Terje Breivik (V) [16:12:29 ] : Noreg har eit av dei best organiserte,
velfungerande arbeidsmiljølovverka, samarbeid og gjensidig respekt
partane i arbeidslivet imellom, uansett kva land me samanliknar
oss med – heldigvis – og eit udelt gode me saman med partane i arbeidslivet
må hegna om, foredla og vidareutvikla.
Trepartssamarbeidet
er ein berebjelke for fridom, tryggleik og føreseielege vilkår i
norsk arbeidsliv. Den norske modellen med små skilnadar, likeverd
og tett samarbeid er ikkje berre viktig for at me alle skal kunna leva
frie, sjølvstendige liv, men òg eit av dei viktigaste konkurransefortrinna
norsk industri og næringsliv har. Verdien av at alle vert høyrde,
kan delta i utviklinga av eigen arbeidsplass, eiga verksemd, eigne
produkt og løysingar, er uvurderleg både for det psykososiale og
for verdiskapinga. Venstre er glade for å kunna ha ei robust arbeidsmiljølov
og eit robust regelverk i Noreg, noko me ikkje minst har sett verdien
av no under koronakrisa, der me som samfunn og fellesskap i stort
har evna å snu oss rundt og gje dei fleste tryggleik, sjølv i ei
gjennomgripande krise.
Eg og Venstre
er òg svært glade for at det på arbeidsmiljøsida eigentleg er tverrpolitisk
semje om dei store linjene. Eg er faktisk så frimodig å påstå, etter
sjølv å ha sete i arbeids- og sosialkomiteen her på huset – ikkje
ein heil stortingsperiode, men ein periode – at det meste som er
av usemje på feltet, er meir eller mindre konstruert fordi ulike
parti og interesser har interesse av nettopp å dyrka og skapa inntrykk
av at konfliktane er langt større enn dei faktisk er. Med andre
ord ligg alt til rette for at me har alle føresetnadar for å modernisera
og tilpassa arbeidsmiljølovverket, i takt med behova både arbeidstakarane,
arbeidsgjevarane og samfunnet har.
I ein kvardag
som er prega av digitalisering, auka krav til fleksibilitet, anten
på grunn av karakteren til arbeidet eller behova arbeidstakarane
måtte ha til å ta arbeidet med seg, er det rimeleg opplagt at regelverket
må tilpassast og endrast. For Venstre er det i så måte heilt essensielt
at arbeidstakarane skal ha den same tryggleiken knytt til arbeidsmiljø,
rettar og rammeverk som i den «gamle» arbeidsdagen, der arbeidet
i all hovudsak gjekk for seg i lokala arbeidsgjevar til kvar tid
stilte til disposisjon.
Samstundes ser
me arbeidsgjevarar som òg kan ha behov for noko større fleksibilitet
knytt til defineringa av normalarbeidsdag, kveldsarbeid og kva som
skal leggjast til rette for på arbeidsplassen. Dei treng òg ei tydeleggjering
av plikter og rettar av t.d. personvernmessig karakter. Det kan
òg vera eit behov for å sjå på forenklingar og endringar som legg
betre til rette for eit meir fleksibelt arbeidsliv, og det kan vera
gode grunnar til å sjå på arbeidstidsavgjerdene som i dag gjeld,
slik at det vert betre og meir fleksibelt for arbeidstakarane.
Arbeidsmiljølova
og anna regelverk er ikkje godt nok tilpassa ein ny arbeidskvardag
verken i eit kortsiktig eller langsiktig perspektiv, med auka bruk
av heimekontor og større grad av fleksibilitet når arbeidet vert
utført. «Det nye arbeidslivet» kom ikkje med koronakrisa, men det
har vorte ytterlegare aktualisert av denne, ikkje minst når det
gjeld omfanget av heimekontorbruk. Fleire hevdar, truleg med rette,
at krisa vil føra til varige endringar i arbeidsmønsteret, kjappare
enn elles.
Heldigvis ser
det ut til at mange trivst med å jobba heimanfrå, men med dagens
situasjon er òg heimekontoret for mange ei situasjonspåtvinga løysing.
Regelverket skil heller ikkje mellom pålagt heimekontor eller frivillig
avtalt heimekontor. Situasjonen me er i, er nokså ny og mellombels,
men for framtida er det viktig at me lagar eit regelverk som differensierer
innhaldet sitt ut frå om heimekontorordninga er pålagd eller ikkje.
For Venstre er det viktig at heimearbeidet i ein normalsituasjon må
byggja på reell frivilligheit frå den tilsette si side, og hovudregelen
må vera at alle har tilgang til å arbeida i lokala for verksemda
om dei ynskjer det.
I ein arbeidskvardag
der ein vekslar på å vera på kontoret og jobba heimanfrå, meiner
me òg at arbeidsgjevarane må sikra at dei tilsette har nødvendige
hjelpemiddel og infrastruktur for å kunna utføra jobben sin. Undersøkingar
viser at to av ti arbeidstakarar under koronakrisa ikkje har fått
dekt noko tilrettelegging i form av ny infrastruktur. Difor kan
det vera lurt å få på plass ei overordna regulering om dette i lovverket,
sjølv om mykje naturleg og framleis bør avtalast lokalt mellom partane.
