Statsminister Erna Solberg [10:01:20]: Siden helse- og omsorgsminister Bent Høie var her og redegjorde 13. oktober, har situasjonen endret seg dramatisk – både i Europa og her i Norge. Mitt hovedbudskap i dag vil være at nordmenn de kommende ukene i størst mulig grad må holde seg hjemme og begrense sosial kontakt med andre mennesker.

Bare de tre siste ukene har vi fått mer enn 6 000 flere smittede i Norge. Selv om langt færre syke ble testet i starten av pandemien, er det tankevekkende at dette utgjør nesten en tredjedel av alle som er bekreftet smittet siden mars. Kurven blir brattere uke for uke. Den siste uken har vi registrert nesten like mange smittetilfeller som vi gjorde i hele september, og vi våkner til stadig nye smitterekorder. Det reelle antallet smittede er enda høyere enn det vi fanger opp. Folkehelseinstituttet regner med at 60 pst. av smittetilfellene ikke blir oppdaget. Det blir ikke igangsatt isolasjon, smittesporing og karantene når smitten ikke oppdages. I tillegg er smittekilden ukjent for én av tre som tester positivt for covid-19.

Situasjonen er svært alvorlig. Fortsetter smitteutviklingen på samme måte, kan vi oppleve det samme som stadig flere land i Europa opplever. I Tsjekkia utgjør antallet døde de to siste ukene over 20 per 100 000 innbyggere. I samme periode har over 1,5 pst. av befolkningen testet positivt for covid-19. Lignende smittetall ser vi i Belgia. Andre land kommer etter. Frykten er et helsevesen som kollapser. Frankrikes president Macron uttalte nylig at viruset sprer seg med en fart som ikke engang de mest pessimistiske spådommene kunne forutse. I Storbritannia er smittespredningen langt større enn det helsemyndighetene la til grunn i sitt «worst-case scenario».

I Norge er vi ikke i den fasen ennå. Men også vi kan være på vei dit. Også her sprer viruset seg raskere enn vi hadde forutsett. Samtlige fylker har nå over 20 tilfeller per 100 000 innbyggere de siste 14 dagene. For Norge som helhet er tallet 91,8. Vi har ikke mistet kontrollen med situasjonen, men vi har mindre kontroll enn vi ønsker, og det går i gal retning. Det er stadig mer krevende å finne smittekilden til stadig flere av de smittede. Det svekker kontrollen med smittespredningen.

Kommunene har fortsatt kontroll på arbeidet med testing, isolering, sporing og karantene, det vi kaller for TISK, men kapasiteten er under press, og i noen kommuner under sterkt press. Øker smitten videre, kan vi miste kontrollen. I ytterste konsekvens kan sykehusene bli overveldet av antallet pasienter som trenger behandling. Vi er ikke der nå. Men skjer det, har vi mistet kontroll på situasjonen.

Utviklingen kan snus dersom vi setter inn sterkere tiltak for å begrense mobiliteten og redusere sosial kontakt mellom mennesker. Det betyr at folk i størst mulig grad må holde seg hjemme og ha minst mulig kontakt med andre enn sine nærmeste. Alle fylker og nærmere 60 kommuner opplever at smitten øker. Akkurat nå er situasjonen særlig alvorlig i og rundt Oslo og Bergen, men også mange mindre kommuner opplever betydelige utbrudd. Tiltakene som er iverksatt, har ikke vært tilstrekkelige for å stoppe smittespredningen.

Alle land i Europa innfører eller gjeninnfører nå strenge tiltak. Tendensen er at landene går fra lokale til nasjonale tiltak når lokale tiltak ikke strekker til og det er fare for at kapasiteten i helsetjenesten utfordres. Vi må klare å begrense spredningen i byområder som Oslo, Drammen og Bergen, slå ned utbrudd vi ser i hele landet, og begrense importsmitten vesentlig. Hvis vi ikke lykkes, er det stor sannsynlighet for at smitten kommer ut av kontroll.

Smittesporing, testing og håndtering av utbrudd er helt avgjørende for å stanse og forhindre videre utbrudd. Vi vet at mange kommuner sliter med kapasiteten, særlig når det gjelder smittesporing. Samarbeid mellom kommuner, kreative løsninger for å sette inn ekstra personell, mv. klarer ikke i lengden å demme opp for kombinasjonen av mange utbrudd og mange smittede som igjen har mange nærkontakter. Helsedirektoratets vurdering er at kommunenes kapasitet til å håndtere pandemien vil bryte sammen lenge før kapasiteten på intensivavdelingene i sykehusene.

Siden våren er kapasiteten til å behandle pasienter med covid-19 i sykehusene blitt styrket. Mer utstyr er anskaffet, mer personell har trent, bedre planer er lagt, og vi har mer erfaring. Det er likevel ikke ønskelig at vi kommer i en situasjon der vi er tvunget til å ta i bruk den økte beredskapen. Helsedirektoratet har beregnet at vi vil se en betydelig økning i antall pasienter som krever intensivbehandling, de nærmeste ukene. I slutten av november kan vi risikere at mange pasienter har behov for intensivbehandling for covid-19. Hvis vi ikke sammen klarer å bryte trenden, vil reservekapasiteten for intensivbehandling være belagt innen et par måneder. I en slik situasjon må helseforetakene omdisponere ressurser og redusere planlagt virksomhet. Et stort belegg med covid-19 pasienter som trenger intensivbehandling, vil føre til mindre tilgjengelig intensivkapasitet for øvrig akutt helsehjelp. Siden april har sykehusene klart å ta igjen mye av undersøkelsene og behandlingene som ble utsatt gjennom vinteren. Med en slik utvikling vi nå ser, kan mange undersøkelser og behandlinger igjen bli utsatt.

Den 7. mai fastsatte regjeringen en langsiktig strategi og plan for håndtering av koronapandemien og justering av tiltakene. Målet med strategien var å holde smittespredningen under kontroll. Strategien ble fulgt opp med en beredskapsplan for smitteverntiltak som kan iverksettes ved økt smittespredning. Da vi gjennom våren reduserte tiltaksnivået, var vi tydelige på at tiltak rettet mot barn skulle fjernes først, deretter tiltak som rammet arbeidslivet og økonomiske interesser, og til slutt øvrige tiltak. Denne prioriteringsrekkefølgen gjelder fremdeles. Det betyr at når vi nå strammer til, ønsker vi så langt som mulig å skjerme barn, unge og sårbare grupper. Når vi skjerper tiltakene, er målet at sykdomsbyrden skal være lav, og at helse- og omsorgstjenesten skal kunne håndtere antallet pasienter.

I forrige uke besluttet regjeringen følgende endringer i tiltakene:

• et skjerpet råd om ikke å ha mer enn fem gjester i private hjem

• et generelt råd om færre sosiale kontakter

• en grense på 50 personer for private sammenkomster på offentlig sted eller i leide eller lånte lokaler

• krav om fastmonterte seter ved arrangementer utendørs hvor man kan ha tre ganger 200 deltakere

• styrking av kommunenes kontroll og tilsyn og økte ressurser til kommunene til dette arbeidet

• krav om karantene for utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge fra land med særlig høyt smittenivå

• krav om at utenlandske arbeidstakere i fritidskarantene skal være innkvartert i enerom

• kommuner med høy smitte ble bedt om å vurdere ytterligere konkrete tiltak

Det er for tidlig å vurdere effekten av disse tiltakene. I løpet av forrige uke økte imidlertid smitten enda mer enn det regjeringen fryktet da tiltakene ble utformet. Risikoen for å miste kontroll har økt. Det er derfor nødvendig med ytterligere skjerpelser. Regjeringen har derfor besluttet følgende nye endringer i tiltakene:

• Vi anbefaler at alle i de kommende ukene i størst mulig grad holder seg hjemme og begrenser sosial kontakt med andre mennesker. Det er kanskje den viktigste anbefalingen vi har, fordi det gjør kommunenes smittesporing lettere.

