Espen Barth Eide (A) [16:06:43] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for et godt samarbeid i komiteen. Dette er en stor, viktig og sammensatt sak, som har skapt engasjement både der og i samfunnet utenfor.

Grunnlaget for Stortingets behandling er den redegjørelsen olje- og energiminister Tina Bru ga her i salen den 10. juni om Equinors virksomhet i USA og spesielt om statens eieroppfølging. Den redegjørelsen ble igjen utløst av en artikkelserie i Dagens Næringsliv i vår der det framkom at situasjonen rundt Equinors USA-virksomhet hadde vært betydelig mer alvorlig enn det som tidligere hadde vært offentlig kjent.

Komiteen har sett det som sitt oppdrag å få avklart hvordan hovedeieren, altså staten ved Olje- og energidepartementet, har forholdt seg til både det som har blitt beskrevet som en aggressiv vekststrategi som gikk utover verdiskaping og kontroll, og enda mer spesifikt hva man foretok seg etter hvert som problemene med økonomistyringen i USA ble kjent fra og med 2014. For å belyse departementets oppfølging ble det arrangert en åpen høring der både tidligere statsråder, nåværende og tidligere konsernledere og nåværende og tidligere styreledere i Equinor deltok.

Equinor har vært i USA siden 1987. Den store ekspansjonen skjedde imidlertid utover på 2000-tallet. Økning av reserver og ressursbaser ble vurdert som særlig viktig for videre vekst. Sett i ettertid kan man si at vekststrategien i USA baserte seg på en oljeprisforventning som viste seg å være temmelig optimistisk, men her var Equinor på ingen måte alene. Tapsavsetningene har først og fremst sammenheng med at disse oljeprisforventningene ikke slo til.

I 2014 meldte imidlertid Finanstilsynet om flere konkrete feil i selskapets konsernregnskap og anbefalte å rapportere USA-virksomhet som et eget segment. I 2017 stilte Riksrevisjonen spørsmål både om lønnsomheten til Equinors utenlandsinvesteringer og om Olje- og energidepartementets oppfølging av Equinors internasjonale virksomhet.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, som utgjør komiteens flertall, mener at oppfølgingen fra departementets side kunne vært betydelig tettere, særlig etter at man hadde informert om svikten i økonomistyringen i USA-segmentet. Vi kan heller ikke se at Finanstilsynets anbefaling om å rapportere spesielt på USA-segmentet ble fulgt opp av regjeringen i eierdialogen med Equinor.

Flertallet er også kritisk til at man ikke tydeligere har fulgt opp de bekymringer for lønnsomheten i Equinors utenlandsvirksomhet som Riksrevisjonen ga uttrykk for i 2017. Det inntrykket som har festet seg, er at staten, til tross for at den er hovedeier, har vært blant de mer passive eierne i Equinor.

Det er mye å lære av denne saken også for framtiden. Det er blitt klart at det trengs en tydeligere hånd med denne eierstyringen, ikke minst hvis vi nå skal ruste Equinor til å bli en viktig og framtidsrettet motor for nyindustrialisering av Norge inn i fornybaralderen på veien mot et klimanøytralt samfunn.

Lene Westgaard-Halle (H) [16:10:01]: Behandlingen av denne saken i Stortinget har vært litt merkelig, for i dag diskuterer vi egentlig tre saker:

1. Vi diskuterer det pressen og SV mener saken dreier seg om, nemlig selve tapet i USA.

2. Vi diskuterer hele statens eierskapsstrategi, initiert av Arbeiderpartiet.

3. Vi diskuterer statsrådens redegjørelse for hvordan OED har fulgt opp Equinor.

Det er den siste saken vi har til behandling. Jeg skjønner at opposisjonen ønsker å dra inn de to elementene vi ikke skal behandle, fordi investeringene Equinor har gjort, har vist at det tidligere har vært store utfordringer hos Equinor knyttet til internkontrollen i USA-virksomheten, noe både styret og ledelsen i Equinor burde ha fanget opp tidligere enn de gjorde. Men det er også fordi opposisjonens rolle jo er å skape litt halloi. Utfordringen med det er selvfølgelig at disse investeringene skjedde mens de rød-grønne satt i Olje- og energidepartementet og styrte skuta, men la oss ikke bry oss med de detaljene.

Jeg forstår godt at opposisjonen ønsker å diskutere eierskap. Det hadde vært litt morsomt, selvfølgelig, å «knagge» et eller annet på opposisjonen. Problemet er bare at vi er enige om eierskapspolitikken. Det er ikke regjeringens eierskapspolitikk, som man kan få inntrykk av når man leser Arbeiderpartiets merknader i saken, det er eierskapspolitikken vi alle er enige om. Vi er enige om at staten som eier i Equinor ikke skal involvere seg i forretningsmessige beslutninger som selskapet gjør. Det er styrets og ledelsens ansvar. Vil Arbeiderpartiet nå utfordre det? Det er sånn det virker i denne saken, men det er ikke foreslått noe sted. Denne saken skal faktisk bare vedlegges protokollen, fra en enstemmig komité.

Så kan det godt være at det blir Arbeiderpartiets politikk i framtiden, men det hjelper ikke det på det de gjorde – eller, ifølge Arbeiderpartiet, ikke gjorde – da de satt i regjering i 2011.

Jeg vil likevel knytte noen ord til det som ikke dreier seg om det politiske spillet vi har sett rundt denne saken i energi- og miljøkomiteen. Jeg er spesielt glad for den ryddige og tydelige redegjørelsen statsråden holdt for Stortinget i denne saken. Hun gikk grundig og godt gjennom forholdene knyttet til Equinors virksomhet i USA og statens eieroppfølging.

Equinors investeringer har ført til store tap, og det framstår som om selskapet både undervurderte oppgaven de påtok seg, og overvurderte egne evner og tok for høy risiko. I tillegg reagerte de helt åpenbart for sent med å ta tak i problemene. Equinors vekststrategi gikk på bekostning av verdiskaping og kontroll. Dette er det godt å se at selskapet så tydelig tar ansvar for selv, og helt ærlig: Det skulle bare mangle.

Derfor er det også godt å se at Equinor nå har tatt tak internt, at det rapporteres på en annen måte – at det er endret, og at USA rapporteres som eget segment.

Jon Georg Dale (FrP) [16:13:13]: Til liks med den førre talaren vil eg òg gje honnør til statsråden for ei grundig utgreiing, som i utgangspunktet er det som er grunnlag for dagens diskusjon. Vi kunne ha sagt mykje om lærdommen vi må ta av dåverande Statoils eventyr i Nord-Amerika, men debatten i dag er ikkje tidspunktet for det – for det er ikkje det som er til behandling.

Eg meiner, i lys av innlegget til saksordføraren, likevel at det er nødvendig å knyte eit par kommentarar til saka. Innlegget til saksordføraren var omtrent like ryddig som resten av saka har vore handtert derifrå. Det var fullt av logiske bristar og konklusjonar på svakt grunnlag. For når Arbeidarpartiets representantar snakkar om den aggressive vekststrategien som selskapet har hatt, er det den same aggressive vekststrategien som dåverande statsråd Borten Moe i høyringa i Stortinget sa at ikkje var politisk omstridd av den same regjeringa som representanten Barth Eide sat i. Det som no er problemet, var altså politisk velsigna, og det vart stadfesta i høyringa av statsråden som då hadde ansvaret.

Det andre er at staten har vore ein passiv eigar. Når komiteen held høyringar, vil eg tilrå representantane å halde dei berre viss ein har tenkt å høyre etter. Det som kom fram i denne høyringa, var jo tvert imot at det var to forhold som hadde vore spesielt viktige i all eigardialog. Det eine var at ein fokuserte på kostnadskontroll i prosjekta, og det andre var at ein fokuserte på lønsemd. Basert på det som kjem fram – og ikkje berre frå statsrådane som har stått for eigardialogen i den perioden, men òg frå både styreleiarar og administrerande direktørar som har sete tidlegare, og som alle stadfestar at det har vore eit gjennomgåande fokus i eigardialogen – trekkjer Arbeidarpartiet ein konklusjon heilt ut av lufta.

Det har vore problemet med denne saka. I staden for at ein gjer det som Stortinget burde ha gjort i denne saka, nemlig å vurdere utgreiinga frå statsråden, som er temaet i dag, har Arbeidarpartiet hatt sin heilt eigen agenda i dette. Det tener verken staten som eigar eller selskapet, og heldigvis er saka no avslutta.

Ole André Myhrvold (Sp) [16:16:28]: Statoil, eller nåværende Equinor, ble etablert av framsynte norske politikere for å forvalte fellesskapets interesser. Det har tjent oss godt. Selskapet var – og er – et enestående redskap for det norske folk og våre interesser.

Saken knyttet til Equinors virksomhet og overskridelser i USA er alvorlig, men ingen i denne salen bør likevel være overrasket. Da Stortinget i 2001 behandlet delprivatisering av selskapet, omtalte daværende regjering i proposisjonen det som følgende: at Statoils interne kultur og kommersielle handlefrihet er en hemsko.

Med andre ord ønsket flertallet i denne salen å gi selskapet en klart større handlefrihet. Den handlefriheten har selskapet fått.

Om ikke eierskap er en krevende øvelse i et heleid statlig selskap, noe vi har sett flere eksempler på, er det desto mer krevende i et delstatlig selskap, og det er tilsynelatende bred enighet om prinsippene for profesjonell eierstyring, der eiermakten først og fremst utøves på generalforsamling. Samtidig er det tilsynelatende bred enighet om at staten skal opptre som ansvarlig eier.

Det er også sånn at statens frihet som eier i utgangspunktet ikke er annerledes enn privates handlingsrom som eiere. Likevel plikter staten i selskaper der de har eierskap, løpende å vurdere selskapets måloppnåelse og lønnsomhetsutvikling. På samme måte som selskaper har et selvstendig ansvar for å ta samfunnsansvar, har staten som eier et ansvar for at dette ivaretas av selskapets ledelse, sammen med krav til sunn økonomistyring og måloppnåelse.

Det er ingen motsetning mellom prinsippene for god eierstyring og tydelig eierstyring knyttet til det. Tvert om lever vi i en tid der dette er en type forventning de fleste ansvarlige eiere stiller til sine selskaper. Ingen selskaper lever i et vakuum, og aller minst i et vakuum fra sine eiere. Det bør særlig ikke gjelde i selskaper der staten har et strategisk eierskap.

I denne saken, hvor Equinor har hatt et historisk stort tap knyttet til sitt USA-engasjement, burde selskapet klart vist mer åpenhet og gitt mer informasjon knyttet til de utfordringer selskapet møtte, til sine eiere. Staten på sin side burde tydeligere tatt opp tråden fra 2014, da Finanstilsynet første gang kom med en klar anbefaling om tydeligere å rapportere på USA-engasjementet.

Senterpartiet mener vi nå må ta lærdom av denne saken og ta alvoret inn over oss. Vi ser fram til, eller – for å si det på en annen måte – vi imøteser Riksrevisjonens rapport og den videre behandlingen av den. Det vil gi oss en bedre pekepinn på hvordan eierstyringen og eierdialogen i framtiden kan ivaretas og gjennomføres på en tydeligere og bedre måte.

Lars Haltbrekken (SV) [16:19:50]: Saken vi behandler i dag, er svært alvorlig. Det er avdekket en økonomisk ukultur som savner sidestykke i norsk industrihistorie. De økonomiske tapene på over 200 mrd. kr er etter hvert godt kjent. Det som ikke har vært så godt kjent, har vært de miljø- og helsemessige sidene av denne fatale satsingen. Rundt halvparten av tapene anslås å ha vært en følge av at man satset tungt på å hente opp skiferolje og skifergass, en forferdelig skitten måte å utvinne fossil energi på.

I går kveld ble vi grundig presentert for de miljø- og helsemessige utfordringene knyttet til Equinors satsing i USA gjennom Brennpunkt-programmet på NRK. Den 28. juni 2014 brant det på gassanlegget som Equinor var involvert i, i Monroe County i delstaten Ohio. Det var store tanker med kjemikalieblandinger som gikk i luften. Siden det var mye diesel i området, brant det i flere dager. Svart røyk veltet opp over lokalbefolkningen, og de kunne i går på Brennpunkt fortelle at de kastet opp, ble svimle og blødde neseblod. De brannkorpsene som kom til brannen, fikk ikke vite hvilke kjemikalier det var som brant. Skal man slokke en brann, må man for å være trygg vite hvilke kjemikalier det er i brannen. Noen typer kjemikalier vil eksplodere hvis brannfolkene bruker vann på dem. Først flere dager etterpå fikk brannmannskapet oversikt over hva som var der. Men heller ikke nå fikk de vite alt. Noen av kjemikalieblandingene var visstnok forretningshemmeligheter.

Equinor skryter av å ha åpenhet om hvilke kjemikalier de bruker, men det er vel her som med de økonomiske forholdene knyttet til denne satsingen – det å gi informasjon på en enkel og grei måte som gjør at folk forstår hva det dreier seg om, er tydeligvis vanskelig for selskapet. I Nord-Dakota, der Equinor hadde størst aktivitet, har myndighetene fått inn meldinger om 239 ulike uhell hos Equinor de siste årene – noen små, men også en god del større.

Det er på tide å få kartlagt også de helse- og miljømessige konsekvensene av Equinors satsing i USA og andre land. Derfor har SV i dag fremmet et forslag om det. Vi har nå fått belyst de økonomiske tapene. Nå må vi også få belyst de miljømessige og helsemessige tapene denne skandalen har medført.

Lars Haltbrekken (SV) [16:22:56]: Representanten tar opp det forslaget som SV står bak.

Ketil Kjenseth (V) [16:23:13] (komiteens leder): Som komitéleder vil jeg faktisk få starte med å takke komiteen for et ikke altfor godt samarbeid i denne saken. Den konstitusjonelle rollefordelingen har vært i spill i løpet av denne saken. Det var en stor diskusjon om det skulle være åpen eller lukket høring – i en sak som handler om en redegjørelse fra en statsråd som det aldri har vært høring på, så vidt jeg vet. Dette har vært preget av andre agendaer, og det hører vi i debatten her.

Det er en historiefortelling om et Equinor som fikk mandat til å ekspandere, og særlig under den rød-grønne regjeringa. Med dagens saksordfører Espen Barth Eide om bord i regjeringa fikk Equinor gullkortet til å prøve seg på et fossilt eventyr i USA. Så kom det et oljekrakk i 2014. Det er ikke rart at det blir utfordringer med det. Men vi hører altså i dag ingenting annet enn «betydelig» og «tettere» – det er det jeg hører om hvordan eierstyringen kunne vært organisert på en annen måte enn det som har vært gjort etter 2014. Jeg hadde forventet at det i debatten i dag kom opp noen forslag til hvordan en skal organisere statens eierskap. Men det er ingenting om at en f.eks. kan ha en større armlengdes avstand. For eksempel er Equinor det eneste Olje- og energidepartementet har i sin portefølje. Alt annet statlig eierskap er i Næringsdepartementet. Den debatten er jo absolutt moden for å tas. Men det er det ingen debatt om her i dag. Det er bare «betydelig» og «tettere».

Som representanten Lars Haltbrekken var inne på, er ingen av oss stolte over hva Equinor har gjort i USA, heller ikke de partiene som i sin tid var veldig skeptiske til det eventyret de la ut på. Det er heller ingenting om erkjennelsen som styret hadde i den høringen som etter hvert ble, at de har tatt ansvar. Som representanten Westgaard-Halle var inne på, erkjenner de at en tok på seg en for stor oppgave og for stor risiko. De har i tillegg vært uheldige med bl.a. oljeprisen underveis.

I så pass store saker må en være redelig – hvilken sak er det vi nå diskuterer og debatterer? For framtida er det absolutt grunn til å diskutere både Equinors rolle og eierskapet, men på et annet vis enn det vi gjør her i dag.

På vegne av statsråd Tina Bru, som har håndtert denne saken utmerket, vil jeg si at det er leit at det er hun som på en måte blir plassert i gapestokken for denne behandlingen. Det er ikke verdig.

Tore Storehaug (KrF) [16:26:33]: Eg vil òg starte med å takke statsråden for ei god og grundig forklaring. Det er jo det som er saka vi no har brukt god tid på å behandle i komiteen.

Det å investere medfører risiko. Det kan bli lønsamt, eller det kan gå som det ser ut til å gå med Equinors investeringar i USA. Dei har ført til store tap, og det er openbert at det har vore store utfordringar med kostnadskontrollen internt. Det verkar som om selskapet undervurderte oppgåva dei tok på seg, overvurderte sine eigne evner, tok for høg risiko og reagerte for seint med å ta tak i problema.

Dette ansvaret ligg hos styret og leiinga i selskapet, og det er dei som er ansvarlege for det som har skjedd. Det blei slått fast då komiteen hadde høyring, at det er dette som gjeld, og tidlegare styreleiarar tok òg det ansvaret på seg. Det er viktig og riktig at selskapet har vore tydeleg på at dei har teke og skal halde fram med å ta ansvaret og lære av dei feila som har blitt gjorde. Det er tydelege forventningar frå oss om at det blir betre kontroll i framtida.

I tillegg til ansvaret for styret og leiinga er det jo òg sånn at Olje- og energidepartementet skal følgje opp forventningane staten har til selskap der ein har ein stor offentleg eigardel, sånn som det kjem fram av eigarskapsmeldingane som har hatt brei tilslutning i denne salen.

Statsråden har med forklaringa si vore tydeleg på at lønsemd og kostnadskontroll har vore ein del av eigardelen mellom Olje- og energidepartementet og Equinor, og det er positivt at Olje- og energidepartementet i eigaroppfølginga med Equinor etter 2014 har vore særleg oppteke av utviklinga og nedskrivingane til verksemda i USA. Både i kvartalsmøte mellom Equinor og Olje- og energidepartementet, etter resultatsframleggingane til selskapet og i eigarmøte er dette tema som har vore oppe. Det er riktig, og det har vore bra.

Eg har lyst til å kome med ein refleksjon, for i denne salen har det vore brei tilslutning til eigarskapsprinsippa og brei tilslutning til mange av tinga som skjedde under førre regjering då Equinor føretok mange av investeringane som mange no har eit ønske om å debattere.

Kristeleg Folkeparti har vore kritiske til fleire av investeringane Equinor har hatt i utlandet, mest av alt til investeringane dei gjorde i oljesand, og eg meiner historia har vist at investeringane i skiferolje, skifergass og oljesand har vore dårlege investeringar. I tillegg har dei vore klimafiendtlege, medført store miljøinngrep og vore lite framtidsretta. Eg håper vi ser ei anna linje enn det for framtida, men mest av alt viser dette at vi har ein debatt der opposisjonen kranglar og ikkje berre klarer å møte seg sjølv i døra, men i fleire dører på ein gong. Statsråden har vore tydeleg og gitt ei god forklaring, som eg meiner står seg godt og godt kan leggjast ved protokollen.

