Lene Vågslid (A) [18:22:41] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Tusen takk til komitékollegaene for eit godt samarbeid. Dette blei ei lang innstilling.

Norsk politi er nok blant dei best utdanna politifolka i verda. Politiet vårt haustar stor tillit i befolkninga. Me er stolte av politiet, av det dei gjer i kvardags- og krisetid. For Arbeidarpartiet er det heilt sentralt at politiet framleis skal ha eit sivilt preg og vere tufta på dei ti grunnprinsippa.

Stortingsmeldinga me behandlar i dag, tek for seg no-situasjonen, ho går gjennom delar av nærpolitireforma, ser på eit endra kriminalitetsbilde og viser ei rekkje statistiske oversikter over kriminalitetsutviklinga.

Som saksordførar vil eg òg vise til at me har behandla denne saka veldig grundig. Det ser ein av både merknader og forslag. Romartala I–VI er forslag frå komiteen som kjem til å få fleirtal under voteringa på torsdag.

Fleire gonger har eg sagt det, av og til blir det brukt i litt feil samanhengar av Høgre, men norsk politi er betre på enkelte område i dag enn før politireforma. Me har fått nye metodar i politiet, me har fått på plass eit nasjonalt beredskapssenter, og me har fått på plass eit nytt politihelikopter. Den spisse beredskapen er med rette blitt noko betre, og fagmiljøa er òg blitt styrkte. Politiet sjølve meldar om at dei arbeider meir kunnskapsbasert og erfaringsbasert enn tidlegare.

Men har nærpolitireforma gjort politiet nærare? Har nærpolitireforma ført til at dei blir meir synlege? Har me fått eit løft for etterforskinga? Har arbeidet med kultur, leiing og haldningar fått politisk prioritet? Nei, meiner Arbeidarpartiet.

Arbeidarpartiet meiner at Erna Solbergs regjering har vore kaotisk i justispolitikken. Politiet skulle reformerast – det var det brei tilslutning til. Gjørv-kommisjonens alvorlege rapport viste oss kvifor, og det var viktig for Arbeidarpartiet å ta den kommisjonen på alvor. Difor var me opptekne av å få forsterka tiltak for kultur og leiing, få avklart tydelegare nasjonal kriseleiing, og ikkje minst sørgje for forpliktande mål og vedtak om den viktigaste beredskapsressursen i norsk politi, nemleg det lokale politiet, slik Gjørv-kommisjonen tydeleg sa.

Dessverre må me måle regjeringa på meir av det dei gjer og ikkje alltid det dei seier. Som ein vil sjå av innstillinga frå justiskomiteen, er det svært mange eksempel på at nærpolitireforma som Stortinget vedtok, ikkje er den reforma høgreregjeringa, med deira åtte statsrådar, sju frå Framstegspartiet, gjennomfører. Politiets kapasitetsanalyse viser at det har kome to fleire operative årsverk i patrulje sidan 2015 – to!

Riksrevisjonens ganske kritiske rapport viser at regjeringa ikkje har hatt rett når dei har hevda at dei har flytta innsatsen frå gata til data. Riksrevisjonen skriv at situasjonen er alvorleg, og at Justisdepartementet ikkje har prioritert IKT-kriminalitet.

I meldinga ser ein at regjeringa ønskjer å vurdere å la private ta seg av fangetransporten. Det er heilt uaktuelt for Arbeidarpartiet. Ein ser òg i meldinga at regjeringa kunne tenkje seg å omorganisere utrykkingspolitiet. Der er me veldig glade for at ein samla justiskomité i dag slår fast at omorganisering av UP ikkje blir noko av.

Så føreslår Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV å stanse all pågåande eller føreslått sentralisering i politidistrikta til ei evaluering av nærpolitireforma ligg føre. Det er heilt rett å gjere, og det er synd at ikkje Framstegspartiet vil støtte det forslaget. Igjen ber me om oversikt over ressursbruk, utgiftsutvikling og bistand til politiet frå brannvesenet og ambulansen i perioden frå 2016–2020. Me veit at mengda har auka, me veit at brann- og redningstenestene i større grad enn tidlegare må vere vikarpoliti.

Det er bra at forslaget om å opne enkelte politiarrestar igjen får fleirtal. Det er ei fornuftig justering av delar av strukturreforma.

Det er positivt at ein òg ser at kvaliteten i straffesaksarbeidet har blitt betre. Likevel er eg bekymra over om kvaliteten er god nok. Eg, som mange av kollegaene mine, møter veldig mange i virket mitt som stortingsrepresentant, og dei siste åra har eg møtt altfor mange jenter og damer som melder om negative og vanskelege møte med politiet, anten i forkant av avhøyr, i avhøyr eller i oppfølginga – om ein har meldt til politiet om f.eks. overgrep eller valdtekt. Me veit at mange av dei som melder desse sakene til politiet, er redde. Dei har av og til valdsalarm. Gjerningspersonen har veldig sjeldan omvendt valdsalarm. Eg meiner me kan betre enn dette. Me må gjere meir for å ta betre vare på dei som er utsette for valdtekt og overgrep, for kriminalitet.

Som me har vore inne på før i dag, er ikkje opplevingane mine nødvendigvis det som er heile bildet. Difor treng me meir forsking på dette området. Difor føreslår me, saman med Senterpartiet og SV, at me må fylgje opp statsadvokatens kvalitetsundersøking frå 2020 – gjerne med ei utgreiing i Stortinget om situasjonen, men òg ein evalueringstudie om korleis fornærma i straffesaker opplever møtet sitt med politi og påtalemakt. Det er ikkje som ei klage eller mistanke mot politiet, men eg får altfor mange historier om at det ikkje er godt nok.

Arbeidarpartiet har eit tett og godt samarbeid med dei tillitsvalde i organisasjonar i arbeidslivet, og òg i justissektoren. Når eg spør Are Frykholm, som er leiar i Politijuristane, kva han ville sagt om han skulle delta i debatten i dag, seier han at han meiner at den integrerte påtalemakta ser ut til å vere gløymt i meldinga me behandlar. Det er eg einig i, og eg er kanskje enda meir einig i at det manglar i budsjettet for inneverande år.

Når eg spør Terje Skaarud, som er leiar i NTL Politiet, etterlyser han og dei ei sterkare satsing på tverrfagleg kompetanse og seier, som Arbeidarpartiet, at ingen er vel tent med at politiutdanna sit i sivile stillingar.

Når eg spør Sigve Bolstad, som leiar Politiets Fellesforbund, seier han at det har skjedd mykje bra i norsk politi, men det er avgjerande for tilliten til nærpolitireforma at ein faktisk får til eit lokalt politi som er forankra og til stades der folk bur, og at me ikkje er der i dag.

For Arbeidarpartiet er det fagleg-politiske samarbeidet viktig, og me har mang ein gong etterlyst i debattane her i Stortinget at regjeringa må lytte meir til dei som har skoa på.

Arbeidarpartiet har høge ambisjonar for justissektoren og framtidas politi. Difor er me ueinige med regjeringa og justisministeren i det som står i politimeldinga, at veksten i politibudsjettet ser ut til å vere over no. Me kan ikkje seie det no, for det vil ikkje vere gratis å sørgje for eit reelt sterkare nærpoliti. Skal me få på plass eit påtaleløft som forhindrar at offera for kriminalitet står i lange, uverdige køar, kjem det til å koste meir pengar – eller for å henge med i den utviklinga som Riksrevisjonen òg påpeikar når det gjeld kriminalitet gjort på nett og med digitale verktøy.

Arbeidarpartiet meiner det er på tide å ta eit generaloppgjer med høgreregjeringas manglande evne til å gjennomføre nærpolitireforma i tråd med det Stortinget har vedteke. Eg vil minne om at det ikkje berre er Arbeidarpartiet, Senterpartiet eller SV, for den sakas skuld, som seier det, det er sterke, kritiske og viktige røyster òg blant dei tillitsvalde, der Politiets Fellesforbund mange gonger har sagt at dei opplever at dei blir haldne for narr. Fleire foreløpige evalueringsrapportar er sterkt kritiske til gjennomføringa, og ein forskar har sagt – og det sitatet har eg brukt mange gonger – at om denne reforma hadde vorte gjennomført i ei privat bedrift, hadde det ikkje vore ein einaste tilsett igjen.

Me treng ei regjering som evnar å justere kursen når det er nødvendig. Erna Solberg og dei åtte justisministrane har vist at dei ikkje har gjennomføringsevne i tråd med inngåtte avtaler og vedtak fatta i Stortinget. Arbeidarpartiet blir ofte skulda for å svartmåle situasjonen. Då vil eg berre vise til at den kritikken me framfører, saman med den fortente rosen, bør lyttast til.

Budsjetta som har blitt leverte sidan nærpolitireforma blei vedteken og til i dag, har vore altfor tronge, saman med ei avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform som har gjort at driftssituasjonen i politidistrikta har vore for stram.

Me har behov for ei regjering som viser at ho evner å styrkje det lokale politiet i tråd med det Gjørv-kommisjonen òg sa var den viktigaste beredskapsressursen. Me må få på plass eit reelt etterforskingsløft og betre lokal beredskap.

Eg ser fram til debatten og tek opp dei forslaga Arbeidarpartiet er aleine om og dei forslaga me har saman med Senterpartiet og SV.

Peter Frølich (H) [18:33:01]: Politimeldingen er en god og viktig anledning til å drøfte alle sider ved norsk politi. Vi har etter arbeidet i justiskomiteen fått en innstilling som vel må være noe av det mest omfattende vi har levert fra oss. Det kunne egentlig vært gitt ut som en egen bok. Jeg er litt usikker på hvilken sjanger den boken ville havnet i, men det er iallfall helt sikkert at den har både høye topper og veldig dype daler. På sitt aller beste peker innstillingen på noen utfordringer som vi alle kan være enige om at politiet har, og på vårt beste finner vi sammen, samskriver oss og løser problemer som politiet står overfor, på en god måte, i fellesskap. Det sitter langt inne noen ganger å innrømme det, men også opposisjonen har konstruktive og gode forslag til hvordan politiet kan gjøres bedre, og vi deler alle et ønske om at politiet skal være best mulig.

Det som vi ikke klarer å bli enige om, er hvor viktig og avgjørende politireformen har vært. Når vi ser gjennom den innstillingen som foreligger nå, er det dessverre bare ett ord som kan oppsummere det etterlatte inntrykket, og det er «svartmaling». Det er ikke bare reformen som svartmales, men det er faktisk store deler av politiets drift og virksomhet som settes i et veldig dårlig lys. Noen ganger lurer jeg på hva de som er ansatt i etaten, tenker om hvordan vi ser på deres arbeid, deres arbeidshverdag. Jeg tror det er vanskelig å kjenne seg igjen i en så ensidig og unyansert kritikk.

Jeg tror at det ikke finnes noen reform som har vært så uglesett, så kritisert og samtidig så utrolig viktig som politireformen. Det har vært krigsoverskrifter. Det har vært mye krangling. Det har stormet. Det har vært anklager om avtalebrudd. Det har vært mye harselering og Nytt på nytt-vitser osv. Ikke minst har det vært en nærmest imponerende systematisk kampanje over flere år som har gått ut på å fortelle folk at nå er politiet borte, de er ikke lenger til stede, de rykker ikke lenger ut i samme grad, de er ikke lenger der til å holde oss trygge. Det har vært en imponerende systematisk kampanje. Man sitter igjen med et inntrykk av at de har forsvunnet på et eller annet sentralt kontor, at man ikke lenger har den lokale tilknytningen. Det er rett og slett ikke riktig. Det har ingen kopling til virkeligheten.

Det har heller ikke gått en eneste uke uten at journalister har ringt og bedt om å få respons på det ene kritikkutspillet etter det andre om politireformen. Det som slår meg, er at hver bidige gang har kritikken hatt et kortsiktig perspektiv. Er det noe som ikke fungerer i politiet akkurat her og nå, har liksom politireformen skylden. Rykker politiet ut et minutt senere enn i fjor, har politireformen skylden. Har tilliten til politiet vokst, men vokst litt mindre i distriktene enn i byene, er det fortsatt politireformen som får skylden. Har brannvesenet kommet først på åstedet en del ganger, er det åpenbart at politireformen har feilet. Er det innkjøringsproblemer på operasjonssentralen, tekniske utfordringer med viderekopling osv. – ja, der ser man, det er politireformen igjen.

Men hva skjer når vi får resultater og tilbakemeldinger om at etterforskningen starter mye raskere enn før? Det er helt tyst. Hva skjer når vi får tilbakemelding om at etterforskningen blir bedre, at man i mye sterkere grad enn før kan oppklare kriminalitet? Det er stort sett helt tyst. Hva skjer når beredskapen fungerer og går på skinner? Det er helt tyst. Hva skjer når operasjonssentralene plutselig begynner å virke, og vi ser at responstiden går ned og kvaliteten på den responsen som publikum får, går opp? Det er stort sett stille da også. Når sterkere politidistrikter gir det lokale politiet ekstremt mye bedre støtte og oppfølging enn det de fikk før, er det fortsatt ikke et ord.

Det er helt åpenbart at ikke alt har gått på skinner med politireformen. Om det hadde vært tilfellet, hadde vi mest sannsynlig satt en verdensrekord, eller det hadde vært ren propaganda.

Politiet har rundt 17 000 ansatte. De har 22 mrd. kr i budsjett. De har sterke arbeidstakerorganisasjoner som sier klart fra. De har et kritisk medie- og søkelys på seg hele tiden, og alle i Norge har i en eller annen grad sterke meninger om hvordan politiet skal opptre, og hvilke forventninger de har. Da er det klart at det blir bråk når vi gjennomfører en stor reform. Men det er nettopp da, i de situasjonene, vi blir stilt overfor en stor utfordring. Da har man politikere som benytter anledningen til å blåse opp motsetningene, til å utnytte situasjonen, som lever av den misnøyen, og så har man andre som trekker seg unna, prøver å fraskrive seg ansvar, legge skylden på andre.

Vi valgte en annen linje. Vi valgte å se etter løsninger. Vi valgte å stå opp for reformen. I hver eneste debatt stilte vi opp. Vi prøvde å svare ut hvert eneste leserinnlegg, forsvare det grunnleggende, og så justere kurs der det var nødvendig – trygg styring, ro, tålmodighet og en grunnleggende tro på at det vi har konstruert, og det vi har bygget, faktisk kommer til å stå seg og gjøre politiet bedre.

Når denne dagen er over, er det ett faktum som står igjen, og det er at politireformen består. Politireformen har faktisk fått tillit nok en gang, og tilslutning nok en gang, i denne salen. Antallet distrikter bevares. Antallet politimestre bevares. Antallet lensmannskontor bevares. Antallet operasjonssentraler bevares. Satsingen på rask og god etterforskning bevares. Kravet til bedre og større fagmiljøer bevares. Kravene vi stiller til sterk politiledelse, bevares. Kravene til beredskap og utrykning bevares. Jeg kunne fortsatt, men oppsummeringen er at det moderne politiet vi ønsket oss, har vi fått, og det bevares. Det politiet som jeg vil karakterisere som et 1990-tallspoliti, som mange drømmer om, forblir i fortiden.

Jeg synes vi gir politiet noe som er vel så viktig som både reform og budsjettmillioner. Det er at vi gir det arbeidsro, og det tror jeg politiet trenger mer enn noen gang. Reform, budsjettmidler og arbeidsro er vår oppskrift, og det har gitt gevinst. Nå begynner resultatene å komme, og de er knallsterke.

Arne Johannessen er en mann som kommer til å bli sitert mye fra denne talerstolen, og alle i salen kjenner ham som en kritisk mann. Han har sagt at 2020 var «best ever» for politiet lokalt, og køen av andre politiledere som kommer på banen nå, blir lengre og lengre.

I framtiden har jeg tre ønsker for politiet. Det første vi må gjøre, er å avlive myten om at politiet sentraliseres. Hvis vi spoler tilbake til 2013 og ser på hvor mange som er tilført politiet, tegnes et ganske annet bilde enn det som komitéleder Lene Vågslid skisserte fra talerstolen i sted, nemlig at ingen ville jobbet i etaten dersom politiet var et privat selskap. Vi har tilført nesten 4 000 nye ansatte i politietaten siden 2013, og ingen må la seg lure til å tro at det hadde vært mulig uten reformen.

Men enda viktigere: Myten om sentralisering er feil. Det er ikke sånn at disse jobber på et kontor i Oslo sentrum. De jobber ikke i Politidirektoratet. De jobber ikke engang i Oslo. De jobber ute i distriktene. De er ute på patrulje, men ikke bare det. Kanskje sitter de på et kontor også, men de sitter ikke og tvinner tommeltotter og flytter papir. De jobber med å holde oss trygge, med å drive etterforskning, med å drive forebyggende arbeid, med å jakte organiserte kriminelle, med å jakte overgripere på nett. De jobber med å holde oss trygge. Denne tegneseriefortellingen om at enhver god politimann eller -kvinne hører hjemme bak rattet i en bil, må vi legge fra oss. Et moderne politi er så mye mer.

Det andre ønsket jeg har, er at vi skal ha respekt for politiet og politilederne. I denne salen er det veldig lett å hoppe på forslag om detaljregulering av politiet, men la oss alle ta en liten kontrollsjekk og spørre oss: Hører dette kanskje hjemme hos politimesteren istedenfor?

