Presidenten: Etter
ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne
debatten på følgende måte: 3 minutter til hver partigruppe og 3
minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Masud Gharahkhani (A) [12:41:22 ] (ordfører for saken): Representantforslaget
fra SVs stortingsrepresentanter handler om å sikre bosetting av
alle mennesker som får opphold. Komiteen viser til at forslagsstillerne
peker på at når mennesker får opphold i Norge, er det avgjørende
for å få et godt liv at bosettingen sikres raskt. Komiteen viser
til at det for tiden er 15 personer med spesielt store helseutfordringer
som venter på å bli bosatt i en kommune.
Komiteen viser
til at forslagsstillerne peker på at den økonomiske støtteordningen
med å ta imot flyktninger med særskilte behov bare varer i fem år,
og etter fem år er det kommunene selv som må dekke omsorgsutgiftene.
Komiteen viser til at forslagsstillerne på bakgrunn av dette fremmer
et forslag i dokumentet om at:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at mennesker som har fått oppholdstillatelse, men som ikke blir
bosatt fordi kostnadene ikke dekkes på lang sikt, blir bosatt snarest,
og fremme eventuelle forslag som er nødvendig for å sikre dette,
herunder bedre langsiktige økonomiske støtteordninger.»
Arbeiderpartiet
støtter forslaget. Skal vi lykkes med integrering, kan vi ikke ha
mennesker som har fått opphold, gående på asylmottak i mange år.
Det er viktig for de menneskene som er blant de mest sårbare, at
de kan komme i gang med stabile og forutsigbare rammer for sitt
liv.
Alle forstår at
dette også er dårlig integreringspolitikk.
Heldigvis bor
vi i et land der mennesker med eksempelvis nedsatt funksjonsevne
også kan være deltakere i arbeidslivet og samfunnet. La oss sikre
at disse menneskene kommer i gang med å lære seg det norske språk
og bli en del av arbeidslivet og lokalsamfunnet i Norge – at de
får bidra. Det motsatte er ikke bra for disse sårbare menneskene,
det er ikke bra for integrering, og det er heller ikke samfunnsøkonomisk.
Dette er snakk om folk som har fått opphold og skal bli i Norge.
Olemic Thommessen (H) [12:43:24 ] : Det er ingen tvil om at
de personene vi her snakker om, er en særlig sårbar gruppe, og at
problemstillingene knyttet til bosetting av disse er krevende. Det
er det bred enighet om. Så har da også regjeringen signalisert en
gjennomgang av dagens bosettingsordning med sikte på å kunne gjøre
denne mer treffsikker og derigjennom gjøre ventetiden kortere.
Grunnlaget for
denne gjennomgangen er et forskningsarbeid i regi av IMDi, Utlendingsdirektoratet, Barne-,
ungdoms- og familiedirektoratet, Husbanken og Helsedirektoratet.
Resultatet av dette arbeidet foreligger i form av en rapport som
bør kunne gi et godt utgangspunkt for den signaliserte gjennomgangen.
Allerede i dag
gjøres det et systematisk og målrettet arbeid fra IMDis side for
denne gruppen. Gjennom samarbeidsavtalen mellom staten og KS ligger
det også en særlig forpliktelse for kommunene til å være med og
finne løsninger som sikrer en rask bosetting av flyktninger med
særlig ressurskrevende behov. Et fortsatt nært samarbeid med kommunene
vil etter min oppfatning være viktig og nødvendig også om regelverket
endres.
Vi snakker om
et relativt lite antall personer varierende mellom 10 og 15 personer.
I lys av dette bør det være rom for skreddersøm i det arbeidet som
skal gjøres med å finne frem til gode løsninger for den enkelte.
Dette legger jeg til grunn gjøres i dag.
Etter dagens ordning
gis det særlig tilskudd gjennom de første fem årene. Etter dette
får kommunene det samme tilskuddet for disse personene som de får
for vanlige innbyggere med tilsvarende behov. Jeg antar at så vel
tidsfaktoren som tilskuddenes størrelse blir en del av den helhetsvurderingen
regjeringen må gjøre i sin bebudede gjennomgang av ordningene.
