Stortinget - Møte torsdag den 11. mars 2021

Dato: 11.03.2021
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 263 S (2020–2021), jf. Dokument 8:42 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [13:01:43]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Kari Elisabeth Kaski, Petter Eide, Nicholas Wilkinson, Solfrid Lerbrekk, Torgeir Knag Fylkesnes, Lars Haltbrekken og Mona Fagerås om et krafttak for likelønn (Innst. 263 S (2020–2021), jf. Dokument 8:42 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) [] (ordfører for saken): Mangelen på likelønn er et av de store likestillingsproblemene som vi drar med oss på veien til full likestilling i Norge. Lik lønn for likt arbeid er jo lovfestet, men det skjer ikke alltid.

Likevel er det som skaper det store likelønnsgapet, lønnsforskjellene mellom de typiske kvinneyrkene og de typiske mannsyrkene. Ulik verdsettelse historisk synes fortsatt på lønnsslippen, og man merker det på pensjonen og i ansettelsesforholdet. Det at et flertall innen helse og omsorg i dette landet jobber deltid, det at kvinner er i flertall av dem som jobber midlertidig – det er disse tingene som utgjør det store gapet.

For å få bukt med ulikelønnen og komme videre trengs det derfor innsats på mange områder. Vi må begynne med å få på plass et ryddigere arbeidsliv med hele, faste stillinger. Det må være prioritet nr. 1, høyere lønn og verdsettelse av de typiske kvinneyrkene likeså. Å få rekruttert mer mangfoldig til kjønnsdelte yrker er viktig for å øke attraktiviteten og sikre folk trygge og gode arbeidsforhold.

I tillegg må det gjøres en god del mer, og det er det det representantforslaget vi behandler i dag, tar til orde for. Den islandske modellen som forslaget i dag tar opp, er en god modell for oppmerksomhet på lønnsforskjeller og som virkemiddel til å minke dem.

Igjen ser vi med dette representantforslaget som med alle andre representantforslag og saker om likestilling vi har hatt disse årene, at det er opposisjonen mot posisjonen. I dag igjen er det slik at opposisjonen vil ta de store krafttakene for likestilling. Høyresiden stemmer imot. Det er synd. 8. mars-uka har i år igjen fokusert på konsekvensene av ulikelønn, og det holder ikke lenger med festtaler på 8. mars eller gode ønsker for å få opp likestillingen her i landet. Man må handle.

Med dette tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av i saken.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Marianne Haukland (H) []: Manglende likelønn er den største utfordringen for likestillingen i Norge. Jeg er enig i forslagstillernes ønske om å oppnå likelønn. For selv om vi har lovfestede rettigheter til lik lønn for likt arbeid, avdekkes det stadig vekk at dette ikke er tilfellet i mange yrkesgrupper. Jevnt over er det kvinner som kommer dårligst ut når man sammenligner lønn for likt arbeid. Dette er noe partene i arbeidslivet må ta et større ansvar for, bedriftene må ta et større ansvar, og i Norge har vi lover som regulerer rett til lik lønn for likt arbeid.

I tillegg til dette handler lønnsforskjellene i Norge om at arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt, at kvinner og menn i stor grad arbeider i forskjellige segment. Kvinner jobber i større grad i lavtlønnede stillinger i offentlig sektor, mens menn jobber i høytlønnede stillinger i privat sektor. Det er dette som skaper de virkelig store lønnsforskjellene i Norge. Begge deler er strukturelle utfordringer grunnet mangel på likestilling, noe det er viktig at vi gjør noe med.

Alle partiene, inkludert Høyre, mener at arbeidet for å oppnå reell likelønn på de ulike samfunnsnivåene går for sakte. I likhet med det som står i forslag nr. 3, mener vi at en forklaring på vedvarende lønnsforskjeller er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Derfor leverer regjeringen en strategi våren 2021. Strategien er formulert i Granavolden-plattformen:

«Kjønnsdelte utdanningsvalg bidrar til å opprettholde et kjønnsdelt arbeidsmarked. Regjeringen vil derfor fremme en strategi for å bidra til et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.»

