Stortinget - Møte mandag den 19. april 2021

Dato: 19.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 312 S (2020–2021), jf. Dokument 8:104 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [16:49:26]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg, Gisle Meininger Saudland og Sylvi Listhaug om å sikre rettigheter til dagpenger og sykepenger i tråd med forventet pensjonsalder i pensjonsreformen (Innst. 312 S (2020–2021), jf. Dokument 8:104 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verte gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): La meg takke forslagsstillerne for å ta opp problemstillinger som har utviklet seg over tid, ettersom samfunnet har endret seg, uten at deler av velferdssystemene våre har fulgt på. Vi har lenge visst at for å opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn må flere av oss jobbe mer enn i dag og stå lenger i arbeid enn tidligere. Da må både pensjonssystemet og de øvrige folketrygdytelsene bidra til å fremme nettopp det.

Dette er også målet med og forutsetningen for pensjonsreformen, som forslagsstillerne riktig nok stemte mot. Forslagsstillerne synliggjør nødvendigheten av at både pensjonssystemet og øvrige folketrygdytelser følger samfunnsutviklingen. Nettopp derfor satte regjeringen allerede for ett år siden ned et utvalg for å evaluere pensjonsreformen med et mandat om å vurdere helheten i pensjonssystemet og bl.a. vurdere aldersgrensene i pensjonssystemet i sammenheng med aldergrensene i øvrige inntektssikringsordninger. Dette er Fremskrittspartiet som forslagsstiller egentlig godt kjent med, da partiets nestleder Terje Søviknes sitter i det utvalget.

Utvalget ble satt ned i anerkjennelse av at det er behov for å videreutvikle innretningen av pensjonssystemet og se på mulige justeringer for å sikre pensjonssystemets økonomiske og sosiale bærekraft. Inkludert i dette er også vurderingen av rettigheter til dagpenger og sykepenger, i tråd med forventet pensjonsalder i pensjonsreformen, som dette forslaget tar opp.

Flertallet i komiteen, alle utenom forslagsstillerne, viser til at det særlig i forbindelse med covid-19-pandemien har vært eksempler på både arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere som er i arbeid eller driver virksomhet etter fylte 67 år, og som ikke har hatt tilgang på inntektssikring ved bortfall av arbeidsinntekt. Selv om det foreløpig bare er et mindretall som står i arbeid utover 67 år, og dette ikke gjelder mange, er den gjennomsnittlige avgangsalderen stadig økende. Det er både grunn til å forvente – og ikke minst ønskelig – at denne utviklingen fortsetter. Derfor er evalueringsutvalgets arbeid så viktig, slik at vi både ivaretar de mange som fortsatt har behov for tidligpensjon på den ene siden, og også understøtter at flere både jobber mer og står lenger i arbeid på den andre.

Flertallet er derfor enig med forslagsstillerne om å sikre rettigheter til dagpenger og sykepenger i tråd med forventet pensjonsalder, og er glad for at evalueringsutvalget allerede var i gang med arbeidet før dette forslaget ble fremmet for Stortinget. De skal levere sine anbefalinger så tidlig som i mars neste år. Siden det første årskullet som fullt ut er omfattet av nye opptjeningsregler etter pensjonsreformen, 1963-kullet, fortsatt har fire år igjen til aldergrensen for tidligpensjon, vil det gi oss god tid til en helhetlig justering av pensjonssystemet og de øvrige folketrygdytelsene i tråd med forslagsstillernes intensjon. Derfor mener flertallet i komiteen at forslaget er ivaretatt og dermed kan avvises, men synes det er bra at problemstillingen blir tatt opp, slik at flere blir klar over at dette allerede jobbes med.

Alle er enige om at både pensjonssystemet og øvrige folketrygdytelser skal følge samfunnsutviklingen, og at vi er tjent med å fjerne barrierer mot deltakelse i arbeidslivet, uavhengig av alder.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til saksordføreren for vel utført arbeid, som alltid, enten vi er enige eller uenige i sak.