Per Espen Stoknes (MDG) [16:29:47]: Equinor, hvor staten eier 67 pst. av aksjene, har sløst bort 21,5 mrd. dollar på den største industrielle fiaskoen i Norges historie. Over 200 mrd. kr er tapt. Det tilsvarer omtrent 80 stortingsgarasjer og underjordiske tunneler når en inkluderer kostnadssprekkene. Det er omtrent fem ganger mer enn regjeringen vil bruke totalt på klimatiltak i neste års statsbudsjett.

Equinor har brukt skattebetalernes penger som fulle – oljepamper (munterhet i salen). Det er vanvittig, og eierdialogen må sørge for at det aldri skjer igjen. Equinors USA-fiasko demonstrerer hvor lite kontroll skiftende regjeringer har hatt med selskapets utenlandsinvesteringer.

Noen vil kanskje mene at det er feil av Miljøpartiet De Grønne å blande inn klimapolitikk i denne debatten, som isolert sett handler om statlig eierskap og mislykkede investeringer. Men i denne saken henger klima og økonomi så tett sammen, fordi man har tatt en enorm klimarisiko og samtidig en enorm finansiell risiko og mislyktes spektakulært med begge. De fleste investeringene Equinor gjorde i USA, krever en historisk høy oljepris – også i strid med norske prisprognoser fra Oljedirektoratet for å bli lønnsomme – og var basert på giftige produksjonsmetoder.

Hvis så dyre ressurser skal bli lønnsomme, forutsetter det at disse ressursene utvinnes og forbrennes, i tillegg til veldig mye av den andre fossile energien som kan utvinnes med langt lavere balansepris. Skulle Equinors USA-investeringer bli lønnsomme, måtte forbruket av fossil energi blitt så høyt at klimaendringene antagelig ville blitt selvforsterkende.

Statseide selskaper kan ikke operere på denne måten. Vi er fornøyd med at statsråden erkjenner det, men jeg registrerer at regjeringspartiene mener det først og fremst er Equinor som selskap og ikke staten som eier som har noe å lære av denne dyre saken. For meg framstår det imidlertid åpenbart at også departementet burde sett varsellampene blinke, spesielt etter at det ble informert om svikten i økonomistyringen.

Miljøpartiet De Grønne foreslo tidligere i år å nedsette en uavhengig granskingskommisjon for å undersøke Equinors utenlandsinvesteringer med miljø- og helsekonsekvenser. Nå må vi vente og se hva Riksrevisjonens rapport konkluderer med, men dette er antagelig den største industrielle fiaskoen i Norges historie. Derfor utelukker ikke Miljøpartiet De Grønne at vi kommer til å fremme forslag om en uavhengig granskingskommisjon på nytt.

Equinors USA-investeringer har vært en katastrofe som har utfoldet seg i sakte, men sikker katastroferetning under både rød-grønne og blå regjeringers makt. Nå må vi sørge for at dette aldri skjer igjen. Vi kan ikke vedde mot nødvendig klimaomstilling, klimarisiko og global energiomstilling. Det må inn i eierdialogen.

Statsråd Tina Bru [16:33:05]: Utgangspunktet for min redegjørelse i juni i år var at Equinor i perioden 2008–2011 gjennomførte flere store investeringer i såkalte ukonvensjonelle ressurser som skiferolje og skifergass i USA. Disse investeringene førte senere til store økonomiske tap, noe som også har fått bred omtale i norske medier og danner bakteppet for hele denne saken. Som jeg tidligere har gitt klart uttrykk for, er dette en alvorlig og vanskelig sak.

Equinors investeringer i USA ble foretatt på bakgrunn av en strategi om å vokse internasjonalt. Dette skjedde i en periode preget av høye olje- og gasspriser og sterk konkurranse blant de internasjonale oljeselskapene om å sikre seg nye ressurser. Et bredt flertall i Stortinget hadde også tidligere uttrykt støtte til selskapets internasjonale vekstambisjoner.

I 2014 falt oljeprisen derimot brått, og dette førte til at selskapet måtte skrive ned store bokførte verdier. Oljeprisfallet og de store økonomiske tapene ble starten på en omfattende prosess i selskapet, der det også ble avdekket problemer med internkontroll og andre forhold. Alt dette er godt beskrevet i den eksterne gjennomgangen fra PwC av virksomheten i USA. I sum tegner rapporten et bilde av at selskapet undervurderte oppgavene de tok på seg. De overvurderte egne evner, de tok for høy risiko og reagerte for sent med å ta tak i problemene. Den interne kontrollen er nå betraktelig forbedret, men det gjenstår ytre forbedringsarbeid, som jeg vil følge opp i eierdialogen med selskapet.

Jeg merker meg at en samlet komité understreker at det er bred enighet om rammene for statens eierutøvelse, og gir uttrykk for at staten skal opptre som en ansvarlig eier som stiller tydelige forventninger til selskapet. Men jeg er mer spørrende til noen av de andre merknadene fra de rød-grønne partiene om eierskap. Hva menes f.eks. med «en tydeligere hånd» på eierstyringen? Betyr det f.eks. at Arbeiderpartiet og deres støttepartier vil at staten som eier bør involvere seg i selskapets forretningsmessige beslutninger? Dette er for viktige spørsmål til at Arbeiderpartiet kan være så utydelige. Det er heller ikke mulig å mene at prinsippene for eierstyring ligger fast samtidig som man åpner døren for noe helt annet.

Jeg stiller meg også uforstående til påstanden om at jeg har vært passiv i eieroppfølgingen av Equinor. Olje- og energidepartementet har tvert imot en aktiv eierdialog med selskapet, som inkluderer oppfølging av statens mål som eier og forventninger til selskapet. Jeg er åpen for at det alltid kan gjøres forbedringer i eierdialogen, og jeg har også tatt noen grep. Det er derimot en ganske annen debatt enn å åpne døren for en helt ny type eierskapspolitikk, slik jeg oppfatter at noen nå gjør.

Helt avslutningsvis vil jeg minne om at det er selskapets styre og ledelse som er ansvarlig for den daglige driften i Equinor. Dette gjelder også for tapene i USA. Denne arbeidsfordelingen mellom selskapet og staten som eier og oss som politikere er også ettertrykkelig slått fast i den eierskapspolitikken som et bredt flertall i Stortinget stilte seg bak så sent som i april i år.

Martin Kolberg (A) [16:47:31]: Når jeg tar ordet nå, er det med bakgrunn i den kunnskapen jeg har om forholdet mellom eierskapsstyringen og Equinor gjennom mange år som medlem av kontrollkomiteen, og også som leder av den i fire år.

Jeg vil først si, når det gjelder de utfordringene vi snakker om her, spesielt eierskapsstyringen, men også USA-styringen, at USA-hendelsene handler om mange år og forskjellige, skiftende regjeringer. Og jeg skal si noe som kanskje overrasker Stortinget. Når jeg tar ordet, er det også fordi jeg gjennom det jeg nå skal si, vil – iallfall – forsøke å bygge opp statsrådens autoritet i forhold til den voldsomme makten som denne delen av norsk industri representerer. Med det mener jeg å si at det er nødvendig at Stortinget er veldig oppmerksom på at det her er spørsmål om mentalitet og kultur som i gitte tilfeller utfordrer staten som eier i Norges viktigste industrielle selskap.

Mentalitet og kultur – hva mener jeg med slike ord? Jo, vi hører nå statsråden si at hun skulle ønske at Equinor hadde fortalt departementet om de store tapene som kom, i størrelsesordenen 200 mrd. norske kroner, på et tidligere tidspunkt, at det hadde vært bra om de gjorde det. Slik hører jeg henne i hvert fall. Men det er uomtvistelig slik at det var gjennom mediene vi fikk vite summen. Stortinget hørte ikke noe om det store tapet på et tidligere tidspunkt. Dette forteller om mentaliteten og kulturen i denne kommunikasjonen, som ikke er slik som den burde være. Men Arbeiderpartiet støtter jo prinsippet om eierskapsstyringen, det bør ikke være tvil om det. Det er ingen som behøver å stille seg tvilende til det, men den balansen må være slik at staten som eier får de opplysningene som den fortjener, og som den har krav på. Det er uomtvistelig slik at det er først etter at mediene går inn i saken, dette blir en stor politisk sak, fordi opplysningene kommer gjennom mediene, ikke gjennom de kanalene de skal komme gjennom.

Jeg har et annet eksempel, som jeg skal bruke de siste sekundene til å fortelle om, og som bare er et eksempel av en annen karakter, nemlig Angola. Jeg tror det var seks eller syv brev jeg skrev til Equinor om det i forrige stortingsperiode, og da lovet de bot og bedring, det skulle gå i orden i Angola. Nå sier de akkurat det samme til den nåværende statsråden, og saken er fortsatt ikke i orden. Hundrevis av millioner er det umulig å redegjøre for.

Espen Barth Eide (A) [16:50:58]: En sentral del av denne saken er spørsmålet om hva man mener med forsvarlig eierstyring, og der ligger kanskje også hunden begravet. Flere fra posisjonen har vært inne på det.

La meg begynne med å slå fast at Arbeiderpartiet og hele flertallet som har skrevet seg sammen i denne saken, eksplisitt understreker at man støtter opp om prinsippene bak profesjonell eierstyring. For ordens skyld: Det innebærer altså åpenhet, likebehandling mellom eierne, at eierskapet skal utøves gjennom generalforsamling, valg til styre og offentlig kunngjorte mål og ambisjoner for eierskapet.

Dette betyr imidlertid ikke, som noen synes å tro, det samme som armlengdes avstand. Det er faktisk ingen motsetning mellom disse prinsippene og en tydelig eierstyring når det gjelder ansvarlighet, sunn økonomistyring, måloppnåelse i forhold til offentlig uttalte mål og eksplisitte krav til såkalt ESG, altså til miljø, sosiale forhold og styring. Flertallet mener tvert imot at dette er en type forventninger også private eiere stadig tydeligere gir uttrykk for overfor de selskapene de eier. Det inntrykket som – som sagt – har festet seg, er at staten på tross av å være hovedeier har oppført seg som den snilleste gutten, som ikke ønsket å forstyrre dem som egentlig bestemte, ikke på sovesal 1, men i generalforsamlingen. Eierstyringsdialogen skal ikke bare være en kanal for informasjon og passivt samtykke, men en reell toveisdialog mellom eier og eid selskap, og tross direkte spørsmål i høringen kom det ikke fram noe eksempel der noe sentralt forhold ved selskapets handlingsmåte har blitt endret som konsekvens av denne dialogen.

Det er altså ikke et spørsmål om man er for eller mot prinsippene for god eierstyring; det er om staten skal tillate seg å ha det samme ambisjonsnivået for sine eierskap som private eiere i stadig større grad selv gir uttrykk for, f.eks. i forhold til oppfyllelse av Paris-mål, f.eks. i forhold til sosialt ansvar, f.eks. i forhold til miljømessig ansvar. Det er ikke situasjonen nå. Det er en misforståelse om en nå skal forsøke å skape et inntrykk fra en tilsynelatende godt samordnet opposisjon om at prinsippene om ansvarlig eierstyring betyr at man helst skal mene minst mulig, for det er det de som sitter i ledelsen av selskapene, som helst bør gjøre, og kanskje også dem man har valgt til styret, men som eier skal man ikke gi uttrykk for noe mer enn det.

Det er en dårlig start også på det vi skal inn i nå, hvor det er utrolig viktig at det som tross alt er en fantastisk suksesshistorie, altså hele historien om Statoil og Equinor, også skal kunne bli med oss og ta en lederrolle inn i det grønne skiftet og inn i en fornybar framtid. Da tror jeg vi trenger en mye tydeligere næringspolitikk, herunder en mye tydeligere eierskapspolitikk.

Stefan Heggelund (H) [16:54:20]: Vanligvis når vi behandler saker i komiteen, og uansett hvilken komité vi er i, er det slik at den som blir valgt av de andre komitémedlemmene til å være saksordfører, selvfølgelig har et ansvar for sakens framdrift, men også et ansvar for å ha dialog, diskutere med de andre partiene og prøve å finne løsninger og formuleringer man kan stå sammen om. Det er en styrke ved måten vi jobber på i det norske storting, den konsensustradisjonen vi har i Norge.

Saksordføreren i denne saken, representanten Espen Barth Eide, har valgt en annen strategi. Konklusjonen visste han på forhånd hva skulle være. Han visste også at han skulle få saken til å handle om mange andre ting enn det Stortinget skulle behandle, nemlig statsrådens grundige og gode redegjørelse. Kommunikasjonen mellom saksordføreren og de ulike partiene gikk gjennom media – så takk for samarbeidet, vil jeg si.

Så vil jeg henlede oppmerksomheten til side 2 i innstillingen: «Komiteen vil understreke at det er bred enighet om prinsippene for profesjonell eierstyring.» Espen Barth Eide var litt inne på det i sitt innlegg.

Vi i regjeringspartiene var litt usikre, for vi er enige om prinsippene for eierskapsstyring. Nå skal vi stå i den merknaden, for vi kan ikke begripe at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal det – med de merknadene de har i tillegg til den merknaden. Det er totalt utydelige merknader, og når de kommer på talerstolen for å forklare dem, går det faktisk ikke an å forstå hva det betyr. Representanten Barth Eide snakket om at et eller annet sted lå hunden begravet. Men man må først begrave en hund for å finne den begravde hunden. Det er helt umulig å forstå.

Hvis vi ser på side 3 i innstillingen: «Flertallet mener også at oppfølgingen fra departementets side kunne vært tettere.»

Ja vel? Jeg vil at representanten Barth Eide og representanten Myhrvold går opp og forklarer nøyaktig hva de ville gjort hvis de var olje- og energiminister. På hvilken måte ville de håndtert det annerledes? Det er bare å tegne seg, for vi har ikke hørt noe i noen av innleggene som kommer fra opposisjonen, om hvordan de ville håndtert situasjonen annerledes. Derfor er merknadene også så utydelige. Sånn sett er dette dessverre også blitt et politisk spill.

Ruth Grung (A) [16:57:35]: Jeg er visst alltid så heldig å få komme etter representanten Stefan Heggelund. Det får opp temperaturen.

Som stortingsrepresentanter har vi et ansvar for at loven følges opp, for at eierskapsmeldingen følges opp, og for at det skjer gjennom sittende statsråd. Jeg føler at det er det vi har gjort. I petroleumsloven står det helt tydelig:

«Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.»

Det som har skjedd, er jo at man har brukt av folkets ressurser – overskuddet fra norsk sokkel – til å investere med store tap over utrolig lang tid, i en helt annen del av verden. Når man ser det som skjer med tanke på oljekrakket – som noen snakket om – som kom i 2014, ville det ikke da være naturlig at man nettopp i eierstyringsdialogen tok opp dette: Hvilken risiko har vi nå i forhold til de utenlandske investeringene? Det er i hvert fall et eksempel på hva Arbeiderpartiet ville forventet.

Som tidligere regionpolitiker tok vi opp dette med leverandørindustrien. Store deler av vår leverandørindustri opplevde den gangen at Statoil fikk anbudene ute i verden, slik at vår lokale leverandørindustri ikke fikk oppdrag. Men da gikk vi tilbake til nettopp petroleumsloven og så at det faktisk er et av de hensynene man skal ta. Den gangen var det vi som satt i regjeringsposisjon, og det ble løftet opp, og man la en strategi for å endre og få bedre dialog med leverandørindustrien. Dette er iallfall to eksempler på hvordan det kan gjøres på en annen måte enn det vi har opplevd til nå.

Så retter vi ikke noen kritikk mot sittende statsråd. Altså: Man skal være glad for at vi har denne dialogen, og at Stortinget tar det ansvaret, med tanke på hvor viktig det er å ha en eierstyringsdialog. For det er et av de største selskapene som til de grader har bidratt med inntekter nettopp for å sikre velferd, men som nå har gått på et stort tap. Man skal være glad for at vi har den dialogen. Men vi vet jo at det var Fremskrittsparti-statsråder som satt i forkant, så vi lurer jo litt mer på hva de har gjort i den tiden.

Så trekker man hele tiden opp hva som skjedde før 2014. Da var det bred enighet nettopp om å ta de investeringene internasjonalt for å sikre inntekter til samfunnet vårt videre.

Dette er iallfall noen eksempler på hvordan man kan bruke den eierstyringsdialogen på en positiv måte, nettopp for å sikre ressurser til felleskapet og til det norske samfunnet.

Statsråd Tina Bru [17:00:48]: Det er ingen av partiene i salen her i dag som ikke er helt enig i at det er gode grunner til at vi har denne debatten, og til at vi har hatt en så grundig gjennomgang av denne saken – fordi den er alvorlig. Det som har skjedd i USA, er ikke bra, og det har vært gode grunner til å diskutere det, nettopp fordi vi har så store interesser i eierskapet vårt i Equinor. Det er veldig viktig, det er det ingen tvil om.

Det som forundrer meg desto mer da, er at til tross for denne veldig grundige behandlingen vi har hatt av denne saken, den lange redegjørelsen jeg også holdt i Stortinget, og medfølgende høring i komiteen, virker det fortsatt å være komplisert for Arbeiderpartiet å skille mellom to ganske vesentlige ting i denne debatten. Da tenker jeg spesielt på at det fra talerstolen fra flere ulike representanter hevdes en slags påstand om at departementet ikke har vært klar over de store tapene i USA etter 2014. Jeg er enig i at det hadde vært særdeles oppsiktsvekkende hvis ikke Olje- og energidepartementet hadde fått med seg det resten av markedet og alle andre fikk med seg, at de måtte skrive ned store verdier etter at oljeprisen falt i 2014. Det har vi selvfølgelig vært fullstendig klar over.

Til representanten Grung, som mener at det hadde vært helt naturlig etter det å stille spørsmål om hvordan man skal følge det opp, hvordan man bedrer lønnsomheten: Det har jo departementet gjort i hvert eneste eierdialogmøte siden 2014. Siden tapene kom, har man hatt fokus på dette. Hvordan bedrer dere lønnsomheten i USA? Hvordan går de investeringene? Hva er veien videre? Det er absolutt i tråd med det som også er vårt ansvar som eier.

Jeg har også lyst til å påpeke noen andre ting jeg synes er litt merkelig i den litt andre debatten som er her i salen, om hva eierskapspolitikken skal være i fremtiden. Det høres også ut som om staten ikke har noen forventninger til de selskapene vi eier. Selvfølgelig har vi det, det er bare å gå inn på regjeringen.no og lese statens forventninger til selskapene hvis man er i tvil om det. Der står det listet opp ganske nøyaktig mange av de tingene representanten Barth Eide særlig etterlyser, f.eks. bærekraftig verdiskaping, tydelige mål og strategier for det. Alt dette er nedfelte forventninger vi selvfølgelig har til selskapene.

Det er viktig, men det er en forskjell på det og å ønske seg en situasjon hvor politikerne skal gå inn og f.eks. instruere et selskap til å investere mer i et spesifikt segment, f.eks. fornybar. Det er en ganske annen type eierskapspolitikk. Det kan godt hende at det er det Arbeiderpartiet ønsker seg, men når man blander det inn i oppfølgingen av alt som har skjedd i USA, og tapene som kom som følge av en strategi om å vokse – som for øvrig skjedde under den regjeringen representanten Barth Eide var en del av – får jeg lyst til å spørre om hvilke spørsmål representanten Barth Eide ville stilt hvis han hadde vært olje- og energiminister den gangen, i stedet for forsvarsminister. Ville representanten stilt spørsmålene: Hva er bakgrunnen for den strategien? Vokser dere litt for fort nå? Bør dere ikke bremse opp? Hadde han instruert selskapet til å bremse opp hvis han var i tvil om at dette var riktig vei? Jeg tror ikke det, for det ville vært helt motsatt av de eierskapsprinsippene vi er enige om.

Lene Westgaard-Halle (H) [17:04:01]: Dette er en viktig sak. Likevel har denne debatten egentlig gitt meg flere spørsmål enn svar.

I høringen vi hadde i komiteen, kom det ikke fram noe annet enn det vi allerede visste. Equinor var tydelige på at de hadde sagt ja når de burde ha sagt nei. De var tydelige på at det var deres ansvar. Arbeiderpartiet stiller likevel spørsmål ved statens eierdialog: Noe burde vært gjort annerledes. Noe bør gjøres med eierstyringen.

Ok. Da lurer jeg på tre ting som jeg håper representanten Barth Eide kan svare på. For det første: Dersom dagens tverrpolitisk vedtatte eierskapspolitikk, for øvrig lagt til grunn i Stortinget gjennom flere tiår, ikke er noe Arbeiderpartiet lenger støtter, hva vil Arbeiderpartiet endre? Hva helt konkret betyr tettere, tydeligere og mer aktiv eierstyring? For det representanten Barth Eide gir uttrykk for nå, er noe helt annet enn det Stortinget har vært enige om i årevis.

Og så lurer jeg litt på: Statsråd Tina Bru lurte på hvilke spørsmål Barth Eide stilte. Jeg lurer på hvilke spørsmål utenriksminister Espen Barth Eide og olje- og energiminister Ola Borten Moe ikke stilte da de gjennom eierstyring hadde dialog med Statoil om risikoen, eller da den rød-grønne regjeringen på den tiden hadde regjeringslunsjer og diskuterte utenriks- og energipolitikk.

Nummer tre: Hvilke helt konkrete grep skulle representanten Barth Eide ønske at den rød-grønne regjeringen hadde tatt den gangen de trappet opp det de den gang kalte eventyret i USA, som kunne ha endret utfallet, og som hadde gjort at vi ikke hadde stått her i dag og hatt den diskusjonen vi har i dag, gitt den eierskapspolitikken som da lå til grunn? Jeg forutsetter da at det er den eierskapspolitikken som lå til grunn da, ikke den eierskapspolitikken Arbeiderpartiet nå drar opp for framtiden.

Jon Georg Dale (FrP) [17:06:17]: Eg skulle nok ein gong ønskje eg kunne halde meg berre til utgreiinga, som er temaet, men i lys av dei innlegga som har vore, kan eg ikkje det.

Representanten Martin Kolberg seier at Arbeidarpartiet står fullt og heilt bak eigarskapsprinsippa. Hadde det berre vore sant. Representanten Kolberg har tradisjonelt vore ryddig i desse spørsmåla, og eg har lyst til å gje han honnør for det. Men Arbeiderpartiet tek eit steg vekk frå det når dei i denne saka skriv:

«Flertallet mener at det i framtida trengs en tydeligere hånd på denne eierstyringen, ikke minst hvis vi skal lykkes i å ruste Equinor til å bli en viktig og framtidsrettet motor for nyindustrialiseringen av Norge inn i fornybaralderen på veien mot et klimanøytralt samfunn.»

Det kan ikkje lesast som noko anna enn at staten, som eig 67 pst. av aksjane, skal bruke makt direkte i eit selskap som har andre, private, aksjonærar, til å tvinge på plass avgjerder som styret sjølv ikkje har teke. Viss ikkje Arbeidarpartiet meiner det, hadde dei naturlegvis ikkje skrive det.

Men det er det som er problemet i denne debatten, og som gjer at vi andre, når nyheitene lagar program, vil sjå litt rare ut fordi vi ikkje held oss til temaet. Det skjer fordi Arbeidarpartiet er i ferd med å undergrave fullstendig det eigarskapet som staten har hatt, og har, i Equinor – den eigarskapspolitikken som Arbeidarpartiet er for. Det er den dei undergrev gjennom denne måten å handtere det på, fordi det bidreg til å setje spørsmålsteikn for andre, private, aksjonærar ved om dei kan stole på at staten er ein ryddig eigar i eitt og alt.

I dette har representanten Martin Kolberg alltid vore ryddig. Men her framstår Arbeidarpartiet som noko heilt anna, heilt bevisst, òg understreka i fleire innlegg av representanten Barth Eide. Det er det som gjer at vi har denne diskusjonen på det nivået han no er, for sjølv dei av oss som er glade i private aksjonærar og meiner at private i større grad kunne ha eigd ein del av dette – fordi staten ikkje i eitt og alt er den beste eigaren eller den beste måten å forvalte felles verdiar på – innser at nokon må stå opp for dei eigarskapsprinsippa som gjer at staten kan vere ein profesjonell og etterretteleg eigar i denne typen selskap.

I sånne spørsmål har vi alltid før kunna stole på Arbeidarpartiet. Det er synd at vi ikkje lenger kan gjere det.

Ketil Kjenseth (V) [17:09:33]: Jeg velger å starte der representanten Jon Georg Dale sluttet. Det var et forløsende innlegg på talerstolen her fra representanten Martin Kolberg. Det satte jeg stor pris på. Jeg anser Martin Kolberg som en nestor og faktisk også som en mentor. Vi skal lytte til representanter som har mange år bak seg i Stortinget og i det politiske livet, og også i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som eventuelt burde ha behandlet den saken vi nå diskuterer.

Han nevnte mentalitet, kultur, og at dette har vært registrert over mange år. Det tror jeg er helt riktig. Sånn sett burde vel denne debatten ha vært et annet sted, kanskje i et styrerom, like mye som den burde være her. Det skal vi ta med oss, og det må vi også ta med oss i den videre organiseringen av statens eierskap – det være seg debatten om vi skal plassere alt i ett departement, eller om vi skal organisere eierskapet i Equinor på et annet vis. Men det har faktisk også en del private eiere en del av ansvaret for.

Det er her det brister for Arbeiderpartiet i fortsettelsen. Jeg er opptatt av framtida – hvordan staten skal opptre og bidra til bl.a. det grønne skiftet. Det er i hvert fall ikke gjennom mer skifergass og oljesand og en ekspansiv stat. Representanten Ruth Grung vil stadig tilbake til 2014, men den store risikoen ble jo tatt lenge før det. Det var da det ikke var noen særlig vei tilbake, da oljeprisen falt. Så det hører definitivt med i diskusjonen en har, ikke minst om framtida.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil fortsette å legge et stort ansvar hos statlige elefanter i rommet, som jeg kaller det. Hvor store skal de elefantene få bli i spørsmålet om å ta risiko på egen kjøl, uten å lytte til politiske signaler, f.eks.? Så det hører virkelig hjemme i den framtidige debatten om det store, grønne skiftet. Hvor mange slike skal vi skape? Det er også en viktig del av denne debatten.

Vi har flere i verktøykassa, så jeg håper vi ikke navigerer f.eks. Statkraft inn i et slikt eierskap. Dette er viktig også for hvilke aktører vi skal bidra med. Vi må ta med oss i speilet denne debatten i den politiske utformingen for det videre.

Dag Terje Andersen (A) [17:12:41]: Jeg har med interesse fulgt med på denne saken, via både media, redegjørelsen og den behandlingen som har vært i energi- og miljøkomiteen. Jeg kan vel si at jeg ble noe forundret da jeg hørte representanten Westgaard-Halle på radio forklare det norske samfunnet hvorfor høringene måtte være hemmelige, i en sak som delvis handlet om at det hadde vært for lite åpenhet om Statoils transaksjoner. Men jeg skal la det ligge.

Dette er ikke den eneste gangen vi kommer til å diskutere Equinor. Vi har en sak til som ligger i Stortinget. Det gjelder spørsmål vi har stilt statsråden om Angola. Vi vet også at det kommer til å bli omtalt i en riksrevisjonsrapport som vi mottar tirsdag den 15. desember. Så vi kommer tilbake til dette spørsmålet. Derfor hadde jeg bare tenkt å si litt om det som har vært en del av debatten om eierstyring.

Jeg gjør det fordi det var jeg som la fram den første eierskapsmeldinga. Så det statsråden nå hyller som eierskapsprinsipper, er prinsipper som har vart siden den gangen, og som jeg skrev og la fram for Stortinget, og det har vært bred oppslutning om dem. Men det at man skal ha en ryddig eierskapsstyring, betyr ikke at man skal ha en passiv eierskapsstyring. Og noen ganger når statsråden omtaler «armlengdes avstand», er det sånn det kan høres ut – at vi skal være litt som et blindt investeringsfond. Nei, vi skal ikke være det, men vi skal være forutsigbare.

Da jeg la fram den første eierskapsmeldinga, gjorde jeg det på Oslo Børs. Det gjorde jeg nettopp fordi andre aksjonærer og andre som eventuelt ville bli aksjonærer, skulle være kjent med statens posisjoner. Men så består det aktive eierskapet i at når vi har uttalt hva vår ambisjon er med å ha eierskap i det selskapet, må vi som eier aktivt følge det opp, på aksjelovens demokratiske vis. Vi må gjøre det via eierdialog for å tydeliggjøre våre intensjoner, men vi må også eventuelt – jeg sier ikke at det nødvendigvis gjelder denne saken, men generelt i eierstyringen – påvirke styresammensetningen og om nødvendig sørge for at regjeringas representanter møter opp på generalforsamlingen for å stå for den holdningen vi har gitt uttrykk for, for vår andel av aksjeposten.

Det er det vi mener med aktivt eierskap – et forutsigbart eierskap. La meg si det slik: Det er mange eiere, og noen av dem er ganske passive investorer, men for den industrielle kapitalist i Norge er staten den beste kamerat en kan ha når det gjelder både forutsigbarhet og stabilisering av kapital. Det er en eierskapspolitikk vi har stått for, og vil stå for videre. Men vi kommer også i framtida til å spørre om statsråden har fulgt opp det statsråden har sagt i eierskapsmeldinga, selv om den er lagt fram av et annet departement enn det herværende statsråd bestyrer.

Espen Barth Eide (A) [17:16:01]: Jeg konstaterer at regjeringspartiene, hvori opptatt Fremskrittspartiet, har samordnet seg godt. De har åpenbart bestemt seg for at de i stedet for egentlig å snakke om regjeringen kunne gjort noe som helst annerledes, heller vil snakke om saksordføreren. Jeg er jo litt beæret over det, men jeg mener det kanskje er feil bruk av Stortingets tid.

Det begynner med representanten Kjenseth, som takker for «et ikke altfor godt samarbeid», som jo er en interessant form for takk. Det topper da i kjent stil Stefan Heggelund, som går til et personangrep på meg. Jeg husker veldig godt det gode, gamle slagordet «svakt argument, hev stemmen». Det har åpenbart stått sentralt i den PR-boka som regjeringen har lagt til grunn her, for det virker som om det er hovedpoenget, at vi sier noe litt uforskammet når vi mener at hovedeier bør mene noe om måloppnåelse eller fravær av det i et selskap.

Nå svarte representanten Dag Terje Andersen meget godt, han som altså selv utarbeidet disse bejublede eierskapsprinsippene som jeg stiller meg veldig solid bak, og som vi flere ganger har vært inne på hva betyr. Det betyr ikke passivt eierskap. Det betyr ikke at man skal være «hands off» eller ha armlengdes avstand. Det betyr tydelighet og åpenhet om mål, langsiktige mål. Hvilke mål vil man bruke eierskapet til å oppnå? Selvfølgelig å tjene penger – men hva ellers? Det betyr også at det skal utøves på generalforsamlingen gjennom valg til styre, og det skal være likebehandling av eierne.

Poenget, som vi åpenbart ikke helt klarer å bli enige om, er at det kan da ikke være noe galt i at staten er en like aktiv eier som de private eierne i samme selskap er, for f.eks. et fond som KLP stiller jo et klart krav gjennom sitt eierskap til den porteføljen de eier. Dette er hovedtrenden i både norsk, europeisk og amerikansk internasjonal eierskapsutøvelse på privat side – og heldigvis veldig ofte i retning av strengere krav til både miljømessige forhold, klimamessige forhold, sosiale forhold, godt styresett, osv. Det kan staten gjøre. Det er langt derfra til å bryte med godt eierskap.

Spesielt interessant – for å bruke et parlamentarisk uttrykk – blir det når Kjenseth begynner å hylle innlegget til Martin Kolberg. Jeg hyller også innlegget til Kolberg, men det går altså ikke an å være enig med Martin Kolberg og regjeringens felles posisjon samtidig, for Martin Kolbergs innlegg var et veldig klart uttrykk for at det har vært en kulturell barriere mot å utøve dette tydelige eierskapet. Det var et meget godt innlegg. Så jeg undrer meg på hvordan Kjenseth først kan si at man må stå bak den tolkningen som regjeringspartiene har samlet seg om, og deretter være enig i Martin Kolbergs veldig gode innlegg.

Til slutt vil jeg si at det absolutt er ting også fra vår regjeringstid som bør diskuteres. Ingen av oss har på noe tidspunkt sagt noe annet. Det er grunn til å stille spørsmål ved den vekststrategien som begynte den gangen, og det har vi da også gitt uttrykk for. Vi vet veldig godt når det begynte, og har ingenting imot å erkjenne det.

Lars Haltbrekken (SV) [17:19:25]: Vi skal alle være glade for at de økonomiske sidene ved denne saken har kommet fram i lyset, og at det som en følge av det kan bli endringer i hvordan Equinor rapporterer framover. Men jeg er forundret over den manglende viljen fra statsråden til å komme til bunns i de alvorlige miljø- og helsemessige konsekvensene som denne satsingen kan ha hatt.

Statsråd Bru refererte i sitt innlegg nå nettopp til noen av de forventningene som staten som eier har til statlige selskap. Statsråden refererte bl.a. til at man har en forventning om at det skal være bærekraftig verdiskaping. Ja, da er det grunn til å sjekke om det Equinor gjorde i USA, var i tråd med dette. Var det bærekraftig verdiskaping Equinor drev med i USA? Er de store miljø- og helsemessige konsekvensene som denne satsingen kan ha ført til, og som Brennpunkt viste i går kveld, i tråd med de forventningene som staten som en statlig eier har til bærekraftig verdiskaping?

Det er jo nettopp det vi i SV vil komme til bunns i når vi i dag, gjennom en uavhengig gransking av de miljø- og helsemessige konsekvensene, foreslår å se på hvor alvorlige de har vært, og om dette er i tråd med de forventningene staten som eier har. Og da overrasker det meg at statsråden ikke klart og tydelig sier at hun vil sørge for at det skal komme på plass en slik gjennomgang, nettopp for å se om de forventningene hun selv refererte til, er oppfylt av Equinor.

Åsmund Aukrust (A) [17:22:09]: Historien om Equinor og Statoil er egentlig en fantastisk historie. Det er en historie om et selskap som har skapt massevis av arbeidsplasser, som har skapt ny teknologi i verdensklasse, og som har skapt inntekter til fellesskapet. Jeg tenker at vi som sitter på Stortinget i dag, skal takke alle dem som har gått før oss og vært framsynte, som har turt å ta kloke og gode valg på vegne av fellesskapet. Det har skjedd gjennom en aktiv styring av norsk industripolitikk. Da blir det opp til oss som er politikere i dag, å klare å ta like framtidsrettede og kloke valg som dem som har gått før oss.

Da må jeg si at jeg egentlig blir både overrasket og litt bekymret når jeg hører tonen til de fire borgerlige partiene, for jeg mener at den tonen vi har sett her, har vært en latterliggjøring av hele debatten. De starter med å snakke om at dette har vært en tjo og hei-debatt, om hvem som har sagt hva i media, om når det har vært sagt. De har snakket om at det har vært et dårlig samarbeid, og at Espen Barth Eide har vært for lite opptatt av fellesmerknader og for mye opptatt av Arbeiderpartiet.

De har knapt vært innom hva saken egentlig handler om. Det handler om at statens selskap har tapt 200 mrd. kr og hatt en kultur som ikke tåler dagens lys, og at vi som storting har fått opplysninger om dette gjennom at det har vært gode medieoppslag. Det er det denne debatten handler om. Det er det som burde opprøre hele den norske befolkningen og dermed også Stortinget, hvordan Equinor har holdt på på vegne av oss.

Staten skal være en profesjonell eier, men det å være en profesjonell eier betyr ikke å abdisere. Dag Terje Andersen sa det veldig godt i sitt innlegg: Det er fullt mulig å være en profesjonell eier samtidig som man er en aktiv eier. Hvis høyresiden ikke tror det, kan de jo se til private eiere, for de er stort sett det. De er både profesjonelle og aktive. Kan noen se for seg en privat eier som hadde tapt 200 mrd. kr på et prosjekt og så bare sagt nei, men sånn var det. Hvis noen setter spørsmålstegn ved det, er det tjo og hei og dette skal vi ikke ha noe av. Jeg er sikker på at en privat eier hadde satt i gang et mye større baluba enn det opposisjonen gjør i denne salen i dag.

Hvorfor skal staten være en dårligere eier enn det? Jeg mener tvert imot at staten bør være en mye bedre eier, for vi forvalter flere interesser enn private eiere gjør. Vi forvalter interessene til det norske folk.

Ketil Kjenseth sa at Tina Bru er satt i gapestokken. Hvem man mener har gjort det, var veldig uklart. Tvert imot har Tina Bru fått mye ros for sin gode redegjørelse, men hun sitter selvsagt på vegne av regjeringen med ansvaret for oppfølgingen av dette videre.

Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet har vært mest opptatt av hva som skjedde før 2013. Det er litt rart, all den tid også Arbeiderpartiet har sagt at det godt kan hende det har vært gjort feil også før 2013, men siden da har det virkelig vært fem olje- og energiministre, og det viktigste er selvsagt hva vi gjør med dette i framtiden.

La meg til slutt si at dette først og fremst er en debatt om framtiden, hva vi skal eie, og hvordan vi skal eie det. Hvis det er sånn at høyresiden har en så lemfeldig holdning til det å tape 200 mrd. kr, blir dette lett match for venstresiden.

Martin Kolberg (A) [17:25:25]: Jeg sier det slik: Hvorfor denne voldsomme aggresjonen? Hvorfor denne voldsomme aggresjonen?

Det som er mitt hovedstandpunkt, er at hele det politiske Norge er tjent med at vi har gode prinsipper i eierskapsstyringen, men også at vi har styring. Det er ingen motsetning mellom å si og fastslå to sentrale ting: Alle sammen er veldig fornøyd med og glad i Equinor, Statoil, slik det har vært, og vi støtter eierskapsprinsippene. Det er ingen motsetning mellom det og å si det som våre merknader i innstillingen tar til orde for, nemlig at vi må sørge for at staten som hovedeier har en kontroll med hva som foregår i selskapene.

Det som er et faktum her, er at vi ikke skal legge oss ut med de kommersielle beslutningene i styret – det har vi aldri sagt, og jeg sier det ikke. Men jeg konstaterer, som flere talere sier, og det bør alle ta innover seg, at vi har tapt 200 mrd. kr, og det gikk mange år før man oppdaget hva som var under utvikling. Da går det ikke an å si her i Stortinget at det er det prinsippet vi skal forholde oss til, at det på en måte er greit. For det er ikke greit for noen, uavhengig av partifarge.

Jeg har ikke noe behov for noen disputt med statsråden om dette, men jeg vil bare si: Jeg merker meg at det i alle fall har vært vanskelig å få tak i utviklingen og opplysningene gjennom de ordinære kanalene. Det er et faktum. Det er en stor betenkning for Stortinget at dette er et faktum, at ikke Equinor på en tydelig og klar måte kommuniserer til det politiske miljøet på en slik måte at man oppdager hva som er under utvikling før katastrofen er et faktum. Det bør alle ta innover seg.

Hvis vi skal ha et eierskapsprinsipp som gjør dette vanskelig og på en måte akseptabelt, er det jammen grunn til å diskutere det. Da er det virkelig grunn til å diskutere det – på vegne av det norske folk, rett og slett.

Jeg sier det én gang til: Jeg tror at dette har noe med mentalitet å gjøre. Det har ikke minst noe med mentaliteten sett i forhold til hele oljeindustrien å gjøre, som er så økonomisk kraftig at de noen ganger tror – nå får jeg formulere meg forsiktig, president – at de kan heve seg over politisk styring. Det bør de få beskjed om at ikke er tilfellet, fra denne debatten. Og i den grad noen bryr seg om hva jeg sier, sier jeg i alle fall dette: Det kan ikke Equinor for framtiden tenke seg at de kan slippe unna med.

Statsråd Tina Bru [17:28:37]: Jeg har hørt flere representanter her påstå at jeg nærmest holder engasjerte innlegg for at staten må holde armlengdes avstand, staten skal være en passiv eier, staten skal ikke blande seg inn. Det har jeg aldri sagt. Jeg har aldri fremhevet det som et poeng i denne debatten at det er et viktig prinsipp å hegne om at staten skal være en passiv eier. Tvert om, jeg har brukt min taletid til å fremheve at staten nettopp ikke er det, at staten nettopp stiller klare forventninger i vår dialog med selskapet, at man følger det opp og har gjort det også i denne saken.

Jeg er for så vidt enig i nesten alt det som representanten Andersen sa, men det jeg har utfordret Arbeiderpartiet på her i salen i dag, er at det de skriver i innstillingen, og det de har sagt i innlegg her i dag, er noe annet. Så registrerer jeg at det fortsatt ikke kommer svar på hva i denne spesifikke saken – én ting er den generelle debatten om hva som skal være statens eierskapspolitikk for fremtiden – med de prinsippene som blir tegnet opp av representantene fra Arbeiderpartiet her, hva skulle man gjort annerledes? Hvor skulle man grepet inn? Hva skulle man sagt? Hvordan skulle man endret kursen?

Representanten Kolberg var i sitt innlegg helt til slutt her inne på at man ikke reagerte før tapene var et faktum. Dette skjedde med mange oljeselskap. Alle hadde investert, alle tapte penger da oljeprisen falt. Det var ingen som kunne vite at oljeprisen kom til å falle. Så tapene var et faktum. Og hvordan fulgte staten det opp etterpå? Jo, ved å ha en tett oppfølging gjennom eierdialogen, som er omfattende. To ganger i året har man eierdialog. Man har kvartalsvise møter, og man har ekstra møter ved behov. Og departementet fikk i 2015 Arctic Securities til å komme med en rapport som også så på virksomheten i USA for å styrke oppfølgingen. Så staten er på ingen måte passiv og har heller aldri vært det og skal ikke være det, heller.

Det er i beste fall å slå inn åpne dører de innleggene som har vært holdt nå, hvor disse prinsippene ble ramset opp. Dem er vi enige om, men det er fortsatt Arbeiderpartiet som ikke svarer på hva de konkret ville gjort.

Man peker på dette med Finanstilsynet i 2014. Ok, skulle man gjort det, skulle man instruert selskapet den gangen til å følge anbefalingene fra Finanstilsynet, måtte man gjort det på generalforsamlingen. Da hadde man brukt den makten på generalforsamlingen. Det ville de facto vært en mistillit til styret. Jeg tror kanskje det hadde vært å være litt overivrig. Jeg ser heller ikke for meg at en arbeiderpartiregjering ville gjort det. Det hadde vært et brudd på måten man driver eierskapspolitikk på. Det er styret som skal foreta den vurderingen. Men dette ble det spurt om, de ble utfordret på det, de ga en forklaring på hvorfor de valgte å ikke gjøre det, og henviste til at det var bransjenormen på den tiden. Så har dette blitt en debatt i ettertid, også nå, og nå skal selskapet også rapportere på en annen måte fordi virksomheten har blitt større. Det var grunnen til påpekningen fra Finanstilsynet, at virksomheten var stor. Det hadde ingen ting med at man trodde det var rot i økonomistyringen eller andre problemer med internkontroll f.eks.

Jon Georg Dale (FrP) [17:32:06]: Hadde representanten Kolberg eller representanten Andersen frå Arbeidarpartiet sete i komiteen, hadde vi antakeleg vore einige om det meste. Grunnen til at eg seier det, er at det eigentleg berre står éin ting igjen for dei to representantane. Det er å forklare at dei merknadene Arbeidarpartiet har skrive, ikkje er meint til faktisk å gripe inn i den måten eigarstyringa skjer på. Aktiv eigarskapspolitikk er heilt fint, men ein skal ikkje gripe inn i enkelttilfelle, slik Arbeidarpartiet har gjeve uttrykk for i merknads form.

No er tida inne for at Arbeidarpartiet trekkjer det standpunktet dei aktivt har teke i dette, framstår ryddig, bidreg til at Equinor har trygg og god styring, tek eit steg i retning av det representantane Kolberg og Andersen gjev uttrykk for, og bort frå det representanten Barth Eide skriv.

Geir Pollestad (Sp) [17:33:22]: Det er noko føreseieleg med desse debattane som gjeld eigarskap. Me har denne typen debattar når me anten diskuterer dei generelle prinsippa, som i hovudsak er i samband med eigarskapsmeldinga, eller når det har skjedd ei eller anna krise med eit eller anna selskap der staten er stor eigar ein eller annan plass i verda.

Staten er ein stor eigar. Eg meiner at staten er ein god eigar. Eigarskapsprinsippa ligg fast og har brei tilslutning i Stortinget. Så er det òg viktig å understreka at det eigarskapet staten har, den handlefridomen der, er ikkje av verken aksjelov eller allmennaksjelov noko mindre enn den private eigarar i kva selskap som helst har.

Men me eig på vegner av det norske folk, og derfor vert det meir debatt. Eg får veldig ofte spørsmål frå pressa når eit eller anna selskap har gjort noko, anten det er Hydro i Brasil, Telenor i Asia, Equinor i USA: Er ikkje dette eit godt eksempel på at staten bør selja seg ned? Mitt standpunkt er nei. Det er eit veldig viktig argument for at staten bør vera stor eigar, nemleg det at me får ein offentleg debatt rundt dei handlingane som norske selskap gjer rundt om i verda.

Så var det eit spørsmål her – det er ein diskusjon om kva desse merknadene betyr. Eg vil seia at eg opplever at ein tolkar kvarandre litt i verste meining, for viss ein kunne leggja den tolkinga til grunn, som eg høyrer enkelte gjer av merknadene til Arbeidarpartiet og Senterpartiet, burde det ha fått langt større konsekvensar enn det det faktisk kunne få.

På den andre sida er eg òg veldig kritisk når statsråden seier: Kva skulle ein gjort annleis? Eg tenkjer det ikkje er eit bra utgangspunkt for ein debatt å stilla retoriske spørsmål om kva ein skulle gjort annleis. I veldig mange saker – eg vil påstå alle saker – er det eit handlingsrom, det var ting me kunne gjort annleis. Eg meiner at ein må bruka desse debattane til å stilla seg litt meir ope. Me kunne ha gjort noko annleis, men kva er det me skal gjera annleis? Det burde vera utgangspunktet for diskusjonen, og det er sånn ein skal tolka den kritikken som har kome frå Senterpartiet – no skal ikkje eg svara for Arbeidarpartiet fullt ut, men iallfall frå Senterpartiet i denne saka.