Det siste ønsket jeg har, er at vi gir politiet stabilitet og arbeidsro. Enten man var for reformen eller mot reformen, tror jeg det er på tide at vi legger debatten om politireformen død, legger den bak oss og blir enige om at skal vi bygge et best mulig politi, må vi gjøre det med det fundamentet vi har lagt, og se framover.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:43:25]: Vi kommer ikke utenom politireformen når vi diskuterer politimeldingen. Det har vært flere som har hatt innlegg om det allerede, med ganske – skal vi si – ulike betraktninger og virkelighetsbeskrivelser.

Jeg vil tillate meg å være litt moderat – verken på den ene eller den andre siden – og det belegger jeg med følgende: Alle vet at det var en godt begrunnet reform som regjeringen i sin tid igangsatte. Resultatene er mange, og jeg må si meg enig i svært mye av det som forrige taler tok opp da han viste til resultater. Politireformen var godt begrunnet, og den var tvingende nødvendig.

Men så er det slik at i en reformperiode, når man gjennomfører en reform, er det veldig få som er tilhenger av den – for reform er lik endring, og endring er lik ubehag. Det er mange ting som kastes rundt på, det er mange som opplever endringer i sin hverdag, og når det reises kritikk basert på endring, er det veldig lett å bli motstander. Det er til og med så lett å bli motstander at selv de som var avtalepart, og som var med på å initiere reformen, velger å rømme unna når det blir litt tøft og litt hardt, som det gjerne blir når man gjennomfører en reform. Da sikter jeg selvfølgelig til Arbeiderpartiet. Men reformen er et faktum, den var nødvendig, den var godt begrunnet, og vi ser allerede gode resultater.

Så finnes det ingen perfekt reform. Hvis man leter etter perfekte reformer, tror jeg man skal begrense seg til Kina, til Cuba, til gamle Sovjetunionen eller til Nord-Korea. Der gjennomføres perfekte reformer. Men vi må ta lærdom av hva som skjer underveis, og en del av den lærdommen som Fremskrittspartiet har trukket, handler om at vi må levere enda mer på et tilstedeværende politi lokalt. Og ja, det handler om flere politifolk bak rattet, det handler om flere politifolk i patruljebiler, det handler om synlig politi, det handler om politi nært folk. Det har Fremskrittspartiet tatt til orde for i flere runder, også i forbindelse med denne meldingen, og vi fremmer også konkrete forslag, med måltall. Vi er faktisk så konkrete at vi fremmer forslag om å styrke politiet operativt – altså øke antall patruljer – med minimum 30 pst. innen 1. januar 2023. Det er altså kun Fremskrittspartiet som støtter det forslaget – når det blir konkret.

Vi tar også konsekvensen av realitetene, for fra regjeringens side virker det som – det står i meldingen – at nå er veksten i politibudsjettet over. Nå skal man ligge stabilt. Samtidig peker man på utfordringer som jeg mener helt åpenbart krever enda flere politifolk, og som gjør det helt ulogisk å dra ned utdanningskapasiteten ved Politihøgskolen. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag, sammen med Senterpartiet – og SV, faktisk – om å øke inntaket på Politihøgskolen. Arbeiderpartiet stemmer imot, og det er interessant. Det forslaget får dessverre ikke flertall, men det viser at man må følge opp. Vi trenger flere politifolk der ute, og da må man også utdanne flere politifolk og ha større ambisjoner enn det regjeringen legger opp til.

Så er jeg veldig glad for at vi i dag får flertall for å gjenåpne flere arrester der hvor politiet blir redusert til en transportvirksomhet, og hvor de i mange tilfeller – i hvert fall er jeg blitt fortalt det – lar være å gå til det skritt å hente inn folk, rett og slett fordi det vil kreve så mye ressurser transportmessig. Vi har lagt ned for mange arrester. Den lærdommen tror jeg vi skal ta, og da må vi gjenåpne noen flere.

Jeg tenker også at utfordringer med gjengkriminalitet legger særlig press på at vi må sikre mer operativt personell og høy tilstedeværelse, særlig i utsatte områder hvor dette er en hverdag og en realitet. Det får også Fremskrittspartiet flertall for i dag, og det er jeg glad for. Arbeiderpartiet stemmer for det, og det krever mer personell, men de vil ikke utdanne mer personell. Det henger ikke helt godt sammen.

Vi får også flertall for å identitetsskjerme politiansatte, og det tror jeg er veldig viktig. Det handler om å ta politiet på alvor når man opplever at man i sitt privatliv får ubehageligheter fordi man har den jobben man har, og den stillingen man står i. I vårt naboland Sverige har vi sett at mange slutter i politiet, rett og slett fordi det blir så ubehagelig å sitte i de jobbene og ta det ansvaret. Den situasjonen skal vi aldri komme til i Norge – vi skal aldri få svenske tilstander i Norge.

Så er det to saker som Fremskrittspartiet er alene sammen med Senterpartiet om. Det er interessant nok. Jeg tror det er på tide å ta på alvor og ta konsekvensene av det vi selv sier. Når vi ønsker å ha et mer produktivt politi der ute, mer politi nært folk – politi som løser saker, som f.eks. bekjemper vold og overgrep mot barn, noe politiet er blitt mye, mye dyktigere på – da bør vi kanskje bruke litt mer penger på det og litt mindre penger på dem som flytter papirer og gjør saksutredninger og slike uforståelige ting som f.eks. å foreslå at man skal fjerne begrepet «lensmann». I fullt alvor sitter det folk i Politidirektoratet og jobber med dette, å finne på hva man skal hete i stedet for lensmann. Det er en offentlig oppgave som Politidirektoratet styrer med. Dette er selvfølgelig litt – skal vi si – tegneserieaktig fremstilt, men det er reelt. Da har man kanskje litt for mye av den typen ting, og det kan man kanskje gjøre noe med. Derfor mener Fremskrittspartiet, sammen med Senterpartiet, at det er naturlig å legge ned Politidirektoratet når vi nå er ferdig med reformen.

Vi bør også ha tillit til politidistriktene og politimestrene. Jeg mener det på utmerket vis lar seg gjøre å lede norske politidistrikter, lede særorganene, fra Justis- og beredskapsdepartementet. Det gikk faktisk an tidligere, og da hadde vi langt flere politimestere og lensmenn. Det lar seg utmerket godt gjøre. Vi kan også kvitte oss med en masse kommunikasjonsansatte i samme slengen. Det er mange folk som bare er ansatt for å fortelle oss hvordan ting er, i stedet for å gjennomføre ting.

Men dessverre er det på flere områder mange forslag Fremskrittspartiet fremmer, hvor vi står helt alene. Vi mener det er på tide å skille politi og påtalemyndighet. Man er i drøftingsfasen på det, men jeg mener at den drøftingsfasen bør være avsluttet. Vi vet såpass mye om dette at det på utmerket vis bør la seg gjøre å gjennomføre et skille.

Vi står også alene om å understreke viktigheten av at man legger til rette for at politiet får den nødvendige respekt for sin myndighetsutøvelse. Jeg og Fremskrittspartiet mener at en stor del av forklaringen på det vi ser av fremvekst i ungdoms- og gjengkriminalitet, er at respekten for politiet ikke er det den en gang var. Det handler om at politiet på mange måter er særdeles begrenset i hvilke maktmidler de kan bruke, og i hvilket omfang de kan anvende dem. Vi ønsker å gi politiet flere maktmidler. Politiet må ha respekt i gaten, ellers nytter det ikke. Men det er altså et forslag Fremskrittspartiet står alene om. Og igjen: Vi står nok en gang alene om å ønske å bevæpne norsk politi. Vi er omtrent det siste landet i verden, med unntak av Island, som ikke har et bevæpnet politi.

Vi er også enig i at det er bra at vi får til et våpenregister i Mosjøen. Det er det et flertall i Stortinget som går inn for i dag. Jeg er også veldig glad for – selv om det kanskje overrasker et par – at vi opprettholder utrykningspolitiet i den fasongen det har i dag. Nå er det på ingen måte tiden for å gjennomføre de store endringene av særorganene. Utrykningspolitiet er en viktig ressurs, og det eksisterer en del misforståelser av hva oppgaven deres er, og hvor viktige de er i veldig mange situasjoner.

Det har de siste dagene kommet opp en diskusjon, en debatt, som jeg ønsker å utfordre justisministeren på, på vegne av Fremskrittspartiet. Det handler om at politiet visstnok skal ha utført 2 800 oppdrag for eller i tilknytning til barnevernet på ett år. Det er ganske overraskende tall, og det bør selvfølgelig være interessant å vite bakgrunnen for de tallene – hva de inneholder, hva de i realiteten medfører, hva slags oppdrag det er. Det jeg ikke liker, er at Barneombudet og andre, gjennom nærmest anekdotisk bevisførsel, prøver å fremstille det som at politiet bruker for mye makt i disse situasjonene hvor de er involvert med barnevernet. Det har man ikke belegg for å hevde. Derfor vil jeg sterkt ta avstand fra det hvis man tror det er en kvikkfiks-løsning på en måte å begrense enda mer politiets mulighet til å anvende de virkemidlene de trenger, gitt situasjonen. Jeg tror ikke det er en god løsning, og det vil jeg advare justisministeren sterkt mot. Men det vil være klokt om justisministeren bidrar til å få frem den kunnskapen og den informasjonen. Det tror jeg det er best om justisministeren gjør rede for selv.

I utgangspunktet ønsker vi ikke å støtte det forslaget Arbeiderpartiet har kommet med, men dersom vi blir tvunget til det, kommer vi til å gjøre det. Men da er det for å få den kunnskapen og den informasjonen, og ikke for å bidra til – jeg holdt på å si – å kommunisere at politiet gjør noe feil i denne sammenhengen. Da må man i så fall først ha den kunnskapen, ikke opptre bakvendt med nå å legge ytterligere begrensninger på politiet. Det har man ikke noe grunnlag for, og det håper jeg virkelig ikke at justisministeren eller stortingsflertallet ønsker å gjøre – men kunnskapen må vi ha. Når det gjelder disse 2 800 oppdragene: Basert på anekdotisk kunnskap, i likhet med alle andre som har diskutert dette, tror jeg det kanskje handler om et kommunalt barnevern som svikter på altfor mange områder.

Dette er en viktig melding som jeg tror i det store, selv om vi diskuterer mange ting, gir oss bildet av et politi som er usedvanlig godt, som vi alle er stolt av, og som leverer på veldig mange områder. Så er det noen utfordringspunkter som vi som politikere må bidra til å løfte frem og komme med bedre løsninger på. Men i det store og overordnede – og det tror jeg alle her er enige om – er vi stolt av norsk politi. Og selv om vi gjennomfører en stor politireform, håper jeg også at man underveis kan gjøre de nødvendige justeringene av nettopp de punktene som Fremskrittspartiet har pekt på, for det tror jeg vil bidra til at en god reform bare blir enda bedre.

Jeg vil ta opp de forslagene Fremskrittpartiet er en del av, og så vil jeg bare avslutte med å si at vi ventet i spenning på at forslaget fra regjeringen om å endre ordet «lensmann» til «politiavdelingsleder» måtte komme. Jeg vil gjerne se at det er et forslag som når Stortinget, for det er vel kanskje ikke blant de mest gjennomtenkte forslagene vi har sett i nyere tid.

Jenny Klinge (Sp) [18:58:09]: Våre eigne forteljingar i notid vil kunne bidra til å prege historieskrivinga òg. Det er vi jo fullt klar over. Høgre og Framstegspartiet, som var regjeringspartia bak den såkalla nærpolitireforma, har slik ei sterk interesse av å pynte på resultata. Problemet er at dei stadig framstiller det som om vi i Senterpartiet svartmålar situasjonen i politiet etter reforma. Representanten Frølich sa jo at store delar av drifta og verksemda til politiet blir svartmåla.

Det som må vere hardt for Høgre og Framstegspartiet, er at vi i Senterpartiet stadig får nye og store forsyningar av råstoff til denne såkalla svartmålinga frå folk og miljø som har kvalifiserte meiningar og fakta om politireforma og status i politietaten. Berre namnet på reforma er jo kritikkverdig. Nærpolitireforma – eit slikt namn på ei så sentraliserande reform er det grellaste eksempelet som finst i politisk samanheng på å sminke ei svært lite pen brud før bryllaupet.

Vi i Senterpartiet roser alle dei politifolka som gjer ein fenomenal innsats med dei vilkåra dei har. Det er ikkje svartmåling av etaten å peike på kva regjeringa ikkje har levert av resultat. Og vi treng ikkje å overdrive, vi kan enkelt og greitt vise til det f.eks. Riksrevisjonen seier om at det er alvorlege manglar i politiets arbeid mot datakriminalitet. Sitat frå no i vinter: «Politiets evne til å avdekke og oppklare datakriminalitet har store svakheter samlet sett.» Vi har dessutan Riksadvokatens kommentar til straffesaksbehandlinga publisert i mars 2020, som viser til at den gjennomsnittlege saksbehandlingstida har auka, og: «Spesielt er det grunn til bekymring for utviklingen innen seksuallovbrudd.»

Regjeringa skulle oppnå betre beredskap i det langstrekte landet vårt ved å frigjere ressursar frå alle desse unødvendige lensmannskontora og politistasjonane rundt om. Slike kontor vart omtala som tomme skal, utan særleg funksjon, og over 120 vart lagde ned i framstegets namn. Dette grepet skulle gje moglegheit til å styrkje og ha betre opningstider på dei attverande kontora, dei som ikkje vart lagde ned. Ikkje minst skulle det bli råd til langt meir politi på hjul.

Politiets kapasitetsundersøking på det politioperative området viser at utviklinga i talet på årsverk innan patruljeverksemd har vore på to årsverk ekstra, ikkje eingong to patruljar ekstra, i dette landet i løpet av reformperioden frå 2015 til 2019. Fem forskarar frå m.a. OsloMet, Universitetet i Oslo og Politihøgskolen har kalla politipolitikken til regjeringa «prinsippløs og selvmotsigende». Då er det vel ikkje lenger berre snakk om svartmåling frå Senterpartiets side – eller?

Når justispolitisk talsperson i Høgre, Peter Frølich, sa til NTB i førre veke at innstillinga frå justiskomiteen om politimeldinga er eit godkjentstempel på politireforma, var det snakk om svært kreativ politisk bokføring. For regjeringa er ansvarleg for at over 120 lensmannskontor vart lagde ned utan at det kom på plass meir enn to ekstra årsverk til patruljane. Om lag 350 politiårsverk vart sentraliserte vekk frå desse stadene. Vi veit at mange av dei attverande lensmannskontora har fått så mykje mindre bemanning at enkelte av dei no eigentleg kan reknast som nedlagde i praksis.

Regjeringa seier at kriminaliteten har gått frå gata til data, men kan ikkje eingong vise til store resultat innan nedkjempinga av datakriminalitet, slik eg viste med utsegna frå Riksrevisjonen i stad, og dei gløymer visst at vi i store delar av landet ikkje har gater, vi har vegar.

Regjeringa ville hatt godt av ei realitetsorientering på fleire felt. Fiskerikriminalitet og organisert kriminalitet er døme på lovbrot som ikkje er høgt prioriterte hos dagens regjering, men som representerer betydelege problem i ulike distrikt.

I tillegg til sentraliseringssjuka til regjeringa og stortingsfleirtalet har vi byråkratisjuka, som sikkert ikkje har vore tiltenkt, men som har kome som ein trist biverknad av massive strukturendringar. Det har vore ein enorm auke i talet på tilsette i sentralt politibyråkrati og konsulentbruk. Også kommunikasjonsrådgjevarar ser ut til å bli rekna som stadig meir nødvendige, i takt med at kritikken mot politireforma har begynt å kome frå fleire enn Senterpartiet.

Senterpartiet har sine eigne alternativ til sentralisering og byråkratisering, og det er ei reell styrking av dei attverande lensmannskontora og politistasjonane og igjen å innføre stadleg leiing på alle kontor. Vi vil også opprette fleire slike kontor i bygd og by, inkludert politipostar der det er aktuelt. Vi har som mål på sikt å få minst to politifolk per tusen innbyggjarar på plass i kvart politidistrikt, for vi meiner at dagens mål om to per tusen i heile landet ikkje tener til at det blir nok politifolk i alle delar av landet. Vi vil også styrke politijuristane. Dessutan vil vi gje rom for meir lokale prioriteringar og vurderingar i politidistrikta, fordi landet vårt er så mangfaldig. Vi vil oppretthalde utrykkingspolitiet, UP, som eit eige særorgan. Vi har lenge vore opptekne av det og er kjempeglade for at komiteen vart samrøystes om akkurat det.

Eg trur ikkje ein skal undervurdere krafta til veljarane og meiningsmålingane for tida. Kvifor i all verda er Framstegspartiet og Høgre no imot strukturendringar dei tidlegare var for å greie ut? Jo, det er fordi unødvendige strukturendringar og sentralisering er langt vanskelegare å gjennomføre når Senterpartiet har veljarvinden i segla. Veljarane gjev oss ikkje oppslutning no fordi vi svartmålar, men fordi vi har bakkekontakt og formidlar bekymringar og fakta som regjeringa også burde anerkjenne.

Eg forstår godt at det er freistande for regjeringa å framstille oss som bakstreverske, men det er ikkje bakstreversk å arbeide for meir lokalt politi, som både kan arbeide godt førebyggjande og utgjere viktig beredskap.

Verkelegheitsoppfatninga til folk i Høgre er annleis enn vår. Representanten Frølich sa jo i stad at det vi seier, ikkje har kopling til verkelegheita. Eg legg merke til at Høgre no elskar å sitere Arne Johannessen, som er leiar for den geografiske driftseininga Sogn og Fjordane. Han er jo ordentleg for denne reforma og jublar, og då er det jo kjekt å sitere han. Eg legg merke til at dei ikkje siterer dei mange, mange, mange politifolka rundt omkring i landet som har kritiske innvendingar. Derfor lar eg nokre av dei få plass på Stortingets talarstol ved at eg, viss eg rekk det, siterer enkelte, frå fire forskjellige politidistrikt:

Lensmann Egil Netland ved Sirdal lensmannskontor i Sør-Vest politidistrikt uttalte i Dalane Tidende den 26. januar:

«For Sirdal og de små kontorene må vi innse at det ikke har blitt bedre. Det har blitt en sterk reduksjon og beredskapen for de som bor i bygda her har blitt betydelig svekket (…) De siste årene har jeg stort sett vært alene som politi. (...) Folk og spesielt eldre er ikke trygge når det blir slik som nå.»

Leiaren for den geografiske driftseininga Midt-Troms, Andreas Nilsen, sa til Politiforum i oktober:

«Planene var at vi skulle ha en vekst på 10 årsverk fra 2017 til 2021. Den veksten som har kommet i perioden har i all hovedsak havnet på politihuset i Tromsø. Det sier noe om hvordan prioriteringene har vært i årene som har gått, og det blir straks verre hvis man ser på hva man tenker videre fremover.»

Lensmann Svein Engen i Øst politidistrikt med 42 års erfaring frå politiet uttalte til Romerikes blad i romjula:

«Politireformen har hjulpet meg til å se fram til en pensjonisttilværelse. Jeg føler vi har mistet kontakten med folket og lokalkunnskapen. Jeg har alltid hatt troen på at det hjelper å snakke med folk. Med den såkalte nærpolitireformen har avstanden blitt altfor stor.»

Politistasjonssjef i Trondheim og leiar for GDE Midt i Trøndelag, Arve Nordtvedt, uttalte til Politiforum i september:

«Selv om politiet er tilført mange stillinger de senere årene, ser vi at mange av stillingene har gått til andre oppgaver enn primæroppgavene. I vår GDE har vi hverken styrket bemanningen på patrulje eller etterforskning, og det er ikke noe særlig forskjell på antall ansatte der i dag, enn det var i 2017 eller 2010.»

Desse stemmene er ikkje dei Høgre refererer til. Det er derfor eg bruker tid på å sitere desse folka. Poenget vårt i Senterpartiet er at vi må lytte til dei mange stemmene som tør å kritisere, og ikkje berre dei som jublar, for det er uendeleg mykje lettare å juble enn å kritisere, spesielt i ein reformperiode, når stillingar står på spel og det er vanskeleg å vite kva som skjer med arbeidsplassen din.

Eg vil avslutte med å seie at eit av forslaga vi i Senterpartiet står bak, er at politimeistrane ikkje lenger skal ha åremålstilsetjing, noko som gjer at dei veit at dei etter seks år kan vere ute, og spesielt risikere ikkje å bli tilsette igjen viss dei har vore kritiske. Vi ønskjer at dei ikkje skal tilsetjast på åremål, men tilsetjast fast, slik som det var tidlegare, og at ein slik gjev rom for desse sterke stemmene som vi treng også frå politimeistrane. Eg trur at noko av grunnen til at vi har sett så lite kritikk frå det haldet, er nettopp åremålsordninga.

Eg vil ta opp forslaga som Senterpartiet står bak åleine.

Petter Eide (SV) [19:08:18]: Når Stortinget nå behandler denne omfattende politimeldingen, viser nok behandlingen at Stortinget har stor tillit til politiet. Meldingen omfatter en rekke forhold, veldig mange merknader har kommet inn, mange forslag, men på tross av at det er en mindretallsregjering, er det svært få forslag som får flertall. Stortinget har altså tillit til politiet – på linje med folket, kan det se ut som når man leser dette – og det er jo kjempefint. Merknadene handler i hovedsak om å tilføre politiet mer ressurser, de ulike partiene spiller inn forslag til omorganisering av politiet for å gi prioritet til bestemte områder, og opposisjonen har selvfølgelig på ulike måter vært opptatt av å bevare den desentraliserte strukturen, som vi oppfatter er veldig viktig.

Jeg mener også at merknadene bærer preg av en forsiktighet når det gjelder å kritisere politiet. Det er jo en del forhold ved politiet som vi diskuterte i den forrige saken, og som det hadde gått an å ta opp, men som ikke kommer tydelig fram. Det er altså ikke slik at Stortinget ser politiet ordentlig i kortene når man leser denne merknaden. Så jeg vil mene at både justisministeren og politiet kan være ganske rolige etter denne behandlingen. Det er svært lite å følge opp for politi og justisminister etter denne stortingsbehandlingen.

Jeg velger derfor å snakke om litt andre ting enn det som står i denne meldingen. SVs forslag og merknader får leve sitt eget liv i selve teksten. Vi har også stilt oss sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet bak svært mange av de tingene. Så har det etter at vi avga denne innstillingen, kommet opp to–tre forhold når det gjelder norsk politi. De ville vært dekket i denne innstillingen hvis de hadde kommet litt tidligere, eller hvis vi hadde avgitt den f.eks. i dag.

Det ene er, som Per-Willy Amundsen nevnte, avsløringen av politiets arbeid i forbindelse med bistand til barnevernet. Jeg kommer straks tilbake til det.

Den andre saken handler om klusset med politistasjonsstrukturen i Oslo og den varslede omkampen som politiet ønsker å ta om Stortingets vedtak fra 1. desember.

Det tredje forholdet handler om måten politiet opptrådte på når det gjaldt å kaste ut en småbarnsfamilie på Tøyen forrige helg. De to siste sakene skal jeg ta i neste innlegg, jeg skal nå bruke litt tid på barnevernssaken.

Det er altså slik at Stavanger Aftenblad gjennom egne undersøkelser laget en nasjonal undersøkelse som viser at politiet i løpet av ett år har blitt hentet inn til bistand fra barnevernet 2 800 ganger – 2 800 ganger på ett år: et stort omfang av bidrag fra politiet til barnevernet, hyppig bruk av uniformert politi, bruk av håndjern mot mindreårige og bruk av spyttmaske mot mindreårige. Vi blir gjennom dette kjent med Ida, f.eks., som har blitt utsatt for 50 politioppdrag på halvannet år. Hun har blitt satt i håndjern, det har blitt brukt «bodycuff» og pepperspray. 10 år gamle Alex ble lagt på gulvet av politiet i et barnevernskontor, ble påsatt håndjern og båret inn i en cellebil av flere uniformerte politibetjenter.

Det vi leser om her, er rystende forhold – veldig rystende forhold. Jeg skal ikke kritisere politiet, for vi skal forholde oss til dem som er ansvarlige for politiet, og det er den politiske ledelsen som tillater at vi faktisk har slike forhold.

Det som Stavanger Aftenblad også viser, er at det er ingen overordnet oversikt i politiet som viser hvor ofte man gjør dette.

Så er det et forhold til som bekymrer meg, for flere av oss har stilt skriftlige spørsmål til justisministeren om denne saken. Jeg må da bare si at svarene vi får tilbake, er mekaniske, tørre og byråkratiske. Det er som om det ikke er barn bak prosedyrene og systemene. Men det er barn, de mest sårbare barn, og vi greier ikke å få ut av Justisdepartementet en eneste bekymring over måten disse barna blir behandlet på.

Jeg skal avslutte med bare å si at denne saken kommer til å få et etterspill i Stortinget. Det blir laget et eget forslag om dette, hvor målet er å få regulert disse forholdene tydeligere og få satt politiets prosedyrer mye tydeligere på dagsordenen – og kanskje få regulert måten politiet bruker makt på, og hvilke tvangsmidler vi skal tillate at politiet bruker i slike saker.

Med det legger jeg fram forslagene som SV alene står bak.

Ola Elvestuen (V) [19:13:21]: Politimeldingen som behandles i dag, gir et godt bilde av politireformen som er gjennomført de siste årene. Mange har vært kritiske til omleggingen av politiet, og det gjelder unektelig spesielt i Senterpartiet. Nå som store endringer i politiet er gjennomført, er det færre som deler denne virkelighetsbeskrivelsen av politiet.

Som representanten Klinge vil jeg også gjerne sitere ulike stemmer. Det ene er fra NRK Vestland 21. januar, og da siterer jeg, som andre, politisjefen i Sogn og Fjordane, politimester Arne Johannessen, som sier:

«Sanninga er at vi har lagt bak oss kanskje det beste året i historia når det gjeld utvikling av politiet. Vi har fått nye ressursar og vi oppnår svært gode resultat.»

Jeg vil også trekke fram et oppslag i Helgelands Blad i februar 2021, der lensmann Tom Giertsen i Ytre Helgeland lensmannsdistrikt uttaler at han er fornøyd med mange sider ved politireformen. Artikkelen i Helgelands Blad sier bl.a.:

«(…) politireformen har fungert positivt på flere punkter, blant annet gjennom at man har fått på plass politikontakt, noe som har bidratt til større tilstedeværelse i kommunene. Kapasiteten har også økt. Det har ført til mer kunnskapsbasert – og dermed bedre – politiarbeid og etterretning, sier referatet. Ifølge Giertsen har distriktet nå full bemanning, og målet om to politifolk per 1000 innbygger er nådd.»

Tall fra politiet viser at kriminaliteten har endret seg drastisk de siste årene. Tradisjonell vinningskriminalitet har gått ned med 40 pst., mens seksuelle overgrep har gått opp med 160 pst. I tillegg blir kriminaliteten mer kompleks og grenseoverskridende. Internett er en ny og annerledes arena for kriminalitet og etterforskning. Det muliggjør forbrytelser som overgrep mot barn, ID-tyveri, økonomisk kriminalitet, ulovlige organiseringer og hatkriminalitet i et helt annet omfang enn det vi har sett tidligere. Denne virkeligheten er en avgjørende begrunnelse for politireformen som ble vedtatt i 2016.

Siden 2013 er det ansatt over 2 800 flere i politi- og lensmannsetaten. Over 1 650 av disse ansettelsene er rene politistillinger som er fordelt på politidistriktene etter behov og kriminalitetsbilde. I 2020 ble målet om to politifolk per 1 000 innbyggere nådd for første gang. I takt med at kriminaliteten ble mer komplisert og flytter seg over til nett, er målet å ansette flere andre yrkesgrupper i politiet, f.eks. IT-teknikere og økonomer.

For meg viser disse faktaene at en modernisering og reform av norsk politi var høyst nødvendig for å kunne være i stand til å møte denne virkeligheten. Av politimeldingen kan vi se, på område etter område, at selv om – som mange har påpekt – det fortsatt er mye å gjøre, var likevel reformen, og det å igangsette den, nødvendig og riktig.

Seher Aydar (R) [19:17:05]: Denne politimeldingen vi behandler i dag, gjør opp status for den reformen fra denne regjeringen som kanskje har det mest misvisende navnet, den såkalte nærpolitireformen. Mens regjeringen skryter av å ha oppnådd et minstemål for antall politifolk per innbygger ved å trikse med tallene, er realiteten at denne reformen har brakt politiet lenger unna folk, både i distriktene og i de store byene. Og denne politikken skal regjeringen fortsette på. Politikontorene skal bare legge ned frivillig, etter først å ha blitt tappet for ressurser i årevis. Politiutdanningen svekkes, og sentralisering tapper politiet for lokalkunnskap, kompetanse og ressurser.

Rødt frykter amerikanske tilstander dersom denne utviklingen får fortsette. Det handler om tillit, og det handler om hvordan sentralleddet overstyrer lokalkunnskap og kompetanse hos politifolkene som vet. Det handler om at forebygging og tillitsbyggende arbeid ute blant folk byttes ut med strengere straffer, mer telling og mer såkalt effektivitet – alt dette mens private sikkerhetsaktører tar over stadig mer av politiets oppgaver.

Den gradvise nedstengingen av politiet der folk bor, kombinert med at det i overdreven grad fokuseres på såkalt effektivisering og overføring av ressurser til sentrale funksjoner, har ført til at stadig mer av politiets kjerneoppgaver privatiseres. Politifolkene på golvet har slått alarm om denne utviklingen i årevis. I en forskerundersøkelse fra 2019 sier tre av fire politifolk at ressursmangel går ut over oppgaveløsningen. Nesten to tredjedeler av politifolkene går hjem med en dårlig følelse over ikke å få gjort en så god jobb som de ønsker. Et klart flertall ser hvordan vekterbransjen er i ferd med å ta over politiets oppgaver.

Med denne stortingsmeldingen blir det ikke bare snikprivatisering, men også uttalt at det private skal få transportere varetektsinnsatte. Hvorfor regjeringen synes det er en god idé, har de ikke engang tatt seg bryet med å legge inn en god begrunnelse for. Kanskje skyldes det at denne regjeringen uansett hva spørsmålet er, vil svare privatisering.

Rødt mener det er prinsipielt problematisk at private skal gjøre politiets jobb. Vi kan ikke risikere å privatisere vekk tilliten mellom politiet og befolkningen. Det er nettopp da vi kan ende med tilstander som dem vi ser i USA. Men vi er heldigvis ikke som USA – foreløpig. Folk i Norge har tillit til nærpolitiet og ønsker å beholde dem der de er, slik vi har sett det når det har blitt slått ring rundt nedleggingstruede politistasjoner på Manglerud og på Holmlia.

Det er en stor feiltagelse å legge ned nærpolitistasjonene med folk som kjenner lokalbefolkningen. Med store enheter er det tilfeldig hvilke politifolk som reiser ut, og det gir dårligere relasjoner. I dag blir folk som ser ut som meg, mine naboer og kompiser, utsatt for etnisk profilering. Når regjeringspartiene i dag stemmer ned forslag som kunne ha bidratt til å få en slutt på denne praksisen, legger de samtidig opp til ytterligere svekking av politiets tillit blant folk flest.

Dette landet trenger et brudd med den feilslåtte politireformen til regjeringen. Det er på tide å la befolkningens tillitserklæring til lokale politistasjoner landet rundt bli omsatt i en politikk som sikrer et nærværende politi med sivil karakter som kjenner og kan spille på lag med befolkningen. Alternativet ser vi i sin fulle effekt i dagens USA.

Statsråd Monica Mæland [19:21:04]: Da regjeringen tiltrådte i 2013, sto politiet i en krevende situasjon. Gjørv-kommisjonen hadde avdekket svikt og mangler i politiets beredskaps- og kriseledelsesevne. Vi fikk høre historier om ressurser som ikke fant hverandre. Politianalysen avdekket store forskjeller i hvordan politiet var organisert, med hvilken kvalitet og effektivitet oppgavene ble løst, og hvordan det enkelte politidistrikt innrettet tjenesten. Alle var enige om at noe måtte gjøres.

Vi tok tak i dette på to måter. Vi styrket beredskapen, og vi gjennomførte en omfattende reform for politiet. Reformen fikk bred tilslutning da den ble behandlet i Stortinget i 2015.

Endringene var nødvendige, og mye er forbedret. Reformen har gitt bedre kvalitet og mer enhetlige tjenester. Vi har aldri før hatt flere politifolk i hele landet, og politiet er nå bedre rustet til å bekjempe alvorlig kriminalitet. Totalt sett leverer politiet bedre tjenester nå enn før reformen, men politiet må fortsatt tilpasse seg i takt med utviklingen i samfunnet.

Vi må ha et politi med kapasitet og kompetanse tilpasset både dagens og morgendagens kriminalitet og sikkerhets- og beredskapssituasjon. Framover vil politiet trenge ulike typer kompetanse for å løse oppgavene. Det siste året har vist oss hvor viktig det er at samfunnet fungerer i en krisetid. Politiet har spilt en sentral rolle under pandemien. De gjør en stor innsats for fellesskapet, og de gjør den godt. Innbyggerundersøkelsen bekrefter det. Folk har tillit til politiet, og tilliten har økt gjennom krisen.

Beredskapen er styrket. Vi har fått på plass beredskapssenter og nye politihelikoptre og styrket beredskapstroppen, og vi gir innsatspersonell i hele landet mer trening. Beredskapen i Norge er også styrket gjennom bedre samvirke mellom beredskapsetatene. Vi så et eksempel på det i nyttårshelgen. Raset i Gjerdrum viste hvordan ressursene fant hverandre. Politi, brannvesen, helsevesen, kommune, Sivilforsvaret og frivillige viste fram det beste i samvirkemodellen.

Vi har nå 3 600 flere ansatte i politiet enn i 2013. I 2021 sørger 400 nye, faste stillinger for at vi går forbi målet om to per tusen. Stillingene skal, når pandemien er over, styrke de geografiske driftsenhetene.

Selv om mye er oppnådd, må arbeidet fortsette – innenfor straffesaksområdet og når det gjelder innsatsen mot gjengkriminalitet og forebygging av vold i nære relasjoner. Vold og overgrep mot barn skal fortsatt være et prioritert område for politiet.

Mer av politiets arbeid må digitaliseres framover. Publikum forventer, og fortjener, å kunne samhandle digitalt med politiet i mye større grad i tiden som kommer. Lovverket må fortløpende moderniseres, f.eks. ved lagring av IP-adresser.

Nye sikkerhets- og kriminalitetsutfordringer må møtes på nye måter. Som følge av at stadig mer kriminalitet flytter seg til internett, må politiet øke og videreutvikle sin IKT-kompetanse og ta i bruk nye teknologiske muligheter.

Regjeringen har gjennom mange år satset kraftig på politiet. Politidekningen har økt betraktelig, budsjettet til politiet er rekordstort, og det samme er antall ansatte. Politiet er godt rustet til å møte framtiden.

Avslutningsvis vil jeg, også på bakgrunn av representanten Amundsens visitt, kort kommentere noen oppslag som har vært i Stavanger Aftenblad de siste dagene knyttet til politiets bistand til barnevernet.

Jeg registrerer at noen har ment at jeg har gitt feil informasjon til Stortinget knyttet til statistikk over denne bistanden. Det var selvsagt ikke meningen. Meningen var å svare på antall oppdrag knyttet til maktbruk mot barn. Sånn statistikk har vi ikke. Når Stavanger Aftenblad derfor hevder at det er 2 800 bistandsoppdrag mot barn i året, er det ikke riktig.

Dette er mange typer bistand. Det er barnevernet som ber om bistand. Det kan være bistand for å hjelpe barnevernsansatte, det kan være bistand knyttet til å lete etter barn som ikke er der de skal være, og det kan være bistand mot utagerende barn. Det er interessant å få vite mer om dette, men det må vi først og fremst gjøre ved å spørre barnevernet hvorfor man ber om bistand, og hvilken type bistand man ber om. Det er jeg interessert i, og det tar jeg gjerne opp med barne- og familieministeren.

Så er det interessant å vite hvordan politiet håndterer barn og unge. Det arbeidet er Politidirektoratet allerede i gang med. Det mener jeg er veldig viktig og veldig bra.

Helt avslutningsvis: Stortingsmeldingen om politiet er viktig. Den er sterkt etterspurt, og derfor har den hatt høy prioritet i Justis- og beredskapsdepartementet. Den ble lagt frem 23. juni i fjor, og jeg er veldig glad for at vi nå får anledning til å diskutere den.

Martin Henriksen (A) [19:38:01]: Arbeiderpartiet har høye ambisjoner for justissektoren og politiet. Vi er ikke enig med regjeringa, som skriver at veksten i budsjettene stanser nå. Det stemmer ikke med behovet for et reelt nærpoliti, for innsatsen mot vold i nære relasjoner eller for behovet for å fjerne domstolskøen.

Komitélederen fra Arbeiderpartiet sa i sitt innlegg at det var nødvendig med et oppgjør med høyreregjeringas manglende evne til å gjennomføre. Høyres fraksjonsleder svarte med å si at det er vanskelig å få gjennomført en perfekt reform. Ja, det er vel vanskelig å gjennomføre en hvilken som helst reform når man har gitt ansvaret til åtte ulike statsråder og Erna Solberg har valgt å gi størstedelen av den jobben til Fremskrittspartiet.

Et sted man ser den manglende gjennomføringsevnen, er det jeg vil bruke mesteparten av mitt innlegg på – nemlig satsingen mot arbeidslivskriminalitet. Arbeiderpartiet mener det er behov for en storsatsing på et trygt og rettferdig arbeidsliv. Riksrevisjonen har kritisert regjeringa for en svak og lite avskrekkende innsats mot arbeidslivskriminalitet og slår fast at regjeringa må gjøre mer for å styrke Arbeidstilsynets kontroller og politiets etterforskning av denne typen saker.

Det aller mest avgjørende i kampen mot kriminelle gjenger og organisert kriminalitet er at politiet driver en stabil og langvarig innsats over mange år. Derfor mener Arbeiderpartiet det er nødvendig med forsterket innsats i politidistriktene gjennom økt kapasitet. Vi ønsker å gjøre a-krimsentrene sterkere og mer operative, legge grunnlaget for et bedre samarbeid mellom etatene og gi sentrene økte ressurser og virkemidler.

Derfor bekymrer det oss at vi for en tid tilbake så at Økokrim har utredet det juridiske grunnlaget politiet har hatt i a-krimsamarbeidet, og at Økokrim går langt i å konkludere med at politiet ennå ikke har hjemmel til å delta ute på arbeidsplassene. Det er alvorlig. Det hjelper ikke å opprette a-krimsentre dersom etatene ikke har nødvendige forutsetninger for et effektivt samarbeid.

A-krimsentrene har vært regjeringas halmstrå når vi utfordrer dem på den mangelfulle satsingen mot arbeidslivskriminalitet, men når regjeringa ikke engang har sørget for å rydde unna tvil om politiets hjemler, viser det manglende handlekraft.

LO sier at deres medlemmer ute i felten melder at politiet etter de nye vurderingene fra Økokrim ikke lenger er med ute på tilsyn, slik de har vært vant til. De melder at politiet ikke lenger kan være med på operativt arbeid ute på arbeidsplassene. Da er konsekvensene store fordi politiet ikke kan agere på mulige lovbrudd på andre etaters regelgrunnlag, slik de har gjort fram til nå.

Det er ganske utrolig at regjeringa ikke har sørget for at politiets innsats ved a-krimsentrene har vært hjemlet, avklart i lovgivninga. Regjeringa har etter sju og et halvt år og åtte justisministere ikke fått på plass et regelverk som sikrer at politiet og de andre kontrolletatene kan dele informasjon mellom seg. Det hjelper ikke med a-krimsentre dersom de ikke har lov til å samarbeide, og dette må det rettes opp i.

Til slutt vil jeg ta opp en sak jeg er glad for at det er enighet om her i salen. Når politiet hvert år har lagt fram sin drapsstatistikk, har 77 drapsofre manglet i oversikten for de siste ti årene. Det gjelder de 8 personene i regjeringskvartalet og de 69 personene på Utøya som ble drept under terrorangrepet 22. juli i 2011. Dette er det blitt vist til kun i en fotnote i politiets drapsoversikt.

Når man setter opp en statistikk over antall drap i Norge, men utelater den største drapshendelsen de siste ti årene, blir bildet misvisende for hva som faktisk har skjedd i Norge. Da er veien også kort til at statistikken kan misbrukes.

Derfor er jeg glad for at Stortinget er enig om å rette opp det at den offisielle statistikken i Norge har utelatt 77 drapsofre de siste ti årene, og for at Kripos uttaler at drapsoversikten hele tida er under utvikling. Det er bra at Kripos er lydhøre for innspill, og at drapsoversikten kan diskuteres. Og det er fint at vi får et mer riktig bilde gjennom at Stortinget nå er enig om å sørge for at alle drap begått i Norge skal føres i den generelle hovedstatistikken.

Ingunn Foss (H) [19:43:06]: Helt siden denne regjeringen tiltrådte, har styrking av politi og

beredskap vært en hovedprioritet. Etter tragedien 22. juli 2011 beskrev Gjørv-kommisjonen et politi som var for svakt rustet, organisert og ledet. Politianalysen tegnet et lignende bilde. Målet for reformen er et politi med økt beredskap, styrket operativ evne og bedre samarbeid internt.

For regjeringen har to tiltak vært helt sentrale i arbeidet for å utvikle norsk politi: Vi har styrket bemanningen med over 3 000 flere ansatte i etaten. Vi har økt kvalitet gjennom en politireform som sikrer oss et mer moderne politi tilpasset den tida vi lever i. Det er fortsatt ting som kan og skal bli bedre i norsk politi, men på vei mot dette må vi glede oss over alt som er blitt bedre.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring skriver i sin rapport:

«Operasjonssentralene er blitt mer profesjonelle, politikontaktene og politirådene får til god samhandling med kommunene og politipatruljen jobber på nye måter gjennom politiarbeid på stedet.»

«Felles staffesaksinntak bidrar til bedre etterforskning i initialfasen og får bedre omtale i 2019 enn tidligere.»

Riksadvokaten skrev i 2019:

«Det kan ikke være tvilsomt at kvaliteten på straffesaksområdet i dag er høyere, og gradvis blir jevnere, enn tidligere.»

Jeg har ikke møtt en eneste politimester eller ansatt i politiet som vil tilbake til den gamle strukturen og måten å jobbe på. De sier alle at retningen er rett, og at reformarbeidet må fortsette. På tross av store endringer i sektoren viser nye undersøkelser at folk føler seg trygge og har tillit til politiet.

Vi har i dag et politi som er langt bedre i stand til å håndtere dagens og framtidas kriminalitet enn vi hadde før reformen. Vi har fått likere tjenester med bedre kvalitet over hele landet. Politiet innfrir nå de nasjonale responstidskravene for alle tre tettstedskategorier over en periode på fire måneder. Politiet besvarer nærmere 98 pst. av alle anrop på 112 innen 20 sekunder. Og politiet har topplasseringer på Ipsos’ årlige omdømmeundersøkelse. Det skulle en nesten ikke tro når en hører på all kritikken fra opposisjonen.

Skal befolkningens tillit og trygghet opprettholdes, må politiet være i stand til å håndtere ulike former for kriminalitet – fra terrorisme og vold i det fysiske rom til overgrep og svindel i det digitale rom. Når kriminaliteten endrer seg, krever det en annen organisering av politiets arbeid, tettere samspill mellom ulike ressurser i politiet, lokalt, i distriktet og nasjonalt. Dette ble etterlyst av fagfolkene i 2011, og dette har vi nå levert på.

Jeg er glad for at det ikke blir vedtatt noen store endringer i Stortinget. Reformen, som flere har vært inne på, gir gode resultater og må fortsette. Merkelig nok foreslår ikke Senterpartiet og Arbeiderpartiet noen store endringer – noe en skulle tro etter årevis med klaging på alt det de mener er galt i norsk politi. Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet bruker ganske store ord, men når det kommer til innholdet i reformen, får den sterk støtte her i Stortinget. Det er bra, og det gir politiet arbeidsro til å gjøre den viktige jobben sin.

Stein Erik Lauvås (A) [19:47:00]: Jeg registrerer at det rettes ganske ramsalt kritikk fra mange hold mot situasjonen i politiet etter denne reformen. Folk opplever et mer fraværende politi i sine lokalsamfunn. De opplever å ha mistet kontakten med politiet i sine lokalsamfunn. Og jeg registrerer at Riksrevisjonen heller ikke er veldig imponert over en del av de tingene de har sett på.

Det var jo ikke disse opplevelsene regjeringen framhevet da nærpolitireformen ble lagt fram, og det var heller ikke disse opplevelsene regjeringen lovet da nærpolitireformen ble vedtatt. Vi ser ganske tydelig at regjeringen ikke har fulgt opp det som var lovnadene, og det må vi si ifra om. Vi må si klart ifra om at denne reformen ikke ble slik som regjeringen lovet. Det er en tapt mulighet – det er det det er.

Blant annet ser jeg i dag i Smaalenenes Avis at det nå skal forsvinne seks stillinger fra politistasjonen i Askim. Namsmannsfolkene skal flyttes vekk fra Indre Østfold kommune og til Ski. Det var heller ikke det Indre Østfold kommune ble lovet – disse fem kommunene: Slå dere sammen, så skal vi sørge for at det blir tilført flere statlige arbeidsplasser, det blir et sterkere miljø, dere skal få tilført arbeidsplasser. Nå sentraliserer man vekk arbeidsplasser fra Indre Østfold kommune. Det er det som skjer i virkeligheten der ute.

Jeg må bare si at jeg kan godt forstå kommunene som har gjort en kjempejobb – det er vel den største kommunesammenslåingen i landet, for så vidt, disse fem kommunene – og ble lovet at da skulle man få backing av staten, man skulle få kompetansearbeidsplasser, man skulle få tilført statlige arbeidsplasser. Man tok grep lokalt, og man skulle få belønning fra sentralt hold. Vel, nå sentraliseres det til Ski. Indre Østfold kommune ble allikevel ikke stor nok for regjeringen.

Jeg er glad for at vi fra Arbeiderpartiets side har satt fram forslag om at man skal stanse den type sentralisering i påvente av en evaluering. Det har vel ikke fått flertall, men jeg registrerer at det som er foreslått gjort nå i Askim med å flytte disse arbeidsplassene til Ski, skjer med Justisdepartementets varme godkjenning. Det har nemlig vært en tur innom der, hvis mine opplysninger er korrekte. Hvis ikke får justisministeren korrigere meg.

Så til en annen utfordring: utdanningen av nye politistudenter. Det er vel opplest og vedtatt at Politihøgskolen på Majorstuen er moden for flytting – lokalene og plasseringen er ikke i takt med tiden. Jeg har bare lyst til å si at jeg føler det er løsbart. Arbeiderpartiet legger fram et forslag her i dag om at nå må jobben med å få ny politihøgskole komme i gang. Debatten har vart lenge, og det er tid for å starte konkretiseringen. Da er jeg veldig glad for å kunne hjelpe regjeringen til en rask løsning. I Moss ligger det nemlig en byggeklar tomt som kan huse en god, ny politihøgskole. Kommunen er klar på at den kan ta imot en ny høgskole. Næringslivet som skal sørve for øvrig, er også klare på det. Man får kort vei inn til Oslo med pendleravstanden med ny Follotunnel – man klarer knapt å åpne Facebook før man er framme i Moss, og vice versa. Og E6 er vel – hva er det det heter – «den strakast vei’n», om man trenger å komme dit med buss eller bil.

I tillegg har jeg lyst til å si at det ligger et svært godt øvingsområde bare noen få kilometer unna. Dit kan politistudentene springe, og der kan de drive skytetrening, biløvelser og andre ting de må trene på, og man kan gjøre det stort sett uten investeringer på grunn av at Rygge flystasjon ligger der med disse fasilitetene allerede klare.

Jeg håper regjeringen jobber raskt med saken om ny politihøgskole. Nå er i hvert fall plasseringen servert!

Frida Melvær (H) [19:51:44]: Politireforma har betydd ei stor, men nødvendig omstilling av politi- og lensmannsetaten, og det er jo ikkje unaturleg at ei reform av denne størrelsen vert opplevd både utfordrande og krevjande. Men no ser vi resultata, at reforma har vore rett. Politiet innfrir i tur og orden på dei måla og forventningane vi har sett når det gjeld dei viktige samfunnsoppdraga dei har. Tilliten i befolkninga til politiet er veldig høg i Noreg, og folk kjenner seg i all hovudsak trygge der dei bur. Det bør vi gle oss over. Eg er veldig imponert over det arbeidet politiet har lagt ned dei siste seks åra for å byggje ein etat som er rigga til å møte både dagens og framtidas utfordringar – eit sterkare politi, med betydeleg auka ressursar, betre metodar og moderne materiell.

Det har vore mykje støy og kritikk frå opposisjonen her i Stortinget sidan reformarbeidet starta. Personleg tenkjer eg at den kritikken står eg rakrygga i, for målet med reforma har vore så viktig for å møte dei nye samfunns- og kriminalitetsutfordringane vi står overfor. I møte med politiet er ei av dei største bekymringane dei no har, at det som er bygt opp, skal verte rive ned att. Det er ei gjennomgåande tilbakemelding om å få ro til å utvikle og ferdigstille alle delane av reforma. No kan eg ikkje sitere Arne Johannessen meir, for det har vore gjort så mange gonger her, men det innlegget han hadde i avisa Firda, kom med bakgrunn i ein endelaus straum av lesarinnlegg frå Senterpartiet om kor gale alt står til i politiet, og at dette kjem av politireforma. Eg forstår at politiet føler behov for å ta til motmæle når Senterpartiet langt på veg nemner opp seg sjølv til politiets alternative kommunikasjonsavdeling, særleg når informasjonen dei gjev ut, ikkje samsvarer med politiet sine eigne opplevingar.

Så kan vi jo bevege oss litt lenger nord i Sogn og Fjordane, til Gloppen, der Senterpartiet har styrt samanhengande sidan 1960-talet. Der uttalte politioverbetjent Roset til avisa Firda Tidend då han vart spurd om kva som hadde endra seg i politiet etter reforma:

«Eg meiner det har vore ei jamn stigning i kurva, og slik eg ser det er vi blitt betre på alle felt. Det er godt å oppleve at kvaliteten og organiseringa er meir lik over heile landet. Sjølvsagt står det igjen mykje som vi kan bli betre på, vi er på ingen måte så gode som vi kan vere på alle felt, men vi har heilt klart heva oss mykje.»

Han fortel òg at kontoret no er fullt bemanna for fyrste gong sidan 2010, at det landsdekkjande sambandet til politiet har styrkt kommunikasjonen internt, og at samarbeidet mellom og auka kompetanse hos dei tilsette styrkjer det operative arbeidet. Lensmennene i Sunnfjord og Sogn uttrykkjer det same og støttar politireforma fullt ut.

Det er kanskje på tide at Senterpartiet legg ned dei verbale våpena og overgjev seg. Politireforma er komen for å bli. Det er få om nokon som etterspør reverseringsreforma til Senterpartiet.

