Presidenten: Etter
ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne
debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Seher Aydar (R) [12:29:58 ] (ordfører for saken): I dag er
det en historisk dag, 8 mars. Jeg vil starte med å gratulere alle
kvinner med dagen. I dag tenker jeg spesielt på kvinner som lever
i krigsområder eller er på flukt.
Tilbake til denne
salen er det også et historisk dokument vi behandler, nemlig Harberg-utvalgets
rapport kapittel 9, om Stortingets medvirkning og kontroll i utenriks-
og sikkerhetspolitikken. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid
og Harberg-utvalget for en grundig rapport. I dag klargjør Stortinget
grunnlaget for langsiktig, åpen og demokratisk politikk for hva
som skal være Norges rolle i verden.
Jeg vil nevne
to grunner til at jeg kaller det historisk: Det har vært noe usikkerhet
om den konstitusjonelle kommandokjeden på disse politikkområdene.
Hva kan den til enhver tid sittende regjering gjøre på egen hånd, og
hvordan må Stortinget involveres? Hvordan kan vi sikre veloverveid
utenriks- og sikkerhetspolitikk som både er parlamentarisk forankret
og samtidig klarer å respondere raskt på utviklingen internasjonalt?
Her er det avgjørende at Stortinget avklarer kjørereglene, og det
gjør vi.
Når vi i dag presenterer
innstillingen, er det med stor enighet i komiteen. Dette er oppløftende,
for det betyr at vi kan være uenige om innholdet i politikken, og det
kommer vi nok også til å være, men vi står i hovedsak samlet om
de demokratiske spillereglene. I en stadig mer polarisert verdensorden
gleder det meg som folkevalgt.
Jeg skal nevne
noen av de områdene hvor komiteen er enstemmig. Komiteen understreker
at regjeringen plikter å konsultere Stortinget før den treffer viktige
avgjørelser, ikke etter. Det vil si at selv i saker hvor regjeringen
ikke trenger samtykke fra Stortinget, plikter den å holde Stortinget
informert og konsultere de folkevalgte. Det skal regjeringen gjøre
på et tidspunkt som sikrer at konsultasjonen er reell, altså ikke
etter at vedtaket er fattet eller irreversible prosesser er satt
i gang.
En viktig møteplass
for konsultasjon er den utvidete utenriks- og forsvarskomité, altså
DUUFK. Her kan regjeringen drøfte fortrolig informasjon i saker
som ikke kan debatteres offentlig. Komiteen er samlet om at DUUFK
ikke skal misbrukes, at det skal praktiseres strengt. De eneste
sakene som skal opp der, er de som ikke kan legges fram for Stortinget
på andre måter. Noe annet ville vært å legge lokk på åpen demokratisk
debatt.
Komiteen er også
samstemt om at Riksrevisjonen kan få tilgang til møtereferatene
fra DUUFK så lenge disse er underlagt taushetsplikt.
Så til det som
går på norsk deltakelse i militæroperasjoner i utlandet. Her har
det gjentatte ganger vært reist kontroverser om den konstitusjonelle
saksgangen og Stortingets anledning til å føre kontroll med regjeringen,
særlig i forbindelse med Norges deltakelse i NATOs angrep i Libya.
Komiteen er opptatt av at militæroperasjoner i utlandet skal ha
demokratisk legitimitet. Derfor slutter komiteen seg til utvalgets
vurderinger om at det kan være tilrådelig at regjeringen ikke begrenser
seg til å konsultere Stortinget før en slik operasjon, men også sikrer
at beslutningen har klar parlamentarisk forankring.
Komiteens mindretall,
fra Rødt og SV, ønsker å konkretisere at regjeringen fremmer sak
for votering til Stortinget, uten at det står i veien for den brede
enigheten om det generelle prinsippet som jeg nettopp nevnte.
En eventuell norsk
deltakelse i militæroperasjoner utenfor rikets grenser er en alvorlig
avgjørelse. Forslag til vedtak må begrunnes av den fagansvarlige
statsråden i form av et statsrådsforedrag. Komiteen støtter at foredragene
må utformes på en måte som gir Stortinget konkret grunnlag for etterfølgende
kontroll. Den skriftlige redegjørelsen skal inneholde folkerettslig
grunnlag, rammene for vår militærmakt, om vi deltar i en krig og om
den i så fall er til forsvar av landet, samt operasjonens målsetting
og varighet.
