Ingjerd Schou (H) [10:55:45] (ordfører for saken): Ulike varianter av representantforslaget vi behandler i dag, har tidligere vært fremmet, og det er ikke underlig. Pandemien har hatt enorm påvirkning på livene våre. Selv om vi nå er i ferd med å legge deler av pandemien bak oss, er det for tidlig å erklære den som et tilbakelagt kapittel. I tillegg er det viktig at vi trekker lærdommer av pandemien og dermed blir bedre rustet for å møte neste smittsomme virus eller annen sykdom.

Overordnet sett har lærdommen vi må trekke, vært at en pandemi ikke er avsluttet ett sted før den er slått ned alle steder. På dette grunnlaget er det ikke vanskelig å forstå motivasjonen bak det foreliggende representantforslaget, som etterlyser tiltak for å øke den globale tilgangen på vaksiner, medisiner, medisinsk utstyr og medisinsk teknologi i kampen mot covid-19.

Vi går inn for å avvise forslaget, og jeg vil redegjøre for hvorfor komiteens flertall gjør det. Forslagsstillerne gjør rett i å påpeke en global skjevfordeling av vaksiner og medisiner mot covid-19. Vi har også sett nye mutasjoner og utbrudd av viruset som følge av at det ikke er slått ned i tilstrekkelig grad overalt. Det er viktig å understreke at Norge har tatt en lederrolle i initiativ for å sørge for en jevnere fordeling av vaksiner helt siden pandemien først brøt ut. Dette har vi gjort gjennom både vaksinesamarbeidet COVAX og det internasjonale samarbeidet i covid-19-responsen, The Access to COVID-19 Tools Accelerator, ACT-A, hvor Norge sammen med Sør-Afrika er ledere.

Vi er godt kjent med forslaget fremmet i WTO av India og Sør-Afrika om unntak for visse bestemmelser om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter i TRIPS-avtalen. Dette initiativet har stått sentralt i representantforslaget vi behandler nå. Utfordringene med dette initiativet er at det er for vidtgående. Det risikerer å forårsake redusert forskning på og utvikling av legemidler og medisinsk utstyr. Dette kan skje fordi insentivene for å produsere blir borte. Det er ikke heldig. En av de sentrale lærdommene fra denne pandemien er hvor hurtig legemiddelselskapene var i stand til å utvikle og produsere effektive vaksiner. Jeg vil gjerne vise til hva The Economist skrev på lederplass 19. februar 2022. Her ble det overbevisende argumentert for at det i første omgang er produksjonskapasiteten i fattigere land som forhindrer omfattende distribusjon av vaksiner der, ikke rammene for den internasjonale handelen.

Det viktigste bidraget fra Norge i kampen mot covid-19 globalt er tiltak som medfører økt distribusjon av vaksiner og medisinsk utstyr. I denne sammenhengen vil jeg gjerne understreke at det var under regjeringen Solberg at vi mobiliserte sterkt for politisk og økonomisk støtte gjennom nevnte ACT-A og vaksinepilaren COVAX. For vår del er det viktig at den nye regjeringen opprettholder dette arbeidet og fortsetter det viktige sporet vi igangsatte. Det er nettopp det vi ser at regjeringen gjør, og slik sett har flertallet gått inn for å avvise forslaget, men erkjenner også fullt ut at denne typen forslag kommer til debatt, for en pandemi er ut fra sin definisjon verdensomspennende og kan sånn sett ikke løses nasjonalt.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:00:13]: Jeg vil takke saksordføreren for en grundig redegjørelse om saken, men vil bare presisere – eller kanskje forsterke – noen få poeng.

Representantene løfter et særdeles viktig tema, og vi i Senterpartiet er enig i at covid-19-vaksiner, legemidler og medisinsk utstyr bør gjøres tilgjengelig for alle. Det er en komplisert sak, men målsettingene må være krystallklare.