Lene Vågslid (A) [19:56:04]: Eg prøver å ta debatten litt, og no ser eg at representanten Amundsen ikkje er her. Det er litt synd, for eg klarer nesten ikkje å ta det alvorleg når ein tidlegare justisminister frå Framstegspartiet, som har stått for kutt i opptaket til Politihøgskolen i to budsjett, angrip Arbeidarpartiet for ikkje å stemme for eit forslag om å auke opptaket ved PHS til hausten. Søknadsfristen for opptaket til Politihøgskolen går ut om få dagar. Det er ikkje eit realistisk forslag, dessverre, å få til det til hausten. Men Arbeidarpartiet har i begge rundar der kutta har blitt gjennomførte, sett av pengar og vore imot dei kutta som Amundsen, Framstegspartiet og høgreregjeringa gjennomførte. Det Framstegspartiet og Amundsen bør gjere, er å sende eit takkebrev til Knut Storberget, som rydda opp etter Odd Einar Dørum og sørgde for igjen å auke opptaket til Politihøgskolen.

Så ser eg at Høgre i sosiale medium skriv rundt omkring at no kan me setje punktum for politireforma. Kjære all verda, det kan me verkeleg ikkje! Då står det verre til i regjeringspartiet enn eg frykta. Eg trudde at me iallfall var einige om at etter at gjennomføringa er ferdig, skal ein evaluere. Dersom det ikkje er noko poeng i å evaluere ei gjennomføring, ja, då kan ein kanskje setje punktum, men det har ikkje Arbeidarpartiet tenkt å gjere. Me meiner at hovudintensjonen og bakgrunnen for reforma var riktig, og han var viktig, men gjennomføringa av det Stortinget har vedteke, har vore veldig slapp og utfordrande. Eg synest det er eit «sjukdomsteikn» når nokon som har sete i regjering i så mange år som Høgre no har gjort, held så mange innlegg heilt frie for sjølvkritikk. Det er ei anbefaling, i tillegg til sjølvsagt å skryte av gode resultat – det bør ein når ein sit i regjering – å evne å ta tak i det som er utfordringane.

Representanten Peter Frølich påstår at det blir drive ein kampanje mot politireforma. Det er å ikkje ta kritikken og alle dei tilsette i politiet som er organiserte i Politiets Fellesforbund, NTL og Parat, på alvor Ja, til og med i Norges Politilederlag finst det personar som meiner det er delar av gjennomføringa som er kritikkverdig. Eg har stor respekt for Arne Johannessen, men det seier litt når Høgre har éin person å sitere frå talarstolen. Eg trur på det Arne Johannessen seier som GDE-leiar, og eg trur det blir gjort mykje bra fleire plassar i landet. Men når skal representantane frå høgrepartia ta det kritikarane seier, på alvor? Det er som om det flerrar av. Det er lite kledeleg, og det vitnar om ein regjeringsarroganse som går altfor langt.

Sakene i Stavanger Aftenblad dei siste dagane og vekene har vore nemnde. Eg meiner dette er utruleg viktig å få belyst. Justisministeren kom med nokre nyansar her som eg trur me òg skal ta med oss når det gjeld kva me snakkar om, men når me snakkar om ein såpass stor del av politibistand, politioppdrag, i barnevernet, bør me, uansett innfallsvinkel til saka, sørgje for å få betre oversikt og kontroll. Difor har Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV fremja eit laust forslag om å få til det, og slik eg høyrer Framstegspartiet iallfall snakke frå talarstolen, sjølv om dei ikkje lenger er i salen, håpar eg at me vil få tilslutning til det forslaget på torsdag.

Det har vore litt debatt rundt lensmannstittelen og ein del andre påståtte namneendringar som ikkje har vore reelle, i veka som gjekk. Men det er eit faktum at Stortinget i 2019 samrøystes vedtok å gjere titlane i staten kjønnsnøytrale. Då følgjer jo regjeringa opp det vedtaket. No må me ikkje kritisere regjeringa for å følgje opp eit vedtak når me stort sett kritiserer dei for ikkje å gjere det. Det Arbeidarpartiet har lyst til å gjere i den samanhengen, er å kome med eit alternativt forslag, for me synest at «politiavdelingsleiar» er eit litt dårleg forslag. Det høyrest, sett på spissen, ut som ein byråkrat som er send ut. Difor har me fremja eit forslag, inspirert bl.a. av Ove Sem og Jorodd Asphjell frå Trøndelag Arbeidarparti, om at regjeringa bør vurdere tittelen «nærpolitisjef» i staden for «politiavdelingsleiar». Me synest det passar betre og seier litt meir om rolla, og så kan jo kanskje ei ny regjering fylle det med endå større innhald til hausten dersom me er så heldige.

Guro Angell Gimse (H) [20:01:13]: Nostalgien kommer fort krypende når jeg tenker på lensmannen i bygda. Jeg har selv jobbet som lensmannsbetjent i ti år på et lite lensmannskontor, og vet hvor viktig det er å være nær folk og være der folk er.

Da jeg jobbet som lensmannsbetjent, skjedde det en rivende utvikling. Det var det digitale som utfordret oss på lensmannskontoret, og jeg opplevde at lensmannen ikke lenger på samme måte greide å være på de arenaene der ungdommene var. Så kan jo Arbeiderpartiet og Senterpartiet harselere så mye de vil her i dag over uttrykk som «fra gata til data», men det var sånn det var, og det er sånn det er.

Strukturen med mange små lensmannskontor ble fort utdatert, og det ble fort sårbart. Det måtte gjøres noe for å trygge befolkningen. Den rivende kriminalitetsutviklingen har slått om seg, og jeg er ikke i tvil om at det var helt riktig å legge ned flere kontor og kraftsamle til større enheter. Situasjonen nå er den at vinningskriminaliteten har gått ned med 40 pst. de siste årene. Den nye hverdagskriminaliteten handler om at bedriftseiere og enkeltpersoner i bygd og by blir lurt til å gi fra seg penger gjennom bevegelser på nettet. Ofte leder sporene ut av landet, internett kjenner som kjent ingen grenser.

Antallet seksuelle overgrepssaker både på nett og ellers øker voldsomt, og antallet familievoldssaker likeså. Det ble behov for en større spesialisering og en samling av ressursene. Men, sier du, kunne vi ikke ha fått til begge deler, kunne vi ikke ha fått til både å bevare lensmannskontorene og samtidig satse på tiltak som gjør at vi kan møte den nye kriminaliteten? Strukturen med hundrevis av små lensmannskontor har vært sårbar, og det er lurt å organisere seg i litt større fagmiljøer. Å få til det på hundrevis av kontor er ikke realistisk. Men vi har sørget for å bruke pengene sånn at folk over hele landet opplever økt trygghet og god beredskap.

Jeg blir fortsatt nostalgisk når jeg tenker på lensmannen, men har for lengst innsett at når samfunnet endrer seg, må også politiet endre seg, sånn at folk får den hjelpen de trenger i en ny tid med et nytt trusselbilde.

Tage Pettersen (H) [20:04:31]: Representanten Klinge var sår fordi hun oppfattet at Høyre og Fremskrittspartiet beskylder Senterpartiet for uriktig svartmaling. Nå skal jeg ikke male, jeg skal sitere: «Senterpartiet driv med ein direkte nedsnakking av politiet sin innsats og våre resultat her i Sogn og Fjordane.» Det sier Arne Johannessen til NRK, og nevner bl.a. at de i 2020 har fått 9 nye stillinger, 19 nye politibiler og har startet byggingen av 3 nye politihus.

Så beskylder Lene Vågslid oss for kun å sitere Arne Johannessen, som jeg nå nettopp gjorde, men Frida Melvær hadde vel tre eller fire andre sitater i sitt innlegg for noen minutter siden. Jeg kan også legge til det som politimester Bøen i Møre og Romsdal har uttalt. Så det handler også om å ville lytte.

Politietaten må kontinuerlig utvikle kompetansen for å holde tritt med samfunns- og kriminalitetsutviklingen. Politihøgskolen er navet i all utdanning i politiet, og skolen må gis de beste rammer til å ivareta utdanning av nye politistudenter, etter- og videreutdanning og forskningsarbeid. En rammefaktor er å ha et tilrettelagt og moderne bygg som kan drives på en kostnadseffektiv måte. Dette har vært diskutert i snart 15 år, og det er bred enighet om at en ny politihøgskole må bygges. Både skolen selv og eksterne rapporter har pekt på at det er betydelige besparelser på drift ved å etablere en ny skole i tillegg til avdelingen i Bodø.

Regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet har vært tydelige på at ulike finansieringsmuligheter må vurderes når planleggingen av en ny skole en gang starter. Faktisk kan finansieringsløsningen i seg selv være en av nøklene for å komme i gang med arbeidet. Det burde være mulig å finne et bredt flertall i denne sal for å kunne åpne opp for å akseptere en løsning f.eks. med konkurransebygg. Konkurransebygg var nettopp den tilnærmingen den rød-grønne regjeringen la til grunn ved byggingen av flere politihus og tingretter i sin siste regjeringsperiode.

Lokalisering skaper ofte mye debatt, og jeg kunne selvfølgelig valgt å gi mange gode grunner til at en ny politihøgskole burde legges til Moss, men debatten om lokalisering må komme på et senere tidspunkt og ut fra en helhetsvurdering. Først må de prinsipielle beslutningene tas. Framtidens politi, som vi debatterer i dag, har behov for en tidsriktig kompetanse, og før regjeringen kan påbegynne arbeidet med hvor en ny skole skal ligge, må man utrede hva den skal tilby, hva som er etatens langsiktige behov, og så kan vi sikre dette gjennom en god og moderne skole, med tanke på både den akademiske sammensetningen og de fysiske rammene.

Politireformen får i dag fornyet tillit. Enkelte partier bruker store ord og er ekstra høye og mørke i debatten, men når det kommer til substansen, får reformen i dag sterk støtte fra et flertall i denne sal.

Siv Mossleth (Sp) [20:07:51]: Jeg vil si litt om forslaget under V, som er fremmet av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, og som dermed er et forslag som har flertall:

«Stortinget ber regjeringen opprette et nasjonalt våpenregister som legges til Brønnøysundregistrene og til Nordland politidistrikt med forvaltning i Mosjøen.»

Dette er et viktig forslag av flere grunner. Både for politiet og for jegere og våpenforhandlere er det veldig vanskelig og tidkrevende at det ikke er mulig å søke om tillatelse til å eie våpen over nett. Nå er det faktisk sånn at ungdom som tar jegerprøven før sommerferien, kanskje ikke får kjøpt seg våpen tidsnok til å delta i høstjakta. Sånn kan vi ikke ha det. Jeg er glad for at det nå blir flertall for et digitalt våpenregister.

Samarbeidet mellom Brønnøysundregistrene og politimiljøet i Mosjøen er et veldig godt eksempel på hvordan offentlig innovasjon kan bidra til veldig gode løsninger. Men det som bekymrer meg, er den svært negative holdningen til dette fra Justisdepartementet og regjeringa. I Senterpartiets representantforslag, Dokument 8:67 S for 2020–2021, pekes det på hvordan våpensøknadsprosessen er det som vil gi høyest gevinst å digitalisere. Det vil si at det vil bli en samfunnsøkonomisk gevinst på ca. 270 mill. kr over ti år. Konseptutredningen peker på en rekke fordeler for folk ved full digitalisering. Hvor mange arbeidsplasser dette vil gi i Mosjøen, f.eks., er et spørsmål som Justisdepartementet harselerer med i mediene, og det skuffer meg veldig. Mosjøen har faktisk mistet 51 statlige arbeidsplasser de siste årene, 19 av dem i politiet. Det er ganske sikkert at dette ikke kan veie opp for de arbeidsplassene som er mistet i politiet i Mosjøen, men det er veldig viktig likevel.

Deler av forvaltningen skal beholdes ute i politidistriktene. Det er kjempeviktig, for det er mange saker som fortsatt vil kreve fysisk håndtering av våpen og personlig oppmøte. Vi trenger denne vekselvirkningen mellom et nasjonalt digitalt våpenregister og våpenforvaltning på de lokale politikontorene.

Margunn Ebbesen (H) [20:11:10]: I 2015 vedtok et bredt flertall i Stortinget politireformen, og nå i dag er vi med på fortsatt å peke ut kursen for hvordan politiet skal møte morgendagens kriminalitet. Jeg satt i justiskomiteen på det tidspunktet politireformen ble vedtatt, og jeg hadde med meg de debattene som var i forkant av reformen – om et politi som ikke fant ressursene, og om manglende lederskap. Det var mange analyser og rapporter som var tydelige på at politireformen var nødvendig.

Nå har reformen vart i nesten seks år, og vi har erfart hva som har skjedd i politiet gjennom disse årene. Politiet, som alle andre viktige samfunnsaktører, er nødt til å følge med i det samfunnsbildet vi lever i, og må endre seg i takt med det. Politiet er endringsvillig og har gjort en formidabel jobb. Det er rett og slett nydelig å lese diverse intervju med politiledere rundt om i landet som absolutt er fornøyd med politireformen.

Også i mitt eget nærområde på Helgeland har politiet uttrykt tilfredshet med reformen. Vi skal være åpne for at ikke alt er tipp topp – men det betyr jo bare at vi må la politiet få lov til å fortsette å utvikle seg, få lov til å endre seg i takt med endringene i kriminalitetsbildet og med samfunnsutviklingen.

Det som gjør meg trist og frustrert, er å høre den gjentatte plata fra Senterpartiet om at alle endringer «det er fali’, det». Ingen lensmannskontor skulle legges ned, selv om det beviselig ikke ga den nødvendige trygghet og kvalitet, og politi på hjul og etterforskning på stedet bare føyst de bort.

Kanskje de skulle lyttet til flere av sine egne ordførere, som Dan Håvard Johnsen fra Lyngen. Han sa det klart til Nationen i fjor, at før reformen var politiet så lite til stede at promillekjøring og slagsmål ikke ble rapportert inn.

«Hvis folk kjørte tulling rundt omkring, så klappet man heller tak i dem og sa: «Nå tar du deg sammen». Det var på grensen til selvjustis i lokalsamfunnet. Så kom politireformen. Man kan si mye om prosessen i den, men resultatet har vært helt fantastisk for oss.»

Dette er altså uttalelser fra en fornøyd Senterparti-ordfører.

Nå har vi to polititjenestemenn per tusen innbyggere i Norge. Det er en viktig milepæl som er nådd. Vi har fått et moderne politi som etterforsker sakene raskere og bedre. Ikke nok med det, også politiets responstid er blitt bedre i alle kategorier den måles i. Det var noen fra opposisjonen som tidligere i dag fra denne talerstol snakket om at vi måtte være mer rause. Ja, kanskje Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal begynne å bli litt mer rause og framsnakke politiet og politireformen.

Lytt til regionlensmann Ole Johan Skogmo i Nord-Troms. Han sa klart og tydelig at de har blitt bedre på kompetanse på alle områder, og ikke minst har de fått flere ansatte.

Jan Bøhler (Sp) [20:14:39]: En ting jeg var spent på da jeg slo opp i politimeldingen, var hva som står om organisert kriminalitet. Det er tidligere omtalt av regjeringen i en stortingsmelding fra 2014–2015 som en av våre største sikkerhetsutfordringer, på linje med terror, men i denne stortingsmeldingen er dessverre organisert kriminalitet bare nevnt så vidt – jeg holdt på å si i en bisetning – knyttet til internasjonalt politisamarbeid. Desto mer positivt er det at et stort flertall i Stortinget som består av Senterpartiet sammen med Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har fremmet forslag til vedtak III i innstillingen:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle landets politidistrikt setter i verk umiddelbare tiltak for å avverge og bekjempe gjengkriminalitet (…)».

Det er et viktig forslag som blir vedtatt. Det er stort behov for å styrke innsatsen i alle politidistrikter. Gjennom den kontakten jeg har hatt med mange av politidistriktene, har jeg sett at de org.krim-enhetene som ble bygd opp fram mot 2013 i alle politidistrikter, nå er langt færre. De er slått sammen og er en del av store såkalte FEE-enheter, og det er langt færre som jobber kontinuerlig med organisert kriminalitet enn tidligere i de politidistriktene jeg har forhørt meg med.

Det er viktig at vi ruster opp denne innsatsen, for mange steder rundt i landet har jeg sett at de kriminelle nettverkene, som ofte har basis i Oslo-området, også opererer på kryss og tvers av politidistriktene, og at det er hendelser med kjente miljøer som er involvert helt andre steder enn i Oslo-området. En av tingene som slås fast, og som Økokrim sier i sin risikorapport som kom i desember, er at de gjengkriminelle miljøene nå går mye mer inn i det vi oppfatter som tradisjonell økonomisk kriminalitet, som fiskerikriminalitet, og er bakmenn på en annen og mer avansert måte enn vi er vant til.

Det som også er blitt mer avansert, er at de bruker en type kommunikasjon som er kryptert. Det er kryptert telefoni. Det er dataløsninger som er vanskelige for politiet å trenge gjennom. Det er bruk av kryptovaluta, osv. En ting jeg vil spørre statsråden om, er status på oppfølging av dommen i Den europeiske menneskerettsdomstol. Etter den kom Riksadvokaten med et midlertidig direktiv om at politiet ikke skulle gjøre databeslag, som å beslaglegge mobiltelefoner, hvis det kunne være kommunikasjon med advokater eller prester eller annet på dem. Det har ført til at politiet er i villrede om hva de nå skal gjøre av databeslag. De skal sende dem til tingretten, heter det, men de har jo ikke utstyr eller kompetanse til å gjøre de gjennomgangene. Jeg vil gjerne høre om status på det fra statsråden.

Jorodd Asphjell (A) [20:18:03]: Jeg satt selv i justiskomiteen den gangen politireformen ble behandlet, og det var en spennende og interessant tid. Arbeiderpartiet fremmet mange forslag, sammen med andre parti, for å forbedre det utkastet som lå til en nærpolitireform, og som det var både flertall for og ikke flertall for. Men på min Retriever-konto, som jeg har hatt siden da, tikker det fortsatt inn daglige meldinger om negative omtaler av reformen – ikke fra Senterpartiet eller Arbeiderpartiet, men fra politiet selv om hvordan de opplever hverdagen. Det tror jeg det er viktig at vi tar inn over oss i denne saken. Det handler om regjeringens reform og manglende satsing på politi, beredskap og samfunnssikkerhet. Det er selvsagt stikk i strid med intensjonene i nærpolitireformen. Enkelte har tatt til orde for at politiet tvert imot har blitt fjernere, og at politifolk ikke lenger er en integrert del av lokalsamfunnet. Det er klart at hvis det oppleves sånn, må vi ta det inn over oss.

Når jeg hører representanten Amundsen, som tidligere har vært justisminister, skulle en nesten tro han er iført fotlenke og ikke beveger seg ut av dette huset, ut av Fremskrittspartiets partikontor, og hører på hva folk opplever, og hvordan politiet også arbeider. Når lokale lensmannskontor og tjenestesteder stenges, påvirker det også bosetting av politifolk, som da naturlig sentraliserer seg der tjenestestedene blir etablert, og hvor de vokser. Det betyr mye for et lokalsamfunn. Det blir større kommuner, det blir større regioner, og da fjerner politiet seg fra lokalmiljø rundt omkring i landet.

I likhet med Politiets Fellesforbund er Arbeiderpartiet enig i at intensjonene i nærpolitireformen er gode, men så langt har den ikke innfridd hovedmålet, nemlig at en skulle være tettere på innbyggerne. PF Trøndelag hadde nettopp et oppslag i Politiforum og i Adressa knyttet til dette at de ikke har lyktes med å være nær folk ute i distriktene. Det er ikke noe Arbeiderpartiet eller Senterpartiet oppsummerer, det er politiet selv og politiets tillitsvalgte som oppsummerer den situasjonen, og det må vi ta inn over oss. Kriminalitetsbildet er i stadig endring, og politiet må tilpasse sin innsats og sine ressurser deretter, slik at folk føler både trygghet og nærhet til politiet i hverdagen uansett hvor en bor i landet.

Det er mange saker som kan forbedres i en sånn reform, som det å utvikle politikontaktrollen, som skulle erstatte lensmannen, men i tillegg trenger politiet flere dedikerte forebyggere for å følge opp primærstrategien, som jo må være det forebyggende politiarbeidet.

Ansatte i politiet gjør en fantastisk jobb, og vi har verdens best utdannede politi som hver dag står på og gjør en solid jobb for å løse samfunnsoppdraget, uavhengig av om en er politi eller sivilt ansatt.

Tiden gikk litt fort, så jeg kommer tilbake med den siste delen av innlegget.

Ole André Myhrvold (Sp) [20:21:22]: Bokstavelig talt mens vi står her og debatterer denne saken, fortsetter altså sentraliseringen av polititjenestene.

I Østfold er det nå namsmannsfunksjonene som skal sentraliseres. I Fredrikstad flyttes den ut av sentrum og ut på et jorde utenfor Sarpsborg, bilbasert, stikk i strid med alle andre strategier dette landet påberoper seg om dagen. For Askims del var det sånn at Askim politistasjon ble etablert for omtrent ti år siden under den rød-grønne regjeringen, men det var en frivillighet, det var en nedenfra-og-opp-reform, der det var en gjensidig forståelse mellom kommunene som valgte å gi fra seg sine lensmannskontor mot at man skulle få en styrket funksjon i Askim med bl.a. en økt forebyggende funksjon.

Hva har skjedd under denne regjeringen? Jo, først flyttet man passtjenestene, så flyttet man utlendingstjenestene, og nå flytter man altså seks sivile namsmannsstillinger fra Askim til Ski – og det til tross for at Høyre sa at når man ble en stor og robust kommune, skulle man få flere statlige arbeidsplasser. Her skjer altså det stikk motsatte.

Jeg vil også bruke noen ord på Politihøgskolens lokaler. De er utgått på dato for lenge siden, og et bredt flertall har konstatert det. Men regjeringen har neglisjert og utsatt det gang på gang. Prosessen har pågått i over 15 år, og det er på tide at regjeringen får opp farten. Et nytt, moderne bygg vil bidra til reduserte utgifter ved at det er mer kostnadseffektivt å drifte enn dagens bygningsmasse. En flytting av Politihøgskolen fra dagens lokaler sentralt på Majorstua vil også utløse betydelige frigjorte midler i kapital, kapital som eventuelt kan investeres i nybygg der tomte- og byggekostnadene er lavere enn sentralt i Oslo.

Vi skal ikke ta stilling til hvor en sånn skole skal flyttes, men for en østfolding må det være lov å slå et slag for å flytte den til Moss. Det er innenfor dagpendleravstand med tog, og det bidrar til å styrke Østfold og Mosseregionen, som i dag har svært få statlige arbeidsplasser, og stadig færre med denne regjeringen. Nå flyttes det altså med Namsmannen seks til fra Askim til Ski.

En høgskole sentralt plassert vil bidra til å styrke byutviklingen i Moss. Konseptet som er lansert, er etter min mening et godt konsept som vil kunne gi et bygg raskt og til lavere kostnader. I Moss ligger det også godt til rette for ulike gode operative treningsforhold som politiet trenger, som skytebane, tilgjengelighet for bilkjøring, øvelsessenter og samarbeid med andre offentlige etater, bl.a. Forsvaret.

Selv om jeg er overbevist om at Moss er rett lokasjon, skjønner jeg at Stortinget ikke skal ta den beslutningen i kveld. Det viktigste nå er å komme i gang med planleggingen for en ny politihøgskole. Hver dag er en tapt dag, og det er en tapt dag både økonomisk og kompetansemessig.

Mari Holm Lønseth (H) [20:24:23]: Gjennom denne regjeringsperioden har politiet blitt kraftig styrket. Målet om to politifolk per tusen innbyggere er nådd, og det har blitt over 2 100 flere politifolk siden regjeringen tiltrådte.

La meg bare få ta noen eksempler fra mitt eget politidistrikt på hva denne satsingen har betydd. I Trøndelag har vi totalt fått over 200 flere ansatte i politiet, og nesten 170 av dem er politifolk. Vi har fått reelle budsjettøkninger på godt over 140 mill. kr, eller 21 pst., siden 2013. Trøndelag politidistrikt har klart å innfri alle kravene til responstid i 2020, også i de minst befolkningstette områdene. Det skulle man egentlig ikke tro når man hører Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne debatten.

Men om de ikke har lyst til å tro på tallene, skulle man kanskje håpe og tro at de ville lytte til noe av det politiet selv sier om reformen. Allerede i 2017 kunne vi lese på nrk.no at resultatet av at lensmannskontorene i Malvik og Stjørdal var sammenslått, var et mer synlig politi i Værnesregionen. Fra å ha et lensmannskontor med korte åpningstider fikk man et lensmannskontor på hjul som ga flere synlige og operative politifolk i Værnesregionen.

På samme tid sa Jon Paulsby, som da var lensmann i Meråker, Selbu og Tydal, til Adressa at han støttet reformen, og at folk i bygda fortalte på kontoret at de ikke hadde sett så mye politi i Meråker før.

Så sent som i januar kunne vi lese i Trønderavisa at politiet i nordre deler av Trøndelag heller ikke ønsket Arbeiderpartiet og Senterpartiets politi. Snorre Haugdal sa den 12. januar til Trønderavisa:

«Vi har fått bedre bemanning, bedre utstyr, fagmiljøer og teknologi til å kunne være til stede og tilgjengelig uten at man sitter inne på et kontor i hver kommune.»

Han sa også at han ikke ønsket gjenåpning av de nedlagte lensmannskontorene, men heller en styrking av politiets tilstedeværelse.

Det er både jeg og Høyre helt enig i, og det er også derfor regjeringen har sagt og fortsatt sier at de geografiske driftsenhetene skal styrkes i tiden framover.

Løsningen for et bedre politi i framtiden er å stå på politireformen og bygge på det kanskje aller viktigste prinsippet den har, at politiet alltid må tilpasses den tiden vi lever i, og kriminalitetsbildet i samfunnet.

Ove Trellevik (H) [20:27:18]: Eg tenkte det kunne vera på sin plass i denne debatten med ei historie frå den verkelega verda om kor elendig eit lokalt lensmannskontor kan verta. For nokre år sidan var eg ordførar i Sund kommune då lokalsamfunnet vart ramma av eit barnedrap. Ein mann er i ettertid dømt for drapet på Monika, som var åtte år, men ei mor og eit lokalsamfunn står tomhendte tilbake på grunn av politiets alvorlege svik i saka.

Dette samfunnssviket, som eg kallar det, er slått fast i fleire instansar, bl.a. av ei granskingsgruppe hos Riksadvokaten. Spesialeininga for politisaker dømde politiet for grov uforstand i tenesta, og Wiersholm-rapporten kritiserer òg politiets handlemåte. Politimeisteren i Hordaland har innrømma at mor til dette barnet vart utsett for ei ekstrem meirbelasting som følgje av feil gjort av politiet og enkeltpersonar i politiet. Det var brot på interne instruksar, påtaleinstruks og straffeprosesslov. Både etterforskingsleiar, åstadskoordinator, lokal etterforskingsleiar og mange andre var involverte på ulike måtar. Nødvendige etterforskingsskritt lokalt etter gjeldande instruks vart ikkje følgde. Politiet laug til mora i avhøyr og brukte til og med krisepsykolog i eit forsøk på å få mor til Monika til å forstå politiets konklusjon om sjølvdrap, ein konklusjon dei mest truleg hadde laga seg allereie drapskvelden.

Vitne kom til meg som ordførar og klaga på at dei ikkje vart kalla inn på lensmannskontoret til avhøyr. Ein sat på same bussen som drapsmannen. Ei dame såg drapsmannen i vegen like attmed drapsstaden. Snikkaren som spikra igjen ytterdøra og vindauget som vart knust, meinte at ruta var knust utanfrå. Han vart heller ikkje teken inn til avhøyr til politiet, for politiet meinte jo at ruta var knust innanfrå av ei åtte år gamal jente som like etterpå drap seg sjølv.

Helsebyråden i Bergen ringde meg ein av dei fyrste kveldane etter at politiets teori vart kjend og fortalde at i medisinsk litteratur er det nærast usannsynleg at eit åtte år gamalt barn tek sitt eige liv. Det finst svært få eksempel på det, sa ho. Likevel fastheldt det lokale politiet sine fastlåste teoriar.

Eg meiner at tida med Fleksnes i spissen som ropar «It is my mayday, my mayday!», definitivt må vera over. For meg og mange andre handlar politireforma om at me skal ha eit politi og ein lensmannsetat der ute som i den spisse enden får dei forsterkingane og dei spesialistane dei treng når behovet oppstår – dette til beste for samfunnet og innbyggjarane, som både politi og me som folkevalde er sette til å vareta.

Jenny Klinge (Sp) [20:30:28]: Eg finn meg faktisk ikkje lenger i at vi i Senterpartiet og dei mange andre som kritiserer politireforma, blir skulda for svartmåling. Kva med det biletet som Framstegspartiet og Høgre målar av politietaten før reforma? Ein skulle tru det var ein einaste stor sump av inkompetanse og dugløyse. Og så skal dei stadig få oss som ønskjer at innbyggjarane skal ha offentlege tenester nær seg, til å stå fram som forhistoriske. Vi får visst ikkje med oss at ny teknologi kjem, og heller ikkje at det skjer endringar i samfunnet. Representanten Elvestuen, frå regjeringspartiet Venstre, sa i innlegget sitt at nettet er ein ny arena for kriminalitet – men auka kriminalitet på nett vart jo trekt fram allereie i den politireforma som vart vedteken for over 20 år sidan.

Vi i Senterpartiet er i stand til å forstå at datakriminalitet er alvorleg og viktig, og at det er viktig å kjempe mot det, samtidig som vi ikkje bagatelliserer annan kriminalitet. For ungar og vaksne som blir utsette for fysiske overgrep utan å bli filma, er det ikkje noko formildande omstende at spreiing av overgrep på nettet aukar.

Det vi høyrer i dag, er ei merkeleg historieskriving frå regjeringspartia og Framstegspartiet. Det er m.a. merkeleg at ingen frå desse partia nemner terrorhendinga i Bærum i august 2019, der det viste seg at det var færre patruljar i Asker og Bærum enn det var før reforma. Patruljen som vart sett på oppdraget, brukte Google Maps fordi denne patruljen frå Majorstua ikkje hadde lokalkunnskap.

Så synest eg det er nærmast parodisk korleis sitat frå Arne Johannessen blir overforbrukte, både i innlegg i aviser for tida og i salen i dag. Eg lurer på om Høgre nokon gong reflekterer over at det stort sett er leiarar som har ansvar for å gjennomføre politireforma som lovpriser sin eigen jobb. Eg lurer òg på om dei forstår kor vanskeleg det har vore for politifolk gjennom gjennomføringa av denne reforma, og likeins no, faktisk å kritisere reforma. Når det kjem så mykje kritikk som det faktisk gjer, kostar det noko for dei som kjem med det.

Representanten Frølich var tidlegare inne på dette med at vi liksom ikkje dokumenterer godt nok det vi seier, men dokumentasjonen frå regjeringspartia her i dag er tydelegvis Arne Johannessen. Men den kritikken som vi har sett fram i vår innstilling – det som Senterpartiet er med på i innstillinga frå justiskomiteen – er basert på forsking. Han er basert på Riksrevisjonen, Riksadvokaten og politiet sine eigne rapportar, der det m.a. kjem fram at oppklaringsprosenten for straffesaker for 2020 var den lågaste på ti år.

Det er fullt mogleg å auke budsjettet til politiet og innføre ny teknologi og nye arbeidsmåtar utan å gjennomføre massive sentraliseringsreformer.

Ingunn Foss (H) [20:33:41]: Jeg liker tittelen «lensmann». Jeg er vant til den. Jeg vet hva en lensmann er.

Selv om jeg innser at det kanskje føles rart for en jente som skal velge yrkesvei, å si at hun skal bli «mann» – om det nå er lensmann, sjømann eller styrmann – tror jeg ikke det er avgjørende. Det er kanskje heller ikke det at vi har gått fra å kalle det politimann til å kalle det politibetjent, som gjør at halvparten av Politihøgskolens studenter nå er kvinner, men jeg skal ikke utelukke at det hjelper – litt, iallfall.

Når Senterpartiet uttaler til Nettavisen at dersom vi skifter navn fra «lensmann», tar vi «avstand fra vår egen kultur og nasjon», må jeg si at populismen har tatt overhånd, og at historieforståelsen er svak og på grensen til mannssjåvinistisk. Vår kultur var en gang at menn styrte: Vår nasjon var styrt av menn, og vår historie ble skrevet av menn. Sånn er det heldigvis ikke lenger. Nå skriver vi historien i fellesskap, og det er viktigere å inkludere flere enn å dyrke en sånn foreldet tenkemåte.

Vår kultur er ikke definert av «mann» i yrkestitler, ei heller vår nasjon. Var det Senterpartiet som i 2019 tok avstand fra vår egen kultur og nasjon da de stemte sammen med oss andre om å be regjeringen sørge for kjønnsnøytrale titler i staten? Eller var det representanten Liv Signe Navarsete som tok avstand fra vår egen kultur og nasjon da hun i 2010 pekte på at det å gjøre statlige titler kjønnsnøytrale var et av Senterpartiets prestisjeprosjekter? Har det altså vært Senterpartiets prestisjeprosjekt å ta avstand fra vår egen kultur og nasjon? Jeg bare spør, og det vil nok sitte langt inne å innrømme. Men nå snur de altså kappen etter vinden og fisker i opprørt vann. Det synes jeg faktisk er ganske uverdig.

For en konservativ politiker framkaller ikke kjønnsnøytrale stillingstitler i staten hornmusikk i brystet. Det er ikke en så viktig sak – «lensmann» eller «politiavdelingssjef», det betyr ikke så mye. Det som betyr noe, er hva denne yrkesgruppen kan utrette for å bygge tillit og trygghet i samfunnet vårt. Det er en viktig sak.

Lene Vågslid (A) [20:36:06]: For å fortsetje der førre talar slapp, er eg heilt einig i det poenget at det viktigaste må vere kva politiet skal gjere. Arbeidarpartiet har jo vore tydelege i merknadene på det som eg opplever at Politiets Fellesforbund er veldig oppteke av, at om ein gjer endringar i stillingstitlar osv., så er det ei reint språkleg endring, og at det er viktig at ein viser til forhandlingane mellom partane i arbeidslivet viss det skal gjerast andre endringar. Eg vil då berre slå eit ørlite slag for forslaget me har fremja om at ein bør kunne vurdere «nærpolitisjef» som tittel.

Men det var ikkje difor eg tok ordet. Eg er nemleg heilt einig med representanten Mari Holm Lønseth frå Høgre i at det viktigaste no er å styrkje dei gjenverande tenestestadene og det lokale politiet. Ho viser til at politiet sjølv seier at dei i Trøndelag ikkje ynskjer å gjenopprette nedlagde lensmannskontor. Det skjønar eg godt, for ein må fyrst og fremst fokusere på å styrkje nærpolitiet, slik Stortinget har vedteke. Det eg berre vil minne om, er at «geografisk driftseining» ikkje seier folk så veldig mykje. Det er mange rare forkortingar i politiet, men det er f.eks. gamle Telemark politidistrikt. Det er stort. Så Stortingets vedtak går mykje nærmare enn det. Så det Høgre eigentleg gjer – med no å seie at me skal styrkje dei geografiske driftseiningane – er å fjerne seg frå det vedtaket Stortinget har gjort. Me forventar jo at ein fylgjer vedtak, men det ser ikkje slik ut.

Det er mange forslag i saka. Arbeidarpartiet har over lang tid kjempa for eit digitalt våpenregister i Brønnøysund og ei forvaltning i Nordland politidistrikt, og me er veldig glade for å få gjennomslag for den saka. Det hadde vi kanskje eigentleg ikkje trudd, slik som det såg ut i media i vekene før behandlinga, men det er eit kjempeviktig vedtak, og det hastar å få det på plass. Eg var sjølv saksordførar for endringar i våpenlova tilbake i 2018. Så det er ei gledeleg sak.

Når me snakkar med folk rundt om i politiet, høyrer me veldig mykje ulikt, og det er eit faktum, det representanten Jenny Klinge frå Senterpartiet seier, at Høgre bør tenkje over kvar rosen kjem frå. For det eg opplever som komitéleiar når me besøkjer politidistrikt – der det blir gjort veldig mykje bra, politiet skal ha mykje skryt for at dei evnar å stå i tronge budsjettider, osv. – er at avstanden mellom dei med leiaransvar og dei utan er veldig stor. Då er eg heilt einig med representanten Klinge i at me må nok halde oss til dei resultata me ser, og ikkje berre kven me har snakka med, og då er det jo slik at det ikkje erei styrking av dei lokale tenestestadene. Me ser av politiets kapasitetsundersøking at det er to fleire årsverk i operativ patrulje. Om ein er fornøgd med det, seier det nok meir om regjeringspartia enn om kritikken frå opposisjonen.

Petter Eide (SV) [20:39:21]: Det begynner å bli veldig sent på kvelden, og jeg skal prøve å gjøre dette veldig tydelig. Det er tre forhold som ikke er nevnt i selve politimeldingen, men som likevel er til behandling her i dag, gjennom løse forslag. Det ene handler om politiets støtte til barnevernet som vi har snakket om. Jeg skal ikke repetere innholdet der, men vi setter fram et løst forslag som ikke får flertall. De rød-grønne partiene vil likevel støtte det, og det gir gode signaler til en ny rød-grønn regjering, som er nødt til å følge opp dette.

Det handler om at vi ønsker klarhet i og oversikt over i hvilken grad politiet gir bistand til barnevernet, og hva slags maktmidler som blir benyttet, og eventuelt, i neste omgang, om de skal reguleres. Denne saken vil komme igjen til en ny behandling i Stortinget senere i vår.

Det andre handler om politistasjoner i Oslo. Jeg nevnte det så vidt under replikkvekslingen. Vi ble 1. desember enige om at Stortinget ikke aksepterte nedleggelse av Manglerud og Stovner politistasjoner, og heller ikke oppbyggingen av én stor politistasjon som skulle dekke hele Oslo Øst. Da må jeg bare korrigere justisministeren litt, for det ble vi faktisk enige om der. Stortinget legger altså til grunn

«en helhetlig og langsiktig plan som innebærer kontinuerlig tilstedeværelse av politi med utgangspunkt i politistasjoner eller politiposter i de ytre bydeler i Oslo Sør og Oslo Øst».

Stortinget har vedtatt at det skal være politistasjoner i bydelene i Oslo. Det vil altså være et brudd på Stortingets vedtak hvis Oslo-politiets søknad om å legge ned disse stasjonene og bygge én enhet, godkjennes av justisministeren. Derfor er det foruroligende at statssekretæren stilte dette åpent; det burde umiddelbart vært avvist. Vi kommer til å stoppe dette i et løst forslag i dag, så det blir et vedtak nr. 2 om den samme saken, som justisministeren må ta med seg tilbake til departementet.

Jeg vil nevne én sak til veldig kort: Forrige uke ble vi kjent med at politiet hadde bistått namsmannen i å kaste ut en barnefamilie på Tøyen. Politiet var bevæpnet – det var tre eller fire barn – og de brukte også skjold. Det var ingen dramatikk til stede. Politiet oppførte seg høflig, men de hadde med seg en ganske tung utrustning, og familien ble vettskremt. Politiet begrunner dette med at de er utstyrt med en generell bevæpning og er nødt til å bruke våpen.

Vi har laget et forslag i dag der vi mener at det skal gjøres unntak fra generell bevæpning når politiet skal i oppdrag hvor barn og småbarnsfamilier er til stede. Det får heller ikke flertall, men det støttes av de rød-grønne partiene. Vi tar det med oss i neste runde, til høsten, når det blir en ny regjering.

Per-Willy Amundsen (FrP) [20:42:38]: Det hender man må forlate salen, selv under debattene. Da er det som regel veldig gode grunner til det, men Stortinget har utstyrt oss med gode tekniske hjelpemidler som gjør at vi likevel kan følge debatten.

Fremskrittspartiets stemmegivning på de løse forslagene i salen i dag etterlyses, og det skal jeg skal gjerne bistå med. Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslaget fra Petter Eide på vegne av SV, om politistasjoner i Oslo. Vi mener vi har et stortingsvedtak som burde vært fulgt opp. Det er ikke blitt gjort, og da skal vi hjelpe til med å tydeliggjøre det vedtaket. Så det vil Fremskrittspartiet støtte, forslag nr. 19.

Videre vil Fremskrittspartiet støtte Arbeiderpartiets forslag nr. 20:

«Stortinget ber regjeringen igangsette planleggingen av ny politihøgskole og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Det forslaget vil vi støtte. Vi kommer ikke til å støtte det som Arbeiderpartiet har gitt seg i kast med, nemlig å konkurrere med Politidirektoratet i det å finne opp nye ord. Man synes «politiavdelingsleder» ikke er et veldig godt forslag, og det skal jeg være enig i, men jeg kan neppe se at «nærpolitisjef» er så mye bedre. Vi har en «lensmann». La oss beholde ham – eller henne.

Jeg synes det er interessant å registrere diskusjonen som er rundt Barneombudet, rundt disse sakene som politiet har vært involvert i. Jeg oppfatter signalene fra justisministeren såpass tydelige, hva gjelder å gi informasjon. For det er informasjon Fremskrittspartiet er ute etter. Vi har ikke noe ønske om å forhåndskonkludere på bakgrunn av påstander som fremsettes i offentligheten eller på bakgrunn av anekdoter. Vi må ha kunnskap, det er slik vi gjennomfører god politikk. Vi kommer ikke til å støtte forslaget som Arbeiderpartiet har lagt frem på det punktet.

Så vil jeg advare mot denne litt ta-på-angsten som enkelte har. Vi har et politi som er gitt myndighet og makt, og som har et monopol til å bruke makt på vegne av staten, på vegne av samfunnet. Det må vi anerkjenne. Det betyr at politiet i noen situasjoner må anvende den makten. Det at vi, i enhver situasjon når det ser litt vanskelig ut og kommer kritikk, skal innsnevre og innsnevre og begrense politiets muligheter til å utøve den makten, vil jeg advare sterkt mot. Det er følelsesstyrt, det er ikke kunnskapsbasert, og det er i ferd med å gjøre norsk politi ute av stand til å utøve sitt samfunnsoppdrag. Vi kommer ikke til å støtte det forslaget, men vi støtter de to forslagene jeg henviste til.

Peter Frølich (H) [20:46:03]: Først: Jenny Klinge påsto at jeg hadde sagt noe sånt som at Senterpartiet ikke begrunner sine påstander godt nok. Det har jeg ikke sagt. Men jeg kunne ha sagt det på en god dag, så jeg tar gjerne eierskap til det sitatet likevel. Det jeg har sagt, er at denne reformen har fått godkjentstempel. Det har Senterpartiet betvilt fra talerstolen. Men da må vi nesten forholde oss til tyngdekreftene og se på hva som har fått flertall, og hva som ikke har fått flertall. Jeg kommer aldri til å påstå at Senterpartiet bejubler denne reformen. Det har vi fått dokumentert på 100 sider. Det gjelder dessverre i stor grad også Arbeiderpartiet. Det er ingen som tar bølgen for politireformen i opposisjonen. Men fundamentene består. Det er ikke forslag som er i nærheten av å rokke ved dem. Det betyr – tross stormene, tross krigsoverskriftene – at reformen har fått godkjentstempel, og det er bra for politiet.

Så er det en annen ting jeg har lyst til å gripe tak i, og det er denne påstanden som hele tiden kommer, om at regjeringen ikke følger opp vedtaket om at lensmannskontorene skal styrkes. Det er et forslag som også Høyre i sin tid var med på i stortingssalen, og jeg vil si at det er akkurat det som har skjedd: Lensmannskontorene er styrket. Det kan vi stå med rak rygg og hevet hode og si. De har fått tilgang til helt nye og moderne operasjonssentraler, de har fått en sterk og klar ledelse, de har fått tilgang til fellesenheter som gir mye bedre – mye bedre – assistanse enn tidligere, og de har fått tilgang til nytt utstyr og nye etterforskningsmetoder. Det er en rekke punkter som gjør at vi med hånden på hjertet kan si at lensmannskontorene er styrket sammenlignet med hvordan det var før politireformen. Og nå kommer i tillegg nye stillinger som skal ut i GDE-ene, og det kommer til å være prioriteten framover. Så det er all grunn til å gå med hevet hode.

Det siste jeg vil si, gjelder våpenregister, der Siv Mossleth nå har vært inne og skapt forhåpninger om mange nye arbeidsplasser i Mosjøen. Jeg synes det er problematisk at et flertall går inn for å lokalisere et våpenregister til Mosjøen uten å kunne fortelle hva det går ut på. Hvilke dimensjoner er det? Hva skal det koste? Hvor mange arbeidsplasser blir det? Og aller viktigst: Hvilke funksjoner er det som skal ligge der?

Stortingsflertallet er på den ene siden klare på at våpenforvaltningen skal være lokal. Jeg går ut fra at stortingsflertallet ikke ønsker å sentralisere den til Mosjøen. Men registeret skal ligge der likevel. Og Justisdepartementet prøver ikke å harselere, de er stort sett ganske A4 og grå. De sier rett ut: Dette gir ikke arbeidsplasser. Når vi påpeker dette, sier Arbeiderpartiets nestleder at de ikke vil ha noen polemikk. Men de må jo kunne gi et svar.

Jorodd Asphjell (A) [20:49:17]: I motsetning til i mange andre land er tilliten til politiet i Norge veldig høy. Det begrunnes i at vi har mye politi, og vi har et godt utdannet politi – dette er en forutsetning for at vi skal ha tillit til politiet. Vi ser fra undersøkelser, bl.a. i Trøndelag, at når man kommer lenger bort fra sentrale strøk, har innbyggerne mindre tillit til politiet på grunn av avstanden. Det må vi ta på ytterste alvor.

Det blir litt merkelig når Høyre tar æren for at det aldri har vært mer politifolk enn det er nå. Jeg må minne om at da Arbeiderpartiet kom i regjeringen i 2005, var antallet politistudenter 270. Da vi gikk av i 2013, var det 720 nyutdannede politistudenter, inkludert Stavern. Det var økningen, og det er det denne regjeringen høster godene av. Hva er tallene nå? Jo, nå er vi tilbake til 400 per år. Det er klart det vil påvirke utviklingen i politiet jo færre studenter vi har, og det vil påvirke kvaliteten på politiet i framtiden. Så de som skal ha æren for at vi har nok politifolk, er ikke denne regjeringen – det er Stoltenberg-regjeringen med Knut Storberget i spissen som justisminister.

Vi må sikre tilstedeværelse og kompetent og effektivt nærpoliti der befolkningen bor, og samtidig må vi utvikle gode fagmiljø som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer. Det har endret seg, og det kommer helt sikkert til å endre seg. Da er det ikke sånn at vi skal legge politireformen død. Alle reformer skal leve framover for at vi skal utvikle politiet, utvikle tryggheten til befolkningen – vi skal ikke sette strek og si at nå er vi ferdig. Arbeiderpartiet har alltid det i fokus: Hvordan skal vi utvikle tryggheten i samfunnet vårt på en best mulig måte for befolkningen?

Jeg nevnte tittelen «lensmann» tidligere, og det har også representanten Lene Vågslid vært inne på. Den har snart vart i tusen år. Den er selve symbolet på nærpolitiet i vår tid. Jeg synes tittelen «politiavdelingsleder» skaper avstand. Derfor synes jeg regjeringen bør se på forslaget som er fremmet om tittelen «nærpolitisjef». Hvis regjeringen ønsker å stå ved nærpolitireformen med flere politikontakter, med aktive politiråd i nært samspill med innbyggerne i kommunene, hvorfor ikke da lytte til forslaget om å ha en nærpolitisjef som er nær folket, og som kan måles? Jeg tror det vil bli satt stor pris på, og det vil være en stilling som folk kan ha tillit til.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [20:52:35]: Noe av det mest grunnleggende vi som folkevalgte i landets nasjonalforsamling skal bidra til, er å forsøke å sikre trygghet i folks hverdag uansett hvor de bor i Norge, i bygd og by. Det er å sørge for at folk skal kunne få hjelp når de trenger det, innenfor rimelig tid, og det er å sørge for at vi gradvis styrker politiet og politiets tilstedeværelse i folks hverdag. Det er jo det motsatte som skjer.

Jeg hørte på representanten Frølichs innlegg tidligere i kveld, der han sier at myten om at politiet sentraliseres, er avlivet. Og ikke nok med det, han sier at det har vært en «imponerende systematisk kampanje». Én ting er at den kritikken rammer Senterpartiet – det lever vi godt med. Men det er jo en kritikk mot dyktige medarbeidere og politifolk rundt omkring i Norge, som ærlig og oppriktig tør å stå fram og fortelle hvordan virkeligheten er, som bl.a. Svein Engen, som tidligere i kveld er blitt referert fra talerstolen her, som gjennom en mannsalder har jobbet i politiet på Romerike, og som ser hvordan politiet blir fjernere fra folks hverdag, og hvordan politiet blir sentralisert. Han advarer og ber oss som politikere om å ta grep.

Hvis det er slik at representanten Frølich og regjeringspartiene er så trygge på hvordan utviklingen har vært, at det ikke har vært noen sentralisering, hvorfor i all verden kan de ikke da støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om at en skal framlegge hvordan utviklingen i årsverk har vært på de ulike lensmannskontorene rundt omkring i Norge? Hvis det er slik at det ikke skal foregå noen sentralisering, burde en jo være med på forslag om at en stanser de prosessene som er pågående rundt omkring i Politi-Norge, og som folk melder inn om hver eneste dag.

Poenget er jo nettopp at det er ikke en ærlighet rundt hva som faktisk skjer. Man forsøker å gi et inntrykk av at det er en nærpolitireform, men resultatet ser vi: Det har blitt en massiv nedlegging av kontor, og av de kontorene som er igjen, har en sett, eksempelvis på Romerike, hvordan de har blitt vingeklippet og tømt for innhold.

Til slutt til representanten Asphjell: Kjære, vene Arbeiderpartiet! Nå har det kommet en debatt om at en skal fjerne lensmannsbegrepet, og så kommer en med et forslag fra Arbeiderpartiet om at en skal erstatte «lensmann» med «nærpolitisjef». Jeg vet at Arbeiderpartiet har et visst eierskap til nærpolitireformen, siden de støttet regjeringspartiene i det, men nå har en jo nettopp fått dokumentert at dette ikke er noen nærpolitireform. La oss beholde lensmannen – støtt forslaget som Senterpartiet har om det, og så kan vi skrinlegge den debatten en gang for alle.

Jan Bøhler (Sp) [20:56:00]: Jeg vil gjerne få utdype litt før statsråden kommer opp og sikkert vil svare, hva jeg legger i bekymringen rundt politiets mulighet til å gjøre databeslag og analysere dem.

Det kom et direktiv fra Riksadvokaten den 17. desember etter en dom i EMD-domstolen samme dag. Det går ut på at man ikke skal kunne beslaglegge og gå igjennom mobiltelefoner, nettbrett, datamaskiner osv. hvis det ikke åpenbart er uriktig når de som eier dette, påstår at det er en kommunikasjon med en advokat eller andre der. Bekymringen til politiet er selvsagt at nå gis det beskjed ut til de kriminelle miljøene om at man bare kan si at det er kommunikasjon med f.eks. en advokat eller en prest på telefonen, og da kan ikke det beslaglegges.

