Andre visepresident Nils T. Bjørke [10:06:25]: Stortingets godtgjersleutval har lagt fram innstilling om endring i godtgjerslene til stortingsrepresentantane, statsministeren og statsrådane i tråd med utfallet av dei ordinære lønsoppgjera for 2020 og 2021. Dette er i samsvar med dei retningslinjene og prinsippa som Stortinget har gjeve. Innstillinga frå Stortingets godtgjersleutval inneber ein prosentvis auke for stortingsrepresentantane og regjeringsmedlemene på 1,7 pst. for 2020 og 2,7 pst. for 2021, men med verknad frå 1. mai 2021 for endringane.

Bakgrunnen for at godtgjersleutvalet har lagt fram forslag til endring av godtgjersla for både 2020 og 2021, er at godtgjersla ikkje har vore justert sidan 2019, medan ein har venta på Cappelen-utvalet.

Presidentskapet har delt seg i denne innstillinga, og det er sett fram tre mindretalsforslag.

Eg vil leggja fram forslaget frå visepresidentane Svein Harberg, Morten Wold og underteikna. Me vil visa til det grundige arbeidet som vart gjort av Cappelen-utvalet, og handsaminga i Stortinget av forslaga frå utvalet i mai 2021. Stortinget slutta seg då til forslaget frå utvalet om at den generelle lønsutviklinga i Noreg er den mest relevante indikatoren for vurdering av endringar i godtgjersla, og at stortingsrepresentantar, statsrådar og statsministeren skal ha lik prosentvis regulering basert på dei årlege sentrale lønsoppgjera. Med dei kriteria som no er lagde til grunn for arbeidet til godtgjersleutvalet, vil det vera eit rådande prinsipp at innstillinga til utvalet vert følgd opp gjennom vedtak i Stortinget.

Desse medlemene viser til at 2020 var eit veldig spesielt og krevjande år for mange på grunn av tiltak som følgje av covid-19, og me meiner det vil vera rett å avstå frå regulering av godtgjersle dette året. Desse medlemene viser vidare til at godtgjersleutvalet skal leggja fram forslaget sitt så snart som mogleg etter at det årlege lønsoppgjeret er ferdig. Ei regulering no vil vera i utakt med slike årlege justeringar.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

«Regulering av godtgjørelsen for stortingsrepresentanter skal skje snarest mulig etter lønnsoppgjøret i 2022 etter ny innstilling fra godtgjøringsutvalget, der de ser bort fra lønnsutviklingen i 2020.»

Dei andre medlemene av presidentskapet vil gjera greie for dei andre forslaga.

Eg vil med dette ta opp forslag nr. 1.

Så vil eg gå vidare til Dokument 8-forslaget frå stortingsrepresentantane Bjørnar Moxnes, Marie Sneve Martinussen, Hege Bae Nyholt, Seher Aydar, Geir Jørgensen, Mímir Kristjánsson, Tobias Drevland Lund og Sofie Marhaug frå 12. oktober 2021 om kutt i godtgjersla for stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer.

Fleirtalet i presidentskapet, alle bortsett frå femte visepresident Ingrid Fiskaa, støttar ikkje forslaga nr. 1, 2 og 3 i representantforslaget. Eg viser her til merknader og forslag i Innst. 123 S for 2021–2022.

Mindretalet i presidentskapet, femte visepresident Ingrid Fiskaa, viser til merknader i Innst. 123 S for 2021–2022, som i stor grad svarer til forslaga nr. 1 og 2 frå Raudt, og forslag som varetek og konkretiserer forslag nr. 3 om avvikling av godtgjersleutvalet.

Når det gjeld forslag nr. 4 i representantforslaget, om yting ved fråtreding og etterløn, viser eit samla presidentskap til at det er sett ned eit eksternt utval som skal gå gjennom alle økonomiske ordningar for stortingsrepresentantar. Presidentskapet meiner på denne bakgrunnen at det på det noverande tidspunktet ikkje er føremålstenleg å føreslå endringar i reglane om etterløn og yting ved fråtreding.

Eg vil på denne bakgrunnen rå Stortinget til ikkje å vedta representantforslaget frå Raudt.

Stortingspresident Masud Gharahkhani [10:10:37]: Først takk til Nils T. Bjørke for en ryddig gjennomgang.

Stortinget er nå i full gang med opprydningen og arbeidet med å gjenvinne tilliten hos det norske folket vi skal tjene. Et enstemmig presidentskap har derfor gitt et oppdrag til et eksternt utvalg, bredt sammensatt av relevante aktører, for å sikre at alle ordninger vi stortingsrepresentanter har, er rettferdige, har legitimitet hos folket og ikke er til å misforstå, og samtidig at vi har ordninger som sikrer representasjon fra hele landet, og av folk med ulik bakgrunn.

Riksrevisjonen har blitt anmodet om å gjennomføre undersøkelser av våre ordninger, og vi har fått på plass en internrevisjon i Stortinget – alt for å sikre gode kontrollmekanismer. Dette har også presidentskapet vært enige om. Så er det noen områder hvor det er ulike syn, og det respekterer jeg.

At Arbeiderpartiet vil fryse godtgjøringen til stortings- og regjeringsmedlemmer inntil videre, handler om to ting:

1. Vi vil avvente rapporten fra utvalget, som skal gå gjennom alle ordninger.

2. Vi vil avvente at regjeringen legger fram sin gjennomgang av lederlønninger i staten.

Når det gjelder lederlønninger i staten, handler det ikke om at vi vil at Stortinget skal se til lederlønninger i staten, tvert imot, men dersom vi vil rydde opp og gjøre noe med at forskjellene øker, noe som lederlønninger i staten har bidratt til, kan vi ikke peke på alle andre og ikke oss selv. Og vi mener at rekkefølgen her, før vi eventuelt behandler justering av godtgjøring, er viktig for tilliten til Stortinget.

Jeg er ganske sikker på at innbyggerne er opptatt av at Stortingets medlemmer skal tjene godt, og jeg er sikker på at innbyggerne ser den viktige jobben Stortinget gjør hver eneste dag for å stille opp for arbeidsfolk og bedrifter, at mange av mine kollegaer reiser land og strand rundt for å møte innbyggere, bedrifter og lokalsamfunn. Like sikker er jeg på at innbyggerne har store forventninger til oss som politikere. Nå må vi først rydde opp, og vi må gjøre noe med at lønnsforskjellene i Norge øker. Derfor foreslår Arbeiderpartiet lønnsfrys nå. Rekkefølgen er viktig.

Dermed tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:13:16]: Snyltere, juksemakere og lovbrytere skal tas, og de skal straffes så det svir – det gjelder også stortingsrepresentanter. Men i dag fremstiller mediene oss alle som banditter som skal grafse til seg. Det rammer hele det politiske Norge. Det øker politikerforakten, og det gjør noen av oss til folkefiender. Det er en kollektiv avstraffelse, og ingen tør å ta igjen. Men jeg tør – og jeg kommer til å ta igjen.