Andre prosjekter denne regjeringen har jobbet med som er viktig for denne problemstillingen, er at vi har flere lærlingplasser for fagarbeidere, og at kvinner velger yrker som tradisjonelt har vært en yrkesvei for menn, og omvendt. At vi innfører kjønnsnøytrale titler på viktige stillinger i samfunnet vårt, slik som statsforvalter og kommunedirektør, er viktige signaler om at vi ønsker et likestilt arbeidsmarked.

En lønn å leve av er like viktig for kvinner som det er for menn. Arbeidet som nå gjøres i flere kommuner for å få bukt med ufrivillig deltid, er viktig for at flere kvinner skal jobbe i hele stillinger.

Når det gjelder tiltak for økt heltid, er det bl.a. gjort flere endringer i arbeidsmiljøloven. Blant annet er det innført en fortrinnsrett for deltidsansatte. Deltidsansatte skal ha fortrinnsrett for å øke sin stilling framfor nyansettelse i virksomheten. Denne bestemmelsen ble styrket ved en lovendring i 2019. Deltidsansatte kan etter omstendighetene også ha krav på fortrinnsrett til en del av en utlyst stilling. Arbeidsmiljøloven gir også deltidsansatte som jevnlig har jobbet utover avtalt arbeidstid de siste tolv månedene, rett til stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid i denne perioden. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2014, og ble innført som et tiltak mot ufrivillig deltid.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk til representanten fra SV for å ha fremmet forslaget om likelønn. Senterpartiet deler intensjonen.

Riktignok har likestillingsloven gradvis blitt styrket og slår fast at kjønnsbaserte lønnsforskjeller i arbeidslivet er forbudt. Det har nok jevnet seg litt ut med årene, men tall viser at lønnsforskjellene fortsatt vedvarer. Enkelte ting synes nærmest umulig å rokke ved, eller er skrevet i stein, sa Anne Enger da hun for over ti år siden la fram Likelønnskommisjonens dom over lønnsforskjellene mellom menn og kvinner.

Gjennomsnittlig månedslønn for kvinner i 2020 var ca. 45 000 kr, mens menn hadde en gjennomsnittlig månedslønn på 51 600 kr. Kvinnens lønn utgjør altså bare ca. 87 pst. av mannens lønn. Det har vært en svak nedgang de siste årene, men dette lønnsgapet viser tydelig at vi fortsatt virkelig har en jobb å gjøre. Og det eksisterer fortsatt strukturer i samfunnet som opprettholder lønnsgapet mellom kvinner og menn. Verdsettingsdiskriminering er kanskje et av de største likestillingsproblemene våre. Lønnsforskjeller følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Yrker med samme utdanningsgrad lønnes ulikt, kvinnedominerte yrker lønnes dårligere, og kvinner dominerer i deltidsstillinger og er ufrivillig deltidsansatt. Dette understreker bare at vi trenger en forpliktende opptrappingsplan for likelønn i offentlig sektor, noe vi i dag har forslag om sammen med SV.

Ellers er regjeringen i gang med et større strategiarbeid på dette området, og det varsler jeg nå om at Senterpartiet har klare og store forventninger til. Her må det mye konkret på plass.

Jeg synes for øvrig det er modig av Island å innføre en lovpålagt sertifiseringsprosess der bedrifter og institusjoner med over 25 ansatte skal dokumentere at kvinner og menn lønnes likt for likt arbeid. Også i Norge er ulik lønn for likt arbeid ulovlig, men i motsetning til på Island må den enkelte ansatte bevise at lønnsforskjeller skyldes diskriminering. Island har med den nye loven flyttet bevisbyrden over på arbeidsgiveren. Modellen er interessant, og jeg har hele tiden vært positiv. Men erfaringene er fortsatt veldig begrenset, og også resultatene, da det ikke er lenge siden den ble implementert, noe jeg forsto også ut fra en rundebordsdiskusjon som jeg som Woman Political Leaders-ambassadør i går var med på, med kvinnelige politikere fra ulike land, inkludert Island. Derfor mener Senterpartiet at det vil være fornuftig å avvente til vi har et litt bedre kunnskaps- og erfaringsgrunnlag til å vurdere om vi skal kopiere en lignende modell.