I vår regjeringsplattform slår regjeringen fast at den vil være med på å bekjempe smittsomme sykdommer. Dette skal gjøres ved å «bidra til finansiering, utvikling og likeverdig fordeling av vaksiner og annen helseteknologi som markedet ikke leverer alene».

Norge støtter det internasjonale initiativet for å sikre global tilgang til og effektiv distribusjon av covid-19-vaksiner. Sammen med Sør-Afrika spiller Norge en aktiv rolle som medleder for fasiliteringsrådet i The Access to Covid-19 Tools Accelerator, ACT-A, for å mobilisere andre land til å bidra med sin andel.

Norge har også innfridd løftet om å dele fem millioner vaksinedoser med det internasjonale vaksinesamarbeidet COVAX og jobber samtidig for at flere rike land skal dele vaksiner med utviklingsland. Denne pandemien er avhengig av internasjonalt samarbeid, og vi må finne gode løsninger multilateralt. Det er svært viktig også når vi er i en situasjon hvor pandemien har et annet fokus i vårt eget land.

Diskusjonen om TRIPS-unntaket har vært fastlåst i over ett år. I dette innebærer det å finne fram til et kompromiss som har mulighet til å oppnå konsensus og dermed bidra til global vaksinerettferdighet. Forslaget fra Sør-Afrika og India er svært omfattende og hadde, som det er sagt tidligere her, ingen mulighet til å bli vedtatt. Da diskusjonen i WTO om et unntak fra TRIPS-avtalen per i dag er fastlåst, mener regjeringen at unntak for patenter på vaksiner er et godt utgangspunkt for å finne enighet. Jeg tror det er en klok vurdering av vår regjering.

Med dette støtter Norge internasjonale initiativ for å sikre global tilgang til og effektiv distribusjon av covid-19-vaksiner. Viktigheten av å finne gode løsninger multilateralt i møte med covid-19-pandemien må også påpekes. Det skjer ved å åpne opp for at Norge kan støtte et begrenset unntak fra WTOs avtale om de immaterielle rettighetene. Det er også svært viktig for å finne en løsning på et problem som er ganske utfordrende. Unntaket bør begrenses til patent på vaksiner og medisiner mot covid-19.

Senterpartiet støtter regjeringen i å jobbe for et kompromiss, slik regjeringen har sagt at de vil.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:04:04]: I ei alvorleg tid skal me altså diskutera ei anna alvorleg sak, nemleg den pågåande pandemien som har kosta – og kostar – svært mange menneskeliv, og som forsterkar global ulikskap og fattigdom og fører til sosial og økonomisk uro.

Tilgang på vaksinar, medisinar, testar og annan helseteknologi er avgjerande for å kjempa mot denne pandemien. Så langt har responsen frå verda vore heilt utilstrekkeleg. Den rike delen av verda trekkjer stigen opp etter seg og lèt menneske i den fattige delen av verda bli verande uvaksinerte, utesta og ubehandla, i iveren etter å beskytta eigedomsretten legemiddelselskapa har til vaksinar og helseteknologi, som i hovudsak er utvikla med offentleg forsking og med midlar frå fellesskapet. Det er skadeleg, det er urimeleg, og det set det internasjonale regelverket for immaterielle rettar i eit svært dårleg lys.

Legemiddelselskapa er dei store børsvinnarane for tida. Dei tener gigantsummar kvar dag, og innbyggjarane i fattige land betaler prisen med sitt liv og sin økonomiske og sosiale tryggleik. Noreg kunne ha spelt ei anna rolle, ei solidarisk og progressiv rolle i Verdshandelsorganisasjonen og i forhandlingane om eit mellombels unntak frå dette regelverket. Noreg kunne ha teke i bruk den uavhengige rolla vår utanfor EU, særleg i ei sak der me ser at nettopp EU er den største bremseklossen for eit fungerande internasjonalt system for produksjon og distribusjon av vaksinar, medisinar og testutstyr. Det er dette saka i dag handlar om.

