Presidenten: Etter
ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne
debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Erlend Wiborg (FrP) [12:07:33 ] (ordfører for saken): Saken
vi nå behandler, er en innstilling basert på to representantforslag,
fra henholdsvis Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti.
Komiteen valgte å behandle dem felles, da de berører samme problematikk. Representantforslaget
til Kristelig Folkeparti går ut på å stille alle utlendingssaker
som berører barn og deres foreldres opphold i Norge, i bero, i påvente
av utredningsarbeidet som er igangsatt av Utlendingsdirektoratet
knyttet til dette.
Forslaget til
Sosialistisk Venstreparti går enda mer konkret inn i håndteringen
av slike saker, da de foreslo at man som hovedregel bør ha andre
reaksjonsformer enn utvisning. De ønsker også en sterkere vekting
av barnas beste, og også at det som hovedregel skal gis opphold
på humanitært grunnlag i stedet for familieinnvandring i saker som
omhandler barn med oppholdstillatelse og foreldre med avslag på
asylsøknaden.
Alle disse forslagene
anbefales avvist av komiteens flertall, så jeg går ikke grundigere
inn på dem, men jeg regner med at forslagsstillerne selv argumenterer
ytterligere for forslagene.
Så tror jeg også
at presidenten har glemt å starte tiden. Det gjør i utgangspunktet
undertegnede ingenting med fri taletid, men jeg er usikker på om
resten av komiteen og Stortinget setter pris på det.
Presidenten: Da
er det ca. 1 minutt og 30 sekunder igjen.
Erlend Wiborg (FrP) [12:09:09 ] : Det er bra.
Fremskrittspartiet
er for en streng innvandringspolitikk, og vi har mange debatter
i denne sal om hvor streng politikken skal være. Noen ønsker å myke
opp og andre ønsker en strengere politikk. Men det er ett grunnleggende
prinsipp jeg mener vi alle må være enige om. Det er at når man først
har satt et sett kriterier for hva som skal til for å få opphold
og beskyttelse i Norge, må man samtidig sørge for at de som får
avslag på søknaden, ut fra det gjeldende regelverk, faktisk forlater
landet. Det innebærer også at de som motsetter seg å forlate landet
når de har fått avslag, må uttransporteres, om så med makt.
Norge er heldigvis
en god rettsstat, og er det ett område hvor en har mange ankemuligheter
og mulighet til å få prøvd saken sin gjentatte ganger, så gjelder
det de sakene vi diskuterer her i dag. Vi kan heller ikke komme
i en situasjon der barn benyttes som en brekkstang for å få opphold
i landet. Vi må sørge for at de som har et reelt behov for beskyttelse,
skal få det, mens de som ikke har behov for beskyttelse, ikke skal
få det.
Terje Sørvik (A) [12:10:54 ] : Regjeringspartiene er tydelige
på at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker
som berører barn. Det framgår også av Hurdalsplattformen.
En rettferdig
og bærekraftig innvandringspolitikk må ivareta både nødvendige kontrollhensyn
og hensynet til barnets beste på best mulig måte i alle saker. På disse
spørsmålene viser vi til arbeidsgrupperapporten om terskelen for
utvisning i saker som berører barn, som ble overlevert Justis- og
beredskapsdepartementet i februar, og til svarbrev fra statsråden
av 2. mars 2022, hvor det framkommer at departementet nå arbeider med
en gjennomgang og vurdering av de ulike forslagene i denne rapporten.
Departementet har allerede rettet en henvendelse til UDI om å gjennomføre
eller forberede gjennomføring av de fleste av de tiltakene som arbeidsgruppen
står samlet om.
Når det gjelder
de forslagene som går direkte på å justere terskelen for utvisning,
var arbeidsgruppen delt i sitt syn på hvor omfattende justeringer
som burde anbefales. Departementet opplyser at de derfor har behov
for å vurdere grundigere om det skal legges opp til en justering
av terskelen, og eventuelt hva slike endringer skal gå ut på. Det
understrekes i svarbrevet at departementet også ønsket å vurdere
andre mulige justeringstiltak enn det arbeidsgruppen har foreslått.
En videre vurdering
av hvilke tiltak som er best egnet for å styrke barnets beste i
utvisningssaker, bør inngå i den helhetlige oppfølgingen av rapporten
fra arbeidsgruppen, slik regjeringen nå legger opp til. Det er viktig
å nevne at rapporten omhandler utvisningssaker særskilt.
