte slik at etter ein fest kjem dagen deretter, som ikkje alltid er like hyggjeleg. Eg snakkar ikkje av erfaring, men eg har lest at det kan skje. Det må jo vera litt av ein blåmåndag for Senterpartiet, etter festen i går, å vakna til gruppemøte og bli presentert for eit revidert budsjett der kommunane er vinnaren i kuttlista. Det er kommunane som skal bidra med ein halv milliard for å få revidert nasjonalbudsjett i hamn, og det på toppen av at ein allereie har teke nesten ti milliardar ut av kommuneramma. I går tok eg dette opp i replikkordskiftet med statsråden. Då var han litt høgare og litt mørkare enn han er i dag, og meinte at eg hadde feil batteri i kalkulatoren min. Det hadde eg ikkje. Kap. 571 post 60 blei kutta med nesten ti milliardar. Hadde ikkje regjeringa no føreslått å vedta det kuttet, hadde Kommune-Noreg hatt mykje meir pengar å rutta med. Så det var ikkje noko gale med kalkulatoren min. Sidan det ikkje blei gjenteke i dag, reknar eg med at kalkulatoren til statsråden viser dei same tala, nemleg eit nedtrekk på over ti milliardar til Kommune-Noreg, helsing Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa, no støtta av SV. Det er realiteten: at norske kommunepolitikarar får mindre pengar enn dei ville fått om ikkje denne regjeringa og SV hadde revidert budsjettet, noko dei vil få vedteke på fredag. Det er dessverre fakta, og det er vel difor debatten har vore veldig føreseieleg. Eg merkar meg at alt som har gått bra dei siste åtte åra, er på grunn av flaks og tilfeldigheiter, med Senterpartiets ord, og at alt som skjer no, er på grunn av ekstraordinære inntekter, og difor kan me tillate oss å kutta ti milliardar. Eg trur folk flest, vanlege folk, og kommunepolitikarar skjøner at å svartmåla alt som har vore gjort i åtte år, står seg ikkje. Det har vore gjort mykje bra. Kommunane har hatt gode rammer i dei åtte åra. Kva som vil skje dei neste fire åra, veit me ikkje, men me ser at starten ikkje er lystig sett med augo til Kommune-Noreg. Ein ønskjer å tappa pengar ut av kommunane og la kommunane bli avhengige av overføringar frå staten.

Eg ser at statsråden har teikna seg etter meg, så eg kunne tenkja meg å gje han eit par utfordringar. Det har vore to Senterparti-innlegg om statsforvaltaren. Det er musikk i øyra mine at statsforvaltaren er ein hemsko for lokaldemokratiet. Vil statsråden lytta til sine eigne representantar og senda tydelege meldingar til statsforvaltaren om at no må ein roa seg ned, slutta med innvendingar og la politikarar få lov til å seia meir ja? Det er utfordring nummer éin.

Utfordring nummer to er det som eg har prøvd å bora litt i når det gjeld koronautgifter. Av måten ein svarar på, høyrest det nesten ut som om merknaden frå SV, som kom inn i det forliket, ikkje inneber noka endring i det heile, og at det er dette regjeringa alltid hadde tenkt. Så eg spør statsråden direkte: Vil merknaden frå SV gjera det meir sannsynleg at kommunane får pengar, eller var det slik regjeringa hadde tenkt det heile tida?

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [13:46:02]: Jeg registrerer at representantene Wiborg og Njåstad forsøker å gjøre seg høye og mørke i diskusjonen om kommuneøkonomi. Nå er for så vidt representanten Njåstad relativt høy og mørk, men likevel bør han forholde seg til faktum i saken. Det som har vært interessant å lytte til gjennom denne dagen, er alle innleggene fra representanten Njåstad, som går på at her gjennomfører en kutt til kommunene fordi man reduserer innbyggertilskudd, med referanse til revidert nasjonalbudsjett. Da kan det være en god start å lese revidert nasjonalbudsjett og også gjerne starte med representanten Njåstads eget partis forslag til revidert nasjonalbudsjett, under kap. 571 post 60, der innbyggertilskudd reduseres fra 144,7 mrd. kr til 135,8 mrd. kr. Det er altså et kutt i innbyggertilskudd til kommunene på nesten 9 mrd. kr, og det følges av et kutt i innbyggertilskudd til fylkene på ca. 2,4 mrd. kr. Det er altså helt identisk med det som ble lagt fram fra regjeringspartienes side i revidert.

Det er riktig at budsjettavtalen med SV innebærer de ekstraordinære utbytteskatteinntektene – som vi er helt åpne og ærlige på. Ja, det har vært store, ekstraordinære utbytteskatteinntekter som har gjort at inntektene til kommunene er høyere enn antatt. Derfor trekker vi inn en andel av det beløpet. Nå trekker vi inn ytterligere en halv milliard. Den halve milliarden bruker vi på å styrke kollektivtilbudet, i tråd med et klart signal fra fylker rundt i Norge om at det er behov for mer penger for å sikre kollektivtilbudet framover, i etterkant av pandemien.

Så til det som går på koronakompensasjon, og igjen til representanten Njåstad: Her har vi faktisk en felles flertallsmerknad, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og bl.a. Fremskrittspartiet, i innstillingen til kommuneproposisjonen om hvordan dette skal håndteres. Fremskrittspartiet er med på å si følgende:

«Beløpet og innretningen på denne kompensasjonen vil regjeringen komme tilbake til etter at arbeidsgruppa har lagt fram sin rapport 1. september 2022 om kostnadene fra 1. halvår 2022. Først da vil man ha en samlet oversikt over kostnader og kompensasjon gjennom pandemiperioden.»

Her angir altså flertallet en enighet om at en skal få en oppfølging, i tråd med det som også ligger i revidert budsjett. Som flertallet sier:

«Flertallet merker seg at regjeringen varsler (i revidert nasjonalbudsjett) at regjeringen vil kompensere kommunesektoren for de direkte økonomiske virkningene av pandemien.»

Det er en merknad som altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet står sammen om i innstillingen.

Kari Mette Prestrud (Sp) [13:49:20]: I mitt første innlegg var det et gladbudskap som jeg ønsker å få belyst mer fra Senterpartiets side. Fylkeskommunene har ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten. Nå har vi lyttet til samtlige fylkeskommuner, og derfor flytter vi ikke tannlegene ut av fylkene. Ved behandlingen av tilleggsproposisjonen styrket regjeringen vår en satsing på tannhelsetjenesten med 168 mill. kr, i form av 50 pst. rabatt for ungdom mellom 21 år og 22 år. Dette er en god investering, tenker vi. Jo lenger vi støtter ungdommen i god tannhelse, jo bedre tannhelse oppnår vi. Det er også større sjanse for at ungdommen fortsetter en god vane med å besøke tannlegen videre i livet.

Mari Holm Lønseth (H) [13:50:35]: Jeg tenkte jeg skulle svare Prestrud. Høyre i regjering styrket det kommunale selvstyret, f.eks. ved at vi i de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging la et større ansvar til kommunene for å sikre at nettopp nasjonale og regionale interesser ble ivaretatt på en god måte. Som jeg nevnte i mitt første innlegg, var det i tillegg slik at man fikk vesentlig større gjennomslag når man hadde sakene sine oppe i departementet, sammenliknet med hva man gjorde tidligere.

Jeg registrerer at Prestrud i mesteparten av sitt innlegg bruker tiden på å vise til eksempler fra f.eks. Oslo og Akershus. Da synes jeg det er interessant å se hvem det er som bestemmer hvordan de regionale planene for Oslo og Akershus skal være, og at man mener det er Høyre i regjering som skulle ha ryddet opp i en regional plan som Oslo og Akershus har vedtatt. Jeg mener at da burde f.eks. regjeringspartiene også tatt ansvar i Oslo og Akershus for å vedta en annen regional plan enn det man faktisk gjorde.

Jeg er helt enig i at det godt kan være man skal se på hvordan man kan sikre at lokaldemokratiet framover skal få muligheten til å bestemme i områdene hvor det er byvekstavtaler – der man mellom kommune, fylke og stat har blitt enig om at man ønsker å begrense bilbruken og ha nullvekst i biltrafikk – slik at man sikrer at man får utviklet hele kommunen i områder med store randkommuner. Det er fullt mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det er ikke noe nytt at Senterpartiet har vært kritisk til både byvekstavtaler og at de har fått mer penger, men vi må sikre en bærekraftig utvikling av areal, sånn at det er fullt mulig for flere å bo i byen og ikke velge bil. Derfor må man klare både å utvikle byene på en god måte og fortsette å satse på byvekstavtaler, samtidig som man gir lokaldemokratiet mer makt.

Heidi Greni (Sp) [13:52:59]: Representanten Anne Kristine Linnestad snakket om vann- og avløpsnettet i Norge og var veldig bekymret for tilstanden på det. Det er en bekymring som jeg virkelig deler. Det er vel omtrent 30 pst. svinn på vannet vårt. Vi produserer 30 pst. mer rent vann enn det vi klarer å nytte oss av, og resten går i sluket. Det er et enormt etterslep på både vann- og avløpsbiten. Jeg tror en av utfordringene er at det er et lovverk som er et sammensurium av en annen verden. Jeg tror Maskinentreprenørenes Forbund sa at det var 70 lover og forskrifter de måtte forholde seg til når det skulle legges enten vannledning eller avløpsledning, og det er klart det er utrolig komplisert.

Senterpartiet har flere ganger under forrige regjering foreslått en sektorlov for vann og avløp, sørge for at vi går gjennom hele lovverket, forenkler og får det inn i én lov, og ikke minst at det er ett eller i hvert fall så få departement som mulig som har ansvar for det. For slik det er i dag, må man forholde seg til forurensningsloven, plan- og bygningsloven, matloven, vann- og avløpsanleggsloven, vannressursloven, helseberedskapsloven og en rekke andre lover. Det er klart det er utrolig krevende og fordyrende.

