Dag Terje Andersen (A) [10:07:21]: Takk for at det blir lagt til rette for en slik debatt. Jeg synes det er viktig at noe så vesentlig som å endre Grunnloven blir debattert også i den perioden forslagene legges fram, som grunnlag for de konklusjonene velgerne skal trekke ved høstens valg.

Grunnlovsforslag 11 er veldig spesielt. Det er fremmet av representantene Eva Kristin Hansen, Magne Rommetveit, Svein Harberg, Bente Stein Mathisen, Solveig Horne, Terje Breivik, Ulf Leirstein og meg selv. Forslaget baserer seg på valglovutvalgets forslag til ny valglov, bekjentgjort i NOU 2020: 6, Frie og hemmelige valg – Ny valglov.

Jeg må si at jeg ventet med spenning på valglovutvalgets innstilling, men jeg kan vel si at jeg synes vi fikk liten veiledning gjennom den innstillinga som foreligger. Det er mye god drøfting av prinsipper og problemstillinger, men det er veldig stort sprik i anbefalingene – forskjellige flertall, som skifter fra sak til sak – og altså sånn sett en lite samlet veiledning til eventuelle endringer i valgloven.

Innstillinga ble lagt fram ganske nær fristen for å kunne legge inn grunnlovsforslag i Stortinget, og det er grunnen til at de nevnte medlemmene som står bak forslaget, inkludert meg, rett og slett tok ansvaret for alle alternativer som valglovutvalget har diskutert og fremmet, med flertall noen steder, mindretall andre steder, når det gjelder forslaget til endring i Grunnloven som er nødvendig for å følge opp valglovutvalgets innstilling. Det betyr at det vil være sånn at flere av de representantene som er forslagsstillere, er uenig i noen og enig i andre av forslagene. Her har vi altså gjort en jobb for å legge til rette for neste stortings behandling uten at vi alle står bak alle de forslagene som en har satt navnet sitt på. Det synes jeg er viktig å understreke. Et eksempel på at det nødvendigvis er sånn, er at når det gjelder sperregrense for å delta i fordeling av utjamningsmandater, foreligger det her forslag på både 3 pst., 4 pst. og 5 pst., og det sier seg selv at en ikke kan være enig i alle. Personlig mener jeg i hvert fall ikke at sperregrensa bør settes ned.

For å ta et helt annet forslag: Det er et forslag som jeg har vært med på å fremme i sin tid, og som blir gjentatt av flertallet i valglovutvalget, og det er at vi skal sørge for at dagens åpning i Grunnloven for å rekruttere til stilling som statssekretær eller politisk rådgiver fjernes. Det er rett og slett ut fra det grunnleggende prinsippet at det øverste vervet en kan ha i Norge, er som representant for folket i nasjonalforsamlingen, og basert på det prinsipielle i maktfordelingsprinsippet i Norge at Kongen, som det heter i Grunnloven, altså regjeringa, ikke bør kunne påvirke sammensetningen av Stortinget, som har den rollen at de skal kontrollere regjeringa. Det er prinsipielt viktig, synes jeg. Det er et av forslagene i den innstillinga som jeg for min del håper at neste storting vedtar med grunnlovsmessig flertall.

Det er mange andre eksempler på enkeltforslag en kan være enig i og uenig i. Jeg for min del velger ikke å gå gjennom de enkelte forslagene. Det viktigste er at vi har lagt til rette for at alle forslag kan diskuteres i neste periode, uten at det nødvendigvis betyr at den enkelte av forslagsstillerne stiller seg bak hvert enkelt forslag.

Dag Terje Andersen (A) [10:11:52]: Dette er en helt annen type sak, som jeg er veldig glad for at representantene Svein Harberg, Magne Rommetveit, Eva Kristin Hansen, Bente Stein Mathisen, Freddy André Øvstegård, Karin Andersen, Terje Breivik, Une Bastholm og Bjørnar Moxnes har stilt seg bak som forslagsstillere.

Bakgrunnen for at forslaget kommer med akkurat den ordlyden som nå foreligger, nemlig at allemannsretten skal stå ved lag, er at dette er et tema som har vært oppe til grunnlovsbehandling flere ganger. Det har vekket mye sympati – og for så vidt mye tilslutning til prinsippet, som jo er et gammelt prinsipp i norsk lovgivning – men det har altså ikke vært mulig å finne fram til én formulering som har klart å samle et grunnlovsmessig flertall.

De av oss som deltok i debatten ved forrige gangs behandling, hørte at her var det mye enighet om formål, men en del motforestillinger mot måten forslag var formulert på. De av oss i kontroll- og konstitusjonskomiteen som har vært engasjert i og fulgt denne debatten, ble derfor enige om, faktisk under Stortingets behandling av det forrige forslaget, at vi burde sette oss ned sammen og prøve å finne fram til en felles tekst som kunne samle grunnlovsmessig flertall. Nå er det slik at de representantene som står her, ikke nødvendigvis står her på vegne av et samlet parti, men det er i hvert fall representanter for partier som vil gjøre det mulig å få til et grunnlovsmessig flertall, som nå er med som forslagsstillere.

Jeg mener det vil være resultatet av et godt arbeid og et stort gjennombrudd hvis vi kunne få gjennomslag for å grunnlovfeste allemannsretten. Grunnen til det er at det er en gammel rett i norsk sammenheng. Allemannsretten var en del av Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 og ble stadfestet som lov i friluftsloven fra 1957. Men bakgrunnen for at flere av oss altså mener at det er viktig å få fastslått det prinsippet i dag – og det mener jeg til tross for at jeg egentlig er grunnlovskonservativ og mener at det skal være gode grunner for å endre på Grunnloven – er at det er bred enighet om det. Det er en verdi i det norske samfunnet, men vi ser også stadig diskusjoner om utnyttelse av utmark som kan komme i konflikt med prinsippet om allemannsretten, og vi opplever av og til diskusjon om prissetting av bruk av det som andre oppfatter som en åpenbar del av allemannsretten.

La meg understreke: Hvis dette nå blir grunnlovfestet, noe jeg altså håper på, betyr ikke det at vi opphever annen norsk lov. Det betyr at en skal ferdes skånsomt. Det betyr at en ikke kan ødelegge den utmarka en har rett til å disponere. Det er ingen endring når det gjelder det. Det er altså en skranke for mulig framtidig innskrenkning i allemannsretten vi mener å oppnå ved å foreslå at den grunnlovfestes.

Mitt ønske er at minst to tredjedeler av dem som skal være i Stortinget i neste periode, gir sin tilslutning til et forslag som vi nå har klart å formulere med bred enighet.

Karin Andersen (SV) [10:15:50]: Den stafettpinnen har jeg tenkt å ta med meg og ta i mål. Allemannsretten er, som det ble sagt, en veldig gammel verdi i Norge, og den har på en måte konstituert oss både som folk og samfunn til hvordan vi tenker – på menneskesyn, på verdier og på det vi har sammen. Den er en av de aller viktigste frihetsverdiene vi har. For meg er allemannsretten frihet, enkeltmenneskets frihet – under ansvar, selvfølgelig, som representanten Andersen fra Arbeiderpartiet sa. Det er den friheten som går ut på at vi kan benytte de friområdene som er i landet, til rekreasjon og til rett og slett bare å ferdes fritt uten å måtte be om lov. Det har gjort noe med oss, med synet på hverandre som mennesker, som likeverdige mennesker, og at det faktisk går an å bruke noe som andre eier. Man kan bruke det forsiktig, og det er til fordel for alle. Det skaper rett og slett samfunn som er gode.

Det er jo ikke første gangen dette forslaget blir fremmet, som det er sagt. Den formuleringen som nå står, er jeg veldig glad for, for den sto også forrige gang, som et av alternativene den gangen. Det er en veldig god grunnlovsformulering fordi den er likelydende på både bokmål og nynorsk, men den slår også fast det som Grunnloven bør slå fast, nemlig at denne retten skal stå ved lag. Da er det viktig, som det ble sagt av første taler, at dette skal være en skranke mot å begrense allemannsretten framover. Det er jeg tydelig på at jeg mener. Det betyr ikke at man ikke kan gjøre enkelte endringer i lovverket knyttet til dette, men at prinsippet nå skal slås fast som en grunnlovsverdi som dette samfunnet skal bygge videre på og rett og slett sørge for at står ved lag.

Jeg gleder meg til dette kommer inn i Grunnloven. Det er av og til en diskusjon om hva det er som skal stå i Grunnloven, men jeg tenker at med en så grunnleggende verdi, som konstituerer hvordan vi ser på oss sjøl som deltakere i et samfunn, og der eiendomsretten er grunnlovfestet, er det riktig at også allemannsretten blir grunnlovfestet, sånn at det er en balanse i det.

Jeg vil igjen minne om at jeg tror det er veldig få som bruker allemannsretten så mye som nettopp grunneiere. De bruker allemannsretten nesten hele tida. Jeg tror at det nok finnes eksempler der man kan peke på at dette kanskje har skapt noen problemer, men det fanges jo opp av annet lovverk, som sier at det er forbudt å forsøple, og den type ting. Vi som er ihuga forkjempere for allemannsretten, er også ihuga forkjempere for naturvern og for at man skal ferdes skånsomt og ikke etterlate seg spor som skader det fantastiske naturgrunnlaget som vi til nå har hatt åpent for allmennheten, og som vi nå ønsker å verne framover for allmennheten. Det gjelder både skogen, friområdene, ikke minst strandsonen – det er der allemannsretten er mest truet i dag – og alle de små områdene i bebygde strøk der allemannsretten er viktig, der man kan ta vare på stier og muligheter til å bevege seg i nærområdene sine, så det blir gode nærområder av det også.

Jeg gleder meg til neste stortingsperiode, da dette grunnlovsforslaget kommer til å bli vedtatt.

Michael Tetzschner (H) [10:20:37]: Dette forslaget kan ved første gjennomlesning se ut som et meget sympatisk forslag. Vi er jo innforstått med fordelen ved at man kan ha en allemannsrett som betyr bruk også for allmennheten av arealer og eiendom som andre har formell eiendomsrett til, særlig utmark som i noen årstider ligger uten driftsinteresse for eierne, hvor turfolket kan ta en snarvei, osv.

Grunnen til at jeg allerede nå vil advare mot å vedta forslaget, er dels at det legges inn forutsetninger som jeg tror Stortinget skal se litt nøyere på. For hvorfor går man til det skritt å vedta en grunnlovsbestemmelse? Jo, det er nettopp for å legge bånd på Stortingets lovgivningsmyndighet senere. Hvis det er slik at man bare ønsker å gi beskjed om at man kjenner til allemannsretten som et prinsipp, er bestemmelsen ikke vanskelig å kunne godta, men hvis det er slik at man skal fryse omfanget av denne retten, legger man begrensninger på ordinær lovgivning og kanskje på kommunenes reguleringsmyndighet, osv. Allemannsretten har på den måten alltid vært arrondert gjennom vanlig reguleringsvirksomhet, der også folkevalgte og ikke minst lokaldemokratiet er inne i bildet.

Så sier representanten Andersen at eiendomsretten og allemannsretten nå er likestilt, fordi eiendomsretten er hjemlet i Grunnloven. Det er den ikke. Det er en erstatningsregel som står i § 105, prinsippet om full erstatning når staten eller andre kommer og tar eiendommen fra deg. Det er ikke noen tilslutning til noe prinsipp – bare mangelen på symmetri mellom eiendomsretten og en annen regel – allemannsretten kan faktisk også ses som et prinsipp om manglende erstatning for at andre enn eierne selv benytter eiendommen. Begge paragrafer er egentlig inngrep i eiendomsretten.

Hvis man først skulle ha en grunnlovsbestemmelse som var altomfattende og mer prinsipiell, var det kanskje også på sin plass å instituere eiendomsretten som en positiv verdi og ikke bare som en beskyttelse mot vilkårlighet og for lave erstatninger.

Hvis man begynner å trekke historiske linjer, er det egentlig mer eiendomsretten som har konstituert oss som folk ved at den sikrer maktspredning, sikrer lokal beslutningsrett og sikrer en mye større interesse i vedlikehold og en privat interesse i at samfunnets samlede verdier tas mye bedre vare på enn når dette overlates til kommune, stat eller andre fjerne kollektiver som ikke har den daglige befatning med eiendommen eller det ansvarsforholdet som bare en eier som har et forhold til det man eier, kan ha.

Med disse reservasjoner vil jeg ikke anbefale allemannsretten slik det er formulert her, men det er i hvert fall et oppspill til en meget interessant debatt, og det har vi for lite av her i Stortinget. Rettspolitiske debatter er i det hele tatt ikke det som interesserer Stortinget mest. Det skal jeg ikke gå inn i her, men det er veldig bra at vi av og til har muligheten til å gjøre dette. Det er Stortinget tjent med.