Dei tillitsvalde
har ein viktig funksjon for å ta vare på kollegaane sine. Dei er
bindeleddet mellom arbeidstakar og arbeidsgjevar i mange tilfelle,
og mange fungerer òg som eit viktig sosialt lim i organisasjonen
dei arbeider i. Rolla til den tillitsvalde for å bidra til gode
heimekontorløysingar bør vurderast å verta lyft fram i regelverket
i framtida.
Det psykososiale
arbeidsmiljøet vert naturleg òg påverka ved arbeid andre stader
enn på arbeidsplassen. Nokre føler seg meir einsame, nokre rapporterer
om psykiske plager, og over 60 pst. slit med å skilja arbeid og fritid
når dei er på heimekontor. Det viser at når ein brukar heimekontor,
vert leiing ekstremt viktig, men det er òg slik at dagens regelverk
ikkje omfattar det psykososiale arbeidsmiljøet på heimekontora i
noko særleg grad. Det vert omfatta av arbeidsmiljøomgrepet i lovverket, men
det kan nok med fordel lyftast fram og koma meir direkte fram i
føresegner.
Avslutningsvis
– og innleiingsvis – vil eg gje regjeringa og statsråden honnør
for at dei har varsla at endringar i heimekontorføresegna kjem på
høyring. Likevel trur eg det er viktig å vera tydeleg på at det
ikkje er nok. Den nye arbeidskvardagen krev ein heilskapleg gjennomgang
av ei rekkje reglar utover dette, og det håpar eg at regjeringa
òg vil sjå på.
På bakgrunn av
det vil eg kort og godt spørja statsråden: Kva grep vil statsråden
ta for å møta utfordringane knytte til den nye arbeidsdagen som
så mange opplever?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:19:46 ] : I tråd med interpellasjonsdebattens
natur skal jeg, selv om spørsmålet til slutt var kort og godt, ikke
svare kort og godt. Jeg har jo også 10 minutter til rådighet, så
jeg vil dvele litt rundt spørsmålet. Bare først en ting som er greit
å ha med seg i bakhodet når vi snakker om det nye arbeidslivet,
og det er at selv om mange har hjemmekontor, er det fortsatt bare
en mulighet for litt over ca. 50 pst. av norske arbeidstakere. Så
veldig mange har ikke mulighet til hjemmekontor, og det er færre
enn dem som i dag har det, som nok har det som – hva skal man si
– en naturlig del av sin jobbhverdag.
I en annen sammenheng
kunne vi brukt litt tid på å mimre om de dagene da hjemmekontor
hørtes forlokkende ut, da det var en fin måte å kunne jobbe på en
litt annerledes måte. Nå er det jo noe flest mulig skal gjøre.
Samtidig er det
verdt å si at koronapandemien har vist frem både noe av det beste
i den norske arbeidslivsmodellen og hvorfor den norske arbeidslivsmodellen fungerer.
Blant annet har vi på nasjonalt plan hatt veldig tett og nær kontakt
med organisasjonene i arbeidslivet. I virksomhetene har arbeidstakere
og arbeidsgivere snudd seg om og klart å gjennomføre oppgaver som
jeg tror, hvis vi spoler et år tilbake, mange var i tvil om var mulig
å gjennomføre under sterkt endrede betingelser. Så er vi fortsatt
i en unntakssituasjon der hensynet til smittevern fører til at mange
må utføre arbeidet annerledes enn normalt, både de som må gå på
jobb, og de som må gå på jobb, men fra hjemmekontor.
Rammene for arbeidslivet
i Norge fastsettes gjennom lovgivning og gjennom avtaleverket mellom
partene. Systemet er innrettet for å kombinere hensynet til vern
av arbeidstakerne med muligheten for å avtale fleksible løsninger.
Et eksempel er regulering av arbeidstid, som er bygget opp med noen
normalregler i loven, men med mulighet for å avtale unntak. Avtaler
med fagforeninger gir typisk muligheter for økt arbeidstid i perioder.
Det er et typisk system for det vi kan kalle den nordiske modellen,
med ulike nasjonale varianter, men som samlet sett gir – eller i
hvert fall skal gi – en balanse mellom fleksibilitet, omstillingsmuligheter
og trygghet.
Nå skal ikke
jeg dvele ved de endringene som har kommet siden 2013, men det er,
som interpellanten også sier, et viktig poeng for denne regjeringen
at vi skal ha en oppdatert og moderne arbeidsmiljølov. Det betyr at
arbeidsmiljøloven ikke er som de ti bud, som kom på steintavler.
Arbeidsmiljøloven er et lovverk der det grunnleggende hensynet til
arbeidstakernes trygghet og sikkerhet, men også hensynet til fleksibilitet
hele tiden må diskuteres og søkes å ivaretas. Et eksempel på en
slik liten modernisering er mulighetene for at arbeidstakerne nå
kan ta initiativ til å inngå skriftlige avtaler om utføring av arbeidet
mellom 21 og 23. En del slike ting er også egentlig i praksis bare
en oppdatering til det nye arbeidslivet som det er. Det er verdt
å minne om at beskyttelse som bare finnes på papiret, men ikke korresponderer
– altså at reglene ikke korresponderer med slik virkeligheten er
– ofte gir dårligere beskyttelse i praksis. Regjeringens mål er
å bygge videre på den norske arbeidslivsmodellens kombinasjon av
vern og fleksibilitet.
