Marianne Marthinsen (A) [10:01:18]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke utenriksministeren for redegjørelsen.

De siste måneders hendelser har på brutalt vis vist hvor tett sammenvevd vi er på godt og vondt, og hvor avgjørende det er at vi klarer å få til en koordinert respons når krisen rammer. Vi kan midlertidig stenge grenser. Vi kan midlertidig isolere oss, men i lengden kommer vi ikke utenom at en global pandemi og ikke minst ettervirkningene av den er noe nasjonalstatene må takle i fellesskap.

Det er mye å si om selve kriseresponsen, men det er vel så interessant å følge med på de diskusjonene som foregår på EU-nivå om hvordan europeisk økonomi skal gjenreises når pandemien en dag, forhåpentligvis ikke altfor langt fram, er et tilbakelagt stadium. Hva tenker de? Hva betyr det for Norge, både direkte gjennom vedtak som kan bli EØS-relevante, og mer indirekte gjennom hvordan det går med våre viktigste eksportmarkeder?

Et veldig tydelig signal, som også utenriksministeren framhevet i sitt innlegg, er at pandemien ikke rokker ved den grunnleggende ideen om en ny, grønn giv for Europa. Det har vært oppløftende å se hvordan erkjennelsen av at vestlige økonomier må omstilles i grønn retning, har preget debatten og innretningen på den økonomiske gjenoppbyggingspakken. Jeg drister meg til å legge til at de har utvist en evne til å holde fokus på den langsiktige risikoen ved ikke å omstille økonomi og næringsliv, som vi godt kunne ha lært noe av her hjemme.

At dette også har en geopolitisk dimensjon som er viktig for Norge, er det ikke noen tvil om. Det er ulike meninger om hva slags tilknytning Norge bør ha til EU, men jeg tror de fleste vil være enige om at slik verden ser ut akkurat nå, er det i vår interesse at Europa har en sterk posisjon som forsvarer av multilateralt samarbeid og en regelbasert verdensorden. Så må vi bare håpe at resultatet av det amerikanske valget gjør at vi får et raskt og tydelig linjeskift fra vår store allierte i vest også.

Uansett – EUs posisjonering og ambisjon om en omstilling av økonomien vil bety mye for mulighetene for norsk næringsliv framover. Jeg er glad for at utenriksministeren sier at dette er noe som hele regjeringen er opptatt av.

Jeg vil benytte anledningen i dag, herfra, til å si at norske posisjoner og norske bidrag til gjennomføringen av en ny, grønn giv er noe som hele det politiske miljøet burde være engasjert i. Jeg tror det kan være mye å hente på også å involvere Stortinget i det arbeidet. Jeg har kolleger her i salen som helt sikkert kommer til å si mer om noen av de bekymringene vi har i så måte.

Det er ikke første gang EU skal jobbe seg ut av en krise. At gjenreisningen blir grønn, er viktig. For at den skal bære, er det avgjørende at den også blir rettferdig. På vei ut av finanskrisen ble tanken om EUs sosiale pilar revitalisert. Folk flest var hardt rammet. Det ble erkjent at EU må være et inkluderende prosjekt som løfter vanlige mennesker. De fire friheter må være fulgt av rettigheter. En av de oppløftende tingene som skjedde, var at vi for første gang så konturene av en trepartsdialog på europeisk nivå. Jeg er bekymret for at pandemihåndteringen skal skyve temaer som ulikhet, fattigdom og sosial dumping nedover på prioriteringslisten igjen. Selv om Norge ikke er medlem, er dette noe vi bør si tydelig, for det er viktig også for oss.

EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale og avgjørende for norsk økonomi. Støtten til den avtalen utfordres av konsekvensene arbeidsinnvandring har fått i en del bransjer. Dette er ikke noe nytt, men det var mitt håp at revitaliseringen av den sosiale pilaren også ville gi et større rom for tiltak mot sosial dumping. Nå ser vi at Oslomodellen og Skiensmodellen utfordres. Det er ikke åpnet formell sak mot Norge, men ESA har heller ikke konkludert ennå. Om disse modellene faller, vil det være et stort tilbakeslag for arbeidet mot sosial dumping, og det vil gjøre forsvaret av EØS-avtalen vanskeligere overfor en del arbeidstakere som står med skoa på. Derfor er det viktig for meg å si at utviklingen av rettspraksis ikke skjer i et politisk vakuum. Alvoret må kommuniseres også på politisk nivå i våre samtaler med EU. Det handler ikke bare om denne enkeltsaken, men også om nødvendigheten av et politisk rom for å sikre arbeidsfolks rettigheter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:06:38]: Selvskryt skal man lytte til, for den kommer fra hjertet, sa filosof Arthur Schopenhauer. Det var vel et snev av det hos begge de ministrene som redegjorde for oss i Stortinget for to dager siden. Jeg ble dessverre ikke så veldig imponert, men så er det faktisk ikke meg regjeringen skal imponere, heller. Norske politikere er valgt av det norske folk. De skal representere Norges interesser, og det bør være hovedfokus, også hos de ministrene som redegjorde. Men det så jeg altså ikke. Det betyr ikke at man ikke kan stelle med utenrikspolitikk uten at det man foretar seg, er i Norges interesse i stort og smått, men det må være utgangspunktet for alt man gjør ute. Og det skjer ikke, dessverre for norsk utenrikspolitikk.

I mitt innlegg vil jeg være den røsten som taler motstrøms. Jeg kunne ha sittet stille i båten og sluttet meg til konsensus, men det ønsker jeg ikke. Jeg vil være talsperson for dem som ikke får sin røst hørt annet enn i innlegg i sosiale medier. Jeg vil bygge opp mine argumenter nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned. Jeg vil lytte, ikke belære – og helt sikkert provosere.

Klimaforsker er ikke en beskyttet tittel, men et yrke i sterk vekst. I går varslet eksempelvis klimaforsker Erik Kolstad på TV 2 at det blir bra skiføre til vinteren. Jeg gleder meg til lange skiturer.

Klimaendringer, den nye landeplagen, klimatiltak som skal redde jorden fra den visse død – vi må omstilles, omorganiseres, omdirigeres, vi må endre livsstil, fjerne oss fra det trygge, gode liv, skape nye fellesskap. Det skal gjøres med økonomisk tvang, med skatter og avgifter, restriksjoner, forbud, begrensninger og subsidier for den gode sak. Vi skal skape lønnsomme, grønne arbeidsplasser. Det er nødvendig. Det er akutt. De intellektuelle, de beleste, akademia og de grønneste – ja, de er kanskje alltid i livsførsel de grønneste. Men de gjør det kun i ord, de lever ikke slik selv. De hevder å ha vitenskapen på sin side. Da trenger man ikke å forstå eller forklare, det bare er sånn. Og alt dette for å unngå noe som ligger enten i nær eller fjern fremtid, et flytende mål. De mest dystre spådommene har gått ut på dato, de inntraff ikke. Det er tryggest å se langt inn i fremtiden – Aftenpostens klimaekspert Mathismoen sier nå, han sa noe annet før – flere tiår frem i tid, når de fleste av oss ligger «six feet underground», som amerikanerne ville sagt det.

Det har faktisk skjedd gudestyrte dramatiske klimaendringer tidligere. Men i dag er det menneskene som har erstattet gudene. Vi skal helst ikke si et pip. Da blir vi useriøse og populistiske klimafornektere – ikke noe særlig å ha på cv-en. Vi skal applaudere kreativiteten. Oslo sentrum er lagt øde for den gode sak. Nå står nabolagene utenfor for tur. Bilen skal bort, alle skal sykle. Ung og gammel skal sykle, bestemor og den høygravide. Jorden brenner.

Men det er noen røster som advarer mot skremselspropagandaen, bl.a. generalsekretær Petteri Taalas i den meteorologiske verdensorganisasjonen WMO, som advarer mot en alarmistisk mediedekning om klimaendringer som har sporet av. Mediene sprer uberettiget angst. Han ignorerer skiltet «klimaforsker i arbeid, må ikke forstyrres». Dommedagsprofetene har gode levevilkår, jobbene står i kø – subsidierte, selvsagt. Det samme gjør 500 prominente forskere og ledende akademikere, de advarer også. Brev til FNs generalsekretær advarer mot de enorme menneskelige konsekvensene. De ber om flere stemmer i debatten. Vel, jeg er en slik stemme. Men vanligvis slipper ikke disse stemmene til, uansett hvor vitenskapelig og faktabasert de argumenterer. De er per definisjon kunnskapsløse og ignorante egoister. De ser ikke engang det andre ser, de ser ut av vinduet og ser ikke jordens klimatiske undergang – det til tross for at keiseren har flotte, subsidierte klær.

Vel, her er i hvert fall lille jeg. Jeg slipper til, jeg har i hvert fall jobb til neste høst. Da kan det hende at samtlige motrøster har forsvunnet. Da blir det en kamp om hvem som har mest vilje til å redde jordkloden – med andres penger, selvsagt. Det vil bli veldig behagelig.

Hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi politikere aldri går inn i premissene for debatten, aldri presenterer variablene, aldri motforestillinger – kun tiltakene og hvor umåtelig enige alle er, fordi utenriksministeren og klima- og miljøministeren gang på gang fremhever det flotte og kostbare klimasamarbeidet med EU, og fordi man ikke kan redde jordkloden alene. Vi må ha støtte fra EU, eller bli med på «Europas grønne giv», slik utenriksministeren uttrykte det.

Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at dagens pandemi – nå går jeg over til et annet tema – har ført til et større ønske og behov for europeisk samhold. Har det virkelig det? I så fall er det jo forunderlig at det første tiltaket nasjonale myndigheter foretok seg, var å stenge grensene, og fremdeles er de fleste europeiske grenser stengt. Europeisk samarbeid? Det er en påstand uten grunnlag. Det koronapandemien faktisk har vist, er at nasjonalstaten er det beste verktøyet for å bremse spredningen av en pandemi.

Heller ikke når det gjelder vaksine, er den europeiske solidariteten sterk. Man diskuterer tiltak for å gjøre oss mindre sårbare overfor verden, men hva som ligger i dette, er uklart. Kanskje er det også brudd på ideen om frihandel.

I den samme perioden har norske myndigheter hatt egne nasjonale tiltak, ikke europeiske tiltak, og friheter av alle slag er blitt innskrenket. Restriksjonene som er innført, har rammet bredt. Bedrifter i ulike sektorer har mistet etterspørselen etter sine varer og tjenester, og mange trues nå med konkurs. Folk flest mister jobben. Noen bransjer er mer utsatt enn andre. Når nasjonal solidaritet er krevende, er det noe naivt å tro at en felles solidaritet vil gjøre seg gjeldende i alle medlemsland samtidig.

Lærdommen vi uansett må trekke, er at det gjelder å holde hjertet varmt, men samtidig holde hodet kaldt. Da bør vårt fokus være nasjonalt, ikke europeisk.

Utenriksministeren var ellers innom flere områder av interesse. Hun nevnte bl.a. det europeiske forsvarsfondet, EDF, hvor Norge har mulighet til å delta. I redegjørelsen hevdet utenriksministeren at Norge støtter utviklingen av det europeiske forsvarssamarbeidet og vurderer å slutte seg til senere. Det er passivt, og det er heller ikke mulig. Det er nå døren står åpen. Den vil etter hvert lukkes. Det er fordi prosjektet påbegynnes, FoU-arbeidet igangsettes og forsvarssystemene og teknologiområdene defineres. Her har Norge en mulighet til endelig å kunne delta i et EU-prosjekt som vil gagne norsk høyteknologi og underleverandører direkte. Hun sier nei. Vi har ikke råd, hevder forsvarsministeren, til tross for at de to milliardene man vil bruke over syv år, er en utgift til inntekts ervervelse. Med andre ord: Man vil få mer igjen i en teknologiutvikling for avanserte systemer innenfor all norsk høyteknologi. Unnskyld uttrykket, president, men regjeringens avvisning av prosjektet er det reneste sludder. Dersom Norge har råd til å bruke 7 mrd. kr på karbonfangst gjennom prosjektet Langskip – noen hevder sluttregningen kan bli så høy som 25 mrd. kr – er det noe fundamentalt galt med regjeringens bruk av skattebetalernes penger.

Handelsavtalen med Storbritannia – som nå begynner å ta form – er positiv. Norge har et langt og nært forhold til Storbritannia, og brexit bør kunne styrke disse båndene. Jeg velger å være mer optimistisk enn utenriksministeren og tror at en frihandelsavtale med UK vil ha større muligheter enn det vi har sett med UK innenfor EU. Vi bør også på sikt vurdere å inkludere Canada og USA i en slik avtale. Våre fire land vil samlet utgjøre 450 millioner mennesker, som er det samme som i EU, men samtidig vil vi ha mer samlet kjøpekraft.

Norge bør ikke spille en aktiv rolle for å belære Ungarn og Polen om rettsstatsprinsipper. Norge vil gjerne følge nøye med, slik utenriksministeren uttrykte det, men det betyr ikke at vi ikke skal gi Polen og Ungarn anledning til å styre sine egne land basert på demokratiets premisser. At vi eventuelt ikke liker lovlig fattede vedtak, noe for så vidt ikke jeg heller gjør, betyr ikke at det er vår oppgave å straffe disse landene for dette. Hva EU velger å gjøre, angår ikke oss, men jeg registrerer at også Slovenia nå støtter Polen og Ungarn i deres nei til å signere EUs budsjett, nettopp fordi EU stiller krav som ikke angår budsjettet.

Utenriksministeren nevnte også migrasjon i sin redegjørelse og viste til tre EU-prinsipper, en helhetlig tilnærming. For det første screening og hurtigprosedyre ved yttergrensene. Det er positivt, det vil vel de aller fleste mene. For det andre fordeling av asylsøkere i form av en obligatorisk solidaritetsmekanisme. For det tredje å styrke samarbeidet med opprinnelseslandene, slik at færre reiser, og for å returnere dem som allikevel reiser uten å ha behov for beskyttelse.

Jeg vil anta at vi alle kan enes – jeg vil anta det – om punktene 1 og 3, men punkt 2 må ikke under noen omstendigheter bli norsk politikk. Norge er en suveren og selvstendig stat. Vi er ikke medlemmer av EU og skal heller ikke opptre som om vi er det, uansett hvor fristende enkelte vil mene det er.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:16:33]: Takk til utenriksministeren for en utredning om mange saker som berører Norges forhold til EU. Gjennomgangen var grundig, men bar også preg av å være en uforbeholden hyllest til EU. Utenriksministeren la stor vekt på at pandemien vi nå er inne i, har vist viktigheten av internasjonalt samarbeid og grensekryssende løsninger.

Senterpartiet er opptatt av å ha et godt samarbeid med Europa, men vi mener at EU er feil svar på de utfordringene vi står overfor. Senterpartiet mener bildet regjeringen tegner, er lite nyansert. Vi mener også at samarbeid i Europa er viktig, f.eks. på vaksinefeltet, men dette er ting vi kunne ha samarbeidet om også uten å være så sterkt knyttet til EU. Vi minner bl.a. om at EU manglet en samordnet beredskapsplan for å kunne takle en global pandemi. Og der utenriksministeren nevner nasjonale løsninger med en negativ undertone, mener Senterpartiet at de nasjonale løsningene, nasjonalstaten, og at Norge håndterer utfordringer med et nasjonalt utgangspunkt, er både en viktig og en helt grunnleggende oppgave for staten.

