Stortinget - Møte tirsdag den 4. mai 2021

Dato: 04.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [14:21:26]

Redegjørelse av kultur- og likestillingsministeren om ytringsfrihet og pressefrihet og om nåsituasjonen og måloppnåelsen i mediepolitikken i Norge

Talere

Statsråd Abid Q. Raja []: Ytringsfrihet er både grunnlaget og målet for mediepolitikken.

Ytringsfrihet er en fundamental individuell rettighet og avgjørende for samfunnsutviklingen, rettsstaten og demokratiet. Ytringsfrihet bidrar til et mer opplyst samfunn gjennom fri tilgang til et mangfold av informasjon og synspunkter. Det er selve grunnlaget for fri meningsdannelse og gjør at befolkningen kan være aktivt deltakende og kritisk tenkende medborgere i samfunnet.

Grunnloven pålegger myndighetene å legge til rette for fri meningsutveksling gjennom en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette er det såkalte infrastrukturkravet i Grunnloven § 100.

Mediene fyller en uunnværlig rolle i infrastrukturen for offentlig utveksling av informasjon og meninger. Et mangfold av uavhengige, redaktørstyrte medier med samfunnsviktig journalistikk fra ulike samfunnsområder er av avgjørende betydning for ytringsfriheten og et velfungerende demokrati. Et slikt mediemangfold bidrar også til å styrke det norske og de samiske språkene.

I går var den internasjonale dagen for pressefrihet. Dagen er en markering av de fundamentale prinsippene om pressefrihet og forsvar av media. Det er også en dag for å minnes journalister som har mistet livet i utøvelsen av sitt yrke, for det er det mange av rundt om i verden.

Norge har en ambisjon om være en ledende nasjon i arbeidet med å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier. Det er vi. Men det er en posisjon vi hver eneste dag må jobbe for å beholde og forbedre.

Ytringsfrihet og pressefrihet står sterkt i Norge. Vi topper den internasjonale pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser for femte år på rad. Indeksen er basert på kriterier knyttet til åpenhet i samfunnet, medienes uavhengighet, statlige rammebetingelser, journalisters sikkerhet og mediemangfold. Topplasseringene viser at vi i stor grad lykkes på svært mange av disse områdene, og det er bra.

Mediemangfold er et sentralt mål for regjeringen. Medietilsynet dokumenterer utvikling og status for mediemangfoldet i Norge gjennom sitt årlige mediemangfoldsregnskap, som første gang ble lagt fram i 2020. Regnskapet viser at vi har et mangfold av redaktørstyrte medier over hele landet, som står sterkt som nyhetskilder og fellesarena. Vi har også et godt bruksmangfold. Det vil si at store deler av befolkningen bruker mange ulike redaktørstyrte medier.

Det er viktig at vi alle eksponeres for flere kilder for å kunne se komplekse forhold i samfunnet fra forskjellige perspektiver. Staten og mediepolitikken skal ikke regulere hvilke medier folk bruker, men vi skal legge til rette for at befolkningen har tilgang til et mangfold av medier som dekker ulike sider av samfunnslivet. Mediemangfoldsregnskapet viser at vi ligger godt an.

Covid-19-pandemien har styrket de redaktørstyrte medienes rolle i det norske samfunnet. Bruken av både tv, nettaviser og strømmetjenester økte betraktelig under første del av pandemien. I en tid med et betydelig informasjonsbehov i befolkningen har mediene fungert som en nasjonal fellesarena og formidlet løpende nyhetsdekning, pressekonferanser, analyser og debatt. Også lokalmediene har spilt en viktig rolle som formidlere av løpende nyheter, ikke minst når det gjelder den lokale smittesituasjonen og smitteverntiltak.

Den samfunnsviktige journalistikken skal opplyse borgerne og granske kritikkverdige forhold. Mediene skal være en arena for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Mediene har spilt en uvurderlig rolle under covid-19 og fortjener hele samfunnets takk. De har holdt oss løpende oppdatert om både internasjonale og nasjonale forhold og situasjonen der vi bor. Mediene har formidlet konsekvenser av pandemiens utvikling og gitt oss informasjon om nødvendig smittevern. Mediene har – heldigvis – også stilt kritiske spørsmål til oss politikere og fagmyndigheter. Betydningen av dette kan ikke undervurderes. Kritiske spørsmål gir bedre politiske beslutninger. I tillegg har de redaktørstyrte mediene fungert som en viktig motvekt til spredning av desinformasjon om covid-19, som har foregått i sosiale medier. Under covid-19-pandemien har den samfunnsviktige journalistikken virkelig demonstrert sin demokratiske funksjon, både nasjonalt og lokalt.

Det er nå godt over ett år siden det første covid-19-tilfellet i Norge. Næringslivet har stått, og står fortsatt, i en utrolig krevende situasjon. For regjeringen har det vært viktig å sikre at mediene har kunnet opprettholde sin samfunnsfunksjon i denne situasjonen. Noe av det første vi gjorde, var formelt å definere mediene som en viktig samfunnsfunksjon. Dette har sikret at nøkkelpersonell i mediene har kunnet stå i jobb, f.eks. ved at de har fått prioritert tilgang til barnehager. Vi etablerte i tillegg en midlertidig kompensasjonsordning for redaktørstyrte medier som har hatt inntektsbortfall som følge av covid-19. Denne ordningen var enda bedre enn de generelle ordningene for næringslivet ved at grensen ble satt allerede ved 15 pst. inntektssvikt. Vi satte grensen så lavt fordi vi ville sikre at mediene kunne opprettholde sin virksomhet under pandemien.