Sannheten er at alle mine medrepresentanter er hardt arbeidende representanter med tro på og vilje til å gjøre samfunnet bedre for alle. Stortingsrepresentanter flest bruker kvelder til å holde foredrag, delta i debatter, være aktive i lokalpolitikken, i fylkesstyrer, landsstyrer og på nasjonalt plan. En stortingsrepresentant jobber uten tillegg av noe slag. Man har ikke overtidsbetalt, man har ingen kompensasjon for ubekvem arbeidstid, og det er forventet at man er tilgjengelig til enhver tid. Vi eksponeres i mediene, og mange av oss opplever hets og sågar trusler. En mer garantert midlertidig ansettelse skal man også lete lenge etter.

Politikerne på venstresiden viser gjerne til arbeidsmiljøloven, men ikke i dag. Arbeidsmiljøloven gjelder ikke for stortingsrepresentanter. I dag er det mer politisk korrekt å være moralsk forarget og indignert over sine grådige kolleger. Men å snakke ned sine kolleger og deres ansvar og arbeidsinnsats er ikke ærefullt – det er respektløst.

De står i front for «a race to the bottom». De har bedrevet private lønnsforhandlinger på partienes møterom. Men hvorfor 800 000 kr? Hvorfor ikke 700 000 kr eller 600 000 kr? Det er mye penger, det.

Fakta: Alle i LOs ledelse tjener mer enn 1 mill. kr. Medlemmene har en rekke fordeler og goder, som forsikringer, juridisk bistand, stipend til utdanning og billigere boliglån. Det må de gjerne ha for meg, men det er fakta.

300 toppledere i staten tjener mer enn statsministeren, og statsministeren tjener 1,7 mill. kr. Flere tusen ansatte i offentlig sektor tjener mer enn oss stortingsrepresentanter. Utenriksministeren har opplyst om at lederlønninger eller lønninger over 1 mill. kr ikke er uvanlig i embetsverket, snarere tvert imot. I tillegg er det en rekke goder som i særlig grad tilfaller det diplomatiske korps, som gratis leiligheter når de er ute, og at de kan leie ut leiligheten når de er hjemme.

Forsvarsministeren har informert meg om det samme. I Forsvarsdepartementet er det flere som tjener langt mer enn 1 mill. kr. Det blir sågar inngått enkelte personlige lønnsavtaler.

Hva med journaliststanden, som sitter på min venstre side? Det er for øvrig bare én fra dem her i dag, noe som også er interessant. Hva er deres lønnsnivå, og hvilke fordeler mottar de? Dette er lønninger som er betalt av skattebetalerne. Det singler i glass. Redaktører og journalister flest står uimotsagt frem, som den franske «Solkongen», Ludvig den 14., som den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Ingen på Stortinget ber om store lønnshopp eller andre urimeligheter. Det eneste vi mener oss kvalifisert til, er å få en justering av vår lønn som er i tråd med alle andre i offentlig sektor – verken mer eller mindre. Det burde være en selvfølge. Om beløpet blir 10 000 kr, 50 000 kr, 70 000 kr, 80 000 kr eller så stort at vi passerer 1 mill. kr, er helt irrelevant. Vi forholder oss til det som alle andre i offentlig sektor får. Det kritiserer mediene, og ingen tør å stå imot og si imot.

Nå er det på tide at vi står opp for hverandre, viser at vi respekterer hverandre og tar på alvor det arbeidet vi gjør. Det vi gjør for landet, er viktig. Da skal vi også vise at det er viktig, og det skjer også gjennom godtgjørelsen vår.

Jeg forundrer meg over stortingspresidenten, Gharahkhani, som selv har økt sin lønn med over 750 000 kr. Vi hører ikke ett ord om det. Han skal representere hele Stortinget, han skal være vår ombudsmann, men jeg har ikke opplevd det. Han rakker ned på stortingsrepresentantenes godtgjørelser og våre eventuelle goder og frynsegoder. Den avtalen han viser til, skal ikke se på godtgjørelser – den skal se på goder. Likevel vil Arbeiderpartiet, som han representerer her oppe, vente på en rapport som ikke skal se på det vi behandler i dag. Det er urimelig.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa [10:18:40]: Stortinget vedtek ikkje å auka vår eiga løn i dag. Det er eit godt teikn, for i mange år har det nærmast gått på automatikk at godtgjeringa til stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemer skal aukast med store beløp, sånn at avstanden mellom folkevalde og folk flest har blitt stadig større. Over tid har stortingsrepresentantar blitt ein del av den desidert høgast lønte gruppa i samfunnet, og me kunne ha passert millionen med god margin med eit vedtak i dag. Det skjer altså ikkje. Når det ikkje skjer, er det fordi alle parti her ser at det ikkje passar seg – ikkje akkurat no, i alle fall, for nokon vil berre utsetja og håpar vel på å ta igjen det tapte om ikkje så altfor lenge. Det trur er eg er å undervurdera den alvorlege tillitskrisa ikkje berre Stortinget, men heile samfunnet står i. Altfor mange menneske har mista tilliten til at dei blir lytta til og tekne på alvor, og til at dei som styrer og bestemmer, forstår korleis dei har det – med god grunn, dessverre.

SV vil ikkje berre utsetja. Me meiner det er på tide å gjera faktiske grep for å redusera lønsforskjellane mellom folkevalde og vanlege folk – ikkje fordi stortingsrepresentantar ikkje gjer ein viktig jobb og har eit stort ansvar, for det har me. Eg vil til og med påstå at mange her gjer ein ganske god jobb – og jobbar neppe så få timar heller. Men tenk – det er me ikkje aleine om. Bekymringane eg hadde i jobben min som lærar, var ikkje færre. Det dårlege samvitet over ugjort arbeid var ikkje mindre. Ansvaret eg kjente på, var ikkje mindre, det var av ein annan type. Likevel gjorde eg altså jobben min, sjølv for betydeleg lågare løn.

Nokon bekymrar seg for at menneske i dei øvre sosiale laga, dei som allereie tener mykje, skal takka nei til å bli nominert til stortingsplass viss ikkje stortingsløna kan tilsvara omtrent det dei elles ville ha fått. Eg er ikkje så bekymra for det, for det er ikkje dei høgt lønte gruppene som er underrepresenterte i denne salen og i andre politiske verv. Dei som ikkje er godt nok representerte, er dei med kort utdanning og låg inntekt. Det er òg i desse gruppene tilliten til det politiske systemet er lågast og avstanden størst, både reelt og opplevd.

Når SV i dag føreslår å redusera godtgjeringane og innføra ein ny modell som heile tida sikrar at stortingsrepresentantar ikkje tilhøyrer dei 10 pst. høgast lønte i dette landet, er det eit lite, men likevel svært viktig bidrag til å redusera denne avstanden. Sjølv om me alle her likevel vil ha til salt i grauten, vil det vera eit steg i retning av å ha litt meir bakkekontakt, litt meir peiling på korleis vanlege folk har det. Det meiner eg at både me og demokratiet har godt av.