Med de signalene
som har kommet fra regjeringen både i integreringsstrategien og
i statsrådens brev til komiteen i tilknytning til denne saken, finner
regjeringspartiene det ikke naturlig å stemme for flertallsinnstillingen.
Vi ser frem til resultatet av det arbeidet som regjeringen nå er
inne i, og håper at regjeringen sammen med kommunene vil makte å
løse de bosettingsspørsmålene som vi her diskuterer.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:46:01 ] : Det er ikke noe tvil
om at dette er en viktig sak og en problemstilling som har vært
kjent lenge. Det er litt spesielt at saken kommer opp samtidig som
vi har hatt en aksjon pågående fra veldig mange ordførere – fra
Senterpartiet, fra Arbeiderpartiet, fra SV og lokalpolitikere fra
de samme partiene – som har gått massivt ut og sagt at Norge bør
hente flere flyktninger for å bosette flere, for de ønsker å hjelpe
mennesker, er budskapet deres. Det er en bra holdning å ha, men
det budskapet faller fullstendig igjennom når de samme partiene
nekter å bosette så få som 15 personer med store og spesielle behov.
Personer som er blant de mest sårbare, og som hadde trengt det aller
mest, nekter de å ta imot. Hvorfor nekter de å ta dem imot? Jo,
fordi de gir ikke nok klingende mynt i kassa.
Jeg klarer ikke
å tro på at det er solidaritet som driver de partienes kamp for
å hente flere flyktninger, når man ikke ønsker å hjelpe dem som
allerede er her, og som trenger det aller mest. Jeg synes de samme
partiene egentlig burde skamme seg litt over denne dobbeltmoralen.
De står ute og sier at det er de som vil hente, det er de som er
solidariske, samtidig som det er de som har svart nei på flere konkrete
forespørsler fra IMDi om å bosette.
Hvis man bruker
mennesker bare som et spill for å skaffe penger i kassa, detter
jeg litt av. Jeg kunne godt tenke meg å bli med på et forslag for
å finne en bedre løsning for disse, men da synes jeg at de partiene
som har gått i bresjen, først må vise at de mener noe med sin påståtte
solidaritet. Dette falt fullstendig igjennom da det kom samtidig
med at de samme partiene, de samme lokalpolitikerne og de samme
ordførerne nekter å hjelpe dem som trenger det mest. Dette er et
spill, og det kan vi ikke være med på.
Heidi Greni (Sp) [12:48:46 ] : Norske kommuner gjør en grundig
god jobb med å bosette flyktninger, og de fleste får tildelt bostedskommune
kort tid etter at de har fått oppholdstillatelse. Dessverre har
vi en liten gruppe, ca. 15 personer, som er et unntak fra dette.
Det er flyktninger med nedsatt funksjonsevne eller andre særlige
behov som gjør at de er avhengig av et omfattende hjelpetilbud,
noe som vil påføre bostedskommunen store utgifter i alle år framover.
Det angår grundig
få personer, men det har alvorlige konsekvenser for de få det gjelder.
De blir sittende i mottak i mange år uten mulighet til å starte
integreringsprosessen og uten mulighet til å bli en del av et lokalsamfunn.
Den økonomiske støtteordningen for å ta imot flyktninger med særskilte
behov varer i maksimalt fem år. Etter det må kommunen dekke disse
utgiftene selv. For dem som kommer inn under ressurskrevende brukere,
dekker staten deler av beløpet også etter den tiden, men kommunene
blir likevel sittende igjen med et millionbeløp i egenandel. Kommunens
egenandel for ressurskrevende brukere foreslås dessverre også økt
i neste års budsjett. Det gjør det ekstremt vanskelig å få bosatt
særlig familier som har flere barn med særskilte behov, da kommunen
vil påta seg store ekstrautgifter i mange tiår framover.
Med en stadig
mer presset kommuneøkonomi er det forståelig at kommunene kvier
seg for å si ja, da det i neste omgang vil tvinge fram innsparinger
på andre tjenesteområder. En tilleggsutfordring er at tilskudd 2
– ekstratilskuddet som betales de første fem årene for flyktninger
med særskilte behov – utbetales etterskuddsvis. Det medfører en
betydelig usikkerhet med tanke på de økonomiske konsekvensene også
de første årene. Dette kan løses ved f.eks. et forhåndstilsagn om
tilskudd, slik regjeringspartiene påpeker, men det vil ikke løse
hovedutfordringen, som er finansieringen etter at femårsperioden
er utløpt.
