Presidenten: Etter
ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – bli gjeve anledning til inntil
seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.
Dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Kathy Lie (SV) [14:06:17 ] (ordfører for saken): Jeg vil starte
med å takke komiteen for arbeidet med denne saken. Jeg vil også
takke forslagsstillerne fra Høyre for at de bringer et veldig alvorlig
og viktig tema på banen med sitt forslag.
Jeg er også glad
for det brede engasjementet vi opplevde fra både idretten, skolene,
helse- og rådgivningstjenestene og universitets- og forskningsmiljøene
under høringen. Alle høringsinstansene ga uttrykk for stor bevissthet
rundt problematikken og at dette er noe de jobber med. Men de ga
også uttrykk for at vi må gjøre mer, særlig når det gjelder forebygging.
Statsråden understreket
også i sitt svarbrev til komiteen behovet for å sikre idretten som
en trygg arena for barn og unge, og at hun deler bekymringen bak
representantforslaget.
En samlet komité
viser til at det rapporteres om en økning i spiseforstyrrelser generelt
i samfunnet, men at det har vist seg at idrettsaktive har høyere
risiko for og hyppigere forekomst av spiseforstyrrelser enn folk
ellers i samfunnet. Problemet ses i de fleste idretter, i de fleste aldre
og hos begge kjønn, men enkelte idretter, hvor det å være lett er
et konkurransefortrinn, er oftere representert.
Det er stor enighet
blant alle som jobber med idrett, spiseforstyrrelser og psykisk
helse, om at dette er et stort samfunnsproblem i tillegg til et
dypt alvorlig problem for den enkelte som rammes. Det er også stor
politisk enighet om at dette er et problem som krever handling, og
at Norges idrettsforbund, som den største aktøren, har en helt sentral
og viktig rolle i dette arbeidet.
En samlet komité
peker også på at et tverrsektorielt samarbeid, med kunnskapsdeling
og samhandling mellom idrett, helse og skole, vil være avgjørende
for å kunne håndtere de utfordringene utøverne står i.
Den eneste uenigheten
i saken er om det bør utarbeides en nasjonal handlingsplan eller
ei. I svarbrevet til komiteen peker statsråden på at Norges idrettsforbund er
en autonom medlemsbasert organisasjon som henter legitimitet fra
sine medlemmer, og at det er idretten selv som må eie og forvalte
sine beslutninger. Det er en viktig presisering. Statsråden mener
derfor at en statlig handlingsplan ikke er en egnet framgangsmåte
for den delen av arbeidet som må ligge innenfor rammen av den organiserte
idretten.
Komiteens flertall
tar ikke til orde for at staten skal styre idretten. Det er selvfølgelig
avgjørende at det er idretten og kompetansemiljøene som sitter i
førersetet i dette arbeidet. Idretten har selv gitt uttrykk for
at de ikke er tilstrekkelig koordinerte, men at det er stor interesse
for økt samarbeid. NIF ga i høringen klart uttrykk for at de ønsker
å ta en lederrolle i utarbeidingen av en handlingsplan på området.
Komiteens tilråding
fremmes av et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, SV
og Venstre, og består av to romertallsvedtak:
«Stortinget ber regjeringen sette
ned en tverrfaglig, koordinerende kompetansegruppe hvor Norges idrettsforbund
inviteres til administrativt å lede utarbeidelsen av et forslag
til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye
og spiseforstyrrelser i idretten.»
Og videre:
«Stortinget ber regjeringen legge
fram et forslag til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging
av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten, som bygger på
forslaget utarbeidet av en tverrfaglig koordinerende kompetansegruppe.»
Med dette anser
jeg at saken er lagt fram for Stortinget.
Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:09:51 ] : I Meld. St. 26 for
2011–2012, Den norske idrettsmodellen, som blei lagd fram av Stoltenberg-regjeringa
tilbake i 2012, var temaet førebygging av eteforstyrringar omtalt.
Ein viser der til at helse er ein av grunnverdiane som idrett gjennom
Norges idrettsforbund byggjer på, og at førebygging av eteforstyrringar
blant idrettsutøvarar er viktig for å vareta denne verdien. I meldinga
trekkjer ein særskilt fram samarbeidsprosjektet Sunn Jenteidrett,
saman med hovudmåla om å redusere førekomsten av eteforstyrringar
og å heve trenaranes kompetanse om dette og om å skape arenaar for
sunn utvikling.
Det har gått ti
år sidan Stortinget behandla denne saka. Heilt på tampen av Solberg-regjeringas
tid blei det lagt fram ein idrettsstrategi, der eg dessverre ikkje
kan sjå at eteforstyrringar og arbeid mot det er nemnt. Det er synd,
men likevel synest eg det er fint at Høgre gjennom sitt forslag
no minner oss på betydinga av å rette søkjelyset på problemstillinga.
Ein ny rapport
fra Rådgivning om spiseforstyrrelser opplyser at om lag 88 000 nordmenn
lid av ei eller anna form for eteforstyrring. Nær halvparten rammar
unge under 30 år. Om lag tre av fire er kvinner, og det er òg unge
heilt ned til 8 år som tek kontakt. Det er ingen tvil om at presset
på psykisk helsehjelp til barn og unge er stort, og at både førebygging
og kapasitet med lågterskeltilbod i kommunane må få ein auke.
I statsrådens
svar til forslaget uttrykkjer ho bekymring over utviklinga og understrekar
at diagnose og behandling må bli handtert av helsevesenet. Ho viser
også til at regjeringa vil lage ein opptrappingsplan for psykisk helse
med øyremerkte midlar og hovudvekt på kommunale tenester. Når det
gjeld Norges idrettsforbund, er det ein sjølvstendig organisasjon
som det er statens rolle å tilretteleggje for, ikkje å styre. Eg
viser difor også til høyringsnotatet frå NIF, der ein bekreftar
at ein i utgangspunktet ikkje ønskjer ein statleg handlingsplan, men
samarbeid med myndigheitene.
Frå Arbeidarpartiets
side vil eg rose det arbeidet som NIF har bidrege med så langt,
og som dei openbert skal fortsetje med. Det gjeld både konkret haldningsskapande
arbeid gjennom medlemene i forbundet og gjennom å gje samfunnet
kunnskap om det idretten opplever som ei farefull utvikling.