I denne saken står alle andre partier, inklusive Arbeiderpartiet, sammen om å avvise forslaget fra Fremskrittspartiet. Jeg skal likevel gi honnør til Fremskrittspartiet for at de aldri gir seg, men fortsetter og fortsetter med sine mange krumspring når det gjelder å underslå det faktum at de i regjering faktisk sluttet seg til pensjonsreformen. Det har Siv Jensen bekreftet på direkte spørsmål, bl.a. fra meg, i Stortinget.

Så gjelder det selve saken, om å sikre rettigheter til dagpenger og sykepenger i tråd med forventet pensjonsalder i pensjonsreformen. Det bygger for det første på en feil forutsetning om at alle født mellom 1954 og 1962 må stå i arbeid til fylte 72 år for å oppnå samme pensjon som dagens 67-åringer på gammel pensjonsordning. Hadde det vært tilfellet, kunne det stilt saken i et litt annet lys. Jeg vet ikke hvordan Fremskrittspartiet definerer forventet pensjonsalder, men det må vel være rimelig å skjele til den alderen hvert årskull har fått fastsatt for å kompensere for levealdersjustering av alderspensjonen. Det er først de som ble født i 1985, som forventes å måtte stå i arbeid til de er 72 år for å kompensere fullt ut, men mye kan skje innen den tid. Foreløpig er denne aldersgruppa bare halvveis til fylte 72 år.

Fremskrittspartiet har riktignok korrigert dette i sine merknader til saken. Statsråden har dessuten i sitt brev til komiteen sagt at han er enig med forslagsstillerne i at gjeldende aldersgrenser for dagpenger og sykepenger kan oppfattes som urimelig lave dersom yngre årskull står vesentlig lenger i arbeid enn dagens seniorer.

Foreløpig er det et mindretall som står i arbeid utover 67 år. Om litt over ti måneder kommer dessuten pensjonsutvalget med sin vurdering av akkurat det spørsmålet Fremskrittspartiet tar opp i representantforslaget, nemlig en vurdering av aldersgrensene i pensjonssystemet og i de øvrige inntektssikringsordningene. Så Fremskrittspartiet slår i realiteten inn åpne dører i denne saken.

Fremskrittspartiet ber i sitt forslag regjeringa fremme nødvendige lovforslag for å sikre rett til dagpenger og sykepenger fram til fylte 72 år, til tross for at statsråden viser til at en utredning av dette allerede er i gang. Hvordan doble utredninger skal tjene saken, er ikke helt enkelt å få øye på. Det kan vel like gjerne føre til at den blir forsinket. Arbeiderpartiet står derfor sammen med de andre partiene om at forslaget ikke vedtas.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): I år er det ti år siden pensjonsreformen endelig ble vedtatt av Stortinget, med støtte fra samtlige partier, unntatt Fremskrittspartiet. Pensjonsreformen var en kuttreform, der målet var å redusere pensjonene til folk flest, til tross for at dette var opparbeidede rettigheter folk hadde. Fremskrittspartiet var eneste parti som stemte imot reformen, og vi jobbet i ti år for å få reversert flere av de uheldige sidene ved reformen. Noen ganger fikk vi noe gjennomslag, men som oftest ble vi nedstemt av de samme partiene – dessverre. Men vi ga oss ikke, og gjorde noe så utradisjonelt som at vi gikk sammen med Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Pensjonistforbundet, og la frem et kompromissforslag i fjor høst, som ble behandlet i februar i år. Da fikk vi heldigvis gode gjennomslag, bl.a. fikk vi avskaffet den særdeles urimelige underreguleringen på 0,75 pst., og vi sørget for at landets pensjonister heller skal få regulert sin løpende pensjon med snittet av lønns- og prisveksten. Det var en viktig seier for landets pensjonister.

Men fortsatt ligger det som et premiss i pensjonssystemet at fremtidige generasjoner må jobbe noe lenger for å få tilsvarende pensjon som dagens pensjonister. Det i seg selv er ikke urimelig, for når vi lever lenger og er friskere lenger, er det helt naturlig at noe av det også tas ut ved at man står noe lenger i arbeid. Det tror jeg vi alle er enige om. Men når vi legger opp til at folk skal stå noe lenger i arbeid, må selvfølgelig også rettighetene man har i arbeidslivet, følge med.