Dette kan kun
løses ved at staten tar ansvar for finansieringen, også utover femårsperioden.
Senterpartiet fremmer derfor, sammen med Arbeiderpartiet og SV, et
forslag der Stortinget ber regjeringen sørge for at flyktninger
med særskilte behov som har fått oppholdstillatelse, blir bosatt
snarest, og at det fremmes eventuelle forslag som er nødvendig for
å sikre dette, herunder langsiktige finansieringsordninger.
Det angår få personer
og vil være en liten utgift for staten, men det vil være en umulig
kostnad for kommunene å innarbeide i et budsjett uten at det går
ut over andre tjenester. Alle partier på Stortinget er opptatt av
rask bosetting, av å komme raskt i gang med integreringsprosessen
og at tiden på mottak etter vedtak skal være kortest mulig. Derfor
er det uforståelig for meg at ikke alle partier støtter dette forslaget.
Karin Andersen (SV) [12:52:02 ] (komiteens leder): Det er
flere som blir sittende på mottak lenge, men utgangspunktet for
denne saken, som jeg har engasjert meg ganske sterkt i, er en familie
på fem som fikk opphold i 2007. Denne familien har nå etter hvert
tre voksne barn med funksjonsnedsettelse. Foreldrene er blitt bosatt,
men ikke barna. I en slik familie er det naturlig å tenke seg at
foreldre og barn gjerne vil bo i samme kommune, at det er viktig
for både foreldre og barn at de kan bo i nærheten av hverandre.
For en liten kommune kan dette bli veldig krevende når femårsperioden
med tilskudd er over, og det er grunnen til at jeg har tatt det
opp.
Jeg tok det opp
da Trine Skei Grande var ansvarlig minister på området, og hun la
til grunn at flyktninger skulle motta tjenester på linje med andre,
uten særskilt finansiering fra staten. Jeg håper at dagens minister
kan se nærmere på dette, for jeg tror ikke dette handler om en spillsak
eller noe som helst slikt; dette handler rett og slett om at når
man har fått opphold i Norge, og det får man av staten, kan man
ikke bo i staten, man må bo i en kommune i Norge. Det er ikke mulig
å bo noe annet sted enn i en kommune.
Jeg tror ikke
det er noen som mener at funksjonshemmede mennesker skal bli boende
på mottak i årevis. Det fører ikke noe godt med seg, uansett om
man mener at det er mange eller få som skal komme.
Det er en realitet
at i hvert fall mindre kommuner har store problemer med utgiftene
til dette, og det er en av grunnene til at Stortinget i vår vedtok
å pålegge regjeringen å komme tilbake med en ny ordning når det
gjelder ressurskrevende tjenester, der små kommuner skulle få et
økt tilskudd. Det har ikke regjeringen levert på. De har lagt inn
en midlertidig sum i skjønnstilskuddet, men det er jo ikke noen
trygg finansiering i det hele tatt. For eksempel kan tre funksjonshemmede
mennesker bli en veldig stor andel i en liten kommune, så her trengs det
et eget tilskudd for å få bosatt. Om det skal gjøres gjennom ordningen
for særlig ressurskrevende tjenester, eller om det skal gjøres på
annen måte, er ikke så viktig for SV. Det som er viktig, er at vi
får på plass en finansiering, slik at mennesker med funksjonsnedsettelse
blir bosatt så raskt som mulig. Og der det også er familie, er det
viktig å ta hensyn til det, slik at folk får bo i nærheten av hverandre.
Særlige hensyn må det tas i disse sakene. Det kan også bety ekstrautgifter
for kommunene, fordi bolig også kan bety ekstrautgifter i disse
sakene.
Solveig Schytz (V) [12:55:25 ] : Å flykte fra hjemlandet er
i seg selv en stor påkjenning, men noen av dem som kommer til Norge
og får opphold, har mer omfattende behov for oppfølging og omsorg
enn andre. Da er det godt å vite at vi kan tilby nødvendig hjelp
og omsorg i Norge for disse såkalt ressurskrevende brukerne.