Vi kommer til å jobbe for å få en sektorlov for vann og avløp. Jeg håper vi også kan se på muligheten for å ha en kunnskapsbank som gjør at Kommune-Norge kan få ny kunnskap – at vi kanskje kan bygge på nyere, rimeligere måter – og at vi også kan stimulere til at kommuner kan samarbeide om dette, for å få en billigere løsning. Men det er ikke sånn at kommunene skal bruke fondsmidlene sine først og fremst til dette, for dette er jo en del av selvkostprinsippet. Alt vi gjør innen vann og avløp, er noe som abonnenten må betale i abonnementsavgift. Det som bekymrer meg veldig, er det påkoplingsdirektivet som EØS-avtalen pålegger oss å forholde oss til, og som gjør at enkeltabonnenter som har veldig lang avstand til kloakkledningen, kan bli sittende igjen med en regning på opp til 400 000–500 000 kr for å kople seg på ledningen. Det tenker jeg er en altfor stor kostnad. Der må vi komme med løsninger som gjør at det ikke går altfor mye ut over enkeltbrukere.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [13:56:11]: Det var ein stor glede for Rogaland den dagen nyheita kom om at nesten alle ferjesambanda i fylket mitt blir gratis – nesten alle, og det er berre starten. For mange er det livsnerven i kvardagen. Det er det som gjer at folk kan bu der dei ønskjer, og samtidig jobba i det yrket dei ønskjer. Det er ved hjelp av ferja folk kan bu på øyer i heile landet vårt. At me no har starta med å gjere fleire ferjer gratis, viser at me vel å ta heile landet i bruk. Det blir lettare å kome seg til og frå bl.a. Utsira, Sjernarøy, Fogn og Ombo. For Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa er det avgjerande viktig å leggje til rette for at folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile Noreg.

Rogaland har vore eitt av fylka som i førre regjeringsperiode var den store taparen når det gjeld samferdsel på sjø. No er det ei ny tid. Fylkeskommunane skal gjevast betre vilkår til å sikre alle innbyggjarane enklare og rimelegare transport, og me skal sikre konkurransefortrinn for dei plassane som dessverre har vore taparane i sentraliseringspolitikken som har blitt ført.

Ein av dei store vinnarane i denne saka er, tru det eller ei, nye Stavanger kommune. Det er ein gledesdag for dei, med sine mange veglause øyer etter kommunesamanslåinga.

Eg vil avslutte med eit sitat frå fungerande ordførar i Stavanger, for Senterpartiet, Dagny Sunnanå Hausken: Dette er ein kjempegladnyheit. Dette trong næringslivet vårt.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:58:08]: Eg trudde nesten på eit tidspunkt eg skulle få gleda av å avrunda denne gode debatten ein har hatt, men den gong ei. Uansett: Eg veit det har vore ein tidkrevjande debatt, og både kondisen til komiteen og ikkje minst arbeidet som er lagt ned frå salen og saksordføraren, er godt. Eg vel likevel å knyta nokre kommentarar òg sett frå mitt perspektiv til proposisjonen som er til handsaming.

For kort tid sidan vitja eg øyane Varaldsøy og Nordhuglo, då med nyheita om at Senterpartiet og Arbeidarpartiet vil prioritera dei ferjesambanda som i dag har færre enn 100 000 passasjerar, med gratis ferjebillett. Representanten Eskeland frå Høgre har i dag og over tid prøvd å tåkeleggja den faktiske politikken med bl.a. å peika på hypotetiske kapasitetsutfordringar og andre høve for næringsliv. Eg vil at denne salen løftar blikket mot dei som faktisk bur og lever sitt liv i desse lokalsamfunna.

Inntrykka og attendemeldingane frå øyfolket er tydelege: Takk for at de ser oss, prioriterer oss og ikkje minst sikrar at det framleis kan vera grunnlag for å bu og leva her. Det at familiar og born no kan ta del i fritidsaktivitetar og ikkje minst andre sosiale treffpunkt, har ein enorm verdi.

Sjølv om nye moglegheiter for øysamfunna gjerne vil krevja ny merksemd frå fylkeskommunen i å leggja betre og best mogleg til rette for eit heilskapleg ruteopplegg for ferjesambanda, kan det ikkje verta ståande igjen etter denne debatten at problema vert for store og uhandterbare. Eg vil i alle fall framheva at denne regjeringa fører ein politikk som sikrar sosial og geografisk utjamning. Eit breitt stortingsfleirtal i denne salen ser kor viktig det er å ta heile landet i bruk på ein måte som gjer at både Høgre og Framstegspartiet må grava djupt i skuffen som i dag er merka «problemskildringar».

Erlend Wiborg (FrP) [14:00:45]: Politikk på sitt verste er når den blir slagordpreget, og når man bruker nytale. Hverdagsutfordringene til folk flest og til næringslivet løses ikke av slagord eller krangling om hva som skjedde for 5–10–20 år siden. Hverdagsutfordringene til folk flest og til næringslivet løses ved konkrete vedtak her i denne salen – konkret politikk – eller ved at man sørger for at det er et handlingsrom for næringslivet, organisasjoner, lokalpolitikere og andre til å løse utfordringene.

Da er det interessant å høre statsråd Gjelsvik, som har begynt med nytale. Når han nå kutter i skatteinntektene til kommunen, heter det å «trekke inn». Han brukte halvannet minutt i dag på å innrømme at han i revidert nasjonalbudsjett kutter i kommunene. Representanten Gjelsvik ville før valget ha sagt: Dette er konkrete kutt som rammer eldreomsorgen, skolen osv.

Hverdagsutfordringene løses ved konkrete forslag, noe som jeg har vært inne på. Folk sliter nå med de galopperende strømprisene, og regjeringen sitter stille. Som jeg også sa i sted: Drivstoffprisene er skyhøye, og vi har en regjering som attpåtil har bidratt til å øke avgiftene på drivstoff. Når de i dag velger ikke å prioritere å ta tak i det, hjelper det ikke når den samme regjeringen – i dag, i løpet av en lang debatt – ikke har kommet med noe svar på hvor høy eiendomsskatt den mener er akseptabelt.

Fremskrittspartiet fremmer flere forslag her i dag for å ta tak i de økonomiske utfordringene mange sliter med, men dessverre er de andre partiene i altfor stor grad opptatt av byråkratiet. Det er alltid litt kritikk av hverandre i en debatt som denne, men det er en kritikk jeg har registrert at Fremskrittspartiet har fått spesielt fra Senterpartiet, men også litt fra Arbeiderpartiet: Fremskrittspartiet har fått kritikk for at vi har prioritert eldreomsorg for mye; på denne talerstolen hoveres det over at Fremskrittspartiet hadde et forsøksprosjekt med statlig finansiert eldreomsorg som kostet for mye. Men jeg lever utmerket godt med kritikk fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet av at Fremskrittspartiet prioriterer eldreomsorg.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [14:03:59]: I mine ti år som ordfører var det alltid knyttet stor spenning til når regjeringen la fram kommuneproposisjonen, og når Stortinget behandlet den. Vi satt og søkte med lys og lykte etter hva det betydde for vår kommune. Vi leste møysommelig og søkte etter gode nyheter og etter dårlige nyheter, og nyhetene kom på løpende bånd i mediene. Hvorfor var vi så opptatt av den saken som vi behandler i dag? Jo, fordi dette er grunnlaget for kommunene. Dette er grunnlaget for hvilket nivå vi kan ha på tjenestene vi leverer til innbyggerne våre – hvor mye penger det er til investeringer, til tjenesteutvikling og stedsutvikling over hele landet. Det er dette denne saken handler om: utviklingspotensialet ute i kommunene og tjenesteleveranse til innbyggerne.

Etter at den forrige regjeringen hadde gjennomført kommunereformen, opplevde vi at kommuneøkonomien ble trangere, og et nytt begrep, «frivillig liten», gjorde at det ble ytterligere kutt i kommunerammen for enkelte små kommuner. Jeg er derfor glad for at inntektssystemet skal revideres, og at vi nå har en regjering som ikke vil straffe små kommuner økonomisk.

Jeg er glad for at regjeringen nå prioriterer kommunene i en tid da vi må begrense pengebruken, for rentehevinger vet vi vil ramme kommunesektoren hardt. Det vil ramme alle kommuner. Det vil gå ut over det økonomiske handlingsrommet for våre lokale folkevalgte, som hver dag sitter og sørger for å levere gode tjenester til innbyggerne der ute, og som sørger for å utvikle kommunen sin på best mulig måte. Det er med på å styrke lokaldemokratiet.

Når vi nå skal inn i 2023 og nærmer oss neste års kommunevalg, så vil en god kommuneramme sørge for å styrke lokaldemokratiet. De av oss som har vært lokalpolitikere, vet hvor krevende det er å stå i kuttrunder. Det å ha en trygg økonomisk styring i kommunen gjør at det er flere som kanskje ønsker å være lokalt folkevalgte.

Mange oppgaver skal løses framover, og det er helt klart at kommunene sitter og kjenner på at man skulle hatt mer midler. Jeg tror noe av det viktigste framover nå, som regjeringen har satt i gang, er en tillitsreform. Hvordan kan de ulike kommunene løse oppgavene som de er satt til å løse? Vi vet at det er mange ulike lokale måter å gjøre det på. I framtiden håper jeg at kommunene skal få et enda større handlingsrom for hvordan de løser oppgavene.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [14:07:22]: Jeg merker meg at til tross for at en nylig svarte representanten Njåstad på faktum knyttet til innstillingen til revidert, så velger representanten Wiborg nok en gang fra talerstolen å ta opp en kritikk av regjeringen knyttet til det å trekke inn utbytteskatteinntekter i revidert. Vi har hele tiden vært helt ærlige på at det blir ekstraordinære utbytteskatteinntekter på 14 mrd. kr – som følge av at det blir gjort endringer i utbyttebeskatningen av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, med støtte fra SV. Dette er en endring som Fremskrittspartiet ikke var for, så dette er inntekter som ikke ville ha kommet hvis Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sitt syn. Vi har vært helt åpne og ærlige på det i forslaget til revidert, i debattene, at vi gjennom innbyggertilskudd til kommunene har trukket inn ca. 9 mrd. kr.

Det er litt interessant når Fremskrittspartiet velger å bruke mye energi her i debatten på å trekke inn det. En kan slå opp på side 141 i innstillingen til revidert, og der ser en i Fremskrittspartiets opplegg, kapittel 571, post 60:

«Innbyggertilskudd reduseres fra 144,7 mrd. kr til 135,8 mrd. kr.»

