Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter,
Fremskrittspartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter,
Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter
og Kristelig Folkeparti 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
syv replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:07:51 ] (komiteens leder): Jeg
vil begynne med å takke utenriksministeren for redegjørelsen.
Jeg syns det er
veldig naturlig at det ble viet så mye plass til Ukraina og krigen
i Ukraina og hvordan EUs samlede respons i sanksjonene mot Russland
og hjelp til Ukraina også er Norges politikk i stor grad. Fra Høyres side
har vi gitt regjeringa tydelig ryggdekning til å øke støtten til
Ukraina, inkludert å sende tyngre våpen, og til at vi slutter oss
til EUs nye sanksjonspakker.
Modige politiske
ledere i flere europeiske land, inkludert våre naboland Sverige
og Finland, har på rekordtid tatt konsekvensen av den sikkerhetspolitiske
situasjonen og gjør nå raske og omveltende skifter i egen politikk.
Jeg deler de fleste beskrivelsene som gis i redegjørelsen av utviklingen
i EU og norske sårbarheter. Som utenriksministeren selv sier:
«Samtidig opplever vi at nye initiativ
og ny politikk fra EU ikke nødvendigvis er dekket av våre samarbeidsordninger.»
I debatten etter
utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse i mars sa jeg
at utviklingen i EU de siste årene har gått veldig fort, og framover
er det sannsynlig at tempoet vil øke. Integrasjonen mellom landene
vil skyte fart. EU vil samarbeide tettere om stadig flere områder,
og svært mange av disse områdene er avgjørende viktig for Norge.
Det gjelder bl.a. energi og klima, helse og utenriks- og forsvarspolitikk.
Samtidig vil EUs kapasitet til å håndtere land som ikke vil være
med fullt ut, bli mindre, siden arbeidet i EU blir større.
I redegjørelsen
beskrives det på denne måten:
«Norge må forholde seg til EUs taktskifte
på sentrale politikkområder. Det kan også påvirke vårt handlingsrom
i samarbeidet.»
Det er jeg helt
enig i. Men utenriksministeren gir jo ingen svar på hva regjeringa
vil gjøre med det. Hun tar altså ikke konsekvensen av sine egne
beskrivelser.
Konsekvensene
av det norske utenforskapet er allerede godt merkbare, men de kommer
til å bli enda tydeligere framover. Sårbarhetene våre vil øke, og
det vil bli mer krevende å ivareta norske interesser.
EØS-avtalen er
vår livline til Europa. Den fylte 30 år på mandag denne uka og er,
sammen med andre viktige samarbeidsavtaler med EU, avgjørende for
norsk økonomi og velferd. Avtalen gir tilgang til det indre marked på
like vilkår som EU-land. Men avtalen har også klare begrensninger.
Den er en økonomisk samarbeidsavtale som ikke dekker de nye områdene
av EU-samarbeidet der Norge vil være med. Vi bruker derfor store
ressurser på å få særordninger og egne avtaler på disse områdene. Der
det har vært krevende å få til fram til nå, vil det sannsynligvis
bli enda mer krevende å få til framover.
Det illustreres
godt ved det redegjørelsen sier om EUs nye helsesamarbeid. Norge
forsøker
«derfor å få en avtale som sikrer
norsk deltakelse når EU nå videreutvikler og styrker sitt samarbeid
innen helseberedskap.»
Og videre:
«Utfallet er imidlertid ikke gitt.»
Regjeringa har
Høyres klare støtte i å jobbe for å bli en del av EUs helsesamarbeid.
Det er klart i Norges interesse.
Redegjørelsens
beskrivelse av usikkerheten er ikke unik for helsesamarbeidet. EØS-avtalen
og de andre samarbeidsavtalene gir heller ikke Norge beslutningsmyndighet.
Avtalen gir oss riktignok enkelte påvirkningsmuligheter, og de mulighetene
jobber vi hardt for.
Når norske statsråder
deltar på uformelle ministermøter i EU, er det veldig bra, men samtidig
er det et paradoks at en norsk statsråd sitter inne i et møterom
den ene dagen, mens våre diplomater i EU står utenfor det samme
møterommet alle andre dager i året. De er heller ikke med i de faste
arbeidsgruppene som forbereder møtet som vår statsråd deltar på.
Russlands brutale
krig i Ukraina har ført EU-landene tettere sammen i en tydelig og
samstemt prosess. Det er veldig positivt, og det er helt nødvendig,
men det har også akselerert EUs eget arbeid med sikkerhetspolitikk. Den
forrige regjeringa brukte mye tid og ressurser, sammen med norske
diplomater, på å få Norge inn i PESCO, EUs permanente strukturerte
forsvarssamarbeid, og Det europeiske forsvarsfondet, og det lyktes. Men
krigen i Ukraina og det strategiske kompasset som nå er vedtatt
av EU, gjør at utenriks- og forsvarspolitikk kommer til å bli helt
sentralt i EU framover. Redegjørelsen gir en god beskrivelse av
dette. Selv om vår sikkerhetspolitiske bærebjelke er NATO-medlemskapet
med kollektivt forsvar og avskrekking, er det slik at
«langs mange andre sikkerhetspolitiske
dimensjoner er det EU som har virkemidlene».
Det er sannsynlig
at mer og mer av sikkerhetspolitikken som angår oss, særlig i nordområdene,
vil bli diskutert der vi ikke er med.
Energipolitikk
har blitt et svært viktig tema i EU. Flere land ønsker nå å gjøre
seg uavhengig av russisk energi. Tyskland var ute for noen dager
siden og sa at de vil slutte å kjøpe russisk olje innen slutten
av året. I går sa EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen,
at EUs sjette sanksjonspakke vil innføre et totalforbud mot all russisk
olje. Innen seks måneder skal råolje fases ut, og innen utgangen
av 2022 skal alle oljeprodukter fases ut. Det kommer til å bli svært
krevende, men er helt nødvendig. Norge skal og må fortsette å være
en stabil energileverandør til Europa. Samtidig må vi ta inn over
oss at energipolitikk for alvor har blitt sikkerhetspolitikk. Energi
har alltid hatt sikkerhetspolitiske dimensjoner, men sjelden så
tydelige som nå.
Mot dette bakteppet,
og faktisk mot redegjørelsens eget bakteppe, er det mer og mer uforståelig
hva som er linja i regjeringas europapolitikk, og hvordan den skal ivareta
norske interesser i samarbeidet med EU framover. Mens EU har satt
full fart framover i samarbeidet, ser regjeringa bakover og skal
i gang med en utredning av erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste
ti årene. Det regjeringa burde prioritere utredningsressurser på,
er hvilke konsekvenser denne uhyre raske og omfattende endringen
i EU har for Norges samarbeid med EU. Hvordan skal vi håndtere utenforskapet
og redusere sårbarhetene? Hvordan forholder vi oss til at stadig
flere beslutninger som påvirker Norge sterkt, kommer til å bli tatt
der vi ikke kan si ja eller nei? Hvordan skal vi få innflytelse
på områder av avgjørende betydning for oss? Kort sagt: Hvordan vil
utviklingen i EU påvirke oss de neste ti årene?
Regjeringa gjentar
stadig at den ikke er redd for kunnskap, og det er bra. Men da er
det enda vanskeligere å forstå hvorfor regjeringa sier klart nei
til å innhente kunnskap om dette og om hva konsekvensene, både positive
og negative, ville vært for Norge av et fullt EU-medlemskap.
Det er også verdt
å merke seg at regjeringa står fast på å utrede erfaringer nærstående
land utenfor EU, altså Storbritannia og Sveits, har med andre avtaler
enn EØS-avtalen. Én slik erfaring er at britene ikke lenger har noen
formelle påvirkningsmuligheter, selv om de samarbeider med EU på
flere områder. En annen vesentlig erfaring er at ingen av dem er
med i det indre marked. Jeg har fortsatt til gode å høre en forklaring,
god eller dårlig, på hvorfor regjeringa vil bruke embetsverkets
og andres tid på dette. Det har absolutt ingen relevans for Norge
å se på hvordan land utenfor det indre marked har ordnet sitt samarbeid
med EU, særlig hvis vi skal ta regjeringa på alvor når den sier
at EØS-avtalen, og dermed vår fulle deltakelse i det indre marked,
skal ligge fast.
Det er 28 år siden
sist vi hadde debatt om norsk EU-medlemskap. Det er et helt annet
EU i dag. Det er ingen som mener at vi skal ha en ny folkeavstemning
i morgen. Men på samme måte som våre gode nordiske naboer revurderer
sitt utenforskap i NATO, må vi også revurdere hva vårt utenforskap
i EU betyr. Vi må ta konsekvensen av de store endringene vi har
sett i EU over noe tid, og som nå skyter fart. Vi må begynne diskusjonen
om hva det betyr for oss og vår evne til å ivareta norske interesser.
Vi må kort og godt forholde oss til verden som den er.
Europa er vårt
kontinent. Det er ingen gode grunner til at vi skal la andre bestemme
utviklingen her på våre vegne.
Åsmund Aukrust (A) [10:18:06 ] : Takk til utenriksministeren
for en svært god og grundig redegjørelse. Mye er forandret siden
sist hun holdt en lignende redegjørelse, for kun få måneder siden,
for Europa er i en ny situasjon, og det vil selvsagt også få mye
å si for norsk politikk. Europa er først og fremst forandret fordi
det er en krig på kontinentet vårt. Det vil være et før og et etter
24. februar. Vårt naboland Russland har gått til en ulovlig angrepskrig
mot Ukraina. Lidelsene er knapt til å fatte, og millioner av mennesker
er drevet på flukt.
Krigen har ført
til at Europa forandres i et rasende tempo. Tyskland skal bli en
militær stormakt. Sverige og Finland er sannsynligvis på vei inn
i NATO, med de mulighetene det gir for vår egen sikkerhetspolitikk.
Russland har stoppet tilførselen av gass til flere europeiske land,
og i går ble det klart at EU-kommisjonen vil forby import av russisk
olje. Det gjør at norsk olje og gass vil bli mye viktigere, og vi
må bidra med det vi kan. På sikt vil det også gjøre at det fornybare
skiftet vil gå enda raskere.
Millioner av mennesker
har kommet seg ut av Ukraina. Dem skal vi ta godt imot, både de
som er i nabolandene, og de som kommer hit til Norge. Vi har innført
de strengeste sanksjonene noen gang. Styrken i vår respons er nettopp
at vi gjør det sammen.
Europa har kommet
nærmere Norge. Det som skjer der ute, er avhengig av at vi samarbeider,
enten om det er i sanksjonspolitikken, håndteringen av pandemien eller
innsats for å nå klimamålene. Derfor er det viktig at regjeringen
driver en aktiv europapolitikk innenfor alle områder. Men Norge
er også kommet nærmere Europa. Vi er blitt et viktigere land for
Europa. Et tydelig bilde på det var at utenriksministeren i forrige
måned deltok på EUs utenriksministermøte. Det var første gang Norge var
til stede der på mer enn ti år. Vi har også blitt viktigere med
vår energipolitikk, og vår posisjon som Europa i nord har blitt
enda tydeligere.
Det er en del
utviklingstrekk i Europa som også gir grunn til bekymring, bl.a.
mer polarisering og negativ utvikling når det gjelder menneskerettigheter
og demokrati. I Polen kjenner vi til de LHBT-frie sonene, som har gitt
mer hatkriminalitet og rasisme. Valget i Ungarn gir ytterligere
grunn til bekymring for demokrati- og rettsstatssituasjonen i landet.
