Trond Giske (A) [11:45:11]: La meg først gi honnør til statsråden for en grundig redegjørelse om pressesituasjonen og ytringsfriheten i Norge. Både del én og del to inneholdt nye opplysninger og fakta rundt de utviklingstrekkene som mediene i Norge møter. Jeg synes særlig det er bra at statsråden legger så stor vekt på den utfordringen som digitalisering kombinert med internasjonalisering utgjør, særlig når det gjelder de store internasjonale selskapene Facebook, Google, YouTube osv., som gjennom sine algoritmer langt på vei styrer dagsordenen, som ikke skatter til Norge, som tar annonseinntekter, og som, som statsråden beskrev, til dels driver sensur på en lite transparent og lite diskusjonsvennlig måte.

Dette er veldig viktige saker, og statsråden skal vite at det er en utålmodig opposisjon når det gjelder muligheten for å skattlegge den virksomheten og særlig de annonseinntektene som disse selskapene tar også fra det norske samfunnet. Dette er en dramatisk overgang i milliardbeløp, fra de norske, ordinære, tradisjonelle mediene til disse internasjonale gigantene.

Den nye teknologien kan bidra til mangfold, som statsråden beskrev, men den kan også selvfølgelig bidra til ensretting. Vi trodde at med internett skulle vi alle bli opplyst og informert. Det kan også være at vi alle blir lurt. Man kan søke og få fakta i alle retninger, og det er vanskelig å vite hva som er riktig. Man kan få falske nyheter som skaper konflikter og polarisering, i verste fall episoder med forfølgelse og vold. Det kan skapes engasjement og innlevelse, men det kan også skapes veldig negative følelser og konflikter. Mange lever i ekkokammer gjennom Facebook-feeden osv., der vi bare får bekreftet våre egne meninger.

Dette er viktige spørsmål i et mangfoldig mediesamfunn og understreker desto mer at vi trenger de tradisjonelle, redaktørstyrte mediene i Norge, med tillit og, som statsråden beskriver, med kildekontroll og faktakontroll – medier som vi kan stole på.

Vi har sett at også her er det utfordringer. Det er de som melder seg ut av det, som ikke har tillit til mediene. Og også mediene presses av digitaliseringen. Klikk-journalistikken, der det å selge annonser blir det viktigste, der det er markedsavdelingen som stiller krav, er en kjempeutfordring i et mediesamfunn der vi også trenger de grundige gravesakene og de grundige journalistiske sakene som ikke nødvendigvis selger flest annonser.

Vi har også i Norge et behov for mangfold. Vi har en økende eierkonsentrasjon, vi har store konserner, litt også knyttet til digitalisering. Det er bra at man får gjort digitalisering og investeringer også i småaviser som samarbeider med eller er en del av et storkonsern, men det er også sånn at selv om man har en redaktørfrihet, er det eieren som oppnevner styret og styret som ansetter redaktører. Så det er en forbindelse mellom å ha et mangfold i eierskap og å ha et mangfold i mediene. Dette er et utviklingstrekk som bekymrer. Vi ser også stoffutveksling innad i konsernene, man har frontsjefene på samme kurs, man har deling av innhold som gjør at man kan få et mindre mangfold enn man tidligere hadde. Vi hadde tidligere en medieeierskapslov. Fra Arbeiderpartiets side mener vi fortsatt at det er viktig å opprettholde et mangfold i eierskap med nødvendig lovgivning for det.

Det er også grunn til å spørre om de hvite flekkene, som ble grundig omtalt i mediemeldingen. Hvorfor oppdages ikke en sak som Nav-skandalen tidligere? Hva er det med både politikken og mediene som gjør at sårbare grupper ikke blir lagt merke til, tatt opp og gransket? Det ville nettopp vært en oppgave som skulle vært tatt opp mye tidligere.

Mediene har også makt. Alle som har makt, utsettes for «checks and balances». Vi har den frieste mediesektoren i verden, sa statsråden. Det er riktig. Man har et selvjustissystem innenfor mediene. Spørsmålet er: Er dette opprettholdbart over tid, når de digitale mediene gjør at ting spres veldig fort? Jeg tror det blir en viktig debatt, sammen med de sosiale konsekvensene for barn og unge av at man nå lever i en verden der man publiserer seg selv hele tiden. Det er ikke tilfeldig at psykiske problemer blant barn og unge har økt parallelt med digitaliseringen av sosiale medier.

Tage Pettersen (H) [11:50:36]: Den 3. mai var pressefrihetens dag, og i krisetider er det ekstra viktig at vi er informert, og at vi får svar på våre spørsmål. Bare uavhengig journalistikk og et mangfold av medier kan sikre oss nettopp det, og jeg benytter anledningen til å gratulere med dagen.

Jeg vil takke statsråden for en veldig god redegjørelse. Som saksordfører for en rekke mediesaker de siste årene, og ikke minst for mediestøttemeldingen, er jeg glad for at vi nå har fått på plass en årlig redegjørelse for Stortinget om ytringsfrihet og pressefrihet. Det fortjener denne sektoren.

Jeg er opptatt av å understreke viktigheten av redaktørstyrte journalistiske redaksjoner. Vi er tydelige på at mediemangfoldet er viktig i et demokratisk perspektiv, at et godt og bredt mediemangfold er avgjørende i kampen mot falske nyheter fra blogger, kommentarfelt og sosiale medier. I mediestøttemeldingen så en samlet komité fram til at regjeringen kommer tilbake med den varslede helhetlige gjennomgangen av mediestøtten. Jeg er derfor glad for at statsråden sa at dette arbeidet er igangsatt.