I koronatiden
er det mange som har hatt behov for å bruke andre ordninger. Det
gjelder hvor og når det arbeides. NHOs medlemsundersøkelse viser
at 63 pst. av bedriftene har benyttet hjemmekontorløsninger. YS
Arbeidslivsbarometer viser at 40 pst. av arbeidstakerne som er omfattet
av dem, er blitt pålagt hjemmekontor. Det er altså inngått en rekke
avtaler om arbeidstidsordninger mellom partene i arbeidslivet. Hovedinntrykket mitt
er at arbeidslivsmodellen vår har fungert godt i møte med en krise
som den vi står i nå.
Det gjelder en
egen forskrift om arbeid i arbeidstakerens eget hjem som fastslår
at arbeidsmiljøloven gjelder, men med nærmere presiseringer og en
del unntak. Arbeids- og sosialdepartementet har i dialog med hovedorganisasjonene
i arbeidslivet sett på behovet for å oppdatere denne forskriften.
Den ble innført i 2002, og jeg er enig med interpellanten i at mye
har endret seg siden den gang, ikke minst på teknologisiden. Prosessen har
kommet så langt at et høringsnotat med forslag til justeringer av
forskriften om kort tid vil bli sendt ut. Det er altså det kortsiktige
arbeidet.
Men det er behov
for også å se på dette mer langsiktig. Da må vi ha et systematisk
og godt bearbeidet kunnskapsgrunnlag som også sier noe om erfaringene
fra koronatiden, og om hva som er behovene for det som kanskje blir
en ny normal i tiden etter. Departementet har satt i gang et slikt
arbeid. OsloMet skal kartlegge omfang, utviklingstrekk og konsekvenser
av hjemmekontor og annet fjernarbeid, med en delrapport til sommeren
og en sluttrapport om et år. Til sommeren vil Statens arbeidsmiljøinstitutt
legge frem en gjennomgang av funn fra forskningen om arbeidsmiljø
og helse med tanke på hjemmekontor.
Det å klare å
modernisere og tilpasse regelverket gjennomføres best gjennom en
stegvis tilnærming, der vi også har tid til å ha dialog med organisasjonene
i arbeidslivet. Vi behøver ikke å reparere det som fungerer, men
som interpellanten var inne på, kan det være områder der det er
behov for en klargjøring eller endring av regelverket. En mer fleksibel
organisering av arbeidssituasjonen forventes å bli vanlig også etter
koronaen, og det kan kreve at det må bli tydeligere hva som forventes fra
henholdsvis arbeidsgiverens og arbeidstakerens side.
Men det er noen
ting som må stå fast. Det skal være en skriftlig arbeidsavtale med
beskrivelse av sentrale forhold som arbeidstid og lønn. Ved hjemmearbeid
skal det etter dagens forskrift også være en egen skriftlig avtale
mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Dette gir et godt grunnlag
for arbeidstakeren og arbeidsgiveren til å avklare rammene dem imellom.
Det kan være aktuelt med en mer omfattende gjennomgang av regelverket rundt
ulike former for fjernarbeid etter at vi har samlet mer kunnskap
og erfaringer. Det blir en helt annen situasjon når man går fra
påtvunget hjemmekontor til å utforme fremtidige arbeidsformer etter
hva den enkelte virksomhet og arbeidstakerne selv kan ønske seg.
Åpenbare utfordringer
i dagens situasjon er fraværet av fysiske møtesteder og det sosiale
limet på mange arbeidsplasser. Det kan også være en risiko for at
arbeidsmiljøspørsmål blir individualisert i stedet for å handle
om selve arbeidet som skjer i fellesskap. Nå-situasjonen gjør det
ikke mulig for virksomhetene å utforske gode løsninger på disse
områdene. Jeg deler interpellantens vurdering av at også fremtidige
reguleringer av arbeidslivet må ivareta balansen mellom trygghet
og fleksibilitet.
La meg avslutte
med to betraktninger med tanke på hva slags regelverk. Hvis vi skal
justere eller endre noe på regelverket, ikke bare disse kortsiktige
justeringene, eller justeringene som kommer nå, men hvis vi skal
gjøre noe med regelverket på sikt, er det positivt, mener regjeringen,
med fleksibilitet. Men det er ikke positivt hvis det aldri er mulig
i praksis å dra et skille mellom arbeid og fritid. Det at veldig
mange arbeidstakere nå har mulighet til å ta med seg arbeidsplassen
hjem, gjør ikke at alle arbeidstidsreguleringer og slikt oppheves
av den grunn, men i praksis kan det føles sånn for mange. Det å ha
fleksibilitet til å jobbe på kvelden fordi man har lyst til å gå
litt tidligere for å hente barna, er veldig bra, men i praksis å
leve i en arbeidshverdag der arbeidstakeren forventes å være eller
er tilgjengelig for arbeidsgiveren, selv om det ikke er slik reglene
er, er ikke bra. I arbeidslivet skal man ha et klart skille mellom
fritid og arbeid.
La meg ta et
annet eksempel. Muligheten til å bruke hjemmekontor er åpenbart
positivt hvis man har mulighet til det, men representanten Breivik
er inne på noe som også er viktig. Det kan tenkes at en virksomhet
ønsker å spare penger på hjemmekontor. Skal man ha et regelverk
som sier at det er helt greit at man i praksis har hjemmekontor
for alle de ansatte, slik at man kan spare masse penger på kontorlokaler?
Det er en viktig grense å dra opp, og jeg vil bare signalisere nå,
før andre kommer til, at jeg mener vi skal ha et regelverk som gjør
det ganske klart at man verken kan bruke hjemmekontor som en regelfri
sone eller som et innsparingstiltak for å spare penger i virksomheten.
Terje Breivik (V) [16:29:08 ] : Takk til statsråden for eit
godt, positivt og framoverlent svar. Eg er òg veldig glad for å
høyra at hovudinntrykket til statsråden er at arbeidsmiljøinstituttet,
for å kalla det det, har stått seg så godt i ein krisesituasjon
som den me no står midt oppe i.
Eg og Venstre
er sjølvsagt samde i at når me skal sjå på regelverket knytt til
den nye arbeidskvardagen, må det skje gjennom ei brei tilnærming
og sjølvsagt vera tufta på kunnskap og dialog. Likevel er det etter
mitt ringe skjøn nokre område me med fordel kan og bør gjera noko
med rimeleg kjapt. Det finst t.d. fleire døme på skatteordningar
som bør gåast gjennom. Openbert i så måte er dei kostnadene folk
no kan få med heimekontorløysingar. Om arbeidsgjevar ikkje dekkjer
utstyr til heimekontor og arbeidstakar sjølv kjøper dette inn, vil dei
utgiftene naturleg nok gå inn i det generelle minstefrådraget me
alle nyt godt av i personskatteregimet.
Minstefrådraget
er i dag på heile 106 750 kr, som isolert sett er veldig bra. Men
om ein person har faktiske kostnader på lat oss seia 50 000 kr i
samband med heimekontorløysing, og ein annan endar opp med 0 kr
fordi vedkomande alt kanskje har eit rom i huset som har nødvendig
og godt nok utstyr, må dei i dag betala den same skatten. Ein kan
i staden tenkja seg at me innfører ei enkel valfridomsløysing, der
ein t.d. kan velja mellom dagens minstefrådrag på knappe 107 000 kr
og eit lågare skattefrådrag, t.d. 90 000 kr, pluss dei faktiske
kostnadene for heimekontoret, og då vil frådragsretten for dei faktiske
kostnadene verta langt meir effektiv, utan at det går utover ei
allereie enkel, rimeleg og ubyråkratisk ordning for den enkelte
arbeidstakar og skattytar.
Eg trur òg det
er behov for at regelverket knytt til yrkesskade og forsikring vert
oppdatert rimeleg kjapt. I dag vert ein dekt på arbeidsplassen,
mens tilhøva knytte til auka mobilitet, meir heimekontor og anna
ikkje er dekte. Det er òg døme på regelverk som må gjerast tydelegare,
for å sikra at tilsette er dekte av forsikring uansett kvar ein
utfører arbeidet.
Både skatt og
forsikring er to område det nok er fullt mogleg å gjera nok med,
og som me kanskje bør gjera noko med rimeleg raskt, utan at me treng
så veldig mykje meir kunnskap om dei faktiske tilhøva.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:32:30 ] : Det er mange områder.
Igjen: Man må skille litt i forhold til det som er nødvendig og
viktig å klargjøre nå. Vi har gjort noen klargjøringer allerede,
f.eks. knyttet til tolkninger av yrkesskaderegelverket. Men la oss
heve blikket litt og se hva slags regelverk vi trenger i et arbeidsliv hvor
hjemmekontor blir mer vanlig. Interpellanten nevner noe, men det
er f.eks. også spørsmål om arbeidstid. I dag er det gunstigere regler
– om det er gunstig, kommer kanskje an på hvordan man ser på det
– ved at man kan jobbe mer og annerledes på hjemmekontor enn man
kan hvis man er på arbeidsplassen. Det har nok opphav i en tanke
om at det å være på hjemmekontor nærmest var å regne som et gode,
og det var i hvert fall en veldig liten del av norsk arbeidsliv
som i realiteten kunne det.
La oss se litt
videre, hvor hjemmekontor kanskje til og med for noen kan bli en
institusjonalisert del av arbeidsplassen: Det er et spennende forslag
som diskuteres nå, om vi kan se for oss en mye mer desentralisert
ansettelsespolitikk i staten. Jeg synes det er en spennende måte
å tenke på. Det er nok ikke sånn at ansatte i alle departementene
kan bo over hele landet, men at det også kan være mulig i lengre
perioder å være ansatt i et statlig organ i Trondheim, Bergen eller
Oslo, men bruke mye av tiden i hjemkommunen sin, det være seg Porsgrunn, Målselv
eller Karasjok, fordrer en helt annen måte å tenke rundt hjemmekontor
på enn tidligere.