Vi merket oss at utenriksministeren snakket om at europeisk suverenitet og strategisk autonomi er begreper som brukes stadig oftere om handel og økonomi. Hun pekte bl.a. på at EU ønsker tiltak for å hindre at utenlandske selskaper får tilgang til det europeiske markedet uten å følge EUs konkurranseregler, og at EU diskuterer tiltak for å gjøre seg mindre sårbare overfor omverdenen, bl.a. ved å gjøre seg mindre avhengige av produsenter fra tredjeland. Hun brukte bl.a. tilgang til råvarer for legemiddelindustrien og batteriproduksjon som et eksempel.

Dette kalles på godt norsk beredskap og å stå opp for egne interesser. Det er noe Senterpartiet ofte tar til orde for i nasjonal sammenheng, og ofte blir vi beskyldt for proteksjonisme når vi gjør det. Senterpartiet merker seg paradokset i at utenriksministeren nå positivt løfter fram denne typen tankegang, at EU har fått øynene opp for å tenke sånn i lys av pandemien, og at hun ser ut til å mene at det å tenke beredskap og interesser er helt greit innenfor rammene av EU, men ikke innenfor rammene av nasjonalstaten.

Senterpartiet er også bekymret for at utviklingen av såkalt strategisk autonomi i EU og EUs parallelle løp innenfor forsvar vil utfordre NATO-samarbeidet. Senterpartiet er kritisk til den utviklingen, og vi mener at svekking av NATO vil være en stor ulempe for vår trygghet. Vi minner om at vi fortsatt er avhengige av USA og Storbritannia som gode allierte, og ingen av dem kommer til å bli medlemmer av EU med det første.

Utenriks- og forsvarskomiteen behandler langtidsplanen for Forsvaret, der tilslutning til det europeiske forsvarsfondet er et spørsmål. Regjeringen har sagt at de ikke støtter deltakelse nå, men utenriksministeren sa i sin redegjørelse at regjeringen vil vurdere deltakelse i EDF på et senere tidspunkt. I behandlingen har Senterpartiet vært opptatt av at informasjonen i saken, som kommer fra regjeringen og fra ulike aktører som har interesse av forsvarsfondet, er sprikende, både knyttet til kostnadene ved deltakelse og når det eventuelt vil være mulig å slutte til seg til EDF på et senere tidspunkt. Spørsmålet er: Vil det være mulig f.eks. i 2021, må vi vente i fire år til, eller må vi vente enda lenger hvis man ikke går inn for tilslutning nå? Jeg vil be utenriksministeren om å utdype det mer.

Senterpartiet mener regjeringen må stå opp for norske interesser og beskytte det norske landbruket bedre mot liberalisering og konkurranse fra EU. For eksempel har importen av ost økt kraftig i år igjen, og vi importerer nå ost tilsvarende 135 millioner liter melk, som tilsvarer flere hundre melkebruk, som vi kunne hatt i Norge.

Nå forlater Storbritannia snart EU. Med det endrer EU størrelse på alle måter, og forutsetningene for tidligere avtaler om handel med landbruksvarer fra EU er endret. Senterpartiet er helt tydelig på at Storbritannias uttreden av EU må føre til at de tollfrie kvotene for landbruksvarer fra EU reduseres tilsvarende. Hvis ikke vil brexit føre til en direkte økning i landbruksimporten til Norge dersom Storbritannia får nye tollfrie kvoter – i tillegg til de kvotene som EU har. Senterpartiet forventer at regjeringen står opp for norske interesser og går i dialog med EU, med mål om å redusere kvotene for import etter brexit.

Audun Lysbakken (SV) [10:21:47]: Det er positivt at regjeringen la så mye vekt på klimakrisen i redegjørelsene. Vi er også varme tilhengere av at Norge skal delta i europeisk samarbeid på klimaområdet der det kan bidra til at vi kommer raskere fram til å nå utslippsmålene våre og utvikle grønn teknologi og grønn industri. Men det store spørsmålet hos mange bedrifter er jo både om Norge følger godt nok opp de mulighetene som finnes f.eks. til å delta i finansieringssamarbeid som kan føre til utvikling av grønne næringsprosjekter, og ikke minst hvor vår egen plan er, for nå er det snakket veldig mye av hva som er EUs plan.

Det SV har advart mot når det gjelder å gå for langt i samordning av klimapolitikken mellom Norge og EU, er at det vil bli en sovepute for vår egen klimapolitikk. Det synes jeg vi ser tendenser til. Regjeringen har brukt fryktelig lang tid på å utvikle sin egen klimaplan for å nå våre egne klimamål og ligger etter på mange av de prosjektene som vi burde brukt til å ligge foran resten av Europa. Det er for små ambisjoner for karbonfangst og -lagring i det budsjettet som er lagt fram. Den såkalt grønne krisepakken som kom tidligere i år, var bitte liten sammenlignet med den som de fossile næringene fikk – den var vel omtrent på størrelse med det vedlikeholdsopplegget som er laget for Nationaltheatret her i Oslo. Vi har fått en omlegging av oljeskatten, dessverre gjennom et samarbeid mellom høyresiden og Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som nå gjør at klimaødeleggende og potensielt ulønnsomme prosjekter for fellesskapet likevel vil bli gjennomført, mens vi selvfølgelig i stedet burde være kommet langt lenger i vår omlegging mot en grønnere næringspolitikk – av hensyn til klimaet, men også av hensyn til vår egen økonomiske utvikling. Redegjørelsen viser der egentlig veldig godt hvor store ambisjoner som finnes hos mange land, og hvor viktig det derfor er at vi bruker de neste årene til å komme ordentlig i gang med omstillingen i Norge. Ellers kommer vi til å komme for sent og tape økonomisk.

Det er også en av grunnene til at SV har advart mot en av de mekanismene som finnes i vårt samarbeid med EU, nemlig muligheten til å kjøpe oss fri fra egne klimakutt gjennom å kjøpe klimakutt i andre land. Det er egne kutt som driver fram grønn teknologiindustriutvikling, derfor er det så viktig at vi satser på egne kutt istedenfor å betale andre land for å gjøre det for oss.

Jeg synes nok at bildet av EUs håndtering av koronapandemien er noe rosenrødt. For det første har EU fått mye kritikk. Det har vist seg at i en krisetid er det nasjonalstatene som tar styringen i stor grad, og redegjørelsen var lite inne på de økonomiske følgene av EUs håndtering av den økonomiske krisen. Der vil vi jo nå få en stor test på om EU har lært av den katastrofale håndteringen av finanskrisen. Jeg tviler på det, for det store politiske økonomiske problemet i Europa i dag er den mislykkede eurosonen, som har ført til en voldsom forskjellsvekst i Europa og store problemer særlig for landene sørover i Europa, hvor kombinasjonen av stor eksport og kapital fra overskuddsland, særlig Tyskland i årene før finanskrisen, som blåste opp bobler i landene sør i Europa, ledet til en voldsom gjeldskrise.

Det er fortsatt sånn at det er dypt problematisk å ha felles valuta uten felles økonomisk politikk og felles skattepolitikk, samtidig som det ikke er mulig å ha felles økonomisk politikk og felles skattepolitikk uten at det nasjonale folkestyret i stor grad taper mening. Det er den store knuten EU står fastkjørt i, og som de ikke kommer seg ut av.

La meg til slutt bare få understreke alvoret i det at ESA har åpnet sak om Oslomodellen og Skiensmodellen. Dette er noen av de viktigste verktøyene vi har for å bekjempe sosial dumping i det norske arbeidslivet. Det er jo akkurat dette som har vært kjernen i SVs og store deler av fagbevegelsens kritikk av måten EØS-avtalen fungerer på. Den brukes til systematisk å utfordre de redskapene vi trenger for å unngå press på norske lønns- og arbeidsvilkår. Det er ekstremt viktig at vi tar kampen opp mot ESA i den sammenhengen.

Michael Tetzschner (H) [10:27:10]: Jeg vil begynne med å takke våre to statsråder, som jo også er til stede her i dag, for de utmerkede redegjørelsene de holdt her for to dager siden. Som gammel EU-tilhenger må jeg også si at det var deilig å høre med hvilken intensitet statsråd Rotevatn beskrev en av våre største utfordringer, og samtidig hvordan EU representerer svaret på veldig mye av dette.

Jeg hadde tenkt å begynne med å henvise til – idet jeg regner med at alle hører på NRK om morgenen – at det i dag var et innslag om at vi håper Sverige skal legge inn et godt ord for oss når EU skal fordele den ventede covid-19-vaksinen. Det stiller i relieff det utsagnet som kom fra representanten Enger Mehl her for litt siden, om at jo da, vi kan jo bare samarbeide – etter å ha stått opp for våre egne interesser. Med en sånn holdning, nærmest en selvforsynings- og selvbetjeningsholdning ved det europeiske frokostbord, skal man ikke forundres over at andre land vil stå opp for sine interesser først, og at de som utgjør det politiske samarbeidet i Europa, kanskje vil fordele sine vaksiner mellom seg før de ser over gjerdet til andre.

Nå har vi jo, på grunn av vår tette integrering økonomisk, visse kort på hånden, men det er altså Sverige som på dette området skal tale Norges sak. Hva hvis det da kommer opp imot svenskenes egen interesse av å overta flest mulig av disse dosene? Jeg sier dette fordi jeg synes kritikken som senere var rettet fra representanten Lysbakken når det gjaldt EUs dårlige takling av pandemien, ved nærmere ettersyn jo er en kritikk av at Europa er blitt for lite Europa på helseområdet. Det er der man nettopp har overlatt til nasjonalstatene å baute seg frem og insistere på sin egen kunnskap og stå opp for sine egne interesser. Det er nettopp fordi vi ikke har et integrert helsesamarbeid i Europa at det tok tid før man så nytten av det. Og så skal man altså forhandle disse strukturene mens problemet er der.

Da vil jeg heller anbefale den holdningen regjeringen har, og det er at vi – så langt det lar seg gjøre innenfor vår ordning med EU – går inn i et mest mulig politisk og økonomisk fellesskap og samarbeid med dem som står oss nærmest.

Jeg har også lyst til å kommentere – tiden vil ikke tillate mer enn å ta opp noen av de mange punktene som våre to statsråder har redegjort for – migrasjonspakten, som også representanten Tybring-Gjedde hadde noen synspunkter på. Det har jo lenge vært et munnhell at Dublin II-forordningen ikke fungerer. Jeg har ikke vært så sikker på det. Norge har i grunnen opprettholdt sin avstand til problemene og gjort det vi synes vi moralsk har vært forpliktet til. En ny migrasjonspakt vil ha flere elementer i seg, og der har det kanskje vært litt underkommunisert at det det står og faller med, er at EU klarer å håndtere grensepasseringer på en legal måte. Det er helt avgjørende, og det betyr bl.a. at man i det opplegget skal avlaste nasjonale frontstater fra å ta så mye av selve behandlingen av asylsøknader. Det skal etableres kontorer i EU-regi, det skal gjennomføres screeninger, og det skal settes tidsgrenser for hvor raskt man skal få avklart asylsøknader, nettopp for å skille dem ut fra det som er migrasjonsønsker, men som ikke er hjemlet i flyktningretten. Det er ganske viktig, for i dag er returprosenten på 30, nettopp fordi man ikke klarer å skille mellom migrasjon og dem som er beskyttet av internasjonale flyktningkonvensjoner.

Hvis vi ikke skal repetere 2015, som hadde som effekt stor uro i velgerbefolkningene da et av de mest stabile land i Europa, og det aller viktigste økonomisk, nemlig Tyskland, fikk politiske sprekkdannelser som jeg tror man skal ta meget alvorlig fordi befolkningen ikke var med på det. Samtidig er det ingen menneskerett å innvandre fra én verdensdel til en annen under henvisning til at forholdene hjemme ikke er gode nok. Da må man være der og bygge landet og få hjelp til det på statsnivå. Vi må igjen reservere asylinstituttet for dem som er konkret forfulgt, for det er en individuell rettighet, det er ikke en grupperettighet.

Hvis man ikke lykkes i å skille mellom migrasjon og flyktninger og asylsøkere, vil jo resten av migrasjonspakten være sårbar selv om man tar andre grep. Man tar også en del av førstelinjesaksbehandlingene og legger dem til andre land hvis vedkommende asylsøker har hatt noe med det landet å gjøre tidligere eller har nær familie som allerede oppholder seg i disse landene, så det ikke blir en ren belastning for saksbehandlerkapasiteten i førstelinjestaten.

Det har vært veldig forskjellige mottakelser i de forskjellige landene, også blant dem som skal ta sin del av de flyktningene som må returneres. Man legger altså risikoen for retur over på de landene som er mottakere, i et slikt system, hvis det da blir vedtatt.

Det var såpass mye om den ytre sikkerheten, og så vil jeg si litt om den indre sikkerheten og også rettssikkerheten. Vi ser at EU nå bygger flere og flere forutsetninger inn i sin budsjettpolitikk når de skal hjelpe svakere EU-land. Man bruker det som kalles «soft power», ved ikke å utbetale penger til land som svikter noen av de grunnleggende verdiene som EU er bygget på, nemlig rettsstat og demokrati. Det er nettopp ved et europeisk samarbeid man kan ha «soft power», for hvis vi nå tenkte oss at Ungarn og Polen ikke var med i EU, ville de vært helt immune – de ville vært galvanisert mot ytre kritikk og kunne utviklet sin særegne form for nasjonalisme som må forstås dels ut fra historiske forhold og dels kulturelle og religiøse tradisjoner. Men jeg ser også muligheter og forbedringer i de valgresultatene som kommer fra disse landene, for de ønsker ikke varig å være helt i randsonen av disse verdiene. Heldigvis er det sånn med demokratier at velgerne etter hvert kommer til fornuft, selv om det tar litt tid og de må få seg noen erfaringer.

De kan i hvert fall ikke reformeres utenfra, annet enn ved å bruke «soft power», ved å bruke våre veiledninger og eventuelt våre erfaringer i den grad de vil bygge på det. For det er nemlig gjennom samarbeid og konfrontasjon vi får frem en reell reformpolitikk som er tuftet på også disse begynnende demokratienes velgermasse. Da vil vi komme ut av det hele med et sterkere Europa, med sterkere nasjonalstater som er bedre forankret i våre verdier og demokratiske prinsipper.

Jeg er en ganske stor optimist, særlig ved at man nå også går kraftfullt inn og løser noe som ikke kan være et nasjonalstatsanliggende, nemlig klimakrisen. Selvfølgelig er det også et nasjonalstatsanliggende, i den grad man må gjennomføre lokale bestemmelser, men klimakrisen, den europeiske klimakrisen, kan ikke løses uten et sterkt europeisk fellesskap og sterke institusjoner, og det er jo det som står på dagsordenen nå i den kommende tiden.

Andre som vil delta i debatten, fra energi- og miljøkomiteen, vil utdype denne delen av redegjørelsene ytterligere fra vår side.

Ketil Kjenseth (V) [10:37:15]: Først av alt: Takk til utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser. Takk også for en tydelig prioritering i redegjørelsene.

Fra Venstres side vil vi hylle redegjørelsene for samarbeid, enten det er med WHO, NATO eller EU. Norsk utenrikspolitikk har både i dette århundret og i det forrige århundret lagt vekt på solidaritet og humanisme mer enn nasjonalisme. Det synes jeg kler oss godt. Verdens rikeste land bør stå i den posisjonen.

Det er to områder jeg vil peke på som også er viktige å ta med i denne debatten. Jeg starter med geopolitikken. Vi har stått og står i en pandemi, og landene øst for oss er det også viktig å ha med i debatten – Russland, Hviterussland. Hvordan de håndterer denne krisen, er viktig også med tanke på norsk politikk og utenrikspolitikk. Min forrige periode i helsekomiteen minnet meg på at det er store utfordringer i østblokklandene, de tidligere østblokklandene, knyttet til helse – med mange smittsomme sykdommer. Hvordan de håndterer denne situasjonen, vet vi foreløpig litt for lite om. En kan jo øyne et håp i at de faktisk er med på vaksineframdriften. Det vil i så fall være positivt, men det gjenstår å se.

Arktis er viktig å nevne fordi det også vil påvirke Norge og vår del av Europa. Det smelter mye nord for oss, og vi har hatt en president i USA som har villet kjøpe Grønland. Nå er ikke det noe nytt i amerikansk historie, men det sier noe om en kamp om ressursene. Det smelter bokstavelig talt fram nye muligheter nord for oss, som gjør at Arktisk råd er viktigere og viktigere framover. Der er Kina observatør. Det er også en aktør som blir viktigere og viktigere rundt oss.

Det er med god grunn vi snakker om Europa og det europeiske kontinentet. Vi er nødt til å hevde oss selv og ta vare på oss selv, og Norge er nødt til å samarbeide, særlig med andre land i Europa og EU. Det er ikke sånn at vi er alene om det. EU har en veldig offensiv «green deal», men i Norden og Nordisk råd har vi også en ambisjon om at Norden som region skal være den grønneste og mest konkurransedyktige regionen i Europa innen 2030.

Vi ser naboland som er like offensive som oss i det grønne skiftet. De har grønne giganter: Fortum, Vattenfall, Ørsted. Vi har Statkraft og Equinor. Det er viktig å bruke disse aktørene, og det er ikke helt uten grunn at Panasonic i går offentliggjorde at de har inngått en avtale med Hydro og Equinor for å se på batteriproduksjon i Norge. Beyonder i Stavanger er en av aktørene som ser på batteriproduksjon basert på trevirke – flis fra skogen, ikke fra metaller eller andre grunnstoffer som raner Afrika for dets rikdommer. Denne utviklingen må vi få fart på. Dette er også en del av den sirkulære økonomien, som er viktig for Europa. Fordi vi ikke har så mye å ta av, må vi bruke de ressursene vi har, mer effektivt.

I Norge ligger vi godt an i det grønne skiftet. Vi kutter utslipp for femte år på rad. Klima- og miljøministeren som sitter her nå, Sveinung Rotevatn, blir antakelig den første som når et norsk klima- og miljømål, i løpet av 2020. Vi har satt oss som mål å kutte 45 pst. i ikke-kvotepliktig sektor, og vi ligger godt an, faktisk uten at folk merker all verden til det i hverdagen. Det vil selvfølgelig måtte dra seg til framover mot 2030, men vi har både en økonomi og en befolkning som er i stand til å bli med på et skifte. Pandemien har vist at det norske folk har stor vilje til dugnad og også god evne til å forstå og bidra.

Digitalisering er også en viktig del av det grønne skiftet, og her ligger Norge svært godt an. Vi står foran store muligheter. Det er grønt alvor, men det er også et eventyr foran oss hvis vi vil bruke de grønne mulighetene og ikke bare den fossile fortida.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:42:34]: Først av alt takk til utenriksministeren og klima- og miljøministeren for to interessante og lærerike innledninger.

Norge er et velsignet land. Og hva er vår realkapital? Jo, her har vi et enormt areal i forhold til folketallet, vi har havområder seks ganger så store som landet, vi har mye fisk, olje og gass, vi har mye vær og vind, som gir elektrisk kraft, vi har stabile grenser, en utdannet befolkning, fred med naboene og en rimelig ordnet samfunnsstruktur. I tillegg har vi verdens største befolkning i polare strøk, og på toppen et enormt oljefond, som gir oss en buffer mot uforutsette hendelser. Alt dette har vi ansvar for å forvalte på en bærekraftig måte – en stat som er bygd møysommelig av våre forfedre, men som skal overlates til våre barnebarn, som skal ha tro på framtiden.

På den andre siden er vi et lite folk – 5,4 millioner – i et åpent samfunn. Vi er helt avhengige av samhandel, sikkerhetsallianser og utveksling av felles kultur og verdier for å opprettholde og utvikle vårt unike velferdssamfunn. Det utfyller våre behov for varer, matforsyning og samfunnssikkerhet, slik at befolkningen kan være trygg og få leve et godt liv. Vi er avhengige av avtaler for vår moderne industri, for våre maritime næringer og for sikring av rettsstat og rettsprinsipper.

For Kristelig Folkeparti har EØS-avtalen alltid stått fram som den beste formen for tilknytning til Europa, som vi har samhandlet med i hundrevis av år. Det meste av vår utenrikshandel, til tider 80 pst., har gått gjennom denne avtalen. Er det noen som virkelig har tjent godt på EØS-avtalen gjennom 26 år, er det eksportindustrien. EØS-avtalen har utvidet det norske hjemmemarkedet med om lag 5 millioner innbyggere til et felles marked – 31 land med mange hundre millioner innbyggere – til felles nytte og glede. Det har sikret arbeidsplasser, arbeidskraft og markedstilgang i stort monn.

Det er derfor underlig at det innen deler av fagbevegelsen, fra Senterpartiet og iblant også i Fremskrittspartiet blir framført ønske om utmelding og forhandlinger om ny, bilateral handelsavtale med omverdenen. Disse forslagene og alternativene framstår ikke som troverdige for meg – ja det framstår som uforståelig, faktisk som ris til egen bak. Det er vel ingen faglig uenighet om at uten en slik markedsadgang ville det sett mørkt ut for norsk industri. Dessuten kan vi nettopp gjennom denne avtalen føre en felles arbeidslivspolitikk for å bekjempe uorganisert arbeidsliv med sosial dumping.

EU er i dag en spydspiss i internasjonalt klimaarbeid – en offensiv politikk der vi samarbeider ved å sette høye mål for å begrense klimagassutslippene. Dette samarbeider vi om. Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at regjeringens ambisjon er å være en aktiv og relevant partner for EU i klimapolitikken. Det er vi stolte av. Vi ønsker også å være en pådriver for en enda mer ambisiøs politikk ved å få EU med på å øke nivået for utslippsreduksjon til 55 pst. fram mot 2030.

Til tross for at Norge to ganger har sagt nei til EU-medlemskap, har landet alltid hatt en positiv holdning til europeisk samarbeid. Våre allierte er også her. Hvis Norge hadde sagt opp EØS-avtalen, ville det ute i verden blitt oppfattet som om Norge deler samme syn som høyrepopulistiske partier i EU, og det har vi aldri gjort. En oppsigelse av EØS-avtalen ville vært et brudd med norsk utenrikspolitisk tradisjon.

Men EØS-avtalen er ikke perfekt. Det finnes ikke perfekte avtaler, fordi vilkår og dynamikk alltid endres, av flere grunner. Det er derfor viktig og sunt å sette et kritisk søkelys på og nøye vurdere direktivene før de blir implementert. Nav-skandalen lærte oss det til overmål, der både domstoler, advokater, Nav og departement kom skjevt ut. Men det finnes ikke handelsavtaler som kan sikre de samme goder bedre enn dagens EØS-avtale gjør. Det er vel heller ingen som ønsker brexit-tilstander i Norge, og det finnes ikke noe annet alternativ til EØS-avtalen enn et EU-medlemskap. Det ønsker ikke Kristelig Folkeparti. Det er heller ikke flertall for det i folket. Derimot ønsker et stort flertall å beholde EØS-avtalen uten å bli EU-medlem. Kristelig Folkeparti mener at vår nåværende tilknytningsform fremdeles er den beste løsningen, og det er gjennom den vi best kan sikre videre samhandel.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [10:48:00]: Takk for gode innlegg og innspill i debatten knyttet til spørsmålet om europeisk samarbeid i den pandemien vi står i.

Vi har fra norsk side sett veldig tydelig verdien av det europeiske samarbeidet. Jeg sa i min redegjørelse at europeisk solidaritet redder liv, og det står jeg ved. Pandemien kjenner ingen landegrenser, og vi har fått erfare veldig tydelig at behovet for løsninger heller ikke kjenner landegrenser. Og det var jo til dels fordi man så at det nasjonale svaret ikke var nok, at samarbeidet mellom EU-land ble intensivert.

For Norge har det vært viktig å delta i det, i hele spennet fra å ha som hovedstrategi at vi deltar i EUs innkjøpssamarbeid for vaksiner, til at vi har sendt medisinsk personell, leger og sykepleiere, til sykehus i Lombardia for å hjelpe til da det sto på som verst i Italia. Jeg mener at selv om det selvfølgelig er mange sider ved håndteringen av pandemien som ikke er perfekte, eller som man kanskje ville gjort annerledes når man ser seg tilbake, er allikevel hovedbildet at samarbeidet har blitt tettere, og det har også tjent Norge godt.

Så skal jeg forsøke å svare ut noen av de spørsmålene som kom, kanskje særlig knyttet til ESA-spørsmål. Det er viktig å være klar over at ESA ikke har åpnet sak mot Norge på grunn av Skiens- og Oslomodellene. De har sendt et brev med informasjonsforespørsel, og det er en ganske vesentlig forskjell på de to måtene å jobbe på. Likevel er det viktig for Norge å understreke – og det har vi også gjort veldig tydelig – at vi mener at de reglene vi har satt for å kunne drive bedre kontroll med arbeidslivskriminalitet, nemlig at man ved offentlige anskaffelser skal ha en begrensning på antall underleverandører og antall ledd i leverandørkjeden, er både proporsjonale og innenfor regelverket. Dette har vi argumentert sterkt for.

ESA har bedt om informasjon knyttet til Skiens- og Oslomodellene. Vi har jobbet tett sammen med både Oslo kommune og Skien kommune for å sende svar til ESA, siden det er disse kommunale reglene det gjelder. Samtidig tror jeg det er viktig å understreke at også på EU-sida er man veldig opptatt av mulighetene for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, og nettopp Skiensmodellen har blitt trukket fram som et godt eksempel på et slikt tiltak fra EU-kommisjonen selv. Så jeg har godt håp om at det også her vil være en god informasjonsutveksling som gjør at vi får tydeligere forklart hva modellene går ut på, og hvor viktige de er for å bidra til å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Det har også kommet spørsmål knyttet til det europeiske forsvarsfondet. Til det er det å si at vi per nå ikke ser at det synes å være noe rettslig i veien for en senere tilslutning. Dette er for så vidt uprøvd all den tid fondet er helt nytt, men jeg tror det er viktig å understreke det som var utgangspunktet for Norge, og fortsatt er det, nemlig at vi jobbet veldig intenst med EU-landene for at det skulle være en adgang til å slutte seg til fondet gjennom EØS-avtalen. Det har vært veldig tydelig uttalt fra EUs side at restriksjonene er sterke på å tillate tredjeland, som da er helt utenfor, men at EØS-avtalen fungerer som et godt innfallspunkt for land som Norge for å kunne slutte seg til.

Når det gjelder kostnadsspørsmål, er heller ikke det helt avklart, for det kommer til å handle om langtidsbudsjettet til EU, som ikke er avklart, og derfor avventer vi også det.

Helt til slutt: Flere har vært inne på spørsmål knyttet til bl.a. Ungarn og Polen. Jeg mener det er viktig å understreke at EØS-avtalen – som EU-samarbeidet – bygger på et sett med grunnleggende verdier, normer og rettigheter. Det er det som er vår ledesnor når vi inngår samarbeid, og det er det vi jobber sammen med land i EU om. Det at EU nå for første gang har gitt ut en rapport om tilstanden for rettsstaten i alle EUs medlemsland, mener jeg er et viktig og riktig skritt framover. Jeg mener også at når rettsstaten og demokratiet trues i allierte land, i nære samarbeidsland, er det – selv om vi står utenfor EU-samarbeidet – vår plikt som europeere, som har sluttet seg til det samme verdigrunnlaget, å si tydelig fra.

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:04:52]: La meg kort minne om det som var hovudbodskapen i mi eiga utgreiing. European Green Deal, Europas grøne giv, er EUs grøne, omfattande vekststrategi. Målet er klimanøytralitet i 2050. Den strategien famnar om nær sagt alle sektorar og varslar tiltak på område som energiomstilling, elektrifisering, transport, industri, sirkulær økonomi, naturmangfald og matproduksjon.

Noreg og EU har eit tett og forpliktande samarbeid på fleire av sektorane som vert omfatta her, heldigvis. EU er samtidig den næraste marknaden vår og omfattar våre viktigaste handelspartnarar og viktigaste naboar og allierte.

EUs grøne giv vil gje impulsar til vår omstilling og gje moglegheiter for å styrkje vår eiga konkurransekraft. Noreg er og skal fortsetje å vere ein aktiv partnar i det grøne skiftet i Europa. Europas nye giv er forankra på høgaste hald politiske i EU, nettopp for å sikre ei heilskapleg, strategisk og koordinert gjennomføring. I Noreg er oppfølginga av Europas grøne giv eit fellesprosjekt for heile regjeringa, godt koordinert av utanriksministeren. Vi er på vanleg måte godt i gang med å kartleggje og identifisere norske interesser i alle dei ulike enkeltforslaga som etter kvart no vert lagde fram for behandling i EU.

Eg vil sjølvsagt jobbe aktivt for å sikre våre interesser på klima- og miljøområdet, for det kjem endringar her som vil ha konsekvensar for Noreg. Regjeringa vil medverke til EUs arbeid med sirkulærøkonomi, som står i kjernen av omstillinga mot eit klimanøytralt samfunn. Vi vil bidra til oppdatering av kjemikalieregelverket, arbeide for eit giftfritt miljø i Europa, m.m. Dette er eit veldig viktig arbeid, og det er allereie i gang.

Eg er også glad for at mange har vore innom ulike delar av dette gjennom debatten, og no skal eg kommentere litt av det som har kome fram.

For det første merkar eg meg at det er, også blant dei partia som er meir kritiske til EØS-samarbeidet, ein generell positiv vilje til å støtte opp om arbeidet med EUs grøne giv. Det er veldig bra.

Både representanten Marthinsen frå Arbeidarpartiet og representanten Lysbakken frå SV har sunge litt den same songen, som er at det er bra med Europas grøne giv, og at det er bra at EU prioriterer klima også i krisepakkar, men så ligg det heile vegen under – det vart òg sagt direkte – at Noreg burde lære av det og gjere mykje meir. Utan å gå altfor langt inn i innanrikspolitikken vil eg likevel tillate meg å minne Stortinget om at gjennom krisepakkebehandlingane i vår sette vi samla sett av over 4,5 mrd. kr til grøne investeringar. I budsjettet for neste år er den samla klimasatsinga ein auke på over 11 mrd. kr. Det inkluderer starten på det største klimaprosjektet i norsk industri nokon gong, nemleg Langskip. Så eg vil ikkje seie at klimasatsinga vår her står tilbake for noko som helst. Tvert imot er ho svært offensiv.

Då vil eg også leggje til at det heller ikkje er slik at det vi gjer, og det EU gjer, må sjåast som to isolerte ting, for veldig mykje av klimasatsinga innanfor EU-samarbeidet er også relevant for Noreg og kjem også norske industribedrifter og den norske omstillinga til gode. I Horisont Europa, som er eit svært og enormt viktig forskingsprogram, som regjeringa har føreslått at vi skal gå inn i, går store delar av midlane til nettopp den klimaomstillinga som no vert prioritert.

Seinast for to veker sidan vart det kjent at ein skal starte å byggje nye miljøvenlege lasteskip som skal gå på hydrogen opp og ned langs vestlandskysten. Kven finansierer det? Det er både staten Noreg og klimafond via EU. Så det er ikkje slik at EU driv med éin ting og vi driv med noko anna. Vi er integrerte i dette av ein grunn, og det er veldig positivt.