Kommunene rundt
om i hele Norge gjør en god jobb med å sikre bosetting og nødvendig
oppfølging. Kommunene forplikter seg til å gjøre jobben som kreves,
ofte for resten av disse menneskenes liv.
I dag får kommuner
som bosetter ressurskrevende brukere, støtte til dette arbeidet,
men for en begrenset periode på fem år. Etter det havner disse under
de ordinære ordningene vi har for ressurskrevende brukere. Det gjør
sitt til at mange kommuner vegrer seg for å ta imot disse flyktningene.
Man er redd for at ressursene ikke skal strekke til, og at brukerne
på sikt vil utgjøre betydelige utgiftsposter på budsjettene. Det
skal vi ha respekt for.
Forskningsrapporten
«Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov»
ble initiert av IMDi og lagt fram tidligere i høst. Rapporten skisserer mulige
løsninger, og den blir viktig i regjeringens arbeid med en ny integreringsstrategi,
som jeg forstår at man er godt i gang med. Jeg har stor tillit til
at integreringsministeren følger opp dette arbeidet på en god måte.
Jeg oppfatter
at viljen til å bosette flyktninger er stor i flere kommuner. Vi
ser også at internasjonale flyktningekatastrofer får ordførere til
å oppfordre myndigheter til å hente mennesker til Norge som kan
få bosette seg i deres kommuner. Kommunestyrer som har vedtatt å
ta imot flyktninger fra Moria, om bare norske myndigheter henter
dem hit, er nylige eksempler på det. Samtidig trenger vi å få på
plass løsninger som gjør at disse kommunene også kan forplikte seg
til å ta imot flyktninger vi allerede har her i landet.
I dag lever flere
brukere som kommunene ikke føler seg klare til å ta imot, på midlertidige
løsninger drevet av UDI. Utgiftene løper uansett om de bor der eller
de er bosatt ute i kommunene. Forskjellen er at staten tar regningen.
Vi har eksempler på at noen har bodd på midlertidig plassering i
sju år, noe som på ingen måte er ideelt for dem det gjelder.
Jeg håper og tror
at man ved en gjennomgang av integreringsstrategien vil legge vekt
på å finne en løsning som ivaretar brukerne, og som sikrer at kommunene som
tar på seg denne viktige forpliktelsen, gis de nødvendige garantiene.
Det er nødvendig, slik at vi i framtiden får til smidige og permanente
bosetninger for alle disse flyktningene.
Torhild Bransdal (KrF) [12:58:14 ] : Jeg vil starte med å takke
forslagsstillerne for å fokusere på en viktig sak for oss i Kristelig
Folkeparti. En del flyktninger med særlige behov opplever spesielt
lang ventetid før de blir bosatt. For flyktninger er det en gjennomsnittlig
ventetid på tre til sju måneder før bosetting, men for dem som bor
i tilrettelagte avdelinger, særlig i bo- og omsorgsløsning eller
i institusjon, er ventetiden betydelig lengre – ofte så mye som
to til fire år etter innvilget oppholdstillatelse.
Vi vet at bosetting
av flyktninger skjer etter avtale mellom stat og kommune, og vi
vet at de som venter lengst, oftest er de personene som har permanente
sammensatte hjelpebehov, noe som vil kreve betydelig ressursinnsats
i kommunene de blir bosatt i. Kommunene vil gjerne bosette flyktninger,
men ingen sa likevel ja til 16 funksjonshemmede som har fått opphold.
Derfor er jeg stolt over den lokale innsatsen Kristelig Folkeparti-politikere
på kommunenivå har gjort i denne saken. De har mobilisert i storbyene,
og nå har byer som Oslo, Kristiansand og Trondheim fattet vedtak
om å ta imot to eller flere av disse 16. Er det ikke godt når demokratiet fungerer,
mobiliserer og skaper løsninger? Det har jeg sansen for.