Senterpartiet støtter ellers forslaget som går ut på å be partene i arbeidslivet samarbeide om å levere løsninger for lik lønn, inkludert en mulig flerårig likelønnspott i offentlig sektor, tiltak for økt heltid og tiltak for å motvirke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Resultatet av et slikt arbeid forventet jeg hadde blitt lyttet til i det strategiarbeidet regjeringen nå holder på med på dette feltet, og det regner jeg med at de hadde gjort hvis de hadde stemt for forslaget vårt.

Med det tar jeg opp forslagene vi er med på.

Presidenten: Da har representanten Åslaug Sem-Jacobsen tatt opp de forslagene hun viste til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Økonomisk likestilling er helt nødvendig for å oppnå reell likestilling. Økonomisk selvstendighet og det å ha en lønn å leve av er helt nødvendige forutsetninger. Det handler om både frihet og selvstendighet, og det handler også om makt. Vi kan se for oss de tusenvis av kjøkkenbordene rundt omkring i landet hvor man sitter med regninger og tar økonomiske beslutninger i familien. I veldig mange av de kjøkkenborddiskusjonene stiller kvinnen svakere på grunn av den manglende økonomiske likestillingen vi fortsatt dessverre har i dag.

Vi ser at kvinner i snitt tjener 90 kr for hver hundrelapp en mann tjener. Hvis man i tillegg tar med at kvinner jobber mer deltid enn det menn gjør, ligger vi rundt 65 kr for hver hundrelapp en mann tjener. Kanskje desto verre er det å prøve å regne på når vi får full likelønn med dagens tempo. Da spørs det litt hvordan man regner, men man får tall på mellom 50 og 100 år. Det er et tempo som viser at dagens politikk og dagens regjering ikke har levert de tilstrekkelige løsningene for å få satt dette i den tilstrekkelige farten som trengs. Vi er utålmodige.

Det er flere årsaker til dette lønnsgapet som fortsatt eksisterer. Verdisettingsdiskriminering er kanskje det viktigste. Man ser at typisk kvinnearbeid ikke har samme lønn som det menn har. Man ser i tillegg en liten x-faktor, som er noe av grunnen til at dette forslaget, inspirert av Island, er så viktig. Det er lønnsgap som ikke kan forklares av forskjeller i utdanningsnivå, forskjeller som kommer fra det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Det handler f.eks. om at menn av og til får stillingsbeskrivelser med flere ord om lederskap, ansvar og den type ting enn det kvinners stillingsbeskrivelser får. Dette peker bl.a. Likestillings- og diskrimineringsombudet på som et av problemene, en av de gjenstående oppgavene. Da vil den islandske modellen være veldig interessant.

SV fremmer en rekke forslag i denne saken. Vi ser til Island og ber regjeringen tilpasse den modellen gjennom å styrke det norske likestillingslovverket. Vi ber regjeringen om å ta initiativ sammen med de andre partene for å se på en mulig likelønnspott. Det er synd at disse forslagene nok en gang blir nedstemt, selv om det går så sakte som det gjør.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: 1913 var det første året kvinner fikk stemme ved stortingsvalg i Norge, og jeg kan takke en lang rekke forkjempere for kvinners rettigheter for at jeg står her i dag. Men fremdeles er det altfor få kvinner i styrerommene og i topplederstillinger. Flere kvinner på toppen er bra for bunnlinjen i bedriftene og ikke minst som gode rollemodeller for kvinnene som kommer etterpå.

Menn og kvinner burde få lik lønn for likt arbeid. Det framgår tydelig av dagens lovverk at lik lønn skal fastsettes for likt arbeid, og at det ikke kan diskrimineres på bakgrunn av kjønn eller andre grunnlag ved lønnsfastsettelse. Politikerne og partene i arbeidslivet har et ansvar for å sørge for at det regelverket blir fulgt.

Et viktig grep for å redusere lønnsforskjellene mellom kjønnene er å gjøre arbeidsgivere mer bevisste på ansvaret sitt. Når det gjelder å motvirke lønnsforskjeller i samme bransje, har en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten vært et godt virkemiddel. Å pålegge virksomheter å kartlegge lønnsforskjeller fordelt på kjønn bidrar til å synliggjøre forskjellene der de finnes, og å gjøre det lettere å iverksette målrettede tiltak.

Likelønn mellom kvinner og menn burde være en selvfølge, og regjeringen prioriterer naturligvis dette arbeidet høyt, bl.a. gjennom målrettede tiltak for å påvirke yrkes- og utdanningsvalg. Regjeringen støtter bl.a. programmet «Jenter og teknologi» for å øke jenteandelen i teknologifag på alle nivåer i utdanningssystemet. Antallet kvinner som søker seg til tekniske yrkesfag, fagskole og teknologi- og realfag i høyere utdanning, har altså en svak positiv utvikling.

Regjeringen har også besluttet at det skal utarbeides en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. Strategien har to hovedmål: Det ene er å få flere menn inn i kvinnedominerte bransjer, og det andre er å få flere kvinner inn i mannsdominerte bransjer. Strategien skal etter planen lanseres våren 2021.

Kvinner forhandler kanskje ikke like hardt på lønn, og kanskje er ikke kvinner like opptatt av lønn som menn, og det er i og for seg en ærlig sak, men de skal definitivt ha lik lønn for likt arbeid. De skal heller ikke forbigås fordi de i perioder er hjemme med barn. Tvert imot – det å være hjemme med barn burde verdsettes som verdifull kompetanse og lønnes deretter. Det å være forelder burde bli sett på som en god egenskap for å påta seg lederoppgaver.

Jeg tror og håper at de attraktive arbeidsplassene i framtiden har større rom for at arbeidstakere kan være hele mennesker med alt hva det innebærer, og det vil Kristelig Folkeparti jobbe for. Vi ønsker et arbeidsliv der jobben tilpasses familien, og ikke omvendt. Det vil også kanskje kunne bidra til et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked og til å bekjempe de likelønnsutfordringene vi har i dag.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Handtering av pandemien har vore øvst på dagsordenen i alle land. Regjeringa er særleg oppteken av konsekvensane han får for likestillinga i arbeidslivet.

Etter fleire år med nedgang viser faktisk dei nyaste tala frå SSB at det har vore ein liten oppgang i lønsforskjellane mellom kvinner og menn i 2020 samanlikna med 2019. Men her må vi nok ta høgd for at arbeidsmarknaden har vore i ein unntakstilstand det siste året. Det har vore seine lønsoppgjer og mange permitteringar, og alt det har påverka lønsveksten i arbeidsmarknaden i 2020. Vi får håpe at dette er unntaket som bekreftar regelen.

Likevel: Vi veit at vi framleis har ein kjønnsdelt arbeidsmarknad. Dette får f.eks. betydning for lønsforskjellane mellom kvinner og menn, og det kan sjå ut til at det også slår ut i krisetid. Dette er eit eksempel på at krisa gjer det endå meir nødvendig å følgje nøye med på utviklinga framover, og det skal regjeringa gjere.

Difor er innsatsen regjeringa gjer for likestilling, viktig. Vi vil leggje fram ein strategi for eit mindre kjønnsdelt utdannings- og arbeidsliv denne våren. Regjeringa føreset at målet med strategien, som er meir likestilling i arbeidslivet, på sikt også vil medverke til utjamning av lønsforskjellar.

Arbeidsgjevarar og offentlege myndigheiter skal arbeide systematisk for eit likestilt samfunn. I år er det første året arbeidsgjevarar i både offentlege og private verksemder skal gjennomføre ei kjønnsfordelt lønskartlegging i verksemda si. Dette er eit viktig førebyggjande arbeid mot kjønnsdiskriminering ved løning. Dei skal også kartleggje ufrivillig deltidsarbeid. Dei skal gjere greie for kartlegginga i årsmeldinga eller eit anna offentleg tilgjengeleg dokument. Dette vil auke medvitet om eventuelle kjønnsforskjellar mellom kvinner og menn og bidra positivt til ein forsterka innsats mot uhaldbare lønsforskjellar generelt sett.

Når det gjeld det nye forslaget om å styrkje trepartssamarbeidet, viser eg til at regjeringa allereie har eit velfungerande trepartssamarbeid om likestilling i arbeidslivet, forankra i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Gjennom lovendringar og innsats bidreg regjeringa til eit likestilt samfunn.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Regjeringen støtter altså ikke forslaget vi har sammen med SV, et initiativ vi har sammen med de andre partene i arbeidslivet, om å finne gode løsninger for likelønn. Kan statsråden garantere at de andre partene i arbeidslivet om ikke annet skal kunne ha en sterk rolle i den strategien som statsråden just snakket om fra talerstolen, og som regjeringen er i gang med på dette feltet?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er riktig at regjeringspartia ikkje har varsla at dei vil stemme for dei forslaga som Senterpartiet viser til. Det er vel av den same grunnen som at heller ikkje Arbeidarpartiet ser ut til å støtte dei forslaga. Det går eg ut frå har med å gjere at det er partane i arbeidslivet som har ansvar for lønsforhandlingane. At Stortinget skal gripe inn i det på den måten som eg oppfattar at Senterpartiet og SV her føreslår, meiner i alle fall ikkje denne regjeringa er i god tråd med trepartssamarbeidet, som det vert snakka fint om. Men då må ein også følgje opp det i praksis.

Når det gjeld strategien som regjeringa jobbar med for eit mindre kjønnsdelt utdannings- og arbeidsliv, er vi i brei kontakt med – eg heldt på å seie – det meste og dei fleste for å sørgje for at vi får god input frå dei som har skoa på. Det er klart det er naturleg også å ha gode diskusjonar med partane i arbeidslivet om viktig likestillingsarbeid.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det kan godt være at det er en av grunnene til at ikke regjeringen vil være med. Hvorfor Arbeiderpartiet ikke er med, kan ikke jeg svare for. Men det er nå en gang partene i arbeidslivet som vet best hvorfor ting er som de er, og jeg har problemer med å se at det å ta initiativ til at de skal sette seg sammen og tenke utover det som har med de vanlige lønnsforhandlingene å gjøre, skulle være negativt. Jeg håper at statsråden tar med seg rådet om at det kan være klokt å la dem se på disse problemstillingene utover det de til vanlig gjør.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er heilt naturleg at ein sit saman med partane og diskuterer viktige felles utfordringar. Det er ein heilt sentral del av trepartssamarbeidet. Men det er klart at dei forslaga som Sosialistisk Venstreparti saman med Senterpartiet her går inn for, som altså er både at ein skal setje av pengar til ein likelønspott i offentleg sektor, og at regjeringa skal kome til Stortinget med ein opptrappingsplan for løn i offentleg sektor, er vanskeleg å sjå er i tråd med prinsippet om at det er partane som forhandlar løn, og at det er noko Stortinget bør vere varsam med å gå veldig detaljert inn i. Eg går ut frå at det er grunnen til at opposisjonen også er så pass delt i den sida av forslaget som ligg her. Eg kan i alle fall ikkje tilrå at Stortinget stemmer for det.

Astrid Margrethe Hilde (A) []: Nå sa statsråden en del om at det hadde vært krise og korona, og at det var en del man skulle komme tilbake til der. Vi hørte at man hadde noen ekstra midler til kommunene i forbindelse med koronaen. Da tenker jeg at her har man en mulighet til kanskje å prøve ut Islands modell. Slik jeg forstår det, er det at arbeid av lik verdi skal lønnes likt.

Kommunene har hatt ekstrautgifter f.eks. til sykepleiere som må jobbe ekstra. Nå kunne man gitt en pott i forbindelse med korona til et likelønnstillegg, slik at sykepleierne kunne få samme lønn som f.eks. ingeniørene i kommunen. Hva tenker statsråden om det?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg tenkjer vel at om representanten her meiner at vi skal gå inn i lønsfastsetjinga for ulike yrkesgrupper på kommunalt nivå, er det litt som det eg var innom i stad, at då går ein ganske langt inn i det som er ansvaret til partane når det gjeld lønsforhandlingar, også i ei krisetid.

Når det gjeld den islandske modellen, har eg forsøkt å forstå litt kva han går ut på, og eg må innrømme at det er ein del spørsmål som ikkje er svara på. Eg har også fått med meg at modellen nettopp er sett i kraft, og at ein ikkje enno veit noko om erfaringane frå han. Det betyr sjølvsagt ikkje at modellen er uinteressant, men det å hoppe på og seie at ein skal innføre han i Noreg på det avgjerdsgrunnlaget, er nok å gå litt vel langt om ein skal føre ein kunnskapsbasert politikk.

Astrid Margrethe Hilde (A) []: Det var ikke det at man skulle gripe inn i det lokale, det var en mulighet for å gjøre noen forsøk knyttet til det å likestille ingeniørlønn med f.eks. sykepleierlønn i kommunene, og så blir det opp til kommunene å forhandle hva det er. Det er en mulighet man nå har i forbindelse med de ekstrapengene man gir til kommunen i forbindelse med korona.

De fleste kommuner har hatt ekstra utgifter til helsepersonell og sykepleiere, og vi har stått og klappet for dem. Er det ikke på tide å gi dem litt mer enn bare en klapp?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg synest det er flott at ein klappar for folk som gjer ein veldig viktig jobb og har eit veldig viktig samfunnsoppdrag, og så synest eg det er flott at dei får godt betalt. Men utover det skal ikkje eg gå djupt inn i lønsfastsetjinga her, både fordi eg ikkje synest det er naturleg at eg gjer det, og fordi dei spørsmåla som her vert reiste rundt krisepakka til kommunane, heller ikkje er mitt konstitusjonelle ansvar.

Men det er grunn til å glede seg over at når ein ser på nokre av dei faktorane som er veldig viktige for kvifor vi har ulik løn mellom kvinner og menn i Noreg, f.eks. det at kvinner jobbar veldig mykje meir deltid enn menn, er det mykje som peikar i positiv retning. Det at færre kvinner no jobbar deltid, og at 90 000 fleire kvinner jobbar heiltid under denne regjeringa, meiner eg viser at vi er på rett veg. Det er desse grunnleggjande strukturane ein er nøydd til å ta tak i: yrkesval, deltidsspørsmålet, kjønnsdelt utdanning m.m. Alt det jobbar regjeringa med, og nettopp det er også målet med strategien som er på veg.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vi er på rett vei, sier statsråden. Men det er også relevant hvor raskt den bilen kjører på den veien. Hvis den kjører i sneglefart, hjelper det egentlig ganske lite at vi er på rett vei, altså hvis vi ikke kommer fram før om 50–100 år og få av oss som er i salen i dag, fortsatt er til stede i bilen, for å si det sånn. Så mitt spørsmål er: Når vi ser at tempoet er så lavt, at det tar så lang tid med den politikken og de virkemidlene vi har i dag, vil statsråden da erkjenne for det første at det går for sakte, og for det andre at det må gjøres mer?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Dersom regjeringa meinte at det ikkje måtte gjerast meir, hadde ikkje regjeringa no brukt tid på å lage ein viktig strategi nettopp for å minske den kjønnsdelte utdannings- og arbeidslivsmarknaden vi trass i alt har. Dersom regjeringa meinte at alt var såre vel, hadde vi ikkje brukt tid og ressursar på den typen arbeid. Men vi gjer det, nettopp fordi vi ser at vi ikkje har kome langt nok.

Samtidig synest eg det er verdt å glede seg over dei mange utviklingstrekka vi no ser som kan ta oss mot eit meir likestilt arbeidsliv. Det at vi f.eks. no har rekordlåg forskjell i sysselsetjing mellom kvinner og menn, er det grunn til å glede seg over. Det at færre kvinner jobbar deltid, er det grunn til å glede seg over. Det at fedrar aldri før har teke ut så mange dagar med foreldrepengar som no, er det grunn til å glede seg over. Og det kjem ikkje av seg sjølv, det kjem på grunn av regjeringa sin politikk. Det betyr ikkje at vi er i mål, vi skal gjere meir, men eg synest det er grunn til å glede seg over at eit av verdas mest likestilte land faktisk vert stadig meir likestilt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg blir ikke hoppende glad av optimisme for at det skal komme en strategi mot det kjønnsdelte arbeidsmarkedet denne våren, for strategier som det har denne regjeringen levert tidligere, og vi står fortsatt i en situasjon der vi ikke oppnår full likelønn før om 50–100 år.

Jeg vil stille statsråden et spørsmål om dette med lønnspolitikken. Det er en kjent debatt, det er vi alle klar over, men det virker som at regjeringspartiene her har lest forslaget fra SV litt på automatikk, at de ikke har lest det særlig nøye. SV foreslår altså at staten som den ene parten skal bringe dette til bords for de andre partene, og dersom de andre partene kommer til enighet om en likelønnspott, f.eks., og det nevnes flere tiltak også – da skal staten stille opp med de midlene. Jeg lurer på om statsråden kan svare på hvordan det griper inn i lønnsfastsettelsen i Norge.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For det første er det ikkje berre regjeringa som ser ut til å meine det, det ser også det største opposisjonspartiet, Arbeidarpartiet, ut til å meine. For det andre er det slik at når ein ber regjeringa om å kome «til Stortinget ved første anledning med en forpliktende opptrappingsplan» for lønsutvikling, vil eg seie at det er å gå ganske langt i å bryte inn i det som er forhandlingsspørsmål mellom partane. Det er ikkje med det sagt at staten ikkje har ei viktig rolle i lønsutviklinga, ikkje minst i offentleg sektor. Men dette er, som representanten sjølv seier, ein kjend debatt, der regjeringspartia og Arbeidarpartiet har ei anna haldning enn det SV og Senterpartiet har, og det er det god grunn til.

Presidenten: Då er replikkordskiftet avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Vi diskuterer i dag en utrolig viktig sak. Det handler om mer enn lik lønn for likt arbeid, det handler om kvinners mulighet i arbeidslivet. Utdanning og arbeid gir kvinner frihet, og det er det største likestillingstiltaket vi kan gjøre. Men vi har et stykke igjen. Statsråden sa at vi er på god vei, og at det går framover. Vi har bl.a. flere kvinner som jobber heltid enn deltid. Det er en viktig milepæl.

Men det er noe skyer på himmelen når det gjelder likestilling. Statistikken viser at dess høyere utdanning man har, dess mindre er man utsatt for lønnsforskjeller i arbeidslivet. Det er noe vi er nødt til å gjøre noe med. Vi har også et av OECDs mest kjønnsdelte arbeidsliv. Kvinner går ofte inn i omsorgsyrker, menn velger tradisjonelt sett teknologi. Som tidligere rektor på en høyskole kan jeg si at vi har jobbet veldig hardt med det. Blant annet har vi jobbet med å få flere jenter inn i ingeniørfagene og teknologifagene. Det viser at når man har en systematisk satsing på det, virker det.

Kvinner tjener i snitt 88 pst. av menns månedslønn. Det gapet er vi nødt til å gjøre noe med. Det er også slik at det bare er én av tre kvinner som starter gründerbedrifter. Kan det være at kvinner er mindre risikovillige enn menn? I så fall må vi starte tidlig i utdanningen. Nå har vi et utdanningsløp som heter både mestring og kunnskap, og det handler nettopp om å tørre å ta en risiko og starte for seg selv. Det blir flere som gjør det, men vi har også der et stykke å gå.

Kvinnelige ledere ble også nevnt, og kvinnelige partnere i advokatfirmaer og kvinner rundt et styrebord. De er færre. Vi er ikke der ennå.

Målet om en strategi for et likestilt utdannings- og arbeidsmarked er forankret i Granavolden-plattformen. Jeg er veldig glad for det. Denne strategien skal lanseres våren 2021. Vi venter på tiltak for å få flere menn inn i kvinnedominerte bransjer og flere kvinner inn i mannsdominerte bransjer. Da kan vi også begynne å rette opp lønnsgapet.

Så er jeg veldig opptatt av å si at Høyre mener det er partene i arbeidslivet som må ta denne diskusjonen og jobbe med lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og jeg mener vi skal være svært forsiktige med å blande oss inn her.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det var synd at replikkordskiftet med statsråden sluttet der det gjorde, så jeg fortsetter her.

Statsråden refererte til SVs forslag på en mildt sagt unøyaktig måte – ja, kanskje uredelig måte, hvis jeg skal skru litt til. For det som står i SVs forslag, men som statsråden hoppet galant over, er at en eventuell opptrappingsplan skal skje «på bakgrunn av partssamarbeidet». Derfor skal jeg bare si helt tydelig og klinkende klart at det SVs forslag handler om, er å bringe tiltak for likelønn til bords, inkludert likelønnspott, til de andre partene, og i det øyeblikket partene skulle bli enige om at det er en riktig måte å gjøre det på, da skal staten stille opp. Det er det SV foreslår. Så når stadig flere representanter fra regjeringspartiene bruker lønnsfastsettelsen og partenes frihet der som et argument mot forslaget, er det en skinndebatt. Derfor vil jeg etterlyse hva de faktiske argumentene til regjeringen er, for de argumentene treffer ikke SVs forslag. Det er det veldig viktig for meg å si, fordi vi har stor respekt for hvordan lønnsfastsettelsen skjer i Norge.

Mens jeg først har ordet, vil jeg også nevne noe jeg ikke rakk i mitt første innlegg. Samme dag som SV fremmet dette forslaget om et krafttak for likelønn, hadde vi også et forslag om økt rett til heltid, for heltid/deltid-problematikken er kanskje en av de aller viktigste hindringene for å oppnå likelønn. Det var et separat forslag som gikk til behandling i arbeids- og sosialkomiteen, og det er ferdigbehandlet allerede, men for meg er det veldig viktig å understreke den sammenhengen. Vi må jobbe for økt likestilling både i hjemmene, gjennom rett til heltid og gjennom å ta vekk de siste lønnsdiskrimineringene som skjer i hver virksomhet, i hver bransje, og vi må gjøre noe med verdisettingsdiskrimineringen. Jeg tror at vi alle er enige om at uten å gå inn i en diskusjon om likelønnspott er det vanskelig å finne noen andre tiltak som i tilstrekkelig grad kan gjøre noe med verdisettingsdiskrimineringen. Det tror jeg vel også Venstre har sagt noe om i sine partiprogrammer tidligere.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel