Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:10:04 ] : Hva er norsk
utenrikspolitikk? Akkurat nå, en formiddag i april?
Slik begynte jeg
min utenrikspolitiske redegjørelse for to år siden, og det er verdt
å gjenta spørsmålet, ikke minst fordi svaret er litt annerledes
nå.
I Brussel arbeides
det med å koordinere innsatsen vår mot covid-19-pandemien med EU.
I Addis Abeba ferdigstilles en samarbeidsavtale med en menneskerettighetsorganisasjon.
I Stockholm jobber vi for å ivareta norsk-svensk grensepassering
av varer til og fra Göteborg havn, som er Norges viktigste med tanke
på eksport og import av containere. I Moskva drøfter Norges fiskeriutsending
forvaltning av fisk i Barentshavet med russiske myndigheter. I en
åker i Colombia skal en norskstøttet humanitær organisasjon snart
i gang med å fjerne miner. Og om noen timer, i en digital debatt
i FNs sikkerhetsråd i New York, vil en norsk statssekretær framheve
Den afrikanske unions bidrag til konfliktforebygging.
Summen av disse
og tusenvis andre små og store oppgaver er norsk utenrikspolitikk.
Disse handlingene har ofte en egen dynamikk og skyldes alt fra allianseforpliktelser
inngått for flere tiår siden til budsjettavgjørelser som ble tatt
her i Stortinget i desember. Gjennom denne summen av enkelthendelser
viser Norge hva vi mener, hvilke verdier vi står for, og hvilken
vei vi mener verden bør gå.
Det er blitt sagt
at siden tusenårsskiftet har verden fått tre store sjokk: 11. september
2001, finanskrisen i 2008 og covid-19-pandemien i 2020. En fellesnevner
for de tre vidt forskjellige begivenhetene var at alle tre kom temmelig
overraskende på de fleste. Og alle tre forandret verden, om enn
på vidt forskjellige måter. Kanskje blir det sånn neste gang også
– at den neste begivenheten som virkelig forandrer verden, kommer
temmelig overraskende på oss.
Av dette kan vi
trekke i hvert fall én lærdom: Enhver regjering skal selvfølgelig
forsøke å forutse og forberede seg på mulige utenrikspolitiske scenarioer,
men dens viktigste oppgave er å bygge en solid utenriks- og sikkerhetspolitikk
som kan tåle overraskende vendinger og stå seg over tid.
I en verden som
framstår som mindre trygg og forutsigbar enn før, får vår nordiske
og europeiske tilknytning stadig større betydning. I lys av at det
bare er elleve dager siden jeg holdt europaredegjørelsen om viktige EU-
og EØS-saker, er Norges forhold til Europa ikke en del av årets
utenrikspolitisk redegjørelse. Jeg viser til den fyldige redegjørelsen
jeg ga for elleve dager siden. La meg likevel gjøre det helt klart
at norsk utenrikspolitikk begynner i Europa, og pandemien har demonstrert
at vi må fortsette å videreutvikle og effektivisere vårt nære samarbeid
med EU og Norden. Europa er også et verdi- og interessefellesskap
der Norge hører hjemme.
Viruset som ble
oppdaget for bare litt over et år siden, har hatt enorme konsekvenser
over hele verden. Redegjørelsen i år vil naturlig nok handle en
del om covid-19-pandemien.
God global helse
kan sees på som en utenrikspolitisk stabilisator. Pandemien er en
helsekrise, men den har selvfølgelig også utløst en sosial og økonomisk
krise. Den forsterker andre kriser og får konsekvenser for bl.a. matsikkerhet
og fattigdom, som igjen gir økt risiko for ustabilitet og konflikt.
Så langt har over
tre millioner mennesker mistet livet. Millioner av arbeidsplasser
har gått tapt. Den økonomiske nedturen er dyp og voldsom i mange
land. Tiltroen til globale verdikjeder har fått seg en trøkk.
Pandemien endrer
strukturer i samfunnet: Arbeid flyttes fra kontorer til folks hjem,
barn tvinges ut av skolen, teknologi- og reisevaner snus opp ned,
noen næringer trues av kollaps, mens andre næringer har fått en kraftig
stimulans. Eksisterende ulikheter har økt, også mellom kvinner og
menn. Sårbare grupper er særlig hardt rammet. Land med dårlig pandemihåndtering
taper vekst og prestisje, mens land som bekjemper pandemien godt,
vinner respekt.
Det er gode tider
for populister og autoritære ledere som misbruker lover og smittevernregler
til å skyve menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper til side.
Pandemien har
rammet spesielt hardt der de humanitære utfordringene allerede var
store. FNs samlede humanitære appell har økt med hele 40 pst. Om
ikke utviklingen snur, kommer vi ikke til å nå bærekraftsmålene
innen 2030.
En verdensomspennende
pandemi kan bare slås tilbake med en koordinert internasjonal respons.
Pandemien fungerer på sett og vis som et forstørrelsesglass som
viser hva som fungerer i det internasjonale samarbeidet – og hvor
det kommer til kort. I møte med pandemien har det vært mange eksempler
på internasjonale organisasjoner og forskjellige internasjonale
koalisjoner som har gjort en formidabel innsats. Samtidig har pandemien
synliggjort svakhetene i internasjonalt og globalt samarbeid, som
verken er så handlekraftig eller koordinert som vi skulle ønske.
Denne gangen var det svakhetene i helsesamarbeidet som ble tydeliggjort.
Tilsvarende svakheter
finner vi i det globale samarbeidet mot klimaendringer, stabilitet
i finansmarkedene, fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling
og på flere andre områder.
En av denne pandemiens
lærdommer er at det haster å styrke den globale helsearkitekturen.
Men vi må også jobbe for å styrke andre områder der den internasjonale
arkitekturen er for svak.
Norge har tatt
på seg en lederrolle i det som for tiden er blant verdens viktigste
oppgaver, nemlig å sikre rettferdig og likeverdig global tilgang
til vaksiner, medisiner og tester. Sammen med Sør-Afrika er Norge
med-leder av fasiliteringsrådet for den internasjonale koalisjonen
for bekjempelse av koronapandemien, den såkalte Access to COVID-19
Tools Accelerator, heretter forkortet til ACT-A.
ACT-A har bidratt
til å utvikle vaksinekandidater og hurtigtester i et tempo verden
aldri tidligere har sett. Vaksinepilaren COVAX har så langt sikret
avtaler om mer enn to milliarder vaksinedoser innen 2021. Utrullingen
av vaksiner gjennom COVAX er i gang. Over 38 millioner vaksinedoser
er så langt fordelt til over 100 land, og vaksineringen er i gang
i bl.a. Rwanda, Angola, Kenya og Nigeria. Vi samarbeider tett med
EU om viderefordeling av ekstra doser.
Satsing på global
helse og vaksiner har stått sentralt i norsk utenriks-, utviklings-
og helsepolitikk i en årrekke. Vi var blant initiativtakerne til
vaksinekoalisjonen CEPI og vaksinealliansen GAVI.
Regjeringen har
siden starten av pandemien støttet opp om lederskapet til Verdens
helseorganisasjon, WHO. Vi ønsker å styrke WHOs lederrolle ytterligere, samtidig
som vi ser at for å bekjempe en pandemi trenger vi tverrsektorielt
samarbeid som går langt utover helsesektoren. WHO har en viktig
rolle for å framskaffe ny kunnskap for å begrense og nedkjempe covid-19
og framtidige pandemier. For å få til det må WHO ha den nødvendige
tilliten hos alle sine medlemsland. Det krever økt åpenhet og mer
samarbeid.
Norge er et lite
marked, og en fullskala egenproduksjon av legemidler er ingen realistisk
opsjon. Pandemien har vist oss hvor avhengige vi er av eksport fra
produksjonsland og internasjonalt samarbeid for tilgang til smittevernutstyr,
vaksiner og andre legemidler. Europeisk samarbeid vil være grunnsteinen
i Norges framtidige beredskap. Vi må se de globale løsningene i
sammenheng med de europeiske.
Italias statsminister
og Europakommisjonens president har invitert statsminister Solberg
til å delta på et globalt helsetoppmøte innenfor rammen av G20 den 21.
mai. Hovedsaken på møtet er styrking av global helsesikkerhet og
framtidig pandemiberedskap. Og kanskje øker pandemien forståelsen
for behovet for politiske initiativ i bredere forstand enn bare
på helseområdet.
USA under Biden-administrasjonen
har bidratt med ny energi i en rekke internasjonale samarbeidsprosesser
– fra tanker om en global minstesats for selskapsbeskatning til
samtaler med framvoksende økonomier om økte reduksjonsforpliktelser
på klimautslipp. På en del områder er det nå frigjort energi som
kan ende opp med å bygge opp forpliktende internasjonalt samarbeid,
i kontrast til flere år da vi har brukt mye energi på å forhindre
forvitring og nedbygging av multilateral styring. Det er i så fall
en utvikling vi har jobbet for og vil bidra til å akselerere. Det
gir potensielt et spillerom for det konstruktive diplomatiet, der
vi skal se etter muligheter til å påvirke nye initiativ og strukturer
som trer fram.
I møte med globale
kriser kan det være fare for at vi overdriver det veldig unike og
historiske ved endringene vi opplever. Det er ikke vanskelig å finne
kortsiktige utslag av storpolitisk karakter, men det er ikke sikkert
de geopolitiske virkningene av covid-19 historisk sett blir så dominerende
som vi tenker nå som vi står midt i det. Som professor Joseph Nye
har minnet oss om: Spanskesyken tok livet av flere mennesker enn
første verdenskrig. Likevel var det krigen – ikke pandemien – som
forandret verden.
For Norge ser
ikke det sikkerhetspolitiske landskapet fundamentalt annerledes
ut i dag enn på samme tid i fjor. Russland forblir en viktig faktor
i vår sikkerhetspolitikk, USA er vår viktigste allierte, og vi trenger
fortsatt et nært samarbeid med allierte og partnere i Europa. Utenlandsk
etterretnings- og påvirkningsaktivitet forblir en betydelig trussel
mot norske interesser.
Forholdet mellom
Russland og Vesten forblir anstrengt, ikke minst på grunn av et
betydelig verdi- og interessegap. Den politiske utviklingen i Russland
går i en tydelig autoritær retning, med stadig mindre frihet og sterkere
represalier mot opposisjonelle og uavhengige medier og institusjoner.
Landets militære modernisering fortsetter, og ledsages av kraftig
antivestlig retorikk. Dette er bekymringsfullt, og utviklingen viser
ingen tegn til å avta.
Russland er også
vårt naboland. Felles geografi gir oss felles utfordringer som best
kan møtes i fellesskap. Det er i vår interesse å ha et praktisk
samarbeid som fungerer, og bred politisk kontakt med Russland.
I løpet av de
siste ukene har Russland trappet opp spenningen i og rundt Ukraina
gjennom utplassering av store militære styrker. Russland viser med
dette fortsatt vilje til å bruke militære trusler for å oppnå politiske mål.
Samtidig har det vært en kraftig økning i antallet våpenhvilebrudd
i Øst-Ukraina. Denne er drevet av de væpnede gruppene som Russland
forsyner med våpen, utstyr og personell. Jeg ba i forrige uke Russland
om å trekke tilbake sine nylig utplasserte militære styrker og bidra
til at de russiskstøttede væpnede gruppene stanser våpenhvilebruddene
i Øst-Ukraina. Norge støtter konsistent Ukrainas suverenitet og
territorielle integritet innenfor internasjonalt anerkjente grenser.
Dette gjør vi i ulike fora, bl.a. i OSSE og FN.
Vi har en stund
vært vitne til betydelige forskyvninger av særlig økonomisk, men
jeg vil si også militær og politisk, makt. Kinas posisjon som framvoksende
stormakt er ikke lenger en teoretisk mulighet, det er et faktum.
Konsekvensene av, og reaksjonene på, disse forskyvningene ser vi
nå stadig tydeligere. De siste årene har konflikt og rivalisering
mellom USA og Kina vokst fram til å bli et helt dominerende omdreiningspunkt
i internasjonal politikk. Rivaliseringen stikker dypt, den omfatter
økonomi, teknologi, sikkerhet og ideologi, og den ser ut til å bli
langvarig. Amerikanske tiltak – og kinesiske mot-tiltak – rulles
ut på stadig flere områder, og dette får selvfølgelig konsekvenser
også for oss, som det får for alle andre.
Kina har hatt
en enorm økonomisk framgang og reduksjon av fattigdom de siste tiårene.
Vi trenger et konstruktivt samarbeid med Kina på flere områder for
å løse globale utfordringer. Vår engasjementslinje overfor Kina
ligger fast. Samtidig må vi erkjenne at Kina ofte står langt fra
oss verdimessig.
Utviklingen i
Hongkong og i Xinjiang er veldig alvorlig. Vi oppfordrer kinesiske
myndigheter til å respektere menneskerettighetene, stoppe vilkårlig
frihetsberøvelse av uigurer og andre minoriteter og tillate uhindret
adgang til regionen for FNs høykommissær for menneskerettigheter.
Vår bekymring angående Xinjiang og Hongkong har vi gjentatte ganger
tatt opp i møter med kinesiske myndigheter, senest da Kinas utenriksminister
besøkte Oslo i august, på politisk nivå, men vi tar det også opp
via ambassaden og andre kanaler. Vi følger også med på Kinas interesser
og potensielle framtidsambisjoner i våre nærområder.
Stormaktsrivalisering
fører også til at økonomisk globalisering er under press. Voksende
proteksjonisme og utfordringer i Verdens handelsorganisasjon kan
gjøre det mer komplisert å bevare eksisterende verdikjeder, teknologi
og kritisk infrastruktur uten å gå på akkord med global frihandel.
Fjorårets reduserte
økonomiske aktivitet førte til at de globale klimautslippene gikk
ned i 2020. Men selv om overgangen fra fossile til fornybare energikilder
går raskere enn spådd inntil nylig, preger konsekvensene av klimaendringene
verden i stadig sterkere grad, ikke minst i Arktis, hvor varmere
klima og smeltende havis endrer regionen dramatisk.
Ni prosent av
Norges innbyggere lever i nord, og vi er dermed det landet i verden
hvor størst andel av befolkningen bor nord for polarsirkelen.