Også i andre land ser vi økt tegn til radikalisering og polarisering.
Jeg er glad for at utenriksministeren var svært tydelig på dette
i sin redegjørelse, og at hun sa hun ville se særlig på det i forbindelse
med forhandlinger om EØS-midler.
Denne uken var
det 30 år siden Stortinget vedtok EØS-avtalen. Det har siden da
vært vår viktigste internasjonale avtale, og det har etter Arbeiderpartiets
syn tjent Norge svært godt. Det har sikret norsk industri og næringsliv
tilgang til det europeiske markedet. EØS-avtalen har gjennom skiftende
regjeringer gjennom 30 år vært vår tilknytning til Europa. Regjeringen
vil gjennomføre en utredning av hvordan EØS-avtalen har påvirket
oss de siste ti årene. Det hadde vi også for ti år siden. Det ga
verdifull kunnskap. Det er ikke å se tilbake, men tvert imot å lære
av hvordan praksis har vært de siste ti årene. Nav-skandalen er
kanskje det fremste eksemplet på at det er behov for mer kunnskap.
Vi vil også se etter hvordan handlingsrommet i EØS-avtalen kan brukes
bedre for framtiden. Jeg tror at det vil kunne bety en styrking
av EØS-avtalen – at vi både lærer om og benytter oss av det store
handlingsrommet som vi faktisk har.
Søndag markerte
vi at det var 1. mai. Det var en dag for internasjonal solidaritet
som ble markert over hele Europa. Overalt var hovedtemaet solidaritet
med det ukrainske folk og fordømmelse av Putins krig. I Norge, i en
av de fineste arbeidersangene, synger vi:
«Nei, nå gjelder det mere enn før!
For hvis samholdet rakner og dør,
venter fiender nok
som vil splitte vår flokk.
Og vår flamme blir aske og glør.»
Det var ekstra
sterke ord å synge i år, for nå gjelder det virkelig mer enn før.
Vi må klare å ta vare på samholdet. Krigen i Ukraina viser Europa
på sitt verste, med drap, krigsforbrytelser og konspirasjonsteorier,
men den viser også Europa på sitt beste – at vi evner å stå sammen
når vi må, at vi møter krigen i fellesskap på tvers av partigrenser,
landegrenser og uavhengig av medlemskap i NATO eller EU. Det samholdet
må vi vise at vi klarer å å ha også i framtiden.
Marit Arnstad (Sp) [10:23:08 ] : Jeg vil gjerne takke utenriksministeren
for redegjørelsen.
Jeg likte godt
at utenriksministeren henviste til Churchills uttalelse om at kjernen
i demokratiet er det parlamentariske systemet, et system som er
uløselig knyttet til nasjonalstaten. Det vi som er motstandere av norsk
EU-medlemskap bruker å kalle EUs demokratiske underskudd, favnes
nettopp at det sitatet. Det favnes nettopp av mangelen på det som
Churchill kaller systemet som sørger for at regjeringen og dens
medlemmer er ansvarlige overfor folkevalgte organ. Dette forholdet
til demokratiet, som Churchill så godt beskriver, er kanskje den
viktigste forklaringen på at et flertall i Norge to ganger har valgt
å si nei til å bli medlem i Den europeiske union. Avstanden mellom
folkevalgte og velgere blir for stor. Demokratiansvaret pulveriseres.
Det blir vanskeligere for borgerne å nå fram til de rom der viktige
beslutninger blir tatt.
Et aktivt folkestyre
er en verdi vi må bygge opp under. Gjennom å være sjølstendig utenfor
EU har vi en kort veg mellom velgere og folkevalgte, og vi kan velge både
samarbeid og nærhet.
Bakteppet for
utenriksministerens EU-redegjørelse er dystert. Russlands angrep
på Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten. Nasjonalstaten Ukraina
kjemper sin viktigste kamp mot russisk aggresjon. Utenriksministeren
viste til hva president Zelenskyj sa da han talte til Stortinget:
Ukraina kjemper for å beskytte vår
stat og vår livsstil – demokratisk og fri med full beskyttelse av rettigheter
og friheter for alle.
Krigen har mobilisert
det internasjonale samfunnet, og det er viktig at en fra norsk side
har valgt å samarbeide tett med våre partnere og allierte. Sammen
med EU har vi innført en historisk kraftig sanksjonspakke som rammer
det russiske regimet. Vi deltar i et britisk ledet fond for våpenhjelp
til Ukraina. Vi bidrar også til et omfattende humanitært arbeid
sammen med FN, Røde Kors og Verdens matvareprogram. Det har også
vært tett koordinering mellom NATO og EU, og sikkerhet og forsvar
blir til stadighet løftet på den politiske dagsordenen i de enkelte
europeiske land. Likevel er det, som utenriksministeren sa og la
vekt på, viktig å understreke at det er NATO som er hjørnesteinen
i vår sikkerhetspolitikk. Det er NATO som gir den sikkerhetsgarantien
både vi og våre europeiske allierte trenger.
Krigen har også
for alvor satt søkelyset på europeiske lands avhengighet av russiske
energileveranser. Det er viktig at Norge både kan og skal være en
pålitelig leverandør av olje og gass til europeiske land, men Europa har
forberedt seg dårlig på den energivirkeligheten de nå befinner seg
i. Gjennom mange år har særlig landene på kontinentet gjort seg
altfor sårbare ved å bytte ut regulerbar energi og kraft med uregulerbar
energi. Det skaper risiko for langt større ustabilitet, og det betyr også
at det er et åpent spørsmål om når og om nye satsinger på fornybar
energi vil kunne fylle det gapet som år med manglende fokusering
på forsyningssikkerhet etterlater seg i mange EU-land.
Konflikten i Ukraina
og dagens råvarepriser har også vist oss hvor viktig det er med
kontroll over egen matvareproduksjon og egen energiproduksjon. Det
er og blir et fundamentalt anliggende at vi må kunne sikre det norske
folks grunnleggende behov for mat, kraft og strøm. Vår forsvarsberedskap
og vår sivile beredskap har det også vært satt søkelys på, på både
kort og lang sikt. Derfor er regjeringens satsinger på disse områdene
så viktig. Både totalberedskapskommisjonens arbeid og forsvarskommisjonens
arbeid er i høyeste grad aktualisert.
Både Sverige og
Finland diskuterer nå medlemskap i NATO. Det er beslutninger som
vil påvirke oss og vår politikk i tida framover. Senterpartiet mener
at norsk sikkerhetspolitikk er tjent med å ha et sterkere nordisk utenriks-
og sikkerhetspolitisk samarbeid. Det må gjelde i bredden, og derfor
er vi også opptatt av det utvidede samarbeidsbegrepet når det gjelder
både forsvars- og sikkerhetspolitikk, økonomi, teknologi, klimapolitikk og
infrastruktur.
Av og til får
jeg høre at Senterpartiet, som motstander av norsk EU-medlemskap,
heller ikke kan stille seg positiv til samordning av arbeid eller
initiativ fra EU. Det er sjølsagt feil. Vi har alltid ment at internasjonal
samordning av humanitært arbeid, som mottak av flyktninger, er nødvendig,
og i dagens situasjon er støtte til Ukrainas naboland nødvendig.
Vi setter pris på det arbeidet som kan gjøres sammen med EU-landene.
Det samme gjelder sanksjoner, som virker bedre om de iverksettes
av flest mulig.
Mange i Norge
bruker nå krigen i Ukraina som en anledning til å forsøke å dra
i gang en ny debatt om norsk EU-medlemskap. Til dette vil jeg si
at Senterpartiet bestandig er forberedt på at den diskusjonen kan
bli reist, men vi ser ikke at krigen i seg sjøl er et grunnlag for å
gjøre det.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:28:25 ] : Jeg vil også takke
utenriksministeren for redegjørelsen. Det var en god redegjørelse,
selv om jeg var uenig i en del av både prinsippene, utgangspunktet
og premissene for det som ble sagt. Det var i bunn og grunn et forsvarsskriv
– et argumentasjonshefte for norsk medlemskap i EU. Jeg kan nevne
fire punkter.
Utenriksministeren
sa at nye initiativ og ny politikk ikke er dekket av våre samarbeidsordninger,
at EUs nye verktøy for undergraving av demokrati og rettsstat i medlemslandene
er noe Norge bør være tydelig på, og at når det gjelder sikkerhetspolitiske
virkemidler, er det EU som har virkemidlene. Det fjerde punktet
var at det er EU som holder landene i Europa samlet.
Det er fint at
regjeringen skal utrede hvordan EØS-avtalen virker, og hvilket handlingsrom
vi har, men retorikken i redegjørelsen bærer preg av at den utredningen
allerede er gjort. Jeg hørte ingen argumenter mot et eventuelt styrket
samarbeid i EU eller et mer integrert Europa. Det var ingen ting
om nasjonal selvråderett og heller ingen ting om hvordan EU potensielt
fratar landene mulighet til å utøve nasjonal politikk på sentrale
områder. Det var heller ingen ting om nasjonal identitet, nasjonal
kultur, nasjonal historie eller nasjonale erfaringer.
Det er for øvrig
å håpe at Polen og Ungarns enestående innsats for Ukrainas flyktninger
demper EUs retorikk en smule. Jeg gjentar: Også Norge har ført en
politikk, en nasjonal politikk, som er kritisert av EU, hvor Norge
konsekvent har vist til nasjonal selvråderett – det være seg selfangst,
hvalfangst eller oljeproduksjon. I et ytringsfrihetsperspektiv er
det et paradoks at det ledende mediehuset i Norge er statlig eid.
EU må være varsom
med å sause sammen og gjøre EU-samarbeidet til et ansiktsløst minste
felles multiplum, et møterom for politikere. Jeg registrerer også
at Høyre er veldig opptatt av det – at vi skal inn i EU for å være
med i arbeidsgrupper – og det er jo underlig at innbyggerne i et
av verdens rikeste og mest lykkelige land skal trenge et EU-samarbeid
for å bli enda lykkeligere og gjøre det enda bedre. Et slikt utgangspunkt
kan skape flere konflikter enn det løser, ikke minst nasjonalt.
EU-avtalens utgangspunkt er økonomisk samarbeid, derav navnet. I
dag utvides dette samarbeidet til en felles europeisk identitet
– en felles identitet som er en teoretisk tilnærming. Her gjelder
det å balansere mellom EUs behov og landenes behov for nasjonal
selvråderett.
Det er allment
akseptert at utveksling av arbeidskraft og salg og kjøp av varer
over grensene fører til høyere økonomisk vekst. Ideen er at økonomisk
gjensidig avhengighet også sikrer freden. Russlands angrepskrig mot
Ukraina er et brudd på denne etter hvert dypt forankrede ideen.
I dag har vi å gjøre med en totalt irrasjonell aktør hvor velferd
for egne innbyggere er underordnet. Lederskapet som utøves av Ukrainas
president, er unikt, og etter min mening kvalifiserer hans innsats
til Nobels fredspris. Jeg kan legge til soldatene som nå kjemper
i stålverket Azovstal i Mariupol, som jeg akkurat leste om på nyhetene.
Der går det nå helt mot slutten, Russland har snart kontroll, og
de skal velge mellom overgivelse eller å kjempe til døden. Det er
en forferdelig situasjon der.
Et mulig medlemskap
i NATO for Sverige og Finland vil være veldig positivt for NATO.