• Unge og voksne som har vært i situasjoner der det har vært vanskelig å holde minst en meters avstand, bør holde minst to meters avstand ved besøk til personer i risikogruppene.

• Vi innfører en grense på inntil 20 personer på private sammenkomster og 50 personer på innendørs arrangementer uten fastmonterte seter. Innendørs kan det fortsatt være inntil 200 personer på arrangementer der alle i publikum sitter i fastmonterte seter.

• Unødvendige innenlandsreiser bør unngås. Arbeidsreiser som anses nødvendige, og reiser til fritidseiendommer som kan gjennomføres uten kontakt med andre, er unntatt.

• Det innføres nasjonal skjenkestopp kl. 24. Nye gjester kan ikke slippes inn etter kl. 22. Dette gjøres gjeldende fra midnatt natt til lørdag 7. november.

• Utenlandske reisende til Norge som kommer fra røde land eller områder, må fremvise negativ covid-19-test før innreise til Norge. Testen må være tatt under 72 timer før innreisen. Dette iverksettes fra midnatt natt til mandag 9. november.

• Personer som kommer uten fast bopel eller arbeids- eller oppdragsgiver i Norge, må oppholde seg på karantenehotell og teste seg i en periode på inntil ti dager. Perioden kan bli redusert når effekten av negativ test før innreise og test tatt i Norge blir vurdert nærmere. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede nærmere hvordan disse kravene kan innføres.

En rekke nye tiltak føyes til listen som skal vurderes av kommuner med høy smitte. I tillegg gis Helsedirektoratet flere oppdrag, for bl.a. å vurdere tiltak for å beskytte mennesker i risikogruppene og skjerme sårbare grupper i samfunnet. Tiltakene er målrettet mot situasjonene der vi ser at smitten skjer. I tillegg vil jeg understreke det jeg innledet med: De kommende ukene må alle i størst mulig grad holde seg hjemme og begrense sosial kontakt med andre mennesker.

Jeg vil nå gå litt grundigere igjennom noen av de nye tiltakene.

Vi innfører tiltak for å begrense importsmitte, og endringer i karanteneregelverket. Smitte som kommer med personer som reiser over landegrensen inn i Norge, utgjør en vesentlig belastning for kommunene og har ført til flere store utbrudd. De kontrollmekanismene og reglene vi har hatt for reisende til og fra Norge, fungerte da smitten i Europa var på et lavere nivå. Økt smitte i de landene vi har mye kontakt med, har gitt et behov for å stramme til.

I forrige uke strammet vi som nevnt inn for arbeidsreisende. Regjeringen strammer nå ytterligere inn i innreiseregelverket. Kravet om attest på gjennomført test ligner på systemet de har i Danmark. Vi innfører det for alle reisende fra land som vi kategoriserer som røde. Hos oss kommer det i tillegg til kravet om karantene de ti første dagene i landet. Kravet skal ikke gjelde for nordmenn eller personer som er bosatt i Norge. Det gis enkelte unntak fra kravet om negativ test, bl.a. for personer som jevnlig ankommer Norge fra Sverige for å arbeide, og for personell i kritiske samfunnsfunksjoner som er nødvendige for å unngå fare for liv og helse. Kravet om opphold på karantenehotell vil gjelde for alle som kommer hit uten å ha bopel i Norge, eller som ikke har en arbeids- eller oppdragsgiver i Norge som kan sørge for egnet oppholdssted. Dette er en innstramming som vil påvirke både turister, besøkende og arbeidsreisende. Regelendringen innebærer at en bestemor eller en annen slektning fremdeles kan komme på besøk, men den første perioden i landet må bli på et hotell. Denne vurderingen bygger på at private hjem ikke er et egnet karantenested for gjester fra land med høye smittenivåer.

Obligatorisk testing ved ankomst til Norge har vært diskutert. Det vil være et svært ressurskrevende tiltak. Det er et spørsmål om tiltaket gir tilstrekkelig merverdi for å forsvare at knappe personellressurser brukes til dette nå. Obligatorisk testing vil potensielt kunne svekke TISK-arbeidet ved at ressurser flyttes over til testing ved grensestasjoner. Erfaringer fra Island viser også at mange smittede kommer inn i landet på tross av testing ved ankomst, fordi testen bare gir et øyeblikksbilde. For arbeidsreisende som kan benytte unntak i covid-19-forskriften for å arbeide i karantenetiden, er det allerede krav om jevnlig testing, noe arbeids- eller oppdragsgiveren er ansvarlig for både å organisere og finansiere.

For å sikre etterlevelse av reglene om innreisekarantene er det viktig at alle reisende får tilpasset informasjon på respektive språk. Helsedirektoratet vil derfor sørge for at informasjonen som gis til reisende som ankommer Norge, er tilstrekkelig kjent, og at den er god.

Skal vi stoppe smitten og lette arbeidet med smittesporing, må vi nå redusere antallet mennesker vi møter. Det handler om å holde seg mest mulig hjemme og begrense mobilitet og sosial kontakt.

Vi gjeninnfører også det nasjonale rådet om å unngå unødvendige reiser i Norge. Det gjelder også for arbeidsreiser som ikke anses som nødvendige. Reiser til fritidseiendommer som kan gjennomføres uten kontakt med andre, kan fremdeles gjennomføres.

I forrige uke strammet vi inn grensene på arrangementer. Nå er det en grense på inntil 50 personer for private sammenkomster på offentlige steder og i leide lokaler. For andre arrangementer innendørs, som f.eks. idrettskonkurranser og kulturarrangementer, er grensen i dag 200 personer. Nå strammer vi altså ytterligere inn. Flere av smitteutbruddene er knyttet til større innendørs arrangementer, særlig private sammenkomster. Det bør fortsatt være strengere regulering av private sammenkomster, der omgangsformen gjerne er tettere enn ved andre arrangementer. Vi setter derfor en grense på 20 personer for private sammenkomster på offentlige steder og i leide lokaler. Vi innfører også en grense på maksimalt 50 personer på innendørs arrangementer der ikke alle sitter i fastmonterte seter. Det betyr f.eks. at man normalt kan være 50 til stede på seminarer, religiøse forsamlinger, seremonier ved bryllup og begravelser der det ikke er fastmonterte seter – benker er ikke fastmonterte seter – og på idrettsarrangementer i hallidretter. Skal en samle mer enn 50 personer på slike arrangementer, må det være fastmonterte seter. Da er grensen for antall deltakere fortsatt 200.

Nasjonal skjenkestopp ved midnatt var regelen frem til 13. oktober. Tiltaket ble erstattet med en oppfordring til kommunene om å vurdere behovet for lokale tiltak. Oslo og andre kommuner med høyt smittetrykk har innført lokale skjenkebegrensninger. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet anbefaler nå å gjeninnføre nasjonal skjenkestopp ved midnatt. Det er nødvendig i lys av den nye situasjonen med en bekymringsfull vekst i smittepresset. Vi har flere eksempler på at samlinger av mennesker kombinert med alkohol, også på serveringssteder, har forårsaket flere større smittehendelser. Og ansatte i serveringsbransjen er den yrkesgruppen der smitte oftest påvises, i tillegg til helsepersonell og taxisjåfører.

Noen hevder at tidlig skjenkestopp vil føre til flere private fester. Svaret på det er: Nå må det være slutt på festene for en periode. Vi er nødt til å redusere sosiale møteplasser, både hjemme og i utelivet. Tidlig skjenkestopp vil redusere tilgangen til alkohol og dermed steder der folk kan møtes i beruset tilstand. Vi innfører også en nasjonal regel som gjør at det ikke kan slippes inn nye gjester etter kl. 22. Dermed blir det færre som går fra sted til sted sent på kvelden.

Smittesituasjonen i deler av landet er så alvorlig at politiet fremover vil være mer tydelig på konsekvensene av brudd på smittevernreglene. Politiet vil aktivt bruke de virkemidlene de har. Politiet vil nå også bruke mer ressurser på å følge med på smittevern. Likevel er det slik at alvorlig kriminalitet vil prioriteres. Politiet vil også håndheve brudd på regler om forsamlinger.