På den ene siden sier man: Ja, du må stå lenger i arbeid. På den andre siden sier man: Men du blir en b-arbeidstaker, for du skal ikke ha rett til opparbeidede rettigheter som dagpenger og sykepenger. Det mener Fremskrittspartiet er underlig.

Spesielt nå under pandemien har vi sett flere eksempler på dette. Personer som har valgt å følge statsrådens og statsministerens anbefaling om å stå lenger i arbeid, og som gjør det fordi de ønsker å bidra, blir så permittert og står uten inntekt, uten å få dagpenger, på grunn av disse helt meningsløse aldersgrensene. Det er derfor jeg nå tar opp det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet: Det må være en sammenheng – når pensjonssystemet sier at man skal jobbe lenger, må også rettighetene til sykepenger og dagpenger videreføres tilsvarende.

Jeg skal også gi representanten Lise Christoffersen helt rett: Fremskrittspartiet kommer til å fortsette denne kampen. Selv om Arbeiderpartiet er uenig med oss, fortsetter vi til vi har fått bedret situasjonen for landets pensjonister.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har teke opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Etter Wiborgs innlegg må jeg nesten si at fram til 13. januar 2020 satt Fremskrittspartiet i regjering. Jeg stilte spørsmål til statsråd Robert Eriksson om dette temaet den 13. april 2015. Da svarte statsråden:

«Regjeringa vil også sjå nærare på velferdsytingar frå folketrygda til personar over 62 år, herunder sjukepengar og pensjon.»

Det skjedde ingenting. Når representanten fra Fremskrittspartiet nå er så høy og mørk, syns jeg han burde være litt mer edruelig i forhold til hva som faktisk skjedde på Fremskrittspartiets vakt.

Det norske folk har fått bedre helse. Det er mindre slitasje, det er mindre livsstilssykdommer, og eldre folk kan arbeide lenger – og de som kan det, er heldige. De er utrolig heldige. Det viser at det forebyggende helsearbeidet har gitt gode resultater, og det har ført til at vi har fått en levealdersjustering i folketrygden som betyr at folk som er av 1963-årgangen, får en aldersgrense på 69,5 år for å få full pensjon, imot 67, som det har vært tidligere. Det er positivt at man har bedre helse.

Senterpartiet er positiv til intensjonen i Fremskrittspartiets forslag. Grensa på 67 år er urimelig lav, og det er for oss uavhengig av om det er få eller mange som kommer i berøring med den grensa. Det er mange over 67 år som gjør gagns arbeid, også lønnet arbeid.

Ved behandlingen av Prop. 16 L for 2010–2011 fra den rød-grønne regjeringa ble det ikke tatt stilling til hva slags konsekvens rett til fleksibel alderspensjon fra 1. januar 2011 skulle få. Men det ble avklart sykepenger etter vanlige regler fram til 67 år, også når en har tatt ut alderspensjon. Personer fra 67 til 70 år med arbeidsinntekt over 2G fikk en avgrenset sykepengerett på inntil 60 sykepengedager – uavhengig av om det var tatt ut alderspensjon eller ikke. Det var ingen rett til sykepenger for personer over 70 år, og slik er regelverket i dag.

Senterpartiet slutter seg til flertallet om at dette er et viktig spørsmål som må tas opp i pensjonskommisjonen. Den skal avgi sin innstilling tidlig i 2022, og dermed kan den gjøre en god jobb innenfor de rimelige tidsrammene. Dette er en stor og krevende sak, som krever et skikkelig forarbeid.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: SV er for et pensjonssystem som sikrar alle ein trygg pensjon med folketrygda som grunnplanken i pensjonssystemet. Folketrygda er fundamentet i pensjonen vår. Ho sikrar alle eit minste garantert pensjonsnivå og gjev moglegheit for høgre pensjon for dei som står i jobb.