Svein Harberg (H) [10:25:22]: En liten kommentar til det siste Michael Tetzschner tok opp, om det å ha debatter om f.eks. grunnlovsforslag: Vi hadde en ganske lang diskusjon om det i Harberg-utvalget. Vi er veldig enig i det, og vi anmoder i vår konklusjon om at det settes på dagsordenen hvordan vi i større grad kan løfte debattene rundt grunnlovsforslag på en måte som gjør at det engasjerer folket, og at flere kan være med, kanskje på et tidlig stadium, og si noe om disse forslagene. Det er bra.

Representanten Tetzschner tok opp det ene punktet jeg hadde, nemlig det om at eiendomsretten er ivaretatt, så det trenger jeg ikke si mer om.

Vi har hatt flere debatter her, som representanten Andersen nevnte. Jeg har hele tiden prøvd å se etter hvordan vi kan styrke allemannsretten i vårt lovverk – og ikke nødvendigvis Grunnloven. Det var mitt utgangspunkt i de første debattene vi hadde, å se hvordan vi kunne forsterke den retten i annet lovverk. Jeg må innrømme at jeg ikke har funnet den åpningen som gjør at jeg er trygg på at det prinsippet står fast.

Vi diskuterer ofte hva vi skal ha inn i Grunnloven, og om rettigheter skal inn i Grunnloven. Jeg ser ikke dette først og fremst som en rettighet, jeg ser det som et grunnleggende prinsipp for hvordan vi organiserer oss. Det synes jeg er viktig å ivareta, og det ønsker jeg i hvert fall å være med og løfte en debatt om – om ikke det burde være slik at et slikt prinsipp krever to tredjedels flertall. Da er det i Grunnloven det må være.

Jeg ville med dette klargjøre litt min bakgrunn for å være med på det. Jeg må vel få lov til å si til representanten Karin Andersen at jeg ikke er helt enig i alle hennes bakenforliggende argumenter for dette, men jeg tror vi er enige om et mål. Så får vi se hvordan dette behandles i neste periode.

Ola Elvestuen (V) [10:28:02]: Det er heldigvis bred enighet om allemannsretten i Norge. Det er også en lang tradisjon i Norge, som det er i andre skandinaviske land, for den retten enhver har til annen manns eiendom. Spørsmålet her er: Hvorfor bør dette inn i Grunnloven?

Fra Venstres side har vi lenge ønsket og har lang tradisjon for å ville grunnlovfeste allemannsretten, og mange av argumentene går selvfølgelig på allemannsretten som sådan. Det at alle skal ha rett til naturopplevelser, og også til å ferdes fritt og til å høste av naturens overskudd, er det bred enighet om. Friluftsliv er helsefremmende og gir gode opplevelser for den enkelte. I tillegg er norsk natur grunnlag for reiseliv og har stor betydning for stedstilhørighet og bosettingsmønster.

Det er mange argumenter for allemannsretten som jeg tror alle vil være enige om. Spørsmålet blir da hvorfor vi skal ha det inn i Grunnloven. For oss er det på mange måter for å understreke hvor grunnleggende dette er i vår historie og i våre tradisjoner. Man kan se forskjellen fra land som ikke har en allemannsrett, hvor det er mye lettere å få begrensninger for å kunne gå inn på annen manns eiendom. Man er avhengig av et offentlig eierskap eller en tilgjengelighet for å gå inn og benytte seg av disse områdene.

Jeg synes det nå er på tide å gjøre dette, og at det er riktig å ta det inn i Grunnloven. Jeg er glad for at det nå er et så bredt flertall for det, og at det kan bli en enighet om det. Jeg tror vi står oss godt i å understreke betydningen av allemannsretten ved å legge det inn i Grunnloven. Jeg tror også vi skal ta med oss at allemannsretten til enhver tid vil være noe som – ikke som helhet, men i ytterkantene – hele tiden vil kunne utfordres. Allemannsretten vil også bli styrket i resten av lovverket gjennom en grunnlovfesting, så jeg håper Stortinget i neste periode gjør vedtak om å få det inn i Grunnloven.

Karin Andersen (SV) [10:31:06]: Representanten Harberg sa noe som jeg er veldig enig i. Han sa at han så på dette som et grunnleggende prinsipp om hvordan vi organiserer oss. Det synes jeg var en veldig bra måte å beskrive det på. Han sa også at han hadde sett på underliggende lovverk, hvordan man kunne gjøre dette på andre måter. Man kan jo selvfølgelig endre på f.eks. plan- og bygningsloven og den type ting for å få det til, men dette er et grunnfestet prinsipp i Norge, og jeg vil si at jeg mener det faktisk har konstituert oss som folk og land, hvordan vi tenker om disse tingene. Og det truer ingen, det å kunne bruke allemannsretten, innenfor de forutsetningene som er.

Jeg er veldig glad i ordet «frihet». Jeg har vokst opp under forhold der allemannsretten var frihet for meg, for jeg har vokst opp blant eiendomsløse og sett verden fra en litt annen synsvinkel enn det representanten Tetzschner har gjort. Jeg har sett hva det har gjort med mennesker at de kan få bruke naturen, strandsonen – jeg har til og med opplevd hvordan det er å møtes på tvers av lagene i samfunnet. Når vi møtte skogeieren ute i skogen, var vi mer likeverdige. Vi satt rundt det samme bålet, vi delte kaffe, vi spiste matpakka vår – og det var ikke sånn det var ellers. Og det gjør noe med folk. For å si det sånn – jeg tror vi er omtrent på vårt beste når vi møter hverandre ute i skogen og bruker allemannsretten vår, for da prater vi med folk som vi ikke har sett før. Jeg mener at dette gjør veldig mye bra med oss, og derfor er det en viktig verdi å ta vare på.

Allemannsretten er under press, særlig i strandsonen, og der er det interessekonflikter, det er ikke noen tvil om det. Der er vi fra vår side veldig bestemt på at strandsonen skal ivaretas av allemannsretten, og at den skal være åpen for alle.

Og så til slutt: En viktig grunn til å få dette inn i Grunnloven er at hvis det skal gjøres endringer i dette, vil det kreve tid, slik at det er mulig å få opp debatter om endring av et så viktig rettsprinsipp, som Norge har hatt i flere hundre år.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:34:19]: Eg trur ikkje det er tvil om at alle er einige om at allemannsretten er viktig, og at det er viktig at folk får utnytta han. Men det er noko med balansen her. For oss som har prøvd dette frå begge sider, er noko av grunnen til at Senterpartiet ikkje går inn for dette forslaget, nettopp balansen mellom rettar og plikter. Me ser at det er større utfordringar i dag. Ein del av dei som er opptekne av allemannsretten, skjønar at her ligg det ganske mykje plikter, dei aller fleste er flinke, men me har dessverre litt for mange situasjonar der det vert skapt konfliktar fordi ein har misforstått innhaldet i allemannsretten.

Difor er eg redd for at me i staden for å gjera det tryggare og få betre samhandling, kan få det motsette. Eg trur ikkje at det å leggja det inn i Grunnlova, slik dette forslaget ligg føre no, vil vera med på å løysa utfordringane i strandsona og dei områda der me heilt klart ser det største presset på allemannsretten. Eg trur tvert om. Eg trur dessverre at me kan få ein situasjon med større utfordringar ute i marka, der grunneigarane gjerne vil leggja til rette, men der dei vert sitjande att med konsekvensen av allemannsretten, der folk brukar han på ein utilbørleg måte. Ein må få større balanse mellom rettar og plikter før ein kan vurdera det.

Michael Tetzschner (H) [10:36:10]: Jeg registrerer at vårt politiske ordskifte preges av litt inflasjon for tiden, for det er ikke måte på hvordan interesser veldig raskt blir opphøyet til rettigheter. Hvis det er en i og for seg beskyttelsesverdig interesse, går det ikke lang tid før den blir grunnleggende. Nå skal altså et rettsinstitutt som vi alle anerkjenner verdien av, opphøyes til en grunnlovsnorm. Det blir til og med sagt at det er et grunnleggende prinsipp. Nei, allemannsretten er faktisk unntaket fra hovedregelen om at man respekterer eiendomsretten. Det er det unntaket som går ut på at andre mennesker, offentligheten, kan bruke eiendom som de selv ikke eier, uten at grunneieren får erstatning. Det er altså en unntaksregel og kan ikke være et prinsipp som samfunnet bygger på. De samfunnene som har prøvd det, er regnet som anarkier. At et politisk flertall gir alle anledning til å forsyne seg av grunneiernes rettigheter, er ikke ubetenkelig.

Jeg kan heller ikke forstå denne mangelen på lovhjemmel som en av representantene fremhevet. Ja, det er jo fritt frem å foreslå alminnelig, ordinær lovgivning som sikrer friluftslivet. Vi har også alle muligheter innenfor det å kunne regulere til friområde.

Så vil jeg si at jeg reagerer litt på representanten Karin Andersen, som tillot seg å begynne sitt innlegg med at jeg som representant skulle ha andre livserfaringer, som eventuelt stilte meg i en dårligere situasjon til å bedømme disse spørsmålene. Jeg kan bare berolige presidenten med at det vet representanten Andersen ingenting om.

Karin Andersen (SV) [10:38:13]: Jeg registrerer bare at vi ser verden fra litt forskjellig synsvinkel. Jeg kommer fra de eiendomsløse og har benyttet meg av allemannsretten hele mitt liv uten å skade noen verdens ting. Dette handler ikke om at man skal ta seg til rette og forsyne seg av andres eiendom. Dette handler om at man kan bruke den – forsiktig. Ja, det er riktig at noen av og til kan bruke allemannsretten uforsiktig. Det er ikke lov. Det er forbudt. Men det hender faktisk også at noen grunneiere forsømmer seg i å ta vare på den naturen de eier – dessverre. Det har vi også lovverk som beskytter mot.

Dette handler om det frihetsprinsippet vi har bygd samfunnet vårt på i mange år, og som jeg håper at Stortinget vil gi tilslutning til at vi skal verne for framtida, for det gjør både folk og land godt.

Dag Terje Andersen (A) [10:39:38]: Forslag nr. 9 er et forslag som i likhet med det forrige har blitt til fordi vi har diskutert prinsippet om fellesskapets eiendomsrett til havets ressurser. Tidligere har det vært uttrykt stor grad av enighet om det, men det har ikke vært mulig å finne en felles formulering. Derfor har vi satt oss sammen og jobbet for å prøve å finne en løsning, og forslaget legges nå fram av Eva Kristin Hansen, Magne Rommetveit, Svein Harberg, Bente Stein Mathisen, Nils T. Bjørke, Terje Breivik og meg selv. Både til dette forslaget, det forrige forslaget og det vi skal diskutere senere, har vi hatt gleden av å få innspill fra professor Eivind Smith. For én ting er om vi kan bli politisk enige om formuleringer som vi synes er dekkende, men det har vært viktig også å sørge for å få kvalitetssikret det sånn at det holder kvaliteten også juridisk.

Bakgrunnen for dette forslaget er for så vidt litt den samme som for det forrige forslaget, om allemannsretten, at vi i Norge langt på vei er enige om at fisken i havet tilhører fellesskapet. Derfor er også formuleringen som vi har foreslått, ganske enkel. Den sier:

«De viltlevende marine ressurser, og retten til å høste disse, hører fellesskapet til.»

Det er en kort og grei formulering.

Hvorfor er da det nødvendig, hvis mange mener det som hovedregel og det for så vidt er gjeldende særlovgivning? Jo, det er fordi vi stadig ser diskusjoner om retten til å høste av og forvalte de marine ressursene. Og en direkte årsak, kan jeg si, er Voldstad-dommen fra 23. oktober 2013 i Høyesterett, der det riktignok ble slått fast at myndighetene hadde lov til den reguleringen som var foretatt, men det var bare med én stemmes overvekt. Da er det sånn at det prinsippet som vi her søker å få grunnlovfestet, i hvert fall etter min oppfatning ikke ville vært oppfylt hvis det hadde vært én stemmes overvekt for den motsatte konklusjonen. Det har gjort at når det gjelder presset på mulighetene til å ha et fellesskap til havets ressurser og til å regulere hvem som kan høste av dem, har det blitt enda tydeligere at det er viktig og nødvendig å slå det prinsippet, som er en del av fiskerilovgivningen, fast i grunnlovs form.

Jeg har noen eksempler fra land som vi av og til diskuterer fiskeripolitikk med, som i langt større grad har tillatt privatisering og evigvarende fiskekvoter, som viser at utviklingen i de landene når det gjelder det å kunne høste av og tjene på havets ressurser, gjør at de havner i situasjoner der veldig få sitter på den egentlige bruksretten til de ressursene. Det er en fiskeripolitikk som jeg mener det i Norge er relativt bred enighet om ikke å forfølge, men som allikevel understreker den betydningen det kan ha at grunnlovsforslaget som her er framlagt med bred støtte, forhåpentligvis kan vedtas i neste periode.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:43:58]: Dette er eit forslag der eg kan gi full tilslutnad til førre talar. Dette er ei viktig sak som verkeleg betyr noko, og som ein faktisk ser mange åtak på etter kvart. Dei frittliggjande marine ressursane er folket sin eigedom. Fisken er allmenningen i havet, som kystfolket har rett til å hausta av i fellesskap. Slik har det vore sidan ein i Gulatingslova og Frostatingslova skreiv ned gamal rett på 1100-talet. Kystfolket sin rett til fisken som ressurs er òg med på å sikra det materielle grunnlaget for samisk kultur. Dette grunnlovsframlegget, om fellesskapets rett til å hausta av dei marine ressursane, lyfter den gamle hevdvunne retten til å fiska der ein høyrer til, som eit grunnprinsipp for korleis me handterer naturressursane i landet.

Det nasjonale fellesskapet går over fleire generasjonar. Dette grunnlovsframlegget får fram kravet om ei berekraftig forvaltning av fiskebestandane og andre marine ressursar. Det legg vekt på at forvaltninga av ressursane i havet skal sikra ei samfunnsøkonomisk lønsam hausting, der omsynet til sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna får verknad for forvaltninga av fiskeressursane.

Å grunnlovfesta fellesskapets eigedomsrett til dei marine ressursane set grenser for vedtaka den lovgjevande og den utøvande makta gjer. Når forvaltninga tek avgjerder i utforming av forskrifter og vedtak, må prinsippa i Grunnlova liggja til grunn. Slik bidreg framlegget til at gamal rett får ein naturleg plass i forvaltninga i dag. Allmenningar blir – som dei har vore – tilpassa vår eiga tid.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:46:10]: Vi ser en stadig økende sentralisering i fisket vårt, vi ser hvordan kvoter samles på færre hender enn før, og vi ser ikke minst hvordan det utfordrer selve livsgrunnlaget for mange kystsamfunn rundt omkring i landet. Derfor er dette en viktig sak.

SV står ikke med noen av sine representanter blant forslagsstillerne til dette grunnlovsforslaget. Vi har et annet, eget, grunnlovsforslag, og jeg skal kort fortelle hvorfor.

I tusen år har vi hatt to prinsipper som har vært grunnleggende viktige for forvaltningen av de viltlevende marine ressursene, for fiskeriressursene våre. Det ene er ivaretatt i dette grunnlovsforslaget, og det er allmenningsprinsippet, at det nasjonale fellesskapet skal få godene fra ressursene våre. Men det andre prinsippet er ikke med. Det er nærhetsprinsippet, og det prinsippet er like viktig for forvaltningen av våre viltlevende marine ressurser som det andre. Det betyr at ressursene skal komme fellesskapet i hele nasjonen til gode, men at høstingen av ressursene er knyttet til kystsamfunnene, de som har dette som sitt materielle grunnlag, grunnlaget for det livet de lever. Lignende prinsipper finner man også i landbruket. Ressursene skal ikke høstes av noen på den andre siden av landet; de skal høstes av dem som lever og bor midt i det, som disse ressursene tilhører.

Derfor har vi fremmet vårt eget forslag. Vi er ikke med på dette fellesforslaget i denne runden, men vi ser fram til interessante debatter om disse to forslagene i neste periode, og jeg håper at man likevel kan komme fram til noe. SV mener det hadde vært en stor fordel om vi grunnlovfestet begge de helt grunnleggende prinsippene for forvaltningen av fiskeriressursene våre når vi først går i den retningen.

Dag Terje Andersen (A) [10:49:05]: Jeg har en kommentar til innlegget fra Øvstegård.

Jeg vil bare understreke at når det gjelder det at fiskeriressursene skal komme kystsamfunnene til gode, så er det ingen uenighet om det. Det er i dag regulert i særlov.

Grunnen til at vi har forholdt oss bare til retten til å forvalte en ressurs som skal være fellesskapets, er at vi mener det er riktig når vi vedtar Grunnloven, at den ikke skiller blant folk i Norge, men slår fast et prinsipp som er viktig.

Jeg var litt skuffet over at SV ikke ville være med på dette grunnlovsforslaget, for når mange av oss har satt oss sammen for i ærlighetens navn å prøve å finne fram til noe som kan samle så bredt at vi kan få til en grunnlovsendring, hadde jeg ønsket at SV var med. For å være ærlig: Jeg synes at det å ikke være med blir litt for mye symbolpolitikk og for lite realitetsorientert.

Men jeg kunne tenke meg å stille et spørsmål til Øvstegård, hvis han er klar til å kommentere det nå. Det er få av oss som har avklart politiske standpunkter i partiene, men jeg tillater meg likevel å spørre Øvstegård om det kan være aktuelt, hvis avstemningen blir lagt opp på den måten, at SV kan stemme for det grunnlovsforslaget vi nå diskuterer, hvis hans eget alternativ ikke skulle få grunnlovsmessig flertall?

Freddy André Øvstegård (SV) [10:50:57]: Man skal ikke nødvendigvis gjøre forskjell på folk i Grunnloven, men det er greit, tenker jeg, å gjøre forskjell på ressurser som skal komme hele fellesskapet til gode, og dette med høsting og hvordan det er knyttet til kystsamfunnene, for det er hele kjernen i saken. Det er langt mer enn et symbol. Det har praktiske, viktige konsekvenser. Ja, det er sånn at alle disse prinsippene er regulert i lov, men likevel ser vi det som nødvendig, på tross av det, å grunnlovfeste begge disse prinsippene. Da ønsker vi å ha med kystsamfunnene også. Høsting av ressursene er kjernen i spørsmålet fordi vi ser hvordan den høstingen i dag sentraliseres, at kvotene samles på færre hender enn før.

Jeg skal ikke forskuttere hvordan SVs stortingsgruppe i neste periode vil stille seg til de grunnlovsforslagene som er framsatt nå, men jeg har i hvert fall troen på at det kommer til å bli en interessant debatt, og så håper jeg at vi kommer fram.

Dag Terje Andersen (A) [10:52:34]: Jeg var muligens utydelig, men jeg har ikke hevdet at det er symbolpolitikk hvordan vi fordeler retten til å høste av havets ressurser. Tvert imot har jeg understreket at det er viktige prinsipper i den særloven det gjelder. Det jeg mener er symbolpolitikk, er hvis det foreligger et grunnlovsforslag som en ellers er enig i, og en ikke kan støtte det fordi en skulle ønsket enda flere betingelser inn i det samme grunnlovsforslaget.

For ordens skyld: Fordelingen av retten til å fiske er langt mer enn symbolpolitikk, men det å avvise et forslag fordi det ikke fullt ut er akkurat sånn som en vil ha det, kan være symbolpolitikk. Det er trist hvis det fører til at et grunnlovsforslag med ellers bred tilslutning ikke skulle bli vedtatt på grunn av SVs stemmer.

Dag Terje Andersen (A) [10:54:04]: Det grunnlovsforslaget vi nå skal diskutere, er altså nr. 10, som presidenten sa. Det er fremmet av representantene Eva Kristin Hansen, Magne Rommetveit, Svein Harberg, Hans Fredrik Grøvan, Freddy André Øvstegård, Terje Breivik, Nils T. Bjørke, Une Bastholm og Bjørnar Moxnes og lyder:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

I likhet med de to foregående forslagene er dette et resultat av at de som både har deltatt i og lyttet til diskusjonen som har vært i denne stortingsperioden om grunnlovsforslag, har registrert at det kanskje var grunnlag for å komme fram til en enighet.

Når det gjelder dette forslaget, er det kanskje det av de forslagene vi diskuterer i dag, som Michael Tetzschner var inne på i stad om den juridiske delen av lovdiskusjonen, der det har vært veldig mange kloke og kompetente folk som har vært med også i tidligere diskusjoner om hva som er den rette distinksjonen mellom folk, folkegrupper, nasjonalitet osv. Vi har fått mange gode innspill på det.

Et videre grunnlag for at noen av oss fant ut at dette må vi jobbe litt mer grundig med for å prøve å finne fram til den enigheten som lå litt bak voteringene i denne perioden, var at vi i kontroll- og konstitusjonskomiteen også hadde møte med Sametinget og diskuterte de forslagene som forelå til behandling i denne perioden.

På denne bakgrunnen, og også med juridiske innspill i saken, har vi altså funnet grunnlag for at de nevnte representantene i fellesskap fremmer forslaget slik det nå foreligger.

Så litt til debatten rundt, for det er noen ganger en litt opphetet debatt rundt de spørsmålene vi her diskuterer. Bare for å understreke det: Det er noen som prøver å framstille det som – noen med utgangspunkt i lingvistikk, og noen med utgangspunkt i andre tilnærminger, f.eks. oversettelse av «indigenous peoples» – at vi her tar stilling til hvilke folkegrupper, samer og andre, som kom først til Nord-Norge. Nei, det forholder vi oss ikke til gjennom dette forslaget. ILO-konvensjon nr. 169 viser bl.a. til og understreker, og det er det som er hjemmelen for den urfolkspolitikken som har vært ført med relativt bred enighet i Norge de siste årene, at den også gjelder for de folkegruppene som var i landet da nasjonens grenser ble trukket. 1826 var den siste grensefastsettelsen i Norge, da på strekningen fra Nesseby til Grense Jakobselv. Det er ingen tvil om at den samiske folkegruppen var til stede i Norge på det tidspunktet.

Vi ønsker altså ikke å bidra til å dyrke den konflikten, men vi ønsker å få grunnlovfestet urfolksbegrepet som en naturlig del av vår oppfølging av at vi ellers har hatt bred enighet, bl.a. gjennom oppretting av Sametinget og andre tiltak de senere år. Da virker det å være en løsning som ligger her for muligheten til også å få slått fast det i grunnlovs form.

Michael Tetzschner (H) [10:58:18]: Jeg beklager at det blir en del innlegg i dag. Grunnen til det er at representanten Jette Christensen og undertegnede var saksordfører for hver vår halvdel av Grunnloven slik den ble revidert til jubileet i 2014. Derfor gjenkjenner vi en del argumenter, også de argumentene som da førte til at Stortinget ikke gikk inn på å forandre den såkalte sameparagrafen, som det jo ikke har vært ytret innsigelser mot i den betydning at den skulle ha mangler.

Det er også slik, som representanten Dag Terje Andersen var inne på, at ILO og ILO-konvensjonen har utviklet en egen dogmatikk rundt disse spørsmålene, som for øvrig heller ikke passer så godt for norske forhold. Da kan det være et poeng med våre definisjoner, slik de ble nedlagt i utredningsarbeidet gjort av Carsten Smith i sin tid, som hadde en meget bred gjennomgang. Det fine ved å beholde bestemmelsen uendret er at man da kan bygge på hele den motivmengden det utvalget etterlot seg, og som var meget lesbart.

Det er også et par andre forhold man skal vokte seg for. Internasjonalt har man snakket om urbefolkningen i sammenheng med arealkonflikter, der det har kommet inn en ny folkegruppe og presset den tradisjonelle ut og man har begynt å operere med urfolk som en betegnelse i motsetning til den gruppen som så har kommet inn og tatt for seg av deres arealer.

Nå er Norge heldigvis arealmessig slik utstyrt at slike konflikter har vi ikke sett. Flere grupper har fra alders tid kunnet leve fritt ved siden av hverandre og dyrke sine særegenheter uten å sjenere hverandre og til og med gått opp i en nasjonalstat med samarbeid. Det er selvfølgelig også gjort historiske feil fra sentralmakten – hvilken sentralmakt i våre stater har vært uten feil? – men det gjelder ikke bare på eventuelt dette grunnlaget, det kan også gjelde i forhold til andre grupper som har vært underprivilegert. Så er det ordnet opp i det gjennom velferdsstaten og den moderne velstanden vi har fått.

Jeg mener fortsatt at argumentene fra 2014 står seg. Ved å bruke en urfolksbetegnelse blir det også underforstått at noen skulle være mer opprinnelige, mer folk enn andre, for å si det sånn – selv om man nok kan si at det er en slags hjemstavnsrett lokalt, men det er jo ikke den vi har anfektet. Vi har også en urbefolkning, den øvrige befolkningen. Jeg mener at denne språkbruken ikke er heldig, den kan være splittende, og at den bestemmelsen som allerede står i Grunnloven, med respekt for den samiske folkegruppens særegne historie og kultur og at den skal få lov til å utvikle seg innenfor nasjonalstatens rammer, er viktige normer som står seg, og som ikke trenger noen forandring, særlig ikke hvis disse forandringene kan utvirke en internasjonal forskyvning av begrepene på en måte som Stortinget ikke kan stå inne for ved senere anledninger.

Seher Aydar (R) [11:02:39]: Nylig feiret Stortinget på Rødts initiativ 100 år med allmenn stemmerett, som ble kjempet fram i 1919, da småkårsfolk, også de som gikk på offentlig fattigstøtte, endelig fikk delta i valg i Norge. Det kom ikke av seg selv, men var et resultat av politiske kamper, der arbeiderbevegelsen spilte en helt sentral rolle. Det norske demokratiet er altså blitt utvidet over tid på en rekke områder.

En rekke steder i verden er også ordninger for mer direkte folkelig deltagelse blitt innført, og det er blitt innført som et supplement til det representative demokratiet. Den teknologiske utviklingen har gjort det både enklere og mindre ressurskrevende. Rødt vil nå bidra til å utvide demokratiet. Det er derfor en glede for meg å presentere dette forslaget, som går ut på å grunnlovfeste befolkningens rett til å fremme forslag for behandling i Stortinget og på den måten styrke folkelig deltagelse i demokratiet. Ordningen vil i korte trekk gi folk mulighet til å fremme forslag til behandling i Stortinget, så sant de har en viss prosentandel av stemmeberettigede med seg, og så sant forslaget oppfyller de vilkårene som gjelder for forslag fra de folkevalgte.

§ 76 i Grunnloven fastslår at det er stortingsrepresentantene og regjeringen som har rett til å foreslå lover på Stortinget. Vår ordning åpner ikke for at lovforslag eller grunnlovsforslag kan innføres som borgerforslag, men den åpner for borgerforslag om at Stortinget skal instruere regjeringen om å lage, endre eller oppheve lover. Forskjellen høres kanskje litt teknisk ut, men det betyr kort og godt at forslaget vårt ikke strider mot Grunnloven slik den er i dag.

Når vi likevel fremmer dette forslaget som grunnlovsforslag, er det fordi vi mener det er riktig å forankre befolkningens rett til å fremme forslag som en permanent ordning i Grunnloven og sikre at ordningen legges i faste og ordnede rammer. Rødt ønsker av prinsipp å styrke den folkelige deltagelsen i demokratiet. Det er egentlig grunn nok for oss til å fremme dette forslaget. Jeg vil likevel si litt om de faresignalene ute i samfunnet som jeg tror kan overbevise mange om at det haster å gjøre noe for å styrke demokratiet nå.

Det er nok lett for politikerne her i Norge å tenke at demokratiet allerede fungerer mer enn godt nok. Men det er det mange som har brent seg på før, også her i Europa. I store deler av Vesten er nå deltagelsen i demokratiet fallende, og når den aktive deltagelsen i demokratiet faller, bør man ikke bli overrasket hvis oppslutningen om demokratiet også faller, slik vi har sett i en rekke land de siste årene. Igjen: Det skjer også her i Europa.

I Norge er andelen av befolkningen som er medlem i politiske partier, mer enn halvert siden 1980. Andelen som er aktive i partier, er redusert med to tredjedeler, fra 7 pst. i 1983 til 2 pst. i 2014. Vi mener denne utviklingen gir grunn til bekymring, og at den bør møtes aktivt med konkrete tiltak – tiltak som styrker den folkelige deltagelsen i demokratiet, som minker avstanden mellom folk og de folkevalgte, og som sikrer at saker som er viktige for befolkningen, ikke forbigås av politikerne. Det er akkurat dette vi kan oppnå ved å åpne opp for at folk flest kan fremme forslag til behandling på Stortinget.

Den forutsigbare innvendingen er at vanlige folk ikke er kompetente nok til å lage forslag til stortingsvedtak. Det er jeg helt uenig i. Altfor ofte er det tvert imot politikerne som ikke følger godt nok med og ikke fanger opp problemene folk flest sliter med. La meg ta et eksempel. De politikerne som har vedtatt en rekke velferdskutt de siste årene, kan umulig vite hvordan det er å stå i en jobb med utslitte knær og utslitt rygg og sinn. De kan umulig vite hva det betyr for tryggheten til en aleneforsørger når strømprisene stiger og jobben trues av lavtlønnskonkurranse.

Men det vet de som rammes av det. Derfor vil Rødt at folk også skal slippe til med sine forslag til løsninger. Å grunnlovfeste Stortingets plikt til å behandle folkets forslag handler i bunn og grunn om å åpne opp demokratiet for folk flest.

Det er også blitt innvendt at et slikt forslag vil belaste Stortinget. Heldigvis er det liten grunn til å bekymre seg for det. For selv om Rødts forslag vil være en nyvinning for demokratiet vårt, bygger det også på solid erfaring fra både inn- og utland. I Norge har innbyggerne rett til å fremme forslag til behandling i kommunestyret og fylkestinget, og det er fastsatt i kommuneloven. Blant vilkårene som må oppfylles, er at minst 2 pst. av innbyggerne eller 300 personer tilkjennegir sin støtte til forslaget. Da er kommunestyret eller fylkestinget forpliktet til å ta stilling til det. Denne ordningen er allerede positivt evaluert av både Norsk institutt for by- og regionforskning og Rokkansenteret, som konkluderer med at ordningen ikke er en belastning for fylkesting eller kommuner, og ikke minst av lokalpolitikere som er blitt spurt i undersøkelsen, der hele 67 pst. mente at ordningen styrker lokaldemokratiet.

Danmark og Sveits har innført lignende ordninger for behandling av borgernes forslag i sine respektive folkevalgte forsamlinger. I Danmark ble ordningen med borgerforslag innført på Folketinget i 2018. Opprinnelig var det en prøveordning som skulle vare til januar 2020. Erfaringen i Danmark er at borgerne har lyktes i å fremme viktige forslag til behandling i Folketinget, uten at det har ført til noen overbelastning av folketinget eller tilsidesettelse av de parlamentariske funksjonene. Derfor vedtok Folketinget i 2019 å gjøre denne ordningen permanent, og det lover jo godt.

I 2019 fremmet Rødt et representantforslag om å innføre en prøveordning om borgerforslag gjennom Stortingets forretningsorden. Stortingets presidentskap, som behandlet forslaget, mente imidlertid at den beste måten å gå fram på var å ha en bredere offentlig debatt basert på grunnlovsforslaget vi diskuterer her i dag, for å vurdere om borgerforslag kan innføres. Historisk sett har utvidelser av demokratiet alltid møtt motstand, men i ettertid har vi stort sett alle vært enige om at utvidelsen var klok og nødvendig likevel.

Nå vet vi altså at erfaringene fra Danmark og norske kommuner og fylker tilsier at det å gi folk rett til å fremme forslag til behandling i Stortinget, ikke vil føre til en stor belastning eller gå på bekostning av Stortingets eksisterende demokratiske funksjoner, og at prøveordningen i Danmark altså har vært en så stor suksess at den ble gjort permanent. Det imponerende flertallet som fikk innført ordningen i Danmark, besto av det danske søsterpartiet til de fleste av partiene her på Stortinget, fra Rødt til Fremskrittspartiet. Nå mener Rødt det er på tide at Norge følger etter. Det er vår tur til å videreutvikle demokratiet og gjøre det enda mer relevant for folk flest og mer robust i møte med tiden vi lever i.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:10:45]: Jeg tegnet meg egentlig bare for å slutte meg til det representanten Aydar har sagt, og for å si at dette er et veldig godt forslag fra Rødt. Vi ser at deltakelsen i de vanlige politiske kanalene minker, samtidig som avstanden til de politiske beslutningene øker. Et eksempel er sentralisering av fylker og kommuner. Men det som er særlig bekymrende, er at både valgdeltakelse og partimedlemskap er noe vi ser jevnt og trutt har gått ned de siste tiårene. Den avmaktsfølelsen som folk sitter med, er noe vi må ta på stort alvor. For når folk føler at det er for langt dit de politiske beslutningene tas, at det er for vanskelig å påvirke politikken, og ikke minst at folk sitter med en oppfatning av at politikerne ikke lytter, da er det ganske illevarslende. Den beste måten å møte økende avmakt på er å gi folk mer makt og nye måter å kunne påvirke mer på.

SV har fremmet et eget forslag der vi foreslår folkeforslag eller borgerforslag, slik som i dette forslaget fra Rødt, men der vi i tillegg foreslår å åpne for muligheten til å fremme saker og forslag til folkeavstemning nedenfra, altså borgerinitierte folkeavstemninger. Det skal jeg legge fram senere. Grunnen til at vi har lagt inn begge deler i det forslaget, som det kan være greit å nevne nå, er at det vil være klokt at de bestemmelsene vi legger inn i Grunnloven om folkelig deltakelse, skal regulere begge variantene, som i hvert fall SV ønsker, sånn at det henger sammen på en god måte.

Michael Tetzschner (H) [11:13:36]: Forslaget er i sin enkelhet følgende:

«Staten kan ikke legge skatter eller avgifter på rettslig arbeid som utføres i forbindelse med saker som behandles av domstolene.»

– Så enkelt og så kort.

Ved grunnlovsrevisjonen i 2014 mener vi at man ikke overveide tilstrekkelig hensynet bak den opprinnelige bestemmelsen da man skrev ut av Grunnloven det som da var § 98, som egentlig også var et prinsipp om at staten ikke må avgiftsbelegge adgangen til rettshjelp.

Hensikten med forslaget er for det første at folk ikke skal måtte betale merverdiavgift som legges på rettsgebyrene. Men de skal heller ikke risikere å måtte betale merverdiavgift på advokatenes salærer når disse er betaling for tjenester advokatene utfører i forbindelse med arbeid med rettssaker. En person som henvender seg til en advokat og ber om advokatens bistand for å fremme f.eks. et erstatningskrav, må betale advokaten et honorar som i dag medfører et tillegg på 25 pst. Vi mener det ikke er rimelig at staten skal tjene på den statlige virksomheten som rettspleien er.

Før endringen i 2014 hadde man en litt alderdommelig bestemmelse, som lød slik:

«Med Sportler, som erlægges til Rettens Betjente, bør ingen Afgifter til Statskassen være forbundne.»

Bestemmelsen hadde da stått uforandret i Grunnloven siden den ble vedtatt i 1814. Denne bestemmelsen fra 1814 hadde et meget fornemt forbilde, nemlig den franske forfatningen av 1790, der man også slo fast som et prinsipp at staten ikke skulle avgiftsbelegge domstolstjenester.

Bestemmelsens forhistorie var at den skulle fremme rettssikkerheten. Det var borgernes frihet og rett til en rimelig rettspleie som lå bak bestemmelsen. Dessuten bygget den på at staten ikke skulle profittere på rettspleien. Endringene i uttrykksmåten som skjedde under forberedelsen, må oppfattes som et forsøk på å uttrykke korrekt hva som var meningen. Sportler var godtgjørelse for utførelsen av rettslige tjenester. Disse tjenestene ble utført av «rettens betjente», som det het med datidens språkbruk. Blant disse hørte dommerne og prokuratorene, sakførerne og advokatene.

Dens bakgrunn i den franske konstitusjon av 1790 og veien frem til dens endelige utforming i 17. mai-grunnloven viser klart at det var ønsket at staten ved sine skatter og avgifter ikke skulle fordyre rettspleien. I pakt med eidsvollsmennenes pragmatiske tilnærming til grunnlovgivningen fikk prinsippet om fri rettspleie en konkret og praktisk utforming.

Da Stortinget opphevet bestemmelsen i 2014, var begrunnelsen at den bare hadde historisk interesse fordi man så den mest i sammenheng med prinsippet om domstolenes uavhengighet og selvstendige stilling, som da fikk en egen bestemmelse.

At bestemmelsens prinsipielle og idémessige grunnlag også var at staten ikke skulle tjene på rettspleien, ble ikke problematisert under arbeidet med den anselige mengden av endringer som skjedde i forbindelse med 2014-jubileet.

At advokattjenester i dag generelt er belagt med merverdiavgift, er tatt opp av Advokatforeningen, men det har ikke ført til endringer i avgiftslovgivningen. Sivilombudsmannen har tatt dette spørsmålet opp i flere av sine årsmeldinger.

Det betyr at advokattjenester generelt er pålagt en avgift på 25 pst. For den vanlige kvinne og mann vil et tillegg på 25 pst. til det som betales til advokaten, være en betydelig økonomisk belastning. For advokaten, som kan trekke dette beløpet fra i sin virksomhet, betyr det ikke mye. Det oppstår imidlertid også en urimelig ulikhet mellom klienter. Næringslivsklienter, f.eks., kan trekke fra advokatutgifter i sitt regnskap og dermed redusere grunnlaget for beskatning, mens privatpersoner må betale avgiften av allerede beskattede midler for å få fremmet sin sak på betryggende vis.

Nå som den gamle bestemmelsen om sportler er opphevet, er det fortsatt et spørsmål om ikke en avgiftsfri tilgang til rettspleien er en del av Grunnlovens ånd og prinsipper, jf. Grunnloven § 121. § 98 hadde som nevnt sitt forbilde i den franske forfatningen, og etter denne skulle rettspleien være gratis. I dag heter det i Grunnloven § 95:

«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig.»

Det er etter vår mening ikke rettferdig og rimelig at staten ilegger en skatt på 25 pst. på det den alminnelige kvinne og mann skal betale til sin advokat i en tvist som behandles av domstolene. Det betyr at staten nå nettopp tjener på rettspleien og dermed gjør det tyngre og vanskeligere for den vanlige borger å få adgang til domstolene.

Jeg vil avslutte med det eksemplet vi diskuterte under en interpellasjonsdebatt i høstsesjonen. Det handlet om den voldsutsatte lektoren ved Oslo Handelsgymnasium som tapte i flere rettsinstanser selv om domstolen adresserte en klar kritikk til skolen og systemene de hadde, som ikke tilfredsstillende når det gjaldt lærernes sikkerhet mot vold. Men det var ikke utvist kvalifisert uaktsomhet, og derfor tapte han formelt saken, selv om han vant moralsk på alle punkter. Til slutt satt vedkommende igjen med en advokatrekning på 1,7 mill. kr. Riktignok hadde kommuneadvokaten ikke ilagt merverdiavgift, for det er regelen, men 300 000 av de 1,7 mill. kr var altså merverdiavgift til staten. Man kan slå opp saken og se at på den voldshendelsen, der Oslo kommune brukte kommuneadvokatens og skoleetatens tjenester helt gratis, med enorme ressurser og med en enorm asymmetri i maktforholdene, legger man på den private parten en avgift på 300 000 kr.

Det synes ikke forslagsstillerne er rettferdig. En slik grunnlovsbestemmelse vil gjenopprette en liten feil som ble gjort i 2014. Det å føre dette inn i Grunnloven nå vil være i godt samsvar med Grunnlovens opprinnelige bestemmelse og ånd. Dessuten vil dette i et samfunn hvor flere saker er avhengige av at publikum kan gjøre sin sak gjeldende ved domstolene fordi vi har mer rettsliggjøring av samfunnet, også være et bidrag.

Man kan si at vi har rettshjelpsordninger, men de er ofte innrettet mot spesielle målgrupper. Det er også visse betenkeligheter knyttet til at man først lager adgangen til våre domstoler så dyr at staten til slutt kan velge hvilke grupper og søksmål den ønsker fremmet, nettopp fordi noen har et fripass, mens andre må betale en tilleggsavgift til staten. Dette forslaget vil råde bot på det.

Michael Tetzschner (H) [11:22:21]: Forslaget er i sin ordlyd slik:

«Intet offentlig tiltak må gripe inn i en borgers frihetssfære dersom inngrepet er uforholdsmessig. Ved vurderingen av hva som er uforholdsmessig, skal det ses hen til den enkeltes ulempe veid opp mot nytten som begrunner inngrepet. Det skal tas i betraktning om inngrepet er egnet, om det er nødvendig, og om det finnes mindre inngripende virkemidler for å oppnå tilsvarende nytte.»

I norsk rettsteori har det fra tid til annen vært hevdet å eksistere et såkalt forholdsmessighetsprinsipp når man har diskutert hvilke grenser staten og dets byråkrati må underlegges for å beskytte et kjerneområde av borgernes frihet mot for store inngrep. Et moderne, komplisert samfunn har behov for mange former for inngrep i enkeltpersoners og bedrifters frihetssfære. Disse kan komme i et motsetningsforhold der ønsket om samfunnsregulering på den ene siden støter mot hensynet til personlig handlefrihet på den annen.

Særlig innenfor norsk forvaltningsrett har det vært ulike syn på om det finnes noe slikt prinsipp, eller om det her er tale om et samlebegrep som innbefatter henvisning til forskjelligartede rettsgrunnsetninger som har det til felles at de skal stå som et vern for borgerne mot myndighetenes vilkårlighet. Det er hevet over tvil at forholdsmessighetsprinsippet som sådant bare nevnes sporadisk og ikke er gitt noe entydig rettsdogmatisk innhold.

Den rådende oppfatning i norsk forvaltningsrett er at domstolene ikke stiller metodekrav til hvordan forvaltningen bruker sitt frie skjønn, men nøyer seg med å kontrollere om det er utøvet innenfor lovens rammer.

Forslagsstillerne påpeker at vår rettsutvikling påvirkes av andre, eksterne, rettsdannelser som folkeretten, menneskerettighetene og EU-retten, som alle får økt plass i det norske rettskildebildet. På de områder som implementerer EU-retten gjennom EØS-avtalen, skal det ikke være tvil om dette. Men også på andre områder vil det foreligge en påvirkningseffekt.

I en banebrytende artikkel om forholdsmessighetsprinsippet i forvaltningsretten skrevet av Hans Petter Graver i 1995, «Forholdsmessighet som krav til forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser», fremsettes en hypotese om at Høyesterett har etablert et generelt krav om at forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser skal være forholdsmessige, dvs. at vedtakskompetansen kun skal brukes i det omfang som er nødvendig for formålet, og der fordelene overstiger ulempene. Graver mente at forholdsmessighetsprinsippet, som har vært et sentralt tema i fem høyesterettsdommer, la grunnlaget for en slik teori, utviklet i ettertid.

Ikke i noen av de avgjørelsene som det vises til, bruker Høyesterett eksplisitt ordet proporsjonalitet. Domstolen har i stedet valgt å fastslå hva innholdselementene i et forholdsmessighetsprinsipp burde være. Graver ser likevel ikke dommene som et uttrykk for en planlagt utvikling av et rettsprinsipp over tid, da retten kun har tatt stilling til konkrete spørsmål.

Grunnen til at dette forslaget er mer aktuelt enn før, er at vi har fått forvaltningslovutvalgets utredning, NOU 2019: 5, om ny forvaltningslov. Der reflekterer de over proporsjonalitet, særlig med henblikk på inngripende forvaltningsavgjørelser:

«At det i noen sammenhenger gjelder et krav til proporsjonalitet, er på det rene. Kravet kan følge direkte av regelgrunnlaget, eller det kan følge av EMK eller EØS-retten.»

Utvalget peker deretter på at man i Sverige og Finland har forvaltningsdomstoler til overprøving av forvaltningsskjønnet og en annen tradisjon enn i Norge. De konkluderer med at det derfor ikke er «naturlig å innføre i den norske forvaltningsloven den løsningen som er valgt i de svenske og finske lovene».

Slik har altså dette utvalget rett og slett tatt livet av den rettsteorien som enkelte av våre rettslærde hadde utledet av Høyesteretts praksis om en generell proporsjonalitetsstandard, også i norsk rett. For det har aldri vært et premiss eller en forutsetning for en proporsjonalitetsnorm at den skulle håndheves av en forvaltningsdomstol. Så det at svenskene og finnene har det – og vi ikke – er ikke noe argument mot prinsippet om forholdsmessighet. Også overordnede forvaltningsmessige rettsnormer kan håndheves av vanlige domstoler. For eksempel har det aldri vært et argument for eller imot eksistensen av et ulovfestet proporsjonalitetsprinsipp at vi ikke har spesialdomstoler til å håndheve det.

Forslagsstillerne mener at det etter fremstillingen i NOU 2019: 5 ikke har blitt et mindre behov for å avklare at forholdsmessighetsprinsippet er et anerkjent rettsprinsipp, og vi ønsker å gi det en uttrykkelig hjemmel, som en grunnleggende rettsnorm i vår grunnlov. Grunnlovfesting betyr også at et krav til forholdsmessighet ikke bare blir et minstekrav til innholdet i forvaltningsavgjørelser, men også en overordnet norm for beskyttelsen av den enkelte borger i all offentlig regelproduksjon som er av inngripende karakter i borgernes frihet, enten det er lov eller forskrift.

Nav-lovgivningen er ett av flere eksempler på at man i den enkelte særlov, i den grad det i det hele tatt foretas drøftelser av forholdsmessighet, oppskriftsmessig alltid vil konkludere med at én enkelt lov, fremmet av ett enkelt fagdepartement, er veldig nødvendig for nettopp det fagdepartementets formål. Vi har en lovgivningsteknikk som gjør at den enkelte departementale særinteresse kan komme til å stå særlig sterkt, uten at man har en bredere avveining. Da er det en fordel å ha en norm som borgerne til slutt kan påberope seg, for hvordan det enkelte inngrep virker overfor dem i deres hverdag. Det blir den siste kvalitetstesten på det utrolig store lovarbeidet som denne forsamlingen gjør i løpet av en sesjon. Det er nettopp slik vi ønsker at det skal være i en rettsstat, nemlig at det er virkningen på individnivå av de utallige lovvedtakene som treffes i denne sal, som vil være avgjørende for om vi har en god rettspleie eller ikke.

Det er altså slik at man kan fremme, gjennom et overordnet rettsprinsipp om forholdsmessighet, også en høyere standard, som fremtidige lovkonsipister må ta i betraktning før de fremmer nye sektorlover til Stortinget.

Jeg vil også nevne at en god del av rettsutviklingen og en del av rettsanvendelsen skjer helt utenfor Stortingets kontroll. Man har ordnet seg slik at administrasjonen i større grad enn tidligere kan ilegge det som må oppfattes som straff. Vi ser også at gjennom fullmaktslovgivningen er det mange rettsregler som fastsettes på nivåer under lovnivået som Stortinget forutsettes å kjenne til. Også for disse forskriftene, hvordan de virker i praksis, er det av stor interesse å måle ut mot forholdsmessighetsprinsipper, slik de eventuelt griper inn i den enkeltes hverdag. Det er jo anerkjent, ikke minst av Frøiland-utvalget, som var forgjengeren til Harberg-utvalget, som nå for tiden arbeider med Stortingets kontroll av regjeringen. Også Frøiland-utvalget var inne på at man ikke har tilstrekkelig grunnlag for å gå etter forskriftsmengden som oppstår på delegert lovfullmakt.

Nettopp fordi Stortinget ikke kjenner i detalj hvordan lovgivningen faktisk blir – og med de virkningene det har overfor borgerne – er det viktig at man til slutt har en minstestandard for forholdsmessighet. Det vil altså sikre rettssikkerheten og forutberegneligheten og utvikle en rettsdogmatikk rundt disse prinsippene.

Det er det som ligger bak forslaget. Vi håper at de som i denne sal ellers gjør seg til talsmenn for vanlige mennesker – som i en tid kan føle avmakt overfor politiske vedtak; vi har hørt om noen i innleggene i dag – iallfall ved denne anledningen griper muligheten til å stemme for dette grunnlovsforslaget, som vil øke våre medborgeres rettssikkerhet i en regeljungel og en inngrepsjungel som Stortinget ikke lenger har full oversikt over.

Nils T. Bjørke (Sp) [11:32:36]: Det er mange forslag som vert diskuterte her i dag, men eg meiner at dette er av dei aller viktigaste forslaga, som det burde vore heilt naturleg at ein fekk inn i Grunnloven.

Matjorda her til lands er ein sårbar, men særs naudsynt resurs. Store areal med matjord, som det tek nokre timar å skubba vekk med maskiner, tek det fleire tusen år å opparbeida. Matjorda i Noreg legg til rette for matproduksjon, busetjing og sysselsetjing over heile landet. Matjorda har ei særstilling fordi ho både styrkjer mattryggleiken og er avgjerande for anna samfunnsutvikling. Samanliknar ein Noreg med grannelanda, har Noreg klart mindre areal med dyrka jord. Difor er matjorda ein grunnleggjande fellesresurs som treng eit eige grunnlovsvern.

Etter den andre verdskrigen har omdisponeringa av dyrka og dyrkbar jord vore på om lag 1,2 millionar dekar totalt. Det meste av dette er areal som har vore godt eigna til matkornproduksjon. Eg vil minna om at matjord utgjer berre 1 pst. av norsk areal.

Dei fleste byar og tettstader i Noreg med befolkningsvekst er omkransa av dyrka jord. Mykje av den beste jorda ligg der utbyggingspresset er størst. Over halvparten av nedbygginga skjer i eller omkring tettstader. Dette skaper utfordringar med å ta vare på jordresursane for framtida, når det er ynske om ei mest mogleg samla utbygging rundt eksisterande byar og tettstader. Den beste matjorda i sentrale strøk vert borte til fordel for bustader, kjøpesenter og vegar.

Samstundes har dagens landbrukspolitikk ført til at den meir tungdrivne jorda – små teigar, bratt terreng – går ut av drift. Slik har me fått eit permanent tap av evna til å produsera mat til eiga befolkning.

Det er om lag 10 millionar dekar jordbruksareal – fulldyrka jord, overflatejord og innmarksbeite – i drift i Noreg i dag. I tillegg har Noreg om lag 12,5 millionar dekar dyrkbar jord eigna for nydyrking. Men produksjonspotensialet til den dyrkande jorda er i sum monaleg mindre enn for dagens jordbruksareal. Det er difor avgjerande viktig at formuleringa i grunnlovsteksten har med seg både dyrka og dyrkande mark.

Stortinget vedtok den 8. desember 2015 at det årlege målet for omdisponering av dyrka mark skulle setjast til 4 000 dekar. Dette vart på nytt stadfesta ved handsaminga av eit representantforslag om strengare jordvernmål i Stortinget 4. juni 2020. Mange meiner at dette målet er altfor høgt og ynskjer ein nullvisjon for tap av dyrka mark.

Når ein fylgjer med, ikkje minst i Nationen, som har hatt mykje fokus på dette med dyrka mark i det siste, ser ein korleis det vert handtert rundt om. Eg kan ta som døme Time kommune på Jæren, der dei stadig vel å ta meir av noko av den beste jorda me har i Noreg, til ymse utbyggingar, f.eks. grunngjeve i at det er ein stor trafokiosk i nærleiken, så ein må utnytta kapasiteten. Det er alltid gode formål som gjer at akkurat den jorda her skal takast. Men me kan ikkje fortsetja slik at det totale jordvernet tapar for såkalla gode formål. Dette er snakk om å vareta for framtida, for moglegheita for matproduksjon.

God forvalting av dyrka og dyrkande mark er heilt grunnleggjande for matproduksjon og dermed for menneska sin eksistens. Jordbruksarealet utgjer berre 3,7 pst. av landarealet i Noreg. Desse areala utgjer ein knapp resurs, som treng eit sterkt vern. Jordbruksarealet er ein langsiktig resurs som me må verna om for å sikra nasjonal matberedskap. Det kan me gjera ved å gje dyrka og dyrkande mark ein eigen plass i Grunnloven.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:37:17]: Det er sånn at både rikdom og makt samles på færre hender enn før. Når den økonomiske eliten sitter igjen med en stadig større del av kaken, betyr det også makt over samfunnet i form av ressurser og eierskap. Også i politikken blir beslutninger sentralisert og flyttet lenger vekk fra folk. Alt fra tvangssammenslåing av fylker til inngåelse av handelsavtaler som flytter makt fra de folkevalgte inn i lukkede styrerom, er bilder på det. Det å utvide demokratiet og gi vanlige folk mer makt over samfunnet er nødvendig, og dette forslaget viser at det også er mulig.

Det representative demokratiet står sterkt i Norge. La det ikke være noen tvil om det. Likevel har valgdeltakelsen i stortingsvalg gått noenlunde jevnt og trutt nedover fra omkring 85 pst. i toppåret 1965 ned til 78 pst. i 2017. Samtidig og enda mer dramatisk har andelen medlemmer, særlig aktive medlemmer, i politiske partier gått kraftig ned de siste 20 årene. Vi ser det samme i mange andre land vi kan sammenlikne oss med, hvor også tilliten til politiske institusjoner går ned over tid.

Jeg ser det samme når jeg er hjemme og besøker f.eks. Alvim i Sarpsborg. Det er den valgkretsen i Norge som har hatt lavest valgdeltakelse flere ganger. Når jeg spør folk der om hva de tenker rundt politikken og politikerne, er budskapet ganske klart: Politikk er noe som skjer fjernt der borte, politikerne lytter ikke til dem, og vanlige folk kan stort sett ikke påvirke det som skjer.

Det som er så interessant, er at samtidig som vi ser denne økende politikerforakten og senkede deltakelsen, viser internasjonal forskning at oppslutningen om demokratiske verdier, som f.eks. frie valg, styrkes veldig tydelig. Det er ikke sånn at folket vender demokratiet ryggen. Det er ikke vanlige folks feil. Nei, det er politikken som ikke innfrir vanlige folks forventninger til et enda sterkere folkestyre. Det er ikke folket som ikke er demokratisk nok, det er politikken som ikke er demokratisk nok. Resultatet er den avmakten folk jeg møter, f.eks. hjemme på Alvim, forteller om.

Hvordan skal man møte den avmakten? Jo, selvfølgelig med å gi makt. Dette forslaget handler om å utvide demokratiet gjennom å gjøre det mer deltakende, sånn at folk selv kan reise saker til torgs, til behandling i Stortinget eller til folkeavstemning. Det korter ned avstanden til makten betydelig, og det gir folk mer innflytelse over politikken selv. Det kommer som et tillegg til det representative systemet vi allerede har i dag, og det gir ikke minst Stortinget en fortsatt viktig rolle i å behandle og følge opp de sakene som folket selv måtte reise.

Vi foreslår å gjøre folkestyret vårt mer deltakende på to måter. Folkeforslag er den første. Som med innbyggerinitiativ til kommunestyrer og fylkesting, hvor folk kan samle underskrifter for å reise en sak der, mener vi at folk på samme måte skal kunne reise sak til Stortinget, med nok tilslutning, f.eks. med støtte fra 1 pst. av velgerne. Der har vi satt opp noen forskjellige alternativer i dette forslaget. Så vil Stortinget behandle saken som vi behandler andre saker i dag.

Den andre måten vi foreslår å gjøre folkestyret mer deltakende på, er ved folkeavstemninger nedenifra. Hvis et forslag får nok folkelig tilslutning, nok underskrifter, skal det holdes en avstemning i folket om forslaget. Vi foreslår igjen forskjellige alternativer på hvor mange underskrifter som kreves, fra 2 pst. til 8 pst. av velgerne. Så blir resultatet igjen behandlet av Stortinget på vanlig måte, altså et initiativ til en rådgivende folkeavstemning som kommer nedenifra. Det gjør at vanlige folk kan reise viktige saker opp på dagsordenen – den dagsordenmakten er viktig – og utløse en avstemning sånn at også flertallets syn kan bli vist tydelig fram.

Hvordan vil det egentlig se ut, med både folkeforslag og folkeavstemninger nedenifra? Jo, det vil bety at saker som kanskje ikke fanges så godt opp i den vanlige, representative partipolitikken, kan løftes opp av folk selv. Jeg tror det er nok av saker de senere årene hvor folkeflertallet er et annet enn stortingsflertallet, hvor man kunne sett dette – jernbanereformen, salg og privatisering av norsk jernbane, innføringen av ACER og EUs tredje energipakke, regionreformen, tvangssammenslåing av fylker, for å nevne noe. Jeg tror de sakene og mange andre er saker med stort folkelig engasjement som kunne fått en ekstra kanal inn til makten gjennom folkeforslag og folkeavstemninger nedenifra.

Det står mye om forslaget i dette dokumentet om både en rekke prinsipielle og en rekke praktiske forhold rundt hvordan det skal kunne gjøres i praksis. Jeg vil påstå at blant alle de forslagene Stortinget har behandlet om mer bruk av folkeavstemninger, er dette blant dem som er best gjennomarbeidet, om jeg kan få si det selv. Jeg skal ikke nevne alt nå, men noen viktige ting.

Forslaget avgrenser veldig tydelig hva som kan være gjenstand for folkeavstemninger og folkeforslag, og det knyttes til Stortingets myndighet i dag. Man skal kunne fremme folkeforslag og folkeavstemninger om det Stortinget har kompetanse til å beslutte i dag, ikke noe annet.

I tillegg slår vi ekstra tydelig fast at folkeavstemninger ikke kan angå noen bestemte saker særlig. Vi kobler de nye bestemmelsene vi foreslår i Grunnloven, med nåværende § 75, som altså lister opp hva som er Stortingets ansvar og myndighet i dag. Enkelte av punktene på den listen er ikke særlig egnet for folkeavstemninger, og det unntas da bestemmelsen, f.eks. det å ta opp lån, statsbudsjett eller utnevnelse av riksrevisor og sivilombudsmann, for å nevne noen av de åpenbare eksemplene. Statsbudsjett nevnes fordi det er en erkjennelse av at det i et budsjett er viktig å behandle helheten og se både inntekter og utgifter under ett.

Desto viktigere er avgrensningen av at en folkeavstemning ikke kan foreslå noe som bryter med våre internasjonale forpliktelser. Det kan angå dem, slik som å kreve veto mot et EU-direktiv, det er innenfor EØS-avtalen, men ikke bryte med forpliktelsene. Det kan heller ikke bryte med Grunnlovens andre bestemmelser. Det ivaretar et viktig mindretallsvern, en beskyttelse av menneskerettighetene og folkeretten, slik at ikke flertallet kan krenke mindretallets rettigheter.

En rekke av de praktiske forholdene rundt hvordan disse forslagene skal behandles, skal bestemmes nærmere i lov. Det kan være formkrav til folkeforslagene, hvor ofte likelydende forslag kan fremmes igjen, osv. Det meste skal være omtalt i dette forslaget. Jeg skal ikke liste opp alt nå, men poenget er to ting.

Det første er at dette er gjennomarbeidet, sånn at det praktiske og prinsipielle skal være tydelig omtalt for Stortinget å vurdere. Det andre er at resultatet av å vedta dette forslaget, å innføre folkeforslag og folkeavstemninger nedenifra, vil være å styrke og utvide folkestyret vårt, gjøre det mer deltakende, gi vanlige folk mer innflytelse over dagsordenen og beslutningene som tas. Det er både nødvendig og mulig.

I en tid med økende avmakt blant folk må svaret være mer makt til vanlige mennesker. Jeg og SV har troen på at beslutningene blir best når de blir tatt av dem med skoene på, når avstanden til politikken blir kortere, og det er akkurat det sosialistisk folkestyre handler om for SV.

Karin Andersen (SV) [11:46:52]: Grunnloven forplikter rettsstaten Norge til å ta vare på innbyggernes rettigheter, slik at de skal kunne fungere likeverdig i samfunnet. Det er både sivile og politiske rettigheter, og det er sosiale og økonomiske rettigheter. Noen av de rettighetene som er beskrevet i Grunnloven nå, er altså også av typen mer materielle rettigheter, slik som retten til arbeid, f.eks., og til et sunt miljø.

I tillegg er det noen bestemmelser som innskrenker myndighetenes rett til inngripen i enkeltmenneskets liv. Grunnloven pålegger staten å respektere menneskerettighetene. Grunnen til at jeg sier dette, er at jeg mener det viser at Grunnloven har en verdiforankring i å skulle ta vare på det enkelte mennesket i samfunnet og sørge for at de skal kunne fungere i samfunnet. Det er veldig sentralt i Grunnloven hvordan enkeltmenneskets posisjon blir sett.

Man kan jo diskutere i hvilken grad retten til arbeid, f.eks., er ivaretatt i praksis. Det er ganske vanskelig også å si hvordan man skulle få det helt til i praksis. Men dette grunnlovsforslaget handler om bolig, og med bolig er det ganske annerledes, fordi bolig er en fysisk, materiell ting, som staten faktisk kan sørge for finnes, og som staten kan ha en plikt til å gjøre tilgjengelig for landets innbyggere.

Man kan også titte ut av vinduet her i dag og se at dette landet er et sted der man faktisk er nødt til å ha en bolig. Det er i hvert fall ikke tilrådelig for de fleste av oss ikke å ha tak over hodet. I tillegg er det sånn at hvis man ikke har en bolig og en adresse, er det også veldig vanskelig å realisere sine sivile og politiske rettigheter, for når vi skal forholde oss til myndighetene, er veldig mye, både våre rettigheter og plikter, avhengig av en adresse og at man faktisk har et sted å bo. Den sosiale siden av det tror jeg er helt åpenbar for alle – tryggheten det er å ha et hjem og en bolig.

Det har dessverre, på tross av det klimaet vi lever i, vært mange mennesker som har vært bostedsløse i Norge opp igjennom tida – og er det nok nå også. Med den utviklingen vi også ser på boligmarkedet framover, er dette etter hvert et ganske uoppnåelig gode for mange mennesker.

SV mener at hvis vi får inn denne retten i Grunnloven, altså en materiell rett til bolig, vil det forplikte staten på en annen måte enn i dag til å sikre en helt nødvendig forutsetning for å kunne nesten overleve i dette samfunnet, nemlig det å ha en bolig. Det vil også forplikte staten gjennom det underliggende lovverket til å sikre denne materielle rettigheten som mennesker er helt avhengig av, fordi det er et helt nødvendig og uunnværlig gode i hverdagen.

Jeg tenker også at dette er noe som det er mulig å oppfylle for staten. Det er faktisk mulig å gjøre det, fordi det er en fysisk ting, mens når det gjelder noen av de andre rettighetene som skal sikres, gjør man selvfølgelig så godt man kan, men det er litt vanskelig faktisk å peke på at man kan klare å oppfylle de andre materielle rettighetene som er grunnlovfestet.

Det er derfor vi foreslår dette igjen, fordi vi mener at det er et så grunnleggende materielt gode som er nødvendig for å kunne utøve sine sivile og politiske rettigheter også på en måte der det er mulig for den enkelte å kunne fungere likeverdig i samfunnet – at bolig er et så nødvendig gode for å realisere de sivile og politiske og sosiale og økonomiske rettighetene at vi mener det må inn i Grunnloven. Det er grunnen til at vi tar dette forslaget opp på nytt.

Jeg håper at Stortinget vil vurdere dette kanskje litt mer grundig enn det de har gjort før, for det er veldig vanskelig å se hvordan dette skulle skade i det hele tatt. Det vil selvfølgelig forplikte staten mer enn det gjør i dag, men samfunnet vil bli bedre, og mange flere av våre innbyggere kunne da være helt trygge på at de også får sine sivile og politiske rettigheter muliggjort, for de er helt avhengig av en bolig for å kunne realisere dem.

Karin Andersen (SV) [11:53:04]: Da Stortinget i 2014 behandlet å ta inn menneskerettighetene i Grunnloven, ble det gjort en stor og grundig utredning, det såkalte Lønning-utvalget. Det utvalget avga 19. desember 2011 en rapport til presidentskapet: Dokument 16 for 2011–2012. Der vurderes det om det er grunnlag for å grunnlovfeste asylinstituttet. Utvalget skriver, og jeg siterer:

«Tar man utgangspunkt i at menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven skal markere og konkretisere de verdier det norske samfunn er bygget på, kan det argumenteres for at retten til å søke asyl bør tas inn i Grunnloven. Asylretten er en del av vår kristne og humanistiske arv, som det vises til i Grunnloven § 2, ved at det gis beskyttelse til mennesker på flukt fra forfølgelse. Slik beskyttelse kan bare gis dersom disse menneskene også har en rett til å søke asyl.»

Utvalget mente imidlertid at det var litt vanskelig å ta inn asylretten, og de argumenterte for at det ville gjøre asylretten lite fleksibel for de faktiske endringer som fortløpende inntreffer. Nettopp den begrunnelsen mener SV – og jeg – er en egen begrunnelse for at dette bør grunnlovfestes.

Menneskerettighetene og de internasjonale konvensjonene vi har sluttet oss til, er et internasjonalt samarbeid for å forsøke å sivilisere hvordan stater skal oppføre seg internt mot sine egne innbyggere, men også en del kjøreregler mellom landene når det er kritiske situasjoner. Vi kan f.eks. ta andre typer forpliktelser som er knyttet til hvordan stater skal opptre når det er konfliktsituasjoner. Det skal regulere hvordan man kan forholde seg til bl.a. andre mennesker som ikke er innbyggere i sitt eget land, i en kritisk situasjon – kanskje for landet, men også for det mennesket det gjelder.

Grunnen til at jeg sier dette, er at disse reglene er enkle å forholde seg til på en solskinnsdag, når det ikke er problemer. Det er når det er konflikt og det er vanskelig, man har denne typen kjøreregler som sikrer livet til enkeltmennesker – for det er det dette handler om. Det er vel få andre rettigheter som er mer grunnleggende enn i en slik kritisk situasjon å komme seg ut av et territorium der livet er truet, og inn på et territorium der livet kan være trygt. Det er nettopp derfor, fordi statene ikke skal skli på disse bestemmelsene i en kritisk situasjon, det er så viktig at det står i Grunnloven, fordi disse bestemmelsene handler om liv og død, og fordi det handler om et forsøk fra det internasjonale samfunn også på å sivilisere lands handlinger i kritiske situasjoner.

Jeg sier ikke dette fordi jeg mener det er enkelt – ikke i det hele tatt. Det er veldig, veldig vanskelig. Det er veldig krevende for land. Mange av disse situasjonene er ekstremt krevende. Men det er derfor det er så viktig.

Vi mener at den konklusjonen og den oppfatningen menneskerettighetsutvalget hadde, er uheldig. Vi viser bl.a. til at kjernen i asylretten er tolket inn i Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske menneskerettsdomstol. I likhet med mange andre sentrale rettigheter, som menneskerettighetsutvalget også foreslo å grunnlovfeste, er ikke asylretten nå kommet til uttrykk i de vestlige lands konstitusjoner. Det mener vi er uheldig ut fra de grunnene jeg nettopp nevnte. Det er også behov for å feste denne retten, altså retten til å søke asyl – ikke retten til å få asyl, men retten til å søke asyl – i Grunnloven, fordi vi også har sett at den retten de siste årene har blitt satt til side på europeisk jord. Det har også FNs høykommissær for flyktninger nylig sagt fra om, at denne retten er krenket, selv om de fleste landene i Europa har forpliktet seg på den.

Jeg vil i tillegg til dette vise til at Advokatforeningen, Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg, det som før het Norsk senter for menneskerettigheter, ved Universitetet i Oslo, og Jussbuss også har støttet dette forslaget, fordi de ser den samme prinsipielle, viktige begrunnelsen for det som SV gjør.

Michael Tetzschner (H) [11:59:32]: Det er alltid en avveining hvor mye man skal kommentere disse forslagene – jeg kunne også kommentert det forrige, om såkalt rett til rimelig bolig. Og hvorfor ikke grunnlovfeste rett til vann, næringsmidler og oppvarming i vårt land – i det hele tatt?

Men særlig til dette forslaget: Der var det en del, skal vi si, interessante påstander fra representanten Karin Andersen. Hvis vi ser på SVs praksis, har den vært todelt. De har arbeidet lenge for å uthule selve asylinstituttet, å få det til å dreie seg om noe annet enn mennesker som er på flukt, beskrevet i de internasjonale konvensjonene som ble til etter annen verdenskrig, fordi SV har et annet syn på migrasjon.

Jeg vil anbefale SV å arbeide litt mer med legaldefinisjonene her, for slik Karin Andersens innlegg bar bud om, er det slett ikke de med folkerettslig krav på asyl, altså på innvilget opphold, som er hennes anliggende, det er en prosedyreregel om å kunne søke. Da må man være nokså presis i å si at det ikke er anerkjent internasjonalt i flyktningretten at retten til opphold strekker seg utover første sikre land en flyktning kommer til. Asyl og flyktning er definitorisk det samme her, i denne forbindelse.

SV ønsker å kombinere sin uthulte begrepsbruk av asylsøkere og vil så knytte denne gruppens rettigheter direkte inn i Grunnloven. Bare av de grunner kommer dette forslaget aldri til å få noe flertall i denne salen. Det er selvfølgelig en politisk markering av at SV ønsker en migrasjon ut fra forestillinger om at det skaper bedre forhold i verden, men vi har ikke internasjonalt på noe tidspunkt hatt en rett som betyr at folk på grunn av, skal vi si, fattigdom eller sosiale forhold, klima eller annet, har rett til å innvandre til de landene de peker ut på verdenskartet. Så dette er selvfølgelig en politisk øvelse. Jeg synes kanskje vi burde reservere grunnlovsforslagene til forslag vi faktisk mener har positiv betydning for vanlige borgere i Norge.

Karin Andersen (SV) [12:02:50]: Det representanten Tetzschner sier, er feil. SV ønsker ikke å uthule asylinstituttet. Men i tilknytning til noen av de sakene har vi også andre internasjonale forpliktelser, slik som Barnekonvensjonen, rett til familie, som står i vår grunnlov, og vi har Den europeiske menneskerettskonvensjon, som også gir noen rettigheter, som Norge er enda sterkere forpliktet på. Det er knyttet til en del av disse sakene vi har et annet syn på hvordan asylretten eller retten til å få opphold i Norge skal praktiseres, enn det Høyre har, og enn det representanten Michael Tetzschner har.

Det vi ønsker med denne saken, er å grunnlovfeste retten til å søke asyl. Og ja, det skal være i første land, men når det er krig og konflikt, er verden av og til litt vanskelig, og litt vanskeligere enn den er for oss som sitter her nå. Så det å gjøre dette til en debatt om streng eller liberal migrasjonspolitikk er helt forfeilet. Vi har stor migrasjon til Norge, det aller meste av den er arbeidsinnvandring, og det er overhodet ikke det vi snakker om her. Her snakker vi om retten til å søke asyl. At det i vurderingen av noen av de sakene også skal legges avgjørende vekt på f.eks. Barnekonvensjonens bestemmelser, det mener SV at vi er forpliktet på – men det er ikke det denne saken handler om. Vi skal legge vekt på det som står i Grunnloven, at folk har rett til å være sammen med familie – og ikke begrense det, slik som Høyre og regjeringen har gjort, til å sette så høye inntektskrav og krav til så langt opphold at barn nesten ikke får se foreldrene sine før de er voksne, det er SV imot – men det er ikke det denne saken handler om. Den handler heller ikke om at vi skal respektere de forpliktelsene vi har etter EMK, for det skal vi, og det regner jeg med at også kanskje Høyre mener. Nei, denne saken handler om det som også Menneskerettighetsutvalget tok stilling til, drøftet og hadde gode argumenter for, men konkluderte imot, fordi de mente at det kanskje kunne være vanskelig å praktisere i en vanskelig situasjon. Ja, det er det, og det er nettopp grunnen til at det bør stå i Grunnloven.

Michael Tetzschner (H) [12:05:58]: Denne eksersisen skulle i landets folkevalgte forsamling av lovgivere være unødvendig, men representanten Karin Andersens innlegg viser nettopp at hun ikke har tatt inn over seg hva som skjer når Stortinget uttrykker en overordnet rettsnorm nedfelt i Grunnloven. Det er jo nettopp at den får forrang foran alle andre bestemmelser som vi har, og at det vil legge bindinger på Stortingets senere lovgivningsarbeid.

Det som er problemet i denne sak, er at SV grunnleggende sett anfekter prinsippet om at det er et lands lovlige myndigheter som til enhver tid bestemmer hvem som har lovlig opphold i Norge, utover de statsborgerne som er her. Det er det som gjør at man konstituerer en stat, det er at man kan kontrollere grensene.

Så er det riktig at Norge har tiltrådt mange flotte og viktige konvensjoner, og det skulle være mer enn nok for representanten Andersen og likesinnede å arbeide med for å passe på at vi oppfyller dem – der skal det også sikkert være en del ugjort arbeid. Men å ta SVs uthulte, ormstukne, til ugjenkjennelighet forandrede bruk av ordet asyl og flyktning og legge inn i Grunnloven er ikke god lovgivningsteknikk, og den hører sannelig ikke hjemme i Grunnloven.

Freddy André Øvstegård (SV) [12:09:26]: Opp igjennom historien til vårt demokrati har vi ved flere punkter valgt å utvide hvem som får lov til å vedta i folkestyret, gjennom stemmeretten. Det gjelder kjønn, det gjelder klassebakgrunn, og det gjelder alder. Når vi ser tilbake i historien, har hver utvidelse av demokratiet, hver utvidelse av stemmeretten, blitt møtt med motstand og blitt debattert i flere runder, men til slutt har det seiret, og alle virker enige om at selvfølgelig skal disse gruppene ha stemmerett.

Noe av bakgrunnen for at SV fremdeles fremmer dette forslaget om 16-års stemmerett, er bl.a. det at ungdom er vesentlig underrepresentert i politikken, både ungdom og unge voksne. Det ser vi på Stortinget, og det ser vi rundt omkring i kommunestyrer og fylkesting. Vi så også siste gang vi gjennomførte et forsøk med 16-års stemmerett i kommunevalg, som var i 2015, at det å gi ungdom og unge mennesker muligheten til å stemme ved valg økte representasjonen av unge politikere. I de kommunene forsøksordningen i 2015 ble gjennomført, ble det 50 pst. flere folkevalgte under 25 år. Det er veldig gledelig, og det viser at dersom unge mennesker gis mer innflytelse, velges yngre mennesker inn i folkevalgte verv, og det er positivt i seg selv fordi demokratiet vårt skal representere og speile befolkningen på en så god måte som mulig.

Jeg skal nevne noen av de klassiske innsigelsene mot å utvide stemmerettsalderen. Én av dem er: Hvorfor akkurat 16 år? Det er det flere grunner til, og en av de viktigste er at når man fyller 15, kan man straffes etter straffeloven i Norge. Jeg mener det er et viktig prinsipp at dersom du kan straffes, bør du også kunne påvirke og velge de politikerne som bestemmer loven du straffes etter. Så pekes det på et argument om at det må være samsvar mellom de ulike, la oss for enkelhetens skyld si, aldersgrensene vi opererer med, at f.eks. stemmerettsalder må samsvare med myndighetsalder. Det er i så fall et ekstremt hult prinsipp fordi det gjelder absolutt ikke alle saker. Bare for å ta ett viktig eksempel: For å være høyesterettsdommer må man være 30 år. Det er heller ikke knyttet til myndighetsalder, så det motargumentet mener jeg er svakt.

Ungdomsdeltakelse ved valg har vært diskutert opp igjennom, hva dette ville ha å si for valgdeltakelsen, og da er det veldig gledelig å se hva resultatet ble fra prøveordningen tilbake i 2015. For de 16- og 17-åringene som stemte, ble deres valgdeltakelse bare rett under snittet for alle aldre nasjonalt.

Til slutt: Noen peker på modenhet, egnethet og at dette skal inntreffe fra en viss alder. Men jeg har sett de to siste årene at ungdom virkelig viser modenhet, jeg vil også si lederskap, i kanskje større grad enn det godt voksne politikere gjør. For når ungdom har vært ute og streiket for sin framtid, gjennom skolestreikene, viser det to ting: Det viser at ungdomsgenerasjonen har et stort engasjement – det er viktig, apropos valgdeltakelse – men det viser evne til å ta lederskap, å vise modenhet og til å engasjere seg, som for meg er et godt eksempel på hvorfor det å innføre 16-års stemmerett er klokt og fornuftig.

Jeg håper det blir med dette forslaget som med tidligere utvidelse av stemmerettsalder opp igjennom historien. Det fremmes flere ganger og møter motstand, men til slutt kommer vi sammen og utvider demokratiet til å gjelde enda flere.

Ola Elvestuen (V) [12:15:03]: Fra Venstre vil vi støtte forslaget om utvidet stemmerett til 16 år. Dette setter vi inn i en lang tradisjon i Venstres historie fra 1884 med en kamp for å utvide stemmeretten, slik at en stadig større del av befolkningen skulle få mulighet og rett til å stemme. Dette var en viktig kamp for utvidelsene fra 1880-tallet av. I 1898 fikk vi stemmerett for menn over 25 år og i 1913 allmenn stemmerett for alle over 25 år. I 1919 fikk også de som mottok fattighjelp, stemmerett. Vi fikk en utvidelse i 1920, da stemmeretten ble satt til 23 år. I 1946 ble den satt til 21 år, i 1967 ble den redusert til 20 år og i 1978 til 18 år.

Jeg ser egentlig ingen grunn til at dette ikke også utvides til 16 års stemmerett, og det er tre grunner til det. Det ene er at om man er 19 eller 17 år, anser vi det som en individuell rettighet. De beslutningene vi tar her på Stortinget, berører alle, også selvfølgelig 16–18-åringer, og de bør ha rett til å være med og velge sine representanter ved å ta et bevisst valg på samme måte som vi som i dag har stemmerett, gjør. Den andre begrunnelsen er vektingen mellom befolkningsgrupper etter hvert som demografien endrer seg. Vi har en stadig eldre befolkning, og de unge blir relativt sett færre. Jeg tror at med 16 års stemmerett vil en ikke bare få en rett for den enkelte; de som er i den aldersgruppen, vil også få større oppmerksomhet fra partiene i en valgkamp fordi de er velgere med stemmerett.

For dem som er unge i dag, kan det oppleves som om vi som har stemmerett, den eldre delen av befolkningen, er med og fratar dem deres framtidsmuligheter. Det kan være når det er viktige valg for et land, som i Storbritannia ved brexit, da det i stor grad var den eldre del av befolkningen som valgte å melde seg ut av et europeisk samarbeid, mens en stor del av den yngre befolkningen ønsker fortsatt å være en del av EU, men blir pålagt en stor endring i retningen for landet ved det valget som ble gjort.

Men kanskje er situasjonen med de største utfordringene vi og verden står overfor – en klimakatastrofe og en naturkatastrofe som må håndteres og tas tak i – enda en begrunnelse for at yngre velgere, og da ned til 16 år, bør få stemmerett. Det er tross alt de som må leve lengst med de beslutningene vi tar i dag, og det er en framtid de selv bør være med på å forme og dermed være med og forme det som i stor grad er grunnlaget for deres egen frihet i årene framover.

Jeg håper at vi også i neste stortingsperiode følger opp historien med å la stadig flere få ta del i demokratiet gjennom stemmeretten og også følger det opp med å senke stemmerettsalderen til 16 år i neste periode.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:19:42]: Noregs Bank vart skipa i 1816 og er ein av dei eldste sentralbankane i verda. Alt i novembergrunnlova frå 1814 slo § 110 fast at «Norge beholder sin egen Bank og sit eget Penge- og Myntvæsen». Med denne føresegna skulle Noreg sikrast eit sjølvstendig pengestell i personalunionen med Sverige. Ordlyden låg fast heilt fram til 1911. Då vart paragrafen nytta til grunnlovfesting av Statens reservefond, fondet som vart avvikla i 1925.

Etter initiativ frå dåverande statssekretær i Finansdepartementet, Morten Søberg, skreiv professor Eivind Smith hausten 2011 ei grundig statsrettsleg utgreiing om grunnlovfesting av Noregs Bank. Utgreiinga vart levert til Finansdepartementet 22. desember og seinare lagd ved Dokument 12:29 for 2011–2012, forslag om ny § 33 i Grunnlova, om grunnlovfesting av Noregs Bank. Framlegget om å grunnlovfesta Noregs Bank på nytt vart vedteke med 158 mot 8 røyster 24. mai 2016. I 2020 vart paragrafen om Noregs Bank flytta til § 120 a.

Noregs Bank har heilt sidan 1816 hatt eit representantskap med 15 medlemer som er valde av Stortinget. Unntaket er okkupasjonstida 1940–1945. Skipnaden har lege fast medan rolla til organet har endra seg i samhøve med endringar i lov om Noregs Bank. Då ei ny sentralbanklov tok til å gjelda 1. januar 2020, skulle Noregs Bank framleis ha eit stortingsvalt representantskap.

Lovproposisjonen understreka representantskapets «plikt til å rapportere til Stortinget om tilsynet med banken». Representantskapet er såleis både eit organ i Noregs Bank og ein del av den samla tilsynsfunksjonen til Stortinget.

Paragraf 75 c i Grunnlova slår fast at det høyrer Stortinget til «å føre oppsyn med pengestellet i riket». Føresegna har vore den same sidan 1814, medan pengestellet har endra seg i samsvar med tida og tilhøva. No utgjer setel og mynt utferda og prega av Noregs Bank ein stadig mindre del av pengemengda. Dei fleste pengar er no elektroniske pengar på innskotskonti i bankar og sparebankar. Sentralbanklova slår fast at Noregs Bank pliktar å «opprettholde en stabil pengeverdi», same kva type norske pengar det er tale om.

Eit anna viktig trekk i utviklinga av verksemda i Noregs Bank er den aukande rolla forvaltninga av Statens pensjonsfond utland har fått etter at det fyrste innskotet vart gjort i 1996. Fondet vert forvalta under leiing av Kongen og departementet. Etter vedtak i Stortinget vert underskot på statsbudsjettet dekt med overføringar frå fondet i samsvar med lov om Statens pensjonsfond.

Det stortingsvalde representantskapet er ein viktig del av det samla tilsynet med pengestellet i riket og med verksemda i Noregs Bank. Vidareføringa av institusjonen sitt representantskap i den nye sentralbanklova har no gjort det høgst aktuelt å få vedteke ein grunnlovsparagraf som er dekkjande for dette tilsynet i dag.

Ei grunnlovfesting vil stengja for seinare lovendringar eller praksisar som hindrar at representantskapet kan føra effektivt tilsyn med Noregs Bank. Dette er særskilt viktig med tanke på at det under førebuingane til den noverande sentralbanklova vart sett spørjeteikn ved heile framtida for representantskapet.

Sidan representantskapet er valt av og fører kontroll på vegner av Stortinget, har representantskapet mykje sams med dei eksterne kontrollorgana til Stortinget. Av desse kontrollorgana er det berre Riksrevisjonen som har eksistert like lenge som representantskapet. Når Riksrevisjonen og Sivilombodsmannen er grunnlovfesta i § 75 bokstav k og l, er det på tide å gje representantskapet sin rettmessige plass i Grunnlova. Slik sikrar me legitimiteten til representantskapet si kontrolloppgåve.

Forslagsstillarane legg fram to alternativ til ein oppdatert § 75 c, alternativ 1 og 2, og to alternative forslag til eit nytt andre ledd i § 120 a, alternativ 3 og 4. Innhaldet er det same; spørsmålet er berre kvar det høver best å synleggjera representantskapet og dei tilsynsfunksjonane som høyrer med.

Jette F. Christensen (A) [12:24:51]: Nå framgår det ikke av Grunnloven at menneskerettigheter i Grunnloven og overalt ellers som regel balanseres opp mot andre rettigheter. Det er det mange problemer med – det gir bare ikke riktig inntrykk.

Det mest sentrale problemet er at i dag har Høyesterett måttet fortolke en adgang til begrensning selv. Da mister vi litt av poenget med å ta menneskerettighetene hjem, behandle dem her i den folkevalgte forsamling, gi dem våre begrunnelser, våre merknader, våre forarbeider og våre egne debatter.

Vi må gi klar beskjed til domstolen om hvordan vi forventer at Grunnloven skal bli håndhevet, og under hvilke forutsetninger unntak skal gjelde. For unntak vil komme. Spørsmålet er bare om det er den folkevalgte forsamlingen eller om det er domstolene som skal tolke i hvilke settinger det skal skje, og hvordan det skal skje, og ikke minst hvilke paragrafer det aldri skal gjøres unntak fra.

Så er det et selvstendig poeng at det skal være mulig å forstå Grunnloven ved å lese den. Uten denne bestemmelsen er det ikke det. Det kan svekke tilliten til Grunnloven og myndighetene, og det samsvarer ikke med poenget med å gjøre Grunnloven mer tilgjengelig og forståelig, som det var i revisjonen i 2014.

Derfor dette forslaget om å kodifisere den begrensningsadgangen i Grunnlovens menneskerettigheter som domstolen allerede legger til grunn. Forslaget er at ny § 113 a skal lyde:

«Enhver begrensning av en rettighet i denne grunnlov må være fastsatt ved lov, være forholdsmessig og respektere kjernen i den enkelte rettighet.

Det kan ikke i noe tilfelle gjøres begrensninger etter foregående ledd i §§ 93, 94, 95, 96, 100 fjerde ledd første punktum og 105. Tilvarende gjelder § 97 ved spørsmål om straff.»

Jette F. Christensen (A) [12:27:07]: Kriser kan komme. Da må vi være forberedt, og da må også Grunnloven være beredt.

Grunnlovfesting av derogasjonsadgangen vil skape et sterkere bolverk mot mulig nedbygging av demokrati og rettsstatsprinsipper og gi klare politiske og rettslige rammer for hva som kan gjøres når krisen inntreffer, og ikke kan gjøres når krisen først er ute.

Denne paragrafen setter grenser for makt og er en veiledning i kriser. Det er derfor reglene sier at i visse krisesituasjoner kan statene fravike menneskerettighetene, men bare på bestemte og strenge vilkår og bare når det kommer til noen av menneskerettighetene.

Som jeg sa i stad, er ett av Stortingets uttalte målt med grunnlovsreformen at man skal kunne forstå Grunnloven ved å lese den. Det å ta inn denne paragrafen vil hjelpe på at Grunnloven skal beskrive den situasjonen som faktisk Norge blir forvaltet i.

I dagens situasjon er det liten grunn til bekymring. Men det å ta inn denne paragrafen er ment som et bolverk og et vern mot misbruk av makt av politikere som har kommet i denne salen ikke for å gi folk muligheter, men for å ta dem ifra dem.