Vi forventer også at kommuner styrker tilsynet med smittevern. I budsjettet for 2021 foreslår vi 321 mill. kr til kommunene over rammetilskuddet til stillinger knyttet til kontroll med etterlevelsen av reglene for arrangementer, serveringssteder og arbeidstakere.

I alle land, også i Norge, er det i stor grad de eldste og de med kroniske sykdommer som er mest utsatt for alvorlige forløp. Utbrudd i sykehjem og andre helseinstitusjoner synes å spre seg raskt. Med økende smittetall er det nødvendig å beskytte disse gruppene ved å sette inn ekstra tiltak. Tiltakene gjelder både pårørende og besøkende i form av adgangsbegrensning og tiltak rettet mot ansatte for å redusere risikoen for spredning.

Dessverre ser vi at smitten øker i de yngre aldersgruppene. Som jeg sa, vil regjeringen prioritere å skjerme barn og unge. Det gjorde vi da vi åpnet opp samfunnet igjen. Det gjør vi fortsatt når vi strammer til. Et skjerpet farenivå tilsier likevel at det er nødvendig med tiltak også overfor unge for å stanse smitten.

Regjeringen har etablert et trafikklyssystem for skoler og barnehager. Dette er innarbeidet i sektoren, og de fleste er nå på gult nivå. For å få kontroll med veksten i smitte må vi sikre at skolene etterlever gult tiltaksnivå. Det overordnede målet ved gult nivå er at elever og ansatte har et begrenset antall kontakter, og at det holdes oversikt over disse.

I områder med førhøyet smitterisiko anbefaler vi nå at de videregående skolene går over til rødt nivå, og ungdomsskoler må forberede seg på å gå over til rødt nivå. Vi vil også revidere veilederen for smittevern i kollektivtransporten og foreta innskjerpinger. Det er spesielt viktig i skolebussene, der de unge må oppleve at det er en sammenheng mellom det de møter på skolen, og det de møter på skolebussen. Det må bl.a. ses nærmere på om elevene kan starte skoledagen til ulike tider for å få ned presset.

Det viktigste vi gjør for å ta vare på sårbare grupper, er arbeidet for å slå ned smittespredningen. Klarer vi å beholde kontrollen, kan barna fortsatt gå i barnehagen og på skolen, helsesykepleieren er der når det bankes på døren, bestemor på sykehjemmet kan få besøk, og rusavhengige kan få behandling.

Vi skal ikke glemme at smitteverntiltakene også har negative konsekvenser for sårbare grupper og kan bidra til mer ensomhet. Derfor har vi hele tiden gjennom pandemien jobbet med tiltak for å redusere de negative konsekvensene. Det spenner fra å prioritere å opprettholde behandlingstilbudet innen psykisk helse og rus når mye annet blir stengt eller utsatt, til midler gjennom Stiftelsen Dam for at frivillige skal kunne jobbe på nye måter for å nå frem til ensomme og sårbare.

Risikoen for utenforskap og ensomhet er større når folk ikke kan møtes, og vi må vurdere gode tiltak som kan motvirke dette. Regjeringen har nedsatt en egen arbeidsgruppe som følger med på tjenestetilbudet til barn og unge. Helse- og omsorgsministeren har gitt tydelige signaler og føringer om at personell ikke bør omdisponeres til arbeid med testing og smittesporing. Dette er fortsatt viktig.

Regjeringen gir nå Helsedirektoratet i oppdrag å oppdatere alle relevante faglige råd til helse- og omsorgstjenesten. De skal utarbeide retningslinjer og veiledningsmateriell som sikrer forutsigbarhet, tilgang til og individuell planlegging av nødvendige tjenester for hjemmeboende tjenestemottakere og deres pårørende.

Det er altså nå nødvendig med strengere nasjonale tiltak. Samtidig må vi fortsette å anbefale kommunene å innføre forsterkede lokale tiltak der det er nødvendig. Det er også behov for å rydde og samordne tiltak i kommuner i samme region.

Smitteutviklingen er særlig bekymringsfull i byområdene rundt Oslo og Bergen. Smittespredningen er i ferd med å etablere seg regionalt på grunn av stor mobilitet fra disse byene til omliggende kommuner. Helsedirektoratet vurderer at disse områdene nærmer seg scenario 2 a i regjeringens beredskapsplan. Dette er begrunnet med at TISK-arbeidet er under press. Det innebærer at man har passert l b, der man har kontroll med klynger, og nå er i en situasjon med bare delvis kontroll. I disse områdene trengs det nå kraftfulle tiltak for å komme tilbake til et lavere nivå. Omliggende kommuner må også handle nå, og ikke vente til smitten sprer seg. For det vil den gjøre.

Vi har lært mye siden koronapandemien for alvor kom over oss i mars. Basert på erfaringene vi har fått, og utviklingen vi ser i Europa, taler alt for å sette inn tiltak så tidlig som mulig for å bremse og stoppe en eskalerende utvikling. Tiltakene skal målrettes mest mulig mot der smitten skjer, samtidig som mobiliteten og den sosiale kontakten må begrenses generelt.

I utbruddsområder med stort smittetrykk anbefaler regjeringen at kommunene vurderer konkrete tiltak for de neste 15–30 dagene. Disse tiltakene er nedfelt i et eget rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet til kommunene. Dersom smittesituasjonen er svært alvorlig, kan det bl.a. være aktuelt med full nedstenging av treningssentre, idrettshaller, svømmehaller, museer, biblioteker, arrangementssteder uten fastmonterte seter og andre offentlige steder der mange møtes innendørs.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet mener at det i kommuner med stort smittetrykk kan være nødvendig å stoppe kamper, cuper og stevner for barn og unge i idretter med nærkontakt og å stanse breddeidrett med nærkontakt for voksne. Også det vil redusere den samlede mobiliteten og redusere smittefaren. I disse områdene anbefaler vi nå to meters avstand ved innendørs fysisk aktivitet.

Vi håper at tiltakene som regjeringen fastsatte forrige uke, og de ytterligere tiltakene jeg har nevnt nå, til sammen kan slå ned spredningen av viruset, og at vi dermed kan beholde kontrollen. I tillegg kommer de skjerpede tiltakene som vedtas lokalt der det er utbrudd. Vi vil vite mer om effekten av tiltakene som er innført, de kommende 14 dagene.

Vi kan dessverre ikke utelukke at smitten finner nye veier og øker ytterligere. Både her hjemme og ute ser vi at situasjonen endrer seg brått. Flere land har forsøkt å stramme til, men har endt med å stenge ned. Regjeringen, sammen med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, har derfor startet arbeidet med å forberede ytterligere innstramminger dersom det viser seg nødvendig for å unngå at vår helsetjeneste kollapser. Det meste av tiltakene vil da bli innført på nasjonalt nivå, for å unngå en nasjonal krisesituasjon.

Rundt oss stenger land etter land ned. Sykehusene fylles opp. Flere mennesker dør. Flere mister jobben. Bedrifter går konkurs. Uten at vi gjør noe, vil dette skje også her. Vi er derfor nødt til å handle, og jeg har derfor en innstendig oppfordring til det norske folk for de kommende ukene:

Vær i størst mulig grad hjemme. Gå gjerne en tur. Men begrens sosial kontakt med mennesker utenfor din egen husstand så mye som mulig. På den måten kan vi klare å holde skolene åpne for barna våre og flest mulig i jobb, samtidig som vi ikke gir viruset mulighet til å spre seg fra menneske til menneske.

Jeg vet at dette betyr ulemper for mange. Vi må avlyse mye vi gjerne skulle ha gjort. Hverdagen kommer til å bli mer tungvint for næringsdrivende. Noen bedrifter vil oppleve at kundegrunnlaget blir borte enda en gang. Men husk at vi gjør dette for hverandre – for å unngå alvorlig sykdom og død blant mennesker i risikogruppene, for å unngå tap av arbeidsplasser dersom vi mister kontroll og Norge må stenges ned igjen, og for å unngå at vi kommer tilbake til der vi var i mars.