Arbeidarpartiet
ser fram til ein forsterka og samordna innsats i kampen mot eteforstyrringar.
Med tanke på det har vi valt ikkje å støtte forslaget frå Høgre,
men fremjar eit eige forslag saman med Senterpartiet, som lyder
som følgjer:
«Stortinget ber regjeringen om å
ha god dialog med idretten for å styrke samarbeidet for en sunnere
idrett og å bidra til å hindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser.»
Eg tek til slutt
opp forslag nr. 1, på vegner av Arbeidarpartiet og Senterpartiet.
Presidenten: Representanten
Åse Kristin Ask Bakke har teke opp det forslaget som Arbeidarpartiet
er ein del av.
Turid Kristensen (H) [14:13:22 ] : Den siste tiden har det
vært utallige oppslag i mediene om at altfor mange idrettsutøvere
opplever kroppsmisnøye og utvikler spiseforstyrrelser. Dette gjelder
idrettsutøvere på alle nivåer, i mange ulike idretter, i nesten
alle aldre, og det rammer utøvere uavhengig av kjønn.
Undersøkelser
viser at andelen med spiseforstyrrelser er langt høyere blant elever
på toppidrettsgymnasene våre enn blant unge som ikke driver med
idrett på toppnivå. Det er svært urovekkende. Alle ønsker vi at idretten
skal være en trygg og god arena. Men det er den dessverre ikke for
alle.
En økning i spiseforstyrrelser
har vi generelt i samfunnet, men idretten er dessverre også en arena
hvor unge er ekstra utsatt for dette. Idretten er likevel en viktig
del av det som skal være løsningen på dette, for det er her spiseforstyrrelser
kan oppdages tidlig, og også forebygges. Det krever imidlertid at
trenere, lærere, foreldre og andre voksne rundt utøverne vet hva
de skal se etter, at de har grunnleggende kompetanse som kan forebygge
og beskytte mot en uheldig utvikling, og at man har kompetente personer
som man kan både støtte seg på og samarbeide med.
Bakgrunnen for
dette representantforslaget er ikke at det ikke gjøres noe for å
forebygge og forhindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.
Det gjør det. Men dette har vært et problem i mange tiår. Jeg husker
godt selv da jeg var på en landsleir for rytmisk gymnastikk i ungdommen.
Da måtte vi, nesten hver dag, opp og stå i kø, veie oss og få skrevet
opp hva vi veide, på en lapp som hang offentlig i fellesarealene.
Nå tror jeg ikke det er fullt så galt lenger, men det er åpenbart
behov for å gjøre noe mer.
Også idretten
selv ønsker å gjøre noe mer. I høringen om denne saken, i skriftlige
innspill og i møter, har det vært et klart uttrykk for det, og de
ønsker å samarbeide mer og koordinere arbeidet mer, også på tvers
av sektorer i samfunnet. Dette handler om toppidrettsgymnasene,
dette handler om helsesektoren vår, det handler om skolene våre,
og det handler også om treningssentre og andre rådgivende organisasjoner,
som f.eks. ROS, som jobber med dette. Det er behov for å bygge dette
på kompetanse og kunnskap for å få vite hva det er som fungerer.
I møter med idretten
har det derfor vært uttrykt ønske om et mandat til å koordinere
arbeidet, ikke bare innen idretten, men på tvers av sektorene. Det
mandatet ønsker vi å gi dem. Det handler ikke om verken å overstyre
eller å overkjøre idretten. Det handler om at vi ønsker å legge
forholdene til rette. Idretten er autonom, men det betyr ikke at
vi ikke kan bidra politisk. Idretten skal selvfølgelig sitte i førersetet.
Jeg håper derfor
at vi kan få flertall for våre forslag i denne saken, og at vi nå
kan hjelpe idretten til å få bukt med et alvorlig problem som vi
så langt ikke har en god løsning på.
Margrethe Haarr (Sp) [14:16:35 ] : Vi ser en negativ utvikling
ved at flere utvikler kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser. De fleste
utvikler spiseforstyrrelser i tenårene, men stadig flere er yngre.
Når vi samtidig vet at dødeligheten ved spiseforstyrrelser er stor,
understreker det alvorligheten. Kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser er
et samfunnsproblem som vi må fokusere ekstra på og sette inn tiltak
for å redusere og forebygge.
Den siste tiden
har det vært økt oppmerksomhet om at dette også er en utfordring
i idretten. Mange barn og unge er innom idretten, og det er viktig
at idretten skal være en trygg og god arena. Dette har vi alle et
ansvar for å sikre og bidra til.
Jeg er glad for
at statsråd Trettebergstuen i sitt svarbrev til komiteen deler denne
bekymringen og understreker at regjeringen vil lage en ny opptrappingsplan for
psykisk helse. Der er det naturlig at forebygging av kroppsmisnøye
og spiseforstyrrelser vil være belyst. Samtidig viser statsråden
til hvordan regjeringen vil kunne bistå idretten for at de skal
ha mulighet til å prioritere arbeidet med sunn idrett.
Tanken bak representantforslaget
er god. Jeg tror de fleste er enige i at dette er en utfordring
det er ønskelig å forebygge og redusere. Samtidig er ikke Arbeiderpartiet og
Senterpartiet enig i at en statlig handlingsplan som overstyrer
idretten, er den riktige måten å gjøre det på. Norges idrettsforbund
er en autonom medlemsbasert organisasjon som styrer seg selv. Statens
ansvar er ikke å styre frivilligheten, men å legge til rette for
frivilligheten og bidra til å styrke den.
Senterpartiet
ser behovet for å arbeide for en sunnere idrett. Ut fra innspillene
fra Norges idrettsforbund ser de også behovet, og de er allerede
i gang med ulike tiltak. Vi mener at det er idretten selv som også
framover må bestemme hvordan de ønsker å jobbe videre med dette, og
at de må vurdere behovet for handlingsplaner, gjerne i samarbeid
med staten. Dette er bakgrunnen for forslaget fremmet av Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, der vi ønsker at regjeringen skal ha en god dialog
med idretten for å styrke samarbeidet for en sunnere idrett og bidra
til å hindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser, istedenfor en
overstyring, slik som flertallet i komiteen ønsker.
Gjennom representantforslaget
har forslagsstillerne fokusert på en viktig sak. Deltakelsen på
høringen viser at dette er en tematikk som skaper et stort og bredt engasjement,
med ulike forslag til tiltak. Jeg håper at det tas med i det videre
arbeidet.
Silje Hjemdal (FrP) [14:19:34 ] : Spiseforstyrrelser er et
folkehelseproblem og ikke minst et samfunnsproblem. Gjennom de siste
årene har vi sett stadig flere avisoppslag der man slår alarm om
denne utviklingen, spesielt med hensyn til barn og unge. En av aktørene har
vært Sykehuset Østfold, som var svært tydelig i sine bekymringer,
sist uke også illustrert med en barnefar som er sitert på følgende:
«Ingen kan forestille
seg hvor tøft det er når barnet ditt sier at hun ikke ønsker å leve.»
Det er veldig
sterke ord som jeg tror preger alle her i salen, men det understreker
også et viktig poeng. Etter veldig mange saker, og kanskje spesielt
under pandemien, med bekymringen for utviklingen og eksplosjonen på
feltet spiseforstyrrelser, ber foreldrene nå innstendig om å bli
tatt på alvor.
Det sies å være
en stor økning av barn som sliter med spiseforstyrrelser, og de
tallene jeg fant, viser en økning på så mye som 62 pst. Lederen
i ROS, som holder til i Bergen, har meldt om at stadig flere yngre
barn, faktisk ned i 7-årsalderen, tar kontakt for å få hjelp. Jeg
syns derfor dette forslaget er et av mange forslag vi bør diskutere på
dette feltet.
Ikke vær i tvil:
Jeg har utfordret helseministeren på dette ved en rekke tilfeller.
Dessverre er det mye politisk polemikk, og man skyver sykehusene
foran seg. Det er ingen løsning, så jeg er glad for at kulturministeren
ser ut til å ta det litt mer på alvor, selv om det ikke er hennes spesialfelt.
Det er viktig også å løfte dette inn i idretten og være bevisst
på dette i de sakene man jobber med. Jeg håper at kulturministeren
– sammen med familieministeren, som jeg også har utfordret på dette
feltet – kan presse helseministeren til å ta dette og ikke minst
barna og foreldrene på største alvor.
Når det er sagt,
er jeg veldig glad i dag for i hvert fall et skritt i riktig retning
med forslaget som Høyre har fremmet, og at vi har flertall for å
gå videre med det.
Hege Bae Nyholt (R) [14:22:44 ] : Spiseforstyrrelser er et
alvorlig samfunnsproblem som rammer mange og særlig unge kvinner.
Det rammer om lag 10 pst. i alderen 15–25 år og er med det den største
psykiske lidelsen blant unge kvinner.
Forebygging av
kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser er en utfordring som verken
kan reduseres til idretten, eller som idretten alene skal ha ansvaret
for. Men idretten både må og ønsker å spille en rolle.
Medieoppmerksomheten
har i stor grad fokusert på kroppspress blant toppidrettsutøvere.
Vi vet likevel at problemet strekker seg utover hele idrettsspekteret.
Altfor mange miljøer har store utfordringer knyttet til sterkt kroppsfokus
og idrettsspesifikk kroppsidealisering. I tillegg til at det er
en viktig arena for mange ungdommer, er det også en arena preget
av frivillighet – med mange folk som gjør en fabelaktig innsats,
men hvor det også er behov for tidlig innsats og kunnskap.
Ikke minst er
dette noe som strekker seg langt utover idretten alene. Alt dette
bekrefter behovet for en bred og godt forankret handlingsplan i
dialog med alle relevante aktører. Vi vet at det ikke finnes konsensus
i forskning om hva som er årsaken til spiseforstyrrelser, annet
enn at det er mangefasettert. Det inkluderer også sosiale forklaringsmodeller,
som bl.a. viser hvordan barn og unge tar til seg holdninger og handler
etter disse, f.eks. idealer om tynnhet og derigjennom misnøye med
egen kropp.
Forebygging av
spiseforstyrrelser handler derfor om mye mer enn kunnskap, ernæring,
restitusjon og trening. Det handler om hvordan vi forholder oss
til kroppene våre. Dette leder oss inn på et tilknyttet tema. I mange
idretter reproduseres stereotyper og forskjellsbehandling basert
på gammeldagse og forutinntatte tanker om kjønn og identitet, i
tillegg til et overdrevent fokus på kjønn, seksualitet og kropp
i seg selv. Kleskoder med tilhørende blottlegging av kropp er en
kjent diskusjon, der f.eks. sandvolleyball er ett eksempel.
Flere idretter
skiller med tanke på hvilke aktiviteter som er tillatt. Kvinner
i skiflygning og takling i hockey er bare to kjente eksempler. Skeive
er underrepresentert i idrettslag sammenlignet med heterofile, og
mange transpersoner opplever ofte idretten som utrygg og utilnærmelig.
Dette er temaer som henger sammen, og vi mener derfor det er viktig
at mandatet til en slik handlingsplan har et tydelig likestillingsfokus.
Derfor fremmer Rødt følgende løse forslag:
«Stortinget ber regjeringen inkludere
et bredt likestillingsperspektiv med fokus på kjønnsroller, normer
og mangfold i mandatet for den tverrfaglige, koordinerende kompetansegruppen
ledet av Norges idrettsforbund og i handlingsplanen for en tryggere
idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.»
Med det anser
jeg Rødts forslag som tatt opp.
Presidenten: Representanten
Hege Bae Nyholt har teke opp det forslaget ho refererte til.
Grunde Almeland (V) [14:25:50 ] (komiteens leder): Som debatten
viser, tror jeg vi alle har både sett eksempler og hørt historier
som gjør inntrykk på dette området. Dette er eksempler som krever
handling – både på grasrotnivå og hele veien opp til oss som forvalter makt.
Konkurranse og
konkurranseidrett er i sin natur slik at det gjør at mange vil dytte
på grensene, nettopp for å oppnå ønskede resultater. Derfor er det
også viktig at det er et apparat rundt som kan veilede, gi råd,
støtte og i ytterste konsekvens gripe inn og korrigere. Idrett og
sport skal også være en trygg arena, for vi ønsker at så mange som
mulig kan være med og delta allerede fra ung alder. Men det stiller
også et ekstra ansvar både til idretten selv, til apparatet rundt
idretten og til syvende og sist også til oss som sitter med makt.
