Gisle Meininger Saudland (FrP) [16:58:35 ] : Høsten 1969 ble
det første store norske oljefunnet i Nordsjøen gjort. Da fant daværende
Phillips Petroleum Company det som etter hvert ville få navnet Ekofisk.
Det markerte starten på det norske oljeeventyret som tusenvis av nordmenn
har deltatt i, og som har gitt Norge den velstand og rikdom vi i
dag nyter godt av. Oljeeventyret har vært positivt for Norge. I
2017 sysselsatte det 225 000 mennesker direkte og indirekte, og
oljefondets verdi nærmer seg 11 000 mrd. kr.
Vår rikdom har
imidlertid ikke kommet gratis, og også denne medaljen har en bakside.
Det finnes mange mennesker i Norge i dag som har kjempet en årelang kamp
for rettferdighet etter å ha blitt skadet.
Mitt eget engasjement
i saken begynte med at jeg i fjor fikk tilsendt en kartleggingsrapport
med navn «Pioneroljearbeiderne med ødelagt helse og møtet med systemet,
erstatninger, senskader og løsemiddelskader». Rapporten er skrevet
av de to ildsjelene Runar Nilsen og John-Peder Denstad.
Jeg er kjent
med at rapporten er sendt både arbeids- og sosialkomiteen og arbeids-
og sosialministeren. Rapporten er et usminket og direkte møte med
skjebnen til mange norske pioneroljearbeidere og hvilken helsetilstand
de er i i dag. Jeg må innrømme at det er sterk lesning.
Det er også andre
yrkesgrupper som har måttet kjempe for rettferdighet. Nordsjødykkerne,
også kalt pionerdykkerne, som foretok arbeidsdykking i forbindelse
med oljevirksomhet i Nordsjøen i årene 1965–1989, kjempet en årelang
kamp for rettferdighet. De fleste var positive til nordsjødykkernes
sak, som var et krav om annerkjennelse, erstatning og oppreisning
som følge av ødelagt helse. Det ble også vektlagt at nordsjødykkerne hadde
gjort en viktig nasjonal innsats, og at rikdommen som fulgte oljeeventyret,
ikke hadde vært mulig uten denne yrkesgruppen.
Mange vil påstå
at Norges motstand mot å anerkjenne sitt moralske ansvar for skadene
nordsjødykkerne fikk, ikke var blant Norges stolteste øyeblikk.
Historien vil vise om vi i denne saken om skadde oljearbeidere,
pionerarbeiderne på 1970- og 1980-tallet, vil være på riktig side
av historien.
I tillegg til
Nilsen og Denstads kartlegging finnes det en eldre, men svært omfattende
rapport fra Arbeidsmiljøskaddes Landsforening fra 2014 som grundig
beskriver arbeidet som ble utført offshore, mangel på verneutstyr,
skader man har fått i etterkant, og hvordan dette har blitt forsøkt
tatt opp politisk i denne sal tidligere, dessverre uten hell.
A.L.F.s rapport
beskriver hvordan man var iført vanlig bomullsdress og bomullshansker,
og at oljegjennomtrukket arbeidstøy ble hengt opp i seksmannslugarer. Arbeiderne
ble gjerne utsatt for tre typer eksponeringer:
kjemikalieopptak
gjennom hudeksponering
innånding
med benzenforbindelser
eksponering
for kvikksølv
Mange av de som
begynte å jobbe i oljen på 1970-tallet, var unge sjøfolk eller de
jobbet i fastlandsindustrien. Jeg skal sitere fra en historie i
rapporten fra en ung mann som nylig hadde begynt i oljen på 1970-tallet:
«På Temporary bodde vi 4 mann på
hver lugar. Vi hadde ikke oppbevaringsskap så alt av arbeidstøy
som kjeledresser, vernesko og gjennomvåte sokker, alt tilsølt av
olje hang til tørk over en varmeovn på veggen. Det stinket der inne.»
Om arbeidet fortelles
det videre:
«Det var mye skifte av pakninger
på rørsystemet. Ved splitting av rør var det alltid gass som man
hadde rundt seg og pustet inn. Her ble det alltid målt for konsentrasjon,
men kun med tanke på eksplosjonsfaren. I noen tilfeller var det
så mye gass at man fikk beskjed om at vi var langt over eksplosjonsfaren.»
Historiene er
mange flere, og jeg skulle gjerne ha fortalt dem alle sammen, for
både de gjenlevende pionerarbeiderne og de som har gått bort, fortjener
at deres historier blir hørt.
Symptomene og
helseplagene kom ofte krypende noen år senere, og etter hvert
som skadene ble
sterkere, det gikk ut over arbeidet og de sa ifra til firmaet, så
ble de satt i land. Mange trodde at de ville være sykmeldt bare
i noen uker, og at de snart skulle ut igjen. De færreste visste
at den helikopterturen tilbake til land skulle bli deres siste helikoptertur til
land.
Etter at de kom
i land, opplevde de såkalt «loss of licence», som betyr at deres
offshoresertifikat ikke lenger godkjennes. De fikk ikke sin gamle
arbeidsgiver i tale og ble henvist til sykehus og helsetjeneste.
De begynnende symptomene var som regel tretthet, konsentrasjonsproblemer,
søvnproblemer, hukommelsestap, utslett, væskende sår, hodepine,
sen motorikk og annet. Det var symptomene de oppdaget først.
Noen får godkjent
yrkesskade. Noen av dem får litt erstatning, men noen må signere
kontrakt om at de aldri må snakke om beløpet til noen, såkalte taushetskontrakter.
Vi skjønner jo hvorfor. Det er for at oljeselskapet skal slippe
å betale ut til alle. De kjøper seg til taushet. De skadde blir
overlatt til seg selv. De føler at de møter et system som ikke fungerer,
og at de ikke blir trodd. Noen blir til og med henvist til psykiatrien,
som om det liksom skulle vært noe psykisk galt med dem som forteller
sine historier.
De siste månedene
har jeg besøkt flere av de skadde pioneroljearbeiderne, brukt helger,
kvelder og en del lange arbeidsdager på å forberede denne debatten
i dag. Som stortingsrepresentant møter jeg enkeltskjebner og historier
som gjør inntrykk, og etter hvert som jeg har blitt godt kjent med
noen av ildsjelene bak dette arbeidet, som Jan Terje Biktjørn, som
har jobbet utrettelig med denne saken i årevis, og de andre skadde,
er jeg ikke i tvil i mitt hode om at deres historier er riktige.
Men jeg visste at det ikke er noen andre som kommer til å bringe disse
historiene til torgs. Som stortingsrepresentant er det min plikt
å tale den lille manns sak.
Noen har prøvd
seg i rettsvesenet. En har til og med kjørt saken til Menneskerettsdomstolen
i Strasbourg. Men utfallet er ofte gitt når syke mennesker møter
milliardkonsern med skarpskodde advokater som har alt å tape på
å gjøre det som er rett. Men vår oppgave i denne sal er ikke å vurdere
jusen i hver enkelt sak, men å vurdere moralen. Og jeg tror de fleste
er enige om at vi skal ha et vern for de som blir skadet, og at
vi skal ta vare på våre egne.
Jeg mener at
vi ikke kan overlate de gjenlevende pioneroljearbeiderne til seg
selv. Jeg ønsker at det nedsettes en kommisjon som kan gjennomgå
alle sider av saken, komme til bunns i saken en gang for alle –
en kommisjon som har legitimitet, også blant de gjenlevende, blant
pioneroljearbeiderne, hvor de skadde selv er representert, som ikke
er redd for å stille ubehagelige spørsmål og komme til bunns i saken.
Jeg håper statsråden tar ballen og viser at det er mulig å sette
punktum for denne saken en gang for alle.
Tone Wilhelmsen Trøen overtok
her presidentplassen.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:06:33 ] : Først vil jeg si
tusen takk til interpellanten for en viktig interpellasjon. Interpellasjonen
starter med noe som er verdt å gjenta, nemlig at norsk oljerikdom
ikke har kommet gratis. Vi har veldig mange å takke for den oljerikdommen
vi har i dag, og ikke minst for den enorme teknologien og kompetansen
som ligger i norsk offshore.
Jeg starter litt
bredt her, så skal jeg komme inn på det helt konkrete etterpå. Arbeidsmiljøforholdene
i Norge holder generelt høy internasjonal standard. De fleste norske
arbeidstakere har det godt og trives på jobb, men det betyr heller
ikke i dag at arbeidsmiljøet er risikofritt, eller at arbeidstakerne
ikke utsettes for helseskadelige arbeidsmiljøforhold. Kjemikalier
finnes på mange arbeidsplasser. Dessuten følger det også med her at
reglene for mye av dette har endret seg. Det vil si at ting vi tolererte,
det være seg forurensning, risiko og eksponering for farlige materialer,
også har endret seg med årene.
Helserisikoen
forbundet med bl.a. kjemikalier avhenger av hvilke egenskaper kjemikaliene
har, og hvor lenge man eksponeres for dem. Det som er klart, er
at i noen tilfeller – ja, i mange tilfeller – kan helseskadene vise
seg først etter lang tid. Beregninger som er utført basert på internasjonale
tall, viser f.eks. at det årlig kan oppstå 3 000 nye tilfeller av
arbeidsrelatert kols i Norge, og at om lag 200 personer vil dø av
dette hvert år. I tillegg kan omtrent 10–15 pst. av astmatilfellene
som oppstår i voksen alder, tilskrives forhold på jobb.
Med andre ord:
Forebygging av helseskader som skyldes kjemisk arbeidsmiljø, må
stå høyt på dagsordenen. Det er like viktig å sørge for at arbeidstakere
som opplever å bli skadet på jobb, får den oppfølgingen de har krav
på, fra arbeidsgivere og fra myndighetene.
Eksponering for
helseskadelige kjemiske stoffer og produkter har skjedd og skjer
i ulike yrker og næringer, bl.a. i oljenæringen, som er tema for
denne interpellasjonen. Men likt for alle disse er at det er arbeidsgiver som
har ansvaret for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig og gir trygghet
mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Etter yrkesskadeforsikringsloven
har arbeidsgiverne også plikt til å tegne forsikring for sine ansatte
mot yrkesskader og yrkessykdommer. Yrkesskadeforsikringsloven forvaltes
av Justis- og beredskapsdepartementet.
Det som er myndighetenes
oppgave, er å føre tilsyn med at arbeidsgiverne arbeider systematisk
med det forebyggende HMS-arbeidet. Myndighetene skal også bidra
til en god velferds- og helseoppfølging når noen blir syke eller
skadet på grunn av jobben. Der har Nav særlige yrkesskadefordeler
gjennom folketrygden. Arbeidsmiljø- og helsemyndighetene bidrar
også med spesialistutredninger for å undersøke helseskader og om
de har sammenheng med arbeidet, og det er et viktig grunnlag for
vurderingen av om en sykdom eller skade i det enkelte tilfellet
skyldes eksponering på jobben.
I likhet med
medlemmene i arbeids- og sosialkomiteen har jeg fått tilsendt rapporten
fra Arbeidsmiljøskaddes Landsforening. Det er sterk lesning. Og
det er ingen grunn til å tvile på at flere tidligere oljearbeidere kan
ha fått ødelagt helsen sin på grunn av forhold i arbeidsmiljøet.
Vi vet at arbeidsmiljøet, særlig i tidlig norsk petroleumsvirksomhet,
kunne være tøft, og med tøft mener jeg ikke da forsvarlig, men tøft
– men også til tider uforsvarlig. Det er for øvrig også en påminnelse
i disse dager, når vi har fått en ny riksrevisjonsrapport om Alexander
Kielland-ulykken, selv om det er en annen sak. Noen oljearbeidere
opplever også at de ikke får den oppfølgingen de har krav på og
fortjener.
Det er en problematikk
vi har vært kjent med, som myndighetene har vært kjent med, og som
også har vært fulgt opp gjennom mange år. Saken om kjemikalieeksponering
i oljeindustrien og oppfølging av tidligere oljearbeidere har stått
på dagsordenen i mange år, også i Stortinget.
Oljearbeidere
med alvorlige helseplager og sykdommer etterlyste på begynnelsen
av 2000-tallet oppfølging fra arbeidsgiverne og fra myndighetene.
Saken ble grundig behandlet i to stortingsmeldinger, i 2006 og 2011.
Det ble igangsatt et omfattende utrednings- og utviklingsarbeid
for å kartlegge omfanget av problematikken og legge til rette for
bedre oppfølging av oljearbeidere som mistenkte at de var blitt
syke på grunn av jobben.
Blant annet var
det viktig å kunne dokumentere bedre hvilke kjemikalier oljearbeiderne
hadde blitt eksponert for, og i hvilket omfang, hvilke helseplager
de hadde, og hvordan disse helseplagene kunne henge sammen med arbeidet.
Det var nettopp for å kunne få et bedre grunnlag for å vurdere om
oljearbeidernes sykdom og plager skyldtes arbeidet, og om de derfor
burde få godkjent yrkesskader og eventuelt ha krav på erstatning
etter yrkesskadeforsikringsordningen. Det var også viktig å legge
grunnlag for ny og bedre kunnskap for å forebygge helseskader av
kjemikaliebruk i oljeindustrien i fremtiden.
I 2006 og 2007
ble det i samarbeid med Petroleumstilsynet, partene i næringen og
Statens arbeidsmiljøinstitutt utarbeidet to grundige rapporter om
kjemisk eksponering og helserisiko i petroleumsvirksomheten. Det
ble bl.a. avdekket at det var mangel på kunnskap og dokumentasjon,
og at det i mange tilfeller manglet et godt datagrunnlag for arbeidsmedisinske
vurderinger. Og har man ikke datagrunnlag, får det konsekvenser
for folk i praksis. Disse arbeidene ble grunnlaget for det oljebransjen
selv hadde, nemlig kjemikalieprosjektet fra 2007 til 2011, som skulle
gi et helhetlig bilde av nåværende og historisk eksponering, beskrive
og tette kunnskapshull og bidra til at næringen ble bedre til å
håndtere risiko knyttet til kjemikalier.
Kreftregisteret
igangsatte i 1998 også en undersøkelse av kreftforekomster blant
norske offshorearbeidere, og en videreføring av denne studien er
nå under etablering, med støtte fra Norges forskningsråd. I 2008
ble det arbeidsmedisinske tjenestetilbudet ved landets arbeidsmedisinske
avdelinger styrket, særlig på bakgrunn av det økte fokuset på risikoen
for kjemiske helseskader. Det er også utarbeidet flere egne rapporter
om resultater av utredningene av tidligere offshorearbeidere, og
disse skiller seg ikke vesentlig fra utredninger av pasienter fra andre
yrker eller bransjer.
Cirka to tredjedeler
av enkeltutredningene ved de arbeidsmedisinske avdelingene i perioden
2010–2019 blir vurdert som sannsynlig eller mulig arbeidsrelaterte. Data
fra Nav fra 2014 og per i dag viser også at yrkessykdomskontoret
mottar mange krav om godkjenning av yrkessykdom fra arbeidstakere
offshore, men nå handler de fleste av disse om støyskadet hørsel.
Når det gjelder kjemikalieeksponering og yrkesskadesykdom i dag, er
det relativt få krav som kommer inn, og det dreier seg om svært
ulike sykdomsbilder.
Det er ikke tvil
om at flere tidligere oljearbeidere har opplevd belastninger i arbeidet
som kan ha gått ut over helsen. Mange har også fått folketrygdens
yrkesskadeerstatning. Samtidig viser gjennomgangen også at problematikken
er blitt tatt alvorlig gjennom flere år. Det har vært viktige og
grundige gjennomganger, og det er fulgt opp gjennom mange år av
næringen, myndighetene og det etablerte helse- og velferdssystemet.
Det er en oppfølging
vi må fortsette med, og det er mitt første, viktige budskap i dag.
Det at vi fortsetter, og at det nå er et nytt prosjekt for å kartlegge
kreftforekomster, som også inkluderer arbeidstakere fra etter 1998,
er viktig også for fremtidige saker.
Så har jeg til
slutt lyst til å knytte to ord til yrkesskadeforsikringsordningen.
Hvis man leser rapporten, vil man på side 9, under «Veien videre
– Hva nå?», se at det primært er yrkesskadeforsikringsordningen
og praktiseringen av denne man peker på som et problem. Selv om
jeg forstår at det kan være frustrasjon over rettsvesenets håndtering
av dette, er rettsvesenet og uavhengige domstolers jobb å gjøre
det de skal, nemlig å tolke og basere seg på sin tolkning av lovene.
Samtidig er det sånn at det generelt kan oppstå situasjoner hvor
rettsvesenet tolker på en annen måte enn det som kanskje var den opprinnelige
intensjonen bak et regelverk.
I hvert fall
er det sånn at det reises en rekke spørsmål rundt yrkesskadeforsikringsordningen.
Den ligger som sagt under Justis- og beredskapsdepartementet og
er ikke mitt konstitusjonelle ansvar, men jeg har i dag snakket
med justisminister Monica Mæland og blitt enig med henne om at vi
også har lyst til å følge opp dette sporet, bl.a. ved å få inn og
systematisere de innspillene som er kommet, for å se på om det er
nødvendig å gjøre noe med yrkesskadeforsikringsloven, bl.a. i lys
av hvordan den er blitt tolket i norsk rettsvesen. Da er det et
viktig prinsipp – og dette er et generelt prinsipp – at dere som
lovgivere og vi som regjering selvfølgelig ikke legger oss opp i
hvordan rettsapparatet tolker saker. Hvis man mener at det er feil
der, må man endre lovverk og regelverk. Jeg kan ikke garantere eller
love at det vil føre til en endring, men jeg har som sagt snakket
med justisministeren om at dette er noe vi må se nærmere på.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [17:16:57 ] : Jeg vil takke
statsråden for innlegget og for å være med i denne debatten på Stortinget.
Dette er en sak som har vært diskutert mange ganger før. De siste
årene har den ikke vært veldig høyt på dagsordenen, men for ti,
tolv, fjorten år siden, og også lenger tilbake enn det, har det
vært en betydelig omtalt sak.
Jeg skal referere
noen av de artiklene som har vært tidligere. Dagbladet kjørte en
artikkelserie om «oljemarerittet» og «giftoljeskandalen». I 2003
lovte administrasjonsminister Victor Norman å komme til bunns i
saken, og sa: «Vi gir oss ikke før vi har svaret.» Både Arbeiderpartiet,
SV og Fremskrittspartiet lovte det samme.
I 2005 avslørte
Dagbladet at ConocoPhillips ikke fulgte opp en sjokkmåling av benzen
på Ekofisk, og at oljebransjen trenerte Kreftregisterets prosjekt
om kreftfaren. I 2007 var det en artikkel i Dagbladet med overskriften:
«De skadde er i realiteten rettsløse.» Samme år ble det avslørt
at man fant kreftfarlig stoff i blod og urin hos oljearbeidere.
En annen overskrift
var: «Lagde jukserapport for ConocoPhillips. Konsulentfirma innrømmer
giftmålinger som «ikke er mulig å forsvare».» I 2006 skrev Dagbladet:
«Stortinget vil vite hvorfor oljearbeiderne ble syke.» Andre overskrifter
var: «Full blodkreftalarm i Nordsjøen» og «Holder tilbake giftinformasjon».
I 2009 skrev Dagbladet: «Her flyter kvikksølvet fritt på oljeplattformen.»
Jeg kunne ramset
opp mange flere, og de er gjengitt i A.L.F.s rapport fra 2014.
Etter å ha besøkt
mange av oljearbeiderne, har jeg kommet til den erkjennelse at man
må gjøre noe for dem som har blitt skadet, og man må se på veien
videre og gjøre noe med lovverket.
Jeg er glad for
at statsråden sier at det er sterk lesning, at han tror på historiene,
og at det er en sammenheng mellom arbeidet man har hatt og helsetilstanden etterpå
– at de har blitt utsatt og eksponert for giftfarlige stoffer. Men
det jeg ønsker et litt bedre svar på, er hva statsråden konkret
vil gjøre for oljepionerarbeiderne, som jobbet der på 1970-, 1980-
og 1990-tallet, og har blitt skadet, som nå sitter igjen med en
enkel uføretrygd, og som opplever at de ikke blir trodd eller hørt.
Jeg registrerer
også at man henviser til rettsapparatet. Det er helt riktig at sånne
ting avgjøres der, men jeg vet at vi politisk kan sette denne saken
på dagsordenen. Vi kan sette ned et utvalg eller en kommisjon som
ser på disse sakene. Jeg håper statsråden tar ballen og vil ta en konkret
vurdering av disse sakene.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:20:16 ] : Jeg synes at et
godt sted å starte nettopp er med den korte kartleggingsrapporten
som har kommet. Det er nok en del av disse som også har opplevd
møtet med Nav som vanskelig, og at de har opplevd det vanskelig
å få yrkesskadefordel gjennom folketrygden. Men det er ikke det
som er hovedpoenget i denne rapporten, det er ikke det som først
og fremst fremheves. Sannsynligvis er det også veldig mange som
har fått en yrkesskadeytelse gjennom folketrygden.
I denne rapporten
er det egentlig to hovedspor når det gjelder oppfølging. Det ene
er dette med kunnskapsinnhenting for å få et klart overblikk over
bildet. Der mener jeg at det er gjort veldig mye, som jeg også redegjorde
for i mitt svar. Dette er ikke bare av relevans for å få oversikt
eller forskning. Det er av relevans fordi det å få kartlagt f.eks.
hvilke kjemikalier det var vanlig å bli eksponert for, danner grunnlaget
også for senere individuelle krav.
Jeg mener det
viktige er å fortsette den typen forskning og arbeid, både arbeidet
gjennom de arbeidsmedisinske avdelingene, og også, som jeg nevnte, Kreftregisteret,
som nå har fått finansiering fra Forskningsrådet og næringen. De
skal etablere en ny undersøkelse av offshorearbeidere som også inkluderer personell
ansatt etter 1998. Det er viktig.
Det andre sporet
som påpekes her, er primært yrkesskadeforsikringsordningen. Det
var der jeg nevnte rettssystemet, for i denne rapporten uttrykkes
det en frustrasjon over behandlingen disse sakene har fått i rettssystemet,
bl.a. i forbindelse med den såkalte presumpsjonsregelen i en sak
fra Høyesterett i 2012. Jeg forstår godt den frustrasjonen fra parter
som er engasjert i dette, og som ikke har fått det utfallet de ønsker.
Samtidig er det
viktig å si at vi styrer ikke rettsvesenets vurderinger. Det lovgiver
må gjøre i en sånn sak, er å se på om regelverket må endres. Det
er derfor jeg mener det er gode argumenter for å se på nettopp yrkesskadeforsikringsloven,
og i hvert fall få samlet inn og systematisert de argumentene som
er kommet, og se på om praktiseringen av loven og forståelsen av
den tilsier at man burde endre det, for å bringe det nærmere i pakt med
det som opprinnelig var intensjonen. Det er da viktig å si at det
ikke automatisk vil løse alle problemer, for en del av disse menneskene
har skader som kanskje ble oppdaget og identifisert før loven kom,
i 1990.
Lise Christoffersen (A) [17:23:45 ] : Takk til interpellanten
for å reise en viktig sak om det som kan se ut som et stort hull
i regelverket om yrkesskade. Interpellanten etterlyser en egen kommisjon
for å kartlegge omfanget av skader blant pioneroljearbeiderne og
vurdere en eventuell særskilt kompensasjon på siden av det regelverket
som faktisk gjelder når arbeidstakere skades på jobb. Arbeiderpartiet
vil ikke motsette seg det, men vi har samtidig fem utfordringer
til interpellanten og statsråden:
Hvorfor
er det behov for en egen kommisjon? Er det et stort hull i gjeldende
regelverk for yrkesskadde arbeidere som gjør at pionerene i olja
ikke omfattes? Da må det hullet tettes jo før jo heller.
Hvem
er pionerer i olja? Hvem skal få, og hvem skal ikke?
Hva
med dagens oljearbeidere? Er faren over? Neppe.
Er
vi tjent med en praksis der staten overtar forsikringsselskapenes
ansvar for dem som får avslag på yrkesskade, og der arbeidsgiveren
opplagt har sviktet i sin forpliktelse for helse, miljø og sikkerhet?
Denne
utfordringen går først og fremst til Fremskrittspartiet. Hva med
arbeidstakere i andre bransjer? Er Fremskrittspartiet opptatt av
alle dem, eller driver Fremskrittspartiet med en slags partitaktisk «cherry-picking»
i grupper som gir medieoppslag der det er stemmer å hente?
Hvorfor spør
jeg om det? Jo, fordi Arbeiderpartiet har fremmet gjentatte forslag
i Stortinget om nødvendige forbedringer i yrkesskaderegelverket
for alle, men blitt nedstemt gang på gang – av Fremskrittspartiet,
av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – i forslag i 2018, i budsjettforslag
og i forbindelse med krisepakkene i Stortinget. Arbeiderpartiets
forslag har handlet om manglende oppdatering av yrkesskadelista,
diskriminering av kvinner, innleide utenlandske arbeidstakere som
sendes hjem med skade uten erstatning, om anerkjent yrkesskadde
som har mistet alt på grunn av konkurs i utenlandske forsikringsselskap,
som igjen har forledet også seriøse arbeidsgivere til å tegne forsikring uten
å være dekket av garantiordningen. Det handler om en bevisbyrde
som legges på den enkelte arbeidstaker, ikke på arbeidsgiver eller
forsikringsselskap, som egentlig har ansvaret.
Fremskrittspartiets
interpellasjon har et godt, men litt snevert fokus – et engasjement
for pionerene i olja. Arbeiderpartiet deler bekymringen for dem,
men vi tenker også på dagens oljearbeidere og yrkesskadde i andre yrker.
Det gjør ikke Fremskrittspartiet, uvisst av hvilken grunn, utover
det rent partitaktiske. De andre, mer anonyme, de utenlandske yrkesskadde,
teller ikke for Fremskrittspartiet, det har Fremskrittspartiets
stemmegivning bevist gang på gang.
Fremskrittspartiet
stiller heller ikke det viktigste spørsmålet enten det gjelder oljepionerer
eller andre arbeidstakere, norske eller utenlandske: Hvem har bevisbyrden
i yrkesskadesaker? I dag må den enkelte arbeidstaker selv skaffe
bevis for at sykdom eller skade er yrkesrelatert. Det gjelder også
oljepionerene. Arbeiderpartiet mener at det er arbeids- og velferdsetaten
og forsikringsselskapene som bør ha bevisbyrden i saker om yrkesskade.
Spørsmålet fra
interpellanten koker ned til følgende: å lage nok en særordning
for en avgrenset yrkesgruppe, slik vi har gjort for nordsjødykkerne
og veteranene i utenrikstjeneste, der staten overtar ansvaret. Som
sagt: Arbeiderpartiet skal ikke motsette seg det, men vi utfordrer
altså samtidig Fremskrittspartiet: Hva med alle de andre arbeidstakerne
som ikke får innfridd sin lovbestemte rett? Hvorfor er ikke Fremskrittspartiet
opptatt av dem?
En interpellasjon
er uforpliktende. Arbeiderpartiet har i dag fremmet et nytt representantforslag
med helt konkrete forslag som er viktige både for oljepionerer og for
dagens oljearbeidere, pluss alle andre arbeidstakere. Arbeiderpartiet
vil snu bevisbyrden i yrkesskadesaker, ha like rettigheter for menn
og kvinner, like rettigheter for norske og utenlandske arbeidstakere
og strengere kontroll med useriøse arbeidsgivere. Jeg utfordrer egentlig
både interpellanten fra Fremskrittspartiet og statsråden til å reflektere
rundt det i sine sluttinnlegg. Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre
rettferdighet for alle som skades på jobb. Er Fremskrittspartiet
også det, eller fortsetter Fremskrittspartiet å framheve noen og snu
ryggen til andre? Om vi ikke får svar på det i dag, vil vi i hvert
fall få det når Arbeiderpartiets forslag om rettferdig yrkesskade
for alle skal behandles. Da bør også vanlige arbeidsfolk følge nøye
med.
Heidi Nordby Lunde (H) [17:28:58 ] : Jeg vil også begynne med
å takke interpellanten Meininger Saudland for å ta opp en sak som
fortsatt dessverre er aktuell for mange, og belyse denne. Jeg vil
også takke representanten Christoffersen for å kunne ta en bredere
debatt om nettopp dette på et senere tidspunkt.
Vi vet at norsk
arbeidsliv generelt er godt regulert, med et vern om helse, miljø
og sikkerhet som er blant de beste i verden. Folk flest jobber under
trygge arbeidsvilkår og trives på jobb. Slik skal det selvsagt være,
men det har ikke alltid vært sånn. De som nå går inn i arbeidslivet,
møter et annet og forhåpentligvis bedre regulert og tryggere arbeidsliv
basert på de erfaringene vi har hatt, og utvikling av både normer,
forventninger og ikke minst ny teknologi som reduserer belastning
i arbeidslivet. Det betyr ikke at vi har klart å fjerne all risiko,
eller at vi noen gang vil klare å gjøre nettopp det. Forebygging er
fortsatt det viktigste vi gjør. Samtidig skal arbeidstakere som
blir skadet på eller syke av jobben, følges opp på en skikkelig
måte. Derfor har også arbeidsgiverne plikt til å tegne forsikring
for sine ansatte mot yrkesskader. Arbeidsmiljøet er et arbeidsgiveransvar,
og myndighetenes ansvar er å sørge for gode lover og reguleringer og
føre tilsyn med at dette følges opp.
Men hva norsk
arbeidsliv er i dag, er noe annet enn hva det var, og det gjelder
ikke minst pionerdykkerne og oljearbeiderne i tidlig norsk oljealder.
Dette har da også stått på den politiske dagsordenen opptil flere
ganger. Det har vært omfattende utredningsarbeid for å kartlegge
omfang, sørge for oppfølging og ikke minst gi et bedre grunnlag
for nettopp å forebygge. Ministeren redegjorde for både utredningsarbeid,
stortingsmeldinger og rapporter som har vært behandlet og fulgt
opp de siste tiårene. Det viser at problematikken har blitt tatt
på alvor og fulgt opp av både næringen og myndighetene.
Det er liten
tvil om at tidligere oljearbeidere har opplevd belastninger som
har gått ut over helsen. Derfor vil jeg igjen takke interpellanten
for å belyse dette på nytt.
Det er mange
yrkesgrupper som er samfunnskritiske og yter store bidrag til samfunnet
vårt. Det har ikke minst pandemien vist oss. Men uavhengig av hvor
samfunnskritisk jobben er, og hva den bidrar til i norsk økonomi,
skal alle arbeidstakere sikres et godt og trygt arbeidsmiljø. Dette
er arbeidsgivernes ansvar gjennom yrkesskadeforsikringsordningen,
og det bør det fortsatt være. Man skal ikke frita noen for det ansvaret
eller overlate det ansvaret til myndighetene og frita arbeidsgiverne.
Som denne gjennomgangen
viser, har problematikken blitt tatt på alvor og fulgt opp av både
næring og myndigheter. Likevel er jeg veldig glad for de signalene statsråden
ga i stad, nemlig om kontakt med justisministeren. Det viser at
problematikken fortsatt får oppmerksomhet og oppfølging også i dag.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:32:01 ] : Jeg vil takke Gisle
Meininger Saudland for å ha tatt opp et tema jeg vil si er en nær
parallell til det som har vært og er nordsjødykkernes situasjon.
Pioneroljearbeiderne
ble i flere tiår utsatt for veldig skadelige kjemikalier. Som interpellanten
sa, har de fått ødelagt helse. En føler seg ignorert og verdiløs
når senskadene har satt inn for fullt. Akkurat senskader er et utrolig
viktig stikkord, for det er det som er det virkelig skumle. Senskader
har vi i mange bransjer i mange deler av norsk arbeidsliv, bl.a.
i forbindelse med diesel og dynamittrøyk i anleggsbransjen, hvor
det er mange som opplever allergier, kvalme og hodepine, som virkelig
er ødeleggende, ikke bare for arbeidsdagen, men for så mye, mye
mer.
Vi ser hvordan
senskadene kommer. Vi har i dag en diskusjon om elektromagnetisk
stråling og hvilke konsekvenser det kan ha. I dag blir det veldig
overflatisk behandlet, men det er ganske opplagt at det er noe som
vi vil måtte ta mye grundigere tak i, fordi det er mange som erfarer
at dette er praktisk virkelighet i hverdagen.
Pioneroljearbeiderne
må nå få en rettferdig og etterlengtet oppreisning, og de må få
sin rett på det som de i alle år har trodd vil bli dekket, men som
rettssaker og uverdige møter med det offentlige eller forsikringsselskapene
har fratatt dem. Norge må få en fungerende yrkesskadeforsikring,
som ikke mistenkeliggjør, men som baserer seg på diagnoser, som
er det beste en kan forstå av vitenskap i samtida. Pioneroljearbeiderne
har betalt en høy pris gjennom ødelagt helse for Norges rikdom,
og vi må, som sagt, få en verdig avslutning.
Arbeidet for
de yrkesskadde oljearbeiderne går helt tilbake til 2003, og interpellanten
har her på en god måte presentert alle utsagn fra tidligere statsråder.
Den rød-grønne opposisjonen har jo, etter at vi fikk den nåværende
regjering, presset på for å få endringer, noe som ikke har skjedd.
Det er mange
som har hatt et krevende møte med Nav når de har vært berettiget
til uføretrygd. Disse menneskene har nå blitt små i møte med mektige
forsikringsselskaper når de har søkt om yrkesskadeerstatning. Lov
om yrkesskade fikk vi 1989, og den skulle sikre at de som ble skadet
eller syke av jobben sin, skulle ha en rettmessig ytelse. Det er
nå et stort behov for å gå gjennom ordningen med yrkesskadeforsikring,
og yrkesskadeloven må gjennomgås. Det er gledelig å oppleve at statsråden
på en ekte måte, vil jeg si, nå viser at det er noe statsråden tar
initiativ til overfor justisministeren – at det her virkelig må
tas affære, og at dette ikke er noe overflatisk, men en ekte beskjed
fra statsråden på talerstolen her. Det setter jeg veldig pris på.
Det må også bli
en gjennomgang av ordningen og bli slutt på at de som selger forsikringer,
også skal utmåle erstatningen. Navs rolle går ut på å utmåle uføretrygd. Det
bør kanskje være en klar sammenheng her, at når en får uføretrygd,
får en også yrkesskadeerstatning med grunnlag i yrkesskadeerstatningslovens
hensikt.
Til slutt vil
jeg bare si at vi må få en opprydding, slik det har skjedd med nordsjødykkerne.
Den rapporten interpellanten refererte til, er sterk lesning. Det
har gått altfor mange år uten at det har skjedd en forbedring av deres
situasjon. Jeg vil takke interpellanten for engasjementet, og jeg
håper det betyr at Fremskrittspartiet nå står på en annen linje
enn en har stått på tidligere. Det er betryggende.
Karin Andersen (SV) [17:36:37 ] : Saken om de skadde oljearbeiderne
er nok et eksempel som viser at vi har hatt og har et arbeidsliv
som er skadelig for mange. Representanten Christoffersen fra Arbeiderpartiet
tok opp veldig mange av de sidene av det, og jeg er veldig enig
i de betraktningene som kom fra Arbeiderpartiet i denne saken.
Da saken om nordsjødykkerne
var oppe, var SV veldig sentral i jobbingen med den. Noe av det
som var et problem da, var å slå fast om arbeidsgiver og staten
visste hvor farlig det var. Vi foreslo den gangen at man, fordi
dette var så vanskelig å finne ut av og bevise i ettertid, skulle
opptre som om man hadde et reelt ansvar. Den saken ble landet, men
det er i hvert fall en stor lærdom for meg å se at her er det behov
for også å se på hvordan kunnskapen om de farlige arbeidsforholdene
har vært, ikke bare hos arbeidsgiver, men også hos staten.
Jeg har også
jobbet ganske mye med den saken som handlet om de amalgamskadde
tannlegeassistentene som måtte slåss i runde etter runde etter runde
og til slutt vant i Høyesterett. For å si det sånn, jeg husker ikke hvor
gammel jeg var da jeg skjønte at amalgam var farlig, så det tror
jeg faktisk veldig mange visste, men allikevel var systemet så uvillig
til å se dette.
Det man fremdeles
er veldig uvillig til å se, er alle de skadene som påføres kvinner
i tunge omsorgsyrker, der det ikke er én sånn skade, men belastning
over tid som gjør at man faktisk mister helsen. Man må få anerkjent også
den type skader som yrkesskade, for det er det.
Derfor er det
viktig at vi må tilnærme oss dette ikke bare ut fra den kunnskapen
som nå er kommet fram, men også ut fra en mye breiere tilnærming,
der vi er nødt til å få dette endret i lovverket. Jeg er glad for
at også statsråden sier det. Han har helt rett i at vi ikke kan
gripe inn i domstolene, men møtet med forvaltningen beskrives også
– i denne saken og i veldig mange andre saker – som ganske dramatisk,
ja, ille, rett og slett. Der har statsråden sjøl ansvaret for bl.a.
Nav.
Her er det også
mulig å se på hvordan forvaltningen faktisk er. Det ene er hvordan
forvaltningen praktiserer loven, altså at det skjer korrekt. Når
det gjaldt tannlegeassistentene, gjorde det åpenbart ikke det, men
man fortsatte å gjøre det allikevel. I disse sakene kan det også tenkes
at det ikke bare er lovverket som er for dårlig, for å si det sånn
– jeg tror det er det også – men også at forvaltningens praksis
må ses på.
Her er det behov
for å tenke også systematisk framover. Det ene er hva man før har
visst har vært skadelig, og få systemer som fanger opp det, men
også når det kommer opp nye ting som viser seg i ettertid å være
skadelig. For å si det sånn: Jeg tror man visste at mange av de kjemikaliene
som oljearbeiderne ble utsatt for, var skadelige. Det tror jeg faktisk
man gjorde da også, så det betyr at arbeidsgiver og den siden er
mer ansvarlig.
Det tilligger
også staten et stort ansvar å kartlegge og vite hva som er skadelig
av eksempelvis kjemikalier mennesker utsettes for i sitt arbeidsforhold.
Der utvikler kunnskapen seg, selvfølgelig gjør den det, men det
må også bety at regjeringen ser på dette regelverket jevnlig.
Nå synes jeg
nødropene fra veldig mange som har blitt skadd i yrkeslivet, enten
det er kvinner, oljearbeidere eller de som jobbet med amalgam, har
vært ganske høylytte lenge. Jeg ser fram til at Stortinget nå slutter
seg til at vi får et forsterket regelverk på dette, og jeg gleder meg
til å være med og behandle Arbeiderpartiets forslag om det.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [17:42:02 ] : Takk til interpellanten
for å løfte fram ei utruleg viktig sak.
Nokre tok støyten
for utviklinga på sokkelen, og kunnskapsnivået for HMS var ikkje
godt nok på dette tidspunktet. Det har ein heilt annan status i
oljeindustrien og elles i næringslivet i dag enn det hadde då.
Interpellanten
hadde eit godt innlegg, synest eg, og skisserte menneskelege lidingar
i kjølvatnet av utviklinga av oljeindustrien. Ja, det er eit etisk,
moralsk og økonomisk ansvar, og dette ansvaret må plasserast. Mange er
diverre døde – det er eit stort tap for dei og eit stort tap for
familiane deira. Men nokre har framleis krefter til å ta opp kampen.
Eg synest spørsmålet
frå interpellanten til statsråden er særs viktig og relevant. Det
er bra, synest eg, at ministeren har kontakta statsråd Mæland, og
at dei vil følgja opp dette sporet. Det må gjerast.
Så må vi ikkje
laga dette til ein konkurranse mellom Arbeidarpartiet og Framstegspartiet
– dette er ei for viktig sak. Denne kan vi samarbeida om.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [17:43:46 ] : Jeg fikk notert
litt under debatten og fikk noen utfordringer på strak arm. Jeg
vil takke for deltakelsen i debatten, og for at mange er så offensive
og sier at dette er en problematikk vi må ta på alvor. Jeg vil også
takke statsråden for det.
Det kom noen
utfordringer både om hvem som er pionerer, om staten skal overta
ansvaret, og hva med alle de andre. Det er klart at når vi fremmer
en interpellasjon, har vi ikke en smørbrødliste med hva vi skal
gjøre med alle yrkesgrupper. Men jeg tenker at det er bl.a. noe en
kommisjon eller et utvalg, som vi ønsker, også må se på. Noen må
være med og tråkke opp stien for alle de andre. Og det er ikke et
argument mot at man skal gjøre noe for nordsjødykkerne, å si: Hva
med alle de andre? Jeg tenker at det egentlig er et argument for
det motsatte. Det betyr at da må man gjøre noe der urett har blitt begått,
og her har urett blitt begått, og vi må se på det.
Jeg har ikke
lyst til å gjøre dette til en partipolitisk konkurranse eller debatt.
Da jeg besøkte de skadde, diskuterte vi aldri partipolitikk eller
hvem som hadde gjort feil, eller hvem som gjorde hva, og hvem som
burde gjort hva. Allikevel kommer Arbeiderpartiet med en del angrep
og har på en måte en partipolitisk retorikk.
Jeg har ikke
lyst til å gjøre dette til et politisk spill. For meg spiller det
ingen rolle hvem som får den politiske gevinsten av dette. Det kan
gjerne Arbeiderpartiet få hvis de ønsker det. Jeg ønsker bare at
det skal være en rettferdighet for dem som har blitt skadet.
Så ser jeg at
Lundteigen hadde en litt annen tilnærming i sitt innlegg, hvor han
hadde veldig mange gode refleksjoner og momenter. De støtter jeg
fullt ut. Jeg håper vi kan få et tverrpolitisk samarbeid om å se
på denne gruppen, sånn at de får rettferdighet.
Helt til slutt
vil jeg si at mange av dem det gjelder, er nå i en alder som gjør
at det haster. De var unge da de jobbet offshore, på 1970- og 1980-tallet.
En undersøkelse Arbeidsmiljøskaddes Landsforening gjorde selv, viste at
av 700 arbeidere er halvparten enten uføretrygdet eller døde. Det
viser det man i statistikken kan si er «signifikant», at det er
en overrepresentasjon av dem som har blitt syke, som har hatt dette
yrket.
Jeg håper dette
er noe vi kan se på, og jeg håper vi kan ha en konstruktiv debatt
om dette temaet i løpet av våren.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:47:09 ] : Takk for interpellasjonsdebatten.
Først en liten
kommentar til det helt konkrete forslaget fra representanten, som
i og for seg ikke er et forslag som sådan, siden dette er en interpellasjon.
Som jeg har vist til, har det vært gjort veldig mye på kunnskapsinnhenting
på dette området. Jeg mener at mye av det som ble etterspurt tidlig
på 2000-tallet, nå er på plass, og kunnskapsinnhentingen fortsetter.
Jeg synes også
det er et poeng at selv om det kan oppstå situasjoner – og nordsjødykkerne
var jo i en sånn situasjon – hvor man må løfte en enkeltgruppe ut
av det vanlige sporet og lage egne ordninger, så bør man bruke det
med en viss varsomhet. Det er fordi det også kan være andre yrkesgrupper
som kan stå i noen av de samme problemstillingene, men som ikke
nødvendigvis får den samme politiske oppmerksomheten. Da jeg var nyvalgt
stortingsrepresentant fra Telemark, møtte jeg Tordis Klausen mye,
og det kan kanskje være et eksempel. Én ting er deres helt konkrete
sak, som gikk i rettsapparatet, men det var også et eksempel på
at i en periode var det kanskje sånn at f.eks. en del kvinner i
lavlønnsyrker i helsevesenet ikke fikk den samme type oppmerksomhet.
Som jeg sa, mener jeg at det er lovsporet man må se på her, det
er vår jobb som politikere. Og selv om jeg nå har sagt at jeg har
snakket med justisministeren, og at jeg mener det er verdt å se
på yrkesskadeforsikringsloven, er det ikke automatisk sånn at det
vil innebære en løsning for alle disse menneskene. Man kan snarere
si at lovverket ikke har tilbakevirkende kraft, og en del av disse
er heller ikke omfattet av lovverket som kom i 1989–1990. Men det
er allikevel en viktig prosess å se på det og vurdere om vi skal
starte noe større rundt det, fordi det er én av de tingene som påpekes
her. Og kanskje er det sånn at rettspraksis har gjort at dette ser
litt annerledes ut nå enn det som opprinnelig var tanken. Jeg understreker
da kanskje, i en interpellasjonsdebatt.
Så er det varslet
representantforslag om yrkesskadereglene generelt. Det skal vi selvfølgelig
se på når det kommer. Generelt vil jeg si at dette er ganske kompliserte
spørsmål og har mange sider ved seg, så også her er det nok en god
idé å ha prosesser som gjør at man belyser alle sider av saken.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 10 er omme.