Dette har skapt stor usikkerhet i politiet når det gjelder å etterforske mange typer kriminalitet. Også mer tradisjonelle kriminelle, som vi ikke forbinder med det, har lært seg mye mer av teknologien med å bruke krypterte telefoner, bruke det mørke nettet, bruke kryptovaluta o.l. Det er overraskende for politiet hvor mange som nå begynner å beherske den typen teknologi. Og når det nå, som statsråden svarte meg på et skriftlig spørsmål den 12. januar, skal være en streng vurdering før man gjør det som Riksadvokaten sier er alternativet: å sende det til tingrettene – det skal være en streng vurdering fordi tingrettene har liten kapasitet – så setter det politiet i en vanskelig situasjon. Jeg får beskjed om at det er behov for en avklaring. Statsråden svarte meg i det samme svaret den 12. januar at hun har satt i gang en prosess med Riksadvokaten og Politidirektoratet for å prøve å finne en løsning på dette som er mer mulig å praktisere for politiet når de vil bekjempe kriminalitet på en god og effektiv måte.

Min bekymring er også at det fra Riksadvokatens side den 17. desember ikke ble satt i gang et samspill med politiet for å vurdere konsekvensene, og hvordan et sånt direktiv skulle utformes. Så vidt jeg er kjent med, har det ikke vært noen type kontakt om det, og jeg synes det er kritikkverdig at man ikke, når man må skape en løsning raskt, tar seg tid til en runde om hva som er en mulig måte å praktisere dette på. Jeg er som sagt bekymret for dette, fordi det er mye av den etterforskningen vi er avhengig av, som stopper opp. Jeg tror også at tingrettene rundt i landet er bekymret hvis de får oversendt denne typen beslag, fordi meg bekjent har de ikke kapasitet, kompetanse eller utstyr til å analysere avansert kryptert kommunikasjon. Det er det nesten bare Kripos som har utstyr og ressurser til å gjøre i Norge nå.

Statsråd Monica Mæland [20:59:19]: Først må jeg rett og slett ha en avklaring når det gjelder Oslo, for representanten Eide var oppe og refererte et vedtak, men jeg har også et annet vedtak, nr. 237, og der står det:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det i forbindelse med planarbeidet med strukturelle endringer av politistasjoner i Oslo utarbeides en uavhengig konsekvensanalyse av planene. Konsekvensanalysen må gjennomgå hvordan sammenslåingen vil påvirke tjenestetilbudet, endringer i politiets arbeidsform og metodikk,» osv. – altså en sammenslåing.

Hvis flertallet i denne salen ikke mente det de vedtok, så reagerer jeg på det, for politimesteren har nå gjort det flertallet ba om. Hvis det flertallet sier at politimesteren i Oslo nå ved utløpet av leiekontrakter på to polititjenestesteder – et av dem er for øvrig ikke publikumsåpent – ikke får lov til å inngå ny kontrakt, ikke får lov til å lage en ny, bedre stasjon, så trenger jeg rett og slett å vite det. Da er dette arbeidet skjedd forgjeves. Jeg er ikke så veldig overrasket over Senterpartiet og SV, men jeg er overrasket over Arbeiderpartiet. Jeg trodde de hadde tillit til at politimesteren og politiet i Oslo gjorde denne vurderingen.

Så er det stilt spørsmål knyttet til en dom i EMK som kom helt i slutten av desember. Det er helt riktig at det begrenset muligheten til å legge beslag, hvis ikke det er åpenbart at de opplysningene som kommer, ikke er riktige. Det jobbes nå i departementet, Lovavdelingen og politiavdelingen sammen med POD med å se på midlertidige løsninger knyttet til påtaleinstruksen, og med å se på lov- og forskriftsendringer, for det er antageligvis det som er svaret. Vi har valgt ikke å anke denne dommen.

Jeg synes i det hele tatt at det har vært en god debatt. Det er mye enighet i salen om politiet, og så er det noen tydelige uenigheter. Jeg føler at skillet går mellom dem som vil skru klokken tilbake, de som vil tilbake til et politi anno 2013, og de som vil framover. Vi vil altså framover.

Det ble fra komiteens leder etterlyst selvinnsikt på at ikke alt er perfekt. Jeg må si at politimeldingen er veldig tydelig på utfordringsbildet, veldig tydelig på at alt ikke er perfekt. Jeg har vært veldig tydelig på det i alle mine innlegg om dette. Men veldig mye er bra, og det skal vi bygge videre på. Vi skal ikke skru klokken tilbake. Det trenger ikke politiet, og det trenger i hvert fall ikke det norske folk. Mye må fortsatt gjøres, og det er en jobb vi aldri blir ferdig med.

Mange, helt uavhengig av partitilhørighet, har skrytt av politiet. Det er veldig bra. Det er bra at vi alle er enige om at vi er stolt av politiet vårt. Det gjøres en kjempejobb av sivilt ansatte, av politiansatte, i politidistriktene, i Politidirektoratet og i særorganene våre. Vi kan være veldig stolt av politiet i Norge.

Petter Eide (SV) [21:02:19]: La meg oppklare disse to vedtakene vi gjorde 11. desember. Det ene vedtaket handlet om at vi ønsket å bevare en lokal struktur på politistasjonen i Oslo; vi ønsket ingen nedleggelse. Men innenfor den rammen er det selvfølgelig rom for strukturelle endringer av politiet, og hvis det skal foretas strukturelle endringer, ber vi om den konsekvensanalysen som er meldt her.

Det betyr ikke at konsekvensanalysen skal ende opp med at man bryter med vedtak I. Vedtak I ligger fast. Den strukturen for de lokale stasjonene skal være. Det skal ikke være en sammenslåing, men man skal gjøre en konsekvensanalyse av andre strukturelle endringer. Det er slik Stortingets intensjon har bestemt det, og hvis beslutningen i departementet går på å legge ned disse to politistasjonene og lage én ny stasjon for Oslo Øst, bryter det med flertallsvedtaket Stortinget gjorde 11. desember.

Lene Vågslid (A) [21:03:14]: Me har vore opptekne av veldig mange forskjellige ting i denne behandlinga, og Arbeidarpartiet har over tid òg vore bekymra over talet på politioppdrag knytte til psykisk sjuke personar. Me har skrive i innstillinga at me meiner at regjeringa bør lytte til politimeistaren i Oslo politidistrikt, som ber om å få kome i gang med psykiatriambulansar. Det har me veldig god erfaring med frå bl.a. Bergen, og helsepolitikarane i Arbeidarpartiet er veldig opptekne av dette.

Til representanten Frølich: Korleis kan det ha seg at folk ute i Noregs land reagerer så kraftig på at nærpolitiet ikkje er styrkt, når det er så aldeles fantastisk strålande, slik ein kan høyre det frå Høgre? Eg kan gje eit eksempel. Då innbyggjarane i Hjartdal kommune fekk beskjed om at lensmannskontoret deira skulle leggjast ned, gjekk dei med på det fordi dei fekk beskjed om at politistasjonen på Notodden skulle styrkjast, og det totale tilbodet og patruljane skulle styrkjast i området.

Det same gjaldt på min heimstad, Dalen i Tokke kommune. Der la ein ned lensmannskontoret. Det var ikkje veldig mange protestar mot det, for me fekk beskjed om at ein skulle styrkje politiet i Vest-Telemark, og at det skulle bli fleire politi lokalt.

Når me då ser at politistasjonen på Notodden mistar bemanning og blir svekt, reagerer jo ordførarane i Notodden og Hjartdal på det, for det er ikkje det som blei lova. Eg trur ikkje dette eigentleg er så vanskeleg å skjøne, men eg har eit inntrykk av at regjeringspartia no for alvor spring frå løfte og målsettingar og redefinerer nærpolitiomgrepet. Det opplever eg ofte at me frå Arbeidarpartiet blir stilt spørsmål om: Kva er eigentleg nært? Det er jo viktig å vere nær på nett, og så ser me at Riksrevisjonen for så vidt ikkje er vidare imponert over den innsatsen heller.

Senterpartiet må gjerne harselere med oss når det gjeld titlar. Det er ikkje den viktigaste saka. Eg trur ikkje det automatisk blir fleire politifolk ute i landet uansett kva det heiter. Det viktigaste for Arbeidarpartiet er å sørgje for eit sterkare driftsbudsjett for politidistrikta, sørgje for eit påtaleløft som gjer at ofre for kriminalitet ikkje skal stå i uverdige køar, og at me leverer på det me lova innbyggjarane då politireforma blei vedteke: eit likare politi over heile landet.

Me høyrer av mange innlegg her i dag at me ikkje er i nærleiken av å vere der. Jobben er langt frå gjord. Eg vil åtvare alle frå Høgre som i dag trur og prøver å seie at me no set punktum. Absolutt ikkje – skulle det bli eit regjeringsskifte til hausten, har eg tru på at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV vil kome langt lenger i det arbeidet enn me no har sett frå Høgre og veldig mange statsrådar frå Framstegspartiet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:06:39]: Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, er det kun i land som gamle DDR reformer er godt mottatt i initialfasen og gjennomføringsfasen etterpå. Når det har gått noen år, synes alle det faktisk var en ganske god reform, og man finner ut at dette kanskje var smart likevel – litt som da vi innførte farge-tv og Senterpartiet stemte imot. Jeg tror Senterpartiet har fjernet det fra sitt program.

Siden Arbeiderpartiet har lansert idémyldring om erstatningstittel for «lensmann» og det hele begynner å bli – skal vi si – litt av det humoristiske slaget, tillater jeg meg en sen kveldstime å lansere et annet begrep, som til og med er kjønnsnøytralt. Hvorfor ikke «sheriff», så kan vi legge den debatten død?

Jenny Klinge (Sp) [21:07:47]: Senterpartiet tykkjer dette politiavdelingsleiar-forslaget er dårleg, og vi ønskjer å behalde «lensmann» som omgrep. Må det vere noko anna enn «lensmann», må vi kome til noko anna enn «politiavdelingsleiar». Namnet «nærpolitireform» er gjort så gale narr av, og med rette, at det å kalle lensmannen «nærpolitisjef» i staden ville vore parodisk, etter mi meining.

Eg skreiv nettopp på Facebook at eg inkluderte meg sjølv i omgrepet «nordmann». «Mann» og «menn» betyr jo i ein del uttrykk ikkje berre karar, men også menneske og femner om begge kjønn. Då meiner eg at det er opp til oss sjølve som samfunn om vi vel å bli historielause og kutte ut ord som «lensmann», som har eksistert i 900 år, for å gjere alt såkalla kjønnsnøytralt, eller om vi vel å la ord som «lensmann», «nordmann» og «allemannsretten» framleis femne også oss kvinnfolk. Eg stemmer for det. Kjønnsnøytralt krev jo i praksis inkjekjønn, og både «leiar» og «sjef» er hankjønnsord.

Statsråd Monica Mæland [21:08:54]: Jeg må rett og slett, uten å være møteplager – det har jeg ikke noe ønske om å være – vise til vedtak nr. 237, der det står: «Konsekvensanalysen må gjennomgå hvordan sammenslåingen» – sammenslåingen – «vil påvirke tjenestetilbudet.»

Det er altså slik at politimesteren har gjort den jobben Stortinget har bedt om. Hvis man nå har ombestemt seg, er det fint hvis politiet i Oslo får vite det. Hvis man tvinges til å ha en kontorstruktur som ikke er framtidsrettet eller hensiktsmessig, hvis man tvinges til å inngå avtaler, vil kanskje stortingsflertallet ha en mening om adresse, kvadratmeter, husleiepris og den type ting, og i så fall er det fint å vite det.

Men hva mente man med ordet «sammenslåing» og analyse av en sammenslåing? Dette mener jeg er helt avgjørende for at vi skal greie å følge opp Stortingets vedtak.

Peter Frølich (H) [21:10:16]: Jeg må bare si at jeg synes det er veldig alvorlig og trist at mitt ønske for politiet, at vi skulle respektere politiet og politilederne og deres ansvar, blir brutt allerede i første sving av et stortingsflertall som går inn og egentlig overtar rollen som politimestre.

Det er viktig å huske på at hvis ikke vi gir ansvar, kan vi heller ikke ansvarliggjøre. Dette forkludrer godt etablerte ansvarsforhold som vi har praktisert siden tidenes morgen. Jeg synes dette setter en veldig, veldig uheldig presedens. Hadde jeg vært politimester i Oslo i dag, ville jeg ha vært forvirret, men også ha følt at stortingsflertallet tråkker over en veldig alvorlig og prinsipielt viktig grense. Jeg liker ikke utviklingen, og jeg håper at stortingsflertallet tenker seg om før torsdag.

Lene Vågslid (A) [21:11:12]: Eg skal ikkje trekkje ut debatten unødvendig, men eg tenkte eg ville kome med ei stemmeforklaring. Arbeidarpartiet kjem til å stemme for forslag nr. 18, frå SV.

Så har eg behov for nokre avklaringar når det gjeld forslag nr. 19, òg med tanke på det statsråden seier frå talarstolen. No skal eg sjå ganske nøye på det vedtaket, voteringa er ikkje før på torsdag, men eg er ganske sikker på – og det kan nokon korrigere meg på – at det me bad om, var ei uavhengig utgreiing. Då vil eg gjerne ha svar på om det er det statsråden meiner at ho har fått. Me vil kanskje òg ha anledning til å sjå det.

Eg vil berre varsle at voteringa er på torsdag. Me vil sjå litt nøye på det som blir sagt, men for vår del var det heilt avgjerande å sørgje for at me fekk ei uavhengig undersøking, for å forhindre ei samanslåing av dei to politistasjonane.

Jan Bøhler (Sp) [21:12:38]: Jeg vil bare bekrefte at det står «uavhengig», som representanten Vågslid nå sa, i det vedtaket til II. I punkt I står det som representanten Eide refererte til:

«kontinuerlig tilstedeværelse av politi med utgangspunkt i politistasjoner eller politiposter i de ytre bydeler i Oslo Sør og Oslo Øst».

Det er altså det som de to stasjonene dekker.

Jeg oppfatter vedtaket sånn at det er et rom for politiet å utrede mulige lokaliseringer, altså hvordan man vil ha tilstedeværelse i Oslo Øst og Oslo Sør. Jeg hadde håpet at man hadde satt i gang en prosess for å finne det rommet, for å vise at man vil ha en tilstedeværelse i tråd med vedtaket til I. Med sammenslåing oppfatter jeg også f.eks. at spesialister som jobber med det samme saksfeltet, trenger å sitte sammen, og man trenger da å ha løsninger for det.

Politiet har sine behov her, og befolkningen har sine behov. Jeg skulle ønske man viste litt mer velvilje til å utvikle en modell som er god for alle parter.

Statsråd Monica Mæland [21:13:58]: Bare for å være veldig tydelig: Det jeg ba Oslo-politiet om, var å gjøre en uavhengig analyse i henhold til Stortingets vedtak. Jeg oppfatter – jeg må si jeg oppfatter – at det er det politimesteren har gjort, og det er den informasjonen hun har delt med byrådet og med bydelspolitikerne. Så kan ikke jeg si noe om innholdet i den analysen, jeg har ikke fått den på bordet, men når det her forskutteres hvilke vedtak vi – jeg – må fatte basert på Stortingets vedtak, må vi klare opp i dette. Jeg oppfatter at det er gjort en uavhengig analyse, og det handler om å være til stede i denne delen av byen, og det handler først og fremst om å være til stede på patruljer ute blant folk, drive forebyggende arbeid.

Det gjøres en kjempejobb i Oslo, som har utfordringer som ingen andre har, og den gjør man ute blant folk, men det handler nettopp om å kunne samle kompetansen. Innholdet i dette kan ikke jeg gå god for, men beskjeden er en uavhengig analyse basert på Stortingets bestilling om at skulle det skje en sammenslåing, var det det som måtte gjøres.

Ingunn Foss (H) [21:15:18]: Det har vært en lang kveld og en lang debatt. Jeg skal bare avslutte med et par sitater om hva politireformen har gitt oss. Jeg refererer til Ingar Bøen: Det som er sikkert, er at politiet i Møre og Romsdal aldri har vært bedre rustet til å gi oss gode polititjenester enn i dag. Det skyldes motiverte ansatte, gode budsjetter og politireformen.

Videre et sitat fra Ole Johan Skogmo, regionlensmann i Nord-Troms:

«Alle målbare parametere viser at både beredskapen, synligheten og polititjenesten har blitt mye bedre.»

Han trekker også fram tettere kontakt med folk. Det er veldig bra.

Takk for en god debatt.

Lene Vågslid (A) [21:16:05]: Høgre overser totalt kritikken som kjem frå dei lokale tillitsvalde, som kjem frå dei største forbunda som organiserer politifolk. Det er ikkje så overraskande, det opplevde Jenny Klinge og eg seinast i ein debatt med representanten Foss på Lokalsamfunnskonferansen. Me får vel berre vere einige om å vere ueinige, det trur eg me rett og slett må gjere.

Til voteringa: Det svaret eg får frå statsråden no, er jo ikkje tilfredsstillande – det held ikkje for meg at statsråden «oppfatter» at det er det, osv. Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV har eit anna forslag i dag, som ikkje får fleirtal, men me meiner at ein skal stanse all pågåande sentralisering no i påvente av ei evaluering av politireforma. I ljos av det er det nok òg heilt naturleg for oss å støtte det forslaget til SV. Men voteringa er på torsdag. Dersom statsråden har nokre heilt nye opplysningar, får me eventuelt få dei, men eg oppfattar òg, som Jan Bøhler understrekar, at det me bad om, var ei uavhengig undersøking, og det var òg eit klart ynske frå dei partia som stod bak, om ikkje å gjere eit slikt grep no.

Takk for debatten.