Regjeringen har
på bakgrunn av regjeringserklæringen allerede igangsatt en gjennomgang
av utlendingsmyndighetenes praksis på dette området, som en del
av det helhetlige arbeidet med ivaretakelse av barnets beste i alle
typer utlendingssaker.
Når det gjelder
forslaget om å stille alle saker som berører barn, i bero, viser
jeg til svarbrev fra statsråden, hvor det understrekes at det i
ovennevnte rapport framkommer at det ikke er noen avgjørende forskjeller
mellom dagens praksis og de forpliktelsene Norge har etter folkeretten.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet deler statsrådens vurdering av
at det på bakgrunn av foreliggende informasjon ikke er grunnlag
for å stille enkeltsaker i bero.
Det er viktig
å understreke at det er forvaltningen og domstolene som håndterer
enkeltsaker, og som må veie hensynet til barnets beste opp mot innvandringsregulerende
hensyn, i henhold til gjeldende lovverk og folkerettslige forpliktelser.
Presidenten: Presidenten
opplyser om at det er noe problemer med det tekniske systemet, men
vi kjører det manuelt, så det er alltid én klokke som er riktig.
Og hvis ikke den på talerstolen viser når det er 30 sekunder igjen,
skal presidenten prøve å gi beskjed om det.
Mari Holm Lønseth (H) [12:13:59 ] : For Høyre er det viktig
at det skal tas hensyn til barnets beste, og vi mener også at dagens
lovgivning allerede legger det hensynet til grunn gjennomgående.
For eksempel skal det som hovedregel ikke være sånn at barn skal
måtte svare for feil som foreldrene eller besteforeldrene deres
gjør.
Solberg-regjeringen
foreslo og fikk gjennomslag for et nytt tiltak i form av tilleggstid
for permanent opphold ved alvorlige brudd på utlendingsloven. Det
ble også i vår regjeringstid nedsatt en ekstern arbeidsgruppe som skulle
se nærmere på terskelen for utvisning i saker som berører barn.
Den rapporten er nå er framlagt, og arbeidsgruppen har vært delt
i sitt syn, selv om vi overordnet kan si at de sier at det ikke
er noen avgjørende forskjell mellom dagens praksis og våre folkerettslige
forpliktelser.
Når man leser
forslaget fra forslagsstillerne, kan man nærmest tro at det i dag
ikke gjøres noen avveining av barnets beste i utvisningssaker. Men
det er ikke riktig. Hensynet til barnets behov for stabilitet og
kontinuitet og barnets psykiske og fysiske helsesituasjon skal vektlegges.
I vedtak som berører barn, skal det også vises til hvilke vurderinger
som er gjort av barnets situasjon, hvordan hensynet til barnets
beste er vurdert, hvilke innvandringsregulerende hensyn som er vurdert,
og avveiningen mellom eventuelle motstridende hensyn. Selv om barnets
beste skal både vurderes og vektlegges, vil det også være tilfeller
der brudd på utlendingsloven må få reaksjoner i form av utvisning.
Men det er det også riktig at man i henhold til dagens regelverk
lar utlendingsmyndighetene og eventuelt domstolene ta stilling til.
Vi registrerer
at regjeringen har mottatt rapporten fra den eksterne arbeidsgruppen,
og at man eventuelt skal se på oppfølging av den fra regjeringens
side i det videre arbeidet. Vi vil imøtese eventuelle endringsforslag regjeringen
måtte finne grunn til å fremme.
Kari Mette Prestrud (Sp) [12:16:22 ] : Hensynet til barnets
beste i utlendingssaker er – og skal være – et viktig hensyn, men
hensynet til en rettferdig, forutsigbar og restriktiv utlendingspolitikk
i Norge er også viktig.
Det er 100 millioner
på flukt i verden, altså nesten 20 ganger flere enn det totale innbyggertallet
i Norge, og enda flere kunne tenke seg å flytte til et bedre land.
I Norge lever vi ikke tett i forhold til andre land, men vi er få
mennesker, som har bygd opp en velferdsstat som er basert på prinsippet
«gjør din plikt, krev din rett». Dette er i stor grad årsaken til
at Norge er rangert som et av verdens beste land å bo i. Velferdsstaten
finansieres nemlig ikke av seg selv.