Komiteen er med
andre ord samlet om at regjeringen ikke skal sende norske styrker
til utlandet uten å presentere en håndfast plan med folkerettslig
mandat og klare rammer. Som komiteen skriver:
«Uten tilgang til skriftlige og
begrunnede vedtak fra regjeringen er det ikke mulig for Stortinget
å ivareta sin kontrollfunksjon.»
Det dokumentet
vi behandler i dag, er en klargjøring av kjøreregler som den til
enhver tid sittende regjering må følge opp. Jeg vil igjen takke
komiteen for et godt samarbeid og uttrykke at det er viktig at vi
er så samlet om denne innstillingen som vi er.
Jeg tar opp det
forslaget som Rødt er med på.
Presidenten: Da
har representanten Seher Aydar tatt opp det forslaget hun refererte
til.
Lubna Boby Jaffery (A) [12:35:04 ] : Med krigen i Ukraina står
Norge og Europa i den mest krevende utenriks- og sikkerhetspolitiske
situasjonen på svært mange år. Det understreker viktigheten og relevansen av
å ha en prinsipiell og overordnet diskusjon om Stortingets medvirkning
i og kontroll med norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
Grunnloven gir
regjeringen myndighet til å fatte beslutninger i utenriks- og sikkerhetspolitikken,
og det er den som sitter med ansvaret. Dette prerogativet har unntak,
og Stortingets samtykke er påkrevd i en rekke saker. Likevel er
dette utgangspunktet, med regjeringens grunnlovfestede prerogativer,
viktig å ha med for å forstå Arbeiderpartiets synspunkt i denne
saken.
I utenrikspolitikken
har det hatt stor verdi at vi finner sammen på tvers av blokker
og partiskillelinjer. Det gir en forutsigbarhet og gjenkjennelighet
i norsk utenrikspolitikk som er en styrke for landet. I lys av det
er det viktig at en regjering har god dialog med Stortinget. Selv om
det er regjeringens prerogativ, er det ikke noe i veien for at Stortinget
involveres og konsulteres.
Det gjøres i stor
grad. Særlig har den utvidete utenriks- og forsvarskomité, populært
kalt DUUFK, vært den sentrale arenaen for regjeringens konsultasjoner
med Stortinget i slike saker. Komiteen er en viktig arena for utenriks-
og sikkerhetspolitikken i Norge. Så langt som mulig må konsultasjonene
foregå på en måte og et tidspunkt som gjør at konsultasjonene er
egnet til å ha reell betydning for regjeringens beslutning.
Vi har likevel
kommet til at det er en rekke områder der konsultasjonsordningen
og forankringen kan gjøres bedre. Konsultasjonskravet bør forankres
sterkere konstitusjonelt, og de konstitusjonelle kompetansereglene som
gjelder deltakelse i militære operasjoner i utlandet, framstår som
uklare og lite anvendelige i dag. Det kan også være tilrådelig at
regjeringen, i tillegg til å konsultere, påser at beslutninger om
å delta i militæroperasjoner i utlandet har en klar parlamentarisk
forankring. Komiteen vil senere ta stilling til grunnlovsforslaget
Dokument 12:27 for 2019–2020, som kommer inn på flere av disse problemstillingene.
Så har Rødt og
SV noen standpunkt rundt deltakelse i militæroperasjoner i utlandet.
De ønsker debatt og votering i åpen sal før bruk av norsk militærmakt
i utlandet. Det har ikke vi stilt oss bak. Det har vært og er regjeringens
prerogativ å styre utenrikspolitikken.
De to siste ukene
har illustrert for oss hvor uoversiktlig en krisesituasjon er, og
hvor raskt og til dels uventet en slik situasjon kan utvikle seg.
Arbeiderpartiet støtter at regjeringen skal konsultere og ha god
dialog med Stortinget. Det skaper trygg forankring og legger grunnlag
for tradisjonen vi har, med bred forankring og konsensus i utenriks-
og forsvarspolitikken. Samtidig må vi ikke komme i en situasjon
der saksbehandlingsregler forsinker nødvendig bruk av militærmakt.
Må det handles raskt, så må det handles raskt.