Det vi alle skal gjøre de neste ukene frem mot jul, gjør vi i solidaritet med hverandre.

Hadia Tajik (A) [10:30:45]: Eg vil takka statsministeren for utgreiinga. Folks liv og helse er det aller viktigaste, og når smitten aukar, er det sjølvsagt òg nødvendig med nye smitteverntiltak. Regjeringa har tilgang til dei ufiltrerte faglege råda til Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet og ber difor òg ansvaret for å dimensjonera tiltaka på rett måte. Me i Arbeidarpartiet føreset at det er gjort grundige vurderingar av om dei tiltaka som vert lagde fram no, er nødvendige og proporsjonale med det behovet som er.

Det er òg riktig at Stortinget vert informert. Det har Arbeidarpartiet bedt om, for det er snakk om vesentlege og tildels inngripande tiltak som vert innførte, delvis baserte på politiske vurderingar. Då er det naturleg at regjeringa har nær kontakt med Stortinget.

Det er mykje med smittebildet som ein ikkje kan føreseia. Det må alle dei politiske partia ha respekt for. Nokre tilpassingar må regjeringa gjera mens ting framleis er i utvikling – slik er det berre. Men òg det politiske Noreg må læra, for koronasmitten er ikkje lenger ein ny situasjon. Han har vart frå mars til no, og han ser ut til å ville vara i mange månader til.

Arbeidarpartiet vil særleg vektleggja tre lærdomar, som me vil be regjeringa ta med seg:

For det fyrste må smitteverntiltak og økonomiske tiltak gå hand i hand. Dei økonomiske tiltaka som vart lagde fram kort tid etter den fyrste innstramminga i mars, var ikkje i nærleiken av å dekkja behova for tryggleik til folk. Òg dei neste pakkane kom seint. Reiselivet har fyrst nyleg fått nokre nødvendige avklaringar, og fyrst no kunne me lesa i media at inntektssikringsordningane for arbeidsledige skulle forlengjast til 31. mars.

Me må alle vera audmjuke for at situasjonen er krevjande, og at det kan vera vanskeleg å halda tritt med utviklinga eller vera tilstrekkeleg føreseieleg. Men allereie i mars vart det spådd ein ny smittetopp til hausten, og no skjer det. Det er rimeleg å forventa at krisetiltaka på helsesida og økonomisida no er betre koordinerte. Arbeidarpartiet kjem i alle fall til å bidra til at liv, helse og arbeidsplassar vert best mogleg varetekne i denne vanskelege tida.

For det andre har me no erfart at det finst mange som ikkje følgjer karantenereglar og smittevernråd. Me må fortsetja å vera tydelege på at desse reglane òg er der av solidaritet med dei som er mest sårbare for smitte, men me må i tillegg innføra ekstra forsikringar der det er mogleg. Det er særleg viktig no når me veit at importsmitten aukar og har auka gjennom oktober. Det er bra at det vert innført krav om testing ved innreise ved grensene og flyplassane. Arbeidarpartiet vil ha obligatorisk testing ved grensa. Me meiner òg at me ikkje berre kan overlata til kommunane å ha ansvaret for det. Det må staten ta ansvaret for.

Viss Ullensaker kommune, som eitt eksempel, åleine skal ta ansvaret for Gardermoen med dei nye reglane som regjeringa føreslår, seier det seg sjølv at det vil trekkja veldig mykje av ressursane til kommunen. Det vil kunna gå ut over skulehelsetenesta og andre viktige tenester. I tillegg må Arbeidstilsynet, politiet og andre som skal bidra til etterleving, ikkje berre få ansvaret for det, men òg ha ressursane til det. Det handlar om å beskytta og førebyggja, slik at sårbare grupper ikkje vert ramma, slik at helsevesenet vårt ikkje vert overbelasta, og slik at me i størst mogleg grad kan unngå ei langvarig nedstenging med store konsekvensar for helse og økonomi.

Det heng saman med det tredje: Me veit at pandemien forsterkar andre, underliggjande problem. Det gjeld særleg dei aukande sosiale og økonomiske forskjellane i landet vårt. Dei som er økonomisk hardast ramma, er blant dei som er lågast lønte, dei med dei minst føreseielege arbeidskvardagane, dei som yter tenester og service til andre. Dei som er helsemessig hardast ramma, kan vera kven som helst av oss. Det kan vera ungar som må vera heime, og som går glipp av leik med venar. Det kan vera kvinner som må vera heime med ein valdeleg partnar. Det kan vera eldre som vert nøydde til å isolera seg.

For Arbeidarpartiet er det viktig at ingen skal sitja åleine med tunge tankar, at ingen ungar skal overlatast til seg sjølve, og at ingen skal måtta oppleva å døy åleine fordi pandemien stengde dei inne.

Dette må det setjast av midlar for å følgja opp. Isolasjon er ein veldig høg pris å betala for eit samfunn og kan få langvarige konsekvensar. Om nokre år kan me rekna på dei økonomiske kostnadane av pandemien og smitteverntiltaka, men dei menneskelege kostnadene kan ikkje teljast i kroner og øre, og me ber eit like stort ansvar for menneska i dette.

Trond Helleland (H) [10:36:14]: Takk til statsministeren og takk til regjeringen for klart og tydelig budskap. Nå er det alvor. Nå må vi alle bidra. Nå må vi slå smitten tilbake.

Det har vært gjort – og det gjøres – en formidabel jobb hver dag. Helsepersonell står i fremste linje for å hjelpe dem som blir syke. Smittesporingsteamene som vi har fått oppover hele landet, er nitide og målrettede. De gjør en fantastisk innsats. Lærere, bussjåfører, frivillige, folk innen idrett og kultur – alle skal ha en stor takk for at de bidrar til at barna våre holder motet oppe og kan drive med det de er glad i. Takk også til alle nordmenn som tar covid-19 på alvor.

Jeg kjører bil fra Drammen hver dag når jeg skal inn på Stortinget – elbil – og jeg ser at formaningene nytter. I dag var det ikke antydning til kø på E18. Det er første gang jeg har opplevd siden mars. Jeg tror folk er føre var, vet at det nå er innstramminger, og tar dette på alvor. Det er bra. På butikken går stadig flere med munnbind, og vi ser at folk tar rådene på alvor. Så er det noen få som kanskje ikke har vært like flinke, og dem må vi også få med. Men folk flest følger rådene, og nå må alle følge rådene.

Sosial omgang må tilbake på Teams og FaceTime, selv om vi begynner å bli litt leie av det – men det er viktig. Hjemmekontor er nødvendig i en periode, og vi må alle bidra til at vi får kontroll.

Jeg synes regjeringen har balansert tiltakene godt. Vi har lært svært mye siden mars, og det synes jeg også de tiltakene som nå blir foreslått, reflekterer. Strengere tiltak og økonomiske tiltak for å kompensere må gå hånd i hånd. Det var Hadia Tajik inne på, og jeg tror regjeringen også vil følge opp det fordi vi nå også vet mer om hvilke effekter det har når vi går til ulike tiltak. Høyre vil naturligvis gi sin fulle støtte til tiltakene og håper at Stortinget også kan fortsette sitt arbeid raskt, effektivt og samlet for å få denne krisen under kontroll.

Siv Jensen (FrP) [10:39:17]: Takk til statsministeren for redegjørelsen.

La meg først si at det budskapet statsministeren kom med i dag, var svært tydelig og ikke til å misforstå, i motsetning til i forrige uke, da jeg tror veldig mange syntes det var forvirrende råd og anbefalinger som ble presentert fra regjeringen. Og det er egentlig mitt første hovedpunkt: Det er usedvanlig viktig med tydelig kommunikasjon som er etterlevbar og ikke mulig å misforstå, når man oppfordrer alle innbyggerne til å følge svært inngripende tiltak.