Representantene
Karim, Hovda, Hussein og Fagerås foreslår i denne saken at reaksjon
ved å oppgi feil opplysninger til norske myndigheter som hovedregel
skal være en annen reaksjon enn utvisning. Så hvis man uriktig oppgir
å være fra et land som gir rett til asyl, skal man likevel få bli,
selv om man ikke har rett på opphold. Representantene mener nemlig
hovedregelen for reaksjon skal være en bot, et gebyr eller et tillegg
til botiden. Dette mener de skal gjelde i de tre første årene man
er i Norge, hvis man har barn.
Senterpartiet
mener at det ikke skal lønne seg å lyve for norske myndigheter.
Vi har i den senere tid hatt noen saker om barn som har vært i Norge
i svært lang tid før det er kommet fram at foreldre har oppgitt
feilaktige opplysninger om opprinnelsesland. Men i løpet av de tre
første årene i Norge har man ikke opparbeidet seg en særlig tilknytning
til Norge. Dette er tilsvarende tid som for en student som tar en
bachelor-grad i et annet land.
Hvis det ikke
er noen risiko ved å oppgi feil opplysninger, vet vi at dette vil
tiltrekke seg langt flere som ønsker seg et bedre liv her. Vi i
Senterpartiet er villige til å gi en mildere reaksjon der hvor de
feilaktige opplysningene ikke har vært avgjørende for å få opphold
i Norge. Men forslaget fra SV-representantene snur dette helt på hodet
og sier at som hovedregel skal man kunne lyve for norske myndigheter
uten at dette får konsekvenser for oppholdet i Norge. Dette er mer
enn naivt. I Senterpartiet ønsker vi en ansvarlig og rettferdig
flyktning- og innvandringspolitikk. Den må nødvendigvis være restriktiv,
da vi ikke kjenner grensene for hvor omfattende innvandringen ville
vært uten et strengt regelverk.
Grete Wold (SV) [12:19:31 ] : Det er noen grunnleggende prinsipper
som alle støtter. De er ofte forankret i Grunnloven, i menneskerettigheter
eller i barnekonvensjonen. Det er forhold som sikrer alle mulighetene for
et godt liv, trygg oppvekst for barn, stabilitet og retten til et
familieliv. Det er alle enige om. Så skilles vi litt når det gjelder
politisk ståsted – og med det litt ulike meninger om hvordan dette
skal se ut i praksis, og om hva som skal til for at det ikke skal
gjelde for alle.
Saken vi behandler
i dag, handler om barnefamilier som bor i Norge, som er et trygt
land å vokse opp i for de aller fleste, men for noen barn er det
ikke trygt. Noen opplever å måtte skilles fra en av sine foreldre,
enten fordi denne av ulike årsaker har brutt utlendingslovgivningen
– det er ofte brudd som har skjedd mange år tilbake – eller at det
kun er tvil og mistanke om at så har skjedd.
Innvandringsregulerende
hensyn har i altfor stor grad vært, og er, dominerende. Vi får henvendelser
fra fortvilte foreldre og fra ungdommer som opplever at de må vokse
opp uten mor eller far, barn som er konstant bekymret for hvordan
mamma eller pappa har det i et annet land. Dette er ikke barns beste,
et prinsipp som i utgangspunktet alle var enige om, men praksis
viser at dette ikke veies tungt nok når slike historier enten formidles
i media eller dukker opp i en stortingsrepresentants mailboks.
Realiteten er
at de siste tre årene er det 276 barn – og 106 av dem er norske
statsborgere – som har fått beskjed om at en av foreldrene blir
sendt ut med tvang til et annet land. Det er derfor ikke uventet
at høringsinstansene støtter forslaget om at vi må kunne ha alternative
reaksjonsformer, og at det er andre måter å straffe på enn at det
skal gå ut over barna på en uforholdsmessig måte. Rapporten fra
denne arbeidsgruppen, som flere har henvist til, viser også at det
er behov for justeringer.
I 2017 fremmet
SV og Kristelig Folkeparti et forslag om å vurdere alternative reaksjoner
– et forslag som den gang fikk flertall. Det ble derfor av Solberg-regjeringen fulgt
opp med mindre endringer, men ingen oppmykning av praksis ble presisert.
Og det er det vi tydelig ser nå. Det er fortsatt mange barn og familier
som lider under gjeldende regelverk. Et barns oppvekst kan ikke
leves på nytt. En god barndom skaper grunnlag for et langt og godt
liv, og når bekymringer og fravær av foreldre i realiteten kan vare
over mange år, preger det helt avgjørende og viktige år i et barns
liv. Det er derfor behov for å vektlegge barns beste i større grad,
og det er det fullt mulig å gjøre. Det er ikke en oppmykning som
vil føre til noe annet enn en mer human politikk i en verden som har
mer enn nok belastninger for barn på flukt allerede.