La meg avslutte
med å si at regjeringen likevel må legge til rette for Stortingets
etterfølgende kontroll. Stortinget må få utfyllende og tilstrekkelig
informasjon om faktiske forhold og vurderinger. Beslutningene må
tas på en måte som gjør at de kan etterprøves. Vedtakene må være
skriftlige og begrunnede. Komiteen har derfor sagt noe om hvilke
krav som stilles til statsrådsforedragene som ligger til grunn for
en beslutning om deltakelse i militæroperasjoner i utlandet. Det
er et signal vi legger til grunn at regjeringen merker seg.
Aleksander Stokkebø (H) [12:39:09 ] : Utvalget som ble nedsatt
for å utrede Stortingets kontrollfunksjon, Harberg-utvalget, fikk
et viktig tilleggsmandat til å «vurdere og komme med forslag til
prosedyrer for å sikre Stortingets medvirkning og kontroll med norsk utenriks-
og forsvarspolitikk».
Samlet sett og
historisk sett har utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge vært
preget av samarbeid og konsensus, og det har vært en styrke. Samtidig
oppnås det likevel ikke alltid bred enighet, men innenfor utenriks-
og forsvarspolitikken er det regjeringens prerogativ formelt å treffe
de endelige beslutningene i slike saker. Det er som kjent regulert
i Grunnloven §§ 25 og 26. Grunnloven stiller også krav om Stortingets
samtykke på en rekke viktige områder, som tidligere talere har vært
inne på. Et eksempel er om Norge skulle tilslutte seg en traktat
som krever lovendring, eller som er av særlig viktighet. Det er
også et krav om at Stortinget samtykker til økt eller redusert forsvarsmakt
og bruken av «landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes
til linjetroppene», utenfor landegrensene.
Utenriks og sikkerhetsområdet
skiller seg fra mange andre politikkområder ved at regjeringen konsulterer Stortinget
før det fattes viktige beslutninger. I over 100 år har den utvidete
utenriks- og forsvarskomité, DUUFK, vært en sentral arena for dette.
Fortrolige drøftelser i komiteen danner grunnlag for en felles forståelse,
og det gjør det også lettere å finne sammen i enighet.
Det er en samlet
komité som understreker at slike konsultasjoner må skje på en måte
som gjør at det har reell betydning for de beslutningene regjeringen
til slutt fatter. Det betyr at konsultasjonene må komme så tidlig at
det ikke er gjort beslutninger eller satt i gang prosesser som det
vil være vanskelig eller umulig å reversere. DUUFK skal kun brukes
i tråd med sitt formål og i de sakene som på konsultasjonstidspunktet
ikke kan legges fram for Stortinget på en annen måte. Den generelle
informasjonsplikten som regjeringen har til Stortinget, ivaretas
ikke gjennom disse konsultasjonene, og konsultasjonene skal heller
ikke brukes slik at regjeringen unndrar seg en offentlig debatt.
En samlet kontroll-
og konstitusjonskomité støtter utvalgets syn på viktigheten av en
streng praktisering av at regjeringen er parlamentarisk forpliktet
til å konsultere DUUFK i viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk,
handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap, herunder terrorberedskap,
som det også framgår av Stortingets forretningsorden § 16 andre
ledd.
Konsultasjonskravet
bør forankres sterkere konstitusjonelt, slik utvalget har anbefalt,
og det er komiteen enig i. I flere nordiske land kreves det parlamentarisk samtykke
til militæroperasjoner i utlandet. Fram til 1945 var det praksis
også i Norge, uten at det ble ansett som konstitusjonelt påkrevd,
ut fra det jeg har fått opplyst.
Stortinget vil
ta stilling til en grunnlovfesting av konsultasjonsplikten og terskelen
for når stortingsvedtak om utenlandsoppdrag er nødvendig, med behandlingen
av Grunnlovsforslag 27 for 2019–2020, om endringer i §§ 25 og 26.
Høyre støtter
ikke mindretallets forslag i saken, men ser fram til de videre diskusjonene.
Nils T. Bjørke (Sp) [12:43:25 ] : Eg vil starta med å takka
komiteen og saksordføraren for eit godt samarbeid.
Mens me handsamar
denne saka, står me midt i det tyngste og mest krevjande og avgjerande
i utanriks- og tryggingspolitikken i vår tid. Det er godt me står
i ein rotfesta tradisjon med samarbeid og konsensus på politisk nivå.
Denne saka handlar
om Stortingets medverknad og kontroll i utanriks- og tryggingspolitikken.
Kontrollen på dette området går føre seg innanfor dei same rammene
som gjeld for Stortingets kontroll med regjeringa og forvaltninga
elles. Me driv kontroll på vegner av Stortinget som folkevalt organ
for å sikra ansvarlegheita i det politiske systemet.
Prerogativet i
utanriks- og tryggingspolitikken gjer at kontrollen på dette området
vert utøvd noko annleis enn i innanrikspolitikken. Kontrolloppgåva
etter Grunnlova § 75 g vert følgd opp av utanriks- og forsvarskomiteen,
og regjeringa konsulterer Stortinget i den utvida utanriks- og forsvarskomiteen
før avgjerder vert tekne.
Ein samla komité
legg vekt på at føremålet med konsultasjonsordninga er å informera
for å skapa ei felles forståing og for å dempa konfliktar og fremja
konsensus. Ein samla komité peiker på at prerogativet ikkje legg avgrensingar
på Stortingets kompetanse til å driva kontroll med regjeringa.
Omsynet til Stortingets
kontroll er årsaka til at konsultasjonskravet kan trenga ei sterkare
konstitusjonell forankring. Omsynet til Stortingets kontroll kan
gjera det tilrådeleg at regjeringa har ei klar parlamentarisk forankring
i avgjerda om å delta i militæroperasjonar i utlandet utover konsultasjonane.
Dette kjem me attende til i grunnlovshandsaminga seinare i vår.
Om grunnlaget
for kontroll kan ha trong for forbetringar, er det viktigaste at
krevjande avgjerder i utanriks- og tryggingspolitikken vert handterte
med den beste klokskap og grundigheit som tida me lever i, tillèt. Maktfordelinga
mellom Stortinget og regjeringa må liggja i botn for val som formar
historia.
Sofie Høgestøl (V) [12:45:59 ] : Jeg ønsker å begynne innlegget
mitt med å takke både komiteen og saksordføreren, men jeg vil også
takke medlemmene av Harberg-utvalget for et godt stykke utført arbeid,
med deres utredninger og drøftinger rundt Stortingets kontrollfunksjon
i utenrikspolitiske saker.
Det er viktig
for å sikre en god demokratisk saksgang at prosedyrene for å sikre
Stortingets medvirkning i norsk utenriks- og forsvarspolitikk er
et emne for diskusjon med jevne mellomrom. Det er derfor gledelig
at Stortinget vedtok å utvide mandatet til Harberg-utvalget til
også å omfatte dette. Som en person som til vanlig underviser i
statsrett, setter jeg også veldig pris på noe som kan danne grunnlag
for gode eksamensoppgaver i det faget i framtiden.
Utenriks- og sikkerhetspolitikken
har lenge stått i en særstilling i det norske politiske landskapet.
Saksfeltet har lenge vært sterkt konsensusorientert og har vært preget
av en stor grad av samarbeidsvilje mellom de politiske partiene.
Regjeringens prerogativer over deler av den norske utenriks- og
sikkerhetspolitikken resulterer naturligvis i at regjeringen innehar
store bestemmelsesmyndigheter over norsk utenrikspolitikk. Spesielt
i sammenligning med andre politikkområder er det viktig å understreke
den unike mengden myndighet regjeringen utøver i utenrikspolitiske
spørsmål. Som flere andre talere har vært inne på, skulle det bare
mangle. Det er tradisjonelt utenrikspolitikken som er lagt til den
utøvende myndighet.
Som Harberg-utvalget
tydeliggjør, er det likevel viktig at man i en del saker skal konsultere
Stortinget. Det understrekes også at konsultasjoner mellom regjering og
den utvidete utenriks- og forsvarskomité må foregå på en slik måte
at de ivaretar Stortingets innflytelse over den endelige beslutningen.
For meg er det nettopp det samspillet mellom storting og regjering
som er kjernen i det demokratiske systemet vi har i Norge. Utvalget
uttrykte også bekymring over mangelen på konstitusjonell forankring
for denne konsultasjonsordningen i Norge.
Venstre stiller
seg bak disse uttalelsene fra utvalget. Konsultasjonsordningen ivaretar
Stortingets konstitusjonelle rett til å påvirke utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Ordningen har over lang tid vært praksis i Norge, men ikke forankret
på konstitusjonelt vis. Vi ønsker en tydeligere forankring av dette
velkommen, uten at det på noen måte skal bidra til å erstatte regjeringens
opplysningsplikt.
Etter Grunnloven
§§ 25 og 26 ligger den formelle vedtaksmyndigheten innen utenriks-
og sikkerhetspolitikk hos regjeringen, som sagt. Utvalget understreker
likevel at Stortinget er i sin fulle rett til å behandle saker som
gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. Utvalget konkluderer også
med at Stortinget på eget initiativ kan komme med politisk forpliktende
vedtak. Venstre stiller seg bak disse vurderingene.
De siste ukers
hendelser har poengtert viktigheten av en god og åpen dialog rundt
Norges sikkerhetspolitikk. Russlands angrepskrig i Ukraina har vist
oss at vår frihet er skjørere enn vi kanskje hadde sett for oss.
At både storting og regjering kan bidra til å utforme denne politikken,
er positivt. Den formelle beslutningsmyndigheten ligger selvsagt
hos regjeringen, men Stortinget har også en viktig rolle å spille.
Den offentlige meningsbrytningen også om utenrikspolitiske saker
er en del av det som skiller oss fra et autoritært regime. Selv
om diskusjonen kan være krevende, er jeg overbevist om at mer offentlig
debatt fører til bedre beslutninger, og det vil jeg takke regjeringen
for de siste ukene.
Jeg er glad for
at en samlet komité støtter utvalgets vurdering rundt forsterking
og synliggjøring av Stortingets rolle i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske
saker og Stortingets rett til å treffe politisk forpliktende anmodningsvedtak.
Det at en samlet komité står inne for dette, styrker etter min mening
saken og nasjonalforsamlingens rolle i utenrikspolitiske spørsmål.
Det setter jeg stor pris på.
Vi befinner oss
i en urolig verden. Den russiske invasjonen av Ukraina er blodig
og uprovosert. I slike ekstraordinære situasjoner er det helt avgjørende
at vi spiller på alle sidene ved et åpent politisk system, og at
regjeringen og Stortinget kan spille på lag og utfordre hverandre
på hvilke posisjoner Norge skal innta. Jeg opplever at en samlet
komité står bak dette ønsket og ser derfor på denne innstillingen
som et viktig steg i å definere Stortingets rolle i utenrikspolitikken.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:50:07 ] : Utenriks-
og sikkerhetspolitikken skiller seg, som veldig mange talere har
vært inne på i dag, fra andre politikkområder, for det er større
grad av tverrpolitisk enighet i Stortinget. Mange ganger forsøker
vi også å finne fram til tverrpolitisk enighet, selv om det kanskje
ikke var det i utgangspunktet. Ta f.eks. spørsmålet om vi skulle
sende et stort styrkebidrag til Mali: Den forrige regjeringa var
veldig innstilt på det, men etter konsultasjoner med Stortinget
ble det bestemt at man ikke skulle gjøre det, selv om regjeringa
egentlig kunne fatte beslutning på egen hånd. Der skiller vi oss
fra ganske mange andre land, og land hvor det da er votering i nasjonalforsamlingen.
Det kan være flertall med kanskje én og to stemmer, slik at man
fatter beslutninger av denne typen som har langt svakere forankring
enn det man har i Stortinget gjennom den norske modellen, hvor vi søker
bredere politiske løsninger.
Det som også skiller
debatten på dette området fra mange andre, er at vi ikke automatisk
går og mistenkeliggjør hverandres motiver. Det er ikke sånn at man
i utgangspunktet gjør det i disse diskusjonene, og det synes jeg
er bra. Det framgår jo også av merknadene som komiteen har jobbet
med på dette feltet. Det synes jeg vitner om at det har vært gjort
en veldig god jobb fra Harberg-utvalget, og jeg har også fulgt det
fra den tida jeg satt her.
Parlamentarisk
forankring av all politikk, også i utenriks- og sikkerhetspolitikken,
er avgjørende for et velfungerende demokrati, og regjeringas politikk
må jo ha støtte i Stortinget. Men som mange har vært inne på, er
det etter Grunnloven §§ 25 og 26 regjeringas prerogativ å fatte
endelig beslutning i utenriks- og forsvarspolitikken. Men prerogativet
er altså ikke til hinder for at Stortinget kan føre kontroll med
regjeringa.
Det er lang praksis
for at regjeringa konsulterer Stortinget før man fatter viktige
beslutninger i utenrikspolitikken. Et eksempel på det er spørsmålet
om hvordan vi praktiserer eksportregelverket for våpen i land der
krig og konflikt truer. Der foretok vi en endring av det som har
vært veldig lang praksis gjennom 60 år. Da gikk jeg først til Stortinget
og sa vi vurderte å gjennomføre en slik endring. Veldig mange politiske
partier fattet så beslutninger, på demokratisk vis, og vi foretok
en endring i norsk praksis som egentlig endret norsk politikk de
siste 60 årene.
Det som kjennetegner
dette området, er at beslutninger ofte må tas ganske raskt, men
Stortinget har altså mulighet til å gjøre det på en effektiv måte,
og jeg mener at vi også gjorde det i denne saken. Det har vært praksis siden
1917, og det har tjent storting og regjering siden den gangen.
Jeg er helt enig
i at vi ikke skal bruke den utvidete utenriks- og forsvarskomité
til å unndra oss offentlig diskusjon om viktige spørsmål i utenriks-
og sikkerhetspolitikken. Samtidig er det ofte spørsmål som er preget
av fortrolighet, det er sikkerhetsgradert informasjon, og det er
sensitiv informasjon som kan skade vår sikkerhet og våre interesser
hvis det blir offentlig kjent. Derfor er det viktig at vi ivaretar
den fortroligheten som preger den utvidete utenriks- og forsvarskomité,
uavhengig av hvilke partier som sitter i regjering.
Presidenten: De
talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Bjørnar Moxnes (R) [12:54:07 ] : Det er veldig bra at vi har
fått en grundig gjennomgang og diskusjon av Stortingets rolle i
både utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette var i utgangspunktet
ikke opprinnelig en del av Harberg-utvalgets mandat, men etter forslag
fra Rødt gikk et samlet storting inn for å ta det med i mandatet:
å se på både Stortingets medvirkning i og kontroll med utenrikspolitikken
og på offentlig innsyn i og debatt rundt Riksrevisjonens undersøkelser.
Så jeg er takknemlig for at det ble tatt inn og er blitt etterlevd
i utvalgsarbeidet.
Så er vi nå i
en spesiell situasjon, hvor verden står på en knivsegg. Europas
største land er i full gang med en folkerettsstridig og brutal invasjon.
Det viser egentlig alvoret i og hvor avgjørende det er, det vi behandler
av politikkfelt i dag. Jeg er derfor glad for at et samlet storting vil
vedta viktige avklaringer om hvordan vi skal behandle utenrikspolitikk
og sikkerhetspolitikk framover. Vi har noen historiske – og også
dyrekjøpte – erfaringer som viser hvor avgjørende det er å ta vare
på et fungerende demokrati, ikke minst når det er en kritisk situasjon.
Vi leste i Godal-rapporten
om Afghanistan-krigen at Stortinget der burde ha fått mer informasjon
om mål, midler og forventede resultater. Vi husker at før man gikk
til krig mot Libya, var det ikke noe formelt møte i Stortinget,
men det var en runde på mobiltelefon og sms med de daværende parlamentariske
lederne. Jeg er derfor glad for at komiteen nå slår fast at regjeringen
plikter å konsultere Stortinget før den fatter viktige vedtak, og for
at Stortinget slår fast at kongelige resolusjoner om å sende styrker
ut av landet må ha et konkret innhold som Stortinget kan ettergå.
Så er det en komitéanbefaling
at regjeringen sørger for at internasjonale militæroperasjoner har
parlamentarisk forankring. Sammen med SV foreslår Rødt at dette gjøres
ved at regjeringen legger fram sak til åpen debatt og votering her
i Stortinget, før den sender soldater ut av landet. Dette gjøres
i Sverige og Danmark, og det var også sedvane og fast praksis –
jf. Harberg-utvalget – fram til 1945.
Uenigheten vil
bestå, både om utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk. Desto viktigere
er det at vi blir enige om gode og tydelige prinsipper for hvordan
man tar beslutninger. Vårt syn er at folkestyre ikke står i veien
for handlekraft, heller ikke i kriser, men er nettopp forutsetningen
for handlekraft.
Votering, se voteringskapittel
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.
Dermed er dagens
kart ferdigdebattert, og det blir en pause fram til det kalles inn
til votering kl. 15.
Stortinget tok
pause i forhandlingene kl. 12.57.
-----
Stortinget gjenopptok
forhandlingene kl. 15.
President: Svein Harberg