Med det tek eg opp det forslaget som SV har fremja i saka.

Bjørnar Moxnes (R) [10:22:47]: Det er usunt for demokratiet med en politikerklasse på millionlønn. Stortinget har i dag et retningsvalg med tre alternativer. Det ene er høyere politikerlønn snarest mulig, sånn at vi rykker enda mer fra folk flest. Det andre er fortsatt frys i politikerlønningene, altså en fot i bakken. Det tredje er å kutte i de skyhøye politikerlønningene, som Rødt lenge har jobbet for.

Jeg tror ikke alle utenfor denne sal kjenner til Stortingets godtgjøringsutvalg. Det består av en pensjonert sorenskriver, en tidligere børsdirektør og professor von der Fehr. De kommer med forslag til hva stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og statsministeren skal tjene. I høst kom utvalget med et forslag om å kompensere for en selvpålagt lønnsfrys med å vedta dobbel lønnsøkning i år. Utvalget hevder attpåtil i sin innstilling at de foreslo denne bonusen på såkalt faglig grunnlag.

Jeg tror ingen vanlige folk lar seg lure av dette påståtte faglige grunnlaget. Det slår også hull på myten om at Stortingets lønn avgjøres på objektivt, faglig grunnlag fra et uavhengig, vitenskapelig utvalg. Rødts syn er at Stortinget må legge ned godtgjøringsutvalget. Vi vedtar vår egen lønn, da får vi selv ta ansvaret for det, ikke skyve dette utvalget foran oss og peke på det som en unnskyldning for lønnsøkningene.

I dag går dessverre stortingsflertallet inn for å sparke ballen tilbake til det samme utvalget. Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet ber altså om et nytt forslag til behandling, og at dette skal komme snarest mulig. Det hastverket vi nå ser, altså når det gjelder å øke vår egen lønn, har jeg til gode å se i andre saker, som f.eks. å rydde opp når det gjelder pendlerboligene og doble feriepenger. Da går presidentskapet mot alle endringer fordi man må se på helheten og ta seg veldig god tid. Det samme gjelder åpenbart ikke når det gjelder å få økt egen lønn. Mange merker seg det.

Stortinget må ta ansvar for å gjenreise tillit til de folkevalgte. En god start på det er å begynne med at vi som folkevalgte ikke sørger for lønnsmessig å rykke enda lenger fra dem som har valgt oss inn på Stortinget.

Jeg tror mange har merket seg at Senterpartiet gikk fra å snakke på inn- og utpust om å få ned forskjellene, til så i valgkampen å åpne opp for å inngå forlik med høyresiden i viktige saker, og til nå å gjøre det i Stortinget når det gjelder samarbeid om å sikre en raskest mulig lønnsøkning for stortingsrepresentantene.

Så er det fint og gledelig at Arbeiderpartiet viser moderasjon og går inn for videre lønnsfrys.

Jeg tror det hadde kledd begge regjeringspartiene å støtte Rødts intensjonsforslag om mindre forskjeller mellom vår lønn og det generelle lønnsnivået i Norge. Den modellen vi ønsker oss, er en modell hvor godtgjørelsene kuttes til maksimalt halvannen gang medianinntekt, ca. 820 000 kr, og at vi deretter følger den årlige kroneutviklingen man får hvis man tjener akkurat midt på treet. På den måten knytter vi politikerlønnen til vanlige folks inntekt og lønnsutvikling og bryter med det som har vært tendensen det siste tiåret, hvor politikerlønningene følger inntekten til dem som tjener aller mest, og vi får en politisk klasse som rykker ifra folk flest.

Vi ønsker også å kutte i etterlønnen. Skiftende regjeringer har et voldsomt hastverk med å få kuttet dagpengenivået. Det samme hastverket burde vi se når det gjelder etterlønnen for toppolitikere.

Vi ønsker også å avskaffe ordningen med doble feriepenger. Det har vært en diskusjon, som vi har registrert, om å avkorte godtgjørelsen i år opp mot opptjente feriepenger i fjor. Det var et godt initiativ, så det følger vi opp i dag.

Nå skal vi få ned forskjellene i samfunnet, og da er det kanskje ikke en veldig dårlig start å begynne med oss selv.

Jeg tar med det opp Rødts forslag i saken.

Rasmus Hansson (MDG) [10:27:52]: Rettferdig eller ikke: Man kan mene mye om den kritikken som rettes mot stortingsrepresentanters bruk av våre forskjellige ordninger. Men det forandrer ikke at den tillitskrisen vi møtes med utenfor Stortinget, er alvorlig og må håndteres som meget alvorlig.

Godtgjørelsen som stortingsrepresentanter får, skal ikke hindre at folk stiller til valg til Stortinget. Det er avgjørende at det er attraktivt å bli stortingsrepresentant for at vi skal kunne utvikle demokratiet vårt. Men godtgjørelsen som stortingsrepresentanter får, skal også oppfattes som rimelig og rettferdig av dem som skal velge oss.

Derfor er det riktig at Stortinget i dag ikke vedtar en lønnsøkning for stortingsrepresentantene, men at vi gjør det helt tydelig at vi skal tenke oss nøye om før vi fastsetter hvordan dette skal gjøres. Å øke lønnen nå ville være å sende helt feil signal i en vanskelig oppryddingssituasjon.

Det vi må gjøre, er først og fremst å få to ting helt tydelig:

For det første er det hvordan lønnen fastsettes. Derfor mener vi i Miljøpartiet De Grønne at det er fornuftig å fjerne et godtgjørelsesutvalg som i praksis skaper ytterligere uklarhet om hvem som har ansvar, og på hvilke premisser lønn fastsettes. Det er mer ryddig at det er tydelig at dette er avgjørelser som – i hvert fall i utgangspunktet – ligger i presidentskapet, så vet i hvert fall alle helt tydelig hva som skjer.

Det andre vi trenger, er rammer for godtgjørelsen. Det er åpenbart en fornuftig idé å endre fra prosentjustering til kronejustering, så vi unngår den mekanismen som fører til at de som tjener mye fra før av, systematisk rykker fra alle andre. Det er også rimelig å sette et tak for hvor stortingslønningene bør befinne seg i det generelle lønnsrommet. Derfor kommer Miljøpartiet De Grønne til å støtte SVs forslag i denne saken.

Ingjerd Schou (H) [10:30:42]: Nå har representanten Bjørke redegjort også for Høyres syn i presidentskapet, og jeg skal komme med noen utdypninger når det gjelder den erfaringen vi har i Høyre – også den jeg selv har – som medlemmer av Norges nasjonalforsamling, oss 169.