Med regjeringsskiftet oppstod det eit håp om ei vending vekk frå den førre regjeringa si føreseielege støtte til profitt for legemiddelselskapa framfor liv og helse for fattige menneske. Den nye regjeringa kom med eit forsiktig teikn i så måte ved å opna for å støtta eit kompromiss i WTO for unntak for patent på vaksinar, men eit slikt unntak vil vera ein svært avgrensa del av det som trengst for å kjempa effektivt mot pandemien. Det gjev òg uttrykk for at ein tek ei svært passiv rolle.

No har me fasiten på kva denne strategien fører til. Nyleg blei det leke eit avtaleutkast som ligg svært langt frå det forslaget om eit breitt unntak frå aktuelle immaterielle rettar som Sør-Afrika og India har kome med, og som er det som trengst. Men dette gjev oss samtidig ein sjanse til å seia at me held fram med forhandlingane, og at me ikkje godtek det nye avtaleutkastet som eit endeleg resultat. Dette såkalla kompromisset kan på ingen måte vera sluttpunktet. Eg vil difor oppmoda regjeringa til å ta initiativ til nye forhandlingar.

Responsen frå den rike verda har så langt vore utilstrekkeleg. Det har dels basert seg på velgjerdsarbeid, som ikkje gjev den hjelpa som trengst, og som dessutan umyndiggjer fattigare land. Det har òg basert seg på motstand mot å lempa på dei svært avgrensande internasjonale reglane, noko som kunne ha gjort låg- og mellominntektsland i stand til sjølve å produsera og distribuera vaksinar og medisinar. Produksjonskapasiteten i desse landa finst, noko som òg nyleg er blitt dokumentert.

Så blir det argumentert med at forslaget frå Sør-Afrika og India er for vidtgåande, og at ein difor ikkje kan støtta det. For kven er det for vidtgåande? Er det for legemiddelselskapa, eller er det for dei fattige i fattige land, som altså betaler prisen?

Det blir sagt at insentiva for å utvikla og forska på vaksinar og medisinar vil bli svekte, men insentiva til utvikling av dei aktuelle vaksinane har altså vore ønsket frå forskarar og fellesskapet om å hjelpa folk, og statar sine sjenerøse økonomiske bidrag og førehandsavtalte innkjøp av desse vaksinane. Eg ser ikkje at desse insentiva på nokon måte vil bli svekte av å støtta eit slikt forslag. Kunnskapen som ligg bak, er eit globalt fellesgode og bør koma alle til gode.

Med dette vil eg ta opp dei forslaga som SV og Raudt har fremja i innstillinga.

Seher Aydar (R) [11:09:17]: Ingen er trygge før alle er trygge. Det har vi sett ganske tydelig. Et virus, en mutasjon som oppstår i Storbritannia, i India eller i Sør-Afrika i dag, kommer til å dukke opp hos oss i morgen. Tidlig i pandemien så man hvor skjevt vaksinene ble fordelt. Da advarte også forskerne om at mutasjoner vil oppstå i områder med lav vaksinasjonsgrad, og det er akkurat det vi nå har sett skje. Vi lever ikke i en verden der vi kan sørge for oss selv og tro at det er nok.

Det er ikke bare for vår egen sikkerhet vi skal sikre vaksiner. Det handler også om solidaritet. Mens vi setter tredje dose på våre friske ungdommer, står helsearbeidere og utsatte grupper i utviklingsland uten. Mens vi gleder oss over gjenåpning, er noen afrikanske land knapt kommet i gang med vaksiner. I Burundi var ingen fullvaksinert ved årsskiftet, mens bare 0,1 pst. av Kongos 90 millioner innbyggere var fullvaksinert. Det viser tall fra WHO. Under pandemien har størstedelen av dosene av vaksiner som Moderna og Pfizer/BioNTech blitt sendt til rike land. Millioner av doser som var lovet til lav- og mellominntektsland, har blitt forsinket. Bare 9,6 pst. av Afrikas nærmere 1,2 milliarder innbyggere er fullvaksinert ved årsskiftet. Det er en urettferdighet vi ikke kan se på.