Selv om Kristelig
Folkeparti lokalt har tatt saken i egne hender, er dette et varsel
om en struktur som ikke fungerer. Derfor er jeg fornøyd, men jeg
har også forventninger til at regjeringen nå jobber med å se på
den ordningen på nytt. Regjeringen varslet i integreringsstrategien
at de ville gjennomgå og forbedre bosettingsordningen for nyankomne
flyktninger. Departementet er nå i gang med gjennomgangen, og det
skal ses særskilt på bosetting av personer som har behov for omfattende oppfølging.
Det er behov for å samle kunnskapsgrunnlaget på feltet, og det må
komme noen konkrete anbefalinger om forbedring i bosettingsordningen.
Vi i Kristelig
Folkeparti har mobilisert lokalt i denne saken. Framover vil det
derfor være viktig for Kristelig Folkeparti å bidra til at vi får
til en endring i det systemet som har skapt konsekvenser for mennesker
med behov for omfattende helse- og omsorgshjelp som i dag sitter på
asylmottakene. Vi må sørge for at framtiden for dem som kommer til
Norge med lignende behov, ikke blir å sitte år etter år på mottak.
Vi må sørge for å komme tidligere i gang med koordinerte helseoppgaver,
og vi må sørge for gode overganger mellom mottak og kommune for
å sikre trygghet både for enkeltmennesker og deres familier, og
for kommuner og mottak.
Ingjerd Schou hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Guri Melby [13:01:11 ] : Vi har en bosettingsordning
for flyktninger som fungerer godt for de aller fleste. Bosetting
av flyktninger skjer etter avtale mellom stat og kommune, og IMDi,
i samarbeid med KS og fylkeskommunene, anmoder hvert år utvalgte kommuner
om å bosette et visst antall flyktninger. Kommunene som blir anmodet
om bosetting, beslutter om og hvor mange flyktninger kommunen ønsker
å bosette.
Selv om den ordningen
fungerer godt, er ventetiden for enkelte flyktninger som har omfattende
behov for tilrettelegging og bistand, for lang. Det er det ingen
tvil om. Flyktninger venter i gjennomsnitt mellom tre og sju måneder
fra de får vedtak om opphold, til de er bosatt. Ventetiden for dem
som bor i tilrettelagte avdelinger, særlig bo- og omsorgsløsning
eller institusjon, er betydelig lengre, ofte to til fire år etter
innvilget oppholdstillatelse. IMDi jobber kontinuerlig med å finne
løsninger for hver og en av disse personene, men det er utfordrende
å finne nok kommuner som vil bosette flyktninger med store hjelpebehov.
Vi ser at kommunene
kan ha utfordringer for ressurskrevende flyktninger som i noen tilfeller
overstiger de særskilte tilskuddene fra staten knyttet til bosetting
og integrering av enkeltpersoner. Ved bosetting av flyktninger med
nedsatt funksjonsevne og/eller atferdsvansker kan kommunene få ekstra
tilskudd opp til 1 361 000 kr per år i inntil fem år. Dette kommer
i tillegg til det ordinære integreringstilskuddet. Men det opphører
etter fem år. Det er viktig å få fram at også generelle støtteordninger
for kommunene gjelder for flyktninger. Helsedirektoratets tilskudd
for særskilt ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere
gjelder for flyktninger, både i perioden de utløser særskilt tilskudd
fra staten, og etter at disse tilskuddene har opphørt.
Jeg er enig med
stortingsrepresentantene i at ventetiden i mottak noen ganger blir
for lang, og at det er uheldig. Jeg er også opptatt av å finne løsninger
som kan bidra til raskere bosetting av disse personene. I kriteriene
som ligger til grunn for hvilke kommuner som blir anmodet om bosetting
i 2021, har vi presisert at det skal tas hensyn til om kommunen
kan bosette flyktninger med store funksjonsnedsettelser. Jeg er
også veldig glad for å se at det nylig har blitt tatt initiativ
fra noen store byer til å bosette flyktninger som krever særskilt
oppfølging, som i dag bor på ulike tilrettelagte botilbud.
Rapporten «Statlige
virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov» ble
lansert av IMDi 14. august. Rapporten trekker fram at det er flere
årsaker til at personer med særskilte behov må vente lenge på bosettingen,
og kommer med ulike forslag til tiltak, både organisatoriske, pedagogiske
og økonomiske.