Jeg vil understreke
at jeg også ser og er klar over at mye allerede er gjort, og at
det eksisterer veldig mange gode initiativ. Det er bra. Men når
Venstre nå støtter forslaget om både å sette ned en kompetansegruppe
og å be regjeringen legge fram en handlingsplan, er det fordi vi
ser det er behov for å samle trådene og legge trykk på arbeidet
også fra statlig hold, og fordi virksomhetsområdet for en sånn arbeidsplan
også går utover det som gjelder for idretten og NIF selv, for idrett
og sport gjelder ikke bare Idrettsforbundet. Det gjelder også andre
organisasjoner, og det gjelder ikke minst andre møter og virksomheter
rundt.
Statsråden viser
i sitt brev til komiteen til at en handlingsplan, slik flertallet
her foreslår, potensielt kan gå på tvers med den autonomien som
ligger til grunn for den organiserte idrettens virke.
Jeg er glad for
at statsråden peker på dette selv, for det gjør meg trygg på at
hun klarer å finne en riktig balanse når hun skal sette ned og få
i gang dette arbeidet. For det ligger ikke i forslagets intensjon
at idrettens friheter og ansvar her skal begrenses, men det er en
anerkjennelse av at vi fra statlig hold også kan gjøre mer, f.eks.
når det gjelder forskning, helsetilbud og så mye annet.
Det er også viktig
for meg å si at vi er alle enige om, f.eks., at frivilligheten er
autonom, men vi har fortsatt en aktiv frivillighetspolitikk. Vi
er i saken enige om at idretten og Idrettsforbundet har selvstendige
friheter, men vi har fortsatt en aktiv idrettspolitikk.
Avslutningsvis
vil jeg også si at Venstre kommer til å støtte Rødts løse forslag
i saken.
Statsråd Anette Trettebergstuen [14:29:03 ] : Spiseforstyrrelser
er et samfunnsproblem som vi må og skal møte med bred front og med
alle tilgjengelige virkemidler. Det er åpenbart et stort behov for
å satse mer på både forebygging og behandling, på utdanning og veiledning
av personell, og på kontinuerlig å lete etter alle virkemidler for
hvordan vi kan bli bedre. Det har hittil i debatten også blitt nevnt
mange grusomme historier som vi har lest og hørt om den siste tiden,
og som vi alle er enige om at vi ikke kan være bekjent av.
Men jeg er uenig
i flertallsinnstillingen til dette representantforslaget, om at
dette problemet skal løses ved at regjeringen skal gå inn og styre
hva idretten, som er en selvstendig og autonom organisasjon, skal
gjøre. Det er mye som kan sies om at flertallet viser så liten tillit til
norsk idrett og til den norske idrettsmodellen at de vil gå inn
og detaljstyre vår største frivillige organisasjon. Og det er et
helt klart brudd med en viktig tradisjon med armlengdes avstand
– idretten er fri. Vår rolle er å ha dialog med den.
NIF er en autonom
organisasjon som henter sin legitimitet fra medlemmene. Og skal
en handlingsplan med NIF som nedslagsfelt ha den kraften den trenger, må
også planverket komme nedenfra. På bakgrunn av det ber jeg Stortinget
om å avvise forslaget til vedtak fra flertallet og heller støtte
opp om forslaget fra mindretallet.
Vi skal ha, og
vi har god dialog – forpliktende – med både idretten og andre sentrale
parter. Fra første samtale med idretten har spiseforstyrrelser vært
på dagsordenen, og det er også et tydelig krav om at dette prioriteres i
tildelingsbrevene med spillemidlene. Men så er det også slik at
idretten selv har satt dette som en av de viktigste og mest prioriterte
områdene å jobbe med framover. Selvsagt har de det.
Regjeringen er
i gang med en opptrappingsplan for psykisk helse, med øremerkede
midler, gjennom Helsedepartementet. Vi skal sikre økt kapasitet
i spesialisthelsetjenesten, hindre nedbygging av sengeplasser og
ha en særskilt satsing på barne- og ungdomspsykiatrien og på DPS-ene
rundt omkring i landet.
Komiteen peker
på behovet for forskning og kompetanse, og jeg tar med meg problemstillingene
og behovene inn i det allerede etablerte samarbeidet med Senter
for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole. Det er innført
nye læreplaner der det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring
er innført, og det gir gode muligheter for skoler og lærere til
å jobbe godt mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser.
Vi er alle enige
om at vi må forsterke innsatsen for å få en tryggere idrett, men
vi kan altså ikke tilnærme oss helseutfordringer ved å frata autonome
organisasjoner eierskap til egne prosesser. En statlig handlingsplan
for idretten er altså ikke en egnet framgangsmåte.
Masud Gharahkhani hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Turid Kristensen (H) [14:32:16 ] : Jeg har veldig stor respekt
for at noen sektorer har stor grad av autonomi, og det er mye politikk
vi ikke skal blande oss inn i. Men her er det ikke snakk om å styre.
Hvis man har lest innstillingen, vil jeg si at alt snakket om mangel
på tillit og respekt er, med respekt å melde, bare – ja, jeg vet
ikke hvilket ord jeg skal bruke, men det er bare ikke det det er
snakk om, og det tror jeg statsråden vet. Min erfaring fra utdannings-
og forskningskomiteen, som er i litt samme situasjon, er at det
betyr ikke at vi ikke politisk kan bidra til satsingsområder. Også
i kultursektoren er det et viktig prinsipp med en armlengdes avstand,
men det forhindrer ikke satsinger på prosjekter f.eks. innenfor
likestilling og mangfold. Solberg-regjeringens idrettsstrategi,
som er nevnt, er nettopp et eksempel på det, og den har statsråden
her i salen tidligere sagt at hun ønsker å følge opp. Det er altså
mulig å bidra slik at aktører i autonome sektorer får drahjelp i
spesielle saker, og det er dette. Dette er et problem man ikke har klart
å løse på mange år.