En stor utfordring på mediefeltet er knyttet til teknologigiganter som Facebook og Google. Disse betaler i liten grad skatt og spiller en viktig rolle i formidlingen av redaksjonelt stoff. Her trengs det internasjonale kjøreregler og mer internasjonalt samarbeid. Digitaliseringen av økonomien innebærer at selskap kan ha betydelig verdiskaping i et land uten å være fysisk til stede. Samtidig er hovedregelen internasjonalt at et selskaps inntekter bare kan skattlegges om selskapet er fysisk til stede i landet. Et samarbeidsorgan i OECD og G20 arbeider med en samordnet løsning for dette som er delt opp i to pilarer. Pilar én dreier seg om ny fordeling av beskatningsrett uavhengig av selskapenes fysiske tilstedeværelse, og pilar to handler om å sikre minimumsbeskatning av store multinasjonale selskap. Jeg er glad for at Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

Det er dypt problematisk når plattformene opptrer som sensurinstans overfor norske redaktører. Dersom et norsk redaktørstyrt medium publiserer innenfor rammen av norsk straffelov, medieansvarsloven og norske mediers presseetiske regelverk, bør ikke plattformene kunne overprøve nettopp dette. Vi kan ikke overlate ansvaret for den norske offentligheten til ansiktsløse teknologigiganter.

Som del av sin digitale strategi har EU fremmet forslag om to forordninger: Digital Services Act og Digital Markets Act. DSA inneholder bl.a. et rammeverk for hvordan teknologiselskaper skal forholde seg til ulovlig innhold på sine plattformer, og mer åpenhet om plattformenes bruk av algoritmer. DMA innebærer at store plattformselskaper vil bli utpekt som portvoktere og ilagt plikter som bidrar til balanserte og åpne konkurransevilkår. Jeg er glad for at regjeringen deltar aktivt i disse prosessene, og at de har varslet at de tar sikte på en EFTA-posisjon for å ivareta våre interesser. Selv vil jeg følge det opp gjennom Stortingets EFTA- og EØS-delegasjon.

Jeg har hatt møte med Schibsted, som arbeider tett med disse problemstillingene innad i EU, og de rapporterer at de er relativt godt fornøyd med forordningene slik de er lagt fram, og at de også er fornøyd med regjeringens posisjoner i dette arbeidet så langt.

Lenge var vi mest opptatt av de positive sidene ved de nye plattformene. De siste årene har vi sett mer av medaljens bakside. Vi har sett flere eksempler på at plattformene griper inn overfor norske virksomheter og norske borgere på en måte vi ikke ønsker eller bør akseptere. For noen år siden sensurerte Facebook det historiske bildet av napalmjenta fra Vietnamkrigen som Aftenposten publiserte, og nylig ble Holocaust-senteret utestengt i dagevis uten noen forklaring. Mediepolitikk er demokratipolitikk, og et mangfold av uavhengige, kritiske og profesjonelle medier er en avgjørende forutsetning for et velfungerende demokrati. Pandemien har minnet oss om dette.

Norge har som ambisjon å være en ledende nasjon i arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier. Det er vi. Vi topper den internasjonale pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser, for femte år på rad. Topplasseringen viser at vi i stor grad lykkes på veldig mange av disse områdene, men det er en posisjon som vi må jobbe hver eneste dag for å beholde.

Himanshu Gulati (FrP) [11:55:16]: Jeg vil begynne med å takke statsråden for redegjørelsen om to viktige temaer, både ytringsfriheten og mediefriheten, medienes situasjon, i Norge.

Jeg skal begynne å si noen ord om ytringsfriheten, for den er under press, selv om vi lever i et fritt demokrati. Det ser vi av selvsensur og trusler og et vanskeligere klima, enten det er ekstremister, personer som utøver vold, eller andre ting som gjør at det har en høyere pris og en høyere kostnad å stikke hodet fram og uttale seg i det offentlige om sine meninger.

Vi har også sett andre eksempler på at ytringsfrihetens bruk møtes med vold. Ett eksempel er SIAN-demonstrasjonene i fjor. Og selv om jeg har veldig lite til felles med SIANs meninger, vil jeg minne om det Voltaire sa, som mange av oss ofte siterer, nemlig at ytringsfriheten handler ikke om at man skal være enig med dem som får lov til å ytre seg, men at alle skal ha rett til å si det de mener.

Så har vi en situasjon med sosiale medier, som har vært en fantastisk døråpner for den lille mann over hele verden ved at alle kan si det de mener i kanaler som før ikke var tilgjengelige. Det er i bunn og grunn positivt, men vi ser også at sosiale medier, kommentarer på internett osv. bidrar til hets, sjikanering og også i noen tilfeller hever terskelen for å uttale seg, noe som er uheldig. Statsråden har selv vært utsatt for det. Og jeg så en sak for noen dager siden med MDGs byråd i Oslo, Lan Marie Berg, som jeg har svært lite politisk til felles med, men som fortalte om hvordan hun har blitt kalt for hårreisende, uakseptable ting, som «guling» o.l., på grunn av sin bakgrunn. Dette viser at selv om det er mye positivt med utviklingen hva gjelder ytringsfrihet, noe bl.a. sosiale medier er, er det også noen ulemper som vi er nødt til å bekjempe for å sørge for at vi ikke skremmer folk bort fra å bruke ytringsfriheten, men tvert imot skaper trygge rammer for å bruke muligheten og friheten til å uttale seg i både små og store fora.