Representanten Lysbakken frå SV var også innom at dei var bekymra for at det at vi samarbeider innanfor EU på klimaområdet, gjer at vi svekkjer dei nasjonale ambisjonane våre og senkar skuldrane, som det vart sagt. Eg trur realiteten er det stikk motsette. Det at vi no deltek innanfor EUs klimasamarbeid også på ikkje-kvotepliktig sektor, gjer at vi for første gong no får bindande klimamål i ikkje-kvotepliktig sektor som det ikkje er frivillig for Noreg å nå, men som vi må nå, som vert kontrollert av ESA, eventuelt dømd i EFTA-domstolen, og som var heile bakgrunnen for at den klimaplanen som mange etterlyser, vert arbeidd med no. Det er ikkje frivillig å kutte klimautslepp framover. Vi må kutte i 2021, 2022, 2023 og fram mot 2030. Kravet er 40 pst. Vi har sagt at vi skal gjere meir; vi har sagt at vi skal kutte 45 pst., og at det skal skje gjennom bruk av nasjonale tiltak.

Det er ikkje låge ambisjonar på klimaområdet – det er det stikk motsette.

Jette F. Christensen (A) [11:23:49]: Mens vi er inne på kuer, fikk jeg lyst til å minne om Stalin-sitatet om at det å innføre kommunisme i Polen er som å prøve å sale ei ku.

Men vi skal over til en annen russer. Vladimir Putin sa i 1999 at historien har vist at alle diktaturer, alle former for autoritært styre, er forgjengelige. Bare demokratiske systemer er uforgjengelige. Siden da har ganske mye skjedd med demokratiene i Europa. De er kommet, og nå ser vi at mange av dem er i ferd med å erodere. I fjor var første gangen siden 2001 at det var flere autokratier i verden enn demokratier. Utenriksministeren var innom nettopp dette i sin redegjørelse, og hun viste til at Kommisjonen har lagt fram en rapport om tilstanden i rettsstaten i alle EU-land, der de største avvikene, ikke overraskende, ble funnet i Polen og Ungarn.

Det ble sagt i debatten at det ikke er vår sak. Jeg mener det er feil. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe, men hva vi skal gjøre. Det er i tråd med norske interesser at demokrati og stabilitet opprettholdes i alle europeiske land, for vi er politisk og økonomisk avhengig av at alle våre allierte følger internasjonale spilleregler.

Hva kan vi som en del av det internasjonale samfunnet og den europeiske demokratiarkitekturen gjøre? Når Ungarn og Polen bygger ned rettighetene til sin egen befolkning, angår det oss alle, for det er våre menneskerettigheter som blir brutt når rettsstaten undergraves, opposisjon og presse stilnes, og minoriteter undertrykkes. Det begynner å bli alvor nå. Demokratiforvitringen ble denne uka tatt til Brussel, når Polen og Ungarn – og nå med støtte fra Slovenia – blokkerer langtidsbudsjettet.

Utenriksministeren var innom at en fortsatt forhandler med Ungarn om EØS-midler. Jeg ønsker utenriksministeren lykke til i de forhandlingene, og jeg er glad for at regjeringen framholder at det er viktig å sikre midler til sivilt samfunn i Ungarn. Det er de som trenger oss nå, og det er der de pengene skal brukes. EØS-midlene bygger på felles verdier og respekt for menneskerettighetene. De er der for å støtte de organisasjonene som kjemper for folk og deres rettigheter når makthaverne jobber mot dem. De er også den eneste overmakten vi har.

Ministeren sa at kuttet i støtten til såkalte LHBTI-frie soner i Polen blir lagt merke til. Det håper jeg, for hva skjer hvis ikke? Og hva skal vi gjøre nå, når Polen har gjort hele landet til abortfri sone, og slik sett krenker kvinners rett til å bestemme over egen kropp?

Ministeren sa at hun skal framholde og minne Polen på deres menneskerettslige forpliktelser. Problemet er at PiS-partiets respekt for internasjonale normer og forholdet mellom dømmende og utøvende makt og menneskerettigheter generelt ikke har vært himmelropende de siste årene. Heldigvis reagerer mange simultant: ministre, organisasjoner, Europarådet, EU og OSSE. Problemet, slik jeg ser det, er at hangen til å gjøre noe er stor, men evnen til koordinering er liten. Jeg skulle gjerne hørt utenriksministeren gi en bredere vurdering av hva slags rolle Norge kan spille for å få til et internasjonalt press som vil lede til endring.

Polens og Ungarns forsøk på historieomskrivning i EU de siste dagene er farlig. Budsjettblokkeringen er en protest mot EUs forsøk på å prøve å binde sammen overføringer med overholdelse av «rule of law». Når Ungarns utenriksminister uttaler at det er ikke Ungarn som angriper Brussel eller andre medlemsland med oppdiktede anklager om manglende overholdelse av rettsstaten, det er de som angriper oss, er ikke det bare et retorisk grep i denne enkeltsaken, men det er et forsøk på å skape et angrepsbilde av internasjonale spilleregler og institusjoner.

Jeg skulle gjerne hørt utenriksministerens refleksjoner om de reaksjonene på økonomiske sanksjoner. For hvis resultatet av økonomiske sanksjoner er en rekke falske anklager og skinnjustering av politikk for å imøtekomme sanksjonene, men ikke å rette feilen – altså ikke avstedkomme reelle endringer som folk i Polen og Ungarn trenger, som tross alt er målet her – hva slags verktøy står vi egentlig igjen med da?

Ingjerd Schou (H) [11:28:48]: Jeg vil takke både utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser om viktige EU- og EØS-saker. Spesielt vil jeg takke utenriksminister Eriksen Søreide fordi hun viste omfanget av Norges tilknytning til Europa og hvor dypt og omfattende dette samarbeidet er.

Hvis det er én ting koronapandemien har lært oss, er det betydningen av internasjonalt samarbeid for Norges del. Viruset hadde ikke sitt opphav i vårt land, men her – som overalt ellers – har vi måttet ta drastiske forholdsregler for å møte utfordringen. Vår evne til å bekjempe pandemien og dens konsekvenser bunner ut i Europa. Dette så vi allerede under pandemiens begynnelse. Da smittevernutstyr sto strandet på Svinesund midt i koronapandemiens første fase, var det den samme avtalen som ga oss unntak fra eksportrestriksjoner.

Vår økonomi har måttet tåle en veldig stor påkjenning som resultat av nedstenging, mindre reising og fallende etterspørsel. Når vi skal i gang med å gjenreise norsk økonomi, vil tilgangen norske bedrifter har til det europeiske markedet gjennom EØS-avtalen, være helt uunnværlig. Det samme vil helseaspektet ved koronapandemien.

Innsatsen for å håndtere smittespredningen og finne en vaksine har ført til et sterkere samarbeid mellom europeiske land. Som utenriksministeren advarte mot i sin redegjørelse, er avglobalisering og nasjonale løsninger fristende politiske slagord for enkelte, men realiteten er en helt annen. Virkeligheten lærer oss at vi trenger grenseoverskridende tilgang på vaksiner og helseutstyr og på markeder i utlandet for å komme oss på bena igjen når viruset er nedkjempet.

Om noe er lærdommen vi gjør oss i dag, også en oppfordring til dem som ønsker en svakere tilknytning til EU, de som vil ha mer alenegang og mindre samarbeid, om å finne fram til gode argumenter. Spesielt tenker jeg på krefter i opposisjonen som ønsker at vi reforhandler EØS-avtalen eller fratrer den helt. Senterpartiet snakker varmt om de nære ting, om norske varer, om kulturlandskap og offentlige tjenester nært folk. Alle disse forhold og verdier er bra, men så mye snakk om nærhet blir i konsekvens også nærsynt. Det er et blikk på Norges plass i verden som underkjenner vår avhengighet av samarbeidet i vårt nærområde, og hvor viktig det er for oss i Europa at vi står samlet – slagkraftig samlet.

Dette er ikke nye takter fra Senterpartiet. Vi er vant til deres angrep på EU, på overnasjonalt samarbeid og på Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Det som er nytt, er at også Arbeiderpartiet viser tegn til glideflukt i disse spørsmålene. Arbeiderpartiet var tidligere Høyres samarbeidspartner i europapolitikken, men vår tidligere allierte på dette området er i en uheldig bevegelse.

I sitt alternative statsbudsjett for 2021 foreslår Arbeiderpartiet å kutte drastisk i EØS-midlene. De kaller det en betalingsutsettelse, men det er like fullt snakk om et kutt. 1,2 mrd. kr av disse midlene ønsker Arbeiderpartiet nå å budsjettere med til helt andre formål – jeg kan henvise til Arbeiderpartiets post 77 og 78, der står det sort på hvitt – selv om vi har forpliktet oss til å utbetale dem når prosjektene de er bundet opp til, viser utvikling. Arbeiderpartiet har selv vært med på å framforhandle avtalene for bevilgninger av nettopp disse midlene. Det Arbeiderpartiet nå foreslår, er ikke bare en økonomisk tvilsom operasjon, men også et signal til våre europeiske partnere og allierte om at opposisjonens største parti er på vikende front i dette spørsmålet.

EØS-midlene er vårt bidrag til å styrke EØS-forholdet vårt til Europa, til å bygge likeverd og til å fremme sosial utjevning i vårt viktigste nærområde. Dette er i siste instans i vår egen interesse, ikke minst nå når hele Europa – som oss – forsøker å finne veien ut av krisen.

I EU er det stor aktivitet på dette området, som vi har hørt både utenriksministeren og klima- og miljøministeren redegjøre for. Et samlet og samstemt Europa kan klare å løfte seg samlet på det økonomiske feltet, på beredskapsfeltet, på klimafeltet og på helsefeltet. Alle tiltak som gjør Europa sterkere, tjener oss. Det tjener Norge. Europa er vårt politiske, vårt økonomiske og vårt kulturelle nærområde. Europa er også Norges hjem.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:34:04]: Jeg vil takke ministrene for redegjørelsen.

Senterpartiet slutter klart opp om Parisavtalens mål om å begrense den globale temperaturøkningen til under 2 grader og helst ikke mer enn 1,5 grader. Norge skal således følge opp sine forpliktelser i avtalen, både med tiltak innenlands og i samarbeid med andre land, også EU.

En stor del av norsk industri har i lang tid vært en del av EUs kvotesystem. Slik Senterpartiet ser det, er det imidlertid viktig at all industri arbeider i fellesskap fram mot målet om et lavutslippssamfunn. Dette arbeidet skjer heller ikke her av seg selv, men er avhengig av gode og forutsigbare ordninger som bidrar til risikoavlastning, og som gjør Norge til et attraktivt land å investere i, som statsråden var inne på i sin redegjørelse. Ren og rimelig energi er en nøkkelfaktor for å nå det målet.

Statsråden trakk i sin redegjørelse fram at regjeringen er i prosess når det gjelder CO₂-kompensasjon for industrien. Denne ordningen er helt avgjørende for mange store virksomheter her i landet. I statsbudsjettet skriver regjeringen følgende:

«EU arbeider med å fastsetje nye retningslinjer for CO₂-kompensasjon for neste periode (2021–2023). Det er venta at desse blir vedtekne i løpet av 2020. Etter det vil regjeringa ta stilling til om ordninga skal førast vidare i Noreg etter 2020.»

Jeg skulle ønske regjeringen var enda klarere på at ordningen med CO₂-kompensasjon skal holde fram, og ikke bare at man er i en prosess. Det blir for passivt om man mener denne ordningen er viktig. Industriens signaler er krystallklare: Ordningen må videreføres, og handlingsrommet i de nye retningslinjene må utnyttes.

Statsråden framhevet i sin redegjørelse at kjernen i Europas grønne giv er å bygge egen konkurransekraft gjennom omstilling. Ja, det er vanskelig å være uenig i at man trenger omstilling fra det fossile til det grønne karbonet. Dessverre er regjeringens verktøykasse for å sikre slik omstilling sørgelig tom. Et eksempel på det er hvordan regjeringen passivt sitter og ser på de utfordringene norsk tre- og skogindustri har og har hatt over lengre tid. Svaret fra regjeringen er, for å sitere næringsminister Nybø i svar på skriftlig spørsmål fra meg i forbindelse med omstilling knyttet til Norske Skog Saugbrugs i Halden

«at regjeringen vanskelig kan gjøre noe med de underliggende markedsforholdene. Bedriftene må selv ta de nødvendige forretningsmessige grep for å tilpasse seg endringer i markedet.»

Dette rimer dårlig med hva herværende statsråd sa om å bygge egen konkurransekraft på omstilling. En klarer ikke å omstille når en allerede ligger nede, og det kunne vært spennende å høre hvilken industri statsråden mener bør omstille, og eventuelt til hva.

I sommer sendte regjeringen EUs fjerde energimarkedspakke på høring. Det hele foregikk litt under radaren, og man hadde heller ikke tatt seg bryderiet fra regjeringens del med å oversette teksten fra engelsk til norsk. Ei heller hadde regjeringen utarbeidet høringsnotater hvor man ba om innspill til konkrete problemstillinger, som er vanlig.

EUs fjerde energimarkedspakke vil ytterligere gi EUs energibyrå, ACER, økt makt på bekostning av nasjonalstaten innenfor energipolitikken og utfordre topilarsystemet i EØS. EUs mål om at energi skal være en vare som flyter fritt i det indre marked, søkes oppfylt gjennom ACER og den nye energimarkedspakken.

Historisk har Norge hatt kraftoverskudd av ren og rimelig kraft. En fortsatt tilnærming til EUs energimarked vil unektelig gi høyere strømpriser her i landet når prisene i det indre marked harmoniseres ved hjelp av markedsmekanismer. Byggingen av den mye omtalte kabelen NorthConnect f.eks. er alene beregnet til å bidra til å øke strømprisene med opp mot 3 øre per kWh. Den nye energipakken, også kalt ren energi-pakken, som ventelig vil bli lagt fram for Stortinget, innebærer at kapasitetsbegrensninger i nettet skal bli så godt som umulig. Strømmen skal flyte fritt. Det vil bidra til å svekke lønnsomheten i norsk industri – den samme industrien som statsråden i sin redegjørelse pekte på som viktig for grønn omstilling. Konsekvensen er ikke at disse industribedriftene flytter over grensa til Sverige eller til Tyskland. Nei, konsekvensen er at de trolig med fallende lønnsomhet og på grunn av harmoniserte energipriser i Europa vil søke seg til det asiatiske markedet og produsere aluminium og silisium ved hjelp av billige fossile energikilder der, framfor ren, norsk vannkraft, slik tradisjonen har vært i hundre år.

Norsk ren og billig vannkraft, slik vi kjenner den, vil altså ikke være vår konkurransefordel i framtiden, men bare en del av et stort energimarked med en miks mellom ulike former for energiproduksjon i det europeiske markedet etter hvor mye det regner, hvor mye sola skinner, eller hvor mye det blåser. Er det da grunnlag for å kalle dette en ren energi-pakke? Det kan vi ta en diskusjon om, og Senterpartiet ser fram til å debattere dette videre, når regjeringen legger fram saken for Stortinget.

Espen Barth Eide (A) [11:39:13]: Framtiden er fornybar, sirkulær og bærekraftig. Skal vi overlate en levelig klode til våre etterkommere, må vi mer enn halvere utslippene innen 2030 og ha nådd netto null innen 2050. Dette er et eksistensielt imperativ.

Men nå handler det ikke lenger bare om å kutte utslipp. Vel så mye handler det om å utvikle framtidens bærekraftige løsninger og om å ta tydelige posisjoner i den sunne konkurransen som nå er i full gang om de beste løsningene på denne store utfordringen. Dette krever at vi løfter hele verdikjeder, bygger infrastruktur og setter en tydelig retning på utviklingen i alle sektorer. Vi skal gå fra en lineær til en sirkulær økonomi, fra bruk og kast til gjenbruk, fra fossil til fornybar energi, og vi skal lære oss å leve i samspill med naturen rundt oss.