Språk er viktig. Språk kan være presist, og språk kan være meget upresist. Når jeg hører på representantene Moxnes og Fiskaa, må jeg si at det er fullt mulig i denne sal å være populistisk og å være populistisk retorisk, men jeg forventer at man vet forskjell på epler og pærer. Det er slik at lønn og godtgjøring er to forskjellige begrep og har to forskjellige innhold. Vi har ikke lønn på Stortinget. Ingen har lønn her – ikke av de folkevalgte. De ansatte har det – ja. Vi har ingen jobb, vi har et verv. Vi har ingen arbeidstid. Vi er 169 ansvarlige representanter, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året. Vi tjener folket, og jeg tror at velgerne er kloke.

Jeg satt i Cappelen-utvalget, godtgjøringsutvalget, som jeg hører enkelte representanter her omtale som pensjonerte koryfeer. Jeg er utdannet intensivsykepleier, jeg har vært sykehusdirektør, jeg har hatt en 8–16-jobb, jeg har hatt regulert arbeidstid. Det har jeg ikke her. Jeg har stått ved livets begynnelse og livets slutt. Det er belastende. Det er krevende. Det er det også her, men her er det altså ikke regulert arbeidstid. Dette er et tillitsverv, og jeg tror velgerne helt utmerket forstår at det krever at jeg og vi, lyttende folkevalgte, er til for de utfordringer som vårt samfunn står overfor, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Vi skal rekruttere fra hele landet – arbeidsledige, studenter, sykepleiere, jurister, lærere, skogsarbeidere, leger og journalister fra det ganske land.

Da vi arbeidet i Cappelen-utvalget, så vi også på Norden for øvrig. Skiller vi oss ut? Er det slik at norske folkevalgte – vi 169 – som har vært her gjennom tidene, og som kommer framover, ligger annerledes an, ligger skyhøyt med hensyn til godtgjøring for en arbeidstid som ikke er regulert, for et verv som er godtgjort? Nei, vi ligger ganske så likt. Den omforente forståelsen er at vi ligger der at vi klarer å rekruttere fra alle samfunnslag, at vi ikke har en regulert arbeidstid, og at vi kan si at Norden har en ganske lik forståelse av hvordan dette ligger an.

Utvalget konkluderte også i sin anbefaling med at det er klokt at noen andre enn oss ser på hvordan godtgjøringene skal fastsettes, men det var også helt tydelig da vi foreslo det for presidentskapet og Stortinget sluttet seg til det, at det ikke heter lønnskommisjon eller lønnsutvalg, men at det heter godtgjøringsutvalg. Dette er nettopp for å få fram det presise i språket – at stortingsrepresentanter, folkevalgte, ikke har lønn, men godtgjøring, ikke har et arbeid, men har et verv, lever av tillit og lever midlertidig av tillit i fire år av gangen, og at velgerne kan bytte oss ut hvis tilliten er sviktende. Vi har ingen arbeidsmiljølov, vi har ikke noe helligdagstillegg. Og hvis det er slik at representantene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil si at timelønnen til folkevalgte på Stortinget ikke skal være en minstelønn – da kan man regne det ut. Det bærer helt galt av sted hvis man skal forlenge og forfølge et slikt resonnement. Da er det greit at man har en omforent forståelse av hva nivået på en godtgjøring skal være, for ellers blir epler, pærer og plommer akkurat det de er: forskjellige.

Jeg forventer at man spør seg når man skal rydde opp og man ønsker å se på lønninger i staten: Er det virkelig slik at man ønsker at Stortinget skal overta regjeringens ansvar? For hvis man skulle sammenliknet seg med lederlønninger i staten, ville vår godtgjøring gått til himmels, og det er ingen tjent med.

Mímir Kristjánsson (R) [10:35:54]: Jeg tror ingen i denne salen er i tvil om at det å sitte på Stortinget er et viktig verv. Jeg tror ingen i denne salen er i tvil om at vi som sitter her, jobber hardt. Jeg tror ikke det er noen i denne salen – de som pendler, i alle fall – som ikke savner ungene sine hver eneste uke. Men vi er altså ikke alene om å jobbe hardt i dette landet. Slik høres det av og til ut når en hører stortingspolitikere snakke om den arbeidsbelastningen som er her i denne salen.

Det er slik at den gjennomsnittlige avgangsalderen for en sykepleier i Norge er 57 år. Det vil si at snittsykepleieren i Norge har jobbet så hardt at hun er blitt ufør fem år før pensjonsalderen. Det er en hard jobb. Jeg savner barna mine hver uke jeg er i pendlerboligen, men jeg kommer fra en by hvor halvparten av ungene har foreldrene sine, fedrene sine, offshore i to–tre uker i strekk. Det er altså ikke noe unikt i Norge å ha en stor arbeidsbelastning. Det er altså ikke noe unikt i Norge å jobbe hardt. En kokk i dette landet lever i snitt ti år kortere – ti år kortere – enn de aller fleste i kontoryrker. Det er et hardt yrke. Skulle man anvendt den logikken som representantene fra Fremskrittspartiet og Høyre legger til grunn her, at man skulle lønne folk ut fra de hardeste jobbene, de største arbeidsbelastningene, da burde kokken og sykepleieren tjent det dobbelte av oss, og ikke omvendt, for det er harde yrker, det er harde jobber.

Jeg har vel aldri hørt et så rørende og ektefølt engasjement fra noen representant i denne salen som det jeg hørte fra representanten Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet da han skulle forsvare sin egen og sine kollegaers lønn. Hvis representantene i denne salen hadde vist den samme indignasjonen, det samme engasjementet og den samme voldsomme reaksjonen når vi snakker om trygdene til folk i dette landet, når vi snakker om sosialhjelpssatsene til folk i dette landet, når vi snakker om minstepensjonen i dette landet, da tror jeg Norge hadde vært et vesentlig bedre sted å leve.

Representanten Tybring-Gjedde sa at nå må vi stå opp for hverandre, men jeg avviser den solidariteten, jeg avviser at jeg sitter i denne salen for å være solidarisk med mine kollegaer og medrepresentanter, og jeg håper inderlig at det samme gjelder for mine medrepresentanter overfor meg. Vi sitter her fordi vi skal være solidariske med våre velgere. Vi sitter her for å stå opp for våre velgere, ikke for å stå opp for hverandre. La oss minne om at de velgerne tjener verken 1 mill. kr eller 800 000 kr eller 700 000 kr, de tjener i snitt 400 000–500 000 kr. Det er de velgerne vi skal sammenligne oss med, og ikke alle slags toppledere i staten.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:39:15]: Mener landets stortingsrepresentanter i fullt alvor at de tjener for dårlig? Mener Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet helt på ekte at vi skal bevilge oss selv over 1 mill. kr i året for å sitte på Stortinget?

Vi har vært igjennom to år med pandemi, der mange har betalt prisen for denne krisen med usikkerhet, kutt i lønn og permitteringer. Vi har rekordhøye strømpriser som spiser av folks lommebøker, og oppe i dette sitter Stortinget og ønsker å vedta høyere lønn for seg selv.