Norge går nå inn
i det siste halvåret som formannskap i Barentsrådet. Arbeidet med
kunnskap, helse, ungdom og folk-til-folk-dimensjonen, og ikke minst
tillit over landegrensene, er av stor betydning for oss. I den nye
nordområdemeldinga slår regjeringa fast at nordområdene er Norges
viktigste strategiske ansvarsområde. Rett etterpå skal vi behandle
nordområdemeldinga, og jeg er helt sikker på at vi får muligheten
til å utdype disse punktene da.
Covid-19 er ikke
bare en helsekrise. Det er en økonomisk og sosial krise, det er
en menneskerettighetskrise, og det er en krise for jenters og kvinners
rettigheter og likestilling. Pandemien forsterker presset mot menneskerettighetene
som vi har vært vitne til det siste tiåret – inkludert på vårt eget
kontinent. Ifølge svenske Varieties of Democracy levde hele 68 pst.
av verdens befolkning i autokratier ved utgangen av 2020, mot 48
pst. i 2010. Det har med andre ord gått i feil retning en god stund.
Med covid-19 har demokratiske og rettsstatlige prinsipper blitt
ytterligere utfordret. Vi har sett ledere med autoritære hensikter
misbruke pandemien til å tilrane seg økt makt og til å kneble kritiske
røster. Aktiv desinformasjon undergraver mange steder arbeidet med
å begrense smitteutviklingen. Det har også ført til økt polarisering
og en ny bølge av hatefulle ytringer mot marginaliserte og sårbare
grupper i mange land. Voksende fattigdom og manglende skoletilbud
gjør barn mer utsatt for vold og overgrep. Forekomsten av barnearbeid
øker. Å sikre at barn vender tilbake til skolen, forblir en sentral
prioritering. Jenter er spesielt utsatt – FN anslår at ytterligere
elleve millioner jenter vil måtte avslutte skolegangen som følge
av covid-19.
Vi har sett en
alvorlig økning i kjønnsbasert vold og vold i nære relasjoner verden
over. Barneekteskap, mødredødelighet og antall uønskede svangerskap
øker. Pandemien har også forverret situasjonen for personer med
nedsatt funksjonsevne. Bildet er dramatisk, og det er forstemmende,
selv om det finnes enkelte lyspunkter.
Vi har fra starten
av holdt fast på at alle bidrag til gjenoppbygging etter pandemien
må ha menneskerettigheter og et likestillingsperspektiv i fokus.
Regjeringa har satt inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne
høyt, og vil neste år være vertskap for et toppmøte, Global Disability
Summit, sammen med sivilt samfunn. Vi viderefører det tette samarbeidet
om menneskerettighetsfremme med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner.
Vi gir fleksibilitet fra vår side, slik at våre partnere kan tilpasse
seg og beskytte MR-forsvarere, ytrere og utsatte grupper på bakken.
Vi tar kampen internasjonalt for kvinners deltakelse i økonomiske
og politiske beslutninger og for kvinners og jenters menneskerettigheter
både under og etter pandemien, inkludert seksuell og reproduktiv
helse og rettigheter.
Det siste har
allerede blitt litt lettere etter at USA fikk ny administrasjon.
Biden-administrasjonens raske avskaffelse av den såkalte Mexico
City policy, som Norge har uttrykt sterk motstand mot, var et uhyre
viktig signal både politisk og praktisk. Jeg ser fram til at vi
nå kan gå fra å bruke det meste av ressursene og energien på å forsvare
etablerte rettigheter og kjempe mot tilbakeslag til å kunne fremme
og styrke det globale normative perspektivet.
Å jobbe med ytringsfrihet
er en sentral utenrikspolitisk prioritering. For er det én ting
pandemien har minnet oss på, så er det ytringsfrihetens verdi –
både i seg selv, som forutsetning for demokrati og som et middel
til å beskytte og fremme andre rettigheter. Til sommeren kommer
regjeringa til å legge fram en ny og oppdatert internasjonal strategi
for ytringsfrihet som vil tydeliggjøre norske prioriteringer. I
strategien kommer vi til å legge vekt på både mediemangfold og pressefrihet, sikkerhet
for journalister, digital sikkerhet og ytringsfrihet for kvinner
og jenter, minoriteter og kunstnere.
I lys av den alvorlige
situasjonen for menneskerettighetene globalt vil jeg framheve den
nye sanksjonsloven som trådte i kraft fredag i forrige uke. Loven
innebærer at vi nå raskt og effektivt kan gjennomføre EUs restriktive
tiltak som Norge slutter opp om, i norsk rett – også med økonomiske
frystiltak. Det gjelder bl.a. EUs nye sanksjonsregime mot alvorlige
menneskerettighetsovergrep.
Pandemien har
ført til en forverring av den globale humanitære situasjonen. Aldri
tidligere har vi vært vitne til en så dramatisk økning i humanitære
behov. Hele 235 millioner mennesker har i år behov for beskyttelse og
humanitær assistanse. Hvis de var innbyggere i ett og samme land,
ville det vært verdens femte største land. Derfor har regjeringen
gjennom en rekordstor humanitær støtte på 6,3 mrd. kr for 2021 styrket
innsatsen for bl.a. beskyttelse av sivile, matsikkerhet og innsats
for mennesker på flukt i land rammet av kriser og konflikt.
Vi var både i
fjor og i år tidlig ute med utbetaling av kjernestøtten til de humanitære
FN-organisasjonene og til FNs nødhjelpsfond. Det er viktig for å
sikre at organisasjonene har forutsigbarhet og fleksibilitet til
å respondere på det som er veldig raskt skiftende humanitære behov.
Støtten til Verdens matvareprogram, WFP, er økt betydelig, fra 300
mill. til 800 mill. kr i kjernestøtte, og til FNs høykommissær for
flyktninger, UNHCR, fra 380 mill. til 680 mill. kr i kjernestøtte.
Med dette bidro vi bl.a. til at WFP kunne ivareta sitt globale ansvar
for logistikk og transport av nødhjelp til tross for nedstengning
og andre hindringer.
Vi har også gitt
de norske humanitære organisasjonene større fleksibilitet til å
omprioritere innsatsen etter hvor behovene er størst. Flyktninghjelpen,
Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Redd Barna
og Caritas har nylig fått utbetalt 1,7 mrd. kr til sitt humanitære
arbeid i 2021.
Innen utgangen
av året vil vi ha levert på løftet regjeringa ga under den internasjonale
konferansen om seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære krisesituasjoner
som ble arrangert i Oslo for snart to år siden. Der annonserte vi
1 mrd. kr i humanitær støtte til styrket beskyttelse mot såkalt
SGBV og økt tilgang seksuelle og reproduktive helsetjenester i kriserammede
områder.
Pandemien har
demonstrert at Norges vektlegging av ubundet kjernestøtte til internasjonale
organisasjoner er viktig. Slik fleksibel finansiering har vært med
på å åpne for multilaterale krafttak mot covid-19 som vil være sentrale
for å få hjulene i gang igjen i mange fattige land og for å motvirke
store tilbakeskritt i arbeidet med bærekraftsmålene.
Det er ti år siden
den såkalte arabiske våren startet, med påfølgende konsekvenser
for mange land i regionen. I Syria utviklet tragedien seg som vi
alle kjenner. I ti år har vi vært vitne til ufattelige menneskelige
lidelser, ødeleggelser og brutalitet. En generasjon unge syrere har
tapt både skolegang og muligheter. Over en halv million mennesker
er drept, og over tolv millioner syrere har måttet flykte fra sine
hjem. Norge har i løpet av disse årene stilt opp for den syriske
befolkningen gjennom den største norske humanitære innsatsen fra
Norge noensinne. Siden 2011 har Norge gitt over 15 mrd. kr i bistand
til Syria og nabolandene Libanon, Jordan og Tyrkia. Norge er fortsatt
det landet i verden som per innbygger har gitt mest humanitær bistand
til Syria-krisen. I 2021 kommer vi til å bidra med ytterligere 1,6
mrd. kr i bistand til Syria og nabolandene for at flyktninger og
internt fordrevne skal få dekket sine grunnleggende behov og rettigheter
til helse og utdanning.
Det er også ti
år siden Norge deltok i operasjonen der FNs sikkerhetsråd ga mandat
for å beskytte sivilbefolkningen mot angrep fra Gaddafi-regimet
i Libya. Utviklingen i årene etter den internasjonale kampanjen har
ikke vært som ønsket. Mangelen på felles institusjoner har gått
ut over både sikkerheten og leveranser av offentlige tjenester til
en hardt prøvet befolkning. Ulike militser, fremmedkrigere og væpnede
grupper har kjempet om kontroll av landområder og ressurser. Ulovlig
menneskehandel, smugling og spredning av libyske våpenlagre har
ført til økt destabilisering av regionen.
I likhet med Syria
har konflikten i Libya vært internasjonalisert med innblanding fra
regionale og internasjonale aktører. Disse har plassert soldater
i Libya og trosset våpenembargoen innført av FN. Det er nå er viss positiv
utvikling i Libya. I mars ble en libysk nasjonal samlingsregjering
gitt tillit av et parlament som møttes for første gang på mange
år. Interimsregjeringa skal forberede Libya på president- og parlamentsvalg
24. desember i år – på dagen 70 år etter at Libya fikk sin selvstendighet.
Norge gir sin fulle støtte til den politiske prosessen Libya står
foran, og FNs arbeid i landet. Mange utfordringer vil møte de libyske
lederne framover. Veien kan komme til å bli krevende. Jeg skal ha
et digitalt møte med Libyas nye statsminister i begynnelsen av neste
uke og vil videreformidle Norges støtte der.
Etter revolusjonen
i Sudan i 2019 står landet fortsatt midt i en overgangsprosess.
Selv om utfordringene er mange, tar Sudan viktige skritt i en nødvendig
reformprosess for å normalisere sitt forhold til det internasjonale
samfunn. Norge bidrar sammen med allierte og venner.
Utviklingen i
Midtøsten har en direkte innvirkning på Europa og Norge. Det opplever
vi bl.a. med flyktningstrømmene og gjennom kampen mot ISIL. Norge fortsetter
å engasjere seg for å skape varige fredsløsninger i mange av konfliktene
i Midtøsten, inkludert i Syria, Libya, Jemen og ikke minst den israelsk-palestinske konflikten.
Merkesteinene
i vår egen sikkerhetspolitikk ligger i stor grad fast. La meg peke
på tre av dem: et forpliktende internasjonalt samarbeid, sterke
transatlantiske bånd og et nært samarbeid i Europa. Som før pandemien
er Norge fortsatt best tjent med en internasjonal rettsorden, der
avtaler og forpliktende samarbeid binder stormaktene på viktige
områder. Ikkespredningsavtalen er grunnmuren i det multilaterale
nedrustnings- og ikkespredningsregimet. Tilsynskonferansen i 2010
vektla tre prinsipper for nedrustning: åpenhet, verifikasjon og
irreversibilitet. Norge har tatt ansvar internasjonalt for å fremme
arbeidet for verifikasjon, og vi kommer også til å lede FNs andre
ekspertgruppe om dette etter at vi ledet den første. Innsatsen for
verifikasjon vil være et viktig bidrag til neste tilsynskonferanse
for NPT.
Norge vil også
ta initiativ til å utvikle en felles forståelse av hva prinsippet
om irreversibilitet betyr i praksis. Dette handler om at vi på tvers
av land må komme til enighet om hva som kreves for at man kan ha
tillit til at en gjennomført nedrustning av kjernevåpen ikke kan reverseres.
Som med verifikasjonsarbeidet mener vi at dette er et felt der statene
kan samarbeide, der vi kan bringe ny giv til arbeidet med nedrustning
og ikke minst motvirke polarisering.
USA har de siste
månedene vist vilje til på nytt å engasjere seg i nedrustnings-
og rustningskontrollarbeid. Forlengelsen av New START-avtalen med
fem år var en god beslutning. Det gir tid til å videreutvikle avtalen,
øke ambisjonsnivået og inkludere nye land i den. Vi trenger en avtale
som omfatter alle typer atomvåpen. Og vi trenger ytterligere reduksjoner
i antall kjernevåpen. Det blir ingen enkel oppgave, men det er positivt
at viljen til å forsøke er til stede, og Norge er klar til å bistå.
Det er bekymringsfullt
at land som Russland og Kina har bidratt til et økt rustningspress.
Vi oppfatter Storbritannias nye gjennomgang av sikkerhets- og forsvarspolitikken
som et tilsvar på dette, og det er ikke en ønsket utvikling. Vi
har også formidlet vårt syn til Storbritannia.
Den teknologiske
utviklingen har gjort det mulig å utvikle våpen som ikke omfattes
av gjeldende avtaleverk. Et nytt, effektivt rustningskontrollregime
er avhengig av at stormaktene blir enige om avtaler som speiler
den nye sikkerhetspolitiske, militære og teknologiske virkeligheten.
Amerikanerne velger
sin president selv, men det er liten tvil om at valget har stor
betydning globalt, og også for oss. Den nye administrasjonen vektlegger
internasjonalt samarbeid og koordinering med allierte og venner.
Biden vil reengasjere USA i det globale helsearbeidet, og USA forblir
medlem av Verdens helseorganisasjon. Begge deler er viktig.
Biden tok USA
raskt inn i Parisavtalen igjen, og han har invitert statsminister
Solberg og 40 andre internasjonale ledere til et eget klimatoppmøte
torsdag denne uka. Og ambisjonsnivået i klimapolitikken er høyt.
Regjeringen ønsker å styrke Norges samarbeid med USA både på klimaområdet
og på helseområdet, både bilateralt og i ulike internasjonale engasjement.
Vi har vært tidlig ute for å komme i dialog med Biden-administrasjonen
om felles interesser og muligheter for et slikt samarbeid.
Aller viktigst
for oss er vårt tette sikkerhetspolitiske samarbeid med USA. Det
er ingen tvil om at USA er vår viktigste allierte. Vi samarbeider
tett, både bilateralt og gjennom NATO. Regjeringa mener det likevel
er rom for å styrke og modernisere det bilaterale samarbeidet ytterligere.
Samtidig ønsker vi å fornye og forsterke det amerikanske engasjementet
i NATO.
Når båndene til
USA har vært så nære over så mange tiår, skyldes det at vi har et
forhold som ikke bare er bygd på felles interesser og en lang historie.
Det er også bygd på felles demokratiske verdier. Det er ingen grunn til
å legge skjul på at disse verdiene ble utfordret etter presidentvalget
i november. Det fant sted en systematisk undergraving av valgresultatet
som kulminerte med stormingen av Kongressen 6. januar. For Norge
og andre demokratiske land var det viktig å si tydelig fra om at
det var et uakseptabelt angrep på demokratiet, og at den avtroppende
presidenten bar et betydelig politisk ansvar for det som skjedde.
Norge og USA har
forhandlet fram en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid. Den moderniserer
og supplerer de avtalene vi allerede har. Denne tilleggsavtalen,
Supplementary Defence Cooperation Agreement, forkortet til SDCA,
er et viktig bidrag til regjeringas arbeid med å styrke forsvaret
av Norge. Avtalen ble godkjent i statsråd på fredag.
Forsvaret av Norge
skjer langs tre hovedlinjer: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive
forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære
allierte som USA. Kjernen i dette forsvarskonseptet er at allierte
øver og trener hos oss jevnlig, og aller helst sammen med norske
styrker. På den måten blir sikkerhetsgarantien og forsterkningen
troverdig. Alternativet til forsterkning av Norge i krise og krig
ville vært permanent, alliert tilstedeværelse. Det ville ikke vært
i tråd med norske interesser, og det ville vært i strid med basepolitikken. Derfor
legger vi til rette for at allierte kan forsterke oss hvis det blir
nødvendig. Det gjøres gjennom øving, trening, forhåndslagring og
investeringer – sentrale elementer i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk
gjennom mange tiår.
Vi jobber hele
tida med å videreutvikle, modernisere og oppdatere samarbeidet med
våre allierte. Avtalen vi har forhandlet fram, bekrefter det nære
forholdet og mer enn 70 års godt sikkerhetspolitisk samarbeid mellom
Norge og USA i rammen av NATO. Det viser også den viktige posisjonen
Norge har som NATO i nord. Regjeringa er fornøyd med at vi har kommet
til enighet med USA om denne avtalen. I praksis betyr den at vi
legger til rette for relevant samtrening med USA, og at USA enda
bedre kan støtte Norge i krise eller krig. Det er viktig for Norges
sikkerhet og for norske interesser. Avtalen legger til rette for
amerikansk militær aktivitet i Norge og for at USA eventuelt kan
gjøre investeringer i infrastruktur i Norge.
Det er norske
myndigheter som vurderer og godkjenner alliert aktivitet på norsk
jord, i norsk luftrom og i norske farvann. Det vil fortsatt gjelde
for amerikansk militær aktivitet. Avtalen vi har inngått, innebærer
ingen endringer i viktige sikkerhetspolitiske prinsipper. Det har
vært en helt grunnleggende forutsetning for regjeringa for å inngå
avtalen. Avtalen slår uttrykkelig fast at norsk basepolitikk gjelder.
Det vil ikke bli aktuelt å åpne for baser for utenlandske kampstyrker
i Norge i fredstid. På samme måte slår avtalen fast at norsk atom- og
anløpspolitikk gjelder. Vi vil legge fram både en samtykkeproposisjon
og en lovproposisjon i høstsesjonen, der Stortinget vil ta stilling
til avtalen og nødvendige lovendringer.
NATOs militære
styrke hviler på det politiske samholdet. Derfor iverksatte alliansen
en refleksjonsprosess etter ledermøtet i London i 2019. Prosessen
har skapt en viktig debatt både om prioriteringer og om hvordan NATO
kan revitaliseres som politisk konsultasjonsforum. Generalsekretær
Stoltenberg har, under overskriften NATO 2030, tatt denne diskusjonen
videre med konkrete forslag til hvordan NATO kan endres og styrkes som
politisk allianse. NATO 2030 blir en hovedsak på toppmøtet senere
i år.
Regjeringa ønsker
debatten i NATO velkommen. Vi er åpne for konkrete tiltak for å
styrke alliansen, med nye møteformater og hyppigere møter på politisk
nivå. Generalsekretæren har også foreslått en betydelig styrking
av fellesfinansieringen. Det er et forslag vi vurderer nøye, og
som er til diskusjon i alliansen. Først og fremst er det positivt
at NATO 2030 har satt fokus på hvordan alliansen skal håndtere nye
sikkerhetsutfordringer som klimaendringer, ny teknologi og hybride
trusler. Dette vil følges opp ved at toppmøtet gir klarsignal til
å starte arbeidet med å revidere NATOs strategiske konsept. Dagens
strategiske konsept er fra 2010 og er ikke tilpasset dagens sikkerhetspolitiske
situasjon.
For 20 år siden
kom NATOs artikkel 5 for første og hittil eneste gang til anvendelse
som et svar på terrorangrepene i USA den 11. september.
Trump-administrasjonen
tok en beslutning om å trekke amerikanske styrker ut av Afghanistan
innen 1. mai i år gjennom avtalen de inngikk med Taliban om å starte
fredsforhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban.
Biden-administrasjonen har nå gjennomgått politikken for Afghanistan,
og på det felles utenriks- og forsvarsministermøtet i NATO forrige
uke ble det besluttet å trekke samtlige militære styrker ut av Afghanistan.
Uttrekket begynner 1. mai og skal være fullført i løpet av september
i år. Dette er en beslutning regjeringa fullt ut støtter – vi gikk
inn i Afghanistan sammen, og vi går ut sammen.
ISAF, som senere
ble avløst av Resolute Support Mission, er NATOs største operasjon
siden dannelsen i 1949. Den går nå inn i siste fase. NATO startet
for en tid siden planleggingen av hvordan uttrekket av styrken skal
foregå. For Norge har det hele tida vært en forutsetning at uttrekket
må skje på en ryddig og koordinert måte. Taliban har signalisert
at de nå kan komme til å angripe allierte styrker. I tida framover
vil vår hovedprioritet være sikkerheten til norske styrker.
Vi konfronteres
med krevende problemstillinger, og vi står i valget mellom mer eller
mindre dårlige løsninger. Vi og våre allierte har ofret menneskeliv
og brukt store summer på å skape et stabilt og framtidsrettet Afghanistan
som ikke utgjør en framtidig terrortrussel mot omverdenen, og som
ivaretar grunnleggende menneskerettigheter for sine innbyggere.
Mye er oppnådd de siste 20 årene, men samtidig er utviklingen i
Afghanistan fortsatt hemmet av konflikt. Afghanerne må selv eie
og lede en prosess fram mot fred. I tillegg har de regionale aktørene
en viktig rolle.
I fredsprosessen
arbeider vi for å sikre at de resultatene som er oppnådd gjennom
20 år, i størst mulig grad blir bevart – spesielt kvinners rettigheter,
jenters rett til skolegang og inkludering av etniske og religiøse
minoriteter. Samtidig som NATO forbereder uttrekk av styrkene, fortsetter
de diplomatiske anstrengelsene for å få til en fredsavtale mellom
partene. Det finnes ingen enkle eller risikofrie løsninger framover,
men konflikten kan ikke løses militært. I Doha, der fredsforhandlingene
finner sted, bistår vi sammen med FN og et lite utvalg land Qatar
i deres vertskapsrolle og er til stede med et lite team.
For å sikre fortsatt
positiv utvikling i Afghanistan er det viktig å opprettholde et
høyt bistandsnivå. Det forutsetter at samfunnet fortsetter å bygges
på verdier vi kan identifisere oss med, og at det gjøres klare framskritt i
korrupsjonsbekjempelsen. Vi må være forberedt på at det internasjonale
samfunnet kan stå foran ganske krevende kompromisser framover.
Parisavtalen er
et rammeverk for det internasjonale samarbeidet som er påkrevd for
nødvendige reduksjoner i klimagassutslipp. Men jobben var ikke gjort
i Paris, og samarbeidet under avtalen må styrkes. EU, Kina, Japan
og Sør-Korea kom med nye klimamål i 2020. Næringslivsaktører og
investorer er i økende grad pådrivere, og USA har nå store ambisjoner.
Det gir grunnlag for håp.
FNs klimakonferanse
i Glasgow i november må styrke ambisjonene for å nå Parisavtalens
langsiktige mål – og for gjennomføringen av avtalen. Dessverre ser vi
at bare rundt 40 pst. av landene som signerte avtalen, har levert
oppdaterte eller forsterkede mål. Det er viktig at alle land, og
særlig de store utslippslandene, oppdaterer eller melder inn nye
mål så fort som mulig.
Norge var tidlig
ute og forsterket vårt mål under Parisavtalen allerede i februar
i fjor. Vi forsterket målet vårt mål kraftig, fra minst 40 pst.
kutt innen 2030 til minst 50–55 pst. kutt sammenlignet med 1990. Klimaplanen
regjeringa presenterte i januar, er et taktskifte i norsk klimapolitikk.
Samtidig skal
Norge fortsette å ta sin del av ansvaret for å bistå fattige land
med klimafinansiering. Det er de mest sårbare som rammes hardest
av klimaendringene.
Forrige uke lanserte
regjeringa en ny strategi for klimatilpasning, forebygging og sultbekjempelse
i utviklingsland. Der vil vi bl.a. bidra til å forebygge sultkatastrofer
og matrelaterte kriser ved å styrke mekanismer for tidlig varsling,
kombinert med økonomisk støtte når en krise varsles.
Havet og havnæringene
kommer til å spille en nøkkelrolle i gjenreisingen av den globale
økonomien. Et sterkt internasjonalt blå-grønt havsamarbeid er derfor viktigere
enn noen gang. På tampen av 2020 lanserte Høynivåpanelet for en
bærekraftig havøkonomi sine konklusjoner. Havpanelet er et eksempel
på nyskapende multilateralisme. På initiativ fra statsminister Solberg har
14 stats- og regjeringssjefer fra hele verden kommet sammen og dannet
en slags «koalisjon av villige» for å gå i bresjen for en ambisiøs
havpolitikk. Panellandene har forpliktet seg til å innføre en planmessig,
bærekraftig forvaltning av 100 prosent av sine hav- og kystområder under
nasjonal jurisdiksjon innen 2025. Panelet oppfordrer samtidig alle
andre kyststater til å sikre det samme innen 2030. Det kommer bokstavelig
talt til å innebære et vannskille i arbeidet med å sikre rene, sunne
og produktive hav for framtidige generasjoner.
Regjeringa er
opptatt av at havet må bevares for å sikre framtidig bruk og bærekraftig
økonomi. Organiseringen av Havpanelets arbeid, med det nære samspillet mellom
politikk, forvaltning, eksperter og eksterne miljøer, kan framholdes
som et vellykket eksempel på innovasjon i internasjonalt samarbeid.
Det har resultert i ny og viktig kunnskap både om alvoret i havets
helsetilstand og betydningen av havet for menneskers velferd og
for den globale økonomien. I et krevende internasjonalt landskap
kan Havpanelets arbeidsmetode være en modell også på andre områder.
Denne typen koalisjoner kan være et tillegg til de etablerte multilaterale strukturene.
På den måten kan man utvikle effektive samarbeidsformer som over
tid kan løftes inn i det etablerte multilaterale systemet. Som en
stor havnasjon har vi mye å vinne på å ta ansvar og lede an i det
internasjonale arbeidet for sunne og produktive hav. Vi jobber bl.a.
med å skape tilslutning til en global avtale mot marin forsøpling.
Norge sitter nå
i styrene for både Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, og
Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW. Vi går inn i
siste halvår som styremedlem i IAEA. Byrået har som en av sine fremste oppgaver
å kontrollere at kjernefysisk teknologi bare brukes til fredelige
formål. Selv gjennom pandemien har byrået vært i stand til å opprettholde
sine inspeksjonsaktiviteter over hele verden. Inspeksjonene IAEA utfører,
er helt sentrale for atomavtalen med Iran, JCPOA. IAEA har rapportert
fortløpende om nye tiltak i det iranske atomprogrammet som er i
strid med avtalen. Norge har uttrykt dyp bekymring for Irans manglende
etterlevelse, og beslutningen om å anrike uran opp mot 60 pst. er
nok et urovekkende skritt i feil retning. Norge mener at atomavtalen
– som skal hindre Iran i å utvikle et kjernefysisk våpen – er viktig
for regional og internasjonal sikkerhet. De samtalene som pågår i
Wien akkurat nå, viser at partene er villige til å utforske muligheter
for USAs retur til og Irans fulle etterlevelse av atomavtalen. Dette
er svært vanskelige diskusjoner, som kan ta tid. Vi oppfordrer partene
til å fortsette dialogen.
IAEAs inspeksjoner
vil også bli avgjørende dersom det på et tidspunkt kan finnes en
politisk løsning med Nord-Korea. Et internasjonalt, uavhengig og
troverdig kontrollsystem støtter opp om Sikkerhetsrådets arbeid for
politiske løsninger. Vi bruker styreplassen til å støtte opp om
IAEAs arbeid og understreker generaldirektørens uavhengighet og
inspeksjonsregimets integritet.
Norges toårsperiode
som medlem av eksekutivrådet i OPCW startet i mai i fjor. OPCWs
dagsorden er fortsatt preget av bruk av kjemivåpen i Syria og forgiftningen
av Aleksej Navalnyi. Russland og deres likesinnede jobber aktivt
for å svekke OPCWs ledelse og sekretariatets autoritet og legitimitet.
Norge har både i eksekutivrådet og i Sikkerhetsrådet uttrykt full
tillit til OPCW, og vi fortsetter å gi full støtte til arbeidet
framover.
Sammen med 57
andre land er Norge tilsluttet en felles uttalelse som utvetydig
fordømmer bruken av et kjemisk våpen mot Navalnyi. Vi jobber også
for et vedtak under statspartsmøtet for kjemivåpenkonvensjonen som
finner sted denne uka, om å frata Syria en del rettigheter under
konvensjonen. Vedtaksforslaget er begrunnet i at OPCW har funnet
rimelig grunn til å tro at syriske luftstyrker sto bak bruk av kjemivåpen
ved tre ulike anledninger i 2017. I forrige uke kom OPCW med en
ny rapport om et tilfelle av bruk av kjemivåpen i februar 2018,
og de finner igjen rimelig grunn til å tro at det var syriske luftstyrker
som sto bak.
Vi jobber for
at OPCW og IAEA fungerer etter hensikten, og at de har de ressursene
som trengs. I Sikkerhetsrådet gir vi konsekvent full støtte til
IAEAs og OPCWs integritet og uavhengighet.
Norske interesser
fremmes gjennom en regelbasert verdensorden og internasjonalt forpliktende
samarbeid. Vår plass i FNs sikkerhetsråd, IAEA og OPCW er viktige
arenaer for arbeidet med internasjonal fred og sikkerhet.
Jeg er veldig
glad for Stortingets interesse for Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet,
og i tråd med vedtaket i februar vil en del av årets redegjørelse
omhandle dette. Jeg viser for øvrig til den redegjørelsen jeg holdt
om Sikkerhetsrådet i desember i fjor, og det vil også komme en redegjørelse
til høsten.
I Sikkerhetsrådet
preger pandemien arbeidet fortsatt, i både form og innhold. Det
er enn så lenge fortsatt virtuelle møter som er hovedregelen, og
jeg tror vi alle ser fram til den dagen vi nok en gang kan samles
rundt bordet i sikkerhetsrådssalen.
Til tross for
nye arbeidsformer og de begrensningene det legger på diplomatisk
arbeid, har Sikkerhetsrådet opprettholdt et høyt aktivitetsnivå.
FNs generalsekretær António Guterres tok tidlig under pandemien
til orde for en global våpenhvile som et bidrag i pandemibekjempelsen.
Den siste covid-19-resolusjonen i Sikkerhetsrådet oppfordrer til
reelle våpenhviler og økt humanitær tilgang og sikkerhet for befolkningen.
Gjennom våre nettverk
og i kraft av vår rolle som tilrettelegger oppfordret vi parter
i konflikt til å inngå slike humanitære våpenhviler. På Filippinene
svarte partene med midlertidig stans i kamphandlingene, mens det
i Colombia fikk positive humanitære konsekvenser at ELN-geriljaen
tok et første skritt i samme retning. Norge har også bidratt til
humanitær dialog mellom parter i enkelte konflikter, som i Venezuela.
Men resultatene av generalsekretærens appell er dessverre så langt
ikke tilstrekkelige, og tilgang til vaksinering i konfliktområder forblir
en sentral utfordring.
Pandemien gir
økt grobunn for konflikter og vanskeliggjør partenes fredsbestrebelser.
Norge har prioritert å opprettholde sin fredsdiplomatiske innsats
for å kunne bidra til framgang i ulike fredsprosesser. Økt bruk av
digitale plattformer har faktisk senket terskelen for inkludering
av ulike samfunnsgrupper i dialogarbeid og fredsprosesser. Det er
en positiv trend, som vi tar med oss og bygger på også når pandemien
er over.
En norsk hovedprioritering
i Sikkerhetsrådet er å skape større aksept for sammenhengen mellom
klimaendringer og sikkerhet. Dette arbeidet har fått ny giv i år, ikke
minst på grunn av høynivåmøtet 23. februar, der mange stats- og
regjeringsledere deltok, inkludert statsminister Solberg. Debatten
viste at det er noe mer positiv dynamikk på dette området, primært
på grunn av den nye administrasjonen i USA. Men det skyldes også det
brede engasjementet fra de fleste av de valgte rådsmedlemmene. Mange
av dem er selv direkte berørt av klimarelaterte sikkerhetstrusler.
Jeg har tidligere
omtalt klimaendringer som en trusselmultiplikator, altså en faktor
som forsterker eksisterende konflikter, men som også kan bidra til
å skape nye.
I sitt innlegg
viste statsministeren til en ond sirkel: Klimaendringene undergraver
konflikthåndtering, og konflikt svekker motstandsdyktighet mot klimaendringer.
Flertallet av sikkerhetsrådsmedlemmene anerkjenner denne koblingen.
Et fåtall av rådsmedlemmene mener likevel at dette tøyer grensene
for hva som er Sikkerhetsrådets myndighetsområde, og stiller spørsmål
ved sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt. Norge mener
Sikkerhetsrådet må styrke sitt informasjons- og beslutningsgrunnlag,
gjennom eksempelvis regelmessige orienteringer fra FNs generalsekretær.
Generalsekretæren bør også utnevne en egen spesialrepresentant for
klima og sikkerhet.
Utenriksdepartementet
har inngått et samarbeid med forskningsinstituttene NUPI og SIPRI,
som skal gi Sikkerhetsrådet bedre faktagrunnlag om klima og sikkerhet
til dette arbeidet, og i 2022 skal Norge lede den uformelle ekspertgruppen
om klima og sikkerhet. Dette arbeidet er veldig langsiktig, og den
eneste måten vi kan få gjennomslag på, er å være grundige og ha
godt dokumenterte forslag. Men vi ser at det nytter. I januar forlenget
Sikkerhetsrådet mandatet til FNs fredsbevarende styrke på Kypros.
Som følge av norsk innsats ble det for første gang for dette mandatet
sikret en henvisning til at konsekvenser av klimaendringer og miljø
skal være en del av dialogen mellom partene.
Det er en realitet
at rådsdynamikken lenge har vært utfordrende. Men inntrykket vårt
etter fire måneder som medlem er at det nå er en mer konstruktiv
atmosfære i Sikkerhetsrådet enn det har vært på lang tid. En ny amerikansk
administrasjon, som uttrykker økt vilje til samarbeid og engasjement,
er en del av denne positive utviklingen.
Foruten en resolusjon
om covid-19 har rådet hittil i år vedtatt resolusjoner for Kypros,
Sudan, Jemen, Sør-Sudan, Somalia, Den sentralafrikanske republikk,
Nord-Korea og Libya. I to av disse, som gjaldt forlengelsen av sanksjonsregimet
for Jemen og en justering av styrkenivået til FNs fredsbevarende
operasjon i Den sentralafrikanske republikk, har kun ett rådsmedlem
stemt avstående. Resten har vært enstemmige vedtak.
Ofte vil verdien
og effekten av et samlet sikkerhetsråd bety mer enn verdien av enkelte
formuleringer i et vedtak. Det at Sikkerhetsrådets medlemmer har
klart å samle seg om to felles uttalelser om situasjonen i Myanmar
etter militærkuppet, er et slikt eksempel, og kanskje særlig presidentuttalelsen
som fordømte voldsbruken mot fredelige demonstranter. Det var overhodet
ikke gitt at Sikkerhetsrådet ville komme fram til enighet – det er
over ti år siden rådet uttalte seg om den politiske situasjonen
i Myanmar. Samtlige rådsmedlemmer, inkludert Russland og regionale
aktører som Kina, India og ASEAN-medlemmet Vietnam, står bak uttalelsene.
Det har langt større betydning enn om vestlige land alene hadde
uttalt seg utenfor rådet.
Samtidig ser vi
at situasjonen på bakken i Myanmar stadig forverres. Flere hundre
er drept av sikkerhetsstyrkene, flere tusen er skadet, og flere
tusen er også fengslet. Militærregimet har nylig sagt at den ettårige
unntakstilstanden de innførte 1. februar, kan bli ytterligere forlenget
til inntil to år. Det regimet omtaler som demokratiske valg, vil
i så fall bli utsatt tilsvarende. Parallelt fortsetter tiltalebyrden
mot avsatte Aung San Suu Kyi å øke i omfang.
Utviklingen er
svært bekymringsfull. Norge arbeider for at Sikkerhetsrådet skal
holde Myanmar på dagsordenen, og vi har tatt til orde for at et
rådet må undersøke hvilke ytterligere tiltak rådet kan iverksette.
Norge har fryst
stat-til-stat-programmene for faglig samarbeid mellom norske og
myanmarske offentlige institusjoner, men vi opprettholder samtidig
freds- og demokratiseringsarbeid, menneskerettigheter og humanitær
bistand.
Tigray-regionen
i Etiopia er en annen betent konflikt Norge har bidratt til å sette
på Sikkerhetsrådets dagsorden. Norge har hatt en tydelig stemme
for å stanse kamphandlingene, sikre humanitær tilgang, yte livreddende
bistand og beskytte sivile. Det er dypt urovekkende rapporter om
mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som må
følges opp med uavhengig etterforskning og straffeforfølgning av
overgriperne. Situasjonen har grenseoverskridende konsekvenser som
truer regional sikkerhet. Vi jobber for at Sikkerhetsrådet, i samarbeid
med Den afrikanske union, kan påvirke partene i konflikten til å
finne løsninger som kan de-eskalere situasjonen og gi grunnlag for
forsoning internt i landet og med naboland. Siden november i fjor
har Norge bevilget over 100 millioner kroner som humanitær respons
på krisen i Tigray.
I våre innlegg
i Sikkerhetsrådet kommer vi med oppfordringer og anbefalinger til
myndigheter, konfliktparter og det internasjonale samfunnet. Vi
legger særlig vekt på å framheve beskyttelse av sivile, inkludert barn,
kvinners deltakelse og rettigheter i fredsprosesser og sikkerhetsutfordringer
som forsterkes av klimaendringer. Det at vi og andre land tar opp
disse problemstillingene, betyr at de i større grad blir en del
av rådets beslutningsgrunnlag.
Vi har fått styrkede
føringer for å ivareta kvinner, fred og sikkerhet i flere skriftlige
produkter. Vi jobber også for å forsterke språk om seksualisert
vold mot kvinner, beskyttelse av sivile og klima og sikkerhet i
både presidentuttalelser og mandatfornyelser. I forbindelse med
Sikkerhetsrådets vedtak i mars av en resolusjon som fornyet sanksjonsregimet
for Jemen, jobbet Norge målrettet for – og lyktes med – å få inn
den første listeføringen noensinne for seksualisert vold i dette
sanksjonsregimet. Og vi har tatt på oss tunge lederverv. Vi leder sanksjonskomiteene
for Nord-Korea og for ISIL og Al Qaida, og vi leder arbeidsgruppen
for barn og væpnet konflikt. Dette er utfordrende oppgaver, men
også en tillitserklæring fra Sikkerhetsrådets øvrige medlemmer.
Norge tar samtidig
et særlig ansvar for å følge opp situasjonen i Afghanistan og den
humanitære situasjonen i Syria. Dette er viktige oppdrag, men de
er også krevende. Gjennom å ta disse oppgavene vil vi fremme både
norske prioriteringer og bidra i saker som er viktige for internasjonal
fred og sikkerhet. Sammen med Estland ledet Norge i mars arbeidet
med å samle Sikkerhetsrådet i en fordømmelse av målrettede angrep
mot sivile i Afghanistan.
Arbeidet med å
oppnå enighet i Sikkerhetsrådet er til tider krevende, og i enkeltsaker
kan det være stor avstand mellom de ulike medlemmene. Også vårt
handlingsrom i Sikkerhetsrådet er betinget av de andre medlemmenes
posisjoner. Vi jobber likevel målbevisst for å skape positiv bevegelse,
spesielt i de sakene som er høyt prioritert fra norsk side.
Sikkerhetsrådets
evne og vilje til å reagere bestemmes av summen av viljen til de
til enhver tid sittende 15 rådsmedlemmene. Mange saker som behandles
av rådet, krever dessuten konsensus. Unntaket er resolusjonsvedtak
som krever minst ni ja-stemmer og ingen veto fra de faste medlemmene.
Det å finne felles
løsninger betyr også at vi må inngå – og akseptere – kompromisser
med de 14 andre medlemmene. Et bearbeidet produkt, enten det er
en resolusjon, en presidentuttalelse eller en pressemelding, fremmet
i fellesskap vil ha større gjennomslagskraft enn alternativene,
som enten vil være et delt sikkerhetsråd, eller enda verre: et taust
og handlingslammet sikkerhetsråd der vi ender opp med å fremme vårt
primærbudskap alene eller sammen med likesinnede medlemmer – utenfor
rådet. I den sammenheng er det viktig å understreke at selv om ikke
Sikkerhetsrådets medlemmer alltid lykkes med å oppnå enighet, er
dette fortsatt hovedmønsteret. De første månedene som valgt medlem
av Sikkerhetsrådet viser at det er mulig å få gjennomslag for, og
støtte til, norske prioriteringer i rådets løpende arbeid og vedtak.
Da jeg holdt fjorårets
redegjørelse, var det kanskje ikke så mange av oss som så for seg
at bare én uke senere ville grenser og luftrom stenges, land innføre
portforbud og fly over hele verden settes på bakken. 14. mars i
fjor utstedte UD et globalt reiseråd: For første gang i historien
ble alle reiser som ikke er strengt nødvendige, frarådet til alle
land. Norske borgere på reise fikk beskjed om å reise hjem på en
trygg og rolig måte. Fra mange steder var dette lettere sagt enn
gjort. For å hjelpe flyselskapene på vingene i en krevende situasjon
ble fly hjem-ordningen etablert. Den var et samarbeid mellom Utenriksdepartementet
og Samferdselsdepartementet og gikk ut på at staten garanterte for
flyselskapenes utgifter ved gjennomføring av planlagte ruter og
charterflyvninger. Den enkelte reisende betalte for sin egen billett, men
vi sørget for at flyvningene kunne gjennomføres. I løpet av noen
hektiske våruker reiste rundt 6 500 passasjerer på 51 fly trygt
hjem fra bl.a. Marokko, Spania, Tyrkia, Brasil, Nigeria, Ghana,
Pakistan og Kypros. Konsulær bistand er en viktig del av utenrikstjenestens
ansvarsområde.
Spørsmålet jeg
åpnet redegjørelsen med – hva er norsk utenrikspolitikk? – kan selvfølgelig
besvares på veldig mange ulike måter. Ved å vise til våre interesser, verdier
og vår historie eller gjennom en redegjørelse på nesten en time,
kan vi vise hvordan vi jobber for Norge.
Samtidig som jeg
står her på Stortingets talerstol, utøves norsk utenrikspolitikk
i praksis. I Yangon hjelper medarbeidere ved ambassaden nordmenn
som vil forlate Myanmar i kjølvannet av militærkuppet. I Genève forbereder
vår FN-delegasjon seg til digitale konsultasjoner om reform av Verdens
helseorganisasjon.
Og både her i
Oslo og i en lang rekke andre byer i verden fortsetter vi arbeidet
med å fremme norske interesser.