Dette er nøyaktig på krona det samme kuttet som Fremskrittspartiet kritiserer regjeringen for, nøyaktig det samme beløpet som en trekker inn. Jeg synes Fremskrittspartiet kan se til hva en selv fremmer av forslag, i stedet for bare å bruke tomme ord og retorikk i debatten.

Så var det et spørsmål fra representanten Njåstad knyttet til statsforvalterens rolle. Når det gjelder strandsonen, som han konkret viste til, slår regjeringen tydelig fast i Hurdalsplattformen at i det som er sone 3 i områder av landet der det er rom for, men også behov for økt aktivitet, skal en legge til rette for økt handlingsrom for både boligbygging og næringsutvikling. Men i de områdene av landet der det er stort press på strandsonen og stor nedbygging – i Indre Oslofjord, langs Sørlandskysten, i en del av de andre områdene i Norge med stort press både på friluftsinteresser, på allmennhetens interesser og på viktige natur- og miljøvernverdier – skal en ha en streng forvaltning.

Det er jo nettopp det som er viktig. Norge er mangfoldig, og da må en ha en differensiert politikk tilpasset det Norge vi har, slik at en legger rammer for en god utvikling både i bygd og by, i tettbygde og spredtbygde strøk, og i store og små kommuner.

Helge André Njåstad (FrP) [14:10:24]: Eg merkar meg at statsråden brukar mesteparten av taletida si på Framstegspartiet. Det er interessant i seg sjølv. At me påpeikar at dei kuttar pengar i kommuneramma, og ytterlegare over 500 mill. kr i dag med SV, blir møtt med at Framstegspartiet ikkje har lagt inn dei same pengane som det historisk store kuttet Senterpartiet no gjer. Ein har i realiteten saldert heile revidert budsjett med å ta frå Kommune-Noreg. Det har aldri vore teke så mykje pengar frå Kommune-Noreg i juni månad frå denne salen som det blir gjort på Senterpartiet si vakt. Men det kan jo vera greitt å angripa Framstegspartiet i staden for å forsvara at verken kommunar eller folk flest skal få billigare drivstoff, at ein ikkje gjer populære ting – det er mykje betre å angripa Framstegspartiet enn å stå for eigen politikk.

Når det gjeld statsforvaltarane, er det òg berre fine ord. Statsforvaltarane er akkurat like strenge som dei alltid har vore. Det er ingen signal som har gått til dei om at dei skal seia meir ja, så kommunepolitikarar opplever at statsforvaltarane er ein bremsekloss.

Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [14:11:42]: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen står opp og forsvarer den politikken vi fremmer for Stortinget, og går inn for, mens vi møter massiv kritikk fra Fremskrittspartiet, som har nøyaktig de samme forslagene som vi la fram for Stortinget.

Jeg mener at det er et godt opplegg for kommunene, ikke minst gjennom at Arbeiderpartiet og Senterpartiet med støtte fra SV sørger for en stor økning i de frie inntektene på 4,7 mrd. kr i statsbudsjettet for inneværende år. På toppen av det øker handlingsrommet til kommunene gjennom det som skjer i revidert, gjennom at skatteinntektene som kommunene får beholde, øker med ca. 9 mrd. kr. Justert for økte kostnader sitter en igjen med ca. 3,5 mrd. kr. Når det gjelder de ekstraordinære utbytteskatteinntektene på en halv milliard som en nå i forliket om revidert trekker inn, velger en å bruke dem på andre viktige områder for kommunesektoren som har vært sterkt etterspurt, bl.a. knyttet til kollektivtransporten, som fortsatt opplever utfordringer i forlengelsen av pandemien, og omstillingsmidler, som har vært prioritert fra flertallets side.

Så her er det en politikk som gjør at vi styrker grunnlaget for kommunenes virksomhet. Sammenlignet med et godt kommuneopplegg som allerede lå i statsbudsjettet for inneværende år, blir det ytterligere styrket gjennom det som skjer i revidert budsjett. 1,6 mrd. kr av ekstrainntektene blir også videreført som et varig nivå til neste år. På toppen av det sier vi i kommuneproposisjonen at en skal øke de frie inntektene for kommunene ytterligere til neste år, i et intervall på mellom 1,8 og 2,3 mrd. kr, noe som gjør at vi vil ha fått en solid økning i kommuneøkonomien gjennom de to årene som da har gått, og det er et viktig bidrag til å styrke kommuneøkonomien etter det forrige flertallet.

Erlend Wiborg (FrP) [14:14:01]: Det er fascinerende å høre Senterpartiet og statsråden på denne talerstolen, for uavhengig av hvordan man pakker det inn i nytale og fine slagord, er faktum at dagens regjering nå velger å kutte en halv milliard til kommunene. Det blir en halv milliard mindre kommunene har til å bruke på eldreomsorg, barnehage, skole og andre viktige tjenester.

Så har også statsråden og flere vært oppe og snakket om viktigheten av en såkalt tillitsreform, men samtidig som man snakker om en tillitsreform, viser man at man ikke har tillit til dem vi faktisk er satt til å serve. Man har ikke tillit til at barnefamiliene selv i større grad skal kunne styre over eget liv. Man har ikke tillit til at kommunene selv i større grad skal få bestemme over egen kommune. Det viser det jeg nå har sagt flere ganger, at dagens regjering er der for byråkratiet.

May Britt Lagesen (A) [14:15:56] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid og god dialog, også i denne saken.

Representantforslaget ble fremmet i Stortinget 7. april 2022, med tilhørende åtte forslag. Uttalelse fra statsråden tilfalt komiteen 12. mai 2022, og innstilling ble avgitt i finanskomiteen 24. mai 2022.

En enstemmig komité viser til uttalelse fra justis- og beredskapsminister Emilie Mehl av 22. mai, som omtaler alle de åtte konkrete forslagene i representantforslaget. Komiteens tilråding under I fremmes av en samlet komité. Komiteens tilråding under II er ikke enstemmig, men fremmes av flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Som Arbeiderpartiets talsperson i saken ønsker jeg å takke forslagsstillerne for å ha satt på dagsordenen et stadig relevant samfunnsproblem. Manglende evne til å betjene kredittkortgjeld rammer altfor mange, og ofte dem som sliter med å betale for seg i andre sammenhenger. Det rammer familier, og familier som i utgangspunktet har dårlig råd. Har du lite i utgangspunktet, gjør en voksende kredittkortgjeld som følge av skyhøye renter alt så mye verre.

Arbeiderpartiet deler forslagsstillernes bekymring knyttet til disse spørsmålene. Det er mange sosialpolitiske grunner til å se om vi ikke skal stramme inn regelverket ytterligere for å skjerpe bankenes ansvar og muligheter til å låne ut penger som rammer så svake grupper.

Samfunnet er ikke tjent med at lån ikke blir betalt, og at noen få betaler store risikopremier i form av skyhøye renter som følge av at de ikke klarer å stable verken seg selv eller familiene sine på beina. Spørsmålet er bare: Hvor langt skal vi gå før vi tar vekk en funksjon som også er viktig for mange av dem som klarer og evner å bruke lån til å håndtere kortsiktige, men viktige utfordringer i dagliglivet? Mange av oss trenger kortsiktige lån når vaskemaskinen eller støvsugeren ryker. Da vil det være dumt om vi har laget en ordning for forbud eller tak på renter som gjør at pengene ikke er tilgjengelige, og man må vente til neste månedslønn for å unngå å vaske tøy for hånd.

For at noen skal tilby utlån av penger, er det en forutsetning at vi som stat og myndighet ikke fraviker deres rett til å kunne inndrive sin rettmessige gjeld. Vi kan regulere hvor mye profitt de kan ha, og hvordan de kan inndrive gjelden sin. Men får ikke bankene dekket kostnadene sine, vet vi med sikkerhet at bankene og finansinstitusjonene ikke vil tilby kortsiktige lån til forbrukerne, og da har vi skaffet oss et større problem enn det vi løser – garantert.

Flere av forslagene går vi imot, ikke fordi vi er imot intensjonen, men fordi forslagene allerede blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte.

Helge Orten (H) [14:19:10]: De siste par årene har samlet forbruksgjeld gått ned. Det har nok en viss sammenheng med koronapandemien, men det kan også være en effekt av at det er iverksatt en del tiltak. Gjeldsregisteret ble opprettet i 2019. Det gir en oversikt over usikret gjeld, og jeg mener at registeret bør utvides til å omfatte all gjeld, også den som er pantesikret. Et fullstendig gjeldsregister vil gi en god oversikt for både långiver og låntaker og bidra til at den enkelte ikke tar opp mer lån enn det de er i stand til å betale.

Gjeldsregisteret er for så vidt behandlet i et eget representantforslag og slik sett ikke tatt opp som forslag i denne saken.

Utlånsforskriften ble etablert med virkning fra 1. januar 2021. Den erstattet boliglånsforskriften og forbrukslånsforskriften. Hensikten er å regulere bankenes utlånspraksis, bl.a. ved at de stiller krav til kundenes betjeningsevne, samlet gjeld i forhold til inntekt, belåningsgrad og avdragsbetaling. Kravene i utlånsforskriften bidrar også til å holde lånene innenfor forsvarlige rammer.

Men selv om disse tiltakene kan ha hatt en effekt, er det likevel viktig å være oppmerksom på at høy og dyr gjeld forekommer og er et betydelig problem for dem som mister kontrollen over eget forbruk, og får stadig økende forbruksgjeld. En effektiv rådgivingstjeneste er viktig for å hjelpe disse personene ut av uføret. Vi støtter derfor forslaget om å evaluere ordningen med gjeldsrådgivning, slik det framgår av komiteens innstilling til vedtak I.

Vi støtter ikke forslaget om rentetak. Det vil være krevende å fastsette riktig tak, og et for høyt eller for lavt tak kan være problematisk. Vi mener det heller ikke er fornuftig å forby markedsføring av denne typen produkt, da det vil begrense informasjonsflyten i markedet. Denne typen markedsføring er vel uansett regulert.

Vi mener heller ikke det er fornuftig å begrense muligheten til å benytte inkassoforetak i inndrivingen av usikret gjeld, så lenge kravet er rettmessig. Tvert imot kan det faktisk bidra til å profesjonalisere innkrevingsfunksjonen.

Så lenge det foreligger et rettmessig krav og det ikke blir betalt i tide, er det rimelig at skyldneren også dekker kostnaden ved inndriving. Å skyve dette ansvaret over på kreditor kan bidra til redusert betalingsvilje.

Det er også et grunnleggende prinsipp at fordringshaver har rett til å disponere over sine egne eiendeler. Det omfatter også retten til å overdra fordringene til andre. Jeg registrerer at justisministeren vurderer å innskrenke denne muligheten og vil se nærmere på det dersom regjeringa legger fram et forslag for Stortinget.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:22:02]: Gjelden i husholdningene er en av de viktigste sårbarhetene i norsk økonomi. Dette diskuterte vi også grundig i går da finanskomiteen behandlet finansmarkedsmeldingen. Vi vet at husholdningenes gjeldsbetjeningsgrad nå er på omtrent samme nivå som under bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008. Når rentene framover skal opp, vil dette problemet forsterkes ytterligere. Da er det enda verre for alle dem som har forbrukslån.

Jeg er derfor glad for at det har blitt økt politisk oppmerksomhet på dette temaet de siste årene. Både den forrige regjeringen og dagens regjering har gjort og varslet ulike typer tiltak for å begrense den ganske store veksten man har hatt både i forbrukslån og i mislighold av det de siste årene. Men gitt risikoen som forbruksgjelden har for både folks privatøkonomi og også norsk økonomi, mener vi i SV at det trengs sterkere lut.

Markedsføring av forbrukslån utnytter folk i den sårbare situasjonen de står i, og bør forbys. Videre må rentetak innføres i Norge. I dag er rentene på forbrukslån høye og uten mulighet for regulering. Jeg må si jeg stusser på argumentasjonen som blir gjentatt hvert eneste år, om at det vil være så krevende i Norge, for det er altså innført rentetak på lån og kreditt i mange andre land, herunder 14 EU-land, som inkluderer Sverige og Finland. Rentetak vil innebære at de personene som har høyest kredittrisiko, altså de som står i størst fare for å få betalingsvansker og på lengre sikt også omfattende gjeldsproblemer, vil få lavere renter.

Så er det åpenbart at kreditorvernet i Norge er oppsiktsvekkende sterkt, og det er behov for flere tiltak som kan bidra til å høyne kreditors ansvar for egen uforsvarlige utlånspraksis. Jeg synes det er tendenser også i denne salen til å ha stor forståelse for kreditorene og tenke at de ikke har noe ansvar for de lånene som utgis, men det vet vi jo i realiteten at de har, og at det også tilbys lån og pushes lån til folk til renter og nivåer som de folkene ikke har betalingsevne til. Derfor er et av våre forslag her i dag å sette ned rettsgebyret, som utgjør en betydelig del av kostnadene knyttet til mislighold ved betalingsforpliktelser, noe som innebærer at kreditor får et større økonomisk ansvar for at man får inndratt pengene også ved mislighold.

Med det tar jeg opp forslagene SV er en del av.

Statsråd Emilie Mehl [14:25:18]: Det å bli sittende med større gjeld enn man klarer å betjene, kan føre til store problemer for den enkelte. Tilgang til kreditt er et gode, men vi må samtidig sørge for at vi har regler som hindrer at folk pådrar seg uhåndterlige gjeldsforpliktelser. Regjeringen er svært opptatt av disse spørsmålene og arbeider aktivt med sikte på å finne fram til treffende tiltak. Regjeringen deler det engasjementet som det gis uttrykk for i representantforslaget, selv om vi ikke er enig i alle forslagene.

De siste årene er det innført flere tiltak, og de ser ut til å ha hatt god effekt. Vi følger imidlertid utviklingen nøye og vurderer behovet for ytterligere tiltak. Av aktuelle tiltak kan nevnes Barne- og familiedepartementets arbeid med spørsmålet om å utvide gjeldsinformasjonsloven. Det jobbes også med endringer i gjeldsordningsloven. Videre har Finanstilsynet utredet behovet for en regulering av tilleggsfordeler som er tilknyttet kreditt, som rabatter og bonuspoeng mv.

Når det gjelder rentetak, viser jeg til at regjeringen vil vurdere dette i forbindelse med EUs nye forbrukerkredittdirektiv. Etter mitt syn er det ikke et hensiktsmessig tiltak å begrense adgangen til å bruke inkassoforetak til inndriving av usikret gjeld. Fordringshaverne har gjerne et legitimt behov for å overlate inndrivingen til andre. Videre kan det være fordelaktig for skyldnerne at det er et profesjonelt inkassoforetak som inndriver kravene.

Departementet ser også på ulike tiltak for å forebygge unødvendige begjæringer om tvangsfullbyrdelse i forbindelse med arbeidet med ny inkassolov. Det er samtidig viktig at fordringshaverne har en reell mulighet til å begjære tvangsfullbyrdelse når dette er nødvendig. Det er svært viktig for den enkelte fordringshaveren – og samfunnet – at skyldnerne betaler det de skal. Vi må ha med oss at manglende betaling også kan skyldes lav betalingsvilje.

Når dette er sagt, har utgiftene som skyldnerne må betale for tvangsfullbyrdelse, vært for høye. Disse utgiftene har blitt betraktelig redusert, men rettsgebyret for utlegg er fortsatt høyere enn selvkost, og regjeringen vil komme tilbake til dette i budsjettprosessene framover.

Jeg har merket meg at komiteen ønsker en rapport om gjeldsrådgivere. Det vil vi sørge for. Vi vil også følge opp forslaget om å utrede muligheten for å forby salg av forfalte fordringer hvor skyldneren er forbruker. Et generelt forbud mot markedsføring av forbrukslån mener jeg vil gå for langt nå. En ytterligere regulering må etter mitt syn rette seg mot den aggressive markedsføringen som utgangspunkt.

May Britt Lagesen (A) [14:28:11]: Bare for å kommentere SVs forslag, som går på dette med rentetak: Det er ikke sånn at resten av komiteen avviser innføring av rentetak, men spesielt vi fra Arbeiderpartiet støtter regjeringen i at man vil vurdere behovet for rentetak i forbindelse med at Norge skal innføre forbrukerkredittdirektivet, som skal bli vedtatt i EU, i tråd med det som statsråden nettopp gjorde oss oppmerksomme på.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:29:42] (ordfører for saken): Det er ingen tvil om at vi både gjennom pandemien og med den senere tids utfordringer med prissjokk på bl.a. strøm har sett behovet for ulike inntektssikringsordninger eller støtteordninger for å dempe virkningene av en krise. Men det er ikke mangelfull digital eller monetær infrastruktur som hindrer eventuelle støtteordninger som er vedtatt i Stortinget. Vi har et velfungerende banksystem som allerede håndterer offentlige utbetalinger, fra barnetrygd til pensjon og til for mye innbetalt skatt. Det vil si at det finnes velfungerende systemer for selve transaksjonen for kontantutbetalinger.

Da mange måtte vente lenge med å få utbetalt støtte fra Nav under koronapandemien, skyldtes dette at Stortinget vedtok mange endringer av eksisterende inntektssikringsordninger samtidig, til tross for klare advarsler om at det ville ta tid å få endringene på plass. Men Nav fikk på plass en midlertidig ordning for forhåndsutbetalinger relativt raskt, mens de utviklet de andre systemene.

Det er i dag ingenting i veien for raskt å kunne utbetale en ren kontantstøtte, slik det skisseres i forslaget, uten avgrensning eller målretting mot dem som trenger det mest. Men utfordringen med stønader og kompensasjonsordninger er at en ubestemt krets av personer skal få utbetaling fra staten dersom de oppfyller et definert sett av kriterier, og at kretsen og kriteriene kan variere, avhengig av hvilket problem støtten er ment å avhjelpe.

Flertallet i komiteen avviser forslaget om å opprette en offentlig løsning som kan brukes til kontantutbetalinger til norske husholdninger, og at dette bør tilbys gjennom Norges Bank. Som sentralbank skal Norges Bank opprettholde en stabil pengeverdi, fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem. Det er klokt å opprettholde et skille mellom pengepolitikken, som utøves av Norges Bank, og finanspolitikken, som ligger hos politiske myndigheter. Dersom det offentlige skal tilby en statlig bankkonto til alle innbyggere i Norge, reiser det flere spørsmål om innretning og avgrensninger. En slik konto må være fullfungerende for å ha en funksjon i 2022, for å kunne både betale regninger, overføre mellom konti eller ta ut penger i form av kontanter. Det betyr at Norges Bank, som trykker pengene og er selvfinansiert, kommer i direkte konkurranse med private banker, som er avhengig av lønnsomhet og finansiering. Hvis kontoen skal kunne brukes til alt, vil det gjøre konti i private banker overflødig. Det betyr også at bankenes mulighet til å tilby utlån fra innskudd vil reduseres kraftig. Behovet for at Norges Bank da også må yte lån til private, blir da fort også et spørsmål.

Når det gjelder digitale sentralbankpenger, har Norges Bank utredet bruken av dette i rundt fire år og fortsetter det arbeidet gjennom en eksperimentell testing av tekniske løsninger. Komiteens flertall ser ingen grunn til å forsere dette arbeidet på nåværende tidspunkt og avviser på denne bakgrunn forslagene.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:32:44]: Gjennom de siste årene har behovet for ulike typer kontantutbetalinger til befolkningen blitt aktualisert. Det knytter seg til de ulike typer utbetalinger som ble gjennomført i forbindelse med koronapandemien, som et samlet storting sto bak, og som bidro helt konkret til å begrense den økende økonomiske ulikheten som en følge av pandemien, men mer nylig i tilknytning til strømkompensasjonen som ble vedtatt i Stortinget, og der den valgte løsningen ble utformet ut fra hva som var mulig å gjennomføre teknisk, men ikke så omfordelende eller avgrenset som den kunne ha vært dersom man hadde hatt ulike typer infrastrukturer på plass for kontantutbetaling. Disse to eksemplene viser i realiteten at det er flertall på Stortinget for kontantutbetalinger til befolkningen i ulike situasjoner der det er påkrevd, men vi har per i dag ikke relevante systemer som tillater det, som sikrer at man også kan gjennomføre utbetalingene på en målrettet måte, mer målrettet enn f.eks. generelle skattekutt og målrettet fordelingsmessig eller geografisk.