Jeg er glad for at regjeringen endelig har sett behovet for tydeligere tiltak for å begrense importsmitten. Vi fremmet allerede i august forslag om obligatorisk testing på grensene og har stått rimelig alene om det frem til nå. Nå registrerer jeg at Arbeiderpartiet også mener det er et klokt tiltak. Men jeg har problemer med å forstå argumentasjonen rundt at dette skal være ressurskrevende. Jeg forstår at det er ressurskrevende, men vi har personellgrupper som det vil kunne være mulig å sette inn hvis det er sånn at man virkelig ønsker å begrense importsmitten til Norge, og jeg vil utfordre regjeringen på det. Jeg synes det er rart at man ikke klarer å være enda tydeligere når det gjelder å iverksette tiltak som vi vet kommer til å være med på å begrense importsmitten til Norge.

Alle disse inngripende tiltakene har betydelige omkostninger for samfunnet vårt. Stadig flere opplever utfordringer med psykisk helse. Spørsmålet er også om ikke dette begynner å legge stadig større press på familielivet, med økte skilsmisser, samværsbrudd osv. Når det gjelder eldre på sykehjem, vet vi av statistikken at man nå i gjennomsnitt bor to år på sykehjem. Nå har mange av beboerne vært nær isolasjon i snart ett av disse årene. Jeg mener det er grunn til å bekymre seg for at man antakelig tilbringer sine siste år av livet i total isolasjon. Det mener jeg er et problem.

Det er også en utfordring knyttet til håndteringen av andre somatiske sykdommer, som dessverre kan medføre økt dødelighet som følge av at ressursene går ned på landets sykehus.

Så er det selvfølgelig alle konsekvensene dette har for arbeidsplasser og bedrifter. Regjeringens avbøtende tiltak eller kompensasjonsordninger har ikke vært tilstrekkelige, og regjeringen har vært bakpå hele veien siden mars. Det er forståelig at det var sånn i begynnelsen, men nå har man hatt god tid til å forberede seg på disse tingene og god tid til å ha dialog med ulike næringer som er berørt av dette. Jeg tror mange fortsatt opplever at tiltakene ikke treffer dem som er berørt, og at man av den grunn risikerer at bedrifter går over ende, og at folk mister jobbene sine unødvendig. Jeg forventer nå at regjeringen med de tiltakspakkene de har varslet, har tatt inn over seg de utfordringene som veldig mange næringer og bedrifter nå har, og at vi ser det igjen i de tiltakene som kommer til Stortinget. Men vær trygg: Fremskrittspartiet, og sikkert resten av Stortinget, er også nå rede til å forsterke de tiltakene som regjeringen kommer med, hvis de ikke viser seg å være tilstrekkelige.

Avslutningsvis: Håndteringen av alle smitteverntiltakene og de inngripende tiltakene har vært og er regjeringens ansvar, og det hviler selvfølgelig et stort ansvar på regjeringen i en slik sammenheng. Da handler det om å være åpen om de faglige rådene man lener seg på, og at man forklarer tydelig hvorfor man i så fall ikke velger å følge de faglige rådene som til enhver tid kommer fra helsemyndighetene. Det har skapt mye uro og diskusjon i det norske samfunn, men åpenhet vil uansett være viktig i en situasjon der regjeringen sitter med ansvaret for dette, og ønsker å ha ansvar for dette, uten å involvere Stortinget i de beslutningene som fattes.

Når det kommer så tydelige oppfordringer fra landets statsminister som vi har hørt i dag, er jeg enig i at det er viktig at hver enkelt av oss følger de rådene og bidrar til at vi slår smitten ned. Det burde være mulig og overkommelig for de fleste, men det er all mulig grunn til å bekymre seg over de konsekvensene og de omkostningene dette har for enkeltmennesket i samfunnet.

Marit Arnstad (Sp) [10:44:39]: Jeg vil takke for redegjørelsen.

Det er mye som har samlet oss de siste månedene som har gått, og alle partier har i grunnen stilt seg bak den jobben som norske helsemyndigheter har gjort. Men jeg tror det er grunn til å si, slik som også flere andre partier har understreket her i dag, at det er ikke Stortingets dugnad, det er regjeringens ansvar, det som nå blir iverksatt av tiltak.

I starten av denne pandemien hadde Senterpartiet noen særlige bekymringer knyttet til helseberedskapen i Norge, og vi har også tatt opp spørsmålet om forholdene for eldre og funksjonshemmede som på grunn av koronaregler har levd isolert altfor lenge. Vi deler vurderingen til regjeringen av at situasjonen nå er alvorlig, og at det er behov for å være strengere i en periode for å hindre en ny, stor bølge av smitte. Så synes vi det er viktig at tiltakene er oversiktlige og enkle å forholde seg til, for hvis tiltakene blir kompliserte, er de vanskelige å etterleve, og da svekker vi også legitimiteten til tiltakene.

La meg få lov til å nevne noen få momenter i det statsministeren var opptatt av.

I motsetning til det vi så enkelte tilfeller av i vår, må vi i en ny situasjon sørge for at ingen risikerer å dø alene, enten det er på sykehus eller på sykehjem. Når det gjelder kapasiteten i både sykehus og sykehjem, må staten også bidra til å styrke og sikre den kapasiteten. Vi har fortsatt en lav intensivkapasitet i Norge, sammenlignet med andre OECD-land.

Jeg opplever statsministeren slik at hun sier at nåløyet er testing og smittesporing. Der er også staten nødt til å trå til og bidra til å hjelpe de ulike kommunene.

Senterpartiet er enig med dem som har sagt at importsmitten må reduseres, og at en obligatorisk testing ved landegrensene nå er nødvendig, i tillegg til redusert reising på tvers av land.

Med så sterke tiltak som en nå ønsker å iverksette, kommer økonomien igjen til å bli viktig, og når det gjelder økonomi og arbeidsplasser, er bildet av den nasjonale dugnaden over tid blitt langt mer utydelig.

Regjeringen har valgt å gå vekk fra de brede og store løsningene i Stortinget, og har valgt å snekre sammen tiltak sammen med Fremskrittspartiet. Det betyr at vi står i en situasjon der en nå får sterke, inngripende tiltak på helsesida som også kommer til å ha store ringvirkninger for økonomien. I en slik situasjon holder regjeringen fortsatt fast ved at f.eks. flypassasjeravgift skal gjeninnføres, at reiselivsmomsen skal dobles – det kommer i så fall til å ramme mye hardere enn det en tenkte en måned eller to tilbake.

Senterpartiet frykter at vi må belage oss på at koronasituasjonen kommer til å være med oss i alle fall fram til sommeren 2021, og med strengere tiltak for å få bukt med mye smitte er vi bekymret for arbeidsplasser, næringsliv og økonomi. Vi mener at det ikke lenger holder med klattvise og uoversiktlige krisetiltak og krisepakker. Det Norge trenger nå, er en kriseplan for det neste året for bedrifter og arbeidsplasser, en kriseplan som varer over tid, og som gir forutsigbarhet. Nå må vi gi nødvendig langsiktighet også for næringslivet.

Vi opplever at regjeringen nå nærmest nøler seg fram fra måned til måned, og at folk som er avhengig av tiltak for å komme seg gjennom krisen, må vente og vente. Så det er «too little, too late». Mange bransjer lider i dag under det, og de kommer også til å oppleve det sterkt dersom disse tiltakene blir gjennomført.

Senterpartiet er som sagt enig i at vi nå trenger sterkere tiltak i en periode, og vi er enig i at det er nødvendig for å hindre en ny, stor bølge av smitte.

Audun Lysbakken (SV) [10:48:59]: La meg begynne med å si at jeg deler det alvoret som statsministeren formidler, og vi vil stille oss bak oppfordringen til folk om å følge alle nye tiltak.