Samtidig er jeg
veldig opptatt av å understreke at vi ikke må lage et hjemmekontorregelverk
som faller over i den motsatte grøfta, og det tror jeg interpellanten
er enig i. Det at arbeidsgiver har rett til å be deg komme på jobb
fysisk, men også at du har rett til å møte på jobb, tror jeg er
et ganske viktig poeng. Ikke minst tror jeg mange, etter nå å ha
fått oppleve påtvunget hjemmekontor i en lang periode, gleder seg
til å komme fysisk på kontoret, med åpen kantine, kaffeprat, vinlotteri
og hva det nå skal være – eller kakelotteri, da, for å være litt
mer korrekt!
Rigmor Aasrud (A) [16:35:04 ] : Først vil jeg takke interpellanten
for at han tar opp et tema som er aktuelt, og det ser ut som om
det fortsatt kommer til å bli aktuelt en periode, sånn som covid-19-situasjonen
utvikler seg.
For Arbeiderpartiet
er trygghet for arbeid og trygghet i arbeid helt grunnleggende.
Situasjonen vi har hatt nå, har synliggjort at det er utfordringer
knyttet til trygghet både for arbeid og i arbeid. Jeg må si at jeg
ikke er helt enig i representanten Breiviks utsagn om at det er stor
enighet omkring arbeidsmiljøloven i denne salen. Jeg minner om at
i 2015 var det 1,5 millioner arbeidstakere som streiket for forslagene
til endring i arbeidsmiljøloven, og det er fortsatt mye som kan
gjøres i arbeidsmiljøloven – styrke fortrinnsretten, redusere bruken
av midlertidig ansatte og innleie. Det ble flertall for å fjerne nulltimerskontraktene,
men kollektiv søksmålsrett er tatt ut. Det er andre saker som bør
inn i arbeidsmiljøloven.
Men til det som
gjelder hjemmekontor: Det er veldig mye bra med hjemmekontor. Mange
av oss har fått bedre tid, og vi belaster miljøet mindre fordi vi
reiser mindre. Veldig mye av dette er bra, men det er helt klart mange
utfordringer knyttet til den situasjonen mange møter med hjemmekontor.
Det er helt klart at hvis en bor i en stor leilighet eller i et
stort hus der en kan sitte i hver sin ende av huset og ha hjemmekontor,
er saken ganske annerledes enn om en bor i en liten leilighet i Oslo
og har fire–fem unger på hjemmeskole. Da er nok utfordringen ganske
mye større.
Det er også utfordrende
for dem som blir sittende veldig mye alene. Psykiske utfordringer
ser vi at mange møter etter å ha vært isolert både på hjemmekontor
og ellers. Og jeg tror mange av oss som etter hvert har måttet bruke
litt forskjellige former for hjemmekontor, også merker at den fysiske
belastningen kan være noe stor. Det er ikke støtt alt på hjemmekontoret
er helt som vi er vant til på kontoret. En av de viktigste tingene
med arbeidsmiljøloven er at vi har en god kontrollfunksjon for dette,
men det er vanskelig å kontrollere hvordan forholdene er på hjemmekontor,
sånn det er i dag.
Vi har en regjering
som for noen år siden gikk til valg på at de skulle ha stor gjennomføringskraft.
Vi har en forskrift fra 2002. Arbeidstakerorganisasjonene har i flere
sammenhenger tatt opp behovet for å oppdatere den forskriften fordi
det er så veldig mange som er på hjemmekontor. Flere, også statsråden,
har vært innom noe av det som er utfordrende. Arbeidstid som glir
over i fritiden, arbeidsutstyr og hvilke tekniske løsninger en har,
hvordan en skal sørge for at helse, miljø og sikkerhet er godt nok
ivaretatt på hjemmekontoret, og det med ulykkes- og skatteregler
er blant det som er tatt opp. Men nå har altså denne pandemien vart
et helt år. Mange av oss har sittet på hjemmekontor i nesten et helt
år, og fortsatt er en ikke kommet lenger enn at en varsler at en
nå skal vurdere å legge fram noe på høring. Det er i alle fall kanskje
ikke det jeg tenker på som gjennomføringskraft.
Men det er bra
at det skjer noe. Vi mener det er helt avgjørende at en når en skal
oppdatere den forskriften nå, legger det som er grunnlaget i den
norske modellen til grunn, at arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene
er veldig tett på det arbeidet, for det er bare på den måten en
kan finne gode løsninger som tjener både arbeidsgiverne og arbeidstakerne.
Representanten
Breivik og andre her har vært innom det med yrkesskade. I dag tidlig
leverte vi et representantforslag om yrkesskade. Og for åtte år
siden lå det en sak i Stortinget om yrkesskade – en ny lov, en oppdatert
lov. Den ble trukket av regjeringen Solberg. Og det er det som har
skjedd med yrkesskade i denne åtteårsperioden. Hadde den loven vært
på plass, hadde muligens mye vært bedre.