Med det tar jeg
opp forslagene som SV har sammen med Rødt og Venstre.
Presidenten: Da
har representanten Grete Wold tatt opp de forslag hun refererte
til.
Tobias Drevland Lund (R) [12:22:34 ] : Jeg har lyst til å starte
med å fortelle om en jente som heter Selma. Selma bor i Lofoten
med sin mor og sine tre småsøstre. Pappaen til Selma og søstrene
ble kastet ut av Norge i 2019 etter å ha bodd her i 22 år, fordi
han gjorde en feil da han kom hit i 1997. Nå sitter altså fire jenter
hjemme i Lofoten og savner pappaen sin hver eneste dag. Plutselig
betydde ikke barnets beste, Barnekonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjonen,
Grunnloven eller retten til familieliv like mye for akkurat disse fire
jentene, og ei heller for så altfor mange andre barn i Norge, for
de siste tre årene har altså 276 barn – og 106 av dem norske statsborgere
– fått beskjed om at en av foreldrene deres skal kastes ut av landet.
Vi kan ikke ha det sånn. Derfor støtter Rødt helhjertet opp om at brudd
på utlendingsloven som hovedregel skal møtes med andre reaksjonsformer
enn utvisning, som f.eks. bot, gebyr eller tillegg i botiden, før
man får permanent opphold eller statsborgerskap.
Rødt støtter også
at alle saker som omhandler barn og deres foreldres opphold i Norge,
skal stilles i bero fram til det foreslås eventuelle endringer som
i større grad ivaretar barnets beste. Barnets beste og barns rettigheter
må ivaretas bedre i utvisningssaker, og hensynet til barns beste
må gå foran det såkalte innvandringsregulerende hensynet, som per
i dag veier altfor tungt.
Selma er 15 år
gammel og kjemper en tapper kamp for å få pappaen sin tilbake til
Lofoten, tilbake til familien, tilbake til sitt hjem. Hun er kanskje
en av de tøffeste jentene jeg har møtt, men hun skulle ikke trengt
å kjempe denne kampen. Hun og søstrene skulle fått hjelp til lekser
av pappaen sin, blitt fulgt på aktiviteter, spist middag og hatt
et familieliv. Men denne retten, denne grunnleggende retten, har
Norge fratatt dem – og så mange andre barn – fordi våre folkevalgte
i denne salen mener at såkalte innvandringsregulerende hensyn veier mer
enn barns beste og barns rettigheter.
Rødt ser som vår
plikt å kjempe denne kampen – for Selma og for alle andre barn som
enten har opplevd at en forelder har blitt utvist, eller som risikerer
at det skjer. Jeg mener at hensynet til barna skal veie tyngre, det
er det som skal veie tyngst, fordi jeg mener at brudd på utlendingsloven
burde straffes med andre reaksjonsformer enn dagens. Alle barn har
rett til trygge liv med sine familier. Selma og søstrene fikk beskjed
om at de kunne holde kontakten med faren sin via Skype, og i mine
ører høres det helt absurd ut. Barn trenger foreldrene sine nær
seg. Vi vet også at en time på Skype eller Teams aldri kan erstatte
nærværet med en forelder eller en god klem når man faktisk trenger
det.
Med det viser
jeg til forslagene som Rødt er en del av.
Statsråd Emilie Mehl [12:25:52 ] : Barnets beste skal være
et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, men det betyr
likevel ikke at barnets beste er det eneste hensynet som skal tas
i saker som berører barn. En rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk
må ivareta både nødvendige kontrollhensyn og hensynet til barnets
beste på best mulig måte i alle saker. Det er viktig at det kan
reageres med utvisning og innreiseforbud ved alvorlige tilfeller
av ulovlig opphold, ulovlig arbeid, bruk av falsk identitet, falske
forklaringer eller andre ting.
Ut fra historiene
vi kjenner fra mediene og forslagene fra representantene, kan man
få inntrykk av at de fleste utvisningssakene der barn er involvert,
ender med utvisning. Sånn er det likevel ikke. Statistikken som
er gjengitt på side 224 i arbeidsgrupperapporten som ble framlagt
tidligere i år, viser også at det for årene 2019–2021 var flere
av de sakene om brudd på utlendingsloven som berørte barn, som endte
med ikke-utvisning enn med utvisning. Det var 176 som endte med
ikke-utvisning og 156 med utvisning.