Kompensasjonsordningen var et resultat av god dialog med bransjen og vår evne til å sette inn tiltak når situasjonen krever det. 132 medier fikk utbetalt til sammen 92 mill. kr i kompensasjon for inntektsbortfall som følge av covid-19. Totalrammen for ordningen var på 300 mill. kr. Vi brukte altså ikke hele rammen. Det skyldes ikke at ordningen bommet på målet, det skyldes ganske enkelt at det har gått bedre for mediebransjen enn situasjonen i starten av pandemien ga grunn til å frykte. Enkelte medier har til og med valgt å betale tilbake kompensasjonen fordi de oppnådde gode økonomiske resultater til tross for pandemien. Det står det respekt av.

Men rapportene viser også at de små lokale mediene er mest sårbare i en slik krise, og de har vært hardest rammet av covid-19-pandemien. Som varslet i mediestøttemeldingen omfordeler vi mediestøtte til små lokale medier. Det gjør vi både fordi lokalmediene er viktige for lokaldemokratiet, og fordi mange av disse mediene har en liten og sårbar økonomi og trenger bistand til helt nødvendig innovasjon og digital omstilling.

Det står rett og slett bra til på ytrings- og mediefeltet i Norge. Sett i et internasjonalt perspektiv er Norge et åpent samfunn, med statlige rammevilkår som sikrer høy grad av ytringsfrihet og medienes uavhengighet. Vi har et mangfold av medier og en godt tilrettelagt infrastruktur for medieproduksjon og en mangfoldig mediebruk. Men det betyr ikke at vi kan slappe av og tenke at jobben er gjort.

Det er lett å ta ytringsfriheten som en selvfølge i et land som Norge og tenke at den både er solid forankret og på mange måter litt ukontroversiell. Men ytringsfrihet er allikevel ikke et enkelt tema. Ytringsfriheten er både et mål i seg selv og et virkemiddel – et virkemiddel for å fremme «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse», slik det formuleres i Grunnloven. Det er derfor ikke de ytringene alle er enige om, som trenger vern. Likegyldigheter og selvfølgeligheter klarer seg fint uten. De ytringene som trenger vern, er de kontroversielle, de provoserende, de ytringene som bryter med etablerte sannheter. Det er disse ytringene som kan bringe oss framover, til bedre innsikt og forståelse. Samtidig er det også slike ytringer som nettopp gjør ytringsfriheten så vanskelig, og noen ganger så vond.

Hver dag ser vi nye eksempler på at ytringsfriheten enten blir satt under press, eller at den brytes mot andre hensyn og interesser. Ofte dreier det seg om dilemmaer som ikke har åpenbare svar. Ytringsfriheten kommer f.eks. opp når vi diskuterer

  • koranbrenning opp mot voldelige demonstrasjoner mot SIAN

  • retten til å kritisere myndighetenes pandemihåndtering opp mot framveksten av konspirasjonsmiljøer og vaksineskepsis

  • den kunstneriske ytringsfriheten til Black Box opp mot hensynet til politikernes personvern

  • retten til å argumentere kraftig for sine meninger i sosiale medier samtidig som en del – særlig i utsatte grupper – velger å trekke seg ut fordi kostnaden ved å stå i stormen blir for høy

Alle disse debattene, og flere, viser behovet for å ta et skritt tilbake og tenke litt overordnet og prinsipielt om den kanskje aller viktigste demokratiske rettigheten vi har. Derfor nedsatte regjeringen i fjor en ny ytringsfrihetskommisjon. Mandatet til kommisjonen tar for seg mange av de mest aktuelle, men samtidig vanskeligste, spørsmålene og dilemmaene i vår samtid.

Mandatet anerkjenner de redaktørstyrte journalistiske mediene som en helt sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur. Kommisjonen er bedt om å vurdere de redaktørstyrte medienes rolle, og hvordan distribusjon i digitale kanaler i konkurranse med andre typer innhold påvirker rammebetingelsene for produksjon og formidling av kvalitetsjournalistikk. Kommisjonen skal også vurdere tiltak mot manipulering av offentligheten gjennom desinformasjon eller påvirkningskampanjer, og tiltak for å ivareta journalisters sikkerhet.

Digitalisering har endret strukturene og forutsetningene for ytrings- og mediefeltet. Digitalisering og innovasjon har gitt oss fantastiske nye verktøy å kommunisere med. Vi har alle telefoner som vi kan bruke til å ta bilder, filme og tekste med, og vi kan legge øyenvitneskildringene eller meningene våre ut på sosiale nettverk som når store deler av klodens befolkning. Verktøyene gjør det mulig å organisere seg og bli hørt på nye måter. Metoo, Black Lives Matter og videoopptakene av politimannen Derek Chauvin med kneet på nakken til George Floyd er noen få eksempler. Videre har plattformene skapt en infrastruktur som andre virksomheter, bl.a. mediene, benytter for å tilby innhold og tjenester til et bredt publikum.

Lenge var vi mest opptatt av de positive sidene ved de nye plattformene og verktøyene. De siste årene har vi sett mer av medaljens bakside. Plattformselskapene, som Google og Facebook, har blitt svært store og spiller en viktig rolle i formidlingen av redaksjonelt stoff. Vi har sett flere eksempler på at plattformene griper inn overfor norske virksomheter og norske borgere på en måte vi ikke ønsker. For noen år siden sensurerte Facebook det historiske bildet av napalm-jenta fra Vietnamkrigen som Aftenposten publiserte. Nylig ble Holocaustsenteret utestengt i dagevis uten noen forklaring. Det viste seg at grunnen var en QAnon-illustrasjon som senteret hadde brukt i forbindelse med et arrangement om konspirasjonsteorier i det amerikanske presidentvalget. Vi har sett at Google ikke ville godkjenne NRK Super-appen på grunn av nakenhet i nettserien Superkroppen og Fantorangen som prompet.

Det er dypt problematisk når plattformene opptrer som sensurinstans overfor norske redaktører, basert på interne retningslinjer med utgangspunkt i amerikanske kulturelle normer og regler. Dersom et norsk redaktørstyrt medium publiserer innenfor rammene av norsk straffelov, medieansvarsloven og norske mediers presseetiske regelverk, bør ikke plattformen kunne overprøve dette. Dersom en plattform fjerner noe den ikke burde ha fjernet, bør norske organisasjoner, borgere og medievirksomheter ha et norsk kontaktpunkt de kan henvende seg til for å få en forklaring. Ideelt sett bør disse plattformene ha talspersoner som kan forsvare avgjørelser på direkten i Dagsnytt 18. Slik er det ikke i dag. Da NRK forsøkte å ta opp sperringen av Superkroppen i NRK Super-appen med Google, var de usikre på om de kommuniserte med en automatisert tjeneste eller en person. Eksempelet er kanskje litt komisk, men først og fremst skremmende. Vi kan ikke overlate ansvaret for den norske offentligheten til ansiktsløse teknologiganter.

Plattformene har potensielt enorm innflytelse på hva du og jeg – ja, alle – får se på nettet. Med hemmelige oppskrifter – algoritmer – avgjør de hvilket innhold som løftes opp og promoteres i Facebook-feeden, hvilken filmsnutt som er den neste som starter på YouTube, hvilken filterboble du roter deg inn i på Instagram, og hvilket innhold som begraves på andre eller tredje side av søkeresultatene på Google. Vi mener det er helt nødvendig med en offentlig debatt om hvilke prioriteringer som ligger bak når plattformene velger ut innhold for oss.

Derfor går vi inn for økt transparens, bl.a. rundt plattformenes anbefalingsalgoritmer. Det ligger i ytringsfrihetskommisjonens mandat å vurdere disse problemstillingene. Kommisjonen skal drøfte hvordan myndighetene kan bidra til at nye portvokterfunksjoner blir praktisert i tråd med prinsippene om ytringsfrihet, etterrettelighet og uavhengighet, og drøfte behovet for å avklare plattformenes rolle og rettslige ansvar og vurdere internasjonalt samarbeid og eventuell regulering.

Det sier seg selv at mange av disse utfordringene ikke kan løses på nasjonalt nivå. Her er det behov for internasjonale kjøreregler. EU har fremmet forslag om en ny forordning kalt Digital Services Act, som bl.a. inneholder et rammeverk for hvordan teknologiselskaper skal forholde seg til ulovlig innhold på sine plattformer, mer åpenhet om plattformenes bruk av algoritmer samt å styrke forbrukernes rettigheter ved å legge til rette for sikker bruk av digitale tjenester og ved at brukere skal kunne anmelde ulovlig innhold og bestride at plattformer fjerner innholdet deres. Vi tar sikte på å utarbeide en EFTA-posisjon for å ivareta våre interesser.

Som en del av den digitale strategien har EU videre foreslått en Digital Markets Act der store plattformselskaper vil bli utpekt som portvoktere og ilagt plikter som bidrar til balanserte og åpne konkurransevilkår. Det innebærer bl.a. å forby de store plattformene å diskriminere til fordel for egne tjenester, og å sikre tredjeparter tilgang til data som deres egne tjenester genererer på plattformen. Også her vil Norge arbeide for å ivareta norske virksomheters og forbrukeres interesser i utarbeidelsen av den endelige forordningen.

Endringsdirektivet til direktivet om audiovisuelle medietjenester, også kalt AMT-direktivet, ble vedtatt i 2018. Endringsdirektivet oppdaterer AMT-direktivet fra 2010 og inneholder mange nye og oppdaterte regler som vil prege den norske reguleringen av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester de kommende årene.

I tillegg stiller direktivet krav til videodelingsplattformtjenester, dvs. tjenester som brukes til å dele brukergenerert innhold. YouTube er kanskje det mest kjente eksemplet. Dette er tjenester som ikke har vært underlagt detaljert regulering på EØS-nivå tidligere. Medlemsstatene må pålegge tilbydere av YouTube og andre slike tjenester å gjennomføre tiltak for bl.a. å beskytte mindreårige mot skadelig innhold. Slik sett kan vi si at dette er EUs første skritt på veien mot en mer detaljert regulering av de store teknologiske plattformene.

Endringsdirektivet inneholder videre bl.a. to tiltak for å fremme europeisk audiovisuelt innhold. Det ene er et krav om at strømmetjenester, som f.eks. Netflix, skal ha minst 30 pst. europeisk innhold i sine kataloger, og at dette innholdet gis en framtredende plassering. Det andre er at medlemsstatene kan pålegge slike aktører en plikt til å bidra til finansiering av audiovisuelle produksjoner. Som varslet i statsbudsjettet for 2020, vil vi legge fram et forslag om at de må investere en andel av sin omsetning i norske audiovisuelle produksjoner.

Endringsdirektivet inneholder også en rekke andre bestemmelser, bl.a. skjerpede krav til tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser, økte krav til uavhengighet for tilsynsmyndighetene på feltet og økt fleksibilitet for visning av reklame i fjernsyn.

Direktivet er EØS-relevant, men er ikke enda innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet krever omfattende endringer i kringkastingsregelverket, og departementet tar sikte på å fremme et høringsnotat med forslag til gjennomføring av endringsdirektivet til høsten.

Digitaliseringen av økonomien innebærer at selskap i dag kan ha betydelig verdiskaping i et land uten å være fysisk til stede. Samtidig er hovedregelen i internasjonale skatteregler at et selskaps inntekter bare kan skattlegges om de er fysisk til stede i landet. Dette reiser problemstillinger som berører mange land og krever internasjonale løsninger.

Et samarbeidsorgan i OECD/G20 arbeider med en samordnet løsning for internasjonal beskatning, som er delt opp i to pilarer. Pilar 1 dreier seg om ny fordeling av beskatningsrett uavhengig av selskapenes fysiske tilstedeværelse, med økt beskatningsrett til markedslandene. Pilar 2 handler om å sikre en minimumsbeskatning av store multinasjonale selskap. Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

Målet er å oppnå enighet innen midten av 2021. Biden-administrasjonen har uttrykt støtte til dette arbeidet og foreslått endringer i sitt skattesystem som vil innebære en minimumssats for beskatning av flernasjonale selskap. Dette øker sannsynligheten for at vi kan oppnå internasjonal enighet om felles løsninger.

Digitaliseringen gir økte ytringsmuligheter og en styrket informasjonsfrihet, men også økt tilfang av hets, hatefulle ytringer, falske nyheter og desinformasjon.

Journalister opplever hets og trusler, både fysisk og digitalt. Det samme gjør en del av dem som velger å delta aktivt i det offentlige ordskiftet. En ny undersøkelse fra Medietilsynet som ble presentert sist uke, viser at omtrent én av ti har opplevd en eller annen form for sjikane på nett. Det betyr at de fleste heldigvis ikke har vært utsatt for slike opplevelser, men andelen er dobbelt så høy blant de yngste aldersgruppene. Og for dem som opplever hets og hatefulle ytringer, er dette selvfølgelig veldig alvorlig.

Dette har jeg dessverre personlige erfaringer med. I mitt tilfelle endte det med en fellende dom mot den truende personen, men jeg kan skrive under på – og det tror jeg mange politikere kan – at hets kan være belastende både som politiker og som privatperson. Men det er også et faresignal for demokratiet når fire av ti som har vært utsatt for nettsjikane, sier at de er blitt mer forsiktige med å si sin mening. Videre er desinformasjon og falske nyheter en stadig større trussel mot demokratiske prosesser.

Åpenhet og tillit er grunnleggende i demokratiet vårt. Vi vil opprettholde den høye tilliten folk har til gjennomføringen av demokratiske valg i Norge. I juni 2019 lanserte regjeringen derfor en tiltaksplan med formål å styrke motstandsdyktigheten mot påvirkning og hybride trusler i gjennomføringen av kommunestyre- og fylkestingsvalg det året. Fram mot årets stortingsvalg og sametingsvalg utarbeides det nye konkrete tiltak.

De redaktørstyrte journalistiske medienes demokratiske rolle hviler særlig på to forutsetninger: For det første at de er redaksjonelt uavhengige, fra både myndigheter, eiere og andre aktører. For det andre at de drives etter publisistiske prinsipper om etterrettelighet og kildekritikk, slik at vi alle kan bruke den informasjonen vi får, som grunnlag for egen meningsdannelse.

Vi ser i dag en del utviklingstrekk som kan true den åpne og frie samfunnsdebatten som demokratiet vårt bygger på og er avhengig av – slik som desinformasjon og påvirkningsoperasjoner, framveksten av konspirasjonsteorier, hat og hets i sosiale medier eller frykten for overvåking eller for å legge igjen elektroniske spor i kommunikasjonsnettene. Redaktørstyrte journalistiske medier som vi kan ha tillit til, er en viktig del av forsvarsverket. Derfor er det nødvendig å verne om redaktørinstituttet for å sikre den frie og uavhengige journalistikken.

I 2020 fikk regjeringen vedtatt den nye medieansvarsloven. Det er en lov som mediene selv også har vært veldig positive til. Et hovedmål med loven er å skape insentiver for god ledelse og kontroll av redaksjonelle medier basert på journalistetiske normer og prinsipper. Det gjøres ved at redaktøren får en særlig uavhengig stilling og samtidig tar et utvidet rettslig ansvar for innholdet. Loven inneholder også regler om ansvar for ytringer i kommentarfelt og debattfora tilknyttet redaktørstyrte journalistiske medier og en avklaring av ansvaret til eiere, utgivere og tekniske medvirkere.

Jeg mener at klare og forutsigbare ansvarsregler forankret i redaktørens uavhengige stilling bidrar til at vi også i framtiden kan ha tilgang til journalistikk av høy kvalitet.

Ulike undersøkelser viser at befolkningen generelt har høy tillit til norske redaktørstyrte journalistiske medier. Og dette må det vernes om. Tillit er en forutsetning for at de redaktørstyrte mediene skal kunne fungere som en helt nødvendig motvekt til spredning av desinformasjon. Betydningen av dette har vi ikke minst sett nå under pandemien. Over halvparten av oss har kommet over falske nyheter om covid-19. Det er på ikke-redaksjonelle nettsteder, som bl.a. Facebook, at de fleste tilfeller av falske nyheter forekommer. Desinformasjon og falske nyheter er et av våre mest alvorlige samfunnsproblem. Vi har sett hvor ille det kan gå dersom denne typen informasjon får fotfeste. Fornektelse av covid-19 kan i ytterste konsekvens føre til dødsfall. Et annet eksempel er desinformasjon og falske nyheter i forbindelse med presidentvalget i USA i fjor, som medvirket til at QAnon-tilhengere stormet Kongressen. Det viste oss at desinformasjon og falske nyheter kan være en trussel mot selve demokratiet.

Den nye ytringsfrihetskommisjonen skal drøfte tiltak mot manipulering av og svekkelse av tilliten til det offentlige rom gjennom desinformasjon, påvirkningskampanjer og falske nyheter. I denne sammenheng skal kommisjonen også drøfte tiltak for å fremme motstandsdyktighet og kritisk medieforståelse i befolkningen.

Et stadig mer komplekst medielandskap stiller større krav til oss som mediebrukere. God kritisk medieforståelse er en forutsetning for å skaffe seg tilgang til informasjon og på en ansvarlig og trygg måte bruke og kritisk vurdere medieinnhold. Et viktig mål for mediepolitikken må derfor være at alle skal kunne tilegne seg denne kompetansen – slik at vi kan utvise digital dømmekraft, slik at vi kan forstå en kompleks virkelighet, slik at vi kan skille mellom meninger og fakta og mellom redaksjonelt og kommersielt innhold, slik at vi kan avsløre falske nyheter. Utvikling av kritisk medieforståelse er blitt stadig viktigere de siste årene i lys av det enorme tilfanget av innhold og kilder vi alle eksponeres for hver eneste dag.

Regjeringen ønsker å utvikle den kompetansen vi alle trenger for å kunne håndtere den komplekse medievirkeligheten, som er en så stor del av hverdagen vår. En viktig del av dette arbeidet er å skaffe kunnskap om den kritiske medieforståelsen i befolkningen. Medietilsynet er godt i gang med dette arbeidet og har de siste årene gjennomført to store undersøkelser for å kartlegge befolkningens kritiske medieforståelse. Undersøkelsene viser bl.a. at evne til kritisk medieforståelse henger sammen med alder og utdanning. For eksempel vet de yngre mer om å ivareta personvern på nett og hvordan algoritmer fungerer, mens de eldre vet mer om eierskap i og finansiering av tradisjonelle medier. Dette er innsikt vi bruker for å utvikle treffsikre tiltak rettet mot prioriterte grupper. Med Kunnskapsløftet 2020 har regjeringen styrket arbeidet med god mediekompetanse i grunnskolen og den videregående skolen. Det bidrar til å styrke barn og unges digitale dømmekraft.

Medietilsynet driver aktiv kunnskapsformidling, rådgiving og kommunikasjon rettet mot ulike grupper i befolkningen. Gjennom arrangementer, undervisningsopplegg, utvikling av verktøy og kampanjer blir barn og unge, foreldre og besteforeldre bedre rustet til å møte den nye mediehverdagen.

I dag er det digitale en integrert del av barn og unges hverdag. Pandemien har bidratt til å skyve enda flere aktiviteter og mer av den sosiale kontakten over på digitale arenaer.

Utgangspunktet for regjeringens arbeid på dette området er at nettet først og fremst gir enorme positive muligheter – for både sosial kontakt, læring, underholdning og kreativ utfoldelse. Samtidig vet vi at digitale aktiviteter og arenaer også kan utsette barn og unge for ulike former for risiko. Det kan dreie seg om eksponering for pornografi og voldelig innhold, innhold om selvskading eller selvmord, kroppspress, hatytringer, desinformasjon og fare for nettovergrep.

I barne- og ungdomskulturmeldingen, som ble lagt fram 19. mars, varslet regjeringen derfor at det skal utarbeides en nasjonal strategi for trygg digital oppvekst. Barne- og familieministeren og Medietilsynet skal ha koordinerende roller på henholdsvis regjeringsnivå og det mer praktiske publikumsrettede nivået. Formålet er å legge til rette for en samordnet, målrettet og effektiv offentlig innsats for å trygge barn og unges digitale liv.

Medieskadelighetsutvalgets utredning, som ble lagt fram 15. mars i år, danner et viktig grunnlag for det videre arbeidet. Utvalget har bl.a. hatt i oppgave å kartlegge eksisterende kunnskap om skadevirkningene av eksponering for ulike typer medieinnhold og å skissere alternative muligheter for å sikre barn bedre beskyttelse mot skadelig innhold i digitale medier. Utvalget anbefaler bl.a. en styrking og utvidelse av kritisk mediekompetanse i skole og barnehage og å utvikle tiltak for å øke foresattes kompetanse til å veilede barna sine i møte med den digitale medievirkeligheten, gjerne i samarbeid med skoleverket. Utredningen gir også en oppdatert oversikt over tilgjengelig forskning på skadevirkninger av eksponering for ulike typer medieinnhold. Dette blir til stor hjelp når vi nå skal legge grunnlaget for en mer effektiv og faktabasert innsats gjennom en nasjonal strategi.

Demografiske og sosiale skillelinjer knyttet til hvilke medier folk bruker, kan føre til informasjonskløfter, f.eks. ved at enkeltgrupper ikke tar i bruk de redaktørstyrte mediene som har en fellesarenafunksjon i samfunnet. Dette kan medføre en mer fragmentert offentlighet, økt risiko for polarisering og ekkokamre. Det kan også medføre at enkelte grupper ikke får tilstrekkelig informasjon til å ta kvalifiserte valg.

Mediemangfoldsregnskapet som Medietilsynet utarbeider, peker på tendenser til slike informasjonskløfter mellom ulike grupper i befolkningen. Denne utviklingen må vi følge nøye framover. Mediemangfoldsregnskapet viser i tillegg at vi ikke vet nok om ulike innvandrergruppers mediebruk. Dette ble også tydelig i forbindelse med behovet for å nå ut med informasjon om covid-19 til alle deler av befolkningen. Vi har derfor nå satt i gang flere undersøkelser for å øke kunnskapen på dette området. Vi skal bl.a. undersøke hvordan ulike innvandrergrupper har fått tilgang til informasjon om covid-19. Vi skal også gjennomføre en større undersøkelse av medievanene til ulike innvandrergrupper generelt. Det er mange år siden dette sist ble gjort. Og vi trenger kunnskap om dette for å vite om vi har en mediepolitikk som er relevant for ulike grupper av innvandrere.

Digitaliseringen og globaliseringen gir endrede strukturer på mediefeltet som påvirker de økonomiske rammevilkårene for medievirksomhet i Norge. Som jeg har vært inne på tidligere, møter de norske mediene stadig sterkere konkurranse fra de store globale aktørene, som Facebook, HBO, Netflix og Spotify. Det setter store krav til digitalisering og produktutvikling i de norske redaktørstyrte mediene i kampen om det norske mediekonsumet, annonsemarkedet og brukernes betalingsvilje. Den stadig økende globale konkurransen og overgangen til digitalt mediekonsum utfordrer norske mediers driftsgrunnlag.

Medietilsynet utarbeider hvert år rapporter om den norske medieøkonomien, som gir informasjon om utviklingen i konkurransesituasjonen, økonomien og mangfoldet i mediemarkedet. Det overordnede bildet er at tv-virksomhetene økte driftsinntektene, mens inntektene til radiovirksomhetene og avisene gikk ned i 2019. Men mediebransjen er en bransje med svært ulike aktører, og variasjonen mellom medievirksomhetenes økonomi er derfor stor.

Covid-19-pandemien har forsterket de økonomiske utviklingstrekkene vi har sett hos norske medier de siste årene: Annonseinntektene går ned, mens brukerinntektene øker, og de blir dermed stadig viktigere for medieøkonomien. De norske mediene har gjort en god jobb med å utvikle sine forretningsmodeller i tråd med den nye markedssituasjonen. En nylig publisert rapport, bestilt av Nordisk ministerråd om covid-19s effekter på de nordiske nyhetsmediene, viser at nedgangen i digitale reklameinvesteringer har vært lavest i Norge. Dette skyldes bl.a. at mediene her i landet hadde en sterk posisjon i det digitale reklamemarkedet også forut for pandemien. De norske mediene har også den mest positive utviklingen når det gjelder brukerbetaling: Nær dobbelt så mange nordmenn som innbyggere i våre naboland, betaler for digitalt redaksjonelt innhold, og i Norge betaler tre ganger så mange som gjennomsnittet i Europa.

Det er gledelig at mediene har hatt vekst i brukerinntekter de siste årene, men jeg er klar over at dette ikke kompenserer fullt ut for fallet i annonseinntekter. Mange medievirksomheter opplever svekket lønnsomhet, særlig som følge av økende global konkurranse og digitalisering, men også som følge av at vi har et omfattende mediemangfold i Norge. Dette er en styrke sett fra et demokratiperspektiv, men i et markedsperspektiv innebærer det en tøff konkurranse om annonsekroner og brukernes penger.

I en slik markedssituasjon må mediepolitikken bidra med forutsigbare rammer som kan gjøre mediene i stand til å tilpasse seg markedet og nye mediebruksvaner, og utvikle produkter, løsninger og strategier for å fylle sin demokratiske funksjon. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Da tror presidenten at vi dessverre må ta en pause i redegjørelsen. Det er et godt tema, som krever at man får tid til en skikkelig fullføring og gjennomgang. Det blir pause i redegjørelsen, så tar vi votering, og så kommer vi tilbake til redegjørelsen etter voteringen.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Presidenten: Statsråd Abid Q. Raja får ordet til å fortsette redegjørelsen.

Statsråd Abid Q. Raja []: Det er fristende å starte på nytt, men jeg skal fortsette der jeg var. Jeg hadde akkurat snakket om markedssituasjonen, og at i en slik markedssituasjon må mediepolitikken bidra med forutsigbare rammer. Og redegjørelsen fortsetter slik:

Vi skal legge til rette for en bærekraftig mediebransje, bl.a. gjennom et framtidsrettet, forutsigbart og treffsikkert statlig virkemiddelapparat.

Denne regjeringen har tatt en rekke grep for å sikre norsk journalistisk innhold av høy kvalitet og et mangfold av utgivelser over hele landet på ulike plattformer i takt med digitaliseringen og utviklingen i mediemarkedet. Jeg vil nevne noen:

Vi innførte, som første land i Europa, momsfritak for elektroniske nyhets- og aktualitetsmedier i 2016. Dette la til rette for at mediebransjen kunne sette inn det nødvendige digitale transformasjonsstøtet og er en medvirkende faktor til nordmenns vilje til å betale for digital nyhetsjournalistikk. I 2019 ble fritaket utvidet til også å gjelde elektroniske tidsskrifter og bøker, og med virkning fra 1. juli 2020 ble merverdiavgiftsfritaket for aviser utvidet til også å omfatte dybdejournalistikk.

Vi gjorde produksjonstilskuddet, som er den største direkte mediestøtteordningen, plattformnøytralt i 2014. Dette var en helt nødvendig modernisering i tråd med den tiltakende digitaliseringen av nyhetsproduksjonen.

Vi opprettet tilskuddsordningen for innovasjon og utvikling, som skal stimulere til redaksjonell, innholdsrettet innovasjon og utvikling hos nyhets- og aktualitetsmedier, i 2018.

Vi har sikret kommersiell allmennkringkasting gjennom avtalen med TV 2. Avtalen er i internasjonal sammenheng unik. Avtalen forplikter TV 2 til å investere årlige beløp i nyheter, program for barn og unge samt norsk film- og tv-drama. Jeg er veldig glad i NRK, men avtalen sørger for at NRK møter sunn konkurranse. Og det er fint for oss alle at TV 2 har et sterkt nyhetsmiljø i Bergen med folk som kan se verden med litt andre øyne enn de som sitter plassert i Oslo-gryta.

Regjeringen står for en betydelig økning i offentlig ressursbruk på mediefeltet. For budsjettåret 2021 er det bevilget i overkant av 7 mrd. kr til ulike medieformål. Dette inkluderer 6,35 mrd. kr til NRK og inntil 135 mill. kr til TV 2. Tar vi med verdien av momsfritaket for aviser og elektroniske nyhetstjenester, som er beregnet til 2,3 mrd. kr i 2021, viser det at Norge bruker store ressurser på å opprettholde og utvikle det norske mediemangfoldet. Jeg har ikke regnet på hvor mye staten i gjennomsnitt betaler av lønnen til norske journalister. Det er heller ikke interessant. Mediestøtten må betraktes som en helt nødvendig investering i demokratiets infrastruktur.

I 2019 la vi fram mediestøttemeldingen, Mangfald og armlengds avstand – Mediepolitikk for ei ny tid. Den inneholdt en rekke anbefalinger som Stortinget i hovedsak sluttet seg til. Regjeringen har gjort et omfattende arbeid med mediestøtten, i tråd med anbefalingene i mediestøttemeldingen. Mange av de anbefalte tiltakene er nå gjennomført eller i ferd med å gjennomføres. La meg nevne noen:

Stortinget vedtok i fjor mediestøtteloven, som trådte i kraft 1. januar 2021. Mediestøtteloven skal legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier over hele landet ved å bidra til forutsigbare økonomiske rammer for medienes virksomhet og en styrket uavhengighet i forvaltningen av mediestøtten. Mediestøtteloven lovfester en modell med fireårig styringssignal for mediestøtten, herunder også de økonomiske rammene for NRK. Grepet med fireårige styringssignaler gjør at alle medier som er avhengige av offentlig støtte, vet hvor mye staten vil bidra med de neste fire årene. Dette gir forutsigbarhet for mediene og gjør det mulig å planlegge.

En tilleggsdimensjon er at regjeringen gjennom dette systemet hvert fjerde år vil legge fram en samlet vurdering av bruken av økonomiske virkemidler på mediefeltet. Dette gjør det mulig å se ulike tiltak i sammenheng og utforme en helhetlig mediepolitikk.

Vi har lagt om finansieringsmodellen for NRK fra lisensfinansiering til finansiering over statsbudsjettet. Dette er en modernisering av Norge. Ved å finansiere over budsjettet har vi kunnet avvikle et omfattende administrativt apparat. NRK er en av landets viktigste institusjoner. De fireårige styringssignalene for NRKs økonomiske rammer gir selskapet økonomisk forutsigbarhet. I tillegg var vi opptatt av å unngå at NRK blir kasteball i de årlige budsjettforhandlingene på Stortinget. Dette er viktig for NRKs uavhengighet. Og jeg er glad for at finansieringen av NRK nå har en mer rettferdig sosial profil. Tidligere måtte hver husstand betale samme lisens, uavhengig av inntektsnivå og hvor mange som bodde i husstanden. Når betalingen for NRK skjer over skatteseddelen, er den gjenstand for omfordelingsmekanismene som ligger innebygget i skattesystemet.

Vi styrker de lokale mediene gjennom omfordeling av pressestøtten. Covid-19 har som nevnt vært særlig krevende for lokalmediene. Da kommer det godt med at vi i fjor samtidig økte tilskuddet til lokalmedier. I 2020 økte vi bevilgningen til produksjonstilskuddet med 40 mill. kr og bevilget nær 358 mill. kr til ordningen. Av økningen på 40 mill. kr gikk 30 mill. kr til lokalavisene. I statsbudsjettet for 2021 videreføres bevilgningen til produksjonstilskuddet, og det bevilges i år nær 370 mill. kr fordelt på rundt 150 medier. Kulturdepartementet arbeider nå med å revidere produksjonstilskuddsordningen. Formålet er å sikre ytterligere treffsikkerhet i henhold til målene om mangfold og kvalitet i medier over hele landet. Vi ønsker også å se over regelverket slik at det blir enda bedre tilpasset digital publisering. Revisjonen av forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier skal etter planen på høring i løpet av høsten 2021 og være virksom fra og med budsjettåret 2022.

Den digitale transformasjonen er spesielt krevende for de minste mediene. Bevilgningen til tilskuddsordning for innovasjon og utvikling ble i 2020 økt fra 10 mill. kr til 20 mill. kr. Økningen blir videreført i 2021, og i år bevilges 21 mill. kr i innovasjonsstøtte, der over 40 pst. går til små, lokale medier.

Vi fått vedtatt endringer i støtteordningen for lokale lyd- og bildemedier som innebærer at lokalradioer kan søke om driftsstøtte til digitalisering. Vi har også hevet støttetaket for å sikre at digitaliseringsprosjekter kan gjennomføres.

Vi har lagt til rette for overgangen fra FM til digital radio. Det har medført at hele befolkningen har tilgang til et bredere tilbud av radiokanaler enn noen gang før. Vi har samtidig forlenget FM-konsesjonene for lokalradio med fem år, til og med 2026. Lokalradio er en viktig del av mediemangfoldet i Norge, og vi ser verdien av at de får nok tid til å gjennomføre teknologiskiftet. Her er det også viktig å ha i mente at lokalradioene er blant de medier som har blitt hardest rammet økonomisk under covid-19.

Systemet med fireårige styringssignaler for de økonomiske virkemidlene på mediefeltet legger altså til rette for helhetlige løsninger. Vi ønsker å se bevilgningene til direkte mediestøtte, NRK og kommersiell allmennkringkasting i sammenheng fordi vi mener dette gir best mulig avkastning i form av mediemangfold.

Regjeringen vil i budsjettproposisjonen for 2023 legge fram en samlet gjennomgang av de mediepolitiske målene og virkemidlene i lys av utviklingen i mediesektoren. Vi vil samtidig fremme forslag om størrelsen på de langsiktige, økonomiske rammene for mediestøtte i den kommende fireårsperioden fra 2023 til 2026, for både NRK og den øvrige mediestøtten. Til grunn for forslaget om fireårig styringssignal skal det ligge en bred omtale av de økonomiske forutsetningene for medievirksomhet i Norge. Covid-19-pandemien viste at vi er i stand til å håndtere det uforutsette, selv om vi bygger mer forutsigbarhet inn i systemet.

Arbeidet med den mediepolitiske gjennomgangen er godt i gang. Vi vil vurdere NRKs bidrag til mediemangfoldet og virkning på konkurransen i mediemarkedet. Vi vil gjennomgå støtteordningene og vurdere om pengene bør fordeles annerledes, eller om det er behov for nye ordninger. Vi vil også vurdere om staten skal videreføre en avtale med en kommersiell allmennkringkaster når den nåværende avtalen utløper i 2023. Vi er i dialog med medienes organisasjoner om hvordan de tror økonomi og brukertall vil utvikle seg. Vi har bedt NRK beskrive hvordan teknologiske endringer, nye mediebruksvaner og ikke minst den globale kampen om nordmenns tid og oppmerksomhet påvirker NRKs konkurransesituasjon. Dette gjør vi for å ha best mulig beslutningsgrunnlag for de økonomiske rammene for NRK i den nye perioden. Til høsten vil vi dessuten legge NRK-plakaten, som beskriver NRKs allmennkringkastingsoppdrag, ut på åpen høring.

Dette er et omfattende arbeid, men på denne måten sikrer vi et best mulig grunnlag for en faktabasert debatt om den framtidige mediepolitikken.

Denne redegjørelsen viser at regjeringen tar mediepolitikken på det dypeste alvor. Vi ønsker å sikre at vi også i framtiden har et mangfold av nyhetsproduksjon over hele landet, levert av sterke, uavhengige medievirksomheter. Og vi ønsker en levende offentlig samtale mellom informerte borgere som engasjerer seg i demokratiet.

Gjennom det mediepolitiske arbeidet vi har gjort, gjør og skal gjøre videre framover, og gjennom arbeidet mediesektoren selv utrettelig legger ned hver dag, er vi tross alt godt rustet til å møte framtiden.

Vi viser vei i arbeidet med å fremme ytringsfrihet, pressefrihet og mediemangfoldet. Det må vi fortsette å gjøre.

Med dette vil jeg takke for oppmerksomheten og ser fram til en god debatt om to dager.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten foreslår at kultur- og likestillingsministerens redegjørelse om ytringsfrihet og pressefrihet og om nåsituasjonen og måloppnåelsen i mediepolitikken i Norge legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget. – Det anses vedtatt.

Forrige kapittel
Neste kapittel