De gjør ikke dette fordi de ønsker å ha et nordisk samarbeid, men
de gjør det fordi de ønsker å ha en beskyttelse etter artikkel 5,
så vi må ikke være så naive at vi tror at det er vårt samarbeid eller
samarbeidet med Norge og Danmark som gjør at de ønsker en nordisk
forsvarspolitikk. Det er ikke dermed sagt at ikke det også kan være
positivt, men det er ikke det som er motivasjonen.
EUs forsøk på
å gjøre beslutninger tidligere fattet nasjonalt til beslutninger
som overføres til Brussel, vil på sikt slå tilbake på unionen. Nasjonalstatene
er langt eldre og har mye dypere røtter enn EU. Nasjonalstatene er
hver for seg unike, og det bør de få lov til å fortsette å være.
En gradvis tilnærming er bedre enn en ultimativ tilnærming.
Krigen i Ukraina
tilsier at vi må omstille vårt forsvar. Vi må da ha to tanker i
hodet samtidig – mer alliert tilstedeværelse, inkludert bedre evne
til å ta imot allierte styrker, og vi må styrke og omstille vårt
eget forsvar. Da må vi gå gjennom struktur, tilstedeværelse, våpenplattformer,
utdanning, personell, HV og ikke minst styrking av luftvern. Utvikling
av forsvarsplattformer krever økonomisk samarbeid for å lykkes teknologisk.
Norge har sluttet seg til PESCO, EUs permanente strukturerte forsvarssamarbeid,
og EDF, Det europeiske forsvarsfondet.
Nå er tiden kommet
til å styrke samarbeidet ved å sikre norsk medlemskap i EUs Secure
Connectivity og GOVSATCOM. Det er romteknologi, og det er et økonomisk
og forsvarsteknologisk samarbeid som styrker oss nasjonalt. Det
styrker også NATO. Det bør vi spille inn i våre EØS-forhandlinger.
Ingrid Fiskaa (SV) [10:33:43 ] : Ukrainas fridomskamp mot russisk
aggresjon har òg gjort at suverenitet igjen er på moten. Det er
bra, for suverenitet er ramma for demokratiet vårt. Særleg mindre
statar er under press frå større makter for å innordna seg, og dermed blir
òg demokratiet undergrave.
Det er på sin
plass å minna om at prinsippet om suverenitet var og er den viktigaste
grunnen til at det norske folket to gonger har sagt nei til norsk
EU-medlemskap, på tross av Ja-elitens iherdige forsøk på å idiotforklara
denne motstanden. Eg vil i dag difor takka det norske folket for
å ha forsvart demokratiet vårt i alle desse åra. Folkemeininga er
framleis tydeleg imot eit norsk EU-medlemskap.
Ikkje å vera medlem
av EU gjev oss eit større politisk handlingsrom og rom for at folkeviljen
kan omsetjast i politiske vedtak i folkevalde organ. EUs traktatfesta marknadsliberale
politikk set likevel stramme grenser for det norske demokratiet
gjennom EØS-tilknytinga. Mest omstridd dei siste åra har det vore
på områda arbeidsliv, energi og jernbane.
Marknadsstyringa
av energisektoren, som har gjeve oss rekordhøge straumprisar ei
god stund no, er for ein stor del resultatet av tilknytinga til
ein europeisk kraftmarknad og EUs energipolitikk. Når det gjeld
jernbane, ser me noko av det same. Det er EUs forsøk på å privatisera
og konkurranseutsetja òg norsk jernbanesektor som har ført til endringane
i norsk jernbanepolitikk under den førre regjeringa.
Den noverande
regjeringa har sagt at ein vil gå i dialog med EU med mål om å sikra
unntak frå delar av reglane i EUs fjerde jernbanepakke. For SV er
det heilt sentralt å unngå at all framtidig persontrafikk på jernbane
i Noreg skal bli underlagt EUs tvangstrøye. Dei viktigaste unntaka
ein må sikra, er unntak frå konkurransetvangen og underlegginga
til EUs jernbanetilsyn. Det vil òg bety at det blir lettare å reversera
den oppsplitta organiseringa av norsk jernbane og vareta rettane
til dei tilsette. Då tenkjer eg det er på sin plass òg å etterlysa
kva som no skjer på dette området frå regjeringas side. Sett utanfrå
kan det sjå ut som om det skjer fint lite, og det er eit spørsmål
i dag, tenkjer eg, om regjeringa har gjeve opp denne dialogen med
EU, eller om det faktisk skjer noko her.
Det er òg eit
spørsmål om korleis regjeringa følgjer opp arbeidet knytt til arbeidslivet.
Særleg er det minstelønsdirektivet som er eit aktuelt spørsmål akkurat
no. Er det EØS-relevant eller ikkje? Det blir snart vedteke i EU, og
innhaldet er i hovudsak avklart. Både den førre og denne regjeringa
seier det ikkje er EØS-relevant, men her trengst det ei solid grunngjeving
for å sikra dette i EØS-komiteen. Har regjeringa gjort noko utgreiingsarbeid
når det gjeld dette? I tråd med ein såkalla aktiv europapolitikk
er det i overkant defensivt å venta til direktivet er heilt ferdig
vedteke og bankar på døra.
Demokratiet er
under press over heile verda og òg i Noreg. Avstanden mellom innbyggjarar
og folkevalde og mellom arbeidsfolk og den økonomiske eliten er
stor og aukande. Det gjev grobotn for polarisering, avmakt og sosial
uro. Endå tydelegare enn i Noreg ser me dette i mange EU-land. Det
er ikkje rart, for EU er ein pådrivar for politikken som skapar
ulikskap og demokratisk underskot. Svaret då er å auka det politiske
handlingsrommet framfor å redusera det endå meir.
Bjørnar Moxnes (R) [10:39:05 ] : Regjeringen skal ha skryt
for å starte en EØS-utredning. Jeg tror både fagbevegelsen, mange
rød-grønne velgere og også Rødt venter i spenning på å få se mandatet
og også hvem som skal bli hørt, altså sammensetningen av utvalget.
Det ville også vært veldig underlig om ikke Norge, av alle land,
skulle komme til bunns i hva det har betydd å si fra oss så mye
av retten til selvstyre som det EØS-avtalen har medført.
Anniken Huitfeldt
refererte til Winston Churchills ord fra talerstolen, så jeg vil
tillate meg å lese opp hele sitatet fra ham:
I vårt parlamentariske
system er vi i stand til å sikre at folkeviljen kommer jevnt og
uavbrutt til orde, og slik blir myndighetene og ministrene folkets
tjenere og ikke dets herrer. Ethvert brudd på dette prinsippet møter
utbredte protester og motstand.
Når det gjelder
EU, kom folkeviljen til orde to ganger, og begge ganger med solid
nederlag for EU-tilhengerne. Det norske folk trosset landets mektigste
politikere og alle de store mediene og stemte nei. Skal vi tro meningsmålingene,
ville resultatet av en EU-avstemning i dag blitt som ved de to forrige
korsveiene. Det kan handle om at mange i Norge – de aller fleste,
kanskje alle – er stolte av det folkestyret vi har og av selvråderetten som
har blitt kjempet fram, også mot makter som en gang var større og
mektigere enn oss. Dette har bestandig politikereliten i Norge undervurdert
– at vi bygde landet vårt ved mobilisering nedenfra, mot ledere
og mot byråkrater som ikke så seg selv som folkets tjenere.
Et eksempel på
dette er arbeidslivet vårt. Se på den kampen som fagforeningene
har ført, som ga arbeidsfolk både rettigheter og vilkår, noe som
dessverre er en fjern drøm for arbeidere i mange andre land. Men
se også hvor lite det hjelper når EU-direktiver om fri flyt av arbeidskraft
gjennomføres, og vi ser at cruiseskip til syvende og sist bygges
av gjestearbeidere som lønnes ned mot 30 kr i timen. På denne bakgrunnen
fremmer Rødt det som er LO-kongressens krav til EØS-utredningen,
at den undersøker hvordan norske arbeidsbestemmelser kan gå foran
EUs egne regler. I tråd med Fellesforbundets krav vil Rødt at utvalget
skal undersøke om ESA og EFTA-domstolen er de beste til å avgjøre
saker som gjelder arbeidslivet, eller om det finnes bedre måter
å gjøre dette på.
Heldigvis har
vårt nordiske broderfolk på Island staket ut kursen for oss. De
har hegnet om selvstyret. I deres EØS-lov står det at EU-regler
kun skal godkjennes i den grad det er hensiktsmessig. Ifølge den
norske utgaven skal EU-regler gå foran uansett. Rødt foreslår at
EØS-utredningen undersøker hvordan Norge kan følge Islands eksempel.
Statsråden tok
opp energisikkerhet, og det er illustrerende for hva vi mener, og
forskjellen på det og EU-tilhengernes standpunkt. Norge har i alle
år hatt kraftutveksling med Sverige. Når de får problemer, sender
vi strøm til dem til svensk pris, og når vi har lite, sender de strøm
til oss til norsk pris. Dette er et samarbeid til alles beste. Vi
bestemmer over oss selv, og vi hjelper hverandre samtidig. Men å
gi fra oss styringen over kraft til ACER er noe annet. Det er også
noe annet å bygge en ren eksportkabel til Storbritannia, som skyver
penger over til britiske og norske nettselskaper, gir nordmenn dårligere
råd og svekker vilkårene for industrien vår. Nå har regjeringen
lovet å gå i dialog med EU og Storbritannia om å unngå at vannmagasinene
tømmes mens kraften flommer ut av landet. Jeg vil bruke anledningen
til å spørre utenriksministeren: Har regjeringen kommet i gang med
denne dialogen? Nå er vannmagasinene så tomme som de ikke har vært
på 20 år, og strømprisene er nå høyere enn de var under den store
krisen i vinter. Så hvem har regjeringen nå tatt kontakt med? Har
den hatt dialog? Og ikke minst: Hva er det blitt enighet om?
Jeg tar opp Rødts
forslag.
Presidenten: Representanten
Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte til.
Guri Melby (V) [10:44:29 ] : Takk til utenriksministeren for
redegjørelsen som hun holdt på tirsdag. Som vanlig kom hun med mange
kloke betraktninger om hvordan EU blir stadig viktigere for Norge,
og at EU har utviklet seg med sjumilssteg siden Putins invasjon av
Ukraina begynte. Hun holdt et flammende innlegg om hvor viktig EU
er for Norge, bl.a. ved å trekke fram det taktskiftet vi ser fra
EU på helt sentrale politikkområder, der vi vet at vi trenger overnasjonalt
samarbeid, som klima- og miljøpolitikk og sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Hun siterte også
statsministeren, som sier at EUs normative, økonomiske, politiske
og lovgivende kraft aldri har vært sterkere. Selv påpekte hun også
at EU de siste to månedene har vist seg mer effektiv og handlingsorientert
enn knapt noen, selv i Brussel tror jeg, kunne ha forestilt seg.
Utenriksministeren beskriver et EU som er i endring, et EU som viser
sin relevans som sikkerhetspolitisk aktør, et EU som forsvarer frihet
og demokratiske verdier.