Den andre delen av redegjørelsen handler om mediene. Mediene er under press i store deler av verden. I Norge er vi heldige som har et så fritt og åpent demokrati, og så mange frie og mangfoldige medier som vi har. Den fjerde statsmakt lever i stor grad i beste velgående i Norge. Statsråden var i sin redegjørelse inne på hvordan norske medier har vært langt framme i den teknologiske utviklingen ved å tilby produkter på nett mot betaling som også det norske folk konsumerer. Vi er lenger framme i den transformasjonen enn det mange andre er, selv om vi fortsatt har en lang vei å gå.

Vi i Fremskrittspartiet er også glad for at mediebildet har blitt mer mangfoldig. Vi er glad for at alternative medier skaper en bredde av stemmer og innfallsvinkler. Det mener vi er bra både for norske medier som helhet og for Norge. Vi vedtok også noen lover her i fjor, som regulerer mye rundt medier og redaktørstyrte mediehus, noe som er positivt.

Fremskrittspartiet mener det er en del strukturelle ting med norsk mediepolitikk som er prinsipielt uheldig, og som også bidrar til konkurransevridning. Vi har fortsatt veldig mange aviser som mottar store summer i pressestøtte, som mange andre aviser i samme marked, som kjemper om de samme leserne, de samme annonsekronene, det samme innholdet, må konkurrere mot. Vi mener det er prinsipielt svært uheldig at det er en så direkte kobling mellom statlig finansiering og medier, som jo skal være uavhengig og ha en lang armlengdes avstand til myndighetene.

Vi har også flere ganger tatt opp bekymringene rundt NRKs dominerende maktposisjon i Norge. NRK er helt skjermet fra den virkeligheten som resten av norske mediehus daglig må forholde seg til, samtidig som de tar en stadig mer dominerende posisjon innenfor nye flater som nett, podkast osv., som andre kommersielle mediehus daglig kjemper for å komme inn på. Dette skaper en konkurransevridning på bekostning av andre mediehus som norske skattebetalere er med på å finansiere. Dette er bekymringer som Fremskrittspartiet mener bør tas tak i. Vi har derfor to forslag, som vi har fremmet her i dag, som jeg gjerne vil ta opp – om en nedtrappingsplan for å fjerne produksjonstilskuddet til de såkalt meningsbærende nasjonale avisene, og at man begynner å legge inn en reduksjon i bevilgningene til NRK fra neste års statsbudsjett.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:00:34]: Takk til kulturministeren for hans redegjørelse, hvor det var naturlig å peke på at Norge topper den internasjonale pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser for femte år på rad. Det gjør meg stolt. Heldigvis tar verken jeg eller ministeren det for gitt, da vi deler ambisjonen om å være en ledende nasjon i arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier. Covid-19 har vist oss ekstra godt hvor viktige de redaktørstyrte mediene er for demokratiet og i livet vårt – for vårt behov for underholdning, for informasjon, for analyse, for kritiske spørsmål og for debatt – som understreker viktigheten av at Norge har en aktiv mediepolitikk.

Vi i Senterpartiet ønsker en enda mer aktiv politikk enn regjeringen for å støtte opp under de redaktørstyrte mediene. Vi ønsker å øke produksjonsstøtten – ikke ta den fra noen for å gi til andre – øke innovasjonsstøtten, øke støtten til undersøkende journalistikk, øke støtten til lokalmedier mer og få på plass den verktøykassa vi på Stortinget har lovet bransjen.

Årsaken til at vi i Senterpartiet ønsker en enda større styrking av mediene enn regjeringen, er hvor hardt mediene rammes av dramatiske annonsebortfall til internasjonale giganter som Google og Facebook. Sammen med at de har stort behov for investeringer i digitalisering og stor konkurranse både fra internasjonale medieaktører og dessverre også fra mer eller mindre useriøse alternative medier, gjør det at vi mener det er behov for å styrke mediestøtten ytterligere framover, i alle fall for en periode. Det vil sette de seriøse mediene i stand til å lage enda mer, bedre, relevant og gravende journalistikk framover. Dette er et hjertebarn for meg, for jeg mener at det å vinne konkurransen mot de alternative mediene som ikke forholder seg til de samme presseetiske standardene, eller som sprer falske nyheter, er svært god medisin. At de seriøse mediene alltid er bedre, slik at lesere, lyttere og tittere ser kvalitetsforskjellen og opprettholder tilliten til dem, er viktig. For om tilliten til de seriøse mediene skulle forsvinne, er demokratiet ille ute.

Den bekymringen deler også kulturministeren, og han redegjorde godt for viktigheten av både å opprettholde tilliten og få bukt med hets, hatefulle ytringer og spredningen av desinformasjon. Jeg ser fram til resultatet av ytringsfrihetskommisjonen og av arbeidet for å fremme kritisk medieforståelse i befolkningen. Ellers er jeg svært enig med ministeren i hvor problematisk det er at plattformselskaper som Google og Facebook sensurerer norske redaktører basert på sine retningslinjer.

Et direktiv som kulturministeren pekte på i redegjørelsen, var det nye AMT-direktivet, som vil få konsekvenser for bedre regulering av tjenester fra videodelingsplattformer som YouTube og for plattformer som Netflix, med nye krav om betydelig norskandel og til å finansiere den. Det er på tide, da vi trenger å bygge opp og ikke ned vårt eget film- og tv-produksjonsmiljø.

Ministeren tok også opp en annen stor utfordring vi har med store multinasjonale selskaper, nemlig beskatningen av disse selskapene. Mange er utålmodige, og jeg håper det løpet ministeren og regjeringen har lagt seg på, faktisk gir resultater i år, ellers må vi ta grep og kanskje skjele til andre land.

Som ministeren understreket i redegjørelsen, utfordrer den stadig økende globale konkurransen og digitaliseringen sterkt norske mediers driftsgrunnlag, ikke minst for radio og aviser. Vi har som medienasjon også stor konkurranse internt. Dette er veldig bra for mediemangfoldet som vi alle er opptatt av, men mediemeldingen vi behandlet for ikke så lenge siden, viste at mediemangfoldet ikke er godt nok, noe representanten Giske også pekte på. Da må mediestøtten brukes fornuftig for å sørge for mangfold.

Da er det naturlig at meningsbærende aviser som bidrar sterkt til meningsmangfoldet vårt, styrkes – ikke avvikles, slik Fremskrittspartiet foreslår. Lokalmediene, med sin sårbare økonomi, er ikke minst svært viktig å støtte ekstra godt økonomisk, men ikke på bekostning av andre viktige medier, slik regjeringen vil med sin omfordeling. Ikke minst må lokalmediene våre få bedre hjelp under covid-19. Ministeren skryter av tiltakene gjort for mediene under pandemien, men unnlater å nevne at han og regjeringen ikke har lyttet til lokalavisenes rop om hjelp til dem med under 15 000 i opplag, som ikke treffes av mediestøtteordningen. Det er trist og feil at de ikke får mer hjelp av myndighetene når de så til de grader har vært viktige for bekjempelsen av pandemien ute i lokalsamfunnene.

I Stortinget har Senterpartiet kjempet mang en kamp for lokalavisene, men også for lokalradioene, noe som bl.a. har bidratt til at de nå får en del av mediestøtten, fikk hjelp under korona og ikke minst fikk muligheten til å fortsette på FM ut 2026. Men i mediemangfoldet og ytringsfrihetens navn synes jeg det er merkelig at en medieminister fra Venstre, i en redegjørelse som dette, ikke drøfter utfordringene med at norske myndigheter nekter kommersielle radiostasjoner å sende i de fire storbyene våre, og med det nekter innbyggerne der, en stor del av befolkningen vår, faktisk å få det mediemangfoldet som de kunne hatt. Vi er også det eneste landet som har framtvunget slukkingen av nasjonale kanaler på FM-nettet. At Norge utøver tvang innenfor radiomarkedet, er noe jeg ikke er stolt av, og tenker at vi også på dette området bør ha bedre ambisjoner på vegne av mediemangfoldet og ytringsfriheten.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:06:06]: Ytringsfrihet bør finne sted. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen, opplyst offentlig samtale. Grunnloven § 100 setter rammene for en aktiv mediepolitikk gjennom dette såkalte infrastrukturkravet, og norsk mediepolitikk har vært en stor suksess. Blant annet gjennom mediestøtte og en sterk allmennkringkaster har vi et rikt mangfold av medier her i landet. Det skal vi være stolte av, for mangfoldet av frie, redaktørstyrte medier er en grunnstein i demokratiet vårt.

Det siste årets pandemi har nok en gang vist fram pressens samfunnskritiske funksjon. Tilgangen på kvalitetssikret informasjon om pandemien og dens konsekvenser har vært avgjørende det siste året, og pressen har løst sitt samfunnsoppdrag på en glimrende måte.

Men pandemien har også ført til reduserte annonseinntekter for mange medier. Særlig de små, lokale mediene merker konsekvensene, og det er bare nok en stein til byrden for redaksjoner som allerede sto i en veldig vanskelig økonomisk situasjon. For det Raja snakket lite om i redegjørelsen, er hva vi gjør mot den massive annonselekkasjen norske medier har opplevd de siste årene, hvor norske medier har tapt flere milliarder av kroner til fordel for de globale, digitale sosiale nettverkene, som Facebook, Google o.l.

Det å tette annonselekkasje er derfor det viktigste vi kan gjøre for medienes økonomi. De globale tekgigantene omsetter i realiteten for store summer i Norge, men de skattlegges knapt nok i det hele tatt. Den skjevheten i konkurransevilkårene taper norske medier på, og det må vi gjøre noe med, og det kan vi gjøre noe med. Flere land går nå foran med forskjellige modeller for å skattlegge disse selskapene. Det er ingen grunn til å sitte og vente på internasjonale forhandlinger mens mediene våre blør.

Stortinget har tidligere vedtatt å be regjeringen om å utrede en nasjonal skattlegging av verdiskapingen i Norge fra multinasjonale selskaper med digital inntjeningsplattform. Men utredningen har ikke ført fram til noen ting. Derfor er tiden inne for et nytt vedtak, og det foreslår SV til denne saken i dag. Det samme flertallet som den gang bør gjøre seg gjeldende i dag.

Det som derimot er et mediepolitisk bomskudd fra regjeringen, er å sende regningen for lokalavissatsing til de riksdekkende meningsbærende avisene. Mer mediestøtte til lokalavisene er bra, men det er helt unødvendig å la det gå ut over noen av de viktigste bidragsyterne til mediemangfoldet vårt, som aviser som Vårt Land, Dagsavisen og Nationen er. Hvis vi mener alvor med at den frie pressen er en grunnstein for demokratiet vårt, må vi øke rammen for mediestøtten.

De globale tekgigantene kontrollerer ikke bare store pengestrømmer; de kontrollerer også stadig mer av informasjonsstrømmene. De sitter på en enorm makt når de kontrollerer plattformene, algoritmene, redigeringen og sensureringen i sine tjenester – uten innsyn, uten åpenhet, uten etterprøvbarhet. Jeg vil takke Raja for en veldig god problematisering av det i sin redegjørelse.