Som fleire andre i arbeids- og sosialkomiteen vil eg visa til evalueringsutvalet for pensjonsreforma, som nettopp skal sjå på aldersgrensene i pensjonssystemet opp mot aldersgrensene i andre inntektssikringsordningar.

Dei som er fødde i 1963, er det første årskullet som ligg under dei nye pensjonsoppteningsreglane fullt ut, og det er fire år til desse når aldersgrensa for tidlegpensjon. Som fleire òg har vore inne på, om under eitt år, i mars 2022, skal pensjonskommisjonen koma med si anbefaling. Då vil det både vera tid nok og eit tilstrekkeleg utgreidd grunnlag for å gjera justeringar i pensjonsreforma, nettopp for å sikra noko av det som forslaget frå Framstegspartiet løftar fram.

Frå mi side er det håp om eit politisk skifte i Noreg i haust, med ei ny raud-grøn regjering som skal stå på lag med arbeidsfolk, som vil gjenreisa tryggleiken i arbeidslivet, og som vil sikra gode pensjonsforhold. Eg er trygg på at eit sterkt SV, saman med eit raud-grønt fleirtal, kan bidra til gode justeringar av pensjonsreforma i neste stortingsperiode. Det vil verta ei viktig sak å ta tak i tidleg neste vår.

Lat det ikkje vere tvil om at SV vil arbeida for å motverka kutta og dei sosialt urettferdige sidene ved pensjonsreforma. Me har klart og tydeleg slått fast at me vil gjera det enklare for arbeidsfolk å tena opp pensjon, bl.a. gjennom tenestepensjonsopptening frå første krone. Det er eit mål for oss at det skal gjelda all inntekt, uavhengig av alder, størrelsen på stillinga eller varigheita.

Pensjonssystemet skal sikra at alle yrke gjev moglegheit for full opptening, òg yrke som er fysisk og psykisk krevjande. Pensjonsreforma inneber kutt i pensjonsutbetalinga for veldig mange og rammar særleg utsette yrkesgrupper. Det legg til rette for meir privat pensjonssparing, samtidig som det er sosialt urettferdig.

Me vil sjølvsagt at alle arbeidsfolk skal vera inntektssikra anten gjennom pensjon, dagpengar ved arbeidsløyse eller sjukepengar om ein vert sjuk. Det er viktig å samordna ulike regelverk slik at me sikrar at ingen fell utanfor sikkerheitsnettet me skal ha i Noreg.

Det vert viktig at vurderingane frå evalueringsutvalet for pensjonsreforma dannar grunnlag for nettopp å vurdera dette, men òg andre viktige justeringar i pensjonssystemet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Hvor lenge morgendagens eldre kommer til å stå i arbeid, vet vi lite om. Stadig lavere pensjonsnivåer for en gitt avgangsalder, samt bedre helsetilstand, taler for at yngre generasjoner vil stå lenger i arbeid. Velstandsutviklingen kan samtidig også føre med seg ønsker om mer fritid, herunder lengre tid som pensjonist. I dag er det vanlig å stå i arbeid til 65–66-årsalderen, men det er veldig stor spredning. Noen går av så fort de har mulighet, dvs. ved 62 år, mens andre står i arbeid godt utover 67-år.

Med dagens gjeldende regelverk vil dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd kunne ytes frem til 67 år, som også er alderen da alle har en ubetinget rett til uttak av alderspensjon. Samtidig vil mange i alderen 62–66 år kunne ha rett til både alderspensjon fra folketrygden og andre ytelser som dagpenger og sykepenger. Arbeidsdelingen mellom folketrygdens alderspensjon og andre ytelser innebærer avveininger av til dels motstridende hensyn. Det er viktig at de som ikke kan jobbe på grunn av sykdom eller ledighet, får en god pensjon, samtidig som systemet må sikre gode insentiver til arbeid. Jeg mener det er viktig at inntektssikringsordningene støtter opp under arbeidslinjen, og at øvre aldersgrense for mottak av disse ytelsene ikke er vesentlig høyere enn det som er vanlig avgangsalder fra arbeidslivet.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at gjeldende aldersgrenser fremstår som urimelig lave dersom yngre årskull står vesentlig lenger i arbeid enn dagens seniorer. Likevel er det fortsatt slik at et mindretall står i arbeid til 67 år. På lengre sikt tror jeg det vil være vanlig å stå i arbeid til utover 67 år, og da vil det også være behov for å vurdere endringer i aldersgrensene – både i folketrygdens alderspensjon og i andre inntektssikringsordninger.