Vi har varslet
i integreringsstrategien at vi vil gjennomgå og forbedre bosettingsordningen
for nyankomne flyktninger. Vi er i gang med gjennomgangen, og departementet
vil vurdere de tiltakene som er lagt fram, og også se på de økonomiske
støtteordningene som gjelder, og om de kan innrettes på en bedre
måte.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Masud Gharahkhani (A) [13:04:22 ] : Jeg forstår det slik at
statsråden som har ansvar for bosetting, er opptatt av at de som
har opphold, skal kunne bosettes raskt. Det er bra. Men for noen
få, som vi har debattert i dag, funker ikke ordningen godt nok,
fordi kommunene er bekymret for utgiftene. Det handler ikke om at
de ikke ønsker å være med på dugnaden, men det handler om trang
kommuneøkonomi. Det handler om at de opplever at de har mulighet
til å følge opp de menneskene de skal bosette, skikkelig. Da mener
jeg at vi som er nasjonale folkevalgte, ikke kan drive med pekeleken, vi
er nødt til å ta ansvar. Så hva vil regjeringen konkret gjøre for
å sikre at det ikke går to til fire år etter innvilget oppholdstillatelse,
før noen bosettes?
Statsråd Guri Melby [13:05:04 ] : Jeg har lyst til å innlede
med å si at det har skjedd veldig mye positivt når det gjelder bosetting
av flyktninger de siste årene. Ventetiden i mottak har for vanlige
flyktninger uten spesielle behov, men også for dem med spesielle
behov, gått ned. Jeg tror det er fordi tilskuddsordningene er blitt
bedre, og også fordi kommunene har tatt ansvar og virkelig har stilt
opp i den dugnaden som har vært.
Men når vi ser
at ordningene vi har, ikke gir gode nok resultater, sånn som her,
når vi ser at det er mennesker som blir boende altfor lenge i mottak,
er det klart at vi er nødt til å se på de ordningene vi har, om
vi kan gjøre dem bedre. Vi samarbeider veldig tett med KS om dette og
hadde et dialogmøte med dem senest i dag. Vi har fått gjennomført
denne rapporten som har gitt oss noen forslag til tiltak, og vi
går nå gjennom dem og vil komme med forslag til hvordan vi kan bedre
bosettingsordningen. Et viktig mål vil jo være at vi nettopp greier
å hjelpe denne gruppen bedre og sørger for at ventetiden går ned.
Masud Gharahkhani (A) [13:06:07 ] : Takk for svaret. Jeg er
enig med statsråden i at kommunene er flinke. De er med på dugnaden
og mange lykkes godt med det.
Samtidig opplever
jeg noen ganger at vi som er folkevalgte, svarer som byråkratiske
maskiner. Poenget her er at vi må ta et ansvar. Jeg mener at når
vi er enige om dette tverrpolitisk, kunne vi ha gitt et signal fra
Stortinget i dag når det gjelder utlendingsmyndighetene, kommunene
og de sårbare: Her skal det ryddes opp, her skal vi finne ordninger
som gjør at kommunene får de finansieringene som skal til for å
kunne bosette disse menneskene.
Det forslaget
som vi skal votere over i dag, handler jo om at statsråden selv
skal gjennomgå, finne ut hva som trengs for at vi skal komme raskt
i gang med å bosette. Så hvorfor kan man ikke bare støtte det, for
det ville ha gitt et godt politisk signal til alle dem som venter
på avklaring fra oss politikere?
Statsråd Guri Melby [13:06:59 ] : Nå er jeg usikker på om representanten
definerte meg som en byråkratisk maskin som svarer automatisk. Poenget
er at denne utredningen allerede er godt i gang. Vi har fått rapporten,
vi vurderer nå tiltakene. Det utvalget har vært tydelig på, er at
de økonomiske virkemidlene er viktige, men det er også flere ting
som betyr noe. Vi må også ha med oss at de har foreslått en del
tiltak som har vært prøvd tidligere, uten å ha suksess. Så det er
jo viktig at vi faktisk bruker litt tid på å gå igjennom forslaget
og sørger for at vi går for de tiltakene som faktisk virker. Det
at vi alle sammen her står og sier at de ordningene vi har, ikke
er gode nok, og at vi alle sammen sier at vi ønsker å utbedre de
ordningene, mener jeg er et veldig klart og tydelig signal til Kommune-Norge
og ikke minst til de flyktningene som nå sitter på overtid på mottak
og venter.