Det hadde vært
interessant å tenke seg hvordan den situasjonen vi står i nå, hadde
vært dersom vi ikke hadde hatt et EU, uavhengig av vår tilknytning,
dersom det ikke fantes et overnasjonalt organ som faktisk hadde
mulighet til å reagere og til å samordne land. Det å høre denne delen
av Huitfeldts redegjørelse var nesten som å lese utenriksministerens
partifelle Raymond Johansens kronikk i Aftenposten den 27. mars,
men etter det sluttet også likheten mellom innleggene. Der Raymond
Johansen sa at vi må se på de politiske mulighetene og handlingsrommet
i EU, sa utenriksministeren at vi må se på det politiske handlingsrommet
i EØS. Der Johansen sa at norsk utenforskap har blitt et demokratisk
problem, snakket utenriksministeren om at vi må bli flinkere til
å ivareta norske interesser i samarbeidet med EU.
Det utenriksministeren
har kommet til Stortinget for å snakke om, er regjeringens utredning
av handlingsrommet i EØS og av alternativer til EØS, som ikke handler
om å vurdere tettere integrasjon med EU, men tvert imot en svakere
tilknytning. Med respekt å melde: Det er ikke dette som er svaret
på verken de utfordringene Norge eller Europa står overfor. Det
er ikke engang svaret på den utviklingen som utenriksministeren
selv skisserer i sitt innlegg. Dette bekrefter en utfordring som
jeg har pekt på ved flere anledninger, nemlig at den norske EU-debatten
ikke har tatt inn over seg de endringene som har skjedd i EU siden
1994, siden annekteringen av Krim, siden brexit eller nå med fortsettelsen
av Putins krig i Ukraina.
Vi kjenner handlingsrommet
i EØS, og vi vet at alle alternativer utenom medlemskap vil gi oss
en løsere og en mindre dynamisk tilknytning til EU, med mindre norsk
påvirkning på det som skjer i EU. For Venstre er det viktig at vi
nå må få et felles faktagrunnlag som vil gjøre denne EU-debatten,
som utenriksministeren selv erkjenner kommer, mer nyansert og mer
faktabasert. Jeg skal ikke stanse en EU-diskusjon. – Slik svarte
utenriksministeren NRK om Venstres forslag til en ny norsk EU-utredning.
Jeg er ikke så redd for at hun vil stanse en debatt. Det tror jeg
ikke noen av oss styrer egentlig, om den debatten kommer eller ikke,
men det jeg er redd for, er at hun ikke bidrar til at vi får en
faktabasert debatt, der utviklingen som har skjedd i EU, kommer
ordentlig fram.
I andre sammenhenger
har utenriksministeren vist seg å være veldig opptatt av å sikre
et godt faktagrunnlag, og statsministeren har selv svart på mine
spørsmål om regjeringens EØS-utredning på følgende vis: Vi har ikke
noe imot å oppsummere erfaringene nærstående land har med sitt forhold
til Europa. Det tror jeg kan opplyse debatten. Noen av våre nærstående
land har EU-medlemskap, andre har andre avtaler med EU enn Norge
har. – Men til tross for denne uttalelsen fra Støre utreder altså
ikke regjeringen erfaringene med andre land, som f.eks. Sverige
eller Finland, som har EU-medlemskap. Isteden fokuserer de på land
som har en løsere tilknytning enn EØS, som Sveits og Storbritannia.
Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå denne motviljen mot
å skaffe relevant kunnskapsgrunnlag, og jeg håper at utenriksministeren
kan forklare dette i sitt innlegg. Vi er ikke lenger i 2012 da den
forrige europautredningen kom, og vi er definitivt ikke i 1994 da
vi sist kunne stemme over Norges tilknytning til EU, fem år før
jeg selv fikk stemmerett.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:49:44 ] : Takk for en
god diskusjon, som i stor grad er preget av det jeg inviterte til,
om hvordan vi skal ivareta norske interesser overfor EU, men også
av at det i denne salen er ulike oppfatninger om EU. Det er det
i det norske folk, og det er det også i mitt parti. Hensikten med utredningen
jeg skal presentere i morgen, er ikke, som Melby sier, at vi skal
utrede en løsere tilknytning til EU, men at vi skal finne ut hva
som er vårt handlingsrom innenfor EØS-avtalen.
Jeg synes det
er litt spesielt når Høyre har sittet i regjering i åtte år: Hvis
det er så prekært å få utredet hvorfor og hva som er fordelen med
et EU-medlemskap, burde jo det vært utredet i løpet av disse åtte
årene. Det er altså et spørsmål som kommer opp først etter at Høyre har
gått ut av regjering, og det samme gjelder Venstre.
Jeg mener dette
vil styrke EØS-avtalen, for vi vet at vi på område etter område
er nødt til å finne ut hva som er det norske handlingsrommet. Det
gjaldt spesielt i Nav-skandalen, og det gjelder i veldig mange spørsmål
på arbeidslivsområdet. Dersom man i møte med ulike politiske konflikter
i Norge alltid sier at dette kan vi ikke gjøre av hensyn til EØS-avtalen,
og ikke finner ut hva som er det norske handlingsrommet som gjør
at vi kan styrke arbeidstakernes rettigheter, mener jeg vi svekker
tilslutningen til EØS-avtalen. Det er grunnlaget for at jeg ønsker
en bred utredning om hvordan dette samarbeidet fungerer i dag.
Hvis det var slik
at medlemmer av den tidligere regjeringa mente det var helt prekært
i lys av pandemien å utrede EU-medlemskap som alternativ, kunne
de jo gjort det. Det er en diskusjon som vil foregå uansett, men
hensikten nå er å finne ut hvordan vi kan bruke handlingsrommet
innenfor EØS-avtalen, og hvordan det påvirker oss i ulik grad.
Det var også motstand
mot den forrige EØS-utredningen som den rød-grønne regjeringa hadde
for en del år tilbake, så det er symptomatisk for kritikken som kommer
fra høyresiden, at man ikke søker å finne ut hvordan denne avtalen
egentlig fungerer.
Jeg har fått mange
konkrete spørsmål i løpet av diskusjonen her. Jeg kan ikke svare
på alle, men jeg kan si én ting til: Vi kommer ikke til å dempe
vår retorikk overfor Ungarn og Polen. Jeg mener det er usedvanlig
viktig for det europeiske fellesskap og den kampen vi fører for
demokrati i Ukraina, at vi er tydelige i disse spørsmålene. Det
kommer også til å bli tydeliggjort når vi skal reforhandle EØS-avtalen,
at det er samarbeid om noen viktige verdier, og en uavhengig rettsstat
er en veldig, veldig sentral verdi for at demokratiet i det hele
tatt skal fungere.
Når det gjelder
minstelønnsdirektivet, vil jeg si at dette foreløpig ikke er EØS-relevant,
men vi må se på det til dette direktivet blir lagt fram, og vi har
uttalt det samme som Sverige og Danmark i denne sammenhengen.
Når det gjelder
jernbanedirektivet, har vi gjort oppmerksom på den norske posisjonen.
Jernbanedirektoratet har startet forhandlingene med Vy og Flytoget
om direktetildeling, og det skjer innenfor unntaksmuligheten i fjerde
jernbanepakke. Det er ikke gitt at vi trenger unntak for det.
Eriksen Søreide
sier vi har manglende svar når det gjelder gode samarbeidsformer.
Jeg mener vi ivaretar norske interesser hver eneste dag, og vi søker
også nye avtaler der det er i norsk interesse. Ikke minst på helseområdet
vil jeg understreke at samarbeidet har vært tett og nært, for det
er i Norges egeninteresse. EØS-avtalen står fjellstøtt med denne
regjeringa.
Jeg vil også si
at når det er områder som ikke er dekket av EØS-avtalen, søker vi
å finne andre samarbeidsformer. Det er riktig at den forrige regjeringa
la rammeverket for det såkalte forsvarsfondet, men dette ble jo presset
på plass av Stortinget – av Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet
– da vi vedtok langtidsplanen for Forsvaret. Det holder ikke å forhandle
på plass et rammeverk, man må faktisk gå inn i forsvarsfondet også,
og det fikk vi heldigvis tilslutning til da langtidsplanen ble vedtatt
i Stortinget for snart to år siden.
Krigen i Ukraina
endrer mye, men den endrer ikke vårt ansvar for å sikre norske interesser.
Derfor mener jeg det ikke er grunnlag for det Høyre kommer med av kritikk
her.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:54:35 ] : I går kunne utenriksministeren
fortelle at i morgen er dagen da utvalget skal presenteres. Jeg
har tidligere spurt utenriksministeren om hva som mer nøyaktig skal
være mandatet til utvalget. Da svarte utenriksministeren her i salen
at hun ikke var vant til at dette var gjenstand for inkvisisjon
i Stortinget. Men vi er kanskje kommet noe nærmere å lande mandatet
nå, selv om det etter sigende har vært en månedslang dragkamp mellom
Støre og Vedum om hva som skal være mandatet – eller kanskje mer
presist: hva som ikke skal utredes.
Kan utenriksministeren
garantere at utredningen ikke vil gå inn på å utrede løsere tilknytning
til EU enn vi har i dag, og eventuelt en oppsigelse av EØS-avtalen?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:55:25 ] : Det er ikke
slik at det har vært dragkamper om dette mandatet. Det har vært
en god dialog, og det blir overhodet ikke forsinket heller. Så det
kommer, og det blir presentert i morgen. Jeg kommer ikke til å lese
opp mandatet før det går til Kongen i statsråd. Det er ganske vanlig,
og det var også vanlig i den forrige regjeringen. Derfor kommer
ikke jeg på generelt grunnlag til å utelukke det ene eller det andre.
Det må man nesten vente på til utredningen kommer.
Men det som er
helt grunnleggende – og dette vet Eriksen Søreide utmerket godt
– er at EØS-avtalen ligger til grunn for denne regjeringsplattformen,
på samme måte som den gjorde det de forrige åtte årene vi styrte. Så
at hun ønsker å så tvil om dette, mener jeg det absolutt ikke er
noe grunnlag for.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:56:13 ] : Det er med respekt å
melde ikke jeg som sår tvil om dette, for hvis det er slik at EØS-avtalen
ligger til grunn, burde det være en smal sak for regjeringa å si
at det faktisk ikke er slik at vi skal utrede en løsere tilknytning
til EU, eller at EØS-avtalen på noen måte er i fare eller står på
spill. Jeg registrerer at utenriksministeren sier at det verken
har vært dragkamp eller forsinkelse, men en god dialog. Vi har nå
hørt om og ventet på dette utvalget og sammensetningen av det i
flere måneder. Det skulle komme like over jul, men nå er vi altså
i mai.
Men mitt andre
spørsmål dreier seg om finansministeren. Han var ute i Dagbladet
29. mars og sa at EU er blitt mindre viktig. Deler utenriksministeren
finansministerens vurdering av EUs viktighet?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:57:01 ] : Det spørs
på hvilke områder representanten Eriksen Søreide viser til. Når
det gjelder vaksinesamarbeid, var EØS-avtalen veldig viktig for
Norge. Når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikken, er det
vel en realitet at av de midlene som brukes av NATO-land til forsvar,
går en mindre andel til EU etter at Storbritannia gikk ut av NATO.
Når vi nå skal kanalisere penger inn i et fond til våpenhjelp til
Ukraina, gjør vi det i samarbeid med Storbritannia. Så alt kommer
an på hvilket område representanten henviser til.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:57:48 ] : Nå gikk vel ikke
Storbritannia ut av NATO, det var EU de gikk ut av, men …
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:57:54 ] : President,
det må jeg rette opp i umiddelbart!
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:57:57 ] : Det er greit!
Man snakket om
liberale verdier vi ønsker å fremme overfor EU, men det er et paradoks,
som jeg har nevnt fra talerstolen noen ganger, at ytringsfriheten
er en slik liberal verdi, mens vi altså har etablert et statlig
eid medieselskap i Norge som heter NRK, som påstår at de er nøytrale.
Det kan man påstå, men det er enkelte som vil mene noe annet.
Mitt spørsmål
går til det jeg også nevnte i mitt innlegg, nemlig at vi i tillegg
til EDF, Det europeiske forsvarsfondet, som utenriksministeren og
jeg jobbet for å bli medlem av – og vi ble det – bør bli medlem
av det som gjelder EUs Secure Connectivity og GOVSATCOM. Det er
avgjørende for satellitt- og romvirksomhet og ikke minst mange norske
bedrifter som vokser nå, så jeg håper det kan spilles inn som et
krav i forhandlingene når det gjelder EØS.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:58:51 ] : Ja, da tar
jeg det innspillet fra representanten for Fremskrittspartiet til
etterretning.
Jeg beklager på
det sterkeste at jeg blandet sammen EU og NATO. Storbritannia har
ikke gått ut av NATO, har aldri hatt planer om å gå ut av NATO og
har ingen diskusjon om å gå ut av NATO. Det er EU de gikk ut av.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:59:10 ] : Er det svaret?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:59:11 ] : Ja.
Bjørnar Moxnes (R) [10:59:29 ] : Før valget støttet Arbeiderpartiet
LO-kongressens krav om at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning
skal ha forrang foran EUs regler, og stemte også for dette da vi fremmet
forslaget i Stortinget i forrige periode. Det står også i plattformen
til regjeringen at man skal ta kampen for den norske arbeidslivsmodellen
ved å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen.
Mitt spørsmål
er om regjeringen, med bakgrunn i både tidligere valgløfter, stemmegivning
i Stortinget og også plattformen, kan bekrefte at man tar inn i
mandatet å undersøke hvordan Norge kan sikre en sånn forrang for
tariffavtalene våre og for arbeidslivslovgivning, i tråd med LO-kongressens
krav. Vil dette inngå som en del av mandatet? Det er mitt spørsmål.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:00:25 ] : Jeg tror jeg
nesten må svare det samme som jeg svarte representanten Eriksen
Søreide, selv om spørsmålet var helt annerledes. Det er slik at
det skal presenteres for Kongen i statsråd i morgen. Å si hva det
konkret inneholder, vil ikke være riktig av meg. Om man venter sånn ca.
24 timer, kommer jeg til å svare på det.
Bjørnar Moxnes (R) [11:00:53 ] : Da prøver jeg på en litt annen
måte. Jeg går ut ifra at utenriksministeren er enig med LO-kongressen
i at det er viktig å få undersøkt nettopp om det kan gis en forrang
for tariffavtaler og arbeidslivslovgivning når det kommer i konflikt
med EUs regler. Det har vært flere saker i tidligere år som har
vist at dette kan komme i konflikt, og hvor man har sett at norske
arbeidstakeres rettigheter har blitt overkjørt av EUs regler om
den frie flyt.
Det jeg da vil
spørre om, er om utenriksministeren mener det er viktig å få undersøkt
om det er mulig å gi en sånn forrang innenfor EØS-avtalen. Vi vet
at den har en generell forrang over norsk lovgivning hvis det kommer i
konflikt, men andre land, sånn som Island, har en annen type implementering
av EØS i sitt lovverk, som jeg refererte til i mitt hovedinnlegg.
Ser utenriksministeren behov for at dette blir undersøkt også fra
norsk side?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:01:58 ] : Det jeg er
opptatt av, er å sikre norske arbeidstakeres rettigheter. Jeg har
lest de utredningene som ble gjort fra Nei til EU da vi inngikk
EØS-avtalen den gang, hvor det står at man nesten ikke kunne opprettholde
den norske arbeidslivsmodellen hvis vi gikk med i EU. Det har vist
seg å være grunnleggende feil.
Vi har klart å
ivareta den norske modellen på ulike vis, men noen steder har det
vært utfordrende. Det skyldes ikke bare EØS-avtalen, det skyldes
også arbeidsinnvandring generelt, hvor det alltid er en fare for
at det fører til at lønns- og arbeidsforhold blir dårligere for
dem som kommer som arbeidsinnvandrere. Nettopp derfor er det så
viktig å opprettholde et organisert arbeidsliv og også gjøre det
som regjeringen foreslår, nemlig innføre kollektiv søksmålsrett,
slik at vi kan skape presedens på ulike saker.
Nå er ikke jeg
enig med representanten Moxnes i at Island har en helt annen tolkning
på arbeidslivsområdet enn det vi har, men det viktigste for meg
er å undersøke hva som er handlingsrommet i EØS-avtalen, slik at vi
kan ivareta arbeidstakernes interesser.
Guri Melby (V) [11:03:15 ] : Jeg er veldig glad for at regjeringen
har lagt seg på den linjen at vi i det store og hele slutter oss
til EUs sanksjoner mot Russland på grunn av krigen i Ukraina. Det
er ingen tvil om at sanksjoner blir mest effektive jo flere som
er med på dem, og vi må ikke uthule sanksjonsregelverket med mange unntak,
slik at det blir smutthull som gjør at russerne kan fortsette med
sin vanlige økonomiske aktivitet.
Med fare for at
det blir litt hakk i plata skal jeg gjenta et spørsmål som Ola Elvestuen
stilte i går, for jeg oppfattet ikke at vi fikk svar på akkurat
det spørsmålet. Det handler om fiskefartøy og unntak fra havneforbudet. Utenriksministeren
svarte at det var rom i regelverket til EU for det unntaket, og
det har jeg ingen grunn til å bestride, men spørsmålet som jeg ønsker
svar på, er: Er det noen EU-land som har innført et tilsvarende
generelt unntak for alle fiskefartøy og for eventuelt reparasjoner og
slikt som de gjennomfører i sitt land?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:04:16 ] : Vi har ikke
søkt unntak fra havneforbudet – med unntak av situasjonen på Svalbard.
Det som var situasjonen da vi fikk disse sanksjonene, var at EUs
forordning på dette området var uklar. Unntak for alle fiskefartøy
ble dessuten vurdert som nødvendig av hensyn til det bilaterale fiskerisamarbeidet
og en bærekraftig forvaltning av bestander i Barentshavet.
Akkurat hvordan
de andre landene har definert dette, må jeg nesten komme tilbake
til. Det handler om hvor tunge skipene er, hvordan de kan laste.
Så hvordan de ulike landene har praktisert denne forordningen, må jeg
nesten komme tilbake til.
Ved gjennomføringen
av havneforbudet i Norge ble det gjort enkelte tilpasninger. Det
første var, som jeg var inne på innledningsvis, at forbudet er begrenset
til å gjelde havner i Fastlands-Norge.
Guri Melby (V) [11:05:12 ] : Et annet spørsmål: Utenriksministeren
nevnte selv i sitt innlegg at vi nå bidrar i det fondet som Storbritannia
har ansvar for, for å hjelpe Ukraina til bl.a. å anskaffe våpen.
Vi vet også at EU har et tilsvarende fond. Jeg kunne rett og slett
tenke meg å høre en begrunnelse for hvorfor vi bidrar i Storbritannias
fond og ikke i EUs fond.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:05:32 ] : Svaret på
det er at vi ikke er medlem av EU, og derfor vil vi ha større innflytelse
over det britiske forsvarsfondet. Men det er også veldig nært koordinert
med EU, og derfor har vi valgt det britiske forsvarsfondet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Nils-Ole Foshaug (A) [11:06:14 ] : Jeg vil begynne med å takke
utenriksministeren for en utmerket redegjørelse som hun holdt her
for to dager siden, og også for hennes innlegg i dag.
Det er store endringer
på de aller fleste områder etter at Russland gikk til angrepskrig
mot Ukraina. Alle i Europa merker endringene på en eller annen måte,
også land og folk langt utenfor Europa.
Krigen førte ikke
til splittelse i Europa, og krigen ble ikke møtt med likegyldighet.
Krigen samlet Europa mer enn noen gang i en felles fordømmelse av
Russlands handlinger, og krigen førte til felles europeisk handling. Vi
fikk den mest omfattende og inngripende sanksjonspakke som noen
gang er gjennomført av EU, og vi har sluttet oss til den. Vi har
sluttet oss til den fordi vi støtter Ukrainas kamp for frihet og
demokrati, og fordi vi tror at sammen er vi sterke.
Norges bidrag
til Ukraina gjennom sanksjoner, humanitær hjelp, mottak av flyktninger,
våpen og pengestøtte er i stor grad koordinert gjennom EU og vårt
forhold til EU gjennom EØS-avtalen.
Krigen har endret
det sikkerhetspolitiske bildet og påvirker Europa og Norge i hverdagen
på en inngripende måte. La meg slå fast at NATO er bærebjelken for
Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk, og krigen i Ukraina har
ført til at NATO, som Europa, er blitt mer samlet enn noen gang.
NATO og EU har under krigen arbeidet tett sammen og har evnet å
koordinere og samhandle på en god måte. EU har utvidet og styrket
sitt samarbeid om sikkerhet og forsvar de siste årene. Vi ser at
mange EU-land nå styrker sine forsvarsbudsjetter. Norge er med på denne
styrkingen av både vårt eget forsvarsbudsjett og vårt samarbeid
med EU gjennom EØS-avtalen. Det europeiske forsvarsfondet vil bidra
til å styrke norsk forsvarsindustri, som igjen betyr en styrking
av norsk forsvarsevne. Her må man legge til at det var Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet som måtte legge et visst press på daværende
regjering for å få deltakelse i fondet da inneværende langtidsplan
ble vedtatt.
Det er også betryggende
å høre utenriksministeren redegjøre for at vi har hatt tett dialog
med EU i utarbeidelsen av EUs strategiske kompass, og at vi omtales
som EUs nærmeste partner.
Desinformasjon
og falske nyheter er et økende problem for åpne demokratier og bryter
ned tilliten i samfunnet. Krigen i Ukraina har også forsterket dette.
Her gjør EU en betydelig innsats for å bekjempe desinformasjon,
og jeg er både glad for og tilfreds med at norsk utenrikstjeneste
har et godt samarbeid med EUs utenrikstjeneste om dette.
Undertegnede er
i den tro at gode diplomatiske forbindelser, internasjonalt samarbeid
og handelsavtaler er viktige bidragsytere for fred i verden, men
vi har nå sett at det at enkelte land har for stor eksport av viktige varer
til Europa, gjør at man blir sårbar – spesielt i forhold til land
som har forskrudde tanker om et eget verdensbilde. Russlands enorme
eksport av olje og gass til europeiske land utfordrer EU. For at
Putins krigsmaskin skal miste sin finansieringskilde, må EU blir
mindre avhengig av russisk olje og gass. Her må Norge bidra, og Norge
vil bidra på dette området.
Selv om vi er
i den perioden da olje og gass skal fases ut, har Europa fortsatt
behov for trygge og forutsigbare forsyninger, og her er Norge viktig.
Energiutfordringen for Europa etter krigens utbrudd gjør at vi setter
opp tempoet i det grønne skiftet. EUs plan, REPowerEU, understreker
de økte ambisjonene til EU. Norge, norsk industri og næringsliv,
kan bidra her. Utviklingen av hydrogen, havvind, karbonfangst og
-lagring, mineraler, batterier og grønn skipsfart vil være viktig
for Norge og EUs muligheter til å nå klimamålene. Et tett industrielt samarbeid
med EU er viktig for norsk industri og verdiskaping.
Ingjerd Schou (H) [11:11:30 ] : Det vi er vitne til i Europa
i dag, mangler historisk sidestykke, og det er som følge av Putins
hensynsløse invasjon i Ukraina.
Vi ser at land
samler seg omkring det ideologiske fellesskapet EU er tuftet på.
Det er en samarbeidsorganisasjon med 27 medlemsland, og målet er
å fremme fredelig samarbeid mellom landene innenfor en rekke områder,
som offentlig politikk, helse, miljø, økonomi, migrasjon og sikkerhetspolitikk.
Det er helt avgjørende
at vi beholder vårt tette samarbeid med EU framover. Det er positivt
å merke seg at utenriksministeren i sin redegjørelse presiserte
at regjeringen har vært i tett dialog med EU under utarbeidelsen
av det nye strategiske kompasset for unionen, og at utenriksministeren
formulerer seg på en måte som viser forståelse for at det framover
vil være utvikling mot et sterkere og mer integrert EU på sikkerhetsområdet.
Sanksjoner, investeringer
i energiuavhengighet og tettere koordinering utgjør noen av de praktiske
sidene ved dette samarbeidet. Ingen av disse vil ha noen varig effekt
om ikke verdifellesskapet ivaretas. Vi kan ikke late som at dette
fellesskapet tar vare på seg selv. Det krever en kontinuerlig innsats.
Men vi er utenfor, vi er på gangen, og vi er langt unna det å ha
hånden på rattet.
Jeg har vært så
privilegert å få være delegasjonsleder til Europarådets parlamentarikerforsamling.
I år ble det historiske vedtaket gjort i dette organet om å ekskludere Russland
som følge av invasjonen i Ukraina. Suspensjon i løpet av 24 timer,
eksklusjon i løpet av 28 timer – hvem hadde trodd det? 46 land sto
bak.
Ikke alle land
i Europa utviser den samme oppslutningen omkring prinsipper som
demokrati, antikorrupsjon eller en uavhengig rettsstat. Der det
finnes vilje til forbedring, må vi vise evne til å samarbeide mot
ett felles mål. Dette gjelder i Europarådet, og det gjelder i EU.
Skal vi kunne
bidra, må vi også delta. I utenriksministerens redegjørelse kunne
man få inntrykk av at regjeringen har denne viljen. Sannheten, slik
jeg ser det, er at det er litt vanskelig å få grep om akkurat hva
regjeringen ønsker å gjennomføre med tanke på Norges framtidige
tilknytning til EU. Overskriften blir en opplevelse av rådvillhet,
ubesluttsomhet og manglende vilje til å innhente kunnskap – kunnskap
om hva man kan vinne, og hva man kan tape ved et EU-medlemskap.
Tiden i dag er
annerledes enn for 28 år siden. Den er også annerledes enn for åtte
år siden. Etter mitt personlige syn er det viktig nettopp å måle
den kompetansen som trengs mot det vi i dag har gjennom EØS-avtalen.
Utenriksministeren
mente til og med at spørsmålet var uinteressant. Jeg må si at jeg
er enig med de journalistene i Klassekampen som repliserte at de
faktisk syntes at dette spørsmålet er svært interessant. I samme
intervju opplyste utenriksministeren at den varslede utredningen
om alternativer til EØS, som er lovet i regjeringsplattformen, skal
reflektere erfaringer som er gjort som følge av krigen i Ukraina.
I går under spørretimen
svarte utenriksministeren at denne utredningen skal påbegynnes allerede
denne uken, og at mandatet kommer i morgen. Jeg mener det nå er
på tide at regjeringen kommer med noen vesentlige oppklaringer.
Hvordan skal utredningen reflektere behovene for tettere europeisk
samarbeid på sikkerhetsområdet? Hvordan vil regjeringen sikre at
Norge får en plass i Europa som skal gjennomføre helt nødvendige
utdypninger av sitt sikkerhetspolitiske samarbeid?
Vi kan ikke gå
rundt i Norge, her hjemme, og lukke øynene for alvoret som utspiller
seg. La meg derfor avslutningsvis påpeke hvilken situasjon Norge
ligger an til å befinne seg i. I Sverige og Finland forberedes det
framleggelse av NATO-søknader. Begge disse landene er fullverdige
medlemmer av EU. Danmark skal 1. juni avholde folkeavstemning om
å oppheve sitt forbehold mot forsvarssamarbeid i EU. Vi kan se en
sterkt endret sikkerhetspolitisk arkitektur rundt oss. For å ivareta
vår trygghet og våre interesser må vi også ha en regjering som arbeider
for å ivareta vår posisjon.
Jeg takker for
en god redegjørelse, og jeg takker også for flere gode tiltak –
som vi har støttet – når det gjelder norske bidrag, både for å hjelpe
Ukraina og for å stanse russisk aggresjon.
Bengt Fasteraune (Sp) [11:16:45 ] : Først vil jeg takke vår
utenriksminister for redegjørelsen.
Russlands angrep
på Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten. Det russiske angrepet
er et angrep på demokratiet og på våre verdier om frihet, demokrati
og menneskeverd. I Norge tar de fleste av oss demokrati og fred for
gitt, men den siste tids utvikling i Europa har gitt oss en brutal
påminnelse om at verken demokrati eller fred er noen selvfølge.
Vi må minne oss selv på hvor viktige disse verdiene er, men også
hvor sårbart demokratiet er. Dette ser vi f.eks. i Ungarn, hvor
landet tar nok et skritt nærmere å undergrave selve demokratiet
med det nylige gjenvalget av Viktor Orbán.
Ungarn er ikke
alene. Flere andre land ledet av demokratisk valgte statsledere
har over de siste tiårene gått i en autoritær retning. Et lyspunkt
er likevel at assosiering med autoritære ledere ser ut til å ha
mistet sin appell i flere europeiske land. Vi ser at mange av politikerne
i Europa som åpent har sympatisert med Putin, nå velger en annen
vei eller sitter stille i båten.
Nasjonalt selvstyre,
sikring av selvråderett, folkestyre og demokrati var noen av de
tyngste argumentene mot norsk medlemskap i EU i 1994. Via folkeavstemningene
valgte det norske folk suverenitet over byråkratistyret og overnasjonaliteten
i Brussel, med mulighet til å påvirke egen hverdag.
Norge har i dagens
situasjon samarbeidet tett med våre europeiske samarbeidspartnere.
Sammen med EU har vi innført en historisk viktig og kraftig sanksjonspakke
mot Russland. Her har det vært viktig å stå sammen med våre europeiske
kollegaer for å sikre at sanksjonene treffer sterkt og effektivt.
Som utenriksministeren
påpeker, har Norge bidratt med betydelig materiell, økonomisk og
medisinsk bistand. Også her har Norge samarbeidet tett med EU og har
gjennom EØSavtalen tatt del i EUs ordning for sivil beredskap.
Likevel har dagens
kraftpriser, råvarepriser og krigen i Ukraina understreket betydningen
av kontroll over egen matproduksjon, fiskeriressursene, kraft, olje- og
gassressurser. Krisen har også understreket betydningen av å kunne
fatte egne beslutninger, som på bakgrunn av vårt naboskap med Russland
har betydning for vår militære og politiske sikkerhet. Det er ingen
motsetning til et tett samarbeid med europeiske land. Språk og kultur,
tanker om demokrati og menneskerettigheter, sikkerhetspolitiske
spørsmål – og nå humanitært arbeid og mottak av flyktninger – binder
oss sammen.
Vårt medlemskap
i NATO er fremdeles bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk
og er vår utvetydige sikkerhetsgaranti. Det har det vært i over
70 år. Vi må også i framtiden befeste at Norge er NATO i nord. Norge som
tydelig, selvstendig nasjon i Europa, med stor sikkerhetsmessig
betydning, vil være et viktig bidrag i NATOs sikkerhetspolitiske
strategi.
Debatten om NATO-medlemskap
som nå foregår i Finland og Sverige, understreker at EU ikke tilfredsstiller deres
sikkerhetspolitiske behov. Et nordisk samarbeid alene, som enkelte
partier er opptatt av, vil heller ikke tilfredsstille disse behovene.
Likevel: Norge er tjent med å ha et sterkt nordisk utenriks- og
sikkerhetspolitisk samarbeid. Det vil ytterligere styrkes dersom
Sverige og Finland velger å gå inn i NATO.
Vi står nå med
begge bena oppe i den største flyktningstrømmen i Europa siden annen
verdenskrig. Russlands grusomheter har sendt over 12 millioner mennesker
på flukt, sårbare mennesker, mange er barn. Norge samarbeider nå
tett med EU for å få oversikt over situasjonen, som igjen gir et
godt grunnlag for våre egne beslutninger. Vi har i tillegg åpnet
opp for at deler av EØS-midlene kan brukes til å avhjelpe håndteringen
av ukrainske flyktninger i mottakerlandene. Det er svært viktig
at bruken av EØS-midlene ikke er rigid, men tar inn over seg de
endrede realiteter i flere av våre mottakerland.
Vi har sluttet
oss til beslutningen om stenging av havner for russiske fartøy og
forbud mot russisk veitransport. Men likevel: Forbudet omfatter
ikke fiskefartøy og vil normalt heller ikke omfatte søk- og redningsfartøy
eller forskningsfartøy, som er viktige saker for norsk politikk.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Alfred Jens Bjørlo (V) [11:21:58 ] : Eg vil også starte med
å takke utanriksministeren for ei særs god utgreiing. Eg trur på
visjonane til utanriksministeren og engasjementet hennar for Europa.
Samtidig slepar ho med seg ein tung bagasje i regjeringa ho sit
i, ein bagasje som har eit namn: Senterpartiet. Medan næringsminister Vestre
spring entusiastisk rundt og seier «heile Noreg eksporterer», spring
finansminister Vedum like ivrig rundt og seier «nei til sal av Noreg».
Og medan bodskapen frå statsministeren og utanriksministeren i denne salen
er at «EUs normative, økonomiske, politiske og lovgivende kraft
har aldri vært sterkere», er bodskapen frå finansminister Vedum
i Dagbladet for kort tid sidan at EU har blitt mindre viktig. Den
nye kommunalministeren vår er allereie heidra med pris av Danmarks Nei
til EU for sin intense EU-motstand og er blant dei som jubla over
brexit.
Vi har rett og
slett ei regjering som køyrer i to spor i europapolitikken sin,
og det er berre det eine sporet vi har høyrt i utgreiinga til utanriksministeren.
Ein annan observasjon:
Samtidig med at dei leiande politikarane i EU den 24. februar sat
i felles krisemøte fordi Russland invaderte Ukraina, sat norske
statsrådar frå eit visst regjeringsparti på tilhøyrarbenken i Viken fylkesting
og feira at fylket blei splitta opp. For å setje det litt på spissen:
Medan det store prosjektet til EU akkurat no er å samle Europa,
frå Ukraina til Irland, har vi eit parti i regjering som har som
sitt store prosjekt å splitte opp Noreg fordi kulturforskjellane
er så store mellom folk i Østfold og folk i Buskerud. Dette er ikkje
berre ein observasjon; dette handlar om fokus. Det handlar om kva
vi er for i politikken – å samle eller å splitte? Det handlar om vi
skal bruke denne kritiske tida i vår vesle del av historia til å
ta dei lette, unødvendige stega bakover eller dei tunge, nødvendige
stega framover.