Den kraftsamlingen EU nå lanserer gjennom Europas grønne giv, er helt vesentlig bidrag, og jeg vil takke utenriksministeren og klima- og miljøministeren for at de satte dette så sentralt på dagsordenen for dette årets EØS-redegjørelse. Europas grønne giv sammen med EUs digitale agenda og det økte fokuset på strategisk autonomi innevarsler til sammen en helt ny æra i Europas vilje til å løfte i flokk. Her vokser klimapolitikken og næringspolitikken sammen. Det som er bra for klodens klima, skal samtidig bli bra for jobber og vår felles velferd. Gjennomgående i tenkningen er et mye mer ambisiøst samspill mellom markedet og det offentlige i å peke retning, ikke minst gjennom det som kalles «missions», kanskje best oversatt til store samfunnsoppdrag.

Dette kan fort bli den globale gullstandarden på hvordan man omsetter Parisavtalens viktige mål i konkret praktisk handling på regionalt nivå. Den grønne given vil treffe oss gjennom EØS. Den vil treffe oss gjennom klimaavtalen med EU. Den vil berøre oss som en sentral energipartner, og den vil berøre oss fordi det meste av vår handel går til eller kommer fra Europa. Da må vi forstå hvordan det europeiske markedet endrer seg som følge av dette.

Jeg deler regjeringens mål om at Norge skal være en aktiv partner i dette arbeidet, men vi kan ikke være en aktiv partner med en passiv næringspolitikk. Vi kan ikke sitte her hjemme og håpe på at markedet stort sett klarer dette selv, mens de fleste andre moderne industriland nå legger seg på et langt mer aktivt spor i sin industri- og næringspolitikk. Norge trenger derfor sin egen grønne giv. Vi må, som EU gjør, samordne alle virkemidlene og peke i noen tydelige retninger, der vi tar hensyn til hvor vi som land kommer fra, hvor vi er i dag, og hvor vi skal.

Et av de viktigste tiltakene i EUs serie av konsekvenser av denne grønne given er det som kalles en taksonomi, eller litt enklere forklart, et klassifiseringssystem for grønne investeringer. Nå er det jo slik at det er store mengder privat kapital som leter etter grønne havner. Da er det viktig at man tydeliggjør hva som egentlig er grønt, nettopp for å skille, som også mange i næringslivet selv ønsker, mellom grønnvasking og reelle grønne investeringer. Her kommer EUs taksonomi inn med tydelige, solide kriterier som legger vekt på livsløpssyklus, og som legger vekt på hvordan man kan unngå å låse seg inne i foreldede fossile og lineære løsninger. Det betyr f.eks. at selv et solcellepanel kan falle utenfor hvis det ikke er produsert på en bærekraftig måte. Dette er viktig og bra.

Men det skaper også noen utfordringer for oss. Vi har sett eksempler f.eks. der det lå an til at man skulle si at småkraftverk ikke var bærekraftige fordi forholdet mellom utbyggingen og produsert strøm var for dårlig. Det viste seg å stemme på kontinentet, men ganske dårlig i den norske fjellheimen. Her har bl.a. Småkraftforeningen drevet god lobbypolitikk, og det ligger an til at denne setningen går ut, men vi ser tilsvarende ting f.eks. når skip som blir bærekraftig drevet av strøm eller hydrogen, ikke faller innenfor fordi de skal brukes i oljenæringen. Det undergraver vårt felles mål om at oljenæringen skal kunne være med som en motor som drar oss over i det grønne skiftet. Fiskeoppdrett er et annet eksempel.

Til slutt vil jeg nevne et forhold til, nemlig den økte diskusjonen om karbonavgift ved grensen. Dette er en gammel idé hvis tid har kommet. Det kommer til å skje. Det er en måte å møte problemet med karbonlekkasje til land uten karbonprising, men igjen vil det stille Norge overfor noen særlige utfordringer, da vi ikke er med i EUs tollunion, men med i det indre markedet. Jeg vil oppfordre utenriksministeren og klima- og miljøministeren til å si litt mer i løpet av debatten om hvordan de tenker å møte denne debatten om karbonavgift ved grensen, hva det vil betyr for oss, og hvordan vi kan bidra på en fornuftig måte.

Stefan Heggelund (H) [11:44:37]: Jeg har lyst til å begynne med å takke både statsråden og utenriksministeren for gode redegjørelser. For å lykkes med den grønne omstillingen må vi samarbeide med Europa og verden. Kampen mot klimaproblemet er en global kamp ingen land kan vinne alene. Klimapolitikk er ikke et norgesmesterskap. Klimapolitikk er ikke en konkurranse i å komme med flest mulig punktforslag i en innstilling. Klimapolitikk er ikke å sitte på et komitémøte og tenke: Oi, det forslaget der burde kanskje vårt parti gå inn i, for det ser litt dumt ut hvis vi ikke står i det.

Klimapolitikk er veldig mye mer enn det. Klimapolitikk er langsiktig arbeid. Det er komplekse utfordringer som skal løses. Derfor tok denne regjeringen initiativ til at Norge skulle koble seg opp til EUs rammeverk i klimapolitikken. I februar forsterket Norge sitt klimamål, og etter det foreslo Europakommisjonen at EU skulle øke sitt mål til 55 pst.

Til alle dem som er en del av klimadebatten og mener at Norge må gå foran, viste denne regjeringen igjen at man ønsker å gå foran i klimapolitikken.

EU er vårt viktigste eksportmarked, vår viktigste handelspartner. Vi kan derfor enten lulle oss inn i en fantasi der vi later som at det som skjer i EU, med den nye grønne given og det de gjør på sirkulærøkonomi, ikke vil ha noe å si for våre bedrifter – og så bare se hvordan det går – eller så må vi gjøre dette, vi også. Vi kan gjøre det regjeringen gjør, som nemlig er å omstille for å få utslippene ned og for å trygge norske arbeidsplasser.

La meg ta noen eksempler på det. Til våren skal Stortinget behandle regjeringens klimamelding. Da kommer denne salen til å definere norsk klimapolitikk for de neste ti årene. Det blir kanskje den største forhandlingen i løpet av denne stortingsperioden. Så stort er det vi skal gjøre til våren, basert på at regjeringen har tatt initiativ til at Norge skal få en klimapolitikk som gjelder alle sektorer – noe nytt i norsk klimapolitikk. Det vil være et samarbeid mellom næringsliv og myndigheter for omstilling og for å få utslippene ned.

Denne regjeringen ser også helhetlig på langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser. Statsråd Tina Bru har varslet en stortingsmelding som synliggjør det industrielle potensialet i norske energiressurser og grunnlaget for å bidra til verdiskaping, velferd og lønnsomme arbeidsplasser også i framtiden.

I høst la regjeringen fram Langskip-prosjektet, et prosjekt for teknologiutvikling og infrastruktur til karbonfangst og -lagring. Det er den største industrisatsingen vi har sett, og ikke på en måte som andre i fortiden har gjort det, hvor man bare gir blanko til selskapene, slik at selskapene ikke er med på å ta noen risiko – nei, hvor myndigheter og industri faktisk samarbeider for å få dette til. Europa ser til oss. Det eneste vi hører fra opposisjonen i dette, er at det har tatt for lang tid. Kom igjen! Ærlig talt, kan vi diskutere de politiske realitetene av og til i dette landet? Det er bare en liten bønn nå som vi nærmer oss jul. Tja, det er jo ikke så nærme jul.

Så er det hydrogenstrategien, som følges opp med veikartet for hydrogen, hvor man skal se på hvordan vi kan løfte norske hydrogenprosjekter og få en større satsing på dette.

Dette er bare noen eksempler på alt regjeringen gjør. Og dette er konsekvensen av to ting. Det ene er at vi ønsker å få utslippene ned og skape nye industrieventyr og fornybare industrieventyr for Norge for å trygge norske arbeidsplasser. Det er også en konsekvens av at vi skjønner at hvis vi skal få dette til, må vi samarbeide med andre land.

Svein Roald Hansen (A) [11:50:04]: Koronapandemien er blitt et nytt eksempel på en krise som skaper grunnlag for mer samarbeid og tettere integrering i EU, nå også for en felles beredskap mot denne typen helsetrusler, som var landenes eget ansvar, men som viste seg utilstrekkelig. For Norge er det et nytt eksempel på verdien av EØS-avtalen og på at EØS-avtalen er noe mer enn en handelsavtale – den sikrer oss nå tidlig tilgang til vaksinene som nå utvikles. Koronapandemien er også et nytt eksempel på hva som skaper en felles avhengighet land imellom.

Et annet eksempel er utviklingen av globale selskaper og verdikjeder. Det er få ting som nå lages her og selges der. Produkter settes ofte sammen av tusenvis av deler produsert i forskjellige land, og tjenester og produkter veves sammen. Skal barn beskyttes mot farlige stoffer i leketøy og arbeidstakere sikres anstendige arbeidsvilkår, må politikken følge etter kapital og næringsliv. Det fordrer samarbeid landene imellom, og jo mer forpliktende, jo mer effektivt. Det er hva EU-samarbeidet og EØS-samarbeidet handler om.

EØS-avtalen sikrer ikke bare norsk næringsliv adgang til det viktigste eksportmarkedet, den sikrer fair konkurranse fordi regelverket er det samme. Det gjør eksportmarkedet til et hjemmemarked.

De som mener en handelsavtale ville gjøre samme nytten for norsk næringslivs eksport til Europa som EØS-avtalen, får snart et stort eksperiment å studere, når britene går ut av EU fra nyttår. Det er mulig de blir enige om en avtale som fjerner toll, men siden de ikke lenger vil ha de samme standardene som EU, blir det kontroll på grensen. Det blir det også for vår varehandelavtale, som skal være broen til en endelig avtale.

Britenes uttreden av EU berører også oss. I den første redegjørelsen etter folkeavstemningen høsten 2016 sa daværende europaminister Aspaker at regjeringens mål var å få en avtale med britene som var minst like god som EØS-avtalen. Siden har realitetene sunket inn også hos regjeringen, for som utenriksministeren sa i sin redegjørelse mandag: «En frihandelsavtale med Storbritannia vil aldri kunne bli en fullgod erstatning for det handelsforholdet vi har hatt med britene gjennom EØS.»

Men der handelsavtalen bør bli bedre enn EØS-avtalen, er markedsadgangen for fisken vår. Der har regjeringen en utfordring som jeg håper den lever opp til.

Vi står også foran en ny runde med § 19-forhandlinger om handel med landbruksvarer. Der er jeg redd utenriksministeren har rett når hun i svar til representanten Enger Mehl, som spør om man burde krympe importkvotene for ost siden EU krymper gjennom britenes uttreden, sier at vi risikerer å bli møtt med samme argument når det gjelder fisk. Det blir en avveining, og da må vi som vanlig balansere hensynene.

Men hvorfor har forhandlingene om geografiske indikatorer stoppet opp? Selv om EU har langt flere slike produkter enn det vi har, må da dette kunne være et element som kunne smøre forhandlingene, for å si det slik.

Kommisjonen har lagt fram et direktiv om minstelønn, som har møtt mye motstand og uro for om land som ordner lønnsdannelsen gjennom kollektive forhandlinger, må innføre minstelønnsbestemmelser gjennom lovverket. Direktivet peker nesten i motsatt retning. Det peker på viktigheten av høy organisasjonsgrad og kollektive forhandlinger som på en god måte sikrer anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Likevel er motstanden stor. Også regjeringen har signalisert motstand. Det er imidlertid uklart om det anses EØS-relevant, og EU-siden synes usikker. Da er det viktig at vi vurderer det sammen med Island og Liechtenstein. For EØS-relevansen er noe som må avklares i fellesskap når det ikke er åpenbart den ene eller andre veien.

Så vil jeg si til representanten Ingjerd Schou, som er bekymret for at vi har inndekket noen av våre utgifter med lavere utgifter til EØS-midlene. Det er ganske rituelt hvert år at man har overbudsjettert den posten. Så det er ikke snakk om å løpe bort fra våre forpliktelser, det er snakk om å tilpasse seg en framdrift som er forsinket når det gjelder de forskjellige prosjektene.

Det er for øvrig interessant at flere som mener at EØS-avtalen bør skrotes, gjerne vil delta i EU-samarbeidet på enkeltområder, f.eks. vaksine. Og representanten Tybring-Gjedde mente det var veldig viktig å delta i Forsvarsfondet av hensyn til vår forsvarsindustri. Nettopp, EØS-avtalen er viktig for all norsk industri, og en forutsetning for å kunne være med i Forsvarsfondet er også EØS-avtalen.

Åsmund Aukrust (A) [11:55:13]: Til alle tider har man vel sagt at man lever i en skjebnetid, men sjelden har det passet bedre å si enn akkurat nå. Hele Europa er i disse dager stengt ned på grunn av en pandemi, millioner av mennesker i Europa har mistet jobbene sine, og samtidig ser vi at vestlige demokratier er skjøre. Vi må ikke til USA for å se det. Vi ser det her, i vårt eget nabolag.

På en rekke områder og i en rekke land ser vi nå hvordan høyrepopulister utnytter situasjonen til å mobilisere – partier som får næring nettopp ved å sette folk opp mot hverandre. Her bør Norge alltid heve stemmen sin, for vi vet hvor farlig det kan være når man først begynner å skli. Så kan man spørre seg hva slags stolper vår egen regjering har satt opp mot høyrepopulismen her hjemme, for det er ikke lenger et skille mellom hva man gjør ute i Europa, og hva man gjør her hjemme. Det henger sammen. Det gjør det i møtet med høyrepopulisme, det gjør det i kampen for kvinners rettigheter, det gjør det i forsvaret for arbeidstakernes rettigheter, og det gjør det kanskje aller mest i arbeidet for å få ned utslippene, i møtet med klimakrisen.

Jeg vil si til klimaministeren at det er veldig bra at han er her og er med og redegjør i europadebatten. Jeg håper det kan bli en årlig tradisjon heretter, for det som skjer i Europa, påvirker oss så mye. Når vårt største marked sier at de skal sette klima øverst, ja, da påvirker det norsk industri. Jeg mener at Norge har veldig mye å lære av Europas klimapolitikk, for de har på veldig mange områder rett og slett kommet lenger – i å sette klimamål som nås, i å investere i ny teknologi som skaper arbeidsplasser, og i å komme i gang med den sirkulære økonomien, som ikke først og fremst handler om avfall, men som handler om hele måten vi styrer samfunnet på.

Stefan Heggelund etterlyste debatt om politiske realiteter. Da lurer jeg på hvor han har vært de siste årene, for det er nettopp det vi gjør her i Stortinget. Vi diskuterer hva som skal være vår klimapolitikk. Vi i Arbeiderpartiet har store ambisjoner for klimapolitikken vår. Vi mener at Norge skal være et land som går foran, som driver fram ny teknologi, som setter nye krav, som viser at en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper arbeidsplasser, er veien å gå. Vi ønsker en politikk som får andre land til å følge etter, men det er faktisk ikke der vi er akkurat nå. Det er ikke det som er virkeligheten, for i virkeligheten handler det ikke om at Norge skal gå foran, men om at vi ikke skal henge etter.

På en rekke områder ser vi nå at toget går, og vi er ikke med på veien. Stortingsmeldingen om sirkulær økonomi ble lagt fram i forrige stortingsperiode. Den handlet bare om avfall. Regjeringen forsvarte seg med å si at de skal komme med en egen strategi som skal handle om sirkulær økonomi. Dette ble sagt av Vidar Helgesen. Nå har det vært tre klimaministre siden det, og vi hørte i replikkordskiftet at svaret fortsatt er at det skal komme en strategi, som kommer senere. Mens Norge nøler, skapes arbeidsplasser i Europa. Når det gjelder ny teknologi, ser vi også at Europa går foran. Også her nøles det fra norsk side. Regjeringens hydrogenstrategi viste ingen retning. Det var mer en informasjonsbrosjyre som viste at hydrogen er bra.