Heidi Nordby Lunde (H) [16:40:05 ] : La meg også starte med
å takke representanten Breivik for å ta opp et aktuelt tema til
debatt. Det gir oss en anledning til å se litt fordomsfritt på behovet
for å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven for å tilpasse denne til
en ny arbeidshverdag.
For det er jo
slik, som representanten Aasrud var innom, at sist vi gjorde endringer
i arbeidsmiljøloven, i 2015, stemte Arbeiderpartiet mot dette, og
LO tok ut generalstreik. Så viser det seg at siden den gang har
det faktisk ikke vært noen økning i antall midlertidig ansatte, og
det at vi gjorde det enklere å innføre langvakter i turnus, har
ført til mer heltid.
I 2017 tror jeg
det var Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik som tok med seg TV 2
til sykehjem i Arendal for å vise at i Arbeiderparti-styrte kommuner
klarte man å konvertere flere fra deltid til heltid. Det viste seg
i reportasjen at de begrunnet dette nettopp med innføringen av langvakter,
som førte til mer heltid og tryggere beboere som slapp å forholde
seg til mange i turnusvakter. Høyre-politikk virker!
Når det er sagt,
tror jeg nok at det er litt for tidlig å slå fast at vi har fått
en varig endring av arbeidshverdagen, og derfor om en unntakstilstand
skal være det som er grunnlaget for nye endringer i arbeidsmiljøloven.
Jeg håper for så vidt at vi ser varige endringer, som gir både arbeidstakere
og arbeidsgivere mer fleksibilitet til å organisere hverdagen, som
kanskje også gir et lavere klimaavtrykk på grunn av redusert pendling
og langreiser for møter, og kanskje økte muligheter for at man kan
bo nettopp der man vil, og likevel ha mulighet til å ta en jobb
langt der ifra. Noen opplever det som truende at der man vil bo,
faktisk er Oslo, og at Oslo-folk nå kan begynne å søke på jobber
andre steder i landet, selv om hensikten med det forslaget kanskje
var motsatt.
Men vi har også
sett at det som tidligere ble sett på som et privilegium for de
få, nemlig det å ha hjemmekontor, ganske raskt har blitt en delvis
belastning for noen. For jeg tror nok at det å ha hjemmeskole og
stengte barnehager bidrar til en større belastning på hjemmekontor
enn det mange ser. Det å jobbe hjemmefra i utgangspunktet kan være
en krevende øvelse, og vi ser nå at folk savner fellesskapet og
arbeidsplassen sin. Så jeg håper vi vil se varige endringer som
tar opp i seg det beste fra det vi har lært under pandemien.
Men la meg vise
til noen dilemmaer. For det første er det, som også Aasrud var innom,
ikke alle som har plass til å sette av dyre kvadratmetere i sin
egen bolig eller hybel til å skape en god arbeidsplass. For det
andre har arbeidsgiver et betydelig tilretteleggingsansvar for å forebygge
bl.a. sykdom, der særlig muskel- og skjelettplager nå er det som
fører til mye sykefravær, som igjen kan føre til avgang fra arbeidslivet.
Men det siste er også lempet på når det gjelder hjemmekontor. Bør
vi kanskje se på det? Hvor går grensene for arbeidsgivers mulighet til
å tilrettelegge i mitt hjem og også mulighet til å følge meg opp?
Som stortingsrepresentanter
tror jeg vi alle føler på den flytende overgangen mellom privatliv
og fritid og arbeidstid, men vi er heldigvis unntatt arbeidsmiljøloven,
og det gjør jo arbeidsdagen litt lettere. Men også dette kan være
krevende for mange.
Så er det mange
ting vi verken kan eller bør lovregulere. Selv om vi egentlig prøver,
klarer ikke arbeidsmiljøloven å sikre godt lederskap. Vi kan kun
forsøke å begrense effektene av dårlig. Vi har eksempler fra både
private og offentlige virksomheter som gjennom godt lederskap har
halvert sykefraværet med den samme arbeidsmiljøloven og sykelønnen
som andre virksomheter, som krever endringer i begge for å klare det
samme.
En mer distribuert
måte å jobbe på vil også kreve mer av lederne. Det er mer krevende
å motivere ansatte, skape oppslutning om felles mål og en bedriftskultur, når
medarbeiderne ikke møtes. De får kanskje effektivitet, men mister
nok noe på veien som må erstattes på andre måter.
Så skal det også
sies at mange, særlig nye bedrifter og gründermiljøer, allerede
jobber på denne måten, fra enten kontorfellesskap, kafeer eller
hjemmekontorer. Så når politikerne endelig oppdager at det er en
ny arbeidshverdag, er den på mange måter ikke ny. Men det er jo da
heller ikke mangel på teknologi og muligheter for hjemmekontor som
gjør at Google fortsatt velger å samle 2 800 ansatte på Googleplex
utenfor San Francisco.
Så skal vi huske
at arbeidsmiljøloven først og fremst er en vernelov som skal ivareta
arbeidstakers rettigheter. Jeg mener dette er i arbeidsgivers interesse.
Vi tjener alle på et anstendig og ryddig arbeidsliv. Ikke minst
har jeg stor tro på at det er lønnsomt med arbeidstakere som trives
og har det bra på jobben. Samtidig må arbeidsmiljøloven være fleksibel
nok til å håndtere næringslivets behov, noe som også er krevende.
En kvinnes fleksibilitet er en annen kvinnes tvangstrøye. Det er
forskjell på en virksomhet med turnuser, selvstendig næringsdrivende,
industriarbeidere med tunge løft og systemutviklere i IT-bransjen.
Det kan være
at framtidens arbeidsliv trenger et mer moderne regelverk, men det
må fortsatt ivareta dagens arbeidstakere.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:45:19 ] : Først vil jeg takke
Venstres Terje Breivik for anledningen til å drøfte et viktig arbeidslivstema.
Som flere har
vært inne på, er arbeidsmiljøloven arbeidslivets vernelov. Den gjelder
ansatte og ikke sjølstendig næringsdrivende. Og når nå mange benytter
seg av hjemmekontor, er vi i en situasjon som på mange måter nærmer
seg de sjølstendig næringsdrivendes situasjon, at en har en stor
grad av frihet med hensyn til hvordan en legger opp arbeidet. Den
friheten er viktig, den er positiv – en slipper reisetid, en slipper
stadig større bruk av tid og penger til reising, som mange opplever. Samtidig
kan det komme tvang i form av krav til økte resultater fra arbeidsgiver.
Derfor er det viktig å følge med og ivareta folks situasjon – balansen
mellom arbeidsliv og familieliv.
Senterpartiet
ser på hjemmekontormuligheten som positiv og, som flere har vært
inne på, det gir store muligheter for her å desentralisere kontorarbeidsplasser.
Vi har aldri hatt et større omfang av kontorarbeidsplasser enn det
vi har i dag, og når vi kjenner til teknologiens muligheter, ser
vi klart at her er mulighetene store for å desentralisere, istedenfor
det som har vært normen, nemlig å sentralisere.
Arbeidsmiljøloven
må bestandig være en oppdatert lov, samtidig som en må holde fast
ved strenge krav til ansettelsesforhold. Det gjelder faste ansettelser,
hva innebærer det, når kan en bruke midlertidige ansettelser – og
bestemmelser om arbeidstid. Arbeidsmiljøloven er en balanse mellom
arbeidsgivers og arbeidstakers interesser, og vi må aldri glemme
at generelt sett er arbeidstaker den svakeste part. Det er arbeidstaker
som har hatt hovedmotivet for å ha en sterk arbeidsmiljølov, sjøl
om vi også har en norsk tradisjon hvor arbeidsgiver også har sett
seg tjent med arbeidsmiljøloven fordi det har gitt ryddige og tillitsfulle
samarbeidsformer.
Den norske modellen
baserer seg på lovgivning – arbeidsmiljøloven – og en sterk fagorganisering,
en sterk fagorganisering med ansvarlige parter. Og du verden hva
dyktige bedriftsledere og dyktige faglig tillitsvalgte kan få til
sammen når det samarbeidet fungerer godt, hvilke resultater en da
får til. Det ser vi når vi er rundt omkring på arbeidsplassene i
dag, som en veldig stor styrke for Norge.
Sterke fagorganisasjoner
gjør at en får gode tariffavtaler, og det er tariffavtaler som spiller
en meget viktig rolle. Tariffavtalene er normgivende for lønns-
og arbeidsvilkår i bransjen, uavhengig av om andre bedrifter er
organisert eller ikke, og det er en svært viktig styrke ved det
norske arbeidslivet.
Hjemmekontor,
hva innebærer det? Jo, det innebærer at en får det jeg vil kalle
for en tillitsbasert ledelse. Det innebærer at den som er leder
for bedriften, må ha en tillit til sine arbeidstakere, som har sitt
kontor hjemme. Dette er meget krevende å regulere. Det er klart
at vi er nødt til å følge med på situasjonen når det gjelder hjemmekontor,
og samtidig hele tiden se til at de som har hjemmekontor, også ser
behovet for å være fagorganisert, sjøl om en ikke har sin arbeidsplass
blant de mange, men kanskje helt eller delvis har sin arbeidsplass
hjemme. Derfor vil jeg si at fagorganisasjonene nå må sikre og følge
nøye med på utviklingen når det gjelder hjemmekontor, og løpende
følge opp og se på behovet for oppdateringer i de ulike bransjene.
Som en konklusjon
vil jeg si at istedenfor her å ha hovedfokuset på arbeidsmiljøloven
tror jeg det er riktig å ha hovedfokuset på tariffavtalene. Det
er gjennom tariffavtalene en kan få det skreddersydd i forhold til
hver enkelt bransje, og det er gjennom tariffavtalene en kan få
den beste løpende tilpasningen av situasjonen for å sikre begge
parters viktige interesser.
Eirik Faret Sakariassen (SV) [16:50:00 ] : I morgon er det
ei eittårsmarkering av at veldig mange i dette landet vart sende
på heimekontor.
Måten me opplever
heimekontor på i dag, er veldig annleis enn korleis me opplevde
det for eitt år sidan. Då trur eg mange sette pris på at me fekk
kortare reiseveg, at det kanskje var berre å reisa seg frå kjøkkenbordet
og setja seg på ein annan stol i heimen. Ein fekk meir effektive møte
framfor lange møte som trekkjer ut, og ein del tal tyder på at mange
ønskjer vidare heimekontor. Det er eit gode for nokon.
Så er det, som
representanten Breivik tek opp i interpellasjonen, slik at ein ønskjer
meir fleksibilitet, og fleksibilitet er eit vesentleg ord når me
diskuterer arbeidsmiljølova og forskjellen på høgre- og venstresida
i norsk politikk. For når Venstre begynner å snakka om fleksibilitet,
vert eg nervøs, og det trur eg mange i LO òg vert. For spørsmålet
er jo: Kven skal dette vera fleksibelt for? Skal det vera fleksibelt
for sjefen, eller skal det vera fleksibelt for den tilsette? Noko
av det eg trur det siste året har vist oss, er at me treng strammare
formuleringar i arbeidsmiljølova som vernar dei tilsette som er
på heimekontor. Den enkle grunnen til det er at folk treng fritid.
Då åtte timars arbeidsdag vart ein realitet i Norge, snakka ein
om åtte timar arbeid, åtte timar fritid og åtte timar søvn. Det
er viktig å verna om. Det er viktig å verna om at folk får åtte
timar fritid. For det er ein fare for at skiljet mellom arbeid og
fritid sklir ut, at det vert enkelt å senda ein mail eller ta ein
telefon når arbeidet er over, og spørja: Kan du ikkje berre gjera
denne oppgåva? Men det kan ein ikkje. Det er eit gode for oss at
arbeidstida i Noreg er regulert.
Så til noko av
det som eg tenkjer interpellanten kan bidra til, og det er at ein
får opp ein debatt om korleis ein tek seg betre av HMS. Det ansvaret
har arbeidsgjevaren. Ein del arbeidsgjevarar har teke det ansvaret
gjennom pandemien. Ein del har dessverre ikkje. Det har ført til ein
del helseutfordringar. Sjølv ein representant frå Høgre, kunne me
lesa om på TV2, fekk nakkeprolaps som følgje av mykje heimekontor.
Den representanten er ikkje åleine. Det er faktisk éin av fire av
alle som har heimekontor, som melder at dei har fått rygg- og nakkesmerter
gjennom det siste året, og det er på grunn av at ein har arbeidd
utan dei rette hjelpemidla.
Me skal heller
ikkje underslå at veldig mange saknar det å koma på ein arbeidsplass,
og ein saknar det sosiale. Noko av det som har bekymra meg, er dei
som har arbeidsplassen som ein av dei få plassane dei møter folk, ein
stad der dei får fleire sosiale stimuli enn det ein får når ein
sit heilt åleine heime. Dei er det dessverre altfor mange av. Ja,
ein del av dei som kan det, skal nok ha meir heimekontor i framtida,
men det at det er viktig med dei sosiale møtepunkta som arbeid gjev,
skal ein ha med seg når ein skal sjå på korleis arbeidsmiljølova
kan sikrast på ein måte som gjer at folk som har heimekontor, òg har
fritid, og at ikkje all tid heime er arbeid.
Det siste eg
vil seia, er at arbeidsmiljølova er ekstremt viktig og må forsvarast,
og det er noko av det som me heilt sikkert skal jobba meir med framover
på grunn av det me har opplevd og erfart gjennom det siste året med
pandemi.
Terje Breivik (V) [16:54:47 ] : Takk til statsråden for kloke,
tryggjande svar og resonnement. Takk òg til dei andre debattdeltakarane.
Debatten har,
for mi oppsummering, vist til fulle at me heldigvis er ganske tverrpolitisk
samde om dei grunnleggjande verdiane i arbeidsmiljøinstituttet – tryggleiken
til den enkelte arbeidstakaren, balansegangen mellom arbeidsgjevar
og arbeidstakarar, hegna om å foredla trepartssamarbeidet og den
norske modellen, dyrka dialogen og samarbeidet – og at dei endringane som
skal og bør gjerast, sjølvsagt må greiast ut, og difor må me meistra
både å skunda oss og å trø litt meir langsamt, samstundes. Me må
ikkje minst jobba saman for å sikra eit samfunn med fridom og moglegheiter
for alle, òg i ein ny arbeidskvardag.
Om eg kan få
tillata meg heilt avslutningsvis eit aldri så lite sidesprang: Det
kjennest litt rart å fremja ein interpellasjon og verta kalla ein
interpellant når me har gode norske ord som «førespurnad» og «førespørjar». Men
det får me debattera i ein annan samanheng.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:56:25 ] : Tusen takk til
«førespørjaren» – interpellanten.
Jeg føler egentlig
at vi har fått dekket det meste nå, så jeg har ikke så mye å legge
til annet enn igjen å understreke at mye har skjedd i departementet
i løpet av dette koronaåret, og et høringsnotat om endringer i forskrift for
hjemmekontor er om kort tid på vei ut.
Det er for øvrig
et godt poeng fra det jeg fortsatt kaller interpellanten, at man
trenger ikke å bruke fremmedord når det finnes adekvate norske synonymer.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 9 er avsluttet.