Rødt støtter derfor initiativ til å produsere vaksiner i utviklingsland gjennom teknologioverføring. Det vil også gjøre disse landene mer selvstendige og la dem bidra til den globale motstandsdyktigheten mot covid-19. Vi kan ikke ofre helsen til store deler av jordas befolkning for å beskytte legemiddelgigantenes profittjag. Vi må faktisk sette menneskeliv og helse foran profitt.

Dagens vaksiner og medisiner mot covid-19 er utviklet i en dugnad av offentlige forskere og med offentlig testkoordinering og finansiering. Det som i dag bidrar til å motvirke pandemien, er et fellesgode.

Påstanden om at et unntak fra immaterielle rettigheter for å bekjempe pandemien vil hindre innovasjon, har ikke grunnlag i hvordan det faktisk fungerer i dag. Det koster et amerikansk legemiddelfirma i snitt 1,8 mrd. dollar å utvikle et nytt legemiddel, mens de tjener i snitt over 18 mrd. dollar per legemiddel. Altså er inntektene ti ganger høyere enn utviklingskostnadene.

Midt i covid-pandemien brukte syv av de ti største legemiddelselskapene i USA mer på salg og markedsføring enn på forskning og utvikling. Kongressen i USA fant i en rapport i juli at de 14 største legemiddelselskapene brukte 57 mrd. dollar mer på utbytte og kjøp av egne aksjer enn på forskning i perioden fra 2016 til 2020. Det er realiteten. Da skulle det egentlig bare mangle at Norge, som ønsker å være et solidarisk land, er det i praksis.

Forslaget fra India og Sør-Afrika er avgrenset til å motarbeide pandemien, og det er jeg ganske sikker på at vi i utgangspunktet har et felles ønske om. Da bør vi også støtte det forslaget.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:13:13]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å ta opp et viktig tema: hvordan vi kan få en mer rettferdig fordeling av vaksiner internasjonalt. En mer rettferdig fordeling er både det riktige og det kloke å gjøre i denne situasjonen. Den ulikheten vi ser, er tvers igjennom usolidarisk. Det øker faren for nye farlige mutasjoner, og det forlenger de dramatiske økonomiske og sosiale konsekvensene av pandemien.

Vi i Kristelig Folkeparti vil fortsatt jobbe for at Norge skal bidra mer internasjonalt i denne saken, i WTO, med nye initiativ for å få en bedre framtidig global helseberedskap, og gjennom investeringer, både innenfor og utenfor bistandsbudsjettet. Samtidig er det åpenbart at Norge tidlig tok ansvar i denne krisen og har bidratt mye. Vårt utviklingsarbeid ble omstilt for å møte pandemien, og sammen med Sør-Afrika tok Norge på seg å lede det viktigste internasjonale samarbeidet for å bekjempe covid-19 gjennom ACT-A. Vi bidro også – og bidrar videre – med viderefordeling og finansiering av vaksinedoser.

Noe av det andre som Norge har lagt vekt på i det politiske arbeidet, gjennom både ACT-A, WHO og WTO, er å få en dialog med andre land om de forslagene som kom på banen, og også å øve press på legemiddelindustrien. Norge jobber for å øke produksjonskapasiteten, sikre lave priser og få til mer solidariske løsninger.

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi hørt, både i salen her og ellers, ordene «ingen er trygge før alle er trygge». Det er ikke bare ord, det er både sant og viktig ikke å glemme. Selv om vi nå opplever at pandemien er over, er ikke det tilfellet. Nye virusvarianter er en trussel mot både global helsesikkerhet, internasjonal handel og økonomi og i siste instans også en sikkerhetspolitisk trussel.

Retten til helse er en menneskerettighet, og uten tilgang til vaksiner og andre nødvendige helsetjenester fratas mennesker retten til helse. Å sikre likeverdig tilgang er avgjørende for å forebygge og behandle sykdom og unngå negative økonomiske effekter av pandemien. De økonomiske effektene av covid-19 rammet de fattigste og mest utsatte landene aller hardest.