Så vet vi framover at i økende grad kommer en problemstilling til å være hvordan vi kan kompensere folk for de økende miljøavgiftene, som det også er et bredt flertall for i Stortinget. Det har vært foreslått ulike typer løsninger for å kompensere folk gjennom grønne sjekker, gjennom skattefradrag og på annet vis. Men få av de løsningene setter en klar sammenheng også i tid, mellom at man har økte utgifter som følge av bl.a. økte miljøavgifter, og at man blir kompensert for det. Ingen av forslagene har heller en tydelig løsning på hvordan man skal ivareta det fordelingsmessige perspektivet.

Det er bakgrunnen for at SV har fremmet dette forslaget. Vi ser behovet for å utvikle den typen løsninger. Det er det også diskusjoner om i andre land, enten det er knyttet til kompensasjon for økende miljøavgifter, eller det er i tilknytning til kompensasjon i forbindelse med koronapandemien. I USA ble det løst gjennom å sende ut en sjekk i posten til alle innbyggerne. Det er neppe særlig aktuelt her i Norge, men det som kan være aktuelt, er å utnytte det arbeidet som ligger til Norges Bank med utvikling av digitale sentralbankpenger, og i forbindelse med det også bruke muligheten til å opprette en konto til alle landets husholdninger i Norges Bank, slik at man både kan ha et kredittrisikofritt alternativ gjennom de digitale sentralbankpengene og også raskt kan få ut kontanter til nordmenn når det vil være behov for det, enten i krisetid eller som kompensasjon for økte miljøavgifter.

Med dette tar jeg opp SVs forslag.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [14:35:55]: Jeg velger å være kort i dag. Jeg synes det er en veldig ryddig og oversiktlig innstilling, og saksordførerens innlegg reflekterer mange av de vurderingene som inngikk i mitt brev til komiteen, og som er regjeringens vurderinger rundt de to forslagene, bl.a. forslaget om at hver enkelt innbygger i Norge skal ha en offentlig bankkonto. Det norske banksystemet fungerer godt, og det er et veldig stort tiltak, som det også vil være en del kostnader og ulike problemstillinger rundt.

Regjeringen støtter det som er et bredt flertall på Stortinget. Regjeringens vurdering med bakgrunn i erfaringene fra koronapandemien er at man har klart å utforme gode og målrettede ordninger for ulike grupper både raskt og i stort omfang. Det gjelder også den strømsikringsordningen som nå er gjennomført. Derfor er regjeringen helt på linje med det brede flertallet her i salen.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [14:41:12] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om innstillingen.

Saken som er til behandling, er et representantforslag fra stortingsrepresentantene Marie Sneve Martinussen, Bjørnar Moxnes og Mímir Kristjánsson om å tette hull i det norske skattesystemet. Etter mange år i skatteetaten, der jeg jobbet for å få til økt etterlevelse av skattereglene, vil jeg gi ros til forslagsstillerne for å reise disse viktige problemstillingene. For at skattesystemet skal virke som tiltenkt, må det innrettes slik at vi sikrer et bredt skattegrunnlag, der alle bidrar til fellesskapet, og samtidig forhindrer skatteflukt og skattetilpasninger.

En av de viktigste verdiene vi har i det norske samfunnet, er tillit. Vi har tillit til myndighetene, og vi har tillit til hverandre. Vi har også høy tillit til skattesystemet og stoler på at skattemyndighetene tar tak i og sanksjonerer mot dem som unndrar skatt. De fleste ønsker å betale riktig skatt og forutsetter at andre også bidrar med sin del. Dette er en verdi vi må ta godt vare på, og arbeidet med å tette skattehull er viktig for å opprettholde denne tilliten.

Når et stort flertall i komiteen likevel går inn for at disse forslagene ikke skal vedtas, er det fordi flertallet ønsker å avvente skatteutvalgets arbeid og vurderinger før det foreslås og vedtas endringer på disse områdene.

Når det gjelder både forslaget om skjermingsrenten og skjermingsfradraget og forslaget om lån med sikkerhet i eget selskap, viser flertallet i komiteen til tilleggsmandatet som skatteutvalget ble gitt, om å vurdere tilpasninger til aksjonærmodellen og fritaksmodellen. Flertallet ønsker å avvente dette arbeidet før det foreslås endringer i reglene.

Når det gjelder forslaget om nye regler for å begrense privat konsum gjennom selskap, sendte Finansdepartementet ut et forslag til regelverk på høring den 9. mai, med høringsfrist 1. august.

Når det gjelder forslagene knyttet til formuesverdsettelse av aksjer og verdsettelse av dyre boliger, viser ulike flertall til pågående arbeid i departementet, og at det derfor heller ikke anses nødvendig å fremme anmodningsvedtak knyttet til disse.

Det foreligger fire mindretallsforslag, og jeg regner med at forslagsstillerne selv redegjør for disse i sine innlegg.

Helge Orten (H) [14:43:37]: Takk til saksordføreren for gjennomgangen. Bedrifts- og eierbeskatningen må ses i sammenheng, og eventuelle endringer må gjøres ut fra en helhetlig vurdering. Flere av forslagene som fremmes, vil ha betydning for innretningen av hele skattesystemet og kan ikke vurderes isolert.

Når det gjelder privat konsum gjennom selskap, har Finansdepartementet utredet et forslag til særlige skatteregler for å motvirke dette, og det er sendt på høring med frist 1. august. Det er naturlig å avvente de høringsinnspillene – vi vil i hvert fall gjøre det – før vi trekker noen konklusjoner. Verdsettelse av formuesobjekter skjer med utgangspunkt i markedsverdi. Det er ikke like enkelt for alle typer eiendeler, og særlig ikke når det ikke omsettes regelmessig i et marked. Regjeringa Solberg økte aksjerabatten til 50 pst. og reduserte satsen for formuesskatten for å stimulere til at flere skulle finne det interessant å investere i norske bedrifter, og dermed også redusere forskjellen i beskatning mellom norskeide og utenlandskeide bedrifter. Bolig- og fritidseiendommer har også en lavere verdsettelse enn markedsverdi.

Vi er av den oppfatning at det er naturlig at skatteutvalget gjennomgår de problemstillingene som reises av dette representantforslaget, slik saksordføreren også redegjorde for. Det vil være fornuftig å avvente dette arbeidet før det eventuelt foreslås noen endringer. Det er heller ikke naturlig å behandle større endringer i skattesystemet basert på representantforslag; det bør gjøres ut fra en helhetlig vurdering i forbindelse med de ordinære budsjettene.

Marie Sneve Martinussen (R) [14:45:11]: Det skrytes ofte av at det er stor grad av likhet i Norge, men dessverre er det et munnhell som er blitt stadig mindre sant de siste tiårene. Siden årtusenskiftet har Forskjells-Norge vært på frammarsj, godt hjulpet av flertallet her på Stortinget, som har kuttet skattenivået med mange titalls milliarder på skattene som de rike betaler. Det gjelder bl.a. skatten på selskapsoverskudd, på formue og på arv.

Skattesystemet lar i tillegg de aller rikeste spare opp store deler av inntektene sine uten å betale skatt først, i det som Dagens Næringsliv – ikke akkurat Norges mest venstrevridde avis – har kalt milliardærenes pengebinge. Vi har til og med et skattesystem som lar de aller rikeste finansiere mye av sitt forbruk direkte, med ubeskattede midler.

Konsekvensene av alt dette, som SSB har vist i flere rapporter, er at det norske skattesystemet i praksis ikke er progressivt på toppen. Det vil si at de aller rikeste betaler en mindre andel av inntekten sin i skatt enn vanlige lønnsmottakere. Dette er ikke fullt ut fanget opp verken i de offisielle inntekts- eller formuesskattestatistikkene, noe som feilaktig blir brukt til å legge lokk på ulikhetsdebatten.

Realiteten er at Norge lenge har vært det som professor Terje Hansen har kalt et skatteparadis for de superrike. Det er derfor Rødt i Stortinget i dag reiser disse forslagene om å tette flere av hullene som de rike nyter godt av i dagens system. Vi er glade for at ett av våre forslag allerede er fulgt opp med et forslag fra regjeringen som nå er på høring.

Mens andelen fattige har vokst i årevis og priskrisen nå rammer vanlige folks økonomi, vil staten i år dele ut milliarder i skattefritt utbytte, primært til landets milliardærer, på grunn av det såkalte skjermingsfradraget. De med store formuer i ikke-børsnoterte aksjer vil fortsatt betale en brøkdel av den reelle verdien i formuesskatt, sammenlignet med annen aksjeformue. Slik får de i praksis rabatt på rabatt når man også inkluderer den usosiale aksjerabatten, som også dagens regjering insisterer på å beholde en liten del av.

Det er bra at regjeringen nylig sendte et forslag på høring som vil kunne føre til at norske milliardærer endelig må betale sin rettmessige skatt dersom de ønsker å beholde sine privatfly til forbruk, men det gjenstår fortsatt altfor mange hull i systemet. Flere partier vil avvente skatteutvalgets rapport som kommer til høsten, og det er selvsagt lov å håpe at den vil bidra til økt forståelse for det enorme omfanget av milliardærenes skatteprivilegier, og en fornyet debatt om hvordan vi raskest mulig kan sørge for at disse privilegiene forsvinner.

Med det tar jeg opp forslagene Rødt har alene eller sammen med andre.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [14:48:19]: To tidligere innledere, både saksordføreren og representanten Helge Orten, har påpekt at det er et skatteutvalg som skal gå igjennom helheten i skattesystemet. Det er veldig viktig, for alt henger sammen med alt, som noen har sagt tidligere, og det gjør det også i skattesystemet.

Skjermingsfradraget og diskusjonen om skjermingsrenten, som er punkt nummer én i representantforslaget fra Rødt, var også et diskusjonspunkt i det brede skatteforliket i 2016 og var en del av helheten som vi da landet på. Og det har sine helt klare formål både for enkeltpersonforetak og for annen næringsvirksomhet.