Ser ikke statsråden
at et bidrag fra departementet vil gi idretten ressurser til å gripe
fatt i dette på en ny måte, og at vi på den måten nå kan lykkes
med at færre unge i idretten får disse problemene?
Statsråd Anette Trettebergstuen [14:33:24 ] : Jeg er egentlig
enig med representanten, men representanten foreslår ikke det hun
sier her at hun gjør. Vi skal bidra fra regjeringens side til å
løse dette problemet, men ikke slik representanten foreslår i forslaget,
ved at regjeringen skal sette ned et utvalg der NIF skal være med.
Idretten jobber
allerede godt med dette. Vi har dette som et av våre sentrale temaer
i dialogen og samarbeidet med idretten, og vi bidrar allerede gjennom
tippemidlene, der arbeidet mot spiseforstyrrelser er en av de prioriterte
sakene fra idrettens side. Vi kan bidra med å gi penger til kulturaktører
eller selvstendige aktører og ha en armlengdes avstand, men vi vedtar
ikke at regjeringen skal opprette et utvalg for å løse et problem
som idretten har. Det må idretten gjøre selv, og idretten ønsker
heller ikke den drahjelpen som Stortingets opposisjon tror at de
gir dem.
Turid Kristensen (H) [14:34:26 ] : For det første har idretten
endret syn siden det første høringsinnspillet de kom med, og for
det andre tror jeg igjen at statsråden leser våre forslag med en
viss vrangvilje. Det det er snakk om, er at man skal fasilitere,
bidra til at de får ressurser til et utvalg som kan jobbe med dette,
og som kan koordinere arbeidet på tvers av mange ulike sektorer.
Det gjøres i mange andre sammenhenger, både i idretten, i kulturen
og i utdanningssektoren, så dette er ikke uhørt.
Statsråden sa
at hun vil gjøre alt hun kan, på bred front og med alle tilgjengelige
virkemidler, for å bidra til dette. I et intervju med Dagbladet
i november ble statsråden spurt: Kommer det øremerkede midler til
dette arbeidet? Da var svaret:
«Det kan jeg si ja til. Det kommer
gjennom spillemidlene og det er også noe idretten har bedt om selv.»
Kan statsråden
i så fall redegjøre for hvordan hun ønsker, som hun også nå var
inne på, å bidra økonomisk? Skal det øremerkes midler til dette
gjennom spillemidlene?
Statsråd Anette Trettebergstuen [14:35:30 ] : Dette med arbeidet
mot spiseforstyrrelser er noe som idretten selv, gjennom Norges
idrettsforbund, har satt høyt opp på dagsordenen. Det er av de tingene
de jobber mest med nå i inneværende periode. Det er også derfor slik
at da vi nylig, før jul, tildelte tippemidlene til NIF, sto det
i tildelingsbrevet at arbeidet mot spiseforstyrrelser skal særlig
prioriteres. Dette gjør vi fordi vi nettopp i dialogen med idretten
vet veldig mye om hva de setter i gang. Så det er allerede slik
at vi finansierer deres arbeid og gir dem muligheten til å gjøre
mer. Men det er et viktig prinsipp at idretten må få lov til å organisere
det arbeidet sitt selv, og det er heller ikke slik at idretten selv har
kommet til regjeringen og bedt oss om å sette ned et koordinerende
utvalg. Der tar representanten feil.
Turid Kristensen (H) [14:36:23 ] : Jeg vil si at det er ganske
stor forskjell på å uttale at man skal gi øremerkede midler til
dette, og å peke på det idretten allerede gjør. Idretten gjør mye,
det er vi alle enige om. Det har de gjort i flere år, og de har
faktisk økt innsatsen. Det er riktig. Men det å si i et intervju
at man ønsker å øremerke midler, og så gi beskjed til idretten om
at dette må de prioritere gjennom de midlene de allerede får, er
to helt forskjellige ting. Det er, mener jeg, ikke å gå ut på bred front
og bruke alle tilgjengelige virkemidler.
Dette har vært
en prosess. Dette var et initiativ som kom fra oss på Stortinget,
det var ikke idretten som kom til departementet, men vi har i gjentatte
møter med idretten, med mange av aktørene, flere ganger, jobbet oss
fram til at det er dette idretten nå også ønsker å gå inn for, for
de ønsker å få et mandat til å kunne jobbe tverrsektorielt og til
å kunne koordinere og samarbeide om den innsatsen som – hver for
seg – gjøres på mange fronter i idretten. Det er her jeg mener at
det ikke er styring fra departementets side. Det står i innstillingen,
det står også i forslaget, at det skal framlegges et forslag fra idretten
selv, som dette skal bygge på.
Statsråd Anette Trettebergstuen [14:37:28 ] : Ja, men det kan
idretten selv gjøre i dag. Idretten ønsker selvfølgelig ikke at
regjeringen skal gå inn og styre hva idretten skal gjøre. Det er
dette som blir feil. Da tror jeg representanten har misforstått
litt hvordan norsk idrett finansieres, for norsk idrett finansieres
nesten utelukkende gjennom tippemidlene. Det er slik at når de årlige
tildelingsbrevene kommer med tippemidlene, står det der hva idretten
skal prioritere å gjøre. Så ja, idretten har fått penger til arbeidet
mot spiseforstyrrelser for inneværende år fordi de har fått tildelt
tippemidler, og der er vi sammen enige om hvilke områder som skal
prioriteres.
Turid Kristensen (H) [14:38:09 ] : Jeg vet ikke om vi snakker
litt forbi hverandre, statsråden og jeg. Det er ikke snakk om at
idretten ikke gjør noe med dette eller ikke prioriterer det allerede,
men vi trenger en forsterket innsats. Det er heller ikke slik at
det ikke er områder hos idretten, f.eks. i idrettsstrategien, som
ikke handler om dette, men som handler om gjenåpning etter pandemien,
der det er konkrete tiltak som skal finansieres utenom det vanlige.
Det gis penger til antidopingarbeid, det gis penger til senter for
skadeforebygging. Det er ikke slik at vi ikke kan bidra med ekstra
midler til en satsing i en periode for å hjelpe idretten. Dette
ønsker idretten selv. Noe av utfordringen er at det er tverrsektorielt,
og da mener jeg at det statsråden står her og sier, er bare å skyve
alt ansvaret over på idretten. Vi politikere kan bidra, også til
autonome sektorer, hvis vi ønsker det. Det håper jeg det er et flertall
i denne salen som ønsker, for det tror jeg vil kunne være en av
løsningene for at idretten kan få bukt med dette problemet.