I WTO har både denne og den forrige regjeringen tatt på seg jobben med å arbeide for konsensus om en løsning. Det mener jeg er viktig. Et godt forslag er et forslag som kan presse fram en enighet som faktisk kan endre situasjonen på bakken. Derfor vil Kristelig Folkeparti stemme mot forslag nr. 1 og for forslagene nr. 2 og 3.

Åsmund Aukrust (A) [11:16:31]: Selv om koronapandemien akkurat nå begynner å virke litt fjern for oss, både fordi situasjonen i verden er som den er, og fordi pandemien snart ser ut til endelig å være over i Norge, er pandemien i hele verden på ingen måte over.

Det har blitt sagt at korona er et forstørrelsesglass på forskjellene mellom folk. Det har det vært i Norge, men framfor alt har det vært det internasjonalt, og tydeligst har vi kanskje sett det i fordelingen av vaksiner. Lenge var hovedutfordringen at det ikke var nok produksjon av vaksiner. I dag er problemet at vi ikke får vaksinene ut dit folk bor.

Dagens regjering tar et internasjonalt lederansvar for å skaffe nok vaksiner til alle. Statsminister Jonas Gahr Støre har sammen med Sør-Afrikas president tatt lederskapet i organisasjonen ACT-A. I januar lanserte han, sammen med FNs generalsekretær Guterres og WHOs generaldirektør, en kampanje for å skaffe nesten 17 mrd. dollar innen juni 2022. Vi oppfordrer alle ledere fra verdens rike land til å bidra. Norge ga i desember 2 mrd. kr ekstra til dette viktige arbeidet.

Norge arbeider også innenfor WTO for et kompromiss som kan fjerne patenter på covid-19-vaksiner. Det ble tidlig signalisert fra den nye regjeringen etter at vi vant valget i september. Hvorfor er det viktig med et kompromiss? Hadde det ikke vært bedre om Norge kunne være det landet som gikk lengst? Sannheten er at vi ikke får til noen ting uten enighet. Derfor er det mest radikale å gå inn for et kompromiss, for det er da vi kan få til forandring for folk. Det å være ren og rank i denne saken løser ingenting. Det som løser noe, er å mobilisere andre land til å jobbe for enighet. Skal man få til noe, er det et kompromiss som må til. Det har kommet signaler om at det kan være mulig å få til noe, så jeg ønsker regjeringen lykke til med det viktige arbeidet for å skaffe nok vaksiner til alle.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:19:28]: Covid-19-vaksiner, legemidler og medisinsk utstyr bør gjøres tilgjengelig for alle, også lav- og mellominntektsland. På det punktet er jeg enig med representantene. Nå er hovedfokuset på krigen i Ukraina, men vi må ikke glemme at covid-19-pandemien er den verste helsekrisa i vår levetid, med alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser. Det har også vist hvor sårbare land er i møte med globale helsekriser, og internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for håndteringen.

Regjeringa var raskt ute etter regjeringsskiftet med å justere Norges posisjon i dette spørsmålet, og Norge støtter et unntak fra TRIPS-avtalen for patenter på covid-19-vaksiner.

Så til spørsmålet om vi bør gå inn for et kompromiss eller ikke: For meg handler solidaritet om å få gjennomslag for noe. Det blir altså ikke noe vedtak i WTO uten at det er enstemmig, altså et kompromiss. Det å fremme et primærstandpunkt og gå ned med flagget til topps synes jeg ikke bidrar til framgang i dette spørsmålet, for vedtak i WTO krever enstemmighet, og debattene i Genève det siste året viser at det brede forslaget ikke kan oppnå konsensus. Det gjelder både produktomfang, varighet og bestemmelser i TRIPS-avtalen. Patenter på vaksiner og legemidler mot covid-19 er sentralt i debatten, og vi må jobbe ut fra det som er utgangspunktet, det som er realiteten, det som er verden slik den faktisk er.