Så har flere også vært innom det høringsdokumentet vi har som gjelder innstramminger i regelverket for privat konsum. Det som er viktig, er at når vi har sendt det på høring, er det nettopp fordi vi skal høre hva som kommer av argumenter, både for og mot de ulike innstrammingene. Men det vi mener, er at hele legitimiteten til skattesystemet handler om at folk skatter etter evne, og hvis man da bruker opplagte ting som egentlig er privat forbruk, og tar det gjennom selskapet sitt, så blir det feil overfor andre som ikke har den muligheten. Derfor kan man ha brede, gode skattegrunnlag, men selvfølgelig lavest mulig beskatning av den enkelte, fordi vi har brede grunnlag. Det er nå til høring, og jeg er spent på å få de ulike høringsinnspillene – og kommer tilbake til Stortinget i etterkant av det.

Jeg tror jeg avslutter der, og så får vi mange nye runder når vi får de skattedebattene vi skal ha i forbindelse med statsbudsjettet til høsten, og helt sikkert nye, brede skatteforlik i Stortinget.

Helge Orten (H) [15:13:18]: (ordfører for saken): Takk til komiteen for samarbeidet om utarbeiding av innstillinga. Det fremmes fire forslag i saken, med varierende støtte. Jeg regner med at de som står bak forslagene, selv vil redegjøre for dem. Ingen av forslagene i komiteinnstillingen har flertall.

Det er lett å være enig med forslagsstillerne i at hyttelivet er en rotfestet del av norsk kultur og en viktig kilde til rekreasjon og friluftsliv for mange. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det over 445 000 hytter i Norge, og nærmere halvparten av det norske folk svarer at de har tilgang til en hytte. Det er kommunene som er ansvarlige for plan- og bygningsloven, og som dermed også er ansvarlige for å tilrettelegge for hyttebygging innenfor rammene av nasjonale retningslinjer, lover og forskrifter. Det er lokale folkevalgte som har ansvaret for utviklingen av egen kommune, herunder å legge til rette for en bærekraftig hyttebygging.

Flertallet i komiteen legger til grunn at kommunene følger de demokratiske prosessene som gjelder i denne type saker, og legger til rette for en god involvering av innbyggerne. Nasjonale innstramminger av det som i dag er kommunenes ansvar, er ikke veien å gå.

Økt grad av hytteutleie og -deling er positivt. Samtidig er de aller fleste hyttene i privat eie, og det vil være opp til hver enkelt hytteeier om man ønsker å leie ut hytta, enten direkte eller gjennom delingsordninger. Det foreligger i dag allerede ordninger som ivaretar både utleie og deling.

Det fremmes forslag om å øke skattefradraget for utleie av hytter. Dette er spørsmål som naturlig hører hjemme i de ordinære budsjettene, der det samlede skatteopplegget kan ses i sammenheng.

Formålet med forslaget om å øke skattefradraget for utleie er at det skal bidra til at flere ønsker å leie ut hytta. Det kan ha en viss effekt, men det er sannsynlig at den mest attraktive tiden for utleie er den som hytteeier selv ønsker å benytte. Samtidig vil økt skattefradrag gjøre det økonomisk mer gunstig å investere i egen hytte – eller i en større hytte. Det vil da kanskje bidra til det motsatte av det forslagsstillerne ønsker å oppnå i representantforsalget.

Hyttelivet er viktig for veldig mange nordmenn. Det er bred tilslutning til det rammeverket vi har i dag, og til at det er lokalt folkevalgte som – innenfor nasjonale retningslinjer – har hovedansvaret for utviklingen i egen kommune, også når det gjelder et bærekraftig hytteliv.

Tellef Inge Mørland (A) [15:15:48]: Hytte er livskvalitet for mange. Det er plassen der folk virkelig kan føle at de slapper av i en ellers stressende hverdag. Har en hytte i Norge, bruker en kanskje også mye av ferien sin her, legger igjen penger her og dropper kanskje en utenlandsferie eller tre, noe som vel må være bærekraftig, om man da ender opp med å fly mindre.

Det er ikke alle forunt å eie hytte, men en trenger heller ikke å være en del av en hytteadel for å ha den muligheten i Norge i dag. Det er heller ikke fritt fram å bygge en hytte overalt, akkurat som en vil. Det er ganske strengt regulert allerede. Men med Miljøpartiet De Grønnes forslag om å strupe ny hytteutbygging og innføre hytteavgifter, gjør en hyttedrømmen mye vanskeligere for mange som har helt vanlige inntekter.

Jeg er oppvokst i en kommune som slet med både fraflytting og befolkningsnedgang litt ute i distriktene. For den kommunen ble hytteutbygging noe av det som både har reddet servicetilbud og har skapt ganske mange arbeidsplasser. Sånn er det for mange distriktskommuner der jeg kommer fra, at hyttelivet er med på å skape liv i bygda resten av året, og det skaper aktivitet. Det skal vi heller ikke undervurdere verdien av. Jeg tror også at i mange tilfeller er de kommunene godt egnet til selv å regulere hvor man synes det er fornuftig med den typen aktivitet, og hvor en ikke ønsker storstilte hytteutbygginger i sin kommune.

Jeg synes også det er fint om flere kan og vil dele hytte, men jeg er veldig usikker på om det skal være en prioritert statlig oppgave, slik flere partier i dag foreslår. Jeg mener at det iallfall ikke er folk som har råd til både hus og hytte som er de som først og fremst nå trenger skattekutt, slik som Miljøpartiet De Grønnes ene forslag i dag går ut på.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:18:15]: Arealbruksendring er den største trusselen mot biologisk mangfald. Det er ikkje snakk om å rive hyttene eller ta frå folk den livskvaliteten det er å kome ut i naturen. Men økosystemtenestene, som reint vatn og rein luft, er avhengige av store areal med intakt natur. Intakt natur er også eit naturleg flomvern og vern mot tørke. Ein torvmose kan raskt absorbere 20 gonger si eiga vekt i vatn, og ikkje berre det: Han er også med på å reinse vatn frå forureining.

Det er ikkje vanskeleg å forstå at folk treng å kome seg ut av byen og roe ned i omgjevnader med meir natur, men det som er i ferd med å skje i Noreg, er at vi har bygd så mange fritidsbustader at vi truar den naturen hyttedraumen er bygd på, og òg tradisjonell bruk av utmark til beitedrift.

Eg har inga glede av å moralisere over folk, men vi kan ikkje late att auga for fylgjene av ein livsstil der vi forbrukar ressursar og areal på ein måte som stadig vekk krympar område der ville artar lever sitt liv. Det er stadig fleire reint kommersielle aktørar og investorar utan lokal tilknyting som driv fram utbyggingsprosjekta, og i mange lokalsamfunn har ein byrja å reagere på naturtapet. Seinast i går fekk eg ein e-post frå ein partikollega på Vestlandet som er bekymra for at retten til lokal natur er i ferd med å bli seld som eit investeringsobjekt, til eit selskap registrert i eit skatteparadis.

Det er ein myte at arealforvaltninga er særleg streng i Noreg. I turistlandet Sveits, som er kjent for det vakre kulturlandskapet, blir det ikkje frigjeve areal til private hytter, men naturen blir tilgjengeleggjort ved at små landsbyar og gardshotell driv ei produktiv reiselivsnæring. Slik er det mogleg å gjere beitedalane og fjella der tilgjengelege utan å belaste område med store arealinngrep som truar tradisjonell beitedrift og biologisk mangfald. Noreg er ikkje Sveits, men når eg har sett europeisk landskap i fugleperspektiv frå fly, har det ofte slått meg at andre land er ryddigare og strengare, både når det gjeld vern av strandsona, kulturlandskapet og naturen.

SV meiner at det er på høg tid å ta politiske grep for å bremse arealinngrepa i utmark ved hyttebygging, og å utvikle ein politikk og ein kultur for at fleire brukar fritidsbustadene som allereie er bygde, og at ein kan bli meir bevisst på avgrensingane som må gjerast av ferdsel og slitasje, som er ein trussel mot naturverdiar som villrein og inngrepsfrie område. Utleige gjev dessutan meir varig verdiskaping i form av tenester, i staden for forbruk av areal.

Med dette fremjar eg dei forslaga SV er med på i denne saka.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [15:21:25]: Til høsten møtes verdens land for å inngå en global naturavtale. Dersom avtalen lykkes, kan det bli et historisk vendepunkt i kampen for å reversere tap av artsmangfold og natur.

Norge er medlem av den internasjonale høyambisjonskoalisjonen for natur og folk. Koalisjonen jobber for at naturavtalen skal ha mål om at minst 30 pst. av verdens land og hav skal vernes innen 2030. Det er bra at Norge støtter dette målet, fordi her til lands har naturen et sterkt behov for bedre vern. 20 pst. av kjente norske arter står på rødlista, og tallet er økende. Høye ambisjoner er nettopp det vi trenger i naturpolitikken.

Men er vi villige til faktisk å levere på de høye ambisjonene som vi har forpliktet oss til overfor det internasjonale samfunnet? Dersom Norge skal bidra til å verne 30 pst. av naturen innen 2030, må vi stanse drivkreftene bak nedbygging av vår egen natur. Det betyr bl.a. at vi må sette brems på dagens storstilte hytteutbygging. Hytteutbygging står for en fjerdedel av nedbyggingen av norsk natur. Om kommunene bygger like mange hytter som planlagt, vil Norge fortsette å miste hundrevis av kvadratkilometer med natur fram mot 2030. Hvordan skal vi da nå målet om å verne 30 pst. av norsk natur innen 2030?

Vi må sikre en utvikling i hyttemarkedet som er forenlig med mål om å stanse tap av natur og dyreliv. Vi i Miljøpartiet De Grønne mener det er tydelig at dagens måte å styre hytteutbyggingen på fører til en samlet belastning på naturen som ikke er bærekraftig. Vi er enig i at staten skal ha en svært høy terskel for å gripe inn i lokalt selvstyre. Men når det gjelder tap av natur, er den terskelen nådd når lokale byggevedtak fører til at naturen i hele landet vårt fragmenteres og forringes.

Derfor legger vi i dag fram forslag – flere av dem i samarbeid med andre – om å dele mer på de hyttene vi allerede har, inkludert å gjøre det mer økonomisk attraktivt å leie ut, og om å innføre en naturavgift for hytteutbygging og kun tillate hytteutbygging innenfor allerede utbygde områder.