Det er skuffende at ikke regjeringen etter åtte år ved makten derimot kommer med noe mer offensivt mot den utviklingen enn å henvise til at ytringsfrihetskommisjonen vurderer det. Derfor fremmer SV i dag forslag om å be regjeringen sette i gang med en skikkelig utredning og komme tilbake til Stortinget med en sak om regulering av tekgigantene. Det er tydeligere, bredere og mer forpliktende enn ytringsfrihetskommisjonens mandat i dag.

Jeg startet med Grunnloven § 100, og den vil jeg også avslutte med. For § 100 sier også: «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter.» Makten må kunne kontrolleres og holdes ansvarlig av Stortinget, av pressen og av folket. Unødvendig hemmelighold hindrer den åpne og opplyste offentlige samtalen.

Derfor er det alvorlig at denne regjeringen stadig snevrer inn praksisen rundt offentliggjøring og innsyn, og det er relevant for denne diskusjonen. Vi har sett det gjennom sikkerhetsgradering i flere viktige sikkerhetspolitiske debatter. Vi har sett det i kontrollkomiteen med stadig innsynsnekt i regjeringens dokumenter som har vært sentrale for våre saker, for både Stortinget og pressen. Og vi ser det nå når regjeringen i disse tider går inn for å unnta Sivilombudsmannens innsyn i regjeringens dokumenter.

Det vil jeg sterkt advare mot, og jeg synes det er veldig skuffende at det tidligere så liberale partiet Venstre, som sitter med selve demokratiministeren, her bøyer seg for hemmelighetskulturen fra regjeringen.

Så vil jeg ta opp SVs forslag.

Terje Breivik (V) [12:11:14]: Takk til statsråden for ei grundig, god og tryggande utgreiing. Det er liten tvil om at ytringsfridomen og media i stort har svært gode vilkår i Noreg, og at me har ein statsråd og ei regjering som prioriterer dette høgt. Det er òg like klart at me har hatt eit stortingsfleirtal dei siste to periodane – med Venstre som tung pådrivar – som har ført ein aktiv medie- og ytringsfridomspolitikk.

Den uavhengige kvalitetsjournalistikken er ein av grunnpilarane i eit fritt, opplyst demokrati med reell ytringsfridom, ein pilar som er truga på fleire vis:

• Økonomisk: Det er få, om nokon, næringar som har opplevd eit større stup i inntekter enn det mediehusa har opplevd kva gjeld annonseinntekter som bortimot forsvann over natta og tok vegen til sosiale medium og søkemotorar.

• Informasjonsveldemessig: Den opplysande, kritiske, faktabaserte journalistikken konkurrerer i dag med eit informasjonsunivers av svært ulik kvalitet som nærast dag for dag aukar i omfang og kompleksitet.

• Teknologisk: På rekordtid har me endra medievanar frå lineær TV til strøymetenester, frå radiolytting til podkastar, frå papiraviser til digitale nyhendekanalar, frå skrivne bøker til lydbøker.

Inntektstapet og dei andre endringane i konkurransevilkår har utvilsamt lagt eit enormt press på kvalitet. Ein skal ikkje langt tilbake i tid før ord som klikkjournalistikk og «fake news» var framandord ingen hadde forstått betydinga av. Eg trur heller ikkje mange hadde hatt fantasi til å tru at eit fenomen som Donald Trump ikkje berre kunne verta president i USA, men endåtil nesten makta å undergrava demokratiet i landet mange andre har som ideal. Utviklinga har vore formidabel og går framleis svært fort. Stor honnør til mediebransjen i så måte for korleis dei har klart å utvikla forretningsmodellane sine og delvis klart å erstatta gamle inntekter med nye måtar å ta betaling på.

Verktøya Stortinget og regjeringa har til å hegna om kvalitetsjournalistikken, er òg heldigvis mange: Skuleverket må gje komande generasjonar ein heilt nødvendig kjeldekritisk sans med på livsvegen. Ein treng ein sterk, uavhengig allmennkringkastar som alltid har inntekter som gjer at dei systematisk kan prioritera kvalitet framfor saker som genererer inntekter og klikk, gode støtteordningar, som produksjonsstøtteordninga – eller pressestøtta, som ho populært vert kalla – og gode vilkår og støtteordningar for norsk musikk, norske bøker og norske lydbøker.

Statsråd Raja var òg inne på dette med viktigheita av å tetta internasjonale skattehol slik at norske medium kan konkurrera på like fot med sosiale medium og søkemotorar som kynisk utnyttar kvart skattesmutthol som finst, og sist, men ikkje minst: ein aktiv bruk av skatte- og avgiftssystemet.

Når statsråd Raja på vegner av regjeringa tek æra for innføring av nullmoms på digital journalistikk, veit tidlegare stortingsrepresentant Raja at det nok er ei sanning med sterke modifikasjonar. Utan innsatsen til Venstre i førre periode som opposisjonsparti i budsjettforhandlingane med dåverande Høgre–Framstegsparti-regjering, hadde me truleg hatt lågmoms på digital journalistikk i dag, ikkje nullmoms.

Dåverande regjering la opp til lågmoms. Venstre hadde nullmoms som eit sentralt forhandlingskrav og fekk gjennomslag for det. Me fekk òg dåverande regjering til ikkje å parallellnotifisera nullmoms og lågmoms i ESA, som dei ønskte, noko som etter alle solemerke ville ha enda med notifisering av lågmoms. Slik sett kan dei som skal skriva historia om norsk mediepolitikk, trygt slå fast at Venstre spelte ei ganske så avgjerande rolle for at Noreg i dag har nullmoms òg på digital journalistikk.

Med den presiseringa har statsråd Raja all grunn til å skryta over mediepolitikken han og dagens blå-grøne regjering fører. Alle som er opptekne av at landet har ei regjering som ikkje berre i ord, men òg i systematisk handling prioriterer gode rammevilkår for uavhengig kvalitetsjournalistikk, bør kjenna si besøkstid i valet til hausten og bidra til at Venstre og dagens regjering kan fortsetja den umåteleg viktige jobben.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:16:23]: Først vil jeg takke kultur- og likestillingsministeren for en god og grundig redegjørelse om ytringsfrihet og mediepolitikk.

Som ministeren sa i sin redegjørelse, fyller mediene en uunnværlig rolle i samfunnet vårt – et mangfold av uavhengige redaktørstyrte medier med viktig journalistikk fra ulike samfunnsområder har avgjørende betydning for ytringsfriheten og for et velfungerende demokrati.

Jeg er glad for at ytringsfriheten og pressefriheten står sterkt i Norge. Samtidig har også vi utfordringer. Vår frie offentlige samtale blir truet av «fake news», av nettroll som forsøker å true folk til taushet, og av algoritmer som skaper ekkokamre. Mediene har også stått i en stor omstilling fra papir til digitalt de siste årene, samtidig som globale medieselskap stadig tar en større andel av annonsekronene. Derfor er jeg glad for at vi følger opp mediestøttemeldingen og omfordeler mediestøtte til små lokale medier, som er svært viktig for lokaldemokratiet.

Ytringsfrihet er ikke et enkelt tema. Ytringsfriheten er både et mål i seg selv og et virkemiddel for å fremme sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, står det i Grunnloven. Det er derfor ikke de ytringene alle er enig i, som trenger et vern – likegyldigheter og selvfølgeligheter klarer seg helt fint uten. De ytringene som trenger et vern, er de kontroversielle, de provoserende – de ytringene som bryter med etablerte sannheter. Det er ofte disse ytringene som kan bringe oss framover til bedre innsikt og forståelse, men samtidig er det også denne type ytringer som gjør ytringsfriheten så vanskelig og noen ganger også så vond.

Meninger og ytringer som ikke anses som politisk korrekte, er under press. Og meninger som ikke nødvendigvis er i tråd med hva flertallet i samfunnet mener, får et stadig smalere toleransevindu både i den offentlige samtalen og i samfunnet generelt.

Jeg kan trekke fram et personlig eksempel fra en erfaring som jeg nylig gjorde meg. I slutten av april vedtok SV å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 22. Vi redder barn i uke 23, og det har vært store reaksjoner og debatt om denne hårreisende liberaliseringen. I den forbindelse valgte jeg å dele et bilde av meg selv med min gravide mage i uke 22, for å synliggjøre hva vi faktisk snakker om, at når vi snakker om uker, så snakker vi ikke bare om tall, vi snakker om over en halvgått graviditet, et nærmest ferdigutviklet barn som bare trenger å vokse seg større – ja, vi snakker om en godt synlig kul på magen. Bildet skapte et stort engasjement – mange delinger, men etter hvert også mange kritiske og bombastiske tilbakemeldinger på at dette bildet var langt over streken. I en debatt om en abortliberalisering uten sidestykke – fri abort fram til uke 22 – framsto altså bildet av en gravid mage i uke i 22 som noe altfor drøyt. Tenk på det.

Kritiker og journalist Anki Gerhardsen har også skrevet om dette i sin kommentar med tittelen «Det usynlige barnet», der hun kritiserer mediene for å ikke trykke bildet av debattens kjerne. Hun skriver:

«SV vil ha fri abort frem til det øyeblikket det vipper fra foster til baby. Men aldri om de tar ordet «baby» i sin munn.

Og det gjør heller ikke pressen. Alle journalister som lager saker om abort, vet at det gjelder en rekke uskrevne regler for form og innhold: Ikke skrive «barn». Ikke fokusere for mye på fosterets utviklingsgrad. Og aldri, aldri vise foto.»

Nei, journalistene som vanligvis står på de svakes side og som vanligvis ikke er fremmede for å bruke illustrerende bilder, gjør ikke det i abortdebatten.

Om vi skal være et land med stor takhøyde for å ytre meninger offentlig, kan vi ikke senke taket når det ytres meninger og sannheter som folk synes er ubehagelige å forholde seg til. Her synes jeg, i likhet med Gerhardsen, at norsk presse har en stor utfordring som må tas tak i.

Jeg vil oppsummere det sånn: Ytringsfriheten står sterkt i Norge, men vi har også utfordringer. Vi trenger et langt større toleransevindu for meninger som ikke nødvendigvis er politisk korrekte, både i mediene og i samfunnet generelt.

Statsråd Abid Q. Raja [12:21:24]: Det var litt artig at representanten Terje Breivik med sin innestemme kunne bruke høyere utestemme enn meg for å forklare hva regjeringen har gjort, og ikke minst hva Venstres avtrykk på det er. Det var veldig flott.

Slik jeg også var inne på i min redegjørelse, publiserer Reportere uten grenser en oversikt over pressefrihetens stilling i ulike land, og siden 2017 har Norge toppet den listen. Vi er verdens beste land på pressefrihet femte året på rad. Det mener jeg det er all grunn til å være stolt av, samtidig som det hele tiden vil være en viktig oppgave å arbeide for å bevare og beskytte denne friheten. Pressefrihetens dag, som ble markert 3. mai, er også en påminnelse til alle lands myndigheter om at de må verne om og respektere pressens uavhengighet. Det er en dag for å uttrykke støtte til journalister, redaktører og medier som utsettes for press, begrensninger, sjikane, trusler, vold og drap, og ikke minst for å minnes journalister som har mistet livet på jakt etter en sak.

Mange steder i verden utsettes journalister for overgrep og aktive forsøk på å hindre dem fra å rapportere fritt. Det er en alvorlig trussel mot demokratiet. I 2020 ble 50 journalister drept. Hittil i 2021 er åtte journalister drept som følge av jobben de gjør, og 417 sitter fengslet. Det er utrolig skremmende, også for norske medier, tror jeg. Jeg var på Nordiske mediedager i går og snakket med et medium også om det, at det å ha topplasseringen forplikter til ansvar. Jeg vet at norske medier er opptatt av dette.

Mange myndigheter jobber for å fremme ytringsfrihet globalt, fremme menneskerettigheter. Det gjør også Norge. Pressen som den fjerde statsmakt har selvfølgelig også det ansvaret. Det å forhåpentligvis starte en global mediebevegelse for å sette søkelys på de makthaverne som utsetter journalister for trusler, sjikane, vold og drap, tror jeg hadde vært flott.

Det er ikke uten grunn at journalister ofte kalles, og kaller seg selv, den fjerde statsmakt. Journalister og redaktører definerer sin rolle som kritikere og overvåkere av samfunnet og de offisielle statsmaktene. Det er styresmakter som ikke ønsker demokrati og en åpen offentlig samtale. De verdsetter heller ikke den frie og uavhengige vaktbikkja. Det gjør vi her i Norge. Det er mange grunner til at vi topper den listen. Det er ikke først og fremst det at vi ikke forfølger journalistene, men bl.a. på grunn av rammevilkårene som vi stiller opp med. Det er selvfølgelig én bit av dette. Men jeg tror det er viktig å ha med seg det som veldig mange journalister verden over står overfor når det gjelder deres arbeidsvilkår, og at demokratiet er under press.

Også her hjemme i Norge vet vi at mange journalister, i likhet med politikere, akademikere, ledere i organisasjoner og andre samfunnsdebattanter, i økende grad utsettes for trusler, for vold, for trakassering, særlig på nett. Her har vi satt ned en ytringsfrihetskommisjon, som bl.a. skal se på nettopp faresignalene om trusler, trakassering på nett og mulige nedkjølingseffekter og selvsensur. Vi har også bedt kommisjonen vurdere tiltak for å ivareta journalisters sikkerhet, som er en forutsetning for pressens samfunnsrolle og vaktbikkjefunksjon.

Kommisjonen skal også drøfte hvordan vi kan styrke det offentlige ordskiftet på digitale plattformer. Jeg synes det er bra at det har blitt berørt i denne diskusjonen, fordi journalisters sikkerhet er en grunnleggende forutsetning for at mediene skal kunne utøve sin demokratiske funksjon. Trusler og trakassering kan føre til at journalister bevisst – og kanskje i enda større grad ubevisst i frie demokratier – driver med selvsensur, både med hensyn til hva de skriver om, og med hensyn til hvordan de rapporterer nyheter. Her skal Norge fortsette å være pådrivere. I de siste årene har det vært større oppmerksomhet om dette, bl.a. i FN, Europarådet og OSSE, om hva som kan gjøres for å bedre journalisters digitale sikkerhet.

Det er også dokumentert at kvinnelige journalister er særlig utsatt. De er ikke bare utsatt for den ordinære sjikanen og volden, for å si det slik, men de er også utsatt for kjønnsrelaterte trusler og kjønnsrelatert trakassering. Dette er ting som det virkelig er grunn til å ta på alvor. Særlig når Norge er verdens beste land når det gjelder pressefrihet, er det viktig å huske at i mange andre land er det helt andre vilkår for journalistene. Dem må vi huske på på pressefrihetens dag neste år.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:40:20] (komiteens leder): Ytringsfrihet er en fundamental, individuell rettighet og er avgjørende for samfunnsutviklingen, rettsstaten og demokratiet. Mediene er en helt uunnværlig del i den infrastrukturen som skal være rundt ytringsfriheten.

I en kompleks medieverden er det viktig at vi kan skille mellom meninger og fakta, mellom redaksjonelt og kommersielt innhold, ikke minst for at vi skal kunne avsløre falske nyheter. Det er det jeg vil snakke litt om her.

Falske nyheter eller «fake news», som vi fikk høre fra USA, og konspirasjonsteorier florerer på digitale og ikke-redaktørstyrte plattformer. Trollfabrikker sprer falske nyheter i den hensikt å påvirke og destabilisere samfunn og ikke minst påvirke valg. Det er én ting som kan løse en del av dette, og det er grenseoverskridende samarbeid for å finne løsninger på desinformasjon og ikke minst å skattlegge bl.a. Google og Facebook, som er nevnt her. Dette jobber EU med. Og la meg nevne et par initiativer i EU-regi, som er knyttet opp mot å bekjempe falske nyheter.

De har laget en handlingsplan for å møte desinformasjon, en såkalt «action plan to step up efforts to counter disinformation». Her nevnes bl.a. eksplisitt hvordan man kan samarbeide og ikke minst øve press på sosiale medier.

Et annet område som EU tok tak i, var hvordan man kan jobbe aktivt med å kartlegge aktører som driver desinformasjon. Både akademia og byråkrater i EU har jobbet sammen med å opprette The European Digital Media Observatory, EDMO. De startet arbeidet sitt i fjor.

Desinformasjon og villedende spredning av informasjon er og vil alltid være en utfordring. Vi ser det ikke minst under pandemien, der vi også er ekstra sårbare for ikke minst kommunikasjon som har til hensikt å undergrave myndighetenes budskap.

Vi ser nå at sosiale medier begynner å ta faktanyheter på alvor. Vi har fulgt med på at Facebook og Twitter i etterkant av det amerikanske presidentvalget nå flagger innlegg. Vi ser også at dette har fått konsekvenser for den avgåtte presidenten.

Høyre mener at veien ut av dette er et internasjonalt forpliktende samarbeid. Det er et tett samarbeid med EU som vil styrke arbeidet mot falske nyheter og å kunne skattlegge aktører.

Silje Hjemdal (FrP) [12:43:41]: For en tid tilbake var flere av medlemmene i komiteen på «news museum», Newseum, i Washington. Det gjorde selvfølgelig veldig sterkt inntrykk på mange av oss, vil jeg tro, nettopp fordi man fikk se hvordan både ytringsfriheten og pressefriheten er under sterkt press i verdenssamfunnet.

Man trekker gjerne fram Norge, som vi gjør her på talerstolen i dag også, som en av de beste i klassen. Men jeg husker veldig godt bismaken jeg hadde i munnen nettopp på grunn av det. For vi skal ikke så fryktelig langt tilbake i historien, da vi hadde en utenriksminister, nemlig Jonas Gahr Støre, som framstilte redaktøren Vebjørn Selbekk som en ekstremist i internasjonale medier fordi han publiserte karikaturtegninger. Det var en flau dag for hele nasjonen Norge, for alt vi tror på, og alt vi er, og jeg håper at vi aldri noensinne igjen ser en minister framtre overfor rett og slett ekstremistiske ideologier, vil jeg si. Det er å gi etter, det er ikke å stå opp for demokratiet og hvem vi er, og hva slags verdier vårt land er tuftet på. Derfor syntes jeg det var bra at statsråd Abid Raja i hvert fall i dag var ganske tydelig på hva han synes om reguleringer når det gjelder blasfemi, som det også er krefter som jobber for i Norge.

Tenk at lærere i dagens Europa kan risikere halshogging fordi man underviser i grunnleggende friheter og rettigheter! Vi skal ikke mer enn et år tilbake før Samuel Paty i fjor måtte bøte med det absolutt største offer, faktisk selve livet, og dette fordi han underviste om karikaturer av en profet. Mange løp og gjemte seg også i den debatten, men heldigvis var det et ganske sterkt internasjonalt samfunn, både av redaktører, journalister og politikere, som turte å stå med rak rygg i den debatten. Det forventer jeg at vi også skal gjøre i tiden som kommer.

Så registrerer jeg at statsråden trekker fram Koran-brenning opp mot voldelige demonstrasjoner mot SIAN. Jeg vil også understreke at dette var et angrep mot politiet og de som forsvarer frihetene våre, og ro og orden. Jeg synes det er en litt søkt sammenheng å sette dette opp mot hverandre.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:47:17]: Jeg ble inspirert av innlegget til representanten Ørmen Johnsen til å tegne meg en gang til, for – som også mitt eget innlegg bar preg av – engasjerer jeg meg veldig i utfordringene vi har med alternative medier som ikke følger etiske retningslinjer, som sprer desinformasjon og falske nyheter.

I forlengelsen av det Silje Hjemdal sa, var jeg også på Newseum i Washington, og der traff vi den sluggeren som har sittet fremst i USA Today, en kommersiell avis, i alle år. Han var styreformann for museet, og han sa noe jeg bet meg veldig merke i, nemlig at i hele hans liv hadde han kjempet mot pressestøtte fordi det var en trussel mot den uavhengige pressen, men på grunn av alternative medier, hvordan de polariserte samfunnet, og hvordan mennesker bare mistet mer og mer tillit til de seriøse mediene med etiske krav, var han for første gang for. Han var veldig bekymret foran det kommende valget, og han hadde rett.

I lys av det synes jeg, etter det som det har vært mye snakk om både i redegjørelsen og i debatten her i dag, at vi er på god vei. I hvert fall ønsker vi politikere å få bukt med det problemet. Og da drister jeg meg til – når jeg har 1 minutt og 20 sekunder igjen – å ta opp noe jeg hadde vurdert å ta opp i en interpellasjon, men som jeg har valgt å la være fordi vi har så mye å gjøre om dagen. Det er rett og slett dette – og nå ser jeg på ministeren: I den ytringsfrihetskommisjonen lurer jeg på om det kan være aktuelt å vurdere tiltak for dem som trenger en stemme til å fortelle om ytterliggående, kontroversielle meninger, som bl.a. representanten Lossius pekte på, eller høyresiden, som er litt ekstrem. Hvordan kan vi sikre at de kan få lov til å ha en stemme uten at det bidrar til å bygge ned tilliten til de redaktørstyrte mediene? Da lurer jeg på: Hvilke insentiver kan vi lage for å få litt mer etterrettelige medier til å ytre den typen meninger? Det er et åpent spørsmål, men er det mulig? Jeg blir frustrert av at f.eks. Human Rights Service, som blir tatt i faktafeil på faktafeil, får støtte, mens det kanskje finnes andre organer som hadde fortjent støtte fordi de forholder seg til etiske retningslinjer i stedet.

Det var dagens lille drodling fra talerstolen – takk for ordet.