Vi har en lønn de fleste i Norge bare kan drømme om. Stortingspolitikere tjener bedre enn 95 pst. av befolkningen. Det betyr at hvis du går inn i et rom og ser en stortingspolitiker, kan du være bombesikker på at det er den høyest lønnede personen i det rommet. Vil vi virkelig ha det sånn? Vil vi ha den avstanden – at vi som er valgt inn for å representere folket i Norge, skal leve i en verden med et helt annet økonomisk handlingsrom enn de aller, aller fleste i landet?

Høyresiden pleier ofte i denne sal eller i valgkampen å være utrolig opptatt av hvordan skattebetalernes penger brukes. Men det er ett sted de synes det er greit at vi bruker litt mer av det, og det er når vi skal bevilge oss selv høyere godtgjørelse eller lønn. Man argumenterer for at det er bare en tilpasning til alle andres lønnsvekst. Men stortingspolitikere har ikke en hvilken som helst jobb. Vi er representanter for folket.

Vi i SV har lenge kjempet for at stortingslønnen skal ned, og jeg må si jeg hadde trodd at etter alle de skandalene som har preget Stortinget den siste tiden, hadde vi som sitter i denne salen, forstått at det er usmakelig å bevilge oss selv enda høyere lønn. Vi er bukken som passer havresekken, og da burde Stortinget være særlig bevisst på hvordan dette blir oppfattet av folk.

Stortinget er avhengig av tillit. Vi er valgt av folk for å representere dem. Om vi fryser lønnen på dagens nivå, har vi fortsatt en god lønn. Om vi kutter lønnen med 100 000 kr, har vi fortsatt en god lønn. Om vi kutter lønnen vår med 200 000 kr, har vi fortsatt en god lønn. Men det kommer ikke til å skje i dag fordi et knapt flertall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at 987 997 kr per år er en for lav lønn for stortingsrepresentanter. Det er ikke bra.

I dag kunne vi ha vedtatt kutt i vår egen lønn, og det håper jeg vi gjør.

Fjerde visepresident Kari Henriksen [10:42:29]: Jeg vil tegne et litt bredere bilde av det som er Arbeiderpartiets standpunkt. Det er at vi som tillitsvalgte fra våre velgere har en forpliktelse til å sørge for at de ordninger vi har, inngir tillit, har legitimitet i befolkningen, at de er rettferdige, men også at de gir muligheter for alle til å bli stortingsrepresentant, uansett hvor de kommer fra, hvor de bor, eller hvor mye de tjener. Derfor mener vi at godtgjørelsene må ses i sammenheng med andre, at honorarene må ses i sammenheng med andre godtgjørelser. Det er begrunnelsen for at vi ønsker å utsette avgjørelsen om faktisk honorar til vi har fått de andre ordningene på bordet.

Arbeiderpartiet fører også en solidarisk politikk for å utjevne forskjellene ellers i samfunnet. Vi er opptatt av å sørge for at de som har lavest inntekter, skal få høyere inntekt, og at de som har høye inntekter, skal skatte noe mer. Nettopp derfor må vi også se på oss selv. Vi må ha en grundig gjennomgang, og vi må se på ordningene under ett.

Så vil jeg svare Tybring-Gjedde, som er av den oppfatning at stortingspresidenten rakker ned på medrepresentanter. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Det er et samlet presidentskap som står bak at vi må se på våre ordninger. Det er et samlet presidentskap som har satt ned alle de utvalgene som nå skal gå gjennom disse ordningene, og det er et samlet presidentskap som nettopp er opptatt av at vi skal øke tilliten til oss som har fått det privilegiet å være tillitsvalgte fra våre velgere.

Aram Karim (SV) [10:44:53]: Stortingsrepresentanter tjener bedre enn 95 pst. av befolkningen, og det er et problem på så mange måter. Jeg har møtt som vara i tre dager nå, og på de tre dagene har jeg tjent nesten like mye som det mine medstudenter lever på i løpet av en hel måned. Og ikke nok med det: Jeg har hatt tilgang til en kantine som er mye billigere enn den jeg har tilgang til på universitetet, til å få dekket alle reiser og til gratis parkering midt i Oslo sentrum, selv om årslønnen her er sju ganger høyere enn det jeg klarer meg med som student på et år. Til alle i denne salen: Dere greier dere faktisk på mindre enn 1 mill. kr i året – jeg har trua på dere!

Partiet for folk flest har visst glemt at folk flest ikke kan bestemme hvor mye de selv skal tjene, og at Stortinget bør være veldig varsomme med å bruke den makten vi har i denne salen, til å gjøre livet enklere for oss selv, samtidig som det er så mange utfordringer der ute – strømkrise, barnefattigdom, osv. For hva sier det egentlig om vanlige folks inntekter når de som setter de ytelsene, blånekter og ikke greier å leve på like mye selv? Det å øke politikerlønningene til det punktet hvor vi tjener mer enn 1 mill. kr i året, er en dårlig idé i utgangspunktet, men det er en enda dårligere idé når bakteppet er to år med pandemi, der mange nordmenn har levd under stor økonomisk usikkerhet.

På dette punktet i debatten pleier de som mener at stortingsrepresentanter skal tjene såpass mye, å si noe sånt som at dette er den samme økningen som det offentlig sektor har i prosent. Ja, men forskjellen er at 4 pst. økning av det en stortingsrepresentant tjener, er rett under 40 000 kr, mens 4 pst. økning av studiestøtten er 5 000 kr. Det er altså en åtte ganger større økning i kroner og øre.

Stortingslønnen bør verken økes eller fryses. Den bør senkes – og det kraftig.

Audun Hammer Hovda (SV) [10:47:17]: Hvor mye er tillit verdt? Den tillitskrisen som Stortinget står oppe i nå, handler om mye mer enn strømpriser og pendlerboliger. Den handler om mye mer enn Stortinget.

Den irritasjonen og det sinnet som kommer nå, er sterkere enn før. Hver enkeltsak blir symbol på noe større og noe viktigere: et samfunn der avstanden mellom folk og folkevalgte øker. Politikere varsler kutt samtidig som man unner seg selv millionlønn. Så er det åpenbart at de kronene den lønnsøkningen kommer til å koste, blir en dråpe i et statsbudsjetthav, men symbolikken blir en flodbølge. For mens vanlige folk får det trangere, går det så det griner på Oslo Børs.

Derfor er denne saken bare en liten del av noe mye større og mye viktigere, nemlig de økende forskjellene i landet vårt. Svaret på det burde være en helt annen fordeling av makt og ressurser, og vi som har makten og ressursene til å gjøre noe med det, er nødt til å gå foran. SV sier blankt nei til millionlønn.