I de tilfellene
hvor det er tale om særlig alvorlige brudd på utlendingsloven, er
imidlertid det klare utgangspunktet etter Høyesteretts praksis at
det kreves ekstraordinære omstendigheter for at utvisning skal anses
uforholdsmessig, selv om barn blir berørt. Etter Den europeiske
menneskerettsdomstolens, EMDs, praksis gjelder det samme i de tilfellene
hvor foreldrene måtte være klar over at det var usikkert om de ville
få tillatelse til å utøve familielivet i utvisningsstaten da familielivet ble
stiftet. EMD er tydelig på at selv om barn ikke har skyld i foreldrenes
lovovertredelser, vil foreldrenes klanderverdige forhold ha vekt
i forholdsmessighetsvurderingen også overfor barna, uten at dette
vil være et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK.
Dersom dette ikke skulle gjelde, mener EMD at det ville kunne føre
til at foreldrene vil utnytte barnas situasjon for å sikre seg og
barna oppholdstillatelse.
Arbeidsgrupperapporten
som er forelagt departementet tidligere i år, gir oss nyttig innsikt.
Som jeg orienterte om i mitt brev til komiteen, har jeg bedt UDI
om å vurdere flere av de tiltakene som en samlet arbeidsgruppe sto
bak. Departementet har nå mottatt svar fra UDI med diverse innspill
til de ulike punktene, og departementet jobber videre med å vurdere
oppfølgingen. Som jeg påpekte i brevet til komiteen, mener jeg det
er nødvendig med en grundigere vurdering av om det skal legges opp
til justering av terskelen for utvisning, og hvordan dette eventuelt
skal gjøres. Jeg mener at det i denne sammenheng også er nødvendig
å se på om det kan være aktuelt med andre alternativer enn det som
er pekt på i arbeidsgrupperapporten.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tobias Drevland Lund (R) [12:28:54 ] : Jeg forventer ikke at
statsråden kan kommentere en enkeltsak, men likevel er det spennende
å høre om det prinsipielle ved det. Selmas far, som jeg nevnte i
innlegget, fikk fem års utvisning, på tross av at utlendingsloven
§ 14-2 sier at utlendinger med barn i Norge som hovedregel skal
utvises i to år ved brudd på utlendingsloven. Hva tenker statsråden
om det?
Statsråd Emilie Mehl [12:29:24 ] : Som representanten påpekte,
kan jeg ikke kommentere enkeltsaker.
Grete Wold (SV) [12:29:38 ] : Retten til familieliv og til
å bo med sine foreldre og ikke minst foreldres behov for å få lov
til å være foreldre er grunnleggende og viktig, og det handler mye
om trygghet og forutsigbarhet. I denne saken viser man til at departementet
jobber med en gjennomgang, og statsråden viste også fra talerstolen
til at man jobber med tiltakene som har kommet fram i denne rapporten.
Så dette er et pågående arbeid, og man ser åpenbart behov for å
både vurdere og kanskje også endre noe. Hva er da bakgrunnen for
at man i denne saken ikke kan støtte forslaget om å sette disse sakene
i bero i påvente av å få avklart nettopp det arbeidet man nå er
i gang med?
Statsråd Emilie Mehl [12:30:15 ] : Vurderingen fra arbeidsgruppen
er at det ikke er noen avgjørende forskjell mellom dagens praksis
og de forpliktelsene Norge har etter folkeretten, og jeg ønsker
ikke å forskuttere resultatet av det arbeidsgruppen kommer fram
til. Jeg mener på bakgrunn av de forholdene som vi kjenner til nå,
at det ikke er grunnlag for å stille noen saker i bero.
Grete Wold (SV) [12:30:48 ] : Jeg kan ha full forståelse for
at statsråden ikke ønsker å forskuttere, men til en viss grad er
det jo det man gjør når man ikke setter disse sakene på vent med
tanke på å få nettopp en avklaring på de eventuelle justeringer
man tenker man skal gå inn på, og sånn sett ikke sende barn ut.
Er det noe grunnlag for å si at barn skal sendes ut mens dette arbeidet
pågår, eller har man i realiteten og i praksis faktisk satt det
i bero?
Statsråd Emilie Mehl [12:31:14 ]: Som jeg sa, er det ikke
grunnlag for å stille enkeltsaker i bero. Det er Stortinget som
har satt rammene for dagens asylpolitikk, og det er opp til forvaltningen
og domstolene å behandle de sakene som måtte komme, inntil man eventuelt
vedtar endringer.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 6.
Votering, se voteringskapittel