Statsråd Anette Trettebergstuen [14:39:10 ] : Vi bidrar på
alle mulige måter politisk i idretten. Idretten har god dialog med
mitt departement, god dialog med Helsedepartementet – alle dører
står åpne. Dette ordner vi opp i sammen, i dialog, men det er å
tråkke over en grense at regjeringen skal opprette et utvalg som idretten
ikke har bedt om selv. Det overrasker meg at representanten står
her i dag og mener at idretten er for dette. Dette er å bryte med
et grunnleggende prinsipp om at idretten er autonom.
Så er det slik
at for inneværende år har idretten fått 25 mill. kr mer i tippemidler
enn den fikk i fjor, bl.a. fordi vi mener at man skal prioritere
arbeidet med deltakelse for barn og unge, spiseforstyrrelser, osv.
Så selv om man ikke har øremerket penger over statsbudsjettet, er det
også slik at de pengene som tildeles gjennom tippemidlene på helt
ordinært vis, skal gå til de områdene som er viktige, og som prioriteres
av idretten selv.
Silje Hjemdal (FrP) [14:40:21 ] : Det var svært mye som var
fristende å kommentere her, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.
Oppsummert kan
man vel si det sånn at kulturministeren skyver idretten foran seg
i dette spørsmålet, helseministeren skyver sykehusene foran seg,
og barne- og familieministeren følger situasjonen nøye, slik man gjør
i mange andre saker. Kan kulturministeren være med på å droppe litt
av polemikken og være enig i at vi skal ta på alvor foreldrene som
nå ber om det, og følge det opp konkret? Da blir mitt spørsmål til
kulturministeren: Kan statsråden love at hun vil jobbe opp mot helseministeren
for å få økt denne satsingen i revidert budsjett?
Statsråd Anette Trettebergstuen [14:41:23 ] : Det er med respekt
å melde opposisjonen som bedriver polemikk her i dag, for man later
som om man ber om at det skal igangsettes arbeid som liksom ikke
foregår. Det er tvert imot helt uriktig.
Hvis man kjenner
idretten og følger med på hva de gjør, vet man at de er godt i gang,
og at det jobbes på bred front med disse problemene. Det er ikke
slik at idretten har behov for et regjeringsnedsatt utvalg. Vi har god
dialog, godt samarbeid, og vi har også gitt ekstra penger til dette.
Jeg tar dette på det største alvor, men dette og de forferdelige
historiene vi har hørt, løses ikke ved at regjeringen overstyrer
idretten. Jeg kan love at jeg jobber mot spiseforstyrrelser, men
jeg kan selvfølgelig ikke her i dag stå og forskuttere noe i revidert
statsbudsjett, og det tror jeg representanten skjønner.
Silje Hjemdal (FrP) [14:42:10 ] : Det har ikke vært vanskelig
på noen som helst måte å få med seg at kulturministeren er mot det
forslaget vi behandler i dag, men jeg vil prøve å utfordre igjen:
Hva kan kulturministeren garantere at hun vil gjøre angående denne problematikken
på sitt felt?
Statsråd Anette Trettebergstuen [14:42:31 ] : Som jeg sa, gikk
vi allerede andre dag på jobb, i mitt første dialogmøte med idretten,
gjennom dette med spiseforstyrrelser i idretten. Jeg fikk en grundig
redegjørelse av hva idretten gjør, og hvordan de trapper opp dette arbeidet,
og jeg stilte også krav om at dette skal prioriteres. Siden har
vi månedlig og god dialog om hva som skjer.
Jeg har redegjort
for hva regjeringen har lovet å gjøre på helsedelen av budsjettet
for å styrke arbeidet mot psykisk uhelse, kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser. Det
er også slik at vi allerede har Senter for idrettsskadeforskning
på Idrettshøgskolen, som mottar grunntilskudd fra KUD, og som jobber
godt mot spiseforstyrrelser i sin portefølje. Vi har dialog med
det senteret, og vi ser også på om vi kan styrke innsatsen på området.
Jeg er helt enig i at vi må ta med oss det at vi trenger mer kunnskap
og formidling av kunnskap rundt dette her.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avsluttet.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Tage Pettersen (H) [14:43:47 ] : De aller fleste av oss tenker
nok umiddelbart på jenter når temaet kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser
dukker opp, og det kan kanskje være naturlig ut fra inntrykk vi
får, bl.a. gjennom media, men det er nok et langt fra korrekt bilde.
La meg også bringe litt av gutteperspektivet inn i debatten.
Når media i dag
skriver en sak eller arrangerer en debatt om influensere eller kroppspress,
handler oftest debatten om plastisk kirurgi og bloggere som påvirker unge
jenter, mens guttene ofte sitter på sidelinjen. Samtidig som dette
skjer, øker tallet på unge menn med nettopp spiseforstyrrelser.
«Du ser helt rå ut», «sykeste kroppen», «se på den magen» – denne
typen tilbakemeldinger florerer i kommentarfeltene og bidrar til
å bygge opp under det usunne kroppsfokuset. For mange gir det bekreftelse
og anerkjennelse, men for unge, usikre og lett påvirkelige ungdommer
kan effekten være en helt annen.
Mange gutter gir
inntrykk av at de er selvsikre og glade, mens sannheten kanskje
er det stikk motsatte. Mange ser seg i speilet på treningssenteret
og er alt annet enn fornøyd med det speilbildet som møter dem. Guttene dropper
oftere enn jentene å ta nettopp praten. Psykisk helse, kroppspress,
spiseforstyrrelser og alt det som befinner seg imellom, er tabuer
som ofte settes på dagsordenen, men dessverre er det få av guttene
som er med på å ta debatten.