Hytter og natur er til stor glede for mange og en viktig kilde til samfunnsutvikling og verdiskaping for distriktskommuner. Slik skal det fortsette å være i mange generasjoner framover. Nettopp derfor mener vi i Miljøpartiet De Grønne at staten må ta tydelige grep for å sørge for en bærekraftig utvikling i hyttemarkedet. Med det tar jeg opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne og de forslagene vi er en del av.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [15:24:13]: Jeg vil gå igjennom de ulike forslagene. Forslag 1 i dokumentet handler om å øke skattefritaket fra 10 000 kr til 50 000 kr. Det mener vi – heldigvis i likhet med det komiteens flertall mener – ikke er et godt forslag, for allerede i dag er skattereglene veldig gunstige for utleie av hytter. En tanke i forlengelsen av det er at det er viktig for mange hyttekommuner å klare å skape næringsaktivitet. Et typisk eksempel er Trysil, som er en stor hyttekommune i mitt hjemfylke, der vi ønsker at en i størst mulig grad skal skape næring og helårsarbeidsplasser. Da er det egentlig ganske gunstig at en sørger for at det er den delen av det lokale reiselivet en stimulerer til. Men jeg mener det er klokt av komiteen å gå imot det. Og som flere her har påpekt, er det ikke alle som har råd til å ha hytte, så hvis en da lager en sånn type ordning, er det selvfølgelig de som har råd til å ha hytte som også får mest glede av en sånn type tiltak.

Når det gjelder forslag 2 i dokumentet, om å stimulere til økt privat hyttedeling og flere offentlige og frivillige dele- og utlånsordninger, er jeg ikke kjent med at det finnes noen hindringer mot at folk kan gjøre det, hvis de vil dele på hyttene sine. Det finnes sikkert også masse sosiale plattformer som en kan dele dette på, så det er sikkert lettere enn noensinne å få til hyttedeling, hvis en ønsker det. Men det får være opp til den enkelte private hytteeier å vurdere hvem en vil dele den med. Jeg deler med glede den hytta jeg har, i hvert fall med noen av dem jeg kjenner.

Forslag 3 i dokumentet gjelder en egen naturavgift ved bygging av nye hytter. Det er et nytt inngrep i mange små lokalsamfunn, som kanskje har mye areal og lite annen type aktivitet, og det at en skulle ha en naturavgift for at de skal kunne bruke de områdene, er regjeringen uenig i. Det er viktig at en kan legge til rette for verdiskaping i en del av de kommunene som har mye areal.

Forslag 4 i dokumentet gjelder enda flere inngrep i kommunenes frihet til å kunne bygge ut nye hytter. Noen ganger synes jeg at debatten blir preget av at alt er rundt indre Oslofjord. Der er det ikke mye nytt areal, men hvis en f.eks. drar til Namdalen, så er det mye areal. Hvis en drar til deler av Nordland, Troms og Finnmark, er det nettopp areal det er mye av, og det er klokt hvis det blir mer aktivitet. Derfor ønsker ikke regjeringen noe mer innstramminger, innramminger, nye avgifter eller nye reguleringer. Vi ønsker lokal frihet og lokalt skjønn som kan skape aktivitet og verdiskaping i hele Norge.

Marie Sneve Martinussen (R) [15:31:25] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen, komitésekretærene og rådgivere for godt arbeid med saken. Og uten å gjøre dette til en real takketale, må jeg også takke stortingsrepresentantene fra Kristelig Folkeparti for å reise en viktig problemstilling som ikke bestandig er på finanskomiteens bord. Men det burde det kanskje være, for mat er tross alt helt avgjørende for alle deler av økonomien. Ingen mat – ingen skatteinntekter.

Målet, som et bredt flertall i komiteen står samlet om, er at minst mulig matjord skal bygges ned. Her på vår forblåste knaus i nord er matjorda en veldig begrenset og verdifull ressurs. Kun 3 pst. av Norges landareal er dyrka jord, og av dette igjen er det kun 30 pst. som kan brukes til å dyrke korn til menneskemat.

Med klimakrise, pandemi og nå en blodig krig i Ukraina er det viktigere enn noen gang å sikre selvforsyning og matberedskap til landets innbyggere. Og bokstavelig talt nederst i verdikjeden for matproduksjon ligger matjorda. Når man bygger ned matjorda med motorveier, boliger eller kjøpesenter, er det praktisk umulig å gjenopprette den i framtida. I praksis er jordbruksareal en ikke fornybar ressurs, som må forvaltes deretter.

Derfor er forslaget fra Kristelig Folkeparti godt tenkt, men flertallet i komiteen er bekymret for at man med en avgift på matjord ikke oppnår det målet man ønsker seg, at avgiften kan settes for lavt, og at det ikke er sikkert at et prosjekt bør tillates kun fordi det lønner seg for utbygger, selv etter at man har betalt avgift. Og på den andre siden kan det jo være at viktige samfunnsnyttige prosjekter bør tillates, selv om det ikke genererer inntjening som kan dekke avgiften. I tillegg legger flertallet vekt på at lokaldemokratiet spiller en viktig rolle i forvaltningen av arealene våre. Derfor avviser komiteens flertall forslaget.

Men jordvern er viktig, og målet som Solberg-regjeringen satte i sin forrige jordvernstrategi, er ikke ambisiøst nok. Derfor er jeg veldig glad for at flertallet i komiteen står bak et forslag om å be regjeringen legge fram en ny jordvernstrategi våren 2023, med et nytt – og det viktigste ordet – skjerpet mål for omdisponering av matjord, og ikke minst at det skal følge konkrete tiltak for å nå målet.

Så foreligger det et mindretallsforslag, som jeg regner med at forslagsstillerne reiser selv. Og så får vi håpe at finanskomiteen engasjerer seg også når regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en ny strategi. I mellomtiden gjenstår det å oppfordre alle representanter til å velge norsk nå når grønnsakene snart kommer til butikkene, og huske at fersk pølse får man året rundt.

Tellef Inge Mørland (A) [15:34:09]: Matjord er svært verdifull jord, særlig i et land som Norge, som er rigget slik til fra naturens side at det er store områder som ikke er spesielt godt egnet til å drive et moderne jordbruk. Derfor er det også positivt at tallene for omdisponering av dyrka jord de siste årene har gått ned. Arbeiderpartiet var i forrige stortingsperiode med på å stramme ytterligere inn på målet for hvor store arealer dyrka jord som maksimalt skal kunne omdisponeres per år. I Hurdalsplattformen skjerper regjeringen dette videre til et langsiktig mål om at maksimalt 2 000 dekar dyrka mark skal omdisponeres årlig.

Som også saksordføreren var inne på, er krigen i Ukraina en veldig tydelig påminnelse om behovet for at vi også tar vårt ansvar for å være selvforsynte der vi kan, og for å sørge for at vi som har penger, ikke kjøper den maten andre rundt omkring i verden som ikke har like mye penger, trenger. Dette spørsmålet handler også om solidaritet.

Vi må også erkjenne at det ofte kan være vanskelig å finne god nok erstatningsjord i de tilfellene man tar matjord og dyrka mark i forbindelse med en utbygging. Samtidig tror jeg vi må være såpass realistiske at vi må erkjenne at tallet neppe kan bli null. Enkelte prosjekt har så stor betydning for samfunnet at vi nok må akseptere at noen arealer må kunne omdisponeres.

Et bredt flertall i denne salen har f.eks. vært opptatt av at vi trenger å bygge landet bedre sammen når det gjelder både vei og bane. Det er et prosjekt Arbeiderpartiet er opptatt av fortsatt å videreføre. Da må vi prøve å unngå å ta dyrka mark, men det er nok umulig å unngå at i noen tilfeller vil enkelte arealer kunne bli berørt.

Samtidig varsler regjeringen nå skjerpede mål for bevaring av dyrka mark og vil komme tilbake med en ny jordvernstrategi neste år. Det er et veldig tydelig signal om at vi tar denne utfordringen på største alvor. I så måte står vi også nå i komiteinnstillingen inne sammen med et flertall der, som saksordføreren var inne på, men dette var allerede slått fast i Hurdalsplattformen, for det er prioritert politikk for den nye regjeringen.

Helge Orten (H) [15:36:51]: Det er et bredt flertall som mener det er viktig å ta vare på jordbruksarealer i Norge, og at det er viktig å legge til rette for at den årlige omdisponeringen holdes innenfor kontrollerte rammer.

Regjeringen Solberg la fram en oppdatert jordvernstrategi som en del av jordbruksoppgjøret for 2021–2022. Det ble satt et tydelig mål om at omdisponering av dyrka jord ikke skal overstige 3 000 dekar per år, og at målet skal være nådd innen 2025. Foreløpige tall viser at omdisponeringen av dyrka jord var på ca. 2 900 dekar i 2021, dvs. innenfor det satte målet. Det er også en nedgang sammenlignet med årene før.

Den vedtatte jordvernstrategien fikk sin tilslutning i Stortinget og er av relativt ny dato. Den har et perspektiv fram mot 2025. Etter Høyres oppfatning er det ikke nødvendig å lage en ny strategi nå, men å sørge for å nå målene i den strategien som nylig har blitt vedtatt.

Det er noe underlig at regjeringspartiene må fremme et anmodningsvedtak der de ber sin egen regjering starte arbeidet med en ny jordvernstrategi og en innskjerping av målet for omdisponering av matjord. Dette kan jo regjeringen selv ta initiativ til, og det enkleste ville vært å komme tilbake til Stortinget med en justering av målet.

Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti handler i utgangspunktet om å innføre en avgift på omdisponering av matjord. Etter vår oppfatning er ikke det nødvendig. Omdisponeringen av matjord er redusert de siste årene og er innenfor det målet som er satt i jordvernstrategien. Slik sett virker det overflødig å innføre en egen avgift.

For øvrig ville det vært fornuftig at forslaget om å starte arbeidet med ny jordvernstrategi ble behandlet i den relevante fagkomiteen og kanskje ikke i finanskomiteen.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [15:38:53]: Først vil jeg takke forslagsstillerne for at de retter oppmerksomheten mot et svært viktig tema. Dessverre er matsikkerhet og jordvern temaer som nå er viktigere enn på lenge. Tilgangen til jord, mat og vann er i ferd med å stramme seg til. Verden står overfor store utfordringer med å forvalte og fordele disse ressursene. FNs klimapanel har slått fast at alle land må ta i bruk de ressursene de har til å produsere mat.