Det statlege eigarskapet er viktig. Staten er ein god eigar, og det er viktig at det statlege eigarskapet ligg fast. Dette kjem ikkje til å vera siste gong me har denne type debattar, men ein må heile tida vera open på at ein kunne ha gjort ting annleis.

Espen Barth Eide (A) [17:36:44]: Selv om jeg ser at representanten Heggelund også har tegnet seg, drister jeg meg likevel til å takke for debatten, for jeg mener faktisk at den er både viktig og avklarende. La meg for ordens skyld først ha sagt, for dem som kanskje ikke har satt seg inn i innstillingen, at det er flere sider med felles tekst som hele komiteen stiller seg bak. Det inkluderer hele historiefortellingen om hva som gikk galt, som igjen er sterkt inspirert både av Brus grundige redegjørelse, av PwC-rapporten som kom etterpå, og av prinsippene for profesjonell eierstyring og en rekke andre ting vi er enige om. Vi siterer også statsrådens ganske tydelige kritikk av styre og ledelse i Equinor som kom i redegjørelsen, og sier at vi stiller oss kollektivt bak den. Hele komiteen har faktisk gjort det. Det var ganske mye vi var enige om. I all ubeskjedenhet var det saksordføreren som skrev utkastet til det vi er enige om.

Deretter følger det selvfølgelig merknader fra flertallet, som utgjøres av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, som er forskjellige fra dem som er fra regjeringspartiene. Det de reflekterer, er en reell ideologisk uenighet – på toppen av en faktisk og positiv enighet om profesjonell eierstyring. Som jeg har gjentatt mange ganger – i åpenhet, med generalforsamling valgt i styrer – er det en forskjell på dem som ønsker et mer aktivt eierskap, slik det nå utvikler seg på privat side, og dem som mener at man nesten skal være en slags fondsforvalter, som kanskje skal tilsi at ikke noe går direkte galt eller bryter med loven, men som ikke har særlig sterke ambisjoner for eierskapet sitt.

Det er viktig å vite i den videre ideologiske debatten. Det er en sunn uenighet. Begge standpunkter er legitime. Etter min mening er det ene riktig og det andre feil, men det er et politisk standpunkt. Vi driver med politikk i denne salen. Det er ikke illegitimt at man er uenig om et så viktig politisk spørsmål.

Det vi mener når det gjelder hva som skulle ha skjedd, er at da det begynte å bli klart – vi så i både høring, redegjørelse og PwC-rapport at det gradvis ble tydeligere at det var alvorlige problemer med økonomistyringen i USA – virker det som at jo da, det har vært på dagsordenen, men det er veldig vanskelig å gripe hva man egentlig har gjort for å prøve å forbedre og korrigere dette fra hovedeiers side. Jeg mener at det virker som man ikke har bekymret seg nok for dette. Man har på en måte lagt til grunn at de vet nok best, de som sitter og styrer der borte i selskapet. Det er en dårlig tilnærming i en tid hvor såpass viktige spørsmål kommer på dagsordenen, og hvor så store utfordringer står foran oss.

Jeg konstaterer at det denne debatten har vist, er at innenfor rammen av profesjonell eierstyring er det to tolkninger av hva den kan brukes til. Jeg er glad for at det er enighet på en bred venstreside om at man må tydeliggjøre at også staten kan være en ambisiøs og aktiv eier med tydelige mål for sine eierskap.

Stefan Heggelund (H) [17:40:07]: Jeg vil begynne med representanten Åsmund Aukrust, som later som om han ikke har hørt debatten. Han vet like godt som alle andre som sitter i denne salen, at Høyres representant Lene Westgaard-Halle holdt et godt innlegg om hva denne saken faktisk handler om. Så har debatten gått både hit og dit, for som representanten Westgaard-Halle nevnte, ønsker Arbeiderpartiet å diskutere noe annet enn det vi behandler, nemlig redegjørelsen til Tina Bru. Det er ingen som mener at saken – grunnen til at vi står her – ikke er alvorlig, og det kommer klart fram i de merknadene vi har i saken, og i denne debatten.

Så hørte vi fra Dag Terje Andersen, som nå sitter i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han er sikkert glad for å sitte der, for i kontroll- og konstitusjonskomiteen får han sitte ved den andre siden av bordet istedenfor den han måtte sitte lenge ved da han styrte Nav. Fra Dag Terje Andersen kom det heller ingenting konkret – absolutt ingenting – om hva som er annerledes.

Da kommer vi til innlegget som representanten Pollestad hadde. Jeg opplever egentlig at det innlegget representanten Pollestad hadde, var om at Senterpartiet angrer litt på at de står i disse merknadene sammen med Arbeiderpartiet. Representanten Myhrvold fra Senterpartiet sitter, sett fra stortingstalerstolen, bak en stolpe, men vi kan se at han er der. Selv om han har fått konkrete spørsmål, har han valgt ikke å tegne seg videre, og da skjønner vi jo det.

Geir Pollestad synes det er rart at vi spør hva man burde gjort annerledes, men grunnen til at vi stiller det spørsmålet, er at regjeringen blir kritisert for å være passiv. Men så kom med noen konkrete ting, da, annet enn ting vi allerede er enige om! Hva er passivt med det man har gjort, og hva ville eventuelt vært aktivt? Kom med noe konkret – ikke bare luft og venteboller. Man må forvente mer fra Stortingets talerstol av godt voksne menn som har holdt på med dette hele sitt liv. Hva betyr det med en tydeligere hånd på denne eierstyringen? Hva betyr det konkret? Når representanten Barth Eide snakker om ideologisk uenighet, hva betyr det i praksis i eierstyringen som er annerledes enn det som er blitt gjort?

Det er det som ikke har kommet fram i denne debatten, og det er det som er så trist, for da blir det et politisk og retorisk spill, istedenfor at vi diskuterer det det handler om, som er redegjørelsen. Men spørsmålet gjenstår: Hva betyr merknadene til Arbeiderpartiet og Senterpartiet? Det er fortsatt ikke mulig å forstå.

Statsråd Tina Bru [17:43:20]: Jeg beklager å trekke ut debatten, men jeg føler allikevel et behov for igjen å si en ting som jeg har sagt flere ganger i dag, også fordi representanten Barth Eide tok det opp igjen i et forsøk på å svare på noen av mine utfordringer, det setter jeg pris på, på spørsmål om hva som burde blitt gjort annerledes. Det var altså ikke slik at Olje- og energidepartementet var orientert om at man gradvis så at det utviklet seg mangler ved internkontrollen og svikt i økonomistyringen. Det ble, som jeg også har beskrevet i min redegjørelse, departementet kjent med gjennom de oppslagene som var i media. Vi skulle heller ikke hatt informasjon om dette som gikk på internkontroll, for det er intern informasjon, og det ligger da til styret å komme til oss med den informasjonen hvis de mener at det er riktig.

Da burde i så fall representanten rette den kritikken mot selskapet, slik jeg selv også har gjort. Jeg har sagt at når det var av et slikt omfang som det ble, burde de vist den åpenheten i eierdialogen med oss. Men det er noe annet enn å kritisere departementet for ikke å ha tatt det på alvor. Det var altså ikke informasjon som vi hadde. Igjen: Man må skille mellom det som handler om internkontrollen, og det som handler om de store tapene. Dem har vi vært klar over helt siden de skjedde. Derfor har vi også fulgt opp det aktivt.

I tillegg er det også greit å minne om at dette med internkontroll er den ene tingen i denne saken som har skjedd under min vakt. Det er den eneste informasjonen vi har fått under min vakt, som jeg også har fulgt opp og rettet kritikk mot selskapet for. Det er der jeg mener den kritikken også hører hjemme, så jeg forstår fortsatt ikke helt den koblingen som representanten trekker til at dette viser at departementet har vært for passiv, at man ikke har tatt tak i det, for dette var igjen informasjon som vi ikke hadde. Jeg følte at dette var nødvendig å oppklare.

Ole André Myhrvold (Sp) [17:45:18]: Representanten Stefan Heggelund maler som vanlig med bred og dramatisk pensel og beskylder opposisjonen for utydelige merknader. Senterpartiet står godt i de merknadene som er, og jeg mener at representanten Pollestad også redegjorde greit for Senterpartiets syn, utover det jeg gjorde i min hovedmerknad.

Så sier også representanten Heggelund at vi ikke diskuterer saken, nemlig statsrådens redegjørelse. Men det er jo det vi gjør. Først må vi ta utgangspunkt i hvorfor statsråden redegjorde. Jo, statsråden redegjorde fordi Equinor hadde tapt 200 mrd. kr i USA. Det har statsråden redegjort godt for, det er vi helt enige om, men da må vi jo spørre oss: Hvordan kom vi dit? Det er det denne saken handler om. Verre er det ikke – selv om Stefan Heggelund holder seg til informasjonsstrategien i Høyre ved å male bredt og kaste anklager mot andre partier.

Det er sånn at Senterpartiet stiller seg helt og holdent bak den strategien som ligger for eierstyring, men det er også sånn som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at private eiere stiller krav til de selskaper hvor de er medeiere. Det handler ikke bare om økonomi, og enda mindre handler det bare om økonomi for en stat når vi har et eierskap. Vi har et eierskap i disse selskapene av en strategisk grunn, og da betyr det også at vi må være tett på. Det er også sånn at Stortinget kun kjenner statsråden, og statsråden er da vår representant i generalforsamlingen.

Derfor vil jeg bare understreke at Senterpartiet står greit i de merknadene som er.

Jeg skal fortsette å sitte der borte på plassen min og høre, og jeg hører godt bak både pleksiglass og søyler.