Komiteen er enig
om at det er viktig å gjøre idretten til en trygg arena, spesielt
for ungdom. For å lykkes med dette må vi evne å tenke på tvers av
siloer. Her må idrett, helse og skole jobbe sammen om kunnskapsinnhenting,
kunnskapsdeling og samhandling. Vi må ha med den organiserte idretten,
som statsråden er veldig opptatt av i replikkordskiftet, men like
viktig er det å ha med den uorganiserte delen. Spesielt er treningssentersektoren
viktig her, derfor er jeg glad for engasjementet også til Virke
i komiteens arbeid.
Vi må også ta
toppidrettsgymnasene på alvor, og de har bedt helt konkret om at
arbeidet mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i større grad innarbeides
i læreplanene. Det er noe Kunnskapsdepartementet bør vurdere, og
ikke utelukkende for elever på toppidrettsgymnas; dette er kunnskap
unge trenger, helt uavhengig av studievalg.
Det vi nå diskuterer,
henger tett sammen med psykisk helse, og mye kan forebygges ved
å følge opp intensjonene i representantforslaget. Derfor er det
synd at statsråden gjemmer seg bak at staten ikke skal styre idretten.
Det er jeg 100 pst. enig i, både som tillitsvalgt i idretten og
som stortingspolitiker. Men dette handler ikke om å styre idretten,
det handler om å gi idretten den nødvendige støtten og tilretteleggingen
for at de skal kunne lykkes i dette viktige arbeidet. Det er det
minste vi kan gi dem på denne veien, og det gjør heldigvis et flertall
i Stortinget når denne saken skal opp til votering.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:47:05 ] : Min lokalavis, Drammens
Tidende, skriver om Vilde som slanket seg for å gå raskere på ski.
Det endte med total kollaps. 14 år gamle Vilde var på treningsleir
i Oberhof med andre unge som satset på skiskyting i 2011. Der kom
kollapsen etter flere års unngåelse av måltider og pirking i maten
Det ble oppturer og nedturer etter dette. Det går bra med Vilde
i dag. Hun tar fysioterapiutdanning, men det har vært en lang vei
dit. Hun advarer andre unge i en kronikk i NRK Ytring, fordi treneren
i 2011 i Oberhof spurte: «Har du det bra?» Og hun svarte først,
etter lang tid: «Jeg har det fint» – selv om alt var galt.
Idretten er en
arena der unge og barn er spesielt utsatt. Idrett handler også om
å konkurrere og om prestasjoner, og det er lett å ta løsninger som
gir raske resultater, som å gå ned i vekt, enten man vil gå raskere
på ski eller hoppe lenger. Det vet vi alt om.
Idretten, Olympiatoppen
og toppidrettsgymnasene gjør veldig mye bra, ikke minst Norges idrettsforbund. Sunn
idrett er en del av Idrettsforbundets satsing fra 2020, å jobbe
med forskningsbaserte og forebyggende tiltak for å spre kunnskap
om idrettsnæring. Men som komiteen selv sier i innstillingen, og
den er enstemmig på dette punktet: Det er fortsatt store utfordringer
knyttet til kroppspress i idretten, og det er helt nødvendig å intensivere
holdningsskapende arbeid. Det må rett og slett gjøres mer.
Ja, hva skal da
gjøres? Samarbeid mellom idrett, helsetjeneste og forskningsmiljøer
må styrkes for å få bedre kompetanse hos trenere og administrativt
apparat. Man må koble sammen miljøer for å få de riktige tiltakene,
og vi må vite mer om hva som forårsaker spiseforstyrrelser, mer
om forebygging.
Da blir det veldig
skuffende at statsråden og regjeringen gjemmer seg bak idrettens
autonomi og ikke støtter forslaget om handlingsplan. Selvsagt kan
statsråden støtte dette. Det mangler rett og slett vilje. Vi ønsker
at idretten skal være en trygg arena for barn og unge. Det ønsker
vel alle i denne salen, og vi vil ikke at Vilde skal oppleve det
som hun gjorde, og heller ikke at andre gjør det.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:50:06 ] : Dette representantforslaget
omhandler en alvorlig og bekymringsverdig tematikk, nemlig spiseforstyrrelser
og kroppsmisnøye i idretten. Dette er et samfunnsproblem som har
vært på agendaen i lang tid, men som i det siste har fått et nytt
fokus, heldigvis, bl.a. etter at Maren Lundby og andre har tatt
et oppgjør med presset i sin sport. Dette er en problematikk som
alle vi i salen ønsker å finne en løsning på så raskt som mulig,
men det er ikke noen kvikkfiks, og det er en problematikk som regjeringen virkelig
tar på største alvor og vil fortsette å jobbe aktivt med. Det må
det nå ikke være noen tvil om.
Vi stemmer i dag
ikke for dette representantforsalget fordi vi mener at regjeringen
absolutt ikke skal instruere idretten når det kommer til denne tematikken
– det blir feil. Norges idrettsforbund er en autonom, frivillig
organisasjon som selv skal og må bestemme hva de vil gjøre, også
i dette spørsmålet. Det er en prinsipiell sak, og med all sin gode
kompetanse og sitt store engasjement må vi kunne stole på at idretten
og Idrettsforbundet tar dette ansvaret på best mulig måte og imøtekommer
denne problematikken. Det ansvaret ønsker Idrettsforbundet selv,
og de er ikke glade – selv om opposisjonen har påstått det flere
ganger nå – for dette representantforslaget og denne instruksjonen.
Det er imidlertid
ikke bare innenfor idretten at spiseforstyrrelser og kroppsmisnøye
er et utbredt problem. Det er et stort og voksende samfunnsproblem,
som mange har vært inne på, og det rammer altså stadig yngre barn
– og gutter – og rapportene som kom etter pandemien, er skikkelig
urovekkende lesning. Derfor er jeg glad for at regjeringen er i
gang med en sårt tiltrengt opptrappingsplan for psykisk helse, bl.a.
med fokus på barn og unge. Den har vi ventet lenge på. Det var ikke
gehør for denne typen opptrappingsplan med den regjeringen vi hadde,
og vi lider nå under det. Så det blir utrolig krevende å håndtere
dette framover, men opptrappingsplanen er på gang.
Jeg er også veldig
glad for at det under høringen kom mange gode forslag fra kompetansemiljøene
både innenfor og i tilknytning til idrettsmiljøene, som ønsker å
få bukt med disse utfordringene på alle nivåer knyttet til sportslig
utfoldelse.
Vi i Senterpartiet
støtter derfor helhjertet opp om vårt forslag i denne saken, hvor
vi anmoder regjeringen om å ha god dialog med idretten for å styrke
samarbeidet for en sunnere idrett og bidra til å hindre kroppsmisnøye
og spiseforstyrrelser. For det er både riktig og viktig at Idrettsforbundet
får støtte til å gjennomføre sitt kvalitetsarbeid på dette viktige
området, helst selv og i egen regi.
Kari-Anne Jønnes (H) [14:53:17 ] : En sunn idrettskultur er
noe av det flotteste og mest verdifulle vi kan ha i vårt samfunn
– en sunn idrettskultur, som inkluderer alle uavhengig av bakgrunn,
kjønn og talent fra tidlig alder, som bidrar til glede og mestring
på trygge arenaer med engasjerte voksne. Spiseforstyrrelser er et økende
problem i samfunnet, og det må vi ta på alvor. Det holder ikke lenger
at det jobbes på toppen av idrettspyramiden.
Skal vi få bukt
med den økende trenden der flere og flere unge rammes av spiseforstyrrelser,
må det jobbes systematisk både i det profesjonelle idrettsmiljøet
og i det frivillige. Barneidrett er gøy, og det bør det helst være lenge.
Skal vi sørge for at barneidretten har plass til alle, må kunnskap
om spiseforstyrrelser og hvordan det best forebygges, settes på
dagsordenen i alle idrettslag og foreninger i hele landet. Det er
ugreit at det er treneren det kommer an på, eller at det er andre
foreldres reaksjon som avgjør om du føler deg god nok eller sprek
nok til å fortsette med fotball når du er 10–11 år. Det bør ikke være
et tema.
Som samfunn har
vi mye å takke Totens Maren Lundby for. I oktober fortalte hun at
hun droppet OL i Beijing. Hun ville ikke slanke seg på en uforsvarlig
måte. Hun forklarte at det var et tungt, men bra valg for egen helse.
Hun fikk heldigvis masse skryt, og aldri har jeg vært stoltere over
å være innlending enn jeg var akkurat da.
Forsker og ernæringsfysiolog
i Sunn Idrett, Kristin Jonvik, roser skihopperen for valget hun
tok, og understreker hvor viktig dette er for unge utøvere. Kropp
får for mye fokus fra tidlig alder. Det er sårbart for ungdom som
er i en fase hvor man ofte sammenligner seg med andre.
Det skal vi som
samfunn være veldige oppmerksom på. Skihopp har lenge slitt med
problemstillinger rundt vekt. Derfor peker også Jonvik på at budskapet
fra Maren er viktigere nå når breddeidretten speiler toppidretten
mer enn før. Å ta leken fra barn og unge og legge et prestasjonspress
på dem kan være utfordrende for det å ha et sunt forhold til kosthold,
sier hun.
Fokuset på hoppsporten
har også vist at kroppspress og spiseforstyrrelser ikke bare rammer
jenter, men også gutter. Det er viktig at vi tilnærmer oss hele
bredden av idretter og ivaretar både jenter og gutter på en god
måte. Skal vi få bukt med utfordringene, kreves det systematisk
informasjon og planmessighet i arbeidet med en inkluderende og sunn
idrett for alle, der foreldre, idrettslag og toppidrettsnasjonen
Norge må jobbe sammen. Det er ikke tvil om at det trengs en forsterket
innsats for å få til et tverrsektorielt samarbeid til beste for
barn og unge, til beste for idretten og til beste for samfunnet.
Grunde Almeland (V) [14:56:29 ] : Jeg følte bare for å ta ordet
en siste gang for å understreke noe. Det gjør jeg fordi det gjentatte
ganger fra regjeringspartiene blir tatt opp at dette er et forslag
som vil overstyre og detaljstyre idretten, som skal være autonom.
Jeg vil bare understreke at fra Venstres side er ikke dette et forslag
om å gi statsråden fullmakt til å gå inn og detaljregulere hvordan
Norges idrettsforbund skal operere. Dette er et forslag om hvordan
man fra statens side skal bidra i disse problemstillingene. Det
er nettopp derfor dette forslaget også gir et mandat til både Kulturdepartementet
og også Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.
Så selv om statsråden her i salen ikke vil se den siden, håper jeg
i hvert fall at hun vil ta med seg dette når det nå ligger an til
å bli flertall for at dette arbeidet skal settes i gang. Det er
et forslag om statens bidrag, ikke om detaljregulering av Idrettsforbundet.
Jeg vil også minne
om at det er flere enn Norges idrettsforbund som har ansvar for
idrettsutøvere og sportsutøvere fra ung alder. Det er flere miljøer
enn Norges idrettsforbund som konkurranseidretten innbefatter, så
jeg håper hun inviterer inn flere miljøer i den kompetansegruppen
det nå kommer forslag om å sette ned.
Kathy Lie (SV) [14:58:12 ] : Det er ingen uenighet om at diagnostisering
er en jobb for helsevesenet. Det er ingen uenighet om at idretten
har gjort mye viktig arbeid. Det er ingen uenighet om at det fortsatt
er et problem som trenger stor oppmerksomhet.
Idretten har til
tross for iherdig innsats over mange år ikke oppnådd de resultatene
de selv ønsker seg. Idretten trenger drahjelp. De trenger kunnskapsinnhenting, kartlegging
og mer ressurser til å kurse sine ledere og trenere. Samtidig er
utfordringen med spiseforstyrrelser et problem som strekker seg
langt utenfor idrettens virkeområder.
Idrett drives
også av andre enn Norges idrettsforbund, og stadig flere – som det
ble påpekt her – bruker landets treningssentre. Disse sentrene har
også behov for kunnskap og drahjelp.
Jeg forstår ikke
at dette forslaget oppfattes som å bestemme over idretten all den
tid vi inviterer idretten til å lede arbeidet med å utarbeide en
plan. Som leder av dette arbeidet kan idretten nettopp si noe om
hva de trenger, og hva de ønsker seg.
Jeg vil også varsle
at vi synes det løse forslaget fra Rødt var et godt forslag, og
vi ønsker å støtte det.
Votering, se torsdag 28. april
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
Det ringes inn
til votering.