Det er også en veldig tydelig solidaritetshandling i det, for som med så mye annet i vårt samfunn rammer også smitten sosialt skjevt. Det er bare å se på oversikten over hvilke yrkesgrupper som er rammet hardest av smitten i høst: bartendere, servitører, kafé- og gatekjøkkenmedarbeidere, flyverter, båtverter, taxisjåfører, butikkarbeidere, hotellresepsjonister, frisører, personlige trenere, barnehageassistenter, togkonduktører. Det er arbeidsfolk som rammes hardest, og det å følge tiltakene er en handling i solidaritet med folk i de mest utsatte yrkene. Det er svært mange i dette landet som må møte fysisk på jobb for å få samfunnet til å gå rundt. Drosjer kan ikke kjøres i Zoom, mat kan ikke serveres på Teams. Arbeidsfolk er de som er mest utsatt for smitte.

Det er også arbeidsfolk – og mange av de samme yrkesgruppene – som er hardest rammet av den økonomiske nedturen. Jeg vil også understreke veldig tydelig behovet for at regjeringen nå handler raskt når det gjelder nye og målrettede krisetiltak. Når det gjelder de sosiale og økonomiske konsekvensene av situasjonen vi er inne i, har vi altfor ofte gjennom disse månedene sett at regjeringen har handlet for sent og manglet handlekraft. Et godt eksempel er forlengelsen av de sosiale tiltakene for arbeidsløse, som nå heldigvis kom, men som burde vært klargjort tidligere. Vi har hardt rammede bransjer som nå trenger en utstrakt hånd. Reiselivets utfordringer er kjent, men utelivet mangler tiltak. 80 pst. av ansatte innen lys-, lyd- og sceneproduksjon er permittert, men faller utenfor krisetiltakene.

Kommunene trenger nå hjelp til å sørge for at det er nok folk der det trengs, at det er ressurser til å sette inn tiltak for alle de barna som går glipp av undervisning på grunn av økt fravær, og at det er innsats for isolerte eldre. Det trengs en krisepakke for psykisk helse og en plan for å håndtere ensomheten, som også er en stor psykisk utfordring i denne situasjonen. Det er lite å gå på i kommunene våre og i sykehusene våre. Vi trenger handlekraft for å møte de sosiale og økonomiske problemene som dette skaper.

Så er det svært viktig å holde skoler og barnehager åpne og å kunne holde barns fritidsaktiviteter og idrett i gang.

Vi på Stortinget kan ikke gjøre så mye annet enn å oppfordre folk til å følge de tiltakene som regjeringen innfører. Det betyr at fra SVs side kommer vi ikke til å gå inn og ta stilling til hvert enkelt tiltak, siden Stortinget ikke er invitert til det. Det ansvaret må regjeringen ta alene, siden regjeringen også insisterer på å gjøre dette alene. Det plasserer veldig tydelig ansvaret for dette hos regjeringen. Vi mener at det hadde vært klokere i denne situasjonen å dele makten. Det kunne vært gjort ved å endre loven, sånn at de mest inngripende tiltakene behandles her i Stortinget, men det kunne også vært gjort på regjeringens eget initiativ. Vi ser rundt i Europa nå at nasjonalforsamlingen i mange land behandler de mest inngripende tiltakene. Vi tror det er klokt, for det er med på å sikre legitimitet, det er med på å sikre dugnadsånd og samhold i en vanskelig tid for landet. Og som det er slått fast mange ganger nå: Det er mulig å gjøre det uten en stor lovrevisjon. Regjeringen kunne gjort det selv, eller Stortinget kunne gjennomført en liten lovendring som vil kunne gjøres raskt og ikke ha noen konsekvenser for handlekraften.

Vi må alle nå følge tiltakene. Vi oppfordrer regjeringen til raskt å komme med sosiale og økonomiske tiltak i kjølvannet av dette, og jeg vil også oppfordre regjeringen til å tenke en gang til på om det ikke nå er klokt med mer maktdeling i disse sakene.

Terje Breivik (V) [10:54:19]: Takk til statsministeren for ei grundig, tryggjande orientering. Regjeringa er utan tvil, og sjølvsagt, svært tett på pandemien – med smitte- og helsemessige tiltak, med samfunns- og næringsmessige tiltak.

Så er det slik at uansett kva tiltak styresmaktene set inn, anten det er i regi av kommunale vedtak, regjeringa eller Stortinget, er me heilt avhengige av at kvar og ein av oss tek ansvar – for oss sjølve, for eigen familie, for omgangskretsen – er gode rollemodellar og held avstand, avgrensar sosial omgang og reiseaktivitet til eit minimum og fortset med å vera den reinaste versjonen av oss sjølve nokon gong: Me vaskar hendene så ofte me kan, brukar sprit når det ikkje er mogleg å vaska seg, og brukar munnbind der det er nødvendig.

No er det alvor. Skal me unngå ei ny nedstenging på nivå med det me hadde i vår, må me i fellesskap lukkast med å avgrensa smittespreiinga.

Utviklinga i Noreg til no tilseier at det klarer me, for er det eitt ord som best beskriv det me politikarar har møtt gjennom koronatida – frå bedrifter, næringsdrivande, sjølvstendige, frilansarar, organisasjonar, idrettslag, arbeidstakarar, offentleg tilsette, heilt vanlege folk – er det ordet «imponerande». Måten me som samfunn, fellesskap, har stilt opp for kvarandre på – vist tolmod, solidaritet, godteke og etterlevd restriksjonane – viser noko av kvaliteten med Noreg og det norske demokratiet.

Det er i krisetider me alle nyt godt av eit samfunn der tilliten mellom styresmaktene og folket er så stor som i Noreg, der me er so godt organiserte og ikkje minst har tilgang på ressursar få andre land er i nærleiken av.

Likevel veit me at tida sidan 13. mars har vore svært krevjande for dei fleste og ekstremt vanskeleg for mange. Før me i Stortinget kan endeleg takka alle for innsatsen og tolmodet, må me igjen be om fornya forståing, fornya tolmod og fornya innsats for at me saman skal koma gjennom pandemien med minst mogleg tragiske utfall – i solidaritet med dei av oss som ikkje har like gode føresetnader for å takla å verta smitta, med eit hardt råka næringsliv, arbeidsplassane våre, med kultur-, kunst- og eventaktørar som lever i stor uvisse, og ikkje minst i solidaritet med eit fellesskap og eit samhald me alle er so glad i og glade for – og avhengige av når det røyner på.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:57:52]: Statsministerens redegjørelse viser alvoret i situasjonen. Smitten øker, og det er behov for tøffere tiltak. Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen, for tydelighet og for at hun er åpen overfor Stortinget og det norske folk. Det er godt lederskap.

Tiltakene som iverksettes, er stramme. De er inngripende, men samtidig helt nødvendige. Vi må sette liv og helse først. Liv og helse først har vært denne regjeringens førsteprioritet hele veien. Vi må ikke sette liv og helse på spill. Innstrammingene skal sikre at liv ikke går tapt. Det er det saken dreier seg om: at færrest mulig blir syke, og at vi ikke mister kontrollen. Det handler ikke minst om å ta vare på dem av oss som er i en svært sårbar situasjon. Vi har et felles ansvar, og jeg er glad for at storting og regjering tar dette ansvaret.

Norge er likevel i en heldig situasjon fordi vi har ressurser og politisk vilje til å iverksette tiltak. Men det viktigste av alt er den tilliten vi har til hverandre – tilliten til at vi kan stå sammen i kampen mot spredning av viruset. Jeg vil også denne gang, som jeg har gjort før, understreke betydningen av det statsministeren sa til det norske folk i sin tale 18. mars i år:

«Dette har gitt landet vårt et fortrinn som er kraftigere enn noe våpen og mer verdifullt enn noe oljefond: nemlig at vi stoler på hverandre.»

Det var godt sagt. Vi lever i et tillitssamfunn i dette flotte landet her oppe i nord. La oss hegne om det også når det er krise – ja, særlig da, vil jeg si.

Vi forstår alle at mange er slitne nå, og jeg er bekymret for de mange som sliter i disse tider. Det er mange som har det tøft. Jeg tenker særlig på barn og unge som kjenner på usikkerhet og ustabilitet, som opplever ensomhet, og som ikke får utfolde seg sånn som de burde og ønsker. Jeg tenker på eldre og alle som er pårørende til syke og gamle, alle som ikke kan ha den sosiale omgangen de burde hatt – ensomheten som kommer snikende, og som biter seg fast.

Alle innstrammingene og tiltakene har sin pris. De kan ha en høy pris. Selv om det er helt nødvendig å stramme inn nå, må vi også huske på de menneskelig sidene ved denne situasjonen, den psykiske belastningen. Jeg håper vi aldri igjen kommer i en situasjon der pårørende ikke kan besøke sine eldre på sykehjem, der barnehager og skoler blir stengt ned.

Vi trenger langvarig og kontinuerlig innsats fra myndighetenes side for å hjelpe dem som trenger det mest nettopp i denne situasjonen – barn og unge som sliter, eldre og syke. Derfor må vi også ha tiltak som hjelper nettopp dem.

Vi ønsker alle å komme tilbake til en normalsituasjon så raskt som mulig, men da må vi dessverre også akseptere at det må strammes inn. Nå er det viktigere enn noen gang å være oppmerksom på hverandre i denne situasjonen. Nå er tiden for å se hverandre, bekjempe ensomhet, løfte og hjelpe sårbare grupper. Det blir svært viktig i den tiden som ligger foran oss.

Une Bastholm (MDG) [11:01:46]: Takk for redegjørelsen i en veldig alvorlig situasjon, og takk også til alle som bidrar til å hindre smitte, inkludert regjeringen og helsemyndighetene.

Det er veldig mye som kan sies i en sånn situasjon. Vi rammes jo alle sammen på ulike måter. Jeg har lyst til å ta opp to temaer. Statsministeren sa tydelig at folk nå må holde seg hjemme. Vi jobber altså på spreng for å hindre en viral epidemi, en pandemi. Men hvordan klarer vi å hindre at smitteverntiltakene fører til en epidemi av psykiske helseplager? Gruppene som vi bør se på som sårbare, er jeg stygt redd for blir flere og flere.

For fire uker siden markerte vi Verdensdagen for psykisk helse. Fra før av vet vi at det er ungdom, unge voksne og eldre som er mest plaget med psykiske lidelser i Norge. Ifølge Røde Kors er 45 pst. av unge mellom 16 og 24 år ensomme under pandemien. En gruppe som ofte anses som ressurssterk og privilegert, men som også i økende grad nå er en sårbar gruppe, er studenter. Studenters psykiske helse har hatt en negativ utvikling i ti år. Koronarestriksjonene har gjort studenthverdagen enda mer krevende, med digital undervisning og få møteplasser. En undersøkelse fra Folkehelseinstituttet fra før pandemien viste at en av tre studenter var ensomme. En helseundersøkelse som Tekna gjorde i juni i år blant studentene sine, er veldig urovekkende. 49 pst. sliter med å henge med på studiene. 57 pst. opplever stress i studiehverdagen i stor eller svært stor grad. 45 pst. har følt seg nedstemt i stor eller svært stor grad. Til sammen øker dette faren for flere psykiske lidelser blant unge voksne, flere som ikke orker å fortsette studiene, flere som ikke klarer å lære, og som blir sittende igjen med økt gjeld – uten kunnskapsutbytte og de kvalifikasjonene de har tatt opp lån for å få.

I starten av oktober ba Kunnskapsdepartementet universiteter og høyskoler landet over om å gi en tilbakemelding på hvordan pandemien har påvirket dem på ulike måter. Avisen Khrono, som dekker høyere utdanning og forskning, fikk innsyn i mange av svarene og melder at en rekke av dem tar opp nettopp studenters psykiske helse og et dårlig læringsmiljø som en av de viktigste konsekvensene for studentene.

Å sikre god psykisk helse handler ikke bare om mer penger til helsevesenet, som statsministeren var innom, men også om å tenke nøye gjennom hvilke tilbud man åpner igjen, og at de unges behov vektes når man skal innføre nye tiltak. Som sjefpsykolog i Sammen Psykisk Helse i Bergen, Øystein Sandven, uttalte:

«Psykisk helse skapes ikke i helsetjenestene, men der livene leves.»

Jeg sitter derfor igjen med spørsmål etter statsministerens redegjørelse om hva regjeringen gjør for å hindre en bølge av psykiske plager nå, for så vidt i hele befolkningen, men særlig hos de unge voksne, hos studentene. Hva anbefaler regjeringen til denne gruppa for å klare å møtes, særlig for dem som er nye i en by og ikke har noe nettverk, og for å klare å fortsette å lære i en så spesiell situasjon som vi er i?

I tillegg er den samme gruppa dessverre også veldig dårlig stilt hvis de har mistet jobben, eller hvis de har klart å utdanne seg og var ferdig utdannet til høsten og sitter igjen og ikke har noen jobb å gå til i et arbeidsmarked som er helt i stillstand. Jeg lurer også på om vi kan vente flere tiltak fra regjeringen til studenter som i dag er uten rettigheter til dagpenger, eller andre ordninger som sikrer dem inntekt på lik linje med andre arbeidstakere.

Det andre temaet jeg ønsker å ta opp, handler om kommunene. Statsministeren tok selv opp at smittekontrollen i mange kommuner er under press. Det skjer samtidig med at mange kommuner har en stadig mer presset økonomi på grunn av smitteverntiltakene, og så langt er det store bildet at selv om kommunene totalt sett blir kompensert for koronautgiftene, er fordelingen veldig skjev. De hardest rammede kommunene bruker mer penger enn de får kompensert, og vi vet samtidig at dette går ut over tjenester – ressurser til grunnleggende helse som sykehjem, barnehager, barnevern og jordmødre. Lista er lang. Regjeringen ønsker å kunne gi støtte til alle kommunene uansett hvor mye smitte de har hatt, fordi alle må ha en grunnberedskap. Det kan være en god vurdering, men det endrer jo ikke det faktum at Stortinget har vedtatt at kommunene skal få kompensert sine reelle tap som følge av korona. Det er også noe regjeringen har lovet, så jeg ønsker en klargjøring av om statsministeren er enig i at kommunene enkeltvis skal få kompensert de reelle kostnadene og tap av inntekter de har hatt.

Bjørnar Moxnes (R) [11:07:13]: Det er grunn til å være bekymret når smitten igjen øker i samfunnet. Vi har både ansvar for å hindre smittespredning og for å sørge for at våre velferdstjenester fungerer godt for alle, spesielt for dem som trenger det mest.

Helseberedskapen har vært nedprioritert over lang tid, og det har ikke vært tilstrekkelige tiltak for å møte den lenge varslede sykepleier- og helsefagarbeidermangelen. I vår ble flere helsesykepleiere som jobber med barn og unge, satt til å drive smittesporing. Da så vi at bekymringsmeldinger fra skole og helsetjenester raste ned i antall. Dette understreker viktigheten av å ha en god grunnbemanning med hele og faste stillinger, både på sykehusene og i den kommunale velferden. Det er viktig å sikre at de som jobber i velferden, fortsatt kan gjøre jobben sin samtidig som testkapasiteten sikres. Rødt jobber for felles velferd for alle, sterk nok til å møte en krise uten å ramme behovene til dem som er utsatt fra før av, som altså skjer i Norge gjennom denne krisen.

Lappeteppet av ulike råd og regler, lokale og nasjonale, begynner å bli rimelig omfangsrikt. Sist uke måtte regjeringen ha en ekstra pressekonferanse for å forklare det pedagogiske i dette. Skal smittevernrådene være effektive, må så mange som mulig være kjent med dem og kunne følge dem. Det er iallfall bra at regjeringen sikrer at smitteverntiltakene er tydelige, tilgjengelige og forståelige for oss alle.

Så er det noen yrkesgrupper som er mer utsatt for smitte, bl.a. fordi de møter flere mennesker i forbindelse med jobb. Folkehelseinstituttet har produsert en oversikt over dette. Alle må sikres en så trygg arbeidshverdag som mulig, både på jobb og på reise til og fra jobb. Hva skal regjeringen gjøre for at folk som ikke kan ha hjemmekontor, kan ha en så trygg arbeidshverdag som mulig, og vil regjeringen vurdere at det offentlige nå sikrer at alle som er avhengige av å ta buss, tog, trikk eller bane til jobben, får tilgang til munnbind? Det vil vi gjerne ha et svar på.

Det er i krisetider at demokratiet virkelig settes på prøve, og det er bra at regjeringen nå kommer til Stortinget for å forankre krisehåndtering. Da regjeringen prøvde å gi seg selv unødvendig utvidede fullmakter i mars med koronaloven, var Rødt det første partiet til å rope opp mot det. Vi kan ikke godta at Stortinget og folkestyret settes på sidelinjen, verken da eller nå. Det neste regjeringen bør gjøre nå, er å gi Stortinget en ny krisepakke til behandling, for fortsatt er nesten 200 000 mennesker helt eller delvis arbeidsledige. I den første pakken vi fikk til behandling i Stortinget, prøvde regjeringen å sende regningen til arbeidsfolk som ble permittert. Det rettet stortingsflertallet kontant opp i.

Denne uken gjorde regjeringen retrett på kuttet i dagpengene fra nyttår av. Som så mange andre tiltak for arbeidsløse kom dette etter mye press, og det kom også i siste sekund. Jeg lurer på om regjeringen tenker over hvilken uforutsigbarhet og utrygghet dette skaper for alle de arbeidsløse og familiene deres.

Noen som fortsatt rammes veldig hardt, er de langtidsledige. De har ikke fått del i den økningen i dagpenger som andre har fått. På grunn av covid-19 ble dagpengeperioden utvidet for dem på AAP, arbeidsløse og permitterte som var i ferd med å gå ut maksperioden på dagpenger. Søndag var det slutt på dette. Nå vil folk falle ut av dagpengeordningen i tusentalls. Det kan være snakk om 8 000 mennesker denne og neste måned. Neste år kan det være snakk om 18 500. Det er om lag dobbelt så mange som vanlig, og det står ikke mange nye jobber klar og venter på disse menneskene. Det er også regjeringen fullstendig klar over. Disse menneskene som nå faller ut av dagpengeordningen, vil neste sommer ikke ha noe særlig penger å betale regningene sine med, fordi regjeringen jo har fjernet ferietillegget på dagpengene. Og når regjeringen samtidig gir 13 mill. kr til Kurt Nilsen og Jan Fredrik Karlsen, er det på tide at man også sørger for at de langtidsledige ikke mister sikkerhetsnettet og havner på bar bakke. De må også få en inntektssikring. Det mener vi at regjeringen må komme til Stortinget og rette opp i, og det er en prioritet for oss i tiden framover.

Statsminister Erna Solberg [11:12:33]: La meg kommentere noen av innleggene som har vært, og noen av spørsmålene eller sakene som har vært oppe.

La meg først benytte anledningen fra Stortingets talerstol til å kommentere noen twittermeldinger. Jeg ser at noen mener det er ulogisk at vi ber folk om å være hjemme, og samtidig stenger alkoholserveringen kl. 24. Vi mener at vi fortsatt skal ha ting som fungerer i dette landet, med store smittevernhensyn, men hver enkelt av oss må sørge for at vi legger mest mulig begrensninger på det som ikke oppfattes å være helt nødvendig og helt avgjørende at vi gjør de neste ukene. Det betyr ikke at vi nå stenger ned alt, men det er en sammenheng i det vi gjør, og hovedoppfordringen er: Tenk gjennom om du faktisk er nødt til å gjøre ting som gjør at du er for mye i kontakt med andre. Uansett må du følge strenge smittevernregler.

La meg begynne med påstanden om at det i forrige uke var vanskelig å forstå rådene. Jeg registrerte at det ble en debatt blant noen politikere og journalister. Jeg har lyst til å minne om at dommen er ute. Meningsmålingene viser at folk flest skjønte reglene og ikke oppfattet dem som vanskelige – at det var større oppslutning om tiltakene og større klarhet, og at folk forsto hva vi hadde foreslått. Det så vi gjennom de målingene som ble gjort i løpet av uken.

Så er det noen temaer som har gått igjen. Ett av dem er obligatorisk testing. Bakgrunnen vår for ikke å foreslå obligatorisk testing er de faglige anbefalingene vi får om at å anvende ressurser i det monnet vi trenger på grensen, at vi skal gjøre det, er feil prioritering av bruk for å bekjempe smitten nå. Det betyr ikke at det om fire uker, tre uker, ikke kan være annerledes, hvis vi har hurtigtester og spyttester som kan gjøres på annen måte, men vi er ikke der ennå. Derfor følger vi anbefalingene om hvordan vi bruker ressursene vår absolutt best mulig, og det mener jeg faktisk er et viktig faglig råd å følge.

Når vi nå på grunn av den store og helt annerledes smittesituasjonen vi har i Europa, iverksetter krav om testing i løpet av de siste 72 timene før du kommer til Norge – og hvis du da ikke har test, kommer du ikke inn, det er det viktig å si, at da blir det altså grunnlag for bortvising –er det fordi vi ser et helt annet smittebilde i landene rundt, og vi har altså sterkere krav. Men husk at hovedkravet i Norge er karantene, ikke test. Noen steder har nok det å teste seg blitt oppfattet som at man kan teste seg vekk fra å være i karantene. I Norge er karantene svaret. Derfor er det sånn at vi opererer med strengere regler enn ganske mange andre land på akkurat dette området.

Når det gjelder intensivkapasitet, er det slik at som ekstraordinære tiltak planlegger man for 1 200 intensivplasser og en økning på 4 500 i ordinær sengekapasitet i sykehusene. Planene er der, forarbeidet er der, det er gitt mer opplæring, men utfordringen vår er selvfølgelig at det er en begrensing på de menneskelige ressursene. Da må vi prioritere hvor vi setter inn de menneskelige ressursene i en sånn situasjon. Derfor må vi også bruke andre yrkesgrupper enn dem som er best kvalifisert, til en del ting, f.eks. til smittesporing. Ja, helsesykepleiere er trent og faktisk utdannet til smittesporing, men det vil være viktigere jobber for dem å gjøre med å følge opp sårbare grupper enn at de settes til smittesporing. Derfor er vi tydelige på at man kan bruke andre grupper til det arbeidet.

Så er det helt åpenbart at staten er nødt til å hjelpe kommunene med en del av dette arbeidet. Derfor har vi et eget smittesporingsteam som hjelper til med det. Men det er altså sånn at vi er på bristekapasiteten noen steder fordi folk møter for mange. Når man i løpet av 48 timer har kommet i nærkontakt med opptil 200 personer, sier det seg selv at det er sterkt arbeidskrevende. Det er også for å holde på kapasiteten til smittesporing at vi oppfordrer til mye mindre sosial kontakt for øyeblikket.

Jeg er enig i at psykisk helse er ekstremt viktig å ta vare på. Dette var prioritert. Derfor ser vi faktisk at ventetiden innen psykisk helse har fortsatt å gå litt ned under pandemien, fordi det var veldig tydelig og klart prioritert å opprettholde dette. Det kommer vi fortsatt til å være opptatt av.

Det gjelder også for studenter. Jeg er selv mor til to og kjenner godt hvordan situasjonen er for dem for øyeblikket. Forsknings- og høyere utdanningsministeren har vært tydelig i kontakten, og det jobbes nå mellom universitets- og høyskolesektoren for å finne frem til de beste tiltakene for å sørge for at man fanger opp personer, og gjør ting som er smittefaglig riktig, men som likevel gjør at man kan komme tilbake og sørge for at konsekvensene ikke blir for store.

Jeg har nå ikke svart på alle de økonomiske spørsmålene. Det tenker jeg at vi får mange muligheter til å debattere, men jeg vil bare informere om at vi hadde planlagt for en egen ekstraordinær proposisjon i tilleggsproposisjonen i morgen. Den har vi utsatt til tirsdag, og vi skal møte fristen til Stortinget for å levere, nettopp fordi de nye tiltakene krever at vi gjør noen justeringer på området.