Norge vil lytte til alle argumenter for å bringe oss framover i forhandlingene, og vi deltar i videre forhandlinger med en pragmatisk holdning for å få en rask avklaring. Debatten til nå har vært for polarisert, og da blir det ingen endring. Det er dette som er Norges holdning. Norge har også lederskap i det internasjonale samarbeidet for covid-19-vaksiner, sammen med Sør-Afrika, og vi har bidratt med 6,5 mrd. kr til ACT-A og 2 mrd. kr for 2022.

Norge deler i tillegg vaksinedoser gjennom vaksinesamarbeidet COVAX. COVAX har levert 1,4 milliarder vaksinedoser så langt, og de planlegger å levere ytterligere 900 millioner doser i løpet av første halvår 2022. COVAX har også levert 80 pst. av vaksinedosene i lavinntektsland. Samtidig deler jeg vurderingen av at vaksinetilgangen er svært ulik.

Den største utfordringen i 2020 er nå utrullingsapparatet på landnivå. Produksjonskapasiteten er ikke lenger hovedhinder for likeverdig tilgang til covid-19-vaksiner.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:27:54]: Eg følgde debatten frå kontoret og tenkte at dette er ein debatt eg må ta ordet i, for eg synest ein må gi regjeringa kred for å vere kreativ i forklaringa si på kvifor ein ikkje har løfta primærstandpunktet sitt. Eg hugsar veldig godt tilbake til da Gro Harlem Brundtland hamra laus på spesielt USA, men sjølvsagt også Sveits, Storbritannia, dei store legemiddelprodusentlanda, som ønskte å blokkere utrulling eller patentfritak i møte med store sjukdomar som spende seg over heile verda – hiv, aids osv. Det var aldri nokon tvil om at Noreg var villig til å strekkje seg til kompromiss når det kom til stykket.

Det som er historisk nytt i denne saka, er to ting: For det første har USA plutseleg opna for ein avgrensa tilgang til patentfritak. Det er veldig interessant frå eit land som har ein stor legemiddelindustri. Veldig mange av desse vaksinane, medisinane og testutstyret osv. har produsentane sine i USA.

Det andre nye er at Noreg har gått bort frå ei lang linje i norsk politikk som har handla om å gå inn for patentfritak i ei avgrensa tid på la oss seie 5 år, for å handtere og hjelpe verda med å komme seg gjennom ein pandemi, i dette tilfellet. Det er det nye.

Berre for å ta eit eksempel: Baricitinib, som er ein medisin som gjer at ein kan få ei mykje betre utvikling på sjukdomen i løpet av 14 dagar, kostar 7 amerikanske dollar dersom ein produserer han lokalt, i dette tilfellet i India. Dersom ein skulle gjort dette gjennom innehavaren av patentretten, ville det kosta over 1 000 amerikanske dollar. Det er den differansen som skaper problem.

For meg er dette ein ubegripeleg norsk posisjon, for viss poenget her er å kome seg gjennom ein pandemi, må målet vere å få ut både medisinar, vaksinar og testutstyr raskast mogleg, og det finst lokal produksjonskapasitet som kan gjere dette mogleg. Det gjer at enkelte land ikkje blir sperra ute frå avtalar ved at patentrettar varer i fleire tiår, osv. Regjeringa vel altså å gå rett på sitt eigentlege primærstandpunkt, og det er ei avgrensa patentfritaksordning som gjeld berre vaksinar og ikkje alt det andre som skal til for å løyse problemet.

Eg må seie at etter denne runden med spørsmål aner eg ikkje kva dei norske interessene er i dette spørsmålet. Er det nokon som kan forklare meg det? Kan statsråden kome opp og forklare heilt ærleg kva som eigentleg er Noregs interesser i denne saka? Det er for meg ubegripeleg kvifor ein har brote ei linje frå Brundtland til i dag.