Det å produsere mat til egen befolkning er noe av det viktigste et land kan bidra med i den matvarekrisen vi nå går i møte, bl.a. som følge av krigen i Ukraina. Det er et paradoks at i en verden som mangler mat, bygges det ned verdifull dyrka mark. Dyrka mark er en knapp ressurs, særlig i Norge, der bare 3 pst. av arealet er dyrka jord.

Det foregår i dag en kamp om arealene mellom sterke utbyggingsinteresser, jordvern og andre verneinteresser. Siden jordbruksarealer har lite kortsiktig verdi sammenlignet med utbyggingsverdien, tapes ofte kampen mot utbyggingsinteressene. Jeg mener man skal være svært restriktiv med å tillate omdisponering av matjord, og jeg er redd for at en avgift på omdisponering av matjord og andre verdifulle arealer, slik det foreslås av representantene fra Kristelig Folkeparti, er et lite målrettet tiltak som i mange tilfeller faktisk kan føre til mer nedbygging. Det kan ikke bli sånn at det er greit å bygge ned verdifull dyrka mark bare fordi man har råd til å betale for det.

Det er imidlertid ingen tvil om at jordvernmålene må skjerpes, og at tiltakene må bli mer målrettede og effektive for å unngå nedbygging av dyrka mark. Derfor er jeg glad for at flertallet i komiteen har samlet seg om et forslag om å be regjeringen legge fram en ny jordvernstrategi våren 2023 som skal inneholde et nytt og skjerpet mål for omdisponering av matjord og nye konkrete tiltak for å nå målet. Dette er i tråd med regjeringens mål om en mer restriktiv jordvernpolitikk. Det er ikke, som representanten Orten sa, sånn at vi måtte bli presset gjennom et Dokument 8-forslag til å veda en slik politikk, men det var hyggelig å kunne støtte saksordførerens forslag til innstilling. Jeg vil også takke saksordføreren for en pragmatisk holdning, som gjorde at det var mulig å samle flertall for dette forslaget. Et tverrpolitisk engasjement for å ta vare på matjorda er ikke bare viktig, det er helt avgjørende for å sikre verdifulle arealer for matdyrking for framtiden.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:41:38]: Noreg har berre 3 pst. dyrka mark, og berre 1 pst. av dette er jord eigna for kornproduksjon. Sjølvforsyningsgraden av landbruksprodukt er under 40 pst., og endå lågare om vi trekkjer frå importerte råvarer til husdyrhald og næringsmiddelindustri.

Historisk sett har by og tettstader vakse fram der den beste jorda er. Det gjer at presset på dyrka mark har auka i takt med folketalet og i takt med at tettstader og byar veks fram. Så sjølv om Noreg har mykje areal, har vi lite dyrka mark. Både ut frå eit verdiskapingsperspektiv og med tanke på framtidig matsikkerheit er det difor heilt nødvendig å ha eit sterkt jordvern og eit svært bevisst forhold til dyrka og dyrkbar mark som ein knapp ressurs.

Vi skal ha stor respekt for dyrka jord og LNF-området, som gjev oss økosystemtenester i form av mat, reint vatn og til og med oksygen å puste i som eit produkt av fotosyntesen. Det er investert i dyrka mark i generasjonar, og mykje av jorda treng vedlikehald og ein betre politikk. Jorda er både karbonlager og medium for fotosyntesebasert råvareproduksjon.

I eit samfunn som skal greie seg utan fossil energi, vil den gode jorda og alt det vi kan dyrke på ho av mat og råvarer, bli endå viktigare, også den jorda som ikkje er lettast å drive. Det tek 10 000 år å byggje eit 10 cm lag med matjord. Det vi dyrkar korn på i dag, er i stor grad gamal havbotn. Difor må vi disponere denne jordbruksjorda i minst eit titusenårsperspektiv – eigentleg eit evigheitsperspektiv.

Klimaendringar og havstiging vil bli ei utfordring for global matsikkerheit. Difor vil også våre marginale jordbruksområde truleg få mykje større verdi i framtida. Då gjeld det at vi ikkje har bygd ned dyrka mark, men tek godt vare på ho.

Vi har altså ansvar for å forvalte dette på vegner av komande generasjonar. Om det er rett å gjere det med å innføre ei omdisponeringsavgift, er eg meir usikker på. Det kan fort føre til at aktørane kjøper seg tilgang til areala. Det beste jordvernet er jord i drift, og ein betre landbrukspolitikk også for dei marginale jordbruksområda trengst – og i morgon skal vi diskutere jordbruksoppgjeret.

Fordi dyrka mark er så viktig, er eg svært glad for at regjeringa vil stramme inn jordvernet, og at finanskomiteen ber om å få utarbeidd ein ny jordvernstrategi allereie i 2023. SV ser fram til at han kjem på bordet og til behandling.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:44:42]: Jeg vil først takke saksordføreren for et godt innlegg, men ikke minst en god jobb i komiteen, og mine kollegaer i komiteen for gode innlegg og godt arbeid. Det er mange som har kommentert at det kanskje ikke er den rette komiteen. Jeg synes det at finanskomiteen faktisk diskuterer en sånn sak, er med på å sette saken litt i perspektiv – hvor viktig det å ta vare på matjord er. Heldigvis har det, som flere har vært inne på, skjedd veldig mye de siste årene. Det har blitt mye mer oppmerksomhet rundt det, og heldigvis har man klart å skjerme nedbygging i mye større grad. Det at en i fjor ser ut til å ha nådd målet – komme under 3 000 dekar – er utrolig viktig. Vi må bare fortsette den jobben.

Jeg trenger ikke gi en grundig omtale av hvor viktig dette er – det er det mange som har redegjort for – men når Kristelig Folkeparti fremmer forslaget, vil jeg understreke at vi mener at en eventuell avgift må komme i tillegg til alle andre viktige virkemidler og tiltak. Vi ble inspirert da vi så at Sveits hadde en type avgift som var med på å sette en pris på den kostnaden det er å bygge ned viktig matjord eller annen viktig natur. Målet må være at en hadde innrettet en sånn avgift på en måte som hadde gjort at det ble litt vanskeligere, både for utbygger og ikke minst for dem som skal vedta det i kommunene, å velge det arealet som er verdifullt.

Jeg ser også innvendingene, for hvis den blir innrettet feil, kunne det i verste fall bidra til at det er lettere å velge matjord. Derfor er jeg veldig opptatt av at det måtte ha vært utredet, og det skulle jeg ønske at vi gjorde. Når det ikke blir flertall for det, må jeg understreke at jeg synes det er veldig bra med et skjerpet mål. Jeg synes det er kjempebra, selv om det var vi som la fram den forrige strategien. Jeg er enig med representanten Orten i at den ikke er så gammel, men jeg tenker at det å gå videre, komme med enda flere tiltak og skjerpe målet er veldig bra. Det vil jeg heller gi honnør for.

Så tenker jeg at det kanskje ikke er tilfeldig at det skjer på denne måten, i finanskomiteen, for vi har en finansminister som jeg vet har et stort engasjement for saken, og det er jeg veldig glad for. Derfor har jeg forventninger til strategien, til et nytt, skjerpet mål og til hvor mye det kommer til å lande på. Så vil jeg ta opp forslaget.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [15:47:18]: Jeg har sittet i finanskomiteen i åtte år, men et høydepunkt av sitater om skatt fikk vi nå av saksordføreren:

«Ingen mat – ingen skatteinntekter.»

Da synes jeg man begynner man å bli vel opptatt av skatteinntekter, hvis man skal kople skatteinntekter til alt. Men det er jo helt sant – hvis ingen spiser, blir det heller ingen skatteinntekter. Det er kanskje andre problemer som kommer før det, vil jeg si, selv som regjeringens skatteminister. Det er andre bekymringer jeg heller hadde tatt først. Så til forslaget.

Når man ser på bildet bak meg her, er det slik at i tillegg til å skrive grunnlov pløyde de jorda, så matjord har alltid vært viktig og vil alltid være viktig. Det var symboltungt at man også pløyde jorda da man satt og skrev grunnlov.

Grunnen til at jeg er imot avgift, er flere ting. Det er for det første det som representanten Ropstad tok opp nå, at man er redd for at det kan ha motsatt hensikt – typisk som for IKEA Vestby, da det var diskusjon om å bygge ut Vestby og matjord der. Da var jeg landbruks- og matminister og anbefalte nei. Så overtok tidligere statsråd Listhaug, og hun anbefalte ja. Det var til slutt IKEA selv som sa nei, for de mente at det ble for politisk belastende – omdømmemessig belastende – men det er klart at de har penger til å punge ut for å bygge ut den matjorda, for det er så utrolig gunstig å bygge på noen arealer. Det kan ha motsatt hensikt, men jeg skjønner at det ikke er målsettingen til representanten Ropstad og Kristelig Folkeparti – målet er det motsatte. Men hvis man skulle gått inn i det, måtte man virkelig vært opptatt av den problemstillingen, for det er så god butikk å bygge ut f.eks. et kjøpesenter i et sentralt veikryss nær en by. Det er den ene problemstillingen som gjør at jeg er skeptisk til dette, at det kan skape et motsatt insentiv. Hvordan man skal prise jord i ulike deler av landet, er også veldig vanskelig.

Og hvem er det som skal kreve inn den avgiften? Hvor skal den avgiften gå? Hvis man setter prisen akkurat sånn at det gjør det lønnsomt å bygge ut, vil man egentlig bare få en netto overføring fra den som eier grunnen, til staten, kommunen, fylket eller den som skal få avgiften. Det er heller ikke sikkert at det er det som er målsettingen til Kristelig Folkeparti – at man skal ha en sånn verdioverføring.

Det er mange ting man kan påvirke gjennom bruk av avgifter, men man har veldig mange andre lovmessige muligheter til å regulere for å få ned nedbyggingen av matjord, og det har man også klart. Fra 2004, da det var over 10 000 dekar årlig nedbygging, har man gjennom gradvise innskjerpelser gradvis fått ned nedbyggingen av matjord mer og mer. Fra at det var en populær sak å si at man skulle bygge ned matjord, har det blitt en upopulær sak, så holdningen i samfunnet har over tid endret seg.

Jeg er glad for anmodningsforslaget, for det handler om at man noen ganger kan vedta ting i kollegiale fellesskap, og det gjør man nå.