Heidi Greni (Sp) [13:08:02 ] : Statsråden sa i sitt innlegg
noe sånt som at det var mange årsaker til at de personene vi diskuterer
i dag, ikke blir bosatt. Det er jeg litt uenig i, for jeg tror det
er stort sett én årsak, og det er finansieringen. Jeg tror de fleste
kommuner har kompetanse på plass til å snekre et godt tilbud til
disse personene, men utfordringen er finansieringen. Er statsråden enig
med meg i at hovedutfordringen er de økonomiske forpliktelsene de
tar på seg i hele livsløpet? Og er statsråden enig med meg i at
den økte egenandelen til ressurskrevende tjenester som nå er foreslått
i neste års budsjett, vil forsterke denne utfordringen ytterligere?
Statsråd Guri Melby [13:08:48 ] : Det er ingen tvil om at økonomi
er en viktig faktor når det gjelder bosetting av flyktninger, og
det at tilskuddet for bosetting av flyktninger har vært veldig bra,
har bl.a. bidratt til å få veldig stor fart på bosettingen av flyktninger.
Det har også gjort at veldig mange kommuner anser det som veldig
attraktivt å bosette flyktninger. Det er noe som oppleves som positivt
også økonomisk, i tillegg til at jeg selvfølgelig håper at mange
også ønsker nye innbyggere. Så økonomi er uten tvil en viktig faktor.
Men ifølge rapporten
som vi har fått, som heter «Statlige virkemidler ved bosetting av
flyktninger med særlige behov», tenker en også på at det er andre
tiltak som vil være relevante for at vi skal få ned ventetiden for disse,
og for at vi skal sørge for at de blir bosatt. Da tror jeg det er
viktig at vi ser på alle de tiltakene de foreslår, og ikke bare
på de økonomiske tiltakene. For noen små kommuner, slik også representanten
Andersen pekte på i sitt innlegg, handler det ikke bare om økonomi,
det handler også om kapasitet f.eks.
Karin Andersen (SV) [13:10:00 ] : Det er jo ikke bare i den
rapporten som statsråden viser til, at det er sagt at det er behov
for endring. Det har også UDI-direktør Frode Forfang tatt til orde
for offentlig, og peker helt riktig på at staten har utgifter når
folk sitter på mottak også. Så det kan jo handle om å flytte noen
penger fra ett sted til et annet sted for å få dette til å funke.
Jeg bet meg også
merke i det siste svaret statsråden ga nå. Jeg har gått igjennom
den rapporten som statsråden viser til, og ja, det kan være mange
punkter. Men rapportforfatterne konkluderer med at dersom staten ønsker
at kommuner skal påta seg oppgaven med å bosette flyktninger med
store helseutfordringer basert på frivillighet, bør kommunenes utgifter
dekkes. Punktum. Det er det som står i rapporten. Da håper jeg at
statsråden også legger seg det på minne at det kan være ulike ordninger,
men dette er altså konklusjonen i den rapporten som statsråden sjøl
viser til.
Statsråd Guri Melby [13:11:04 ] : Det er vel ingen uenighet
om at utgifter som kommunene får som følge av å bidra til bosetting,
skal dekkes. Gjennom det tilskuddet som har blitt gitt de siste
årene, har faktisk veldig mange kommuner blitt overkompensert for
å ta imot flyktninger for å bosette dem. Særlig de som lykkes godt
med integreringsarbeidet, ender opp med å bli overkompensert.
Det som Forfang
også har sagt, er at vi har gode ordninger i dag, men vi bør definitivt
se på om de bør bli bedre, og det konkrete forslaget direktøren
kom med, var at man skulle utvide tiden for en særskilt støtte fra fem
til ti år. Det er også blant de forslagene som vi vurderer når vi
gjennomgår bosettingsordningen nå.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 9.
Votering, se voteringskapittel