Eit av dei verkeleg
tunge og enormt krevjande stega som EU tek no, på toppen av alt
anna, er RePower EU – å gjere Europa uavhengig av russisk fossil
energi så raskt som råd, seinast innan 2030. Kommisjonen har no
sendt krav til kvart enkelt medlemsland om å lage ein plan for korleis
dei kan erstatte russisk gass. Kvart land må etablere krav om konkrete
tiltak for å auke fornybarproduksjonen, innføre enøktiltak, byggje
hamner for LNG-skip, osv. Dessverre har ikkje eit slikt brev gått
til Noreg, for vi er ikkje med. Her må vi sterkare på banen.
Vi i Noreg må
faktisk òg bidra til å frigjere Europa frå det brennstoffet Russland
treng for å halde fram med krigen i Ukraina. Vi må kople oss på
og varsle at vi skal vere ein del av løysinga med RePower EU på
både kort og lang sikt. På kort sikt – meir gass til føreseielege
og fornuftige prisar. På lang sikt – varsle at vi vil forsere og
kraftig trappe opp havvindutbygginga vår med hybridkablar til kontinentet.
Det handlar om solidaritet, tryggleik og klima.
Ingjerd Schou (H) [11:25:20 ] : Jeg skal fortsette litt der
jeg slapp i sted. Det er ikke sikkert at jeg bruker opp de 3 minuttene,
men det vil vise seg.
Jeg etterlyser
en tydeligere erklæring fra regjeringen når det gjelder europapolitikken
den akter å føre, og hvilken visjon den har for Norges relasjon
til EU. Jeg satt og hørte på debatten og hørte Senterparti-representanten
Arnstad si at det er for langt unna vanlige folk, og at det er vanskelig
å nå fram. Ja, når man er på gangen, er det sånn – man når ikke
fram. Man når ikke fram til beslutninger i lukkede rom når man ikke
er med i EU. Det ser jeg, men Arnstad sa at det var for mange beslutninger i
lukkede rom. Det er klart det er lukkede rom når vi ikke er der,
når vi ikke er med. Når vi ikke vil være med, fatter andre beslutningene.
Når man ikke vil være med, blir det en tilfeldig godvilje som av
og til kan råke oss.
Jeg leste på førstesiden
i Aftenposten for et par dager siden at det var en tilfeldig godvilje
som gjorde at vi så raskt fikk tilgang til vaksiner, siden vi var
i randsonen av EU-medlemslandene fordi vi hadde EØS-avtalen. Det var
ingen garanti. Vi kunne ha risikert å havne i den samme køen som
alle andre land som var naboland til EU, men det var en tilfeldig
godvilje. Slik er det når vi er på gangen, når vi ikke vil ha hånden
på rattet, og når vi ikke vil forplikte oss.
Senterpartiet
vil ikke engang forplikte seg til en merkompetanse på hva vi kan
tape, og hva vi kan vinne, for det har jo ikke skjedd noe på 28 år.
Det har heller ikke skjedd noe på 8 år, med etterlysning om at det
burde forrige regjering ha gjort – en EU-utredning. Men det skjedde
altså noe den 24. februar i 2022 som gjorde at det meste av det
vi har sett av internasjonale organisasjoner, har hatt en annen
debatt.
Det er ikke vanskelig
å skjønne at Hurdalsplattformen binder, men det jeg ikke skjønner,
er behovet for ikke å ville vite, for ikke å kunne, for ikke å ville
se om det har skjedd noe. Det blir litt som å stikke hodet i sanden eller
hodet under armen og armen i bind, som en låtskriver sier det.
Vi vil ha vaksiner,
vi vil ha tilgang til kompetanse på miljøområdet, og vi vil være
med på sanksjoner når det virkelig gjelder, men å utforme, beslutte,
forplikte seg – vi står på gangen. Ja, det er langt unna vanlige
folk.
Heidi Nordby Lunde (H) [11:28:21 ] : I 1948, samme året som
Winston Churchill talte til Stortinget, var han med på å ta initiativ
til både Europabevegelsen og til det europeiske fellesskapet vi
i dag kjenner igjen som EU. Etter en brutal, ødeleggende verdenskrig
i Europa forsto han at et lands frihet, uavhengighet og selvråderett
er helt avhengig av handel og forpliktende samhandling mellom demokratiske,
frie og fredelige nasjonalstater rundt seg. Jeg kan nesten høre
Churchill rotere i sin grav når kommunisten Moxnes siterer hans
ord om fri debatt og parlamentarisme.
74 år senere ser
vi Ukrainas president Zelenskyj både be Stortinget om hjelp og bistand
og også levere en søknad om å bli med i det europeiske fellesskapet.
Jeg skulle gjerne sett Senterpartiet, SV og Rødt belære Zelenskyj
om nasjonal selvråderett.
EU viser en ny
og konkret relevans som sikkerhetspolitisk aktør. Putins brutale
krig har styrket det europeiske verdifellesskapet og det europeiske
samholdet, sa utenriksministeren. Den naturlige konsekvensen av det
er at Norge burde bli med i det europeiske fellesskapet. Statsministeren
sa i sin tale til Stortinget den 3. mars:
«EUs normative, økonomiske, politiske
og lovgivende kraft har aldri vært sterkere.»
Den naturlige
konsekvensen av det er ikke å utrede seg vekk fra det europeiske
fellesskapet, men å søke seg inn.
Utenriksministeren
sa at når Ukraina, Moldova og Georgia vender seg mot EU som en geopolitisk
havn, vil Norge innrette sin bistand til disse landene på en måte som
støtter opp om deres integrasjon i det europeiske samarbeidet. Vi
skal altså hjelpe andre inn i et fellesskap vi selv velger å stå
utenfor.
Norge knytter
seg til EUs nye initiativer innen sikkerhet og forsvar etter hvert
som de blir vedtatt, sa ministeren. Det beste hadde jo vært å være
med på å utvikle disse initiativene.
EU har også både
viljen og virkemidlene til å gjennomføre det grønne skiftet. Samarbeidet
med EU bidrar til norsk industriutvikling og verdiskaping, sa ministeren,
og fortsatte:
«Vi er enige med EU om sammen å
se på hvordan vi kan gjøre det enklere for norske bedrifter å bidra
til den grønne given i Europa.»
Det enkleste hadde
jo vært å melde seg helt inn.
For å stå best
mulig rustet før neste helsekrise forsøker vi derfor å få en avtale
som sikrer norsk deltakelse når EU nå videreutvikler og styrker
sitt samarbeid innen helseberedskap, sa ministeren. Hadde vi vært
innenfor, hadde vi ikke trengt å forsøke.
Utenriksministeren
sier på den ene siden at europeisk samarbeid er viktigere enn på
lenge, på den andre siden at Norge opplever at nye initiativer og
ny politikk fra EU ikke er dekket av våre samarbeidsordninger. Konsekvensen
av det burde være innlysende: Norge må bli et fullverdig medlem
av det europeiske fellesskapet vi selv er så avhengig av. Jeg opplever
at utenriksministerens redegjørelse egentlig er en veldig god søknad
om å bli nettopp det.
Bård Ludvig Thorheim (H) [11:31:41 ] : Jeg vil gjerne belyse
den delen av samarbeidet med EU som handler om industripolitikk.
Vi går gjennom et grønt skifte. Europa ligger i front når det gjelder
det, og det er enorme endringer i markedsforutsetningene for norsk
industri, så vi må gripe mulighetene.
For det første
ser vi at med havvindsatsingen er vi nødt til å kunne la norsk industri
også selge inn i Nordsjønettet og gå inn i det samarbeidet. Det
er den eneste måten vi får til en ordentlig storstilt satsing på,
som regjeringen sier – en satsing som virkelig er storstilt, og som
også gir et stort kraftoverskudd og gode betingelser for norsk industri
og lavere strømpriser.
For det andre
går vi i Europa mot en mineralkrise. Europa utvinner kun 3 pst.
av verdens mineraler, men forbruker 20 pst. av dem. Norge har en
helt spesiell rolle å spille her som et mineralrikt land. I det
industrielle partnerskapet med EU bør mineraler stå svært høyt på dagsordenen.
Jeg håper at både utenriksministeren og næringsministeren ser på
hvordan vi kan samarbeide enda tettere med EU om mineraler. Det
er også noe som, i likhet med havvind, kommer til å tjene norske
interesser: at vi er med i et tett samarbeid om det.
For det tredje
forsømmer regjeringen de mulighetene som ligger i Barentshavet.
Jeg vil oppfordre utenriksministeren til å jobbe for å øke forståelsen
i Brussel for at Barentshavet er del av løsningen nå, både for gass
og for blått hydrogen på sikt. Det ene er å få den forståelsen som
jeg tror man er mye mer mottagelig for, slik situasjonen er nå.
Det handler om at vi må lete mer i dag, for gasseksporten kommer
til å stupe om ti år hvis vi ikke gjør det. Sånn sett handler det
om 26. konsesjonsrunde. Det handler også om å si ja til områdeløsninger
i Barentshavet og å se på en mulig kobling av Barentshavet til rørledningsnettet
i Nordsjøen. Dette trenger vi også å diskutere med EU og kanskje
til og med samarbeide med EU om. Så sier McKinsey at vi kan eksportere
så mye som kanskje 12 pst. av Europas behov for hydrogen i framtiden
hvis vi gjør disse tingene.
Så jeg vil oppfordre
regjeringen til å inngå et enda tettere samarbeid med EU på industriområdet
og følge opp disse sakene helt konkret.
Svein Harberg hadde
her overtatt presidentplassen.
Hårek Elvenes (H) [11:34:51 ] : Først vil jeg takke utenriksministeren
for en veldig interessant redegjørelse, der hun tok for seg mange
utfordringer og mange spørsmål. Dessverre var det ikke så mange
svar. Grunnen til det er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er
motpolene i europapolitikken, og således er det umulig for regjeringen
å gi noen opplysende svar.
Jeg har lyttet
til debatten, og det er vanskelig å finne en rød tråd i den, men
det er i hvert fall én rød tråd, og det er Senterpartiets og Fremskrittspartiets
dype motstand mot EU. Senterpartiet går også lenger, i sin motstand
mot EØS. Det står sågar å lese på Senterpartiets hjemmeside at EØS-avtalen
er en juridisk tvangstrøye. Slik prater man om denne avtalen som
sikrer norsk eksportindustri adgang til et marked på 450 millioner mennesker
på hjemmemarkedsbetingelser.
Erkjennelsen av
at enkelte utfordringer har en overnasjonal karakter, og at man
ikke klarer å løse dem utelukkende gjennom nasjonalstaten, er fraværende
i Senterpartiets tenkning. Hvis man alltid skal tviholde på den
nasjonale myndigheten, ja da vil det være utfordringer som ikke
vil finne sin løsning.
Så må jeg si at
representanten Christian Tybring-Gjeddes innlegg var preget av til
dels logisk inkonsistens. På den ene siden argumenterte representanten tungt
for økonomisk samarbeid innenfor det forsvarsindustrielle området,
men i samme åndedrag sa representanten at det var intet som tydet
på at økonomisk samarbeid mellom landene fremmer velstand. Det er
rett og slett oppsiktsvekkende, særlig sett i lys av at Norge har en
liten og svært åpen økonomi, og all økonomisk erfaring i teori og
praksis tilsier at varebytte mellom landene fremmer velferd mellom
de handlende parter.