Som komiteens flertall viser til, har regjeringen satt ned et utvalg som skal evaluere pensjonsreformen. I utvalgets mandat heter det at utvalget «skal vurdere aldersgrensene i pensjonssystemet i sammenheng med en vurdering av aldersgrensene i øvrige inntektssikringsordninger og utviklingen i alderen hvor det er vanlig å trekke seg ut av arbeidsmarkedet». Utvalget skal levere sin innstilling i mars 2022.

For å sikre en grundig utredning mener jeg, som flertallet i komiteen, at vi bør avvente utvalgets innstilling før man går videre med å vurdere endringer i aldersgrensene i folketrygdens inntektssikringsordninger.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Pensjonsutvalget ble oppnevnt 12. juni i fjor, som flere har vært inne på, og statsråden har i sitt brev informert Stortinget om at en utredning av forslaget fra Fremskrittspartiet allerede er i gang. Da lurer jeg på om statsråden kan bekrefte eller antyde – altså: Hvis en nå, på bakgrunn av Fremskrittspartiets forslag, skulle startet en parallell utredning av et forslag som allerede er under utredning og har vært det noen tid – hvor sannsynlig er det at en slik parallell utredning ville ført til en raskere lovendring enn det løpet som statsråden allerede har lagt opp til?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er kanskje det vanskeligste spørsmålet jeg har fått i min tid som statsråd. Det er vanskelig å si sånn på stående fot. Dette er ganske kompliserte spørsmål, og det er alle pensjonsspørsmål. Det innebærer jo både budsjettmessige og regelmessige vurderinger pluss selvfølgelig det som jo er aller viktigst, fremskrivningene, der man er nødt til å lene seg på eksterne ekspertmiljøer osv. Det er ikke mulig å sette to streker under svaret, men hvis vi nå skulle kaste oss rundt og områ oss, så er det vel ikke, tror jeg, sannsynlig at vi ville få frem et like godt utredet forslag noe særlig før mars 2022, for å si det på den måten. Jeg mener også at flertallets merknad er fornuftig her, og det er en grunn til at dette er lagt inn i en kommisjon som skal se på helheten i det.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg har et vanskelig spørsmål til. Hvis jeg tolker statsråden rett, er det i hvert fall like sannsynlig at en parallell utredning faktisk kan føre til at forslaget som kommer tilbake igjen til Stortinget i lovs form, blir forsinket og ikke framskyndet, med Fremskrittspartiets forslag.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg må bare understreke når jeg får spørsmålet nå, at dette har vi ikke undersøkt, rett og slett. Vi har ikke konkret i forbindelse med denne saken satt oss ned og sett på det. Med det forbeholdet, som er ganske viktig, er det ikke mulig for meg å gi et klart svar på det, men basert på – hva skal man si – kvalifisert synsing som statsråd er det en grunn til at vi har lagt dette inn i en kommisjon. Fordi det er komplisert, fordi det er vanskelig, og fordi det må gjøres ved siden av annet arbeid, klarer ikke jeg å se at det kunne gjøres noe særlig raskere. Men igjen – det er vanskelig for meg å svare på. Hvis man ber oss om å lage en potensiell arbeidsplan med de ressursene departementet har tilgjengelig, tror jeg ikke det er noen kvikkfiks, for å si det på den måten.

Erlend Wiborg (FrP) []: Statsråden er jo en erfaren politiker. Det begynner å bli en god del år siden han og jeg møttes i diverse skoledebatter. Det var også en tid da statsråden snakket og førte Høyre-politikk. Men som en dreven erfaren politiker vet man at hvis det er noen spørsmål man ikke ønsker å ta stilling til, så sier man at det må utredes videre. Man skyver på det til en kommisjon, et utvalg osv.

De siste månedene har vi diskutert underregulering, vi har diskutert avkorting, vi har diskutert forhandlingsrett for pensjonister, vi har diskutert økning slik at minstepensjonistene kommer over fattigdomsgrensen osv. Statsrådens svar er hele tiden at vi må vente på pensjonskommisjonen. Betyr det at statsråden ikke har noen selvstendige synspunkter på de spørsmålene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jo da, jeg har synspunkter på mye rart og viktig, jeg.

Det er i og for seg riktig at noen ganger kan man i politikken bruke utredninger eller det å samle kunnskap eller foreta grundige utredninger som et slags påskudd for ikke å gjøre noe. Men noen ganger er det også ganske fornuftig å behandle helhetlige, vanskelige, kompliserte spørsmål med store implikasjoner både for fremtidige generasjoner og for våre felles finanser på en samlet og helhetlig måte. Så når flertallet i Stortinget har vært varsom med å gjøre store endringer i pensjonssystemet sånn over bordet, er det nettopp fordi man ser at her er det konsekvenser som kan være utilsiktede og uønskede. Et godt eksempel fra tidligere diskusjoner om dette: Vi vet at selv om det er mye viktig og riktig i tanken om at man skal høyere minsteytelser i pensjon, så har det også noe å si for når folk kan ta ut pensjonen sin f.eks.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: De forholdene som vi drøfter nå, avklares i folketrygdloven.

I folketrygdloven § 8-51 tredje ledd heter det nå:

«Sykepenger fra trygden ytes i opptil 60 sykepengedager til medlem mellom 67 og 70 år.»

Det er ulike grunner til at folk mellom 67 og 70 år har lav inntekt. Det kan være deltidsarbeid, det kan være forhold som at de arbeider deler av året.

Mitt spørsmål er: Hvorfor kreves det en arbeidsinntekt på over 2G for å få rett til 60 sjukepengedager?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Grunnen til at det er en begrensning her, er at eldre arbeidstakere kan ha noen særskilte utfordringer. Man kan ha en mer krevende helsesituasjon f.eks. Utgangspunktet for denne diskusjonen er at et flertall på Stortinget, meg selv og regjeringspartiene inkludert, er enige om at her er det noen problemstillinger samlet sett som man burde se på. Blant dem er om man skal endre det som er noen begrensninger på ytelsen i dag for eldre arbeidstakere.

Samtidig er det en annen balansegang her også, og det er at hvis man ønsker at folk skal stå lenger i jobb, kan man heller ikke ha en situasjon der det oppfattes som for risikabelt for arbeidsgivere å ansette nye seniorarbeidstakere. Dagens regelverk er vel et resultat av forsøket på å balansere de to hensynene.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Sjølv om det sikkert var eit forsøk på ei parlamentarisk fornærming frå komitéleiaren at statsråden ikkje lenger driv Høgre-politikk, kan eg forsikra at det heller ikkje er noko kompliment frå mi side når eg seier at statsråden fører Høgre-politikk som få andre.

Men det eg ville spørja om, var noko som har vore ein gjentakande bodskap frå statsråden både no og mange gonger før, nemleg at det er viktig å stå lenger i arbeid. Samtidig veit me at det er ei aukande usikkerheit blant veldig mange unge folk om kva slags arbeidsliv som ventar dei, kva slags arbeidsliv som står framfor oss, og kva slags arbeidsforhold dei kjem til å møta. I den samanhengen er eit viktig poeng frå vår side at ein skal tena opp pensjon frå fyrste krone, nettopp fordi arbeidslivet har vorte noko anna enn det det var, der fast arbeid ikkje lenger er like vanleg som før. Kva meiner statsråden om pensjon frå fyrste krone?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er for pensjon fra første krone. Derfor har også regjeringspartiene vært med på forslag sammen med Fremskrittspartiet om at det skal innføres og fases inn. Det synes jeg er rimelig. Det var jo en del av forhandlingene mellom partene i arbeidslivet en periode, men nå er det fornuftig at Stortinget tar grep, og det har det borgerlige flertallet gjort.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det kom frem flere interessante ting i replikkvekslingen. Den ene var statsråden og representanten Lise Christoffersens diskusjon om tidsbruken – hva som går raskest her. Jeg er rimelig trygg på at departementet ville evnet å endre et årstall i loven, rett og slett. Det er noe man har gjort tidligere. Lignende saker som dette har Stortinget endret via representantforslag. Stortinget har endret alderen i folketrygdloven på andre områder via løse forslag i salen. Så det er jeg rimelig trygg på skulle vært uproblematisk.

Men argumentasjonen flere har brukt mot Fremskrittspartiets forslag her i dag, er at dette gjelder et mindretall – at det er et mindretall som står lenger i arbeid. Ja, det er helt riktig, men det at det er et mindretall som gjør det, betyr da ikke at det mindretallet skal ha dårligere rettigheter, for det er det som er realiteten her. Uavhengig av om det er 5 pst., 10 pst. eller 50 pst. av landets eldre arbeidstakere som ønsker å stå lenger i arbeid – så lenge de utsettes for en urett, for en diskriminering basert på sin alder, skal da den rettes opp uavhengig av om det gjelder veldig mange eller ikke.

Så tilbake til det siste jeg prøvde å utfordre statsråden på, om at man skal skyve alt som gjelder pensjon, til pensjonskommisjonen – med unntak av de områdene der statsråden blir tvunget på plass, hvis ikke det er uparlamentarisk å si, som f.eks. i spørsmålet om pensjon fra første krone osv. Der fikk vi nå heldigvis på plass et vedtak og fikk ordnet det. Men ellers viser man til at man må vente på pensjonskommisjonen. Som jeg innledet med i sted, er det nå ti år siden pensjonsforliket ble vedtatt av den rød-grønne regjeringen med støtte fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – ti år siden. Og fortsatt sier man: Nei, vi må vente enda lenger på å få endret de urimelighetene i pensjonsreformen. Man skal skyve på det.

Mange av landets eldre arbeidstakere, mange av landets pensjonister, har ikke tid til å vente. De har allerede ventet i ti år, og da er det jaggu meg på tide at Stortinget nå faktisk tar grep og sørger for å stoppe den aldersdiskrimineringen flere eldre utsettes for.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg skjønner veldig godt at de som under koronakrisen f.eks. jobber som drosjesjåfør, eller, som det har vært eksempler på, noen som er blant Norges mest elskede dansebandartister, eller forskjellige ting, som står i jobb og nå opplever at de ikke får folketrygdordninger eller andre ting fordi de har nådd pensjonsalder, blir overrasket og at en del blir sure for det. Men da er det verdt å merke seg at dette forslaget – vi er ikke nå for et halvt år siden, vi er ikke nå i mars i fjor – kommer nå. Det er greit å merke seg siden representanten Wiborg var så tilsynelatende klar og tydelig, at dette forslaget kommer nå, sommeren 2021, og ville altså ikke hjulpet disse. Det er også et forslag om å gjøre noe med dette fremover i tid.

Det er en del ting vi får spare til våre politiske memoarer, men – og dette får Wiborg og jeg ta i en annen sammenheng, kanskje – beskrivelsen «tvunget på plass» når det gjelder pensjon fra første krone, rimer vel ikke helt med hvordan jeg husker oppkjøringen til de begivenhetene. Men det får man vente i spenning på å lese om senere en gang.

Lise Christoffersen (A) []: Siden vi ikke har replikker på hverandre, får jeg heller stille spørsmålet mitt til Erlend Wiborg i form av et innlegg.

Erlend Wiborg gjorde et stort poeng av at nå er det ti år siden pensjonsreformen ble innført, og hvorfor skal man skyve og skyve og skyve på det. Jeg har lyst til å rette det spørsmålet tilbake til Erlend Wiborg, for da Fremskrittspartiet overtok Arbeids- og sosialdepartementet som medlem av Erna Solbergs regjering, og altså hadde statsråden på dette feltet, hadde pensjonsreformen vært gjeldende i to og et halvt år. Så hvorfor drev Fremskrittspartiet i regjering på med å skyve og skyve og skyve og skyve på den typen opprettinger som Wiborg nå etterlyser? Det skulle jeg gjerne hatt en god forklaring på. Det nytter ikke å framstille seg selv som ett parti i Stortinget og ett parti i regjering. Fremskrittspartiet er Fremskrittspartiet. Jeg oppfatter det som representanten Wiborg nå driver med, litt som å prøve å forlede folk til å tro at når Fremskrittspartiet kommer til makt, står de for noe helt annet enn det de faktisk gjør.

Presidenten: Representanten Erlend Wiborg har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg kan svare Lise Christoffersen relativt kort og enkelt: Ja, da Fremskrittspartiet satt i regjering, hadde vi mange forslag for å styrke pensjonistenes kår og endre flere av urimelighetene vi mente var der. Vi fremmet forslag om å avskaffe underreguleringen for landets pensjonister, men det forslaget ble nedstemt av Lise Christoffersen og Arbeiderpartiet. Vi fremmet forslag sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om å redusere avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Det fikk vi heldigvis vedtatt, men Arbeiderpartiet stemte imot. Vi fikk gjort andre forbedringer for landets pensjonister – mot stemmene til Arbeiderpartiet.

Lise Christoffersen har lagt frem forslag som pensjonistene vil komme særdeles dårlig ut av, f.eks. når Arbeiderpartiets skatteopplegg legger opp til økt skatt for 300 000 pensjonister, og så kommer representanten Lise Christoffersen her og viser til at Fremskrittspartiet har blitt nedstemt i Stortinget. Da får Arbeiderpartiet ta ansvar for sine egne voteringer.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg vil bare få lov til å minne representanten Wiborg om at statsråden fra Wiborgs eget parti, Fremskrittspartiet, i en runde med de parlamentariske lederne i Stortinget lovte å se på den situasjonen som oppsto den første gangen pensjonistene gikk i minus mens andre gikk i pluss, og lovte til og med at han skulle komme tilbake til Stortinget med et forslag til nye reguleringsprinsipper, som skulle ta med seg de negative oppgjørene som innen da hadde vært. Det kom aldri. Det kom aldri noe forslag, men det var Fremskrittspartiet selv, Siv Jensen i Finansdepartementet, som sluttet å legge trygdeoppgjørene fram for Stortinget, sånn at Stortinget kunne gripe inn i den situasjonen. Det var det Fremskrittspartiet gjorde i regjering – eller ikke gjorde, rettere sagt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Forslaget fra Fremskrittspartiet er å be regjeringa fremme nødvendige lovforslag for å sikre rett til dagpenger og sykepenger for alderskull som står i arbeid og omfattes av pensjonsreformen, fram til fylte 72 år.

Som jeg nevnte i min replikkveksling med statsråden, stilte jeg spørsmål til daværende statsråd Robert Eriksson om en liten del av dette. Det gjaldt folketrygdloven § 8-51 tredje ledd, som i dag gjelder for dem som er mellom 67 og 70 år, hvor det er en begrensning som er sånn at sykepenger fra trygden ytes i opptil 60 sykepengedager til medlem mellom 67 og 70 år – altså en liten del av den helheten vi her snakker om. Statsråden svarte på det spørsmålet skriftlig den 24. april 2015 – og Fremskrittspartiet satt i regjering fram til 13. januar 2020 – og der står det:

«Regjeringa vil også sjå nærare på velferdsytingar frå folketrygda til personar over 62 år, herunder sjukepenger og pensjon.»

Det skjedde ikke noe. Jeg syns det er lite seriøst av Fremskrittspartiet å uttale seg sånn som en gjør på Stortingets talerstol, når en kjenner ansvarsforholdene i denne saken og kjenner til hvordan Fremskrittspartiet har opptrådt i en liten flik av det hele, hvor en sjøl ikke har ryddet opp i det i sin regjeringsperiode.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se tirsdag 20. april
Forrige kapittel
Neste kapittel