Historisk sett har Stortinget nytt godt av en høy tillit i befolkningen, men det er ingen selvfølge at det fortsetter slik. Alle politikere som kjemper for et samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap, har et ansvar for å bidra til nettopp det. Men da kan vi ikke være for å dra fra dem som vi skal representere. Stortingspolitikere bør aldri være blant de ti best betalte prosentene i Norge, for tilliten vi er valgt på, og den tilliten som demokratiet vårt er helt avhengig av, er verd mer enn noen lønning.

SV vil at flere skal delta i demokratiet, og at flere skal tro på nytten av å engasjere seg. Men avstanden mellom folk og folkevalgte står i veien for det. Dette forslaget er ett steg i rett retning.

Seher Aydar (R) [10:50:00]: Jeg må kommentere poenget om å være hardtarbeidende. Det er fint å være hardtarbeidende, og det er det veldig mange som er i dette landet. Folk jobber veldig hardt veldig ofte, hver eneste dag, men de fleste tjener ikke i nærheten av det som er stortingslønnen – langt ifra. De fleste er ikke i nærheten av å kunne bestemme så mye over livet sitt som vi kan. De fleste er ikke i nærheten.

Så til poenget om at vi burde stå opp for hverandre. La meg være ærlig: Jeg er ikke her for å stå opp for politikere. Vi er her for å stå opp for folk – folk som har blitt oversett år etter år, folk som må snu på hver eneste krone, folk som har regninger de ikke klarer å betale, folk som bærer velferden vår på slitne rygger og knær, folk som trenger at politikerne står opp for dem. Det er det som bør være prioriteringen vår, og det er det viktigste vi kan gjøre som politikere.

Det er veldig interessant at vi kan stå her og diskutere hvor mye vi skal tjene, og glemme hvilket stort privilegium det er – det er litt interessant. I f.eks. den bydelen jeg bor i, Søndre Nordstrand, er gjennomsnittslønnen under halvparten av det som er stortingslønnen. Mine naboer jobber også veldig hardt, og mine naboer har ingenting de skulle ha sagt når det gjelder den lønnen de har. Mine naboer kan ikke engang bestemme at bussen vår skal gå på søndager. Så liten mulighet har de til å bestemme over sin egen hverdag.

Jeg vil oppfordre mine kollegaer her inne til å huske at den talerstolen vi har foran oss, er et privilegium. Jeg skjønner at man kan si veldig mye tårevått om hvor hardt arbeidet er – man jobber uten arbeidstid og står på – men vi gjør det fordi vi tror at vi kan forandre verden til det bedre, på ulike måter, for så vidt. Men dette er et privilegium som vi ikke skal undergrave. Vi skal også huske at vi ikke kan løpe fra folk, vi skal representere dem. For da får vi plutselig en helt annen virkelighet, og dagen i dag er dessverre et godt eksempel på det.

Tredje visepresident Morten Wold (FrP) [10:52:56]: La meg aller først slå fast at ingen med sete i denne salen kan sies å være underbetalt. Sammenliknet med andre parlamenter og nasjonale levekostnader i Norden kan heller ingen sies å være spesielt overbetalt. I dag er det ikke størrelsen på en eventuell økning i godtgjørelsen som er vårt hovedanliggende, men prinsippet om det er riktig at én enkelt gruppe mennesker skal nektes å ta del i den årlige lønnsutviklingen i fire år, fordi noen få har gjort én eller flere feil knyttet til ett eller flere regelverk som landets stortingsrepresentanter er omfattet av.

La meg være klar på at brudd på de regler som gjelder, ikke skal tolereres og selvsagt skal påtales og ordnes opp i. Det er imidlertid viktig å huske at de aller fleste av oss 169 representanter som er gitt tillit til å opptre på våre velgeres vegne i dette hus, gjør det på en forbilledlig måte med hensyn til å etterleve regelverket. Likevel diskuterer vi her i dag om det bør være lønnsfrys eller endatil lønnsnedgang. Jeg skulle likt å se hvilken annen gruppe arbeidstakere Rødt ville akseptert at ble pålagt en 20 pst. lønnsreduksjon etter at arbeidskontrakten var signert, eller hvilken gruppe arbeidstakere Arbeiderpartiet, med LO på plass ved bordet i partiets sentralstyre, ville akseptert at ikke skulle få justert lønnen sin på fire år.

Politikernes rammebetingelser engasjerer, både i denne salen og ikke minst i kommentarfeltene. Det er vanskelig for mange av oss å akseptere at vi nærmest er som en pariakaste å regne for en del som hamrer løs på tastaturet om hvilke gullkantede ordninger vi har, og hvilket lukrativt liv vi lever her i demokratiets tjeneste. Det er relativt langt fra sannheten, men det finnes ingen grenser for hvilke nedsettende karakteristikker man kan lire av seg om politikere som stiller seg til disposisjon for landet i rødt, hvitt og blått.

Det koster også å ha et velutviklet demokrati. I dag kom nyheten om at Norge i fjor var verdens mest demokratiske land, ifølge den årlige demokratiindeksen fra The Economist Intelligence Unit. Det skal vi være glad for.

Det sies at man får de politikerne man fortjener. Felles for dem er at alle gjør så godt de kan, enten de er unge og fremadstormende, eldre og rutinerte, halvstuderte røvere eller erfarne næringsdrivende, om de er småbarnsforeldre eller i besteforeldregenerasjonen. Alle gjør tjeneste for demokratiet, for det norske folk og for landet. Derfor fortjener norske politikere å få ta del i den normale lønnsutviklingen.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:56:10]: Eg har vore folkevald i snart 25 år, på alle nivå, i kommune, fylke og no på Stortinget. Eg gledde meg ganske stort til å kome til Stortinget, til nasjonalforsamlinga, for å kunne gjere ein jobb for heile landet. Eg må berre innrømme at eg nesten har mest lyst til å reise heim att på grunn av den nedbygginga av omdømet som skjer frå vår eigen president og eit mediekor som hamrar laus på integriteten vår og rolla vår som medlemer av nasjonalforsamlinga.

Det er ikkje berre enkelt å vere folkevald. Her ein dag fekk eg eit brev i posten, stila til Frank Edvard Sve, Hjellane 41, 6200 Stranda, der det stod: Du snakkar om å vere stor og dum i kjeften, din forbanna … Så skal eg ikkje seie meir fordi det ikkje er parlamentarisk språk. Vidare stod det: Du skulle fått eit nakkeskot.

Dette har eg naturlegvis levert politiet for lenge sidan. Det er det vi som stortingsrepresentantar og folkevalde møter på grunn av at omdømebygginga rundt det å vere folkevald stadig vert dregen ned. Det er snart på tide, og det forventar eg, at også min eigen president, for presidenten i dette hus er også min president, presidenten til alle representantane, begynner å framsnakke rolla vår som folkevalde i dette hus, så eg slepp å reise heim igjen kvar veke, skuffa, trist faktisk, over å vere ein del av noko som det vert hamra laus på. – Eg er litt emosjonell no, for eg vert faktisk så trist at eg er nesten på gråten av det. Det er så ille.

Vi som stortingsrepresentantar, regjeringsmedlemer og presidentskapet må begynne å reise oss for demokratiet, stå opp for det vi er så stolte av, gjere ein jobb for å syne at vi faktisk er verde å vere i dette huset. Folk kjem til meg enkelte gonger og seier at vi tener så godt. Det første eg spør om, er om å få telefonnummeret deira, e-posten deira, for eg vil ha dei inn på ei folkevald liste. Nei, nei, det skal dei ikkje, då vert det stille med ein gong.

Vi gjer ein jobb for det norske folk, for alle innbyggjarane i Noreg, og vi skal vere stolte av den jobben. Det er omdømet som eg meiner at vi no må ta tilbake. Der har media ei stor rolle og må slutte dette megaangrepet mot politikarane. Når det gjeld dei som gjer feil, må presidentskapet rydde opp. Det er heilt ok, men den store mengda stortingsrepresentantar og folkevalde gjer dette fordi dei er glade i landet sitt, glade i kommunen sin, glade i fylket sitt.

Geir Jørgensen (R) [10:59:29]: Representanten Morten Wold fra Fremskrittspartiet stiller et spørsmål om hvem Rødt ønsker skal gå ned i lønn. Vi i Rødt står fast på det vi har gjort bestandig, at en arbeider fortjener sin lønn, og vi er de fremste til å fremme kravene til og stå sammen med arbeiderne i lønnsspørsmål. Men her er det ikke snakk om arbeidere. Her er det snakk om en velfødd og privilegert elite, en politikerklasse, som år etter år sitter og kan legge til på sin formue en lønn som nå nærmer seg en million.

Det kommer fra denne talerstolen, serie på serie, år etter år, smålige kutt som rammer økonomien til vanlige folk der ute, de som har valgt oss inn her. Og når situasjonen nå er slik at vi har en reallønnsnedgang i mange yrker, og i landbruket spesielt, er det minste vi kan gjøre – som ansvarlige, folkevalgte stortingspolitikere – å begynne med oss selv.

En arbeider fortjener sin lønn. Stortingspolitikerne har nok, og det er ganske forstemmende å se at det er solidaritet som skal gjelde innenfor denne ganske privilegerte klassen av høytlønte.

Mímir Kristjánsson (R) [11:01:13]: I tillegg til det vi har diskutert, hovedsakelig, i dag, om å kutte i stortingsrepresentantenes godtgjørelser, har det også vært en diskusjon i det siste om feriepengeordningen for stortingsrepresentanter. Der har Stortinget utnyttet nettopp den uklarheten som representanten Schou fra Høyre snakket om i stad, nemlig at stortingsrepresentantene på en måte er halvveis arbeidstakere og halvveis i verv. Det har man brukt til å lage seg en ordning med doble feriepenger, der man altså skal få ikke ferie, men vanlig godtgjørelse i alle årets tolv måneder – det motsatte av det vanlige arbeidstakere har – men når man er ferdig, skal man likevel året etter beholde den godtgjørelsen i juni som man skulle hatt hvis man satt på Stortinget. Man får altså dobbelt opp. Jeg tror ikke det er mulig å forklare vanlige folk i dette landet hvorfor stortingsrepresentanter i tillegg til å ha en ekstremt god lønn skal få dobbelt opp med feriepenger.

Derfor er vårt forslag å kutte i den ordningen og begynne avkortingen allerede fra den sommeren som kommer. Det gir ingen mening at Stortinget skal måtte gi meg full kompensasjon for sommeren som kommer, når jeg samtidig kan få feriepenger jeg har tjent opp fra året i forveien.

Alle trygdede mennesker i dette landet er kjent med begrepet «avkorting»: For hver eneste gang noen bevilger en økt stønad til trygdede, så skal den avkortes mot de andre stønadene de får. Avkorting er en regel som også burde gjelde for stortingsrepresentanter. Har en feriepenger fra sitt tidligere virke, da bør det avkortes mot det honoraret en får på Stortinget.

Så må jeg nesten svare representanten Frank Sve. Representanten Sve står her og er på gråten når vi diskuterer politikerlønninger. Jeg har aldri sett representanten Sve på gråten når vi har diskutert trygd, når vi har diskutert bostøtte, når vi har diskutert sosialhjelp, når vi har diskutert Nav-skandalen. Nei, da er ikke representanten Sve på gråten, men når det er representanten Sves egen millionlønn som diskuteres, da er det veldig tårevått.

Jeg er helt enig med representanten Sve i at omdømmenedbyggingen må slutte, men de som tror at det som bygger ned Stortingets omdømme, er kritikken vi får i media, de må tro om igjen. Grunnen til at Stortingets omdømme er brutt ned, er jo at mange av representantene i denne salen har misbrukt de ordningene de har fått. Det må ryddes opp i. Grunnen til at omdømmet er brutt ned, er at Stortinget stilltiende gjennom mange år har forbedret sine egne ordninger, økt sine egne godtgjørelser. Det må ryddes opp i. Så jeg er helt enig med representanten Sve: Nå gjelder det å reise seg opp for demokratiet og gjenreise tilliten til Stortinget som den viktigste forsamlingen i vårt land. Og den beste måten å gjøre det på, er å kutte i godtgjørelsene til stortingsrepresentanter, slik at de nærmer seg den lønna og den virkeligheten som vanlige folk lever med og i.

Stortingspresident Masud Gharahkhani [11:04:27]: Som stortingspresident er jeg stolt hver eneste dag jeg tar imot internasjonale besøk eller får anledning til å snakke om demokratiet i Norge, for vi er verdens beste demokrati. Det handler om tillit. En av årsakene til at vi har klart oss mye bedre enn veldig mange andre land under pandemien, er at vi har velferdsstaten, at vi har muligheten til å stille opp for arbeidsfolk og bedrifter i en vanskelig tid. Men velferdsstaten trenger et velfungerende demokrati, og det har vi i Norge. Så hver eneste dag snakker jeg om dette flotte demokratiet, hvor vi klarer å samarbeide på tvers av politiske grenser til beste for nasjonen. Jeg rakker aldri ned på mine kollegaer; jeg snakker opp det flotte demokratiet vi har.

Jeg er enig med representanten Sve, og dette er noe jeg bruker mye tid på, og som jeg har sagt at jeg, som stortingspresident, ønsker å ha som prioritet, og det er å ta et oppgjør med hets, hatefulle ytringer og trusler. Det skal vi ikke akseptere. Ingen skal bli presset til taushet. Det er viktig i demokratiet vårt at vi ikke bare har maktkritikk, men også at folk har muligheten til å ytre seg.

Det er mye som skjer. Det er mange enkeltsaker, og dem bruker ikke vi i presidentskapet tid på. Det er en riksrevisjon som skal gå gjennom ting tilbake i tid, det er etterforskning og skattekontroll. Men når det gjelder veien videre, som presidentskapet har hatt ansvaret for, har vi stått sammen om å gå gjennom alle ordninger, nettopp for å sørge for at det er rettferdig, har legitimitet og ikke er til å misforstå – samtidig som det sørger for en god representasjon, uavhengig av hvor i landet man kommer fra, og uavhengig av hva slags bakgrunn man har, noe som er en styrke for det norske demokratiet.

Så til saken, som handler om godtgjøring: Hvis noen har hørt om Google, og det regner jeg med flere har gjort, kan man gjøre et lite søk på undertegnede og «godtgjøring». Da vil man se at det var undertegnede, sammen med daværende stortingsrepresentant Karin Andersen, som tok initiativ til lønnsfrys og den helhetlige gjennomgangen allerede i 2019, lenge før jeg inntok min nye rolle.

Jeg er opptatt av at mine kollegaer skal tjene godt – jeg har aldri tatt noe initiativ til kutt i godtgjøring – men la meg legge til min historikk i denne saken, som har vært kjent lenge: Jeg er sosialdemokrat, og mitt utgangspunkt både i 2019 og nå er at vi som ledere må være gode eksempler når vi skal rydde opp, og at vi ikke kan peke på alle andre, men ikke oss selv. Det er det det handler om når Arbeiderpartiet har det standpunktet i denne saken.

Bård Hoksrud (FrP) [11:07:25]: Jeg har stor respekt for denne debatten og for at det er delte meninger. Likevel, når debatten begynner å handle om hvem som er opptatt av det sosiale ansvaret, av dem som sliter, og av dem som ikke får hjelp: Er det én ting jeg har vært opptatt av hele mitt politiske liv, er det faktisk dem som sitter nederst ved bordet.

Det handler om å sørge for å løfte folk. Det handler om Ellen, det handler om Lasse, det handler om Christian – om mennesker som ikke får medisinen sin, fordi det politiske flertallet ikke vil at de skal få den medisinen. Det handler om at rusmisbrukere skal få bedre forhold. Det handler om at pensjonister faktisk skal få økt pensjonen sin, at det ikke skal kuttes i avkorting, osv.

Så har jeg også lyst til å si noe når noen er litt høye og mørke – og jeg har stor respekt for debatten, og at man kan mene ting om lønn. Men noen av de som er veldig høye og mørke, nemlig SV og Rødt, står her nå og prater om politikergodtgjørelser. Da synes jeg de bør ta en prat med sine kolleger i Telemark, som i 2015 syntes det var så viktig å komme inn i fylkesutvalget at man måtte utvide fylkesutvalget med flere representanter for at de politikerne skulle komme inn og få høye godtgjørelser. Det er på mange måter greit å være høy og mørk, men da bør man også vite hva man faktisk har gjort. Representantene fra både SV og Rødt satt og kikket ned i bordplaten da debatten om å utvide fylkesutvalget gikk. Kanskje burde representanten Moxnes også prate med noen i sitt eget sekretariat, som den gangen var en av de fylkespolitikerne. Det er greit, men jeg blir provosert.

For meg er det sånn at det jeg brenner for, det som gjør at jeg driver med dette, handler om urettferdighet – gjøre noe med det, sørge for at vi skal løfte folk, og sørge for at vi skal gi bedre forhold for vanlige folk.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:09:51]: Ein kan vere engasjert i ein sånn debatt, men eg nemnde ikkje i mitt tidlegare innlegg politikargodtgjersle med eitt ord. Då synest eg det vert veldig spesielt når representanten frå Raudt brukar talen sin på å kritisere meg som person. Det hadde eg faktisk ikkje forventa. Eg synest ikkje det var noko særleg, rett og slett fordi eg snakkar om omdømmet til dei folkevalde i heile Noreg. Det som er viktig, er at ein har eit godt omdømme, og at vi står opp for demokratiet. Det var mitt poeng.

Så kan ein sikkert diskutere godtgjersle og såkalla frynsegode, som enkelte snakkar om. Ja, det er forskjell på underteikna, som reiser 1 100 km tur/retur for å kome heim igjen, og dei som kan gå inn med tøflar i Stortinget frå gata. Ein kan gjerne diskutere straum i leilegheita eller kva det måtte vere, men eg forventar at eg som reiser 1 100 km, skal verte behandla likt med dei som litt flåsete sagt går med tøflar rett inn på Stortinget og bur her i nærleiken. Vi skal behandlast likt. Det er eit poeng.

Ein må vere litt varsam med den retorikken som eg meiner også har kome frå presidentskapet når det gjeld det med frynsegode. Kva er frynsegode? Då må ein tenkje på det eg akkurat sa. Vi er representantar frå Nord-Noreg til heilt sør i landet, også frå Oslo, spreidde i heile Noreg, og har ulike føresetnader for å kunne drive det vervet vi har her i Stortinget. Det vert viktig å ha med seg vidare. Eg forventar at alle vert behandla likt, uansett bakgrunn, og at ein har eit grunnlag som gjer at ein kan drive politikk på Stortinget.

Ein snakkar heile tida om dei som er lågtlønte eller har løn lågare enn stortingsrepresentantane, men det er også representantar som faktisk går ned i løn når dei kjem inn på Stortinget, fordi dei brenn for å drive politikk. Ein må heller ikkje gløyme det. Vi ønskjer å ha inn folk frå heile breidda i befolkninga – alt frå direktørar til vanlege arbeidarar, uansett kva folk måtte drive med. Det er eit viktig demokratisk prinsipp, og då må det også leggjast til grunn eit godtgjerslenivå som er forsvarleg.

Eg håpar inderleg at også presidentskapet kan bidra til å få ned dette trykket på debatten rundt såkalla frynsegode – men gjerne rydde opp, som eg sa i stad. Eg håpar også at Raudt kan vere reielege og ikkje angripe meg som person for ting eg faktisk ikkje har sagt.

Mímir Kristjánsson (R) [11:13:03]: Jeg finner det litt overraskende å høre representanten Frank Sves forundring over at en debatt om politikergodtgjørelser handler om politikergodtgjørelser, for det er jo nettopp det vi diskuterer nå. Det er konkrete forslag om politikergodtgjørelser, ikke alle mulige andre ting.

Jeg tror representanten Sve og jeg deler den samme respekten både for Stortinget, for kollegene våre her, for alle, men vi har helt motsatt syn på hvordan man kan bekjempe politikerforakt i dette landet. Representanten Sve synes å mene at det er når mediene skriver kritisk om stortingsrepresentantenes ordninger, eller når politikere fra Rødt og SV kritiserer stortingsrepresentantenes ordninger, at problemet oppstår. Med andre ord: Hvis alle holdt munn om det, ville det ikke vært noe problem.

Det er ikke riktig. Problemet oppstår fordi ordningene er urettferdige. Det verken representanten Sve eller noen andre har svart på ennå, er hvorfor det ikke skulle være mulig å gjøre denne jobben for 800 000 kr istedenfor 1 mill. kr.