I morgen slipper
regjeringen katta ut av sekken. Da får vi se hva dette sårt etterlengtede
mandatet vil inneholde. Men det blir litt enkelt å si at den forrige
regjeringen burde ha utredet vårt forhold til EU. Nå er det engang
slik at det er denne regjeringen som føler et behov for å utrede
EØS-avtalens muligheter. Den logiske konsekvensen er da at man også
ser på hva et fullverdig EU-medlemskap vil innebære.
Til slutt: Det
er visse ting som har endret seg i løpet av de siste par årene.
Det er EUs rolle under covid-19, Norges avhengighet av EUs løsninger
og ikke minst sanksjonene mot Russland knyttet til invasjonen i Ukraina.
Marit Arnstad (Sp) [11:38:10 ] : Etter å ha lyttet til debatten
må jeg si at det mest overraskende med den er at både Venstre og
Høyre prøver å lage skillelinjer og motsetninger som ikke finnes.
De bidrar rett og slett til en splittende retorikk istedenfor en
samlende debatt, midt i en tid da vi har krig i Europa. Det overrasker
meg veldig. Ingen er uenig i at vårt forhold til landene rundt oss
kommer til å bli forandret av krigen i Ukraina. Antakelig vil hele
Europa i mange, mange år framover bli forandret av de begivenhetene
som vi nå er midt inne i. Geografien til Norge, våre demokratiske
og liberale verdier og vår åpne økonomi gjør oss til en del av de
forandringene. Ingen er uenig i det. Det skal vi forholde oss til
på en god og likeverdig måte, sammen med partnere internasjonalt,
enten det er EU, Storbritannia eller andre likesinnede land.
Representanten
Schou må ha hørt feil. Jeg snakket ingenting om møterom og ganger.
Jeg snakket om parlamentarisme. Det er et veldig enkelt uttrykk
for demokratiet. Det er altså det parlamentariske systemet som sikrer
en direkte relasjon mellom folk og folkets representanter, der de
folkevalgte også blir stilt til et direkte ansvar. Det er det demokratiske
underskuddet som EU har. Det er helt merkelig at enkelte prøver
å sette et likhetstegn mellom mellomstatlig internasjonalt samarbeid
og overnasjonalt samarbeid, for det er nettopp der forskjellen ligger
– mellom det mellomstatlige og det overnasjonale. Jeg opplever at
Høyre egentlig prøver å bruke denne debatten om Ukraina, og på en
måte det som skjer i Europa angående Ukraina, til å forsøke å dra i
gang en ny norsk EU-medlemskapsdebatt. På mange måter er det greit
nok. Jeg aksepterer det Høyre står for der, og Senterpartiet er
forberedt på den diskusjonen. Vi kommer til å møte den diskusjonen
slik vi alltid har møtt EU-diskusjoner, med folkestyreperspektivet,
velferdstenkningen og ressursargumentene, som etter vår mening tilsier
at EU-medlemskap ikke er noen god løsning for Norge.
Vi skal ha en
løpende diskusjon om Norges samarbeid med EU og særlig om det samarbeidet
som foregår innad i EØS. Her har utenriksministeren varslet, i tråd med
Hurdalsplattformen, at vi skal få en offentlig utredning om erfaringene
med EØS det siste tiåret. Jeg har forventninger til at det arbeidet
vil gi oss innsikt i hvordan EØS-avtalen faktisk fungerer for Norge,
både styrker og svakheter, og Senterpartiet mener at det er viktig
i seg sjøl.
Vi er nødt til
å se kritisk på samarbeidsmodellene våre internasjonalt, og det
må kunne skje uten at noen av den grunn blir forsøkt stemplet som
en slags dårlig europeer, som jeg opplevde at representanten Bjørlo
på en nokså søkt måte prøvde å gjøre. Norge har bestandig samarbeidet
og handlet med våre naboland i Europa. Ingen jeg kjenner, er motstandere
av det. Spørsmålene gjelder hvilke former for samarbeid, hvilke
fundamentale interesser Norge har, og i hvor stor grad overnasjonalt
samarbeid skal kunne overprøve nasjonale beslutninger.
Ine Eriksen Søreide (H) [11:41:36 ] : Jeg hadde egentlig ikke
tenkt å ta ordet, men jeg må si jeg blir litt overrasket over Marit
Arnstads siste innlegg, hvor hun mener at Høyre og Venstre presenterer
splittende retorikk i denne diskusjonen. Det er regjeringa som har
lagt fram en redegjørelse, og det er Stortinget som skal diskutere
den. Da må det også være lov til å diskutere ulike sider ved den,
både hva den inneholder, og hva den ikke inneholder. Det er også
regjeringa som har sagt i sin regjeringserklæring at den skal utrede
hvordan EØS-avtalen har virket for Norge i de ti siste årene. Da må
det være lov til å spørre om det ikke hadde vært mer relevant å
diskutere og utrede hva EUs utvikling får å si for Norge i de neste
ti årene.
Det er en regjering
som må tåle å bli utfordret på de standpunktene regjeringa har.
Både jeg og andre har i lengre tid forsøkt å få regjeringa i tale
med tanke på hva som skal utredes, hvilke rammer utredningen skal
ha, og hvilke forutsetninger som skal ligge til grunn. Men da har
vi her i salen blitt møtt med at dette er en type inkvisisjon som
man ikke er vant til. Det syns jeg er en rar måte å debattere på.
Hvis man først skal peke på hva som står i forskjellige dokumenter,
er det jo Senterpartiets egen finansminister som har sagt at EU
nå har blitt mindre viktig. Det er på Senterpartiets egne nettsider det
står at EØSavtalen er en juridisk tvangstrøye. Det må Senterpartiets
representanter her i salen tåle å bli utfordret på.
Jeg la i min innledning
stor vekt på de områdene der jeg deler utenriksministerens beskrivelser
av hvilken retning EU går i. Jeg mener de er riktige, men jeg mener at
det må få andre konsekvenser for den norske EU-debatten og for den
norske debatten om samarbeidet med EU enn det regjeringa legger
opp til. Jeg mener at det som mangler i redegjørelsen, er at utenriksministeren trekker
konklusjonen av den beskrivelsen hun selv gir, og det kunne jeg
ønsket meg en større debatt om.
Så registrerer
jeg at det er bevegelse i mange partier nå knyttet til EU-spørsmålet.
Det er et parti som skal ha landsmøte til helgen som også har reist
den debatten. Jeg har stilt spørsmålet før, og jeg stiller det for
så vidt igjen: Nå er det krig i Europa, og noen partier mener det er
utidig å diskutere NATO, noen partier mener det er utidig å diskutere
EU. Hva skal vi da egentlig diskutere, når det er krig på vårt eget
kontinent?
Alfred Jens Bjørlo (V) [11:44:20 ] : Eg vil fortsetje der representanten
Eriksen Søreide sleppte. Eg synest det er merkeleg å høyre representanten
Arnstad snakke om at vi frå Venstre og Høgre si side her prøver
å dra opp motsetningar som ikkje finst, og ein såkalla splittande
debatt. Problemet er jo at dette er politiske motsetningar og ulike
syn som finst, som er reelle; det er faktisk leiaren i Senterpartiet
og finansministeren som seier offentleg at EU har blitt mindre viktig
den siste tida. Det er ei reell motsetning til korleis mange andre
i denne salen ser på det.
Det er òg slik
at Senterpartiet faktisk er imot EØS-avtalen. Det er mogleg det
er splittande retorikk å påpeike det, men det er uansett eit faktum.
Det er ei politisk ueinigheit som det må vere lov å snakke om i
denne salen. Eg vil også minne representanten Arnstad om at det vi
no har, faktisk ikkje er ein debatt om Ukraina, det er ein debatt
om EU- og EØS-saker. Difor snakkar vi om EU og EØS.
Så prøver representanten
Arnstad også å seie at alle er for handel – at det er ingen motsetning
her, vi er alle for handel. Så enkelt er det ikkje. For det første:
Senterpartiet er imot EØS-avtalen, som er heile grunnlaget for vår
samhandel med EU. For det andre: Det er faktisk slik i dag at trass
i EØS-avtalen ser vi no at han ikkje dekkjer alt, og i stadig mindre
grad dekkjer alt vi treng i vår samhandel med Europa.
Eg var sjølv i
Brussel i går og hadde møte med det svenske NHO, som fortel at dei
i stadig større grad merkar at det blir vanskelegare for svenske
bedrifter å samhandle med Noreg enn med andre EU-land, trass i EØS-avtalen,
fordi handelspolitikk handlar om så mykje meir enn det som ligg
i EØS-avtalen. I EU blir òg nye verkemiddel innanfor handelspolitikken
no rulla ut i stort tempo; det er stadig meir krevjande å stå utanfor,
og EØS-avtalen dekkjer ikkje alt. På viktige område ligg det no
inne avgrensingar for program – vi er ikkje automatisk med i alle
programsamarbeida i EU. Vi er ikkje inne i det nye romprogrammet
til EU; vi er ikkje eingong inne i alle delar av det eksisterande
romprogrammet. Det er avgrensingar i Horisont Europa og i Digital
Europe.
Dette er reelle
utfordringar som norsk næringsliv og norsk handel har, og det må
vi våge å snakke om i ein debatt som faktisk handlar om Noregs forhold
til EU og EØS. Det er ikkje splittande retorikk, det er politiske motsetningar
mellom Senterpartiet og Venstre og andre parti.
Marit Arnstad (Sp) [11:47:15 ] : Jeg skjønner at det jeg sier
om splittende retorikk, har falt Høyre og Venstre tungt for brystet.
Først vil jeg si at jeg sjølsagt anerkjenner at både Høyre og Venstre
har andre synspunkt på EU-medlemskap enn meg sjøl. Det synes jeg
er helt greit, det er «fair enough», det er en grei debatt. Det
er den måten man sår tvil om andre partiers motiv på, og også andre
partiers meninger, som jeg blir litt overrasket over. Når Schou
gjør mine betraktninger om parlamentarisme til et spørsmål om møterom
og ganger, synes jeg det er en unødvendig forenkling av debatten. Når
representanten Bjørlo velger den søkte sammenligningen å snakke
om at det er rart at Senterpartiet er mer opptatt av oppsplitting
av Viken enn av EU – å blande de to sakene, å blande en sak om en
fylkeskonstruksjon avgjort på et bakrom i Stortinget med en diskusjon
om EU – er det på en måte å så tvil om hele vårt engasjement og
våre motiv knyttet til debatten om Europa. Jeg synes det er helt
merkelig. Han velger også å gjenta i sitt siste innlegg nå en antydning
om at Senterpartiet skal være imot handel fordi vi er imot EØS-avtalen.
Norge har hatt en åpen økonomi i kanskje 200 år. Vi har solgt fisk
til utlandet i lange, lange tider. Og så skal det å være for handel
være avhengig av at man er for EØS-avtalen. Det er å så tvil om
andre folks motiver. Det synes jeg ikke man skal gjøre i en redelig
EU- og EØS-debatt.
Jeg må også si
at jeg synes den kritikken mot utenriksministeren om ikke å vise
fram mandatet for EØS-utredningen er litt rar, for jeg er ganske
sikker på at hvis Eriksen Søreide hadde vært statsråd nå, hadde
heller ikke hun offentliggjort eller omtalt offentlig store deler av
det mandatet før det har gått til statsråd. Vi vet jo at først får
man det vedtatt i statsråd, og så blir det sjølsagt en offentlig
debatt om både mandatet og om utformingen og gjennomføringen av
den utredningen. Det er en debatt Senterpartiet ser fram til.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel