Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [10:01:34]: Eg vil på vegner av eit samla presidentskap få leggja fram forslaget til vedtak.

På bakgrunn av Stortingets vedtak 28. april 2020 sette Stortingets presidentskap 18. juni 2020 ned eit utval som skulle greie ut felles prinsipp for godtgjering til politikarar på alle forvaltningsnivå. Utvalet skulle også evaluera ordninga med Stortingets lønskommisjon. Presidentskapet si innstilling til Stortinget er basert på rapporten frå utvalet.

Utvalet har gjort eit grundig arbeid innanfor den tidsramma og ikkje minst det mandatet dei fekk. Utvalet er samrøystes i mange punkt, og der dei ikkje er samstemte, har det vore eit mindretal på éin.

Presidentskapet sluttar seg til forslaget frå utvalet om at openheit om godtgjeringane er eit heilt sentralt prinsipp for fastsetjing av godtgjering til folkevalde, og at avgjerder om godtgjeringane i siste instans er ei politisk meir enn ei fagleg avgjerd.

Presidentskapet sluttar seg til at den generelle lønsutviklinga bør liggja til grunn for endringar i godtgjeringane til statsminister, regjeringsmedlemer og stortingsrepresentantar.

Presidentskapet merkar seg òg at utvalet meiner det vil vere uheldig om godtgjeringa til folkevalde vert kopla til leiarar i staten, ei gruppe som har hatt ei sterkare lønsutvikling enn folk flest. Presidentskapet understrekar vidare synspunktet til utvalet om at det er ein prinsipiell forskjell mellom rolla til ein arbeidstakar og rolla til ein folkevald, og dermed også mellom løna og godtgjeringa til dei to gruppene.

Presidentskapet sluttar seg til prinsippet om at godtgjeringane bør sikra at alle kan vera folkevalde, uavhengig av økonomisk bakgrunn og bustad, noko som inneber at godtgjeringa til folkevalde må vera god nok.

Presidentskapet merkar seg òg at gjennomgangen utvalet har gjort, viser at norske politikarar på nasjonalt nivå har hatt den same utviklinga i godtgjering som lønsutviklinga i samfunnet generelt, og vidare at utvalet i rapporten seier at norske stortingsrepresentantar har ei godtgjering som verken er spesielt høg eller spesielt låg samanlikna med inntektsnivået i Noreg sett i eit nordisk perspektiv.

Presidentskapet støttar vidare forslaget frå utvalet om at systemet med ulike nivå i godtgjeringane for statsminister, statsrådar og stortingsrepresentantar bør vidareførast, og forslaget frå fleirtalet i utvalet, som meiner at godtgjeringane bør endrast med same prosentsats for statsminister, statsrådar og stortingsrepresentantar. Reguleringa bør ta omsyn til særlege samfunnsmessige utfordringar når det er påkravd.

Presidentskapet har merka seg tilrådinga frå utvalet om at godtgjeringar til folkevalde som har verv på fleire nivå, bør samordnast, slik at det samla nivået ikkje vert oppfatta som urimeleg høgt. Presidentskapet vil difor oppfordra stortingsrepresentantar til ikkje å ta imot godtgjeringar for kommunale og fylkeskommunale folkevalde verv.

Presidentskapet viser til at tilslutninga til prinsippa og konklusjonane til utvalet bør reflekterast i regelverket om godtgjeringar til folkevalde. Presidentskapet vil følgja opp dette ved å utarbeide endringar i dei utfyllande retningslinjene, slik at dei reflekterer dei prinsippa og konklusjonane som følgjer av behandlinga av denne saka.

Presidentskapet er einig med fleirtalet i utvalet, som meiner at ordninga med lønskommisjon samla sett har fungert etter formålet, og sluttar seg til at ordninga vert vidareført. Presidentskapet sluttar seg også til vurderinga om at lønskommisjonen bør få eit meir dekkjande namn, og vil følgje opp dette gjennom forslag til endring av stortingsgodtgjeringslova § 2.

Presidentskapet rår med denne bakgrunnen Stortinget til å gjera følgjande vedtak:

«Stortinget gir presidentskapet fullmakt til å utarbeide endringar av retningslinjene for verksemda til Stortingets lønskommisjon i tråd med føringane i innstillinga.»

Vidare rår presidentskapet til at Dokument 20 for 2020–2021 vert lagt ved møteboka.

Audun Lysbakken (SV) [10:05:48]: Jeg må si dette er en utrolig skuffende innstilling fra presidentskapet. Med lønnsfrysvedtaket i fjor, med nye toner fra en rekke partier i den forbindelse, med det grundige utvalgs- og utredningsarbeidet som nå er gjort, hadde dette vært anledningen til faktisk å sette ned noen nye prinsipper og gå foran og vise at vi som folkevalgte mener alvor, hvis vi vil få forskjellene ned i Norge. I stedet har vi altså brukt lang tid på utvalg og utredning, og så skal i grunnen alt fortsette som før. Det er det som er det reelle innholdet i presidentskapets innstilling.

Kommisjonen skal fortsette med et nytt navn, men systemet blir det samme, nemlig en måte å drive ansvarsfraskrivelse for egen lønnsvekst på, og å gi grønt lys for at man fortsatt skal ha en vekst i politikerlønningene som i praksis blir større enn det vanlige folk får. Den samme prosentvise veksten blir selvfølgelig høyere når utgangspunktet er veldig høyt, enn det blir for andre.

La det ikke være noen tvil: Det som skjer her i dag, er at flertallet på Stortinget beveger seg fra det som i fjor var et tydelig signal om lønnsfrys, til det som i år er grønt lys for å fortsette å dra ifra, og det er feil signal å gi. Når forskjellene øker i samfunnet vårt, burde Stortinget sørge for at vi med autoritet kan slå i bordet overfor de gruppene i toppen av vårt samfunn som drar ifra, at vi med autoritet kan kreve mindre forskjeller i arbeidslivet vårt, at vi med autoritet kan kreve at de med mest viser moderasjon. Men da ville det være naturlig at de folkevalgte gjorde det selv. Dette opplever vi som et klart tilbaketog fra den posisjonen om lønnsfrys som har vært mye omtalt det siste året.

SV legger fram forslag til det vi mener vil være et godt prinsipp. Det innebærer at de folkevalgtes lønn skal økes med et kronetillegg i stedet for et prosenttillegg, et kronetillegg tilsvarende det den gjennomsnittlige arbeidstaker får i det årlige lønnsoppgjøret, og at det skal settes et tak, sånn at stortingsrepresentantene holder seg utenfor de 10 pst. best betalte i samfunnet. Det er fortsatt en svært god lønn, men et viktig signal å gi. Det betyr også at det prinsippet vi foreslår, vil innebære et betydelig kutt i godtgjørelsen til både stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister. Det vil være å vise at vi mener alvor med å bekjempe forskjellsutviklingen.

I tillegg foreslår SV at det lages et lovforslag som vil sette en grense for totale godtgjørelser gjennom kommuneloven og en ny lov om samordning, sånn at vi nettopp kan få det prinsippet jeg opplever at også presidentskapet er ute etter, satt ut i livet i praksis.

Oppsummert: Vi trenger et nytt prinsipp for å fastsette politikerlønn i Norge. Det bør for det første bygge på at det ikke er noen tvil om hvor ansvaret ligger. Stortinget er til syvende og sist nødt til å vedta sin egen godtgjørelse. Da får vi stå for det, istedenfor å outsource jobben til en ekstern kommisjon.

For det andre bør vi legge et klart og tydelig prinsipp til grunn. Politikerne skal ikke dra fra resten av befolkningen. Derfor skal veksten være i kroner og ikke i prosent, og stortingsrepresentantenes lønn skal ikke gå innenfor det som er de 10 pst. best betalte i det norske samfunnet. Det vil være et prinsipp som tar ønsket alle partier sier at de har, om å gjøre noe med den økende ulikheten i Norge, på alvor.

Med det tar jeg opp SVs forslag og kan også si at SVs gruppe vil stemme for forslagene nr. 7 og 8, fra Rødt.

Bjørnar Moxnes (R) [10:11:00]: Det har nå gått ett år siden Stortinget vedtok å fryse politikerlønningene og sette ned dette utvalget, som kom med en rapport som – som forventet – inneholdt kun kosmetiske forslag. Det mest håndfaste som foreslås, er å bytte navn på kommisjonen som vi årlig skyver foran oss når Stortinget rutinemessig vedtar å øke sin egen lønn, fra «lønnskommisjon» til «godtgjørelseskommisjon». Jeg tror ikke det imponerer folk der hjemme som etterlyser handlekraft fra stortingspartiene i kampen mot økte forskjeller.

Rødt sto ved voteringen i fjor, og også ved alle voteringer vi har hatt om politikerlønninger i denne stortingsperioden, alene om kutt i godtgjørelsene. Kommisjonen har det siste året fungert som et fikenblad som de andre partiene har gjemt seg bak, og nå sier altså partiene i presidentskapet seg fornøyd med sin egen lønnsvekst og vil intet gjøre med systemet, som sikrer stortingsrepresentanter og statsråder millionlønn.

Det er ingen overraskelse at høyrepartiene mener at politikere skal ha lønn på direktørnivå, men det burde være noe annet med partier som på alvor mener at folkevalgte skal representere de som har valgt oss inn, og at forskjellene i landet vårt skal ned. Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet og Senterpartiet den siste tiden har gjort seg veldig høye og mørke med sine resirkulerte krav om lønnsfrys og atter nye kommisjoner, men i dag stiller de seg bak forslaget om å fortsette som før, og har ingen egne forslag – ikke Arbeiderpartiet, og heller ikke Senterpartiet. For kommisjonskameratene i Arbeiderpartiet og Senterpartiet ender dette siste året som et gedigent mageplask med voteringen i Stortinget i dag.

Så gjentas det igjen og igjen at politikerlønningene skal stå i et rimelig forhold til det generelle lønnsnivået i samfunnet, men folk her i salen har jo gjort seg selv til en lønnsadel, samtidig som mange andre grupper i samfunnet har hatt reallønnsnedgang de siste årene, og mange også har blitt arbeidsledige og gått betydelig ned i inntekt det siste året. Derfor vil jeg særlig vise til Rødts forslag nr. 8, som kort og godt ber presidentskapet «utarbeide retningslinjer som sikrer at det blir mindre forskjeller mellom det generelle lønnsnivået i samfunnet og godtgjørelsene for stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og statsminister». Vi kan godt være uenig i den konkrete modellen, men dette forslaget forventer jeg at flere partier støtter, i hvert fall hvis denne debatten skal være noe mer enn tomt prat.

Utvalget vil at det meste stort sett skal fortsette som før, men det er én ting jeg vil framheve, som er en interessant påpekning, nemlig at godtgjørelsene for politikere som har verv på flere nivåer, bør samordnes. Men så stopper de da på hoppkanten når de nøyer seg med en oppfordring til dem på Stortinget om ikke å ta imot godtgjørelser fra samtidige verv i et kommunestyre eller et fylkesting. Vi foreslår at det ikke bør være en oppfordring, men en regel.

Vi må få ned disse lønningene, de må ned på jorda igjen, og vi på Stortinget må ta ansvar for egen lønnsutvikling. Hittil har Rødt vært alene om å kreve kutt i politikerlønningene. Nå er det snart valg, og da har andre partier en tendens til å mykne litt opp. Så jeg vil be alle partier som vil erstatte høyreregjeringen, om å støtte Rødts tretrinnsrakett for å få ned politikerlønningene.

For det første: Legg ned lønnskommisjonen. For det andre: Kutt lønnsnivået. Vi foreslår 20 pst., men vi er åpne for alle forslag om kutt. Og for det tredje: Koble godtgjørelsene til folketrygdens grunnbeløp. Politikerlønningene må kobles til utviklingen for vanlige folk, for pensjonister og for arbeidsledige. Så er vi her i Stortinget kapable til å gjøre årlige vurderinger av om nivået er rimelig, eller om det trengs nye nedjusteringer, nye kutt. Det vil Rødt være åpne for til enhver tid hvis også andre partier nå ser at det er på tide med litt moderasjon og å stramme inn livreima også på Stortinget, når folk der ute og der hjemme har gjort det i hundretusentalls.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Første visepresident Eva Kristin Hansen [10:16:17]: Sånne debatter som vi har her i dag, blir ofte ganske høylytte, og det er lett å slenge rundt seg med folks motiver for å gå inn for det ene eller det andre. Det synes jeg vi skal holde oss for gode til. Jeg tror det er viktig at vi konsentrerer oss om det Stortinget er bedt om å ta stilling til, nemlig den rapporten som har kommet fra utvalget som bl.a. har evaluert ordningen med Stortingets lønnskommisjon og godtgjørelsen generelt for folkevalgte på alle nivå.

Så blir det sagt her: Nei, dette er bare kosmetikk, man har endret navnet på et utvalg. Vel, jeg mener dette handler om mer enn kosmetikk, for det er en del prinsipper rundt godtgjørelsene vi har blitt invitert til å diskutere. Det synes jeg er prisverdig at både Moxnes og Lysbakken tar tak i, men jeg mener at i den debatten som er i dag, er det ikke selve nivået på godtgjørelsen i kroner som vi er invitert til å diskutere, men prinsippene rundt det. Det ligger en del prinsipper i den rapporten og også i innstillingen fra presidentskapet, prinsipper om åpenhet og at godtgjørelsen er en politisk beslutning – altså ikke en faglig beslutning, men en politisk beslutning. Og så må vi ta stilling til, som det blir sagt her, om man vil ha et godtgjørelsesutvalg som kommer med en anbefaling til Stortinget.

Så registrerer jeg at det er noen som mener at det må avvikles, at vi ikke skal ha noen som kommer med noe råd til oss om hva slags lønnsnivå vi bør ligge på. Til det vil jeg si: Ok, hvem skal foreslå lønnen for oss? Jeg har registrert at det ligger forslag her i dag om at presidentskapet skal ta den rollen, at vi i Stortinget skal gå rundt og tenke på et tall. Jeg mener faktisk at det er litt vanskelig. Jeg tror det er viktig at vi har en faglig gjennomgang av lønnsutviklingen i samfunnet generelt, og så må Stortinget ta stilling til forslagene når de kommer på bordet – altså, hva slags nivå ønsker vi på godtgjørelsen. Så når Moxnes sier at Arbeiderpartiet ikke har noen mening om hvor mye man skal ha i lønn, og bare vil fortsette en lønnsfest, er det feil. Vi vil ta stilling til det når det kommer forslag på bordet.

Det som jeg mener er viktig fra den rapporten, er prinsippet som det legges opp til debatt om, at godtgjørelsen til folkevalgte absolutt ikke må koples opp til lederlønninger i staten. Det mener jeg er helt utrolig viktig, for lederlønningene i staten har tatt helt av, men også lederlønninger generelt. Og fra Arbeiderpartiets side er vi soleklare på at vi vil stanse denne lederlønnsgaloppen, og vi vil bruke sterkere virkemidler enn i dag. Vi vil når det er mulig – når det er blitt et nytt flertall i denne salen – få satt ned en lederlønnskommisjon med partene i arbeidslivet for å ta politiske grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge. De skal se på lønn og bonuser i statseide selskaper og der hvor staten er majoritetseier, de skal se på lederlønnsutviklingen, lønnen til politikere, etterlønnsordninger og andre godtgjørelser og se nasjonalt og lokalt nivå i sammenheng.

Vi er ikke for direktørlønninger for folkevalgte. Vi har sagt, og vi sier fortsatt: Vi vil fryse godtgjørelsen til statsminister, statsråder og stortingsrepresentanter fram til denne kommisjonen, som vi håper å få satt ned etter valget, har lagt fram sine konklusjoner. Så det er helt uaktuelt for Arbeiderpartiet med en økning i godtgjørelsen nå.

Vi vil heller ikke ha noen etterregulering av lønningene for 2020, bare så det er helt klart, så vi står på det vi har sagt hele veien om å fryse. Vi vil ta stilling til det når vi får eventuelle forslag på bordet om lønnsendringer, og de ligger ikke på bordet i dag.

Femte visepresident Ingjerd Schou [10:20:07]: Jeg har hatt gleden av å være oppnevnt til og sitte i utvalget som skal utrede prinsipper for godtgjøring til politikere på alle forvaltningsnivåer. Det som har vært noe av det viktige i den debatten og i konklusjonen av den rapporten vi har levert, er at det skal være åpenhet om dette. Godtgjøring til folkevalgte skal det være åpenhet om.

Jeg hører på medrepresentantene at man allerede fra start ønsker å sammenligne epler og pærer. Folkevalgte har ikke lønn. Det er ingen her i salen som har lønn. Alle av de 169 som er folkevalgt i denne salen, har godtgjøring. Hvis man skulle forfølge de prinsippene som trekkes frem av representanter fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti, ville timelønnen for de langt fleste her være på et nivå som ikke tåler sammenligning med andre.

Som folkevalgte i Stortinget er vi her 365 dager i året. Vi har et ansvar 24 timer i døgnet 7 dager i uken. Den timelønnen tror jeg ikke vi bør regne på, og antageligvis har ingen av oss gjort det. For vi vet at når man velges som folkevalgt, er man til stede 365 dager i året, med ansvar og i tjeneste for dem som har valgt oss.

Skulle man forfulgt den tankegangen, ville man begynne å diskutere timelønn, og muligens ville representantene Moxnes og Lysbakken også kreve streikerett. I tillegg kunne man kreve at arbeidsmiljøloven skulle gjelde. Det gjør den ikke. Den gjelder ikke for oss som folkevalgte.

Da har noe av det viktige vært at vi prøver å skille snørr og bart – unnskyld uttrykket – og tar for oss prinsippene for en godtgjøring. Når vi har undersøkt hos de andre nordiske landene, er nivået på den godtgjøringen som norske folkevalgte får i det norske storting, godt sammenlignbar med andre. I tillegg har vi understreket at det skal rekrutteres fra hele folket, og at man når man rekrutteres som folkevalgt til Stortinget, ikke skal behøve å ha et tilleggsarbeid for å ivareta de forpliktelsene man ellers har ved innvalg til Stortinget.

Denne saken handler om prinsippene for godtgjøring og ikke nivået på godtgjøring. Derfor har det også vært viktig for utvalget å fortelle og anmode Stortinget om at man velger et annet navn på dem som skal gjøre en vurdering og komme med en innstilling til presidentskapet, en innstilling som senere hen blir debattert i Stortinget og votert over, og at det skal hete godtgjøringsutvalget, fordi det skal reflektere at vi som folkevalgte ikke har lønn, men en godtgjøring for 365/24/7.

Noe av det vi også entes om i utvalget, var at vi hadde en anmodning om at man som folkevalgt til Stortinget ikke mottok godtgjøring i kommune og fylke, og jeg hører med interesse at det kommunale selvstyret og KS som institusjon ikke har den samme åtgaumen hos representantene fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Det ligger til et annet folkevalgt nivå å vurdere. Jeg tror henstillingen fra Kommunenes Sentralforbund er mottatt, og at man også har lyttet godt til fylkeskommuner og kommuner.

Veldig mange av de folkevalgte som innvelges på Stortinget, kommer fra et folkevalgt oppdrag i enten kommunen eller fylkeskommunen. Jeg har selv vært i den situasjonen og var gruppeleder i fylkestinget i Østfold på det tidspunktet da jeg ble valgt inn her, hvilket da bortfalt og ikke lenger gjaldt da man fikk en godtgjøring da man ble valgt inn på Stortinget.

Jeg vil anmode mine kollegaer i salen om å sammenligne epler og pærer, ikke arbeidstakere og folkevalgte. For ansvaret er et annet, arbeidsmengden og arbeidstiden og reguleringen av det er også totalt forskjellig om man velger å ha lønnsperspektiv som utgangspunkt, arbeidstakeren som utgangspunkt, eller det å leve av en tillit som igjen skal opp til torgs når vi kommer til september i år.

Andre visepresident Morten Wold [10:25:01]: Det er krevende og vanskelig å debattere og diskutere sin egen godtgjøring, det kan vi egentlig slå fast, selv om det ikke er godtgjøringen som sådan vi diskuterer her i dag, men prinsippene for den reguleringen, som kommer i en sak senere.

Jeg tror det er stor enighet i alle Stortingets partigrupper om at det skal være lønnsfrys for 2020, bl.a. gitt den situasjonen landet er i. Det kommer vi også tilbake til i den saken som kommer senere.

Før lønnskommisjonen ble opprettet, ble stortingsrepresentantenes godtgjøring koblet til lønningene til underdirektører i staten, mens godtgjøringen til regjeringsmedlemmene fram til 1991 var koblet til lønningene til dommerne i Høyesterett. Hadde det fortsatt, tror jeg kanskje Lysbakken og Moxnes med rette kunne snakket om lønnsfest for politikerne. Nå er det i hvert fall ikke sånn.

Norske stortingsrepresentanter har en godtgjøring som er verken spesielt høy eller spesielt lav, når man sammenligner inntektsnivået i Norge i et nordisk perspektiv. Derfor har også utvalget som har lagt fram denne rapporten, pekt på at godtgjøringene til folkevalgte må være gode nok. Det er et viktig prinsipp for at godtgjøringene skal sikre at alle kan være folkevalgte, uavhengig av økonomisk bakgrunn. Det er også påpekt i utvalgets rapport.

Det er også verdt å minne om at stortingsrepresentanter ikke er omfattet av en hel rekke ordninger som gjelder for vanlige arbeidstakere i arbeidslivet. De er altså ikke omfattet av arbeidsmiljøloven, ferieloven, statsansatteloven eller andre tariffavtaler. Det gjelder ikke direkte for stortingsrepresentantene.

Før i tiden hadde stortingsrepresentantene en rekke særordninger. I takt med tiden er de en etter en fjernet og tilpasset samfunnet på en fornuftig måte. I dag har stortingsrepresentanter nesten ingen særordninger. Det er bra, sånn bør det være. Det er også i tråd med slik folket ønsker at det skal være. Fortsatt er det en rekke misoppfatninger der ute. Det reproduseres og resirkuleres saker på sosiale medier om alle særordningene som stortingsrepresentantene er omfattet av. Selv om saken er mange år gammel, går den sin seiersgang i sosiale medier gang på gang og bidrar til å øke politikerforakten. Det er trist, men sånn er det.

Derfor er det også på sin plass å vise til at landets 169 fremste tillitsvalgte hvert fjerde år søker på jobben sin på nytt. Hvert fjerde år er man oppe til eksamen. Man søker renominasjon, gjenvalg. Noen blir ikke gjenvalgt, valgtinget gir et resultat som gjør at man mister sin plass i denne sal, og man må ut på arbeidsmarkedet som andre som blir arbeidsledige. Men likevel velger man å jobbe for demokratiet, for folkestyret. Man får en godtgjøring for det, og man vet at man har arbeid i kun fire år før man må spørre velgerne om å få fortsette. Det også er et argument for at stortingsrepresentantene bør ha en godtgjøring som er god nok til at man kan utøve sitt verv på en fornuftig og – skal vi si – økonomisk uavhengig måte. Faren for at man blir utsatt for kompromitterende forsøk, smøring og slike ting, er mindre enn dersom man hadde hatt en mye lavere godtgjørelse.

Fremskrittspartiets gruppe mener at godtgjøringene er på et fornuftig nivå. Vi er glad for denne avklaringen av prinsippene som vi behandler her i dag. Så får vi komme tilbake til regulering når den nye godtgjørelseskommisjonen trer i kraft og fremlegger sin innstilling.

Michael Tetzschner (H) [10:30:11]: Jeg er knapt så begeistret som enkelte av dem som støtter innstillingen, har gitt uttrykk for, men mine ankepunkter vil ikke helt følge samme spor som de av de to talerne som grunnleggende sett heller ikke har uttrykt særlig forståelse for at Stortinget, samtidig som det skal reflektere vanlige mennesker og den virkeligheten som omgir oss, heller ikke er en hvilken som helst arbeidsplass. Der kommer mitt ankepunkt inn, fordi jeg synes lønnskommisjonen eller denne rapporten – for øvrig er det en utmerket idé å kalle det godtgjørelsesutvalget fremover – har kommet til at det er noen av de hensyn som den forrige lønnskommisjonen kunne legge vekt på, som de ikke lenger skal legge vekt på. Det gjelder relasjonene til andre lederstillinger i staten.

Jeg kan ikke se noe sted at man har reflektert over hva det kan føre til av manglende rekruttering til og konkurranse om vervene til Stortinget. De som er her i dag, kan av forskjellige grunner ha slått seg til ro med den godtgjørelsen som er. Men jeg må allikevel si at den foraktfullheten man omtaler Stortinget og kolleger med i to av innleggene her i dag, vil jeg ta avstand fra. Man har ikke forstått at det også har noe å gjøre med hvilke signalvirkninger det gir om hvordan man anser Stortingets plass i forvaltningen og i styringssystemet. Det er ikke berørt i det hele tatt, og da fratar man også godtgjørelsesutvalget et vurderingskriterium som de tidligere har hatt, slik at man går veldig langt i retning av å si at det bare skal være et prosentpåslag fremover.

Men så er det andre problemstillinger som jeg synes man skulle gått nærmere inn på, for jeg kan ikke se at det er noe prinsipp for lønnsfastsettelse til politikere på alle forvaltningsnivåer. At godtgjørelsen skal være god nok, er med respekt å melde ikke noe prinsipp. Det jeg synes man skal gå mer i retning av, er å tenke gjennom: Ønsker vi den fremveksten av en underskog av heltidspolitikere i lokaldemokratiet? Det er et større problem enn hva hver enkelt av dem måtte heve i lønn. Nettopp fordi de da er blitt heltidspolitikere, skal de av en eller annen grunn også «serviceres» av andre heltidsrådgivere som også driver politikk, men uten mandat. Jeg må si at hvis denne kommisjonen virkelig hadde gått iherdig inn og løst oppgaven, hadde de sett på om vi ønsker å ha så mange fulltidsansatte politikere på lavere forvaltningsnivåer som fortrenger vanlige hverdagsmennesker som er fritidspolitikere. Det er et stort demokratisk problem, og det går i siste instans ut over rekrutteringen også til Stortinget.

Bjørnar Moxnes (R) [10:33:46]: Det er ingen tvil om at lønnskommisjonen har gitt et slags skinn av objektiv faglighet til det at Stortinget hvert år vedtar å øke sin egen lønn. Den fagligheten som man etterlyser, som Arbeiderpartiet må ha en egen kommisjon til for å kunne sitte og vedta lønnen sin i Stortinget etterpå, er ikke verre enn at det er mulig å hente inn bakgrunnsmateriale fra Stortingets utredningsseksjon, fra SSB og Teknisk beregningsutvalg. Det er dette som er den enorme fagligheten som lønnskommisjonen bedriver. Faktum er jo at til syvende og sist er det folk i denne sal som sitter og vedtar sin egen lønnsøkning. La oss ikke late som noe som helst annet enn det. Det er ingen sak for et oppegående presidentskap å innhente disse fakta fra SSB og TBU hvis det er vilje til det.

Så lurer jeg på hva Arbeiderpartiet egentlig vil, for lønnsfrysen de snakker om, har de jo pekt på henger sammen med arbeidet i kommisjonen. Nå har vi hatt en kommisjon som har levert sin rapport. I Klassekampen 8. januar ville Arbeiderpartiet «stagge politikerlønna» og «rydde opp i offentlige lønnseliter». Men prinsippene de stiller seg bak i salen i dag, er jo fortsatt vekst i politikerlønningene, for det står i innstillingen. Den fastslår, som Arbeiderpartiet står bak, at stortingslønnen er rimelig «i forhold til det generelle lønsnivået og den generelle lønsutviklinga». Vel, i dag er lønnen altså på 987 997 kr i året. Masud Gharahkhani sa også til Klassekampen:

«Om vi skal sikre et samfunn basert på tillit kan det ikke være sånn at vanlige arbeidere sitter med følelsen av at en elite stikker ifra, mens de selv står igjen. Det er det som skjer når lønningene til politikere og topplederne i staten bare fortsetter å øke.»

Den naturlige konsekvensen av disse fagre ord i Klassekampen er jo å støtte prinsippforslaget fra Rødt om å få ned disse forskjellene.

Det er til slutt bare befriende, vil jeg si, å høre Høyre, fordi de er noe mer rett fram enn Arbeiderpartiet når de forklarer hvorfor det er riktig at vi på Stortinget skal være høyt hevet over vanlige arbeidsfolk som har valgt oss inn på Stortinget, og ha lønninger, altså godtgjørelser, skyhøyt over det folk flest har. Kanskje burde Arbeiderpartiet lære litt mer av Høyres ærlighet. Enten får de skifte standpunkt og støtte Rødt, eller kanskje argumentere mer i tråd med Tetzschner og Schou.

Audun Lysbakken (SV) [10:37:04]: Jeg stiller meg helt uforstående til at det skal ha vært noe foraktfullt i mitt innlegg, slik representanten Tetzschner antydet. Tvert imot var mitt innlegg preget av noe annet, nemlig et alvor, fordi vi mener det er et alvorlig spørsmål. Dette er et av de spørsmålene som styrer tilliten til politikerne.

Som representanten Wold var inne på, har det jo vært en lang historie, heldigvis, med avvikling av ulike særordninger – eller politikerprivilegier, som det vel går an å kalle det. Men det har jo heller ikke vært sånn at prosessene med å avvikle dem har vært helt ukompliserte. Det har vært avhengig av at noen har gått foran, og opp gjennom årene har det veldig ofte vært SVs rolle å gjøre det. Det har ikke alltid vært så veldig populært først, men så har det blitt enighet om det fordi en har sett at ordningene ikke er bærekraftige.

Jeg tror det samme gjelder systemet for fastsettelse av godtgjørelse. Dagens system holder ikke mål. Det er også feil å si at i dag diskuterer vi system, prinsipp, og derfor ikke nivå. De tingene henger jo selvfølgelig sammen, og det flertallet gjør her i dag, er å legge fram et system som det er veldig vanskelig å se for seg vil ha noen annen effekt, noe annet resultat, enn at politikernes godtgjørelser fortsetter å utvikle seg på en slik måte at en drar ifra.

Så vi diskuterer nivå, og det er derfor SV har lagt fram et forslag til et prinsipp om hvordan vi regulerer nivået. Har vi det, trenger vi heller ikke noe godtgjørelsesutvalg. Da vil det heller ikke være vanskelig for presidentskapet å legge fram forslaget, for da trenger man ikke noe mer enn de oppdaterte og pålitelige tallene som man får fra Statistisk sentralbyrå og Teknisk beregningsutvalg hvert år, og så vil det av de tallene følge hva presidentskapet skal foreslå – et kronetillegg på linje med en gjennomsnittlig lønnstaker og et tak som gjør at en ikke kommer innenfor det som kalles 91-persentilen, altså innenfor de 10 pst. best betalte.

En stemmeforklaring til slutt: SV kommer til å stemme for forslagene nr. 7 og 8 fra Rødt, men ikke forslag nr. 6, og det er rett og slett fordi vi mener at den reguleringen av grunnbeløpet vil gjenskape mange av de problemene som vi har i dagens modell, fordi grunnbeløpet reguleres med prosent. Da får vi altså en prosentvis vekst som vil gjøre at Rødts forslag over tid vil føre til en betydelig høyere økning i godtgjørelsen enn det SVs forslag vil gjøre.

Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [10:40:27]: Då vil eg seia litt om Senterpartiets syn. Senterpartiet ville hatt ein større gjennomgang når det fyrst vart sett ned eit utval. Me ville ha sett på statlege leiarløningar i det same utvalet, men vart røysta ned då dette vart sett ned. Mandatet var heller ikkje at ein skulle sjå på nivå for politikarløningane.

Så var det ein del som tok opp dette med samla godtgjersle for fylkes- og kommunepolitikarar. Men det er jo denne salen som har vedteke ei kommunelov som seier tydeleg at det er lokalt sjølvstyre til å fastsetja godtgjersle. Difor meiner eg det me gjer her i dag, er ein god ting. Me gjev ei oppfordring til stortingspolitikarar med slike verv – og eg trur det er eit viktig signal i arbeidet som kommunar og fylke gjennom KS skal gjera for å sjå på godtgjersla til politikarane elles.

Det har vore ein diskusjon om me skulle seia noko om utviklinga framover, men presidentskapet har valt å ta det prinsipielle her i plassen for å seia eksplisitt kva ein gjer med det som ein fraus for 2020. Men det er ikkje tvil om at for Senterpartiet – og fleire har sagt det same her i dag – er det det me vil gå for: at ein frys for 2020, og så regulerer ein vidare etter dei prinsippa som ligg her. Det kjem me altså tilbake til når godtgjerslekommisjonen er sett ned, og ein får dette tilbake.

Lat det vera heilt klart: Me meiner framleis ein må sjå på statlege leiarløner, for det er ikkje naturleg når dei dreg så av garde. Då trur eg ikkje løysinga er som Tetzschner seier, at ein då skal auka stortingsløningane meir. Nei, då må ein sjå på dei løningane, og då må me her prøva å leggja eit prinsipp for godtgjersle til stortingspolitikarar som faktisk skal fylgja folk flest.

Michael Tetzschner (H) [10:42:55]: Jeg synes representanten Bjørkes innlegg var tankevekkende på mange måter, for det viser seg jo at hans gruppe har tenkt noe annerledes. Det er veldig synd at ikke det reflekteres i innstillingen, som da formelt sett er en kvelende enighet, for i det hadde det jo også ligget litt veiledning og kanskje også litt utfordring om å tenke utenom innstillingen, hvis man så at det også har vært andre stemmer.

Så er vi nok ikke helt enige om at det store problemet er lønnsutviklingen blant ledere i staten, for når det gjelder å forvalte store organisasjoner og milliarder av skattebetalernes midler, må vi jo også ha kompetent ledelse, og da er man i et annet konkurransemarked, med en flate mot privat næringsliv. Det er også en realitet.

Jeg vil gjenta at det man omtaler som prinsipper, er ikke prinsipper i egentlig forstand, når man henger opp som fremtidig prinsipp for godtgjørelse til politikere at den skal være god nok. Ja, i forhold til hva? Da må det også noen andre vurderingskriterier inn. Jeg finner det også underlig at man er så fornøyd med den forrige lønnskommisjonen. Det man har gjort, er å underminere dens resultater fordi man ikke selv har ønsket å følge innstillingen, hvilket var forutsetningen da den ble satt til verden.

Så synes jeg man bør gå litt videre og ikke bare si at det er opp til lokalpolitikerne å bestemme sin egen lønn. I våre naboland er det ved lov bestemt hvor store ordførergodtgjørelsene kan være, og det normeres ut fra hvor stor befolkning de har ansvaret for. Det er ingen som klager over at det er noe inngrep i lokalt selvstyre. Det er også en måte å bringe lønnsutviklingen og godtgjørelsesutviklingen under kontroll på.

Så er jeg av den oppfatning – og det kan jo kanskje være litt imøtekommende for dem som er redd for at det skal bygge seg opp clustre av innflytelse ved at folk på tvers av forvaltningsnivåer har tillitsverv – at hvis man har flere offentlige ombud og har fått stortingsombudet, må man velge det høyeste ombudet og gi de andre fra seg. Da blir det ledige plasser nedover i systemet – eller bortover i systemet, det er noen av oss som også akter lokaldemokratiet veldig høyt og bruker tid på det. Det hadde kanskje også skaffet litt luft og litt rekruttering, istedenfor at man akkumulerer makten hos noen som har et livsløp som fulltidspolitiker.

Bjørnar Moxnes (R) [10:46:19]: Senterpartiet ble spurt av VG om de ikke burde gå inn for å stramme inn vår lønn, siden de også er for å fryse lederlønningene i staten. Bjørke svarte at da må man se på alle på en gang: Jeg tror ikke det er bra hvis bare stortingspolitikere blir stående i ro og ikke samfunnet ellers.

Vel, mange har jo hatt en stor reallønnsnedgang i år, det har vært et ras i inntektene for hundretusener av mennesker. Det er underlig om Senterpartiets syn er at så lenge de høytlønte fortsatt får mer, må stortingsrepresentanters lønninger også vokse.

Det er ellers for så vidt helt naturlig og logisk at Fremskrittspartiet og Høyre i dag går inn for fortsatt vekst i lønningene og er fornøyd med nivået. Det er i tråd med deres øvrige politikk for økte forskjeller – for milliardærer og for dem som har millioner, men ikke for folk flest. Hvis Fremskrittspartiet vil gjøre noe med politikerforakten, ville det vært lurt, tror jeg, å starte med å kutte lønningene framfor å gå inn for fortsatt vekst i disse.

Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [10:47:37]: Eg ser ikkje den store utfordringa med Senterpartiets syn her. Det er berre ei utdjuping, og det ligg godt innanfor det som presidentskapet i fellesskap har løyst.

Me ville ha eit anna mandat for utvalet som har arbeidd, men det har altså fleirtalet stemt ned, og då må me ta utgangspunkt i det utvalet som har arbeidd, innanfor dei rammene dei har hatt.

Så merkar eg meg at representanten Tetzschner vil styra godtgjersla i kommune og fylke, men då lyt ein altså gjera endringar i dei lovvedtaka som Stortinget har gjort, der me har slått fast kommunalt sjølvstyre på desse punkta. Innanfor dagens lov ligg det ikkje rom for det. Så kan me godt diskutera kva me vil gjera i framtida.

Tom-Christer Nilsen (H) [10:49:27] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i saken. Hele komiteen står bak ønsket om å bidra til større grad av bearbeiding av marine råstoff i Norge, noe som går klart fram av denne innstillingen og nær sagt alle tidligere saker på området.

Det er imidlertid ikke det som nødvendigvis er spørsmålet i dag. Det er det forslaget som er fremmet, og nå også løse forslag. Vi behandler i dag et prinsipielt utfordrende forslag. Forslaget går ut på at fiskeren skal trekkes i kvote dersom den han selger fisken til, velger å videreselge den ut av landet uten videre bearbeiding. Dette betyr i klartekst at fiskeren skal straffes for noe han eller hun ikke har innflytelse over. Dette bryter med grunnleggende rettsprinsipper og vil nok framstå som urimelig. Det må være den som utfører den uønskede handlingen, som må tåle konsekvensen, ikke den som ikke har noe med handlingen å gjøre. Som kjent – der intet er, har selv keiseren tapt sin rett. Prinsippet om å rette baker for smed er ikke et prinsipp flertallet i komiteen ønsker innført. På det grunnlaget er det et flertall i komiteen går imot forslaget og de andre forslagene i saken som peker i lignende retning.

Det er også foruroligende at bakgrunnen for forslaget inneholder en rekke feilaktige eller unøyaktige påstander. Den islandske modellen er ikke i funksjon selv på Island. Påstanden om at bare 10 pst. av fisken landes i Norge, er fullstendig tatt ut av luften. Ifølge SSB er det slik at ni av ti fisk landes i Norge, ikke slik at ni av ti fisk landes i utlandet. Påstanden om eierkonsentrasjon er heller ikke riktig, og det er heller ikke påstanden om overføring av kvoter fra kyst til trål. Jeg minner om at i år ble det overført om lag 4 000 tonn fra trål til kyst.

Jeg har en viss forståelse av hvor disse tallene kommer fra. Vi er nok vitne til i noen grad at historien har blitt bedre underveis fra det opprinnelige faktum, slik H.C. Andersen beskrev i sitt eventyr om fjæren som ble til fem høns.

La meg understreke: Det gjelder påstandene, ikke utfordringen om å få høyere grad av bearbeiding. Der deler vi alle ambisjonen.

Modellen finnes altså ikke i bruk, og det som skal være faktagrunnlaget, er altså feil. John Maynard Keynes er tillagt ordene om at når fakta endrer seg, skifter man mening. Her er Rødts fakta i alle fall endret. Men det var ikke Keynes som sa det, og jeg har liten tro på at Rødt vil følge det han ikke sa. Men en kan jo håpe.

Dersom en likevel skulle se bort fra bruddet med rettsprinsippene og det at modellen ikke er prøvd ut selv der den kommer fra, og at bakgrunnsinfoen er feil, er det da en god idé? Nei, vil jeg si. Den som blir straffet, kan ikke påvirke bruken av fisken. Den som kan påvirke bruken, får ingen straff. Det er dermed ikke noe insentiv i dette til faktisk å øke bearbeidingen. Sesongsvingningene i norsk torskefiskeri gjør at en i perioder er nødt til å selge fersk fisk ut, og dermed vil dette bare framstå som en ekstraskatt på lofotfisket. Det er et helt åpenbart handelshinder, og i dagens situasjon, slik det nå er i verden, er det ikke urimelig å tenke seg at innføring av handelshindre eksplisitt tenkt å ramme industrien i land vi har frihandelsavtaler med eller er i forhandlinger om slike avtaler med, vil medføre en reaksjon der det svir mest for oss.

Cecilie Myrseth (A) [10:52:32]: Intensjonene om å sikre mer bearbeiding tror jeg vi alle deler, og det er ikke minst veldig viktig for Arbeiderpartiet. Men vi kan uansett ikke støtte dette forslaget, og den begrunnelsen vi har gitt i våre merknader, vil jeg si er god.

For litt over et år siden kom Riksrevisjonen med veldig alvorlig kritikk, og et av kritikkpunktene handler om konsekvensutredning av det vi vedtar her. Det å komme med en politikk som er stykkevis og delt, gir ikke forutsigbarhet og trygghet til denne næringen. Det er ikke det denne næringen trenger mer av. Derfor kan vi heller ikke støtte denne typen forslag.

Arbeiderpartiet har jo opptil flere ganger tatt til orde for en oppdatert kvotemelding. Det mener vi fremdeles at trengs. Det trengs for å sikre trygge og sterke fiskerisamfunn langs hele kysten. Det trengs for å sikre forutsigbarhet til næringen med hensyn til rammebetingelser.

Når det gjelder oppdrett, ønsker vi å sikre en bærekraftig vekst som gir lokale ringvirkninger, arbeidsplasser og aktivitet langs hele kysten. Nå er det et arbeid med en strategi på det området. Arbeiderpartiet skulle gjerne sett at den strategien kom til Stortinget, men de punktene jeg nettopp har nevnt, kommer til å bli viktige punkter enten den kommer hit eller ikke.

Det er vårt ansvar å følge opp det vi har sagt. Også opposisjonen har samlet sett vært veldig opptatt av Riksrevisjonens rapport, og da må vi leve opp til det selv. Vi kan ikke drive og fremme forslag som skaper mer usikkerhet, og komme med forslag vi ikke vet konsekvensene av.

Arbeiderpartiet ønsker å være det vi er kjent for, nemlig ansvarlig og til å stole på. En ny kvotemelding må bidra til å samle kysten, ikke fortsette å splitte den. En ny kvotemelding må handle om å avklare helt sentrale rammebetingelser – for å gi fiskerne svar, for å sikre forutsigbarhet for næringen og for å sikre at vi kan bygge kystsamfunn. Bærekraft må også være en viktig del av det. Det var det ikke i den meldingen vi har behandlet.

Arbeiderpartiet støtter det forslaget som ligger på bordet fra Senterpartiet og SV. Jeg mener at det også ivaretar det jeg nå har sagt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:55:29]: Vi behandler et representantforslag fra Rødt om å innføre et kvotetrekk for eksport av ubearbeidet fisk for å sikre at norsk fisk skaper norske arbeidsplasser. Fremskrittspartiet er positiv til tiltak som kan bidra til å øke bearbeidingsgraden av norsk råstoff, skape flere helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien og øke verdiskapingen.

Dessverre framsettes det i forslaget fra Rødt en rekke påstander på sviktende grunnlag, noe statsråden også redegjør greit for i sitt svarbrev til komiteen.

Det vises i forslaget til Island, men det er to vesentlige forskjeller på norske og islandske fiskerier. Island har ikke de store sesongsvingningene i fiskeriene, og da særskilt torskefisket, som Norge har. Og islandske fiskerier er i hovedsak industrieid, noe som gjør at der er det industrien som avgjør når det skal fiskes, hvilke fiskearter som skal fiskes, hvor mye det skal fiskes, og hvor dette skal leveres.

Island har en fiskeristruktur som en ikke har ønsket, eller som ikke er ønsket, i Norge, og vi har også et lovverk som forhindrer en slik struktur. Det grunnleggende prinsippet i Norge er at det er aktive fiskere som skal eie fiskeflåten.

Fremskrittspartiet støtter fullt opp om målsettingen om høyere bearbeidingsgrad og økt verdiskaping, men løsningen Rødt skisserer, mener vi ikke vil bidra til det, men heller få motsatt effekt.

Det konkrete forslaget fra Rødt, som Senterpartiet og SV i stor grad støtter, går ut på et kvotetrekk dersom fisken ikke bearbeides i Norge. Det vil bety at ansvaret for hva fisken brukes til, legges på fiskeren. Det er utfordrende, fordi fiskerne ikke har kontroll på hva fisken brukes til etter at den er levert til mottak. Dermed straffes fiskeren med kvotetrekk dersom fiskekjøperen velger å selge fisken ubearbeidet utenlands. La meg understreke: En sjarkfisker ville altså da fått kvotetrekk dersom fiskemottaket hadde valgt å selge fisken ut av landet uten videre bearbeiding.

Det hevdes i forslaget at bare 10 pst. av fisken landes i Kyst-Norge. Det er ikke korrekt, som også representanten Nilsen var inne på. Av den norske totalkvoten på viltfanget fisk bearbeides om lag 50 pst. i Norge. Fremskrittspartiet vil jobbe videre med tiltak som kan bidra til at den andelen kan økes.

Geir Pollestad (Sp) [10:58:46] (leiar for komiteen): For Senterpartiet er det viktig å få auka tilverking av både villfanga fisk og oppdrettsfisk i Noreg. Me ser samanhengen mellom det som skjer i havet, og det som skjer på land, og ønskjer ein politikk som varetek det. Det er bakgrunnen for forslag nr. 1, som me står bak, der me

«ber regjeringen foreslå tiltak som sikrer økt bearbeiding i Norge av norsk vill- og oppdrettsfisk. Tiltak som kvotetrekk, avgifter og andre tiltak bes vurdert».

Verkelegheitsbeskrivinga til representanten Strifeldt er nok ikkje heilt korrekt når det gjeld Senterpartiets syn i denne saka.

Elles har Senterpartiet eit eige forslag som kjem til behandling i Stortinget seinare, knytt til fisk, og me vil koma meir tilbake til desse problemstillingane då.

Med det tek eg opp det forslaget Senterpartiet er ein del av.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:00:07]: Kvotetrekk er ikkje ein ny diskusjon i Noreg. Det blei også greidd ut tilbake i 2006, av Nofima, og vurdert på Stortinget. Dette er ikkje ein ny diskusjon. Det er ingen grunn for Stortinget til å la harmen falle over slik eit forslag. Det vi har landa på i Noreg, er at vi i staden for kvotetrekk har kvotebonus. Da er det knytt til f.eks. ein ferskfiskbonus – at ein får ein bonus dersom ein leverer fersk fisk om våren, og at ein da kan få ein kvote på hausten. Det er ei veldig god ordning som tar for seg akkurat det same problemet, som er at jo meir ein fangar frosen fisk, jo meir har det ein tendens til å forsvinne ut av landet utan å vere tilverka. Det er eit stort problem for Noreg, eit stort problem på mange måtar, som eg tenkte eg skulle seie litt om.

Litt av problemet for Noreg er for det første at det blir fiska for mykje samtidig, i sesong. For det andre er det stadig meir og for mykje frosenfisk, og dermed aktualiserer det kjøparar frå resten av verda som kan styrkje sitt produksjonsgrunnlag. Det paradokset vi da står i, er at trass i at det er ein auka marknad for fersk fisk, det er auka betalingsvilje for fersk fisk, det er ein uttalt ferskfiskstrategi på Stortinget – vi vil ha meir fersk fisk, vi skal ha meir tilverking på land, vi er alle einige i det – og det er gode marginar for bedrifter som handterer fersk fisk, så aukar leveransane av frosen fisk. Prisforskjellen på fersk og frosen fisk på første hand har gått betrakteleg ned, men framleis er det i favør frosen fisk. Eksportprisforskjellen derimot aukar berre meir og meir i favør av fersk fisk, men likevel aukar frosenfiskleveransane. Dette er sjølvsagt ikkje i norske interesser. Det vi da gjer, er at vi beveger oss bort frå det marknaden vil ha. Vi aukar produksjonsgrunnlaget til konkurrentane våre, som f.eks. Kina, som jo er ein konkurranse norske industribedrifter er dømde til å tape.

Svaret på dette er sjølvsagt at ein går ordentleg inn i det og vurderer ulike typar tiltak. Det har vore forslag om at trålarane skal etablere ei bonusordning der. Det er jo interessant. Det fungerer på akkurat same måten som kvotetrekk fordi ein fordeler om inn i gruppa. Det ville vore trekk for dei som ikkje brukar det. Det må periodiserast kva tid ein skal kunne ta ut kvoten. Ein må ha meir satsing på levandelagring. Plikttrålarane må slutte å fiske i sesong, som dei gjer med ein tredjedel av fangstane sine i dag. Det må koordinerast slik at dei store leveransane av fanga fisk blir spreidde ut over fleire anlegg og ein faktisk kan handtere store mengder fisk.

Ingenting av dette ligg på bordet til regjeringa. Dei fortset med ein politikk som gjer at vi blir mindre interessante for marknaden, og der meir og meir industri forlèt landet.

Bjørnar Moxnes (R) [11:03:32]: Bare 5 pst. av trålerflåten og den havgående lineflåtens kvoter ble i 2018 landet fersk. Kystfiskeflåten, alle båtene under 28 meter, leverte 99 pst. av fangsten sin fersk på land samme år. Havet har gjennom alle år sørget for arbeidsplasser og «lys i husan» langs kysten av Norge, men de siste tiårene har skiftende regjeringer dessverre utarmet kysten ved å la trålerne ta over kvotene fra kystfiskeflåten for så å selge fisken direkte ut av landet istedenfor til land.

Det nyeste her er at oppdrettsnæringen har begynt med det samme, representert ved slaktebåten «Norwegian Gannet», som tar opp fisk langs kysten på Vestlandet og leverer den ferdig slaktet på land i Danmark. At mindre og mindre fisk landes i Norge, er et ran av fellesskapets ressurser. Fisken må tilbakeføres til fellesskapet, som kan sikre og skape aktivitet langs hele kysten og komme folket til gode, også i framtiden.

Rødt vil sikre at fisk landes i Norge og på den måten skape arbeidsplasser i fiskeindustrien langs kysten vår. Når bare 5 pst. av trålerflåten og den havgående lineflåtens kvoter blir landet fersk, mister vi arbeidsplasser. Vi vil ta tilbake noen av de 20 000 arbeidsplassene som norsk fisk i dag skaper i Europa istedenfor på land i Norge. Derfor foreslår vi at det skal innføres en lovhjemlet ordning med kvotetrekk etter modell fra Island, som gjør at de som selger fisken rett ut av landet uten at den bearbeides på land, får en redusert kvote, og at det skal innføres en liknende ordning for oppdrettsfisk. Dette forslaget blir naturligvis bagatellisert av regjeringspartiene. Kanskje ikke så rart – de får jo valgkampstøtte av en av de største eierne bak «Norwegian Gannet», Bård Sekkingstad.

Men mer overraskende er kanskje at Arbeiderpartiet ser ut til å sove litt i timen. Nå kan Sekkingstad og de andre eierne utvikle og perfeksjonere modeller for å støvsuge kysten for fisk og arbeidsplasser. Fisken bearbeides på båt, ute av syne, ute av kontroll fra fagforeninger og Arbeidstilsynet. Denne båten representerer en stor trussel mot norske arbeidsplasser og også mot den norske arbeidslivsmodellen, og det bør hele rød-grønn side ta inn over seg, mener Rødt.

Vi konstaterer at regjeringspartienes argumentasjon er som snytt ut av nesa på tråler- og lakselobbyen. Ingen overraskelse der, men kanskje mer overraskende er det at Fremskrittspartiet og til dels også Arbeiderpartiet er på samme galeien, men det er ingen skam å snu.

Jeg tar med det opp våre forslag i saken.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [11:06:50]: Representanten tegner her et bilde av at fisken i havet ikke lenger sørger for arbeidsplasser og «lys i husan» langs kysten av Norge. Det kjenner jeg meg ikke igjen i, tvert imot.

Sjømatnæringen er særdeles viktig for verdiskaping, sysselsetting og bosetting i distriktene langs kysten, og det skal den fortsette å være. Å øke bearbeidingen av sjømat i Norge og sikre industrien tilgang på råstoff står høyt på regjeringens dagsorden.

Å innføre et kvotetrekk på ubearbeidet fisk vil ikke være en utstrakt hånd til sjømatnæringen. Det vil heller virke som en fotlenke på en av våre mest lønnsomme distriktsnæringer og en straff av fiskerne. Hovedregelen i Norge – til sammenligning med Island – er at flåteleddet og bearbeidingsleddet er adskilt på eiersiden. Det vil være urimelig å påføre fiskeren et kvotetrekk for å ikke bearbeide en fisk hun eller han selv ikke har styring over etter at den er solgt, slik representanten foreslår.

Å gjennomføre en islandsk ordning i Norge reiser grunnleggende spørsmål om det lovverket som flere regjeringer og Stortinget har understreket skal ligge fast. Det er nærliggende å tenke på en struktur for norske fiskerier, hvis vi skulle se hvordan utviklingen er på Island, hvor det blir særdeles få store eiere av norske fiskeressurser. Jeg vet ikke om det er en sånn utvikling representanten ønsker.

I Norge skal vi fortsatt ha en differensiert fiskeflåte. Hovedregelen er at den som disponerer en fiskekvote, også er den som fisker den.

Vår hovedoppgave er å legge til rette for at utviklingen går i riktig retning. Det handler om å støtte en næring som i hovedsak består av norskeide, lokalt eide familiebedrifter, noen store og mange små. Det handler om å gjøre det attraktivt å investere i næringsvirksomhet og bearbeiding i Norge. Det handler om å sikre lønnsomme og attraktive arbeidsplasser.

Norges vei ut av koronakrisen er å tilrettelegge for en positiv videreutvikling i sjømatnæringen hvor det satses og investeres i innovasjon og utvikling for å sikre framtidens arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Å begrense en næring som konkurrerer globalt, gjennom slike tiltak som representanten foreslår, har jeg derfor liten tro på.

Tom-Christer Nilsen (H) [11:21:26]: Det jeg egentlig tar ordet til, er påstanden om at vi bagatelliserer dette forslaget. Det har vi langt fra gjort. Vi har gått seriøst inn i forslaget. Vi har undersøkt om dette forslaget er gjennomført noe annet sted. Det er det ikke. Vi har undersøkt hvorvidt påstandene i bakgrunnsinformasjonen er riktige, medfører riktighet. Det gjør de ikke. Likevel blir det påstått at vi bagatelliserer. Vi bagatelliserer ikke, vi har tatt dette seriøst, vi har funnet at dette forslaget ikke vil ha den virkningen som man ønsker, fordi baker rettes for smed.

Samtidig vil jeg si at dersom det hadde vært vilje til det, for å sitere en representant i salen, kunne man sjekket disse faktaene. Det er tilgjengelig informasjon. Det er ganske lett tilgjengelig informasjon om dette. Men det har man valgt å ikke gjøre. Isteden har man valgt å gjenta noen av disse åpenbart uriktige påstandene fra talerstolen her, i tillegg til ganske mange påstander om sine kolleger.

I den forbindelse vil jeg si at da får man etter hvert begynne å vise hvilke fisk som er overført til trålerne fra kystfiskeriene. Man må da vise landingene, som ikke går ned, de går opp. Dette trenger vi etter hvert å få ryddet i, for det er ikke riktig i en debatt at det fra denne talerstolen stadig kommer påstander som ikke medfører riktighet. Det er en bekymring. Det er en bekymring vi bør ha alle sammen. Det som kommer fra denne talerstolen, bør være, i hvert fall der det er mulig, relativt greit faktasjekket.

Så er det noen som har påstått at det å faktasjekke er en forflatning av debatten, men jeg tenker at i dette tilfellet kan det være en fordel. Det foregår ingen bagatellisering, dette tas høyst seriøst. Men dette er et dårlig forslag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:23:40]: Fiskeripolitisk syntest eg måten posisjonen avviste forslaget på, var spennande. Det å innføre islandsk modell i norsk fiskeri, er problematisk, vi i SV er mot vertikal og horisontal integrering osv. Vi er veldig opptatt av å halde desse skilja som vi i dag har. Men det er jo ikkje høgresida. Høgresida har – iallfall tidlegare, før dei kom inn i regjeringskontora – vore opne for å ha ein mykje større grad av integrering, har sett til Island og sett på det som det som suksess – tidlegare. Men den fløyta har fått ein annan lyd. Så det er med tilfredsheit eg no ser at ein avviser det på det grunnlaget. Ein ønskjer ikkje ein situasjon i Noreg der det er ein samanheng mellom fangstleddet og industrileddet og salsleddet, sånn som det er på Island. Det er fint at vi har flytt debatten dit, at den norske fiskerimodellen begynner å få ei større forankring, breiare i det politiske landskapet, og der høgresida slutter å drøyme om gigaselskap som skal eige heile verdikjeda. Det er bra.

Så vil eg berre ta tak i ein ting som eg lurer på om statsråden kan oppklare, for noko av det vi gjorde, og der SV var einig med regjeringa i forbindelse med kvotemeldinga, var at vi skulle gå over til faktisk lengde. Det betyr at ordninga med fri fartøyutforming er over. Ein skal sjølvsagt få utforme fartøyet slik som ein ønskjer, men ein kan ikkje forvente at ein skal få kvota med seg. Viss ein har ei kvote innafor ei viss lengdegruppe, så kan ein ikkje byggje båten så liten ein berre vil; han må vere innanfor den lengdegruppa, viss ein framleis skal kunne ha den kvota. Altså: Ordninga med fri fartøyutforming er over.

Men det at statsråden sa at vi har ei ordning med fri fartøyutforming i dag, gjorde meg usikker på kva vedtak det eigentleg er vi har gjort. Det er vel sånn no at vi har gått over til faktisk lengde, som vi i SV er heilt einig i at vi skal ha? Det er veldig viktig for å stoppe den veldig uheldige, veldig kapitalstyrte utviklinga av næringa, der båtane blei større og større, noko som er øydeleggjande for kystsamfunn og industri og for samfunnsøkonomien i det heile. Viss det er tvil om at fri fartøyutforming er stoppa, at ein no opnar opp for at ein likevel kan flytte fartøy oppover i systemet, da vil eg har svar på det no, for det er ei veldig viktig avklaring. Eg syntest eg kunne høyre – det får vi jo sjå i referatet i etterkant, eller statsråden kan eventuelt kome opp og presisere – at han sa at fri fartøyutforming framleis gjeld. Det vil eg berre ha ei avklaring på, for det er ein større prinsipiell diskusjon vi i så fall ikkje har tatt.

Cecilie Myrseth (A) [11:26:57]: Jeg må få presisere et par ting – først til representanten Moxnes fra Rødt. Arbeiderpartiet sover overhodet ikke i timen. Vi forholder oss til fakta. Vi forholder oss til Riksrevisjonens kritikk. Det burde også Rødt gjøre.

Så skjønner jeg at det kanskje er fristende å bruke tid på å sparke mot Arbeiderpartiet. Det er kanskje en del av Rødts valgkampstrategi til tider. Men jeg forventer at også Rødt forholder seg til den situasjonen som vi er i. Den situasjonen vi er i, er at fiskerinæringen lever i stor usikkerhet fordi man har vedtatt en kvotemelding som gir så mange usikkerhetsmomenter. Et av de viktigste kritiske punktene fra Riksrevisjonen handler nettopp om å gjøre vedtak som ikke er konsekvensutredet. Dette forslaget hjelper ikke på det, og det burde man også ta inn over seg. Derimot har Senterpartiet og SV fremmet et klokt forslag som vi derfor kommer til å støtte.

I replikkutvekslingen med fiskeriministeren ble det i en bisetning sagt at Arbeiderpartiet har heller ingen svar som er annerledes enn det som ble vedtatt. Det stemmer ikke. Jeg anbefaler også fiskeriministeren å lese de forslagene som kom hovedsakelig fra rød-grønn side, f.eks. det at åpen gruppe fremdeles skal tas fra toppen, eller det at man må ha tiltak for å begrense eierkonsentrasjonen, eller det faktum at vi ønsker å ha en dynamisk trålstige, eller det å ha en annen fordelingsnøkkel enn det som denne regjeringen ønsker.

Et annet forslag var at vi ønsker å ha ekstra kvoteordning på minimum 10 pst., stille krav til bearbeiding, rettferdig fordeling og økt rekruttering. Alt dette er reelle forslag, og de er annerledes enn det regjeringen ønsker. Så jeg tenker at det er på tide at regjeringen og fiskeriministeren slutter å si at Arbeiderpartiet ikke har løsninger. Det har vi, og våre forslag ville gitt en mye bedre fordeling for kysten, mye mer rettferdig for hele kysten.

Bjørnar Moxnes (R) [11:29:21]: Det er bra at Arbeiderpartiet støtter forslaget fra SV og Senterpartiet. Det er et skritt i riktig retning etter at de gikk i spissen for – det må sies – å la Kjell Inge Røkke få robbe hele kysten for fisk og slippe til kvotebaronene. Det var Arbeiderpartiets verk – det er alle her i salen sannsynligvis veldig klar over.

Men så er det å sove i timen å ikke ville gjøre noe med «Norwegian Gannet». Forslaget ligger der. Det handler om fiskeindustriens framtid. Det er bare å stemme for det hvis Arbeiderpartiet ønsker å våkne på det punktet.

Når det så gjelder forslaget, inspirert fra Island, påstås det at det ikke er en sånn ordning der, og at rederiene heller ikke kan pålegges kvotetrekk for fisk som industrien selger uforedlet ut av landet. Men den hjemmelen tilligger den islandske fiskeriministeren som en fullmakt og som et ris bak speilet. Og det har virket! For å unngå å tape kvoter har de islandske rederiene investert i foredlingsvirksomhet. Derfor er det korrekt, som en del bruker som argument mot vårt forslag, at ingen islandske rederier eksporterer ombordfrosset, uforedlet fisk til industrien i Polen og Kina, sånn som det skjer i Norge. Loven har virket. Det er det som er målet med loven, ikke å straffe folk, men å få den til å virke og få ønsket effekt.

I tillegg kan det ikke være riktig at administrasjonen av denne typen eksportrestriksjoner skal være så utrolig vanskelig å få til. Fiske er ikke underlagt EØS-avtalen. Dermed kan myndighetene knytte betingelser til tildeling av det den økonomiske verdien som en gratis fiskekvote representerer, f.eks. krav om at de som selger fisk til kjøpere som eksporterer den rundfrosset eller fersk i bulk til utenlandsk industri, får et ekstra kvotetrekk på f.eks. 20 pst. Det blir så en del av den kjøpskontrakten som fiskesalgslagene må inngå og kontrollere. Da må kjøperen, om det er rederiets eget salgsselskap eller en annen kjøper, kunne dokumentere anvendelsen av den kjøpte fangsten før avregning i kvoteregisteret. Det er ikke komplisert. Den typen konkurranseregulerende kontrakter er helt vanlige i næringslivet. For eksempel ser vi at supermarkedkjeder stiller krav til underleverandører om at de ikke produserer det samme produktet til konkurrentene.

Det som er kjernen her, er at man har tildelt kvoter, som er en eksklusiv rett til å høste av fellesskapets ressurser – gratis i utgangspunktet. Man kan stille betingelser til bruken av disse kvotene, og det kan ikke rederiene løpe fra.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [11:32:31]: Først til faktisk lengde og spørsmålet fra SV: Der er vi fortsatt helt enig, så da må jeg i så fall ha uttrykt meg uklart. Det som er vedtatt, står ved lag, og faktisk lengde skal gjennomføres. Så er det sagt.

Til representanten Myrseth var mitt poeng at det finnes ingen enkle løsninger med tanke på det som egentlig alle her i salen ønsker å få til, nemlig at økt bearbeiding skal bidra til at vi får flere – gjerne helårige – arbeidsplasser langs kysten i Distrikts-Norge. Det er et bredt politisk ønske, men veien dit er ikke nødvendigvis enkel. Det fordrer bl.a. at man må forholde seg til at vi har en konkurransedyktig markedsadgang. Det kan vi ikke ta for gitt. Det fordrer også at man har stabil tilgang på råstoff. Det er utfordrende i og med at vi har så store sesongsvingninger spesielt innenfor torskefiskeriene. Men det er kanskje noen som tror at det går an å vedta at torskefisket skal spre seg utover hele året. Det går ikke. Vi må da legge til rette, f.eks. gjennom ordninger som ferskfiskordningen og levendelagringsbonus. Det at vi har satset på marin forskning, åpner nye muligheter f.eks. innenfor fryseteknologi, hvor de foreløpige funnene er sånn at med den nye teknologien er kvaliteten på den typen frossen fisk like bra som fersk fisk etter tre år. Hvis det stemmer, åpner det for nye muligheter for å kunne planlegge produksjonen, for å skape helårige arbeidsplasser, og dette skal nå testes ut i Båtsfjord – veldig spennende.

Statlig fiskeindustri er vi antakelig enige om at ikke er løsningen. Det har vi prøvd før uten hell. Så det handler om at vi må legge til rette for private folk, som det er mange av i fiskerinæringen, mange lokalt eide familiebedrifter. Mange av dem har tjent penger fordi næringen er lønnsom, og har lyst til å satse. Det er sånne folk vi må få til å ha lyst til å investere i videre foredling hvis de ser markedsmuligheter for det. Det må nemlig ligge til grunn en lønnsom virksomhet.

Så er det også mye diskusjon om det med store og små. Der har jeg lyst til å si at med kvotemeldingen har kystflåten fått økt sitt kvantum, og regjeringen har som utgangspunkt at det ikke skal være vesentlig omfordeling av ressursene mellom flåtegruppene. Kystflåten har fått styrket sin andel av torskekvotene. I Norge bør vi ha et ønske om å ha en differensiert flåte med eierskapsbegrensninger. Det tror jeg står ganske fast for de fleste. Deltakerloven og havressursloven må ligge i bunn. Det er mange utfordringer. Det er et felles ønske om å få til mer bearbeiding, men man må ikke ha en for naiv tro på at alle mulige politiske vedtak kan skape en sånn utvikling. Det trengs folk som skal gjøre den jobben, som skaper de arbeidsplassene og bygger opp den industrien hvis de ser muligheter i det.

Steinar Reiten (KrF) [11:35:52]: Mens debatten har gått, har jeg sittet og gjenoppfrisket minner fra turen som næringskomiteen hadde til Japan i september 2016. Jeg har sittet og sett på bilder fra da vi besøkte en fiskeforedlingsbedrift utenfor Tokyo som foredlet norsk makrell, der vi fikk være med fabrikksjefen inn på fryselageret og se kasser som var levert av Karsten Flem AS, Longva i Ålesund – rund, ubearbeidet, innfryst makrell som blir eksportert til Japan, foredlet der og så solgt på et av de største markedene for norsk sjømat, det japanske markedet.

Jeg er helt enig med representanten Nilsen i at dette er et dårlig forslag fra Rødt, og det jeg nettopp nevnte, viser også med all tydelighet hvorfor dette er å rette baker for smed. Skal vi virkelig ha et system som er sånn at når en ringnotbåt fra Ålesund leverer fangsten til Karsten Flem og Karsten Flem velger å fryse inn fisken, selge den til Japan for bearbeiding der, så skal skipper og mannskap på ringnotbåten trekkes i kvote? Hva er det for noe? Jeg kunne gjerne tenkt meg å få en oppklaring fra Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, som faktisk i dag vil foreslå å få utredet et slikt system. Er det virkelig slik det forholder seg at de tre partiene vil ha et system der fiskeren blir trukket i kvote etter å ha levert fangsten til en bedrift som ut fra et prinsipp om næringsfrihet må ha lov til selv å kunne vurdere hvordan den fangsten skal håndteres videre?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:37:54]: Eg trur representanten Reiten må lese referata. Eg sa det klart og tydeleg: Vi støttar ikkje forslaget om å innføre kvotetrekk fordi vi ikkje vil ha islandske tilstandar i Noreg – av veldig mange prinsipielle grunnar. Og eg var veldig fornøgd med svaret til posisjonen, som sa at dei heller ikkje ville ha islandske tilstandar i norske fiskeri, vi vil framleis at havressursloven og deltakarloven skal stå fast, osv.

Men poenget med dette forslaget er at det peiker på eit stort problem i norsk fiskeripolitikk. Det er at altfor mykje av fisken går ut av landet, altfor lite av fisken blir foredla i Noreg. Og dette var jo ei anledning for posisjonen ikkje til å raljere over forslaget, men til å kome og leggje på bordet kva deira løysing var, kva dei tenkjer er vegen vidare, korleis dei skal stoppe den vanvitige utviklinga som vi ser. Dette er norske industriarbeidsplassar, det er norske små og mellomstore og store industriar vi snakkar om. Dei taper og taper på den politikken som denne regjeringa fører. Her er det moglegheit til å seie: Nei, vi skal snu den utviklinga. Men kva gjer dei? Nei, dei berre raljerer over forslag og endrar på det.

Geir Pollestad (Sp) [11:39:05]: Berre eit svar til representanten Reiten: Senterpartiet og eg er trygge på at òg Arbeidarpartiet og SV deler engasjementet for at me ønskjer fleire arbeidsplassar, verdiskaping og sysselsetjing knytt til fisken i Noreg. Og det me gjer i dag, er ganske lite oppsiktsvekkjande. Me legg fram eit forslag der me ber regjeringa greia ut desse spørsmåla, og så tek me stilling til dei i ettertid. Det er jo det som er den rette måten å gjera det på. Eg vil minna posisjonspartia om at det som ikkje er den rette måten å gjera det på, er slik som posisjonspartia gjorde då me behandla kvotemeldinga, nemleg at ein fatta vedtaka, og så hengde ein på eit vedtak om at ein bad regjeringa greia ut dei tinga som dei hadde vedteke, som ikkje var utgreidde. Det er slik me ikkje lagar fiskeripolitikk. Så forskjellen her er at opposisjonen tek fiskerinæringa på alvor. Me sørgjer for at ting vert greidde ut, vurderte, og så tek me stilling til dei, i motsetning til regjeringspartia saman med Framstegspartiet, som vedtok ei rekkje ting og etterpå slengde på vedtaket: No ber me regjeringa greia ut dei tinga som ikkje er greidde ut. Så her bør ein vera litt forsiktig når ein kritiserer prosess, og korleis ein går fram.

Steinar Reiten (KrF) [11:40:45]: Jeg har registrert at Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet stemmer imot forslaget fra Rødt, og det er både jeg og de øvrige representantene for regjeringspartiene selvsagt glad for. Men det vi også registrerer, er at de samme tre partiene ønsker et sånt prinsipp utredet, og det er faktisk såpass oppsiktsvekkende at jeg finner grunn til å påpeke det.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [11:41:20]: Jeg opplever at det er et bredt ønske om å få til flere arbeidsplasser og økt bearbeiding. Jeg tenker at det er viktig også å få fram at Nofimas siste undersøkelse om bearbeidingsgrad viser at det er en positiv utvikling, at bearbeidingsgraden økes. Så det går i hvert fall i rett retning, selv om vi ønsker å få til enda mer av det.

Så mener jeg at det er viktig å tenke på fiskerinæringen som en evig fornybar næring – hvis vi forvalter den rett og bærekraftig. Den kan også være en viktig del av Norges vei ut av krisen, mot framtiden, nemlig at vi trenger å få skapt enda flere arbeidsplasser i privat sektor, og vi trenger å få lønnsomme arbeidsplasser og ikke minst helårige arbeidsplasser. Det at fiskerinæringen er lønnsom, er et fantastisk godt utgangspunkt for en videre utvikling. Det forutsetter selvfølgelig at vi klarer å lykkes med fortsatt å være veldig gode på bærekraftig forvaltning, noe Norge er veldig flink til i global sammenheng, og så fordrer det også at denne næringen har konkurransedyktig markedsadgang. Vi klarer ikke å spise opp all fisken selv og er avhengige av å eksportere den. Og Norge er et lite land. Vi trenger å samhandle med verden rundt oss, og vi trenger å få til å sikre markedsadgang for en så viktig distriktsnæring.

Jeg oppfatter at veien til målet her kan være noe forskjellig, men det er et relativt bredt mål i salen om økt bearbeidingsgrad og ønske om flere arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

Cecilie Myrseth (A) [11:43:13]: Det er åpenbart at regjeringspartiene har glemt hva som skjedde her for et år siden, når jeg hører representanten Reiten være så forundret og synes det er oppsiktsvekkende at de rød-grønne partiene ønsker å få vurdert ulike forslag. Er det ikke det man gjør, da? Er det ikke sånn man prøver å se på mulige løsninger, ved å få ulike forslag vurdert, sånn at man kan se konsekvensene for og imot? Det er jo akkurat det regjeringspartiene burde gjort i fjor, før de kastet fiskerinæringen ut i det uføret som de nå er i med at man ikke vet hva slags betingelser næringen skal forholde seg til. Dersom man hadde gjort sånn som de rød-grønne foreslår, hadde man hatt en helt annen situasjon. Men forhåpentligvis blir det et skifte, så man kan få en ny kurs for hele kysten.

Trond Giske (A) [11:45:11]: La meg først gi honnør til statsråden for en grundig redegjørelse om pressesituasjonen og ytringsfriheten i Norge. Både del én og del to inneholdt nye opplysninger og fakta rundt de utviklingstrekkene som mediene i Norge møter. Jeg synes særlig det er bra at statsråden legger så stor vekt på den utfordringen som digitalisering kombinert med internasjonalisering utgjør, særlig når det gjelder de store internasjonale selskapene Facebook, Google, YouTube osv., som gjennom sine algoritmer langt på vei styrer dagsordenen, som ikke skatter til Norge, som tar annonseinntekter, og som, som statsråden beskrev, til dels driver sensur på en lite transparent og lite diskusjonsvennlig måte.

Dette er veldig viktige saker, og statsråden skal vite at det er en utålmodig opposisjon når det gjelder muligheten for å skattlegge den virksomheten og særlig de annonseinntektene som disse selskapene tar også fra det norske samfunnet. Dette er en dramatisk overgang i milliardbeløp, fra de norske, ordinære, tradisjonelle mediene til disse internasjonale gigantene.

Den nye teknologien kan bidra til mangfold, som statsråden beskrev, men den kan også selvfølgelig bidra til ensretting. Vi trodde at med internett skulle vi alle bli opplyst og informert. Det kan også være at vi alle blir lurt. Man kan søke og få fakta i alle retninger, og det er vanskelig å vite hva som er riktig. Man kan få falske nyheter som skaper konflikter og polarisering, i verste fall episoder med forfølgelse og vold. Det kan skapes engasjement og innlevelse, men det kan også skapes veldig negative følelser og konflikter. Mange lever i ekkokammer gjennom Facebook-feeden osv., der vi bare får bekreftet våre egne meninger.

Dette er viktige spørsmål i et mangfoldig mediesamfunn og understreker desto mer at vi trenger de tradisjonelle, redaktørstyrte mediene i Norge, med tillit og, som statsråden beskriver, med kildekontroll og faktakontroll – medier som vi kan stole på.

Vi har sett at også her er det utfordringer. Det er de som melder seg ut av det, som ikke har tillit til mediene. Og også mediene presses av digitaliseringen. Klikk-journalistikken, der det å selge annonser blir det viktigste, der det er markedsavdelingen som stiller krav, er en kjempeutfordring i et mediesamfunn der vi også trenger de grundige gravesakene og de grundige journalistiske sakene som ikke nødvendigvis selger flest annonser.

Vi har også i Norge et behov for mangfold. Vi har en økende eierkonsentrasjon, vi har store konserner, litt også knyttet til digitalisering. Det er bra at man får gjort digitalisering og investeringer også i småaviser som samarbeider med eller er en del av et storkonsern, men det er også sånn at selv om man har en redaktørfrihet, er det eieren som oppnevner styret og styret som ansetter redaktører. Så det er en forbindelse mellom å ha et mangfold i eierskap og å ha et mangfold i mediene. Dette er et utviklingstrekk som bekymrer. Vi ser også stoffutveksling innad i konsernene, man har frontsjefene på samme kurs, man har deling av innhold som gjør at man kan få et mindre mangfold enn man tidligere hadde. Vi hadde tidligere en medieeierskapslov. Fra Arbeiderpartiets side mener vi fortsatt at det er viktig å opprettholde et mangfold i eierskap med nødvendig lovgivning for det.

Det er også grunn til å spørre om de hvite flekkene, som ble grundig omtalt i mediemeldingen. Hvorfor oppdages ikke en sak som Nav-skandalen tidligere? Hva er det med både politikken og mediene som gjør at sårbare grupper ikke blir lagt merke til, tatt opp og gransket? Det ville nettopp vært en oppgave som skulle vært tatt opp mye tidligere.

Mediene har også makt. Alle som har makt, utsettes for «checks and balances». Vi har den frieste mediesektoren i verden, sa statsråden. Det er riktig. Man har et selvjustissystem innenfor mediene. Spørsmålet er: Er dette opprettholdbart over tid, når de digitale mediene gjør at ting spres veldig fort? Jeg tror det blir en viktig debatt, sammen med de sosiale konsekvensene for barn og unge av at man nå lever i en verden der man publiserer seg selv hele tiden. Det er ikke tilfeldig at psykiske problemer blant barn og unge har økt parallelt med digitaliseringen av sosiale medier.

Tage Pettersen (H) [11:50:36]: Den 3. mai var pressefrihetens dag, og i krisetider er det ekstra viktig at vi er informert, og at vi får svar på våre spørsmål. Bare uavhengig journalistikk og et mangfold av medier kan sikre oss nettopp det, og jeg benytter anledningen til å gratulere med dagen.

Jeg vil takke statsråden for en veldig god redegjørelse. Som saksordfører for en rekke mediesaker de siste årene, og ikke minst for mediestøttemeldingen, er jeg glad for at vi nå har fått på plass en årlig redegjørelse for Stortinget om ytringsfrihet og pressefrihet. Det fortjener denne sektoren.

Jeg er opptatt av å understreke viktigheten av redaktørstyrte journalistiske redaksjoner. Vi er tydelige på at mediemangfoldet er viktig i et demokratisk perspektiv, at et godt og bredt mediemangfold er avgjørende i kampen mot falske nyheter fra blogger, kommentarfelt og sosiale medier. I mediestøttemeldingen så en samlet komité fram til at regjeringen kommer tilbake med den varslede helhetlige gjennomgangen av mediestøtten. Jeg er derfor glad for at statsråden sa at dette arbeidet er igangsatt.

En stor utfordring på mediefeltet er knyttet til teknologigiganter som Facebook og Google. Disse betaler i liten grad skatt og spiller en viktig rolle i formidlingen av redaksjonelt stoff. Her trengs det internasjonale kjøreregler og mer internasjonalt samarbeid. Digitaliseringen av økonomien innebærer at selskap kan ha betydelig verdiskaping i et land uten å være fysisk til stede. Samtidig er hovedregelen internasjonalt at et selskaps inntekter bare kan skattlegges om selskapet er fysisk til stede i landet. Et samarbeidsorgan i OECD og G20 arbeider med en samordnet løsning for dette som er delt opp i to pilarer. Pilar én dreier seg om ny fordeling av beskatningsrett uavhengig av selskapenes fysiske tilstedeværelse, og pilar to handler om å sikre minimumsbeskatning av store multinasjonale selskap. Jeg er glad for at Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

Det er dypt problematisk når plattformene opptrer som sensurinstans overfor norske redaktører. Dersom et norsk redaktørstyrt medium publiserer innenfor rammen av norsk straffelov, medieansvarsloven og norske mediers presseetiske regelverk, bør ikke plattformene kunne overprøve nettopp dette. Vi kan ikke overlate ansvaret for den norske offentligheten til ansiktsløse teknologigiganter.

Som del av sin digitale strategi har EU fremmet forslag om to forordninger: Digital Services Act og Digital Markets Act. DSA inneholder bl.a. et rammeverk for hvordan teknologiselskaper skal forholde seg til ulovlig innhold på sine plattformer, og mer åpenhet om plattformenes bruk av algoritmer. DMA innebærer at store plattformselskaper vil bli utpekt som portvoktere og ilagt plikter som bidrar til balanserte og åpne konkurransevilkår. Jeg er glad for at regjeringen deltar aktivt i disse prosessene, og at de har varslet at de tar sikte på en EFTA-posisjon for å ivareta våre interesser. Selv vil jeg følge det opp gjennom Stortingets EFTA- og EØS-delegasjon.

Jeg har hatt møte med Schibsted, som arbeider tett med disse problemstillingene innad i EU, og de rapporterer at de er relativt godt fornøyd med forordningene slik de er lagt fram, og at de også er fornøyd med regjeringens posisjoner i dette arbeidet så langt.

Lenge var vi mest opptatt av de positive sidene ved de nye plattformene. De siste årene har vi sett mer av medaljens bakside. Vi har sett flere eksempler på at plattformene griper inn overfor norske virksomheter og norske borgere på en måte vi ikke ønsker eller bør akseptere. For noen år siden sensurerte Facebook det historiske bildet av napalmjenta fra Vietnamkrigen som Aftenposten publiserte, og nylig ble Holocaust-senteret utestengt i dagevis uten noen forklaring. Mediepolitikk er demokratipolitikk, og et mangfold av uavhengige, kritiske og profesjonelle medier er en avgjørende forutsetning for et velfungerende demokrati. Pandemien har minnet oss om dette.

Norge har som ambisjon å være en ledende nasjon i arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier. Det er vi. Vi topper den internasjonale pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser, for femte år på rad. Topplasseringen viser at vi i stor grad lykkes på veldig mange av disse områdene, men det er en posisjon som vi må jobbe hver eneste dag for å beholde.

Himanshu Gulati (FrP) [11:55:16]: Jeg vil begynne med å takke statsråden for redegjørelsen om to viktige temaer, både ytringsfriheten og mediefriheten, medienes situasjon, i Norge.

Jeg skal begynne å si noen ord om ytringsfriheten, for den er under press, selv om vi lever i et fritt demokrati. Det ser vi av selvsensur og trusler og et vanskeligere klima, enten det er ekstremister, personer som utøver vold, eller andre ting som gjør at det har en høyere pris og en høyere kostnad å stikke hodet fram og uttale seg i det offentlige om sine meninger.

Vi har også sett andre eksempler på at ytringsfrihetens bruk møtes med vold. Ett eksempel er SIAN-demonstrasjonene i fjor. Og selv om jeg har veldig lite til felles med SIANs meninger, vil jeg minne om det Voltaire sa, som mange av oss ofte siterer, nemlig at ytringsfriheten handler ikke om at man skal være enig med dem som får lov til å ytre seg, men at alle skal ha rett til å si det de mener.

Så har vi en situasjon med sosiale medier, som har vært en fantastisk døråpner for den lille mann over hele verden ved at alle kan si det de mener i kanaler som før ikke var tilgjengelige. Det er i bunn og grunn positivt, men vi ser også at sosiale medier, kommentarer på internett osv. bidrar til hets, sjikanering og også i noen tilfeller hever terskelen for å uttale seg, noe som er uheldig. Statsråden har selv vært utsatt for det. Og jeg så en sak for noen dager siden med MDGs byråd i Oslo, Lan Marie Berg, som jeg har svært lite politisk til felles med, men som fortalte om hvordan hun har blitt kalt for hårreisende, uakseptable ting, som «guling» o.l., på grunn av sin bakgrunn. Dette viser at selv om det er mye positivt med utviklingen hva gjelder ytringsfrihet, noe bl.a. sosiale medier er, er det også noen ulemper som vi er nødt til å bekjempe for å sørge for at vi ikke skremmer folk bort fra å bruke ytringsfriheten, men tvert imot skaper trygge rammer for å bruke muligheten og friheten til å uttale seg i både små og store fora.

Den andre delen av redegjørelsen handler om mediene. Mediene er under press i store deler av verden. I Norge er vi heldige som har et så fritt og åpent demokrati, og så mange frie og mangfoldige medier som vi har. Den fjerde statsmakt lever i stor grad i beste velgående i Norge. Statsråden var i sin redegjørelse inne på hvordan norske medier har vært langt framme i den teknologiske utviklingen ved å tilby produkter på nett mot betaling som også det norske folk konsumerer. Vi er lenger framme i den transformasjonen enn det mange andre er, selv om vi fortsatt har en lang vei å gå.

Vi i Fremskrittspartiet er også glad for at mediebildet har blitt mer mangfoldig. Vi er glad for at alternative medier skaper en bredde av stemmer og innfallsvinkler. Det mener vi er bra både for norske medier som helhet og for Norge. Vi vedtok også noen lover her i fjor, som regulerer mye rundt medier og redaktørstyrte mediehus, noe som er positivt.

Fremskrittspartiet mener det er en del strukturelle ting med norsk mediepolitikk som er prinsipielt uheldig, og som også bidrar til konkurransevridning. Vi har fortsatt veldig mange aviser som mottar store summer i pressestøtte, som mange andre aviser i samme marked, som kjemper om de samme leserne, de samme annonsekronene, det samme innholdet, må konkurrere mot. Vi mener det er prinsipielt svært uheldig at det er en så direkte kobling mellom statlig finansiering og medier, som jo skal være uavhengig og ha en lang armlengdes avstand til myndighetene.

Vi har også flere ganger tatt opp bekymringene rundt NRKs dominerende maktposisjon i Norge. NRK er helt skjermet fra den virkeligheten som resten av norske mediehus daglig må forholde seg til, samtidig som de tar en stadig mer dominerende posisjon innenfor nye flater som nett, podkast osv., som andre kommersielle mediehus daglig kjemper for å komme inn på. Dette skaper en konkurransevridning på bekostning av andre mediehus som norske skattebetalere er med på å finansiere. Dette er bekymringer som Fremskrittspartiet mener bør tas tak i. Vi har derfor to forslag, som vi har fremmet her i dag, som jeg gjerne vil ta opp – om en nedtrappingsplan for å fjerne produksjonstilskuddet til de såkalt meningsbærende nasjonale avisene, og at man begynner å legge inn en reduksjon i bevilgningene til NRK fra neste års statsbudsjett.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:00:34]: Takk til kulturministeren for hans redegjørelse, hvor det var naturlig å peke på at Norge topper den internasjonale pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser for femte år på rad. Det gjør meg stolt. Heldigvis tar verken jeg eller ministeren det for gitt, da vi deler ambisjonen om å være en ledende nasjon i arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier. Covid-19 har vist oss ekstra godt hvor viktige de redaktørstyrte mediene er for demokratiet og i livet vårt – for vårt behov for underholdning, for informasjon, for analyse, for kritiske spørsmål og for debatt – som understreker viktigheten av at Norge har en aktiv mediepolitikk.

Vi i Senterpartiet ønsker en enda mer aktiv politikk enn regjeringen for å støtte opp under de redaktørstyrte mediene. Vi ønsker å øke produksjonsstøtten – ikke ta den fra noen for å gi til andre – øke innovasjonsstøtten, øke støtten til undersøkende journalistikk, øke støtten til lokalmedier mer og få på plass den verktøykassa vi på Stortinget har lovet bransjen.

Årsaken til at vi i Senterpartiet ønsker en enda større styrking av mediene enn regjeringen, er hvor hardt mediene rammes av dramatiske annonsebortfall til internasjonale giganter som Google og Facebook. Sammen med at de har stort behov for investeringer i digitalisering og stor konkurranse både fra internasjonale medieaktører og dessverre også fra mer eller mindre useriøse alternative medier, gjør det at vi mener det er behov for å styrke mediestøtten ytterligere framover, i alle fall for en periode. Det vil sette de seriøse mediene i stand til å lage enda mer, bedre, relevant og gravende journalistikk framover. Dette er et hjertebarn for meg, for jeg mener at det å vinne konkurransen mot de alternative mediene som ikke forholder seg til de samme presseetiske standardene, eller som sprer falske nyheter, er svært god medisin. At de seriøse mediene alltid er bedre, slik at lesere, lyttere og tittere ser kvalitetsforskjellen og opprettholder tilliten til dem, er viktig. For om tilliten til de seriøse mediene skulle forsvinne, er demokratiet ille ute.

Den bekymringen deler også kulturministeren, og han redegjorde godt for viktigheten av både å opprettholde tilliten og få bukt med hets, hatefulle ytringer og spredningen av desinformasjon. Jeg ser fram til resultatet av ytringsfrihetskommisjonen og av arbeidet for å fremme kritisk medieforståelse i befolkningen. Ellers er jeg svært enig med ministeren i hvor problematisk det er at plattformselskaper som Google og Facebook sensurerer norske redaktører basert på sine retningslinjer.

Et direktiv som kulturministeren pekte på i redegjørelsen, var det nye AMT-direktivet, som vil få konsekvenser for bedre regulering av tjenester fra videodelingsplattformer som YouTube og for plattformer som Netflix, med nye krav om betydelig norskandel og til å finansiere den. Det er på tide, da vi trenger å bygge opp og ikke ned vårt eget film- og tv-produksjonsmiljø.

Ministeren tok også opp en annen stor utfordring vi har med store multinasjonale selskaper, nemlig beskatningen av disse selskapene. Mange er utålmodige, og jeg håper det løpet ministeren og regjeringen har lagt seg på, faktisk gir resultater i år, ellers må vi ta grep og kanskje skjele til andre land.

Som ministeren understreket i redegjørelsen, utfordrer den stadig økende globale konkurransen og digitaliseringen sterkt norske mediers driftsgrunnlag, ikke minst for radio og aviser. Vi har som medienasjon også stor konkurranse internt. Dette er veldig bra for mediemangfoldet som vi alle er opptatt av, men mediemeldingen vi behandlet for ikke så lenge siden, viste at mediemangfoldet ikke er godt nok, noe representanten Giske også pekte på. Da må mediestøtten brukes fornuftig for å sørge for mangfold.

Da er det naturlig at meningsbærende aviser som bidrar sterkt til meningsmangfoldet vårt, styrkes – ikke avvikles, slik Fremskrittspartiet foreslår. Lokalmediene, med sin sårbare økonomi, er ikke minst svært viktig å støtte ekstra godt økonomisk, men ikke på bekostning av andre viktige medier, slik regjeringen vil med sin omfordeling. Ikke minst må lokalmediene våre få bedre hjelp under covid-19. Ministeren skryter av tiltakene gjort for mediene under pandemien, men unnlater å nevne at han og regjeringen ikke har lyttet til lokalavisenes rop om hjelp til dem med under 15 000 i opplag, som ikke treffes av mediestøtteordningen. Det er trist og feil at de ikke får mer hjelp av myndighetene når de så til de grader har vært viktige for bekjempelsen av pandemien ute i lokalsamfunnene.

I Stortinget har Senterpartiet kjempet mang en kamp for lokalavisene, men også for lokalradioene, noe som bl.a. har bidratt til at de nå får en del av mediestøtten, fikk hjelp under korona og ikke minst fikk muligheten til å fortsette på FM ut 2026. Men i mediemangfoldet og ytringsfrihetens navn synes jeg det er merkelig at en medieminister fra Venstre, i en redegjørelse som dette, ikke drøfter utfordringene med at norske myndigheter nekter kommersielle radiostasjoner å sende i de fire storbyene våre, og med det nekter innbyggerne der, en stor del av befolkningen vår, faktisk å få det mediemangfoldet som de kunne hatt. Vi er også det eneste landet som har framtvunget slukkingen av nasjonale kanaler på FM-nettet. At Norge utøver tvang innenfor radiomarkedet, er noe jeg ikke er stolt av, og tenker at vi også på dette området bør ha bedre ambisjoner på vegne av mediemangfoldet og ytringsfriheten.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:06:06]: Ytringsfrihet bør finne sted. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen, opplyst offentlig samtale. Grunnloven § 100 setter rammene for en aktiv mediepolitikk gjennom dette såkalte infrastrukturkravet, og norsk mediepolitikk har vært en stor suksess. Blant annet gjennom mediestøtte og en sterk allmennkringkaster har vi et rikt mangfold av medier her i landet. Det skal vi være stolte av, for mangfoldet av frie, redaktørstyrte medier er en grunnstein i demokratiet vårt.

Det siste årets pandemi har nok en gang vist fram pressens samfunnskritiske funksjon. Tilgangen på kvalitetssikret informasjon om pandemien og dens konsekvenser har vært avgjørende det siste året, og pressen har løst sitt samfunnsoppdrag på en glimrende måte.

Men pandemien har også ført til reduserte annonseinntekter for mange medier. Særlig de små, lokale mediene merker konsekvensene, og det er bare nok en stein til byrden for redaksjoner som allerede sto i en veldig vanskelig økonomisk situasjon. For det Raja snakket lite om i redegjørelsen, er hva vi gjør mot den massive annonselekkasjen norske medier har opplevd de siste årene, hvor norske medier har tapt flere milliarder av kroner til fordel for de globale, digitale sosiale nettverkene, som Facebook, Google o.l.

Det å tette annonselekkasje er derfor det viktigste vi kan gjøre for medienes økonomi. De globale tekgigantene omsetter i realiteten for store summer i Norge, men de skattlegges knapt nok i det hele tatt. Den skjevheten i konkurransevilkårene taper norske medier på, og det må vi gjøre noe med, og det kan vi gjøre noe med. Flere land går nå foran med forskjellige modeller for å skattlegge disse selskapene. Det er ingen grunn til å sitte og vente på internasjonale forhandlinger mens mediene våre blør.

Stortinget har tidligere vedtatt å be regjeringen om å utrede en nasjonal skattlegging av verdiskapingen i Norge fra multinasjonale selskaper med digital inntjeningsplattform. Men utredningen har ikke ført fram til noen ting. Derfor er tiden inne for et nytt vedtak, og det foreslår SV til denne saken i dag. Det samme flertallet som den gang bør gjøre seg gjeldende i dag.

Det som derimot er et mediepolitisk bomskudd fra regjeringen, er å sende regningen for lokalavissatsing til de riksdekkende meningsbærende avisene. Mer mediestøtte til lokalavisene er bra, men det er helt unødvendig å la det gå ut over noen av de viktigste bidragsyterne til mediemangfoldet vårt, som aviser som Vårt Land, Dagsavisen og Nationen er. Hvis vi mener alvor med at den frie pressen er en grunnstein for demokratiet vårt, må vi øke rammen for mediestøtten.

De globale tekgigantene kontrollerer ikke bare store pengestrømmer; de kontrollerer også stadig mer av informasjonsstrømmene. De sitter på en enorm makt når de kontrollerer plattformene, algoritmene, redigeringen og sensureringen i sine tjenester – uten innsyn, uten åpenhet, uten etterprøvbarhet. Jeg vil takke Raja for en veldig god problematisering av det i sin redegjørelse.

Det er skuffende at ikke regjeringen etter åtte år ved makten derimot kommer med noe mer offensivt mot den utviklingen enn å henvise til at ytringsfrihetskommisjonen vurderer det. Derfor fremmer SV i dag forslag om å be regjeringen sette i gang med en skikkelig utredning og komme tilbake til Stortinget med en sak om regulering av tekgigantene. Det er tydeligere, bredere og mer forpliktende enn ytringsfrihetskommisjonens mandat i dag.

Jeg startet med Grunnloven § 100, og den vil jeg også avslutte med. For § 100 sier også: «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter.» Makten må kunne kontrolleres og holdes ansvarlig av Stortinget, av pressen og av folket. Unødvendig hemmelighold hindrer den åpne og opplyste offentlige samtalen.

Derfor er det alvorlig at denne regjeringen stadig snevrer inn praksisen rundt offentliggjøring og innsyn, og det er relevant for denne diskusjonen. Vi har sett det gjennom sikkerhetsgradering i flere viktige sikkerhetspolitiske debatter. Vi har sett det i kontrollkomiteen med stadig innsynsnekt i regjeringens dokumenter som har vært sentrale for våre saker, for både Stortinget og pressen. Og vi ser det nå når regjeringen i disse tider går inn for å unnta Sivilombudsmannens innsyn i regjeringens dokumenter.

Det vil jeg sterkt advare mot, og jeg synes det er veldig skuffende at det tidligere så liberale partiet Venstre, som sitter med selve demokratiministeren, her bøyer seg for hemmelighetskulturen fra regjeringen.

Så vil jeg ta opp SVs forslag.

Terje Breivik (V) [12:11:14]: Takk til statsråden for ei grundig, god og tryggande utgreiing. Det er liten tvil om at ytringsfridomen og media i stort har svært gode vilkår i Noreg, og at me har ein statsråd og ei regjering som prioriterer dette høgt. Det er òg like klart at me har hatt eit stortingsfleirtal dei siste to periodane – med Venstre som tung pådrivar – som har ført ein aktiv medie- og ytringsfridomspolitikk.

Den uavhengige kvalitetsjournalistikken er ein av grunnpilarane i eit fritt, opplyst demokrati med reell ytringsfridom, ein pilar som er truga på fleire vis:

• Økonomisk: Det er få, om nokon, næringar som har opplevd eit større stup i inntekter enn det mediehusa har opplevd kva gjeld annonseinntekter som bortimot forsvann over natta og tok vegen til sosiale medium og søkemotorar.

• Informasjonsveldemessig: Den opplysande, kritiske, faktabaserte journalistikken konkurrerer i dag med eit informasjonsunivers av svært ulik kvalitet som nærast dag for dag aukar i omfang og kompleksitet.

• Teknologisk: På rekordtid har me endra medievanar frå lineær TV til strøymetenester, frå radiolytting til podkastar, frå papiraviser til digitale nyhendekanalar, frå skrivne bøker til lydbøker.

Inntektstapet og dei andre endringane i konkurransevilkår har utvilsamt lagt eit enormt press på kvalitet. Ein skal ikkje langt tilbake i tid før ord som klikkjournalistikk og «fake news» var framandord ingen hadde forstått betydinga av. Eg trur heller ikkje mange hadde hatt fantasi til å tru at eit fenomen som Donald Trump ikkje berre kunne verta president i USA, men endåtil nesten makta å undergrava demokratiet i landet mange andre har som ideal. Utviklinga har vore formidabel og går framleis svært fort. Stor honnør til mediebransjen i så måte for korleis dei har klart å utvikla forretningsmodellane sine og delvis klart å erstatta gamle inntekter med nye måtar å ta betaling på.

Verktøya Stortinget og regjeringa har til å hegna om kvalitetsjournalistikken, er òg heldigvis mange: Skuleverket må gje komande generasjonar ein heilt nødvendig kjeldekritisk sans med på livsvegen. Ein treng ein sterk, uavhengig allmennkringkastar som alltid har inntekter som gjer at dei systematisk kan prioritera kvalitet framfor saker som genererer inntekter og klikk, gode støtteordningar, som produksjonsstøtteordninga – eller pressestøtta, som ho populært vert kalla – og gode vilkår og støtteordningar for norsk musikk, norske bøker og norske lydbøker.

Statsråd Raja var òg inne på dette med viktigheita av å tetta internasjonale skattehol slik at norske medium kan konkurrera på like fot med sosiale medium og søkemotorar som kynisk utnyttar kvart skattesmutthol som finst, og sist, men ikkje minst: ein aktiv bruk av skatte- og avgiftssystemet.

Når statsråd Raja på vegner av regjeringa tek æra for innføring av nullmoms på digital journalistikk, veit tidlegare stortingsrepresentant Raja at det nok er ei sanning med sterke modifikasjonar. Utan innsatsen til Venstre i førre periode som opposisjonsparti i budsjettforhandlingane med dåverande Høgre–Framstegsparti-regjering, hadde me truleg hatt lågmoms på digital journalistikk i dag, ikkje nullmoms.

Dåverande regjering la opp til lågmoms. Venstre hadde nullmoms som eit sentralt forhandlingskrav og fekk gjennomslag for det. Me fekk òg dåverande regjering til ikkje å parallellnotifisera nullmoms og lågmoms i ESA, som dei ønskte, noko som etter alle solemerke ville ha enda med notifisering av lågmoms. Slik sett kan dei som skal skriva historia om norsk mediepolitikk, trygt slå fast at Venstre spelte ei ganske så avgjerande rolle for at Noreg i dag har nullmoms òg på digital journalistikk.

Med den presiseringa har statsråd Raja all grunn til å skryta over mediepolitikken han og dagens blå-grøne regjering fører. Alle som er opptekne av at landet har ei regjering som ikkje berre i ord, men òg i systematisk handling prioriterer gode rammevilkår for uavhengig kvalitetsjournalistikk, bør kjenna si besøkstid i valet til hausten og bidra til at Venstre og dagens regjering kan fortsetja den umåteleg viktige jobben.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [12:16:23]: Først vil jeg takke kultur- og likestillingsministeren for en god og grundig redegjørelse om ytringsfrihet og mediepolitikk.

Som ministeren sa i sin redegjørelse, fyller mediene en uunnværlig rolle i samfunnet vårt – et mangfold av uavhengige redaktørstyrte medier med viktig journalistikk fra ulike samfunnsområder har avgjørende betydning for ytringsfriheten og for et velfungerende demokrati.

Jeg er glad for at ytringsfriheten og pressefriheten står sterkt i Norge. Samtidig har også vi utfordringer. Vår frie offentlige samtale blir truet av «fake news», av nettroll som forsøker å true folk til taushet, og av algoritmer som skaper ekkokamre. Mediene har også stått i en stor omstilling fra papir til digitalt de siste årene, samtidig som globale medieselskap stadig tar en større andel av annonsekronene. Derfor er jeg glad for at vi følger opp mediestøttemeldingen og omfordeler mediestøtte til små lokale medier, som er svært viktig for lokaldemokratiet.

Ytringsfrihet er ikke et enkelt tema. Ytringsfriheten er både et mål i seg selv og et virkemiddel for å fremme sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, står det i Grunnloven. Det er derfor ikke de ytringene alle er enig i, som trenger et vern – likegyldigheter og selvfølgeligheter klarer seg helt fint uten. De ytringene som trenger et vern, er de kontroversielle, de provoserende – de ytringene som bryter med etablerte sannheter. Det er ofte disse ytringene som kan bringe oss framover til bedre innsikt og forståelse, men samtidig er det også denne type ytringer som gjør ytringsfriheten så vanskelig og noen ganger også så vond.

Meninger og ytringer som ikke anses som politisk korrekte, er under press. Og meninger som ikke nødvendigvis er i tråd med hva flertallet i samfunnet mener, får et stadig smalere toleransevindu både i den offentlige samtalen og i samfunnet generelt.

Jeg kan trekke fram et personlig eksempel fra en erfaring som jeg nylig gjorde meg. I slutten av april vedtok SV å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 22. Vi redder barn i uke 23, og det har vært store reaksjoner og debatt om denne hårreisende liberaliseringen. I den forbindelse valgte jeg å dele et bilde av meg selv med min gravide mage i uke 22, for å synliggjøre hva vi faktisk snakker om, at når vi snakker om uker, så snakker vi ikke bare om tall, vi snakker om over en halvgått graviditet, et nærmest ferdigutviklet barn som bare trenger å vokse seg større – ja, vi snakker om en godt synlig kul på magen. Bildet skapte et stort engasjement – mange delinger, men etter hvert også mange kritiske og bombastiske tilbakemeldinger på at dette bildet var langt over streken. I en debatt om en abortliberalisering uten sidestykke – fri abort fram til uke 22 – framsto altså bildet av en gravid mage i uke i 22 som noe altfor drøyt. Tenk på det.

Kritiker og journalist Anki Gerhardsen har også skrevet om dette i sin kommentar med tittelen «Det usynlige barnet», der hun kritiserer mediene for å ikke trykke bildet av debattens kjerne. Hun skriver:

«SV vil ha fri abort frem til det øyeblikket det vipper fra foster til baby. Men aldri om de tar ordet «baby» i sin munn.

Og det gjør heller ikke pressen. Alle journalister som lager saker om abort, vet at det gjelder en rekke uskrevne regler for form og innhold: Ikke skrive «barn». Ikke fokusere for mye på fosterets utviklingsgrad. Og aldri, aldri vise foto.»

Nei, journalistene som vanligvis står på de svakes side og som vanligvis ikke er fremmede for å bruke illustrerende bilder, gjør ikke det i abortdebatten.

Om vi skal være et land med stor takhøyde for å ytre meninger offentlig, kan vi ikke senke taket når det ytres meninger og sannheter som folk synes er ubehagelige å forholde seg til. Her synes jeg, i likhet med Gerhardsen, at norsk presse har en stor utfordring som må tas tak i.

Jeg vil oppsummere det sånn: Ytringsfriheten står sterkt i Norge, men vi har også utfordringer. Vi trenger et langt større toleransevindu for meninger som ikke nødvendigvis er politisk korrekte, både i mediene og i samfunnet generelt.

Statsråd Abid Q. Raja [12:21:24]: Det var litt artig at representanten Terje Breivik med sin innestemme kunne bruke høyere utestemme enn meg for å forklare hva regjeringen har gjort, og ikke minst hva Venstres avtrykk på det er. Det var veldig flott.

Slik jeg også var inne på i min redegjørelse, publiserer Reportere uten grenser en oversikt over pressefrihetens stilling i ulike land, og siden 2017 har Norge toppet den listen. Vi er verdens beste land på pressefrihet femte året på rad. Det mener jeg det er all grunn til å være stolt av, samtidig som det hele tiden vil være en viktig oppgave å arbeide for å bevare og beskytte denne friheten. Pressefrihetens dag, som ble markert 3. mai, er også en påminnelse til alle lands myndigheter om at de må verne om og respektere pressens uavhengighet. Det er en dag for å uttrykke støtte til journalister, redaktører og medier som utsettes for press, begrensninger, sjikane, trusler, vold og drap, og ikke minst for å minnes journalister som har mistet livet på jakt etter en sak.

Mange steder i verden utsettes journalister for overgrep og aktive forsøk på å hindre dem fra å rapportere fritt. Det er en alvorlig trussel mot demokratiet. I 2020 ble 50 journalister drept. Hittil i 2021 er åtte journalister drept som følge av jobben de gjør, og 417 sitter fengslet. Det er utrolig skremmende, også for norske medier, tror jeg. Jeg var på Nordiske mediedager i går og snakket med et medium også om det, at det å ha topplasseringen forplikter til ansvar. Jeg vet at norske medier er opptatt av dette.

Mange myndigheter jobber for å fremme ytringsfrihet globalt, fremme menneskerettigheter. Det gjør også Norge. Pressen som den fjerde statsmakt har selvfølgelig også det ansvaret. Det å forhåpentligvis starte en global mediebevegelse for å sette søkelys på de makthaverne som utsetter journalister for trusler, sjikane, vold og drap, tror jeg hadde vært flott.

Det er ikke uten grunn at journalister ofte kalles, og kaller seg selv, den fjerde statsmakt. Journalister og redaktører definerer sin rolle som kritikere og overvåkere av samfunnet og de offisielle statsmaktene. Det er styresmakter som ikke ønsker demokrati og en åpen offentlig samtale. De verdsetter heller ikke den frie og uavhengige vaktbikkja. Det gjør vi her i Norge. Det er mange grunner til at vi topper den listen. Det er ikke først og fremst det at vi ikke forfølger journalistene, men bl.a. på grunn av rammevilkårene som vi stiller opp med. Det er selvfølgelig én bit av dette. Men jeg tror det er viktig å ha med seg det som veldig mange journalister verden over står overfor når det gjelder deres arbeidsvilkår, og at demokratiet er under press.

Også her hjemme i Norge vet vi at mange journalister, i likhet med politikere, akademikere, ledere i organisasjoner og andre samfunnsdebattanter, i økende grad utsettes for trusler, for vold, for trakassering, særlig på nett. Her har vi satt ned en ytringsfrihetskommisjon, som bl.a. skal se på nettopp faresignalene om trusler, trakassering på nett og mulige nedkjølingseffekter og selvsensur. Vi har også bedt kommisjonen vurdere tiltak for å ivareta journalisters sikkerhet, som er en forutsetning for pressens samfunnsrolle og vaktbikkjefunksjon.

Kommisjonen skal også drøfte hvordan vi kan styrke det offentlige ordskiftet på digitale plattformer. Jeg synes det er bra at det har blitt berørt i denne diskusjonen, fordi journalisters sikkerhet er en grunnleggende forutsetning for at mediene skal kunne utøve sin demokratiske funksjon. Trusler og trakassering kan føre til at journalister bevisst – og kanskje i enda større grad ubevisst i frie demokratier – driver med selvsensur, både med hensyn til hva de skriver om, og med hensyn til hvordan de rapporterer nyheter. Her skal Norge fortsette å være pådrivere. I de siste årene har det vært større oppmerksomhet om dette, bl.a. i FN, Europarådet og OSSE, om hva som kan gjøres for å bedre journalisters digitale sikkerhet.

Det er også dokumentert at kvinnelige journalister er særlig utsatt. De er ikke bare utsatt for den ordinære sjikanen og volden, for å si det slik, men de er også utsatt for kjønnsrelaterte trusler og kjønnsrelatert trakassering. Dette er ting som det virkelig er grunn til å ta på alvor. Særlig når Norge er verdens beste land når det gjelder pressefrihet, er det viktig å huske at i mange andre land er det helt andre vilkår for journalistene. Dem må vi huske på på pressefrihetens dag neste år.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:40:20] (komiteens leder): Ytringsfrihet er en fundamental, individuell rettighet og er avgjørende for samfunnsutviklingen, rettsstaten og demokratiet. Mediene er en helt uunnværlig del i den infrastrukturen som skal være rundt ytringsfriheten.

I en kompleks medieverden er det viktig at vi kan skille mellom meninger og fakta, mellom redaksjonelt og kommersielt innhold, ikke minst for at vi skal kunne avsløre falske nyheter. Det er det jeg vil snakke litt om her.

Falske nyheter eller «fake news», som vi fikk høre fra USA, og konspirasjonsteorier florerer på digitale og ikke-redaktørstyrte plattformer. Trollfabrikker sprer falske nyheter i den hensikt å påvirke og destabilisere samfunn og ikke minst påvirke valg. Det er én ting som kan løse en del av dette, og det er grenseoverskridende samarbeid for å finne løsninger på desinformasjon og ikke minst å skattlegge bl.a. Google og Facebook, som er nevnt her. Dette jobber EU med. Og la meg nevne et par initiativer i EU-regi, som er knyttet opp mot å bekjempe falske nyheter.

De har laget en handlingsplan for å møte desinformasjon, en såkalt «action plan to step up efforts to counter disinformation». Her nevnes bl.a. eksplisitt hvordan man kan samarbeide og ikke minst øve press på sosiale medier.

Et annet område som EU tok tak i, var hvordan man kan jobbe aktivt med å kartlegge aktører som driver desinformasjon. Både akademia og byråkrater i EU har jobbet sammen med å opprette The European Digital Media Observatory, EDMO. De startet arbeidet sitt i fjor.

Desinformasjon og villedende spredning av informasjon er og vil alltid være en utfordring. Vi ser det ikke minst under pandemien, der vi også er ekstra sårbare for ikke minst kommunikasjon som har til hensikt å undergrave myndighetenes budskap.

Vi ser nå at sosiale medier begynner å ta faktanyheter på alvor. Vi har fulgt med på at Facebook og Twitter i etterkant av det amerikanske presidentvalget nå flagger innlegg. Vi ser også at dette har fått konsekvenser for den avgåtte presidenten.

Høyre mener at veien ut av dette er et internasjonalt forpliktende samarbeid. Det er et tett samarbeid med EU som vil styrke arbeidet mot falske nyheter og å kunne skattlegge aktører.

Silje Hjemdal (FrP) [12:43:41]: For en tid tilbake var flere av medlemmene i komiteen på «news museum», Newseum, i Washington. Det gjorde selvfølgelig veldig sterkt inntrykk på mange av oss, vil jeg tro, nettopp fordi man fikk se hvordan både ytringsfriheten og pressefriheten er under sterkt press i verdenssamfunnet.

Man trekker gjerne fram Norge, som vi gjør her på talerstolen i dag også, som en av de beste i klassen. Men jeg husker veldig godt bismaken jeg hadde i munnen nettopp på grunn av det. For vi skal ikke så fryktelig langt tilbake i historien, da vi hadde en utenriksminister, nemlig Jonas Gahr Støre, som framstilte redaktøren Vebjørn Selbekk som en ekstremist i internasjonale medier fordi han publiserte karikaturtegninger. Det var en flau dag for hele nasjonen Norge, for alt vi tror på, og alt vi er, og jeg håper at vi aldri noensinne igjen ser en minister framtre overfor rett og slett ekstremistiske ideologier, vil jeg si. Det er å gi etter, det er ikke å stå opp for demokratiet og hvem vi er, og hva slags verdier vårt land er tuftet på. Derfor syntes jeg det var bra at statsråd Abid Raja i hvert fall i dag var ganske tydelig på hva han synes om reguleringer når det gjelder blasfemi, som det også er krefter som jobber for i Norge.

Tenk at lærere i dagens Europa kan risikere halshogging fordi man underviser i grunnleggende friheter og rettigheter! Vi skal ikke mer enn et år tilbake før Samuel Paty i fjor måtte bøte med det absolutt største offer, faktisk selve livet, og dette fordi han underviste om karikaturer av en profet. Mange løp og gjemte seg også i den debatten, men heldigvis var det et ganske sterkt internasjonalt samfunn, både av redaktører, journalister og politikere, som turte å stå med rak rygg i den debatten. Det forventer jeg at vi også skal gjøre i tiden som kommer.

Så registrerer jeg at statsråden trekker fram Koran-brenning opp mot voldelige demonstrasjoner mot SIAN. Jeg vil også understreke at dette var et angrep mot politiet og de som forsvarer frihetene våre, og ro og orden. Jeg synes det er en litt søkt sammenheng å sette dette opp mot hverandre.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:47:17]: Jeg ble inspirert av innlegget til representanten Ørmen Johnsen til å tegne meg en gang til, for – som også mitt eget innlegg bar preg av – engasjerer jeg meg veldig i utfordringene vi har med alternative medier som ikke følger etiske retningslinjer, som sprer desinformasjon og falske nyheter.

I forlengelsen av det Silje Hjemdal sa, var jeg også på Newseum i Washington, og der traff vi den sluggeren som har sittet fremst i USA Today, en kommersiell avis, i alle år. Han var styreformann for museet, og han sa noe jeg bet meg veldig merke i, nemlig at i hele hans liv hadde han kjempet mot pressestøtte fordi det var en trussel mot den uavhengige pressen, men på grunn av alternative medier, hvordan de polariserte samfunnet, og hvordan mennesker bare mistet mer og mer tillit til de seriøse mediene med etiske krav, var han for første gang for. Han var veldig bekymret foran det kommende valget, og han hadde rett.

I lys av det synes jeg, etter det som det har vært mye snakk om både i redegjørelsen og i debatten her i dag, at vi er på god vei. I hvert fall ønsker vi politikere å få bukt med det problemet. Og da drister jeg meg til – når jeg har 1 minutt og 20 sekunder igjen – å ta opp noe jeg hadde vurdert å ta opp i en interpellasjon, men som jeg har valgt å la være fordi vi har så mye å gjøre om dagen. Det er rett og slett dette – og nå ser jeg på ministeren: I den ytringsfrihetskommisjonen lurer jeg på om det kan være aktuelt å vurdere tiltak for dem som trenger en stemme til å fortelle om ytterliggående, kontroversielle meninger, som bl.a. representanten Lossius pekte på, eller høyresiden, som er litt ekstrem. Hvordan kan vi sikre at de kan få lov til å ha en stemme uten at det bidrar til å bygge ned tilliten til de redaktørstyrte mediene? Da lurer jeg på: Hvilke insentiver kan vi lage for å få litt mer etterrettelige medier til å ytre den typen meninger? Det er et åpent spørsmål, men er det mulig? Jeg blir frustrert av at f.eks. Human Rights Service, som blir tatt i faktafeil på faktafeil, får støtte, mens det kanskje finnes andre organer som hadde fortjent støtte fordi de forholder seg til etiske retningslinjer i stedet.

Det var dagens lille drodling fra talerstolen – takk for ordet.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:52:11]: Koronakommisjonen konstaterer at barn og unge bærer en stor byrde under pandemien. Kommisjonen sier det er fare for langvarige konsekvenser. Selv om vi har greid å holde samfunnet åpnere enn i mange andre land, har pandemien hatt sin pris. Det gjelder særlig for barn og unge i sårbare situasjoner. Vi ser bl.a. en økning av unge som henvises til spesialisthelsetjenesten, og det gjelder særlig spiseforstyrrelser og mistanke om depresjon.

Rapporten fokuserer på mange deler av barn og unges oppvekst. Blant annet peker man på at flere viktige tjenester falt helt eller delvis bort våren 2020. Nesten en tredjedel av barnevernstjenestene hadde færre møter med barn enn man normalt har, så sent som i november 2020. Det har vært en økende pågang til ulike telefon- og chattetjenester rundt temaene omsorgssvikt, vold og overgrep under koronaepidemien. Tall fra Politidirektoratet viser en økning både i anmeldte seksuallovbrudd mot barn og i saker om mishandling i nære relasjoner med barn under 16 år. Vi har også sett at reduksjonen i fritidstilbud og skolegang går særlig ut over barn med foreldre som sliter fra før. Rapporter fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet påpeker dette.

Regjeringen har under hele koronaepidemien prioritert barn og unge. Det gjøres allerede en stor innsats for barn og unge gjennom en rekke stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategier.

Og jeg spør: Hvordan vil statsråden koordinere disse tiltakene inn mot de ulike etatene og kommunene?

Regjeringen har også satt ned en ekspertgruppe som skal se på konsekvensen pandemien har for folks psykiske helse. Rapporten til utvalget fastslår at pandemien har ført til redusert livskvalitet for de fleste. Et mindretall, særlig grupper som var utsatt fra før, har opplevd betydelig økte psykiske helseplager. Barn og unge i sårbare omsorgssituasjoner er utsatt, og det er også økt bruk av alkohol blant dem som har høyest forbruk fra før.

Hvordan vil statsråden følge opp tiltakene fra ekspertgruppen?

Regjeringen satte ganske tidlig i forløpet ned en koordineringsgruppe som skal gi et helhetlig kunnskapsgrunnlag om konsekvensene av iverksatte smitteverntiltak.

Hva skjer med barn og unge?

Koordineringsgruppen har lagt fram ganske mange rapporter, og i den siste rapporten er det tre anbefalinger til regjeringen. De tilrår bl.a. å prioritere unges behov for fritidsarenaer og møteplasser i planer for åpning av samfunnet. De ber også regjeringen om å vurdere felles oppdrag til direktoratene om samarbeid om tiltak for å avhjelpe konsekvenser av pandemien for unge.

Hva vil statsråden gjøre for å koordinere og forsterke innsatsen for barn og unge i utsatte familier, og hvordan vil statsråden bruke lærdommen fra rapportene på en best mulig måte og prioritere tiltakene til familier, slik at man kommer godt ut av krisen?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [12:56:26]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å ta opp veldig viktige spørsmål.

Helt siden pandemien brøt ut i mars i fjor, har min største bekymring nettopp vært hvordan barn og unge har det, og særlig de som allerede hadde det vanskelig hjemme, og som fikk det enda vanskeligere da samfunnet stengte ned. Målet vårt har vært, nettopp av hensyn til de mest sårbare, å skjerme barn og unge så langt som mulig fra smitteverntiltakene og komme med tiltak for å sikre god hjelp til dem som trenger det.

På oppdrag fra Koronakommisjonen har NTNU gjennomført en studie: konsekvenser av covid-19 for tjenestetilbudet blant sårbare barn og unge. Selv om det per i dag ikke er mulig å konkludere med hva konsekvensene har vært, viser rapporten at et redusert tjeneste- og aktivitetstilbud for barn og unge kan ha bidratt til mindre avdekking av vold og overgrep. NKVTS’ rapport fra første nedstengning viste at én av seks fortalte om minst én form for vold eller overgrep i løpet av de åtte ukene skolene var stengt. 20 pst. av disse opplevde psykisk eller fysisk vold for første gang under nedstengningen, og mange ble utsatt for nettovergrep for første gang. Jenter var mer utsatt enn gutter. Tallene gir grunn til bekymring. For å få vite mer om hvordan over et år med usikkerhet og nedstengning har påvirket omfang og utsatthet for vold og overgrep, vil denne studien også bli gjentatt i år. Men basert på det vi vet, vil regjeringa allerede nå, i forbindelse med revidert, forsterke innsatsen for å bekjempe vold og overgrep mot barn.

Regjeringa har lagt stor vekt på at barnevernet skal være tilgjengelig for de ungene som trenger mest hjelp. Barnevernet ble raskt kategorisert som en samfunnskritisk tjeneste. Kapasiteten i barnevernstjenestene har vært relativt stabil gjennom hele pandemien. Statsforvalterne har fulgt opp tjenestene og rapportert om få vesentlige avvik. Vi så en nedgang i bekymringsmeldinger i mars og april i fjor, da skoler og barnehager var stengt, og dette førte bl.a. til at vi også styrket Alarmtelefonen, sånn at det ble lettere for barn å kontakte hjelpeapparatet. Omfanget av bekymringsmeldinger stabiliserte seg før sommeren i fjor på omtrent samme nivå som tidligere år. Vi har den siste tida sett en indikasjon på at antallet øker noe. Dette kan tyde på at barnevernet fanger opp konsekvenser pandemien har for noen barn og unge. Vi vil fortsette å følge situasjonen og kapasiteten i tjenestene tett, for god kapasitet i tjenestetilbudet til sårbare barn og unge har også vært en viktig bakgrunn i styrkingen av kommuneøkonomien under pandemien.

Mye hjemmeskole og redusert tilbud av fritidsaktiviteter har også påvirket barn og unge som bor på institusjon, og dem som jobber der. Det har vært observert en bekymringsfull utvikling, bl.a. knyttet til rus og til kriminalitet. Regjeringa vil derfor i RNB komme med tiltak som skal bidra til å sikre god hjelp til barn og unge på institusjon, og gode rammer for de ansatte som jobber der.

Regjeringa opprettet tidlig en koordineringsgruppe som på tvers av sektorer har fulgt med på det samlede tjenestetilbudet til sårbare barn og unge under pandemien, og som har gitt sine vurderinger og anbefalinger til departementene gjennom jevnlige rapporteringer. Det har vært et tett og godt samarbeid mellom både direktoratene og departementene, der problemstillinger av relevans er drøftet og håndtert på tvers av sektorene. Jeg vil fortsette å koordinere dette tverrgående arbeidet med sårbare barn og unge, og det jobbes i departementene med rammene for godt og tverrsektorielt arbeid framover. I dette arbeidet er det viktig å ta med erfaringene vi har gjort oss under pandemien, sammen med andre arbeid, som f.eks. 0–24-samarbeidet.

Regjeringa har hele tida jobbet planmessig og målrettet for å ivareta sårbare barn og unge under pandemien. I tillegg til at direktoratene samarbeider tett, har det også vært godt samarbeid mellom departementene. Det samarbeidet er viktig, og vi vil selvsagt fortsette med det.

Under hele pandemien har statsforvalterne hatt tett dialog med kommunene om oppfølging av det kommunale tjenestetilbudet. Midler er bevilget til å opprettholde og styrke tjenestetilbudet i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. I 2021 er det bevilget koronamidler til kommunesektoren på nær 16 mrd. kr, og i fjor ble det bevilget om lag 18 mrd. kr.

I 2020 fremmet regjeringa flere krisepakker for å hjelpe sårbare grupper, og innsatsen styrkes også i 2021. Så sent som i februar kom det ytterligere tiltak for barn og unge og for studenter, og alt skal bidra til å forsterke innsatsen for sårbare grupper under koronapandemien. Dette omfatter bl.a. midler til nye og utvidede sommerskoletilbud for elever i grunnskolen for å bidra til å ta igjen tapt progresjon, til sosiale lavterskeltilbud for studenter, til utstyrssentraler og til barne- og ungdomspsykiatrien. I revidert vil vi også ha en pakke på nærmere 300 mill. kr som skal sikre at en skal ta igjen tapt progresjon i skolen, som vi vet vil være helt avgjørende for at en skal sikre seg den skolegangen som er viktig.

I gjenåpningen av samfunnet vil barn og unge prioriteres først, men selv med vaksiner og gjenåpning vet vi at en del kommer til å ha det utfordrende i lang tid framover. Det kan være behov for forsterket innsats over lang tid, kanskje år, fordi pandemien rammer noen ekstra hardt.

Allerede før pandemien ble det gjort en stor innsats for barn og unge gjennom en rekke stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategier som dekker de områdene interpellanten tar opp. Pandemien kan ha bidratt til å forsterke utfordringsbildet, og disse planene og meldingene er derfor fortsatt høyst aktuelle. I arbeidet med å følge opp disse må vi lære av erfaringene fra pandemien og ta høyde for konsekvensene av den.

Regjeringa vil også legge fram både en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner, før sommeren, og en egen strategi mot internettrelaterte overgrep.

Tiltak som bidrar til at flere barn og unge får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, er viktig for å motvirke økt sosialt utenforskap som følge av pandemien. Regjeringas satsing på fritidskortet er et av flere virkemidler som skal bidra til dette. Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge i ferie- og fritidsaktiviteter er blitt styrket med rundt 260 mill. kr siden 2014, og det blir anslått at over 50 000 barn fra familier med lav inntekt nås gjennom ordningen i dag. Innsatsen rettet mot barn og unge som vokser opp i lavinntektsfamilier, er høyt prioritert av regjeringa, og i fjor la vi fram en samarbeidsstrategi som skal fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn i lavinntektsfamilier. Gjennom oppfølging av strategien vil behovet for nye og forsterkede tiltak for å motvirke utenforskap av lavinntekt både på kort og også på lang sikt vurderes.

Regjeringa er i gang med å vurdere langsiktige konsekvenser av pandemien og smitteverntiltakene for barn og unge og andre utsatte grupper. Vi vil følge utviklingen tett framover og vurdere tiltak, sånn at langsiktige konsekvenser blir så små som mulig. Vi vil allerede i revidert nasjonalbudsjett komme med viktige og målrettede tiltak for sårbare grupper generelt og sårbare barn og unge spesielt. Og vi vil holde Stortinget oppdatert om behovet for en forsterket innsats over tid.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:04:42]: Jeg vil få takke statsråden for svaret, og jeg er ikke i tvil om at det gjøres veldig mye.

Min bekymring er egentlig hvordan man skal klare å bygge alle disse gode tiltakene rundt det enkelte barn. Hvordan skal man oppdage barn som faktisk har tapt progresjon, som ikke får være med på fritidsaktivitetene lenger fordi man ikke makter å følge opp, dvs. barn som faller utenfor?

Det handler selvfølgelig om kommunene. Nå er vi her på Stortinget, og vi kan jo ikke styre kommunene som sådan, men barna er ute i kommunene, og det er veldig forskjellig hvordan kommunene håndterer dette. Har statsråden noen tanker om hvordan man kan få koordinert alle disse gode tiltakene i kommunene, passe på at kommunene faktisk søker på de ordningene som er aktuelle, bl.a. midler til sommerskole osv.?

Jeg er også bekymret for dette med tapt progresjon. For når det gjelder den digitale undervisningen hjemme, sier noen at de har veldig god nytte av den – noen har jo sagt det; det viser undersøkelser – men veldig mange faller ifra. Selv om dette ikke er under statsrådens konstitusjonelle område, handler det jo om at man rett og slett må fange opp også disse barna på en måte. Vi har jo skolen, men kanskje de også faller utenfor fritidsaktiviteter osv. Det går på koordinering, det å fange opp, det å sørge for at alle de gode tiltakene, stortingsmeldingene og handlingsplanene vi har, faktisk når ut til den enkelte som trenger det.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [13:07:10]: Jeg deler representantens bekymring for de ungene som har fått det vanskeligere det siste året, og synet på viktigheten av at tjenestene bygges opp rundt det enkelte barn. Det har vært helt avgjørende for regjeringen å ha et godt samarbeid med kommunene. Som jeg var inne på i mitt innlegg, er det til sammen bevilget ca. 34 mrd. kr i fjor og i år for at kommuneøkonomien skal gjøre det mulig å kunne ha et godt tjenestetilbud og kompenserende tiltak for de ungene en er ekstra bekymret for. Vi har hele veien prioritert barn og unge, og det har vi hatt god dialog med kommunene om også. Jeg vil si i denne sal at det er så mange kommuner som har gjort en fantastisk innsats for å skjerme dem, men også å ha egne tiltak for å sikre at de nettopp får de tjenestene. Jeg tror representanten har helt rett i at det å bygge opp tjenestene rundt det enkelte barn, at en ser at mange av dem har sammensatte utfordringer, og at de får de behovene dekket, blir veldig viktig.

Når det gjelder det koordinerende arbeidet, vil jeg fortsette med å lede det. Jeg tror det arbeidet som har blitt gjort på tvers av direktoratene, er veldig viktig, der en får en opp de ulike problemstillingene, sitter og jobber sammen og belyser det fra forskjellige sider, og at det samme arbeidet også er mellom departementene. Selvsagt må hvert enkelt departement være ansvarlig for tiltakene i sin sektor, men en må på samme tid klare å samarbeide godt. Den koordineringsgruppen har nettopp kommet med en ny rapport og vil jobbe videre med å følge situasjonen også når vi forhåpentligvis nå kan åpne opp samfunnet mer og mer.

I den fasen er det viktig for meg som barneminister at vi fortsetter det arbeidet med dem som har hatt det vanskelig det siste året. Som sagt: Selv om siste vaksine er satt, selv om smitteverntiltakene letter og veldig mange kan kjenne på friheten igjen, vet vi at det er mange som blir hengende etter. Da er tiltakene for å ta igjen den tapte progresjonen på skolen kjempeviktig. Vi vet at det er mange som kan ha tapt undervisning, og som vil slite, og da er det helt avgjørende at kommunene søker på disse midlene.

Det er kunnskapsministeren som er ansvarlig for den ordningen, men jeg kan love representanten at dette er et tema som opptar meg også, for skal en lykkes med et vanskelig utgangspunkt, vet vi at skolegangen er en nøkkelfaktor. Derfor er vi veldig tett på statsforvalterne og kommunene om at de også må søke på disse typene ordninger og ikke minst prioritere tiltak for barn og unge.

Jeg tror også at det vil være et arbeid som vil gå over lang tid. Som jeg varslet, kommer det flere tiltak nå i revidert nasjonalbudsjett for inneværende år, men det vil også være behov for tiltak over lengre tid, kanskje år, for noen av disse ungene vil ha store utfordringer som ikke bare løses på kort tid, dessverre.

Kari Henriksen (A) [13:10:35]: Først vil jeg si takk til representanten Ørmen Johnsen, som har reist denne problemstillingen – men ikke bare denne problemstillingen når det gjelder barn, jeg vil gi honnør til Ørmen Johnsen for å reise problemstillinger knyttet til hennes egen regjerings politikk når det gjelder sårbare barn. Det har representanten gjort flere ganger, også i andre saker. Det synes jeg er veldig bra, og det står det respekt av.

Jeg opplever at vi har hatt bekymringer lenge før vi fikk krise. Som veldig mange har sagt, og som er gjentatt fra denne talerstolen nesten til det kjedsommelige, er krisen et forstørrelsesglass på slik det var før. Jeg synes regjeringa har gjort en god del bra i håndteringen av krisa. Jeg synes det er veldig bra at barnevernspersonell ble en del av kriseberedskapen. Jeg synes det er bra at de har satt i gang disse følgerapportene, som de nå får kunnskap fra. Det er også godt å høre at ministeren sier at de skal prioritere barn og unge først.

Min bekymring er at regjeringa i sum fører en politikk som ikke er bra for de sårbare barna. Forskning viser at sosiale ulikheter i helse slår ut på de aller mest sårbare. Det vi ser med denne regjeringas grunnleggende politikk, er jo at de 10 pst. rikeste får mer, mens de 10 pst. fattige får redusert kjøpekraft. I de familiene er det barn. I de familiene er det barn som må betale høyere pris for barnehage og SFO, og noen går da til det skritt å ta barna ut av både barnehage og SFO. Det er ikke godt for de sårbare barna.

Vi ser det samme innenfor barnevernet, der brukere – altså barn, barnevernsorganisasjoner og brukerorganisasjoner – har bedt om flere øremerkede stillinger i jeg tror alle budsjettene jeg har vært med på etter at jeg kom inn i familie- og kulturkomiteen, og ikke blitt hørt. Det er politikk – eller manglende politikk – for de sårbare barna 365 dager i året. Det er det jeg vil kalle smålige kutt som denne regjeringa har påført familier med dårlig råd, f.eks. kutt i brillestøtten, fysioterapi for voksne foreldre med alvorlige skader, som de nå må betale for selv. Det er en gjennomgående politikk som rammer de aller, aller svakeste familiene og dermed går ut over barna.

Det som er min andre bekymring, er at regjeringa også etter krisen vil komme med en adhocløsning på dette problemet. Jeg deler veldig den problembeskrivelsen som representanten Ørmen Johnsen reiser om å få en helhetlig innretning på tiltakene. Den praksisen som har vært fram til i dag, har ikke vært mye helhetlig. I stedet for å gjøre noe med de grunnleggende forholdene når familier mangler penger til mat, som å styrke fellesskapsordninger, som å gjøre barnehagene rimelige og SFO gratis, f.eks., innfører regjeringa ordninger som rammer dem gjennom f.eks. skatten. Det er bare å forstå at en ikke kan løse disse store utfordringene med å bevilge mer penger til sommerferie for barna, som representanten Ørmen Johnsen var inne på, når de ikke har råd til noe hele resten av året. Det er ikke bra for barna at man fører en politikk som kun tar opp i seg problemene når det brenner, og som ikke sørger for å styrke de grunnleggende rammene og de grunnleggende politikkområdene for barn.

Jeg har snakket med Nav og barnevernet i Agder. De sier det er mer alvorlige saker i barnevernet nå, og på Nav er det småbarnsfamiliene som sliter mest.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:15:59]: Pandemien som traff oss for et drøyt år siden, har snudd livet vårt på hodet. For oss i denne komiteen har konsekvensene av pandemien for barn og unge i sårbare situasjoner og de tiltakene vi kan sette inn for å avbøte disse, vært sterkt i fokus. Det viser også denne interpellasjonen, så jeg vil også gjerne takke representanten Ørmen Johnsen for å sette et viktig tema på dagsordenen. Jeg vil også takke barne- og familieministeren, som har et sterkt engasjement for disse barna og ungdommene, noe han har vist og fortsatt viser gjennom handling.

Tidlig i løpet ble det satt ned en koordineringsgruppe som skulle jobbe med konsekvensene pandemien fikk for barn og unge, og særlig for dem som allerede var i en utsatt situasjon. Gruppen har fortløpende avdekket hvor skoen har trykket i kommunene, og man har jobbet med å sørge for å løse disse utfordringene underveis.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å dyrke familiefellesskapet, at familien skal være et trygt sted å vokse opp og utvikle seg, og det skal vi som politikere legge til rette for som best vi kan. Samtidig vet vi at pandemien har vært tøff for mange familier, med foreldre som har blitt permittert, eller som har havnet på hjemmekontor over lang tid, samtidig som det skal drives hjemmeskole og barnehage, og kanskje i en litt for trang leilighet. Utsatte familier har blitt enda mer sårbare, og dessverre vet vi at mange av de barna som hadde det tøft fra før av, har fått en forverret situasjon det siste året. Ja, for de barna der hverdagen med barnehage, skole, fritidsaktiviteter og mest mulig tid borte fra hjemmet er selve redningen, har situasjonen vært uholdbar.

Jeg hadde et møte med Stine Sofies Stiftelse for et par uker siden, og de kunne fortelle at det ble meldt inn flere alvorlige tilfeller av vold og overgrep enn tidligere. Det er noe som også Barneombudet har påpekt. Det gjør så utrolig vondt å høre, men det er veldig nødvendig at vi tar dette inn over oss. Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. Jeg er veldig glad for at dette er noe regjeringen tar på det sterkeste alvor, og at man også i 2021 valgte å styrke opptrappingsplanen mot vold og overgrep betydelig, slik at den samlede satsingen på opptrappingsplanen blir på om lag 1,1 mrd. kr i inneværende år. Det er bra, men la det være klart: Vi må gjøre enda mer for å bekjempe vold og overgrep mot barn i tiden som kommer, særlig når vi vet at dette nok har eskalert det siste året.

Regjeringen har også i denne perioden vært opptatt av å gjøre det enklere å komme i kontakt med hjelpen uten å måtte forlate hjemmet. Det har vært viktig at man alltid skal møte en åpen dør, til tross for den tidvise nedstengingen av samfunnet. Derfor har vi bidratt til etablering av hjelpetelefon for foreldre og bruk av støtteverktøy i kommunene som skal gjøre det lettere å oppdage og følge opp utsatte barn. Vi har også bevilget midler til Alarmtelefonen for barn og unge for å opprettholde døgnåpen telefon- og chattetjeneste, ettersom det har vært en markant økning i antall henvendelser til alarmtelefonen. I årets budsjett fikk Kristelig Folkeparti også gjennomslag for finansiering av SnakkOmPsyken, en telefon- og chattetjeneste i regi av Blå Kors der barn og unge kan snakke med profesjonelle fagfolk om de vanskelige tingene de opplever i livet sitt. Ja, senest i februar vedtok Stortinget å bevilge 100 mill. kr mer til barne- og ungdomspsykiatrien.

Vi må ha med oss at selv om barn og unge flest er tilpasningsdyktige og robuste, skal vi ikke undervurdere konsekvensene av at man i et ungt liv har måttet sette veldig mye på vent, enten det er fritidsaktiviteter, nye sosiale relasjoner eller det rett og slett er drømmer. Vi må huske at et langt år er ekstra langt i et ungt liv.

Apropos fritidsaktiviteter har vi ennå ikke sett konsekvensene av lengre perioder uten treninger og øvelser, om dette virker demotiverende eller motiverende på barna, og om de gjenopptar aktiviteter eller ikke når alt går tilbake til normalen. Vi vil nok uansett se behov for ny rekruttering og for å styrke barne- og ungdomsfrivilligheten i tiden som kommer.

Jeg er glad for at man gjennom denne pandemien har vært helt tydelig på å sette hensynet til barn og unge så høyt, og vil også presisere viktigheten av at de må prioriteres først også i fortsettelsen, når samfunnet nå gradvis skal gjenåpnes.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:20:36]: I anledning denne gode interpellasjonsdebatten som omhandler sårbare barn, vil jeg benytte anledningen til å fokusere på en viktig sak. Siden 2016 har Færder kommune i Vestfold deltatt i et prosjekt initiert av regjeringen, der barnevernet – og med det kommunene – overtar en del statlige oppgaver. Jeg har hatt gleden av å følge det prosjektet som Færder deltar i, og sett hvilke gode resultater det gir. Blant annet har antall døgn barn er plassert på institusjon, gått ned med 50 pst. Slik jeg forstår det, legger ikke barnevernloven noen hindringer for å videreføre disse prosjektene, og resultatene for Færders del er utelukkende positive, til det beste for barna, familiene og samfunnet.

Denne modellen for oppgavedeling passer nok ikke like godt for alle landets kommuner, men for kommunene i kompakte og folkerike Vestfold er det nå flere som ser til denne måten å organisere barnevernstjenesten på. Arbeiderpartiet har lagt fram en kvalitetsreform for barnevernet der det er mer tverrfaglighet og lavterskeltiltakene er sentrale. Det er noe prosjektet på Færder treffer veldig godt på, med tanke på nettopp å la avgjørelsene ligge tett på tjenestene. Det gir et godt lavterskeltilbud og viser seg å være til det beste for god ivaretakelse av sårbare barn.

Med andre ord vil jeg nå faktisk gi skryt til regjeringen for å ha igangsatt et framoverlent prosjekt. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på hvilke tanker han har om dette prosjektet, og om det nå er vilje fra regjeringens side til å videreføre det, gjøre det permanent for de kommunene som har mulighet til det. På vegne av barn, familier og ansatte i Færder kommune håper jeg statsråden kan synliggjøre en positiv holdning til videreføring av denne gode muligheten for drift av barnevernstjenesten.

Silje Hjemdal (FrP) [13:22:49]: Takk til interpellanten som tar opp noe som selvfølgelig har engasjert her, men også ute i kommunene og ikke minst i de familiene dette gjelder. Det har vært noen urovekkende rapporter som tar opp kanskje det aller mest sårbare med samfunnet, nettopp det at de som ikke har en stemme eller i hvert fall muligheten til å bestemme noe selv, lever under strenge restriksjoner og alt det måtte medføre. Jeg synes likevel vi skal problematisere det lite grann, for jeg synes det er litt rart at man på den tiden, selv om en pandemi er ekstra krevende, kan avdekke så mange tilfeller av svikt og svik overfor barn. Jeg har vanskelig for å tro at dette er barn man ikke har visst om fra tidligere. Erfaringene viser vel nettopp at mange har hatt grunner til å tro eller har vært veldig klar over at en del av disse barna ikke har hatt det greit. Jeg synes at det først og fremst er en påminner til oss, selvfølgelig som politikere, men også som medmennesker, om at man har et ansvar for å melde fra og ta fatt i ting når man er bekymret for barn, uavhengig av om det er en normal hverdag eller en pandemi.

Hva de langsiktige konsekvensene av dette blir for barn og unge, er det umulig å si for mye konkret om nå, men vi vet at som alle andre mennesker vil man bli preget av det. Imidlertid ser vi at det er noen ting som stikker seg ut. Blant annet har barn og unge som allerede har vært utsatt for sterk sosial kontroll i ekstreme miljøer – eller for å si det rett ut: i familier med en annen kulturbakgrunn enn nødvendigvis den norske – fått det enda tøffere. Det er ikke noe man bare ser i Norge. Det ser man også internasjonalt. Barneekteskap har eksplodert internasjonalt. Heldigvis har vi nå – litt sent, men i hvert fall nå – fått et forslag til innskjerpinger på dette lovfeltet også her i Norge, etter at Fremskrittspartiet har presset på noen ganger.

Nettopp dette viser viktigheten av å ha en helhetlig og tydelig politikk hele tiden og at man står opp for de verdiene man har, for det er nettopp i kriser og pandemier dette blir presset. Derfor håper jeg at de som skal se på dette når det gjelder rettssikkerheten til barn opp mot bl.a. ny barnevernlov – om ikke nødvendigvis dette utvalget, men også andre – tar en særskilt vurdering av hvordan rettssikkerheten til barn er blitt ivaretatt oppi dette. Det synes jeg det hadde vært interessant å vite mer om.

Jeg har hatt flere fortvilte foreldre på tråden. Noen ringer fordi barnet deres ikke har fått nødvendig hjelp som de trenger på skolen, andre om barn som gjerne har en litt lengre barndom enn oss andre, som har vært utsatt for det jeg vil kalle grove menneskerettighetsbrudd ved at de er blitt nektet å ha besøk i sine egne boliger, typisk utviklingshemmede som har kjent ekstra på dette i en krise. Jeg hadde et møte med ROS i Bergen om hvordan ungdom melder om en drastisk økning i problematikk knyttet til spisevegring og spiseforstyrrelser. Fedre har blitt nektet å ha barna sine på besøk under påskudd av covid-19, noe som heldigvis ble ryddet opp i. Når det gjelder Stine Sofies Stiftelse og ettervern, fikk Fremskrittspartiet heldigvis inn noen penger i budsjettet. Her er det mye som må tas tak i, og som må ses på lang sikt og ikke bare under en pandemi.

Anette Trettebergstuen (A) [13:28:05]: Jeg vil også benytte anledningen til å rose interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål. I interpellasjonen ligger det en fin selverkjennelse, mener jeg, fra en representant fra et regjeringsparti, og det er fint at man kan si rett ut som politiker at man har ikke lykkes, man har ikke gjort nok. For det er jo unektelig slik at det er langt mellom de talene som politikerne har holdt, løftene som er blitt gitt om oppfølging gjennom pandemien og hvordan ting skal være til tross for smittevernregler og mangel på sosial omgang, og slik virkeligheten oppleves for folk der ute.

Etter et år med pandemi kan vi vel alle sammen slå fast at det er ungene som har tatt den største støyten. For det første er ett år i en unges liv rimelig lang tid, og et år uten fotballtrening, et år uten korpsøving, et år uten sosial omgang med vennene dine ute på lekeplassen og på gata er et langt og tapt år. Et år med mye hjemmeskole og mangel på det sosiale man får gjennom skolen, og ikke minst også mangel på fysisk oppfølging fra læreren, gjør mye i et ungt liv. Vi vet at de ungene som slet fra før, sliter mer, og veldig mange barn og unge som ikke slet før pandemien, sliter nå. Det er alvorlig.

Så er det også sånn at for de mest sårbare, de som fra før levde i hjem med mangel på – skal vi si – god omsorg, som f.eks. lever i en hverdag med vold, fysisk eller psykisk, og overgrep, så har dette året vært helt for jævlig. Alle de som er utsatt for sosial kontroll, og de som på en eller annen måte opplever en form for omsorgssvikt, og som før ute i det åpne samfunnet i hvert fall hadde noen å snakke med eller håpte å bli sett av noen, har nå vært overlatt til seg selv.

Det forstørrelsesglasset koronapandemien setter på de økte forskjellene i samfunnet vårt, men også de gruppene som var mest sårbare fra før, er noe vi er nødt til å se nærmere på. Det er også sånn at det har vært lettere for noen enn for andre å komme seg gjennom dette året. Det er ikke sånn at de fleste unger opplever å kunne bygge en snømann i bestemors hage. For unger flest, f.eks. i de store byene, er det trangboddhet og mangel på muligheter til å kunne utfolde seg som har preget dem under pandemien. Det er trangt for mange, bokstavelig talt og i overført betydning.

Regjeringen har ikke gjort nok for å verne og følge opp disse sårbare ungene. Vi har ikke gjort nok for å styrke barnevernet gjennom denne vanskelige tiden, der de har bedt om ekstra ressurser for å kunne være der i økende grad. Man har ikke gjort nok for å forsøke å holde de viktige fritidsaktivitetene for barn og unge, og også skolene og barnehagene, åpne gjennom krisen. Man har heller ikke gjort nok, fra før eller under pandemien, for å få på plass lavterskel hjelpetilbud for psykisk helse. Det må man bare erkjenne. Det er fælt å høre på alle de som har unger som har ekstra behov. De ringer og de sender brev, og det er hjerteskjærende å høre dem fortelle hvordan hjelpetilbudet, avlastning osv. fra en dag til en annen ble tatt fra dem da pandemien kom. Dette står i sterk kontrast til det barneministeren og andre politikere fra regjeringssiden har stått og sagt hele veien, at kommunene har ansvar for og følger opp og gir folk det de skal ha. Det er ikke tilfellet.

Vi hadde trengt en skikkelig krisepakke rettet mot barn og unge, der de mest sårbare av dem ble sett mest. Det er de som har lidd mer under pandemien enn oss andre. Regjeringen må nå ta inn over seg at man gjorde ikke nok, man lyktes ikke i å ta vare på ungene våre. Jeg forventer en forsterket innsats for å ta unna ettervirkningene som mange barn og unge kommer til å leve med etter pandemien. Vi må ta lærdom, men man må også innføre politiske tiltak. Jeg forventer meg en krisepakke for å bøte på konsekvensene av krisen. For nå må det være ungenes tur.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:33:31]: Først vil jeg få lov til å takke for en veldig god debatt. Jeg tror at det vi kanskje kan enes om her, er at tjenesten må bygge opp under det enkelte barn, at det er viktig å få til en koordinering av alle tiltakene vi har. Derfor er jeg i alle fall glad for at vår barne- og familieminister sier at han vil koordinere samarbeidet mellom direktoratene og departementene, sånn at vi får et koordinert samarbeid.

Representanten Henriksen snakket om å styrke de grunnleggende rammene og om dette med Forskjells-Norge som øker. Jeg skal ikke reise den debatten nå, men barnetrygd er jo et eksempel på det. Jeg vil nevne noe vi ikke har tatt opp her, det er inkluderingsdugnaden. Det er veldig mange nyankomne, og vi vet at barna deres kanskje er de som trenger mest støtte og mest hjelp, så jeg vil i alle fall oppfordre statsråden til å se på det.

Barnevernloven har vært nevnt her – hvordan man skal følge opp den. Den ligger til behandling i komiteen nå, og jeg er veldig opptatt av at vi skal få kommunene til å samarbeide tverrsektorielt med å koordinere innsatsen mot det enkelte barnet. Færder kommune har vi også hatt besøk av, det er hva vi kan kalle «best practice», og som representanten Aasen-Svensrud håper også jeg at de får fortsette arbeidet.

Negativ sosial kontroll var også et tema her. Samfunnet blir lukket, arenaene blir borte, og fritidsaktivitetene – som Trettebergstuen nevnte – som gir pusterom til alle, er stengt ned. Det er bekymringsfullt. Nå har vi også sjefen for smittevernet, statsråd Høie, her – uten at han er deltakende i denne interpellasjonen. Det er i alle fall viktig å ha dette for øye. Derfor vil jeg også spørre hvordan departementet vil følge opp Kjøs-utvalgets tiltak når det gjelder psykisk helse hos barn og unge.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [13:36:24]: Jeg vil også takke for en god debatt. Jeg opplever at vi er enige om at det er store utfordringer fra før, og at mange av dem som har hatt en krevende tid, er spesielt dem som hadde det vanskelig fra før, men også at skal vi klare å løse utfordringene, er det mange av de strukturelle tiltakene, de på en måte ordinære innsatsfaktorene, som er helt sentrale. De må forsterkes, for det er flere, og det er veldig mange av dem som har hatt det enda mer krevende, enten det er flere som har psykisk uhelse, eller det er vold og overgrep eller andre utfordringer. Det viser viktigheten av de ordinære tjenestene, at det er viktig å holde dem oppe, og ikke f.eks. omprioritere viktige helsesykepleiere til å gjøre annet arbeid enn å kunne være der for unge som sliter.

Til Anette Trettebergstuen: Jeg synes kommunene har gjort en fantastisk jobb rundt omkring. Ja, det har blitt gjort omprioriteringer, og ja, det er familier som er veldig slitne som ikke har fått den hjelpen og avlastningen de skal ha, men de har gjort en enorm innsats. Det er et av de områdene vi kommer til å se på når vi skal legge fram revidert nasjonalbudsjett til uka.

Hvis vi også ser viktigheten av familiene, har denne pandemien virkelig understreket det. Veldig mange av de familiene som er sterke, har gode relasjoner og har hatt det trygt og godt, sier at ja, de har kanskje kjedet seg, det har vært et krevende år, men de har klart seg godt. De som hadde et vanskelig utgangspunkt, er de som også har hatt det tøffest det siste året. Det viser også viktigheten av det langsiktige arbeidet med å forebygge, støtte opp og hjelpe foreldrene, enten det er gjennom barnevernet eller det er gjennom andre tjenester, for at de skal lykkes og være gode foreldre.

Jeg vil også kort nevne det internasjonale bildet. Ta Danmark, som er kanskje et av de landene som er mest sammenlignbart med Norge. Femteklassingene var ikke på skolen fra før jul til etter påske, og etter påske fikk de lov til å starte opp annenhver dag. Jeg vil gi en stor honnør til det arbeidet som er blitt gjort rundt om i landet for å holde skolene oppe, for å sikre at de møter trygge voksne, og at de får best mulig undervisning.

Jeg er totalt uenig i virkelighetsbildet som Kari Henriksen tegner. For det første er det sånn at barnehagene er billigere for dem som har lav inntekt, det er til og med gratis kjernetid, så det som blir sagt, er helt feil. Er det noe regjeringa har prioritert, er det innsats rettet inn mot de aller fattigste, som å øke barnetrygden med over 8 000 kr, som betyr enormt mye for dem, nasjonal tilskuddsordning, som er økt med 260 mill. kr, og at vi har styrket barnevernet disse årene. Det har vært en 30 pst. økning fra 2013 til 2019. Det er ekstremt viktig.

Når det gjelder representanten Aasen-Svensrud, som tok opp Færder kommune: Det er et svar jeg ikke helt får gitt fullt ut nå, men forsøksloven setter grenser for hvor lenge man kan fortsette et forsøk. Vi ser på en overgangsordning. Det er et fantastisk godt arbeid som er blitt gjort, og noe av det understreker også viktigheten av barnevernsreformen, som trer i kraft fra nyttår, der kommunene skal ha enda større forebyggende ansvar.

Petter Eide (SV) [13:40:19] (ordfører for saken): Stortinget har jo dette siste året balt veldig med ulike konsekvenser av covid-19-pandemien. Nå skal vi behandle en sak som handler om beredskap mot denne typen kriser.

Senterpartiet har lagt fram et forslag i fire punkter som i sum handler om å sikre en nasjonal beredskap og produksjon av smittevernutstyr. Vi snakker altså ikke om vaksiner, vi snakker om smittevernutstyr.

Det ene forslaget går ut på at regjeringen skal gå i dialog med potensielle norske produsenter. Så ønsker forslagsstillerne at det skal stilles investeringstilskudd til rådighet for norske produsenter. Man ønsker også at nasjonal produksjon skal vektlegges i anbudsprosesser, og man ønsker at det skal etableres såkalte beredskapsavtaler med norske produksjonsmiljøer. Summen av det er at forslagsstillerne mener at hvis vi får på plass en bedre norsk produksjon av dette, vil det være veldig viktig av beredskapsmessige hensyn. Slik argumenterer forslagsstillerne.

Komiteen er alle sammen enige om at vi har stått overfor en veldig alvorlig krise, og i begynnelsen av krisen ble det skapt noe usikkerhet om hvorvidt Norge hadde tilstrekkelig beredskap til å håndtere denne typen kriser.

Komiteen er ikke nødvendigvis helt enig i dette forslaget, men med de tre rød-grønne partiene pluss Fremskrittspartiet er det faktisk flertall for å gå inn i disse fire forslagene.

Jeg kan egentlig med det bare overlate til forslagsstillerne selv å utdype forslaget og tilsvarende til regjeringspartiene å begrunne hvorfor de ikke ønsker å støtte dette.

Med det må jeg bare få lov til å takke komiteen for et greit og ryddig samarbeid. Det har ikke vært et veldig krevende arbeid, dette, men en viktig sak er det definitivt.

Martin Henriksen (A) [13:42:38]: Arbeiderpartiet er opptatt av å styrke norsk pandemiberedskap og sikre tilgang på smittevernutstyr og legemidler. Pandemi har vært en av de hendelsene som fagdirektoratene har advart mot i lengre tid.

Da Stortinget behandlet samfunnssikkerhetsmeldinga tidligere i år, ble temaet helseberedskap grundig omtalt. Da ble det flertall for en rekke forslag om smittevern og pandemiberedskap, bl.a. å øke produksjonskapasiteten og tilgangen på smittevernutstyr. Det ble flertall for å styrke norsk beredskapsproduksjon og beredskap for viktige legemidler og utstyr for å sørge for at Norge skal ha lager for minimum tre måneders forbruk av essensielle legemidler, og at Norge har tilgang til produksjonskapasitet for kritisk medisinsk utstyr. De forslagene som fremmes i denne saken i dag, er i tråd med det flertallet på Stortinget, mot regjeringas stemmer, sa den gangen, og Arbeiderpartiet kommer til å støtte dem.

Siden behandlingen av samfunnssikkerhetsmeldinga har koronakommisjonen lagt fram sine konklusjoner. Kommisjonen peker på og konkluderer med at selv om pandemi har vært omtalt i beredskapsrapportene som en av de mest sannsynlige beredskapshendelsene, og at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i 2019 pekte på pandemi og legemiddelmangel som de to mest alvorlige hendelsene som kan ramme Norge, var Norge likevel ikke forberedt.

De peker på alvorlig svikt i forberedelser for pandemi, bl.a. på utdatert planverk og at nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa ikke hadde vært oppdatert siden 2014. De peker på at det manglet et planverk som la opp til bruk av inngripende tiltak, og de peker på mangel på smittevernutstyr. Kommisjonen skriver:

«Regjeringen visste at det var stor sannsynlighet for at det ville bli vanskelig å skaffe smittevernutstyr.»

Videre skriver de at fordi det ikke ble tatt grep, var

«hele våren 2020 […] preget av stor utstyrsmangel, særlig i kommunehelsetjenesten, men også i spesialisthelsetjenesten».

Kommisjonen mener rasjoneringen av smittevernutstyr sannsynligvis har ført til smitte som kunne vært unngått. De peker også på at det har vært uklarhet om hvor ansvaret ligger for fordeling av smittevernutstyr. Dette mener vi viser at det er nødvendig å trappe opp arbeidet når det gjelder både legemidler og smittevernutstyr, og at det er nødvendig å sørge for økt produksjonskapasitet og økt tilgang på smittevernutstyr og legemidler. Pandemi og mangelfull legemiddelberedskap er fortsatt de to hendelsene som det er mest sannsynlig kan ramme Norge, med store konsekvenser. Derfor må vi være bedre forberedt neste gang en pandemi kan oppstå.

Frida Melvær (H) [13:45:56]: Covid-19-pandemien har synleggjort sårbarheiter knytte til forsyningstryggleik og verdikjeder av viktige innsatsfaktorar for helsetenesta, inkludert smittevernutstyr – noko som har vore ein vekkjar både for Noreg og for våre europeiske kollegaer.

Dette er ei erkjenning som har vorte teken på største alvor og arbeidd med gjennom heile pandemien, og som vi i stor grad vil fokusere på òg framover for å møte nye pandemiar på best mogeleg måte.

Opposisjonen gjer eit poeng av at regjeringspartia ikkje støttar forslaga i dette representantforslaget, og særleg Senterpartiet gjev inntrykk av at dei nærmast er det einaste partiet som fokuserer på smittevernberedskap.

Faktum er at regjeringa for lengst har starta det arbeidet som Senterpartiet i sine forslag tek til orde for. Dette har vi formidla i samband med både samfunnssikkerheitsmeldinga og andre debattar i denne salen – seinast under debatten om rapporten frå koronakommisjonen no på tysdag.

På grunn av global og nasjonal knappleik på medisinsk utstyr, inkludert smittevernutstyr, vart det etablert ei midlertidig nasjonal ordning 6. mars 2020 der Sykehusinnkjøp HF fekk ansvaret for å kjøpe inn smittevernutstyr og legemiddel til både den kommunale helse- og omsorgstenesta og spesialisthelsetenesta.

Det er no under etablering eit nasjonalt beredskapslager for smittevernutstyr med mål om ei behaldning på seks månaders forbruk med eit reproduksjonstal på 1,1. I tillegg er det bygd opp solide lager i kommunar og helseføretak. Tilgangen til smittevernutstyr i dag er relativt god.

Helsedirektoratet har alt fått i oppdrag å greie ut ei permanent organisering av lager og forsyningssikring av smittevernutstyr.

Direktoratet skal kome med forslag til mogelegheit for innkjøpssamarbeid, nasjonal produksjon og produksjonsavtaler og kva som er eigna forhold mellom desse. Dei skal vurdere synergiar ved å samarbeide med andre sektorar, og vurdere korleis den nasjonale beredskapen kan forvaltast på ein måte som òg gjev synergiar mot nordisk og europeisk samarbeid.

Direktoratet skal vurdere mogelegheiter og avgrensingar i dagens regelverk og vurdere behovet for ein instans som er ansvarleg for å overvake, evaluere og tilpasse innhaldet og nivået på lager og andre ordningar etter behov.

Læringspunkta frå koronakommisjonen sin rapport vil sjølvsagt verte lagde vekt på i dette arbeidet. Regjeringa har varsla at dei vil kome med forslag til ei permanent ordning for lagring og beredskapssikring av smittevernutstyr i statsbudsjettet for 2022.

Nok ein gong slår Senterpartiet og resten av opposisjonen inn opne dører.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:49:11]: Av og til er det for så vidt greit å slå inn åpne dører, men det er riktig som siste taler sier, dette er faktisk å slå inn åpne dører. Disse forslagene er både gjennom merknader og også i konkrete forslag behandlet av komiteen og i Stortinget i forbindelse med samfunnssikkerhetsmeldingen. Så dette er egentlig bare gjentakelse av det som for så vidt er riktige og viktige punkt, og som Fremskrittspartiet velger å støtte. Men det er ikke i mangel av at vi ikke har vedtatt det tidligere. Det er for så vidt greit at Senterpartiet ønsker å markere sin tydelighet og sørge for at vi skal vedta det flere ganger. En god sak kan sikkert ikke vedtas mange nok ganger.

Det som kanskje bekymrer meg langt mer, er de erfaringene vi har. Som jeg sier: Etterpåklokskap er verdens billigste klokskap. Ja, vi burde vært bedre forberedt på en pandemi. Vi har gjort det samme når vi har opplevd terroranslag på norsk jord: Vi var for dårlig forberedt. Det er ofte det vi ser når en krise kommer, selv om det er en varslet krise. Vi som samfunn er ofte altfor dårlig forberedt på at den eventualiteten skal skje, selv om forskere, vitenskapsfolk og de som har peiling på disse tingene, advarer mot det. I morgen kan vi som samfunn bli utsatt for en solstorm som totalt ødelegger vår infrastruktur hva gjelder elektrisitet, eller for et asteroidenedslag. Mange hendelser kan ramme oss som samfunn, og erfaringen er at vi stort sett aldri er forberedt på at disse hendelsene, som vil skje, og som skjer med jevne mellomrom, skal ramme oss.

Det handler litt om det tidsperspektivet vi jobber ut fra, og det mener jeg er et problem. Det er et problem særlig den vestlige verden har, og det er at vi ikke er forberedt nok på å håndtere kriser. Det handler ikke om regjeringer, det handler om at vi faktisk bygger beredskap for det utenkelige. Det er også sånn at det virker som om man kun kan håndtere én krise av gangen, eller at man kun kan forberede seg på én krise av gangen. Den krisen som det da blir oppmerksomhet rundt, er som regel den krisen som alt blir satt inn på, og som kanskje også blir overspilt når det skjer.

Før pandemien handlet det om klima. Da er det kun klima. Men som samfunn står vi overfor mange ulike potensielle kriser, og det er der vi må ta lærdom. Den viktigste lærdommen vi må ta etter covid-19, etter pandemien, er at vi må være forberedt på flere typer kriser, og ikke bare på dem som her og nå oppfattes som viktige.

Jenny Klinge (Sp) [13:52:20]: Eg er kjend for å tale fort, så det hjelper!

I ei verd der folk reiser mykje og vi treffer mange i løpet av ei veke, vil pandemiar spreie seg raskt og slik bli ein trussel både mot helsa vår og mot verdiskaping og velferd. Nasjonal beredskap er umogleg utan å tenkje nasjonalt, fordi det sjølvsagt er urealistisk å satse på at importen går som han skal i krisesituasjonar.

Det viste seg raskt at vi hadde for lite smittevernutstyr då koronapandemien trefte oss i fjor vår. Her er det ikkje berre viktig å ha nok utstyr, utstyret må ha høg kvalitet òg. Vi i Senterpartiet har lagt fram dette forslaget om nasjonal beredskap og produksjon av smittevernutstyr fordi vi meiner at norske myndigheiter ikkje kan halde fram med å gamble på at vi får hjelp utanfrå når eit stort smitteutbrot skjer. Regjeringa må leggje til rette for produksjon av nasjonalt smittevernutstyr ved t.d. å gje investeringsstøtte til norske produsentar av smittevernutstyr. Vi meiner regjeringa òg må etablere beredskapsavtalar med norske produsentar av slikt utstyr, for vi må vite at smittevernutstyret kan bli produsert raskt når det trengst, og ha høg kvalitet. I tillegg til dette må vi ha beredskapslager av smittevernutstyr.

Det er flott at somme bedrifter har snudd seg raskt for å produsere slikt utstyr, og det er grunn til å skryte av Sykkylven i så måte. Der har dei verkeleg vist evne til å snu seg, slik Amatec gjorde då dei stifta selskapet InnoVern og begynte å produsere munnbind. For at slike produsentar skal klare seg i den internasjonale konkurransen, må regjeringa sørgje for at omsynet til nasjonal produksjon av beredskapsprodukt blir tillagd større vekt i anbodsprosessar framover.

Eg ønskjer ikkje å kritisere regjeringa for mykje, for ein pandemi vil vere vanskeleg å handtere uansett kven som sit i regjering. Men med dei erfaringane vi har frå koronapandemien no, er det ingen grunn til å vente med å setje i verk gode tiltak for at landet vårt skal vere betre budd på neste pandemi. Vi veit ikkje når han kjem, og heller ikkje korleis denne koronapandemien vil utvikle seg vidare.

Eg set stor pris på at vi har fått støtte frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og SV i justiskomiteen, og at vi får fleirtal på Stortinget for forslaga våre på denne måten. God beredskap er heilt vesentleg for at vi skal vere trygge, og tilgang på smittevernutstyr er ein viktig del av å ha ein god beredskap. Derfor håper eg regjeringa følgjer opp stortingsvedtaket på ein god måte.

Statsråd Bent Høie [13:54:37]: Regjeringen har siden pandemien startet, gjennomført en rekke tiltak for å øke beredskapen og styrke forsyningssikkerheten av smittevernutstyr. I pandemiens første fase ble det inngått avtaler med flere norske produsenter som raskt omstilte produksjonen mot smittevernutstyr, som smittefrakker, vernebriller, visir, operasjonsluer og desinfeksjonsmiddel. Det ble gjort en veldig god jobb.

Etter hvert er det inngått avtaler med nyetablerte norske leverandører av munnbind og åndedrettsvern. I dag er det to aktive avtaler med norske produsenter om leveranse av 20 millioner munnbind og 2,5 millioner åndedrettsvern. Felles for avtalene som ble inngått med de norske produsentene tidlig i pandemien, var at det i hovedsak baserer seg på en unntakssituasjon som oppsto, med store begrensninger i tilgangen på smittevernutstyr. Disse forutsetningene er ikke like aktuelle som et grunnlag for en rettslig vurdering av framtidige offentlige anskaffelser. Derfor er det viktig at også anskaffelser framover gjøres innenfor det regelverket som vi har.

Vi har de siste årene bygd opp et betydelig nasjonalt beredskapslager som kommer i tillegg til beredskapslagrene til kommunene og helseforetak. Helsedirektoratet utreder nå en permanent organisering av dette lageret sammen med andre tiltak for å styrke forsyningssikkerheten. I den sammenheng er direktoratet blitt bedt om å konsultere det norske produksjonsmiljøet for utredning av et mer varig beredskapssystem, som bl.a. kan innebære samarbeid med næringslivet om innkjøp, nasjonal produksjon og produksjonsavtaler av innkjøp som kan utredes. Vi ser også på hvordan dette kan løses i et nordisk–europeisk samarbeid.

I statsbudsjettet for 2022 tar regjeringen sikte på å foreslå hvordan vi skal organisere en permanent ordning for lagring og beredskapssikring av smittevernutstyr, og det er naturlig for regjeringen å følge opp disse forslagene som ser ut til å bli vedtatt i dag, i den sammenheng.