Til slutt vil jeg si at jeg synes det er veldig bra at Norge samarbeider med Europa om å kutte utslipp, men det må ikke bli en hvilepute for ikke å kutte nok utslipp selv. Så langt har det vært umulig å få på plass et nasjonalt utslippsmål for Norge. Arbeiderpartiet har foreslått her i Stortinget at det skal vi ha, at vi ikke skal benytte oss av noen fleksibilitet, at utslippsmålene våre skal være nasjonale. Det har dessverre ikke fått flertall. Det har regjeringen og regjeringspartiene sagt nei til, og de har latt Fremskrittspartiet på inn- og utpust skryte av sitt gjennomslag i møtet med Høyre og Venstre, i å si at de skal ha maksimal fleksibilitet i møtet med Europa.

Også når det gjelder klimautslipp, skal regjeringen, det siste halvåret de sitter, etter åtte år legge fram hva som skal være deres svar. Statsråden har lovet en klimamelding før jul. Da vil vi bare fra Arbeiderpartiets side si at vi har klare forventninger om å få på plass tiltak som gir 55 pst. nasjonale kutt. Så får regjeringen selv vurdere om det er oss de skal gå til, eller om det igjen skal være Fremskrittspartiet som skal være deres beste venn i klimapolitikken.

Ruth Grung (A) [11:59:46]: Jeg takker for redegjørelsen. Jeg takker også for å få lov til å delta i en debatt om internasjonal politikk og Norge. Det gjør godt, det også.

EU har virkelig satt seg i førersetet for å skape rammer for en ny grønn vekststrategi. Politisk er det vedtatt mye bra som får konsekvenser både for vår økonomi og for vår politikk framover. Klimaministeren hadde i sin redegjørelse stort sett en beskrivelse av EUs vedtatte politikk, og selv om vi gjør veldig mye bra – på Langskip og på maritim – savner vi likevel at vi kunne være tydeligere på områder hvor vi har fortrinn og dermed kanskje kunne påvirke tiltakene, ikke minst gjennom tettere samarbeid med våre nordiske naboer som er medlemmer av EU.

Med brexit har tyngdepunktet i EU forskjøvet seg, og vi har et ansvar for at de robuste nordiske modellene får økt betydning. Dette gjelder ikke minst sammenhengen mellom klima og næringspolitikk og at dette, som flere har vært inne på, henger sammen med grunnleggende rettsstatsprinsipper.

Så til noen eksempler: Norge var tidlig ute når det gjelder avfallshåndtering av elektrisk og elektronisk avfall, og har satt en standard som flere andre land har kopiert. Avfallspolitikk er en viktig del av sirkulær økonomi. Norge har fortsatt en posisjon og en mulighet til å være i førersetet når det gjelder å utvikle området sirkulær økonomi, men det vi ser i budsjettet, er at i stedet for å gå tidlig inn i verdikjeden, ved produsentansvaret, har man satt en avgift på sluttleddet, som gjør at det er veldig vanskelig for avfallsbransjen å ha muskler til etablering av nye bedrifter, nye grønne virksomheter og karbonfangst og -lagring. Men det vi har sett i Bergen, med BIR, som har etablert egen virksomhet hvor de fanger karbon som de også kan bruke inn i nanoteknologi, er utrolig spennende.

Jeg har også fått mange tilbakemeldinger fra prosessindustrien, og som flere har vært inne på, frykter de at CO₂-prisen på import til EU kan virke proteksjonistisk fra EUs side, slik at Norge blir holdt utenfor. Her er det viktig at vi bruker vårt handlingsrom, og jeg ser fram til hvordan vi skal utforme den politikken også.

Jeg tror det er 20 år siden EU fikk en kjemikaliestrategi, men de har også utviklet en ny kjemikaliestrategi, som har stor betydning for miljø og helse. Vi skal behandle miljøkriminalitet senere i dag. Det er en mangelfull kontroll på det vi importerer, og det som har vært spesielt å merke seg, er at det var – tror jeg – 6 000 forskjellige selskaper som importerer, og 43 pst. av disse har ingen ansatte. Så her er også et område hvor Norge kan være i førersetet.

Margunn Ebbesen (H) [12:03:14]: Jeg ønsker å starte med å takke utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser.

Det er for meg ikke tvil om at pandemien har satt europeisk samarbeid på en hard prøve, men samtidig har jeg også blitt enda mer styrket i troen på at et godt og tett samarbeid på tvers av grensene er viktig og nødvendig. De siste månedene med pandemien i Norge og verden for øvrig har vel tydelig vist at det ikke er noen land som er i stand til å takle denne krisen på egen hånd. Viruset kjenner som sagt ingen landegrenser, og det har vi merket også her på berget. Jeg lar sjelden en anledning gå fra meg til å understreke hvor viktig EØS-avtalen er for Norge. Jeg har tidligere framhevet hvor viktig EØS-avtalen er for vårt næringsliv og for arbeidsplasser i hele landet, men nå har pandemien vist oss at den tette integreringen vi har til EU gjennom EØS-avtalen, har vært viktig også i arbeidet med å sikre våre innbyggere tilgang til vaksine. Gjennom aktiv innsats og på grunnlag av vår tette tilknytning til EU gjennom EØS og Schengen har vi lyktes i å få til gode samarbeids- og konsultasjonsordninger.

Det at Norge gjennom sitt samarbeid med EU har kunnet slutte seg til de avtalene og ordningene EU har framforhandlet for innkjøp av covid-19-vaksiner, har vært viktig for å sikre at norske innbyggere får vaksine så snart en vaksine er klar. De som tror at dette hadde vært mulig for Norge å oppnå på egen hånd, tenker jeg befinner seg i en annen virkelighet enn hva som er realitetene.

På nyhetene i morges kunne vi høre at Norge med stor sannsynlighet vil ha de første vaksinedosene mot covid-19 allerede i januar. Dette er et godt resultat av vårt samarbeid inn mot EU. Det er EU-landet Sverige som vil være norske myndigheters vaksinekoordinator mellom legemiddelprodusenter og EU-kommisjonen. Jeg er glad for at utenriksministeren var så tydelig på at det å samarbeide med EU om helseberedskap fortsatt vil være viktig for Norge framover. Det gjør meg trygg på at regjeringen tar min og din helsesikkerhet på alvor.

Det er synd at det er noen partier som benytter koronapandemien som et påskudd for å fremme sin egen agenda om en lukket nasjonalstat, når sannheten er at vi er helt avhengige av internasjonalt samarbeid for å isolere viruset og for å håndtere de økonomiske konsekvensene av pandemien.

Norges distriktsnæringer og arbeidsplasser er avhengige av EØS-avtalen. Skal vi klare å nå våre ambisiøse klimamål, må det skje gjennom et tett samarbeid med EU. Til slutt: Pandemien løses best gjennom EU-samarbeidet.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:06:22]: Først vil jeg takke utenriksministeren og klima- og miljøministeren for gode redegjørelser. De viser at både koronapandemien og ikke minst klimautfordringene er grenseoverskridende og kun kan løses ved grenseoverskridende samarbeid. Utenriksministeren viste til hvordan EU i kjølvannet av pandemien styrker sitt samarbeid på flere områder, som helseberedskap og økonomisk gjenoppbygging. Jeg er veldig glad for at regjeringen vil støtte helhjertet opp om norsk samarbeid med EU og ikke minst EØS-avtalen. Jeg synes det er ganske utrolig at Senterpartiet nå vil skrote EØS-avtalen og sette norsk økonomi på spill i en svært alvorlig situasjon.

Det er et område jeg vil nevne, som også gjør at det er klokt av Norge å se til EU og samarbeide med EU, og det er spørsmålet om falske nyheter, såkalte «fake news». La meg nevne et par initiativer i EU-regi. For det første har EU fremmet en handlingsplan for å møte desinformasjon, en såkalt «action plan to step up efforts to counter disinformation». Her nevnes eksplisitt hvordan man kan samarbeide med sosiale medier.

Et annet område er opprettelsen av The European Digital Media Observatory, EDMO. Det organet vil kartlegge aktører som aktivt jobber mot falske nyheter. Initiativet ble satt i gang i sommer.

Desinformasjon og villedende spredning av informasjon er alltid en utfordring. Det har vi ikke minst sett under denne pandemien, i en tid da sosiale medier mer enn noen gang utgjør en stadig større del av befolkningens mediekonsum og informasjonstilgang. Under en pandemi er vi ekstra sårbare for kommunikasjon som sprer mistillit og undergraver myndighetenes budskap. Det er i liberale demokratier en stadig avveining mellom det å bidra til at informasjon om viktige spørsmål er riktig, samtidig som vi skal bevare ytringsfriheten.

Vi ser nå at sosiale medier har begynt å ta dette på alvor. Vi har fulgt med på innlegg på Facebook og Twitter i etterkant av det amerikanske presidentvalget, og vi ser at plattformene nå flagger innlegg som fremmer kontroversielle påstander. Selv den sittende presidenten har fått merke det. Jeg vil derfor si at et tett samarbeid med EU vil styrke arbeidet mot falske nyheter.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:09:42]: Det var ein kalddusj å høyre utanriksministerens svar på spørsmålet frå representanten Enger Mehl i replikkrunden i dag om import av landbruksvarer. Denne bindinga mellom import av landbruksvarer og fiskeeksport er konstruert. Noreg kunne hatt mykje betre tilgang for fisk på EU-marknaden.

I den nyutkomne boka «Sjømatnæringen og Europa» er det eit svært interessant kapittel som går gjennom EU sine handelsavtalar med andre land på det veterinære området. Senterpartiet har heile tida sagt at Noreg følgjer EU-regelverket til punkt og prikke. Det er ingen grunn til at Noreg ikkje kan fortsetje ein eksport til EU utan grensekontroll, for det er nøyaktig det Færøyane gjer. Som for Noreg går over 60 pst. av deira fisk til EU, og dei eksporterer utan noka form for veterinær grensekontroll. Dei er ikkje EU-medlem, dei har ingen EØS-avtale.

Eit anna land er Sveits. Dei eksporterer ikkje fisk, dei eksporterer kjøt. Dei har òg eit veterinærregelverk som er godkjent av EU. Dei eksporterer kjøt frå sitt eige land, men dei kan òg importere frå tredjeland, kontrollere det og vidareeksportere til EU, utan veterinær grensekontroll. Som sagt har me omtrent lik del av den fisken me eksporterer, som går til EU-marknaden, men EU er sjølvsagt langt meir avhengig av den norske fisken enn av den som kjem frå Færøyane, for me har nesten 26 pst. av EUs import. Det er faktisk tre gonger meir enn nummer to, som er Kina. Færøyane har knappe 3 pst., så det er klart at EU er mykje meir avhengig av norsk fisk.

Kva interesse skulle dei ha av å forseinke eller fordyre fisken som deira innbyggjarar og fiskeindustrien er avhengige av? Det finst ingen grunn i verda for at Noreg ikkje kunne ha den same avtalen som Færøyane og Sveits. Kvifor ein ikkje arbeider for det, kvifor ein ynskjer å oppretthalde ei kopling mellom landbruk og fisk som er heilt spesiell for Noreg, er ei gåte. Kanskje er det slik at Høgre, som ikkje greier å få fleirtal i salen for å svekkje landbruket så mykje som dei ynskjer, kan gjere det ved hjelp av EU? Det er i alle fall vanskeleg å forstå at når eit land melder seg ut med så stor kvote på eksport av landbruksvarer til Noreg som det Storbritannia har, skal det ikkje trekkjast frå. Det same gjeld sjølvsagt fiskekvotar, men det får me kome attende til.

Liv Kari Eskeland (H) [12:12:46]: Det er stas å vera energi- og klimapolitikar frå Noreg, men det er òg stas å vera energi- og klimapolitikar i Noreg. Utgreiinga på tysdag indikerte til fulle at me har ein tydeleg posisjon i EU som eit føregangsland for den omstillinga me no er midt oppi. Europas grøne giv er EUs grøne vekststrategi. Dette er òg i tråd med korleis regjeringa her heime legg opp til og legg til rette for verdiskaping i Noreg. Me var tidleg ute med å peika på det grøne skiftet, og dette har gjeve oss ein posisjon i EU som ein viktig alliert og samarbeidspartnar.

Her kan me visa til Noregs arbeid innanfor karbonfangst og -lagring, der Langskip skal få på plass ein infrastruktur som òg Europa kan dra nytte av. Elbilsatsinga vår er eineståande i verdssamanheng. Den driv teknologiutviklinga internasjonalt vidare. Arbeidet me gjer innanfor maritim skipsfart, vekkjer åtgaum, og me driv utviklinga framover med dei elektriske ferjene våre, hurtigbåtsatsing på fossilfrie energiberarar og innanfor langtransport, som kan gå på ammoniakk og hydrogen.

Me registrerer at norsk næringsliv, ulike bransjeaktørar og andre interessentar no òg orienterer seg mot Europas grøne giv og dei mange initiativa som er under utvikling. Norsk næringsliv har gripe moglegheitene det grøne skiftet gjev. Det skjer fordi me gjennom systematisk arbeid legg til rette for dette ved å byggja stein på stein utan å dra teppet under beina på næringslivet.

Langsiktige målsetjingar er viktige – det same med rammevilkår som står seg over tid. Dette gjer at det er vilje til å investera i nye anlegg og kompetanse som me skal byggja morgondagens arbeidsplassar på. Me byggjer konkurransekraft gjennom omstilling.

Regjeringa er oppteken av å kombinera klima og miljø med vekst, velferd og verdiskaping. Det er vesentleg i framhaldet, fordi denne snuoperasjonen skal danna grunnlaget for dei framtidige arbeidsplassane våre.

Me jobbar med fleire prosesser her i Noreg som grip inn i dei strategiane EU jobbar med. Her kan ein m.a. nemna sirkulærøkonomi, hydrogen, ammoniakk og biodrivstoff.

Vidare vert det no opna for havvind, og me ser for oss ei industribygging som vil opna marknader – ikkje berre i EU, men òg i Asia og andre delar av verda.

Me er òg pådrivarar for å løfta ambisjonsnivået internasjonalt og i EU. Det same ser me for andre organisasjonar, som eksempelvis IMO, der Noreg har vore ein aktiv pådrivar for at det vert sett djerve mål. Og djerve mål innanfor teknologiar der me har eit forsprang, gjev oss moglegheiter til å styrkja vårt eige næringsliv og oppretthalda velferda vår samstundes som me gjev eit viktig bidrag til å nå verdas klimamål.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:16:07]: Norsk selvråderett og handlingsrom er helt avhengig av et økonomisk robust, demokratisk og fredelig Europa, som samhandler på tvers av landegrensene og løser utfordringer i fellesskap. Det er helt ufattelig at noen ikke ser de åpenbare sammenhengene mellom et økonomisk integrert europeisk samarbeid og årtier med dyp fred og samhandling, økonomisk vekst og sosial fordeling. Nok engang kommer det europeiske fellesskapet styrket ut av en krise, nok engang etter at fellesskapets mange motstandere spådde dets endelikt.

I begynnelsen av pandemien forsøkte noen å skape en falsk motsetning mellom en sterk nasjonalstat og overnasjonalt samarbeid. Men et vellykket internasjonalt samarbeid forutsetter jo sterke nasjonalstater som tar ansvar for å løse egne problemer og samtidig bidrar til å løse grenseløse globale utfordringer. Da pandemien var et faktum og EU fikk styringsfart, ble det raskt innført reiserestriksjoner mellom landene og eksportforbud av medisinsk utstyr for å sikre egne innbyggere, samtidig som de opprettholdt transportkorridorer for varer mellom hele 31 land. Når vi ikke har hatt mangler under pandemien, betyr ikke det at vi er selvforsynte med alt, men at vi er integrert inn i velfungerende europeiske verdikjeder. Mange har kjent koronaen på kroppen, men noen av oss har bare kjent på koronakroppen. Det er ikke akkurat mat vi har manglet de siste månedene.

Nå er EU i ferd med å vedta en gjenoppbyggingspakke med en grønn strategi for økonomisk vekst, der de skal bygge konkurransekraft gjennom omstilling – slik den norske regjering også har gjort.

Det er i norsk interesse at EU lykkes. Deres historiske krisepakke binder det europeiske fellesskapet tettere sammen og har fornyet medlemslandenes forståelse av hvor gjensidig avhengige de er av at de andre lykkes. I likhet med USAs Marshallhjelp til Europa etter krigen er EUs interne fordelingspolitikk basert på nasjonal egeninteresse med forståelse av at bidrag til andre land utvikler markeder for salg av egne varer og tjenester.

EØS-avtalen sikrer norske bedrifters muligheter i vårt største, nærmeste og mest integrerte marked. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren la vekt på at hun har rigget utenriksstasjonene våre for å hjelpe norsk næringsliv med å identifisere de mulighetene som finnes. Vår omstilling, vekst og verdiskaping er helt avhengig av at EU lykkes med sin omstilling, vekst og verdiskaping. Europas grønne giv synliggjør et ambisiøst og framoverlent europeisk fellesskap som har både viljen og virkemidlene for å gjennomføre et rettferdig grønt skifte og komme styrket ut av krisen.

Norge burde selvsagt vært en fullverdig del av dette fellesskapet og deltatt i de demokratiske institusjonene som europeisk samarbeid er tuftet på, gjennom fullt medlemskap i EU.

Tage Pettersen (H) [12:19:13]: Jeg er glad for at utenriksministeren i sin redegjørelse adresserte temaene desinformasjon og falske nyheter. Det florerer i stadig større grad på nettet, men ekstra tydelig blir dette nå under pandemien.

Det bør bekymre oss alle at Medietilsynet har funnet ut at nær halvparten av alle nordmenn har lest falske nyheter om covid-19, og at Nasjonal sikkerhetsmyndighet har advart om spredning av falske nyheter knyttet til nettopp pandemien.

De fleste av oss her er til stede på ulike sosiale medier, og der ser vi en stor gruppe som fornekter konsekvensene av covid-19, som tror det amerikanske valget er rigget, og som ikke tror på bærekraftsmålene eller internasjonalt samarbeid – som noen eksempler. Vi som deltar i denne debatten her i dag, vet at de tar feil. Like fullt er det mange der ute som tar denne desinformasjonen som informasjon i stedet for desinformasjon.

Jeg er glad for at EU derfor har opprettet en egen nettside for å korrigere desinformasjon om covid-19, men spørsmålet er selvfølgelig om den demmer opp for all feilinformasjon – både den bevisste og den ubevisste – om den omfattende innsatsen som i dag gjøres innenfor rammene av det europeiske samarbeidet. Svaret på det er selvsagt nei, og andre tiltak må også på plass.

Utenriksministeren adresserte også rettsstatens betydning for demokrati og menneskerettigheter i sin redegjørelse. Jeg kunne valgt å si noe om den kritiske situasjonen vi ser i Ungarn, med bl.a. hastelover som sentraliserer makten, men jeg velger i stedet å knytte noen kommentarer til situasjonen i Polen.

Det er stor grunn til å være bekymret for svekkelse av rettsstaten i Polen. En rekke kommuner og fylkeskommuner i landet har den siste tiden erklært seg som LHBTI-ideologifrie soner. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren har vært tydelig på at det ikke ville være i tråd med regelverket for EØS-midlene å gi prosjektfinansiering til nettopp slike områder. Det samme sa vi i EØS-parlamentarikerkomiteen i vår resolusjon vedtatt tidligere denne uken, der vi skrev at denne typen beslutninger ikke er forenlig med grunnleggende europeiske verdier.

Det er viktig at Norge nettopp bruker sin rolle til å påvirke mottakerland gjennom krav til bruk og forvaltning av EØS-midlene, hvor Norge er hovedbidragsyteren. Et godt og levende sivilsamfunn forutsetter respekt for menneskerettigheter, et velfungerende demokrati og frie, uavhengige medier. Derfor må dette også være viktige verdier Norge må legge til grunn som ufravikelige krav, og jeg setter pris på at utenriksministeren har vært veldig tydelig i disse spørsmålene i dag.

Lene Westgaard-Halle (H) [12:22:13]: EU er i ferd med å bli verdens ledende klimaorganisasjon. European Green Deal legger opp til en endring av økonomien i EU som vi ikke har sett maken til siden New Deal i USA på 1930-tallet. EU går foran, og de leder an i en omstilling som er helt nødvendig, både i Norge, i Europa og i verden for øvrig.

Som vi vet, er jo Norge – dessverre – ikke en del av EU. Så hvorfor skal vi da forholde oss til dem? Enkelt og greit fordi norsk velferd er avhengig av det – for vi lever av eksport. Uten eksport hadde Norge sett ganske annerledes ut. Vi hadde hatt dårligere skoler, vi hadde hatt lavere kvalitet i eldreomsorgen, vi hadde hatt svakere helsesektor, og veiene hadde vært færre og smalere – rett og slett fordi eksporten står for ca. 40 pst. av bruttonasjonalproduktet og finansierer store deler av velferden vår.

EU er vårt viktigste eksportmarked, så om vi er for eller mot EU, er egentlig ikke så relevant. Det er litt som å være for eller mot Tyskland, Polen eller Italia – de er jo der. Vi selger varene våre til EU, derfor må vi styrke vår egen konkurransekraft mot dette markedet, for det gir oss mulighet til å tjene penger og skape jobber i Norge og sørge for at vi satser grønt og er attraktive for marked i EU. Det at vi satser på CCS, at vi satser på elbiler, at vi satser på grønn skipsfart, havvind, hydrogen og grønn industri, er egentlig et kinderegg, for ikke bare kutter vi utslipp, vi skaper jobber i Norge, og vi sikrer vår norske velferd.

Klimaproblemene kjenner, som vi vet, ingen landegrenser, og derfor må vi samarbeide mer – mer med Europa og mer med andre land internasjonalt. Jeg har respekt for opposisjonens rolle, men det har blitt uttalt flere ting fra talerstolen her i dag som rett og slett ikke er riktig. Det er ikke riktig at Norge henger etter. Vi som sitter i energi- og miljøkomiteen, er jo så heldige at vi får lov til å reise – eller fikk lov til å reise – verden rundt og se hvordan andre land gjør det på klimasektoren. Vi ligger langt foran de fleste andre land. Utslippene i Norge er nå på sitt laveste nivå siden OL på Lillehammer omtrent. Det føles kanskje ikke så lenge siden for mange i salen her, men flere av kollegaene våre var faktisk ikke født på det tidspunktet.

Men vi må videre. Vi må satse hardere, og vi må satse hardere sammen med Europa. For å få til det må vi gjøre det mer lønnsomt å ta grønne valg, og vi må få idealister og kapitalister til å marsjere i takt. Vi må få ned utslippene fra transport. Her er vi på grunn av elbilrevolusjonen allerede ganske godt rustet, vi er på god vei. Nå i oktober var bare 5 pst. av de nye bilene som ble solgt, bensinbiler. Innen skipsfarten er utslippene dessverre fortsatt høye, men akkurat nå glir det langs norskekysten helt lydløst inn omtrent 80 nye elferjer. Det foretas nå hundre millioner flere kollektivreiser årlig enn da vi overtok regjeringskontorene.

Jeg er optimist. Sammen med EU går vi foran. Vi kutter utslipp, og vi sørger for økonomisk vekst.

Martin Kolberg (A) [12:25:35]: Jeg tok ordet fordi jeg ikke synes at innlegget til representanten Tybring-Gjedde kan stå uimotsagt. Jeg har sittet på plassen min og tenkt på hvilke ord jeg skal bruke, og jeg bruker ordene «politisk trist». Jeg mener det er politisk trist å høre en representant i det norske Stortinget raljere over de utfordringene hele verden og Norge står overfor når det gjelder utviklingen i vårt klima. Det føyer seg inn i rekken av politisk argumentasjon som vi dessverre ser fra høyresiden i Europa og i USA, og som jeg mener det er grunn til at Stortinget reagerer på.

Det er veldig viktig for demokratiet vårt at vi har åpenhet, og at vi selvfølgelig respekterer alternative politiske synspunkter, men som representanten Pettersen nettopp var inne på, er det av avgjørende betydning for kraften og realiteten i debatten at vi respekterer sannhet. Hvis sannhet og vitenskapelige fakta ikke lenger blir respektert i politisk, åpen debatt, mister folkemakten sin kraft. Da blir politikkens evne til å handle og styre samfunnet og gjøre det tryggere og bedre svekket betydelig.

Det er selvfølgelig også et paradoks at representanten Tybring-Gjedde er blant de fremste representantene for markedsøkonomien og liberalistisk økonomisk tenkning i denne salen. Spørsmålet som melder seg, er hvordan det i det hele tatt er tenkelig at vi kan videreføre markedsøkonomien hvis vi ikke ser de grunnleggende utfordringene og forandringene i økonomiens organisering som klimautfordringene krever. Det gjelder ikke bare velferden, men den økonomiske organiseringen, for forutsetningen for å klare dette er at vi stanser klimautfordringene, men selvfølgelig enda mer at vi slutter å bruke mer og mer, fortere og fortere. Det er ikke mulig å tenke seg et framtidssamfunn som er basert på en slik markedsøkonomisk tenkning som den Tybring-Gjedde åpenbart representerer. Investorene ser dette. De går nå til den grønne økonomien. Det er ikke fordi de først og fremst tenker på klimaet, men de ser at deres markeder i den tradisjonelle økonomiske tenkningen blir svakere, og at de derfor er nødt til å gå til den grønne økonomien.

Derfor er konklusjonen: Det er ingen framtid i det Tybring-Gjedde representerer, i det innlegget som han holdt her i dag om klima.

Arne Nævra (SV) [12:28:53]: Jeg vil takke for et glitrende innlegg av siste taler – min kollega fra Buskerud. Jeg skal ta opp tråden, for det var akkurat det samme jeg hadde lyst til å si. Det er et ganske avslørende fenomen. Et av partiene her har en utpreget klimafornekter som hoveddebattant til å ha hovedinnlegg her i salen. Han snakker om EU, klima og norske tiltak her i salen og setter altså spørsmålstegn ved tusener av vitenskapelige rapporter i FNs klimapanel. Hvordan er dette mulig? Og jeg stiller meg sjøl spørsmålet: Hvordan kan dette partiet rekruttere ungdom? Hvordan er det mulig å vokse for Fremskrittspartiet nå, når de snur ryggen til de kommende generasjoner på denne måten? Det setter jeg spørsmålstegn ved.

Vanligvis er det jo sånn at Fremskrittspartiet er gode til å fange opp holdninger i samfunnet, spesielt når det gjelder misnøye, og formulere enkle standpunkter ut fra det. Det kalles ikke noe annet enn enkel og skjær populisme. Men her kan det nå hende at Fremskrittspartiet og Tybring-Gjedde skyter seg sjøl i foten, gjør seg sjøl en bjørnetjeneste, for ni av ti nordmenn har tillit til forskning for å løse klimautfordringene. Samtidig er klimaendringer på topp blant 14 temaer som folk anser for å være de største utfordringene Norge står overfor. Det viser Klimabarometeret som nylig ble publisert. Nå ser jeg at også andre talere fra Fremskrittspartiet har tegnet seg her på lista, så vi får se da, om disse talerne retter opp det inntrykket jeg har fått.

Så til et helt annet tema – det gjelder Norge og EU. Min kollega, representanten Lysbakken, tok opp et felt der vi ser store skyggesider av EØS-medlemskapet, nemlig på arbeidssektoren, dette med sosial dumping i arbeidslivet, osv. Men så er det en annen komité som nå ofte får EØS-saker i fanget, og det er min komité, transportkomiteen. Veldig mange saker kommer til oss nå, og vi ser at EU på mange måter henger over oss i alle disse sakene. Vi kan nevne jernbanepakke IV, dette med at EU til syvende og sist skal ha siste ordet om norsk jernbaneforvaltning. Vi tenker på frisleppet på drosjene f.eks., som er et annet eksempel der det er henvist til EØS-regelverket. Vi kan tenke på Wizz Air, som kommer inn i norsk luftfart.

Det er flott at statsministeren på et vis snur ryggen til sånne selskaper som ikke følger norsk arbeidsrettslovgivning. Det er kjempebra. Men hva har vi av verktøy? Vi står omtrent handlingslammet. Vi har altså ingen verktøy å bruke for å stanse selskaper som vi egentlig ikke ønsker i Norge. Hva er dette for noe? Og så bruker vi ikke handlingsrommet vårt heller. Det kunne jeg hatt et eget innlegg om.

Torill Eidsheim (H) [12:32:12]: Takk for gode utgreiingar. Gjenoppbygginga av europeisk økonomi vil gje oss nye moglegheiter, òg for våre norske bedrifter. Det er viktig for situasjonen vi no står i, at utanriksstasjonane våre i Europa har fått instruks om å kartleggje moglegheitene for norske bedrifter i EU si gjenoppbyggingspakke Next Generation.

Kartlegginga viser at mange land har betydelege ambisjonar når det gjeld grøn omstilling og digitalisering. Her har norske selskap eit breitt spekter av interessante løysingar å tilby. Det ligg ei stor moglegheit for Noreg i Europas grøne giv. Regjeringa har uttrykt full støtte til den grøne given og gjeve klar beskjed til Kommisjonen om at Noreg ønskjer å vere ein aktiv og relevant partnar for EU i dette arbeidet. Det er bra. Vi har svært gode føresetnader for å bidra. Det vedkjem nær sagt alle samfunnsområde og -sektorar. Vi kan vere ein solid energipartnar som løftar ny teknologi for digitalisering ut i marknaden.

Noreg har høg digital kompetanse. Vi har god tilgang på data og ei befolkning med høg tillit til både kvarandre og myndigheitene. Dette gjer oss til ein ekstra interessant samarbeidspartnar når det kjem til vidare utvikling av kunstig intelligens. Vår deltaking i dialogen rundt etiske retningslinjer og regelverk – eit regelverk som bidreg til vidare utvikling og bruk av AI – er heilt vesentleg.

Noreg er godt plassert til å vere ein integrert partnar gjennom EØS-avtalen og gjennom dei programma vi deltek i. Våre forskings- og innovasjonsmiljø gjer det allereie godt i Horisont Europa, og for små og mellomstore bedrifter ligg det no enorme moglegheiter for tilgang til digitale verktøy gjennom EU-programmet Digital Europe.

Jon Georg Dale (FrP) [12:34:53]: EU-debatten treng nok nokre fleire nyansar enn dei politiske diskusjonane ofte tek høgd for. Eg er sjølv EU-motstandar og meiner Noreg ikkje har noko i EU å gjere, men eg er svoren tilhengjar av ein handelsavtale med EU fordi det tener norske interesser. Ein liten, men ekstremt open økonomi, som Noregs, treng tett integrasjon med våre viktigaste handelspartnarar.

På same måte som felles tilgang til marknaden har vore viktig for Noreg i handelspolitikken, er det fleire andre politikkområde der det tener norske interesser at vi har felles gjennomføring med EU. Klimapolitikken er eit slikt, ganske enkelt fordi det norske utgangspunktet i klimadiskusjonen er heilt annleis enn i dei fleste andre land rundt oss.

Irland var ferdig avskoga, om ein kan kalle det det, tidleg på 1980-talet – ei heilt anna utfordring, når referanseåret for ikkje-kvotepliktig sektor er 1990, enn Noreg har. Norsk industri er i stor grad bygd opp på fornybar vasskraft. Når referanseåret er 2005, og vi har gjort dei store, tunge grepa, er det tyngre for Noreg å gjere nye utsleppskutt samanlikna med mange land i Europa som f.eks. kan finne reduserte utslepp i å bytte ut kolkraft med norsk gass.

Det gjorde at Framstegspartiet då vi sat i regjering, aktivt valde ei felles gjennomføring av klimapolitikken med EU – fordi det gjev Noreg større fleksibilitet, viss ein vil bruke han. Men då er det forunderleg å vere vitne til at partia i salen i dag nærmast overbyr kvarandre i kor lite av denne fleksibiliteten ein skal bruke. Arbeidarpartiet vil ikkje bruke noko, men auke norske utsleppsforpliktingar til 55 pst. i både kvotepliktig og ikkje-kvotepliktig sektor på ein måte som openbert, viss ein ikkje bruker kvotefleksibilitet, rammar norske industriarbeidsplassar.

Heile intensjonen med ei felles gjennomføring i klimapolitikken med EU var jo å få tilgang til den fleksibiliteten som gjorde at vi kunne både styrkje konkurransekrafta til arbeidsplassar vi har, skape nye og samtidig sleppe at norske arbeidsplassar må flagge ut som følgje av så sterke klimarestriksjonar på klimaområdet at vi ikkje kan halde oss med den typen arbeidsplassar og berre sørgje for at dei utsleppa kjem i eit anna europeisk eller eit asiatisk land.

Skal ein oppnå resultat, og ikkje berre symbol i klimapolitikken, fordrar det også at dei andre partia faktisk brukar kvotefleksibiliteten.

Helge André Njåstad (FrP) [12:38:08]: Forhandlingar om ein frihandelsavtale mellom Storbritannia og Noreg pågår no for fullt. Utanriksministeren sa i sitt innlegg at ein arbeider med å balansera dei offensive interessene på sjømat og dei defensive interessene på landbruk. Replikkordskiftet som ministeren hadde med Senterpartiets Emilie Enger Mehl, tolkar eg slik at Senterpartiet meiner landbruksinteressene skal vega tyngre enn fiskeriinteressene i desse forhandlingane.

Eg vil då nytta anledninga til å minna om at sjømatnæringa faktisk er Noregs nest viktigaste næring etter olje og gass. I 2019 vart det eksportert norsk sjømat for 107 mrd. kr. Dette er eit betydeleg bidrag til norsk økonomi. Det same kan me dessverre ikkje seia om landbruket. Det burde difor ikkje vera nokon tvil om kva interesse som skal vega tyngst i den dialogen ein no har med Storbritannia, som er den femte største eksportmarknaden for norsk sjømat.

Eg meiner at ein er for lite ambisiøs på vegner av sjømatnæringa. Det gjeld både det ein har sagt i denne utgreiinga, og det næringsminister Iselin Nybø svarte meg på eit skriftleg spørsmål. Ein kan godt vera meir offensiv. Ein har no ei historisk moglegheit til både å tryggja eksisterande arbeidsplassar i Noreg og å leggja til rette for langt fleire, dersom me kan få eksporten til Storbritannia til å auka. Det vil vera viktig for mange lokalsamfunn langs heile norskekysten som har fiskeri som den viktigaste næringsvegen, og det er mange. Eg kjem sjølv frå eit veldig fiskeriavhengig samfunn, Austevoll, og for vår del vil det bety utruleg mykje å kunna bearbeida meir norsk fisk. Også i eit klimaperspektiv, som mange har snakka om, må det vera betre at me har verdiskapinga og arbeidsplassane i Noreg og eksporterer ferdige produkt, enn at me sender råvarene ut og bidreg til utslepp på ferda, i tillegg til at me bidreg til at så mange som kanskje 20 000–30 000 arbeidsplassar for bearbeiding av norsk fisk ligg i andre land enn Noreg.

Regjeringa har ei historisk stor moglegheit til å bruka dei forhandlingane som ein no skal inn i, til å styrkja norsk sjømat, leggja til rette for fleire arbeidsplassar og til å gjera noko som også vil vera bra for klimaet. Difor håpar eg at regjeringa vil vera meir ambisiøs på vegner av sjømatnæringa enn det ein har høyrt så langt i debatten og i dei svara ein har gjeve til dei spørsmåla eg har stilt.

Svein Roald Hansen (A) [12:40:54]: Representanten Liv Signe Navarsete bestred, slik jeg oppfattet det, at det ville kunne bli kontroll av kvalitet f.eks. på fisk på grensen uten EØS-avtalen, altså med en handelsavtale, og så viste hun til to eksempler. Det ene var Færøyene. Men Færøyene er en del av Danmark. De følger det samme regelverket, derfor slipper de kontroll på grensen. Det andre var Sveits. Ja, de har også en avtale med EU. De har fått godkjent sitt regelverk av EU. Og hva betyr det? Jo, man slipper altså ikke unna EUs regelverk hvis man vil ha eksport av fisk uten at den blir kontrollert.

Til denne drømmen som motstanderne av EØS-avtalen, i hvert fall noen av dem, har om at Norge er så viktig at vi kan få det akkurat som vi vil: Det er godt å ha stor selvtillit, men det er nok ikke sånn at vi er så viktige for andre at vi kan slippe unna et felles regelverk som de andre vil følge. Ta f.eks. representanten Lundteigen, som sier at han er for fri bevegelse av arbeidskraft og personer i Norden, men ikke sør for Danmark, så han vil reforhandle EØS-avtalen. Ja, hvor realistisk er det? Og Dale nå, som er imot at Norge skal være med i EU, men han vil gjerne samarbeide med EU om klimapolitikken. Men det er ikke sånn at vi kan samarbeide med EU der vi vil, og slippe å følge regelverket. Det er EØS-avtalen som er fundamentet for disse områdene hvor man ønsker å samarbeide, og det er jo det britene nå erfarer. Vi var med EFTA-komiteen i London og møtte en av de hardeste brexit-forkjemperne, en statssekretær i energidepartementet. En av våre representanter spurte: Ønsker dere å være med i energisamarbeidet? Svaret var: Ja, det vil vi gjerne. Jeg tror det svaret overrasket representanten som spurte.

Det er farlig å spå om framtiden, men jeg tror det vi kommer til å se nå etter brexit, er et Storbritannia som ikke kommer til å ønske seg tilbake til EU-medlemskap, men tilbake i samarbeid om område etter område. Det tror jeg blir resultatet. Men det vil framtiden vise.

Jeg tror vi kan gi opp drømmen om at hvis vi forlater EØS-avtalen, plattformen for det brede samarbeidet med EU, kan vi liksom få det til akkurat der vi vil. Det er ikke «pick and choose» som er på menyen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:44:10]: Nok en gang får Senterpartiet kritikk i denne salen for at vi ikke ukritisk vil pøse på med stadig flere milliarder kroner i overføringer til EU gjennom EØS-avtalen. Jeg må si at for regjeringspartiene finnes det ingen grense. I forslaget til statsbudsjett for neste år, er det foreslått en bevilgning på nesten 6 mrd. kr. Det er fire ganger så mye som det en klarte å bruke i fjor. Fordi en ikke klarte å bruke så mye penger i fjor, skal en bare pøse på med enda mer penger til neste år.

Selvsagt vil noen av pengene også bli brukt til fornuftige prosjekt. Men det som også er faren når en pøser på med så mye penger, er at noen ganger vil mye av pengene bli brukt til fuglekasseprosjekt, fektekamper eller til feiring av gjøkens dag. – Det er jo en grunn til å ha et kritisk blikk på hvordan en bruker pengene. Jeg registrerer at representanter fra Riksrevisjonen er til stede i salen. Jeg håper også at de vil ha interesse av at en har et kritisk blikk på hvordan en bruker offentlige penger, og spesielt i en situasjon der land og folk står i en stor krise.

Nå står vi i diskusjonen om en ny periode med EØS-midler, og om hva som vil skje. Jeg vil håpe at det blir klargjort hva som er Norges posisjon. Eksempelvis bør vi ikke lenger ha det slik at i tillegg til at vi bevilger mye penger sammen med våre partnere Island og Liechtenstein, skal en ha en egen norsk ordning på toppen av det. Islendingene og liechtensteinerne har i det minste en viss grense for hvor mye de vil bidra med. Dernest: Nå er EU blitt mindre. Når britene har gått ut og sagt at de vil gjenvinne nasjonal kontroll og bygge tettere samarbeid med Norge utenfor EU, er det i alle fall ingen grunn til at vi skal øke våre bevilgninger til EØS. Tvert imot, de bør reduseres.

Til representanten Svein Roald Hansen, som viste til hva som har blitt sagt fra Senterpartiets side når det gjelder veterinær grensekontroll: Han viser selv nettopp til et eksempel på et land som har fått avtaler med EU på det området uten å være med i EØS. Sveitserne sa nei til EØS i en folkeavstemming og har forhandlet fram egne avtaler med EU etterpå. Selvsagt skal vi ha gode forbindelser med våre nære naboer i Europa og ha en handelsavtale med EU, men samtidig må vi ha avtaler som ivaretar vårt demokrati, og som sørger for at Norge ikke blir overstyrt i stadig større grad – slik som er tilfellet gjennom EØS-avtalen.

Statsråd Sveinung Rotevatn [12:47:29]: Takk for ein interessant debatt og for mange innlegg frå ulike parti. Det er klargjerande og nyttig å høyre på. Eg skal forsøkje å svare litt på nokre av dei temaa som er tekne opp, og der det er bedt om svar.

For det første var Senterpartiet tidleg oppe og lurte på kva som er status for CO₂-kompensasjonsarbeidet. Der er status at vi no har fått opplegget frå EU-kommisjonen om korleis dei ønskjer at rammevilkåra for CO₂-kompensasjon skal vere framover. Der har vi hatt tett dialog med Kommisjonen og også opplevd, etter mitt syn, viktige gjennomslag for Noreg, bl.a. når det gjeld kva type verksemder som skal inkluderast i ordninga. For eksempel er nikkelproduksjon no inne, og det er godt. Så skal det vere ein ny runde i ESA når det gjeld karbonfaktor, noko som er viktig for Noreg. Det vil vi sjølvsagt følgje tett, og når dei endelege retningslinjene er klare, vil vi vurdere korleis ei norsk CO₂-kompensasjonsordning skal sjå ut vidare. Men det er ikkje nokon tvil om at regjeringa ønskjer å ha ei slik ordning. Vi jobbar berre framleis med ein del av detaljane, og det er viktig.

Arbeidarpartiet peikte på særleg to ting. Det eine var arbeidet med taksonomien, altså EUs arbeid med berekraftig finans. Det er ingen tvil om at det er eit utruleg viktig arbeid, som mange ikkje heilt har skjønt konsekvensane av enno, for å vere heilt ærleg. Regjeringa stiller seg i alle fall bak måla i EUs handlingsplan for berekraftig finans, og me følgjer opp tett. Finanstilsynet har føreslått å gjennomføre forordninga som etablerer taksonomien, i ei ny lov om opplysningar om berekraft, som no er på høyring med frist i januar. Det er framleis ein del sider ved taksonomien som ikkje er klare enno, bl.a. kva type næringar og investeringar som skal klassifiserast. Det er opplagt eit viktig arbeid, som vi også følgjer tett.

Deretter tok representanten Barth Eide opp eit anna veldig viktig spørsmål, om arbeidet med ein CO₂-grensejusteringsmekanisme. Eg trur det er viktig å seie innleiingsvis at det på ingen måte er klart at EU kjem til å innføre ein slik mekanisme, men det blir arbeidd med korleis han i så fall kan sjå ut. Det som verkar klart, er at det i så fall vil gjelde nokre utvalde sektorar. Frå Noregs perspektiv er det klart at dette fort vil kunne påverke oss. Mange norske verksemder vil ha betydelege interesser i dette, og det er klart at vi må følgje det tett. For oss er det viktig at ein eventuell mekanisme i alle fall er i tråd med WTO-regelverket, og at han ikkje på den måten går imot viktige frihandelsmessige prinsipp. Vi får følgje arbeidet vidare og sjå korleis det landar.

Til sist får eg vel seie at eg fullt og heilt sluttar meg til representanten Svein Roald Hansen sitt hjartesukk på slutten av denne debatten om at det er ein del deltakarar i debatten som er prega av ein slags kaldtbordmentalitet, der det tilsynelatande berre er å plukke og velje kva delar av EØS-samarbeidet ein liker, og kva delar ein ikkje liker, og seie høvesvis ja og nei til det. Eg trur alle som representerer eit parti som har sete i regjering, har opplevd at det ikkje nødvendigvis er heilt slik det går føre seg.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:50:54]: Rettsstatsutfordringene i enkelte EU-land er ikke bare et verdispørsmål. Det er også et spørsmål om å få det indre marked til å fungere, det at vi kan stole på hverandres rettssystemer. Men for oss er det også et veldig viktig verdispørsmål.

Polen og Ungarn er gode samarbeidspartnere for Norge. Vi er allierte, vi jobber sammen. Det er også det som gjør at Polen og Ungarn, kanskje bedre enn mange, kjenner norske standpunkter i akkurat disse spørsmålene veldig godt. Vi bruker mye tid på det. Det som nå gjøres fra norsk side med EØS-midlene til Polen, er at vi har stoppet et prosjekt der en provins har erklært seg som en LHBTI-ideologifri sone og stoppet finansiering til sine NGO-er som støtter LHBTI. Der har vi nå stoppet midlene. Og flere kan komme. Det som er poenget vårt, er at disse provinsene og kommunene også har organisasjoner som støtter f.eks. LHBTI-saken. De bør fortsatt kunne få norsk støtte, men ikke kommunen eller provinsen som kaller seg LHBTI-fri.

Det vi nå gjør med EØS-midlene i Polen, vekker betydelig interesse i EU. Det syns jeg er positivt, og det er noe vi selvfølgelig bruker aktivt i vår dialog med EU.

Så er det interessant at vi nå ser en situasjon der Polen og Ungarn ser ut til å blokkere langtidsbudsjettet og gjenoppbyggingsmekanismen i EU fordi man nå har innført nye regler for hvor mange stemmer som trengs for å fatte vedtak om kondisjonalitetsmekanismen. Der kreves det nå flertall og ikke konsensus. Da får man ikke blokkert det, og man blokkerer da i stedet budsjettet. Som man sa fra italiensk hold for et par dager siden: «Det er en selvmotsigelse i all denne blokkeringen. Hvis alle medlemsstatene sier at de respekterer rettsstaten, er det jo ingen konkret grunn til å være imot kondisjonalitet.»

Når det gjelder Ungarn, ser vi at det nå er ganske stor aktivitet fra opposisjonens side. I går kom det et opprop fra flere opposisjonspartier som skal ha seg frabedt at den ungarske regjeringen snakker på vegne av hele det ungarske folk. Det er positive tegn og tendenser til politisk debatt.

Når vi står opp for våre verdier på vår tydelige måte, må vi også av og til ta konsekvensene av det, f.eks. at Ungarn trakk sin støtte til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet fordi de er uenig med oss i disse spørsmålene. Det står vi godt i, og det må vi forvente å stå i framover også.